Christine Nitter

Christine Nitter

Utdrag fra diktet Pars petrosa

jeg har et hull i takvinduet mellom øret og hjernen hvis jeg bare lytter kan jeg tyde det som ligger gjemt der

en kjølig klarhet inn i øregangene det blir så tydelig her finnes alt annet enn trær og stillhet

jeg leker hviskeleken med meg selv, bølger i luft fra munnen til trommehinnen luftledning, benledning svingninger i væske direkte inn til hjernen dehiscens, åpner seg, springer ut

noe synker i det jeg faller, en tynn hinne av bein ikke utviklet nok da jeg levde i vann, ikke solid nok til å tåle vekten av alle tankene mine, drømmene for ikke å snakke om minnene, så det blir hull det er det jeg tror, mellom hjernen og det indre øret i det jeg faller ned fjellskrenten på vei ned til stranda

med den store ryggsekken og den trettenhundre gram hjernen som hos de fleste kvinner grå og hvit substans, bløt konsistens dyp midtstilt spalte, i dybden forbundet hvite hjernebjelken, corpus callosum

alle lydene får strømme fritt pustelyder, øyeeplenes skraping barduner slakkes, strammes mitt eget indre hav indre ørets perilymfe

jeg vil gå opp pars petrosa det hardeste av bein

substantia ossea verner av arvestoffet der kodene ligger, svarene ordene jeg glemte fredet i tinningbeinspyramiden mellom midtre og bakre skallegrop barndomsruinene

mørket omslutter meg kulden klistrer seg til knoklene vinden biter i halsen jeg har rimfrost i øyenbrynene leppene skjelver isnåler faller fra tinningbeinet lener meg mot tinninghimmelen bærer det grønne lysteppet i armene til daggryet slår mot vinduet

Gunhild Sannes