Erling Aadland

Erling Aadland

Å lese lyd og tale

Gunhild Sannes

Muntlige og skriftlige språkverker Vi leser ikke bare skrift, vi leser også tale; og ikke bare i forbigående samtid, for lenge har også dokumentasjon av tale (og bilde) vært tilgjengelig. Vi kan derfor ikke reservere lesning for vårt møte med skrift; muntlige språkverker er like viktige. Og diktekunsten består fra gammelt av både av muntlige og skriftlige språkverker.

Tale og skrift er konvertible. Tale transkriberes til skrift, og skrift lydliggjøres gjennom høytlesning, resitasjon, sang. At noe går tapt i konverteringen av tale til skrift (f.eks. den betydning som er knyttet til stemmebruk) og av skrift til tale (f.eks. noe av effekten av ordbilledlige midler som kiasme o.l.), og at konverteringen aldri kan sies å være fullstendig, ugyldiggjør ikke at konvertering i all hovedsak er både mulig og vellykket. eller andre sjelløse ting er avstemt og har

melodi og uttrykk. Men dette sies bare for

di også stemmen har disse egenskapene.

Det finnes også mange dyr som ikke har

stemme, nemlig de blodløse. Av dem som

har blod, er fiskene uten stemme. 1

Også andre dyr (enn mennesket) har stemme, men ikke alle (dyre)lyder hører til stemmen:

For som sagt er det ikke alle de lyder et

dyr kan utstøte, som er stemme (man

frembringer jo også lyder når man smatter

med tungen og når man hoster). Men det

som frembringer stemmelyden, må være

besjelet og ha en viss forestillingsevne.

Stemmen er nemlig en slags betydnings

bærende lyd, og den oppstår ikke ved at

man ganske enkelt støter ut luft som man

har pustet inn, slik tilfelle er med hoste. 2

Tale og skrift Tale og skrift er (ulike) materielle manifestasjoner av språk, henholdsvis (menneskelig) stemmebruk (oppfattet via lyd) og bruk av skrifttegn, merker og markeringer av mange slag (som oppfattes via syn eller berøring, som i blindeskrift). Tale er knyttet til stemme, og stemme til det å være besjelet. Aristoteles skriver:

Hva stemmen angår, så er den en lyd fremkalt av et besjelet vesen. De ting som er sjelløse har ingen stemme, til tross for at de ut fra en viss likhet kan sies å ha stemme, slik for eksempel en fløyte eller en lyre Skillet mellom stemme(lyder) og stemmeløse lyder er forskjellen på å lyde og å låte. 3 Stemme innebærer altså en overgang fra låt til lyd, og overgangen kan ikke bare oppfattes som noe oppfunnet eller oppdaget. Den er en hendelse vi er blitt utsatt for. Tilsvarende for skrift: Heller ikke den kan bare oppfattes som noe oppfunnet eller oppdaget, men er også en hendelse som like snart betyr at det skrives i oss som at det utgår skrift fra oss. Vi er beskrevne allerede fra første stund verden møter oss, og vi den. I denne dypere forstand er også tale «skrift»,

en forståelse av skrift som har provosert humanistene.

Det får våge seg. Det kan nemlig vanskelig benektes at dette er en bedre forklaring på skriftlighetens spesielle karakter av å være død og uttrykke fravær av menneskelighet, til forskjell fra talens karakter av å være levende og aktuell, enn den kronologiske forklaring som går ut på at skrift kommer etter tale og er «glemt tale». Eller motsatt: erindring av og arkiv over det en gang nærværende som (ved gjenoppvekkelse) igjen kan gjøres nærværende.

Skrift er i en uomgjengelig forstand stum, død, stiv og uforanderlig heller enn elastisk (og aktuelt dialogisk). Den gjør bestandig det som allerede er flyktig og forsvinnende, enda mer flyktig. Det er derfor underlig at metafysikken, som alltid har søkt det varige og bestandige, det evige og uforanderlige, heller enn det (sanselig) forbigående og stadig tilblivende, har foretrukket tale foran skrift. Det ville vært lettere å forstå at den hadde foretrukket den varige skriften enn den forgjengelige talen, men det har den altså ikke gjort.

Den eneste forklaring på dette som fører frem, er Heideggers analyse av metafysikken som nærværstenkning. Det er trolig dette som ligger til grunn for talepreferansen, for det kan vanskelig benektes at tale som fenomen er mer nærværende enn skrift.

Tale er mer nærværende enn skrift Fra den tidligste metafysikk (Platon) har tale vært foretrukket som mer sannferdig enn skrift, dvs. bedre i stand til å nærme seg sannheten (gjennom dialog). For talen er nærværende, og metafysikk kan ikke defineres enklere enn dette: Tenkning som innenfor motsetningsparet «nærvær og fravær» foretrekker nærvær. Talens foretrukne status hos Platon henger også sammen med hans foretrukne skriftform, dialogen. I dialogen kan synspunkter utspørres og gis stadig bedre presiserte redegjørelser, standpunkter kan nyanseres og rokkes og også helt omkalfatres, for talen (og samtalen) tøyer og strammer, brer ut og samler sammen. Den er elastisk, endatil opportunistisk og ettergivende. Det kan vi ikke si om bokstavert skrift.

Noen reservasjoner må tas. Platons talepreferanse fremkommer i noe som ikke er tale, men skrevne (og svært forseggjorte) dialoger, som med høy grad av sannsynlighet er (skrift-)komponerte. Dessuten springer Platon ut av dialogformen på viktige punkter i fremstillingen og skriver myter og parabler. Det er altså flere faktorer som rokker ved talepreferansen. De er kanskje likevel ikke sterke nok til at vi kan avfeie preferansen som en skinnpreferanse, og med nærværstenkningen i bunnen vil det være feil å avvise talepreferansen. For dette står fast: Tale står nærmere det nærværende, mens skrift rykket henimot det fraværende. Lignende preferanser finner vi i Bibelen, og det levende ord har ofte vært en kilde til kristelige reformbevegelser.

Faktisk lesning og faktiske henvendelser Talens nærværenhet slutter seg til eksistensens faktisitet. Det finnes bare faktisk lesning. Et faktisk eksisterende menneske foretar lesing mer eller mindre aktivt, eller utsettes mer eller mindre passivt for lesning. Alle lesere er (eller har vært) faktisk eksisterende skapninger. Her er det ikke plass til å demonstrere at leserhenvendelser (og andre apostrofer) i skrift ikke er faktiske henvendelser, men ele-

menter i skriftverkene. La oss ta dette for bevist annet steds og spørre hvordan det samme arter seg i muntlige språkverker. Både åpne og skjulte henvendelser til leseren – eller til publikum – forekommer også i muntlig litteratur, i tillegg til at de selvsagt også forekommer i utallige hverdagssituasjoner, som faktiske henvendelser: «Mine damer og herrer». I mer formelle sammenhenger har slike henvendelser oftest bare rituell mening; i mer familiære sammenhenger er de også bokstavelig ment: «Kjære konfirmant!» I skrift er slike henvendelser ikke faktiske, og deres eneste spor av faktisitet er referanse – i siste instans til situasjonen for skriftets tilblivelse. Referanse er det selvfølgelig mye mer av i realitetsorientert språk – og enda mer i direkte reportasjer, som f.eks. direkte kommenterte idrettsbegivenheter o.l.

Referanse forekommer selvsagt også i diktekunsten, men den faktisitet slike referanser representerer, vil ganske snart fortape seg og forsvinne. I skjønnlitteratur finnes det ikke annet enn nesten helt utviskede spor av faktisitet, som oppbevares der en stund, som et gjenskinn av en sol som har sunket bak horisontens åser.

Faktisitet er både et enkelt og vanskelig fenomen. Vi gjenkjenner det uten videre, for vi lever faktisk, slik vi gjenkjenner at når vi våkner fra drømmefylt søvn, våkner vi til faktisk liv. Samtidig erfarer vi – også i våre egne liv – at faktisiteten svinner hen ettersom tiden går, og dens kortere eller litt lengre varighet kan ikke fastsettes eksakt.

Du-et som eksempel Et språkelement som er godt egnet til å belyse dette, er andre persons pronomenet «du» (og «dere»). Når et litterært verk skriver (eller sier) «du», så er du-et enten plassert i en her-og-nå situasjon, eller det illuderes noe slikt. At du-et i de fleste tilfeller også er mangetydig (ikke minst på engelsk hvor «you» også betyr dere), gjør ikke undersøkelsen enklere. Når Bob Dylan-sangen «Positively 4th Street» (1965) begynner slik: «You got a lotta nerve/ To say you are my friend», 4 så vil den umiddelbare lesning forstå du-et som en venn eller kjæreste som har sveket sangjeg-et (og ikke nødvendigvis sangeren eller sangskriveren, selv om dét også kan være tilfelle), og som nå får høre det. En bestemt venn, tenker vi kanskje først, en faktisk person sangeren kjente, og som kan ha gjenkjent seg selv i sangens ord.

Men henvendelsens eventuelle faktisitet vil fort svinne hen, og snart vil denne «vennen» oppfattes mer generelt, som alt fra en tematisk kamerat- eller kjærestefigur til en personifisering av større grupper. I tilfelle det siste leser vi allegorisk, og det er vanlig å oppfatte denne sangens «du» nettopp slik, som folkesang-bevegelsen (i Greenwich Village) eller videre: som hele den liberale protest- og borgerrettsbevegelsen og til og med hele den amerikanske venstresiden. Men hvorfor stoppe der? Kanskje du-et er alt det et jeg kan ville rette sitt raseri mot og skylde på når noe går det imot, eller innbilles å gå det imot?

La dette være som det vil, viktigere er det at du-et også kan vende tilbake som leserhenvendelse, og dermed som en ny slags faktisitet, for du-et kan selvsagt også bety leseren, lytteren, publikum. Vil ikke en slik leser- eller tilhørerhenvendelse ha en faktisitet som skriftlige leserhenvendelser mangler? Jo, men samtidig vet vi at faktisiteten svinner fort hen og neppe overlever konserterfaringens umiddel-

bare her-og-nå, og den kan derfor ikke være avgjørende for sangens betydning. Ikke? Nei, for neste kveld står artisten på en annen scene og hveser frem samme eller lignende ord, og faktisiteten trer igjen i kraft. Den er der, selv om den har forflyttet seg. Eller?

Ja, den er der, men hvordan? Den første kvelden i Oslo Spektrum står Amund Børdahl foran scenen og tiltales i sin faktisitet, neste kveld står kanskje Heinrich Detering foran scenen i Gelsenkirchen og tiltales i sin. Men det er ingen grunn til å anta at sangeren (og enda mindre sangjeg-et) har Børdahl eller Detering i sinne når han anroper publikum i dets faktisitet. Vi skjønner at dette er falsk faktisitet, for en faktisitet som forflytter seg fra den ene til den andre, fra den ene til den andre kveldens publikum, er ingen ekte faktisitet; den er en allegorisk faktisitet. Slike muligheter har språket, og grunnen til dette er å søke i du-et oppfattet som jeg. Det er selvsamtalen, enten den er imaginær eller faktisk, som betinger allegorisk faktisitet.

Utkast til en talens fenomenologi Tale har altså karakter av å være nærværende. Den skjer i her-og-nå situasjoner og artikuleres (lavmælt eller høylytt) i alt fra enerom til store forsamlinger. (I våre dager artikuleres den, og får sin aura av nærvær, nærmest i en worldwide samtidighet, gjennom de digitale medienes kontinuerlige kringkasting.) Slik synes all tale å kunne studeres slik vi kan undersøke talesituasjoner vi alle deltar i – i våre hjem, på arbeidsplassene og i forsamlinger.

Samtidig tale kjennetegnes primært av at den lyder. Den utsettes dermed for misforståelser: Noen snakker så lavt og utydelig at du må ta i bruk avansert lytteutstyr for å snappe opp hva de sier, andre har idiolekter du trenger spesialkompetanse for å tyde, andre igjen sier så mye dumt at du vender det døve øret til, og atter andre sier noe du aldri har hørt før – og da blir du vekket, og praten kan fortsette heller enn å opphøre. Tale foregår i en her-og-nå situasjon som (heldigvis) gjør det mulig å oppklare misforståelser med én gang, be om forklaringer når det behøves, eller uteske utydelige (eller feilaktige) meninger om dét skulle være nødvendig. Elastisitet, korrigerbarhet og gjensidig påvirkning – også moralsk og ideologisk, av og til også religiøst, men det er sjeldnere. Ingen som taler med andre, gjør det uten å sette noe på spill. Dette er innebyrden av det dialogiske, og den viktigste dialog er trolig den som skjer mellom uforenlige standpunkter, for den tvinger begge parter (og andre som overhører ordstriden) til å tenke seg om. Om det hjelper å tenke, om det fører til noe godt, kan naturligvis i sin tur diskuteres like heftig.

Ett moment ved alt dette springer i øynene: Vi overhører tale i samme grad som vi deltar i den; ja, det er kanskje vel så vanlig å overhøre tale som å tale med. Ikke minst gjelder dette i etermedienes tidsalder: Vi oversprøytes av tale i ett sett: Radiostemmer luller oss inn i en transelignende tilstand, TV-stemmer når oss insisterende og gestikulerende, internettet er fullt også av stemmer – som presser seg på oss med bilde og lyd, og sang. Rett nok kan vi langt på vei skjerme oss for uønsket tale. Vi kan la være å slå på apparatene, vi kan slå dem av når det blir nok eller når den og den stemme (eller det og det forhatte ansikt) trenger seg på. Men vi kan ikke gjøre det hele tiden. Det er ikke mulig å skjerme seg for all uønsket tale som stadig strømmer mot oss.

Hva karakteriserer overhørt tale? Andre fører ordet, og forekommer den overhørte tale ikke faktisk her-og-nå, men bare nå (slik tilfellet er med etermedienes tale), så kan vi heller ikke gripe inn og besvare den. Ikke direkte. Rett nok kan vi (endatil heftig) svare inni oss, kommentere det kloke og ukloke som sies mot oss (snarere enn til oss) fra TV- og radiostemmene, enten vi gjør det høylytt eller uartikulert for andre enn oss selv i vår uendelige selvsamtale. Vår talerespons er i slike tilfeller like mye nå som den fjerntale vi svarer på, og den er, for oss, også her, men for fjerntalen vi responderer på, er den verken her eller nå. En slik tale er ikke monologisk (i annet enn en svært utvendig forstand), men den er avskåret. Avskåret fra talens her-og-nå situasjon er vi forhindret fra å tale med, og en slik fjerntale, som er nå, men ikke her, ligner kanskje mer på skrift enn på faktisk tale.

Dette bringer oss til et tredje moment ved denne slags tale (vsa. dens nærvær og dens nevnte karakter av å være nå-menikke-her), nemlig dens formalisering. For det kan ikke benektes at svært mye tale forekommer i formelle og rituelle sammenhenger. Dette gjelder de deputertes taler i folkeforsamlingen ikke mindre enn prestens tale til menigheten og dommerens til juryen. Det gjelder lærerens instruksjon, de sørgendes minnetaler ved bisettelsen, kort sagt: Det gjelder festtaler, sørgetaler, domstaler og debatterende taler av mange slag.

Slik tale kan nesten i ett og alt behandles som skrift, for ikke bare er talene nedskrevet, kanskje ord for ord, og avleveres som høytlesning, i alle fall langt på vei: Det ville ikke forandret dem vesentlig om de ble lest rett opp fra et manuskript (som for den del kunne ha vært skrevet for flere hundre år siden), hvilket de jo langt på vei også blir. Når jeg skrev «nesten», så signaliserer det at tross alle likheter med skrift, er det fremdeles tale vi snakker om, noe som gir seg til kjenne på flere vis: muntlige tillegg til det skriftlige forelegg, stemmevolumets modulasjoner, intonasjon og diksjon, pausering og frasering, osv. Det er uten videre klart at slik tale kan sammenholdes med kunstnerisk tale, som skuespillerens replikkavleringer og artistens tale- eller sangstil.

Formalisert tale er naturligvis en herog-nå tale for den som avleverer, og for dem som faktisk hører den. Tilhørerne kan – i visse former for slik tale, som ved fester og i debatter – selv gripe ordet og tale med. Men i andre former (som ved prestens tale under gudstjenesten eller sangerens fremføring av «We Shall Overcome» o.l.) er talen nå, men ikke helt her. Den er ikke en med-tale, men en til-tale. For atter andre, som bare får slike taler overført – via digitale opptak – er slike taler helt på linje med etermedienes nåmen-ikke-her tale.

Formaliserte taler ligner høytlesning så mye, at de nesten i ett og alt kan sammenholdes med den. Høytlesning er lydliggjøring av skrift, som når det i kirken leses et Bibelsted, eller når den berømte skuespiller leser «Terje Vigen» for tilhørere i sal og aula eller for radiolyttere. Igjen skrev jeg «nesten», og denne gang har jeg nesten ikke noe forsvar for det. Det eneste som skiller høytlesning (i alle fall hvis den er god) fra formalisert tale, er mangelen på en viss form for muntlighet – anakolutier (med mindre de er nedfelt i skriften), ikke pre-mediterte pauser og annen stauking som hører muntligheten til.

Tale og skrift – konvertible Tale er språkverk, og som påpekt står ganske mange former for tale skriften så nær at det kan synes vanskelig å skille klart mellom tale- og skriftverk. Skillet er imidlertid håndfast: Vi har å gjøre med to språkmedier – stemme og bokstav. Tale og skrift kan derfor ikke sies å være det samme. Ikke desto mindre synes det i all tale å være spor av skrift, ikke skrift i den fundamentale forstand at verden er skrevet inn i oss, men selve bokstavmediet. Klart er dette ved alle former for høytlesning og nesten like klart ved de fleste former for formalisert tale. Litt mindre klart er det i forhold til etermedienes pludring og hverdagens mumling.

Vi har slått fast at tale kan transkriberes, og med fonetisk skrift kan transkriberingen bli så nøyaktig som nesten noen måtte ønske. Derrida har imidlertid en viktig påminnelse her:

Det fins ikke noen rent fonetisk skrift i

streng forstand. Den såkalt fonetiske skrif

ten kan hverken prinsipielt eller rettmes

sig, og ikke bare på grunn av en empirisk

eller teknisk svikt, fungere uten i seg selv

å gi plass til ‘tegn’ som ikke er fonetiske

(tegnsetting, mellomrom osv.) og som

dårlig tolererer begrepet tegn [...]. Og hva

bedre er, det spill mellom forskjeller som

er mulighetsbetingelsen for enhver tegn

funksjon, og som Saussure bare behøvde

å minne om, dette spillet er selv stille. Lyd

løs er den forskjell mellom to fonemer som

tillater disse å være det de er, og virke som

de gjør. 5

Han fortsetter: «Når det altså ikke fins noen rent fonetisk skrift, er det fordi det ikke fins noen rent fonetisk fone. Forskjellen som løfter frem fonemene og lar oss oppfatte dem, i alle betydninger av dette ordet, er i seg selv lydløs.» 6 Ikke desto mindre vet vi at høytlesning av skrift gjør nærværende. Ikke for ingenting er ideologien om det levende ord knyttet til tale, sang og høytlesning. Skriftens tegning og talens forlydende er altså konvertible, ikke fullstendig, men likevel for alle praktiske formål. Vi kan si det skrevne og skrive det sagte. Ingenting synes enklere. At vi taper noe ved konverteringen, synes lite i forhold til hva som vedblir.

Et eksempelområde for akkurat dette, tap eller ei ved konvertering fra ett medium til et annet, er homonymier, altså ord som lyder likt, men har ulike betydninger. Homonymier kan fordelaktig deles inn i homografier: Ord med ulik betydning skrives likt: verbet «takke» («å uttrykke takknemlighet») og substantivet «takke» (redskap for steking av flate kaker), eller infinitiv «styrte» (falle) og preteritum «styrte» (regjerte) – men i det siste tilfellet er uttalen differensiert av vokallengde; og homofonier, ord med ulik betydning som uttales likt. (Ofte vil de to falle sammen, som i «takke».) Typisk er dette for et ord som «ender». Når ordet betyr presens av å slutte, skrives det på samme måte som når det betyr flertall av «and». Homografien byr ikke på store problemer ved lesning av skrift, men homofonien byr på større problemer muntlig. Grunnene er for det første at sammenheng og situasjon i det muntlige lydvirvar ikke alltid er klar, og for det andre er syntaksen ikke alltid like lett å få grep om. Muntligheten har imidlertid en utvei som heter tonelagsforskjell. «Ender» (flertall av and) uttales med tonelag én, mens «ender» (slutter) uttales med tonelag to. Men problemet vedblir, for i mange dialekter (og trolig i enda flere idiolekter) er tonelagsforskjel-

len utradert slik at språkbrukerne ikke bemerker forskjellen. (Fra min del av skogen er dialektene i Nord-Hordaland beryktet for denne «talefeilen». Der sier de for eksempel «húle» med tonelag én, det eneste tonelag de rår over. Vi sier derimot «hule» (eng. cave) med tonelag to, men vi sier «hule» (eng. hollow) med tonelag en, mens strilene altså mangler dette skillet.)

Tonelagsforskjellen kan altså ikke alltid forhindre tvetydighet, og hvis man ikke er skåren for tungebåndet, kan alt ende i fiasko. Syntaks og situasjon vil imidlertid som regel sørge for at (uønsket) tvetydighet unngås, men når vi tenker over hvor utydelig folk taler i våre dager, er det rimelig å formode at overføring fra skrift til tale er risikofylt. Alt dette er likevel småtterier når vi snakker om konvertering fra ett medium til et annet. Er det ikke snakk om større tap, så får det heller stå til, sier den nøkterne forstand. Sant nok, men det er også snakk om større tap og forskjeller. La oss oppsummere: Tale kan ikke gjøres til skrift uten tap av den spesielle herog-nå kvalitet som hefter ved talen, og skrift kan ikke gjøres til tale uten tapet av sin tegning. Skriften er nemlig bokstavert eller inskribert. Den er tegnet. Gjennomgangen av ulike taleformer og –situasjoner har klarlagt en vei fra mest mulig her-og-nå, via et nå som ikke er her, til høytlesningens her og nå, som rettere betenkt er både «her» og «nå». For når skrift leses høyt, gjøres den nærværende, ikke som faktisk tale, bare som lydliggjort skrift. Ved høytlesning gjøres skriften gjennom talen til her og nå, men den fastholder (det meste av) skriftens tegning, og derfor anser vi dette for å være et pseudo her-og-nå, altså et «her» og «nå». Er «skrift og tale» en dikotomi? Tale kan overføres til skrift, og skrift kan leses høyt og forlyde. Men tale kan ikke gjøres til skrift i ett og alt. Selv ikke den mest nøyaktige transkripsjon kan få med seg alle detaljer i stemmevolum og -kvalitet, modulasjon, intonasjon osv. Likeledes kan ikke alt ved skrift lydliggjøres, som skilletegn, kiasme og mange flere forhold. Vi kan naturligvis også «høre» kiasmer, slik vi «hører» bokstavrim og anaforer, men å høre dem er ikke det samme som å se dem, og i skriftens tegning har de (mye av) sitt mål nettopp i synlighet.

Forskjellene er påtagelige, men konverteringen er ikke til å kimse av. Det er, som nevnt, intet mindre enn påfallende at metafysikken har foretrukket tale og ikke skrift, ettersom tale både er mindre varig og mindre pålitelig enn skrift. Men hvorfor skulle tale være mindre pålitelig enn skrift? Folk farer med løgn og bedrag, ikke mindre i skrift enn i tale; det semiotiske språktegnet er nettopp definert som noe det er mulig å lyge med. 7 Når metafysikken har foretrukket talen, det levende ord, er det nok mest på grunn av talens nærvær og evne til å gjøre også skrift nærværende. Tale henter skrift inn i et her-og-nå, som selv om det er «her» og «nå», er aktuelt og nestenfaktisk i en annen grad enn skrift alene kan være eller bli. Det har trolig også hatt betydning at talens elastisitet har styrket dens karakter av nærvær. Skriften er derimot fraværende, død og stivnet.

Tale er opportunistisk, men det kan skrift også være. Forskjellen er at skriftens eventuelle opportunisme kan man ikke snakke seg bort fra (som når en politiker den ene dagen er for noe og skriver om det i avisen, men neste dag må ta avstand fra sin egen skriftfestede

oppfatning), mens talens opportunisme består i at utsagn hele tiden kan modifiseres, nyanseres og reformuleres. Tale slutter seg til det levende, foranderlige, forgjengelige og forsvinnende. Den døde skriften kan selvsagt også forsvinne, men er ikke på langt nær så forgjengelig som talen. Den holder fast og holdes fast – av tegningen. Tegning (bokstavering, inskribering, gravering) er hva skriften har og talen mangler. Tegningen har ikke noe her-ognå, unntatt i det øyeblikk når den skjer. Sett fra lydliggjøringens synspunkt er skriften lydløs, stum og stille, mens talen er det motsatte: lydende og sydende og av og til også bydende. Sett fra tegningens synspunkt er skriften markert, mens talens tegning i langt mindre grad er hørlig. En annen interessant forskjell på de to trer hermed frem: Når skrift «tier» og ikke tegner, finnes bare tomhet. Men når tale forstummer, skjer det noe. Den som tier i situasjoner hvor tale er forventet, vekker gjerne oppmerksomhet. Derfor sier ordtaket at tale er sølv, taushet er gull. Skrift er derimot både stum og stille. Det forekommer intet forlydende i skriften.

Skrift kan derfor ikke tie og være taus, men når noen tier på en bemerkelsesverdig måte, blir (sam)talen fordekt og forblommet. Det er noe vedkommende ikke vil ut med – og grunnene kan være mange: Det kan være farlig å snakke – det kan føre til sosial utstøtelse eller noe som nesten er verre: lange og fruktesløse diskusjoner, og det kan medføre reell dødsfare hvis det som sies, krenker folk som bærer våpen, og hvis de dessuten er psykisk ustabile, så er farene overhengende nærmest til enhver tid. Det er selvsagt sammenhengen som vekker mistanke om fordekthet og gjør tausheten talende eller megetsigende, som det også heter – trass i at intet sies. Dette er nettopp et eksempel på talens karakter av nærvær – den foregår i et faktisk og aktuelt her-og-nå – og av å være levende på en til tider glupsk og nesten fortærende måte.

Noe slikt kan vi ikke si om skrift. Den er fredelig, stille, død, og uansett hva den måtte uttrykke av ondskap eller hat, så er ikke ondskapen eller hatet glupsk nærværende. Men ikke alle forstår dette, ikke alle omgås skrift på samme fredelige vis. De leser tale inn i den, og gjør den aktuell og fortærende. Har de ikke rett til det? Er det rimelig og rettmessig?

Ser vi forholdet mellom tale og skrift fra de respektive medienes synspunkt, er det klart nok at de utgjør en dikotomi: De deler språkets materialisering mellom seg. Det er denne dikotome delingen som gjør det (nokså) enkelt å konvertere tale til skrift (gjennom transkribering), og skrift til tale (gjennom høytlesning og andre former for stemming av det stemmeløse).

Spørsmålet er om «tale og skrift» også må betraktes som et motsetningspar som ikke bare er dikotomt, men også preget av gjensidig avhengighet, dvs. at de to er så uomgjengelig tvunnet sammen at det ene ikke kan erfares eller tenkes uten det andre. Vi har underveis streifet nær noe som synes å bekrefte dette, ikke minst den «forstumming» skriften bevirker, fjerningen av talens her-og-nå, og den stemming av skrift talen sørger for, levendegjøringen av det døde og tilstivnede til et «her» og «nå».

En sak er at vi vanskelig kan tenke oss et liv som ikke innehar både skrift

og tale, en annen er om tilstedeværelsen av begge er uomgjengelig og nødvendig. Det er det siste som i så fall kan begrunne at forholdet er av typen gjensidig avhengighet. Står vi overfor en slik nødvendighet? Kan vi lese skrift uten å «høre» stemme i den? Kan vi tale uten at talen viser spor av skrift? Disse spørsmål kaller på en annen redegjørelse enn denne, som nå er slutt.

Sluttnoter

1 Aristoteles: Om sjelen. Oversatt med forord, innledning, etterord og noter av Tore Frost. Vidarforlaget, 2010, (420b), s. 97-98. 2 Ibid., s. 98-99. 3 Jf. ibid. (426a), s. 124. 4 Bob Dylan: Sangtekster 1962-2001, Damm, 2004, s. 195. 5 Derrida, Jacques: Dekonstruksjon. Klassiske tekster i utvalg, oversatt og med innledning og kommentarer av Karin Gundersen. Spartacus, 2006, s. 94-95. 6 Ibid., s. 95. 7 Umberto Eco, A Theory of Semiotics, Indiana University Press, Bloomington, [1976], 1979. s. 7. Platon er inne på det samme. I Euthydemos (287a) heter det: «Altså: Hvis det ikke går an å lyve, eller ha usanne meninger eller være uvitende, da er det vel ikke mulig å ta feil når en gjør noe?» (Samlede verker, bind 3, oversettelse og innledning ved Øivind Andersen, Vidarforlagets kulturbibliotek, 2006, s. 106). Likeledes i Filebos (40e): «Men kan vi nevne noe annet som utgjør forskjellen på dårlige og gode meninger, enn usannhet?» (Samlede verker, bind 7, oversettelse og innledning ved Håvard Løkke, Vidarforlagets kulturbibliotek, Oslo 2005, s. 60).