Anders Hagen Jarmund

Anders Hagen Jarmund

Lamento Til Sverre

Jeg kjenner deg ikke, men hører din stemme,

det vakreste høres, det blir ikke sagt, og ordene handler om livet der fremme, men sangen er skrevet i nåtidens takt:

Hør, tonene bærer der ordene svikter, forteller historier du hadde glemt selv, om håpet som lever bak ansvar og plikter;

Du synger og synger i mørket i kveld en sang om å savne, om sorg og om smerte, om tårenes hav og bekymringers fjell, om skuffelse, tap, og et sønderknust hjerte.

Om dager og netter hvor allting gikk galt, om skammen du bare så vidt klarer gjemme. Forbannet å lide, å langsomt bli kvalt. Forbannet å lengte, å huske, å glemme

å se sine drømmer forvitre til støv, å kjenne seg fremmed selv når man er hjemme, at det man forguder tar andre for tøv.

Forbannet å være forlatt og alene, å vite at ansvaret bærer man selv, å spørre i natten, den sorte og sene: Hva skal man med andre? De dør likevel

forsvinner for tidlig, lik drømmen du hadde først livlig og ekte, så gradvis pastell, til sist bare skygger, forvrengte og dradde.

Du lover meg evighet, nærhet og makt, og ordene kan man jo velge og vrake, men kjærlighet føles, det blir ikke sagt; Jeg kjenner deg ikke, men synger tilbake

en sang om å elske, om glede, om håp, om menneskebarn, både sterke og svake, om fjernhet og nærhet og kjærlighetsdåp.

Det viktigste gjøres, det blir ikke sagt, det handles og nynnes og handles igjen, slik lyder den: våk du, vær alltid på vakt, den skamfulle sangen om ensomme menn

står skrevet i øyne og pannens små furer, er risset inn langsomt med årenes penn og ordene står der som gjerder og murer:

Hva skal man med andre? Jeg dør likevel, jeg skuffes, jeg eldes, med skyggen til make, det er bare oss to når dag går mot kveld; Vi deler en stund denne vinterens vake

og håper hver svale er tegnet på vår. Vi glemmer å lytte, se himmelen sprake, vårt eneste mål er at timene går.

Jeg fryser, men tør ikke be deg om varme, for nærhet kan sette vårt forhold i spenn, og du ville rase i sinne og harme, så drar du til slutt og ber meg bli igjen.

Du tar med deg alt, ja, selv håpet om sommer. Hvis noen kan tilgi, så er det en venn –jeg venter med vemod på dagen du kommer.

Men kommer du ikke, står plassen din tom til minne om dager jeg ikke vil glemme. Det hender jeg drømmer deg ropende «kom» – jeg kjenner deg ikke, men hører din stemme

du synger og synger i mørket i kveld: «Forbannet å lengte, å huske, å glemme –hva skal man med andre? De dør likevel.»

Jeg kjenner deg ikke, men synger tilbake den skamfulle sangen om ensomme menn. Vi deler en stund denne vinterens vake, så drar du til slutt og ber meg bli igjen.

For You, Mika Claire Haykowsky