Hans Kristian Rustad

Hans Kristian Rustad

Diktet lest; diktet hørt

Dikt er lyd. Lyd er et generisk trekk ved lyrikk, og det er et empirisk trekk ved lyrikk. Lyrikk er sangbar tekst. Det er tekst som ble sunget eller lest opp til musikkinstrumentet lyre. Altså har lyrikken i sin opprinnelse musikalitet og lydlighet ved seg. Dessuten blir lyrikk som oftest lest opp, sunget eller rap-et fra en scene, eller lyttet til gjennom en høyttaler. Forbausende ofte taler man om lyrikkens marginalisering og glemmer all lyrikk som siver ut av airpods, bilradioer og høyttalere på kjøpesentre.

Et dikt bærer i seg tre materialiseringspotensial. Diktet kan selvsagt materialiseres på mer enn tre måter, men følgende tre er alltid til stede i diktet: diktet i skrift, diktet lest av poeten og diktet lest av en leser som er en annen enn poeten. Alle tre er knyttet til en stemme, som er en form for lyd, men bare i de to sistnevnte materialiseringene kan stemmen eller stemmene høres. Når jeg underviser i lyrikk, ber jeg alltid studentene om å lese diktene høyt, for seg selv eller for andre. Hvorfor det? Jo, fordi det forenkler tilgangen til diktet, dets lyriske kvaliteter og dets stemme. Mange rim er stumme, altså er de kun visuelle, synlig for øyet, uhørlig for øret. Det vil si at du ser at et ord rimer på et annet. Men mange rim er skjulte. Det vil si du kan ikke se dem, bare høre dem. Å lese et dikt høyt for seg selv når man skal analysere det, er ikke bare en didaktisk-instrumentell metode. Det gir også en tilgang til diktets og ordenes lydige kvalitet, diktets stemme og, ja, noen ganger diktets mystikk. Ole Karlsen skriver i en artikkel: «raunijaR. Er det ikke et underlig ord å se til? Er det ikke fremmedartet og rart? Og hører det ikke forunderlig magisk ut når vi fremsier det» (2017, 17). Karlsen røper at ordet kommer av urnordisk, at det er risset inn på en spydodd som ble funnet på Toten på 1800-tallet, og at det betyr «røynaren». Alt dette kan man lese seg fram til. Ordet er merkelig å se på, for det ligner ikke på de ord vi vanligvis bruker i hverdagsspråket eller ser i dikt. Men enda merkeligere, eller magisk, blir det om vi leser det høyt og lytter. Uttaler vi ordet høyt, tvinger det oss til å virkelig lytte til lydene, sammensetningen av vokaler og konsonanter, og vi blir oppmerksomme på hvordan vi bruker kroppen i utsigelsen. Kanskje overdriver vi hvordan leppene former de ovale og smale lydene, og kanskje strever vi litt ekstra med å rulle på den siste r-en (det avhenger av om vi taler en dialekt med rulle-r, hvilket er en annen sak. Eller nei, det er faktisk ikke en annen sak. Dialektale særtrekk hører også til det lydlige). Det er forskjell på å høre Øyvind Rimbereid lese langdiktet «Solaris korrigert» på Stavanger-dialekt og å høre det samme diktet framført på normert østlandsdialekt (i så måte er det relevant å spørre om man kan tenke seg

«Solaris korrigert» lest opp av noen andre enn Øyvind Rimbereid, men det er en annen sak. Eller nei, det er det ikke). Å lese et dikt høyt er diktets didaktikk. Det er et metodisk knep, det gir tilgang til en estetisk side ved et dikt, og det åpenbarer diktets lydlige selvrefleksivitet. Framfor noen er det Roman Jakobson som er kjent for språkets poetiske funksjon, det vil si språket som peker tilbake på seg selv. Kanskje er det et paradoks at denne selvrefleksiviteten blir teoretisert mer eller mindre samtidig med at man i litteraturteorien vendte ryggen til dikts opplesningssituasjoner og gjorde lyrikk til primært skriftlige (og dulgte) dikt? Det synes i hvert fall å være sånn at man med den modernistiske litteraturteorien glemmer at diktet (også) er muntlig, og at diktets selvrefleksivitet er knyttet til både dets skriftlige og dets muntlige materialisering.

Deler av den (høy)modernistiske lyrikkforskningen har altså vendt seg vekk fra diktets muntlighet og mot diktet som en skriftlig materialisering. 1 Det kan ha å gjøre med poetenes sterke dreining mot lyrikkens billedskapende kvaliteter, men vendingen kan også forstås som en lesestrategisk proteksjonisme. Nykritikkens nærlesning, dens insistering på at diktet ikke har noe med poeten å gjøre, at diktets mening ligger i den skriftliggjorte teksten, forteller oss at vi skal lukke ørene og holde øynene åpne. Diktets «sannhet» kommer via blikket, ikke via hørselen. Derfor vil en poets opplesning av egne dikt ikke oppfattes som en berikelse for diktanalysen, men en forstyrrelse, en kontaminering. Begrunnelsen for en slik oppfattelse er minst tre: 1) Enhver opplesning av et dikt er en fortolkning av diktet, og som sådan en lukking av diktet, eller en begrensning av dets meningspotensial. At en diktopplesning er en fortolkning, er selvsagt riktig. 2) Tekstens mening, dens lydlighet og dens stemme er å finne i teksten, og denne har altså intet med poetens stemme å gjøre. Det vil si at stemme forstås som noe i skriften: konstruksjonsmåter, leksikalske, retoriske og semantiske kjennetegn, for bare å nevne noen. 3) Lyrikk (og litteratur) er en privat geskjeft. Poeten sitter i sitt eget private rom og skriver dikt; leseren sitter i sitt eget private rom og leser dikt innenat. Lyrikk er en innadvendt diktart og har intet med sosiale rom og fellesskap å gjøre med mindre man skal diskutere den. Utover disse tre forklaringene er det ikke utenkelig at lyrikkforskningens vending mot det skriftlige diktet har å gjøre med at det er trykket, fanget på boksidene og således enklere å forholde seg til enn flyktige oppleste dikt som kommer svevende inn i det ene øret (og hvem vet, ut av det andre). Dessuten, det er ikke utenkelig at leserens (og teoretikerens) (manglende) kompetanse har spilt inn. I dag synes en slik modernistisk forståelse av lyrikk å være aparte, i hvert fall om man er opptatt av samtidslyrikk. For det første er man (igjen) blitt oppmerksom på at lyrikk er noe man lytter til vel så mye som noe man leser. De mange opplesningsscener som finnes, framveksten av slampoesi, vektleggingen av sanglyrikk og rap-lyrikk, ja, i det hele tatt den komplekse medieøkologien som dikt blir til i og distribueres gjennom, gjør det merkelig å skulle tenke lyrikk som utelukkende dikt på papir mellom bokens permer. Og for det andre er lyrikkteorien vendt hjem til lyden av et dikt. Den engelske litteraturprofessoren Peter Middleton er blant dem som i nyere tid har rettet oppmerksomheten mot opplesning av dikt. Han skriver at

Emmelie Salomonsson

«[p]oetry readings have become a standard element in the practice of poetry in the English-speaking world over the past fifty years, yet their significance as anything more than entertainment remains little understood» (Middleton 2005, s. 7). Det er, skriver Middleton, en tilsynelatende dissonans mellom mulighetene for å forstå et dikt når det er lest innenat og når det er hørt lest opp. Mangel på forståelse for betydningen av diktet opplest, og hvordan vi analytisk og vitenskapelig kan tilnærme oss diktopplesninger, er forsøkt bøtt på innenfor ulike tradisjoner. Muntlighetsforskning peker på retorikken som et fruktbart sted å gå for å forstå opplesninger av dikt. Den amerikanske poeten og litteraturforskeren Charles Bernstein presenterer nærlytting (close listening) som en metode som diktopplesningsanalysens svar på nykritikkens nærlesning (Bernstein 1998). Nærlytting innebærer noe forenklet å lytte oppmerksomt til diktet som blir lest opp, og å fange så mange av de stemnings- og meningsskapende elementene i opplesningen som mulig med ørene. Bernsteins nærlytting løser ett problem, men skaper også et nytt. Vi introduseres for en metode for lytting til dikt, men diktopplesning er også en visuell hendelse.

Når diktet leses opp som lydfil, kan vi lukke øynene og nærlytte. Når diktet leses opp på en scene som en performance, bør vi også se. For hva er en diktopplesing. Jo, det er et dikt som sammen med poeten (eller den som leser opp) og en rekke elementer på stedet utgjør «kollektive hændelser, hvor teksten udgør det simultane objekt for flertallet af deltagernes opmærksomhed” (Serup, 2017, s. 144). Tenk bare på måten poeten bruker kroppen på når han eller hun leser. Eller hva med når poeten ved et uhell velter et glass med vann idet hun skal begynne opplesningen? Det var selvsagt ikke poetens hensikt å velte glasset med vann, men lyden av et glass som treffer et gulv, ble en fin fanfare, et startskudd på en magisk kveld. Når det først skjedde, er det for alltid blitt en del av diktopplesningen, den diktopplesningen, og en del av oss. 2 Martin Glaz Serup, den danske forfatteren og poesiforskeren som jeg siterer i avsnittet over, minner om noe viktig ved diktopplesningen. Han skriver et sted at «[p]oesi er nu først og fremst noget, man oplever live» (ibid., s. 137). Legger vi til at den også er en kollektiv hendelse (ibid., s. 144), blir diktet også en sosial hendelse, noe vi kan oppleve sammen med andre. Dermed må vi ikke bare skjerpe blikket og kvesse ørene, men vi må også kjenne på kroppen. I hvert fall kan vi diskutere diktene etterpå, og vi blir minnet om at dikt ikke er en privat og hemmelig geskjeft, men i høyeste grad noe som tilhører det offentlige rom. Diktet er ikke et sted, men mange steder. Eller som Serup skriver: «Et digt er ikke ét men mange» (ibid., s. 141). Og vi blir minnet om at lyrikk er en diktart som virkelig er i stand til å sette oss i bestemte stemninger. Stemning har selvsagt med stemme å gjøre, med lyd, med det som binder diktet og kroppen sammen.

Hvordan man analyserer et dikt, og hva man fokuserer på, handler selvsagt om hva man er interessert i, altså hva problemstillingen er. Mitt poeng er ganske enkelt at en diktanalyse kan være så mangt, fordi dikt ikke er ett, men mange. Det tilhører alene verken boken eller scenen, verken twitter eller LP-platen og MP3-filen. Å avgrense lyrikken til ett medium, boken, og én modus, det skriftlige diktet, er en teoretisk og metodisk konstruksjon og ikke noe lyrikken

selv har bedt om. Lyrikk er en fleksibel diktart som enkelt beveger seg mellom sjangrer, kunstarter, medier, steder og situasjoner. Så kan man velge å analysere diktet skriftlig eller muntlig, diktet alene eller diktet i samspill med andre uttrykksformer som musikk, dans og fotografier. Men kanskje kan man også la de ulike latente dimensjonene ved lyrikk utfylle hverandre i de tilfeller man har mulighet til å gjøre det, slik at de beriker diktanalysen, der man leser og der man lytter, ser og hører. Og hvorfor ikke begynne med å lese diktet høyt?

Sluttnoter

1 Merk at jeg her skriver «deler av». Det modernistiske lyddiktet krever selvsagt at man er opptatt av lyd. Om man skal forske på dadaismen, kan det være vanskelig å gå utenom lyden. Tenk bare på verk som Marcel Duchamps «Erratum Musikal» (1913) eller Erik Saties «Parade» (1916), eller femti år etter disse, Paal-Helge Haugen og Einar Øklands Billeder fra min reise (1967), der man foruten å se lysbilder og høre Haugen eller Økland lese, kan lytte til Mendelssohns fiolinkonsert i E-moll, spilt av den ukrainske fiolinisten Igor Oistach. 2 Jeg refererer her til en diktopplesning med Tua Forsström, Mette Moestrup og Øyvind Rimbereid på Litteraturhuset høsten 2018. Diktopplesningen var en del av undervisningsemnet «Nordisk mestermøte – lyrikk» ved ILN, Universitetet i Oslo. Hvem som knuste glasset? Det er en hemmelighet som bare vi kjenner til.

Litteratur

Bernstein, Charles 1998. Close listening. Poetry and the Performed Word. Oxford: Oxford University Press Karlsen, Ole 2017. «Papirets flate med teikn». Lesingar i den norske lyrikkens kanon. Valset: Oplandske bokforlag. Middleton, Peter 2005. Distant reading: Performance, Readership, and Consumption in Contemporary Poetry. Tuscaloosa: University of Alabama Press. Serup, Martin Glaz 2017. «Digtoplæsningen». I Andersen, Tore Rye et.al. (red.) Litteratur mellem medier. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.