Ragnhild Mæland

Ragnhild Mæland

Mellomstasjonen Rachel Cusk Transitt

Gyldendal, 2018 224 sider Oversatt av Agnete Øye

Transitt er bok nr. 2 i Omriss-trilogien til den kanadiske forfatteren Rachel Cusk (f.1967). Første bok, Omriss, kom ut på norsk i 2018, og tredje bok Kudos forventes utgitt på norsk våren 2019. I Transitt møter vi igjen hovedperson og forfatter Faye, som etter et samlivsbrudd har valgt å bosette seg i London. I Omriss fulgte vi Faye til Athen der hun skulle holde et skrivekurs, og hvor hun kom i kontakt med tilfeldige bipersoner. På samme måte består fortellingen i denne boken for det meste av samtaler hun har med ulike folk som betror seg til henne. Disse møtene sys sammen til et tablå av mennesker som i forbifarten, og tilsynelatende ubevisst, blottlegger sine moralske kamper med seg selv.

Romanen åpner med at Faye mottar en e-post fra en algoritmisk astrolog, med varsel om at det vil komme til å skje en stor forandring i Fayes liv. Gjennom de påfølgende kapitlene, som hver for seg består av nokså lange sekvenser, følger vi Faye i løsrevne dagliglivsscener der hun møter og lytter til ulike folk: snekkeren og håndverkerne hun hyrer til å pusse opp huset, eiendomsmegleren, en gammel venninne, fetteren, frisøren og ekskjæresten. Der forrige bok hadde en mer konkret handling, er denne mer utflytende i tid og rom. Det mest stabile elementet i boken, utenom Faye selv, er de sinte naboene i underetasjen. Disse utgjør et bistert referansepunkt. Deres protester mot Faye skaper et brudd i rekken av folk som motstandsløst åpner seg for henne og synliggjør med dette hennes rolle som hovedperson og hennes egne problemer, som til tider drukner i bipersonenes problemer.

«Ting kunne se veldig annerledes ut selv om de forble det samme: Det kunne virke som om tiden forandret alt, uten å endre den ene tingen som hadde behov for endring.» Temaet overgang og mellomtilværelse, og behovet for endring viser seg i tydelig både i bokens handling og oppbygning. Mellom kapitlene skjer det merkbare skift med helt nye scener, personer og settinger, mens de samme grunnkonfliktene gjentar seg. Personene som kommer til orde har ett fellestrekk; de har nylig vært igjennom et samlivsbrudd og veksler mellom å bearbeide følelser og komme sine kjernekonflikter til livs – samt få en slags oppreisning. I samtalene med Faye rulles det opp episoder knyttet til barndom, samliv og foreldreskap. Samtalene kan minne om filmscener fra et terapirom, hvor pasienten veksler mellom små, tilfeldige detaljer til store og vidløftige analyser av eget liv og psyke. Stemmene i boka fremstår alle sammen som nokså selvrettferdige, og flere av dem har et sterkt behov for medlidenhet eller selvhevdelse. Forfatteren viser frem denne uoverensstemmelsen i selvbildene på ironisk og inderlig vis. Romanen er tidsriktig individfokusert. Samtidig belyser den større, kollektive spørsmål som arbeidsinnvandring, klasse- og generasjonskonflikter illustrert ved håndverkeren fra Albania, eller den unge, skjøre mannen som på Interrail gjennom Europa er på leting etter

«intakte sivilisasjoner».

Et av Cusks beste fortellergrep er å la bokens transitt-motiv virke dunkelt i én scene og overtydelig i den neste, som i samtalen med fotografen: «Hun gjorde det for pengenes skyld, men også fordi disse turene hjemmefra viste seg å være mellomstasjoner, selv om hun ikke så det der og da». Et fremtredende trekk ved fortellermåten er hvordan forfatteren sømløst og umerkelig lar leseren suges inn i tablået. Det er som om vi sitter på skulderen til hovedpersonen og følger henne, tett på verden, rommene og personene, men hele tiden med blikket vendt ut. Ofte lar hun oss følge dypere og dypere inn i anekdotene til bipersonene, før hun plutselig, og noen ganger på ubehagelig vis, bryter inn. Et av spørsmålene boken stiller er hvorvidt ens eget liv bestemmes av hvordan andre behandler en. Faye kan kalles en fullblods lytter. Vi aner inntrykket hennes overfor dem hun møter, hva de føler og hva de tilfører rommet. Dog blir tankene hennes sjeldent referert, og enda sjeldnere tar hun ordet. Romanen oppleves som virkelighetsnær prosa, samtidig som at scenene er symbolsk ladet; alt formidlet i et lett språk. Etter umerkelig å ha lest gjennom boken oppdager jeg at alle samtalene sitter igjen. Jeg fortsetter å grunne på de små og store innspillene og det jeg anser som kanskje boksens kjernekonflikt: forholdet mellom lytting og prating, og skriving – det å se andre klarere enn seg selv, og at det man betoner hos andre ofte er det en selv baler med.

Konkylie, Vera Lunde