Hedvig Bergem Søiland

Hedvig Bergem Søiland

Romanen ingen skulle tru var ein debut Lars Svisdal Seg til inkjes

Gyldendal, 2018 266 sider

Har du noen gang tatt buss gjennom Norge og stoppet på et lite, døende sted, sett noen gå av og undret deg over hva de skal akkurat der? Med Seg til inkjes tar Lars Svisdal oss med til et slikt sted. Stedet kjennetegnes av vakker natur, at alle kjenner naboen, og at halvparten av gårdene står tomme. Som det flotte, men fraflyttede stedet, befinner handlingen seg i kontrasten mellom idyll og kampen om å overleve.

Innlosjering på Fægrene turisthytte Seg til inkjes handler om den unge kvinnen Gjøa og hennes sommerjobb på Fægrene turisthytte. Det er sommeren før tredjeklasse på videregående, og hun vil vekk fra sin egen familie. Som en utenforstående kommer leseren sammen med Gjøa inn til hytta der hun raskt blir satt i arbeid. Mens Gjøas mobil vibrerer av morens forsøk på kontakt blir hun kjent med Therese, en ett år eldre jente som sparer penger til det kommende året på folkehøyskole, og Ingebrigt, sønnen til hytteeierne. Ingebrigt er en evig student i slutten av tyveårene som kommer hjem hver sommer uten fullført mastergrad. Sammen adlyder de hytteeiernes ordre om vaffelsteking og oppvask, mens de på fritiden klager over dårlig internett og drikker seg fulle på fisketur.

Romanen er bygget opp av unummererte kapitler der overskriften viser hvem som er forteller. Første kapittel er fortalt av veterinæren Erek Fevelen, som introduserer oss for sin historie, Gjøas, og stedet vi er på vei til. På side 47 får Gjøa fortelle for første gang: «Da pappa hentet meg i Osphagane natt til første, såg han trusa i veska mi og spurde meg kvifor er var nøydt til å oppføre med så horete. Eg sa det sannsynlegvis var genetisk». Gjøa som arbeidstaker er søt og pliktoppfyllende og oppfører seg ikke som en tenåring i opprør. Derimot er det å reise til denne hytta i seg selv et oppgjør, bare i en annen fortelling: den om sinte Gjøa og hennes familie i oppløsning. Tidlig i boka presenterer Svisdal karakteristikker som først ikke gir mening. Men senere i boka viser de seg å være riktigere og viktigere enn først antatt.

Det er som sagt ikke Gjøas vante miljø boka tar for seg. Nærheten som oppstår mellom de unge karakterene er av den typen der man oppfører seg som om man alltid har kjent hverandre, men kun ved få anledninger forteller noe om livet utenfor deres felles situasjon: en sosial setting Svisdal beskriver veldig godt. Alle karakterenes tanker og bakgrunnshistorier gir handlingen og dialogene mer betydning og undertekst, uten at temaene nødvendigvis blir eksplisitt diskutert.

Det er mye som antydes i dialogene, men som ikke blir sagt helt ut, som i en typisk norsk bygdefortelling. Derfor er det interessant når ulike karakterer kommer til orde i egne kapitler. Ta for eksempel nabogutten Knut jr., en liten gutt som blir dårlig behandlet av moren og bestefaren med samme navn. Ingebrigt er på alder med moren hans og holder et øye med Knut. Men tradisjonelt er Fægrene turisthytte i konflikt med nabogården, og

det er begrenset hva Ingebrigt kan gjøre for gutten.

Knuts historie fungerer nesten som et side-plot. Historien tydeliggjør et av romanens temaer: å være knyttet til et sted på grunn av familien, samtidig som familien er årsaken til å ville vekk. Det er ikke bare familien karakterene må forholde seg til, men også naboene familien lever ved siden av. Knuts historie øker kompleksiteten og alvoret ved den allerede flere generasjoner lange konflikten mellom nabofamiliene.

Språket til Knut jr. skiller seg fra de andre karakterenes ved at setningene er kortere, mer konkrete og gjentagende. Han forklarer sin egen person og eksistens kort og klokt: «Eg er Knut fordi han er Knut. Men eg spring» og videre i kapittelet: «Eg er nøyd til å vera Knut fordi han er Knut, og fordi ho er mor mi» (s.194). Han er avhengig av dem for å være den han er, men skal komme vekk ved å være noe de ikke er, nemlig rask.

Leivingane våre Flere kapitler er derimot fortalt i tredjeperson, og de er kanskje de beste. Disse får navn etter stedet de utspiller seg på, eller innholdet, f.eks. «leivingane våre». Også disse kapitlene er fylt med de ulike personenes betraktninger, men er litt mer distanserte. Her anser jeg det for å være stedets fortelling vi blir kjent med, og personenes forhold til stedet.

Ikke overraskende er det her vi finner de fineste miljøskildringene: «Ho kunne til og med sjå rørsla frå vinden i det djupgrøne graset. Ein storspove spela ein eller annan staden, og songen bar over elvesøget. [...] Himmelen innover dalen var dus og ljos og som trekt med flor» (s.45). Naturskildringene kontrasteres gjerne med ubesvarte meldinger på telefonen eller det blå lyset fra resepsjonens PC-skjerm. Spennet mellom det moderne og det tradisjonelle finnes i hele romanen. Dette gjenspeiles også i språket som er nærmest utradisjonelt tradisjonelt: en gammel og nesten malende nynorsk med mange fremmedord for en bokmålsbruker. Språket forblir ganske likt hos de ulike karakterene, med stort sett de samme ordene og en lignende setningsstruktur og rytme.

Det som skiller de ulike karakterene er tankene og blikkene deres. I sine beskrivelser av de andre får leseren nesten et tydeligere bilde av den som tenker enn den som beskrives, som når Ingebrigt dikter seg inn i farens intensjoner en uværsdag:

Han stilte seg opp attmed gelenderet og skulte, som om han prøvde å sjå på meg kva eg såg, for berre tanken på å måtte gå ned trappa sjølv og ut på tunet og opp trappa att for å sjå korleis vêret tok seg opp, tappa han heilt. Han såg Bella, som sette seg bak føtene mine og teva (s. 158).

Her blir vi kjent med faren til Ingebrigt gjennom Ingebrigts blikk, samtidig som handlingen går fremover. Det er litt vanskelig å vite hvor «sanne» slike bemerkninger er, men de gir i det minste leseren mange mulige innganger til karakterene. Vil Svisdal vise oss hvordan karakterene finnes og skapes i de andres blikk?

Med forskjellige blikk leser vi stadige mønstringer av alle som krysser gårdsplassen, uansett om det er turister, naboer eller gjester. Tankefriheten er stor på Fægrene, og man vet aldri helt hvem som får med seg hva. Det er mye liv som ikke får lov til å leves ut, og kanskje kan bokas tittel blant annet forstås i lys av dette. Mot slutten er det også en del snakk om

å gi seg til kjenne, men det hører med til boken og passer seg ikke her.

En helstøpt debut Fordi boka sakte bygger opp til et spenningshøydepunkt, vil jeg ikke sladre om konfliktene og hva sinnet driver karakterene til. Men ved å vise frem personenes ulike sider fra forskjellige vinkler diskuterer Svisdal spørsmål om sammenhengen mellom familie, tilhørighet og identitet. Noe har skjedd med Gjøa i løpet av sommeren som gjør at hun, mens vi leser om henne, vokser litt og litt til. Men ennå er hun ikke voksen og kan flytte for seg selv. Til tider går lesingen litt sakte, og man må lese seg gjennom noen kapitler som oppleves litt på siden av «det det egentlig handler om». Selv når det etterhvert viser seg at alle kapitlene er viktige, krever romanen sitt av leseren. Skiftene mellom fortellerne kan være noe brå, og de korte replikkvekslingene gjør det ikke enklere å plukke opp hvem som snakker når. Men følger du med, vil du se at Svisdal egentlig er ryddig og tydelig, alt du trenger av informasjon står der. Og her kommer en av mine eneste innvendinger mot romanen: den er kanskje litt for helstøpt. Jeg lurer på hva som ville skjedd med romanen om forfatteren tok flere sjanser. Selv om jeg lot meg rive med av lesningen, tenker jeg tilbake på romanen som noe forutsigbar.

Når det er sagt, debuterer Lars Svisdal med en roman som ikke gir noen tegn på å være en debut. Det blir spennende å se om han makter å følge opp denne prestasjonen.