Fagartikkel
GI-bivirkninger av immunterapi Immunterapi med innføring av immunologiske kontrollpunkt-hemmere representerer et paradigmeskifte i kreftbehandlingen og har medført en vesentlig bedret prognose for en rekke kreftformer. Imidlertid har påvirkningen av immunsystemet også ført til utvikling av immunrelaterte bivirkninger, som potensielt kan ramme nesten alle organsystemer. Fordøyelsessystemet er ofte involvert, der immunmediert kolitt og hepatitt er hyppigst forekommende. Vanligvis lar disse tilstandene seg greit behandle, men behandlingsrefraktære tilfeller kan være svært utfordrende. En multidisiplinær tilnærming til pasienten av ulike spesialiteter vil som regel være påkrevet. Vi beskriver her forekomst, klinisk forløp, utredning og behandling av immunmediert kolitt og hepatitt. Kristin Kaasen Jørgensen, overlege PhD, Gastromedisinsk avdeling, Akershus universitetssykehus Jørgen Jahnsen, overlege og professor, Gastromedisinsk avdeling, Akershus universitetssykehus
Kristin Kaasen Jørgensen
Jørgen Jahnsen
Innledning Innføring av behandling med immunologiske kontrollpunkthemmere har medført et paradigmeskifte innenfor onkologien de senere år og har vist seg svært effektiv i behandlingen av en rekke kreftformer, deriblant malignt melanom, ikke-småcellet lungekreft, nyrekreft, hode-halskreft og Hodgkin’s lymfom. Kontrollpunkt-hemmere blokkerer interaksjoner mellom T-celler, antigenpresenterende celler og tumorceller som har en bremsende virkning på T-celle r esponsen. Dette fører til en aktivering av T-celler som dernest vil angripe tumorceller. Med monoklonale antistoffer rettet mot kontrollpunktene cytotoksisk T-lymfocytt antigen-4 (CTLA-4) (ipilimumab), programmed cell death-protein 1 (PD-1) (nivolumab, pembrolizumab) eller dennes ligand (PD-L1) (atezolizumab, avelumab, durvalumab), blir kroppens eget immunforsvar mobilisert til en slik reaksjon. Ved aktivering av T-celler foreligger det også en økt risiko for at det oppstår en immunindusert inflammasjon i normalt vev som en konsekvens av nedsatt selv-toleranse. Disse bivirkningene kan potensielt ramme alle organsystemer, men GI-traktus, lever og endokrine organer er oftest involvert. I kliniske studier utvikler 70-90% av pasientene immunmedierte bivirkninger i løpet av de første tre månedene på immunterapi med
26
kontrollpunkt-hemmere. Disse kan imidlertid forekomme når som helst, selv etter avsluttet behandling. Bivirkninger knyttet til immunterapi graderes som milde (grad 1), moderate (grad 2), alvorlige (grad 3) eller livstruende (grad 4) og defineres ut fra spesifikke parametere i henhold til organsystemet som er involvert (tabell 1). Et flertall av bivirkningene er milde og lar seg greit behandle, men de kan i noen tilfeller være dødelige. Alvorlige bivirkninger (grad 3-4) krever vanligvis innleggelse i sykehus og at immunterapien avbrytes. En forventer at forekomsten av immunmedierte bivirkninger kommer til å øke i takt med økende bruk av ulike typer kontrollpunkthemmere og kombinasjoner av disse. Enkelte spår at immunrelaterte bivirkninger etter hvert kommer til å bli vanligere å forholde seg til enn de korresponderende klassiske autoimmune sykdommene. Immunmediert kolitt Immunmediert kolitt som følge av behandling med immunologiske kontrollpunkt-hemmere kan være en alvorlig komplikasjon og er den hyppigste årsaken til sykehusinnleggelser, seponering av den immunologiske kreftbehandlingen og dødsfall blant alle pasienter som utvikler immunrelaterte bivirkninger (1). Forekomsten varierer mellom de ulike kontrollpunkt-hemmerne og ses oftest ved kombinasjonsbehandling. Patogenesen til immunmediert kolitt er ikke helt forstått, men nyere studier har fokusert på samspillet
mellom regulatoriske T-celler og tarmfloraen. I likhet med inflammatorisk tarmsykdom hvor en dysbiose kan utløse tarmbetennelsen, ser det ut til at tarmfloraen også har en viktig og sentral rolle ved en kolitt som oppstår som følge av immunterapi (2). Mye tyder på at mangfoldet og sammensetningen av tarmfloraen har betydning for både behandlingsrespons av kreftbehandlingen og risiko for utvikling av immunrelaterte bivirkninger. Imidlertid er en mer detaljert kunnskap om hvordan de ulike bakteriestammene kan påvirke disse forholdene ukjent og ytterligere forskning er nødvendig for å kartlegge interaksjonen mellom tarmfloraen og immunsystemet. Selv om det foreligger klare likheter med inflammatorisk tarmsykdom så betraktes immunmediert kolitt som en egen sykdomsentitet. Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs) er beskrevet som en risikofaktor for immunmediert kolitt og i og enkelte studier har man sett en økt risiko for få denne bivirkningen hos pasienter med allerede eksisterende autoimmune lidelser som inflammatorisk tarm sykdom (tabell 2). Utredning Fekal kalprotektin er en meget sensitiv markør for aktiv inflam masjon i fordøyelseskanalen og bør måles umiddelbart hos pasienter som får symptomer som gir mistanke om immunindusert kolitt. Videre er det veldig viktig å utelukke en infeksjon som kan gi et lignende
Indremedisineren 2 • 2021
