TEMA
16
Hypereosinofile syndromer Nessar Ahmad Azrakhsh
Selv om nesten alle organsystemene kan rammes ved hypereosinofile syndromer (HES), peker kliniske observasjoner på at bestemte organsystemer er mer disponert enn andre. Huden er det hyppigste affiserte organet (69%), så lunger (44%) og dernest gastrointestinaltraktus (38%).
Bakgrunn:
Eosinofiler utgjør en relativt liten cellepopulasjon blant sirkulerende hvite blodlegemer. Andelen er 1-5% av alle hvite blodlegemer med et antall under 0.5x109/L. Konsentrasjonen til eosinofiler i andre vev varierer sterkt. Eosinofiler er endeproduktene til en tett regulert modningsprosess i beinmargen. De utgjør ca.1-6% av cellene i benmargen. Under påvirkning av cytokiner og vekstfaktorer som GM-CSF, IL-3, IL-5 og IL-13 modner de differensierte myeloide cellene til eosinofile granulocytter. Levetiden til eosinofiler er 18-25 timer i blod, men de lever mye lenger i andre organer, og spesielt ved hypereosinofile tilstander. Der kan de forbli biologisk aktive i flere uker , altså mye lengre enn sirkulerende eosinofiler (1). Eosinofilenes funksjon er ikke fullstendig kartlagt hos mennesker, men forskning tyder på at de spiller en vesentlig rolle i vevsregenerasjon og immunrespons mot flercellede parasitter. Eosinofilene har diverse overflatereseptorer for cytokiner og inneholder ulike cytoplasmiske granuler med cytotoksiske stoff som frisettes ved eksterne og interne stimuli (2,5). Eosinofili betegner tilstander med absolutt antall eosinofiler over 500/μL. Mange tilstander kan forårsake lett til moderat stigning i antall eosinofiler, for eksempel allergiske reaksjoner, parasittinfeksjoner, inflammatoriske tilstander og neoplasier. Hypereosinofili er når antall eosinofiler er over 1500/μLblod (5). Ved hypereosinofilt syndrom (HES) har vi både hypereosinofili og affeksjon av ett eller flere organer. Hyppigst rammede organer er hud, lunger, gastrointestinaltraktus, lever og hjerte, men mange andre organsystemer som øvre luftveier, øyne, muskelfascier, CNS, urinveier og det perifere nervesystemet kan også rammes.
Epidemiologi
Mild eosinofili forekommer hos 4-10% av pasienter som tar kontakt med primærhelsetjenesten, mens pasienter med HES er ikke så hyppig. I og med at hypereosinofili i de fleste tilfellene skyldes sekundære årsaker som legemiddelreaksjon og parasitter, er det vanskelig å skaffe en klar statistisk oversikt over forekomsten
NGF-nytt 3 • 2020
til primære eller klonale HES eller HEN. Forekomsten til HEN antas å være mye lavere enn de reaktive eller sekundære hypereosinofiliene med en årlig insidens på 0,036/100000, men man mistenker underestimering av HES-forekomsten grunnet underrapportering (6).
Klassifikasjon
Hypereosinofile syndromer (HES) er en heterogen gruppe av tilstander med ulike etiologier og atskillige kliniske forløp og prognoser. Fellestrekk for alle er laboratoriefunnet hypereosinofili. I 2012 reviderte ekspertpanelet ved Hypereosinophilic Diseases Working Group fra International Eosinophil Society klassifikasjonen av HES til følgende grupper: 1. Hereditær (familiær) variant (HEFA) 2. Primære (klonal/neoplastisk) (HEN) forårsaket av neoplastiske klonale eosinofiler 3. Sekundære (reaktive) HE (HER) som også inkluderer lymfocyttvariant HES 4. HE av ukjent betydning (HEUS) brukes nå i stedet for den tidligere benevnelsen idiopatisk HES. Alle typer hypereosinofili der man har organskade eller relatert organdysfunksjon skal kalles HES med videre benevnelser for eksempel HEN eller HER mens HEUS er hypereosinofili dokumentert i over 6 måneder uten kjent etiologi eller påvist organskade (6). Primære HE eller HEN kjennetegnes av klonal proliferasjon av hematopoietiske stamceller da hypereosinofilien er den direkte konsekvens til den neoplastiske klonen. Ved å bruke molekylærgenetiske analyser kan man ofte avdekke de typiske mutasjoner i tyrosin-kinaser eller deres reseptorer i form av fusjonsgener. Hyppigst ser man mutasjoner (opptil 20% av HEN) i transkripsjonsfaktoren PDGFR (platederivert vekstfaktor reseptor) (7). De vanligste fusjonsgener er PDGFRA-FIP1L1 og ETV-PDGFRB, mens andre mutasjoner som også er beskrevet som etiologisk årsak hos pasienter som også involverer kinase-
