Vitenskapelige forhandlinger 2006 del 2 by WebPress

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

152

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

ABSTRAKT

153

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

154

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INTRAKRANIALE MENINGIOMER-NYE KANDIDATGENER PÅ KROMOSOM 22 1,2

Aarhus M,2Bruland O,1Lund-Johansen M,2Knappskog P Nevrokirurgisk avdeling, 2Senter for klinisk molekylær-medisin og genetikk. Haukeland Universitetssykehus (HUS), 5021 Bergen

Introduksjon Om lag 60 % av sporadiske meningiomer har avvik på kromosom 22q. NF2-genet er lokalisert til kromosom 22q12.2, og er lansert som et tumorsuppressorgen ved meningiomer. I dyreforsøk er det vist at ved tap av begge NF2-alleler, vil kun 1/3 av mus utvikle meningiomer. Dermed er det hypotetisert at også andre gener på kromosom 22q er involvert i tumorigenesen. For å undersøke dette nærmere har vi foretatt en mikromatrise-basert meningiomstudie av gener på kromosom 22q.

Resultater og konklusjon 9194 gener var utrykt i meningiomene, og 234 var lokalisert til kromosom 22. T-test (p<0.004) mellom fibrøse og meningotheliale meningiomer avdekket 5 nye kandidatgener (CLTCL1, GCAT, EIF3S7, LIMK2, 124319) på kromosom 22q. GCAT har vist seg å kunne hemme proliferasjon i en cellelinje fra ikke-småcellet lungecancer. Videre studier av disse genene kan gi nye innsikter i tumorigenesen ved intrakraniale meningiomer.

Nevrokirurgi

Materiale og metode mRNA fra 27 intrakraniale meningiomer lagret i tumorbanken ved HUS ble undersøkt med mikromatrise-teknologi for alle kjente humane gener (30225). Sann-tids polymerase kjedereaksjon på utvalgte genprober verifiserte matrisedataene.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INTRACEREBRAL INFUSION OF HAMLET KILLS HUMAN GLIOBLASTOMA CELLS IN BRAIN XENOGRAFTS AND PROLONGS SURVIVAL; A NEW APPROACH TO CONTROL TUMOR PROGRESSION IN MALIGNANT GLIOMA Fischer, W1, Gustafsson, L2, Mossberg, A-K2, Gronli, J3, Mork, S4, Bjerkvig, R5 and Svanborg, C2 1 Department of Neurosurgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway;2 Institute of Laboratory Medicine, Department of Microbiology, Immunology and Glycobiology, University of Lund, Sweden; 3Department of Physiology, University of Bergen, Bergen, Norway; 4Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway; and 5 NorLux Neuro-Oncology, department of Biomedicine, University of Bergen and Centre de Recherche Public de la Santé Luxembourg, Bergen, Norway To control GBM progression, a treatment strategy must involve the administration of agents that reach and selectively kill the malignant cells, but is non-toxic to the surrounding brain. Human alpha lactalbumin made lethal to tumor cells (HAMLET) is a folding variant of alpha lactalbumin that has been shown to selectively kill malignant, but not differentiated cells. Here we have shown that 90% of GBM cells in biopsy spheroids are killed by HAMLET by an apoptosis-like mechanism, but not by α-lactalbumin, the same protein but in a different folding state. Convection enhanced delivery (CED) is a novel technique for distribution of macromolecules to the brain through a pressure gradient bulk flow. Here showed that radiolabelled HAMLET was distributed throughout the entire infused hemisphere. Therefore, we have administered HAMLET with CED during 24 hours into established invasively growing human GBM tumors in nude rats. After 60 days, all control (α-lactalbumin-treated) animals had developed pressure symptoms, but the HAMLET-treated animals remained asymptomatic. Magnetic resonance imaging (MRI) revealed significantly smaller tumor volumes in the HAMLET-treated animals, with a mean volume of 63 mm3 (range 10-131 mm3) compared to the control animals, with a mean of 456 mm3 (range 292-578 mm3). With TUNEL-staining for apoptotic markers, we could observe apoptosis in about 33% of all tumor cells in the HAMLET-treated GBM transplants but not in the adjacent host brain. In the αlactalbumin controls, TUNEL stained cells amounted to about 2% of the total tumor cell population. In a separate toxicological study, we could not observe any behavioral effects by HAMLET on motor functions or any histopathology on microscopic examination following infusions into intact rats. To ascertain that HAMLET has the capability to kill all GBM cells and that there are no factors in the brain that could inhibit this process, we pre-incubated GBM biopsy spheroids in HAMLET or α-lactalbumin for 3 hours prior to transplantation into nude rats. In this experiment all six control animals showed presented symptoms after 60 days and showed large tumor sizes on MRI (496 mm3; range 286-696 mm3). In the six animals that received HAMLET treated spheroids, only two rats had small detectable tumors on MRI (mean volume 31; range 28-34 mm3) and these animals eventually displayed symptoms after 84 days. Four animals that had received HAMLET treated GBM spheroids were still tumor free and asymptomatic at the time of sacrifice 210 days after transplantation and did not show any histological signs of intracerebral tumors. The present results indicate that in GBM, intracerebral administration of HAMLET with CED is a promising approach to control progression in malignant gliomas.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SERUM VERDIER AV GFAP KORRELERER MED TUMORVOLUM HOS PASIENTER MED HØYGRADIGE GLIOMER

Bakgrunn: Biomarkører er en fellesbetegnelse på proteiner som kan indikere patologi i et organsystem. CNS markører kan påvises både i CSF og serum og protein S-100B er en av de mest omtalte. S-100B mangler spesifisitet for CNS, mens GFAP (Glial Fibrillary Acidic Protein) anses kun å eksistere som del av celleskjelettet i astrocytter. GFAP er tidligere funnet i CSF og serum hos pasienter med slag, hodetraume og subaraknoidalblødning. Det er derimot ikke utført serum målinger på pasienter med primære hjernesvulster. Målet med denne pilotstudien var å måle GFAP i preoperativt serum hos pasienter med høygradig gliom fordi en slik markør kan tenkes brukt til å evaluere respons på behandling eller påvise recidiv på et tidlig tidspunkt. Materiale og metode: GFAP og S-100B ble analysert ved ELISA metode i frosset, preoperativt serum fra 31 pasienter med nyoppdaget høygradig gliom (anaplastisk astrocytom og glioblastoma multiforme). Alder, kjønn, symptomer, steroidbruk, behandling og overlevelsesdata ble innhentet fra journalene. Mitosegraden i hver tumor ble estimert med manuell telling av Ki-67 positive celler i 10 synsfelt ved 400 x forstørrelse. Tumor volum ble beregnet ved planimetri av T1-vektede MR sekvenser med kontrast. Skjevfordelte data ble logtransformert og analysert med lineær regresjon. Resultater: Gjennomsnittsverdi av GFAP var 239 ng/L (normalt <150 ng/L) og av S100B 58.3 ng/L (normalt <105 ng/L). Begge markørene viste stor spredning rundt gjennomsnittene. GFAP var forhøyet hos 16 pasienter mens kun to hadde forhøyede verdier av S-100B. Tumor volum var den eneste variabelen som korrelerte med serum verdier av GFAP (regresjonsanalyse, P<0.0001) med en lineær korrelasjonskoeffisient på 0.67. Pasienter med tumor volum større enn 20 cm3 hadde signifikant høyere GFAP verdier enn pasienter med mindre svulster (Mann-Whitney U test, P=0.0002). Dette grensevolumet tilsvarer en tumor med diameter ca. 3 cm. Liknende statistiske analyser for S-100B var negative. Konklusjoner: Større, høygradige gliomer ser ut til å frigjøre GFAP til serum. Resultatene indikerer en lineær sammenheng mellom tumor volum og serum verdier av proteinet. I denne pasientgruppen ser GFAP ut til å være en mer lovende serum markør enn S-100B. Flere studier bør utføres for å kartlegge GFAP i serum før, under og etter behandling.

Nevrokirurgi

Brommeland T1, Hennig R1, Isaksen V2, Rosengren L3 1 Nevrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø, 2 Patologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 3Neurologisk avdelning, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, 413 45 Göteborg, Sverige

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GLIOBLASTOMER BEHANDLET I GAMMA KNIVEN I ÅRENE 1996-2006 Per Øyvind Enger, Walter Fischer, Frits Thorsen, Ruby Mahesparan, Paal-Henning Pedersen. Nevrokirurgisk avdeling, HUS 10 år tilbake ble den første pasienten med et glioblastom behandlet i gamma kniven ved HUS. Etter den tid har et langsomt økende antall pasienter med lokaliserte svulster blitt behandlet. Dette er oftest pasienter med ny tumorvekst etter at andre terapiformer har vært prøvd. Vi har gått gjennom resultatene hos de første 48 pasientene behandlet for denne diagnosen i gamma kniven ved HUS. Som forventet var de fleste pasienter i alderen 41-60 år. Svulstene var beliggende i de fleste av hjernens avsnitt og hadde et volum som varierte fra 0,2cm3 til 47,5 cm3 . Størrelse og lokalisasjon har betydning for valg av stråledose og denne varierte derfor en del. På tross av at dette var en pasientgruppe hvor det aller meste av annen terapi var prøvd, var overlevelsen gunstig sammenlignet hva andre har rapportert ved reoperasjon for glioblastomrecidiv.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VEIVALG I HÅNDTERING AV BARN MED RESIDIVERENDE HJERNESVULST. Lundar T, Borota OC, Scheie D, Due-Tønnessen B. Nevrokirurgisk og Patologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Oslo. En pike i første leveår utviklet alvorlige krampeanfall oppfattet som Salaam kramper. CT og MR caput primo 1990 viste en tumor i venstre parietooccipitalregion. Hun fikk fjernet sin tumor 12 måneder gammel og ble anfallsfri. Den histologiske undersøkelse viste sannsynlig DNET. Den billedmessige oppfølging med MR avdekket i 1994 et lokalt residiv uten kliniske symptomer. Ytterligere reseksjon og MR kontroll avdekket ingen tumorrest. Histologisk undersøkelse viste igjen sannsynlig DNET. I 1997 ble det igjen påvist lokalt residiv på MR uten at det forelå klare kliniske symptomer. Ny reseksjon og MR kontroll viste igjen reseksjonskavitet uten resttumor. Histologisvaret var denne gang sannsynlig anaplastisk gliom.

Konklusjon: Er tett MR oppfølging uten stråle/cytostatika behandling en optimal håndtering av slike kasus? Har nye nevropatologiske metoder gjort vurderingen av slike kasus sikrere med hensyn på prognosevurdering?

Nevrokirurgi

Tette MR kontroller i de neste årene og senere årlige kontroller har ikke vist gjenvekst av tumor. Hun går i dag i videregående skole med gode prestasjoner og deltar aktivt i idrett og andre aktiviteter.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

STRÅLEKNIVSBEHANDLING AV VEKSTHORMONPRODUSERANDE HYPOFYSEADENOM Vik-Mo EO, Øksnes M, Pedersen PH , Wentzel-Larsen T, Rødahl E, Schreiner T2, Aanderud S, Lund-Johansen M Nevrokirurgisk, Indremedisinsk og Øye-avdelingen, Senter for klinisk forskning, HelseBergen, Bergen. 2Endokriniologisk avd., Rikshopitalet-Radiumhospitalet, Oslo, Norge Kirurgi er primærbehandling av acromegali. Når ein ikkje kjem i mål med dette, må ein ty til ein kombinasjon av veksthormonsuppressive medikament, repetert kirurgi, konvensjonell strålebehandling eller stråleknivsbehandling. Vi har evaluert effekt og biverknadar etter behandling ved den nasjonale stråleknivseiniga ved Haukeland Sjukehus. Av dei 61 acromegale pasientane som vart behandla frå 1989-2002, gjennomførte 53 ein prospektivt definert undersøking med MRI og hormonverdiar, samt klinisk undersøking av nevrokirurg, endokrinolog og augnelege. For dei seks som var daude og to som ikkje kunne delta ved undersøkinga vart opplysningar samla retrospektivt for å evaluere effekt og biverknadar. Gjennomsnittleg oppfølgingstid var 5.6 år. Ingen av adenoma hadde vakse. 85% fekk redusert hypersekresjonen, medan vel halvparten fekk normale GH og IGF-1 verdiar. Berre 9 pasientar hadde normale GH, IGF-1 og glukosebelastningsrespons utan å trenge supprimerande medikament. 44% av dei som stod på hormonsupprimerande behandling kunne slutt med desse. To av pasientane utvikla små asymptomatiske synsfeltendringar. 9 pasientar (15%) starta med hormonsubstitusjon i nye aksar. Stråleknivsbehandlinga stoppa effektiv vidare vekst av adenomet, med god effekt på hypersekresjon og med få biverknadar samanlikna med konvensjonell stråling og repetert kirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANALYSERING AV PROTEIN S-100B I SERUM ; EN METODOLOGISK STUDIE Müller K.1, Elverland A.1, Romner B.2,3, Waterloo K.1, Langbakk B1, Undén J.2, Ingebrigtsen T.1,3 1 Nevrokirurgisk, Nevrologisk og Klinisk Kjemisk avdeling, Universitetssykehuset Nord norge, Tromsø, Norge; 2Nevrokirurgisk avdeling, Universitetessykehuset Lund, Sverige; og 3 Institut for Klinisk Medisin, Universitetet i Tromsø, Norge. Bakgrunn : Dysfunksjon og skade av sentralnervesystemet kan oppdages med biokjemiske markører. Protein S-100B er den mest etablerte markøren med dette formålet. Denne studien skulle vurdere om proteinet er stabilt under lagring, etablere referanseverdier for Elecsys®S100 testen og sammenligne denne nye metoden med Liaison®Sangtec®100 testen.

Resultat : Serumkonsentrasjoner økte signifikant i løpet av lagringsperioden (mean difference 0.15 ±2SD 0.55 µg/L). Serumkonsentrasjoner målt med Elecsys®S100 hos 118 friske blodgivere viste S-100B verdier fra 0.02 til 0.08 µg/L (mean 0.05). 95% persentilen var 0.07µg/L. Liaison®Sangtec®100 testen målte vanligvis høyere serumkonsentrasjoner en Elecsys®S100 testen og differansen mellom de to metodene økte med stigende serumkonsentrasjoner. Den gjennomsnittlige differansen mellom de to testene var 0.14 ±2SD 0.39 µg/L. Konklusjon : Protein S-100B er ikke stabil under langtidslagring i fryseren og de to analysemetodene er ikke utskiftbar.

Nevrokirurgi

Material og Metode : Vi analyserte blodprøver fra 118 blodgivere og 196 pasienter med subarachnoidalblødning eller hodeskade. Stabiliteten av S-100B i frossene serumprøver ble vurdert med repeterte immunoradiometriske essays i 1997 og 2003. Metodesammenligning mellom Liaison®Sangtec®100 og Elecsys®S100 ble utført med Bland-Altman differanseplots.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

S-100B MÅLINGER PREDIKERER CT FUNN ETTER LETT HODESKADE ¹Müller K, *Townend W, 'Biasca N,³ Unden J, Waterloo K,³ Romner B, ¹´²Ingebrigtsen T ¹Nevrokirurgisk avdeling, Universitetsykehuset Nord Norge, Tromsø, Norge ²Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø, Norge ³Nevrokirurgisk avdeling, Universitetsykehuset Lund, Sverige *Emergency departement, Hope University hospital, Salford UK 'Department of Othopaedic Surgery, Spital Oberengardin, St. Moritz CH Bakgrunn : En lett hodeskade impliserer en risiko for traumatisk hjerneskade og fare for en intrakranial blødning. CT caput er anbefalt for å oppdage slike lesjoner. Denne multisenterstudien undersøker hvorvidt målinger av protein S-100B i serum kan bidra til å velge ut pasienter til CT undersøkelse. Material og Metode : Vi inkluderte 226 pasienter med lett hodeskade og en Glasgow Coma Scale (GCS)– skåre 13 til 15 ved innkommst. Blodprøver til analyse av S-100B og CT caput undersøkelse ble tatt innen 12 timer etter skaden. De diagnostiske egenskaper av S-100B som prediktor for intracranial skade påvist med CT ble undersøkt med ” receiver operating characteristic” (ROC) analyse og and ”cross table” analyse for forskjellige at cut-off nivåer. Vi analyserte også S-100B målinger som ble ”normalisert” til å korrespondere med blodprøven tatt en time etter skaden. Resultat : CT viste intracranial skade hos 21 (9.3%) pasienter. S-100B verdier var signifikant (p<0.001) forhøyet hos pasienter med intracranial skade(mean 0.36, 95% C. I. 0.21-0.50 g/L) sammenlignet med pasienter uten skade(mean 0.18, 95% C. I. 0.16-0.20 g/L). ROC kurve analysen viste en signifikant (p = 0.001) “area under the curve” (0.73, 95% C. I. 0.620.84). Cross table analysen viste at 20 av 21 (sensitivitet 0.95) pasienter med intracranial skade ble plukket ut med en cut-off verdi på 0.10 g/L, men 141 av 205 (spesifisitet 0.31) pasienter uten intracranial skade også hadde S-100B verdier over denne grensen. Exklusjon av pasienter med blodprøver tatt mer en tre timer etter skaden eller “normalisering” påvirket ikke de diagnostiske egenskapene. Konklusjon : Analysering av serum S-100B kan ikke erstatte den kliniske undersøkelsen eller bruk av CT hos pasienter med lett hodeskade. Supplering av den kliniske undersøkelsen med S-100B målingen kan hjelpe med å velge ut pasienter som trenger CT.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVORDAN GÅR DET MED PASIENTENE SOM HAR HATT EN ALVORLIG HODESKADE? - OPPFØLGING FEM ÅR ETTER SKADEN.

Bakgrunn: Det er få studier fra Norge som vurderer resultatet etter alvorlig hodeskade, og det er internasjonalt få langtidstudier som har brukt strukturert intervju for Glasgow Outcome Scale Extended skåre (GOSE). Vi ønsket derfor å evaluere kort- og langstidsresultat etter alvorlig hodeskade i en uselektert gruppe pasienter som fikk akuttbehandlingen ved nevrokirurgisk avdeling, St Olavs Hospital. Metode: 135 pasienter med alvorlig hodeskade i perioden 1998 – 2002 ble inkludert i studien. Strukturert intervju for Glasgow Outcome Scale skåre (GOS) og GOSE ble brukt. Opplysningene ble hentet ved direkte kontakt eller telefonintervju med pasient og pårørende. Videre ble tilstedeværelse av posttraumatisk amnesi eller minimal bevisst tilstand fire uker etter skaden, samt GOS ved seks måneder estimert utifra intervju og journalopplysninger. Resultater: Alder var 33.0 år (median, spredning 1-88), og 20 % var kvinner. GCS skåre før intubasjon var 6 (3-14) og 6 måneders mortalitet 24 %. 94 pasienter var i live > 3 år etter skaden og kunne evalueres for langtidsresultat. GOSE skåre ved 62 mnd (36-95) var 5-8 hos 70 % av de overlevende, og 2 hos 3 %. 28 % av pasientene som var i minimal bevisst tilstand fire uker etter skaden, hadde GOSE skåre 5–8. Til sammenligning hadde 75 % av pasientene med posttraumatisk amnesi og 92 % av de som var orienterte skåre på 5-8. GOS skåre bedret seg signifikant fra 6 måneder til langtidsoppfølging (p < 0.001). Konklusjon: Det er klar sammenheng mellom bevissthetstilstand ved fire uker og langtidsresultat etter alvorlig hodeskade. Funksjon bedres imidlertid signifikant fra 6 måneder til langtidsoppfølging. Få pasienter forblir vegetative og de fleste er uavhengig av daglig hjelp av andre.

Nevrokirurgi

Skandsen T, Vik A.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ARAKNOIDALE CYSTER - INDIKASJONER PÅ EN GENETISK ETIOLOGI Helland CA (1), Aarhus M (1), Lund-Johansen M (1), Knappskog P (2), Bruland O (2), Wester K (1) (1) Nevrokirurgisk avdeling og (2) Senter for klinisk molekylærmedisin og genetikk Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Bakgrunn Det er foreslått flere ulike mekanismer til at araknoidale cyster dannes; enveis ventilmekanisme, aktiv transport av væske og ioner over cystemembranen, samt diverse foldingsdefekter under nevrogenesen. Observasjoner og undersøkelser fra pasienter med intrakraniale, araknoidale cyster ved Haukeland Universitetssykehus kan indikere en genetisk mekanisme, i alle fall for noen av cystene. Materiale og metode Cystevegg fra temporale, araknoidale cyster ble undersøkt med mikromatriseteknologi for alle kjente gener. Cystene ble sammenliknet med benigne intrakraniale svulster utgående fra araknoidalt vev (fibrøse og meningoteliale meningeomer). Videre presenteres en kasuistikk om speilbildecyster i den cerebellopontine vinkel hos monozygote tvillinger, samt tilgjengelig litteratur om araknoidale cyster og hereditet. Resultater Ved mikromatriseanalyse grupperer de araknoidale cystene seg som en distinkt, homogen gruppe. CGH-analyse avdekket ingen kromosomale rearrangement. Speilbildecyster hos monozygote tvillinger har aldri vært beskrevet før. Litteraturgjennomgang viser at cyster i den cerebellopontine vinkel er koblet mot andre arvelige tilstander, som familiær spastisk paraplegi. Konklusjon Araknoidale cyster er genetisk en svært homogen gruppe Araknoidale cyster er genetisk ulik øvrige benigne intrakraniale prosesser utgående fra araknoidalt vev. Genetiske mekanismer spiller trolig en rolle for utviklingen av araknoidale cyster, i hvert fall for enkelte lokalisasjoner.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INTRAKRANIAL TRYKKBØLGE ANALYSE VED MISTENKT INTRAKRANIAL HYPERTENSJON HOS BARN Eide PK, Egge A, Due-Tønnessen BJ, Helseth E Nevrokirurgisk avdeling, Nevroklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo, Norge Bakgrunn: Kasuistiske observasjoner tyder på at trykkbølge analyse av intrakraniale (ICP) trykkbølger kan være av nytte ved håndtering av barn med mistenkt intrakranial hypertensjon.

Resultater: Pasientmaterialet inkluderer barn primærutredet for hydrokefalus, craniosynostose, benign intrakranial hypertensjon og andre. Hos 5 av de 65 barna (7,7 %) gav ICP målingene gal informasjon fordi målingene var av dårlig kvalitet (f.eks. sensorsvikt, subkutan sensor plassering). Mean ICP wave amplitude var øket hos alle med papilleødem, samt hos pasienter med tretthet og kvalme. Mean ICP wave amplitude (ikke mean ICP) var signifikant øket hos de som hadde bedring av symptomer/funn etter behandling, og hos de som ubehandlet forble uendret/verre. Konklusjon: Trykkbølge analyse med beregning av mean ICP wave amplitude var nyttig ved å gi informasjon om kvaliteten på ICP målingen, stemme bedre overens med enkelte symptomer/funn under ICP måling, samt være mest nyttig for å predikere utkomme.

Nevrokirurgi

Materiale og metode: Alle 65 barn som gjennomgikk kontinuerlig ICP måling med lagring av rådata på sykehusserveren i 4-års periode 2002-2005 ble gjennomgått. Det ble undersøkt retrospektivt kliniske symptomer/funn, radiologisk ventrikkelstørrelse, og endring av symptomer/funn innefor ett år etter ICP måling. Den etablerte mean ICP ble beregnet i tillegg til trykkbølge parametrene mean ICP wave amplitude/latency, som beregnes etter bruk av en algoritme for identifisering av enkeltbølgene i ICP signalet.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SHUNTSVIKT– EN POTENSIELT LIVSTRUENDE TILSTAND. Lundar T, Due-Tønnessen B. Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Oslo. Fire pasienter utviklet i løpet av det siste året livstruende shuntsvikt. Omstendighetene rundt henvendelse, kliniske symptomer, bildediagnostikk og håndtering vil bli presentert. To pasienter døde som følge av sin shuntsvikt til tross for operativ intervensjon. Den tredje pasienten var shuntet og var antatt å ha en ikke virkende shunt og å være uten shuntbehov. Etter innleggelse av spinalkateter for uttesting av intratechal lioresal behandling mot spastisitet, utviklet han progredierende symptomer med svekket bevissthet og stekkekramper. Først etter shuntrevisjon, ICP måling, ekstern drenasje og reshunting våknet han til og gjenvant sin habituelle status. En snaut 3 år gammel pike shuntet i nyfødtperioden ble innlagt med opphopede krampeanfall. CT ble vurdert som normal og hun ble utskrevet etter justering av medikasjon. Fem døgn senere reinnlagt pga spise/drikke vegring, irritabel, gråt og døsighet. Neste morgen anfall/respirasjonsstans, anisocori. CT viste oppblåst ventrikkelsystem. Hun ble omgående intubert og overflyttet for shuntrevisjon. Postoperativt var hun corticalt blind, med langsom bedring i de påfølgende måneder. Konklusjon: Shuntsvikt er en alvorlig og potensielt livstruende akuttmedisinsk tilstand. Billeddiagnostikk kan være villedende i akuttfasen. Dersom shunten ikke eksploreres umiddelbart, må det iverksettes ICP monitorering og nitid klinisk overvåkning.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR RYGGKIRURGI, - BAKGRUNN OG FREMDRIFT Ingebrigtsen T 1, Solberg T 2, 3, Skau PA 2, Nygaard ØP 4, Brox JI 5, Hellum C 6, Fønnebø V, 7, 8 Berntsen G

7, 8

Helse Nord RHF, Bodø, 2 Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi, Tromsø, 3 Nevrokirurgisk avd. UNN-HF, Tromsø, 4 Nasjonalt Senter for Spinale Lidelser, St. Olavs Hospital, Trondheim, 5 Ortopedisk avd., Rikshospitalet, Oslo, 6 Ortopedisk avd., Ullevål 8 Universitetssykehus, Oslo, 7 SKDE, Helse Nord RHF, Tromsø, Institutt for Samfunnsmedisin, UiTø, Tromsø Bakgrunn: Helse Nord og Senter for Klinisk Evaluering og Dokumentasjon (SKDE) har fått i oppdrag å etablere og drifte Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi. Målsetningen er å få frem klinisk relevante data som kan brukes til kvalitetssikring lokalt og nasjonalt. Materiale og metode: Registeret åpner for prospektiv online registrering av all kirurgi for degenerative tilstander i LS- kolumna. Kliniske effektmål er endepunkt. Pasientsamtykke må innhentes. Postoperativ oppfølgning etter 3 måneder (ved lokalsykehuset) og 1 år (per brev i regi av det sentrale registeret). Rapporter fra registeret vil oppdateres kontinuerlig og være tilgjengelig online for brukerne. Hvert sykehus skal kunne hente ut sine egne datafiler for internt kvalitetssikringsarbeid. Det er lagt vekt på en sterk forankring i de kliniske fagmiljøene. Enkle rutiner for utfylling, punching og lagring av spørreskjema og samtykkeerklæring må etableres ved de enkelte sykehus ved hjelp av ansvarlige kontaktpersoner. Opplæring vil bli gitt. Resultater: Finansiering sikres gjennom tilskudd fra Helse Nord. Personell er ansatt for å kunne drifte og videreutvikle registeret. Styringsgruppen er etablert. Spørreskjema er gjort tilgjengelige og kan bestilles kostnadsfritt. Det gies en oversikt over videre femdrift og oppstart. I tillegg gir vi en oversikt over ryggkirurgi i Norge fra 1999-2005 med fokus på operasjonsrater og regionale forskjeller og endringer over tid.

Nevrokirurgi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KOMPLIKASJONER VED PROLAPSOPERASJONER I NAKKEN, ER DAG-KIRURGI FORSVARLIG? Lied Bjarne 1,2 Sundseth Jarle 2, Helseth Eirik 2 Nevrokirurgisk avdeling Ullev책l Universitetssykehus 1 Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF 2 390 pasienter med cervical skivedegenerasjon ble inkludert i en studie hvor vi registrerte alle komplikasjonene ved fremre nakkefusjoner. 278 pasienter ble operert med Smith Robinson operasjon og 112 pasienter ble operert med innsetting av et PEEK bur. Alle pasientene ble fulgt opp etter seks m책neder og vi klassifiserte komplikasjonene som umiddelbare (0-6 timer etter operasjonen), tidlige (6-72 timer etter operasjonen) og sene (mer enn 72 timer etter operasjonen). Ni prosent av pasientene fikk en eller flere komplikasjoner til inngrepet. Vi vil presentere v책re resultater og diskutere om dette er et inngrep som egner seg for dag-kirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

Lilleeng B, Ramm-Pettersen JT, Konglund A, Gerdts R*, Gundersen V*, Skogseid I*, Røste LS*, Dietrichs E*, Røste GK. Nevrokirurgisk og *Nevrologisk avdeling, Nevroklinikken, RikshospitaletRadiumhospitalet HF, Universitet i Oslo Innledning Stereotaktisk implantasjon av stimuleringselektroder i nucleus subthalamicus (STN) bilateralt er et veletablert behandlingstilbud for morbus Parkinson. Behandlingen gir stabil effekt over år på motoriske parkinsonistiske symptomer som tremor, rigiditet og bradykinesi. Pasientseleksjon er av avgjørende betydning for resultatene. Der er nå økende fokus på risikoen for demaskering og aksentuering av preoperativt eksisterende psykiske plager hos pasienter som får STN-elektroder. Kasus Vi presenterer en mann på 52 år med morbus Parkinson som i januar 2006 fikk implantert bilaterale STN-elektroder med god effekt på sine motoriske symptomer. Han opplyste ikke under den preoperative vurderingen at han tidligere hadde hatt samtaler med psykolog for angst og depressive episoder. Han hadde ikke fått medikamentell behandling for dette. Like postoperativt fikk han milde plager med angst og nedstemthet, men klinisk observerte man kun søvnforstyrrelser under oppholdet i avdelingen. Etter utskrivelsen utviklet han hypomani, økende aggressivitet, dårlig impulskontroll, tiltaksløshet og likegyldighet. Situasjonen kulminerte med et suicidalforsøk 6 måneder postoperativt. Etter reduksjon av stimuleringsstyrken og opptrapping av L-dopa konkluderte man med at det ikke lengre forelå suicidalfare og han ble utskrevet til hjemmet. Diskusjon Tidligere arbeider har vist at kanskje halvparten av pasienter med morbus Parkinson kan utvikle psykiske symptomer som et ledd i sykdommen, mest hyppig depresjoner. Videre er det velkjent at pasienter med psykiske plager i sin premorbide sykehistorie kan oppleve alvorlig demaskering og forverring under STN-stimulering. Det er viktig å kartlegge den psykiatriske sykehistorien hos pasienter som er til preoperativ vurdering med tanke på STN-stimulering. Parkinsonrelaterte psykiske plager, slik som levo-dopa induserte hallusinasjoner, bedres vanligvis ved STN-stimulering, mens premorbide, behandlingstrengende psykiske plager oftest kontraindiserer kirurgi.

Nevrokirurgi

STN-STIMULERING KAN DEMASKERE PSYKISKE LIDELSER

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MIKROVASKULÆR DEKOMPRESJON FOR TRIGEMINUSNEVRALGI: EVALUERING AV BEHANDLINGSRESULTATER 1999-2005 Sandell T, Eide PK Nevrokirurgisk Avdeling, Nevroklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo Bakgrunn: Mikrovaskulær dekompresjon (MVD) er en form for kirurgisk behandling av trigeminusnevralgi (TN). Vi presenterer langtidsresultater etter MVD for TN. Metode: I perioden 1999-2005 ble 159 pasienter (87 kvinner, 72 menn) med TN behandlet kirurgisk med MVD av samme kirurg (PKE) ved Rikshospitalet – Radiumhospitalet. Fire pasienter ble reoperert i undersøkelsesperioden. MVD ble utført via suboccipital retrosigmoid kraniektomi. Undersøkelsen ble utført retrospektiv med gjennomgang av pasientjournaler og røntgenfunn. Alle pasienter fikk tilsendt et spørreskjema. Pasienter som fortsatt hadde en eller annen form for smerter etter operasjonen, vurdert ut fra spørreskjemaet, ble innkalt til et personlig intervju. Materialet inkluderer 15 pasienter (9,4 %) med multiple sclerose (MS) i tillegg til TN. Lost to follow up: 20/159 (12,6 %). Avhengig av smertekvalitet preoperativt ble pasientene inndelt i to grupper: (a) Typisk TN 108/159 (68 %) og (b) TN med forskjellig grad av nevropatisk trigeminussmerte (51/159; 32%). Vi presenterer pre- og postoperativ smertekvalitet, MRA-funn, intraoperativt funn, komplikasjonsrate og resultater med oppfølging på 5-87 måneder (mean 35). Resultater: Det presenteres resultater i forhold til smertefrihet og komplikasjonsrisiko avhengig av preoperativ smertetype og annen sykdom (MS). Videre presenteres røntgen- samt intraoperativt funn. Konklusjoner: Resultatene etter MVD for trigeminusnevralgi avhenger av preoperativ smertetype (dvs TN med eller uten nevropatisk smerte) og ledsagende grunnsykdom (dvs med eller uten MS). Tilstedeværelse av nevropatisk smerte og MS reduserer muligheten for smertefrihet. Resultatene er fordelaktige angående kompliaksjonsrisiko.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SAH FROM ICA TRUNK ANEURYSMS Meling TR1, Sorteberg A1, SlettebĂ¸ H2, Bakke SJ3, Sorteberg W1. 1 Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 2Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 3Nevroradiologisk avdeling, Rikshospitalet. OBJECTIVE: To evaluate patients with acute SAH from atypical internal carotid artery (ICA) trunk aneurysms.

RESULTS: Between January 1998 to August 2005, 211 subjects suffered ICA aneurysmal bleed. Of these, 14 patients (6.6%) had non-saccular or atypical ICA aneurysms; 6 males, 8 females. Median age was 48 years (range 30-68). 7 patients were in H&H grade 4 or 5. 7 patients were in Fisher grade 3+4. Median time from SAH to hospitalisation was 14 hours, range 493. All aneurysms were small and without relation to vessel bifurcations. 13 aneurysms were blister-like, 1 was ectasia. 13 patients underwent CTA and angiography on arrival, 1 patient had a CTA only. The collateral circulation was evaluated preoperatively, based on size of ACOM and PCOM, as well as venous phase delay. Some patients also underwent ICA balloon occlusion tests with TCD. Median time from hospitalisation to treatment was 16 hours (range 2-401). 3 patients were treated with coils, 11 with surgical clipping. In 7 patients, the ICA was sacrificed. In all surgical cases (6 patients), this was because of peroperative aneurysm rupture. The 7 patients treated with ICA closure developed massive cerebral infarction, 2 directly post-op, 5 delayed. 6 subjects died (GOS 1), one survived in a very poor condition (GOS 3). In contrast, of the 7 patients where the ICA was preserved, only one patient had poor outcome (GOS 2). CONCLUSIONS: ICA trunk aneurysms are difficult to treat and easily rupture peroperatively (6 of 11). ICA trap ligation within 48 hours of a SAH represents a terrible second insult to the brain, leading to a very poor outcome. The criteria used for tolerance to ICA sacrifice in the elective setting may not be valid in acute SAH.

Nevrokirurgi

METHODS: A single-centre, retrospective study. Data analyzed were patient age, sex, GCS, Hunt and Hess grade, Fisher grade, time from SAH to hospitalisation, aneurysm size and location, collateral circulation, time from hospitalisation to treatment, treatment type, complications and GOS at followup.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BRHANDLINGALTERNATIVER VED VESTIBULARISSHWANNOM - HVA VELGER PASIENTENE? Morten Lund-Johansen, Erling Myrseth, Per Møller, Paal-Henning Pedersen, Monica Finnkirk. Nevrokirurgisk og Øre-nese-halsavdelingen, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Fra januar 2001 til januar 2006 har 301 pasienter vært til undersøkelse for påvist vestibularisscwannom (VS) ved Haukeland Universitetssykehus. Metode: Pasientene gjennomgår et standardisert undersøkelsesprogram med MR, balanseundersøkelse, vestibularisundersøkelse og audiometri, og fyller ut spørreskjemaer for livskvalitet og subjektive plager. Ved første gangs undersøkelse er tumorstørrelse avgjørende for anbefalt håndtering. Svulster under 20mm observeres videre, svulster over 25mm anbefales observasjon. For pasienter med svulster mellom 20 og 25mm, samt dersom repeterte undersøkelser viser vekst, informerer vi om behandlingsalternativene (strålekniv og kirurgi) og lar pasientene velge behandling selv. Resultat: I 165 tilfeller ble det primært foreslått konservativ behandling, mens 136 pasienter ble behandlet eller anbefalt behandling ved første konsultasjon. 20 pasienter som først ble anbefalt konservativt opplegg fikk siden behandling grunnet tumorvekst hos 19 og eget ønske hos 1. Rebehandling ble ansett nødvendig hos 2 av 55 primært opererte og 3 av 81 stråleknivsbehandlede. Til sammen 89 pasienter tifredsstilte kravene for å kunne velge mellom strålekniv og kirurgi selv. En signifikant høyere andel av pasientene velger strålekniv 56/33, p=0.015. Fortolkning: behandlingsprotokollen aksepteres godt av pasientene. Det er nødvendig å informere pasienter som skal behandles for VS om alternativene. I en prospektiv studie er det ikke signifikant høyere behov for rebehandling ved noen av metodene, men retrospektive data indikerer en klart høyre komplikasjonsrate ved kirurgi. I sammenligning med konservativ behandling, medfører strålekniv signifikant og effektiv reduksjon av risiko for behov av ytterligere behandling.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

VOKSENDE VESTIBULAR SCHWANNOM: STOPPER GAMMAKNIV BEHANDLING YTTERLIGERE VEKST? Ruby Mahesparan, Paal-Hennig Pedersen, Morten Lund-Johansen Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland sykehus, Bergen

Nevrokirurgi

Gammakniv (GK) er et viktig behandlingsalternativ for vestibularisschwannom (VS). Behandlingseffekten vurderes kun med kontroll MR bilder. Det er vel kjent at VS viser varierende volum-forandringer etter bestråling. Det naturlige vekstmønsteret til VS er svært varierende. Det finnes ingen dokumentasjon for at GK-behandling stopper vekst av voksende VS. En prospektiv database for VS er etablert i Haukeland Sykehus siden 2001 hvor ca 340 pasienter følges opp regelmessig. Blant disse har vi funnet ca 35 pasienter som ble behandlet med gammakniv hvor vi har radiologisk data minst 6 måneder før behandling og minst 12 måneder etter behandling. Denne studien er den første som viser hvordan gammakniv behandlingen påvirker volum forandringer av voksende VS.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

STAMCELLES EGENSKAPER HJERNESVULST

GJENSPEILER

Abstrakt nr:

MALIGNITETSGRAD

20 AV

Mercy Varghese, Morten C. Moe, Guri Fossdal, Håvard Ølstørn, Einar Vik-Mo, Morten Vinje, Jon Berg-Johnsen, Iver A. Langmoen Institutt for Kirurgisk Forskning, Nevrokirurgisk avd., Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Ullevål Universitetssykehus, Oslo Bakgrunn En tumor kan betraktes som et abnormalt organ hvor veksten skjer gjennom en proliferasjon av umodne tumor progenitor-celler (TPC). Målet med undersøkelsen var å sammenlikne vekst og differensiering av TPCer fra astrocytom grad II (AC II) og IV (GBM). Materiale og metode Biopsier fra 9 GBM og 7 AC II ble dyrket som nevrosfærer. Disse nevrosfærene ble passert og deretter differensiert. Cellene ble undersøkt med cellulær elektrofysiologi (patch-clamp), lysmikroskopi og konfokal mikroskopi / immuncytokjemi. Resultater TPCene utviklet nevrosfærer på 100 µm etter 7±1 dager (AC II) og 5±1 dager (GBM). I motsetning til differensierte normale stamceller var differensierte TPC er morfologisk heterogene med nukleær atypi. Ca 5% og 12 % av henholdsvis differensierte AC II og GBM farget positivt for både nevronale og gliale markører. Differensierte TPC dannet umodne aksjonspotensialer allerede etter dag 4 uansett antigen spesifisitet. Ved ko-kultivering av NSC og TPC, var TPC fra GBM aggressive, invasive og destruerte NSC i motsetning til TPC fra AC II. Konklusjon 1. TPC fra GBM danner nevrosfærer betydelig raskere enn AC II. 2. TPC differensierer atypisk – har nukleær atypi og co-farger for nevronale og gliale markører 3. TSC fra GBM er invasive og aggressive i motsetning til TSC fra AC II.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:42

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ISOLERING OG ANALYSE AV STROMA FRA HJERNESVULSTER Wang J, Raa A, Tsinkalovsky O, Pedersen P-H, Bjerkvig R, Enger PØ

Nevrokirurgi

Astrocytomer grad II-IV er karakterisert av diffus infiltrativ vekst i omliggende hjernevev, og kritiske interaksjoner mellom svulstvev og omliggende friskt hjernevev former sykdomsbildet. Studier av andre krefttyper har vist at det skjer en biologisk aktivering av stromale celler i det friske vertsvevet, og at disse frigjør vekstfaktorer som påvirker kreftcellene og driver tumorprogresjon. Stromale celler er derfor et tenkelig terapeutisk angrepspunkt, men det krever innsikt i bakenforliggende mekanismer. Kartlegging av stromal aktivering i hjernen er krevende siden en mangler spesifikke markører for å skille stromale celler og tumor celler. En hver biopsi vil inneholde celler både fra svulsten og frisk hjerne, og en har pr i dag ingen sikker måte å skille disse på. Vi har de senere år jobbet med forskjelllige biopsibaserte dyremodeller for studie av hjernesvulster, og bruker disse nå som et verktøy for å kartleggge tumor-stroma interaksjon. Resultater fra dette arbeidet vil bli presentert.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSPLANTASJON AV PREDIFFERENSIERTE STAMCELLER FRA ADULT HUMAN HJERNE I EN ROTTEMODELL FOR GLOBAL ISKEMI Ølstørn H, Moe MC, Varghese M, Langmoen IA Nevrokirurgisk avdeling og Vilhelm Magnus senter for nevrokirurgisk forskning, Ullevål Universitetssykehus og Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo Bakgrunn: Vi har tidligere vist at stamceller fra adult human hjerne kan utvikles til funksjonelle nevroner i kultur, samt overleve og migrere mot skade etter transplantasjon til voksen hjerne. I denne studien ser vi på hvordan predifferensiering in vitro påvirker overlevelse, migrasjon og differensiering av stamcellene etter transplantasjon. Material og metode: Adulte humane nevrale stamceller (AHNSC) ble dyrket fra temporallappsresektat tatt ut i forbindelse med epilepsioperasjoner. Stamcellene ble predifferensiert ved å tilsette bFGF, heparin og laminin i 1 uke. Disse cellene ble deretter transplantert til venstre hippocampus hos Sprague-Dawley rotter hvor vi syv dager tidligere hadde laget en selektiv skade i CA1 regionen ved hjelp av transient global iskemi. Fire, 10 og 16 uker etter transplantasjon ble hjernene frosset ned, snittet og analysert med immunhistokjemi. Resultat og konklusjon: Overlevelsen av transplanterte celler ble beregnet ved å telle humane cellekjerner, merket med HuN. I forrige studie ble overlevelsen av udifferensierte celler estimert til 5 ± 1 % etter 16 uker og cellene vandret mot og inn i lesjonen i hippocampus. De differensierte imidlertid tregt; den umodne nevronale markøren DCX ble observert etter 10 uker, mens nevronmarkøren ß III-tubulin først ble sett etter 16 uker. Foreløpige data med predifferensierte stamceller viser fortsatt robust celleoverlevelse og målrettet migrasjon mot skadeområdet. Imidlertid uttrykker cellene nå nevronmarkører allerede etter 4 uker, altså betydelig tidligere enn de udifferensierte cellene. I tillegg har vi etter 4 uker sett transplanterte celler som morfologisk ser ut til å ha synaptisk kontakt med hverandre. Dette må i fortsettelsen understøttes av elektrofysiologiske studier.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRIMÆR BRYSTREKONSTRUKSJON MED AUTOLOGT VEV, ERFARINGER VED DET NORSKE RADIUMHOSPITAL

Fra brystrekonstruksjonens tidlige epoke og frem til i dag, har og blir fortsatt de aller fleste rekonstruksjoner gjort sekundært, gjerne flere år etter at ablatio mammae er utført. For mange kvinner er dette en uholdbar situasjon og en rekke undersøkelser har vist at fordelene ved umiddelbar rekonstruksjon er store. Det psykolgiske traumet for pasienten blir mindre, teknisk er det enklere å rekonstruere etter en hudbesparende mastektomi hvilket igjen bør gi et bedre kosmetisk resultat og ikke minst betyr det færre operasjoner for pasienten og dermed penger spart for institusjonen. I litteraturen rapporteres en stadig økende tendens til primær rekonstruksjon i direkte forlengelse av det mammakirurgisk inngrepet. I USA varierer tallene for umiddelbar brystrekonstruksjon fra 15-55%, mens tallene i Norge sannsynligvis er langt lavere. Det sier seg selv at med stort antall sykehus som utfører brystkirurgi og under 10 avdelinger som tilbyr rekonstruksjoner, vil mange pasienter aldri kunne få et slikt tilbud. Ved DNR har plastikkirurgisk seksjon nå begynt et tett samarbeid med mammakirurgisk seksjon/onkologisk avdeling, som planlegger pasientens kreftbehandling. De pasienter som blir funnet kandidater for hudbesparende mastektomi med umiddelbar rekonstruksjon blir vurdert av plastikkirurg. Man tar da stilling til hva slags rekonstruksjon som egner seg best for den individuelle pasient og disse settes deretter opp til operasjon i felleskap mellom mammakirurgi/plastikkirurg. Type rekonstruksjon avhenger av pasientens ønske, kapasitet ved avdelingen og evt. planlagt etterbehandling. Pasienter som skal ha postoperativ strålebehandling vil i utgangspunktet ikke få tilbud om umiddelbar rekonstruksjon. Videre må rekonstruksjonen ikke forsinke annen livreddende behandling. Hovedproblemet ved et slikt opplegg er etter vårt skjønn pasient seleksjon og kapasitet. Våre erfaringer så langt er meget positive og vårt mål vil på sikt være å kunne tilby selekterte brystkreftpasienter preoperativ konsultasjon hos plastikkirurg og umiddelbar rekonstruksjon til de pasienter som ønsker dette. Så langt har vi operert et begrenset antall pasienter med hudbesparende mastektomi og umiddelbar autolog rekonstruksjon. Våre resultater presenteres.

Plastikkirurg

Ryder T, Gullestad HP, Solberg US, Skjønsberg G, Qvist H. Avdeling for operativ behandling, Seksjon for plastikkirurgi Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Montebello, 0310 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV MAMMAE MED EKSPANDER OG IMPLANTAT. Solberg U.S Gullestad H.P. Ryder T. Skjønsberg G. Qvist H. Avdeling for operativ behandling, seksjon for plastikkirurgi. Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Montebello, 0310 OSLO Brystrekonstruksjon har foregått i Norge i mange år. Tradisjonelt har det vært lang ventetid før man kommer til rekonstruksjon etter ablatio mammae. Det er flere fordeler ved å foreta umiddelbar- i forhold til sekundær rekonstruksjon. Pasienten utsettes for et inngrep mindre som også er kostnadsbeparende og vår erfaring er at kvinnene er meget positive til å være i gang med rekonstruksjonen så raskt som mulig. Kvinnen vurderes av mammae-team ( plastikkirurg og mammae kirurg) på poliklinikken og opereres i fellesskap. Metode Pasienten vurderes i stående stilling før operasjonen. Hudbesparende mastektomi vanligvis uten bevaring av papille-areola kompleks er den metoden vi bruker mest. Dette utføres av mammae kirurg. Rekonstruksjonen foretas ved at ekspanderen legges submuskulært. Det er optimalt å få fullstendig muskeldekning av ekspanderen. Ekspanderen fylles med passende mengde før innsetting, eventuelt noe etter at huden er lukket. Stabiliserende bandasje som erstattes av en ettersittende BH. Ytterligere påfyll av ekspanderene etter 14 dager poliklinisk. Ukentlig fylling til ønsket volum, 10-20 % over ekspanderens angitte hulmål er ideelt. Pasienten går 3-5 måneder i fullekspandert tilstand, deretter dagkirurgisk opphold med innleggelse av permanent protese. Ved behov rekonstrueres papille og areola etter påfølgende 3 og 6 måneder . Vårt materiale består av…

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PRIMÆR REKONSTRUKSJON AV MAMMA IFB MED KREFTKIRURGI - ETT NYTT SAMARBEID MELLOM BRYSTKIRURGER OG PLASTIKKIRURGER VED SYKEHUSET ØSTFOLD Cederqvist B, Guleng R, Formoe E, Thuen A, Fritzman B

Plastikkirurg

Etter at ha vært nedlagt et par år har nå sykehusledelsen åpnet plastikkirurgisk seksjon ved Sentralsykehuset i Fredrikstad. Mammasenter er siden tidligere i funksjon og man har dette året startet samarbeide mellom brystkirurger og plastikkirurger ved sykehuset. Det har blitt utarbeidet en logistikk omkring primær rekonstruksjon av pasienter som opereres for cancer mamma og de første pasientene er opererte. Foredraget presenterer organisasjonen ved sykehuset vedrørende denne pasient gruppen og de første kasuistikkene vises.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKTIV MIKROKIRURGI 9000 KILOMETER FRA NORGE Tindholdt TT Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark, Ulefossveien, 3710 Skien Rekonstruktiv mikrokirurgi utføres i dag ved de fleste plastikkirurgiske avdelinger i Norge. Særlig innen brystrekonstruksjon har teknikken vunnet innpass. I et internasjonalt perspektiv har mikrokirurgisk rekonstruksjon innen plastikkirurgi imidlertid kun vært anvendt relativ kort tid her i landet og vår erfaring er begrenset til få lapper. Ved Chang Gung Memorial Hospital i utkanten av Taipei på Taiwan drives med utstrakt rekonstruktiv mikrokirurgi. Man har sterke tradisjoner innen dette fagfeltet både klinisk og forskningsmessig. Med et befolkningsgrunnlag på 25 millioner er pågangen av pasienter enorm. På årsbasis rekonstrueres opp imot 1000 pasienter med frie lapper innen alle områder av plastikk- og håndkirurgi. Opp gjennom årene har man målbevidst fokusert på utvikling innen dette fagområde og i dag er avdelingen med til å sette dagsordenen innen rekonstruktiv mikrokirurgi på internasjonalt nivå. Foredraget som knytter seg til dette abstraktet er basert på en studietur til Chang Gung Memorial Hospital i mars 2006.

Program Sider

26-09-06

15:46

Side 5

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMAREDUKSJONSPLASTIKKER OPERERT AV EN GENERELL KIRURG Ruiken R.M. Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Åse, 6026 Ålesund Bakgrunn: I Norge er det vanlig praksis at generelle kirurger gjennomfører mammareduksjonsplastikker med tillatelse fra fylkeslegen. Forfatteren var interessert i resultater hos sin pasientgruppe. Materiale og metode: Det ble operert ad modum Strömbeck på medisinisk indikasjon. Fra 2001 –2006 var det samme operatør som utførte 171 mammareduksjonsplastikker hos 86 kvinner. Vi analyserte journaler og sendt ut spørreskjema. Resultater muliggjør sammenligning med andre publikasjoner. Resultater: Tabellene viser journaldata og svar på utsendt spørreskjema . I perioden var det ingen reoperasjon pga. blødning eller abscess, Hb fall var 2,7 g/dl i gjennomsnitt. Fortolkning: Reduksjonsvekt, komplikasjoner og hjelp mot plagene er sammenlignbar med andre publikasjoner. Journaldata

Middelverdi

Min

Max

Alder (år)

Antall barn

2,4

1,1

Jugulummamillenavstand (cm)

Body Mass Index (kg/m2)

27,9

3,6

21,2

Reduksjonsvekt høyre side (g) Reduksjonsvekt venstre side (g)

768 753

316 325

230 225

1900 1885

Operasjonstid (min)

205

320 7

Spørreskjema (svarprosent 81%) Hadde du nakkeplager ?

97 før operasjon 10 etter operasjon

Hadde du skulderplager ?

94 % før operasjon 4 % etter operasjon

Etter dine erfaringer med operasjonen, vil 91% ja, 9 % nei du ta operasjon igjen ? Hva synes du om det kosmetisk resultat ? 46 % bra, 41 % akseptabel, 13% dårlig Hva synes du om informasjon før operasjonen?

98 % passelig, 2 % for lite, 0 % for mye

Har du mistet ingenting, en del eller hele 91 % ingenting, 9 % en del, 0 % hele brystvorte pga. nekrose ? brystvorte

Plastikkirurg

Utskrevet (dager) 3,1 1,1 1 SD= standarddeviasjon, Min = minste verdi, Max = største verdi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ET UNIKT TILFELLE AV BILATERAL BRYST OG AXILLÆR PSUEDOANGIOMATØS STROMAL HYPERPLASI BEHANDLET MED MASTEKTOMI OG BILATERAL DIEP REKONSTRUKSJON N. Oliver*, P. Harris Plastikkirurgisk Avdeling, The Royal Marsden Hospital, London, UK *Nåværene adresse: Plastikkirurgisk Avdeling, Skien Bakgrunn Psuedoangiomatøs stromal hyperplasi (PASH) er en benign proliferativ lesjon av bryst vev først beskrevet i 1986. Årsaken er ukjent. Det beskrives ofte som mikroskopisk funn i brystreduksjonspreparater, men er meget uvanlig som makroskopisk presentasjon. Vi presenterer en meget uvanlig kasuistikk. Pasienten Pasienten er en 40 år gammel dame som først presenterte i 2000 med progressiv økende tumorer i brystene. Biopsier viste PASH og det var rask vekst. I 2001 ble det utført bilateral bryst reduksjoner og venstre side veide 4100gram og høyre side var 1900gram. Histopatologi viste bryst vev med økende stroma mellom lobuliene som bestod av spindle celler. CD 31 og faktor VIII var negative. Histopatologien kan likne angiosarkom og disse markørene er viktig for å skille mellom de to diagnosene. Det var heller ikke tegn til maligne celle forandringer og dette er et typisk histopatologisk bilde for PASH. I 2002 ble det funnet palpable tumor i høyre axillae. En biopsi viste PASH i ektopisk bryst vev og dette ble eksidert. 3 år senere oppstod det en 10 cm lesjon i høyre bryst med meget stor asymmetri. Det ble deretter bestemt i samsvar med pasienten at den endelige behandlingen skulle bli bilateral mastekomi med DIEP fri lapp rekonstruksjon. Pasienten hadde et ukomplisert forløp og var meget fornøyd med resultatet. Pasienten er på ventelise til bilateral brystvorte rekonstruksjon og tatovering. Konklusjon Dette er det eneste kjente tilfelle rapportert i litteraturen med bilateral makroskopisk bryst PASH med ektopsik axillær PASH. Det er viktig å skille histopatologisk mellom PASH og angiosarkom.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SPONTAN REINNERVASJON AV DEEP INFERIOR EPIGASTRIC ARTERY PERFORATOR LAPP VED SEKUNDÆR BRYSTREKONSTRUKSJON ETTER MASTEKTOMI Tønseth KA, Tindholdt TT Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark, Ulefossveien, 3710 Skien Bakgrunn Etter sensorisk nerverekonstruksjon kommer sensibiliteten tilbake i et bryst rekonstruert med deep inferior epigastric artery perforator (DIEAP) lapp. Det har imidlertid vist seg at reinnervasjon også forekommer, selv om man ikke kobler nerven. Den spontane reinnervasjon skyldes angivelig innvekst av sensoriske nerver fra periferien. Formålet med denne studien var å undersøke hvor mange kvinner rekonstruert med DIEAP metoden, som fikk spontan reinnervasjon. I tillegg ønsket vi å kartlegge reinnervasjonen i forhold til lappgeografi og lappareal. Materiale og metode Kvinner som tidligere hadde gjennomgått sekundær brystrekonstruksjon med DIEAP metoden etter unilateral mastektomi fikk evaluert lappens hudsensibilitet. Trykk-, termo- og vibrasjonssans ble undersøkt. Alle målinger ble foretatt langs fire standardiserte akser med skjæringspunkt i lappens sentrum. Et fiksert punkt på det kontralaterale bryst ble brukt som kontrollmåling. Det var den samme plastikkirurg som foretok samtlige evalueringer.

Plastikkirurg

Resultater Vi presenterer våre resultater av undersøkelsen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FREE AND PEDICLED THIN CIRCUMFLEX SCAPULAR ARTERY PERFORATOR (CSAP) FLAPS Sorensen K1, Dabernig J1, Shaw-Dunn J2, Hart AM1 and Watson SB1, (1)Department of Plastic Surgery, Canniesburn Plastic Surgery Unit, Jubilee Building, Glasgow Royal Infirmary, 84 Castle Street, Glasgow, United Kingdom, (2)Department of Anatomy, University of Glasgow, Integrated Biological and Life Sciences, Section for Human Anatomy, University Avenue, Hillhead, Glasgow, United Kingdom Introduction Microsurgical reconstruction has increasingly focused on developing perforator flaps in order to minimise the transfer of unnecessary tissues and decrease or eliminate the need for secondary thinning. The enthusiasm for perforator flaps is tempered by the meticulous surgical technique required and commonly the need for intra-muscular dissection. On the basis of clinical observations, followed up by cadaveric and radiological studies, we present a new flap based on a perforator originating from the Circumflex Scapular Artery (CSA) Methods A single, male Caucasian cadaver had the origin of the CSA dissected out and injected in order to delineate the distal branches. The perforator identified at dissection was also identified using high-resolution power Doppler. Five clinical reconstructions were carried out: 2 pedicled (axilla) and 3 free flaps (1 sarcoma, 1 brachial-radial artery flow through revascularisation, 1 chimeric flap hand reconstruction). Results A class III perforator vessel was identified, originating within 1,5 cm of the CSA bifurcation. The vessel was detectable by colour Doppler ultrasound. All cases had primary flap thinning (thickness ~4mm) and no intra-muscular dissection was required. The vascular pedicle length varied (â&#x2030;¤8-10cm) and the vessel diameter was 2-4mm. Flap dimensions were â&#x2030;¤16x7cm with all donor sites closed primarily. All flaps survived. The thickness of the flap can be varied according to the orientation of the flap relative to the perforator. Conclusion This new perforator flap has proved reliable, anatomically predictable, and provides high quality, relatively hairless skin with minimal donor site morbidity. It has the added advantage of not requiring intra-muscular dissection.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CONTINUOUS MONITORING OF TISSUE pO2 AND pCO2 IN FREE FLAPS Lykke N, Mesic H, Dahl BM*, Vaage IJ**, Tønnessen TI* Departments of Plastic Surgery and **Surgery, Ulleval University Hospital *Interventional Centre, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF and University of Oslo Oslo, Norway Aim: To compare continuous measurement of tissue pO2, pCO2, pH and temperature with clinical signs of perfusion in free flaps and i comparison with normal fatty tissue. Methods: Neurotrend catheters (Ø < 1 mm) measures tissue (t) values of pH, pCO2, pO2 and temperature in real-time. Hourly clinical examinations were compared with data recorded every minute for 72 hours postoperatively in three Latissimus Dorsi (LD) muscle flaps and 11 Deep Inferior Epigastric Artery (DIEP) flaps (for breast reconstruction). Four of these had a reference catheter subcutaneously in the opposite breast. Results: None of the patients developed clinical signs of global flap ischemia. T-pCO2 values were in the range of 5-9, most commonly 6-8 kPa. The t-pO2 values (0-15 kPa) showed greater variation and they were markedly lower in the free flaps compared to the reference tissue. T-pH values were initially low in all, including reference probes, and normalized after 12 – 48 hours. Initially the muscle flaps had markedly higher t-pCO2- values and lower pH than the DIEP-flaps. There was somewhat higher t-pCO2 and lower t-pH in flaps compared to normal tissue.

Plastikkirurg

Conclusions: Since no flap developed ischemia we cannot evaluate the ability of Neurotrend to detect flap failure. The study contributes to our understanding of tissue pO2 and pCO2 after reperfusion of free flaps and in normal tissue.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KARTLEGGING AV PERFUSJONSMØNSTRE TIL ENKLE PERFORATORER I EN DIEP-LAPP MED DYNAMISK INFRARØD TERMOGRAFI, INDOCYANINGRØNN VIDEOANGIOGRAFI OG 3D CT. PRELIMINÆRE RESULTATER FRA EN KOMPARATIV STUDIE Mercer J B 1+3, de Weerd L 2, Odden Miland Å 3 og Weum S 1 1. Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø 2. Avdeling for plastikk- og håndkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø 3. Avdeling for medisinsk fysiologi, Universitetet i Tromsø, Tromsø DIEP (Deep inferior Epigastic Artery) perforatorlappen er den siste i utviklingen av autolog brystrekonstruksjon. Selv om suksessraten er rapport å være høy ved bruk av DIEP-lappen, skjer det fremdeles delvis tap av lappen. Den vanligste årsaken til dette er at lappen har områder med utilstrekkelig perfusjon. Indocyaningrønn (ICG) fluorescens videoangiografi har vært rapportert å kunne intra-operativt avdekke områder med utilstrekkelig perfusjon. Denne nye og invasive teknikken gir semi-kvantitative verdier på perfusjon. Områder med utilstrekkelig perfusjon kan reserseres under operasjonen slik at man reduserer faren for delvis nekrose i lapper. Nylig har dynamisk infrarød termografi (DIRT) blitt introdusert som en metode for intra-operativ overvåkning av frie lapper (de Weerd et al 2006). DIRT kan intra-operativt vise hastigheten av og mønsteret ved gjenoppvarming av lappen, og gir indirekte informasjon om reperfusjonen i lappen. Denne eksperimentelle studien bruker en isolert DIEP-lappemodell som perfunderes kontinuerlig via enkle arterie-perforatorer. Lappen dreneres hovedsakelig gjennom SIE ( superficial inferior epigastric) vener. En enkelt dose med fargestoffet ICG tilsettes perfusjonsvæsken, og perfusjonsmønsteret til den valgte perforatorarterien vises som et fluoriserende område. Dette mønsteret sammenlignes med de infrarøde bildene som tas når den samme arterie-perforatoren perfunderes med varm og kald væske. Tilslutt blir det valgte karet perfundert med røntgenkontrastmiddel før lappen legges i en multidetektor CT maskin. Snittbildene fra CT-maskinen rekonstrueres til tredimensjonale bilder av de kontrastfylte karene, og man får et bilde på arterieperforatorens perfusjonsområde. Dette området sammenlignes med bildene fra målingene gjort med ICG videoangiografi and DIRT. Hensikten med dette eksperimentelle studiet er å se om det er samsvar i perfusjonsmønster mellom de ulike avbildningsmåtene. En sterk korrelasjon mellom metodene vil understøtte en intra-operativ anvendelse av den ikke-invasive DIRT som en metode for å skille mellom vitale og ikke-vitale områder i lappen. Preliminære resultater vil bli presentert. Referanse L de weerd, J B Mercer L Bøe Satså. Intraoperative Dynamic Infrared Thermography and Free-Flap Surgey. Annals of Plastic Surgery 2006;57:279-284.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SEGMENTELL LATISSIMUS DORSI TRANSFERERING MED ULTRALÅNG PEDIKEL ENLIGT WEI VID KOMPLETT FACIALISPARES.

Bakgrund: Patienter med uttalad långvarig facialispares är aktuella för rekonstruktion av facialisfunktionen med korsat nervtransplantat och fri muskeltransferering i en andra seans. Det innebär två operationer och rörligheten blir likväl sämre än på den kontralaterala, friska sidan. För patienten innebär 2-seans förfarandet att det tar närmare två år innan resultatet av operationerna syns. Med segmentell latissimus dorsi transferering med ultralång pedikel enligt Wei (1999) kan patienterna opereras i en seans där regenererad funktion kommer inom ett år men fortgår under två. Metod: Tre fall har sedan okt 2005 opererats med den aktuella tekniken. Patient nr ett, f 1952 hade en spontant uppkommen komplett högersidig facialispares sedan 1967. Han opererades okt 2005 med split latissimus dorsi med ultralång pedikel där såväl thoracodorsaliskärl som nerv drogs till friska sidan. Patient nr två, f 1947 opererades jan 2006, han hade en inkomplett vänstersidig facialispares efter krigsskada med pares av mandibulära- och zygomaticusgrenen. Ett korsat nervtransplantat hade lagts in 2003. Patient nr tre, f 1940 opererades i slutet av mars 2006. Eftersom denna patient som var opererad för ett vänstersidigt ackusticus neurinom 0601 bedömdes vara i behov av en åtgärd som redan från början gav märkbart resultat så gjorde man vid operationen även en statisk upphängning med fasciestrimla som lades under latissimuslambån. Resultat: Föredraget utgör en tidig rapport av tre fall som opererats med fri neurovaskulär latissimus dorsi lambå med ultralång pedikel. Endast patient nr ett som är 11 månader postoperativt har vid författandet av abstract börjat få viss regeneration av funktionen på vänster sida av ansiktet. Sammanfattning: Facialispares utgör ett besvärligt tillstånd som hittills opererats med tvåseans förfarande. Vi presenterar tre fall som opererats enligt Weis metod med rekonstruktion i en seans med segmentell latissimus dorsi transferering med ultralång neurovaskulär pedikel. Tidiga resultat och erfarenheter presenteras.

Plastikkirurg

Lidman, D.1, Stark, B.2, Heisterkamp, H.3, Johnson, H.3 1 Hand-och Plastikkirurgiska kliniken och Brännskadeavdelningen, Linköpings Universitetssjukhus, Linköping, Sverige 2 Kliniken för Rekonstruktiv Plastikkirurgi, Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm, Sverige 3 Kir. Klinikk, Plastikkir. Avd., Haukelands Universitetssykehus, Universitetet i Bergen, Bergen, Norge

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV UNDEREKSTREMITETSDEFEKT MED ANTEROLATERAL THIGH FLAP Tindholdt TT, Tønseth KA Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Ulefossveien, 3710 Skien. Innledning Perforatorlappen anterolateral thigh flap (ALT) ble introdusert av Song i 1984. Lappen er basert på den descenderende grenen av arteria circumflexa femoris lateralis. Arterien perforerer musculus vastus lateralis med en eller flere perforatorer, som forsyner det anterolaterale området av låret. Lappens anatomi er forutsigbar. Den er lett å fridissekere og pedikkelen er relativ lang. Lappdesign kan varieres etter behov og donormorbiditeten er minimal. Dette har gjort at lappen har fått økende popularitet og den anvendes bredt innen rekonstruktiv mikrokirurgi. Vi presenterer et pasientkasus hvor ALT ble brukt til å rekonstruere en større vevsdefekt på legg. Materiale og metode Pasienten ble utsatt for knusningstraume mot venstre legg i 2000. Han ble operativt behandlet med tibiaplate som frakturerte etter fem år. Denne ble derfor fjernet, men postoperativt utviklet det seg sårinfeksjon og sårruptur. Ved henvisning til vår avdeling var det tynn hudfibrose over tibia i et område på 10 x 19 cm samt et åpent sår sentralt på 4 x 6 cm med blottlagt tibialis anterior og extensor hallucis longus sene. Vi utførte angiografi, som viste åpen men lett fibrotisk arteria tibialis anterior. Han ble operativt behandlet med eksisjon av all hudfibrose og revisjon av sår samt fridisseksjon av arteria tibialis anterior og to tilhørende vener. Deretter ble ALT løftet subfascielt med to perforatorer. Karstilken til lappen ble anastomosert til tibialiskarene. Lappen dekket hele defekten. Donorstedet ble lukket direkte uten behov for hudtransplantasjon. Etter to uker startet pasienten med gradvis økende mobilisering. Det ble ikke rapportert noen postoperative komplikasjoner. Konklusjon ALT er velegnet til rekonstruksjon av større bløtvevsdefekter på underekstremitetene.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EFFEKTEN AV BUKPLASTIKK PÅ KROPPENS INSULINFØLSOMHET de Weerd L1,2, Elvenes OP 1 og Jenssen T 2 1 Avdeling for plastikk- og håndkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø 2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø Insulinresistens defineres som redusert følsomhet for insulin i en målcelle eller et organ. Dette innebærer at responsen på en fysiologisk insulinkonsentrasjon er redusert. Det finnes både genetiske og ervervede faktorer som gir insulinresistens. Fedme er den vanligste ervervede årsaken til insulinresistens i den vestlige verden. Nylig gjennomførte studier på distribusjonen av fettvev har vist at mengden underhudsfett på abdomen er en sikrere indikator på insulinresistens enn fettmengden intraperitonealt, retroperitonealt eller perifert subkutant. Det er vist at reduksjon av kroppsvekt har positiv effekt på insulinfølsomheten. Giese og kollegaer fant en reduksjon av fastende insulinnivå hos pasienter som var blitt behandlet med fettsuging. Men Klein et al kunne ikke påvise noen endring av insulinfølsomheten etter fettsuging. Vi har studert effekten av bukplastikk på kroppens insulinfølsomhet hos ni friske premenopausale kvinner med BMI mellom 27 og 30. Vi presenterer her preliminære resultater av studien. Referanser Giese SY, Bulan EJ, Commons GW, Spear SL, Yanovski Ja. Improvements in cardiovascular risk profile with large-volume liposuction: a pilot study. Plastic and Reconstructive Surgery 2001;108:510-519.

Plastikkirurg

Klein S., Fontana L., Young VL, Coggan AR, Kilo C., Petterson BW., Mohammed BS. Absence of an effect of liposuction on insulin action and risk factors for coronary heart disease. New England Journal of Medicine 2004; 350 (25): 2549-2557.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

POSTBARIATRISK PLASTIKKIRURGI – NEDRE KROPPSOPPSTRAMMING. Fiabema, T., Strand D., Gullingsrud G., Erstad I., Henriksen L., Bøhmer M., Heyn L. Clinique Pilestredet Park, Pilestredet Park 31, 0176 Oslo. Bakgrunn: Det opereres stadig flere pasienter innenfor bariatisk kirurgi i Norge. Fedmekirurgi utføres nå i nesten alle landets regioner. Mange av disse pasientene blir sittende igjen med løs og hengende hud på flere kroppsområder som trenger plastikkirurgisk behandling. Clinique Pilestredet Park har som første instans i Norge etablert et sammensatt behandlingsopplegg med kroppsoppstramming for disse pasientene. Behandlingen består av følgende fire operasjoner: 1. Nedre kroppsoppstramming ( Oppstramming av magen, hoften/midjen, utsiden av lårene og rumpen) 2. Øvre kroppsoppstramming (Oppstramming av brystene, overarmene, og ryggen). 3. Låroppstramming (Oppstramming av inn- og forsiden av lårene). 4. Oppstramming av ansikt og hals. Vi presenterer gjennom to kasuistikker våre erfaringer med nedre kroppsoppstramming – Lower Body Lift.

Program Sider

26-09-06

15:46

23-27 oktober 2006

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN 3 ÅRS RETROSPEKTIV STUDIE PÅ 82 FRIE LAPPER N. Oliver*, A. Munasinghe Plastikk Kirurgisk Avdeling, St Georges Hospital, London, UK *Nåværende adresse er Plastikkirurgisk Avdeling, Skien Bakgrunn Store studier på frie lapper har bevist at nekrose av frie lapper skjer primært som et resultat av arteriell eller venøs trombose. Faktorer som kan ha innflytelse på dette inkluderer; tager sted, traume vs. elektivt, stråle behandling, alder, kjønn, røyking, cellegift, antall forsøk på anastomose, re operasjon og anestesi relaterte årsaker. Hensikten med studien var å finne ut om det var noe samsvar mellom utvikling av nekrose og de ulike variablene. Materiale og Metoder Vi så på 82 frie lapper utført mellom 2002 og 2005. Dette inkluderte traume og elektive pasienter. De forskjellige lappene inkluderte; LD (16%), DIEP (16%), ALT (14%), TRAM (12%), serratus (12%), groin (10%), fri rektus (6%), fibula (4%), radial forearm ( 4%), jeujunal (2%), omentum (2%), og skapula (2%).

Det var totalt 8 % total nekrose og 2% partiell nekrose. Den største sukseen var LD (100%) og minst var fibula (50%). I vår studie var det dokumentert høyere nekrose risiko etter stråle behandling – DF: 1, Chi square = 8.92 p<0.01. Det var noe økt risiko for nekrose ved røyking, lavt blodtrykk intraoperativt, dersom det ikke ble gitt preoperativ intravenøs væske, dersom lappen ikke ble riktig observert og dersom pasienten ikke hadde intra- og postoperativ oppvarming. Det ble også observert større nekrose risiko hvis anastomosen ble utført flere ganger og hvis pasienten måtte re opereres på grunn av trombose. I gjennomsnitt ble anastomosen utført 1.8 ganger på de som fikk nekrose og 1.2 ganger på de som ikke fikk nekrose. Konklusjon Fra vår studie konkluderte vi med at preopererativ strålebehandling gir økt sannsynlighet for postoperative vaskulære komplikasjoner ved mikrokirurgiske inngrep. Resultatene viste også at det var større risiko for nekrose ved flere anastomose forsøk og ved re operasjon. Statistikken viste også at faktorer som oppvarming, intravenøs væske, intraoperativt blodtrykk og riktig observasjoner av lappene har et viktig innspill for å forhindre nekrose.

Plastikkirurg

Resultater

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ERFARINGER FRA 20 ÅRS FOREBYGGING AV BRANNSKADER HOS BARN UNDER 5 ÅR I HARSTAD. B. Ytterstad Hålogalandsykehuset Harstad. 9480 Harstad Forebygging av brannskader på barn under fem år i Harstad er beskrevet tidligere (12). Det forebyggende program bygger på tverrfaglig og sektorovergripende samarbeid med deltagelse av bl. a. sykehus, helsesøstertjenesten, media, det lokale næringsliv, rørleggere og barnehager. I evalueringen av denne kvasi-eksperimentelle studien inngikk tre populasjoner av barn under fem år: Harstad (intervensjon), Trondheim (kontroll) og seks kommuner rundt Harstad (diffusjon av intervensjon). Årlige rater for brannskader ble regnet ut der nevneren var demografiske data fra Statistisk Sentralbyrå. Forbruk av sykehusressurser for brannskadde barn fra Harstad og de seks kommuner ble regnet ut på bakgrunn av retrospektiv journalgjennomgang. Etter ti år med forebyggende arbeid var gjennomsnittlige brannskade - rater redusert fra baseline til intervensjons - perioden med 51% i Harstad (p<0.05) og med 40 % i de seks kommuner (ikke signifikant). I kontrollpopulasjonen Trondheim var ratene ikke signifikant forhøyet med 18%. Forbruket av sykehusressurser for brannskadde barn fra Harstad og de seks kommuner sank dramatisk i intervensjonsperioden. De siste 16 år har det ikke vært nødvendig med delhudstransplantasjon eller skiftninger i narkose på brannskadde barn fra Harstad kommune, med et unntak. I 2002 ble et innvandrerbarn innlagt med en stor skåldingskade og overflyttet til Haukeland Sykehus for videre behandling. Etter dette har intervensjonene i Harstad vært modifisert med spesiell fokus på forebygging av slike skader hos våre nye landsmenn. Rapporter fra andre steder i Norge tyder på at innvandrerbarn har økt risiko for brannskader. Dette indikerer at en ved forebygging bør være spesielt observant på å inkludere denne gruppen. Referanser: 1. Ytterstad B, Søgaard AJ. The Harstad injury prevention study: Prevention of burns in small children by community-based intervention. Burns. 1995;21:259-66. 2. Ytterstad B. Smith G. Coggan C. The Harstad Injury Prevention Study. Prevention of burns in young children by community-based intervention. Injury Prevention 1998;4:176-80.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HEALING OF OSSEOUS SUBMUCOUS CLEFT PALATES WITH GUIDED BONE REGENERATION. Matzen M1, Kostopoulos L2, Karring T3. 1) Department of Plastic Surgery, Rikshospitalet University Hospital, Oslo, Norway 2) Department of Oral and Maxillofacial Surgery & 3) Department of Periodontology, Royal Dental College, Faculty of Health Sciences, University of Aarhus, Aarhus, Denmark

Plastikkirurg

The aim of this study was to develop an experimental model in rats of an osseous submucous cleft palate and to examine if bone regeneration can be achieved in such defects by the placement of membranes according to the principle of guided tissue regeneration (GTR). An osseous submucous cleft palate defect (5 mm x 2 mm) was created surgically in Wistar rats. Membranes of expanded polytetrafluoroethylene were placed so that they covered both the nasal and the palatal aspect of the defect before the palatal mucoperiosteal flap was repositioned and sutured. Histological analysis after seven weeks of healing showed that significantly more test animals (5/9) healed with newly formed bone and a suture-like tissue in the middle of the defects than controls treated without membranes (0/17). In specimens evaluated macroscopically after 12 weeks, the corresponding rates for the test group were 12/12 compared with 0/13. These observations indicate that an experimental model of an osseous submucous cleft palate can be established in rats, and that complete osseous healing and creation of a midpalatal suture-like tissue in the bony defect is favored by the placement of membranes according to the principle of GTR.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PREVALENCE OF MAJOR ANATOMIC VARIATIONS IN ORAL CLEFTS Åse Sivertsen1, MD, Allen Wilcox2, MD, Ph.D, Gunnar Espolin Johnson3, MD, Frank Åbyholm4, MD, Professor , Hallvard Andreas Vindenes3, MD, Ph.D Rolv Terje Lie1, Professor 1 Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen, Kalfarveien 1, No-5018 Bergen, Norway. 2 Epidemiology branch, National Institute of Environmental Health Sciences, NIH, Durham, NC 27709, U.S.A. 3 Department of Plastic Surgery, Haukeland University Hospital, No-5021 Bergen, Norway. 4 Department of Plastic Surgery, Rikshospitalet, No-0027 Oslo, Norway Background: We describe morphological variations of oral clefts in a large population-based sample, especially variations in severity and laterality. We present 3616 cleft cases treated in Norway for oral clefts between 1967 and 1998. Methods: Classification of cleft morphology was based on clefting in ten anatomic focal areas. A three-digit coding system provides a total of 63 possible cleft combinations. Their distribution in the population is presented as a whole and stratified by baby’s sex and the presence of accompanying malformations. The relative proportion of cleft types is illustrated in striped-Y Kernahan diagrams. Results: Clefts of the lip or palate are more severe when both types of clefts are present. Among babies with cleft lip, 18% lips were severe (i.e. complete cleft of the primary palate) in the absence of cleft palate, compared with 81% severe when cleft palate was also present. Similarly, among babies with cleft palate, 40% were severe (complete cleft of the secondary palate) in the absence of cleft lip, compared with 93% when cleft lip was also present. The more severe the cleft lip, the more likely that the baby had an accompanying cleft palate. Girls were more likely to have severe clefts, as were cases who had other types of birth defects. Although cleft lip was more frequent on the left side, clefts were not more severe on the left side. In bilateral cleft lip, severity was similar on both sides. Conclusion: Our data provide a population-based reference for common and rare variants of oral clefts.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PREVALENCE OF DUPLICATIONS AND DELETIONS OF THE 22Q11 DIGEORGE SYNDROME REGION IN A POPULATION-BASED SAMPLE OF INFANTS WITH CLEFT PALATE

The prevalence of duplications and deletions of the 22q11.2 (DiGeorge syndrome) region was studied among babies born in Norway with open cleft palate without cleft lip (cleft palate only, CPO). During a 5-year period (1996-2001), there were 245 live births with CPO that were referred for surgery. DNA was available from 174 (71%) of these cleft cases. DNA copy number was analyzed with the multiplex ligation-dependent probe amplification (MLPA) technique, and an unambiguous result was obtained in 97% (169) of the samples. We found no 22q11.2 duplications and one known and two previously undiagnosed cases with 22q11.2 deletions. All three del22q11-syndrome cases also had heart malformations, which represent one third (30%) of the ten babies with heart malformations in our study population. The prevalence of del22q11-syndrome among babies with cleft palate with or without additional malformations, was 1of 57 (1.8%). Because the prevalence of CPO in the thirty-five 22q11.2 duplication cases published was 20%, we also investigated if dup22q11-testing was warranted in this group. However, no 22q11.2 duplications were found, indicating that the duplication cases ascertained so far might not be representative of the dup22q11-group as a whole. We conclude that neither del22q11 nor dup22q11 testing is warranted in babies with overt cleft palate as the only finding.

Plastikkirurg

Åse Sivertsen1, Rolv Terje Lie1, Allen J. Wilcox2, Frank Åbyholm3, Hallvard Vindenes4, Bjørn Ivar Haukanes5, Gunnar Houge5 1 Department of Public Health and Primary Health Care, University of Bergen, Kalfarveien 1, N-5018 Bergen, Norway. 2 Epidemiology branch, National Institute of Environmental Health Sciences, NIH, Durham, NC 27709, U.S.A. 3 Department of Plastic Surgery, Rikshospitalet, N-0027 Oslo, Norway 4 Department of Plastic Surgery, Haukeland University Hospital, N-5021 Bergen, Norway. 5 Center for Medical Genetics and Molecular Medicine, Haukeland University Hospital, N5021 Bergen, Norway.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FLEKSORSENEKIRURGI I ROGALAND Tiller C, Nessa T, Røttingen JT, Søderberg T Plastikkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn Kirurgi av skadde fleksorsener i hånd er teknisk krevende og krever omfattende postoperativ rehabilitering for å oppnå tilfredsstillende resultater. Forbedret suturmateriale, suturteknikk og rehabiliteringsprotokoller har imidlertid gitt bedring av de tidligere dårlige resultater man så etter fleksorsenekirurgi. Vi har gjort en 1-års retrospektiv analyse av pasienter innlagt ved Plastikkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus med isolerte fleksorseneskader i tidsperioden 01.01.2004 til 31.12.2004. Materiale og metode 30 pasienter med 32 skadde fleksorsener (26 menn/ 4 kvinner) i alder 1 – 81 år (gj.snitt 32 år) ble funnet gjennom elektronisk journalsøk. 8(26,7%) av skadene var i Verdans sone 1, 19(63,3%) i sone 2 og 3(9,4%) var i tommelens fleksorsene. 20 pasienter ble poliklinisk undersøkt av lege og ergoterapeut, ytterligere 3 ble telefonintervjuet. Postoperativ rehabilitering foregikk etter modifisert Kleinerts modell med aktiv ekstensjon og passiv fleksjon. Resultat ble målt ved undersøkelse av leddbevegelighet, helhåndskraft samt pasientens egenevaluering og arbeidssituasjon Resultater 4(13,3%) hadde postoperativ ruptur, 3(10%) hadde operasjonstrengende adheranser. Helhåndkraft på skadet side var totalt 97,2% av frisk mens 15 av 20 pasienter hadde over 90% kraft sammenliknet med frisk side. 64,8% hadde meget bra eller bra resultat i følge Stricklands klassifisering for leddbevegelighet og 35,2% hadde middels eller dårlig resultat. 56,5% av pasientene anga sin egen situasjon til å være meget bra eller bra, mens 43,5% anga middels eller dårlig resultat. Ingen pasienter fikk negativ endring av arbeidssituasjon på grunn av sin fleksorseneskade. Konklusjon Håndtering av fleksorseneskader krever erfarne operatører og et strukturert rehabiliteringsopplegg med dedikert ergoterapeut og/eller fysioterapeut.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

THE VERSAJET™ SYSTEM IN WOUND DEBRIDEMENT Sørensen K, Hart AM, MacKay I, Watson SB. Department of Plastic Surgery, Canniesburn Plastic Surgery Unit, Jubilee Building, Glasgow Royal Infirmary, 84 Castle Street, Glasgow, United Kingdom. Introduction Wound debridement is an important and necessary surgical skill but can require multiple procedures and prove difficult for infrequent operators. Debridement requires dissection to permit excision of foreign material and compromised tissue and is augmented by irrigation. The Versajet™ (Smith & Nephew) System allows debridement, irrigation and aspiration to occur simultaneously. Materials and Methods The Versajet™ system consists of a console, with integral waste receptacle, and disposable handset activated by a foot pedal. Its action is controlled by adjusting the intensity setting, pressure and angle of the hand-piece relative to the wound bed. In doing so, the operator can change the action of the hand-piece from excision-aspiration to irrigation-suction. Versajet™ was utilised in an open study of plastic surgical cases (n=18, age range19-91) over a three month period. Surgical indication, number of procedures, consultant surgeons’ rating, and outcome were recorded.

Conclusion The Versajet™ System is a safe and useful tool in plastic surgery. It has an initial learning curve but the major advantages are effective wound debridement and also relative sparing of healthy tissue during debridement.

Plastikkirurg

Results One procedure was required in 17/18 cases, 2 in 1/18 prior to definitive wound cover (2 flaps, 16 skin grafts). Wounds that were debrided included burns of varying thickness, traumatic lower limb wounds, chronically infected wounds, breast wounds as well as a sternal dehiscence. Four patients had MRSA positive wound cultures prior to debridement, none had MRSA positive cultures post-operatively. The Versajet™ System was easy to use and readily delineated between viable and non-viable tissue. Surgical time did not greatly increase and blood loss was minimal compared to traditional techniques.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ERFARINGER VED ENDRINGER I OPERASJONSPROTOKOLL FOR DISTALE HYPOSPADIER Korvald, C. og Stubberud, K. Plastisk Kirurgisk Avdeling Rikshospitalet Bakgrunn Plastisk kirurgisk avdeling ved Rikshospitalet (RH) har regionalt ansvar for behandling av distale hypospaditilstander. Siden 2003 har vi gjennomgått en radikal forandring i valg av operasjonsmetode, samt alder på barnet ved operasjon. I 2003 ble 90 % av barna operert i 2 seanser ad modum Bretteville. Denne situasjonen er nå vendt – der brorparten av barna korrigeres i 1 seanse ved tubularisert insidert urethralplate (”TIP-repair” eller Snodgrass). I løpet av 2005 endret vi også inntaket av nyhenviste barn der alle opereres i løpet av 2. leveår, men opererer også med en parallell venteliste fra tidligere praksis der barna opereres i 5. leveår. Tidlig operasjon er primært vist å være psykologisk gunstig. Vi vil presentere resultater og erfaringer fra en pasientpopulasjon. Resultater Mellom ultimo august 2005-2006 er 60 barn korrigert med TIP-teknikk, 33 i 6. leveår og 27 i 2. leveår, av totalt 78 primæropererte barn. Totalt sett er det ingen bedring i andel postoperative fistler. Alle som ønsker det har fått gjort samtidig rekonstruksjon av forhud. Generelt ser vi en betydelig bedring i kosmetisk resultat. Detaljer av resultater og sammenligninger mellom grupper vil bli presentert under forhandlingene. Konklusjon Endring av operasjonsprotokoll for distal hypospadi har gitt færre inngrep per barn samt en bedring av det kosmetiske resultatet. De operative inngrepene har en relativt bratt læringskurve, og vi forventer et fall i andel postoperative fistler over tid.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV MULTITRAUMATISERT PASIENT MED BLØTDELSKADER Kathrin Sørensen Sneve, Ivan Pavlovic*, Sverre Harbo Plastikkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus *Plastikkkirugisk avdeling, St. Olavs Hospital Innledning Hos multitraumatiserte pasienter kan et samarbeid mellom plastikk kirurger og ortopeder medføre bedre og raskere behandling av pasienten. En tidlig vurdering og rekonstruksjon av skaden kan gi bedre outcome for pasienten. Kasuistikk Multitramatisert pasient i møte- ulykke med trailer. Intubert på skadested. Blødning fra V.jugularis interna. Fileteringsskade på venstre skuler/overarm.Manglende M.deltoideus, skade på teres -og trapezius muskulatur.Frakturer i skapula, humerus og clavikula. Rotatorcuff intakt-floating shoulder. Kjeveluksasjon Operert etter traumemottak av karkirurg med suturering av V. Jugularis. 2,5 timer etter ankomst, operert av ortopeder med osteosyntese på humerus og clavikula og plastikk kirurger rekonstruerte bløtselsskaden med muskellapp etter grundig debridement. Utskrevet 12 dager senere til lokalsykehus. 8 mnd etter ulykken god funksjon i av skulderleddet i forhold til skadeomfang.

Plastikkirurg

Konklusjon På grunn av fellesvurdering og operasjon med plastikk kirurg og ortoped akutt, ble det ikke gjort artrodese av skulder og pasienten hadde et relativt kort opphold på universitetssykehus. Tidlig samarbeid mellom plastikk kiruger og ortopeder er heldige for pasient forløpet til multitraumatiserte pasienter med stor bløtdelskader.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REKONSTRUKSJON AV N. FACIALIS MED AUTOLOGT NERVEGRAFT, STATISK OPPHENGNING AV MUNNVINKEL MED FASCIAGRAFT OG FRI RADIALIS LAPP I EN SEANSE. EN PASIENT PRESENTASJON. Seland, H.1, Liavåg, P.G.2,Vassbotn, F.2, Johnson, H1. 1 Kir. Klinikk, Plastikkirugisk Avd., Haukeland Universitetssykehus 2 ØNH Avd. Haukeland Universitetssykehus. Vi presenterer her resultat etter en operation av en 52 år gammel kvinne med residiv av ett adenocarcinom, lokalisert til ve kinn/parotis. Pasienten ble primær-operert i 2003 med glandeltoalett, parotidektomi (med sparing av n. facialisgrener) og senere strålebehandlet. Preoperativ så man tydelig tumoraffeksjon av n. facialis med partielt utfall på samtlige grener. Tumorreseksjon ville medføre både en stor bløtvevsdefekt på kinnet samt fjerning av facialisnerven fra hovedstammeregion til midt på kinnet. Pasienten ble operert med vid tumorreseksjon, og frilegging av facialis hovedstam i foramen stylomastoideum. Man utfører i en seanse direkte rekonstruksjon av n. facialis med suralis graft, statisk opphengning av ve. munnvinkel med fascia lata graft og till sist lukking av huddefekten med en fri radialislapp. Inngrepet, resultat og komplikasjoner vil bli diskutert. Konklusjon: Tumor kirurgi i ansiktet hvor vevstapet inkluderer facialisnerven kan med fordel rekonstrueres direkte v.h.a suralisgraft i kombination med fascia lata graft. Opphengning av munn/munnvinkel med fascia lata graft i nøytralstilling gir i tillegg et godt utgangspunkt fram til en eventuel reinnervasjon.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RECOVERY FROM PLEXUS BRACHIALI INJURY IN A PATIENT TAKING ANABOLIC STEROIDS Bjørn Tore Haga1, Per Wahlström2, & Claes Backman2 1 Dept. of Plastic Surgery, Haukeland University Hospital, Norway 2 Hand Surgery Dept., University Hospital of Northern Sweden

Plastikkirurg

A 22 year old male was injured in a motorcycle accident, upon which he suffered from lack of shoulder function, no flexion of his elbow, and reduced sensation in his thumb and index fingers in his right arm. This indicated an injury of his C5/C6 roots. His plexus brachiali was explored two weeks after the accident, but showed no ruptures or avulsions, thus no reconstructive attempts were done at that time. 8 months after, the patient had regained some function of his shoulder, but no elbow flexion. He then received reconstruction am Oberlein. Four to five months after this he had regained full elbow flexion and could lift 250 grams using his injured arm. The patient then trained his elbow flexion and the strength of his arm extensively for two to three months, and was able to lift up till 450 grams. However, there was now no further progression despite his systematic training. At the patients’ health club, he was offered anabolic steroids, which he administered without informing his doctor. After four to five weeks, and 7 doses of Nandrolon Dekatin, he could lift 2500-3000 grams. He then stopped taking the drugs, without losing any muscle strength. This case study may suggest that anabolic steroids could have therapeutic effects for some patient populations under given circumstances. However further explorations of this possibility is needed.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSPLANTATION OF ACELLULAR DERMIS AND KERATINOCYTES CULTURED ON POROUS BIODEGRADABLE MICROCARRIERS INTO FULL-THICKNESS SKIN INJURIES IN NUDE RATS. Agust Birgisson1, Gustafson, CJ.2, Junker, J.3, Salemark, L.1, Kratz, G.3 and Hans Johnson1 1 Deptartment of Surgery, Section of Plastic Surgery and Burn Centre, Haukeland University Hospital, University of Bergen, Bergen, Norway 2 Clinic for Reconstructive Plastic Surgery, Karolinska University Hospital, Stockholm, Sweden 3 Laboratory for Experimental Plastic Surgery, Department of Biomedicine and Surgery, Faculty of Health Sciences, Linkรถping University, Linkรถping, Sweden Aims The time required for complete reepithelialisation and regeneration of soft tissue following grafting with acellullar human dermis (CFD) and subsequent transplantation with human keratinocytes either in single-cell suspension (SCK) or cultured on porous biodegradable microcarriers (MCK) was investigated employing athymic nude rats subjected to full-thickness skin injury as our model system. Methods Six full thickness skin lesions were made on the back of the animals. Wounds were grafted with CFD at day 1 and at day 14 animals were again prepared for transplantation with MCK, SCK, split-thickness skin graft (STSG) and un-seeded microcarriers to the wound beds. Animals were sacrificed and relevant tissue were collected and processed for histological-, immunhistochemical- and fluorescence in situ hybridisation (FISH) analysis. Results After two weeks, all wounds grafted with CFD displayed regeneration of a vascularised soft tissue. Wound reepithelialisation on the CFD matrix was complete between 7 and 21 days after transplantation and wounds grafted with MCK demonstrated over time (i.e. 16-21 days postoperatively) a significantly thicker epithelial cell layer of the wound bed. Analysis of tissue sections by FISH revealed that grafted human keratinocytes were present in both the dermal and epidermal layers covering the wounds after 16 and 21 days after transplantation, strongly indicating preservation of cell viability. Conclusions These results are promising in terms of adding new data to the use of CultiSpher-S microcarrier as a carrier for cultured epithelial cells and as a biodegradable scaffold for guided soft tissue- and epithelial regeneration in connection with the wound-healing process in full-thickness skin injuries.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSPLANTATION AV MAKROPORÖSA BIODEGRADERBARA GELATINKULOR (MICROCARRIERS) OCH ODLADE ALLOGENA SCHWANNCELLER TILL PERIFER NERVSKADA. EN IN VITRO OCH IN VIVO STUDIE AV NEURONAL REGENERATION. Strandenes, E.1,Seland, H.1,Farnebo, S.2,Junker, J.2,Ness, C.1,Kratz, G.2,Johnson, H.1 1 Plastikkir. Avd., Haukelands Universitetssykehus, Universitetet i Bergen, Bergen, Norge och 2 Laboratoriet för Experimentell Plastikkirurgi, Inst. för Biomedicin och Kirurgi, Hälsouniversitetet, Linköpings Universitet, Linköping, Sverige.

Plastikkirurg

Abstract Reinnervation efter axonal skada i den perifera nerven är beroende av lesionens natur. I de kliniska situationer där proximal och distal ände av den skadade perifera nerven lokaliseras fås de bästa postoperativa resultaten efter en så snar nervsutur som möjligt. Den kliniska situationen kompliceras ofta av att det föreligger en substansdefekt vilket kräver en operativ intervention med transplantation av autologt nervgraft. Ett alternativ till transplantation med autologt nervgraft är att suturera de skadade nervändarna in i en s.k. tubulära nervledare där det också möjligt att introducera celler och lokala neurotrofa faktorer som synergistiskt kan påverka en axonal regeneration. Schwanncellen (SC) har visat sig vara en kritisk komponent för regenererande axon där den bla stimulerar syntesen av ett flertal neurotrofa faktorer. Vi presenterar här data från ett större djurförsök där vi transplanterat nervledare och porösa microcarriers ’seedade’ med SC till axotomerade Sprague-Dawley råttor. Preliminära data visar en mer komplett och raskare axonal regeneration i de djur som transplanterats med nervledare, SC och microcarriers jämfört med kontrollgrupper (gånganalys, immunofluorescence, elektronmikroskopi). Sammanfattningsvis är resultaten positiva och kan komma att ha inverkan på terapeutisk intervention vid perifera nervskador där en omfattande substansförlust föreligger.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV AKSILLÆR HYPERHIDROSE MED BOTULINUM TOKSIN TYPE A: EN RETROSPEKTIV STUDIE Orhagen, M.C., de Weerd, L. og Mercer, J.B. Plastikk- og håndkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø Avdeling for medisinsk fysiologi, Universitetet i Tromsø Aksillær hyperhidrose er en kronisk tilstand med eksessiv svetting fra armhulene. Etiologien er foreløpig ukjent. Det fins i dag flere symptomatiske behandlingsalternativer, og av kirurgiske tiltak er både curettage og eksisjon av svettekjertler beskrevet. Nyere forskning har imidlertid vist at botulinum toksin-injeksjoner i huden gir redusert svetting i behandlede områder. Botulinum toksinet virker ved å hemme innervasjonen av de eksokrine svettekjertlene gjennom å blokkere frigjørelsen av acetylcholin i de sudomotoriske synapsespaltene. På grunn av enkel og rask administrering er injeksjonsterapi blitt førstevalget ved aksillær hyperhidrose ved Plastikk- og håndkirurgisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø. Ved hjelp av en retrospektiv studie, analyserte vi pasienttilfredshet og effekt av behandlingen av aksillær hyperhidrose med botulinum toksin type A. Preliminære resultater vil bli presentert.

Program Sider

26-09-06

15:48

Side 3

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HIGH INTENSITY FOCUSED ULTRASOUND BEHANDLING AV CANCER PROSTATA

Transrektal High Intensity Focused Ultrasound (HIFU) som konsept for minimal invasiv behandling av prostata cancer har utviklet seg de siste 20 år. Destruksjon av vevet i prostata med høy frekvent ultralyd utløst fra transrektal transducer oppnås med 3 fenomener : Koagulasjon, kavitasjon og varme. Etablering av sikkerhetsanordninger som egne parametre for salvage behandling, kontinuerlig nedkjøling av tarmveggen og kontinuerlig kontroll av distanse mellom transducer og rektumvegg, gjør at faren for rektumskade er minimal. Når det gjelder HIFU som primærbehandling av lokalisert cancer prostata er 5års resultater sammenlignbare med dagens standard behandling . HIFU som salvage behandling etter mislykket radikal strålebehandling er også lovende. I en serie fra Frankrike med 117 pasienter og 16.4 mnd follow-up hadde 84% negative biopsier og 62% PSA < 0.5 ng/ml. HIFU gir mindre morbiditet enn andre behandlingsalternativer og kan gjentaes eller eventuelt suppleres med strålebehandling ved mislykket resultat. Videre studier er nødvendig før HIFU kan etableres som alternativ primær behandling for lokalisert prostata cancer.

Urologi

Baco E, Wang E, Berge V Oslo Urologiske Universitetsklinikk

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HIFU BEHANDLING AV CANCER PROSTATA VED OUU Berge V, Baco E, Wang E Oslo Urologiske Universitetsklinikk Introduksjon: Oslo Urologiske Universitetsklinikk (OUU) har som det første sykehus i Skandinavia startet med Ablatherm High Intensity Focused Ultrasound (HIFU) behandling av cancer prostata. Behandlingstilbudet er beregnet på pasienter med biopsiverifisert recidiv av cancer prostata etter tidligere radikal strålebehandling. Tilbudet er også aktuelt som kurativ primærbehandling hos pasienter med T1-T2 cancer som ikke egner seg for radikal prostatektomi (RP) eller radikal strålebehandling (RT) Metode og materiale Transrectal HIFU behandling foregår med pasienten i sideleie og i spinal eller generell anestesi. Behandlingen varer ca 2 timer. For å gjøre postoperativ katetertid så kort som mulig, gjøres vanligvis en transurethral reseksjon/blærehals incisjon i samme seanse. Vi har behandlet 3 pasienter med HIFU som primærbehandling. Pasient 1 ønsket ikke RP eller RT, pasient 2 var operert med kar graft og egnet seg ikke til RP eller RT. Pasient 3 hadde tidligere fått behandling med LHRH for en T3NxM0 cancer. Den endokrine behandlingen var seponert og PSA var begynt å stige. Resultater: To pasienter hadde spontan vannlating etter kateterseponering 3. dag, en pasient etter 5 dager. Etter 10 uker ble pasientene kontrollert: Pasient 1 hadde PSA fall fra 7.1 til 1.7 ng/ml , pasient 2 fra 12.7 til 5.5 ng/ml og pasient 3 fra 7.0 til 0.0 ng/ml. Pasient 1 hadde utviklet erektil dysfunksjon (ED) mens vannlatingen var normal, pasient 2 hadde inkontinens grad 1 og ED, mens pasient 3 var uendret. Konklusjon: Vårt materiale er meget lite og tillater ingen konklusjoner så langt. Behandlingen lar seg gjennomføre uten for store bivirkninger, selv om også denne behandlingen er beheftet med de samme bivirkninger som RP og RT. Vi er nå i gang med behandling av den primære målgruppen som er strålebehandlede pasienter med lokalt recidiv.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KRYOTERAPI VED PROSTATAKREFT. ERFARINGER MED VÅRE FØRSTE 234 PASIENTER Bjerklund Johansen TE1, Nylund P2, Omland HS1, Kloster SE3, Cytron S4 1 Sykehuset Telemark, 3922 Porsgrunn, 2Vasa Hospital, Finland, 3Stavanger Universitetssykehus, 4Barzilai Med. Centre, Ben-Gurion University of the Negev, Israel

Materiale og metode I tidsrommet august 2003 til august 2006 har vi behandlet 234 pasienter, 120 i Vasa og 114 i Telemark. En stor del av pasientene er henvist fra andre regioner. 216 pasienter har fått primærbehandling og 18 salvage behandling etter tidligere ekstern stråleterapi. Behandlingen er gjennomført etter internasjonal protokoll tiltrådt av den europeiske og nordiske brukergruppen for kryoterapi urologi. Vi benytter kryomaskin fra Galil Medical og ultratynne nåler, Seednet(17G) fra Oncura, UK. Til rektal ultrasonografi benyttes Falcon 2101 med sonotrode 8658S fra B-K Medical, DK. Til frysing og tining benyttes Argon med trykk >2900 PSI og Helium fra AGA, Norge. Resultater Pasientenes alder varierte fra 49-76, mean 65.4år, prostatavolum 33.3(14-70.7)ml. Gjennomsnittlig preoperativ PSA var 11,5ng/ml. T-stadium; T1: 32%, T2: 55%, T3: 13%. Gleason score <6:17%, Gl.= 6: 49%, Gl. >7: 34%. For pasienter med PSA<10, Gleason< 7 og T<3 var PSA <0,5ng/ml etter 3 måneder hos 85% av pasientene. 73% av samtlige pas. hadde PSA<0.5ng/ml etter 3mnd. Gjennomsnittlig liggetid etter kryobehandling var 2.5dager. 4% av pasientene er re-operert med revisjon av prostatakaviteten i løpet av første år. 4% av pas. er rapportert å ha hatt cystitt eller epididymitt. To pasienter er senere operert transurethralt med knusing av blæresten. En pas. hadde behov for gjennomskyll til neste dag pga blødning fra stikkanal for suprapubisk kateter, ellers er det ikke registrert blødninger. To pas.(1%) som også var op. med TURP, er blitt inkontinente. 84% av de som var seksuelt aktive på forhånd er fremdeles seksuelt aktive etter behandlingen, 53% av disse ved hjelp av medikamenter. 92% av pas. angav ett år etter behandlingen at de ikke hadde bekymringer pga sin seksualfunksjon. Konklusjon Kryoterapi av prostatakreft kan gjennomføres uten blødning og uten inkontinens. Frekevensen av re-operasjoner er 4% ila. første år. Liggetiden er kort. Graden av tumorkontroll synes å være sammenlignbar med andre radikale behandlingsalternativer. Metoden anses velegnet for behandling av persisterende tumor etter ekstern strålebehandling. Oppdaterte resultater vil bli fremlagt.

Urologi

Introduksjon Kryoterapi er et mini-invasivt alternativ ved radikalbehandling av prostatakreft og salvage behandling etter tidligere ekstern strålebehandling. Metoden er godkjent av amerikanske og britiske helsemyndigheter og anerkjennes av Den europeiske urologforeningen som er reelt terapeutisk alternativ ved lokalisert prostatakreft. Hensikten med denne studien er å presentere våre foreløpige erfaringer med metoderelatert morbiditet og effekt.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

10-ÅRS OVERLEVELSE, SENBIVIRKNINGER OG LIVSKVALITET ETTER RADIKAL STRÅLEBEHANDLING MOT pN0M0 CANCER PROSTATA Berg A1, Lilleby W2, Bruland Ø S1,2, Fosså, S D1,2 1

Universitetet i Oslo, Medisinsk Fakultet, Fakultetsdivisjon Det Norske Radiumhospital, Montebello, 0310 Oslo 2 Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Kreftklinikken, Montebello, 0310 Oslo

Målsetning: Bestemmelse av total overlevelse (TO), prostata-cancer-spesifikk overlevelse (CSO), klinisk progresjonsfri overlevelse (kPFO), helserelatert livskvalitet og senbivirkninger etter radikal strålebehandling mot cancer prostata ved Radiumhospitalet mellom 1989 og 1996. Pasienter/Metoder: I perioden ble 203 T1-4pN0M0 pasienter strålebehandlet med kurativ intensjon til 66 Gy (range: 64-70). Alle gjennomgikk diagnostisk lymfadenektomi før behandling. Hormonbehandling ble ikke gitt primært. Kliniske endepunkter frem til 1. januar 2006 ble retrospektivt vurdert. Den prognostiske betydningen for overlevelse av T-kategori (T1-2/T3-4), Gleason score (GS≤7A[3+4]/ GS≥7B[4+3]), PSA (<10/10-20/>20ng/ml), alder (<66/≥66 år), antall negative lymfeknuter beskrevet (<8/≥8) og tid mellom staging og behandlingsstart (<55/≥55 dager) ble analysert (log-rank test). Overlevende pasienter (n=90) mottok validerte spørreskjemaer som omhandler generell helserelatert livskvalitet samt vannlatings- avførings- og sexualfunksjon. Resultatene ble sammenlignet med publiserte data fra normalbefolkningen. Resultater: Median oppfølgingstid var 10 år (range 1-16) for alle og 11 år (10-16) for overlevende pasienter. 10-års kumulativ sannsynlighet for TO, CSO og kPFO var henholdsvis 57%, 71% og 45%. GS≥7B var signifikant assosiert med lavere TO (p=0,02), CSO (p=0,003) og kPFO (p<0,00001), og T3-4 med lavere CSO (p=0,003) og kPFO (0,0002). Pasienter med T1-2 og GS≤7A hadde relativt god prognose med 95% 10-års kumulativ sannsynlighet for CSO. Sammenlignet med normalbefolkningen rapporterte respondere på spørre-undersøkelsen (n=64 [71%]) signifikant mer plager med vannlating og avføring samt dårligere seksualfunksjon. På tross av dette var det liten forskjell i generelle livs-kvalitet. Nedsatt sexualfunksjon ble ikke sett på som noe stort problem hos majoriteten av pasientene. Konklusjoner: Det er vedvarende risiko for klinisk residiv de første 10 årene etter radikal strålebehandling mot cancer prostata. 10-års kumulativ sannsynlighet for cancer-prostataspesifikk overlevelse var 71% hos pasienter behandlet mellom 1989 og 1996. Gleason score ≥7B og T3-4 var negative prognostiske faktorer. Behandlingsrelaterte bivirkninger i form av nedsatt vannlatings- avførings- og sexualfunksjon er fortsatt tilstede 10 år etter behandling, men synes å ha liten effekt på egen-rapportert, helserelatert livskvalitet.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SERUM PROFILES OF PSA AND TOTAL ALKALINE PHOSPHATASE (t-APHOS) DURING TREATMENT WITH DOCETAXEL (TAX) + PREDNISOLONE (P) IN PATIENTS WITH ANDROGEN RESISTANT PROSTATE CANCER (AIPC). Smeland H1, Bjøro T1, Fosså SD1,3 Department of Clinical Cancer Research, 2Central Laboratory, Rikshospitalet – Radiumhospitalet Medical Centre, Montebello, 0310 Oslo, 3University of Oslo. Background: Treatment with Tax + P results in biochemical response according to the Bubley criteria1 in ~50% of patients with AIPC, but implies considerable toxicity and use of economic and manpower resources. The therapy should therefore be finished as early as possible in patients who do not respond. On the other hand, unjustified premature discontinuation based on PSA increase alone should be avoided. Doctors should therefore be aware of the typical biochemical profiles of PSA and t-APHOS during Tax + P treatment. Methods: In this ongoing project changes of PSA and t-APHOS were analyzed in so far 14 patients who during 2004 and 2006 received Tax + P in 2 prospective clinical studies. Changes of PSA were categorized according to the Bubley criteria. Results: Overall biochemical response after 12 weeks was observed in 11 patients. PSA remained stable or even increased during the first week in 3 of these 11 patients. In nonresponding patients PSA increased steadily. In responding patients with extensive bone metastases changes of t-APHOS were paralleled by changes of b(one)-APHOS, also these serum levels transiently increasing during the first 6 weeks (4 patients). Conclusion: During treatment of AIPC patients with Tax + P biochemical response may be preceded by several weeks of stabilization or even increase of PSA. In patients without major toxicity treatment should last for at least 12 weeks, preferably 16 weeks before final discontinuation due to PSA increase. Frequently observed reduction of t-APHOS is essentially an expression of reduction of b-APHOS, with possible transient initial increase. 1

Bubley GJ, Carducci M, Dahut W, et al. J Clin Oncol., 18; 2644, 2000.

Urologi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PILOTSTUDIE: CANCER PROSTATA (CaP) PASIENTER UNDER BEHANDLING MED LHRH ANALOG/GnRH AGONIST; OPPNÅR DE KASTRASJONSVERDIER FOR TESTOSTERON? Meling GI, Helgø D, Hem E, Hassellund S. Urologisk Seksjon, Kir. avd., Universitetssykehuset i Akershus, Lørenskog, Akershus. Bakgrunn: Bekymring er reist (1) om CaP pasienter på RHLH analog eller GnRH agonist terapi virkelig oppnår kastrasjonsverdier for testosteron. Material og metode: Prospektivt fra 1.1.2006 fikk et random utvalg av inneliggende eller polikliniske pasienter med avansert CaP på ovennevnte behandling i > 3 mnd. (3 månedlige injeksjoner med leuprorelin acetat/Procren®/Enanton® eller goserelin acetat/Zoladex®), uavhengig av klinisk status. Øvre ”kastrasjonsgrense” ble satt til under kvinnelig nivå av testosteron (diskuteres under presentasjon). Resultat: 44 pasienter fikk målt testosteron samt PSA verdi. 41 pasienter hadde testosteronverdier <1 nmol/l. 3 pasienter hadde forhøydede verdier, hhv. 3, 5 og 7 nmol/l (3/44, 6.8%). Disse pasientene stod på hhv. Zoladex®, Procren® og Enanton® injeksjoner. Prosentvis utgjorde dette hhv. 1/25 pasienter på Zoladex® (4%), 1/16 pasienter på Procren® (6,3%) og 1/3 pasienter (33%) på Enanton® injeksjoner. Alle hadde stått på injeksjonsterapi > 12 mnd. Tidspunkt for foregående injeksjonssprøyte var kjent for 2 av pas. med terapisvikt, hhv. 2,5 mnd. (Zoladex®) og 3 mnd. (Procren®). Pasientene med terapisvikt fikk utført bilateral orchiectomi, med påfølgende testosteronfall til kastrasjonsnivå. PSA verdiene målt i pasientgruppen var mellom 0.1 og >1500 microgram/L. Hos pasientene med terapisvikt var PSA hhv. 1, 37 og >1500. Diskusjon: Tidligere rapport (1) fant ingen (0/25) terapisvikt ved bruk av Goserelinacetat (Zoladex®). Vi påviste terapisvikt i alle 3 behandlingsgruppene. På bakgrunn av dette synes bytte til annet preparat blant disse 3 ikke rasjonelt før orchiectomi. Terapisvikt kan tenkes å henge sammen med tid siden sist sprøyte og fallende effekt av hormonimplantatet, da de to vi har data på hadde fått foregående sprøyte >2.5 mnd. før målingen av forhøyet testosteronverdi. Ref: 1: Eur Urol. 2006 Jan;49(1):54-8; discussion 58. Epub 2005 Nov 15.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KVALITETSUNDERSØKELSE AV TILLEGGSMELDESKJEMA FOR PROSTATAKREFT. Kyrdalen A.E.1, Haukaas S.A.2, Kvåle R.1 for Nasjonalt Program for Prostata Cancer. 1 Kreftregisteret, 0310 Oslo. 2 Kirurgisk avd, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen.

Material/Metode: Undersøkelsen ble gjennomført for et utvalg på til sammen 60 pasienter fra tre institusjoner i Oslo-området. Pasienter med diagnosedato i 2004, meldt med TM innen 18.05.2005 ble inkludert i undersøkelsen. En lege og en forskningsassistent samarbeidet om å fylle ut TM ved hjelp av pasientenes sykehusjournal (kontrollskjema, heretter forkortet KTR). KTR ble deretter sammenliknet med sykehusets utfylling av tilleggsmeldeskjemaet for prostatakreft (original, heretter forkortet ORIG). For at opplysningene skulle være hentet fra samme tidsperiode ble meldedato fra ORIG ført på KTR, og journalopplysninger kommet til etter denne datoen ble ikke tatt hensyn til ved utfylling av KTR. Resultater: Median alder for pasientene var 69 (55-88) år. 2 pasienter hadde ikke hele journalen tilgjengelig og ble ekskludert fra analyser der informasjon manglet. Punkter på skjemaet Antall Samsvar Kappa Ikke utfylt (N) Manglende (N) (%) journal (N) ORIG KTR Årsak til utredning 59 55,9 0,40 0 0 1 PSA 58 98,3 0,98 0 2 0 Gleason Score 59 98,3 0,98 0 0 1 UL-veiledet biopsi* 31 87,1 0,39 1 4 0 Skjelettscintigrafi 56 80,4 0,69 2 1 1 Bildediagnostikk (CT/MR) 50 94,0 0,73 7 2 1 Funksjonstilstand** 55 55,2 0,20 1 2 2 Planlagte tiltak 54 92,6 0,90 1 4 1 * Ett sykehus er ekskludert fra analysen. ** ECOG var ikke oppgitt og ble forsøkt satt fra alle tilgjengelige opplysninger om pasienten. Dato for henvisning samsvarte for 61,5% av de 39 utfylte skjemaene. Konklusjon: PSA, Gleason Score, skjelettscintigrafi, annen bildediagnostikk (CT eller MR) og planlagte tiltak inneholder data av god kvalitet. Spørsmålet om ultralydveiledet biopsi må klargjøres i neste versjon av TM. Det er indikasjoner på at ”Årsak til utredning” ikke blir fylt ut etter hensikten og at dette punktet ikke er godt nok spesifisert på TM. Mange svaralternativ under ”Årsak til utredning” medvirker til at dette punktet vanskelig kan reproduseres. Denne type skjema synes ikke å være egnet til å registrere opplysninger om dato for henvisning til spesialisthelsetjenesten. Funksjonstilstand kunne ikke reproduseres på en tilfredsstillende måte gjennom de tilgjengelige journalopplysningene. Manglende samsvar kan blant annet skyldes mangelfull journalføring av pasientens funksjonstilstand.

Urologi

Bakgrunn: Det har vært gjennomført en kvalitetsundersøkelse av opplysningene i spesialregisteret for prostatakreft. Målet med undersøkelsen var å vurdere kvaliteten på de registrerte opplysningene for å avdekke eventuelle problematiske punkter på tilleggsmeldeskjemaet for prostatakreft (TM).

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GLANDELSTAGING VED PROSTATAKREFT Albedairi MAK1, Majak BM2, Bjerklund Johansen TE1 1 Urologisk seksjon, 2Avd.forpatologi, Sykehuset Telemark (ST), 3922 Porsgrunn Introduksjon Pasienter som behandles for prostatakreft må ofte gjennom flere diagnostisk prosedyrer før radikal behandling. Hver prosedyre er forbundet med morbiditet for pasienten og kostnader for helsevesenet. Hensikten med vår undersøkelse var å evaluere våre erfaringer med glandelstagingsoperasjon. Materiale og metode Undersøkelsen omfatter 53 pasienter som ble operert med iliacal glandelstaging i tidsrommet juli 2000 til juni 2006. Vi har gått gjennom relevant informasjon i journalnotater, kurver, lab.skjema og histologibesvarelser. Pas. alder varierte fra 55–75år, mean 67.2år. To av inngrepene er gjort med Pfannenstielsnitt, alle øvrige med midtlinjesnitt. Via preperitoneal tilgang fjernet vi fettputen mellom arteria iliaca fortil, nervus obturatorius baktil, aortabifurkaturen kranialt og ductus deferens caudalt. Resultater Gjennomsnittlig PSA på operasjonstidspunktet var 30(4-140)ng/ml. Gleason score varierte fra PIN til Gleason 9, gjennomsnitt 6.8. T-stadium var T1: 24.5%, T2: 24.5%, T3: 51%. Antall glandler påvist ved mikroskopisk undersøkelse varierte fra 1-8 på venstre side, mean 3.4, og fra 1-9, mean 3.5 på høyre. Det ble funnet glandelmetastaser hos 6 pasienter, av disse var 3 fra høyre og 5 fra venstre side, 2 pasienter hadde positive glandler på begge sider. 38 pasienter fikk innlagt dren (72%), herav 32 pasienter med ett og 6 pasienter med to dren. Varigheten av drensbehandling varierte fra 0-14 dager, mean 4.1dager. Totalt volum på dren var i gjennomsnitt 321ml per pasient. Gjennomsnittlig volum på drenet siste døgn før fjernelse var 100ml. Liggetid ifm. glandelstaging var 4 dager. 7 komplikasjoner ble registrert hos 6 pasienter: 1 sårinfeksjon; 1 abscess; 3 lymfoceler; 1 subileus; og 1 hematom. Av disse ble tre pasienter re-operert. 6 pasienter (12%) ble re-innlagt pga. komplikasjoner. 5 av seks pasienter som utviklet komplikasjoner hadde fått dren ved primæroperasjonen. Blant pasienter som ikke fikk påvist metastaser fikk 36 senere ekstern strålebehandling og 6 fikk kryoterapi. 10 pasienter fikk hormonbehandling, hvorav 6 antiandrogen monoterapi, 2 GnRH analog, 1 orkiektomi og 1 pasient ble fulgt med watchful waiting. Konklusjon Glandelstaging fører til påvisning av metastaser hos 12% av pasientene. Dette er lavere enn hva man skulle forvente ut fra PSA verdiene og kan trolig forklares med lavt antall påviste glandler. Uttak av preparat og den patologisk anatomiske vurderingen bør standardiseres ytterligere. Inngrepet betyr liggetid på totalt 4 dager og medfører beregnet kostnad på 14 000 NOK. 12 % av pasientene re-innlegges pga. komplikasjoner.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEKKENGLANDELSTAGING(PLND) VED CANCER PROSTATAE. Beisland C 1,2 1 Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus, 2Institutt for kirurgiske fag, Universitet i Bergen

Materiale og Metode: I perioden mars 2001 – februar 2006 ble 100 pasienter operert med PLND som ledd i utredningen før planlagt kurativ stråleterapi. De laparoskopiske pasientene er fulgt opp og de ulike parametere er registrert prospektivt, mens de åpne inngrepene er registrert retrospektivt. De pre, per og postoperative parametere er registrert i en database. Resultater: Det ble utført 86 laparoskopiske inngrep, hvorav 3 ble konvertert til åpent. 14 pasienter er primært operert åpent. Operasjonstiden var median 35 min. i den åpne gruppen mot median 68 min. i laparoskopi gruppen. Liggetiden i laparoskopigruppen er median 1 døgn. Ingen pasienter er blitt reoperert, og vi har ikke sett noen alvorlige komplikasjoner til inngrepene. 11 (11%) pasienter fikk påvist glandelmetastaser. I gruppen med T1c tumor fant vi ikke metastaser hos noen (n=36). I T2 (n=36) og T3 (n=28) gruppene var antallet hhv. 4 (11%) og 7 (25%). Hos pasienter med Gleason sum 6 eller lavere fant vi ikke metastaser (n=35). Ved PSA< 20 var andel med metastaser 2/45 (4,5%), mens den i gruppen med PSA > 20 var 7/55 (13%). Konklusjon: Laparoskopisk PLND er et sikkert diagnostisk inngrep med få og relativt lite alvorlige komplikasjoner. Kost-nytte effekten av inngrepet bør i en tid med begrensede ressurser gjennomgås kritisk. I samråd med onkologene er vi ved vår avdeling i ferd med å snevre inn indikasjonene for inngrepet.

Urologi

Bakgrunn: I abstrakt 49, Vitenskapelige Forhandlinger 2002, ble det presentert avdelingens primære resultater ved innføring av laparoskopi ved PLND. Laparoskopi har nå vært standardmetoden ved PLND for Cancer Prostatae i fem år. Her presenteres fem års kirurgiske resultater ved bruk av laparoskopi som standardmetode og på bakgrunn av disse diskuteres nytten av PLND ved ulike stadier av prostatakreft.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK BEKKENLYMFEKNUTE DISSEKSJON (LBLD) Bru T., Hovde Hansen P.E., Mohn A.C., Ott M., Gustavsen A., Kir.avd., Haugesund sjukehus, Postboks 2170, 5504 Haugesund Formål: Laparoskopisk bekkenlymfeknute disseksjon (LBLD) hos pasienter med cancer prostatae hvor radikal strålebehandling er siktemålet. Dette ved samarbeide mellom urolog og erfarne gastrokirurgiske laparoskopører initialt for tilegnelse av metode hvor intensjonen er at urologene skal ta over. Materiale og metode: Retrospektiv gjennomgang av 29 pasienter med T1-T3 cancer i prostata operert med LBLD i perioden april 2005 til juni 2006. Resultater: Median operasjonstid var 80 minutter (range; 52-145 minutter). Metoden innbefattet obturatorknuter og range hva gjelder dissekerte lymfeknuter var 0-12. Median liggetid var 1 dag. Det ble registrert komplikasjoner fra lette (en UVI og et porthematom) til mer alvorlige (to nerveskader og en ureterskade). Konklusjon: LBLD er en sikker og minimalt invasiv behandling i øvede hender. Inngrepet krever en viss lærekurve. LBLD gir kortere liggetid og raskere rekonvalesens enn åpen kirurgi.

Program Sider

26-09-06

15:48

23-27 oktober 2006

Side 3

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

RADIKAL PROSTATEKTOMI VED SUS: TUMORSTADIUM OG HISTOPATOLOGISKE RESULTATER Tasdemir I1, Narula RK1, Øgreid P1, Vetrhus M1, Gudlaugsson E2, Espeland H1 Kir-ort.klinikk1, Patologisk avdeling2 ved SUS, Stavanger. Fra høsten 1996 til høsten 2005 har vi operert 130 pasienter med retropubisk radikal prostatektomi ved SUS (SiR). Vi presenterer våre erfaringer med korrelasjon mellom tumorstadium og histopatologiske resultater. Materiale: Gjennomsnittlig alder var 62,5 år. Materialet ble kronologisk delt i 3 grupper med hhv. 40, 45 og 45 pasienter i hver. Eldre histologipreparater med WHO-gradering er vurdert på nytt med Gleason-gradering.

Kronologiske Pre-op PSA grupper (ng/ml) (n=130)

Pre-op Post-op Positiv Positiv margin Lokalavansert Gleason Gleason margin pT2 / pT3 tumor, pT3a+b >7, (%) >7, (%) (%) (%) (%)

GI (n=40) GII (n=45) GIII (n=45) p-verdi

19 16 33 0,11

10,6 9,9 9,4 0,578

29 45 60 0,019

35 38 18

25 15 11

/ / /

47 76 40

48 38 22 0,048

Andel av Gleason-score ≥7 var 44% ved pT2 og 49% ved pT3 (p=0.71). Det var ingen signifikant sammenheng mellom Gleason-score og positiv margin: 26% for Gleason ≤6 og 34% for Gleason ≥7 (p=0.30). Derimot var det signifikant sammenheng mellom positiv margin og pT-stadium: 16% ved pT2 og 57% ved pT3 (p<0.001). Konklusjon: Når det gjelder gjennomsnittlig PSA verdi, fant vi ingen signifikant forskjell mellom gruppe I – III. Andel av lokalavansert tumor (pT3a+b) er redusert med årene, mens andel av høygradig tumor (Gleason ≥7) har økt. Vi fant ingen sammenheng mellom høygradig tumor og pT-stadium. Høy Gleason-score ga ingen økt risiko for positiv tumormargin. Materialet viser klar sammenheng mellom positiv margin og pT-stadium.

Urologi

Resultater:

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ERFARINGER MED RADIKAL PROSTATEKTOMI VED SUS Tasdemir I1, Narula R.K1, Øgreid P1, Gudlaugsson E2, Vetrhus M1, Espeland H1 Kir-ort klinikk1 og Patologisk avd.2 ved SUS, Stavanger. I perioden september 1996 til desember 2005 har vi operert 130 pasienter med retropubisk radikal prostatektomi ved SUS (SiR). Indikasjonen var primært tumorstadium ≤ cT2, M0, PSA < 20 samt god allmentilstand og alder ≤ 70 år. Journalene til alle pasientene er gjennomgått retrospektivt. Resultater: Gjennomsnittlig alder var 62,5 år (44,9 – 74,7) og PSA 9,98 (2,4 – 23,5). Fordeling av klinisk T-stadium: cT1c = 53 (40,8%), cT2 = 75 (57,7%), cT3 = 2 (1,5%). Det ble utført glandeltoalett med frysesnitt hos 102 av de130 pasientene. Vi har tilstrebet nervesparende kirurgi der det var indisert og mulig. Operasjonstiden var avtagende med årene og i gj.nitt 251 min.(130 – 435 min.). For de første 40 pasientene var operasjonstiden i gjennomsnitt 281min., mens vi brukte 215 min. for de siste 45 pasientene (p<0.001). Det var i gjennomsnitt 1315 ml blødning (250 – 5400ml) per pasient. I løpet av perioden var tendensen fallende, men ikke signifikant. Blødningen for de første 40 og siste 45 pasientene var hhv.1526 og 1161ml (p=0.346). Førtisju pasienter hadde behov for transfusjon per-og/eller postoperativt. Gjennomsnittlig behov var 1 IE SAG per pasient. Peroperative komplikasjoner var 1 rectumperforasjon, 1 paravertebralt ødem samt en tilfeldig påvist blæretumor. Postoperative komplikasjoner forekom hos 21 (16,2%), hvorav en pasient hadde lungeemboli og to pasienter hadde pneumoni. Kun en pasient ble reoperert. De fleste pasientene (63,1%) hadde patologisk stadium T2, 35,4% hadde pT3 og 2 pas. (1,5%) hadde pT0. Upstaging fra cT2 og cT1c til pT3 forekom hos hhv. 41,3% og 26,4%. Trettini pasienter hadde positiv kirurgisk margin (30%). Tretten av 39 (33,3%) hadde pT2 og 26/39 (66,6%) hadde pT3. Det var fri margin 70%. Av 46 pasienter med pT3 hadde 26 (57%) positiv margin. Ved første 3 mndrs kontroll hadde 114 (88%) pasienter PSA<0,1, hvorav 30 hadde positiv kirurgisk margin (26%). Konklusjon: Radikal prostatektomi ved SUS er utført med relativt god sikkerhet og lav perioperativ komplikasjonsrate. Andel av detekterbar PSA og positiv kirurgisk margin lar seg sammenlikne med andre materialer i Norge. Vi finner grunn til å være mer kritisk med nervesparende kirurgi på tumorsiden hos pasienter med cT2-tumor.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI VED OUU. VÅRE FØRSTE 4 ÅR Eri LM, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wahlqvist R, Wessel N, Karlsen S. Oslo Urologiske Universitetsklinikk, Aker universitetssykehus, 0514 Oslo I perioden mars 02 til mars 06 har vi ved OUU operert 350 pasienter med tidlig prostatacancer med laparoskopisk radikal prostatektomi. Operasjonen har blitt utført av et team av to operatører, senere 2 team av 4 operatører.

Gjennomsnittlig operasjonstid var 299 min. (range 121 – 483) for de første 50 operasjonene og 215 min. (range 129 – 355) for de siste 100 (p = 0,001). Gjennomsnittlig blødning var 497 ml (range 0-4700) for de først 50 operasjonene og 306 (range 0–2000) for de siste 100 (p = 0,015). 18 pasienter (5,1%) fikk i gjennomsnitt 2,9 blodtransfusjoner i løpet av oppholdet. Gjennomsnittlig hospitaliseringstid etter operasjonen var 3,5 dager (range 2-28) og gjennomsnittlig katetertid 9,5 dager (median 7, range 3-162). 76% av de første 100 pasientene var pT2 og 24% pT3-4. Totalt hadde 41% av disse 100 pasientene positiv kirurgisk margin (SM+), definert som tilstedeværelse av canserceller i tusjet reseksjonsflate. Av de siste 100 pasientene var 80% pT2 og 20% pT3-4 og 31% hadde SM+. Etter 12 måneders oppfølging var 90,6% av pasientene biokjemisk residivfrie definert som PSA ≤0,1. Det var ingen per- eller postoperativ mortalitet. Den alvorligste komplikasjonen var et tilfelle av urethrarectal fistel som krevde flere operasjoner og tilhelet etter 18 måneder. 1 pasient fikk rectumperforasjon peroperativt og 1 fikk colonperforasjon av ukjent årsak som ble erkjent under oppholdet og reoperert ukomplisert. Ytterligere 3 pasienter ble reoperert pga. tarmproblemer postoperativt. 4 hadde klinisk DVT/lungeemboli. Blant pasienter som hadde god ereksjonsevne på forhånd, og der det ble gjort nervesparende operasjon, var 32,7% potente 12 måneder etter operasjonen (med eller uten PDE-5 hemmer), definert som ”ereksjonsevne tilstrekkelig for samleie i de fleste forsøk”. I tillegg brukte 28,3% av pasientene intracavernøse injeksjoner med vasodilatator som fungerte over tid. Av de 223 pasientene som hadde normal kontinens preoperativt, og som vi foreløpig har data på etter 12 måneder, var 95,6% kontinente, men ca 1/3 av disse kunne ha dråpelekkasje av og til, uten at det var noe sosialt eller hygienisk problem.

Urologi

Pasientenes gjennomsnittsalder var 61,4 år (range 42–73), PSA preoperativt gjennomsnittlig 8,1 nmol/l (range 2,5–22) og prostatavolum 36,1 ml (range 13–103). Preoperativ Tstadiefordeling var følgende: 1b: 0,3%, 1c: 54,0%, 2a: 20,3%, 2b: 15,1%, 2c: 7,1%, 3a: 1,1% og uklassifisert 2,0%. Gleason score på preoperative biopsier var følgende: 4: 0,3%, 5: 2,3%, 6: 63,1%, 7: 30,3%, 8: 2,9%, 9: 0,6% og uklassifisert 0,3%.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RESULTATER ETTER DAVINCI® PROSTATEKTOMI- ET ÅRS OPPFØLGNING Elvebakk O.1, Axcrona K.1, Christensen C.2, Vlatkovic L.3, Danielsen H.2, Giercksky K.-E.1, Brennhovd B.1- Kirurgisk Klinikk 1, urologisk seksjon/seksjon for kirurgisk onkologi1, Fagområde medisinsk informatikk2, Patologiklinikken3, RikshospitaletRadiumhospitalet HF (RR HF), 0310 Montebello, Oslo Introduksjon: Operasjon av lokalisert cancer prostatae med robotassistert laparoskopisk teknikk (DaVinci®) har fått stadig større gjennomslag på verdensbasis. I Norge startet vi med DaVinci® systemet for radikal prostatektomi i desember 2004 ved RR HF. Hittil er denne teknikken benyttet ved operasjoner på 192 pasienter med indikasjonen lokalisert cancer prostatae. Samtlige pasienter registreres i den kliniske databasen Medinsight® som er utviklet ved vårt sykehus. Materiale og metode: Det presenteres resultater fra de første 150 opererte pasientene. Av disse hadde 86 pas en preoperativ PSA verdi mindre enn 10. Totalt 78 pas hadde preoperativt biopsier med samlet Gleason score ≤6, og 65 pasienter var vurdert preoperativt å ha klinisk stadie T1c. Resultater: Liggetiden er lav, og gjennomsnittlig under 3 døgn. Ingen pas trengte blodtransfusjoner. Fire pasienter fikk anastomosestrikturer som er blitt behandlet konservativt med godt resultat. Seksten pas hadde vedvarende forhøyet PSA eller har fått PSA residiv etter operasjonen. Av pas med ≤pT2c hadde 15 % positiv histopatologisk reseksjonflate. I alt 51 pasienter et patologisk stadium ≥pT3a. Av 80 pas operert i 2005 var det én pas med hyppig urinlekkasje etter 6 måneder. Konklusjon: Introduksjon av DaVinci® systemet har på kort tid gitt sammenlignbare resultater med tradisjonell åpen radikal prostatektomi. Håndteringen av cancer prostatae pas på kirurgisk avdeling er blitt mer strømlinjeformet, pas pleies i en femdøgnspost.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

RADIKAL PROSTATECTOMI FOR CANCER PROSTATA ; Kan åpen operasjon bli like god som laparoscopisk? Terje Wold, Hans Thorvild Thomassen, Sørlandet sykehus HF, Kristiansand

Høsten -04 arrangerte EAU et avansert kurs i RRP, og dette med en teknikk som forbløffet og fascinerte meg i like stor grad som den laparoscopiske. Viktige poeng var god frigjøring av uretra, selektiv fridissikering av nerve-karstrengen og patent anastomose av blære/ blærehals og uretrastump. Et ”nytt” leie av pas. gjorde operasjonsfeltet godt oversiktelig. Imidlertid var det spesialutstyret som sto for den største forbedringen. ”Godt verktøy gjør halve jobben”: Lupe- og pannelampe er standard. 2,5 forstørrelse gir etter min mening omtrent like god og detaljert syn som ved laparoscopi. Spesialinstrumenter sikrer apex og veneplexus. En spesiell nervedissektor gjør den vanskelige fridissikeringen av nerve-karstrengen oversiktelig, og små vasculære klips sikrer små sidegrener atraumatisk og uten bruk av evt. varmeskadende instrumenter. Imidlertid er det som ved andre nye operasjonsteknikker: En ting er å se superspesialisten gjøre dette, men er det mulig å adaptere teknikken til en ordinær urologisk seksjon hjemme i Kristiansand? I -05 opererte vi i Kristiansand 39 pasienter med denne teknikken. Kun 5 pasienter hadde positive marginer. Ingen av disse har utviklet PCA residiv over 0,1, men 2 pasienter har hatt stigende PSA (< 0,1) og vil mest sannsynlig bli tilbudt strålebehandling. Blodtransfusjonsbehovet har gått drastisk ned, ereksjonsevnen er ytterligere forbedret. Konklusjon: Etter vår mening kan man trygt operere åpent med henblikk på radikalbehandling av cancer prostata. Vi kan aldri konkurrere med laparaskopisk teknikk når det gjelder operasjonstraume, liggetid, sykemelding og rekonvalesens, men når det gjelder onkologi, kontinents og ereksjonsevne har vi som internasjonale erfaringer vist, at vi er likestilte. Metode og harde fakta vil bli vist.

Urologi

Bakgrunn: I Norge har åpen retropubisk radikal prostatectomi (RRP) lengst tradisjon når det gjelder operasjon for cancer prostata. Imidlertid har denne metoden i større grad måtte vike plass for laparoscopisk teknikk, enten konvensjonell eller robot-assistert. Dette er ikke uten grunn. Vi lar oss fascinere av denne teknikken. God oversikt, detaljert bilde og god kirurgisk teknikk imponerer. Vi som opererer åpent har derfor følt at vi har kommet litt i skyggen når det gjelder snakk om radikal prostatectomi for cancer prostata. Imidlertid forbedret teknikken også med denne metoden. Spørsmålet vi stiller oss er om åpen operasjon kan bli like god som den laparoscopiske.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN TVERRSNITTSSTUDIE AV BEHANDLING, SENFØLGER OG LIVSKVALITET I EN KOHORT AV PASIENTER MED PROSTATAKREFT PROSJEKTPRESENTASJON Hernes E; på vegne av prosjektgruppen oppnevnt i samarbeid med NUCG/NPPC Kreftklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF og Kreftregisteret, Montebello, 0310 Oslo Bakgrunn: Prostatakreft er den vanligste kreftformen hos norske menn med over 3,800 nye tilfeller i 2004. Hvert år dør i underkant av 1,100 norske menn av prostatakreft. For å øke kunnskapen om disse pasientene er det opprettet et kvalitetsregister med utvidet registrering i Kreftregisteret [Nasjonalt Program for Prostatakreft (NPPC)]. Denne registreringen startet 1. januar 2004. Kobling av data fra Kreftregisteret/NPPC og Reseptregisteret muliggjør dokumentasjon av både lokal og systemisk primærbehandling for pasienter med prostatakreft diagnostisert i 2004. Mange pasienter opplever senfølger slik som: urinlekkasje, impotens, avføringsplager med mer. Bakgrunnen for prosjektet er behov for en uselektert dokumentasjon av behandling og senfølger hos slike pasienter. Målsetninger: 1) Dokumentere primærbehandling, og sammenligne funnene med gjeldende europeiske retningslinjer. Fremskaffe kunnskap om 2) Forekomst og alvorlighetsgrad av ulike senfølger; 3) Faktorer som kan påvirke utviklingen av senfølger; og om 4) Hvordan slike plager påvirker den enkelte pasient i dagliglivet. Metode: Prosjektet er en tverrsnitts kohortundersøkelse som består av en spørre- og en registerundersøkelse. Spørreundersøkelsen omfatter pasienter diagnostisert første gang med prostatakreft i 2004, og som er i live høsten 2006. Pasientene kontaktes gjennom sykehus/privatpraktiserende urolog som har meldt pasienten og gitt tillatelse til at pasienten kontaktes. Betydning: Ved rådgivning av nye pasienter med prostatakreft er det flere vanskelige vurderinger knyttet til valg av behandlingsmodalitet, deriblant muligheten for senfølger. Vi forventer at prosjektet gir pålitelig informasjon som kan bidra til en rådgivning som gjør valget lettere for pasientene. Faglig støtte og finansiering: Norsk urologisk cancergruppe (NUCG) og pasientorganisasjonen for prostatakreft (PROFO) støtter prosjektet, som finansieres med midler fra Helse og Rehabilitering, Kreftforeningen og Helse Sør Regionalt Helseforetak. Prosjektgruppen er tverrfaglig med deltagere fra landets fem regionale helseforetak. Det skal tilknyttes en doktorgradsstipendiat til prosjektet. 1

Guren et al. Quality of life and functional outcome following anterior or abdominoperineal resection for rectal cancer. Eur J Surg Oncol 2005;31(7):735-42

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN RETROSPEKTIV VURDERING AV BEHANDLINGEN AV T1G3 CANCER VESICAE I PERIODEN 1995-2002.

Mål: Vurdere behandlingen av T1G3 cancer vesicae i perioden 1995-2002 , spesielt med henblikk på BCG instillasjoner. Metode: Retrospektiv analyse av 540 pasienter som var registrert i IMX lege i perioden 010195010102. Man ekskluderte 203, grunnet diagnosetidspunkt før opprettelsen av IMX Lege. Antall nyoppdagede tilfeller av cancer vesicae i denne perioden utgjorde n = 337 og inngår i denne undersøkelsen. Vi har analysert T1G3 gruppen ( n=18) spesielt da denne utgjør en høyrisikogruppe når det gjelder både residiv og progresjon til muskelinfiltrerende sykdom. Vi har undersøkt behandlingseffekten av BCG-skyllinger med tanke på residivfrekvens og sykdomsprogresjon. 15/18 pasienter mottok induksjonsbehandling.3/18 mottok ikke BCG. Residivtumores ble behandlet kirurgisk, og deretter ny induksjonsbehandling, evt vedlikeholdsbehandling ved behov. Pasienter som fikk påvist muskelinfiltrasjon i løpet av oppfølgingstiden ble vurdert med henblikk på radikal behandling. Resultater: Overfladisk cancer: ( Ta, Tis Og T1): 90.50 %. ,T1G3 ( 5.34%) n= 18 Infiltrativ sykdom: T2: ( 2.95%), T3-T4: (6.55%). T1G3 : 3 kvinner og 15 menn, median alder 70.1 år(51-83) Median oppfølgingstid var 49.6 mnd. 15/18 mottok standard BCG behandling etter retningslinjer. 8/15 fikk residiv innen 12 mnd. Ytterligere 2 fikk residiv i løpet av de første 3 år. Av de 15 som mottok BCG behandling progredierte 4 til muskelinfiltrerende sykdom ( 26.6%). Median tid til progresjon 27 mnd ( 12-48) Totalt mottok 15 pasienter BCG i form av induksjon og vedlikehold. Det ble utført rereseksjoner ved residiv. Ved endt oppfølgingstid av samtlige pasienter n=18 var totalt 72.2% residivfrie. Diskusjon: Samtlige av våre pasienter er i utgangspunktet konservativt behandlet. Ingen gikk direkte til cystectomi. Vi ser at T1G3 tumores har en betydelig residivfrekvens og må følges med hyppige kontroller. BCG behandlingen må være konsekvent og systematisk.Våre resultater viser at 72.2% ved endt oppfølging var residivfri. Vi anser dette som et akseptabelt resultat. Man kan dog ved å modernisere behandlingen i henhold til NUCGs anbefalinger muligens oppnå ytterligere reduksjon i residivfrekvensen, og således bedre sykdomskontroll. Dette vil kunne forsvare en blærepreserverende holdning.

Urologi

Seeberg, LT. Kvan E Sykehuset Buskerud HF, Kirurgisk avdeling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MULTIMODAL BEHANDLING AV PASIENT MED SOLITÆRT CHORIOCARCINOM I URINBLÆREN - EN KASUISTIKK Axcrona K.1, Sprauten M.2, Alfsen G.C.3, Davidson B.3, Giercksky K.-E.1, Brennhovd B.1, Lehne G.2 - Kirurgisk Klinikk 1, urologisk seksjon/seksjon for kirurgisk onkologi1, Kreftklinikken2, Patologiklinikken3, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0310 Montebello, Oslo Introduksjon: Choriocarcinom er en malign germinalcelletumor som oftest er lokalisert i uterus eller ovarier hos kvinner, og som er ekstremt sjelden i ekstragenitale organer hos menn. Vi presenterer en kasuistikk med en tidligere frisk 54 år gammel mann med blærecancer, hovedsakelig differensiert som choriocarcinom, med glandelmetastaser i bekkenet og på bakre bukvegg, samt lungemetastaser. Det var intet å bemerke ved testiklene. I verdenslitteraturen er det rapportert drøyt 20 kasus med choriocarcinom i blæren, oftest assosiert med urothelialt carcinom. Kun fire tilfeller med rent choriocarcinom er kjent. Behandling: Etter diagnostisk TUR-B er pasienten blitt behandlet med forskjellige kjemoterapikurer, først en kombinasjon av gemcitabin og paclitaxel, så karboplatin monoterapi, begge regimer med kortvarig og inkomplett biokjemisk respons. Ved 2. gangs residiv fikk pasienten cisplatin-basert kjemoterapi med 4 BEP (bleomycin, etoposid, cisplatin) kurer og han responderte svært godt med en nedgang i HCG verdier fra over 13.000 til 64 IE/l og radiologisk tilbakegang av alle tumormanifestasjonene. Diagnostisk cystoskopi viste ikke lenger aktivt tumor vev, men CT viste fortsatt tumormasser i bekkenet. For å redusere tumorvolumet ytterligere ble det gitt to TIP kurer (paclitaxel, ifosfamid, cisplatin) før kirurgi med blærereseksjon, iliakalt unilateralt glandeltoilette samt bilateralt retroperitonealt glandeltoilette. Konklusjon: Dette sjeldne kasus demonstrerer betydningen av sentra som kan tilby høykompetent multimodal onkologisk behandling basert på bredt tverrfaglig samarbeid.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FOTODYNAMISK BEHANDLING AV PENIL ATYPI/CARCINOMA IN SITU MED TOPIKAL METVIX®- EN OPPDATERING

Introduksjon: Fotodynamisk behandling (PDT) er blitt introdusert som alternativ behandling for kutan plateepitel carcinoma in situ, såkalt Bowen’s sykdom. Penil carcinoma in situ er ansett som en premalign tilstand og sees enten isolert eller i forbindelse med invasivt carcinom. Material og metode: Ti pasienter med penil atypi/carcinoma i situ er behandlet med PDT i tidsrommet fra desember 2002 til og med april 2005. Fem pasienter hadde primære lesjoner, fem pasienter var kirurgisk behandlet for invasivt carcinom og hadde atypi/carcinoma in situ i reseksjonsflatene. Metvix ble applisert under kondom i tre timer med påfølgende belysning med Curelight (LED-lampe 620-645 nm) til 37 Joules/cm3. Behandlingen ble utført poliklinisk. Resultater: Åtte pasienter ble behandlet én gang, en pasient to ganger og en pasient seks ganger. Tre av ti pasienter fikk et histopatologisk påvist residiv, etter en gjennomsnittlig observasjonstid på 23 måneder (15-36). Det kosmetiske resultatet er utmerket, uten substanstap, og sensibiliteten er gjenopprettet til nesten normalt etter ca en måned. Konklusjon: PDT behandling av penil atypi/carcinoma in situ synes å være en meget lovende behandlingsform med god cancerkontroll og utmerkede kosmetiske og funksjonelle resultater. PDT er derfor et egnet supplement til en organsparende kirurgisk tilnærming av penilt carcinom, ikke minst der carcinoma in situ påvises i reseksjonsflatene.

Urologi

Axcrona K.1, Brennhovd B.1, Alfsen G.C.2, Giercksky K.-E.1, Warloe T.1 – Kirurgisk Klinikk 1, urologisk seksjon/seksjon for kirurgisk onkologi1, Patologiklinikken2, Rikshospitalet- Radiumhospitalet HF, 0310 Montebello, Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KRYOTERAPI AV NYRETUMORER Bjerklund Johansen TE1, Nylund P2, Hals P1, Edwin B3, Solvig J4, Østraat Ø4, Pedersen KV4, CytronS5 1

Telemark Sykehus, 3922 Porsgrunn, 2 Vasa Hospital, Finland, 3Rikshospitalet, Universitetet i Oslo, 4Skeiby sykehus, Universitetet i Aarhus, ,5Barzilai Med. Centre, Ben-Gurion University of the Negev, Israel Introduksjon Som følge av økt bruk av moderne bildediagnostikk påvises stadig flere små nyretumorer. Det er ønskelig å kunne behandle slike tumorer med mini-invasive metoder. Hensikten med denne presentasjonen er å presentere de første kryoablasjoner av nyretumorer fra Norge og kort omtale erfaringer med metoden fra tre skandinaviske sykehus. Materiale og metode Vi har behandlet 23 pasienter med solide nyretumorer med kryoterapi. For intraoperativ sonografisk fremstilling av tumor ble benyttet Falcon 2101 med sonotrode 8666, 5-10MHz fra B-K Medical, DK. Til kryoterapi benyttes kryomaskin fra Galil Medical, Israel, med ultratynne kryonåler SeedNet (17G), fra Oncura, UK. Til frysing og tining benyttes Argon med trykk >2900 PSI og Helium fra AGA, Norge. Det ble gitt to raske nedfrysninger til <-40oC, etterfulgt av langsom tining. Resultater Pasientenes alder varierte fra 50-85år. 22 pasienter hadde solitær tumor, 1 hadde multiple tumorer. Med ett unntak var alle tumorer <4cm i diameter og hadde parenkymbrem på 1 cm til nærmeste kalyx.. Laparoskopisk teknikk er benyttet hos 8 pasienter, percutan treknikk hos 11 og åpen teknikk hos 4 pasienter. En pasient som var behandlet med percutan teknikk fikk nefrodren i 3 dager pga koagler i ureter. De postoperative forløp hos de øvrige pasienter var ukompliserte. Liggetiden etter behandlingen varierte fra 1-3 dager. Ved senere kontroller med CT og MR er det ikke sett bildediagnostiske holdepunkter for vitalt tumorvev. Ingen pasienter er biopsert. Konklusjon Kryoterapi av nyretumorer er gjennomført med mini-invasiv teknikk hos 23 pasienter med kort liggetid. En komplikasjon er registrert hos en pasient. Behandlingen forutsetter god visualisering av tumor før og under inngrepet med adekvate bildediagnostiske metoder eller disseksjon av tumors overflate. Oppdaterte resultater vil bli fremlagt.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BLÆRESTENKIRURGI I GRESKROMERSK MEDISIN Due J, Lindekleiv H, Skjærpe PA Avdeling for urologi og endokrin kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø

Vi presenterer her utdrag fra nevnte operasjonsbeskrivelse og belyser denne med funn av medisinske instrumenter utgravd i Pompeii og utstilt ved Nasjonalmuseet for arkeologi i Napoli.

Urologi

Blæresten (calculus vesicae) med påfølgende urinretensjon var et stort medisinsk problem opp til 1800-tallet og er det fortsatt i tropiske strøk. Helt fra antikken av ble kirurgi benyttet til å enten fjerne blærestenen (litotomi) eller knuse den (litotripsi). Hvis kirurgi var umulig kunne urinretensjonen lindres med kateter. Stenkirurgi er nevnt av flere forfattere i greskromerske medisin, deriblant Hippokrates, Rufus og Galen. Den mest utførlige operasjonsbeskrivelsen er imidlertid skrevet av romeren Aulus Cornelius Celsus (25 f.Kr – 50 e.Kr) og finnes i bok syv, kapittel 26, av hans encyclopedia ”De Medicina”. I nesten 1500 år forble den operative behandlingen av blæresten uendret, og inngrepet bar navnet sectio Celsi. Blærestenkirurgien slik den beskrives i antikken er selvsagt foreldet. Likevel er det tankevekkende at man allerede for 2000 år siden med begrensede midler og uten anestesi kunne utføre svært avansert kirurgi med en teknikk som til i dag bare er marginalt bedret.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KIRURGISKE TILSTANDER MED LEDSAGENDE HYPERTENSJON HOS BARN Kjetil Ertresvåg, Gunnar Aksnes Barnekirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Introduksjon : Hypertensjon hos barn kan ha en rekke årsaker, deriblant renale parenkymatøse sykdommer og renovaskulære forstyrrelser. Hypertensjon er sjelden symptomgivende hos barn. Materiale: Ved barnekirurgisk avdeling UUS har vi de siste 2 årene operert 4 barn (alder 4 mnd –4år) med 4 ulike renale lidelser med hypertensjon. Hos 3 av dem var hypertensjon indikasjonen for kirurgisk behandlig. Alle 4 ble normotensive postoperativt. Plasma renin og aldosteron var forhøyet preoperativt og normaliserte seg postoperativt hos de tre pasientene hvor det ble målt. Gutt 4 år : Wilms tumor, preoperativt behandlingskrevende hypertensjon. Gutt 2 år : Intrauterint påvist ensidig hydronefrose. Funksjonsløs nyre, MCDK eller uttalt ureteropelvin overgangsstensose. Utviklet hypertensjon under oppfølgingen og ble nefrectomert. Jente 4 måneder : Intrauterint påvist ensidig hydronefrose. Dysplastisk funksjonsløs nyre. Utviklet hypertensjon og ble nefrektomert. Jente 2 år : Intrauterint påvist ensidig hydronefrose. Etter fødselen funnet ensidig dobbeltanlegg med funksjonsløst øvre anlegg. Heminefrektomi av dette anlegget grunnet utvikling av høyt blodtrykk. Diskusjon / konklusjon :. Ved påvist nyresykdom hos barn bør blodtrykket rutinemessig måles og ved påvist hypertensjon må nyrene undersøkes. Ved påvist renal hypertensjon vil kirurgisk behandling være kurativ.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV PASIENTER MED SYMPTOMATISK BENIGN PROSTATAHYPERPLASI (BPH) MED KTP-LASER: EFFEKTER PÅ SYMPTOMER OG UROFLOW ETTER 3 OG 12 MND OBSERVASJONSTID

Målet er å rapportera effekter på symptom og miksjonsparametre etter KTP-laser hos pasienter med symptomatisk BPH. Materiale og metode. Ein standard KTP-laser (GreenLightTM, Laserscope) har vore i bruk ved vår avdeling frå november 2004. I studien blei alle pasientane undersøkt etter protokoll og ein viser til presentasjon av korttidsresultater på haustmøtet 2005. Materialet inneheld 68 pasienter med alder 69 (50–87) år, derav 34 som er observert i 12 mnd. I alt 61 pasienter hadde tidlegare fått annan behandling for nedre urinveis-symptomer og 28 pasienter hadde forsøkt α-blokker. 7 hadde prøvd andre behandlingar utanom kateter. Dei første 34 pasienter fekk antibiotika etter vanlege retningslinjer, men hos dei siste 34 pasienter blei det gitt antibiotika til alle. Det er angitt medianverdier saman med kvartiler.Wilcoxon matched-pairs signed-ranks test er brukt for å samanlikna grupper. Resultater. Behandlingstid med andre modaliteter før inklusjon var 12 (0-132) mnd. Hos 39 pasienter som var kateterfrie preoperativt, blei det gjort flg funn: Preoperativt 3 mnd 12 mnd IPSS 26 (21,5-28,5) 8 (4,0-14,0) 5 (3,0-11) Livskvalitetsindeks 5 (4,0-5,0) 1 (1,0-2,0) 1 (0,5-2,0) Max uroflow (ml/s) 10,5 (7,5-14,1) 27,3 (19,7-32,3) 27,4 (20,3-31,7) Resturin (ml) 130 (60,0-198,0) 38 (15,5-48,5) 29 (10,0-58,0) Hos 29 pasienter med kateterbehandling preoperativt: 3 mnd 12 mnd IPSS 6 (3,0-9,0) 3 (1,5-4,8) Livskvalitetsindeks 1 (0,0-2,0) 0 (0,0-1,0) Max uroflow (ml/s) 25,0 (17,6-33,8) 25,4 (16,7-46,1) Resturin (ml) 50 (23,0-118,0) 36 (0-90) Alle grupper viser etter 3 og 12 mnd signifikante forskjeller (p<0,01) frå preoperativ verdi. 54 pasienter hadde innlagt kateter < 24 timar, 14 pasientar hadde kateter < 1 veke. Konklusjon og kommentarer. Etter KTP-laser har vi sett ei bedring av IPSS til 1/5 av utgangsverdien og en nesten tredobling av maksimal uroflow. Dette er minst på linje med kva ein kan forventa etter konvensjonell TUR-P. Alle pasienter med retensjon kunne seponera kateterbehandlingen og dei fleste oppnådde uroflow innanfor referanseområdet og symptomer sammenlignbare med gruppen utan preoperativt kateter. Hos oss var det ingen som utvikla urosepsisbilde etter at alle fekk antibiotika preoperativt. Kor lenge effektane på symptomer og uroflow vil vara etter KTP-laser er dårlig kjent og lengre oppfølging er fortsatt viktig.

Urologi

Torkelsen TK1, Frugård J1, Colapaoli L1 og Dæhlin L1,2 1 Urologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus og 2Seksjon for kirurgi, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EREKTIL FUNKSJON ETTER KTP-LASER BEHANDLING FOR SYMPTOMATISK BENIGN PROSTATAHYPERPLASI Dæhlin L1,2 , Torkelsen TK1, Colapaoli L1 og Frugård J1 1 Urologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus og 2Seksjon for kirurgi, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Det er akseptert at konvensjonell transurethral elektroreseksjon av prostata (TURP) for symptomatisk benign prostatahyperplasi (BPH) innebærer en liten risiko for utvikling av erektil dysfunksjon (ED). Hensikten med denne studien er å skaffe kunnskap om behandling av BPH med KTP-laser kan gi økt risiko for utvikling av ED. Materiale og metode. KTP-laser behandling ble utført hos 51 pasienter, alder 69 (yngste 55 – eldste 87) år, i perioden november 2004 til desember 2005 ved Haukeland Universitetssykehus. Det ble brukt et 80 W laserapparat fra LaserscopeTM. Alle pasientene hadde gjennomgått preoperativ utredning med symptom skår (IPSS), uroflowmetri, rektal undersøkelse med ultralyd, urinprøve og blodprøver (hemoglobin, kreatinin, PSA). Oppfølging på urologisk poliklinikk ble utført hos alle, hos 17 har vi så langt data fra ett års oppfølging. Preoperativt og etter 3 og 12 måneder postoperativt fikk pasientene utlevert kortversjonen av spørreskjemaet International Index of Erectile Function (IIEF-5). Hvert svar i dette skjemaet er kategorisert fra 0 til 5. Ved summering av alle svarene vil totalskår ligge i området fra 0–25. IIEF-5 skår i området 22–25 ble ansett å gjenspeile normal erektil funksjon, mild/moderat ED en skår i området 8–21 og ved alvorlig ED var IIEF-5 < 8 (Rosen et al). I tillegg ble det pre- og postoperativt spurt om forekomst av retrograd ejakulasjon. Resultater. Førti åtte (94 %) av pasientene fylte ut spørreskjemaet preoperativt og 45 etter 3 måneder. Tolv (25 %) pasienter hadde normal erektil funksjon preoperativt, 20 (42 %) hadde mild/moderat ED og 16 (33 %) hadde alvorlig ED. Etter 3 måneder hadde 15 (33 %) normal erektil funksjon, 14 (31 %) mild/moderat ED og 16 (36 %) hadde alvorlig ED. Hos fire pasienter med redusert erektil funksjon preoperativt, økte IIEF-5 til minst 22 etter 3 måneder, én rapporterte tap av normal erektil funksjon postoperativt. Etter 12 måneder angav 3 pasienter normal erektil funksjon, 10 mild/moderat ED og 4 alvorlig ED. Retrograd ejakulasjon ble rapportert preoperativt hos 3/31 (10 %) og hos 16/24 (67 %) etter 3 måneder. Konklusjon og kommentarer. Det er estimert at ¼ av pasientene som opereres for symptomatisk BPH har normal erektil funksjon preoperativt. Dette materialet gir ikke holdepunkter for at behandling med KTP-laser skulle medføre risiko for utvikling av ED. Det er få observasjoner etter 12 måneder. Retrograd ejakulasjon hos 2/3 av pasientene postoperativt er som forventet etter kirurgisk reseksjon av prostata/blærehals. Referanse Rosen RC et al. Development and evaluation of an abridged, 5-item version of the International Index of Erectile Function (IIEF-5) as a diagnostic tool for erectile dysfunction. Int J Impotence Research 1999; 11: 319-26

Program Sider

26-09-06

15:48

23-27 oktober 2006

Side 3

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

BLØDNING OG KTP-LASER BEHANDLING AV BPH UNDER PÅGÅENDE WARFARIN MEDIKASJON

Hensikten er å undersøke om behandling av symtomatisk BPH med KTP-laser hos pasienter som bruker warafarin (Marevan®) kan gjennomføres med akseptabel blødning. Materiale og metode. Vi har i perioden november 2004 - juli 2006 behandlet 8 pasienter under pågående antikoagulasjon med warfarin, alder 68,5 (62-88) år. Pasientene ble operert med en standard KTP-laser (GreenLightTM, Laserscope). Indikasjonene for warfarin behandling var atrieflimmer hos 3 pasienter, mekanisk aorta klaff (n = 1), gjennomgått hjerneinfarkt (n = 1), kombinasjon av mekanisk aortaklaff og atrieflimmer (n = 1), kombinasjon av mekanisk aortaklaff og tidligere lungeemboli (n = 1) samt en kombinasjon av atriefliemmer og tidligere lunge emobli (n = 1). Hemoglobin ble målt preoperativt, 1. dag postoperativt og etter en uke. INR ble målt operasjonsdagen og dagen etter. Det er i fortsettelsen angitt middelverdier sammen med høyeste og laveste verdi (range). Preoperativt prostata volum var 47 (31 - 88) cm3. Operasjonstiden var 63 (55-125) min og forbrukt energi var 156 (109 - 300) kJ. Postoperativ kateter tid var 19 (17 - 24) timer. Resultater. Preoperativ hemoglobin var 14,1 g/dL (10,3-15,0), første postoperative dag hadde hemoglobin sunket til 12,8 g/dL (11,1-15,4) og etter en uke var hemoglobin steget til 13,8 g/dL (10 – 15,5). Verdier fra enkeltpasienter er angitt i tabellen; PO=preoperativ. Øvrige verdier viser data fra 1. respektive 7. postoperative dag. Alder 69 68 68 81 72 62 67 88

PO INR 3 1,6 3,3 2,8 1,3 3,6 3 2,5

PO Hb 11,9 14,9 12,2 13,6 14,7 15 10,3 14,6

1.d INR 2,8 1,5 3,9 2,8 1,2 3,1 3,3 3,1

1.d Hb 11,5 13,1 11,5 12,6 14,9 15,4 11,1 13

1.d Hb fall 0,4 1,8 0,7 1 -0,2 -0,4 -0,8 1,6

7.d Hb 15,4 11,3 12,3 15,5 15,4 10 -

Det ble ikke gitt blodtransfusjon til noen av disse antikoagulerte pasientene. Konklusjon og kommentarer. Dette materialet er lite men våre erfaringer hittil tilsier at KTPlaser behandling under warfarinbehandling kan gjennomføres med ubetydelig per- og postoperativ blødning. Rutinemessig preoperativ seponering av warfarin behandling synes derfor ikke å være indisert. Dermed kan risikoen for trombose/emboli bli redusert til et lavest mulig nivå.

Urologi

Colapaoli L1, Torkelsen TK1, Frugård J1 og Dæhlin L1,2 1 Urologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus og 2 Seksjon for kirurgi, Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FOTOSELEKTIV VAPORISERING AV BENIGN PROSTATAHYPERPLASI. PRESENTASJON AV DATA MED INNTIL 2 ÅRS OPPFØLGING. Kjøbli E., Vada K., Tronsen T. og Edna T-H.. Urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger og Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim. Bakgrunn: Vi tok i bruk metoden i desember 2003. Vi legger frem resultater for 162 pasienter fulgt opp inntil 2 år. Materiale: Vi har fram til juni 2006 registrert 277 pasienter. Pasientene har en stor geografisk spredning, og av praktiske grunner har vi bare etterundersøkt pasienter som sokner til Sykehuset Levanger. Materialet begrenses til 162 pasienter med 3 mndrs kontroll, 100 med 6 mndrs kontroll, 66 med 1 års kontroll og 14 som har vært til 2 års kontroll. Median alder 70,8 år (53 – 89 ). Prostatavolum preoperativt var median 49,0 ml (20-129). 81 pasienter ble behandlet dagkirurgisk. Median liggetid for de øvrige var 2 dager (1-6). Pasientene hadde en median ASA-score på 2 (0-3). Resultater:Maks flow var preoperativt median 7,6 ml/s ( 1-22,3), ved 3mndr 12,6ml/s (2-46), ved 6mdr 14,1 ml/s (3-53) ,ved 1 år 11,8 ml/s (2-31) og etter 2 år 14,7 (6-30). IPSS var preoperativt median 21 (5-36) , ved 3mndr 7 (0-32) ,ved 6mndr 6 ( 1-25) , ved 1 år 5 (0-21) og etter 2 år 5,5 (1-11). QOLS var preoperativt median 4 (1-6), ved 3mndr 2 (0-6), ved 6mndr 1 (0-6), ved 1 år 1 (0-5) og etter 2år 1 (0-2). Resturin var preoperativt median 83 ml (0-1800) , ved 3mndr 20ml (0-170), ved 6mndr 16ml (0-200), ved 1år 11 ml (0-141) og etter 2 år 0 (0-80). Cystoflowmetri: Max detrusor preopr 79,5 cmH2O (13-290) og etter 1 år 40,0 cmH2O (10-200). Åpningstrykk preopr 66,4 cmH2O (10-290) og etter 1 år 35,0 cmH2O (7-75). Urethral motstand preopr 2,74 cmH2O/(ml/s)²(0,09-88) , 1 år 0,36 cmH2O/(ml/s)² (0,03-85). Ingen av pasientene fikk blodtransfusjon. Median katetertid for inneliggende var 20 timer(4-120). 65 Pasienter ble operert uten kateter. Prostatavolum postoperativt ved 6 mndr var median 32,0 ml (7,5 -76). Konklusjon: Resultatene tyder på at fotoselektiv vaporisering av prostata vil få en plass i behandlingen av symptomgivende BPH.

Program Sider

26-09-06

15:48

23-27 oktober 2006

Side 3

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

LANGTIDSRESULTATER ETTER BEHANDLING AV BPH MED TUNA Tronsen T.og Edna T-H. Urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger og Ehet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim.

Materiale og metode I perioden 1999-2001 ble i alt 54 pasienter behandlet med TUNA for symptomgivende BPH ved Sykehuset Levanger. Hos alle ble det preoperativt og etter ett år utført målinger av urinflow, resturin, prostatavolum, IPSS og QOLS. Ved oppfølging etter 5 år var 21 (39%) blitt reopreret med TURP og 5 hadde vi mistet kontakten med. De resterende 28 ble innkalt til 5 års kontroll, og 25 møtte. Preoperativt hadde det vært ubetydelig forskjell mellom de som senere var blitt operert med TURP og de som ikke var det mht prostatavolum, flow, resturin, IPSS og QOLS. Resultater For de 25 pasientene som kom til 5 års kontroll, målte vi følgende median-verdier henholdsvis preoperativt, etter 1 år og etter 5 år:

Flow (ml/s) Resturin (ml) Prostatavolum IPSS QOLS

Preoperativt 9,1 (2-17) 100 (0-290) 39 (14-72) 21 (13-28) 4 (2-5)

Etter 1 år Etter 5 år 11,2 (5,6-25,6 ) 9,7 (4-17) 50 (0-150 ) 35 (0-277) 8 ( 1-20 ) 1 ( 0-5 )

15 (3-24) 2 (1-5)

p (preop vs 5 år) n.s. n.s. < 0,05 < 0,01

Konklusjon Resultatene etter 1 år var lovende. Data etter 5 år viser at TUNA ikke har gitt disse pasientene noen langvarig objektiv forbedring av sin vannlating. Likevel er livskvalitet og symptomer etter 5 år signifikant bedre enn preoperativt.

Urologi

Bakgrunn TUNA er en etablert, mini-invasiv behandling ved BPH. Metoden gir en sikker forbedring av vannlatingsplager, men få rapporter om langtidsresultater er publisert i Norge. Vi presenterer her et 5-års materiale.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

SWL VS. URS FOR STEIN I PROKSIMALE URETER Karlsen SJ*, Renkel J○, Tahir AR*, Angelsen A○ *Oslo Urologiske Universitetsklinikk (OUU), Aker universitetssykehus, Oslo ○ Urologisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim Hensikt: Primær kirurgisk behandling av sten i proksimale ureter varierer mellom institusjoner. Stein med største diameter >10mm behandles av de fleste med primær URS. Stein med største diameter <5mm avgår oftest spontant. Stein med største diameter >5 <10mm behandles variert med primær SWL eller URS. Randomiserte studier for denne størrelsen av stein i øvre ureter er ikke gjort. Studiens hensikt var å undersøke behandlingsresultatet av stein i proksimale ureter med største diameter >5mm - <10mm ved våre sykehus. Materiale og metode: Undersøkelsen var en prospektiv pasient preferanse studie. Primære endepunkter var steinfri status 3 uker og 3 måneder etter behandling, samt pasientenes subjektive opplevelse av behandlingen ved samme tidspunkt. Fra september 2002 til mai 2005 ble 80 pasienter inkludert, 71 var evaluerbare. Trettitre pasienter ble behandlet med SWL og 38 med semiregid eller fleksibel URS. Steinstatus ble evaluert med konvensjonell eller CT urografi. Symptomer fra urinveiene ble registrert på visuell analog skala. Resultat: Ved 3 uker var 58% og 78% (p=0.061) av pasientene steinfrie, og tilsvarende ved 3 måneder 88% og 89% (p=1) for henholdsvis SWL og URS. Andel pasienter med regelmessig behov for analgetica var 30% og 49% (p=0.118) ved 3 uker og 9% og 21% (p=0.181) ved 3 måneder for henholdsvis SWL og URS. Ubehag i form av dysuri, hematuri og flankesmerter var statistisk signifikant i favør av SWL ved kontrollene. Konklusjon: URS tenderer å gi raskere steinfrihet sammenlignet med SWL for stein med største størrelse >5mm - <10mm i proksimale ureter. Pasientene foretrekke primær SWL på grunn av mindre ubehag etter behandlingen.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSURETEROURETEROSTOMI: EIN LITE BRUKT MEN OFTE VELLUKKA METODE VED URETERSKADAR

Ved transureteroureterostomi (TUU) svingar ein den skadde ureter retroperitonealt over midtlinja for anastomose ende til side med den friske. Risiko for komplikasjon på den opphaveleg friske ureter, og dermed gjere ein einsidig skade til ein dobbelsidig, er vel hovedgrunnen til at metoden er lite brukt. I tillegg vil den transponerte ureteren seinare vere vanskeleg å endoskopere om det skulle bli naudsynt. Dei som har røynsle med TUU rapporterer like fullt om meir enn 95% vellukka resultat ved ureterskadar. Vi presenterer to pasientar der TUU var både nyttig og naudsynt. Casus 1: 71 år gamal avmagra mann med ryggsmerter, pollakisuri kvar halvtime og kreatinin 507 viste seg å ha ein lite differensiert, fiksert urinblærecanser (T4-tumor) som vaks rundt rekto-sigmoid med obstruksjon av tarmen og båe ureteres. Grunna Marevanbehandling for lungeembolisme og høg INR var drenasje av nyrene med perkutane dren mindre aktuelt. Retrograd bilaterale ureterkatetere sikra normalisering av nyrefunksjonen i fyrste omgang. Med pasienten i noko betre skikk vart tarmen så avlasta med ein bøylecolostomi. I same seanse gjorde vi TUU slik at venstre ureter vart kobla ende til side med den høgre som vart lagd fram på abdomen til ein cutan ureterostomi i nedre høgre kvadrant. Seinare måtte vi blokke urostomien 3 gongar, men det var ingen problem med ureteranastomosen. Han levde etter forholda godt med sine to stomiar i 6 månader før han døydde av grunnsjukdomen. Casus 2: 37 år gamal mann med legeskrekk var 6 gongar operert for rektumprolaps og vart no operert den sjuande gongen med mobilisering av rektum som vart fiksert til bekkenet ventralt med eit nett som for ein del dekte baksida av urinblæra. Operasjonen var teknisk vanskeleg med faste tarmadheransar i bekkenet. Postoperativt fekk han utspilt abdomen og tarmparalyse.CT og urografi etter 3 veker viste stort urinom og urinlekkasje frå venstre ureter i høgd med bekkeninngangen. Retrograd drenasje med JJ stent var mislukka. Nyret vart avlasta med perkutant nefrostomikateter. Ved seinare operasjon synte det seg at venstre ureter var delt ved promontoriet og distale del av ureter kunne ikkje identifiserast. Venstre ureter vart mobilisert og ført retroperitonealt over til høgre side med ende til side anastomose med den friske høgre ureteren. Forløpet har vore ukomplisert. Konklusjon: TUU var etter vårt syn den beste løysinga for desse to pasientane. Metoden skulle med fordel kunne brukast oftare, og bør stå på repertoaret til dei store urologiske avdelingane.

Urologi

Bakke,V.A*, Hjelle,K.M, Ulvik, N.M Kirurgisk klinikk, urologisk seksjon, Haukeland Universitetssjukehus *Noverande arbeidstad: Kirurgisk avdeling, Helse Sunnmøre HF, Ålesund sjukehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN KASUISTIKK OM FIBRO-EPITHELIAL URETERPOLYPP Beisland H.O, Buntrock S, Servoll E. Urologisk avdeling, Sørlandet sykehus Arendal, 4809 Arendal Innledning: Primære uretertumores inndeles i epitheliale og ikke-epitheliale svulster. Hver gruppe deles så i maligne og benigne svulster. De ikke-epitheliale svulstene forekommer langt mindre hyppig enn de epitheliale. Primært uretersarkom er meget sjeldent mens primære benigne ikke-epitheliale svulster er noe hyppigere. I litteraturen er disse beskrevet som fibrøs polypp, fibroepithelial polypp, fibrom, fibromyom, leiomyom, granulomatøs polypp, vaskulær polypp, hemagiom, lymfangiom etc., alt etter hvilken vevstype som dominerer det histologiske bildet. Den fibrøse eller fibroepitheliale polypp er hyppigst, men likevel ikke beskrevet så svært mange ganger i litteraturen. Kasuistikk: 38 år gammel kvinne fikk medio mars-06 kolikksmerter i høyre side av abdomen. CT-urografi viste fyllingsdefekt i nedre tredjedel av høyre ureter og funn som ved ureterocele i blæren. Hun ble innlagt til utredning. Ved cystoskopi så man en polypøs tumor som ble presset 3 cm inn i blæren inn i blæren med hver peristaltiske bølge og som trakk seg opp i ureter igjen når peristaltikken opphørte. Retrograd pyelografi viste samme fyllingsdefekt i ureter som CT-urografi. Av bildene kunne man se at tumor hadde sin avgang fra ureterveggen like nedenfor karkryssingen. Pasienten ble operert med laparotomi. Man kunne lett se og kjenne hvor tumor hadde sitt utspring. Det ble resesert en drøy halv cm av ureter i området med tumors tilhefting og en 9,5 cm lang polypøs tumor ble trukket opp. Ureter ble anatomosert end-to-end. Histologien viste benign fibroepithelial ureterpolypp. Ureterstent ble fjernet 3 uker postoperativt og urografi 3 uker deretter viste normale forhold. Avsluttning: Røntgenbilder og videoopptak vil bli vist. Presentasjonen avsluttes med kommentarer fra litteraturen vedrørende forekomst, diagnostikk og behandling av fibroepithelial ureterpolypp.

Program Sider

26-09-06

15:48

Side 3

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK HÅND-ASSISTERT NYRERESEKSJON Ole Tysland, Hans J. Hauss Kirurgisk Avdeling Sørlandet Sykehus Kristiansand

Vi har operert en pasient med en 1,4 cm tumor i nedre del av nyren med nedre nyrereseksjon med håndassistert laparoskopisk teknikk. Nyren ble peroperativt undersøkt med laparoskopisk UL og reseksjonssted ble avmerket med diatermi. Reseksjonen ble utført under varm iskemi med 32 minutter clamping av arterien. Selve reseksjonen ble utført med UL kniv. Deretter ble det satt ligatur på større kar og samlesystem. Reseksjonsflaten ble dekket med TachoSil® som fikk 5 min. til å feste seg. Blodforsyningen ble deretter åpnet opp og det var ingen tegn til blødning og heller ingen senere urinlekkasje. Vi ønsker å vise en video fra inngrepet og vil redegjøre for teknikken.

Urologi

Laparoskopisk nefrektomi holder i økende grad på å overta for konvensjonelle åpne teknikker. Laparoskopisk nefronsparende kirurgi har imidlertid vist seg å være svært teknisk krevende å gjennomføre, og kun få sentra har erfaring med laparoskopiske reseksjoner. Vi har etter hvert fått god erfaring med håndassistert laparoskopisk nefrektomi, og bruk av håndport har vist seg å være en trygg måte å introdusere laparoskopisk teknikk på. Vi har derfor ønsket å bruke samme tekniske prinsipper ved nyrereseksjon.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NOSOKOMIALE URINVEISINFEKSJONER I UROLOGISKE SEKSJONER: PATOGENER, RESISTENSFORHOLD OG BRUK AV ANTIBIOTICA Bjerklund Johansen TE 1, Cek M2, Grabe M3, Svendsen M1 og Naber K4 1 Sykehuset Telemark, 2Taksim Teaching Hospital, Istanbul, 3Universitetssjukhuset MAS, Universitetet i Lund, 4Universitetet i München Introduksjon Urinveisinfeksjoner (UTI) er de vanligste nosokomiale infeksjoner (NAUTI) og er mest studert i intensivavdelinger. Hensikten med denne undersøkelsen var å kartlegge etiologisk agens, resistensforhold og antibioticabehandling av NAUTI i urologiske seksjoner i et internasjonalt perspektiv. Materiale og metode 727 pasienter med NAUTI ble identifisert gjennom to internetbaserte studier som ble gjennomført hhv. en dag i november i 2003 og en i 2004. Studien ble organisert av European Society for Infection in Urology (ESIU) og finansiert av Den europeiske urologforening (EAU). NAUTI ble diagnostisert i henhold til kriterier utarbeidet av Center for Disease Control (CDC), USA. 486 pasienter hadde mikrobiologisk verifisert infeksjon. Resultater De vanligste patogenene var E. coli 31%, Pseudomonas sp. 13%, Enterococcus 10%, Klebsiella 10%, Enterobakter 6% og Proteus 6%. Pseudomonas sp. og Candida sp. forekom signifikant oftere ved sepsis enn ved noen annen form for NAUTI. Resistensen overfor de mest benyttede antibiotica varierte fra 16-75% og økte østover i Europa og Asia. Resistensen til E. coli, Klebsiella og Proteus var lavere enn 45% for de vanligste antibiotica, mens mer enn 70% av Enterococcus og Pseudomonas sp. var resistente mot de fleste antibiotica. For E. coli var resistensen på det laveste 6% mot cefuroxim i Tyskland mens høyeste resistens var på 88% mot co-trimoxazol i Asia. 56% av innlagte urologiske pasienter fikk antiobiotica på studiedagene, av disse var 46% profylakse, 26% for mikrobiologisk verifisert infeksjon, 21% for en klinisk mistenkt UVI og 7% for andre infeksjoner. 94% av diagnostiserte NAUTI fikk antibiotica mot aktuelle infeksjon. De mest benyttede antibiotica var fluoroqvinoloner 35%, kefalosporiner 27%, penicilliner 16%, aminoglykosider 15% og co-trimoxazol 9%. Konklusjon Det er signifikante forskjeller mellom land og regioner mht. resistensforhold ved NAUTI og bruk av antibiotica. Flere steder er resistensen til viktige antibiotica foruroligende høy. I det moderne Europa innebærer fri flyt av varer og tjenester også fri flyt av bakterier. Det er derfor viktig å overvåke NAUTI i urologiseksjoner i et internasjonalt perspektiv. Norske urologiseksjoner anbefales å delta i EAU`s prevalensstudie GPIU (Global Prevalence study on Infections in Urology) som gjennomføres i samarbeid med urologiske foreninger i flere kontinenter.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PREVALENSEN AV NOSOKOMIALE URINVEISINFEKSJONER I UROLOGISEKSJONER I EUROPA OG ASIA Bjerklund Johansen TE 1, Cek M2, Grabe M3, Svendsen M1 og Naber K4 1 Sykehuset Telemark, 3922 Porsgrunn, 2Taksim Teaching Hospital, Istanbul, 3 Universitetssjukhuset MAS, Universitetet i Lund, 4Universitetet i München

Materiale og metode Undersøkelsen ble gjennomført som to internetbaserte registreringer hhv. en dag i november i 2003 (PEP-studien) og en i 2004 (PEAP-studien). Studiene ble organisert av European Society for Infection in Urology (ESIU) og finansiert av Den europeiske urologforening (EAU). NAUTI ble diagnostisert og klassifisert i henhold til kriterier utarbeidet av Center for Disease Control (CDC), USA. 6033 innlagte pasienter i 194 urologiseksjoner ble screenet på studiedagene.727 pasienter med NAUTI ble identifisert. Resultater 82% av alle sengene var belagt på studiedagene. 40% av pasientene var i alderen 16-60 år, 56% var eldre enn 60 år. Det var utført 0.75 kirurgiske prosedyrer per innlagt pasient, av disse var 42% åpen kirurgi, og 50% endoskopisk kirurgi. Det ble registrert 0.61 katetre per pasient, av disse var 51% transurethrale katetre med lukket drenasje, 10% med åpen drenasje, 11% suprapubiske katetre, 12 % nefrostomikatetre og 14% ureterstenter. Prevalensen av NAUTI var 10% i PEP-studien, 14% i PEAP-studien og 11% i den kombinerte analysen. Prevalensen varierte blant de største regionale grupperingene fra 21% i Ungarn til 7% i Tyskland. Den største gruppen av NAUTI var asymptomatisk bakteriuri 29%, fulgt av cystitt 26%, pyelonefritt 21% og urosepsis 12%. Prevalensen av urosepsis varierte betydelig fra 6% i Russland til mer enn 20% i ”andre Europeiske land”, Asia og Tyrkia. Andelen av sepsistilfellene som var basert på positiv blodkultur varierte fra 9-50%. Konklusjon Prevalensen av nosokomiale urinveisinfeskjoner i urologiske seksjoner i Europa og Asia er på nivå med prevalensen i intensivavdelinger. Forekomsten av urosepsis er oppsiktsvekkende høy. Det er store variasjoner mellom land og regioner. Forskjellene skyldes trolig ulik praksis i taking av dyrkningsprøver og ulik kjennskap til internasjonale klassifikasjonssystemer. Enhver pasient som innlegges til operasjon i en urologiseksjon bør informeres om faren for NAUTI og hver seksjon bør overvåke sine egne tilfelle av NAUTI..

Urologi

Introduksjon Sykehusinfeksjoner fører til komplikasjoner og forlenget sykehusopphold for pasientene og økte kostnader for helsevesenet. Hensikten med vår studie var å kartlegge prevalensen av nosokomiale urinveisinfeksjoner (NAUTI) og forekomsten av de ulike typer NAUTI i urologiseksjoner i Europa og Asia.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REDUSERT NYREFUNKSJON HOS MMC-PASIENTER MED ARTIFISIELL SFINKTER BELYST VED TO KASUSTIKKER Skauby M, Schultz A, Talseth T Kirurgisk klinikk 1, Urologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Bakgrunn: Pasienter med myelomeningocele (MMC) har ofte kompleks dysfunksjon av nedre urinveier. Man finner hyper og hypoaktivitet av både detrusor og sfinkter, i alle mulige kombinasjoner. Urininkontinens er hyppig forekommende. Hos MMC pasienter med hypoaktiv sfinkter, vil artifisielle sfinkter være en god løsning. Hvis de samtidig har en hypoaktiv detrusor med god compliance, vil det være mulig å sette inn en slik artifisiell sfinkter, uten samtidig behandling av, eller inngrep på, urinblæren. Man må imidlertid hos disse pasientene fortsatt være oppmerksom på mulig utvikling av detrusor overaktivitet og nedsatt compliance med risiko for redusert nyrefunksjonen. Pasient I: Mann født i 1966 med MMC og hydrocefalus. Han fikk første gang artifisielt sfinkterimplantat (AMS 800) i 1988. Preop cystometri uten påvist detrusorover-aktivitet. Implantatet ble fjernet etter 6 måneder pga infeksjon. I 2001 fikk han et nytt implantat. Cystometri viste fortsatt stabil blære med blærekapasitet på 500 ml. Årlige kontroll viste isotop-GFR rundt 80 % av forventet verdi. I mars 2006 ble han innlagt med pyelonefritt og bilateral hydronefrose. Cystometri viste nedsatt compliance og blærekapasitet på 225 ml. GFR var sunket til 40 % av forventet normalverdi. Han fikk gjort ureteroentero-cutaneostomi a.m. Bricker i juli 2006. S-kreatinin og S-urea falt mot normalverdier. Pasient II: Mann født i 1973 med MMC og hydrocefalus. Han fikk i 1990 et artifisielt sfinkterimplantat. Preop. cystometri viste ingen detrusor overaktivitet. Implantatet ble fjernet samme år pga infeksjon. Nytt sfinkter implantat 1991. Han utviklet deretter detrusoroveraktivitet og inkontinens. Antimuscarin behandling hadde god effekt. I 1993 usurerte mansjetten gjennom urethraveggen etter traume mot perineum, og den ble fjernet. Ny mansjett rundt blærehalsen i 1994. I 1996 ny lekkasjeproblematikk med resturin, residiverende UVI og forhøyet S-kreatinin. Han startet da med RIK. Diureserenografi viste redusert nyrefunksjon. Cystometri viste betydelig nedsatt compliance. Det ble gjort enterocystoplastikk, og cystometri viste etter det stabil blære med god compliance. Han har fortsatt sfinkter implantatet i funksjon, og benytter RIK. Han har i år presentert nytt inkontinensproblem, som stressinkontinens antakelig pga atrofi under mansjetten. Diskusjon: Pasienter med MMC har varierende grad av blære og urethradysfunksjon. Før eventuell innsettelse av artifisiell sfinkter må pasientens dysfunksjon utredes grundig. Nyrefunksjonen må bedømmes med isotop-GFR, kreatininclearance eller tilsvarende. Selv om compliance og detrusoraktivitet preoperativt er normal, kan dette endre seg år etter innsettelse av artifisiell sfinkter. MMC pasienter med artifisielle sfinkterimplantat bør derfor følges årlig med tanke på nyrefunksjon og compliance.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERFORASJON AV KONTINENTE URINRESERVOAR Nilsen OJ, Låhne PE (*), Schultz A, Talseth T Urologisk avdeling, Rikshospitalet. (*) for tiden OUU, Aker Universitetssykehus

Pasient 1: Mann født 1984 med blæreekstrofi. Anlagt kontinent colonreservoar i 2001. Ukomplisert ved kontroller. Februar 2006 våknet han med akutte smerter i abdomen. Overført RH med peritonitt. Akutt laparatomert uten bildediagnostikk. Reservoaret ble suturert. Postoperativ pneumoni, ellers ukomplisert frem til kontroll en måned senere. Pasient 2: Mann født 1966 med myelomeningocele. Anlagt Brickeravledning tre år gammel. Kontinent colonreservoar i 1993. Perforasjon av reservoar første gang i 2005 etter en episode med akutt overdistensjon. Konservativt behandlet med antibiotika og drenasje. Operert mai 2006 for ventralhernie. Ukomplisert. Fem dager etter fikk han akutte magesmerter og peritonitt. Akutt laparatomi samme dag. Perforasjon nedad til venstre i reservoaret, ikke relatert til brokkoperasjonen. Langvarig postoperativt forløp. Diskusjon En skandinavisk undersøkelse (1) viste en insidens av spontan ruptur av kontinente urinreservoar på 1,5 % i et materiale på 1070 pasienter. Det antas at overdistensjon av reservoaret er blant de viktigste årsakene. Symptomene ved perforasjon varierer fra moderate magesmerter til akutt peritonitt og sepsis. Relevante undersøkelser er CT, ultralyd eller kontrastundersøkelser for å påvise fri væske utenfor reservoaret eller lekkasje. Det er i noen tilfeller aktuelt å operere pasienten akutt på sterk klinisk mistanke. Det er også rapportert tilfeller hvor man har behandlet pasientene konservativt med drenasje og antibiotika under nøye observasjon (2, 3). Kasuistikkene legges frem på høstmøtet for å minne om at man må ha en høy grad av mistanke om perforasjon ved magesmerter hos pasienter med kontinent urinreservoar, slik at man unngår unødig utsettelse av behandling. Kilder 1) Perforation of Continent Urinary Reservoirs. Wiking Månsson et al, Scand J Urol Nephrol 31: 529–532, 1997 2) Rupture and perforation of urinary reservoirs made from bowel. Singh S et al, World J Urol (2004) 22: 222–226 3) Conservative management of spontaneous rupture of a sigmoid colon neobladder. Gupta NP et al, Urol Int 2002;69:325–326

Urologi

Bakgrunn Det er etter hvert blitt vanlig å bruke tarm for å erstatte urinblæren i flere sammenhenger, blant annet ved ortotope blæresubstitutter og ved kontinente kateteriserbare urinavledninger. Tilgrunnliggende sykdom er oftest malign sykdom, men også for eksempel blæreekstrofi og ryggmargslidelser. I løpet av våren 2006 har vi hatt to tilfeller av spontan ruptur hos pasienter med kontinent urinavledning.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN PROSPEKTIV PILOTSTUDIE OM INDIKASJONER TIL OPERASJON OG RESULTATER ETTER KIRURGI VED PEYRONIES SYKDOM Lundeby, EL. Arstad, CA. Ødegård, TØ. Kirurgisk avdeling, urologisk seksjon, Asker og Bærum sykehus, 1309 Rud Peyronies sykdom affiserer middelaldrende og eldre menn. Det tilkommer en betennelsestilstand og senere calcificasjon i fascien til corpus cavernosum. Ofte blir tilstandens patologi sammenliknet med Dupytryens kontraktur og kan kjennes som et plakk. I nonerigert tilstand vil pasienten ikke ha plager, men ved ereksjon vil penis få en større eller mindre grad av vinkling eller knekk ved plakket. Dette vil ofte vanskeliggjøre eller forårsake et smertefullt samleie. Plakket som er calcifisert vil ikke ha samme elastisiteten som resten av fascien til corpus cavernosum slik at knekken vil som oftest være oppad. Betennelsestilstanden kan gå tilbake av seg selv eller progrediere de neste måneder. Det er derfor anbefalt at eventuell kirurgisk behandling bør skje etter det første året fra symptomdebut. Det har vært prøvd flere måter og kirurgisk korrigere feilstillingen på. Den sist introduserte metoden skjer med plakkeksisjon og graftinnleggelse. Vi ville i vår studie se på årsakene til at pasientene ble operert og se på hvor fornøyde våre pasienter ble etter operasjonen. Dette for å kartlegge behovet for, og eventuelt å lære oss den nyeste teknikken som hittil har vært forbeholdt de med størst feilstilling. Vi har brukt to forskjellige velprøvde opersjonsmetoder. Halvparten ble operert med en modifisert nesbits operasjon hvor man drar sammen fascien på motsatt side av plakket sammen med suturer og dermed retter ut penis ved ereksjon. Den andre metoden er i prinsippet lik, men her gjorde vi en wedge excisjon av fascien på motsatt side av plakket. Vi intervjuet pasientene preoperativt og spurte om årsakene til at de ville opereres. Tre måneder etter operasjonen tok vi pasientene til kontroll og de som hadde lang reisevei ble intervjuet per telefon. De ble her spurt om hvor fornøyde de var(0-10), og om eventuelle årsaker til hvorfor de ikke var optimalt fornøyde. Studien er gjort prospektiv og vi har operert annenhver pasient med de forskjellige op.metodene. Den første pasienten ble operert i september 05. Hittil har vi hatt 6 pasienter til kontroll. Antallet er foreløpig lite, men alle pasientene oppgir vanskeligheter med gjennomføring av samleie som grunn til at de ønsker operasjon. Vi finner ingen forskjell mellom resultatet av de to op.metodene. Samlet sett er pasientene stort sett fornøyde med gjennomsnittlig resultatscore 6 i begge grupper. Årsakene til at de ikke er optimalt fornøyde er sprikende. Kun en pasient oppgir forkortning som årsak til at han ikke er helt fornøyd. Studien pågår fortsatt.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:48

Side 3

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BLÆREFUNKSJONSFORSTYRRELSER VED LUMBALE SKIVEPROLAPS

Hensikt: Pasienter med lumbalt skiveprolaps risikerer forstyrrelse i blæretømmingsfunksjonen. For å kartlegge omfanget hos våre pasienter, har vi gjort en pilotstudie der blæretømmingen er vurdert med enkle non-invasive metoder. Materiale: 94 pasienter(41 kvinner og 53 menn) med isjas og MR-dokumentert lumbalt skiveprolaps er inkludert. 4 pasienter hadde prolaps i skive L3/L4, 37 i skive L4/L5 og 53 i skive L5/S1. Median alder var 43 år for begge kjønn (17-71 år). Hos 59 av dem (22 kvinner og 37 menn) ble det funnet indikasjon for operasjon. De resterende 35 (37%) ble ikke operert. Methode: Hos pasienter som ble operasjon undersøkte vi blærefunksjonen preoperativt, ved utreise fra sykehuset og ved kontroll 6-8 uker postoperativt. Pasienter som ikke skulle opereres, ble undersøkt bare en gang kort tid etter vurdering hos ryggspesialist. Blæretømmingsfunksjonen ble vurdert ved bruk av spørreskjema, uroflowmetri og resturinmåling med ultralyd. Resultater: I operasjonsgruppen anga 62% å ha normal vannlating preoperativt. Flowmetrikurvene ble imidlertid vurdert som normale bare hos 44%. Hos 38% ble bukpress anvendt i betydelig grad. Relatert til skivenivå var flowkurven unormal hos 62% med L4/L5 prolaps og hos 51 % med L5/S1 prolaps. I gruppen for de som ikke skulle opereres hadde 69% ingen vannlatingsplager og bare 12 % tømte seg hovedsakelig ved hjelp av bukpressen. 70% med L4/L5 prolaps og 67% med L5/S1 prolaps hadde normal flowkurve. Ved utskrivelse etter operasjon hadde 56% normal flowkurve og ved kontroll 6-8 uker postoperativt var det normal kurve hos 68%. Pasienter med preoperativ unormal flowkurve hadde betydelig høyere tømmingsvolum og mer resturin enn de med normale kurver. Både tømmingsvolum og resturin avtok hos de som normaliserte flowkurven etter operasjon. Diskusjon: Denne enkle pilotstudie viser at vannlatingen påvirkes hos pasienter med lumbalt skiveprolaps i betydelig grad. De fleste bakenforliggende mekanismer er imidlertid lite belyst og det er nødvendig med mer inngående studier. Blæreproblemene må undersøkes nærmere med invasive målemetoder for å avklare om de enkle noninvasive målinger vi har gjort, er tilstrekkelige for riktig diagnostikk. Den billeddiagnostiske fremstilling av prolapset kan bli bedre, spesiellt dets affeksjon av de medialt beliggende nerverøtter. Hvor mye av tømmingsprobleme kan være rent smertebtinget?

Urologi

Beisland H.O, Halvorsen M, Fallås T. Urologisk og Ortopedisk avdeling, Sørlandet Sykehus Arendal, 4809 Arendal

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DIGITALE HELSEFAG ET NYTT INTERAKTIVT LÆREPROGRAM Hans Thorwild Thomassen, Terje Wold, Ole Tysland Kir.avd. Sørl.sykehus Kristiansand

Kir.avd Sørl.sykehus Kristiansand har siste året deltatt i et samarbeid med Gyldendal Akademisk og Valero helse for å utvikle et interaktivt læreverk i anatomi, fysiologi og sykdomslære. E-læringsprogrammet tar i bruk animasjon, stillbilder tekst og video. Programmet dekker blant annet tema innen: Urologi, gastrokirurgi og karkirugi. Programmet har i flere fora innen sykehus og høyskoler fått en svært god mottakelse for det representerer noe helt nytt innen undervisning. Det er gjort video opptak av en rekke operasjoner som viser åpen, laparoskopisk og endoskopiske prosedyrer. E-læringsprogrammet egner seg godt både for studenter og helsepersonell med ulik yrkesbakgrunn. Programmet vier at E-læring også burde ha et potensiale innen pasientinformasjon. Det blir vist utdrag fra programmet.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LIVSKVALITET FØRE OG EIT ÅR ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV SJUKLEG OVERVEKT. Aasprang A (1), Våge V, Sletteskog N (2), Wahl A K (3), Natvig G K (4) 1 2 3 4

Avdeling for Helsefag, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Vievegen 2, 6800 Førde. Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde. Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Postb 1153 Blindern, 0318 Oslo. Institutt for samfunnmedisinske fag, Universitetet i Bergen, Kalfarveien 31, 5018 Bergen.

Bakgrunn: Overvekt er eit aukande problem verda over. Tidligare forsking viser at sjukleg overvektige har redusert helserelatert livskvalitet, samt auka angst og depresjon. Målet med denne studien er å vise kva verdi kirurgi (”Biliopancreatic diversion with duodenal switch”, BPDDS) har som behandling i å påverke helserelatert livskvalitet hos pasientar med sjukleg overvekt. Materiale og metode: Datasamlinga er frå april 2001 til juni 2005. Studiepopulasjonen er dei første 51 pasientane som kom til kirurgisk behandling (BPDDS) for sjukleg overvekt ved Førde Sentralsjukehus. Det var 28 kvinner og 23 menn, alder 25-57 år. Før operasjon fekk pasientane spørjeskjema Sf-36 tilsendt. Ved eit års oppfyljing fylte pasientane ut spørjeskjema når dei var inne på eit års kontroll.

Konklusjon: Kirurgisk intervensjon med BPDDS betrar i vesentleg grad helserelatert livskvalitet hos pasientar med sjukleg overvekt. Betring i helserelatert livskvalitet var ikkje signifikant assosiert med reduksjon i KMI, unntatt for fysisk funksjon. Årsaka til dette kan vere at så godt som alle pasientane oppnådde adekvat vektreduksjon.

Gastroentrologi

Resultat: Resultata viser svært låg livskvalitetsskår på baseline data i alle domena på Sf-36. Gjennomsnitts kroppsmasseindeks (KMI) før operasjon var 51.8, ved eit års oppfyljing 32.1. Det var ein signifikant betring av helserelatert livskvalitet ved eit års oppfyljing på alle domena i Sf-36. Gjennomsnitts betring var størst i domene fysisk rolle, frå 24.0 (SD 32.7) til 73.3 (SD 38.0) (p< 0 .01), og lågast i domene mental helse, frå 59.7 (SD 21.6) til 80.5 (SD 18.7) (p< 0.01). Multippel regresjonsanalyse viste at kjønn (kvinner) var signifikant assosiert med domene rollekjensle ( B= -22.8, p= 0.035). Reduksjon i KMI var signifikant assosiert med fysisk funksjon (B= 0.87, p=0.029). Vi fann ikkje signifikante samanhengar mellom betring av livskvalitet og KMI -reduksjon i dei andre domena.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FEDMEKIRURGI VED ÅLESUND SJUKEHUS 2004-2006. Sandvik,J Hareide, GR Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, 6026 Ålesund Ved Ålesund Sjukehus er det fra april 2004 til juni 2006 utført 96 gastric bypass operasjoner for sykelig overvekt. Inngrepene har i hovedsak vært gjennomført laparosopisk (92). Årsak til åpen operasjon har vært tidligere fedmekirurgi (3) og tekniske problemer (1). 4 pasienter har blitt reoperert pga komplikasjoner, 2 åpent og 2 laparoskopisk, i tillegg har en pasient fått anlagt en percutan gastrostomi som avlastning i det postoperative forløpet, og en har fått drenert en abscess percutant. Vi hadde et dødsfall pga komplikasjoner våren 2005. Det har jevnt vært ca 1 års ventetid fra pasienten blir søkt til operasjon til operasjonstidspunktet. I denne perioden er det gjort en del forundersøkelser i tillegg til et obligatorisk forkurs (fra sept. 2005). På søknadstidsppunktet var gjennomsnitt BMI 48,6 (39-82). Gjennomsnitt vekt 145 kg (105-279 kg). 29 pasienter hadde en BMI over 50. 6 pasienter hadde BMI over 60. På operasjonstidspunktet var gjennomsnitt BMI 46,7 (38-67) . Gjennomsnitt vekt 139 kg (103-226kg). 23 pasienter hadde BMI over 50. 4 pasienter hadde BMI over 60. Hos 57 pasienter er det brukt en alimentær slynge på 100 cm, hos 39 pasienter 150 cm. Dette er pasienter som på operasjonstidspunktet eller tidligere har hatt BMI over 50. Pasientene var i gjennomsnitt 41,5 år. Det var 69 kvinner (71%) og 28 menn (29%). Halvparten av pasientene er utskrevet 3.postoperative døgn, ytterligere en fjerdedel 4.postoperative døgn. 5 pasienter har vært innlagt over 8 dager postoperativt. 19 pasienter (20%) hadde diabetes på operasjonstidspunktet, 13 var tablettregulert, 6 brukte i tillegg insulin, 1 av disse hadde diabetes type 1. Alle 13 med tablettregulert diabetes har ikke hatt behov for videre medikamentell behandling for diabetes. Av de som brukte insulin, er 1 uten noen behandling , 1 bruker fortsatt tabletter og 4 bruker fortsatt insulin, men i betydelig mindre doser enn før operasjonen. 6 måneder etter operasjonen (N= 60) var gjennomsnitt BMI 34,7 (28 –52), gjennomsnitt vekt 105 kg (72 – 169). 12 måneder etter operasjonen (N=40) var gjennomsnitt BMI 32,4 (24-44), gjennomsnitt vekt 99,8 kg. Alle opererte får tilbud om å delta i oppfølgingsgrupper som går over 2 år, ledet av sykepleier og ernæringsfysiolog. 80% av pasientene er med i gruppe. De får også tilbud om 2 ukers livsstilsendringskurs på rehabiliteringssenter i løpet av første året. I tillegg følges de med kontroller ved kirurgisk poliklinikk.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

GASTRIC-BYPASS OPERASJON VED FEDME OG DIABETES MELLITUS Hjörtur Gislason, Just Ebbesen, Leif Næss, Ole Tjomsland , Alerissykehuset Oslo

Gastroentrologi

Fedme utgjør i dag en stor trussel mot folkehelsen i mange vestlige land. Alvorlig fedme leder til en rekke følgesykdommer samt redusert livskvalitet og livslengde. Resultater fra vitenskaplige studier tyder på at konservativ fedmebehandling hos pasienter med alvorlig fedme kun har en kortvarig forbigående effekt hos de fleste. Med innføring av moderne laparoskopiske metoder har kirurgisk behandling blitt et viktig supplement for pasienter med alvorlig fedme. Ved gastric bypass deles magesekken, slik at det dannes en liten lomme øverst på ca. 40 ml. Deretter frakobles ca. 1/3 del av tynntarmen og de resterende 2/3 kobles til den lille magesekk-lommen. Deretter kobles resten av tynntarmen (den tredjedelen som var koblet ut) ca. 80cm nedenfor magesekken. Vi presenterer prinsippene for gastric bypass og inngrepets effekt på diabetes mellitus basert på egne erfaringer samt Medline søk av norsk- og engelskpråklig litteratur til og med juni 2006. Operasjon for fedme med gastric bypass er et drastisk tiltak som kun er beregnet for pasienter med betydelig overvekt disponert for- eller med utviklede følgesykdommer. Inngrepet fører til varig og god vektreduksjon, de fleste følgesykdommene blir borte, livskvaliteten bedres, forventet levetid øker og færre blir uføretrygdet. Hos over 80 % av pasienter med fedme og diabetes type 2 normaliseres glukose-stoffskiftet etter gastric bypass operasjon lenge før vektreduksjon inntreffer. Få kirurgiske inngrep har så stor effekt på forventet overlevelse og livskvalitet og er så kostnadseffektive som gastric bypass.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

REOPERASJONER ETTER GASTRIC BYPASS KIRURGI Græslie H., Gaupset R. Kirurgisk avdeling, Sykehuset Namsos HNT HF, 7800 Namsos Sykehuset Namsos utførte sin første gastric bypass operasjon våren 2004. Siden høsten 2004 ble dette inngrepet en rutinemessig del av vår kirurgiske hverdag. Vi har totalt operert 87 pasienter, hvorav 40 av disse ble operert i første halvdel av 2006. 14 var tidligere fedmeoperert. 80 pasienter er operert laparoskopisk, 5 er primært operert åpent og 2 er konvertert fra laparoskopisk til åpen prosedyre. Alle de primært åpne og konverterte er i gruppen med tidligere banding i sykehistorien. Vi har registrert 17 (19,54%) postoperative komplikasjoner hos totalt 15 (17,24%) pasienter. Vi har 9 pasienter med postoperative komplikasjoner innen 30 dager, hvorav 5 som ble konservativt behandlet, 1 som fikk percutan drenasje og 3 pasienter som ble reoperert. Videre har vi 6 pasienter med senplager hvorav 3 er reoperert, 2 blokket i gastroøsofageale overgang og 1 behandlet for ulcus i g-e-stomi. Vi vil presentere postoperative komplikasjoner, og fokusere på de komplikasjoner som har medført behov for reoperasjon.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK VENTRIKKEL- OG ØVRE INTESTINAL BYPASS VED EKSTREM OVERVEKT, ERFARING MED DE FØRSTE 81 PASIENTER Hjörtur Gislason1, Johan Ræder2, Just Ebbesen1, Ann Britt Vikebø1, Audun Bergland1, Leif Næss1, Ole Tjomsland1. 1) Alerissykehuset Oslo, 2) Ullevål Universitetssykehus

Gastroentrologi

Laparoskopisk ventrikkel- og øvre intestinal bypass er et behandlingsalternativ for pasienter med betydelig overvekt som fører til varig og god vektreduksjon samt økt forventet levetid for pasienter med alvorlig fedme. Ved Alerissykehuset (tidligere Omniasykehuset) ble denne virksomheten startet etter en 3 års planleggingsperiode høsten 2005. Metode og resultater fra den første serien med pasienter blir presentert. Materiale og metode: De første 81 pasientene (71 kvinner) i alderen 18-66 år (gj snitt 39.2) med gjennomsnitts preoperativ vekt 134.2 kg (93-211) og kroppsmasseindeks (KMI) 43.6 m/kg2 (35-64) behandlet med laparoskopisk gastric bypass i tidsperioden september 2005 til juni 2006 ble inkludert. Indikasjon for inngrepet var i henhold til retningslinjene fra tverregional arbeidsgruppe i Norge: KMI > 40 kg/m2 eller KMI 35-39.9 kg/m2 med fedmerelatert følgesykdom samt fedme av varighet over 5 år og utilstrekkelig effekt av konservativ behandling. Resultater: Ingen per - eller postoperativ mortalitet eller alvorlige komplikasjoner ble observert. Alvorlige komplikasjoner ble definert som intestinal- eller anastomose lekkasje eller behandlingskrevende blødning. En pasient utviklet pneumoni og postoperativ sårinfeksjon som behandlet med drenasje og antibiotika. Gjennomsnittlig operasjonstid var 58 min (40-74) for pasienter som gjenomgikk isolert gastric bypass, gjennomsnittlig liggetid var 2.9 dager (2-6). Konklusjon. Resultatene fra denne første serien med gastric bypass kirurgi er innenfor kvalitetsnormer basert på data innhentet fra universitetsklinikker i USA. Dette viser at man ved å starte virksomheten med god planlegging, godt team og erfarne kirurger kan man oppnå gode resultater uten den lærekurven som vanligvis observeres ved innføring av nye kirurgiske behandlingsmetoder.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERIOPERATIVE RESULTATER ETTER 148 LAPAROSKOPISKE GASTRISK BYPASS-PROSEDYRER FOR SYKELIG FEDME Søvik T, Schou CF, Kristinsson J, Nesbakken A, Mala T Kirurgisk klinikk, Aker universitetssykehus HF, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: Kirurgisk behandling av sykelig fedme ble innført ved Aker universitetssykehus i juni 2004. Hovedmetoden er laparoskopisk ”long-limb” gastrisk bypass. Vi presenterer våre erfaringer med bruk av denne metoden. Metode: Alle pasienter operert i perioden juni 2004 til og med juni 2006 er inkludert i studien, som er retrospektiv til desember 2005, senere prospektiv. Med perioperativ periode menes aktuelle sykehusopphold eller innen 30 dager etter utskrivelse. Resultater: Det ble operert 113 kvinner (76 %) og 35 menn. Median alder var 39 år (20 – 60). Median preoperativ kroppsmasseindeks og vekt var henholdsvis 47 kg/m2 (37 – 59) og 138 kg (89 – 229). De hyppigste ledsagende tilstandene var leddsmerter (46 %), hypertensjon (31 %), astma (25 %) og type 2-diabetes (24 %). Median operasjonstid var 119 minutter (49 – 435). To prosedyrer (1 % ) ble konvertert til åpen kirurgi, begge på grunn av adheranser. Perioperativ morbiditet var 18 %. De vanligste komplikasjonene var ulike former for tarmlekkasje (5 %), pneumoni (5 %), hematemese eller melena (3 %) og intraabdominal blødning (2 %). Blodtransfusjon ble gitt til 11 pasienter (7 %). Reoperasjon ble utført hos 11 pasienter (7 %). Årsakene var lekkasje fra gastroenterostomi (4), instrumentell skade av tynntarm (3), intraabdominal blødning (1), dilatert ventrikkelrest (1) og portbrokk (1). En pasient ble laparoskopert med negativt funn på mistanke om intraabdominal infeksjon. Det var ingen dødsfall. Postoperativ liggetid i sykehus var median fire dager (1 – 75). Konklusjon: Laparoskopisk gastrisk bypass er et etablert tilbud i behandlingen av sykelig fedme ved Aker universitetssykehus. Våre resultater ved innføringen av denne metoden synes akseptable.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERIOPERATIVE RESULTATER ETTER LAPAROSKOPISK BILIOPANKREATISK AVLEDNING MED DUODENAL SWITCH FOR SYKELIG FEDME Søvik T, Schou CF, Kristinsson J, Nesbakken A, Mala T Kirurgisk klinikk, Aker universitetssykehus HF, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: Kirurgisk behandling av sykelig fedme ble innført ved Aker universitetssykehus i juni 2004. Hovedmetoden er laparoskopisk gastrisk bypass. Enkelte pasienter med spesielt høy kroppsmasseindeks (KMI) får utført laparoskopisk biliopankreatisk avledning med duodenal switch i en eller to seanser. Vi presenterer våre første erfaringer med bruk av denne operasjonsteknikken. Metode: Alle pasienter operert i perioden juni 2004 til og med juni 2006 er inkludert i studien, som er retrospektiv til desember 2005, senere prospektiv. Med perioperativ periode menes aktuelle sykehusopphold eller innen 30 dager etter utskrivelse. Resultater: Det ble operert 11 kvinner (69 %) og fem menn. Median alder var 35 år (30 – 53). Median preoperativ KMI og vekt var henholdsvis 54 kg/m2 (36 – 71) og 161 kg (105 – 216). De hyppigste ledsagende sykdommene var leddsmerter (53 %), astma (44 %), depresjon (38 %), hypertensjon (25 %) og type 2-diabetes (19 %). En pasient fikk først utført gastrisk sleeve og senere duodenal switch etter reduksjon av KMI fra 43 kg/m2 til 36 kg/m2. De resterende pasientene fikk utført prosedyren i en seanse. Median operasjonstid var 273 minutter (152 – 659). Det var ingen konverteringer til åpen kirurgi. Perioperativ morbiditet var 38 %. De vanligste komplikasjonene var intraabdominal abscess (19 %), lungeatelektase (19 %), lekkasje fra ventrikkel eller tarm (13 %) og intraabdominal blødning (6 %). Blodtransfusjon ble gitt til tre pasienter (19 %).

Konklusjon: Laparoskopisk biliopankreatisk avledning med duodenal switch var beheftet med betydelig perioperativ morbiditet i denne første perioden etter at metoden ble innført ved avdelingen.

Gastroentrologi

Tre pasienter (19 %) måtte reopereres for henholdsvis anastomoselekkasje (1), intraabdominal blødning (1) og lekkasje fra stifterekke på ventrikkel (1). Pasienten med anastomoselekkasje døde 57 dager postoperativt etter syv reoperasjoner og utvikling av septiske komplikasjoner. Denne pasienten hadde preoperativ KMI på 64 kg/m2 og betydelig komorbiditet. Postoperativ liggetid i sykehus var median seks dager (4 – 56).

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FEDMEKIRURGI: VITAMINMANGEL FØR OPERASJON Aasheim ET1, Hofsø D2, Steen A3, Hjelmesæth J2, Haug E4, Bøhmer T1 1 Medisinsk klinikk, Aker universitetssykehus, 0514 Oslo 2 Medisinsk klinikk, Sykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg 3 Overvektspoliklinikken, Aker universitetssykehus, 0514 Oslo 4 Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus, 0514 Oslo Bakgrunn Pasienter kan ha mangel på ulike næringsstoffer etter vektreduserende kirurgi. Dette kan skyldes lav tilførsel (lavt matinntak, tar ikke vitamintilskudd, feil sammensatt kosthold) eller malabsorpsjon. Før operasjon har pasientene et høyt kaloriinntak, men det er uklart om tilførselen av vitaminer er adekvat. I tidligere studier av preoperativ vitaminstatus er det ofte benyttet mer uspesifikke analysemetoder, og variasjon i kosthold gjør at funnene ikke nødvendigvis er representative for norske forhold. Materiale og metode I perioden desember 2005 – april 2006 undersøkte vi fortløpende 121 pasienter (67 % kvinner) som var henvist til Aker universitetssykehus eller Sykehuset i Vestfold for behandling av sykelig fedme. Gjennomsnittlig alder og BMI var 41 år og 46 kg/m2. Vitaminkonsentrasjonene i blod ble sammenliknet med verdiene hos friske personer. Resultater Vitaminmangel var hyppig for vitamin B6 (49 % av pasientene), vitamin C (43 %), 25-OHvitamin D (31 %) og vitamin A (15 %). Under 2 % av pasientene hadde mangel på vitamin B1, B2, folsyre, B12 eller E. Konklusjon Mangel på vitamin B6, C, D og A er hyppig hos norske pasienter med sykelig fedme som henvises til vurdering for vektreduserende kirurgi. Lave verdier av disse næringsstoffene etter operasjon kan derfor ikke alene tilskrives inngrepet. Mangel på vitamin B1, B2, folsyre, B12 og E før operasjon er sjelden. Det bør vurderes om pasienter med vitaminmangel som ikke skal opereres, eller som har lang ventetid på kirugi, bør få substitusjonsbehandling med vitamin B6, C, A og D.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PLASTIKKIRURGI ETTER STORT VEKTTAP – KROPPSOPPSTRAMMING. Fiabema, T., Strand D., Gullingsrud G., Erstad I., Henriksen L., Bøhmer M., Heyn L. Clinique Pilestredet Park, Pilestredet Park 31, 0176 Oslo. Bakgrunn: Det er en økning både i antall behandlingssentere og behandlede pasienter innenfor bariatisk kirurgi i Norge. Med nye operasjonsmetoder er også antall vellykede fedmeoperasjoner økt og dette gir et større antall pasienter som lykkes i å oppnå vektreduksjon. Mange av disse pasientene blir sittende igjen med løs og hengende hud på flere kroppsområder som trenger plastikkirurgisk behandling. Clinique Pilestredet Park har som første instans i Norge etablert et sammensatt behandlingsopplegg med kroppsoppstramming for disse pasientene. Behandlingen består av følgende fire operasjoner: 1. Nedre kroppsoppstramming ( Oppstramming av magen, hoften/midjen, utsiden av lårene og rumpen) 2. Øvre kroppsoppstramming (Oppstramming av brystene, overarmene og flankene). 3. Låroppstramming (Oppstramming av inn- og forsiden av lårene). 4. Oppstramming av ansikt og hals.

Gastroentrologi

Vi presenterer behandlingsprogrammet og sine resultater så langt.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV VENTRALHERNIE MED ÅPEN OG LAPAROSKOPISK NETTPLASTIKK Christoph Ansorge, Kristinn Eiriksson, Oddvar Sandvik, Jon Arne Søreide, Tom Glomsaker Gastrokirurgisk Seksjon, Kirurgisk Klinikk, Stavanger Universitetssjukehus Bakgrunn: Nettplastikk med laparoskopisk teknikk har i stor grad forandret behandlingsregime for ventralhernie siden den ble introdusert i 1992. Idag viser flere studier at laproskopisk teknikk virker å ha bedre outcome enn konvensjonell åpen teknikk som er kjent for å være assosiert med høy morbiditet og residivrate. Denne undersøkelsen skulle evaluere kirurgisk ventralherniebehandling med nett i perioden etter at laparoskopisk teknikk ble innført i 2004. Material og Metode: Stavanger Universitetssjukehus er et regionssykehus for ca. 290.000 mennesker. I denne retroskpektive studien ble det utført databasert ICD-10 søk og alle journaler gjennomgått siden 1.1.2004 (ca. 2 ½ år). Alle pasienter som var blitt innlagt og operativt behandlet med nettplastikk for symptomgivende umbilicalhernie eller ventralhernie i denne tiden, ble inkludert i studien (96 pasienter, 43 menn og 53 kvinner). Av disse ble 21 operert med åpen nettplastikk og 75 laparoskopisk. Ved laparoskopisk nettplastikk ble det hovedsakelig brukt Bard Composix nett (96%), ved åpen nettplastikk ble det brukt Prolen nett (95%). Resultater: Median hernie størrelse var 100 cm2 (0,2 – 536 cm2), 28 cm2 (4 –100 cm2) ved åpen plastikk og 121 cm2 (5 – 536 cm2) ved laparoskopisk plastikk. Median avdelingsopphold for begge grupper var 4 dager. 84% av pasientene hadde arrbrokk mens 15% hadde primær navlebrokk. Postoperativt arrbrokk skyldtes tidligere colorectalinngrep (15 %), gynekologiske inngrep (14%) og diverse inngrep i øvre abdomen (27%). Av disse ble 17 % operert åpent og 83 % laparoskopisk. Den totale komplikasjonsraten lå på 40 % (41% ved laparoskopi og 38% ved åpen teknikk). Hovedkomplikasjon var seromutvikling (16%) og postoperative smerter (11%), dessuten peroperative komplikasjoner (8% ved laparoskopi inkludert konverteringsrate på 4%, og 10% ved åpen teknikk). Den totale reoperasjonsraten lå på 9% på grunn av blødning, residiv eller smerter, 14 % ved åpen primæroperasjon og 8 % ved laparoskopisk primæroperasjon. Konklusjon: Laparoskopisk ventralhernieplastikk med nett er et etablert alternativ til konvensjonell nettplastikk og standartmetode ved større ventralhernier.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LAPAROSKOPISK VENTRALHERNIE VED SIHF GJØVIK Lambrecht J R Gastrokirurgkisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Montebello, 0310 Oslo Ventralhernier og spesiellt arrbrokk er hyppigt forekommende. Åpen brokkoperajon med onlay eller sub-lay av protese er standard i mange kirurgiske sentre. Åpen teknikk har akseptabel residivrate, men sårinfekjoner og meshinfeksjoner er relativt hyppige. En ny teknikk med laparoskopisk anleggelse av intraperitoneal mesh synes lovende, med kortere sykeperiode og færre komplikasjoner. Vi presenterer våres erfaring med de første 90 laparoskopiske ventralhernier ved SIHF Gjøvik. 92 pasienter ble operert med intensjon om laparoskopisk reparasjon i perioden november 2002 til juni 2006 med gjennomsnittlig oppfølgningstid på 22 mdr. (2-46). Gjennomsnittlig defektstørrelse var 34 cm² (1-405). Gjennomsnittlig innleggelsestid var 2,2 dager (0-10). Operasjonsmetoden gjennomgikk en transgresjon fra suturfiksasjon av mesh i starten (36 pasienter) til double crown tack fiksering (54 pasienter) i den siste del av perioden, så vel som det er brukt forskjellige mesh men hovedsalig Parietex Composite (74 pasienter). 19 pasienter fikk hernioraphi i tillegg til mesh. To ble konvertert grunnet vanskelig adheranseløsning. Av de 90 som ble gjennomført laparoskopisk, utviklet 2 (2,2 %) residiv etter hhv. 4 og 6 mdr. Fem pasienter hadde vedvarende smerte over 3 måneder; disse tilhørte gruppen med suturfiksasjon av mesh. 3 pasienter fikk peroperativ hulorganskade suturert laparoskopisk. To av disse fikk innlagt mesh, men den første kun hernioraphi. Den mest livstruende komplikasjon var et tilfelle av hjertetamponade forårsaket av overfladisk lesjon av pericardium under nettfiksering. Pericardiet ble drenert ultralydveiledet og pasienten ble utskrevet etter 3 dager uten følgevirkninger. To pasienter utviklet urinveisbetennelse, 1 hjerteinfarkt, 1 subileus, 2 infeksjon og hematom ved trocarincisjon og 2 hadde kliniske infeksjonstegn uten kjent fokus der meshinfeksjon ble mistenkt, men konservativt behandlet med antibiotika. Seks pasienter utviklet klinisk serom (6,7 %) som resorbertes spontant innen 3 måneder. En pasient ble relaparoskopert med adheranseløsning etter 5 måneder grunnet vedvarende smerte. Mortaliteten var 0.

Gastroentrologi

Laparoskopisk ventralhernie operasjon (LVHR) er en sikker prosedyre med få komplikasjoner, kort innleggelsestid og meget akseptabel residivrate. Metoden er spesielt fordelaktig for adipøse pasienter og store non-loss-of-domain hernier. Prosedyren er ”first choice” til reparasjon av primære og incisjonelle ventralhernier ved Gjøvik sykehus.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

100

RESULTATER VED OPERASJON FOR LYSKEBROKK MED DOBBEL PROLENE NETT VED SB-HF 2002/03 Hermann R., Lie B. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud HF Bakgrunn Formålet var å undersøke resultatene ved operasjon for lyskebrokk med dobbel prolene nett ved vår avdeling i årene 2002 og 2003 og sammenligne disse med annet publisert data. Materiale og metode Journalene til alle pasienter operert i 2002 og 2003 med operasjonskode jab 30 ble identifisert og gjennomgått retrospektivt. Alle pasienter ble undersøkt poliklinisk minst ett år etter utført inngrep. Resultater 113 inngrep ble utført hos 112 pasienter i perioden. Det var 104 menn og 8 kvinner. 68% av inngrepene ble utført av assistentleger. 3,5% var ø.-hjelps pasienter. 6% av pasientene var operert for brokk tidligere. 95 % av pasientene ble operert som inneliggende pasienter. Gjennomsnittlig liggetid var 2.4 dager. Observasjontid var 13 måneder i gjennomsnitt med en minimum follow-up på 12 måneder. Hos 16% av pasientene oppsto det komplikasjoner tidlig etter inngrepet. 1 pasient fikk ett residiv den første postoperative dagen, 10% av pasienter fikk påvist ett hematom, 4% anga sterke smerter. 1 pasient fikk påvist paresthesier etter inngrepet. 3.5% av pasienter fikk antibiotisk behandling for en mistenkt overflatisk sårinfeksjon. Minst ett år etter inngrepet kunne man påvise komplikasjoner hos 16% av pasientene. I alt 6% av pasientene har fått residiv, 4 % av pasienter fikk påvist paresthesier i operasjonsområdet. 6% anga moderate eller sterke smerter. 17% av pasientene anga en form for ubehag eller lett smerte i operasjonsområdet Fortolkning Operasjon for brokk er et rutineinngrep ved de fleste sykehus verden over. Tatt i betraktning at både residiv- og øyblikkelig hjelpinngrep er inkludert i våre tall anses en residiv hyppighet med 6% som akseptabel. Det legges merke til at en forholdsvis stor andel av pasientene har ubehag i operasjonsområdet postoperativt, noe som er beskrevet i tidligere publiserte studier.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

101

DAGKIRURGISKE SIKKERHETSRUTINER VED AVANSERT LAPAROSKOPISK OG ONKOLOGISK KIRURGI (BRYSTKREFT) Trond Buanes*, Erik Trondsen*, Jorunn Skattum*, Bjørn Edwin**, Ellen Schlichting* og Rolf Kåresen* *Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus (UUS) & **Intervensjonssenteret Rikshospitalet

Gastroentrologi

Kirurgien preges i økende grad av ny teknologi som muliggjør kortere liggetid også etter omfattende inngrep. Også diagnostikken krever høyteknologi, og dette muliggjør målrettet behandling med redusert kirurgisk traume. Men det er nødvendig å sikre både diagnostikken preoperativt og oppfølgingen postoperativt, slik at høykompetanse tilbys pasienten ut over den korte tiden på sykehus. Utkomme av to sett dagkirurgiske sikkerhetsrutinene fra UUS presenteres. Materiale og metode: Fra 1994-2005 har 1676 pasienter blitt operert laparoskopisk ved dagkirurgisk avdeling, 1459 med kolecystectomi, 165 fundoplicatio, 30 adrenalectomi, 22 splenectomi. Alle er utredet og fulgt opp etter en vel definert protokoll, som også beskriver logistikken og sikkerhetsreglene postoperativt. Hovedpoenget i den postoperative sikkerhetskontrollen består i konkrete melderutiner tilbake til avdelingen, hvis problemer oppstår. Pasientenes opplevelse av behandlingstilbudet er prospektivt registrert, som ”fornøyd, middels fornøyd og misfornøyd”. Også brystkreft opereres nå dagkirurgisk, i 2005, 475 (88 %) av totalt 540 inngrep. 380 av prosedyrene var brystkonserverende, 95 fikk fjernet hele brystet dagkirurgisk. Både pasienttilfredshet og opplevelsen av postoperativ smerte ble registrert (VAS 1-10). Resultater: Suksessraten (andel som fullføres uten innleggelse) var 84,7 % for laparoskopisk kolecystectomi, 80 % ved refluksinngrep, 97 % etter adrenalectomi og 67 % etter splenectomi. Alvorlige postoperative komplikasjoner inntraff hos 0,8 % av gallestenspasientene, 2,3 % etter antireflukskirurgi, og 6,7 % etter splenectomi. I adrenalectmigruppen er ingen alvorlige komplikasjoner registrert blant de først 30 pasientene. Pasienttilfredsheten var for gallestenspasientene som følger: 98 % fornøyd, 1 % middels fornøyd, 1 % misfornøyd. Tilsvarende tall for antireflukskirurgi var 75 %, 13 % & 12 %, splenectomi 70 %, 15 % og 15 %, mens 100 % av pasientene var fornøyd etter dagkirurgisk adrenalectomi. Brystkreftpasientene fikk påvist postoperative komplikasjoner i 23 % av tilfellene, hyppigst seromer, dernest sårinfeksjoner, og blødninger. 70 % av pasientene rapporterte postoperativ smerteopplevelse som null på VAS-skjemaet, 4 % en, 1 % to, 10 % tre, og en pasient rapporterte seks, som også var høyeste registrering. Konklusjon: Pasientsikkerhet og tilfredshet kan ivaretas dagkirurgisk både for avansert laparoskopisk kirurgi og behandling av brystkreft.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

102

SIMULATORS IN LAPAROSCOPIC SURGERY Halvorsen, F. H.1, Elle, O. J.2, Mj책land, O.1, Fosse, E.2 1) Kirurgisk avdeling, SSHF Kristiansand 2) Intervensjonssenteret, Rikshospitalet The introduction of minimal invasive surgery has demonstrated the need for training surgical skills outside the operating room using animal models or simulators. As laparoscopic surgery involves displaying images on a screen, virtual reality simulation of the surgical tasks is feasible. Different types of simulators have become available. The existing trainers can be divided into three groups: mechanical, hybrid and virtual reality. This presentation aims at giving an overview of the different simulators available and the potential of simulators in the education of surgeons with focus on virtual reality simulators. All simulators aim at training psychomotoric skills and some simulators also allow training in decision-making and anatomical orientation. In the future virtual reality simulators may become a tool for training and validation of surgical skills and monitoring training progress.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

103

GENETISKE MARKØRER KAN BRUKES TIL DETEKSJON AV TUMORCELLER I BUKHULEN. Kristensen A.T, Wiig J.N , Larsen S., Giercksky K. E. and Ekstrøm P.O Klinikk I, Kirurgisk forskningsenhet ved Montebello, Rishospitalet-Radiumhospitalet HF, 0310 Monebello. Introduksjon: Dette studiet ble utført for for å påvise løse kreftceller i bukhulen etter operasjon hos rectum pasienter. DNA fra celler fra skyllevann fra buk ble analysert med en smeltegel metode kalt denaturant kapillær elektroforese, med hensyn på kras mutasjoner. Resultat: 239 rectum pasienter operert ved det Norske Radiumhospital ble analysert for k-ras mutanter. Resultatene viste at 23% hadde kras mutasjon i tumor, og en tredjedel av disse hadde tumor celler med kras mutasjoner i skyllevann. Det var en statistisk signifikant forskjell i overlevelse mellom k-ras positive og negative markører i skyllevann. Samt en signifikant forskjell mellom r stadie og k-ras markøren.

Gastroentrologi

Konklusjon: Pasienter med tumor celler i bukhulen etter operasjon ser ut til å ha en dårligere prognose. Påvisning av løse tumorceller i bukhulen kan derfor være nyttig med hensyn på prognose og eventuelt en indikator på om det skal gis tilleggsbehandling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

104

HVA SLAGS PRIMÆRBEHANDLING FIKK 5-ÅRSOVERLEVERE AV KREFT DIAGNOSTISERT I NORGE I PERIODEN 1997-1999? Norstein J. Bergsalléen 2A, 0854 Oslo Bakgrunn. Data om hva slags kreftbehandling som gis og resultater av kreftbehandling fremkommer som regel i kliniske materialer, ofte fra spesialklinikker med selektert pasientgrunnlag. Det foreligger meget begrenset kunnskap på populasjonsnivå om hva slags behandling som opprinnelig ble gitt til pasienter som er i live mer enn 5 år etter diagnosetidspunktet. Formålet med denne studien var å finne ut hva slags primær kreftbehandling 5-årsoverlevere av kreft i Norge hadde fått. Materiale og metode. Behandlingsdata om alle 29 843 pasienter (30 888 krefttilfeller) som hadde levd mer enn 5 år etter kreftdiagnose i perioden 1997-1999 ble analysert. Kohorten ble identifisert i Kreftregisteret. Behandlingsdata ble hentet fra kliniske meldinger til Kreftregisteret, fra patologimeldinger og fra verifikasjonssystemene for stråleterapimaskinene ved alle strålebehandlingsenheter i Norge. Resultater. Kirurgisk behandling alene eller i kombinasjon med andre behandlingsformer var benyttet hos 23 023 (77,2%) av pasientene som var i live 5 år etter at diagnosen ble stilt. Av disse hadde 3 065 også fått strålebehandling. Strålebehandling, eventuelt i kombinasjon med annen behandling enn kirurgi, var gitt til 2 039 pasienter (6,8%). Kjemoterapi var gitt til 727 pasienter (2,4%). Hormonbehandling var anført som eneste behandling hos 1 065 pasienter (3,6%). For 10% av pasientene var det ikke registrert behandling. Den største andelen av disse hadde prostatacancer. Hvis analysen begrenses til pasienter med solide svulster som hadde fått behandling, var kirurgi benyttet i 90% av tilfellene, i 15% av tilfellene i kombinasjon med strålebehandling. Multimodal behandling var vesentlig benyttet hos yngre pasienter, spesielt hos kvinner med brystkreft. De største pasientgruppene som fikk strålebehandling uten kirurgisk behandling var pasienter med prostatacancer og pasienter med lymfom. Konklusjon. Kirurgisk behandling var den dominerende primærbehandlingen blant pasienter som hadde levd mer enn 5 år etter diagnosen. Andelen av 5-årsoverlevere som hadde fått annen behandling enn kirurgi var meget lav, men det kan være en viss underrapportering av kjemoterapi. Strålebehandling var benyttet i vesentlig mindre grad hos 5-årsoverlevere enn det som er referert i studier med svakere metode. Kurativ kreftbehandling utføres i Norge vesentlig av kirurger, og et fortsatt sterkt fokus på tidligdiagnostikk og kirurgisk kreftbehandling er nødvendig.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

105

HISTOLOGISK TYPE ER EN UAVHENGIG PROGNOSTISK FAKTOR ETTER PANKREATIKODUODENEKTOMI FOR ADENOKARSINOM I PANCREASHODET Westgaard Aa,b,c, Tafjord Sc, Farstad INc, Eide TJc, Mathisen Øb, Clausen OPFa,c, Gladhaug IPa,b a

Det medisinske fakultet Universitetet i Oslo, bKirurgisk avdeling og cPatologiklinikken Rikshospitalet–Radiumhospitalet BAKGRUNN: Adenokarsinomer i pancreashodet operert ved pankreatikoduodenektomi a.m. Whipple kan utgå fra duktalt pancreasvev, ampulla Vateri, intrapankreatiske del av ductus choledochus eller duodenalt epitel. Utgangspunktet har betydning for prognosen, men kan være vanskelig å fastslå nøyaktig. Svulster utgått fra ampullen deles inn etter differensieringsretning i intestinal eller pankreatobiliær histologisk type, men vi har tidligere vist at også svulster i pancreashodet med annet utgangspunkt enn ampullen kan klassifiseres på denne måten. Vi har nå sett nærmere på om histologisk type er en uavhengig prognostisk faktor for svulster i pancreashodet, vurdert etter en systematisk protokoll for beskjæring og histopatologisk vurdering av whippleresektater.

RESULTATER: For alle whipplereseksjoner sett under ett (n=114) fordelte histologisk type seg på 67 pankreatobiliære og 47 intestinale, med henholdsvis 16,4 % og 52,8 % femårs aktuarisk overlevelse (p<0,001). Ampullesvulstene (n=41) bestod av 13 pankreatobiliære og 28 intestinale, med henholdsvis 23,1 % og 60,5 % femårs aktuarisk overlevelse (p=0,013). Multippel analyse viste at følgende faktorer har uavhengig betydning for overlevelse ved adenokarsinom i pancreashodet (n=114): lymfeknutestatus (p=0,002), karinfiltrasjon (p=0,033), diameter (p=0,015), samt histologisk type (p<0,001). For undergruppen ampullære svulster (n=41) kommer histologisk type (p=0,009), lymfeknutestatus (p<0,001) og tumordiameter (p=0,004) ut som uavhengige faktorer for overlevelse, mens karinfiltrasjon ikke lenger oppnår statistisk signifikans. KONKLUSJON: Adenokarsinomer i pancreashodet kan uavhengig av anatomisk utgangspunkt inndeles i ”intestinal” og ”pankreatobiliær” type. Histologisk type er en uavhengig prognostisk faktor etter whippleoperasjon for adenokarsinom i caput pancreatis.

Gastroentrologi

PASIENTER OG METODE: Fra 1998 har Avdeling for patologi ved Rikshospitalet hatt en standardisert, systematisk protokoll for histopatologisk undersøkelse av whippleresektater. I perioden 1998–2004 ble det på Kirurgisk avdeling utført 114 makroskopisk tumorfrie whipplereseksjoner for primært adenokarsinom, hvorav 41 svulster utgikk fra ampulla Vateri. Vi har klassifisert alle disse 114 svulstene som enten intestinale eller pankreatobiliære. Vi har deretter gjort overlevelsesanalyse etter Kaplan-Meier-metoden, samt univariat og multippel Cox-analyse, for å estimere betydningen av histologisk type og øvrige histopatologiske faktorer for overlevelse.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

106

RETROPERITONEALE RESEKSJONSRAND ER EN UAVHENGIG PROGNOSTISK FAKTOR VED PANKREATIKODUODENEKTOMI FOR PERIAMPULLÆRT ADENOKARSINOM Westgaard Aa,b,c, Tafjord Sc, Farstad INc, Eide TJc, Mathisen Øb, Clausen OPFa,c, Gladhaug IPa,b a Det medisinske fakultet Universitetet i Oslo, bKirurgisk avdeling og cPatologiklinikken Rikshospitalet–Radiumhospitalet BAKGRUNN Pasienter antatt kurativt operert for adenokarsinom i pancreashodet får ofte residiv. En årsak til dette kan være ikke-erkjent tumorinfiltrasjon i retroperitoneale reseksjonsflate. Vi har benyttet en standardisert, systematisk protokoll med særlig henblikk på snittuttak fra denne reseksjonsflaten og undersøkt histopatologiske faktorers betydning for overlevelse etter pankreatikoduodenektomi a.m. Whipple. PASIENTER OG METODE Fra 1998 er alle whipplereseksjoner utført på Kirurgisk avdeling Rikshospitalet blitt undersøkt på Avdeling for patologi Rikshospitalet etter en standardisert systematisk protokoll for snittuttak og mikroskopisk undersøkelse, spesielt med henblikk på retroperitoneale reseksjonsflate. Vi har revurdert alle histologiske snitt fra perioden 1998–2004 (n=161) og registrert histopatologiske data for pasienter som er makroskopisk tumorfritt operert (R0/R1) for primære duktale adenokarsinomer i pancreashodet (n=114). Dette inkluderer svulster utgått fra pancreas (n=40), ampulla Vateri (n=41), intrapankreatiske del av ductus choledochus (n=17) og peri-vateriske duodenum (n=16). RESULTATER Førti av 114 (35 %) reseksjoner hadde mikroskopisk infiltrasjon i en eller flere av reseksjonsrendene (R1-reseksjoner), hvorav 32 (32/40) hadde infiltrasjon i retroperitoneale reseksjonsrand. I univariat analyse hadde følgende histopatologiske faktorer prognostisk betydning: tumors utgangspunkt, differensieringsgrad, størrelse, infiltrasjon i retroperitoneale reseksjonsrand, vaskulær infiltrasjon og perinevral infiltrasjon, samt regional lymfeknutemetastasering (p<0,01 for hver faktor). Multippel analyse viste at følgende faktorer har uavhengig betydning for overlevelse: lymfeknutestatus (p=0,025), perinevral infiltrasjon (p=0,012), samt retroperitoneale reseksjonsflate (p=0,016). Grensesignifikante faktorer var differensieringsgrad (p=0,059) og tumordiameter (p=0,068). KONKLUSJON Systematisk undersøkelse av whippleresektatet med særlig henblikk på retroperitoneale reseksjonsflate er essensielt for å identifisere kurative reseksjoner og for å oppnå pålitelige histopatologiske prognostiske data ved pankreatikoduodenektomi for periampullært adenokarsinom. Lymfeknutestatus, perinevral infiltrasjon og reseksjonsstatus for retroperitoneale rand er uavhengige prognostiske faktorer.

Program Sider

26-09-06

15:52

23-27 oktober 2006

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

107

PANCREAS-TRANSPLANTASJON I NORGE – BEDREDE RESULTATER VED SIMULTAN PANCREAS-/NYRE-TX (SPK) Øyen O, Lien B, Brekke IB, Pfeffer P Kir. Avd., Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo

SPK (simultan Panc-+NyreTx) PAK (Panc- etter tidl. NyreTx) PTA (kun Panc-Tx) Reoperasjoner (tidlige) Blødn/Abscess/Thrombose mv Liggetid Rejeksjon Pasient-survival

SPK 11 PAK 1 PTA 1

SPK 8 PAK 1 PTA 1

SPK 10 PAK 1 PTA 0

22 reop./ 7 pas. (54 %)

3 reop./ 2 pas. (20 %)

2 reop./ 2 pas. (18 %)

23 [7-69] d.

26 [9-57] d.

15 [9-26] d.

38 %

50 %

15 %

85 % (2 døde)

100 %

Pancreas Graft-survival 69 % 70 % 100 % (def som total Insulin-frihet) SPK: 85 % SPK: 90 % Nyre Graft-survival (SPK) 100 % 100 % 100 % Creatinin v/ 3 mnd 104 [74-146] 92 [58-142] 97 [63-120] Diskusjon: Selv om SPK-resultatene før 2003 generelt var gode med GS på 85-90 %, viser resultatene fra de siste par år at det fortsatt har vært rom for forbedring - spesielt er reoperasjons- og rejeksjonsratene betydelig redusert. Det er bemerkelsesverdig at 4 av 5 single pancreas-Tx’er (2 PAK; 2 PTA) har endt med graft-tap – og kun 3 av 29 SPK’er. Dog er bedre SPK-resultater (ift PAK/PTA) velkjent, og sannsynligvis betinget i enklere rejeksjonsdiagnostikk, samt komplekse immunologiske forhold. Videre er det påfallende gode resultater for SPK-nyrene, signifikant bedre enn ved (kun) nyreTx. Følgende tiltak har sannsynligvis medvirket til den gunstige SPK-utviklingen: • Intensivert immunsuppresjon • Kirurgien samlet på færre hender. Håndteringen av pancreas under uttak er helt avgjørende, og det er nå kun 3 kirurger som er autorisert for å gjøre dette. • Pancreas sys fortrinnsvis inn før nyren: Økt ’hemostase-tid’/Kortere ischemitid. • Resipientene er uten peritoneal dialyse og ikke avh. av permanent Marevanisering. Konklusjon: SPK-resultatene for siste 1-2 år er meget gode. Uremiske diabetikere < 50-60 år (uten kontraind.) kan få et helt nytt liv - og bør fortrinnsvis tilbys SPK.

Gastroentrologi

Bakgrunn: En liten del av diabetes mellitus-pas. kan tilbys transplantasjon med pancreas/øyceller. De siste år har det vært stor entusiasme omkring Øycelle-Tx, der man uten tvil har oppnådd bedre resultater på kort sikt; ved hjelp av intensivert immunsuppresjon og repeterte Tx-prosedyrer (med øyceller fra opptil 4 givere). Imidlertid er langtids-resultatene fortsatt usikre, og få av øycelle-resipientene synes å være Insulin-frie etter 5 år. Samtidig har resultatene ved helorgan pancreas-Tx stadig blitt bedre. Og etter èn enkelt, vellykket pancreas-Tx forblir pas. insulinfri over lang tid. Vi har nå gjort opp våre resultater for de aller siste år. 2003 2004 2005 Materiale/Resultater: n=13 n=10 n=11 Mean [range]

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

108

AKUTT ABDOMEN: KAN SKJEMAJOURNAL BIDRA TIL SIKRERE DIAGNOSTIKK? Ulvik Ø, Wold BH, Steffensen L, Kristensen RM, Nestvold TK Kirurgisk avdeling, Nordlandssykehuset Bodø, 8092 BODØ Innledning: Bruk av skjemajournal ved akutt abdomen gir en mer fullstendig registrering av de kliniske data enn konvensjonell innkomstjournal (se annet abstrakt). I dette arbeidet har vi undersøkt om en mer fullstendig registrering av kliniske funn ved innleggelsen har gitt konsekvenser for pasienten i form av tidligere diagnose og raskere behandling. Materiale og metode: 296 pasienter fortløpende innlagt for akutte magesmerter på kirurgisk avdeling ved Nordlandssykehuset i Bodø, ble randomisert til konvensjonell innkomstjournal eller skjemajournal. Det var 151 pasienter i den vanlige journalgruppen og 145 i skjemajournalgruppen (se annet abstrakt). For vurdering av diagnostisk treffsikkerhet ble tentativ diagnose etter jorunalopptak sammenlignet med utskrivningsdiagnosen. Dessuten ble 51 journaler i hver av de to gruppene i ettertid vurdert av tre overleger og to assistentleger, og deres diagnoser ble sammenlignet med utskrivningsdiagnosen. Bruk av spesialundersøkelser, tid fra innkomst til operasjon for appendicitt og liggetid i sykehuset for alle pasientene ble sammenlignet i de to gruppene. Resultater: Journalskrivende leges tentative diagnose stemte med utskrivningsdiagnosen hos 57,9% i den konvensjonelle journalgruppen og hos 53,4% i skjemajournalgruppen. For legene som leste journalene retrospektivt var treffsikkerheten 46% (39-57%)og 41% (33-49%) for hhv den konvensjonelle journalen og skjemajournalen. Tabellen sammenligner resultatene i gruppen med vanlig innkomstjournal og skjemajournalgruppen med hensyn til tid til appendectomi, bruk av spesialundersøkelser og liggetid i sykehus.

Tid til opr. – appendectomi Timer (gjennomsnitt) Tilleggsundersøkelser – ant. Rtg.us, gastro-/coloskopi Liggetid – døgn Median Range

Konvensjonell journal n=21 11,7

Skjemajournal n=20 12,7

131

126

1 0 – 18

1 0 – 12

Konklusjon: Selv om skjemajournal ved akutt abdomen gir mer fullstendig registrering av de kliniske data enn konvensjonell journal, har vi ikke kunnet påvise at skjemajournalen gir bedre diagnostisk treffsikkerhet, redusert tid til operativ behandling, redusert bruk av tilleggsundersøkelser eller kortere liggetid i sykehuset.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

109

AKUTT ABDOMEN: DE KLINISKE DATA REGISTRERES MER FULLSTENDIG I SKJEMAJOURNAL ENN I DEN KONVENSJONELLE PASIENTJOURNAL. Ulvik Ø Kirurgisk avdeling, Nordlandssykehuset Bodø, 8092 BODØ

Anamnese; Smerteangivelse Naturlige funksjoner Kvalme, oppkast, anoreksi og frysninger Status presens; Vitale funksjoner Abdominal us: Inspekjon Perkusjon Palpasjonsømhet Stramming Rigiditet Genitalia eksterna Rectal eksplorasjon Tentativ diagnose angitt

Konvensjonell journal 57,6 82,1

Skjemajournal 95,2 91,4

42,4 79,7 38,4 7,3 96,7 70,9 62,9 5,3 71,5 93,4

96,9 93,7 94,5 89,7 99,3 95,2 91,7 35,2 75,2 97,2

Konklusjon: De kliniske data registreres til dels langt mer fullstendig i skjemajournal enn i den konvensjonelle pasientjournal også ved vårt sykehus. Hvis dette er uttrykk for at skjemajournalen gir en bedre klinisk undersøkelse enn den vanlige innkomstjournalen, skulle dette gi seg uttrykk i sikrere diganostikk og raskere behandling når skjemajournalen brukes.

Gastroentrologi

Innledning: Diagnosen ved akutt abdomen baseres først og fremst på de kliniske funn ved anamnese og status presens ved innleggelse. Flere har rapportert at skjemajournal gir bedre registrering av de kliniske data enn den konvensjonelle journalen. Ved Nordlandssykehuset i Bodø skrives innkomstjournalene av turnuslegene som har liten klinisk erfaring. Vi har studert i hvilken grad skjemajournalen kan bidra til sikrere diagnostikk i denne situasjonen. Som første trinn i denne studien har vi sammenlignet registrering av de kliniske data i skjemajournal og vanlig innkomstjournal. Materiale og metode: 296 pasienter fortløpende innlagt for akutte magesmerter på kirurgisk avdeling ved Nordlandssykehuset i Bodø, ble randomisert til konvensjonell innkomstjournal eller skjemajournal. I skjemajournalen er spesifisert hvilke data i anamnese og status presens som skal registreres, men det er opp til legen selv hvilke data man ønsker å fylle inn i skjemaet. 151 pasienter ble randomisert til vanlig innkomstjournal, 145 til skjemajournal. Turnuslegene fikk grundig innføring i bruk av skjemajournalen og en liste over de ni vanligste diagnosene. Retrospektivt ble det vurdert om anamnese og status presens inneholdt de data som ansees viktigst ved akutt abdomen. Resultater: Tabellen viser hvor ofte (angitt i prosent av totalt antall pasienter) de viktigste kliniske data er angitt i den konvensjonelle journalen og i skjemajournalen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

AKUTTE TARMTILSTANDER VED SYSTEMSYKDOM BELYST VED TO KASUISTIKKER Villanger O, Røsok BI, Gladhaug I og Mathisen Ø. Kirurgisk klinikk 1, Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Bakgrunn: En rekke systemsykdommer kan medføre affeksjon av forskjellige avsnitt av gastrointestinal-traktus. Ofte er symptomene diffuse og av kronisk karakter, mens man av og til ser et sykdomsforløp med mer dramatisk og til dels livstruende forløp. Vi vil belyse to slike tilstander gjennom to separate kasuistikker av pasienter vi har operert ved Rikshospitalet i løpet av det siste året. Kasuistikk 1: En 40 år gammel tidligere frisk mann ble henvist etter at man ved lokalsykehuset hadde utført appendectomi på grunn av akutt innsettende abdominalsmerter og mistanke om appendicitt. Man fant en normal appendix som ble fjernet. To måneder senere ble pasienten reoperert på grunn av vedvarende magesmerter. En fant da et stenotisk parti i ileum og utførte ileocoecal reseksjon. Pasienten utviklet deretter en pericolisk abscess og enterocutan fistel i høyre flanke samt væskende sår på huden og ble overflyttet Rikshospitalet. Primært mistenkte man Crohns sykdom men tilstanden ble etter hvert dominert av infeksjonsklinikk med kronisk infeksjon og mistanke om leverabscesser, vekttap og gradvis forverring av tilstanden. Ved ny laparotomi fant man multiple væskefylte kaviteter med sterile nekroser i tynnntarmskrøs, peritoneum, milt og lever. Det ble utført omfattende sanering av nekroser, extirpasjon av fistelapparat og milt, og reseksjon av 150 cm tynntarm med anleggelse av jejunostomi. Sykehistorie og histologi indikerte diagnosen ”skleroserende mesenteritt”, en svært sjelden inflammatorisk tilstand som gir fibrose og fettvevsnekrose i mesenteriet med sekundær affeksjon av tarm og hud. Kasuistikk 2: En 32 år gammel mann med ett års anamnese på tendens til sinusitt. Forverring siste tre måneder med utvikling av en nekrotiserende sinusitt med beinsubstanstap. Innlagt ØNH-avdelingen og operert med sanering av sinusnekroser. Kort tid etter bihuleoperasjon utviklet han akutt peritonitt. Ved laparotomi fant man multiple colon perforasjoner og det ble utført kolektomi og anlagt ileostomi. Det histologiske bildet er forenelig med vaskulitt i de små kar. Konklusjon: Vi har, ved hjelp av to kasuistikker, belyst aspekter av akutt tarmaffeksjon ved underliggende systemsykdom. Kompleksiteten i det patologiske bildet vil bli drøftet nærmere i detalj. Pasienter med systemsykdom representerer foruten det rent kirurgiske, store tverrfaglige både diagnostiske og behandlingsmessige utfordringer. Histologisk diagnostikk var nødvendig før adekvat medikamentell behandling av grunntilstanden kunne iverksettes.

110

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

111

RØNTGEN OVERSIKT ABDOMEN VED AKUTTE MAGESMERTER Ulvik Ø, Ulvik IO Kirurgisk avdeling, Nordlandssykehuset Bodø, 8092 BODØ Radiologisk avdeling, Nordlandssykehuset Bodø, 8092 BODØ

Gastroentrologi

Innledning: Den kliniske undersøkelse er fortsatt det viktigste diagnostiske hjelpemiddel ved akutt abdomen. Ofte stilles diagnosen på grunnlag av de kliniske funn alene, og for de øvrige vil klinikken bestemme hvilke spesialundersøkelser som er nødvendig. Rtg. oversikt abdomen er den vanligste billeddiagnostiske spesialundersøkelsen og kan være særlig nyttig ved mistanke om fri luft eller tarmobstruksjon. Hensikten med dette arbeidet har vært å undersøke hvor ofte rtg. oversikt abdomen brukes og i hvilken grad det er et overforbruk av denne undersøkelsen. Materiale og metode: Retrospektiv gjennomgang av journalene til alle pasienter innlagt ved kirurgisk avdeling i 2004 for akutte magesmerter. I alt er 529 pasienter registrert, 309 kvinner og 220 menn. Fra den kliniske undersøkelse er registrert angivelse av smertepåvirkning og om det ved palpasjon av abdomen fantes stramning av bukmuskler eller rigiditet. Problemstillinger angitt på rekvisisjon for rtg.oversikt abdomen er vurdert og klassifisert som enten klar eller uklar/mangler helt. Det er vurdert om rtg.svaret har hatt umiddelbar konsekvens for behandlingen av pasientene. Resultater: Rtg. oversikt abdomen ble utført hos 42,7% (226 av pasientene). Problemstillingen på rtg. rekvisisjonen var klar hos bare halvparten, og manglet helt hos 43%. I 64 tilfelle ble spurt om fri luft eller tarmperforasjon, og i ytterligere 24 ble spurt om begge deler. Bare 48% av pasienter mistenkt for fri luft og/eller obstruksjon var tydelig smertepåvirket, og 35% hadde enten stramning eller rigiditet ved abdominal palpasjon. Rtg. diagnosen var tarmobstruksjon hos 13. Bare to av disse ble operert. Fri luft ble påvist hos 5. Utskrivningdiagnosen var uspesifikke abdominalsmerter hos 44% i rtg.gruppen og 36% hos de uten rtg.undersøkelse. Tarmobstruksjon og divertikulitt var hyppigere i rtg.gruppen, mens appendicitt var hyppigst i gruppen uten rtg.us. Konklusjon: Rtg.oversikt abdomen synes å rekvireres alt for ofte, og rtg.funnene har sjelden direkte konsekvens for behandlingen. Ved skjerpet vurdering av de kliniske funn og mer presis begrunnelse for rtg.rekvirering tror vi at bruken av rtg.oversikt abdomen kan reduseres med minst to tredeler.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

112

CANCER SIGMOIDEUM MED INVAGINASJON TIL RECTUM – EN KASUSTIKK. Aune,E., Haarberg,G. Gastrokirurgisk avd., Klinikk Kirurgiske Fag, Sykehuset i Vestfold-Tønsberg, Halfdan Willhelmsens ale Colon invaginasjon hos voksne er oftest forårsaket av cancer. Tilstanden er sjelden og lite beskrevet i faglitteraturen. KASUS: Mann født i 1928. Tre måneders sykehistorie med abdominal smerter. Innlagt sykehus p.g.a større blødning per rectum og magesmerter. Klinisk undersøkelse ved innkomst viste bløt og uøm buk, rektaleksplorasjon; større oppfylning, malignitetsuspekt. Hb 10,5. Sigmoideoskopi; tumor 2-3 cm innenfor anus. CT abdomen viste bløtdelsoppfylning i colon sigmoideum og vurderes som mulig tarmprolaps. Ved operasjon hadde invaginatet kilt seg fast ned i det lille bekken. Det var ikke mulig å reponere tarmen slik at Hartmanns prosedyre ble utført. Operasjonspreparatet viste adenocarcinom i sigmoideum

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

113

COECUM VOLVULUS PGA. DELVIS MALROTASJON HOS VOKSNE - TO KASUISTIKKER Henjum K.*, Buanes T.*, Young V.#. Gastrokirurgisk avdeling*, Røntgenologisk avdeling#, Ullevål universitetssykehus.

Gastroentrologi

Malrotasjon av tynntarm er et begrep som beskriver en unormal rotasjon av fosterets tynntarm rundt aksen av arteria mesenterica superior. Det kan foreligge ingen rotasjon, ufullstendig rotasjon, revers rotasjon og unormal fiksering av mesenteriet. De fleste pasienter får diagnosen i løpet av sine første levemåneder pga. retensjonssymptomer (vedvarende oppkast), forårsaket av volvulus eller duodenal obstruksjon. Bare få tilfeller av symptomatisk malrotasjon er rapportert hos voksne. Kasuistikk 1: 17 år gammel multihandikappet kvinne med CP og epilepsi. Lyske og knær operert pga. kontrakturer, og hun har kjent gastroscopipåvist reflux. Hun ble innlagt i avdelingen pga. takvise magesmerter i et halvt døgn, afebril og ved god almenntilstand. Blodprøver initialt var normale. Rtg. oversikt abdomen ga mistanke om volvulus og betydelig obstipasjon. CT kunne ikke verifisere diagnosen. Pasienten ble høyfebril og ny CT thorax og abdomen viste klare lunger og nytilkommet væske rundt coecum. Operativt fant man en coecumvolvulus på 12 x 20 cm. Treitzke ligament lå til høyre for columna, som ved en delvis malrotasjon. Det ble gjort en ileocoecal reseksjon. Kasuistikk 2: 66 år gammel kvinne,gjennomgått cerebralt insult i -98 og har hatt diagnosen KLL fra -01, for tiden i stabil fase. Hun ble innlagt etter nærsyncope, var klam perifert og hadde sterke magesmerter. Hun hadde EKG forandringer og det ble tatt infarktstatus og Ekko Cor, som var normal. Blodprøvene forøvrig var normale. CT abdomen viste utspilt tykktarm, reaksjon i tarmkrøset og den gav mistanke om coecum volvulus evt. appendicitt. Operativt fant vi en nekrotisk coecum (rotert to ganger). Store deler av colonkrøsroten satt høyt på høyre side, og Treitzke ligament lå på høyre side av columna. Det forelå derfor en delvis malrotasjon. Det ble utført en høyresidig hemicolectomi. Konklusjon: Malrotasjon hos voksne er sjeldent og derfor vanskelig å oppdage. Pasientene kommer ofte med tegn på ischemi og obstruksjon i forbindelse med en volvulus, eller med kroniske magesmerter. Diagnosen kan stilles røntgenologisk ved kontrastundersøkelser eller CT, eller ved angiografi av arteria mesenterica superior. Ofte stilles diagnosen i forbindelse med ø-hjelps laparotomi. Behandlingen er kirurgisk ved å løse det akutte og vurdere Ladds prosedyre: Mobilisering av colon ascendens og duodenum, deling av Ladds bånd og deling av festet rundt arteria mesenterica superior, samt appendectomi.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

AKUTT ABDOMEN MED ISCHEMISK TARM Elisabeth Sætnan, Esther Kuhry, Hallvard Græsli, Robin Gaupset Kirurgisk avdeling, Sykehuset Namsos, Helse Nord Trøndelag HF Arteriell trombose er en kjent men sjelden komplikasjon etter fødsel. Denne komplikasjonen kan være vanskelig å diagnostisere på ett tidlig stadium. Vi presenterer en kasuistikk av en 31 år gammel kvinne, tidligere stort sett frisk, med akutt innsettende magesmerter 4 dager etter fødsel av hennes 4. barn. Smertene satt epigastriet og vandret ned mot hø fossa. Moderat forhøyet infeksjonsparameter. På mistanke om appendisitt gjøres diagnostisk laparoskopi, hvor en finner normalt utseende indre genitalia, appendix samt tynntarm. Første post operative dag øker smertene. CT abdomen viser ingen sikker patologi. Ved klinisk undersøkelse har hun lokal peritonitt og vi velger å laparoskopere henne på nytt. Ved inspeksjon av tynntarm fra ileocøkalstedet og i proksimal retning finner vi økende grad av blålig misfarging og ett markert ischemisk område i tynntarmen. CT bilder samt video av laparoskopiene vil bli demonstrert under presentasjonen. Vi vil belyse problemstillingen akutt abdomen med ischemisk tarm.

114

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

115

KOLONCANCER I HELSE MIDT-NORGE, EN STUDIE OM BEHANDLINGSKVALITET Gaard M1,2, Edna TH2, Jullumstrø E2, Kuhry E3, Græsli H3 , Wibe A4, Rolandsen BÅ4, Klemetzen K5, Isaksen KS6, Sandvik J7, Hjorthaug J7, Brattli O8 1

Formålet med denne studien er å kartlegge om og hvorfor det er forskjeller i 30-dagers og 5 års- overlevelse hos koloncancerpasienter behandlet på de ulike sykehusene i helseregionen. Studien er unik fordi den ved journalgjennomgang gir muligheter til å kontrollere for en rekke faktorer som kan påvirke behandlingsforløpet. Materiale og metode: Studien er en retrospektiv cohortestudie av samtlige pasienter fra sykehusene i helseregionen som er registrert i Kreftregisteret med en koloncancerdiagnose i perioden 1993-2004. Så langt er 4240 pasienter inkludert i studien. Klinikere ved hvert av sykehusene går gjennom pasientjournaler etter et eget skjema. Studien samler opplysninger om prognostiske faktorer hos - Pasienten; helsetilstand, ASA-score, øyeblikkelig hjelp, sykdomsstadium, residiv, metastaser - Sykehuset; lokalsykehus, universitetssykehus, høyt/lavt volum, ressurstilgang på postoperativ behandling, preoperative rutiner, kontrollrutiner - Kirurgen; kirurgisk metode, ’no-touch’-teknikk, grad av lymfeknutedisseksjon, kirurgens erfaring/spesialiseringsnivå, komplikasjoner, reoperasjoner De kliniske opplysningene fra journalene vil bli matchet med Kreftregisterdata for opplysninger om dødsdato, dødsårsak, og patologisk stadieinndeling. Status: Datainnsamlingen er i gang ved samtlige sykehus og forventes ferdig i løpet av året. Dataene vil bli bearbeidet og analysert på Kreftregisteret. Diskusjon: Gjennom et målrettet arbeid har Norsk Rectum Cancer Gruppe og Rectumcancerregisteret siden 1993 satt søkelyset på kvaliteten av behandlingen av rektumcancer ved norske sykehus. Arbeidet har ført til målbare forbedringer i behandlingsresultater. Tiden er nå kommet til å vie behandlingen av koloncancer samme oppmerksomhet. Studien vil gi oss kunnskap om kvalitetsforskjeller og mulig forbedringspotensialet i behandlingen av koloncancerpasienter. Resultater fra studien vil kunne gi et bidrag som bygger på empiri til sentraliserings- og funksjonsfordelingsdebatten. I Norge planlegges nå en prospektiv registrering av koloncancer i regi av Norsk Colorectalcancerregister/Kreftregisteret. Det vil enda ta noen år før resultater fra dette registeret foreligger. Denne retrospektive undersøkelsen gir resultatene raskere og vil kunne benyttes i videre planlegging av den prospektive studien.

Gastroentrologi

Kreftregisteret, 2 Sykehuset Levanger, 3Sykehuset Namsos, 4St. Olav’s Hospital, 5Molde Sjukehus, 6Kristiansund Sjukehus, 7Ålesund Sjukehus, 8Volda Sjukehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

116

NYTT MELDESKJEMA TIL KREFTREGISTERET FOR COLORECTAL CANCER Gaard M1, Carlsen E2, Eriksen MT2, Nesbakken A3, Dørum LM1 1

Kreftregisteret, 2Ullevål Universitetssykehus, 3Aker Universitetssykehus på vegne av Norsk Colorectal Cancer Gruppe

Bakgrunn: Norsk Rectum Cancer Gruppe (NRCG) og Rectumcancerregisteret (RCR) har siden 1993 fokusert på kvaliteten av rektumcancerbehandling i Norge. Arbeidet har gitt målbare forbedringer i residivfrekvens og overlevelse samt organisering av helsetilbudet for denne pasientgruppen. Erfaringene fra dette arbeidet vil nå videreføres til også å gjelde colon cancer. RCR utvides til også å registrere colon cancer og skifter navn til Colorectalcancerregisteret (CCR). Arbeidet ledes av den samme styringsgruppen og referansegruppe (noe utvidet) som ledet RCR. Referansegruppen er tverrfaglig sammensatt med representanter fra alle helseforetak. Arbeidet gjøres i samarbeid med Kreftregisteret og resultatet er et felles meldeskjema som erstatter både Melding til Kreftregisteret for solide svulster og Registreringsskjema for rectumcancer. Dette vil redusere arbeidsmengden i forhold til registrering og høyne kvaliteten på registreringen. Skjemaet er underlagt Kreftregister-forskriften og er obligatorisk. Formål: Kartlegge viktige behandlingsparametre som senere kan benyttes til å skaffe ny kunnskap om behandling av colorektal cancer. Metode: Nytt nasjonalt meldeskjema til Kreftregisteret. Skjemaet er utarbeidet av gastrokirurger i samarbeid med referansegruppen for RCR og Kreftregisteret og vil gi: • Insidensregistrering som er basert på flere kilder; kliniker, patolog, pasientadministrative system, Statistisk Sentralbyrå/dødsårsaksregisteret. • Fortløpende registrering av relevante data med hensyn til diagnostikk og primærbehandling, herunder kirurgisk teknikk (reseksjonsmetode/’no-touch’teknikk/grad av lymfeknutedisseksjon). • Fortløpende registrering av hendelser, herunder komplikasjoner, lokalt residiv, metastaser samt overlevelse. Resultat: Det nye registeret vil danne grunnlag for analyse av data og presentasjon av resultater basert på vitenskapelige metoder. Kunnskapsformidling vil skje gjennom forskning og publikasjoner. Resultatene skal gi grunnlag for anbefaling av behandling av colorektal cancer Framdrift: Ullevål Universitetssykehus og Sykehuset Levanger er pilotsykehus og er i gang med testing av skjemaet. Skjemaet vil evalueres og kvalitetssikres innen det tas i bruk på alle landets sykehus fra januar 2007.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

117

REGISTER FOR PASIENTER OPERERT FOR KOLOREKTALCANCER Brudvik A, Sanengen S.V. Seksjon for Gastroenterologisk kirurgi, Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad Vår avdeling har fra 1 januar 1998 registrert alle pasienter operert for kolorektalcancer i lokal database. Det registreres personalia, operasjonsdata, pTNM-klassifikasjon, Duke´s stadium, preoperative undersøkelser, CEA status og eventuelt adjuvant behandling eller annen terapeutisk behandling. Registeret rubriserer også pasientene til fire forskjellige kontrollregimer. 1. Preoperativt forhøyet CEA 2. Preoperativt normal CEA 3. Klinisk kontroll 4. Palliativ kontroll Videre rubriseres pasientene til 2 kontrollsteder. 1. Kirurgisk poliklinikk 2 Fastlege Alle pasienter blir kontrollert av operatør ved kirurgisk poliklinikk postoperativt. Deretter blir de rubrisert til kontroll hos fastlege i et av de ovennevnte regimer. Fastlegen for tilsendt skjema som skal følges under kontrollene. Pasienten blir tilskrevet som påminnelse for å oppsøke fastlegen. Kun et fåtall pasienter blir fulgt opp med kontroller ved kirurgisk poliklinikk. Dette har vært en betydelig avlastning for kirurgisk poliklinikk og fastlegene i fylket har vært meget tilfreds med ordningen.

Gastroentrologi

Registerets oppbygging, fordeler og bruk presenteres. Vi har nå ca 450 pasienter som er operert for mer enn 5 år siden. Disse vil bli presentert i eget foredrag.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

118

KOLOREKTALCANCER OPERERT I PERIODEN 1998-2001. ET 4 ÅRS MATERIALE PÅ BAKRUNN AV VÅRT REGISTER FOR PASIENTER OPERERT FOR KOLOREKTALCANCER. Sanengen S.V, Brudvik A. Seksjon for Gastroenterologisk kirurgi, Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad Det er i perioden 1/1-98 t.o.m. 18/12-01 operert ca 450 pasienter med kolorektalcancer ved vår avdeling. Pasientene er operert for mer enn fem år siden. Vi har registrert personalia, operasjonsdata, pTNM- klassifikasjon, Duke´s stadium, preoperative undersøkelser, CEA status og eventuelt adjuvant behandling eller annen terapeutisk eller palliativ behandling. Vårt register vil bli gjennomgått i forhold til disse pasienter. Det er kvalitetssikret ved gjennomgang av samtlige journaler. Data er innhentet fra pasientenes fastleger og sykehusets egne patologisk, radiologisk og biokjemisk avdelinger. Vurdering av kvalitet ved kontroller hos fastlegen blir analysert. Fem års overlevelse og preoperativ status for populasjonen blir presentert, samt alder, kjønn og inoperabilitet. Forskjeller i koloncancer (343)og rektumcancer (110) ønskes vurdert. Variable behandlingsopplegg som metastasekirurgi, RF-ablasjon, kirurgi på lokale residiv, preoperativ og postoperativ radio(kjemo)terapi og adjuvant cytostatikabehandling vil angis. Det er fra 1/1-2007 planlagt et nasjonalt register for koloncancer i Norge. Man har samme forhåpninger til nytten av dette som ved det nasjonale rektumcancerregister. Vi håper å kunne presentere vårt register som en liten ”pilotstudie” til dette planlagte nasjonale koloncancerregister.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

119

COLORECTAL CANCER SURVIVAL IN THE NORDIC COUNTRIES AND THE UK Engholm G1, Kejs AM1, Brewster D2, Gaard M3, Hartley R4, Iddenden R5, MĂ¸ller H6, Sankila R7, Thomson C8, Storm HH1 1

Danish Cancer Society, 2Scottish Cancer Registry, 3Norwegian Cancer Registry, Merseyside& Cheshire Cancer Registry, 5North Western Cancer Registry, 6Thames Cancer Registry, 7Finnish Cancer Registry, 8Trent Cancer Registry

Gastroentrologi

BACKGROUND: Differences in colorectal cancer incidence, mortality and survival has previously been observed between the Nordic countries and survival differences between areas in Europe were described and analyzed in the EUROCARE project. The apparently low survival observed in Denmark and in the UK compared to Sweden, Norway and Finland in the EUROCARE studies has raised concern and questions about the quality of cancer service in those countries. We set out to explore if these differences still exist in a small number of adjacent North West European countries with complete or near complete coverage of cancer registration and effective means of complete ascertainment of death, using the most up-to date methods of relative survival analysis. SETTING: Patients diagnosed with colorectal cancer as their first invasive cancer at age 1589 in the period 1994-2000 were identified using data from 11 cancer registries in the UK and the four Nordic countries. METHODS: Five-year relative period survival using deaths in 1999-2000 following cancers diagnosed in 1994-2000 was analysed with excess mortality risk modelling. RESULTS: Denmark had the lowest 5-year relative period survival for both colon and rectum cancer, followed by UK and with Finland as a close runner-up for rectum, but not colon cancer. Follow-up time since diagnosis with age as an effect-modifier in the first half year was the most important factor. The highest risk of death was found immediately after diagnosis and for older ages decreased with length of follow-up. Variation between countries was bigger in the first half year following diagnosis than in the interval 0.5-5 years. CONCLUSIONS: The five-year relative survival has improved since the EUROCARE studies, but the differences between countries have not diminished and the order not changed. On the contrary, in Denmark the survival tended to be significantly lower than in the UK where the survival was lower than the other countries. The biggest variations in excess mortality risk between countries were found immediately following diagnosis and especially for older patients. Differences tended to diminish after the first half year, here with no age variation.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

120

CT COLONOGRAFI Drolsum A, Risdal M, Martinsen ACT, Johannesen HO*, Johnson E*, Hofstad B**, Hauge T**. Sentralradiologisk avdeling, *Gastrokirurgisk avdeling, ** Gastromedisinsk avdeling Ullevål Universitetssykehus. Bakgrunn: Bedre oppløsning for avbilding av colon på CT sammen med utvikling av verktøy for virtuell coloskopi har gitt oss en ny metode for diagnostikk av colorectale sykdommer. Tiltak. Fra juni 05 startet Sentralradiologisk avdeling ved UUS metodeutvikling for avbilding av colon med en 4 detektors CT maskin. Vi tok i bruk en automatisk CO2 injektor som registerer intraluminalt trykk og avlevert volum av CO2 til colon. Fordelen med karbondioksyd er at den gir bedre pasient compliance enn romluft. Ved å benytte natriumfosfat som tømningsmiddel oppnås en ren og relativt tørr tarm. Føkalia og væske kan merkes med barium eller gastrografin som gis peroralt i forbindlese med tarmtømningen, slik at ikke veggfast avføring mistolkes som patologiske lesjoner. Pasienten scannes i både rygg- og bukleie slik at både fremre og bakre colonvegg i alle segmenter blir optimalt framstilt. Patologiske lesjoner i colon vil få karakteristisk oppladning etter intravenøs kontrasttilførsel samtidig som alle strukturer i abdomen og bekken utenfor colon vil avbildes i samme bildeopptaket. Fra februar 06 har CT Colonografi blitt utført på en 64 detektors CT der det tar under 10 sekunder å avbilde alle strukturer fra diafragma til bekkenbunn. Praktisk talt alle vil kunne holde pusten og alle bukorganene vil bli avbildet med høy oppløsning. Stråledosen til pasienten vil ligge på nivå med dosen for røntgen colon dobbelkontrast. Software for 3D visualisering av colon er under stadig forbedring. Endoluminal framstilling som ved coloskopi er blitt utviklet videre og man kan nå få framstilling av hele tarmmucosa ved første passage ved virtuell disseksjon av colon. Dette gir en forvrengning av det tradisjonelle endoskopiske bildet, men vil sikre at hele tarm mucosa framstilles. Tolkning av CT Colonografi i opplæringsfasen forutsetter et bredt samspill mellom det radiologiske og det endoskopiske miljøet. Det vil bli vist eksempler som illustrerer metoden fordeler og begrensninger. Resultat: Bedret logistikk og pasientopplevelse: Pasienter som får påvist signifikante funn ved CT Colonografi kan gå direkte etter underøskelsen til Coloskopi for polyppectomi eller biopsi. Og motsatt – pasienter med okkluderende lesjoner eller vanskelige passasjer ved coloskopi går direkte til CT Colonografi for avklarende diagnostikk. Pasienten slipper dermed å gjøre den relativt plagsomme tarmtømningen to ganger. Indikasjon for CT Colonografi for kirurgiske pasienter er for tiden ved UUS: kartlegging av av coloncaner, merking av cancer coli før laparaskopisk reseksjon, utredning av levermetastaser uten kjent focus, anastomose residiv, stenoserende divertikulose, pasienter som motsetter seg coloskopi, anatomisk kartlegging av restcolon før tilbakelegging etter reseksjon. Pasienter under utredning for langvarig obstipasjon med lav prioritet for coloskopi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

121

CT COLONOGRAFI I UTREDNING AV CANCER OG POLYPPER FØR LAPAROSKOPISK COLONKIRURGI Johannessen HO, Drolsum A*, Wiedswang G og Johnson E Gastrokir. og Sentralradiologisk avd. *, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo Erfaringsmessig setter laparoskopisk colonkirurgi større krav til preoperativ lokalisering av patologisk prosess enn åpen kirurgi. Hvis den patologiske prosess er intraluminal/intramural, må det utføres preoperativ blekkmerking eller perioperativ endoskopi for nøyaktig lokalisering. Utflytende eller manglende markering er et velkjent problem ved preoperativ blekkmerking, og vi har også sett pasient med perforasjon og mikroabscessdannelse etter slik prosedyre. Peroperativ endoskopi kan være en ressurskrevende ekstraprosedyre. CT colonografi tilbyr både nøyaktig preoperativ tumorlokalisering og abdominell metastaseutredning i samme noninvasive undersøkelse. Vi gjengir to kasuistikker som illustrerer nytten av slik undersøkelse ved symptomatisk cancer og større polypp og en kasuistikk som viser at lokaliseringsproblem ved invasiv cancer kunne vært unngått ved preoperativ colonografi. Kasuistikk nr 1 viser situasjon med cancer coli sigmoidei som er stenoserende for skop. CT colonografi viser at det er flere mindre polypper i høyre del av colon, men ingen synkrone svulster. Det er ingen påvisbare metastaser i abdomen. Det planlegges ventresidig colonreseksjon, og polyppene kan fjernes ved postoperativ coloskopi. Kasuistikk nr. 2 viser CT colonografi brukt til nøyaktig lokalisering av polyppøs prosess, lite egnet for endoskopisk reseksjon, men velegnet for laparoskopisk colectomi. Kasuistikk nr. 3 viser at det kan være problemer med lokalisering av invasiv ca. coli ved laparoskopi alene.

Gastroentrologi

Konklusjon: Grundig arbeid med intern standardisering og kvalitetssikring av CT colonografi gjør at denne undersøkelsen nå naturlig vil kunne erstatte kombinasjonen coloskopi/CT abdomen som preoperativ abdominell undersøkelse ved symptomatisk cancer. CT colonografi er velegnet til lokalisering av polypper og svulster som skal fjernes ved laparoskopisk colonreseksjon og vil kunne erstatte preoperativ merking og peroperativ coloskopi. Videreutvikling av CT colonografi vil sannsynligvis gi muligheter for detaljert kartlegging av intestinal vaskulær anatomi; som kan være spesielt nyttig før laparoskopisk colonkirurgi.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

122

KIRURGISK BEHANDLING AV LUNGEMETASTASER FRA COLORECTAL CANCER Dedichen HH, Altreuther M, Wibe A, Haaverstad R Klinikk for hjerte- og lungekirurgi og Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn: Lungemetastaser fra colorectal cancer kan behandles kirurgisk. I litteraturen er det betydelig variasjon i kort- og langtidsoverlevelse ved denne behandlingen. Hensikten med denne studien var å analysere postoperative komplikasjoner og overlevelse etter kirurgisk behandling av lungemetastaser fra colorectal cancer ved St. Olavs Hospital. Materiale og metode: I perioden 1988-2005 ble 44 pasienter operert for lungemetastaser fra colorectal cancer ved St. Olavs Hospital. Pasientene var i alderen 41-83 år, median 63 år. Det var 23 kvinner og 21 menn. Alle pasienter var tidligere operert for cancer coli eller cancer recti med fullstendig fjerning av primærtumor. Opplysninger om kliniske data og forløp ble hentet fra pasientjournal og thoraxkirurgisk database. Resultater: Det ble utført 49 operasjoner på 44 pasienter. Operativ tilgang var thoracotomi hos 35 pasienter og thoracoscopi hos 14. Det ble utført en eller flere kilereseksjoner på 34 pasienter og 14 pasienter fikk utført lobectomi + evt. kilereseksjon. En pasient ble pulmectomert. Ved ni operasjoner ble mer enn en metastase fjernet. Median tumordiameter var 16 mm. Median tid fra operasjon av primærtumor til kirurgi for lungemetastase var 3,2 år (variasjon 2 uker – 8,8 år). Det var ingen mortalitet innenfor 30 dager postoperativt. Tidlige komplikasjoner var cerebralt insult (1), phrenicusparese (1), pleuraempyem (1) og pneumoni (2). Total 2-års overlevelse var 66 % og 5-års overlevelse var 31 %. Median overlevelse for pasienter med èn metastase var 58 måneder og for pasienter med to eller flere lungemetastaser 32 måneder (ns). To av fire pasienter med sykdomsfritt intervall kortere enn 12 måneder var langtidsoverlevere (100 og 115 måneder). Konklusjon: Lungereseksjon for metastaser fra colorectal cancer kan gjennomføres trygt og med få komplikasjoner. Langtidsoverlevelsen i dette materialet er akseptabel og sammenlignbar med resultater fra større utenlandske studier. Alle aktuelle pasienter med lungemetastaser fra colorectal cancer bør vurderes for metastasekirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

123

NYE TERAPEUTISKE STRATEGIER FOR ANTI-TUMOR IMMUNAKTIVITET Henjum K*#., Yaqub S#., Mahic M#., Aandahl E. M#., Bjørnebeth B. A*., Tasken K#. Bioteknologisenteret i Oslo#. Ullevål universitetssykehus, Gastrokirurgisk avdeling*. Oslo. Bioteknologisenteret i Oslo og Ullevål universitetssykehus har et samarbeidsprosjekt for å kartlegge nye strategier for forebygging og behandling av kreft i tykktarmen. Introduksjon: Når det utvikler seg en kreftsvulst forsøker immunforsvaret i kroppen å fjerne svulsten. Vi ønsker å undersøke hvorfor immunforsvaret ikke lykkes i å stanse utviklingen av kreftsykdommen. Vi vet at det er bremsemekanismer i immunforsvaret som aktiveres under kreftutviklingen. Ved å blokkere bremsemekanismen tror vi at kroppen selv kan bli kvitt eller hemme utviklingen av svulsten. Dette vil kunne danne grunnlag for en ny måte å behandle kreft på. Metode: Mer spesifikt er hensikten med prosjektet å kartlegge hvilke funksjoner regulatoriske T-celler har ved tumorutvikling ved colonrectal cancer og eventuelt andre humane maligne tumores. Regulatoriske T-celler hemmer effektor T-celler og svekker antigen-spesifikk immunfunksjon. Vi tar blod fra pasienter med coloncancer og renser ut regulatoriske T-celler fra blodet. Deretter tilsettes CEA-peptider til blod med og uten regulatoriske T-celler. Vi har etablert in vitro modellsystemer for deteksjon av ulike typer immunresponser, og har effektive metoder for evaluering av den immun suppressive aktiviteten til regulatoriske T-celler. Videre har vi identifisert adaptive regulatoriske T-celler, som er COX-2 positive, i perifert blod og i tumor fra operasjonspreparater fra coloncancer pasienter. Vi har også etablert metoder for å måle spesifikk anti-tumor immunaktivitet, der vi bruker CEA-peptider. Resultater: In vitro forsøk har vist at immunresponsen mot coloncancerspesifikke peptider bedres når man fjerner regulatoriske T-celler fra blodet til disse pasientene. Vi ser også den samme bedring i immunrespons når man tilsetter COX-hemmere.

Gastroentrologi

Vi er nå i sluttfasen med disse forsøkene og resultatene vil bli presentert. Videre forsøk vil være å gjenta forsøkene på de pasientene som er operert og ikke har fått residiv. Det blir da interessant å se på immunresponsen mot CEA-peptider når de er cancerfrie.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

124

SAMMENLIGNING AV PROTEINEKSPRESJON AV CYCLIN B1 og D1 I RECTUMOG COLON-CARCINOMER Aamodt, R1, Norheim-Andersen, S2, Roald, B4, Bukholm, G3, Bakka, A1, Bukholm, IRK1. 1) Kirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus, 1478 Lørenskog. 2) PatologiskAnatomisk avdeling, Akershus Universitetssykehus. 3)Epi-Gen Instituttet, Akershus Universitetssykehus.4) Patologisk-Anatomisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo. Bakgrunn: Endret regulering av cellesyklus spiller en viktig rolle i carcinogenese. Cycliner og cdk-er kontrollerer cellesyklus og det ses ofte defekter i uttrykk av disse proteinene i carcinomer. Det er holdepunkter for at det finnes biologiske forskjeller i carcinomer med utgangspunkt i colon i forhold til carcinomer som oppstår i rectum. Siden reguleringsdefekter i cellesyklus kan være en av de første forandringene i utvikling av cancer, ønsket vi å undersøke om uttrykk av proteinene som regulerer cellesyklus, kan være forskjellige i rectumcarcinomer i forhold til i coloncarcinomer. Materiale og metode: Svulster fra 274 pasienter operert for cancer recti 1992 – 2000 er undersøkt med immunhistokjemi for ekspresjon av cyclin B1 og cyclin D1. Dette er sammenlignet med verdier som tidligere er funnet for de samme cycliner ved 219 coloncarcinomer (Bondi, J. et al 2005). Resultater: Preliminære data tyder på en forskjell i ekspresjon av cyclin B1 og cyclin D1 ved sammenligning av rectumcarcinomer opp mot coloncarcinomer. For begge cycliner var det en tendens til størst ekspresjon i rectumcarcinomene. Forskjellen var størst for cyclin D1. Konklusjon: Foreløpige resultater tyder på biologiske forskjeller mellom colon- og rectumcarcinomer. Resultatene blir diskutert.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

125

PEROXISOME PROLIFERATOR AKTIVERT RECEPTORER PPARα OG – δ SAMT PPARγ CO-FAKTOR PGC-1 ER NEDREGLERT I KOLON CANCER; LINK MELLOM DIABETES OG KOLON CANCER Kannisto K1, Sonerud T1, Størkson R1, Jonsdottir K1, Nergaard BJ2, Sahlin Y3, Pietiläinen K4, Bukholm G1 og Bukholm I1 1.Epigen lab, Akerhus Universitets sykehus, 1478 Lørenskog

Gastroentrologi

Det finns en tydelig link mellom adipositas, insulinresistens og risiko for å utvikle koloncancer. PPARs er nukleære transkriptionsfaktorer som aktiveres av ulike fettsyrer og dess metabolitter. PPARs er kandidategener for diabetes typ II med sentral påvirkning på metabolismen, men også på celledifferensiering og cellevekst. PGC-1 er co-transkriptionsfaktor som øker effekten av de ulike PPARs. PPARδ har vist i tidligere musmodel å beskytte mot kolon polyposis. Vi har kartlagt uttrykk av de ulike PPARs og flere metabolt aktive gener med hjelp av real-time PCR hos 62 pasienter som ble operert for koloncancer og sammenlignet genutrykk mellom tumorvev og frisk slimhinne fra samme pasient. Resultat fra disse studier viser statistisk signifikant lavere utrykk av bl.a. nukleære reseptorer PPARα og –δ hos tumorer sammenlignet med frisk slimhinne (p< 0,001), mens PPARγ utrykk forendres ikke signifikant. Også PGC-1 nivåer er signifikant lavere hos tumorer sammenlignet med frisk slimhinne (p<0,0001). Disse resultat indikerer at tumorcellernes sentrale matabole veier avviker fra frisk slimhinnes og dess forendrede proliferative egenskaper kan påvirkes av forendret uttrykk av PPARα, –δ og PGC-1. Samme metabole veier påvirkes også av insulinresistens og disse metabole veier kan agere som terapeutisk mål mot coloncancer i fremtiden.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

MORBIDITET OG MORTALITET VED ØYEBLIKKELIG HJELP COLORECTALKIRURGI 2002-2003. Ellensen, V. S., Mortensen, J. H., Baatrup, G. Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Introduksjon: Vi har foretatt en retrospektiv validering av resultatene ved akutt kirurgi (ØH) ved gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Målet med studien var å avdekke om spesielle pre-, per- eller postoperative forhold innvirker på mortalitet og morbiditet. Resultatene ble sammenlignet med internasjonale data. Materiale og metode: Alle (n=200) pasienter operert som ØH (ZXD00) i 2002 og første halvår 2003 med operasjonskodene JFB, JFC, JFD, JFF, JFH og JGB ble inkludert. Oppfølgingstiden varierte fra 36 til 54 måneder. Hos hver av de inkluderte pasientene ble journalen gjennomgått. Resultater og konklusjon: 30 dagers mortaliteten var 12,5%. Totalmortaliteten var 48% ved 36 måneders oppfølgingstid. Dersom totalmortaliteten fordeles på aldersgrupper, er det økt risiko med alder;- fra ca 15% under 50 år, til ca 70% fra 70 år og oppover. Samme tendens ser vi for mortalitetsrisiko fordelt på ASA gruppe;ca 8% for ASA 1 og 2, 25% for ASA 3 og 43,5% for gruppe 4 og 5. Den siste tiden har det vært fokus på intervensjonstidspunkt. Vi har i vårt materiale en tendens til økt mortalitet ved operasjon på natten (00.00-08.00), men resultatet er ikke signifikant. Analyse av andre faktorer, komplikasjoner og subgrupperinger vil legges frem på høstmøtet.

126

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

127

COLOR II: A RANDOMIZED CLINICAL TRIAL COMPARING LAPAROSCOPIC AND OPEN SURGERY FOR RECTAL CANCER. Buunen M, COLOR Study Group Department of General Surgery, Erasmus University Hospital Rotterdam, Dr. Molewaterplein 47, 3015 GD, Rotterdam, The Netherlands.

Gastroentrologi

Background Laparoscopic surgery is in widespread use for a variety of abdominal procedures. Oncological safety and feasibility has always been a prerequisite for its application. Short and long term outcomes for colonic surgery are investigated in large randomized clinical trials. The rectum is considered to be a separate organ in its own kind. Hence the need to compare outcomes of laparoscopic and open surgery in the treatment of solitary rectal cancer. Methods The COLOR II trial is an international randomized clinical trial. Currently 16 hospitals from Europe and Canada are including patients. The primary endpoint of this study is loco-regional recurrence rate 3 years post-operatively. Secondary endpoints cover, quality of life, survival at 3-, 5- and 7-years post-operatively and complications. Results By the end of June 2006, hospitals from the Netherlands, Belgium, Germany, Sweden, Denmark and Canada have included 218 patients. Average conversion rate is 21%. Distribution of age, location of the tumor and radiotherapy are equal. Most tumors are located in the mid-rectum (~ 50%). Conclusions Although feasibility and safety of laparoscopic surgery in the treatment of colonic surgery seems to be proven, accurate clinical date on rectal cancer is lacking. The applicability of laparoscopic surgery in the treatment of rectal cancer has yet to be proved by randomized clinical trials. Completion of the COLOR II trial is expected by the end of 2008.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

128

LAPARASKOPISKE COLONRESEKSJONER FOR ADENOMER Wexels JC, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Asker & Bærum HF, 1309 Rud. Det foreligger ikke entydige retningslinjer for hvordan man skal behandle pasienter med adenomatøse forandringer i colon. Valg av behandlingsmetode avgjøres av adenomets størrelse, vekstmåte (polypøs/flateformig), beliggenhet, mulighet for radikal fjernelse, samt mulighet for kontroll og oppfølging.Vi har retrospektivt sett på de pasienter som er operert med laparaskopisk colonreseksjon for adenomatøse forandringer i colon i perioden januar 2000-april 2006. Pasientene har fått påvist adenomatøse lesjoner i colon/rektum, og kliniske funn og biopsier har ikke har verifisert cancer. Materialet omfatter 35 pasienter, 23 kvinner og 12 menn. 3 pasienter fikk blåfargemerket tumor preoperativt. Preoperative biopsifunn: Høygradig intraepitelial neoplasi (6), Grov dysplasi (12), Moderat dysplasi (10), Lett dysplasi (1), Annet (6). Det ble utført 10 høyresidige hemikolektomiar, 9 ileocøcale reseksjoner, 6 lav fremre/rektosigmoidreseksjoner, 4 sigmoideumreseksjoner, 1 reseksjon av kolon transversum, 1 hemikolektomia sin, og 4 kolonreseksjoner av annen type. En operasjon ble konvertert til åpen operasjon. To pasienter måtte reopereres pga blødning i maskinanastomosen (lav fremre). Den ene ble reoperert laparaskopisk, den andre reoperert åpent. Det ble gjort sutur av kar på begge.1 pasient ble relaparaskopert på mistanke om blødning, men med negativt funn. 1 pasient ble reinnlagt pga bekkenabscess, som ble behandlet med drenasje og antibiotika.1 pasient ble reoperert pga striktur i anastomosen. Han døde 3 uker senere av apoplexia cerebri. Median liggetid var 5 dager (1-18). Gjennomsnittlig liggetid 5,8 dager. Endelig histologisvar: Infiltrerende adenocarcinom (6), høygradig intraepitelial neoplasi (11), grov dysplasi (8), moderat dysplasi (4), uspesifisert atypi (2), ingen patologi (4). Det ble ikke påvist noen glandelmetastaser av i alt 175 undersøkte lymfeknuter. Det ble undersøkt i gjennomsnitt 5 lymfeknuter pr. pasient median 4 (0- 26), ved lab for patologi DNR. I større materialer finner man imidlertid positive glandler i 18% av T1 cancere, som tilsier at det er riktig å gjøre formelle reseksjoner (Ann Surg 2005;242:472-479). Laparaskopi synes å være en god operasjonsmetode, men det er vanskeligere å palpere lesjonene. Derfor fikk 3 av våre pasienter blåfargemerket tumor preoperativt. Konklusjon: Laparaskopisk colonreseksjon kan gjennomføres med akseptabel grad av komplikasjoner. Adenomer må fjærnes radikalt for å unngå/utelukke cancerutvikling. Infiltrerende carcinom forekom hos 17% av våre pasienter. Formelle colonreseksjoner gir bedre staging med henblikk på videre behandling og kontrollopplegg.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

129

IMPLEMENTERING AV LAPAROSKOPISK ASSISTERT KIRURGI FOR COLONCANCER - EN PROSPEKTIV IKKE KONTROLLERT STUDIE Nedrebø BS, Knapp JC, Sigurdsson HK, Glomsaker TB, Kørner H. Gastrokirurgisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus Pb. 8100, 4068 Stavanger Bakgrunn: Resultater fra internasjonale randomiserte studier tyder på at kirurgi for kolorektal kanser kan utføres laparoskopisk med likeverdige resultater som tradisjonelt åpent. Vi valgte å innføre laparoskopisk kirurgi for kolonkanser hos utvalgte pasienter i vår avdeling, og vi har registrert disse prospektivt med tanke på kirurgisk gjennomføring og kvalitet av resektatene. Metode: I perioden 01.10.05 til 01.08.06 ble det operert cancer i høyre colon og colon sigmoideum med både åpen og laparoskopisk teknikk. Tre kirurger behersket den laparoskopiske teknikken. Cancer i colon transversum, venstre fleksur/descendens og ca. recti ble operert med åpen teknikk. Der man på preoperativ CT eller peroperativt mistenkte en T4cancer ble også operasjonen gjort åpen. Prospektiv datainnsamling innbefattet per-og postoperative data samt komplikasjoner, kirurgens vurdering av prosedyren, og registrering av histologiske parameter basert på mal for standardisert rapportering for ca. coli ved avd. for patologi. Resultater: Av 69 registrerte operasjoner for coloncancer i det aktuelle tidsrommet ble 19 (27,5%) operert laparoskopisk, 45 (65,2%) åpent og 5 (7,2%) konvertert. Det var ingen forskjell vedr. kjønn, alder, peroperative komplikasjoner, fornøydhet hos operatør eller postoperative komplikasjoner. Det var signifikant kortere liggetid og mindre blodtap peroperativt i laparoskopigruppa. Histologiske data viste ingen forskjell i preparatlengde, proximal eller distal reseksjonslengde, cirkumferent reseksjons margin og antall lymfeknuter. Det ble funnet signifikant færre pasienter med lymfeknutemetastaser i laparoskopi-gruppen, og dermed signifikant færre pasienter med Dukes stadium C. Det var ingen forskjell i T stadium.

Gastroentrologi

Tolkning: Våre data gjenspeiler første erfaringer av implementering av laparoskopisk kirurgi for coloncancer. Både kliniske korttidsresultater og patologifunn tilsier at det er grunnlag for videre implementering av denne teknikken. Lavere andel av pasienter med Dukes stadium C tilskriver vi preoperativ pasientseleksjon, da det totale antallet lymfeknuter i preparatene var lik for begge grupper.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ANASTOMOSE OG COLON CANCER KIRURGI. Esther Kuhry∗, COLOR Study Group ∗Kirurgisk avdeling, Sykehuset Namsos, Helse Nord-Trøndelag HF. En av de farligste komplikasjoner etter colon kirurgi er anastomose lekkasje. Det er usikkerhet om teknikk og metode har effekt på resultatet. Postoperativ forløp og eventuelle komplikasjoner er analysert hos 1287 pasienter inkludert i COLOR-studien (Colon cancer Laparoscopic or Open resection). 627 pasienter var randomisert til laparoskopisk kirurgi og 621 til åpen kirurgi. Det primære formålet var overlevelse uten cancer tre år etter kirurgi. Det sekundære formålet var korttidsmorbiditet og mortalitet, antall positive reseksjonskanter, lokale residiv fra trochar-inngang eller sår, metastaser, overlevelse og blodtap i løpet av inngrepet. Vi sammenlignet forskjellige metoder for å lage anastomoser (end-to-end vs end-tosite, sutur vs stapler). Vi presenterer resultater fra denne studien med tanke på anastomose teknikk og diskuterer litteratur omkring temaet.

130

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

131

RESULTATER ETTER DE FØRSTE FEM PASIENTER OPERERT MED LAPAROSKOPISK PROKTOCOLEKTOMI MED ANLEGGELSE AV RESERVOAR Villanger O, Røsok BI, Rosseland AR, Mathisen Ø og Edwin B. Kirurgisk klinikk 1, Gastrokirurgisk avdeling og Intervensjonssenteret, Rikshospitalet. Bakgrunn: Laparoskopisk teknikk benyttes nå gradvis mer til behandling av colorektal sykdom. Spesielt er teknikken egnet til å komme tilstrekkelig ned på og få god oversikt over bekkenbunnen. Det er foreløpig rapportert få prosedyrer på verdensbasis av laparoskopisk IPAA. Vi presenterte på høstmøtet 2005 vår første laparoskopiske proktocolektomi med anleggelse av ileal J- pouch-anal-anastomose (IPAA) mini-invasivt i en seanse. Vi har nå operert fem pasienter og vil fremlegge våre erfaringer og resultater. Materiale: Tre kvinner og to menn er siden juni 2005 operert med mini-invasiv prosedyre. Pasientene var relativt unge med median alder 26 år (aldersvariasjon 18-38 år). Median BMI var 2.8 (variasjon 17.6 - 26.6). To av pasientene hadde familiær adenomatøs polypose med utvikling av grov dysplasi ved repeterte colonbiopsier, tre pasienter ulcerøs colitt hvorav to hadde behandlingsrefraktær sykdom mens en hadde funn av høygradig dysplasi etter 15 års sykdom. Resultater: Colonreseksjonen ble gjennomført som en omentsparende prosedyre med bruk av fire 5-12mm Versa-Step® porter. Arteria ileocolica ble delt relativt distalt, mens de øvrige colica-karene ble delt relativt sentralt. Rektumdisseksjonen ble utført som en TME prosedyre. Selve reservoaret ble konstruert ekstrakorporealt gjennom et cirka 5 cm langt tverrsnitt lagt i forlengelse av porten plassert umiddelbart over symfysen. Laparoskopi gav meget god oversikt over bekkenbunns-anatomien og tillot oss å anlegge den distale anastomosen helt ned på linea dentata. Data angående operasjonstid, per- og postoperative komplikasjoner, liggetid, behov for postoperativ analgesi, mobilisering, tid til oral føde vil bli presentert.

Gastroentrologi

Konklusjon:. Reservoar kirurgi utført med laparoskopisk, mini-invasiv teknikk har de samme fordeler som mini-invasiv kirurgi for øvrig. Våre erfaringer tilsier at laparoskopisk proktocolektomi bør vurderes hos utvalgte pasienter.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

132

INNFØRING AV MR BEKKEN OG KONSEKVENSER FOR BEHANDLINGEN AV REKTUM CANCER. Wiedswang G1, Johannessen HO1, Drolsum A2, Carlsen E1, Johnson E1. 1 Gastrokir avdeling, Ullevål Universitetssykehus 2 Radiologisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: MR av bekken er innført som standard preoperativ utredning av rektumcancer, og MR funn selekterer pasienter til neoadjuvant behandling. Vi ønsket å undersøke omfanget av neoadjuvant behanding, samsvar mellom preoperativ MR og histologisk undersøkelse av rektumresektatet, samt følger av preoperativ radiokjemoterapi på det kirurgiske resultatet. Metode: Journaler inkludert preoperativ radiologisk utredning og postoperativ histologisk undersøkelse hos pasienter operert elektivt for cancer rekti med kurativ intensjon i årene 2003-2005 ble gjennomgått og resultatene registrert i egen database for analyse. Resultat: 107 pasienter ble inkludert, hvorav 64 menn. Median alder 66 år, median sykehusopphold 13 dager. MR var del av den preoperative utredningen hos 65% av pasientene i 2003, 78% i 2004 og 83% i 2005. 88 av pasientene (82%) ble operert direkte mens 19 pasienter fikk preoperativ adjuvant behandling. Indikasjon for neoadjuvant behandling var infiltrasjon til genitalia (n=8), infiltrasjon til sacrum (n=2) eller kort avstand til mesorektale fascie(n=9). Antall pasienter som fikk neoadjuvant behandling økte signifikant gjennom registreringsperioden, 6% ble forbehandlet i 2003, 22% i 2004 og 34% i 2005. Det var stor diskrepans mellom CRM målt ved MR og histopatologisk CRM, spesielt tidlig i registreringsperioden og hos pasientene som hadde fått neoadjuvant behandling. I registreringsperioden var det fire peroperative perforasjoner (3.7%), alle pasienter operert uten forbehandling i 2003. Det ble knapt registrert kirurgiske komplikasjoner i den neoadjuvante behandlingsperioden. 50% av pasientene operert etter forbehandling fikk utført rectumamputasjon, og det var signifikant flere lave rectumcancere (<=5 cm fra anus) i den neoadjuvant behandlede gruppen (50% vs 14%). Komplikasjonsraten i de to gruppene var ikke signifikant forskjellige. Et perioperativt dødsfall og en ileus som nødvendiggjorde operasjon samt en reoperasjon pga blødning oppsto i den ikke forbehandlede gruppen, mens en anastomoselekkasje ble registrert i den neoadjuvant behandlede gruppen. Forøvrig komplikasjoner som sårinfeksjon (7), cystitt (6), perianalabscess (4) og sårruptur (1). Konklusjon: En økende andel av rektumcancere får neoadjuvant behandling, spesielt lave rektum cancere. Kirurgisk komplikasjonsrate synes ikke signifikant forskjellig i de to gruppene. Observasjonstiden er for kort til å vurdere effekt på overlevelse.

Program Sider

26-09-06

15:52

Side 6

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

133

RESULTATER VED BEHANDLING AV RECTUMCANCER I KURATIV HENSIKT BÆKKELUND, O., CARLSEN, WIEDSWANG, G., HENJUM, K.

E.,

JOHNSON,

E.,

JOHANNESSEN,

O.,

Gastrokirurgisk avdeling, 0406 Ullevål Universitetssykehus

Gastroentrologi

Bakgrunn: Total mesorectal exsisjon ble innført som standard operasjonsmetode ved Ullevål Universitetssykehus fra 1.11.1993. I perioden frem tom desember 2002 ble det behandlet 353 pasienter med primært adenocarcinom i rectum (<16 cm), derav fikk 251 (71,1%) utført kirurgisk behandling i kurativ hensikt (R0 og R1). Vi ønsker å presentere våre resultater. Materiale: Av 251 pasienter fikk 150 (59,8%) utført LFR, 68 (27,1%) APR og 33 (13,1%) Hartmanns operasjon (HM). 75 pasienter (29,9%) var Dukes A, 86 pasienter (34,3%) Dukes B og 90 pasienter (35,8%) Dukes C. 135 (53,8%) av pasientene hadde oppgitt CRM, derav 12,6% CRM≤0,1cm. 3,6% var R1 reseksjoner og 96,4% R0. 13 pasienter (5,2%) fikk preoperativ onkologisk behandling. Resultater: Gjennomsnittsalder var 70 år (n=251, derav 53% menn, median 73). Median observasjonstid var 4,7 år. Vi fant 4% postoperativ mortalitet, 8,8% anastomoselekkasje (15,4% mortalitet) og 11,2% peroperativ perforasjon. 29,6% av de perforerte fikk adjuvant onkologisk behandling. 8,8% utviklet lokalt residiv (R0=7,4%, R1=33,3%) og median tid til residiv var 443 dager. 25% av de perforerte og 23,5% med CRM ≤0,1cm utviklet lokalt residiv. Forekomst av lokalt residiv ved Dukes stadium var henholdsvis 1,6% ved A, 10,5% ved B og 13,2% ved C. 53 (21,1%) pasienter utviklet fjernmetastaser etter median tid 653 dager, derav 2 pasienter (3,8%) etter 5 år. 5,4% med Dukes A fikk fjernmetastaser, 16,3% ved Dukes B og 38,5% i Dukes C. 10 pasienter (4%) utviklet både lokalt residiv og metastaser. 5-års overall- og cancerspesifikk overlevelse var henholdsvis 58,0% og 77,8%. 5 års overlevelse ved lokalt residiv var 28,1% (45,5% med metastaser) og ved metastaser 31,5% (18,9% med lokalt residiv). Konklusjon: Våre resultater er på samme nivå som i internasjonal litteratur. Undersøkelsen viser viktigheten av å oppnå R0 reseksjoner og å unngå peroperativ perforasjon. Den viser også at for få pasienter med perforasjon fikk adjuvant onkologisk behandling og at antall pasienter som fikk preoperativ onkologisk behandling var for lavt i forhold til pasienter med lav CRM. Bedre preoperativ utredning med MR diagnostikk har senere økt denne andelen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

LOKALAVANSERT M0 RECTUM CANCER. LANGTIDSOPPFØLGING OG PROGNOSTISKE FAKTORER. Larsen SG*#, Wiig JN*, Dueland S^, Giercksky K-E*# *Avdeling for kirurgisk onkologi, ^Onkologisk avd, DNR, RikshospitaletRadiumhospitalet-HF. #Universitetet i Oslo. Bakgrunn: Ved DNR behandler vi lokalavansert rectumcancer multimodalt. Tall fra et samlemateriale ble presentert på høstmøtet i 2003. Ved preoperativ bestråling og kjemoterapi tyder enkelte nyere rapporter på forlenget tid til utvikling av lokale recidiver. Dette kan få konsekvenser for framtidig oppfølging. Våre langtidsdata presenteres. Materiale og metode: Prospektiv registrering av 204 kliniske lokalavanserte rectumcancere (<16 cm fra anus), alle M0 og alle gitt mer enn 45 Gy preoperativt. Pasientene (median alder 66 år, 29% kvinner) er operert i tidsrommet 1991 – 2003. Median observasjonstid i materialet er 39 mnd. og 52 mnd for de som fortsatt lever ved oppgjøring av materialet (juni –06). Resultater: Multiviscerale og/ eller bekkenveggsreseksjoner ble utført på 61% av pasientene (rectumamputasjon 47%, lav fremre reseksjon 32%). R0, R1 og R2 reseksjoner ble oppnådd hos 74%, 21% og 5%. 5-års overlevelse var 62% og 31% for R0 og R1 mens ingen med R2 overlevde 5 år (median 15 måneder). N-stadium var en sterk prognostisk faktor for alle 3 endpoints i uni- og multivariat analyser. Downstaging til pT0 preoperativt var signifikant for overlevelse og utvikling av metastaser. Pasienter som hadde CEA respons (fra verdi >5 µg/l før- til <6 µg/l fire uker etter bestråling) var signifikant for både overlevelse og framtidig utvikling av metastaser. CEA respondere hadde lavere recidivrate og bedre overlevelse i multivariat analyse. Den kalkulerte 5-års recidiv raten var 13% for R0 reseksjoner og 24% for R1 reseksjoner. Observert tid til recidiv var median 17 mnd. (4-51) og til fjernmetastaser 11 mnd. (1-52) i totalmaterialet. N-stadium, CEA respons og alder over 60 år var signifikant i Cox multivariat analyse for overlevelse, og N-stadium, annulær tumor, peroperativ transfusjon av 3 enheter SAG eller flere samt preoperativ CEA for lokalt residiv. For fjernmetastaser var bare N-stadium og operasjonstid mer enn 6 timer negative prognostiske faktorer. På diagnosetidspunkt var det bare tilstedeværelse av annulær tumor og lokalisering av lav tumor som predikterte økt risiko for ikke å kunne oppnå en R0 reseksjon. Konklusjon: Ved multidisiplinær tilnærming kan 50% av pasientene med lokalavansert rectum cancer uten kjente metastaser, bli kurert. Både recidiv og fjermetastaser kan komme til syne lenge etter primærbehandlingen.

134

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

135

MAKROSKOPISK PERITONEAL TUMORGJENNOMVEKST VED RECTUM CANCER– AV KLINISK BETYDNING ? Sigurdsson HK1,3, Kørner H1,3,4, Dahl O2, Skarstein A3, Dørum LM5, Søreide JA1,3. På vegne av Norsk Rectum Cancer Gruppe 1 Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus. 2 Onkologisk avdeling, Medisinsk institutt. Haukeland Universitetssykehus, Bergen 3 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen. 4 Kompetansesenter for lindrende behandling HR Vest, Haukeland Universitetssykehus 5 Kreftregisteret, Oslo Bakgrunn: Lite har vært publisert om konsekvenser av peritoneal innvekst ved Rectum Cancer (RC). I denne studien har vi sett på hvilken rolle dette kan ha for overlevelse og lokalresidiv hos pasienter diagnostisert med RC i tidsrommet 1993 – 2002. Metode: Av til sammen 8755 nydiagnostiserte pasienter registerert i Norsk Rectum Cancer Register i tidsperioden, hadde 4366 pasienter (50 %) T3 eller T4 svulster lokalisert < 16 cm fra anal åpningen. 162 pasienter (4 %) av disse var diagnostisert med klinisk gjennombrudd av tumor til peritoneum. Resultater: Av de 162 pasientene var 91 pasienter (56 %) registrert med kun lokalt gjennombrud, 57 pasienter (35 %) hadde innvekst til tarm og 14 pasienter (9 %) hadde fjernaffeksjon av peritoneum. Det var ingen forskjell i kjønnsfordeling eller alder mellom gruppene med og uten innvekst. Sykdomsstadium var forskjellig, der 85 % av de med peritoneal affeksjon hadde T4 cancer mot 15 % hos de uten innvekst (p < 0.001). Strålebehandling var gitt til 30 % av de med innvekst mot 19 % hos pasienter uten innvekst. Innvekst til peritoneum var ingen signifikant prognostisk faktor for overlevelse uten om for pasienter uten metastaser, der median overlevelse var 32.6 mnd (range; 21.9-45.3) for pasienter med innvekst mot 61.8 (range; 56.9-66.7) for pasienter uten innvekst (p < 0.001). Pasienter med gjennombrudd til peritoneum hadde større risiko for lokalt residiv OR: 1.91 (range; 1.16-3.13)(p = 0.011).

Gastroentrologi

Konklusjon: En liten gruppe pasienter med RC har innvekst til peritoneum. De har større risiko for lokalt residiv, og hos pasienter uten fjernmetastaser ved diagnosetidspunkt har dette også innflytelse på overlevelsen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FORSKJELL I LOKAL RESIDIV OG OVERLEVELSE VED ULIKE OPERASJONSMETODER FOR CANCER RECTI VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS Bækkelund, O., Carlsen, E., Johnson, E., Johannessen, H.O., Wiedswang, G., Henjum, K., Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: Total mesorectal excisjon ble innført som standard operasjonsmetode ved Ullevål Universitetssykehus fra 1.11.1993. Med bakgrunn i den pågående diskusjon om økt recidivfrekvens og redusert overlevelse ved abdominoperineal rectumreseksjon (APR) i forhold til lav fremre reseksjon (LFR), har vi gjennomgått eget materiale og sett på resultater etter LFR, APR og Hartmanns operasjon (HM). Materiale: 251 pasienter har fra 1.11.93 tom 31.12.02 blitt operert for primært adenocarcinom i rectum (<16cm) med kurativ intensjon (R0=96,4%, R1=3,6%). Det var 118 kvinner og 133 menn med median alder 73 år (34-90år). Median observasjonstid var 4,8 år. Resultater: 150 (59,8%) pasienter fikk utført LFR, 68 (27,1%) pasienter APR og 33 (13,1%) pasienter HM. Respektive gjennomsnittsavstand fra analverge var 10,4 cm, 3,7 cm og 8,9 cm. Totalt fikk 5,2% preoperativ onkologisk behandling (LFR 2,0%, APR 13,2%, HM 9,1%). TN- stadieinndeling er sammenlignbart i de tre gruppene for T1, T2 og T3 mens T4 andelen øker fra 1% i LFR til 7% i APR og 21% i HM gruppen og lymfeknutemetastaser fant man hos henholdsvis 33,3%, 39% og 45%. Peroperativ perforasjon forekom hos 5% ved LFR, 22% ved APR og 18% ved HM. CRM var ≤0,1cm hos 6,1% ved LFR, 14,3% ved APR (n.s) og 31,6% ved HM (p=0.02). Lokal residivfrekvens var 6% for LFR og HM, 16,2% for APR . 5 års overall- og cancer spesifikk overlevelse var henholdsvis 68,4%/ 84,9% ved LFR, 49,7%/68,8% ved APR og 22,9%/43,2% ved HM. Det var ingen signifikant forskjell ved overall overlevelse mellom gruppene, men cancer spesifikk overlevelse ved LFR var signifikant høyere både i forhold til APR (P=0.012) og HM (p=0.002). Konklusjon: Studien viser en høyere andel T4 cancere, større andel pasienter med CRM ≤0,1mm og høyere perforasjonsfrekvens ved APR og HM sammenlignet med LFR. Frekvensen av lokal residiv var den samme ved LFR og HM, men høyere ved APR. Årsaken til at vi ikke finner flere lokale residiv i HM gruppen skyldes sannsynligvis at pasientene dør av andre årsaker før de rekker å utvikle residiv. Viktige tiltak for å forbedre prognosen etter kirurgi for cancer recti er nøye indikasjonsstilling for å redusere andel APR samt forbedrede operasjonstekniske tiltak for å redusere peroperativ perforasjonsfrekvens og for å øke CRM ved APR og HM.

136

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

137

SUKSESSRATE VED KIRURGI FOR LOKALT RESIDIV AV REKTUMCANCER ER UAVHENGIG AV OM DET VED PRIMÆRINNGREPET BLE GJORT TME ELLER IKKE. K. Flatmark*, J.N. Wiig*, S.G. Larsen*, S. Dueland**, K.E.Giercksky* *Avdeling for Kirurgisk Onkologi og **Onkologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF

Gastroentrologi

Det har vært hevdet at kirurgi for residiv av rektumcancer er vaskeligere å gjennomføre radikalt når primærinngrepet er gjort med total mesorektal eksisjon (TME) av rektum enn hvis det ikke er utført TME. Materiale: Fra september 1990 til januar 2004 ble det foretatt 232 inngrep for residiv av rektum- eller rectosigmoid cancer ved Det Norske Radiumhospital. Fra dette materialet ble alle pasienter med primærcancer opp til og med 12 cm, uten synkrone metastaser og som hadde gjennomført standard strålebehandling identifisert, totalt 94 pasienter. Av disse var 52 pasienter primæroperert i perioden 1990-1993 og 42 i perioden 1994-2004, og ble kategorisert som henholdsvis non-TME og TME-operert. Gruppene skilte seg ikke signifikant med tanke på alder, kjønn eller lokalisasjon av primærtumor og residiv. Resultater: Forekomsten av R0/R1/R2-reseksjoner var lik i de to gruppene. Fem-års estimert overlevelse var 27%, og det var ingen forskjell i overlevelse mellom gruppene, heller ikke på forekomsten av nytt residiv etter residivoperasjon. Konklusjon: Utført TME gir, vurdert ut fra dette materialet, ikke redusert sjanse for vellykket residivinngrep.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV REKTOVAGINAL FISTEL MED INTERPOSISJON AV MARTIUS LAPP Villanger O, Schultz A, Talseth T, Stange M og Mathisen Ø. Kirurgisk klinikk 1, Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Bakgrunn: Rektovaginal fistel er en fryktet komplikasjon blant annet til inflammatorisk tarmsykdom og sfinkterruptur. Målet ved behandlingen av rektovaginale fistler er å fjerne fistelen og samtidig bevare vaginal form og anal kontinens. Dette er ofte svært korte fistler som løper mellom rektums forflate direkte inn i vaginas bakflate og det kan være vanskelig å få primær lukning. Flere metoder benyttes pr i dag til denne type kirurgi, blant annet advancement flap. Det er beskrevet varierende resultat på denne metoden. Vi har derfor tatt i bruk en annen behandlingsmetodikk med transvaginal reseksjon av fistel og interposisjon av Martius lapp. Metoden er veletablert ved lukning av vesicovaginale fistler. Fettputen i labia major er vaskularisert bakfra og kan mobiliseres som en stilket lapp og interponeres mellom rektal- og vaginal vegg. Materiale: Tre kvinner med aldersvariasjon fra 22 til 44 år er siden november 2005 operert ved Rikshospitalet med interposisjon av Martius lapp for relativt korte rektovaginale fistler fra rektums forvegg direkte inn i vaginas bakflate. Pasient 1 ble operert for ulcerøs colitt med proktocolectomi og bekkenreservoar i 2000. Forløpet ble komplisert med intraabdominal abscess, ileus, trang anastomose og pouchitt. Pasienten utviklet etterhvert tre parallelle rektovaginale fistler fra vaginas bakflate til rektum like distalt for anastomosen. Pasient 2 fikk i 1998 anlagt reservoar og det er tvil angående primær diagnosen (Mb Crohn eller ulcerøs colitt). Det ble utført gjentatt dilatasjon av anastomosen og pasienten utviklet etterhvert en enterovaginal fistel mellom rektumrest og vaginas bakflate. Pasient 3 fikk i forbindelse med fødsel suturert perianal rift grad 1, og utviklet kort tid etter dette en rektovaginal fistel som gikk transsfinterisk. Alle pasientene fikk i samme prosedyre utført laparoskopisk anlagt avlastende bøyleileostomi. Resultater: Vi har registrert postoperative resultat og etterkontrollert alle pasientene. Første pasient tolererte ikke stomi og fikk lagt den tilbake etter seks uker. Vel 1 mnd seinere ble det påvist en liten fistel utenfor det opererte området. Fistelen kan muligens ha vært lukket på operasjonstidspunktet. Hos andre pasient har vi nå vel to mnd observasjonstid etter tilbakelegging av stomi, og både klinisk undersøkelse og MR viser komplett tilheling. Hos tredje pasient er det ved klinisk undersøkelse og MR ikke tegn til fistel etter fem mnd observasjonstid og stomi skal legges tilbake snarlig. Konklusjon: Noen av disse pasientene hadde før aktuelle operasjon over lang tid fått ulike typer behandling for sin fistel uten tilfredsstillende resultat. Hos en pasient er det tilkommet en ny fistel beliggende utenfor det opererte området. Hos en av de tre pasientene er stomi lagt tilbake uten residiv av fistel. Lukning av rektovaginal fistel med interposisjon av Martius lapp kan være et godt behandlings alternativ ved rektovaginale fistler, men vi trenger lenger observasjonstid og større materiale.

138

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

139

PALLIATIV KIRURGI VED AVANSERT RECTUMCANCER – EN NASJONAL KOHORTSTUDIE Sigurdsson HK1,3, Kørner H1,3,4, Dahl O2, Skarstein A3, Søreide JA1,3. På vegne av Norsk Rectum Cancer Gruppe 1 Kirurgisk avdeling Stavanger Universitetssjukehus. 2 Onkologisk avdeling, Medisinsk institutt. Haukeland Universitets Sykehus. 3 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen. 4 Kompetansesenter for lindrende behandling HR Vest, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Mulig nytte av palliativ kirurgi ved avansert rectumcancer (RC) er ofte en vanskelig vurdering hos enkeltpasienter, ikke minst pre-operativt. Denne prospektive studien av pasienter behandlet med palliativ kirurgi baseres på data fra Norsk Rektum Cancer Register. Metode: Av 4831 pasienter diagnostisert med RC i tidsrommet 1997 til 2001, fikk 854 (18 %) pasienter utført palliativ kirurgi. Statistisk bearbeidelse ble gjort med tanke på sykdomsstadium, alder, type kirurgi, og overlevelse. Resultater: Overlevelsen var signifikant bedre hos pasienter der det ble utført reseksjon av primærtumor; median 12.8 mnd (range; 11.4-14.2) mot 5.3 mnd (range; 4.4-6.1) hos pasienter uten reseksjon. Det var også en signifikant forskjell i median overlevelse mellom ulike aldersgrupper (< 60 år, 14.4 mnd; 60 til 69 år, 11.1 mnd; 70 til 79 år, 6.9 mnd ; > 80 år, 6.5 mnd. p < 0.001). For eldre pasienter over 80 år ble det ikke funnet forskjeller i overlevelse relatert til behandling. Tretti dagers mortalitet varierte mellom 2.3 % til 15.6 %, og var høyest hos pasienter over 80 år.

Gastroentrologi

Konklusjon: Palliativ reseksjon av primærtumor hos pasienter med avansert RC er assosiert med lengre overlevelse, men bl.a. seleksjon av pasienter vil påvirke dette resultatet. Hos de eldste pasientene bør andre behandlingsalternativer vurderes nøye før operativ behandling gjennomføres.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

140

HVORDAN GÅR DET MED PASIENTER SOM IKKE FÅR FJERNET SIN REKTUMCANCER? Carlsen, E., Johnson, E., Johannessen, H. O., Wiedswang, G., Henjum, K., Bækkelund, O. Gastrokirurgisk avdeling, 0406 Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: Siden november 1993 har avdelingen gjort en prospektiv registrering av svulster i rectum. Her ønsker vi å redegjøre for hvordan det går med pasienter som ikke har fått fjernet sin cancer ved kirurgi og som eventuelt bare har fått radiokjemoterapi eller best mulig støttebehandling. Materiale: I perioden november 1993 tom desember 2002 ble det diagnostisert 353 pasienter med adenocarcinom i rectum lavere enn 16 cm i rectum. 43 (12,2%) av pasientene fikk av forskjellige årsaker ikke fjernet sin cancer. Resultater: Gjennomsnittsalder var 74,8 år (median 75, n=43) mot 64,4 år (median 66, n=34) ved palliative reseksjoner (n.s.) og 70 år (median 73, n=252) (p<0.000) ved reseksjoner med kurativ hensikt. 18 (41,9%) var menn i motsetning til 70,6% menn (n.s.) ved palliative reseksjoner. Hos 10 (23,3%) var tumorstadium ukjent, 7 (16,3%) var Dukes C og 26 (60,5%) var Dukes D. 60,5% (26) av svulstene var lokalisert i midtre del (11-6 cm) av rectum og 32,6% (14) i nedre del. 7 pasienter (16,3%) ønsket ikke kirurgisk behandling og en cancer ble oppdaget ved obduksjon. Hos resten (35) ble tumor ansett som inoperabel i forhold til stadium, allmenntilstand og alder. 7 av disse hadde først fått strålebehandling. Ytterligere 12 pasienter fikk kombinasjoner av radiokjemoterapi (ingen kjønnsforskjeller). 21 (48,8%) pasienter fikk anlagt en avlastende colostomi. Gjennomsnittlig levetid var 299 dager (n=43, median 132, range 0-1953). Pasienter som fikk kombinasjoner av kjemoradioterapi levde i snitt 386 dager (n=19, median 180) mot 230 dager (n=24, median 109) i den ubehandlete gruppen (p=0.025). 17 av pasientene uten fjernmetastaser ved diagnosetidspunkt (35,3% med innvekst i naboorgan) levde i 431 dager (median 184) mens 26 pasienter med fjernmetastaser (46,2% med innvekst i naboorgan) levde i 213 dager (median 109) (p<0.000). Det var ingen forskjell på antall som fikk kjemoradioterapi i de to gruppene (henholdsvis 35,3% og 38,5%). 21 pasienter som fikk anlagt en avlastende stomi (14 med innvekst i naboorgan og 14 med metastaser) levde i snitt i 159 dager (median 132) mens 22 uten avlastning (3 med innvekst i naboorgan, 12 med metastaser) levde i 433 dager (median 138) (p=0.004). Det var ingen forskjell i levetid for menn og kvinner (295 vs 302 dager). Pasienter med palliativ reseksjon levde signifikant lengre (n=33, 489 dager, intention to treat) enn dem som ikke fikk fjernet sin cancer (n=43, 299dg) (p=0.002). Konklusjon: Pasienter med avansert rektumcancer som ikke får fjernet tumor lever signifikant kortere enn dem som får utført en palliativ reseksjon og ser ut til å være eldre enn de som får en palliativ reseksjon. De som får en eller annen form for radiokjemoterapi lever lengre enn dem som ikke får, og de som ikke har fjernmetastaser ved diagnosetidspunktet ser ut til å leve lengre enn dem som har fjernmetastaser.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

141

PALLIATIVE RESEKSJONER FOR RECTUMCANCER VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS

Bakgrunn: Siden november 1993 har avdelingen gjort en prospektiv registrering av inngrep for svulster i rectum. Her ønsker vi å redegjøre for hvordan det går med pasienter som har fått utført palliative reseksjoner (R2 reseksjoner). Materiale: I perioden november 1993 tom desember 2002 ble det diagnostisert 399 pasienter med svulster lavere enn 16 cm i rectum. 353 (87,8%) av disse hadde adenocarcinom, 310 fikk utført et kirurgisk inngrep. 35 (9,9%) av prosedyrene var palliative reseksjoner (R2 reseksjoner) hvor pasienten hadde makroskopisk tumorvev tilbake (71,4% menn). Alle pasientene er operert etter TME prinsippet. Resultater: Gjennomsnittsalder 64,5 år (median 66, n=35) mot 70 år (median 73, n=251) ved reseksjoner med kurativ hensikt (p<0.000). 23 (65,7%) hadde spredning til lever, 4 (11,4%) til lunger, 2 (5,7%) til lunger og lever, 5 (14,3%) til peritoneum og 1 (2,9%) til skjelettet. 5 pasienter (14,3%) fikk preoperativ bestråling. 17 (48,6%) av pasientene ble operert med lav fremre reseksjon, 9 (25,7%) med Hartmanns prosedyre og 9 (25,7%) med rektumamputasjon. 3 pasienter døde postoperativt (8,6%). 1 (5,9%) ble reoperert pga anastomoselekkasje. Hos 6 (17,1%) pasienter (5 menn) fikk man perforasjon av tumor eller av tarm nær tumor. 1 (16,7%%) av disse fikk lokalt residiv. 11 (31,4%) pasienter fikk postoperativ radioterapi (9 av disse kombinert med kjemoterapi) og 16 (45,7%) pasienter fikk kjemoterapi (7 bare kjemoterapi). 91,4% av preparatene var T3/T4 og 80% hadde lymfeknutemetastaser. Totalt 3 (8,6%) av pasientene fikk lokalt residiv etter henholdsvis 163, 361og 591 dager (total levetid 403, 419 og 1006 dager). Alle hadde metastaser til peritoneum, den ene fikk også perforasjon av tumor peroperativt. 34 (97,1%) pasienter er døde, en lever fortsatt. Gjennomsnittelig levetid for dem som er døde (intention to treat) var 508 dager (median 385 dager). Den som lever fortsatt, har levd i 4694 dager. Pasienter som fikk adjuvant radiokjemoterapi levde i 810 dager (median 610, n=20) mens de som ikke fikk adjuvant behandling levde i 383 dager (median 213, n=15) (p=0.06). Pasienter med preoperativ strålebehandling (3 fikk i tillegg adjuvant kjemoterapi) levde i snitt 522 dager (n=5), 1 fikk lokalt residiv. Konklusjon: Pasienter som blir tilbudt palliative reseksjoner er i stor grad menn og er signifikant yngre enn pasienter som blir operert med kurativ hensikt. Studien indikerer at kombinasjoner av neoadjuvant og adjuvant radiokjemoterapi kan ha en livsforlengende effekt hos pasienter med metastaserende sykdom på diagnosetidspunktet. Om radiokjemoterapi bør kombineres med kirurgi eller endoskopisk stenting, vil fremtidige studier vise.

Gastroentrologi

Carlsen, E., Johnson, E., Johannessen, H. O., Wiedswang, G., Henjum, K., Bækkelund, O. Gastrokirurgisk avdeling, 0406 Ullevål Universitetssykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PALLIATIV BEKKENKIRURGI VED AVANSERT RECTUM CANCER. Larsen SG*#, Wiig JN*, Dueland S^, Giercksky K-E*# *Avdeling for kirurgisk onkologi, ^Onkologisk avd, DNR, RikshospitaletRadiumhospitalet-HF. #Universitetet i Oslo. Bakgrunn: Ved DNR behandler vi lokalavansert rectumcancer multimodalt. I en del situasjoner foreligger det lokalavansert sykdom i bekkenet som enten ikke kan helbredes, eller det foreligger synkron fjernmetastatisk sykdom. I slike tilfeller er det vanskelig å ta stilling til om bekkenkirurgi bør forsøkes for om mulig å redusere plager fra bekkenhulen. Materiale og metode: Prospektiv registrering av 54 kliniske lokalavanserte rectumcancere M1 og/ eller R2(<16 cm fra anus), operert i tidsrommet 1991 – 2003, alle gitt mer enn 45 Gy preoperativt. Svulstene satt median 7 cm fra analåpningen (1-15 cm). Median alder var 64 år (26-85), kjønnsfordeling 33 menn/ 21 kvinner. Pasientene ble delt i 3 grupper: A) Tilstedeværelse av fjernmetastaser (n=35), B)R2-reseksjon etter kirurgi (n=10) eller C) tilsredeværelse av fjermetastaser og R2-reseksjon (n=9). Resultater: Hos 17 pasienter ble det utført rectumamputasjon, hos 16 lav fremre reseksjon, hos 11 Harmann’s operasjon og hos 10 kun en explorativ laparotomi. Multiviscerale reseksjoner ble utført hos 25 av pasientene med reseksjoner (57%). Pasientene var hospitalisert ved DNR i median 11 dager postoperativt (5-43) og hadde en operasjonstid på median 275 min (43-550 min). 30-dagers mortaliteten var 0%. Totalt utviklet 21 av 54 pasienter en eller flere postoperative komplikajoner (39%), flest i gruppe A med R2 reseksjon (60%). Totalt har pasientene en median overlevelse på 14 mnd. (1-83). Gruppe A hadde median overlevelse 15 mnd. (4-37 mnd), gruppe B 17 mnd. (3-83 mnd) og gruppe C 5 mnd. (1-33 mnd.) der gruppe B har signifikant bedre overlevelse enn de andre . Kun 20% av pasientene med fjernmetastatisk sykdom (B) utviklet lokalt recidiv i forløpet (p<0.001). Konklusjon: Pasienter med metastatisk rectum cancer og/ eller R2-reseksjon har en alvorlig sykdom og relativ kort levetid. De kan imidlertid ofte få fjernet sin lokalavanserte bekkentumor til en akseptabel komplikasjonsrisiko og lav recidivrisiko.

142

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

143

FORSKNING INNEN KIRURGISK PALLIATIV BEHANDLING – MULIGHETER ELLER BARE VANSKELIGHETER? Kørner H. Kompetansesenter for lindrende behandling i Helseregion Vest, Haukeland Universitetssykehus Gastrokirurgisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus Pb. 8100, 4068 Stavanger Kirurgisk behandling innen onkologi forbindes hovedsakelig med kurativ behandling. Imidlertid finnes det mange problemstillinger hos palliative pasienter som krever kirurgisk eller annen invasiv behandling for adekvat symptomlindring. Resultatmål innen kirurgisk behandling av kreftsykdommer utgjøres tradisjonelt av parameter som kurasjonsrate og overlevelse. Med dagens forbedrede muligheter for palliativ onkologisk behandling lever mange pasienter lengre enn tidligere, og kreftsykdommer kan til dels fortone seg mer som kroniske sykdommer. Denne trenden kan muligens i fremtiden føre til økende behov for intervensjon hos pasienter med langtkommen kreft, som tidligere hadde dødd på et tidligere tidspunkt. Det vitenskapelige grunnlaget for kirurgisk palliativ behandling er svært begrenset og består i stor grad av retrospektive studier med heterogene pasientgrupper. Det er knyttet en del vanskeligheter til adekvat forskning innen kirurgisk palliasjon: Kirurgisk-invasiv behandling er som regel av definitiv karakter; indikasjon for eventuelle inngrep stilles som regel i lys av svært individuelt grunnlag; frekvensen av sammenlignbare prosedyrer er ofte lav slik at det er vanskelig å få gode prospektive studier. Slike forhold utelukker som regel randomiserte studiedesign. Leger og sykepleier opplever det som etisk problematisk å drive forskning på i utgangspunkt svært vulnerable pasienter.

Gastroentrologi

Det er imidlertid stort behov for forskning innen kirurgisk palliasjon. Man bør fokusere på prospektive studier med entydige problemstillinger hos definerte pasientgrupper. Problemstillingen bør ha klinisk relevans og tilstrekkelig frekvens. Adekvat forskning forutsetter interesserte, gjerne tverrfaglige miljøer som ivaretar studiene.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

144

STOMISYKEPLEIERS VURDERING AV STOMIPROBLEMER Halvorsen S, Sæbuødegård K, Hårklau L, Nesbakken A. Aker Universitetssykehus Bakgrunn: Anleggelse av stomi er beheftet med mange komplikasjoner som også tidligere vist i retrospektive studier ved vårt sykehus. Vi ønsket nå i en prospektiv studie å kartlegge nøyaktig forekomsten av alle postoperative komplikasjoner og pasientens problemer relatert til stomianleggelse. Materiale og metode: Alle pasienter operert med stomi ble prospektivt registrert. Stomisykepleier registrerte alle komplikasjoner, funksjon og problemer som pasientene selv opplevde med stomien. Registrering ble foretatt under sykehusoppholdet (5-10 dager etter operasjonen), deretter 3 uker, 3 mndr, 6 mndr postoperativt. Ved hvert tidspunkt anslo stomisykepleier stomiens kvalitet på en skala fra 0 (dårligste) til 10 (optimalt resultat). Resultater: I alt 81 pasienter ble operert. Fem pasienter ble reoperert pga stomiproblemer, og deres stomi er vurdert etter siste operasjon. Stomisykepleier vurderte at 36 pasienter (44 %) hadde en helt problemfri stomi etter operasjon / reoperasjon, mens 45 (55 %) hadde større eller mindre problemer: Fem pas. hadde for lav stomi, 4 for høy og 6 for bred stomi. Åtte hadde suboptimal plassering. Det var sirkulasjonsforstyrrelse av større eller mindre grad hos 15 pas. (19 %). Stomien løsnet delvis fra hud hos 5. Ni pasienter hadde lekkasjeproblemer Det var ingen signifikant forskjell i stomiproblemer hos elektivt og ø.hj. opererte. Median (min-maks) score ved utreise var 7 (1-10), ved 3-ukers kontroll 8 (1-10), og ved 3 og 6 måneders kontroll 9 (1-10). Andelen pasienter som selv opplevde at det var problemer med stomien og stell av denne, falt fra 64 % umiddelbart postoperativt, til 40 % ved 3 ukers kontroll og 34 % ved 3 måneders kontroll. Konklusjon: Forekomsten av stomiproblemer var enda høyere enn vi hadde forventet, selv om kriteriene for vellykket stomi var strenge. Problemene avtar noe med tiden, men etter 3 måneder hadde fortsatt en tredjedel av pasientene problemer med stomien. Det er nødvendig med sterkere fokus på kirurgisk teknikk for å redusere stomikomplikasjoner.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

145

KOMPLIKASJONER VED STOMI-OPERASJONER Hårklau L, Halvorsen S, Sæbuødegård K, Nesbakken A. Kirurgisk klinikk, Aker Universitetssykehus. Bakgrunn : Anleggelse av stomi er beheftet med mange komplikasjoner slik vi også har vist i tidligere retrospektive studier ved vårt sykehus. Vi ønsket nå i en prospektiv studie å kartlegge den nøyaktige forekomsten av alle postoperative komplikasjoner relatert til stomianleggelse. Materiale og metode : Alle pasienter operert med stomi i perioden september -04 til desember-05 ble prospektivt registrert. Overlege registrerte pasientkarakteristika, operasjonstype og reoperasjoner, mens stomisykepleier registrerte alle stomirelaterte komplikasjoner, stomifunksjon og pasientens problemer med stomistell. Sykepleier vurderte også stomiens kvalitet på en skala fra 0 (dårligste) til 10 (optimalt resultat). Resultater : Det ble inkludert 81 pasienter i perioden, 32 (40%) akutt og 49 (60%) elektivt opererte. Femti (62 %) fikk anlagt endestomi (ileum 11, transversum 1, descendens / sigmoideum 38). Trettien pas. (38 %) fikk bøylestomi (ileum 16, transversum 3, sigmoideum 12). Seks pasienter hadde stomi fra tidligere, herav ble to reoperert pga stomisvikt. Vi har opplysninger om stomimarkering hos 68 pasienter. Hos 46 (65 %) var stomistedet markert preoperativt; hos 40 av 42 elektive pasienter, men kun hos 6 av 26 akutt opererte. Hos tre av 46 pasienter (7%) som hadde markert stomistedet viste det seg at stomien likevel var feil plassert, mens dette var tilfelle hos 5 av 22 pasienter (23 %) som ikke var markert på forhånd (p= 0.05). Fem pasienter (6 %) måtte reopereres på grunn av komplikasjoner og alle hadde anlagt endestomi, fire på sigmoideum og en på descendens. Tre av pasientene hadde omfattende nekrose av stomi og måtte relaparotomeres. Hos de to andre løsnet stomien fra huden og de ble reoperert med ny sutur.

På en skala fra 1-10 vedr. stomiens totale kvalitet ga stomisykepleier 14 % av pasientene score 10 (perfekt), 30 % av pasientene score 8-10, 42 % score 5-7, og 14 % score lavere enn 5. Bøyletransversostomi fikk dårligst score (median 2), og bøyle- og endeileostomi beste score (median 8). Konklusjon: Denne prospektive studien viste at stomiproblemer forekommer enda oftere enn vi hadde forventet ut fra tidligere studier. Sigmoideostomi er beheftet med de alvorligste problemene, og dette er relatert til sirkulasjonssvikt.

Gastroentrologi

Hele 45 pas. (56 %) hadde større eller mindre problemer med stomien eller stell av denne ifølge stomisykepleiers vurdering, flest ved bøylesigmoideostomi (92 %) og bøyletransversostomi (67 %).

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

146

BEHANDLING AV RECTALPROLAPS HOS PASIENTER MED CAUDA EQUINA SYNDROME. Heggelund, T. Sahlin, Y. Kirurgisk avdeling Sykehuset Innlandet avdeling Hamar. 2326 Hamar. Cauda equina syndrome kan oppstå som følge av komplikasjoner etter ryggkirurgi eller ryggfrakturer. I litteraturen står det angitt at rectumprolaps oftere forekommer hos pasienter med cauda equina syndrome. Imidlertid er kirurgisk behandling hos disse pasientene svært lite belyst i litteraturen. Pasienter med cauda equina syndrome har som følge av sin nevrologiske tilstand en åpenstående anus, det kan derfor være vanskelig å forutsi hvorvidt en rektopexi gir et tilfredsstillende resultat da man kan ha vanskeligheter med å oppnå kontinens. Vi har i løpet av de siste 3 årene operert 4 pasienter med cauda equina syndrome. 3 med rektumprolaps og 1 med anal prolaps. Vi ønsker derfor å presentere våre resultater så langt. Resultater: Vi har behandlet 3 kvinner og 1 mann, i alderen mellom 21-64 år. To hadde helt åpenstående anus og sensibilitetsutfall i perineum, de andre 2 hadde en viss knipeevne og enkeltsidig sensibilitetsutfall. Tre ble operert med sutur rektopexi og 1 ble strikkbehandlet via anoskop. Alle 4 angir klar bedring i livskvalitet som følge av at de er blitt kvitt sitt prolaps. Alle sier at inkontinensen som gjennstår etter operasjonen, ikke utgjør noe stort sosialt problem. En av pasientene bruker klyster og analpropp postoperativt, mens de resterende 3 ikke trenger noen tilleggsbehandling for inkontinensen. Diskusjon: Et økende antall ryggoperasjoner vil sannsyneligvis føre til økt forekomst av inkontinens som følge av cauda equina syndrome Dette blir en behandlingsmessig utfordring, da det er lite resultater publisert i litteraturen, og ingen standardisert behandlingsmetode er etablert eller anbefalt. Våre erfaringer med rektopeksi hos pasienter med cauda equina syndrome er så langt positive når det gjelder livskvalitet. Dette til tross for at 1 pasient fortsatt har åpenstående anus.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

147

NOIS-1: POSTOPERATIVE SÅRINFEKSJONER ETTER APPENDEKTOMI OG KOLECYSTEKTOMI Gaard, M¹, Madssen, TC², Løwer, HL², Eriksen, HM² ¹Sykehuset Levanger/ Helse Midt-Norge representant i referansegruppe NOIS, ²Avdeling for infeksjonsovervåking, Nasjonalt folkehelseinstitutt Bakgrunn Overvåking av sykehusinfeksjoner er en anerkjent del av smittevern i helseinstitusjoner. Studier har vist at opptil 30 % av postoperative sårinfeksjoner kan forebygges ved overvåking med tilbakerapportering til kirurger. På bakgrunn av dette ble forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkingssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (NOIS) vedtatt i 2005. Første overvåkingsperiode (NOIS-1) ble gjennomført samme år. Metode Sykehus som utførte appendektomi og kolecystektomi deltok i overvåkingen. Pasienter som ble operert mellom 1.9 og 1.12, 2005 ble inkludert. Pasientens infeksjonsstatus ble vurdert innen utskrivelse og opptil 30 dager etter operasjonen. Potensielle risikofaktorer ble registrert, og en amerikansk risikoindeks (NNIS) ble brukt til å beregne antall risikopoeng. Infeksjoner etter utskrivelse ble fanget opp ved at pasienten fylte ut et tilsendt skjema. Overflatisk sårinfeksjon, dyp sårinfeksjon og infeksjon i organ/hulrom ble registrert. Insidensandelen ble beregnet med 95% konfidensintervall (KI).

Diskusjon At de fleste infeksjonene oppsto etter utskrivelse, understreker viktigheten av oppfølging av pasientene også etter utskrivelse. Insidensandelen etter kolecystektomi er noe høyere enn det som er rapportert fra Europa (IPSE), men sammenligning er vanskelig, da IPSE ikke krever oppfølging 30 dager postoperativt og annet kodeverk benyttes. Det er viktig at resultatene av overvåkingen blir rapportert tilbake til de kirurgiske miljøene, da alle infeksjoner medfører en ekstra belastning for pasientene. Data bør brukes lokalt i evaluering og revidering av rutiner og smitteverntiltak.

Gastroentrologi

Resultater Appendektomi: Elleve sykehus sendte inn overvåkingsdata; 241 inngrep ble registrert og 195 ble fulgt opp i minimum 25 dager eller fikk infeksjon i oppfølgingstiden. 21 infeksjoner ble registrert. Dette gir en insidensandel på 10,8% (KI: 6,4% - 15,1%). 80% ble fulgt opp i mer enn 25 dager. 57% av infeksjonene oppsto innen utskrivelse. Av de 21 infeksjonene var 11 legediagnostisert og én pasientdiagnostisert overflatisk sårinfeksjon, fire dype sårinfeksjoner, og fem infeksjoner i organ/hulrom. Kolecystektomi: Ni sykehus sendte inn overvåkingsdata; 167 inngrep ble registrert og 159 ble fulgt opp i minimum 25 dager eller fikk infeksjon i oppfølgingstiden. 11 infeksjoner ble registrert. Dette gir en insidensandel på 6,9% (KI: 3,0% – 10,9%). Alle infeksjonene oppsto etter utskrivelse. Av de 11 infeksjonene var tre legediagnostisert og tre pasientdiagnostisert overflatisk sårinfeksjon, to dype sårinfeksjoner, og tre infeksjoner i organ/hulrom. For begge inngrepene økte insidensandelen med høyere risikopoeng.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

148

CELLE-SYKLUS- OG APOPTOSE-REGULERING, SAMT MORFOMETRIMÅLING AV CELLER I ADENOMER KAN FORUTSI RISIKO FOR UTVIKLING AV METAKRON KOLREKTAL CANCER. Soreide K, Buter TC , Janssen EA, Gudlaugsson E, Skaland I, Kørner H, Baak JP. Avdelinger for patologi/Gastro-kirurgi, SUS. Although adenomas may be precursors to colorectal cancers (CRC), knowledge concerning the development of metachronous CRC is scarce. We assessed whether differential expression of cell-cycle and apoptosis-regulating proteins and a monotonous population of elongated cells (MPECs) in colorectal adenomas could predict metachronous CRC by using immunohistochemistry on tissue microarrays in consecutive, population-based colorectal adenomas. Influence of classic features (e.g., grade, type, size) was examined. Of 171 patients with colorectal adenoma 86% (n=147) were eligible for study; 10 (7%) developed metachronous CRC. Median time to cancer was 69 months (range, 25–256). Median followup was equal for the non-cancer and cancer groups. Elevated expression of cell-cycle regulators p16INK4A, p21CIP1, and cytoplasmic/nuclear β-catenin correlated with increased CRC risk (all P < 0.0001), as did elevated expression of the anti-apoptosis protein survivin (P< 0.0001) and human telomerase reverse transcriptase (hTERT; P < 0.001). Survivin, hTERT, and nuclear β-catenin were the most predictive molecular markers (hazard ratios [HRs]: 6.3, 9.4, and 5.8, respectively). In a combined multivariate model, MPECs had the best overall prognostic ability (HR 28.2, 95% CI: 3.6–223.0), together with survivin, and hTERT. Within adenomas containing MPECs, several molecular markers further defined high-risk adenomas. Among several markers predictive for metachronous CRC development in colorectal adenomas, MPECs, survivin and hTERT may, when validated, provide information superior to conventional histology, with relevance for the clinical management of patients with colorectal adenoma.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

149

PREMALIGNE POLYPPER I RECTUM BEHANDLET MED TRANSANAL ENDOSKOPISK MIKROKIRURGISK (TEM-) RESEKSJON. Mousavi J, Lunde OC, Nesbakken A. Gastrokirurgisk avd., Aker Universitetssykehus. Bakgrunn: Bredbasede polypper i rectum recidiverer ofte etter enkel endoskopisk behandling, særlig dersom det foreligger grov dysplasi. Supplerende ablasjonsbehandling, med laser, APC eller andre metoder, kan redusere risikoen noe, men recidiv er fortsatt et problem og de kan være vanskelige å behandle. Tidlig cancer kan overses, og cancer- recidiv i mer avansert stadium er en risiko ved slik behandling. Mer radikale metoder er derfor attraktive. Metode og materiale: Alle pasienter er registrert prospektivt etter at vi startet med TEM-behandling i 1999. Alle pasienter er forsøkt kontrollert ved vårt sykehus minst hvert halvår i tre år. Observert og aktuarisk beregnet (Kaplan-Meier) lokal recidiv rate er beregnet. Observasjonstid er tid fra operasjon til siste endoskopiske kontroll for pasienter uten recidiv, til recidivdato for pasienter med recidiv. I alt 74 pasienter er operert, 12 med moderat dysplasi og 62 med grov dysplasi / carcinoma in situ. Trettitre pas. hadde tidligere fått slyngerecessert større eller mindre deler av polyppen, 4 hadde fått slynge + laserbehandling og 3 tidligere konvensjonell transanal excisjon. Resultater: Polyppene (evt. restpolypp) var beliggende 2 -15 (median 6) cm over analåpningen. De var median 3 (1-12) cm i diameter, og resektatet var median 4.5 (2-12) cm i diameter. Femten polypper (20 %) var så store at de måtte fjernes med piecemeal teknikk. Det ble gjort fullveggs excisjon hos 34 (46 %), hos de øvrige ble det dissekert i submukosa eller muscularis propria under hele eller deler av polyppen (på steder hvor man ellers ville dissekere inn i fri bukhule). Fem pasienter (7 %) har fått lokalt recidiv median 7 (4-17) mndr etter operasjonen. Observasjonstiden er median 10 (0-67) mndr, og fem års aktuarisk recidivrate er beregnet til 19 %.

Konklusjon: TEM er velegnet for behandling av premaligne polypper som er så store at de er vanskelige å sanere med andre metoder. Recidivraten er lav og alle recidiver har vært enkle å behandle.

Gastroentrologi

Alle recidiv har vært svært små (< 1 cm i diameter). Ett recidiv er akkurat oppdaget, de øvrige fire pasientene har blitt behandlet med laser og ingen har fått recidiv i løpet av 822 (median 12) måneders observasjonstid.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TRANSANAL ENDOSKOPISK MIKROKIRURGI (TEM) : ET NYTTIG SUPPLEMENT I BEHANDLINGEN AV VANSKELIGE POLYPPER OG TIDLIG-CANCER I REKTUM Nesbakken A, Mousavi J, Lunde OC. Gastrokirurgisk avd., Aker Universitetssykehus. Bredbasede, premaligne rektumpolypper byr på utfordringer i behandlingen og mange ulike behandlings-modaliteter finnes. Enkel slyngereseksjon, evt. repetert i flere seanser kan føre fram, og det finnes flere ulike ablasjons-teknikker som kan brukes som supplement. Det er ulike preferanser ved ulike sentra. Kirurgisk reseksjon kan være nødvendig for å sanere noen av disse polyppene. Konvensjonell transanal teknikk er mulig ved polypper i nedre og midtre rektum, men gir ofte begrenset oversikt på grunn av begrenset tilgang gjennom anus og på grunn av blødning. Disseksjonen kan da bli suboptimal og recidiv er ikke helt sjelden etter denne prosedyren. Det er nå etablert ny kirurgisk teknikk – Transanal Endoskopisk Mikrokirurgi (TEM) – flere steder i landet, og det er viktig at alle endoskopører er kjent også med dette tilbudet. TEM byr på en rekke fordeler framfor konvensjonell transanal reseksjon. Optikken er binokulær og gir godt dybdesyn og forstørrer 6 ganger. Sammen med velegnede diatermi-instrumenter som tillater full hemostase gir dette en helt annen mulighet for kontrollert disseksjon. Dette bidrar til å sikre frie reseksjonsrender til sidene og nøyaktig disseksjon i dypet, der man kan velge å gjøre mukosectomi eller fullveggs reseksjon. Spesialinstrumenter tillater sutur av tarmveggen. Lesjoner opp til 15-20 cm fra analåpningen kan nås. TEM-reseksjon tillater fullveggs biopsi av hele lesjonen i tilfeller hvor infiltrerende vekst ikke kan utelukkes. Den er overlegen alle ablasjonsteknikker når mer radikal behandling enn slyngereseksjon er nødvendig for å oppnå kurasjon. Noen pasienter med T1 cancer kan kureres med TEM og unngå stor reseksjon - som ofte blir en rektum-amputasjon ved disse distale tumores. Hos eldre og skrøpelige pasienter med T2-cancer kan TEM gi god palliasjon. Teknikk, muligheter og risiko ved TEM vil bli presentert i foredraget.

150

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

151

TIDLIG-CANCER I RECTUM BEHANDLET MED TEM Nesbakken A, Mousavi J, Lunde OC. Gastrokirurgisk avdeling, Aker Universitetssykehus. Bakgrunn: Pasienter med tidlig (T1) cancer i rektum kan kureres ved adekvat utført lokal reseksjon, men behandlingen er kontroversiell. Metoden er attraktiv særlig dersom alternativet er rectum-amputasjon. De senere år har vi med kurativ intensjon tilbudt TEM til pas. med middels eller høyt differensiert adenocarcinom med diameter inntil 3 cm, med infiltrasjon ikke dypere enn midtre del av submukosa og uten tegn til karinfiltrasjon, og beliggende i et avsnitt av rektum hvor fullveggs reseksjon kan gjøres. Hos eldre og skrøpelige pasienter med stor operasjonsrisiko kan lokal reseksjon også være aktuelt ved T2 cancer. Metode og materiale: Alle pasienter er registrert prospektivt etter at vi startet med TEM-behandling i 1999, og de har vært fulgt med tette kontroller ved vårt sykehus Observert og aktuarisk beregnet (Kaplan-Meier) lokal recidiv rate er beregnet. Vi har i alt operert 113 pasienter; tre med carcinoid, 74 med premalign polypp, og 36 pasienter med infiltrerende adenocarcinom. Disse har kommet fra hele Østlandet. Resultater : Nitten pasienter hadde T1 cancer. To hadde mer avansert T1 situasjon enn det vi aksepterer og ble reoperert med formell reseksjon. Hos 17 pas. var TEM definitiv behandling; åtte av disse hadde tidligere fått utført slyngereseksjon, men med usikker reseksjonsmargin og i TEM-preparatet ble det ikke påvist resttumor hos fem, dysplasi hos tre. De andre ni hadde kun vært tang-biopsert før TEM-operasjonen. Etter en observasjonstid på 0-80 (median 24) måneder er det ikke observert lokalt recidiv hos noen av pasientene med T1 cancer.

Ingen av de fem pasientene som ble reoperert med formell rectum-reseksjon etter TEM fikk påvist resttumor eller lymfeknutemetastaser ved reoperasjonen. En pasient har senere fått påvist fjernmetastaser, de øvrige lever uten tegn til recidiv. Konklusjon: Pasienter med T1 cancer som fyller kriteriene nevnt i første avsnitt er velegnet for lokal reseksjon med TEM. Det store problemet er å vurdere tumor-stadium korrekt preoperativt. TEM er også velegnet som palliativ behandling av skrøpelige pasienter med T2-cancer.

Gastroentrologi

Seksten pasienter hadde T2 cancer (infiltrasjon ned i muscularis propria). Tre av disse var på forhånd vurdert å ha T1 cancer, og ble derfor reoperert med formell reseksjon. De øvrige 13 var eldre og skrøpelige og man valgte TEM som definitiv behandling ved kjent (antatt) T2-situasjon. To av disse (15%) har fått lokalt recidiv i løpet av en observasjonstid på 9-89 (median 19) måneder. Beregnet 5-års recidivrate (KM) er 22 %. Den ene ble rektum-amputert, og levde recidivfri i 19 mndr, den andre var for skrøpelig for reoperasjon og døde av annen sykdom 3 mndr etter påvist recidiv.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

152

PREOPERATIV STADIEVURDERING AV PREMALIGNE POLYPPER OG TIDLIG-CANCER I RECTUM Mousavi J, Lunde OC, Nesbakken A. Gastrokirurgisk avdeling, Aker Universitetssykehus Bakgrunn: Korrekt preoperativ stadievurdering er avgjørende for å treffe korrekt behandlingsvalg ved cancer i rectum, dette gjelder også ved tidlige lesjoner. Vi ønsket å evaluere treffsikkerhet basert på diagnostikk hos pasienter som er operert med TEM. Materiale og metode: I alt 113 pasienter er operert med TEM ved vårt sykehus, herav er 3 pasienter med carcinoid ekskludert fra denne studien. Hos de øvrige har vi sammenlignet preoperativ biopsi – tatt med slynge eller tang – med definitiv histologi. Vi har også sammenlignet kirurgens konklusjon preoperativt med den endelig histopatologiske konklusjon. Kirurgens preoperative vurdering er basert på endoskopisk utseende, palpasjon av tumor hvis den nås, transanal ultralyd-undersøkelse og biopsisvar. MR er tatt hos en del pasienter, men er ikke tillagt vekt fordi den ofte overvurderer dybdevekst ved tidlige lesjoner. Resultater: Hos 25 av 110 pasienter (23 %) ble histologisk alvorlighetsgrad underestimert ved preoperativ biopsi: 13 av 25 pas. med preop moderat dysplasi hadde grov dysplasi, 9/51 pas. med preoperativ grov dysplasi hadde infiltrerende carcinom. Etter en samlet vurdering underestimerte kirurgen tumors dybdevekst hos 6 pasienter (5 %), og fem av disse ble reoperert med formell rectum-reseksjon etter TEM-prosedyren: En pasient med antatt premalign polypp hadde T2-cancer, fire pasienter med antatt T1-cancer hadde T2-cancer, og en pasient med antatt T2-cancer viste seg å ha T3-cancer. Av 22 pasienter som hadde cancer og ingen absolutte kontraindikasjoner mot stor reseksjon og som derfor fikk utført TEM-reseksjon med kurativ intensjon, ble altså 5 (23 %) reoperert med formell reseksjon på grunn av mer avansert cancer-situasjon enn forventet; to hadde T1 cancer med karakteristika negative for prognose som ikke kunne vært avklart på forhånd. Tre pas. hadde uventet T2-cancer og disse kunne kanskje vært oppdaget preoperativt hvis kirurgen hadde hatt større kompetanse i vurderingen. Konklusjon: Preoperativ biopsi underestimerer ofte malignitetsgrad av bredbasede polyppøse tumores i rektum. For å avklare om det foreligger infiltrerende carcinom er det nødvendig med stor erfaring i å vurdere endoskopisk utseende, palpasjonsfunn og rektal ultralyd. Treffsikkerheten som ble oppnådd i denne perioden anses tilfredsstillende.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

153

TEM-BEHANDLING AV ILEOANAL STRICTUR EN CASE REPORT MED TRE PASIENTER Ellensen, V. S., Nielsen, H. J., Baatrup, G. Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus Introduksjon: Stricturutvikling i anastomosen ved anleggelse av ileoanal pouch er en velkjent komplikasjon. Tradisjonelle metoder for stricturbehandling har høy recidivtendens, og det er på denne bakgrunn vi presenterer TEM behandlingen som et alternativ. Materiale og metode: 2 menn (44 og 36 år) og én kvinne (34 år) hadde tidligere fått anlagt ileoanal pouch grunnet familiær adenomatøs polyppose og ulcerøs colitt. Postoperativt utviklet de strictur i anastomosen. Pasientene ble blokket gjentatte ganger, men med kortvarig effekt og restricturering. Stenosen var under 3 cm lang hos alle tre. På denne bakgrunn opererte vi dem med TEM teknikk med standard instrumentarium. Stenosen ble incidert med diatermi. Incisjonen ble lagt longitudinelt og båtformet ned til sphinctermuskulaturen. Defekten ble suturert på tvers med PDS 4-0. To av pasientene ble utskrevet første postoperative dag, den siste på fjerde postoperative dag fordi inngrepet ble kombinert med tilbakelegging av loop-stomi. Ingen komplikasjoner forekom. Resultater: To av pasientene har postoperativt fått lett restenose som enkelt lot seg blokke digitalt. Den siste pasienten utviklet en moderat stenose som krevde blokking under rectoscopi. Dog var denne restenosen betydelig mildere enn ved tidligere restenosering. Alle tre er så langt fornøyd med behandlingen, men oppfølgingstiden er kort (2, 6 og 6 mnd).

Gastroentrologi

Diskusjon: Så langt synes TEM å være et behandlingsalternativ ved korte ileoanale stricturer som ikke lar seg behandle med gjentatt blokking. Dog er behandlingen teknisk krevende ved lavtsittende stricturer da inngrepet skjer rett utenfor TEM-rectoskopet. I tillegg er ikke langtidsresultatene kjent.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

154

3D ENDO-ANAL ULTRALYD – DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING VED FISTLER OG ABSCESSER Kørner H, Sigurdsson HK, Knapp JC, Nedrebø BS Gastrokirurgisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus Pb. 8100, 4068 Stavanger Endo-anal ultralyd (EAUL) er en veletablert undersøkelsesmetode ved ulike sykdommer i analkanal og bekkenbunn. De hyppigste anvendelser er sfinkterskader, tumorsykdommer, abscesser og fistler. Godt kjennskap til både normal og patologisk anatomi er forutsetning for korrekt bruk. Tre-dimensjonell endo-anal ultralyd (3D EAUL) ble nylig introdusert som en forbedret anvendelse, som tillater å fremstille anatomiske strukturer i en 3-dimensjonell sammenheng. I dette foredraget presenteres prinsippene for 3D EAUL i diagnostikk og behandling av perianale fistler og abscesser. Ved 3D EAUL skannes det aktuelle området ved hjelp av en motorisert UL-probe. Denne tar mange UL bilder med 0.25 mm avstand over et definert trajekt. På denne måten får man en kube av skannet vev, som dannes ved hjelp av software til en vevsblokk. Ved å flytte bildeplanet i transversal, koronar og sagittal retning, både perpendikulært og på skrå gjennom vevsblokken, kan man fremstille virtuelt alle mulige plan i det aktuelle området, og på denne måten visualisere ulike strukturer og prosesser. Bruk av kontrast (H2O2) kan være til hjelp for å fremstille hulrom og fistelganger. Perianale fistler og abscesser er hyppige sykdommer med betydelig påvirkning av pasientens livskvalitet, og kan i noen tilfeller føre til omfattende infeksjoner og sepsis. Forandringene kan være vanskelige å diagnostisere med hensyn til affeksjon av relevante anatomiske strukturer (sfinkter ani, levator ani). Dette er av spesiell betydning ved kirurgisk behandling og mulig fare for iatrogen sfinkterskade. 3D EAUL er et godt diagnostisk verktøy for skånsom og akkurat kartlegging av perianale fistler og abscesser. Kirurgisk behandling innebærer ulike prosedyrer som drenasje av abscesser, excisjon av fistler eller seton-behandling. Ved å definere de ulike patologiske prosessene i forhold til anatomien, kan denne undersøkelsesmetoden bidra til å velge adekvat behandling hos den individuelle pasienten.

Program Sider

26-09-06

15:52

Side 6

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

155

ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS: EN NY TEKNIKK Dehli T, Lindsetmo RO, Vonen B Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9016 Tromsø Bakgrunn Anal inkontinens er en vanlig lidelse som affiserer ca 1,4 % av befolkningen. Det kan påvirke livskvaliteten i betydelig grad. Anale injeksjoner er en ny behandling mot anal inkontinens, hvor det finnes flere forksjellige injektater som krever forskjellige injeksjonsteknikker. Mål med studien Vi ønsket å undersøke om det var mulig å gjennomføre vår valgte injeksjonsmetode innenfor vanlig poliklinisk virksomhet uten anestesi eller antibiotika-profylakse. Metode Dette er en prospektiv pilotstudie med 4 pasienter med alvorlig inkontinens, vurdert som uegnet for annen behandling. Hovedendepunktet var grav av anal inkontinens målt ved St. Mark’s incontinence score. Vi valgte non-animal stabilized hyaluronic acid with dextranomere (NASHA/Dx) som injektat pga gode kliniske og biologiske egenskaper vist i andre studier. Alle pasientene ble injisert med 1,4 ml NASHA/Dx i de fire kvadrantene. Injektatet ble plassert submucosalt ovenfor linea dentata og nedenfor puborectalslyngen. Reinjeksjon ble utført hvis det subjektivt var liten eller dårlig effekt, og det ikke tilkom komplikasjoner. Alle injeksjonene ble utført poliklinisk uten anestesi eller antibiotikaprofylakse. Pasienten ble kontrollert 1mnd etter injeksjon, og 5 måneder etter behandlingsstart. Resultater Alle pasientene tålte behandlingen godt. Det forekom ingen alvorlige komplikasjoner. 3 av 4 pasienter hadde god effekt av behandlingen, se figur 1. 1 mnd 9 11 14 8

2 mnd 17 14

3 mnd

4 mnd

5 mnd 15 17 15 15

Konklusjon Anale injeksjoner mot anal inkontinens er en behandling som er lett å utføre, godt tolerert og med lovende resultater. På grunnlag av denne pilotstudien har vi startet en randomisert, kontrollert, klinisk studie hvor vi sammenligner anale injeksjoner mot biofeedback i behandlingen av anal inkontinens. Studien gjøres i samarbeid med Analrektallaboratoriet, Østfoldsykehuset Sarpsborg.

Gastroentrologi

Figur 1: St. Mark’s score Baseline Pasient 1 22 Pasient 2 18 Pasient 3 19 Pasient 4 18

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

OPERATIV BEHANDLING AV PILONIDAL SINUS MED BASCOMS ASYMMETRISKE LUKKING AV DEN MIDT-GLUTEAL E KLØFT. ET 2 ½ ÅRS MATERIALE Rushfeldt C., Bernstein A., Revhaug A. Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge Bakgrunn Tidligere metoder for operasjon av pilonidal sinus med smal eller vid eksisjon innebar en relativt høy residiv rate. Basert på en ny forståelse av sykdommen hvor årsaken ble tilskrevet skade i epidermis forårsaket av bakterier og fuktighet i den dype gluteale kløft, istedenfor skade i de dypere vevslag slik som tidligere antatt, utviklet J Bascom en ny operativ teknikk med avflating av den dype gluteale kløft kombinert med asymmetrisk hudlukking. Materiale og metode I en 2 ½ års periode fra 2002 til 2004 ble 33 pasienter med kroniske plager fra pilonidal sinus operert med Bascoms teknikk av 8 ulike operatører i lokalanestesi supplert med i.v. sedasjon. Det ble gitt per- og postoperativ antibiotika profylakse. Pasientene ble operert dagkirurgisk. Av de 33 opererte pasientene deltok 29 pasienter i en oppfølgende kontroll studie hvorav 18 møtte til poliklinisk intervju og undersøkelse mens 11 ble intervjuet per telefon. Resultater Kjønnsfordelingen var 22 menn og 7 kvinner og gjennomsnittsalderen ved operasjonstidspunktet var 27 (13-56) år. Gjennomsnittelig varighet av sykdommen før den aktuelle operasjon var 6,4 år. Antall abscederinger med perforasjon før inngrepet var i snitt 7,7 per pasient. Seksten (55%) hadde vært operert tidligere for tilstanden og 6 av disse hadde vært operert 2 eller flere ganger. Av disse tidligere inngrepene var 72% inscisjoner av abscesser, 16% vide eksisjoner og 12% var isolerte sinus eksisjoner. Pasientene var sykemeldt i snitt 11,5 dager etter inngrepet. Gjennomsnittelig tid fra operasjon til intervju var 16,8 (10-27) måneder Ved oppfølgings tidspunktet var 24 (83%) symptomfrie mens tilstanden hadde recidivert hos 5 (17%). Recidivene debuterte i snitt 4 måneder etter inngrepet og hos 4 kunne det påvises relevante avvik i per-og post-operative prosedyrer. Konklusjon Bascoms teknikk for operasjon av kronisk pilonidal sinus synes å gi en høy grad av langvarig symptomfrihet sammenlignet med erfaringer fra mer tradisjonelle teknikker. Våre primære resultater ligger ikke langt unna Dr. Bascoms egne resultater hvor han oppnår nær 100% varig helbredelse, dog etter mindre revisjoner hos 10% av sine pasienter. Bascoms teknikk har blitt rutine inngrep ved vårt sykehus for komplisert pilonidal sinus med langvarige symptomer. Inngrepet er lite ressurskrevende og utføres dagkirurgisk i lokalanestesi og pasienten er sykemeldt en kort periode etter inngrepet.

156

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

157

CLEFT CLOSURE PLASTIKK – EN ALTERNATIV OPERASJONSMETODE FOR PILONIDALCYSTE Løvvik K * ** **Omniasykehuset/Aleris og *Sykehuset Asker og Bærum Bakgrunn: Ved den tradisjonelle radikaloperasjon for pilonidalcyste eksideres abscess/fistel mest mulig fullstendig. Derved oppstår en bløtdelsdefekt som det kan være vanskelig å få til å tilhele. Fistler/sårhulrom persisterer eller gjenoppstår ofte etter slike operasjoner, til besvær for pasient og lege. Metode: Cleft closure plastikk er en alternativ operasjonsmetode for pilonidalcyste. Metoden bygger på forståelsen av at pilonidalcyste utvikler seg fra hudens kjertelelementer i rima internates. All patologisk hud fjernes ved en asymmetrisk excisjon. Minst mulig av underliggende bløtdeler tas med. Cyste/fistler åpnes, skrapes og renses. Plastikken medfører at de subcutane sårflater får god kontakt når huden lukkes. Infeksjonen behandles med antibiotika, en gentamycinmatte legges inn i sårulen peroperativt. Arret etter plastikken kommer litt til side for midtlinjen og kløften mellom gluteene reduseres. Dette skal bidra til å redusere recidivfrekvensen. Pasienter: 63 pasienter ble fortløpende includert i studien. M/K = 50/13. Alder 29 år (14 – 55). 52% av pasientene var ikke tidligere operert for pilonidalcyste, 48% var tidligere operert 1 – 10 ganger.

Gastroentrologi

Resultater: 92% av pasientene er fulgt opp. Oppfølgingstid 16 mndr. (2 – 34). Alle har tilhelet fullstendig. 93% tilhelet innenfor 3mndr, gj.sn. 4 uker (2 – 12). 7% av pasientene krevet mer enn 3mndr, gj.sn. 31 uker (20 – 54). Ingen av pasientene har utviklet recidiv.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

CLEFT CLOSURE PLASTIKK – EN VIDEOPRESENTASJON AV OPERASJONSTEKNIKKEN Løvvik K * **, Eide T * ** *Sykehuset Asker og Bærum og **Omniasykehuset/Aleris

Abstrakt nr:

158

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

159

DIAGNOSE OG BEHANDLING AV ØSOFAGUSPERFORASJON – EN UTFORDRING. Gondal G 1, Johnson E 1, Johannessen HO, Hofstad B 2, 1 Gastrokirurgisk avd. og 2Gastromedisinsk avd., Ullevål Univ. sykehus Introduksjon Øsofagus perforasjon er en alvorlig, livstruende og ressurskrevende tilstand. Insidensen av iatrogene perforasjoner er økende sammenliknet med de emetiske tilfellene. Tidlig diagnose og iverksettelse av behandlinger reduserer morbiditet og mortalitet. Diagnosen av øsofagusperforasjon er en utfordring da symptomer og kliniske funn kan forveksles med andre lidelser. Materiale & Metode Dette er en retrospektive studie som inkluderte pasienter med øsofagus perforasjon uansett årsak, og som ble behandlet ved UUS i perioden 2001-2006. Perforasjonene ble klassifisert som cervikal, thorakal og abdominal. Iatrogen perforasjon er ledering etter instrumentering eller operasjon på nærliggende organer. Konservativ behandling omfatter bruk av thoraxdren og/eller antibiotika. Kirurgisk behandling omfattet primær lukking eller reseksjon av det affiserte området. Med prosedyrer menes endoskopiske, radiologiske undersøkelser og/eller intervensjon. Mortalitet ble definert både som død innen 30 dager og død i sykehus.

Diskusjon/Konklusjon Antall iatrogene øsofagusperforasjoner øker pga flere endoskopiske prosedyrer relatert til cancer i øsofagus. De fleste pasienter fikk stilt diagnosen relativt sent, men behandling ble da iverksatt uten forsinkelser. Det er høy sykehusmortalitet for pasienter med øsofagusperforasjon, med betydelig variasjon ut fra etiologi. Det er ingen forskjell i mortaliteteten mellom konservativt eller kirurgisk behandling.

Gastroentrologi

Resultater Tjueto pasienter, 17 (77%) menn, gjennomsnittsalder 62+ 14 år (SD). Perforasjon var lokalisert cervikalt hos 1 (4%), thorakalt hos 7 (32%) og abdominalt hos 14 (64%) pasienter. Årsak til perforasjon var iatrogen, emetisk og fremmedlegeme hos henholdsvis 12 (54%), 7 (32%) og 3 (14%) pasienter. 6 (50%) av pasientene med iatrogen perforasjon hadde øsofagus cancer. Tid fra perforasjon til diagnose var < 24t i 5 (23%), 24-72t 4 (18%) og > 72t i 13 (59%) av tilfellene. Behandlingen ble hos alle startet umiddelbart da diagnosen var fastslått. Behandling var konservativ i 10 (45%), konservativ og senere kirurgisk i 2 (10%) og kirurgisk i 10 (45%) av tilfellene. Gjennomsnittlig opphold ved UUS, inkludert intensiv og sengepost var 23+ 23 dager. Gjennomsnittlig antall gjennomførte prosedyrer per pasient var19+ 12. Sykehusmortaliteten for hele gruppen var 41%, 83% hos pasienter med øsofaguscancer, 45% i den emetiske gruppen, mens ingen mortalitet hos pasienter med fremmedlegeme i øsofagus. 44% sykehusmortalitet forelå i begge grupper enten de ble behandlet konservativt eller kirurgisk.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

160

TRANS ARTERIELL EMBOLISERING AV PASIENTER MED BLØDENDE DUODENAL ULCUS. Bay, D*, Sandbæk G*, Lunde OC**, Nesbakken A** *Radiologisk avdeling, **Avdeling for kirurgisk gastroenterologi, Aker Universitetssykehus HF Blødning er den vanligste komplikasjonen til peptisk ulcus sykdom. Diagnostisering og behandling av blødningen er primært endoscopisk. Blødninger fra a. gastro duodenales forsyningsområde har imidlertid en tendens til å re-blø, og det kan også være vanskelig å få en god primær hemostase. Ofte må derfor disse pasientene gå til kirurgisk behandling, som hos ”high risk” pasienter har en relativ høy mortalitet. Et alternativ til kirurgisk behandling er transarteriell embolisering(TEA). TEA utføres av intervensjonsradiolog. Det gjøres en superselektiv kateterisering av a. gastro duodenale og hele arterien okkluderes med intravasculære coils. Som regel påvises ikke det blødende kar, men i enkelte tilfelle finner man blødningen, og kan få en meget raskt hemostase. Det er få komplikasjoner til prosedyren og TEA utføres uten generell anestesi. Resultatene er gode med opp til 90%(1,2)) hemostase. Vi legger frem våre erfaringer fra Aker Universitetssykehus, illustrert med pasienteksempler. 1. Transcatheter arterial embolization for massive bleeding from duodenal ulcers not controlled by endoscopic hemostasis. Endoscopy. 1995 May;27(4):304-7. 2. Transcatheter arterial embolization in patients with bleeding duodenal ulcer: an alternative to surgery. Acta Radiol. 2006 Apr;47(3):244-7.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

161

ARTERIELL EMBOLISERING VED PROFUS INTESTINAL BLØDNING Hølmebakk T1, Bay D2, Bringedal K1 1 Avdeling for kirurgisk gastroenterologi, 2Radiologisk avdeling Aker universitetssykehus HF

Bakgrunn: Blødning fra gastrointestinaltraktus kan være vanskelig å lokalisere. Ved manglende endoskopiske funn i øvre GI-traktus vil man som oftest mistenke et blødningsfokus i colon, men kolonoskopi vil i slike situasjoner ofte være inkonklusiv på grunn av store mengder blod i tarmen eller manglende pågående blødning. I en akuttsituasjon er tynntarmen utilgjengelig for endoskopisk undersøkelse. Scintigrafi og selektiv angiografi kan påvise blødningsfokus så sant undersøkelsen gjøres under pågående blødning og denne er av en viss størrelse. Hvis blødningskilden påvises ved angiografi, er det utviklet teknikker som gjør det mulig å embolisere i samme seanse. Vi presenterer et kasus med livstruende blødning fra tynntarmen. Pasienten: En 48 år gammel mann, blandingsmisbruker med positiv Hepatitt C-serologi, ble overflyttet fra sitt lokalsykehus i presjokkert tilstand med melena/hematokesi av fire døgns varighet. Han hadde ikke hematemese eller symptomer fra øvre abdomen og anga kun palpasjonssmerter periumbilikalt ved undersøkelse. Hb 6,3 etter tre transfusjoner SAG; puls 130; BT 135/80. Etter stabilisering valgte man selektiv angiografi som første ledd i utredningen. Det ble påvist blødning fra en gren av a. mesenterica superior til tynntarmslumen, og etter superselektiv kateterisering ble det blødende karet vellykket embolisert med coiler. Han hadde ingen etterfølgende symptomer på tarmiskemi. Ved CT ble det så påvist en tumor i tynntarmen, og 12 dager etter innkomst ble han laparotomert. En 3 cm tumor i jejunum som infiltrerte i mesocolon sigmoideum, ble resecert en bloc. Histologisk undersøkelse viste GIST i høyrisikogruppe, og han ble henvist Radiumhospitalet for adjuvant behandling, hvilket ble avslått på grunn av hans komorbiditet.

Gastroentrologi

Konklusjon: Ved profus blødning fra gastrointestinaltraktus er arteriell embolisering en terapeutisk mulighet. Behandlingen er skånsom, men forutsetter øvede intervensjonsradiologer og nært samarbeid med kirurg.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

ALVORLIGE BLØDNINGER FRA ULCUS DUODENI. BEHANDLING AV 278 PASIENTER VED UUS 15.06.2000-31.12.2005 Moger T, Larssen L, Kløw N. E, Bjørnbeth B.A, Lygren I Gastrokir. avd, Gastromed. avd, Hjerte-karradiologisk avd, Ullevål Universitetssykehus Mortaliteten ved peptisk ulcussykdom og hematemese ligger stabilt på rundt 10%. Den har ikke sunket tross fremgang for terapeutisk endoskopi og bedret medisinsk behandling med syrehemming og helicobacter eradikasjon. Endoskopisk terapi er første valg for disse pasientene og erfarne skopører kan oppnå hemostase hos vel 90 % av pasientene. Men hos 15-25 % får en ikke endoskopisk kontroll med blødningen eller pasienten får reblødning ila 48 timer. Ulcuset er hos disse vanskeligste pasientene oftest beliggende på bakre vegg med massiv blødning fra arteria gastroduodenale. Mortaliteten ved akutt kirurgi er beskrevet opp mot 35 %, og mange av pasientene dør av andre årsaker enn blødningen. I lys av dette og optimistiske resultater etter coiling, startet vi i juni 2000 ved Ullevål et døgnkontinuerlig tilbud om angiografi og coiling(TAE) av de aktuelle arterier. Alle pasientene blir skopert ila 24 timer(akutt hos ustabile), aktivt blødende ulcus og ulcus med synlig kar (Forrest klassifisering 1A, 1B og 2A) blir behandlet med injeksjon, termiske metoder, klips eller en kombinasjon av disse. Pasienter med pågående blødning der en ikke oppnår hemostase blir vurdert for TAE eller kirurgi. I dette materialet ønsket vi å analysere våre resultater hos pasientene i perioden der den nye behandlingen var implementert, både for å evaluere TAE og for å evaluere totalbehandlingen av akutt, blødende ulcus duodeni. Metode: En retrospektiv gjennomgang identifiserte 278 pasienter i perioden som alle hadde endoskopisk diagnose ulcus duodeni med hematemese og /eller melena, samt signifikant hemoglobinfall (>2 g %). Alle journaler ble gjennomgått og data registrert for bl.a. indikasjoner, endoskopifunn, endoskopisk terapi, reblødning, transfusjonsbehov, TAE, operasjon og 30 dagers mortalitet. Resultater: 278 pasienter med gjennomsnittsalder 74 år ble behandlet. 36 pasienter behandlet med TAE var gjennomsnittlig 79 år. 132 (47%) pasienter ble endoskopisk behandlet og mislyktes hos 16 (5,7 %). 61 (22%) opplevde reblødning. Teknisk suksess ved TAE ble oppnådd hos 33 (92%) og klinisk suksess hos 25 (69%) 10 pasienter ble operert hvorav tre etter forutgående coiling. Totalmortaliteten var 10 %, etter TAE 14% og etter opererasjon 20 %. Konklusjon: UUS har resultater i overensstemmelse med litteraturen. Det er gode resultater for de TAE behandlede, og metoden er godt implementert. Sannsynligvis har vi spart noen pasienter for stor kirurgi. Behandlingen av pasienter med alvorlig blødning er avhengig av et tett samarbeid mellom gastromedisiner, -kirurg og karradiolog.

162

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

163

TRANSKATETER ARTERIELL EMBOLISERING (TAE)VED BLØDENDE ULCUS DUODENI. GJENNOMGANG AV METODEN OG RESULTATER HOS 36 PASIENTER BEHANDLET PÅ UUS 2000-2005

Perkutan transkateter arteriell embolisering av arteria gastroduodenale og pancreaticoduodenale ved blødende ulcus duodeni ble beskrevet i 1984. (Ref 1). Metoden er senere rapportert å ha høy teknisk suksess med god klinisk suksess (ikke reblødning) hos 5076%. (Ref 2,3). Behandlingen har vært brukt som alternativ til kirurgi ved reblødninger etter mislykket endoskopisk terapi. Pga svært god kollateralsirkulasjon i området vil okklusjon av store arteriegrener sjelden resultere i tarmnekrose, men det er rapportert i litteraturen. Ullevål implementerte TAE i juni 2000 i behandlingen av blødende ulcus duodeni, der man ikke oppnådde hemostase ved endoskopi. Tilbudet inkluderte 24 timers service med tilkallingstid innen 30 minutter. Vi har gått gjennom resultatene av behandlingen hos 36 pasienter. Metode: Lokalisasjon av ulcus var påvist ved gastroskopi hos alle. Alle med primært mislykket endoskopisk terapi eller reblødning og nytt mislykket endoskopiforsøk ble inkludert. Også reblødning etter kirurgi var aktuelle for TAE. Etter arteriepunksjon i lysken ble truncus coeliacus selektivt undersøkt. Deretter ble kateteret avansert til art. gastroduodenale. Ved påvisning av blødning eller patologisk arterie, ble arterien plugget med coiler, på begge sider av blødningsstedet. I noen få tilfeller med normale funn, valgte vi tilsvarende plugging, såkalt empirisk embolisering. Avslutningsvis ble art. mesenterica superior undersøkt for store kollateraler til blødningsstedet, eventuelt plugging av disse (arteria pancreaticoduodenale inferior). Resultater: 36 pasienter med gjennomsnittsalder 79 år ble behandlet. Tre pasienter ble behandlet etter operasjon, de øvrige etter endoskopisk behandlingsforsøk. Teknisk suksess ble oppnådd hos 33(92%). Tre pasienter ble behandlet med TAE to ganger og en pasient tre ganger. Klinisk suksessrate, definert som teknisk suksess og ingen reblødning var 69% (25 av 36). Tre pasienter ble operert for reblødning og ytterligere fem fikk reblødning og ble konservativt eller endoskopisk behandlet. Totalt døde fem pasienter etter gjennomgått TAE innen 30 dager (14 %). Mortaliteten hos alle pasientene med blødende ulcus duodeni i samme periode var 10 %. Det ble ikke registrert komplikasjoner til behandlingen. Konklusjon: Vi oppnådde høy klinisk suksess og lav mortalitet etter TAE til tross for høy alder på pasientene og at flere var hemodynamisk ustabile på behandlingstidspunktet. TAE har vært et godt supplement til endoskopisk behandling av blødende ulcus duodeni og dermed et alternativ til kirurgisk behandling. 1. Lieberman, Gastroenterology 1984;86:876-85. 2. Ljungdahl, Eur.J.Surg 2002;168:384-90. 3. Holme, Acta Radiol 2006; 47:244-47

Gastroentrologi

Moger T, Larssen L, Kløw N. E, Bjørnbeth B.A, Lygren I Gastrokir. avd, Gastromed. avd, Hjerte-karradiologisk avd, Ullevål Universitetssykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

164

KIRURGI VED BLØDENDE ULCUS DUODENI. NÅR OG HVORDAN ? Moger T, Larssen L, Bjørnbeth B.A, Lygren I , Kløw N. E Gastrokir. avd, Gastromed. avd, Hjerte-karradiologisk avd, Ullevål Universitetssykehus Behov for kirurgi ved blødende ulcus duodeni er oppgitt til 3,6 % av pasienter innlagt med diagnosen (Ref 1). Det er ofte dårlige pasienter med betydelig komorbiditet som blir operert og med betydelig mortalitet. Det er publisert resultater fra små studier der høyrisiko pasienter blir tidlig operert med enkle, hemostatiske prosedyrer og lav mortalitet (Ref 2). Andre igjen peker på lav forekomst av H. Pylori (40-55%) hos de med alvorlig blødning og anbefaler radikal kirurgi med reseksjoner (Ref 3). Uansett er det enighet om at pasientene må behandles aggressivt med definitiv hemostase så tidlig som mulig. Metode: Ullevål har behandlet 278 pasienter med blødende ulcus duodeni fra 2000-2005. I samme periode er 36 pasienter behandlet med transkateter arteriell embolisering (TAE) av art. gastroduodenale. 10 (3,6%)pasienter er operert. Journalene til de opererte er gjennomgått og data registrert retrospektivt, bl.a 90 dagers mortalitet. Resultater: 3 pasienter er operert etter TAE grunnet reblødning. 2 av disse operert med duodenotomi og omstikning av hhv ulcus og art. gastroduodenale, begge overlevde. 1 operert med Billroth II etter 2 coilinger, døde etter 12 dager av reblødning/sepsis. 7 pasienter operert direkte uten TAE grunnet profus blødning. 4 operert primært med Billroth II, 3 av disse døde pga komplikasjoner. 3 operert primært ved annet sykehus med duodenotomi, overført UUS for TAE pga reblødning. 2 av disse operert her med Billroth II pga reblødning etter TAE, begge døde. Totalt er 7 pasienter operert med Billroth II, 6 døde, 2 operert primært med duodenotomi. 3 pasienter operert med duodenotomi, overlevde. Konklusjon: I vårt materiale etter innføring av TAE finner vi 60 % 90 dagers mortalitet hos de opererte, alle etter Billroth II. Ut fra våre tall ser det ut til å være hensiktsmessig å utføre duodenotomi med hemostase i ulcus og ligatur av art. gastroduodenale, og ikke reseksjon. 1) Paimela, Dig Surg;21:185-191. 2) Mønig, Hepato-Gastroenterology 2002;49:416-18 3) Behrmann, Arch. Surg;140, Feb 2005

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

165

VENTRIKKELCANCER BEHANDLET VED SYKEHUSET LEVANGER 1980-2004 Lello E, Furnes B, Edna T-H Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU, Trondheim og Seksjon for gastroenterologisk kirurgi, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger Bakgrunn Incidensen av ventrikkelcancer har vært avtagende gjennom 50 år. Mange publikasjoner av resultatene etter behandling av ventrikkelcancer baserer seg på selekterte materialer fra spesialiserte avdelinger. Vi ønsket å undersøke resultatene i et uselektert materiale av pasienter ved et middels stort norsk sykehus. Materiale og metode Pasienter med ventrikkelcancer ble identifisert i det pasientadministrative system. I tillegg fikk vi opplysninger fra Kreftregisteret for å sikre oss en så komplett cohorte som mulig. I 25års perioden 1980-2004 ble 356 pasienter behandlet for ventrikkelcancer (62% menn og 38% kvinner, median alder 76 år (spredning 23-95)). På kirurgisk avdeling var 277 (78% %) behandlet, 63 (18%) hadde kun vært på medisinsk avdeling (hos 4 var diagnosen stillet først ved autopsi), 16 (4%) hadde bare vært på poliklinikken. Hovedlokalisasjonen var cardia hos 80 (22%). I alt 35 hadde stump-cancer. Stadiefordelingen (UICC) var slik: 33 (9%) stadium I, 27 (8%) stadium II, 45 (13%) stadium III, 164 (46%) stadium IV og 87 (24%) stadium ukjent. Det ble gjort totalt 154 reseksjoner (inkl.gastrectomier) som fordelte seg på 97 R0reseksjoner, 17 R1-reseksjoner og 40 palliative R2-reseksjoner. Reseksjonsraten for totalmaterialet var 43% (154/356). For pasienter innlagt på kirurgisk avdeling var reseksjonsraten 56% (154/277).

Konklusjon Resultatene på både kort og lang sikt var akseptable i forhold til det som har vært publisert ellers fra Europa. Andelen av pasienter med avansert sykdom var høy i denne populasjonsbaserte undersøkelsen. Reseksjonsraten var lavere enn tilsvarende ved universitetssykehus som får henvist en større andel operable pasienter.

Gastroentrologi

Resultater Postoperativ mortalitet: Etter R0- og R1-reseksjoner var 30 dagers mortalitet 2,6 % (3/113), total dødelighet på sykehus + 30 dagers mortalitet var 8,0 % (9/113). Komplikasjoner: Etter 154 reseksjoner / gastrectomier var det registrert komplikasjoner hos 67 (44%), 50 (32%) hadde infeksjonskomplikasjoner og 42 (27%) hadde andre komplikasjoner. Av 7 som fikk postoperativ blødning, måtte 3 reopereres.Etter total gastrectomi fikk 10/63 anastomoselekkasje og 4 måtte reopereres. Estimert total 5-års overlevelse etter R0-reseksjoner var 39% (95% C.I. 29-49). Etter R1- og R2-reseksjoner overlevde ingen i 5 år, men total 2-års-overlevelse var henholdsvis 12% og 2%. Etter R0 reseksjon for cardiacancer var estimert total 5-års-overlevelse 19% (95% C.I: 038) og 44 % (95% C.I. 32-55) hos de øvrige.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

166

LAPAROSKOPISK TOTAL GASTREKTOMI MED ØSOFAGOJEJUNOSTOMI OG ROUX-EN-Y ANASTOMOSE –EN VIDEOKASUISTIKK Røsok BI 1), Rosseland AR 1), Villanger O 1), Mathisen Ø 1) og Edwin B 1,2) 1) Kirurgisk klinikk I, Gastrokirurgisk seksjon og 2) Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 0027 Oslo Laparoskopisk total gastrektomi for malign sykdom kan gjennomføres med like gode onkologiske resultater som ved åpen kirurgi [1]. Vi presenterer her en kasuistikk av en 77 år gammel mann med et histologisk verifisert adenocarcinom i cardia ventriculi. Pasienten var henvist Rikshospitalet for kirurgisk behandling på grunn av betydelig kardial komorbiditet. Av anestesiologiske hensyn og etter pasientens ønske valgte vi å gjennomføre gastrektomi og rekonstruksjon med øsofagojejunostomi og Roux-en-Y anastomose som en total laparoskopisk prosedyre. Det ble benyttet i alt fem troakarer. All disseksjon ble foretatt laparoskopisk. Preparatet ble hentet ut gjennom et 6 cm langt snitt i venstre flanke. Plassering av staplere for øsofagojejunostomien og rekonstruksjonen av Roux-en-Y anastomosen ble foretatt gjennom det samme snittet. Pasienten var tidligere operert med aortaprotese og det var massivt med adheranser. Av den grunn ble også operasjonstiden lang (385 minutter). Pasienten fikk ventrikkeltachycardi femte postoperative dag og ble overflyttet hjertemedisinsk avdeling hvor han ble stabilisert med antiarrytmika. Han utviklet også en postoperativ pneumoni. Pasienten ble overflyttet lokalsykehus 11. postoperative dag uten at det hadde tilkommet ytterligere kirurgiske komplikasjoner. Video med de operative detaljer vil bli gjennomgått. Refereanse: 1) Dulucq et al. Surg Endosc. 2005 Jul;19(7):933-8

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

167

POSTOPERATIV ENTERAL ERNÆRING ELLER MAT ETTER STOR, ØVRE BUKKIRURGI. EN PROSPEKTIV, RANDOMISERT MULTISENTERSTUDIE. Lassen K, Kjæve J, Tranø G, Gauperaa T, Sigurdsson HK, Horn A, Revhaug A De Gastrokirurgiske avd. v/Universitetssykehusene NordNorge, Tromsø (KL, JK, AR), St. Olav, Trondheim (GT), Haukeland, Bergen (AH), Stavanger (HKS) og sykehuset i Arendal (TG)

Gastroentrologi

Bakgrunn: Stor, øvre gastrokirurgi er det siste feltet hvor null-per-os fortsatt er en del av det postoperative regimet. Dette er ikke evidensbasert, men en del av tradisjonell behandling. For å tilby enteral ernæring på tross av dette er bruk av kateter-jejunostomi (NCJ) godt dokumentert og i utstrakt bruk. Vi hadde erfaring med å tillate mat fra første postoperative dag (POD 1). Vi opplevde dette som trygt, men hadde ingen dokumentasjon. En randomisert sammenligning er aldri gjort. Vi ønsket å utfordre påstanden om at tidlig mat er risikabelt. Metode: Prospektiv, randomisert sammenligning. 444 pasienter fikk enten NCJ og enteral ernæring i 5 døgn eller tilbud om mat fra POD 1. Nasogastrisk sonde ble ikke rutinemessig brukt hos noen. Resultater: 75 (33.5 %) pasienter hadde alvorlig komplikasjon i NCJ gruppen og 62 (28.2 %) i matgruppen (p=0.23, 95 % KI for forskjell i rate, fra ÷3.3 til 13.8). Det var 16 (7.1 %) dødsfall i NCJ gruppen og 11 (5.0 %) i matgruppen. I NCJ gruppen ble 36 (16.1 %) pasienter reoperert mot 29 (13.2 %) i matgruppen. Selektiv eller terapeutisk bruk av NG tube var ikke mer utbredt i matgruppen. 3 pasienter (1.3 %) ble reoperert som direkte resultat av komplikasjon til NCJ. Dette var to intraabdominale lekkasjer og en subkutan abscess. Tiden til første luftavgang var signifikant lengre i NCJ gruppen enn i matgruppen (snitt 3.03 mot 2.56 dager, p=0.01, 95 % KI for forskjell i snitt fra ÷0.737 til ÷0.202). Første avføring kom også senere i NCJ gruppen (hhv. 4.26 og 3.98 dager, p=0.112, 95 % KI for forskjellen i snitt fra ÷0.63 til 0.07). Liggetid var lengre i NCJ gruppen enn i matgruppen (hhv. snitt 16.7 og 13.5, median 11.0 og 9.0 dager, p=0.046 for forskjell i snitt). Fortolkning og konklusjon: Tidlig mat etter stor, øvre bukkirurgi er like trygt som det best dokumenterte alternativet. Null-per-os er unødvendig hos disse pasientene og kan forsinke rekonvalesens.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PERKUTAN GALLEBLÆREDRENASJE VED AKUTT KOLECYSTITT – SISTE FEM ÅR VED SUS. Sandvik O.*, Søreide JA.*, Eiriksson K.*, Ansorge C*, Iversen, B.• og Glomsaker T.* *Kirurgisk avdeling, •Radiologisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus, Pb 8100 4068 Stavanger Innledning Hensikten med denne studien er å evaluere vår bruk av perkutan galleblæredrenasje ved akutt kolecystitt og resultatene av denne behandlingen. Material og metoder Retrospektiv studie basert på identifisering av pasienter ved hjelp av registrerte prosedyrekoder og gjennomgang av journal. I perioden 21.8.2001 til 21.8.2006 ble det funnet ialt 47 utførte perkutane galleblæredrenasjer ved akutt kolecystitt hos 44 pasienter. Resultat Det var ingen alvorlige prosedyrerelaterte komplikasjoner. Fem av pasientene var stort sett friske fra tidligere, de øvrige hadde tildels betydelig komorbiditet. To av pasientene, hvorav en med akalkuløs kolecystitt, døde hhv. tre og tolv dager etter drenasje. Begge var intensivpasienter og den primære dødsårsaken ved obduksjon ikke gallerelatert. CRP var i gjennomsnitt for hele gruppen bortimot halvert to dager etter drenasje. Syv pasienter har vært behandlet hos oss for recidiv av kolecystitt, tre av disse også med ny drenasje. Ti pasienter har senere fått fjernet galleblæren, en er søkt inn. Konklusjon Ultralydveiledet perkutan drenasje av galleblæren ved akutt kolecystitt synes hos oss å bli brukt i samsvar med alminnelig aksepterte kriterier og med rimelig gode resultater og uten prosedyrerelaterte komplikasjoner av betydning. Behandlingen vil derfor fortsatt være aktuell for et utvalg av vår pasienter.

168

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

169

KARTLEGGING AV KOMPLIKASJONER ETTER ERCP Karsrud I, Nilsen B, Sahlin Y Gastrokirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet Hamar Bakgrunn: ERCP er en diagnostisk og terapeutisk prosedyre forbundet med komplikasjoner og potensielt fatal utgang for pasienten. Insidensen av ERCP-relaterte komplikasjoner angis i litteraturen til 5-15 %, mortaliteten varierer fra 0,5 til1,5 %. Konsensusrapporter og fagmiljøer har poengtert viktigheten av tilstrekkelig pasientvolum og erfarne skopører for å holde komplikasjonsraten nede. Vi har med denne studien ønsket å kartlegge komplikasjoner etter ERCP ved vårt sykehus. Materiale og metode: Retrospektiv studie basert på gjennomgang av journaler på alle pasienter som har fått utført terapeutisk eller diagnostisk ERCP ved Sykehuset Innlandet Hamar i perioden 1.1.2000 – 31.12.2005. Materialet består av 570 ERCP’er fordelt på 399 pasienter. Median alder var 74 år, 56 % av pasientene var kvinner. Vi har registrert komplikasjoner, mortalitet og dødsårsak. Resultater: Det ble i perioden utført i gjennomsnitt 95 ERCP’er per år, 166 prosedyrer var diagnostiske (29 %) og 404 prosedyrer var terapeutiske (71 %). Prosedyrene var fordelt på 8 skopører, hvorav 3 leger utførte 3/4 av ERCP’ene. Vi har registrert 38 komplikasjoner fordelt på 32 pasienter. Tre diagnostiske ERCP’er (2 %) resulterte i komplikasjoner, mens 35 av de terapeutiske ERCP’ene (9 %) resulterte i en eller flere komplikasjoner. Av komplikasjonene var 18 pankreatitt, fem cholangitt, tre cholecystitt, tre blødning, seks cardiopulmonale komplikasjoner, to retroperitoneale perforasjoner av duodenum og en fastsittende kurv i choledochus. Fire dødsfall etter terapeutisk ERCP ble registrer. Angitt dødsårsak var henholdsvis pankreatitt, kombinasjon av pankreatitt/duodenalperforasjon, akutt hjerteinfarkt og septisk sjokk som ledd i cholangitt og pneumoni. Total mortalitet var 0,7 %, og gjennomsnittsalderen for disse pasientene var 82 år.

Gastroentrologi

Diskusjon: ERCP er en prosedyre som utføres relativt hyppig ved vårt sykehus. Terapeutisk ERCP øker komplikasjonsfaren. PostERCP-pankreatitt er hyppigste komplikasjon i vårt materiale. På tross av relativt få pasienter og mange skopører, er antall komplikasjoner og ERCP-relaterte dødsfall ved vårt sykehus sammenlignbare med tall fra publiserte studier.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

170

ERCP HOS PASIENTER MED ROUX-EN-Y ANASTOMOSE MED DOBBEL-BALLONG ENTEROSKOPI MICHAEL BRETTHAUER, KNUT E.A. LUNDIN OG LARS AABAKKEN MEDISINSK AVDELING, GASTROENTEROLOGISK SEKSJON, RIKSHOSPITALET, OSLO Bakgrunn: Dobbel-ballong enteroskopi (DBE) er en ny endoskpisk metode utviklet for dyp intubasjon av tynntarmen. Pasienter med Roux-en-Y enteroanstomoser eller annen form for kirurgi der tilgang til galle-pankreas systemet går via lange tynntarmsslynger (for eksempel fedmekirurgi) har vært utilgjenglig for ERCP. Vi meddeler her den første serien av pasienter med Roux-en-Y enteroanastomoser der det er blitt gjennomført ERCP med DBE skopet. Materiale og metoder: Fra september 2005 til mars 2006 har vi gjennomført 11 ERC prosedyrer hos 9 pasienter med Roux-en-Y enteroanastomoser ved bruk av Fujinon sitt DBE system. Resultater: Gjennomsnittlig alder var 53 år (range 31-81 år). Årsaken til anleggelsen av Rouxen-Y enteroanastomosen var lever-tx hos 4 pasienter, komplikasjoner etter kolecystektomi hos 3 og kreftkirurgi hos 2 pasienter. Choledocho-jejunostomien ble nådd ved alle 11 prosedyrer, etter gjennomsnittlig intubasjonstid på 65 min (range 7-180 min.). Ved 8 prosedyrer kunne vi kanylere og fremstille gallegangssystemet kolangiografisk, mens kanylering var mislykket ved 3 tilfeller. En pasient fikk innlagt stent i galleveier, hos 3 pasienter ble stent fjernet mens det kun ble gjort diagnostikk hos 4 pasienter. Konklusjon: Endoskopiske prosedyrer i galleveier er mulig hos pasienter med Roux-en-Y enteroanastomoser ved bruk av dobbel-ballong enteroskopet. Metoden kan også anvendes hos den økende populasjonen av pasienter operert med gastrisk bypass eller duodenal switch for fedme.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

171

ERFARINGER MED DAGKIRURGISK BEHANDLING AV GALLESTEINSPASIENTER VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM Næss F, Oerleke A* Kir. avd., Sykehuset Asker og Bærum HF, Pb 83, 1309 Rud *Nåværende adresse: Kommunelegen i Alta, 9511 Alta Vi har gått igjennom forløpet for alle pasienter som ble cholecystektomert ved Sykehuset Asker og Bærum HF, i 5-års-perioden 01.01.2001-31.12.2005, de siste to årene registrert prospektivt. Det var 843 pasienter, median alder 49 år (interkvartilrange 37-62), 632 (75 %) var kvinner. Vi har hos oss etablert en dagkirurgisk avdeling i egne lokaler, og har i hele perioden operert gallepasienter her. I alt ble 256 (30 %) pasienter operert på dagkirurgen, 208 kvinner (81 %) og 48 menn, median alder 42 år(35-54), signifikant yngre enn de som ble operert på hovedavdelingen (53 år (40-65)). De hadde færre tilleggssykdommer, illustrert ved ASA-score, som var signifikant lavere for de dagkirurgiske pasientene. Pasienter der man ikke forventet operasjonstekniske vanskeligheter ble selektert til dagkirurgisk behandling. Operasjonstidene ble således signifikant kortere på dagkirurgen (60 min (49-75) mot 72 min (55-99)). 29 pasienter (11 %) operert på dagkirurgen kunne ikke sendes hjem samme dag, pga smerter (14), kvalme/svimmelhet (4), fordi de ikke hadde ordnet med tilsyn hjemme (4), peroperative forhold (5), konvertering til åpen operasjon (1), og oppstått AV-blokk (1). To viste seg senere å ha gallelekkasje (fra cysticusstumpen), og tre hadde reststein i d. choledochus (behandlet med ERCP og EPT), de øvrige hadde ingen alvorlig årsak til innleggelsen. 19 av pasientene ble senere reinnlagt (7 %), ikke signifikant forskjellig fra 34 reinnleggelser hos de resterende 587 pasientene (6 %). Årsakene til reinnleggelsene var kvalme/feber/smerte (10), reststein i d. choledochus (3), hematom/infeksjon (2), tarmperforasjon (1), gallelekkasje (1), blødning (1) og pneumoni (1). I alt var det 8 pasienter som ble reoperert (3 %), 4 pga gallelekkasje (en av disse operert ved regionsykehus, de tre andre fikk klipset cystikusstumpen på nytt pga lekkasje), 1 for en venøs blødning, 1 for sårinfeksjon i umbilikus, 1 for tarmperforasjon, og 1 gjennomgikk en negativ reskopi pga smerter. Det var 8 pasienter med reststeiner, to av disse hadde også gallelekkasje (fra cysticus-stumpen). Det var i alt 6 pasienter (~2 %) med sårinfeksjon i umbilicus.

Gastroentrologi

Konklusjon: Våre resultater med behandling av gallesteinspasienter er gode, og fortsatt dagkirurgisk behandling av selekterte pasienter er fullt forsvarlig. De komplikasjoner som oppsto ble stort sett fanget opp før hjemreise og hjemreisen utsatt, det alvorligste var en pasient med tarmperforasjon som ble reinnlagt og operert dagen etter.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

172

INTRAUTERIN TENDENS TIL SPONTANLUKNING AV GASTROSCHISE: EN ÅRSAK TIL TARMATRESI? Eilif Dahl Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling 1, Rikshospitalet - Radiumhospitalet HF, Oslo Bakgrunn Tarmatresi ses både som eneste misdannelse, som del av syndromer og hos en viss andel av nyfødte med gastroschise. Prenatale vaskulære katastrofer antas å være årsak til både tarmatresi og gastroschise, men hva som utløser de intrauterine sirkulasjonsforstyrrelsene, er uklart. Imidlertid kan tendens til intrauterin spontanlukning av bukveggsdefekten, med gradvis avklemming av kar til ekstraabdominal tarm, forklare hvorfor noen barn med gastroschise fødes med tarmatresi. Materiale Tre kasuistikker beskrives og diskuteres for å belyse dette. Resultater Et barn som fikk påvist gastroschise med ultralyd i en del av svangerskapet, ble født uten ytre lyte, men måtte opereres to dager etter fødsel for volvulus av atretisk ileum. To barn med gastroschise og henholdsvis ileum- og colon-atresi fikk anlagt stoma i gastrochiseåpningen, men måtte reopereres for subileus fordi bukveggsdefekten gradvis lukket seg omkring stoma i ukene etter fødselen. I alle tre tilfellene kan gradvis lukning av bukveggsdefekten med kompresjon av tarmkar ha forårsaket tarmatresi. Konklusjon Hva tendensen til spontanlukning skyldes, er uvisst, men kanskje simpelthen mindre motstand (avtagende masse) i bukveggsdefekten er god nok forklaring på at åpningen trekker seg sammen og etterhvert lukker seg.

Program Sider

26-09-06

15:52

23-27 oktober 2006

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

173

ERFARINGER MED ”SECOND OPINION” I BARNEKIRURGI Skari H1 og Aksnes G2 1. Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk 1 Rikshospitalet-Radiumhospitalet 2. Barnekirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn Retten til ”second opinion” er lovfestet i Pasientrettighetsloven (§2-3) fra 2001. Retten til fornyet vurdering oppstår hvis barnets foreldre er uenig i diagnosen, alvorlighetsgrad eller det foreslåtte behandlingsalternativet eller ønsker en fornyet vurdering for sikkerhets skyld. Det norske barnekirurgiske miljøet er lite med 3 barnekirurgiske sentra. Materiale Utvalgte pasienter behandlet ved Ullevål og Rikshospitalet henvist for ”second opinion”i 2005 og 2006. Resultater Kasuistikker presenteres. Forhold omkring samarbeidet mellom de barnekirurgiske sentra i slike saker belyses og diskuteres.

Gastroentrologi

Konklusjon Behandling av ”second opinion” søknader er en utfordring av ulike grunner. Godt samarbeid mellom de barnekirurgiske sentra er en stor fordel i slike tilfeller.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

174

NYE FREMSKRITT INNEN BEHANDLINGEN AV DIAFRAGMA HERNIE Skari H1, Sponheim S2, Hetland S2, Wagner K2, Haugen G3, Rognerud H3 og Emblem R1 1. Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk 1, 2. Barneanestesi seksjonen, Anestesiavdelingen og 3. Ultralydlaboratoriet, Kvinneklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF / UiO Bakgrunn Medisinsk teknisk utvikling har vært formidabel og ved enkelte sentra tilbys nå prenatal behandling av CDH for utvalgte pasienter. Økt postnatal overlevelse ved diafragma hernie (CDH) har blitt rapportert fra flere sentra. Materiale Med utgangspunkt i resultater presentert på CDH symposiet i Mannheim (16-17.03.2006) har vi foretatt en litteraturgjennomgang basert på Pubmed søk. Resultater Utviklingen og resultatene av prenatal behandling presenteres. Videre drøftes forhold omkring fødsel (tid, sted og forløsningsmetode). Effekten av ulike modaliteter for barneintensiv behandling på overlevelse drøftes. Til sist presenteres data som indikerer at økt overlevelse kan være assosiert med økt forekomst av sykelighet på lang sikt og at CDH pasienter derfor trenger kompetent oppfølgning. Konklusjon Fremskritt rapporteres innen postnatal CDH behandling. Nyere studier indikerer at selekterte fostre med CDH trolig kan ha nytte av minimal invasiv prenatal behandling.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

175

LAPAROSKOPISK SPLENEKTOMI HOS BARN Skari H1, Stensrud K1, Rosseland A2, Edwin B2,3 og Emblem R1 1. Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk 1, 2. Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk 1, 3. Intervensjonssenteret, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF / UiO Bakgrunn Laparoskopi har fått økt anvendelse innen barnekirurgien. Vi ønsker her å presentere resultater ved laparoskopisk splenektomi hos barn. Materiale Ved bruk av sykehuset pasient-administrative datasystem identifiserte vi 15 pasienter som i perioden 01.01.2000-25.08.2006 ble operert med laparoskopisk splenektomi. Operasjonene har blitt foretatt av team fra Barnekirurgen og erfaren laparoskopør fra Intervensjonssenteret har vært med på alle operasjonene. Retrospektiv journalgjennomgang ble foretatt. Overlevelse pr. 31.08.2006 ble sjekket med Folkeregisteret. Resultater Tilgrunn liggende sykdom var heriditær sfærocytose (13), ITP (1) og hemolytisk anemi (1). Hemolyse med kompliserende anemi (ofte transfusjonskrevende) og gallestensdannelse var hovedindikasjonene for kirurgi. Alle pasienter ble vaksinert på forhånd. Det var ingen mortalitet. Hos 11 pasienter ble det foretatt kun splenektomi og hos 4 pasienter med gallesten ble det i tillegg foretatt cholecystektomi. En pasient fikk i tillegg til splenektomi/cholecystectomi også fjernet et choledochus konkrement laparoskopisk. Ingen splenektomier ble konvertert til åpen operasjon. To pasienter fikk postoperative komplikasjoner: en pasient med svært stor milt fikk alvorlige postoperative komplikasjoner (pankreatitt og ileus) og en annen pasient fikk pneumoni som ble antibiotika behandlet.

Gastroentrologi

Konklusjon Operativ fjernelse av milt med laparoskopisk teknikk er mulig hos barn. Teknikken er vanskeligere ved svært forstørret milt. Antall operasjoner pr. år er lavt og vi anbefaler at inngrepet utføres på sentra med kombinert barnekirurgisk og laparoskopisk ekspertise.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

176

LIKT FORBRUK AV ANALGETIKA ETTER ÅPEN OG LAPAROSKOPISK NISSEN-FUNDOPLIKASJON HOS BARN. Kristensen C, Emblem R, Edwin B, Rosseland A, Bjørnland K Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo og Kirurgisk Avdeling, RikshospitaletRadiumhospitalet Bakgrunn Hos voksne er det vist at pasienter etter laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (NF) trenger mindre analgetika enn etter åpen NF. Vi ønsket å undersøke om dette også gjelder barn og presenterer foreløpige resultater. Metode Studien er prospektiv og randomisert. Det er utarbeidet detaljert protokoll for anestesi og postoperativ smertebehandling. 43 barn er inkludert. 6/43 (14 %) barn er ekskludert fra smertestudien fordi protokollen ikke ble fulgt (n=2) eller at journalopplysninger (n=4) var mangelfulle. Av de 37 pasientene er 18 operert laparoskopisk og 19 med laparotomi. Ved hjelp av medikamentkurven er forbruk av morfin, kodein, ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) og paracetamol registrert operasjonsdagen (dag 0), og 1., 2., og 3. postoperative dag. Resultater er oppgitt i median med range i parentes. Resultater Median alder ved NF var 3,2 år (0,2-15,4 år), og det var ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene. 23/37 (62 %) hadde multifunksjonshemming. Tabellen viser median forbruk av analgetika oppgitt i mg/kg/døgn. Medikament Operasjon Dag 0 Dag 1 Dag 2 Lap 0,6 0,4 0,0 Morfin Åpen 0,9 0,6 0,0 Kodein Lap 0,0 1,2 2,1 Åpen 0,0 0,0 1,9 NSAID Lap 1,8 1,8 0,9 Åpen 0,0 1,2 1,2 Paracetamol Lap 58,1 75,7 71,9 Åpen 68,5 70,4 65,1

Dag 3 0,0 0,0 0,0 0,0 0,0 0,6 59,6 61,3

Det er ingen signifikante forskjeller i forbruk av analgetika mellom de to pasientgruppene. Median liggetid ved laparoskopisk og åpen tilgang var henholdsvis 5,5 (3-21) og 7,0 (4-8) døgn (p>0.05). Konklusjon Forbruk av analgetika var overraskende likt mellom barn som er operert med laparoskopisk og åpen NF.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

177

PARAØSOFAGEALT BROKK, LAPAROSKOPISK OPERASJON. Video. Trondsen E, Bjørnbeth BA, Skattum J, Labori KJ, Buanes T. Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, 0407 Oslo.

Gastroentrologi

5-10% av hiatusherniene er store slike at større deler av ventrikkel finnes intrathorakalt, og hiatusåpningen er vid, over 5 cm.. Fire typer finnes: Glidehernier, paraøsofageale hernier, blandede typer og hernier hvor andre abdominale organer også ligger intrathorakalt. Symptomene er dels refluksbetinget, dels mekanisk betinget ved obstruksjon og oppkast, brystsmerter, dysfagi, resprasjonssymptomer, pga aspirasjon eller trykk på lunger, dels ved anemi pga mekanisk eller iskemisk skade av ventrikkel. Endelig finnes det en risiko for inkarserering og perforasjon som tidligere gjorde disse brokkene til en absolutt operasjonindikasjon, mens man nå er mer selektiv basert på grad av symptomer, co-morbiditet og alder. Disse brokkene egner seg godt for laparoskopisk operasjon ved den fine tilgangen og oversikten oppe i thoraxhulen. Ulike prosedyrer er benyttet, fra enkel crusplastikk til fundoplikasjon. Vi anvender Nissens fundoplikasjon. Viktige punkter i operasjonen er komplett eksisjon av brokksekken, tilstrekkelig mobilisering av øsofagus, slik at distale del ligger uten traksjon intraabdominalt, adekvat crusplastikk, enten bare ved suturer om crura er solide ellers med nettforsterkning, og en ytterligere sikring mot reherniering ved fundoplikatet som anlegges uansett om pasienten har refluks eller ikke. Noen benytter nettforsterning i alle tilfeller, vi gjør det selektivt. Noen hevder at kort øsofagusproblematikk opptrer hyppigere ved de store brokkene, opptil 80%, og benytter Collis-plastikk, vi har enda ikke kommet over pasienter med dette behovet. Teknikk ved operasjonen illustreres ved en video.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

178

AKUTT PANKREATITT I VESTFOLD OG TELEMARK I ÅRENE 1999-2003 Löffeler S¹, Flemmen O², Jespersen S³, Jakobsen GS¹, Sanda B¹, Baksaas Aasen I¹, Bock G², Haarberg G¹ ¹Klinikk Kirurgiske Fag, Sykehuset i Vestfold; ²Klinikk Kirurgi, Sykehuset i Telemark; ³Kirurgisk avdeling, Blefjell Sykehus, Notodden; Bakgrunn: I de fleste vestlige land er det observert en økende innsidens av akutt pankreatitt i løpet av de 30 år. Det spekuleres i at forbedret diagnostikk er årsaken til denne innsidensøkningen uten at man har kunnet dokumentere en slik sammenheng. Ved Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, ble det i 2003 observert en betydelig økning i antall innlagte pasienter med akutt pankreatitt. Innføring av Serum-lipase-måling som rutineprøve i slutten av 2002 ved Sykehuset i Vestfold, avdeling Tønsberg, ble blant annet diskutert som årsak til denne innsidensøkningen, det vil si forbedret diagnostikk. Formålet med studien er: å undersøke innsidens av akutt pankreatitt i en større befolkning over flere år, å undersøke om innsidensøkningen ved Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, i 2003 er signifikant og å finne årsaken til den beskrevne innsidensøkningen. Material og metoder: Alle pasienter med ICD-10 koden K85 (akutt pankreatitt) i 5-års periode 1999-2003 ble identifisert i de lokale pasientregistre ved Sykehuset i Vestfold (Larvik, Sandefjord, Tønsberg), Sykehuset i Telemark (Skien) og Blefjell Sykehus (Notodden). Pasientjournalene ble analysert og det ble registrert innleggelsesår og –uke, kjønn, alder, blodprøver ved innkomst (S-amylase, S-lipase, CRP), temperatur, symptomvarighet ved innkomst, komplikasjoner, sykehusdøgn og etiologi (gallesten, alkohol, etc.). Registreringen ble gjennomført av leger ansatt ved de enkelte helsefortak. Undersøkelsen ble godkjent av Etisk Komité og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Resultater: Det ble registrert 508 tilfeller av akutt pankreatitt mellom 1999 og 2003 i Telemark og Vestfold. 84 av disse ble registrert i Tønsberg alene i 2003 som utgjør en signifikant økning sammenlignet med tidligere og med de andre helseforetakene. 28 av disse pasientene ble diagnostisert på grunnlag av en isolert forhøyet S-lipase. Kun Tønsberg hadde i 2003 S-lipase etablert som en rutineprøve ved innkomst. De nyoppdagete tilfellene av akutt pankreatitt var for det meste lettere tilfeller med korte sykehusopphold og lite komplikasjoner. Ingen av pasientene som ble lagt inn med isolert forhøyet S-lipase og symptomvarighet <24 t utviklet komplikasjoner. Ingen av pasientene med isolert forhøyet S-lipase, symptomvarighet >24t og en negativ CRP ved innkomst utviklet komplikasjoner. Diskusjon: Det ble observert en signifikant økning i tilfeller med akutt pankreatitt ved Sykehuset i Vestfold i 2003. For første gang er det dokumentert en sammenheng mellom økt innsidens av akutt pankreatitt og forbedret diagnostikk (S-lipase måling). De fleste av de nyoppdagete tilfellene viser et mildt forløp og krever sannsynligvis ingen hospitalisering eller spesiell oppfølging. De fleste av disse pasientene kan allerede identifiseres ved innkomst.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

179

PASIENTLOGISTIKK FOR UTREDNING OG BEHANDLING AV SVULSTER I LEVER- OG PANCREAS (HPB-KIRURGI/ONKOLOGI)

HPB-kirurgisk gruppe ved UUS behandler hovedsakelig pasienter med maligne svulster og alvorlige skader. De fleste elektive pasienter utredes av onkologiske grunner, dog ikke alle. Det er nødvendig å samordne tverrfaglig høykompetanse for å oppnå kort utredningstid, kombinert med tilstrekkelig kirurgisk ekspertise døgnkontinuerlig hele året, og pasientstrømmen beskrives for å belyse konsekvenser av å etablere et HPB-senter. Materiale & metode: Et traumeregister har eksistert i flere år ved UUS, omfattende også HPBpasienter. Et kvalitetsregister ble dertil opprettet 01.01.06, for å samle nøkkeldata for den onkologiske gruppen. Fra 01.01-30.04.06 ble 62 pasienter henvist/utredet, mistenkt for svulster i pancreas, 40 for maligne lesjoner i lever. Dette er et snitt på 25 HPB-utredninger pr måned, dvs. årsprognose 300 utredninger. Den kirurgiske aktiviteten er fulgt gjennom de første åtte måneder av 2006, med fokus på kapasitetskrav gjennom feriene. Resultater: Utredningstiden for 102 HPB pasienter var gjennomsnittelig 2 uker fra mottatt henvising til konklusiv konsultasjon, dvs. operable pasienter ble da journalskrevet hos kirurg, inoperable møtte til planleggingsmøte for onkologisk behandling. Gjennom åtte måneder er 40 pasienter satt opp til pancreasreseksjon. Av disse har 27 fått utført en Wippleprosedyre (25 pylorusbevarende), 7 er operert med distal reseksjon (en laparoskopisk), 5 pasienter viste seg å være inoperable, og en pasient viste seg å ha en duodenaltumor, som lot seg fjerne radikalt uten pancreasreseksjon. Det er gjort 12 høyre- og 3 venstresidige hemihepatectomier, 3 utvidede reseksjoner (trisegmentectomi), 7 wedgereseksjoner og 6 RFA-ablasjoner (to kombinert med reseksjon). Det har vært stabilt, høy aktivitet gjennom sommerferien. Gjennomsnittelig antall inngrep pr måned har vært 9, spredning 7-12 HPB-inngrep pr måned, laveste aktivitet var verken i juli eller august. I tillegg til den onkologiske kirurgien, er det gjort to pancreasreseksjoner på benign diagnose: En distal reseksjon hos en pancreatittpasient, en annen pga traumatisk deling av corpus. Tre pasienter har fått pakket leveren ved stor skade, og to har blitt embolisert etter angiografisk påvist blødning, blant totalt fire angiograferte pasienter. Diskusjon: Samling av onkologisk og traumatologisk HPB-kirurgi øker pasientvolumet, men utrednings- og behandlingstiden for elektive pasienter kan likevel holdes kort ved tilrettelagt logistikk. Kirurgisk ferdighetsutvikling så vel som klinisk forskning drar fordel av høye pasientvolum, men ferieavvikling må forutsettes gjort med tilstrekkelig tilstedeværelse av høykompetanse, både på utrednings- og behandlingssiden. Som ventet, viser aktivitetstallene at cancerinsidensen ikke er sesongvariable i særlig grad, og ved disse cancerformene er øket ventetid i ferier faglig uforsvarlig.

Gastroentrologi

Trond Buanes, Erik Trondsen, Jørgen Labori, Christina Gaarder & Bjørn Atle Bjørnbeth, Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus (UUS)

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

180

ØKT AKTIVITET AV MATRIX METALLOPROTEINASE 2 OG 9 ETTER EKSPERIMENTELL RADIOFREKVENSABLASJON I LEVER Lars Frich 1, 2, 3, Kristin Bjørnland 4, Solveig Pettersen 4, Ole Petter F. Clausen 5, Ivar Gladhaug 2 1

Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 2 Kirurgisk avdeling, Rikshospitalet Den norske Kreftforening, 4 Institutt for kirurgisk forskning, Rikshospitalet, 5 Avdeling for patologi, Rikshospitalet 3

Innledning: Pasienter med kolorektale levermetastaser behandlet med radiofrekvens (RF) ablasjon har høyere forekomst av tumorresidiv og lavere overlevelse enn sammenlignbare leverreseserte pasienter. En mulig forklaring kan være at RF ablasjon fører til biologiske endringer i tumorvev eller peritumoralt leverparenchym som øker risiko for spredning og invasjon av maligne celler. Matrix metalloproteinaser (MMP) er en familie proteinaser som kan bryte ned extracellulær matrix. Økt nivå av MMP er nødvendig for invasjon og spredning av maligne celler, og er assosiert med økt risiko for tumorresidiv og redusert overlevelse i pasienter med kolorektal cancer. Teoretisk kan økt ekspresjon av MMP være uheldig ved maligne tilstander, i det en kan tenke seg at maligne celler lettere kan invadere normalt vev på grunn av økt proteolytsik aktivitet. Vi ønsket derfor å undersøke om RF ablasjon i lever var assosiert med økt MMP aktivitet. Material og metode: 12 griser ble randomisert til to eksperimentelle grupper. I den ene gruppen ble RF ablasjon gjort uten okklusjon av portvene eller leverarterie, i den andre gruppen ble Pringles manøver gjort under RF ablasjon. En koagulasjon ble laget i hvert dyr med et impedans-kontrollert RF ablasjonssystem (Elekrotom 106 HiTT, Berchtold GmbH) med perfusjonselektroder. Dyrene ble avlivet fire dager etter RF ablasjon. Aktivitet av MMP2 og MMP-9 i blod og i vevslysater fra randsonen av koagulert vev ble analysert med gelatin zymografi. Resultater: MMP-2 og MMP-9 aktivitet i vevslysater fra randsonen 4 dager etter RF ablasjon var signifikant økt med ratio på henholdsvis 3.0 og 2.6 ganger aktiviteteten i omliggende leverparenchym. MMP-2 og MMP-9 aktivitet i plasma var lett økt 1 time etter RF ablasjon sammenlignet med baseline verdier, men var normalisert etter 4 dager. Vi fant ingen effekt av Pringle manøver på ekspresjon av MMP-2 eller MMP-9. Konklusjon: RF ablasjon av lever gir økt ekspresjon av MMP-2 og MMP-9 i randsonen av koagulert vev. Basert på en antakelse om at økt ekspresjon av MMP i peritumoralt vev er assosiert med økt risiko for vekst og invasjon av maligne celler, taler våre resultater for at RF ablasjon av maligne svulster bare bør utføres når radikal behandling er mulig.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

181

LOKALT, INTRAHEPATISK OG EKSTRAHEPATISK TUMORRESIDIV ETTER RADIOFREKVENSABLASJON FOR KOLOREKTALE LEVERMETASTASER Lars Frich 1, 2, 3, Knut Brabrand 4, Bjørn Edwin 1, 2, Øystein Mathisen 2, Gaute Hagen 4, Mogens Aaløkken 4, Ivar Gladhaug 2 1 3

Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 2 Kirurgisk avdeling, Rikshospitalet Den norske Kreftforening, 4 Bilde- og intervensjonsklinikken, Rikshospitalet

Innledning: Radiofrekvens (RF) ablasjon er en termisk metode for lokal vevsdestruksjon som benyttes til behandling av ikke-resektable svulster. Vi ønsket å kartlegge forekomsten av lokalt, intrahepatisk og ekstrahepatisk tumorresidiv hos pasienter behandlet med radiofrekvensablasjon for kolorektale levermetastaser. Material og metode: Siden 2003 er 21 pasienter med ikke-resektable maligne leversvulster behandlet med RF ablasjon ved Kirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Av disse 21 oppfylte 16 pasienter krav til inklusjon i en klinisk studie av radiofrekvensablasjon som behandling for kolorektale levermetastaser med tumordiameter mindre enn 4 cm. Leverreseksjon var tidligere utført hos 9 av de 16 pasientene som ble inkludert i studien. Resultater: Oppfølgingstid etter RF ablasjon var fra 9-41 mnd (median 24 mnd). Lokalt tumorresidiv på behandlingsstedet ble funnet hos 6 pasienter, og ble påvist 6-23 mnd etter RF ablasjon (median 8 mnd). Intrahepatisk tumorresidiv uten samtidig lokalt residiv ble funnet hos 3 pasienter (1-14 mnd, median 4 mnd). Ekstrahepatisk residiv ble funnet hos 8 pasienter (4-12 mnd, median 6 mnd), 4 av disse med samtidig lokalt eller intrahepatisk residiv. Ekstrahepatisk residiv ble påvist i lunge (n=4), skjelett (n=2), ekstrahepatiske glandler (n=1) og binyre (n=1). Av de 9 pasientene med lokalt eller intrahepatisk tumorresidiv ble 3 leverresesert og 2 behandlet med RF ablasjon. Det ble gjort adrenalektomi hos en pasient med metastase til binyre. 2 pasienter er døde, henholdsvis 17 og 20 mnd etter RF ablasjon. 3 pasienter er uten tegn til malign sykdom.

Gastroentrologi

Konklusjon: Våre erfaringer med et begrenset pasientmateriale viser at det er mulig å oppnå lokal tumorkontroll hos selekterte pasienter med RF ablasjon. Lokalt residiv på behandlingsstedet og ekstrahepatisk residiv, særlig til lunger, forekommer hyppig i denne pasientpopulasjonen. Enkelte pasienter kan tilbys leverreseksjon av det tidligere RF behandlede området. Kort oppfølging gjør at vi ikke kan trekke sikre konklusjoner om en eventuell overlevelsesgevinst som følge av RF ablasjon.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

182

RAS PEPTID VAKSINASJON – KLINISK OG IMMUNOLOGISK RESPONS HOS PASIENTER MED OPERABEL PANCREASCANCER Synne Bernhardt*, Mona Møller**, Jon Amund Eriksen**, Ivar Gladhaug***, Gustav Gaudernack**** & Trond Buanes* Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, **Pharmexa/Gemvax, ***Kirurgisk avdeling, Rikshospitalet, ****Institutt for immunterapi, Radiumhospitalet K-Ras mutasjoner, som finnes i 95 % av alle adenocarcinomer i pancreas, kan brukes som mål for immunangrep fra cytotoksiske T-lymfocytter, og det er utviklet en peptidkopi av genfeilen, som brukes i vaksinasjonsbehandling. Dette prinsippet er utnyttet i en adjuvant setting. Materiale og metode: Fra behandlingsstart i januar 1997, er til sammen 23 pasienter inkludert i studien CTN 98010 (n = 13), som ble vaksinert med en blanding av de syv vanligste ras-mutasjonene, dose 700 µg, eller i studien CTN 95002 (n = 10), som fikk vaksine, laget av en single ras mutasjon, korresponderende med den mutasjonen som var identifisert i tumor. Vaksinasjonen ble gjennomført over 10 uker, med GM-CSF som immunologisk adjuvans før hver vaksinasjon. Pasientene er kontrollert prospektivt gjennom alle etterfølgende år, klinisk, biokjemisk og radiologisk. Endelig er alle biopsier gjennomgått på nytt i 2006 med kontrollfarging av alle gamle snitt med nye markørteknikker, for å sikre korrekt histologi, og nye blodprøver fra nå-levende pasientene er innhentet for analyse av ”immunologisk hukommelse”. Resultater: Immunrespons, målt som hudreaskjon (DTH), var positiv hos alle pasienter i serien CTN 98010, sammenlignet med 6 av 9 (67 % evaluerbare) i CTN 95002. Langtidsoverlevelsen, målt fem år etter radikal kirurgi var 29 % hos immunresponderne, mot 25 % i hele den evaluerbare gruppen. Sju pasienter er fulgt mer enn 5 år, en av disse har utviklet residiv etter 6 år, og døde i 2006, fem lever residivfrie. Den sjuende av ”langleverne” ble leverressesert pga metastase til lever 8 år etter pancreasresksjonen, også levermetastasen ble histologisk karakterisert som spredning fra adenocarcinom, vel forenelig med utgangspunkt i pancreas. Men ved revurderingen av histologisnittene farges disse også positivt på chromograning A, og han har trolig hatt en nevroendokrin tumor, tross opprinnelig klassifisering som adenocarcinom i pancreas. Han er residivfri halvannet år etter leverreseksjonen, ni år etter pancreasresjonen. En annen av langleverne viste seg å ha en ampullær cancer med pancreatico-biliær differensiering. Kun fire av de residivfire pasientene har altså fått verifisert at de har hatt adenocarcinom i pancreas ved snittrevisjonen. Både pasientene med adenocarcinom og de to med alternativ histologi var primært immunrespondere, og man kunne i 2006 påvise at de 6-9 år etter operasjon/vaksinasjon hadde immunologisk hukommelse for RAS-agens. Diskusjon: Funnene tyder på at adjuvant immunterapi gir bedret overlevelse etter radikal pancreaskirurgi, men dette er usikkert, blant annet på grunn av svakhetene i histologisk diagnostikk av pancreascancer på 90-tallet.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

183

PRE- OG PEROPERATIVE PRINSIPPER, SAMT KIRURGISK TEKNIKK VED GALLEBLÆRESVULSTER Thomas Moger, Erik Trondsen, Bjørn Atle Bjørnbeth, Trond Buanes Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus Svulster i galleblæren erkjennes ved histologisk undersøkelse av fjernet galleblære når svulstene er små, og ikke lett synlige, eller de erkjennes under laparoskopiske eller åpne bukinngrep hvis tumor er noe større. Radiologisk påvising muliggjør elektiv, optimalisert kirurgi, med minimalisert risiko for spredning av svulstceller. Dette oppnås ved å unnlate preoperativ biopsitakning, og optimal kirurgisk teknikk. Våre synspunkter på tekniske kirurgiske prinsipper gjennomgåes ved et pasienteksempel i det følgende: 1. Percutan biopsi unngås, for ikke å etterlate utsæd av svulstceller i biopsikanalen 2. Serosadelen av galleblæren må fjernes for å oppnå radikalitet. Implikasjonene er som følger: a. Standardteknikk for kolecystectomi (laparoskopisk så vel som åpent) baseres på disseksjon i galleblæresengen som etterlater deler av serosa. Dette er en utilstrekkelig onkologisk teknikk, som øker risikoen for residiv signifikant. b. Ved peroperativ påvising av mulig galleblæretumor, bør man avslutte inngrepet hvis man ikke behersker reseksjonsteknikker som gir minst 1 cm fri margin fra tumorveggen til reseksjonsplanet i lever (oftest segment 5). c. Uavhengig av histologisk diagnose, er ”leversparende teknikk” (ikke nødvendigvis formell reseksjon) tilstrekkelig, gitt at reseksjonsavstanden i punkt b sikres.

Gastroentrologi

I pasienteksempelet som er basis for billedvisningen av teknikken, var vår preoperative antakelse at pasienten hadde et carcinom, primært utgående fra galleblæren. Endelig histologisk diagnose viste at svulsten var en metastase fra et tidligere nyrecarcinom, hvilket illustrerer nytteverdien av å følge generelle onkologiske prinsipper.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

184

HILÆRE CHOLANGIOCARCINOMER BEHANDLET VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 1990-2005 Håvard Mjørud Forsmo, Kjell Øvrebø, Dag Hoem, Asgaut Viste, Arild Horn Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitessykehus, Bergen Bakgrunn: Cholangiocarcinom er en sjelden sykdom i Norge, og det er få som får god erfaring i behandling av denne sykdommen. Vi ønsket å evaluere faktorer som kan ha påvirket resultatene ved behandling av pasienter med hilære cholangiocarcinom ved Haukeland Universitetssykehus i tidsrommet 1990-2005. Materale og metode: I perioden 1990-2005 ble det behandlet 60 pasienter med hilusnære cholangiocarcinomer. Pasientenes behandling og det klinisk forløp er vurdert ut fra en retrospektiv journalgjennomgang. Resultater: Pasientenes median alder var 69 år (31-90 år) og det var 24 menn og 36 kvinner. Nesten alle pasientene hadde ikterus og kløe som symptomer. Få pasienter hadde feber/infeksjon ved diagnose. Etter Bismuths inndeling av hilære cholangiocarcinomer var 20% type 1, 17 % type 2, 25 % type 3a, 20 % type 3b og 18 % type 4. 21 ( 35 %) av pasientene ble vurdert resektable etter preoperativ vurdering, mens 39 ble vurdert som ikke resektable eller operable. Peroperativt ble det hos 11 pasienter funnet at tumor ikke var resektabel, og kun 10 (17 %) kunne behandles med radikal reseksjon. Fem pasienter ble operert med lokal biliær reseksjon alene og fem ble operert med kombinert biliær - og leverreseksjon (høyre eller venstresidig lobectomi inkludert evt. segment 1). Den kumulative overlevelse etter 1,3 og 5 år etter R0-reseksjon var henholdsvis 80, 45 og 36 %. En pasient døde postoperativt etter kombinert hepato-biliær reseksjon, de øvrige 4 er alle i live inntil 5 år etter kirurgi (80 % ). Overlevelse etter biliær reseksjon uten samtidig lever reseksjon var 20 % etter 3 år og ingen etter 4 år. Den kumulative overlevelse for ikke opererte var 28 % etter 1 år og 2 % etter 3 år(feildiagnose?) Konklusjon: Majoriteten av hilære cholangiocarcinomer er ikke resektable. Kombinert hepato biliær reseksjon (inkludert segment 1) er beste mulighet for å oppnå frie marginer (R0reseksjoner) og langtids overlevelse.

Program Sider

26-09-06

15:52

23-27 oktober 2006

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

185

KIRURGISK BEHANDLING AV PANCREASCANCER I NORGE 1993-2002 Norstein J. Bergsalléen 2A, 0854 Oslo

Gastroentrologi

Bakgrunn. Data fra Kreftregisteret viser at relativ 5-årsoverlevelse for pasienter med maligne svulster lokalisert i pancreas diagnostisert i perioden 1994-99 var 3,4% for menn og 2,6% for kvinner. Statistikken inkluderer alle histologityper og i tillegg ikke histologisk verifiserte tilfeller. Formålet med denne undersøkelsen var å undersøke hvor stor andel av pasientene som har fått radikal kirurgisk behandling, postoperativ mortalitet og overlevelse etter kirurgisk behandling. Materiale og metode. Alle pasienter som var registrert i Kreftregisteret med malign tumor i pancreas diagnostisert i perioden 1993-2002 ble identifisert. For opererte pasienter ble patologibeskrivelser av resektatet gjennomgått. Det ble sendt henvendelser til kliniske avdelinger og patologiavdelinger hvis opplysninger manglet. Overlevelse ble beregnet med Kaplan-Meier-analyse. Multivariat analyse ble gjort med Cox proportional hazards analyse. Resultater. I 10-årsperioden 1993-2002 ble det diagnostisert 6015 pasienter (53,1% kvinner) med malign eller antatt malign tumor i pancreas. Histologisk verifikasjon forelå hos 58% av pasientene. Det var 3334 pasienter med duktalt eller annen type adenocarcinom. I alt 497 pasienter (8,3%) ble radikaloperert med reseksjon. En av disse pasientene viste seg ved fornyet granskning av preparatet å ha benign tilstand. Operasjonene ble utført ved 32 sykehus, hvorav 21 fortsatt gjorde operasjoner etter 1998. Operasjonsmortaliteten var 5,2% innen 30 dager. For pasienter med adenocarcinom (N=439) var operasjonsmortaliteten 3,9% og 5,7% innen 30 og 60 dager ved universitetsklinikker, sammenlignet med 10,3% og 12,2% ved andre sykehus (p<0,05 for begge tidsrom). Fem-årsoverlevelse var 9,5% for pasienter med adenocarcinom, for kvinner 13,3% (95% konfidensintervall 8,5%-18,1%), for menn 5,9% (2,5%-9,3%). For andre histologiske grupper var overlevelsen høyere, men tallene var små. Det var 46 observerte 5-årsoverlevere, hvorav 22 pasienter med adenocarcinom. I multivariat analyse var adenocarcinom, infiltrerte eller ubeskrevne reseksjonsrender og lymfeknutemetastaser signifikante risikofaktorer. Konklusjon. Prognosen ved pancreascancer er fortsatt meget dårlig, men adekvat radikaloperasjon resulterer i en ikke ubetydelig andel 5-åsoverlevere. Behandlingsstrukturen har vært desentralisert med signifikant dårligere primærresultater for sykehus utenom universitetsklinikkene. Det er grunn til å sentralisere behandlingen sterkt.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

186

PYLORUSBEVARENDE WHIPPLES OPERASJON VED PERIAMPULLÆRE TUMORES Labori KJ, Bjørnbeth BA, Trondsen E, Buanes T Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Bakgrunn: Selv om den klassiske Whipples operasjon har vært ansett å være standard reseksjon ved behandling av periampullære tumores, mener flere sentra at pylorusbevarende operasjon har flere fordeler. Flere studier har vist at pylorousbevarende operasjon er raskere å utføre og med mindre peroperativ blødning. Det er ikke vist signifikant forskjell i perioperativ mortalitet og morbiditet, langtidsoverlevelse, antall tumorresidiv eller livskvalitet mellom de to metoder. Siden 2005 har vår avdeling benyttet pylorusbevarende Whipples operasjon ved reseksjon av periampullære tumores. Ved tumorinfiltrasjon mot pylorus eller palpable pylorusnære glandler har klassisk Whipples operasjon med partiell ventrikkelreseksjon blitt valgt. Materiale: Det ble i 2005 utført 36 Whipples operasjoner hvorav 27 pylorusbevarende (61 %). Det er i 2006 tom august utført 27 Whipples operasjoner hvorav 25 pylorusbevarende (93 %). De totalt 47 pylorusbevarende operasjonene er registrert prospektivt mhp kliniske data første 30 dager postoperativt. Resultat: Kjønn:27 menn/20 kvinner Alder:64 år (mean, 31-80) Operasjonstid:285 min. (mean, 185-383) Transfusjonsbehov peroperativt:1,43 SAG (mean, 0-9) Liggetid postoperativ avd.:2,5 d (median, 1-25) Liggetid Ullevål sykehus:17 d (median, 9-59) Histologi:Caput pankreatis: duktalt adenocarcinom (19), mucinøst cystadenocarcinom (1), kronisk pankreatitt (6), serøst cystadenom (3), IPMN (2), endokrin tumor (1), pseudocyste (1), adenocarcinom i colon transversum med innvekst mot pankreas (1) Ampulla Vateri: adenocarcinom (6), adenom med grov atypi (2); Duodenum: adenocarcinom (1), adenom med grov atypi (1) Choledochus: cholangiocarcinom (2), benign choledochusstriktur (1). Histologisk undersøkelse viste makroskopisk eller mikroskopisk fri reseksjonsrand i duodenum uten tegn til innvekst av tumor mot pylorus i alle preparat. Mortalitet: 1 pasient (2 %). Morbiditet (n): relaparatomi (2), pankreasfistel (6), gallefistel (1), pankreatitt (1), intraabdominal abscess (1), gastrointestinal blødning (3), akutt nyresvikt (1), sårinfeksjon (2), pneumoni (12), UVI (1), hjerteinfarkt (2), atrieflimmer (2). Forsinket ventrikkeltømming, definert som manglende overgang til regulær diett eller behov for ventrikkelsonde 10. dag postoperativt, er ikke registrert systematisk prospektivt. Ved retrospektiv journalgjennomgang var 33 pasienter (70 %) i gang med å spise og drikke uten behov for intravenøs ernæring 10. dag postoperativt. Av de øvrige 14 pasientene trengte 6 intravenøs ernæring, 4 pasienter intravenøs ernæring + ventrikkelsonde, mens 4 pasienter lå på respirator med intravenøs ernæring + ventrikkelsonde. Hos 8 av 14 pasienter var forsinket ventrikkeltømming relatert til intraabdominal- eller lungekomplikasjon. Diskusjon: Mortalitet og morbiditet etter våre første 47 pylorusbevarende Whipples operasjoner er sammenliknbar med publikasjoner fra andre sentra. Pga ulike definisjoner av forsinket ventrikkeltømming i litteraturen spriker data fra ulike sentra (14–74 %). Ut fra vår definisjon inntraff forsinket ventrikkeltømming hos ca. 30 %, men var hos 8 av 14 relatert til annen komplikasjon. Litteraturen inneholder råd for å kunne redusere denne komplikasjonen og vil bli kort belyst i foredraget.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

15:52

Side 6

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

187

LAPAROSKOPISK DISTAL PANCREASRESEKSJON VED DUKTALT ADENOCARCINOM I CORPUS OG CAUDA PANCREATIS. - ET FEMÅRSMATERIALE. Røsok BI1), Rosseland AR1), Mala T3), Buanes T4), Mathisen Ø1) og Edwin B1,2) 1) Kirurgisk klinikk I, Gastrokirurgisk seksjon og 2) Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 3) Kirurgisk avdeling, Aker universitetssykehus, 4) Gastrokirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus. Introduksjon: Til tross for moderne diagnostikk er maligne svulster i corpus og cauda pancreatis fremdeles forbundet med sen diagnose og dårlig prognose. Median overlevelse etter åpen distal pancreasreseksjon er ca. ett år ved de fleste sentra. Ved Rikshospitalet har man de siste 10 år opparbeidet en betydelig erfaring med laparoskopisk pancreaskirurgi. Vi beskriver her våre erfaringer med laparoskopiske halereseksjoner ved ductale adenocarcinomer i distale pancreas. Materiale og metode: Tolv pasienter med histologisk verifisert duktalt adenocarcinom utgående fra cauda eller corpus pancreatis ble operert laparoskopisk med tanke på reseksjon i perioden mars 2001-juni 2006. Operative detaljer ble registrert retrospektivt. Overlevelsedata er innhentet fra folkeregisteret. . Resultater: Ni pasienter gjennomgikk laparoskopisk halereseksjon med splenektomi.To inngrep ble begrenset til laparoskopisk eksplorasjon og biopsi på grunn av disseminert sykdom og non-resektabel tumor. Ett inngrep ble startet laparoskopisk men konvertert til åpen kirurgi på grunn av karskade under disseksjonen og en måtte utføre reseksjon av en i utgangspunktet teknisk inoperabel tumor. Samme pasienten døde 19 postoperative dag av multiorgansvikt. Median operasjonstid for reseksjonene var 248 minutter (150-313). Øvrige perioperative data vil bli presentert. Ettårs overlevelse blant de 6 pasienter som fikk utført makroskopisk radikal reseksjon og som til nå er fulgt opp i minst ett år eller til død var 67%. Median overlevelse hos de samme pasientene var 543 dager (218-1570). Tre av i alt 7 pasienter som har gjennomgått makroskopisk radikal kirurgi er i live 52, 15 og 3 måneder etter reseksjon.

Gastroentrologi

Konklusjon: Overlevelsen hos pasienter som fikk utført radikal laparoskopisk reseksjon av distale pancreas for ductalt adenocarcinom er sammenlignbar med åpen kirurgi i dette materialet. De umiddelbart postoperative forhold taler i favør av mini-invasiv kirurgi.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

188

BEDRE RESULTATER ETTER 4 OG 12 MÅNEDER MED BIPOLAR SEMENTERT HEMIPROTESE ENN MED TO PARALLELLE SKRUER VED DISLOKERTE LÅRHALSBRUDD. Frede Frihagen, Lars Nordsletten, Jan Erik Madsen Ortopedisk avdeling, Bevegelsesdivisjonen, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Introduksjon: Parallelle skruer og (hemi)protese er de to mest vanlige måtene å behandle dislokerte lårhalsbrudd på. Det er fortsatt ikke klart hvilken behandling som gir best funksjonelle resultater. Metode: 217 konsekutive pasienter over 60 år med dislokerte intrakapsulære lårhalsbrudd ble randomisert til enten en Charnley/Hastings hemiprotese (n=106) eller osteosyntese (n=111) med to parallelle Olmedskruer. Ikke-ambulante pasienter ble ekskludert, men kognitiv svikt var ikke et eksklusjonskriterium. Pasientene ble etterundersøkt etter 4 og 12 måneder av fysioterapeut og sykepleier blindet for operasjonsmetode. Gjennomsnittsalder var 83 år (60101) og det var 160 (74%) kvinner. Gruppene var sammenlignbare demografisk og med tanke på preoperative funksjon. 8 hofter i osteosyntesegruppen ble operert med hemiprotese pga irreponible brudd. Oppfølgingsandelen var 94% ved 4 måneder og 99% etter 12 måneder. Resultater: Osteosyntese Hemiprotese p Dødelighet 4 mnd 17 (15%) 19 (18%) 0,61 Dødelighet 12 mnd 23 (21%) 28 (26%) 0,32 Behandlingssvikt 43 (39%) 6 (6%) <0,001 Harris Hip Score 4 mnd (gjennomsnitt) 59 68 0,001 Harris Hip Score 12 mnd (gjennomsnitt) 66 73 0,006 Livskvalitet Eq5d VAS 4 mnd (gj.nitt) 54 62 0,04 Livsvkvalitet Eq5d VAS 12 mnd (gj.snitt) 57 65 0,06 Livskvalitet Eq5d index score 4 mnd 0,56 0,70 0,01 Livskvalitet Eq5d index score 12 mnd 0,52 0,70 0,01 Gangevne uten hjelpemidler 4 mnd 12 (14%) 28 (35%) 0,001 Gangevne uten hjelpemidler 12 mnd 28 (32%) 35 (48%) 0,04 Tabell: Resultater i behandlingsgruppene etter 4 og 12 måneder. Livskvalitetsresultatene er for pasienter med en Mini Mental Status (MMS-12) > 9. 41 hofter i osteosyntesegruppen ble reoperert, 39 av dem konvertert til hemiprotese. Alle tilfellene av behandlingssvikt i hemiprotesegruppen var infeksjoner. Det var 5 hemiproteser som lukserte, men alle forekom i osteosyntesegruppen etter konvertering til hemiprotese (p=0,03). Diskusjon: Det var flere komplikasjoner og reoperasjoner i osteosyntesegruppen, mens det var bedre funksjonelle resultater i hemiprotesegruppen etter 4 og 12 måneder.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

189

TILFREDSHET, SMERTE OG LIVSKVALITET 4 MÅNEDER ETTER LÅRHALSFRAKTUR HOS PASIENTER BEHANDLET MED HEMIPROTESE ELLER SKRUER.

Nasjonalt Register for Leddproteser, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN Hensikt: Å evaluere tilfredshet, livskvalitet og smerter hos pasienter med dislokerte lårhalsbrudd (Garden 3-4) behandlet med to skruer/pinner eller bipolar hemiprotese. Materiale og metode: I løpet av år 2005 rapporterte 53 av 55 sykehus til Hoftebruddregisteret. Standard registrerings-skjema utfylt av kirurg ble innsendt etter operasjon av hoftebrudd. Det ble registert 1054 pasienter med dislokerte lårhalsbrudd behandlet med pinner/skruer, mens 951 pasienter ble behandlet med bipolar hemiprotese. Et oppfølgingsskjema ble sendt ut til alle pasienter som fortsatt var i live 4 måneder etter primæroperasjonen. Dette inneholdt spørsmål om livskvalitet (EuroQol-5D), smerte (VAS) og tilfredshet (VAS). 642 (51%) pasienter besvarte og returnerte spørreskjemaet og 505 pasienter utfylte skjemaet korrekt hvorav 277 pasienter behandlet med skruer og 228 pasienter behandlet med bipolar hemiprotese. Resultater: Etter 4 måneder var pasientene som primært ble behandlet med hemiprotese mer fornøyd og de hadde signifikant mindre smerter enn pasienter operert med skruer/pinner. Tap av livskvalitet (EuroQol-5D) var signifikant mindre for pasienter som hadde fått hemiprotese sammenlignet med de som ble behandlet med skruer/pinner. Konklusjon: Pasienter som primært blir operert med hemiprotese etter dislokert lårhalsbrudd er mer fornøyd og har mindre smerter 4 måneder etter operasjonen enn de som blir behandlet med skruer/pinner.

Ortopedi

Jonas Fevang, Jan-Erik Gjertsen, Stein Atle Lie, Tarjei Vinje, Leif Ivar Havelin, Kjersti Steindal, Ove Furnes, Lars B. Engesæter

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

190

SEMENTERT ELLER USEMENTERT HEMIPROTESE VED DISLOKERTE MEDIALE LÅRHALSBRUDD - TIDLIGE RESULTATER FRA EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE Figved W 1, Opland V 2, Frihagen F 1, Jervidalo T 2, Madsen JE 1, Nordsletten L 1 1) Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo 2) Ortopedisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud Innsetting av hemiprotese er en godt dokumentert og veletablert primærbehandling for dislokerte mediale lårhalsbrudd hos eldre, og er standardbehandling for denne pasientgruppen ved nær 2/3 av norske sykehus. Det finnes få gode studier som sammenlikner sementert og usementert hemiprotese ved behandling av lårhalsbrudd. Det er visse holdepunkter for at pasienter med sementert hemiprotese har mindre smerter. Det har vært rapportert alvorlige kardiovaskulære komplikasjoner og økt peroperativ dødelighet ved bruk av sement. Komplikasjonspanoramaet ved bruk av moderne usementerte hemiproteser er dårlig kartlagt. 230 dislokerte lårhalsbrudd hos 223 pasienter over 70 år ble inkludert i en prospektiv randomisert studie ved Sykehuset Asker og Bærum og Ullevål universitetssykehus fra 1.9.2004 til 15.8.2006. Pasientene ble randomisert til operasjon med en sementert (Spectron) eller usementert (Corail) bipolar hemiprotese og operert etter vanlige rutiner for øyeblikkelig hjelp. Pasientene blir fulgt med kontroller ved utreise fra sykehuset eller etter en uke, etter tre måneder og etter ett år. Studiens primære endepunkt er Harris hip score etter ett år. Fire pasienter i den usementerte gruppen ble konvertert til sementert protese peroperativt: En pga manglende protesestørrelse, to pga manglende rotasjonsstabilitet under preparering av femurkanalen og en fordi fracturen affiserte calcar. En pasient i den sementerte og to pasienter i den usementerte gruppen ble påført en periprotesisk fractur peroperativt. Det ble ikke registrert noen peroperative dødsfall, men en pasient fikk hjertestans og en fikk hjerteinfarkt under inngrepet, begge i den sementerte gruppen. Vi fant en signifikant forskjell i gjennomsnittlig operasjonstid som var 83 minutter (47-140) i den sementerte og 71 minutter (32-130) i den usementerte gruppen (p<0,001). Vi fant også en signifikant forskjell i gjennomsnittlig peroperativt blodtap som var 393 ml (0-1100) i den sementerte og 311 ml (50-1300) i den usementerte gruppen (P=0,001). Vi fant ingen signifikant forskjell mellom gruppene i antall liggedøgn, blødning på sårdren, totalt blodtap, transfusjonsbehov, behov for analgetika, Barthels ADL-index og grad av mobilisering etter en uke. Mortalitet en uke postoperativt var tre pasienter (2,7%) i hver gruppe. Vi presenterer de første data fra denne studien opp til en uke postoperativt. Resultatene av studien etter ett år vil foreligge høsten 2007.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

191

BEHANDLING AV UDISLOSERTE OG MODERAT DISLOSERTE LÅRHALSBRUDD MED OLMEDSKRUER Bjørgul K1; Reikerås O2 Ortopedisk avdeling, Sykehuset Østfold, 1601 Fredrikstad; 2 Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0020 Oslo Lårhalsbrudd kan behandles ikke-operativt, med ostesyntese eller protese. For disloserte lårhalsbrudd anbefales ofte protese, mens osteosyntese er anbefalt for udisloserte brudd. Vi har sammenlignet brudd med antatt godt tilhelningspotensiale (moderat disloserte brudd) med udisloserte brudd som ble behandlet med to parallelle skruer (Olmed). Materiale og metode 225 udisloserte og 241 moderat disloserte frakturer ble fulgt prospektivt i 1- 6 år. Vi sammenlignet reoperasjonsrate og mortalitet. Resultat Total reoperasjonsrate for udisloserte var 18,7 % og 32,8 % for moderat disloserte frakturer. For tilhelningskomplikasjoner var raten for udisloserte 8,9 % og 19,5 % for moderat disloserte. Det var ingen forskjell i mortaliteten mellom de to gruppene. Konklusjon Denne studien viser at det er signifikant øket risiko for reoperasjon etter osteosyntese for moderat disloserte brudd i forhold til udisloserte. Vi anbefaler hemiprotese for disloserte brudd med antatt nedsatt tilhelningspotensiale, og osteosyntese for udisloserte brudd. Den beste behandlingen for moderat disloserte brudd er uavklart.

Ortopedi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

192

1-ÅRS MORTALITET FOR PASIENTAR MED DISLOKERTE LÅRHALSBROT BEHANDLA MED TO SKRUER ELLER BIPOLAR HEMIPROTESE. T. Vinje, J. Fevang, J-E Gjertsen, S.A. Lie, K Steindal, L.B Engesæter, L.I. Havelin, K Matre, O. Furnes Nasjonalt register for Leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Mål: Å finna eitt-års mortalitet etter dislokerte lårhalsbrot og identifisera faktorar assosiert med auka risiko for død. Pasientar: 2045 pasientar behandla for dislokerte lårhalsbrot (Garden 3 og 4) blei i 2005 rapportert til Nasjonalt Hoftebruddregister og inkludert i denne studien. Metode: I slutten av 2005 rapporterte 53 av 55 sjukehus operasjonar for proksimale femurfrakturar til hoftebruddregisteret. Pasientoverleving blei rekna ut ved hjelp av KaplanMeier overlevingsanalyse. Ulike faktorar sin påverknad for utfallet død blei estimert ved hjelp av Cox regresjon. Mortalitetsdata vart henta frå Folkeregisteret. Resultat: Av dei 2045 pasientane blei 1071 operert med 2 skruer og 974 med bipolar hemiprotese. 333 pasientar døyde i laupet av fyrste året etter operasjon, noko som gav samla eitt-års mortalitet etter dislokert lårhalsfraktur på 24%. Av desse var 170 opererte med 2 skruer og 163 med bipolar hemiprotese. Faktorar assosiert med auka risiko for død var høg alder, mannleg kjønn, demens og høg ASA klasse. Korkje operasjonsmetode eller preoperativ ventetid verka inn på risiko for død. Konklusjon: Det var ingen signifikant skilnad i eitt-års mortalitet mellom pasientar operert med 2 skruer og dei operert med bipolar hemiprotese.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

193

INGEN MEDISINSKE HOLDEPUNKTER FOR AT PASIENTER MED HOFTEBRUDD MÅ OPERERES OM NATTEN

Hvor mye det haster med å få operert en pasient med hoftebrudd er uavklart. Nasjonalt Hoftebruddregister har nå vært i drift i vel 1½ år. Basert på data i dette registeret har vi sett på effekten av preoperativ ventetid på risiko for postoperativ død, på risiko for reoperasjon og på pasientene sin livskvalitet (EQ-5D) 4 og 12 måneder postoperativt. Metode: Siden januar 2005 har vi registrert operasjoner for proksimale femurfrakturer i Norge. I tillegg sender registeret et spørreskjema direkte til pasientene 4 og 12 måneder postoperativt. Dette skjemaet inneholder bl.a. opplysninger om livskvalitet vurdert med EQ-5D (funksjon, smerter og angst). Opplysninger om død er innhentet fra folkeregisteret. Analyser ble utfør ved Cox-regresjon med justering for kjønn, alder og ASA-gruppering. Resultater: Per 21.08.06 var 8566 primære hoftebrudd rapportert. Gjennomsnittsalder ved fraktur var 81 år (8-104). 82 % var kvinner. 21 % (1777 pasienter) var døde og av de som var primæroperert etter januar 2005, var 5,7 % (491 hofter) reopererte. 3522 av de utsendte 4-måneders skjemaer og 1284 av 12-måneders skjemaer var mottatt fra pasientene i utfylt stand. For 48 % (n=4115) var klokkeslettet for bruddet rapportert. Av disse var 98 % operert innen 4 døgn etter frakturen, med en gjennomsnittlig tid fra fraktur til operasjon på 19 timer (median 16 timer). Disse pasientene ble delt inn i 3 grupper etter tid fra fraktur til operasjon: <10 timer (1140 hofter, 28 %), 10-20 timer (1282 hofter, 32 %) og >20 timer (1608 hofter, 40 %). Det var ingen forskjell mellom disse 3 gruppene i postoperativ mortalitet, i risiko for reoperasjon eller i livskvalitet 4 og 12 måneder postoperativ. Heller ikke i separate analyser for frakturene gruppert som mediale og pertrochantære var det noen forskjell. Konklusjon: Dataene i Hoftebruddregisteret viser ingen effekt av preoperativ ventetid på postoperativ mortalitet, på risiko for reoperasjon eller på livskvalitet 4 eller 12 måneder postoperativt.

Ortopedi

Engesæter LB, Lie SA, Vinje T, Gjertsen JE, Fevang J, Furnes O og Havelin LI Nasjonalt Hoftebruddregister, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

194

EN ANALYSE AV 130 PASIENTER BEHANDLET FOR BRUDD I DISTALE FEMUR VED AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN1999 TIL 2005. Trommer A, Clementsen T, Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker US Bakgrunn: I perioden 1999 til 2005 har man i alt behandlet 3846 pasienter for brudd i lårbeinet. Nærmere 2900 pasienter ble behandlet for brudd i proksimale lårbeinsende, mens 130 pasienter ble behandlet for brudd i nedre tredjedelen av lårbeinet. Som et ledd i kvalitetskontrollen av våre behandlingsrutiner har vi gjennomgått pasientmaterialet behandlet for brudd i denne delen av lårbeinet. Material og metode: Avdelingens eget hendelsesregister har dannet grunnlag for undersøkelsen. Alle pasienter innlagt ved ortopedisk avdeling blir fortløpende registrert med diagnose, tillegsdiagnoser, behandlinger og ”hendelser” i form av komplikasjoner relatert til den aktuelle innleggelse. Pasientene ble fulgt opp etter en enhetlig protokoll og etterkontrollert frem til radiologisk bruddtilheling. Journalene og røntgenbildene til samtlige pasienter er gjennomgått for evalueringen av materialet. Resultater: I perioden man refererer har man i alt behandlet 130 pasienter, 120 kvinner og 10 menn, for brudd i nedre lårbeinsende. Median alder for gruppen var 85 (34-100) år. 120 pasienter hadde en eller flere tilleggsdiagnoser, hvorav hjerte-karlidelser var hyppigst. 63 pasienter ble behandlet konservativt mens 67 pasienter ble behandlet operativt. 6 pasienter var blitt behandlet ved annet sykehus og pga regiontilhørighet overflyttet til Aker universitetssykehus. Median liggetid for pasientene som gruppe var 8 (2-34) døgn (henholdsvis 4/14 konservativ/operativ). Av de 63 pasientene hvor en konservativ behandling ble innledet ble denne konvertert til operativ i løpet av de første 8 dagene hos 2 pasienter. 55 pasienter ble behandlet med blodig reposisjon og osteosyntese med en AO 950 kondylplate og 5 pasienter primært med lukket reposisjon og antegrad sperrenagling. En pasient med tidlig svikt etter distal sperrenagle (operert ved annet sykehus) ble reoperert 4 dager etter primæroperasjonen med fjerning av LIH nagler i proksimale femur og antegrad sperrenagling etter fjerning av den distale naglen. En pasient med en flere dager gammel, åpen grad 1 distal ekstraartikulær fraktur, ble operert med ekstern fiksasjon. To pasienter operert henholdvis med margnagle og vinkelplate, ble pga manglende tilheling operert med reosteosynthese og beintransplantasjon. 2 pasienter ble operert med en bred vinkelstabil LC-plate, hvorav en av disse ble reoperert med en AO kondylplate pga en svikt i den primære osteosyntesen. En pasient med bilaterale brudd døde under konservativ behandling tre dager etter innleggelsen Diskusjon: Det er fortrinnvis eldre pasienter, hovedsakelig kvinner, som tildrar seg brudd i nedre del av lårbeinet. De fleste pasientene har flere tilleggsdiagnoser og ofte betydelige riskofaktorer. Likevel tolererer disse pasientene åpen reposisjon og osteosyntese med en AO kondylplate godt. Relativt stabile brudd med manglende eller liten dislokasjon kan behandles konservativt. Ustabile dislokerte brudd som krever reposisjon i anestesi bør opereres. Velger man konservativ behandling må man raskt revurdere dette valget dersom pleie og omsorgsidealene ikke kan ivaretas tilfredstillende. AO 950 kondylplate er ved vår avdelingen fremdeles førstevalget som fiksasjonsalternativ i operativ behandling av denne pasientgruppen. Andre fiksasjonsmetoder må vurderes opp mot resultatene man har ved AOvinkelplate ved behandling av brudd i denne delen av lårbeinet.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

195

EFFEKTEN AV HETEROTOP OSSIFIKASJON OG RESIDUAL DISLOKASJON PÅ KLINISKE RESULTATER 2 ÅR ETTER ACETABULARBRUDD

Bakgrunn: Heterotop ossifikasjon3 og restdislokasjon etter kirurgisk behandling av acetabularbrudd er kjent for å gi et dårligere klinisk 1,2. Murphy og medarbeidere påviste en Odds Ratio på 1,41 for suboptimalt resultat ved heterotop ossifikasjon 4. Hensikten med denne studien var å evaluere om det forelå kvantitativ endring i klinisk outcome ved restdislokasjon og heterotop ossifikasjon etter kirurgisk behandling av acetabularbrudd. Pasienter og metode: I en 10-årig prospektiv kohort fra 1993 ble 450 pasienter behandlet. 41 døde initialt eller i løpet av de første 2 år. 201 pas. hadde 2 års follow-up. 13 ble eksludert pga. THR, 9 eksludert fordi outcome ble påvirket av andre skader enn acetabularbruddet og 72 pasienter ble konservativt behandlet. Dette gav 107 pasienter til studien. Harris hip score (HHS) ble brukt som instrument for klinisk outcome. Etter Brooker3 var det 11 grad 1ektopisk beindannelse, 18 grad 2, 4 grad 3 og 1 grad 4. For 89 pasienter var det ingen residual dislokasjon i noen av de 3 røntgenprojeksjoner (ap, obturator og iliaca), mens 18 pas. hadde i gjennomsnitt et samlet step i de 3 på 3,9mm. Resultater: HHS Median Sd Min Max Opr.tid Snitt Alle (n=107) 88,2 93,0 14,3 36 100 218 min 1. Uten step, uten oss. (n=63) 90,6 96,0 13,5 36 100 201 min 2. Uten step, med oss. (n=26) 86,7 91,5 11,9 68 100 231 min 3. Med step, uten oss. (n=10) 90,1 96,0 12,8 66 100 248 min 4. Med step, med oss. (n=8) 71,8 79,5 20,2 37 90 276 min I gruppe 2 var Brooker grad 1,7 i snitt og 2,4 for gruppe 4. I gruppe 3 var det 4 enkle og 6 komplekse brudd og 1 enkel og 7 komplekse i gruppe 4. Operasjonstilgangene i gruppe 3 var 2 bakre, 6 fremre og 2 kombinerte. I gruppe 4 var det 2 bakre, 1 fremre, 1 kombinert og 4 med triradiær/annen tilgang. Konklusjoner: Heterotop ossifikasjon gir nedsatt outcome undersøkt etter 2 år. Kombinert med gjenværende step i acetabulum er reduksjonen betydelig. Step i seg selv kan ikke forklare reduksjonen, men oppfattes å være indikasjon på vanskelige håndterbare brudd med lang operasjonstid. Bruk av triradiær/annen operasjonstilgang ser ut til å være en selvstendig negativ faktor. 1. Matta JM. Fractures of the acetabulum: accuracy of reduction and clinical results in patients managed operatively within three weeks after the injury. J Bone Joint Surg Am 1996;78-11:1632-45. 2. Mears DC, Velyvis JH, Chang CP. Displaced acetabular fractures managed operatively: indicators of outcome. Clin Orthop 2003-407:173-86. 3. Brooker AF, Bowerman JW, Robinson RA, Riley LH, Jr. Ectopic ossification following total hip replacement. Incidence and a method of classification. J Bone Joint Surg Am 1973;55-8:1629-32. 4. Murphy D, Kaliszer M, Rice J, McElwain JP. Outcome after acetabular fracture. Prognostic factors and their inter-relationships. Injury 2003;34-7:512-7.

Ortopedi

Øvre S, Madsen JE, Røise O, Ortopedisk Senter, Ullevål universitetsykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

USTABILE SACRUMFRAKTURER - FUNKSJONELLE RESULTATER ET ÅR ETTER SKADEN Tötterman A, Glott T*, Madsen JE, Røise O Ullevål Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling, Oslo *Sunnås sykehus, Forskningsenheten, Nesoddtangen Ustabile sacrumfrakturer er en spesiell utfordring i traumatologien, bland annet på grunn av den høye insidensen av tilleggskader. Lite er kjent om de funksjonelle resultatene etter slike frakturer og om faktorer som påvirker resultatene. Hensikten med denne studien var å beskrive funksjonelle resultater ett år etter skaden. Pasienter og metoder: 31 pasienter behandlet kirurgisk for ustabile sacrumfrakturer ble undersøkt gjennomsnittlig 1.4 (1.0-2.5) år etter skaden i en prospektiv cohort studie. Arbeidsstatus, selvstendighet i ADL og SF-36 blev undersøkt. I tillegg undersøkte vi om det forelå sammenheng mellom funksjon og variablene: multitraume, frakturkarakteristika, utfall i naturlige funksjoner, gangevne og nerveskade.

-1,31

Role physical Bodily pain

-1,03

General health

-0,76

Social function

-0,82 -0,44

Mental health Vitality

-0,74 -0,3 -1,8

-1,6

Resultater: Pasientalder var 35 (19-63) år, 58 % (n=18) var multitraumatiserte. Det var 8 kvinner og 23 menn. 15 måneder etter skaden hadde 65 % av pasientene fått igjen normal ADL, men kun 33 % var tilbake i arbeid. Alle aspekter av selvopplevd helse var påvirket, spesielt de fysiske domenene (Se figur). Multitraume og problem i forhold til naturlige funksjoner hadde en negativ effekt på resultatene. Frakturkarakteristika var ikke assosiert med resultatene.

Physical function

-1,56

-1,4

-1,2

-1

-0,8

Role emotional -0,6

-0,4

-0,2

Figur 1. Relativ reduksjon av SF-36 poeng hos pasienter med sacrumfraktur ett år etter skaden sammenlignet med Norsk referanse populasjon (Cohen effekt mål, stor effekt >0.8). Konklusjoner: Konsekvensene av en ustabil sacrumfraktur er betydelige ett år etter skaden, spesielt hos multitraumatiserte pasienter med utfall i naturlige funksjoner. Til tross for at majoriteten av pasientene oppnår selvstendighet i daglige funksjonene har ett flertal signifikante problemer mht arbeidsevne. Alle aspekter av selvopplevd helse (sosial-, mental- og fysisk-) er påvirket. I rehabiliteringen av disse pasienter bør alle aspekter av funksjonsnedsettelse identifiseres for å optimalisere etterbehandlingen.

196

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

197

KOMPLIKASJONER VED KIRURGISK BEHANDLING AV 149 ACHILLESSENERUPTURER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS

Bakgrunn: Ved HUS behandler vi de aller fleste achillessenerupturer operativt med senesutur og gipsing i plantarflektert stilling og overgang til ortose (evt. omgipsing til nøytral stilling) etter 2-3 uker. Total gips- og ortosetid 6-8 uker. Inngrepet gjøres enten på Sentraloperasjonsavdelingen (SOP) eller på poliklinikken i lokal – eller spinalanestesi. Vi har hatt enkelte pasienter med svært ressurskrevende komplikasjoner. Vi ønsket derfor å se nærmere på insidensen av komplikasjoner og om anestesivalg eller operasjonssted hadde betydning for utfallet. Materiale og metode: Retrospektiv undersøkelse av alle pasienter behandlet operativt for achillesseneruptur i 2004 og 2005. Resultater: 149 pasienter ble operert i løpet av disse 2 årene, 123 (83%) menn og 26 (17%) kvinner. Alder 40 (20-84) år hos menn og 43 (26-89) år hos kvinner. 73 på venstre side, 76 på høyre side. 87 ble operert på SOP, og 62 på poliklinikken. 126 (85%) ble operert i lokalanestesi, og 23 (15%) i spinalanestesi. Blodtomhet ble brukt hos 20 pasienter. Komplikasjoner Total antall (%) SOP (%) Polikl. (%) Sårinfeksjon 3 (2,0) 2 (2,3) 1 (1,6) Sårruptur uten infeksjon 5 (3,4) 4 (4,6) 1 (1,6) DVT 2 (1,3) 2 (2,3) 0 Reruptur 2 (1,3) 1 (1,1) 1 (1,6) Kontroll ved annet sykehus 7 (4,7) 5 (5,7) 2 (3,2) Annet* 1 (0,7) 1 (1,1) 0 Ingen 129 (86,6) 72 (82,8) 57 (91,9) *Forlenget sene, senere reoperert med forkortning. Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig ASA score mellom pasientene operert på SOP og poliklinikken (1,3). Gjennomsnittlig tid fra ruptur til operasjon hos pasienter operert på SOP og poliklinikken var hhv. 4,4 dager (0-62) og 1,8 dager (0-9). 90% av pasientene ble operert innen 5 døgn etter skaden. Hos disse var det ingen signifikant forskjell i komplikasjonsfrekvens mellom pasienter operert på SOP og poliklinikk. Imidlertid var det signifikant høyere komplikasjonsfrekvens hos pasienter operert med blodtomhet (p=0,02) og spinalanestesi (p=0,03). Konklusjon: Komplikasjonsfrekvensen er lav. Det var ikke økt komplikasjonsfrekvens hos pasienter operert på poliklinikk i lokalanestesi. Det var større komplikasjonsfrekvens hos pasienter som ble operert med blodtomhet og spinalanestesi.

Ortopedi

Natvik T, Fevang JM. Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

198

PATELLA LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 E.F. Brouwer, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, Oslo, Norge Bakgrunn: Behandlingen av førstegangs traumatisk patellaluksasjon er omdiskutert. Vi ville se på korttids-resultatene av første gangs traumatisk patellaluksasjon operert med duplikasjon av det mediale patellaretinakelet i forbindelse med førstegangs luksasjon. Dette med bakgrunn i forestillingen om at en traumatisk luksasjon av patella fører til en femoropatellær instabilitet som disponerer for recidiverende luksasjon. Vi ønsket også å se på resultatene av sekundær stabilisering av en kronisk instabilitet i femoropatellær leddet ad modum Roux-Goldtwaith. Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved avdelingens hendelsesregister i perioden 1999 til 2005.. Diagnosen ble verifisert anamnestisk og ved klinisk undersøkelse. Skaden ved førstegangsluksasjon ble videre dokumentert med en MRI undersøkelse. Behandlingen av førstegangsluksasjoner var operasjon med fjerning av eventuelle osteochondrale frakturfragmenter og duplikasjon av det mediane retinakelet. Leilighetsvis ble inngrepet kombinert med lateral kapsulotomi. Det ble på selekterte pasienter med mistanke om tilleggsskade gjort artroskopisk eksaminasjon av kneleddet. Kronisk instabilitet ble operert ad modum Roux –Goldtwaith. Pasientenes journaler ble gjennomgått og der hvor ikke konklusiv avsluttende status var erkjennlig ble pasienten innkalt til en sluttvurdering. Resultater:Vi behandlet totalt 51 pasienter med median alder på 31 (16-96) år for patella luksasjoner. 36 var førstegangsluksasjoner hvorav 24 ble operert. 15 pasienter ble operert for residiverende patellaluksasjoner. Median alder for pasientene med førstegangsluksasjon var 35 (13-94) år mens den for gruppen med recidverende luksasjoner var 27 (16-64) år. Median liggetid for førstegangs-luksasjongruppen (N=36) var 4.6 (2-16) døgn mens median liggetid var 5,4 (2-15) døgn for pasientene operert med Roux-Goldtwaith (N=15).. Alle pasientene som ble operert ble operert i spinalanestesi. En alvorlig komplikasjon ble registrert i gruppen med residiverende instabilitet hvor en pasient fikk en post operativ artritt som krevde reoperasjoner i form av gjenntatte skyllninger og artroskopisk/åpen synovektomi. Det ble ikke observert reluksasjoner hos noen av de opererte pasientene. Forskjellen i opptreningstiden og tiden pasientene var sykemeldt var ikke signifikant forskjellig mellom pasientene operert for førstegangsluksasjon eller for en recidiverende luksasjon. Diskusjon: Det er ingen enighet om behandlingen av den primære traumatiske patellaluksasjonen. Recidiverende luksasjoner er imidlertid i dag gjenstand for operativ behandling. Da består behandlingen vanligvis i en medialisering av kreftene i femoropatellærleddets lengdeakse. Ved primær traumatisk patellaluksasjon, uten kjente disponerende faktorer, ødelegges strukturene i det mediale retinakelet og stabiliteten i femoropatellærleddet forandres. Det er derfor logisk å reparere skaden man mener disponerer for senere instabilitet med primær sutur. For å oppnå tilstrekkelig ”stramning” medialt dupliseres retinakelet i tillegg med ca 1 cm. Preoperativ utredning med MR avdekker skadens omfang og eventuelle intraartikulære lesjoner som trenger behandling. Artroskopi er således kun i enkelte tilfeller nødvendig. Dersom MR undersøkelse ikke er mulig bør operasjonen regelmessig innledes med artroskopi. Resultatene etter stabiliserende medialisering av ligamentum patellae ved kronisk instabilitet viser seg også å gi resultater som er sammenlignbare med de man behandler med duplikasjon etter førstegangsluksasjonen. Usikkerheten omkring utviklingen av en ”mal tracking” og retropatellær chondropati ved residiverende lukasjoner, gjør imidlertid at vi anbefaler duplikasjon ved den primære skaden fremfor å avvente en ny lukasjon. Pasientene vi har behandlet vil følges opp over tid for å se på utviklingen av retropatellær chondropati/artrose.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

199

ETTERUNDERSØKELSE AV PASIENTER OPERERT FOR MANGLENDE TILHELING AV CLAVICULAFRACTUR

Bakgrunn: Platefiksasjon eventuelt med bentransplantasjon fra crista er etablert behandling ved symptomatiske claviculapseudartroser. Hensikten med denne studien er å kartlegge resultatene med denne behandlingen. Pasienter og metode: Studien er retrospektiv. Ved søk i sykehusets pasientregister er pasienter operert for claviculapseudartrose fra 1990 frem tom 2005 identifisert. Pasientene ble innkalt til klinisk og radiologisk etterundersøkelse. Disability of Arm Shoulder Hand (DASH) og Constant score ble registrert. Resultater: 23 pasienter ble i DASH og Constant score hos 16 tidsrommet operert for pasienter 25 mnd etter claviculapseudartrose med plateosteosyntese for claviculapseudartrose platefiksasjon, 17 menn og 6 kvinner. To pasienter er senere døde 120 av andre årsaker. Constant score Gjennomsnittsalder var 42.1 (22 61) år 100 operert ved operasjon. Pasientene var side 80 Constant operert i gjennomsnitt 27.7 (5 180) score 60 mnd. etter skaden. 18 pasienter ble uoperert operert med DCP plate, en med LCP side 40 DASH plate, en med T plate, en med score 20 rekonstruksjonsplate og to med Hook 0 plate. Bentransplantat fra crista ble benyttet hos 14 pasienter. 6 pasienter ble reoperert pga komplikasjoner; en pga infeksjon på donorsted, to pga dyp infeksjon i operasjonssåret, en pga manglende tilheling, en pga en løsnet skrue og en med mistanke om dyp infeksjon hvor det viste seg å foreligge metastase fra storcellet lungecarcinom. 16 pasienter møtte til etterundersøkelse med gjennomsnittlig oppfølgingstid 25 (5 - 45) mnd. 15 av disse er tilhelet, mens en fortsatt har tydelig bruddspalte uten sikre tegn til tilheling. Gjennomsnittlig Constant score ved oppfølging er 81 (20 - 99) på operert side sammenlignet med 90,7 (70 - 100) på frisk side. Gjennomsnittlig DASH score ved oppfølging er 19,2 (0 – 63,3). Konklusjon: Undersøkelsen viser at metoden gir gode resultater med hensyn til tilheling. Constant score er noe lavere på operert enn på frisk side og DASH score er høyere enn i normalbefolkning. Dette indikerer at skulderfunksjonen ikke fullt ut normaliserer seg med denne behandlingen. Reoperasjonsraten pga komplikasjoner er høy, og infeksjoner er hovedproblemet.

Ortopedi

Wensaas A, Madsen J. E Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

200

AFFEKSJON AV PLEXUS BRACHIALIS ETTER PLATEFIKSASJON AV CLAVICULAPSEUDARTHROSER Bråten M, Russwurm H, Benum P Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim Platefiksasjon av pseudarthroser i clavicula er et vanlig inngrep, og de publiserte resultater er gode. Til tross for den nære relasjon mellom clavicula og de underliggende nevrovaskulære strukturer er det rapportert få komplikasjoner fra disse strukturene. Vi har i løpet av de siste tre årene hatt tre pasienter med akutt plexusutfall etter platefiksasjon av clavicula-pseudarthroser, og presenterer våre erfaringer med disse. PASIENTER Pasient 1: 37 år gammel kvinne med hypertrofisk pseudarthrose midtre del av venstre clavicula. Ingen vesentlige nevrologiske fenomener preoperativt. Revisjon av pseudarthrose, reposisjon og fiksasjon med rekonstruksjonsplate. Ingen beintransplantasjon. Postoperativt komplett plexusutfall og paralytisk arm, normal sirkulasjon. Ny gransking av røntgenbilder ga mistanke om kompresjon fra callusklump under clavicula. Reoperert neste dag, det ble funnet en callusklump som ga kraftig kompresjon av plexus mot 1. costa. Etter at kompresjonen var eliminert hadde pasienten sakte klinisk framgang og hadde etter ett år bare moderate nevrologiske sekveler. Pasient 2: 29 år gammel mann med atrofisk pseudarthrose venstre side, ingen nevrologiske funn. Etter fiksasjon med rekonstruksjonsplate komplett radialisutfall, men noe motorisk funksjon i medianus og ulnaris. Normal sirkulasjon. Nærmere gransking av røntgenbilder ga mistanke om at en lite røntgentett beintapp på claviculas underside kunne være årsak til nerveutfallet. Dette ble verifisert ved reoperasjon samme kveld. Etter at kompresjonen var opphevet normaliserte den nevrologiske funksjon seg i løpet av få måneder. Pasient 3: 66 årig mann med pseudarthrose i midtskaftet av venstre clavicula. Fiksert med DCplate og beintransplantasjon. Postoperativt nummenhet i hele hånden, spesielt i ulnarisgebetet. Svekket gripekraft i hånd. Normal sirkulasjon. Tilstanden ekspektert i tre uker, men moderat nevrologisk forverring i denne perioden. Gransking av bilder ga mistanke om beinframspring under clavikula. Reoperasjon etter tre uker, beinknast som lå an mot plexus ble fjernet. Etter dette var det fortsatt noe trangt, trolig på grunn av at clavicula var for mye utrettet etter fiksasjon med DC-plate. Utført refiksasjon med rekonstruksjonsplate. Denne pasienten hadde senere en del fiksasjonsproblemer, men hadde jevn nevrologisk framgang etter første reoperasjon og er nå uten nevneverdige nevrologiske sekveler. DISKUSJON. Før operasjon av clavicula-pseudarthroser må en nøye vurdere om det foreligger callusmasser eller beinutspring under clavikula. Peroperativt må en forsikre seg om at plexus ikke ligger i klem etter platefiksasjonen. Hvis en pasient likevel får et signifikant nerveutfall postoperativt anbefaler vi tidlig reoperasjon hvis en komprimerende årsak ikke kan utelukkes. Akutte plexusutfall etter slike inngrep er selvfølgelig en meget alvorlig situasjon for både pasient og kirurg, men både den eksisterende litteratur samt våre erfaringer tyder på at prognosen er bra forutsatt at kompresjonen blir eliminert i tide.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

201

ERFARING MED INTRAMEDULLÆR NAGLING AV FORKORTET MIDTRE CLAVICULAFRAKTUR VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM HF

Pasienter med lukket fractur i midtre tredjedel av clavicula med over 2 cm forkortning anbefales operativ behandling i deler av litteraturen, grunnet vedvarende plager hos mange pasienter som har vært behandlet konservativt. Disse pasientene har tradisjonelt vært behandlet konservativt ved vår avdeling, da plateosteosyntese også er forbundet med relativt hyppige komplikasjoner. Det har vært interesse for alternative operative metoder og på bakgrunn av dette har vi blitt kjent med Rockwood Clavicle Pin fra DePuy. Etter diskusjon i avdelingen har vi valgt å tilby denne intramedullære teknikken til pasienter med brudd i midtre tredjedel av clavicula med over 2cm forkortning som en akutt operasjon. Vi har forklart de aktuelle pasientene at dette er eksperimentell kirurgi, og informert om sannsynlige fordeler og ulemper. Pasientene har vært svært motiverte. I mai og juni i år har vi operert 7 voksne pasienter for 7 claviculafracturer. Vår erfaring så langt har vært at dette er en teknisk forholdsvis enkel operasjon, bortsett fra avbiting av naglen lateralt. Pasientene har svært lite smerter postoperativt og god funksjon. Pasientene virker å ha det såpass bra at de er i betydelig større aktivitet enn det vi har anbefalt dem. Vi har måttet fjerne to skruer tidlig grunnet perforasjon baktil. En pasient fikk en dyp infeksjon som er reoperert med intramedullær teknikk i to seanser. Han er nå infeksjonsfri og frakturen er tilhelet. Samtlige frakturer er tilhelet, nagler fjernet og alle pasientene angir at de er fornøyde med at de valgte operasjon. Vi har startet arbeidet for å iverksette en større prospektiv randomisert studie for å se nærmere på denne problemstillingen.

Ortopedi

Thorkildsen J, Hjall A, Opland V Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

202

AC - LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 A. Yayhaei, Ø. Paulsrud og K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, Oslo, Norge Innledning: På høstmøtet i 2001 refererte vi våre preliminære erfaringer med bruk av temporær artrodese med en Baltzerplate og ligamentsutur ved laterale clavikulafrakturer og luksasjonser grad III i AC-leddet (Bjerre/Strømsøe). Våre erfaringene med behandling av ACluksasjoner grad III presenteres nå for perioden 1999 til 2005. Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved avdelingens hendelsesregister. Alle inngrepene ble utført i ”Beach chair” leieog generell anestesi. Operasjonen besto i åpen reposisjon og temporær artrodese av AC- leddet med en Baltzerplate. Ligamentene mellom coracoid og kravebeienet ble regelmessig suturert når pasienten ble operert akutt. Pasienter med persisterende luksasjon av AC-leddet etter skade operert sekundært fikk utført reseksjon av laterale kravebeinende og en transpposisjonsplastikk av ligamentum coracoacromiale (a.m.Veawer Dunn) i tilegg til den temporære artrodesen. Postoperativ behandling var den samme for pasientne som ble operert og de som ikke ble operert: Collar Cuff bandasje i noen dager, så aktiv understøttet fysioterapi. Pasientene ble fulgt opp med etterkontroller etter 14 dager, 3 måneder og platen ble fjernet dagkirurgisk etter 4 mndr. med påfølgende røntgen og klinisk vurdering. Etter platefjerning ble regelmessig fysioterapi rekvirert. De fleste av pasientene som ikke ble operert valgte selv et konservativt behandlingsopplegg. Resultater: I perioden 1999 til 2005 har vi behandlet 106 pasienter, 94 menn og 12 kvinner med median alder på 37 (22-78) år for AC luksasjoner grad III. Åttini pasienter, 77 menn og 12 kvinner ble behandlet med operasjon. 78 pasienter ble behandlet akutt mens 11 pasienter ble behandlet for en invertert skade. Median liggetid var 3 (2-13) døgn, med et total liggedøgnforbruk for alle pasientene på 389. Ingen perioperative komplikasjoner ble registrert. I oppfølningen av pasientene ble ingen sårkomplikasjoner med behov for behandling observert. Platen ble fjernet hos alle opererte pasienter på nær av en. Denne pasienten, en kvinne på 54 år, ønsket ikke en ny operasjon da hun hadde god bevegelse i skulderen og var smertefri. Det funksjonelle resultatet var godt hos alle pasientene bortsett fra to. Det ble hos disse to pasienter senere utført en reseksjon av laterale del av kravebeinet p.g.a smerter. Disse pasienten er nå uten vesentlige plager fra skulderen. Diskusjon: Indikasjonen til operativ behandling av dislokasjoner grad III i AC-leddet er omdiskutert. Retensjon av stillingen under funksjonell behandling har bydd på problemer ved behandling av denne type skader. Ved bruk av Baltzerplaten, som forbigående immobiliserer AC-leddet uten at gleno-humeral leddet blir immobilisert, viser våre erfaringer at man oppnår, både kosmetisk og funksjonelt, gode resultater. Inverterte skader med plager fra AC leddet profiterer av reseksjon av laterale kravebein og gjennoppretting av stabiliten med ligamentplastikk og temporær artrodese. Indikasjonen til akutt operasjon er relativ da resultatene ved inverterte skader også er god.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

203

REPLANTASJON AV FINGRE PÅ BARN

Fra 1984 til 2000 ble 66 fingre replantert (36) eller revaskularisert (30) på 47 barn. Det var 39 gutter og 8 jenter med gjennomsnittsalder 8,3 år (20 måneder - 15 år). Skadefrekvensen var betydelig høyere i helgene enn på hverdagene. 34 skader skjedde hjemme, 12 på lekeplasser og 1 ved bilulykke. Hyppigste skadeårsak var vedkløyver (15). Det var 10 klemskader (2 dører), 6 skarpe amputasjoner (2 øks), 5 med sirkelsag, 4 med roterende redskap, 3 med landbruksmaskiner, 2 eksplosjonsskader og 2 ring- eller wire-avulsjoner. 52 fingre overlevde (79 %). Av 34 fingre med kompromittert sirkulasjon postoperativt ble 17 reoperert. 11 fingre fikk reanastomosert vener, og 3 ble dessuten behandlet med blodigler. 8 av disse 11 fingrene overlevde. 6 fingre ble operert med arterie-reanastomosering, og alle overlevde. Av 10 fingre som kun ble behandlet med igler, overlevde 6. De resterende 7 fingrene fikk ingen behandling og måtte etter hvert reamputeres. 1 – 5 år postoperativt var de funksjonelle resultatene etter Tamais scoringssystem: Excellent 65 %, Good 26 %, Fair 9 % og Poor 0 %. Fingerreplantasjon hos barn gir meget gode funksjonelle resultater. Postoperative sirkulasjonsforstyrrelser kan i storparten av tilfellene behandles vellykket med reoperasjon og/eller blodigler.

Ortopedi

Hetland K R, Reigstad A, Waage S, Bye K, Haugstvedt J R, Myrseth L E, Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

KAN NEDKJØLING AV AMPUTATET REDUSERE OVERLEVELSEN VED REPLANTASJON? Hetland K R, Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Fra 1983 til 2000 ble det replantert eller revaskularisert 818 fingre hos 545 pasienter. Det var 482 (88 %) menn og 63 (12 %) kvinner med gjennomsnittsalder 38 år (181). Den samlede overlevelsen av de replanterte fingrene var 76 %. Overlevelsen av 203 tomler var 74 % og av 615 fingre 77 % (p=0,448). Skademekanismer som gav amputasjon med skarp avskjæring eller mild knusning (150 fingre) hadde en overlevelse på 94 %, mens amputasjon med grov knusning og avulsjoner (481 fingre) gav overlevelse på 72 % (p<0,001). Replantasjon gjennom eller proksimalt for midtledd/tommelens ytterledd (560 fingre) gav overlevelse på 80 % mot 68 % lenger distalt (p<0,001). 446 partielt amputerte fingre hadde høyere overlevelse (85 %) enn 372 komplett amputerte fingre (65 %) (p<0,001).Det var ingen forskjell i ischemitid mellom fingrene som overlevde (gj.snitt 10,1 timer, 3-72) og de som gikk tapt (10,0 timer, 3-45). De 488 fingrene som hadde vært oppbevart i romtemperatur, hadde høyere overlevelse (86 %) enn de 330 fingrene som hadde vært nedkjølt (62 %) (p<0,001). Gruppen med romtemperatur hadde imidlertid en overrepresentasjon av partielle amputasjoner, hvilket kunne tenkes å bidra til den økede overlevelsen. Av de 372 komplett amputerte fingrene overlevde 78 % av de 61 fingrene med varm ischemi mot 63 % av de 311 fingrene med kald ischemi (p=0,018). Også de 446 partielt amputerte fingrene hadde imidlertid øket overlevelse ved varm ischemi (427 fingre, 87 %) sammenlignet med kald ischemi (19 fingre, 53 %) (p=0,001). Antallet nedkjølte partielt amputerte fingre er naturlig nok lavt. Resultatene kan imidlertid tyde på at amputerte fingre ikke bør nedkjøles i påvente av replantasjon.

204

Program Sider

26-09-06

16:46

23-27 oktober 2006

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

205

REPLANTASJON AV ØRE

En 37 år gammel mann ble angrepet under dans på en restaurant. Hans høre øre ble bitt av og tygget på. Øret ble først sydd på avaskulært. Senere ble vår enhet kontaktet. Vi klippet av øret igjen, preparerte frem blodårer og replanterte øret med sutur av en arterie og en vene. Samlet varm ischemitid var 19 timer. Postoperativt kom det til noe anstrengt venøs drenasje, og det ble supplert med blodiglebehandling. Sirkulasjonsforholdene normaliserte seg gradvis. Alt replantert vev innhelet, og det kosmetiske resultatet ble meget tilfredsstillende.

Ortopedi

Røkkum M Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

206

BEHANDLING AV SCAPHOID FRAKTUR OG PSEUDARTHROSE I NORGE I 2006 Thorkildsen R, Reigstad O, Grimsgaard C Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet Introduksjon: Fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Årlig innsidens i Norge er tidligere anslått til ca 1700. Scaphoid fraktur er etter distal radius fraktur den hyppigst forekommende fraktur i underarmen. I løpet av siste 6 års periode har vår avdeling hatt en økning fra 8-10 pseudarthroser i året til 30-40. De henviste pasientene har fått forskjellig primærbehandling, og vi ønsket derfor å kartlegge praksis ved norske sykehus i dag. Materiale og metode: Vi kontaktet 60 norske sykehusavdelinger inkludert skadepoliklinikker i storbyene, og innhentet opplysninger om rutiner ved scaphoid fraktur, mistanke om dette, og behandling av etablert scaphoid pseudarthrose. Resultat: 53 avdelinger behandler akutte scaphoid frakturer. Udislokerte frakturer behandles med lav underarmsgips ut på tommel. 9 avdelinger immobiliserer primært under 8 uker, 19 avdelinger fra 8-12 uker, 24 avdelinger i 12 uker. Ett lokalsykehus tilbyr skrueosteosyntese til udisloserte scaphoid frakturer. Alle avdelinger utvider gipsetiden ved manglende tilheling av frakturen. 5 avdelinger har 12 uker som maksimum gipsetid. 26 avdelinger utvider til 16 uker og 16 avdelinger gipser utover dette. Operasjonsindikasjon ved akutt scaphoid fraktur ved alle avdelinger er frakturer med dislokasjon eller diastase, med unntak av et lokalsykehus som gipsbehandler også disse frakturene. Ved klinisk mistanke om scaphoid fraktur og negativt røntgen gir 72 % av avdelingene gips i to uker før ny undersøkelse og billeddiagnostikk. 28 % avgjør i akuttfasen enten med MR (18 %), scintigrafi (4 %) eller CT (6 %). Tilheling vurderes ved klinisk- og røntgenologisk undersøkelse. Tvilstilfeller kontrolleres videre og utredes evt. med ytterligere billeddiagnostikk. 32 avdelinger behandler scaphoid pseudarthroser. 7 avdelinger behandler < 2 per år, 13 behandler 2-5, 8 behandler 6-10, 2 behandler 11-20 og 2 behandler > 20. Av de avdelinger som opererer scaphoid pseudarthroser benytter 12 avdelinger seg av bentransplantasjon og pinnefiksasjon som sin standardmetode, 9 bruker Matti Russe metoden, 5 bruker hodeløskompresjonsskrue (Herbert) med eller uten bentransplantasjon, 3 bruker annen skrueosteosyntese med bentransplantasjon (1 AO skrue, 2 Acutrak) og 3 avdelinger angir flere standardmetoder avhengig av operatør. I forbindelse med pseuarthroseoperasjon gipser 13 avdelinger i 8-12 uker, 13 avdelinger i minst 12 uker og 2 avdelinger gipser i under 8 uker. 4 avdelinger var usikre eller hadde ingen standard gipsetid postoperativt. Diskusjon: Inntrykket er at sykehusavdelingene har gode rutiner for utredning og behandling av scaphoid frakturer. I litteraturen anbefales gipsbehandling av udisloserte scaphoid frakturer i 9-12 uker pga den langsomme tilhelingen i knokkelen og konservativ gipsbehandling av midtre og proksimale frakturer under 8 uker er det lite støtte for. Dislokerte frakturer bør opereres akutt. Operativ behandling av pseudarthroser i os scaphoid kan være teknisk vanskelig og det er ikke enighet om varigheten av den postoperative gipsimmobiliseringen. Få har lagt frem sine operative resultater i Norge, og man kan derfor ikke vurdere hvilken operasjonsmetode og etterbehandling som gir best resultat og hvorvidt operasjonsvolumet er stort nok ved den enkelte avdeling.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

207

RESULTATER AV 83 SCAFOID PSEUDARTROSER FØRSTE GANG OPERERT VED RIKSHOSPITALET I PERIODEN 2003-2005

Introduksjon: fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Menn i alderen 20-30 år er mest utsatt og skaden oppfattes ofte som en forstuvning. Adekvat primærbehandling er viktig. Tradisjonelt har en underarmsgips til IP ledd på tommel i 8 – 12 uker vært brukt. Dislokerte frakturer og fraktur som ledd i håndrotsluksasjoner har blitt operert. Korrekt forekomst av brudd er vanskelig å angi, mange brudd blir ikke diagnostisert akutt og avdekkes som etablerte pseudartroser senere ved røntgen undersøkelse for håndleddssmerter. Scafoid pseudartroser er plagsomme og disponerer for artrose i håndleddet. Pasienter og metode: alle pasienter henvist etter mislykket primærbehandling lokalt og manglende tilheling eller henvist med manifest scafoidpseudartrose ble identifisert ved gjennomgang av operasjonsprotokoller og datasystem. Etter eksklusjon av ferske frakturer (< 4 mnd) og av 2 og 3 gangs operasjoner fant vi 83 scafoid pseudartroser, 85 % menn 15 % kvinner. Alder median 27,9 (14,5-70,8) år. Skadetidspunkt var median 18 (4-144) mnd tidligere. 44 pasienter (53 %) kontaktet ikke lege i tilknytting til skaden, 15 (18 %) kontaktet lege der skaden ble tolket som forstuvning, 11 (13 %) kontaktet lege, røntgen tolket negativt og pasientkontakt avsluttet, 9 (11 %) fikk gips i varierende lengde fra skadetidspunkt, og 2 ble operert (en som ledd i håndrotsluksasjon, en etter 1 mnd), begge utviklet pseudartrose. 17 pasienter var forsøkt gipset 1-6 mnd etter skaden i inntil 3 mnd, ESWL forsøkt på to pasienter før henvisning til oss. Fraktur lokalisasjon: 30 % proksimale, 68 % midtscafoid og 2 % distale. Alle pasienter operert med volar tilgang, utskraping av spalte og cyster, bein fra crista (96,4 %) eller distale radius (3,6 %), pinnefiksasjon (96,4 %), T plate (2,4 %) eller Acutrak skrue (1,2 %). Gips først i 2 uker, så gipsskifte med suturfjerning og gips i minimum 3 mnd totalt. Pasienter er fulgt opp klinisk, røntgenbilder er vurdert av radiolog og seksjonens leger i plenum. Resultat: pasientene er fulgt opp i median 9 mnd (3-30 mnd). 2 pasienter pådro seg dyp infeksjon med behov for kirurgisk drenasje og langvarig antibiotika behandling, 2 pasienter fikk akutt eller subakutt CTS, operert uten videre problemer, 1 pasient ble behandlet for overfladisk sårinfeksjon. 75 (90 %) har tilhelt, 5 har ikke tilhelt, 3 er usikre. 7 av de 8 siste er proksimale frakturer. Av de ikke tilhelte har en fått håndleddsprotese, en utført firebeinsartrodese, en mislykket reoperert, en venter på reoperasjon og en er klinisk bra, ønsker ikke reoperasjon. De tre pasientene med usikker tilheling har ikke ønsket videre behandling. Hos de tilhelte har 2 i etterkant fjernet exostoser på scafoid og en fjernet processus styloideus radii. Diskusjon: resultatene etter operasjon er gode, beintransplantasjon og pinnefiksering er en pålitelig metode med forutsigbart resultat hos oss. Proksimale frakturer representerer en utfordring. Scafoid pseudartrose er et langvarig og alvorlig problem for en ung og aktiv pasient gruppe. Pasienter som presenterer håndleddssmerter etter traume må følges tett initialt for å fange opp okkulte brudd, og gipsbehandling ut i det akutte forløpet virker lite hensiktsmessig, de pasientene bør opereres eller henvises til operasjon.

Ortopedi

Reigstad O, Grimsgaard C, Thorkildsen R Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

208

USTABILE BRUDD I PROKSIMALE TIBIA BEHANDLET MED UNILATERAL VINKELSTABIL PLATE Larsen LB, Kristoffersen MH*, Hem ES*. Sykehuset i Telemark og Sykehuset i Vestfold*, ortopedisk avdeling. Bakgrunn: Plateosteosyntese av ustabile brudd i proksimale tibia har vært forbundet med betydelige bløtdelskomplikasjoner og høy risiko for forsinket eller feil tilheling(1). Vi ønsket å evaluere behandlingen med unilateral vinkelstabil plate på bikondylære og ekstra-artikulare brudd i proksimale tibia. Materiale og metode :I perioden februar 2004-desember 2006 er alle pas over 15 år på Sykehuset i Vestfold og Sykehuset i Telemark med brudd i proksimale tibia AO type 41-A2A3 og 41-C1-C3 fortløpende vurdert med tanke på stabilisering med unilateral vinkelstabil plate(LCP). Disse ble videre fulgt opp med røntgenkontroll hver 6. uke frem til tilheling og så vurdert med tanke på feilstilling med måling av MPTA( medial proximal tibial angle) og PPTA(posterior proximal tibial angle)(2). Funksjonelt resultat ble målt med Lysholm score og bevegelsesutslag i kneledd (ROM) og komplikasjoner er registrert. Operasjonsprotokoller og elektronisk journal er gjennomgått med tanke på pasienter med brudd i proksimale tibia AO type 41-A2-A3, 41 B1-B3 og 41-C1-C3. Resultater: 109 pasienter ble primærbehandlet for kneskade hvor det ble påvist brudd AO type 41-A2-A3, B1-B3 og C1-C3. 50 pasienter er behandlet konservativt. 37 pasienter er operert for unikondylære brudd ( AO 41-B1-3). Det var 22 pasienter med 23 brudd som ble operert for bicondylære eller ekstra-artikulære brudd(AO 41-A2-A3 og 41-C1-C3) hvorav 19 pasienter(20 brudd) med unilateral vinkelstabil plate De tre øvrige ble operert med bilateral plate fordi operatør fant kontraindikasjoner mot unilateral plate. Av 17 pasienter (18 brudd) som møtte til oppfølging var det to brudd AO type A3, syv C1, fire C2 og fem C3. Syv menn og fire kvinner. Alder: 59,8 år (32-87 år). Det var to åpne brudd(Gustilo I og IIIB). Syv pasienter hadde høyenergi-skader. Tre måtte reopereres med bengraft og plate på motsatt side, to pga forsinket tilheling og en pga ustabil primær osteosyntese. Elleve tilhelet med MPTA-vinkel utenfor referanseområdet(85-89°) og åtte tilhelet med PPTA-vinkel utenfor referanseområdet(77-84°) (2). Tre pasienter ble operert for kompartment syndrom hvorav to utviklet et drop-fot sekvele . MPTA PPTA Lysholm Tilhelingstid ROM kne mean 87,7° 81,8° 80,1 22,3 uker 124° range 76°-98° 66°-90° 27-99 9 – 85 uker 100°-150° Kliniske og radiologiske resultater hos 17 pasienter med brudd i proksimal tibia operert med unilateral vinkelstabil plate. Oppfølgingstid mean 11,8 mnd (3-23 mnd). Konklusjon: unilateral vinkelstabil plate kan være et godt alternativ ved osteosyntese av mange ustabile brudd i proksimale tibia. Korrekt alignment både postoperativt og etter tilheling er fortsatt en utfordring. Ref: 1. Krieg JC. Proximal tibial fractures: current treatment, results and problems. Injury 2003 Aug; 34 Suppl 1: A2-10. 2. Paley D, Tetsworth K. Mechanical axis deviation of the lower limbs. Preoperativ planning of uniapical angular deformities of the tibia or femur. Clin Orthop 1992 Jul; 280: 48-64.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

209

REKONSTRUKTION AV JUXTA-ARTICULAR NONUNIONS MED ELLER UTEN BEIN TAP, BRUK AV FORSKJELLIGE METODER

Vi beskriver 12 pasienter som har vært operert for nonunions av juxta-articular fractur i perioden fra 2005 til 2006. Man har brukt følgende operasjons teknikker: ekstern fiksasjon (Ilisarov, Spatial Taylor Frame), vaskularisert fibulae graft, og plate osteosintese. Tabellen med pasientene og case repports skal vises i foredraget. Konklusjon: Nonunions av juxta-articular fractur er både en sjelden og utfordrende klinisk problem i ortopedi. Noen ganger er det veldig vanskelig å behandle slike kliniske entiteter pga. tilleggsproblemer som diffus osteoporosis av små bein fragmenter, deformiteter, beintap, bløtdelsatrofi, infeksjon og leddkontraktur. Forskjellige kirurgiske teknikker kan supplere hverandre. Hver enkelt ortoped må vurdere ut fra sin kirurgisk kunnskap hvilken teknikk skal benyttes ved ovennevnte problemstillinger. Referanser: 1. Carpenter CA, Jupiter JB. Blade plate reconstruction of metaphyseal nonunion of the tibia. Clin.Ortop. 1996;332:23-28 2. Chapman MW, Finkemeier CG. Treatment of supracondylar nonunions of the femur with plate fixation and bone graft. J. Bone Joint Surg Am. 1999;81:12171228 3. Johnson EE, Urist MR, Finerman GA. Distal metaphyseal tibial nonunion: deformity and bone loss treated by open reduction, internal fixation, and human bone morphogenetic protein (hBMP). Clin. Orthop. 1990;250:234-240 4. King GJ, Schatzker J. Nonunion of a complex tibial plateau fracture. J Orthop. Trauma. 1991;5:209-212. 5. Paley D, Catagni MA, Argnani F, Villa A, Benedetti GB, Cattaneo R. Ilisarov treatment of tibial nonunions with bone loss. Clin Orthop. 1989;241:146-165.

Ortopedi

Tajsic N. Ortopedisk avdeling, UNN, 9038 Tromsø

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

210

HUMERUS SKAFTFRACTURER OPERERT MED FIXION® EKSPANDERENDE MARGNAGLE Aas LK, Klungsøyr P Ålesund Sykehus, Ortopedisk avdeling, 6026 Ålesund Vi har ved vår avdeling de siste 3 ½ årene brukt en ekspanderende margnagle (Fixion®) ved dislokerte, ustabile humerus skaftfracturer. Dette er en nagle som settes inn i deflatert tilstand, vanligvis ureamet, og så ekspanderes ved hjelp av en pumpe når den er på plass. Den får da en atskillig større diameter, og ved hjelp av langsgående ”vinger” gir dette rotasjonsstabilitet. Distal sperring er således ikke nødvendig. Naglen kan sperres proximalt ved behov, spesielt ved proximale fracturer. Dette forenkler prosedyren vesentlig i forhold til en tradisjonell nagle. 17 pasienter er operert med dette implantatet i perioden januar –03 til august –06. 5 av fracturene var psudarthroser eller viste manglende tegn til tilheling ved minimum 6 uker. 2 var patologiske fracturer p.g.a. skjelettmetastaser. De øvrige ble operert primært. Av disse var 2 multitraumatiserte. 6 av pasientene var over 70 år, 4 av dem over 80. Alle fracturene var skaftfracturer, 11 i øvre tredjedel, av disse var to helt proximale tverrfracturer. 5 krevde åpen reposisjon (3 av disse var pseudarthroser). Alle unntatt en ble satt antegrad. 13 ble sperret i naglens proximale ende, 4 ble satt uten noen sperring. De to pasientene med patologiske fracturer døde hhv. 1 uke og 10 mndr etter operasjonen. Naglen fungerte etter intensjonen i begge tilfelle. De tre siste pasientene har mindre enn 12 ukers oppfølging når dette skrives, men resultatene hos disse vil fremlegges under presentasjonen. Av de øvrige 12 var det en som ikke tilhelet. Det var en 78 år gammel kvinne med en helt proximal, noe kominutt 6 uker gammel fractur som ble åpent reponert. Hun startet svært tidlig med meget aktiv bruk av armen (bl.a. snømåking). Hun ble reoperert med Philos-plate og grodde. De øvrige tilhelet. Av komplikasjoner er det registrert en pasient med sannsynlig radialisparese der det er noe usikkert om paresen forelå preoprativt. Ellers var det ingen komplikasjoner. I to tilfeller hadde man tekniske problemer under ekspansjonen av naglen. Utstyret for ekspansjon er noe forskjellig avhengig av om naglen skal sperres i proximale ende eller ikke, og problemene skyldtes at operatør ikke var klar over dette. Etter vår erfaring egner Fixion-naglen seg godt for pasienter med dislokerte, ustabile humerus skaftfracturer. Den er lett å sette inn, minimalt invasiv og operasjonstiden kan gjøres svært kort hvis fracturen lett lar seg reponere. Da utstyret avviker en del fra andre margnaglingssystemer, kreves det at man gjør seg godt kjent med utstyret på forhånd.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

211

PREVENTION OF INJURIES AMONG MALE FOOTBALL PLAYERS â&#x20AC;&#x201C; A PROSPECTIVE, RANDOMIZED INTERVENTION STUDY TARGETING PLAYERS WITH PREVIOUS INJURIES OR REDUCED FUNCTION

Objectives To examine the effect of targeted exercise programs to prevent injuries among male football players with a history of previous injury or reduced function in the ankle, knee, hamstring or groin Materials and methods A total of n=508 players representing 31 teams in the Norwegian 1st, 2nd or 3rd division were included in the study. Based on a questionnaire with the inclusion criteria previous acute injury during the last 12 months to the ankle, knee, hamstring or groin or a reduced function with an average score less than 80% in either of the above mentioned four body parts, the players fulfilling any of the inclusion criteria for any of the four body parts, were divided into the high risk (HR) group (n=388), the rest in the low risk (LR) group. The high risk players were randomized individually, but within each team into two groups, the HR intervention group (n=193) and the HR control group (n=195), resulting in each team having players from all three group (HR intervention, HR control, and LR control). Each intervention player received training programs and equipment needed for the body part causing inclusion, and was instructed by the team physiotherapist to train three times a week for a ten weeks period in the preseason. Training/match exposure and injuries were reported for all players in the team throughout the season 2004. Results A total of 505 injuries were reported, sustained by 283 (55.7%) of the 508 players included in the study. The total incidence of injuries for all groups taken together was 4.7 injuries per 1000 playing hours [4.3 to 5.1], 11.9 [10.4 to 13.5] for match injuries and 2.7 [2.3 to 3.1] for training injuries. For the different groups, the total injury incidence was 3.2 [2.5 to 3.9] in the LR control group, 5.3 [4.6 to 6.0] in the HR control group (P=0.0001 vs the LR control group), Z-test) and 4.9 [4.3 to 5.6] in the HR intervention group (P=0.50 vs the HR control group). For the main outcome measure, the sum of injuries to the ankle, knee, hamstrings and groin, the total incidence was 2.3 injuries per 1000 playing hours [2.1 to 2.6]. The corresponding figure was 1.3 [0.9 to 1.8] for the LR control group, 2.8 [2.3 to 3.3] in the HR control group and 2.6 [2.1 to 3.0] in the HR intervention group. There was a significantly lower injury risk in the LR control group compared to the two other groups (P=0.0002 vs the HR control group, P=0.001 vs the HR intervention group). However, there was no difference between the HR intervention group and the HR control group (P=0.57). In intention-to-treat and per-protocol analyses, we found no significant difference between the compliant HR intervention players and the HR control group in any of the four body parts. Conclusions We were able to identify the players with a significantly increased risk of injury through a questionnaire on previous injuries and joint and muscle function only. The introduction of specific preventive training programs did not affect the injury risk. This may be partly explained by a low compliance in the HR intervention group and the fact that 19 of the 31 teams trained preventive exercises on a team basis, resulting in HR control group players carrying out the same exercises as the HR intervention group.

Ortopedi

Engebretsen AH, Myklebust G, Holme I, Engebretsen L, Bahr R Oslo Sports Trauma Research Center, NiH

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

212

EN WEB-BASERT METODEBOK… DEL 1 Eric Franssen Kirurgisk Avdeling, Sentral Sykehuset i Rogaland Ved Kirurgisk Avdeling, Stavanger Universitet Sykehus, har vi tatt i bruk en internettbasert metodebok. Den er tenkt og utviklet av en sluttbruker og derfor spesielt tilpasset legers behov. Målet var å lage et system som kunne brukes for lett å finne frem i all den informasjon som ligger i en metodebok. Vi ønsket også at den skulle kunne oppdateres på en enkel, men kontrollert måte. Vi mener å ha oppnåd disse målene. Den gir mulighet for webpublisering og dokumenthåndtering. Dokumentene kan redigeres, kommenteres og historisk etterspores i detalj. Innholdet vil produseres på nettet og vil dermed kunne brukes på forskjellige måter. For eksempel til presentasjoner, direkte utskrift og nedlasting til mobile enheter. Og her vil vår metodebok pga sitt format kunne tilpasses ulike behov. Vår metodebok er tilgjengelig på følgende internett adresse: www.metodeboken.no Vi ønsker å presentere vår løsning i løpet av 2 seanser. Første seanse blir brukt til å vise ulike måter å navigere i vår internettbasert metodebok, mens andre seanse blir brukt for å demonstrere hvordan vi legger til materiale samt webpublisering. Man vil også poengtere videre utviklingsmuligheter.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

213

EN WEB-BASERT METODEBOK… DEL 2

Ved Kirurgisk Avdeling, Stavanger Universitet Sykehus, har vi tatt i bruk en internettbasert metodebok. Den er tenkt og utviklet av en sluttbruker og derfor spesielt tilpasset legers behov. Målet var å lage et system som kunne brukes for lett å finne frem i all den informasjon som ligger i en metodebok. Vi ønsket også at den skulle kunne oppdateres på en enkel, men kontrollert måte. Vi mener å ha oppnåd disse målene. Den gir mulighet for webpublisering og dokumenthåndtering. Dokumentene kan redigeres, kommenteres og historisk etterspores i detalj. Innholdet vil produseres på nettet og vil dermed kunne brukes på forskjellige måter. For eksempel til presentasjoner, direkte utskrift og nedlasting til mobile enheter. Og her vil vår metodebok pga sitt format kunne tilpasses ulike behov. Vår metodebok er tilgjengelig på følgende internett adresse: www.metodeboken.no Vi ønsker å presentere vår løsning i løpet av 2 seanser. Første seanse blir brukt til å vise ulike måter å navigere i vår internettbasert metodebok, mens andre seanse blir brukt for å demonstrere hvordan vi legger til materiale samt webpublisering. Man vil også poengtere videre utviklingsmuligheter.

Ortopedi

Eric Franssen Kirurgisk Avdeling, Sentral Sykehuset i Rogaland

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

214

BETYDNINGEN AV LOGISTIKKEN OMKRING PASIENTER MED BEHOV FOR BEINAMPUTASJON OG REHABILITERING TIL PROTESEBRUK VED ORTOPEDISK AVDELING, AKER UNIVERSITETESSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005. S.Jack, P.J. Lerud og E. Bø*. Ortopedisk avdeling, Avdelingen for Fysioterapi*, Aker universitetessykehus HF Bakgrunn: Historisk har indikasjonen til amputasjoner i underekstremiteten vært skader og ondartede svulster. I dag er indikasjonen til amputasjon i underekstremiteten fortrinnvis perifere sirkulasjonsforstyrrelser, enten i form av perifer arteriosklerose eller angiopathi relatert til en indremedisinsk grunnsykdom. Dette er multiorgansyke pasienter. Aker universitetssykehus har regionalt ansvar for pasienter med vaskulære sykdommer. Samarbeidet mellom Oslo Vaskulære Senter (OVS) og ortopedisk avdeling når det gjelder disse pasientene ble formalisert i 1999. Man presenterer her erfaringene fra dette samarbeidet. Material og metode: Pasienter med behov for amputasjon i underekstremiteten hvor man vurderer at rehabilitering til protesebruk er realistisk blir behandlet etter enhetlige retningslinjer i samarbeid med Oslo Vaskulære Senter og ortopedisk avdeling. Indikasjonen til amputasjon med plan om primær eller sekundær rehabilitering til protesebruk besluttes i samarbeid mellom spesialistene ved de to avdelingene og pasienten. Etter innleggelse av epidural anestesi et døgn før den planlagte operasjonen blir pasienten operert av ortoped og overført ortopedisk avdeling til videre behandling. Pasientene behandles med en gipshylse i 5 dager. Etter fjerning av gipsen og ved tilfredsstillende sårforhold blir pasienten overflyttet til avdelingen for rehabilitering og protesetilpassingen og treningen innledes. Målsetningen er å kunne mobilisere pasientene med intermediærprotese i løpet av 7 til 10 dager. Endelig protese ferdigstilles etter 3 uker, og etter 4 uker skal pasienten kunne bruke denne. Man har i evalueringen av resultatene vurdert grunnlidelse, tilleggsdiagnoser, liggetid og komplikasjoner hos disse pasientene. Målsetningen ved innledningen av behandlingen, protesetilpassing, ble vurdert opp mot sluttresultatet. Resultater: 119 ble vurdert egnet for primær rehabilitering til protesebruk, 80 menn og 39 kvinner med en snittalder på 68 (25-93) år. De fleste pasientene hadde alvorlige bidiagnoser i tillegg til primærdiagnosen. Syttito pasienter ble amputert under knenivå, 11 pasienter ble eksartikulært i kneleddet og 36 pasienter amputert på lårbeinsnivå.. 462 amputasjoner ble i alt i samme periode utført ved sykehuset på totalt 409 pasienter. Liggetiden i akuttavdelingen fra amputasjon til utskrivning til rehabiliteringsenheten var median 10 dager, (2 - 103 dager). Det ble registrert sårkomplikasjoner under det aktuelle sykehusoppholdet hos 21 (17%) pasienter. To pasienter døde i akuttavdelingen, de øvrige ble stort sett rehabilitert til protesebruk. Liggetiden på rehabiliteringsavdelingen var i snitt 42 dager for pasientene. Diskusjon: Tverrfaglig tilnærming i behandlingen av pasienter som ender opp med amputasjon i underekstremiteten er viktig dersom man ønsker primær rehabilitering til protesebruk. Pasientene representerer en risikogruppe med multiorganproblematikk. Mens rehabiliteringstiden for et ungt menneske uten tillegsrisiki er stipulert til 28 dager lå våre pasienter i 42 dager på rehabiliteringsavdelingen. Denne liggetiden var hovedsakelig relatert til tillegssykdommer og sårkomplikasjoner. Logistikken omkring denne pasientgruppen gjør at man ved Aker universitetessykehus føler bedret tilbudet til denne pasientgruppen og at ressursene kan brukes målrettet på den riktige pasientgruppen. At man ikke lykkes med målsetningen om rehabilitering til protesebruk hos alle pasientene er ikke utrykk for at man mislykkes, men gjennspeiler kompleksiteten hos denne gruppen av multiorgansyke pasienter.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

215

POSTOPERATIV BEHANDLING AV PASIENTER OPERERT MED KNE- OG HOFTEPROTESER I NORGE I 2004

Innledning: Artroplastikker med innsetting av kunstige ledd i knær og hofter har vært praktisert i hvert fall i 40 år. Utviklingen av nye proteser og teknikker har medført at flere opereres nå i forhold til tidligere. I forbindelse med dette har det blitt opprettet mange institusjonsplasser for etterbehandling. Bare i Helse Sør har vi 434 ”godkjente senger” som staten til sammen overførte 138 millioner kroner til i 2003. Tidvis er nok flertallet av pasientene på mange av disse institusjonene nyopererte kne- og hoftepasienter. Kunnskapen omkring effekten av denne etterbehandling har vært dårlig. En studie på 200 pasienter ved Brigham/Harvard (1) viste ingen forskjell ved reduksjon av fysioterapi postoperativt i forhold til lengde på opphold, funksjon ved utskrivelse eller komplikasjoner etter total leddplastikk. Materiale og metode: For å kartlegge praksis ved andre sykehus i landet ble det utarbeidet et spørreskjema som ble sendt ut til 56 avdelinger som vi fant ut driver slik kirurgi. 8 sykehus svarte ikke på henvendelsen, et sykehus svarte at de ikke opererte proteser lenger. Det ble altså 47 svar som viste at det er ulik praksis i forhold til grad av tillatt postoperativ vektbelastning og bruk av opptreningsinstitusjoner her til lands. Resultater: Postoperativ vektbelastning: Når det gjaldt nivå av tillat aksial vektbelastning varierte dette fra sykehus til sykehus. Noen belaster alle fullt, noen delbelaster alle og noen gjør litt av hvert. Ingen oppga referanser til studier som underbygget deres tilnærming. Bruk av opptreningsinstitusjon: Avdelinger innen Helse Sør benyttet opptreningsopphold hyppigere enn resten av landet, mens Helse Midtnorge benyttet kun kurbad og ikke rehabiliteringssykehus. Helse Nord og Helse Vest benyttet i noen grad hjemmebasert fysioterapeutisk etterbehandling. Etter revisjonskirurgi så man tilsvarende situasjon. De fleste sendte pasientene til rehabilitering, men igjen sendte Helse Nord og Helse Vest noen pasienter hjem med fysioterapioppfølging lokalt. Helse Midtnorge sendte alle pasientene til kurbad, mens Helse Sør lot ganske mange komme til rehabiliteringssykehus. Helse Nord var vanskelig å tolke bl.a. fordi det utføres revisjonskirurgi på få sykehus. Heller ikke her hadde noen oppgitt referanser til grunnlaget for deres terapivalg. Varigheten av opptrening: Besvarelsene viste at det ikke var noe mening i å skille mellom ulike variabler. De fleste skrev at varigheten stort sett var mellom 2-4 uker, men at det så ut som revisjonsprotesene hadde noe lenger varighet enn primærprotesene. Konklusjon/diskusjon: Det er sprik mellom de ulike etterbehandlingsformene etter protesekirurgi her i landet. Man har ingen god forskning som sier noe om dette er nyttig eller ikke. Om det er viktig å evidensbasere dette kan man spørre seg, men pasientene tar det i hvert fall alvorlig og er avhengige av den informasjon vi gir dem. Dessuten koster behandlingen. For å kunne hevde noe med sikkerhet må det gjennomføres prospektive studier. Referanser: 1. Effects of reducing physical therapy services on outcomes in arthroplasty. Liang et al. Med Care 1987; 25(4): 276-85

Ortopedi

Haug, K.J. Ortopedisk avdeling, Sykehuset Telemark, Ulefossveien 55, 3710 Skien

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

216

HOFTE- OG KNEPROTESER INFISERT MED HVITE STAFYLOKOKKER BEHANDLET MED ANTIBIOTIKA UTEN OPERASJON. Slåstad J. Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet Bjørneklett A. Medisinsk avdeling, seksjon for klinisk immunologi og infeksjonssykdommer. Rikshospitalet. Gaustad P. Mikrobiologisk Institutt, Rikshospitalet. Vanlige behandlingsmetoder ved proteseinfeksjoner er kirurgisk debridement uten å fjerne protesen, en seanses revisjon eller to seansers revisjon med spacer. I noen spesielle tilfelle er det forhold som gjør at man vil avstå fra kirurgisk behandling. Det er rapportert gode behandlingsresultater med rifampicin/ciprofloksacin i kombinasjon. (1,2) Pasientmateriale og metode: Fra 2002 til 2004 har vi behandlet 5 pasienter med infisert hofte- og kneprotese, hvorav 4 hadde fistulering, med antibiotika alene. Samtlige pasienter fikk leddet punktert, aspiratet ble sprøytet på blodkulturflasker og dyrket. Alle hadde oppvekst av Stafylococcus Epidermidis, sensitiv for rifampicin, men resistens eller intermediær resistens for ciprofloksacin. Vi valgte derfor å kombinere rifampicin med minocyclin til peroral behandling. Denne kombinasjonen er også rapportert å ha effekt (3). Dyrkning fra fistel ga oppvekst også av forskjellige andre bakterier. Gjennomsnittlig behandlingstid har vært 7,4 (14-12) mnd. Ingen pasienter vurderte å seponere pga bivirkninger. Resultater: Med en observasjonstid på 23 (14-41) mnd. etter seponert behandling er alle uten tegn til infeksjon. Alle fistler tørket inn etter ca 3-4 uker. Pasienten uten fistel ble punktert 3 uker etter avsluttet behandling, det var ikke oppvekst i aspiratet. Konklusjon: Det er mulig å behandle proteser infisert med stafylococcus epidermidis med antibiotika med et godt resultat. Det er avgjørende at man får representativt materiale fra leddet til dyrkning. Ref. 1. Zimmerli et al.: Jama, Mai 20. 1998-Vol219.No 19 2. Pavoni et al.: Clin.Microbiol. Infect. 2004 Sep; 10(9):831-7. 3 Segreti et al.: Clin. Infectious diseases 1998;27:711-3

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

217

PROPIONIBACTERIUM ACNES: ET NYTT AGENS VED PROTESEINFEKSJONER.

Reumakirurgisk seksjon v Diakonhjemmets Sykehus har de siste årene hatt flere proteseinfeksjoner med Propionibacterium acnes, alle i skulderproteser. Det samme har vært rapportert (muntlig) fra andre sentre som driver med skulderproteser. Microben er en del av normalfloraen, er anaerob, vokser langsomt og kan være vanskelig å dyrke. Det finnes lite litteratur om dype infeksjoner med P. acnes. Vi vil beskrive mikroben og dens egenskaper, presentere resultatet av litteratursøk og redegjøre for våre erfaringer med proteseinfeksjoner med P.acnes ( 5 kasuistikker). Til sist vil vi diskutere behovet for et endret regime for antibiotikaprofylakse ved protesekirurgi i skulder.

Ortopedi

Henriksen, J.E. Kirurgisk avd. Reumakir. seksjon, Diakonhjemmets Sykehus, PB 23 Vinderen, 0319 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

218

TIDLIG INFEKSJON ETTER TOTALPROTESE I HOFTE – BEHANDLING OG RESULTATER 1998-2004 Westberg M, Grøgaard B, Snorrason F Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn En av de mest fryktede og alvorlige komplikasjonene til protesekirurgi er infeksjon. Proteseinfeksjoner kan inndeles i 4 kategorier: 1; Isolasjon av mikrobe ved revisjonskirurgi 2; Tidlig infeksjon (<4 uker post op) 3; Akutt hematogen spredning 4; Sen infeksjon (>4 uker post op). På bakgrunn av manglende vitenskapelige data er det fortsatt ingen konsensus på behandlingen av proteseinfeksjoner. Resultatene etter revisjon og samtidig bevaring av protesen ligger i litteraturen på kun 14 – 68 % infeksjonsfrihet mens de beste resultatene foreligger etter 2-seanse kirurgi med > 90 % infeksjonsfrihet. Vi har studert resultatene av type 2 infeksjoner behandlet ved Ullevål Universitetssykehus i perioden 1998 – 2004. Materiale og metode I perioden 1998 – 2004 er 88 pasienter diagnostisert med type 2 infeksjon etter protesekirurgi i hoften. 35 etter primær protese, 17 etter revisjonskirurgi og 36 etter protese etter fraktur. I gruppen med infeksjon etter primærprotese er 3 pasienter ekskludert pga manglende opplysninger. Det gir 32 pasienter hvorav 19 kvinner. Alder 70 (27-89) år. Resultatene er fra siste polikliniske kontroll etter 23 (5-93) måneders oppfølging. 5 pasienter er døde. Resultater I gruppen med infeksjon etter primære proteser var gjennomsnittelig BMI 30(18,5-49,5) og ASA 2,2. Operasjonstid 114 (74-200) minutter. Operatørs erfaring var fordelt mellom assistent lege og overlege 11:21. 3 av pasientene var diabetikere, 3 hadde kjent cancer sykdom og 1 var immunsupprimert. 1 pasient hadde etyl misbruk og 1 hadde en psykiatrisk lidelse. Det var oppvekst av staph.aureus hos 20 pasienter (63%), staph.epidermidis hos 13(41%) og streptokokker hos 6(19%). Andre mikrober hos 10(31%). 11 pasienter hadde oppvekst av flere mikrober, 2 hadde ingen oppvekst. 3 pasienter er kun antibiotikabehandlet, og infeksjonfrie etter i snitt 5 måneder, men 2 av disse har mest sannsynlig kun hatt overfladisk infeksjon og én pasient døde pga annen sykdom. 29 pasienter ble bløtdelsrevidert etter i gjennomsnitt 22 dager etter index operasjon og antibiotikabehandlet. 20/29 er uten tegn til infeksjon ved siste polikliniske kontroll. Andelen vellykket behandlet ved bløtdelsrevisjon var 69%. Etter tilbakefall av infeksjon er det videre hos 1 pasient gjort én-seanse kirurgi 27 måneder etter index operasjon med vellykket resultat. Hos 3 pasienter er protesen fjernet etter henholdsvis 25-21-1,3 måneder. Èn av 3 er infeksjonsfrie. Hos 5/29 pasienter er det valgt 2-seanse kirurgi hvor protesen er fjernet etter henholdsvis 1,2-1,2-36-2,4-1,6 måneder med reimplantasjon etter i snitt 90 dager. 4/5 er infeksjonsfrie ved siste kontroll, én er fortsatt under behandling før reimplantasjon. Konklusjon Våre resultater avviker ikke fra hva som er kjent i litteraturen. Tidlig bløtdelsrevisjon er verdt å forsøke ved type 2 infeksjoner etter primær kirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

219

NOIS-1: POSTOPERATIVE SÅRINFEKSJONER ETTER INNSETTING AV PROTESER I HOFTELEDD

Bakgrunn Norsk overvåkingssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (NOIS) ble vedtatt i 2005 basert på europeisk initiativ (IPSE; Improving Patient Safety in Europe) for å redusere insidens av postoperative sårinfeksjoner igjennom fortløpende, systematisk innsamling, analyse, tolkning og rapportering av overvåkingsdata. Innsetting av proteser i hofteledd er en vanlig operasjon som potensielt kan føre til alvorlige komplikasjoner som postoperative sårinfeksjon med påfølgende reoperasjon og langsiktig effekt på pasientens helse og mobilitet. Vi har analysert data for å vurdere grunnlinje insidensandel og for å identifisere risikofaktorer. Metode Alle sykehus som gjennomfører innsetting av hofteprotese ble invitert til å delta i overvåkingen. Operasjoner var kodet i NOMESCO-systemet. Pasienter som ble operert mellom 1.9. og 1.12. 2005 ble inkludert. Pasienter ble fulgt opp for overflatisk postoperativ sårinfeksjon diagnostisert av pasienten eller lege. Dyp infeksjon og infeksjon i organ/hulrom ble diagnostisert av lege. Oppfølging etter utskrivelse ble gjort via brev eller telefon etter 30 dager. Resultater Tyve sykehus sendte inn data etter innsetting av hofteprotese. Totalt ble 1009 inngrep registrert og 966 ble overvåket i minst 25 dager eller endte med infeksjon i løpet av oppfølgingsperioden. Median alder ved operasjon var 73 år, og 72% var kvinner. 39 infeksjoner ble registrert: 29 overflatiske (5 diagnostisert av pasienten og 24 av lege), 9 dype og 1 var i organ/hulrom. Insidensandel av infeksjoner etter innsetting av hofteprotese var 4.0 % (39/966), insidensandel dype infeksjoner var 0,9 % (9/966). Ved O risikopoeng var det 3,3 % infeksjoner og ved 1 risikopoeng var det 6,6 % infeksjoner. 64 % av infeksjonene oppsto etter utskrivelse. Vurdering og konklusjon Resultatene fra NOIS-1 tilsvarer funn av postoperative sårinfeksjon etter innsetting av protese i hofteledd fra andre undersøkelser i Europa (1,5 – 12,6 %). Sårinfeksjoner er en belastning for en stor og sårbar gruppe av hovedsakelig eldre pasienter. Økende risikopoeng var en god indikator for infeksjon, og blir derfor anbefalt benyttet til å prioritere forebyggende tiltak. Oppfølgingssystemet etter utskrivelse var en avgjørende faktor for påvisning av infeksjon.

Ortopedi

Furnes O1, Hajdu A2,3, Sorknes NK2, Løwer HL2, Eriksen HM2 1 Haukeland Universitetssykehus, Helse Bergen, 2 Avdeling for infeksjonsovervåking, Nasjonalt folkehelseinstitutt 3 European Programe for Intervention Epidemiology Training (EPIET)

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

220

TIDLIG POSTOPERATIVE DØDELIGHET FOR 244.275 HOFTE- OG KNEPROTESE OPERASJONER Stein Atle Lie1, Nicole Pratt2, Lars B. Engesæter1, Leif I. Havelin1, Phil Ryan2, Stephen Graves2, Ove Furnes1 1 Nasjonalt register for leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen, Norge 2 The Australian National Joint Replacement Registry, DMAC, The University of Adelaide, Adelaide, Australia Det er en økt tidlig postoperative dødelighet (operasjonsrisiko) etter elektiv protesekirurgi. Denne dødeligheten er vanligvis assosiert med kardiovaskulære hendelser, så som dyp venøs trombose og ischemisk hjertesykdom. I denne studien ønsket vi å kvantifisere størrelsen på den økte dødeligheten og hvor lenge denne vedvarer. Material og metode: Vi studerte den tidlige postoperative dødeligheten etter innsetting av en total hofte- eller total kneprotese i de to nasjonale registrene for Australia og Norge. Disse registrene dekker mer enn 95 % av alle operasjoner for de to aktuelle landene. Kun pasienter med idiopatisk artrose, mellom 50 og 80 år, ble inkludert i denne studien. Totalt ble 244.275 pasienter inkludert. Glattede intensitets kurver ble beregnet for den tidlige postoperative perioden, mens risikofaktorer ble studert med en ikke-parametrisk modell. Resultater: Dødeligheten var høyst umiddelbart etter operasjonen (~1 død per 10.000 pasient per dag). Dødeligheten avtok inntil den 3dje postoperative uken. Dødeligheten var, i prinsippet, den same for begge ledd og for begge land. Det var (ikke overraskende) en økende dødelighet for økende alder, og menn hadde en høyere dødelighet enn kvinner. Konklusjon: Muligheten for reduksjon av den tidlige postoperative dødeligheten er størst umiddelbart etter operasjonen, men er mulig innenfor de første 3 ukene.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

221

LONG-TERM OCCURRENCE OF VENOUS THROMBOEMBOLISM AFTER MAJOR JOINT SURGERY Dahl OE1 , Bjørnarå BT,2 Gudmundsen TE2 Thrombosis Research Institute, London, United Kingdom Buskerud Hospital & University College, Drammen, Norway

Background: The current incidence of clinical pulmonary embolism (PE) and deep venous thrombosis (DVT) after major joint surgery remains uncertain. Further, it is unknown whether the risk has changed in the population of interest through the last decade. The risk profile also varies between different surgical groups. Methods: A 13-year prospective registry (1989-2001) of all patients undergoing major hip and knee surgery at a Norwegian hospital was performed. All patients received thromboprophylaxis with low-molecular-weight heparin for about ten days. Patients with suspected PE and DVT underwent objective confirmatory radiological tests. Results: During the study period, 4932 patients underwent major joint surgery. The overall incidence of thromboembolic complications was 2·6% (135/4932). A total of 60 patients (1·2%) developed confirmed PE, while 75 (1·5%) had confirmed DVT. The mean time to readmission for PE was 42 days after total hip replacement (THR), 44 days after total knee replacement (TKR) and 24 days after hip fracture repair (HFR). The mean time to readmission for DVT was 45 days after THR, 31 days after TKR and 47 days after HFR. In patients undergoing elective THR and emergency HFR the cumulative rate of DVT and PE showed parallel increases reaching a plateau after 2-3 months. Following TKR, a more rapid increase in cumulative DVT and PE was observed reaching a plateau after approximately 1 month. The annual incidence of DVT and PE remained stable during the study period. Interpretation: Patients undergoing major joint surgery who receive in-hospital thromboprophylaxis, have an elevated risk of venous thromboembolic complications for at least 2 months. Differences in the timing of DVT and PE development in the THR and HFR groups compared with those undergoing TKR suggests that these patients should be considered separately when determining the optimal thromboprophylactic regimen.

Ortopedi

1 2

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

222

VASCULAR OUTCOMES FOLLOWING MAJOR JOINT SURGERY Dahl OE1, Caprini JA, Colwell CW Jr., Frostick SP, Haas S, Hull RD, Laporte S, Stein PD. 1

Thrombosis Research Institute, London, United Kingdom;2Evanston Northwestern Healthcare, Evanston, USA; 3Scripps Clinic, La Jolla, California, USA.; 4Royal Liverpool University Hospital, Liverpool, United Kingdom; 5Technische Universit채t M체nchen, M체nchen, Germany; 6University of Calgary, Calgary, Canada; 7University Hospital Bellevue, SaintEtienne, France; 8St. Joseph Mercy Oakland Hospital, Michigan, USA Background: Major orthopedic surgery is associated with potentially serious arterial and venous vascular complications. Methods: Using electronic databases and investigator contact, randomized and cohort studies reporting overall mortality and fatal vascular events were identified. Where possible, studies reporting high autopsy rates (>60 percent) were examined. Pooled incidences were calculated from eligible studies. Results: Pooled overall mortality and fatal pulmonary embolism (PE) for patients undergoing elective total hip replacement (THR), total knee replacement (TKR) and hip fracture repair (HFR) with and without prophylaxis are shown in the table below. Outcomes

No Prophylaxis - % (95% CI) Mortality Fatal PE

Autopsy Studies THR and 0.44 (0.02TKR 0.87) 15.9 (14.5HFR 17.3) Cohort Studies THR and 0.93 (0.57TKR 1.29) HFR -

Prophylaxis - % (95% CI) Mortality Fatal PE

0.43 (0.010.85)

1.9 (1.4-2.4)

8.5 (7.3-9.7)

1.0 (0.6-1.5)

0.36 (0.140.59) -

0.57 (0.510.62) 3.2 (2.8-3.6)

0.18 (0.140.21) 0.30 (0-0.61)

Vascular events contributed towards approximately 50 percent of all deaths with similar proportions due to ischaemic heart disease, cardiac failure and PE. Conclusion: Although prophylaxis results in a reduction in overall mortality and fatal PE, vascular events continue to be a common cause of mortality.

Program Sider

26-09-06

16:46

Side 5

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

223

Jakobsen, R.1,2, Shahdadfar, A.1, Engebretsen, L. 2,3 , Reinholt, F.4, and Brinchmann, J M.D1. 1 Institute of Immunology, University of Oslo and Rikshospitalet University Hospital. 2 Oslo Sports Trauma Research Center, Norwegian School of Sport Sciences, 3Oslo Orthopaedic University Clinic, Ullevaal Hospital. 4Institute of Pathology, University of Oslo and Rikshospitalet University Hospital. Background: Articular cartilage shows a very limited capacity for self-repair. One of ten patients seeking medical help due to knee pain has a significant cartilage injury. Half of these have a lesion that would benefit from surgical treatment. A new surgical strategy has been introduced where ex-vivo expanded autologous chondrocytes (CC) are implanted as a cell suspension into the chondral defect under a periosteal flap. A large body of literature suggests that adult mesenchymal stem cells derived from bone marrow (BM-MSC) or adipose tissue associated stem cells (AT-MSC) can be directed towards chondrogenesis, either by growth factors, culture in three-dimensional scaffolds or both. A detailed in vitro study comparing all three cell types and different culture strategies have not yet been performed. Materials and Methods: We compared CC, BM-MSC and AT-MSC from 3 human donors each, expanded on plastic and subsequently grown on a hyaluronic-acid scaffold (Hyaff, Fidia) with and without chondrogenic induction medium (BMP-6 and TGF-Î˛1). Induction medium was used only in the first medium after the cell seeding onto the scaffold, or for the duration of the culture in scaffold. Assays for relevant genes in articular chondrogenesis (Sox9, Runx2, Collagen I, II and X, Aggrecan) were performed at day 7 and 28 after cell seeding, using real-time PCR. Morphology and extracellular matrix deposition were evaluated by Toluidine Blue stained sections examined under a light microscope. Cell harvest

Day 0

3 donors of each cell type

Day 4

Day 7

Day 21

CC Control - no induction AT/BM-MSC Control - no induction AT/BM-MSC Intra-scaffold induction, first 4 days AT/BM-MSC Intra-scaffold induction, 3 weeks = induction medium (BMP-6, TGF= cells in monolayer culture = cells in scaffold

Î˛ 1)

Histology (morphology) Real-time PCR (gene-expression) Western blot on supernatant (protein production)

Ortopedi

TO WHAT EXTENT SHOULD GROWTH FACTORS BE USED WHEN GROWING MESENCHYMAL STEM CELLS ON A HYALURONIC-ACID SCAFFOLD?

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

224

MESENCHYMALE STAMCELLER I HYALURONSYRE-SCAFFOLD I BEHANDLING AV OSTEOCHONDRAL SKADE I EN KANINMODELL Løken S1,2,3, Jakobsen R2, Årøen A2,3,4, Heir S2,3,5, Shahdadfar A2, Brinchmann JE2, Engebretsen L1,3, Reinholt FP2 1 Ullevål Universitetssykehus, 2Rikshospitalet, 3Senter for Idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøyskole, 4Akershus Universitetssykehus, 5Martina Hansens Hospital

Bakgrunn: Skadet leddbrusk tilheler ikke fullstendig. Bruskskader i videste forstand er en viktig årsak til smerter og funksjonssvikt. Autolog bruskcelleimplantasjon (ACI) har vært i bruk i flere år, men er ikke vist å gi bedre resultat enn alternative metoder. Ulemper ved ACI er donorstedsmorbiditet og en reartroskopifrekvens på 20-25 % blant annet pga overvekst av transplantatet. Ved ACI dannes heller ikke normal hyalin brusk, men blanding av fiberbrusk og hyalinlignende brusk. Ulike biomaterialer er blitt tatt i bruk for å lage såkalte scaffolds som cellene dyrkes i og deretter implanteres scaffold med celler i defekten. Dette forenkler den kirurgiske prosedyren og brusken kan i enkelte tilfeller implanteres artroskopisk. Dessuten kan cellene vokse 3-dimensjonalt noe som får cellene til å produsere mer collagen type II. Mesenchymale stamceller (MSC) er pluripotente celler som kan isoleres fra blant annet benmarg, fett og synovia og kan differensiere til bruskceller, beinceller, muskelceller, fettceller mm. Målet med denne studien var å se om MSC i et hyaluronsyre-scaffold (Hyaff11®) ville gi et bedre reparasjonsvev i en stor osteochondral defekt i kaninkne sammenlignet med hyaluronsyre-scaffold uten celler. Materiale og metode: Beinmarg ble høstet i fra bakre crista på 12 New Zealand White kaniner. En kanin døde under denne prosedyren slik at 11 kaniner fullførte prosjektet. MSC ble isolert fra beinmargen, dyrket i autologt serum i 28 dager. Deretter overført til Hyaff-11. Kaninene ble operert med bilateral artrotomi, en 4 mm diameter og 1,5 mm dyp defekt ble laget i mediale femurkondyl og deretter ble Hyaff-11 med autologe MSC implantert det ene kneet og Hyaff-11 uten celler i det andre. 24 uker senere ble kaninene avlivet. Det ble laget histologiske snitt med H-E-farging som ble analysert med kvantitativ måling av brusk og beinfylling samt kvalitativ analyse av nydannet brusk. Resultater: Vi fant ingen forskjell på fyllingsgrad med og uten MSC. Ved kvalitativ analyse var det noe mer hyalinbrusk og clusterdannelse i gruppen med MSC (p<0,05) Det var ingen forskjell når det gjaldt integrasjon til omgivende brusk, grad av nekrose og jevnhet av overflaten. For enkelte lesjoner var det stor variasjon i snitt fra ulike deler av lesjonen. Konklusjon: Lignende publiserte studier der MSC kombinert med ulike typer scaffolds inkludert Hyaff-11 har vist bedre resultater med MSC enn uten. Denne studien viste ikke bedre fylning, men det var tendens til bedre kvalitet.

Program Sider

26-09-06

16:46

Side 5

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

225

PARECOXIB OG INDOMETACIN FORSINKER SENE-TIL-BEN TILHELING.

Tradisjonelle NSAIDs og nyere COX-2-hemmere er mye brukt for å redusere inflammasjon og smerte ved ortopediske traumer og kirurgi. Det er kjent at disse medikamentene forsinker bentilhelingen 1,2. Også senetilhelingen kan hemmes 3, og en nyere studie viser at sene-til-ben tilhelingen reduseres i en rotatorcuff modell 4. Ved rekonstruksjon av korsbånd er hamstringssener stadig mer brukt som graft. En av de viktige premissene for et godt postoperativt resultat er en solid tilheling av senene i bentunnelen. De fleste av disse pasientene får rutinemessig NSAIDs eller COX-2-inhibitorer i det perioperative forløp. Hensikten vår var å vurdere disse medikamentenes effekt på tilhelingen av sene i en bentunnel. Metode 60 Wistar hunnrotter ble randomisert til 3 grupper. Alle ble operert med frigjøring av Achillessenen fra muskulatur proksimalt, senen ble så trukket gjennom et borrehull i distale tibia og festet med en sutur fortil. Dyrene fikk så henholdsvis parecoxib (0,05 mg/100g), indometacin (0,0625 mg/100g) eller saltvann intraperitonealt 2 ganger daglig i 7 dager. Etter 14 dager ble dyrene avlivet. Achillessenen ble fridissekert med bevart feste på calcaneus og intakt sene-til-ben innfestning. Mekanisk testing av pull-out styrken av senen fra bentunnelen ble gjort i en MTS-maskin. Resultater Vi fant signifikant lavere moment, energi og stivhet i pull-out styrken hos rotter som hadde fått parecoxib og signifikant lavere moment og energi hos rotter som hadde fått indometacin sammenlignet med placebogruppen. Det var ingen signifikant forskjell i defleksjon. ANOVA post hoc/Fischer PLSD test ble brukt, signifikans ved p<0,05. 7 6 5 4

* *

Parecoxib Indometacin Placebo

3 2 1 0

Moment

Energy

Stiffness

Deflection

* p<0,05

Diskus jon I denne modellen hvor vi har utviklet og brukt en metode med tilheling av sene i en bentunnel, finner vi nedsatt sene-til-ben tilheling i både NSAIDs- og COX-2-hemmergruppene, mest uttalt i COX-2-hemmer-gruppen. Bruk av disse medikamentene i det perioperative forløp kan influere på de postoperative resultatene av korsbåndkirurgi med hamstringsgraft, men kliniske studier mangler. Referanser 1. 2. 3. 4.

Sudmann, E. et al. Inhibition of fracture healing by indomethacin in rats. Eur J Clin Invest 1979;9:333-9. Zhang, X. et al. Cyclooxygenase-2 regulates mesenchymal cell differentiation into the osteoblast lineage and is critically involved in bone repair. J Clin Invest 2002;109:1405-15. Forslund, C. et al. Indomethacin and celecoxib improve tendon healing in rats. Acta Orthop Scand 2003;74:465-9. Cohen, D.B. et al. Indomethacin and celecoxib impair rotator cuff tendon-to-bone healing. Am J Sports Med 2006;34:362-9.

Ortopedi

Dimmen S1, Engebretsen L1, Nordsletten L1, Steen H2, Madsen JE1 1. Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus 2. Biomekanisk lab, Rikshospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

226

KAN EN MODERNE RESORBERBAR KALSIUM FOSFAT COAT KONKURRERE MED EN PLASMASPRAYET HYDROXYAPPATITT (HA) COAT? BIOMEKANISKE KORTTIDSRESULTATER I EN KANINSTUDIE Reigstad O1, Johansson C2, Wennerberg A3, Røkkum M1, Reigstad A1 1 Ortopedisk Avdeling, Rikshospitalet. 2Avdeling for Klinisk medisin/Medisinsk Teknologi, Ørebro Universitet. 3Biomaterialforskningen, Universitetet i Gøteborg Introduksjon: Beininnvekst på implantater er en forutsetning for stabilitet og feste, og dette fremmes ved valg av vevsvennlige metall- og metall legeringer. Overflatebehandling ved å endre ruhet og påføre beinstimulerende coater eller faktorer kan øke hastigheten på innveksten og den endelige bein implantat kontakten. Plasmaspraying med HA er en veletablert metode, og det er tidligere vist sterke biomekaniske, histomorfometriske og kliniske resultater. Langtidsundersøkelser av tykkere (> 150 µm) coater har vist problemer med avskalling av belegg, granulom dannelse, økt slitasje av linere, osteolyse og løsning. Plasmasprayet HA er nå tilgjengelig i tynnere utgaver, ned mot 50 µm, og disse har muligens færre sideeffekter. Bonit® er en ny, kommersielt tilgjengelig coat som påføres elektrokjemisk i vannbad. Den er en forløper for HA, og er fullstendig resorbert løpet av 6-12 uker. Materiale og metode: 120 skruformede implantater ble sandblåst og påført enten elektrokjemisk 15±5 µm Bonit® eller plasmasprayet med HA, ca 40 µm tykk. Alle skruer ble gammasterilisert. Skruens mikroruhet ble karakterisert med interferometer, kjemisk sammensetning i overflaten ved hjelp XPS (X-ray Photoelectron Spectroscopy). 30 NZW kaniner ble operert. Det ble implantert 6 skruer, 2 i proksimale tibia (kortikalt bein) og 1 i distale femur i begge lår. HA-belagte implantater ble brukt på den ene siden og Bonit® på den andre slik at kaninene blir sin egen kontroll. Kaninene ble avlivet etter 6, 12 og 52 uker. Ved avliving gjøres removal torque (RTQ) måling på distale tibia skrue in situ. RTQ gir en biomekanisk grov tredimensjonal måling som reflekterer skjærekraften som må tilføres for å løsne skruen fra beinet. Proksimale tibia skrue og distale femurskrue sages ut med omkringliggende bein og prosesseres til histologi. Resultater av 6 og 12 ukers RTQ fremlegges. Resultater: Overflate ruhets målinger viste Sa mean:1,511 µm for Bonit, 3,037 µm for HA skruene. Overflaten bestod hovedsakelig av kalsium, fosfat og oksygen, mens det i tillegg var spor av sink, natrium og klor på HA skruene. Resultater av 6 og 12 ukers RTQ måling viste en formidabel effekt i favør av plasmasprayet HA, tabell 1 Tabell 1. Mean±SD (min-maks) Bonit® HA p-verdi 6 u (n=10) 45±11 (27-62) 80±18 (51-110) 0.005 12 u (n=9) 70±13 (62-103) 93±28 (62-103) 0.028 Diskusjon: Korttidsresultatene viser overbevisende bedre innfesting for implantater belagt med HA sammenlignet med Bonit®. Langtidsmålinger vil vise om effekten holder seg. Histologi og histomorfometri vil vise bein-implantat kontakt og eventuell inflammasjon/fremmedlegemereaksjon.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

227

FIBEROPTISKE BRAGG-GITRE: ET ALTERNATIV TIL STREKKLAPPER FOR Å MÅLE DEFORMASJON I BEN Fresvig T, Ludvigsen P, Steen H, Reikerås O

Strekklapper er gullstandard for å måle deformasjon i ben, men disse evner seg ikke godt for in vivo målinger. Dette til dels pga størrelsen men også fordi det er tungvint å feste dem til ben. På grunn av størrelse og infeksjonsfare kan de heller ikke legges igjen i pasienten, og dermed ikke brukes til repeterte målinger over tid. Fiberoptiske Bragg-gitre oppfører seg som selektive lysfiltre. Gitrene slipper gjennom de fleste bølgelengdene av lys, men reflekterer bestemte spesifikke bølgelengder. Om Bragg-gitteret får en strekk langs fiberaksen, vil bølgelengden skifte, og denne endringen i bølgelengde gir slik et mål på strekk. De optiske fibrene er veldig tynne, omtrent samme tykkelse som en kirurgisk sutur. De er også lette å feste til ben, og kan bli etterlatt i pasienten mellom målinger. Material og metode Vi har undersøkt om fiberoptiske Bragg-gitre kan brukes som en metode for å måle deformasjon i ben gjennom å gjøre målinger på både akrylrør og human femur. På hvert oppsett brukte vi 4 fiberoptiske sensorer og 4 strekklapper. Disse ble plassert rundt sirkumferensen annenhver gang med 45°avstand. På denne måten fikk vi en direkte sammenlikning på de to typene sensorer. Resultater Standardavviket for målingene på akrylrøret for hver av sensorene varierte fra 1.0 til 5.2%. Lineariteten for hver av sensorene var svært høy, den laveste grad av linearitet av de totalt 8 sensorene var R2=0.996. Korrelasjonen mellom de 8 sensorene varierte med r fra 0.986 til 1.0, dette med en signifikans på 0.01. Diskusjon/konklusjon Ben er ikke et ideelt isotropt materiale, og vi fant at strekkmålingene fra begge typer sensorer i benstudien viste mindre linearitet enn hva sensorene gjorde da man gjorde målingene på akrylrøret. Korrelasjonene mellom sensorene i benstudien viste også mindre linearitet enn i akrylrørstudien, med en Pearson korrelasjonskoeffisient fra 0.629 til 0.999 og et standardavvik for målingene på benrøret som varierte fra 3.1 til 31.5%. Disse forskjellene forklares fullt ut fra materialegenskapene til akrylrør i forhold til ben. Det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller mellom strekklapper og optiske fibre, verken i studien av akrylrør eller ben. Vi konkluderer derfor med at fiberoptiske Bragg-gitre er en god metode for å gjøre dynamiske målinger av deformasjon for ben in vitro og burde være godt egnet for in vivo-målinger.

Ortopedi

Laboratorium for Biomekanikk, Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

228

BONE DEGENERATION AND RECOVERY AFTER BISPHOSPHONATE TREATMENT OF OVARIECTOMIZED WISTAR RATS Huiskes R, Brouwers JEM, van Rietbergen B. Eindhoven University of Technology, Dept. Biomedical Engineering Den Dolech 2, WH 4.131, P.O. Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands Introduction: Recently developed in vivo micro-CT scanners offer the possibility to study changes in bone microstructure in rats. Bisphosphonates are commonly used to treat osteoporosis. It is not well understood, however, what the influence of the time-point of treatment is. Therefore, the aim of this study was to determine the influence of early and late zoledronate treatment on the bone in ovariectomized rats using in vivo micro-CT. Methods and Materials: 29 female, Wistar rats were divided into an ovariectomy group (OVX, 5 rats), OVX and zoledronate (ZOL) at week 0 (8 rats), OVX and ZOL at week 8 (7 rats) and a SHAM group (9 rats). CT-scans were made of the proximal tibia at weeks 0, 2, 4, 8, 12 and 16, and bone structural parameters were determined in the metaphysis. An ANOVA and Bonferroni test compared the percentage changes at week 16 between all groups. A paired student t-test determined if bone microstructure significantly improved after ZOL treatment in the late ZOL group. Results: At week 16, all groups were significantly different from each other for BV/TV, Conn.D and Tb.N, except for the early ZOL and control groups, which were not significantly different for any structural parameter. After ZOL treatment at week 8, BV/TV, SMI, Tb.N and Tb.Th significantly improved in the late ZOL group. Discussion: Early ZOL treatment inhibited all bone microstructural changes seen after OVX. Late ZOL treatment significantly improved bone microstructure, although the structure did not recover to SHAM level. Early ZOL treatment was significantly better than late treatment, however, late treatment was still significantly more favorable than no treatment at all, indicating that the time-point of bisphosphonate treatment may be important.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

229

MECHANICAL CONDITIONS DETERMINE THE GEOMETRY OF THE EPIPHYSIS

Introduction: Fetal long-bone growth is the result of growth and subsequent mineralization of the cartilaginous epiphyses. Hence, the shapes of the epiphyses determine the geometries of the proximal and distal ends of long bones prior to bone remodeling. These regions contain many bony prominences which are important for bone functioning. It is unclear how morphogenesis of the epiphyses is controlled. Various developmental studies suggest that biochemical control processes and mechanical loading are both involved. We previously developed a 1D bone-growth model in which epiphysis development is controlled by the growth factors Indian hedgehog (Ihh), PTHrP and VEGF. The present study uses this finite element model to assess the effect of additional externally applied mechanical loading on the morphogenesis of the epiphysis. Methods: A 2D representation of a 16-days old anlage of a mouse metatarsal bone is used as the initial geometry in our finite element model of fetal bone development. This anlage only consists of cartilage and is not yet mineralized. We simulate bone development over several days during which the cartilage grows and mineralizes. This process is fully controlled by PTHrP, Ihh and VEGF. First, the computed and experimentally observed shapes of metatarsal bones at embryonic day 19 are compared for validation. Subsequently, two extended simulations are performed, one with and one without the presence of additional external loading. Results: The computed geometry compares well with the geometry of a mouse metatarsal bone at embryonic day 19. Without external mechanical loading in the extended simulation, the epiphysis develops a circular, non-physiological geometry. Both the application of mechanical constraints against growth and tensile forces during growth, significantly influence the geometry of the epiphysis. Discussion: External mechanical forces importantly determine the shape of the epiphysis during development. These forces drive bone morphology to a physiological geometry. External mechanical forces may arise from muscle contractions as well as from tensile forces which develop during growth due to stretching of tendons, ligaments, periosteum and perichondrium. It is challenging to determine the relative importance of these structures to eventual bone morphogenesis.

Ortopedi

Huiskes R, Braam S, Foolen J, van Donkelaar R Eindhoven University of Technology, Dept Biomedical Engineering Den Dolech 2, WH 4.131, PO Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

230

LOAD DISTRIBUTION IN THE HEALTHY AND OSTEOPOROTIC FEMUR IN A FALL TO THE SIDE Huiskes R, Verhulp E and van Rietbergen B Eindhoven University of Technology, Dept. Biomedical Engineering Den Dolech 2, WH 4.131, P.O. Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands Due to remodeling of bone architecture an optimal structure is created that minimizes bone mass and maximizes strength. In the case of osteoporotic vertebral bodies, however, this process can create over-adaptation, making them vulnerable for non-habitual loads. In a recent study, micro-finite element models of a healthy and an osteoporotic human proximal femur were analyzed for the stance phase of gait. In the present study, tissue stresses and strains were calculated with the same proximal femur micro-finite element (micro-FE) models for a simulated fall to the side onto the greater trochanter. Our specific objectives were to determine the contribution of trabecular bone to the strength of the proximal femurs for this non-habitual load. Further, we tested the hypothesis that the trabecular structure of osteoporotic bone is over-adapted to habitual loads. For that purpose we calculated the load distributions and estimated the apparent yield and ultimate loads from linear analyses. Two different methods were used for this purpose, which resulted in very similar values, all in a realistic range. Distributions of maximal principal strain and effective strain in the entire model suggest that the contributions to bone strength of the trabecular and cortical structures are similar. However, a thick cortical shell is preferred over a dense trabecular core in the femoral neck. When the load applied to the osteoporotic femur was reduced to approximately 61 % of the original value, strain distributions were created similar in value to those obtained for the healthy femur. Since a comparable reduction factor was found for habitual load cases, it was concluded that the osteoporotic femur was not â&#x20AC;&#x2DC;over-adaptedâ&#x20AC;&#x2122;.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

231

PHOTOCHEMICAL INTERNALISATION (PCI) - EN NY LYSKJEMISK BEHANDLINGSMETODE.

Bakgrunn: For en rekke lidelser er kombinasjon av kirurgiske tiltak med pre- eller postoperativ kjemoterapi eller strålebehandling nødvendig for å oppnå et akseptabelt behandlingsresultat. Innen ortopedisk kirurgi gjelder dette for bla. sarkomkirurgi, villonodulær synovitt eller revmatoide leddaffeksjoner. Spesifisitet og selektivitet av slik adjuvant terapi er per dd ikke tilstrekkelig og det er ønskelig å forbedre begge faktorene mht reduksjon av alvorlige bevirkninger. Fotokjemisk internalisering (PCI) er en videreutvikling av fotodynamisk terapi (PDT) og prekliniske studier har vist lovende resultater mht. økt effektivitet og spesifisitet i kombinasjon med medikamentell behandling. Metode: Behandlingen baserer seg på en kombinasjon av lyskjemisk behandling, så kalt fotodynamisk terapi (PDT), med cellegift og/eller andre legemidler. Lys kan brukes til å styre blant annet legemidler til de steder som ønskes behandlet. Ved siden av cellegift (bleomycin) er PCI også brukt til overføring av DNA (thymidin kinase), proteiner (gelonin) eller andre større molekyler. Forutsetning for PCI effekten er at legemidlene er tatt opp via endocytose og samlokaliseres med den fotosensibiliserende substansen til endocytiske vesikler. Lysbehandlingen åpner vesiklene pga en fotokjemisk reaksjon og frigir legemidlene kun i det belyste område. Konklusjon: PCI er en behandlingsmetode som kan optimere PDT behandlinger både mht spesifisitet og effektivitet. Det er mulig å bruke behandlingsmetoden på alle lesjoner hvor det er mulig å tilføre lys. Prekliniske studier utført på nakne mus viser at denne kombinasjonsbehandlingen gir en synergistisk effekt på tumorvekst sammenlignet med monobehandlingen. Samtidig er lysmengden som er nødvendig for å oppnå en behandlingseffekt redusert sammenlignet med PDT.

Ortopedi

Dietze A., Berg K. Ortopedisk avd. SiV Tønsberg, Avd. for Strålingsbiologi, RikshospitaletRadiumhospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

FOTOKJEMISK INTERNALISERING (PCI) AV GELONIN ØKER EFFEKTEN AV FOTODYNAMISK DESTRUKSJON AV MALIGNT FIBRØST HISTIOCYTOMA (MFH) I NAKNE MUS . Dietze A., Berg K., Høgset A. Ortopedisk avd. SiV Tønsberg, Avd. for Strålingsbiologi, RikshospitaletRadiumhospitalet Bakgrunn: Fotokjemisk internalisering (PCI) er en nylig videreutvikling av så kalt fotodynamisk behandling (PDT). Behandlingen baserer seg på en kombinasjon av lyskjemisk behandling med legemidler som lokaliseres intracellulær til endocytiske vesikler. Metode: Behandlingene er utført på en human xenograft modell (TAX-1) på nakne mus. Aluminium phtalocyanin (AlPcS2a 10mg/kg) er brukt som fotosensitizer, og 25µl gelonin (2mg/ml) ble injisert 6 time før lysbehandlingen direkte in i tumoren. Tumorbærende mus ble randomisert til 5 behandlingsgrupper: 1: PCI, 2:PDT, 3: ingen behandling, 4:AlPcS2a + gelonin uten lys behandling, 5: kun Gelonin. Røt lys med 150mW/cm2 fra en halogenlampe ble applisert med en dose på 150 J/cm2. Etter behandlingen ble tumorveksten målt 2 ganger i uken med et endepunkt på 1000mm3. En egen gruppe tumorer (12 PDT/ 14 PCI) ble histologisk undersøkt 4 dager etter behandlingen. Resultater: Lysmikroskopisk undersøkelse av tumorene 4 dager etter behandlingen viste en intratumoral nekrosedybde på 3 mm med et nekroseareal på 75% (P<0.001) etter PDT behandlingen sammenlignet med 7 mm nekrosedybde og 97,5% nekroseareal (P<0.001) etter PCI behandlingen. Tumorvekstkurvene for alle kontrollgruppene (Gr. 3,4,5) viste et endepunkt etter 31 ± 6 dager. I gruppe 1 (PCI) ble 6 av 12 dyr tumorfri mens 6 av 12 dyr nådde endepunktet etter 43 ±9 dager. I gruppe 2 ( PDT) ble kun 1 av 10 dyr tumorfri og 4 dyr viste en vekstforsinkelse på gjennomsnittlig 17 dager og 5 dyr viste samme tumorvekst som kontrollgruppene. Konklusjon: Denne prekliniske studien utført på dyr med et humant MFH xenograft viser at PCI av gelonin har en positiv effekt på både behandlingsdybde og nekroseareal i tumoren. Gelonin, som er et ribosom inhiberende protein, fungerer her kun som en modell substans og kan erstattes med andre, allerede registrerte legemidler. Gelonin som toksin har den spesielle egenskapen at det er lite toksisk pga effektiv destruksjon intracellulært. Først PCI teknikken som frigjører gelonin fra endocytiske vesikler forandrer denne substansen til en, i denne sammenheng, selektiv og spesifikk legemiddel.

232

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

233

IMMUNMODULASJON OG EX-VIVO IMMUNTESTING ETTER HOFTEPROTESEOPERASJON Bastian D1, Reikerås O1, Sun J2, Krohn CD3, Wang JE2 1

Ortopedisk avdeling Rikshospitalet, Oslo Institutt for kirurgisk forskning, Universitet i Oslo 3 Anest. avd., Rikshospitalet, Oslo Introduksjon Forandringer i den immunologiske reaksjonen etter multitraume eller større kirurgi oppfattes som kroppens fysiologiske forsvarsreaksjon. En slik immunologisk reaksjon styres via forskjellige cytokiner og immunkompetente celler, hvor monocyttene har en sentral rolle. Det er kjent at immunforsvaret er nedsatt etter større kirurgi. Ex-vivo testing av fullblod med lipopolysacharid (LPS) er en etablert metode for å kvantifisere en slik forandring i kroppens immunforsvar. Med denne studien ønsker vi å bidra til kartlegging av kroppens immunstatus etter større operasjoner. Material og metoder Fullblod hos 7 pasienter (alder 35-78 år) ble tatt ved operasjonsdagen, og ved dag 1,6,9 og 12. LPS ex-vivo testing ble utført som tidligere beskrevet. Tumor nekrosefaktor (TNF) alfa og Il6 ble analysert med ELISA. Dessuten ble det tatt diff. telling av blodcellene. Resultater IL 6 var bare signifikant forhøyet den første operasjonsdagen og var deretter i normområde. TNF-alfa var signifikant redusert ved dag 6 og normaliserte seg deretter. Monocyttene steg signifikant fra første dag til dag 9 og normaliserte seg ved dag 12. Monocyttene viste et omvent og forsinket mønster i forhold til TNF-alfa. Basofile fulgte samme kurve som lymfocyttene med depresjon postoperativt og normalisering 12. postoperative dag. Konklusjon I denne studien er det Il6 som gjenspeiler den aktuelle vevskaden under operasjonen. Monocyttene, som er ansett som hovedprodusent for TNF-alfa, stiger etter traume, men TNF aktiveringen er nedsatt. Denne inverse reaksjonen er normalisert ved 12 dager. Dette kan indikere at eventuell reoperasjon bør utstå til denne tid.

Ortopedi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

234

UTHENTING AV VEV TIL FORSKNING FRA AVDØDE. LOVER OG REGLER OG ERFARINGER FRA HVERDAGEN. Knut Harboe, Christian Lycke Ellingsen. Stavanger Universitetssjukehus (SUS), hhv. ort. avd. og avd. for patologi Bruk av materiale fra avdøde til forskning reguleres av Transplantasjonsloven av 1973 med oppdateringer og nye forskrifter som kom i mars 04. I tillegg kommer Biobankloven av 2003 med tilhørende forskrifter. Dersom det skal hentes ut mer materiale enn det som vanligvis tas ut ved en obduksjon eller dette skal brukes på annen måte, kreves at de pårørende er informert og har hatt anledning til å nekte. For slikt uthentet materiale skal etableres en forskningsbiobank. Vi beskriver rutiner ved gjennomføring av forskningsprosjekt ved SUS der det ble hentet ut 20 proximale femora fra 10 pasienter til bruk i testing av beinkvalitet og biomekaniske egenskaper ved spongiøst beinvev.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

235

BEDRET PROTESEFUNKSJON FOR FEMURAMPUTERTE – EN PILOTSTUDIE

Årlig foretaes det ca 360 femuramputasjoner i Norge. De vanligste årsakene er diabetes og arteriosklerose, mens traume og tumores står for under 15%. Femuramputerte som er i stand til det får tilbud om rehabilitering med femurprotese. Erfaringen viser at de fleste femuramputerte har betydelig dårligere gangfunksjon sammenliknet med pasienter amputert i kneleddsnivå. Den relativt dårligere protesefunksjon hos femuramputerte skyldes i hovedsak at amputasjonsstumpen er kon og at den ikke tåler endebelastning. Den kone formen gjør at man må bruke vakumforankring og en protesehylse som fatter om hele øvre del av femur for å sikre god kontakt mellom stump og protese. Etter som stumpen ikke er endebærende er man videre avhengig av å understøtte protesen mot bekkenringen. En stor vakumforankret protesehylse som hviler mot bekkenet gir betydelig innskrenket bevegelighet i hofteleddet og dermed redusert gangfunksjon. Røntgenbilder tatt med protese avslører videre at femur står abdusert og hviler mot lateralsiden i protesehylsen ved belastning. Dette gir kort vektarm for hofteabduktorene og ugunstige biomekaniske forhold ved gange. Protesebrukerne har i tillegg problemer med svette, irritasjon, gnagsår og hudinfeksjoner under hylsen. Ved ortopedisk avdeling, St.Olavs hospital har man i samarbeid med Scandinavian Customized Prosthesis (SCP) og Otto Bock utviklet en femur-kondyl-protese for implantasjon i femurstumpen hos låramputerte med dårlig protesefunksjon. Ideen er å modulere formen på femurstumpen og å gjøre den endebærende. Målet er at pasienten skal kunne bruke en lårprotese med en mindre protesehylse som tillater bedre bevegelighet i hofteleddet. Femur-kondyl-protesen vil også hindre at femurstumpen migrerer lateralt i hylsen. Vi tror man på denne måten kan bedre protesefunksjonen hos låramputerte og redusere mye av plagene relatert til protesebruken. Vi har startet opp en klinisk studie der vi planlegger å inkludere i alt 5 pasienter. Den første pasienten ble operert i april i år. I foredraget vil vi presentere prosjektet og noen få foreløpige resultater.

Ortopedi

Havik S. 1), Witsø E. 2) 1) Ortopedisk avdeling, Sykehuset Levanger, 2) Ortopedisk avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

236

PROXIMAL VALGISERENDE TIBIAOSTEOTOMI SOM BEHANDLING AV GONARTROSE. Ellingsen G, Christiansen MH, Indrekvam K. Helse Bergen, Ortopedisk klinikk, Kysthospitalet i Hagevik, 5217 Hagavik. Bakgrunn: Proximal valgiserende tibiaosteotomi er et alternativ til operasjon med uni- eller totalprotese ved unikompartmental medial gonartrose. Operasjonen tar sikte på smertelindring ved å endre belastningsaksen fra mediale til laterale kompartment og dermed gjenopprette den naturlige belastningsaksen. Aktuell studie tok sikte på å undersøke hvilke preoperatieve, operative og postoperative faktorer som kunne ha innvirkning på langtidsresultatet. Pasienter/ metode: I denne retrospektive studien ble det innhentet kliniske og røntgenologiske opplysninger om 99 pasienter (122 knær) som var blitt operert med lukket proximal valgiserende tibiaosteotomi. Alle var behandlet ved Kysthospitalet i Hagevik i perioden 1980 til 1993. Pasientene var gjennomsnittlig 62 år (21-86 år) og hadde en gjennomsnittlig artrosegrad (Kellgren & Lawrence) på 3,1 (1-4) ved operasjon. I 2004 ble det gjort ny klinisk og røntgenologisk undersøkelse av 24 pasienter (30 knær) som fortsatt var fungerende med sin tibiaosteotomi. Resultater: Etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 19 år (11-25 år) var 41 pasienter (51 knær) fortsatt fungerende med sin tibiaosteotomi, og 23 pasienter (26 knær) hadde fått total kneprotese. Forøvrig var 31 pasienter (39 knær) døde og 6 pasienter (6 knær) tapt for oppfølging. Ved bruk av Kaplan- Meiers overlevelsesanalyse fant vi henholdsvis 95%, 87%, 75% og 74% overlevelse etter 5-, 10-, 15- og 20 år. Det var gjennomsnittlig 9 år (0,6-19 år) til endepunkt definert som innsetting av total kneprotese. Studien viste ingen signifikant sammenheng mellom økt overlevelse og artrosegrad, tidligere skade eller sykdom i aktuelle kne eller preoperativ fleksjon. Heller ikke preoperativ eller postoperativ vinkel, korrigert vinkel eller postoperative komplikasjoner hadde betydning for overlevelsen. Faktorer assosiert med signifikant økt sannsynlighet for overlevelse var alder på 60 år og eldre eller BMI mindre enn 25 kg/m² ved operasjonstidspunktet. Ved etterundersøkelsen hadde pasientene en relativ god funksjon med gjennomsnittlig knescore 58 og funksjonsscore 69 til tross for økt artrosegrad. Nittisyv prosent av pasientene uttalte at de ville tatt operasjonen igjen dersom de under de samme forutsetninger fikk velge på nytt. Konklusjon: I samsvar med tilsvarende studier viste denne studien god langtids overlevelse etter proximal valgiserende tibiaosteotomi. Etterkontrollen viste at tibiaosteotomi kan være et godt alternativ til kneprotese i forhold til smertelindring og opprettholdelse av funksjon. Behandlingen er også en metode som kan utsette behovet for kneprotese.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

237

18-21 ÅRS PROTESEOVERLEVELSE FOR BIOMET AGC2000 KNELEDDSPROTESE. EN PROSPEKTIV STUDIE

Med bakgrunn i de dårlige resultatene etter kneproteser med constrained leddmekanisme, var det lenge antatt at proteseoverlevelsen også for semiconstrained kneproteser ville bli langt kortere enn for hofteproteser. Biomet AGC2000 protesen ble tatt i bruk på Kronprinsesse Märthas Institutt (KMI) i 1985. Vi har tidligere publisert 10 års overlevelsesresultater som var meget lovende. I denne studien refereres langtidsresultatene. Materiale og metode. I perioden 1979 – september 1988 foretok vi en prospektiv studie over 73 knær operert med AGC2000 protese hos 66 pasienter, 7 ble operert bilateralt. 51 knær ble operert for gonartrose, 22 for rheumatoid artritt. 34 knær var tidligere operert: 13 med synovectomi, 12 med osteotomi, 5 med constrained protese og 4 med meniskfjerning. Pasientene ble fulgt med årlige kontroller de første 5 år, og det ble gjort en ny oppfølging etter 10 år ved polikliniske kontroller på KMI. Fra 1994 er det innhentet revisjonsdata fra Nasjonalt Register for Leddproteser.. Resultater: Ved etterundersøkelsen var 2 proteser reviderte grunnet aseptisk løsning etter henholdsvis 13 og 14 år. 1 protese ble fjernet etter 1 år på grunn av dyp infeksjon. Dette kneet ble senere reartikulert med AGC protese som ble revidert 14 år senere. 44 pasienter døde i oppfølgingstiden uten at protesen var revidert. Diskusjon: Biomet AGC2000 totalprotese for kneet gir meget gode langtidsresultater.

Ortopedi

Reigstad A, Myrseth LE, Røkkum M, Reigstad O Rikshospitalet, ortopedisk avd. (tidligere KMI)

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

238

VALGISERENDE HØY TIBIAOSTEOTOMI VED MEDIAL KNEARTROSE -komplikasjoner og korttidsresultater Ludvigsen J og Raugstad TS Ortopedisk avdeling, Stavanger Universitetsjukehus, Helse Stavanger HF Innledning: Kirurgisk behandling av gonartrose ved vår avdeling er enten valgiserende høy tibiaosteotomi (HTO), unikondylær protese (UKA) eller totalprotese (TKA). Vi ønsker å evaluere resultatene av våre valgiserende osteotomier og sammenligne dem med tidligere analyserte resultater for unikondylær protese (Oxford fase III) i perioden 2000-3. Materiale og metode: Vi har gjort en etterkontroll av 79 pasienter som i den aktuelle perioden fikk utført 81 HTO med minimum 1,5 års observasjonstid. Inngrepene ble utført ad modum Coventry med osteofiksasjon i form av 2-3 kramper (67 knær) inntil -02, hvoretter en i økende grad har benyttet ”first step” (14 knær). Postoperativt ble det gipset i inntil seks uker, og alle fikk tilbud om fysioterapi i rehabiliteringen etterpå. Det var 56 menn og 23 kvinner, hvis median alder var 57,5 år (38-77). Median observasjonstid er 40 måneder (20-65). Ved etterundersøkelsen var 8 pasienter enten revidert til totalprotese (7 stk) eller død (1 stk), de øvrige (71 stk) fikk tilsendt Oxford Knee Score selvevalueringsskjema, det samme som tidligere ble sendt til UKA-pasientene som ble operert i samme tidsrom. Resultater: Ved etterundersøkelsen var altså 7 av 81 HTO-knær (8,6%) revidert til totalprotese pga. smerteresidiv og artroseprogresjon. 4 pasienter utviklet pseudartrose, 3 i tibia og 1 i fibula, alle ble reoperert med plateosteosyntese og beintransplantasjon. 1 pasient med peroperativ skade av n. fibularis og fibularisparese fikk utført nervesutur etter 4 måneder med tilfredsstillende resultat. 1 pasient utviklet postoperativ leggvenetrombose og ble marevanbehandlet i 6 måneder. 2 pasienter fikk fjernet kramper pga. lokalt ubehag. 66 av 71 pasienter som fikk tilsendt Oxford-skjemaet svarte, og gjennomsnittlig score var 26,4. Til sammenligning scoret UKA-pasientene (48 stk) gjennomsnittlig 21,9 poeng (best mulig score er 12, dårligste er 60). På tilleggsspørsmål om pasienten ville gjort samme operasjon igjen ved samme problemstilling, svarte 54 stk. ja, 9 av dem under tvil. Konklusjon: HTO-gruppen scorer noe dårligere på Oxford-skjemaet enn UKA-gruppen (26,4 vs. 21,9). Imidlertid er pasientgruppene meget ulike, noe som også kommer frem i våre tall. HTO-gruppen er betydelig yngre (median alder 57,5 vs. 66 år hos UKA-gruppen), og inneholder dessuten flere menn (71% vs. 21% hos UKA-gruppen) med større krav til fysisk aktivitet. 82% av HTO-gruppen ville gjort samme operasjon igjen ved samme problemstilling, mot 85% i UKA-gruppen, noe som indikerer at de fleste er rimelig godt fornøyde med behandlingen.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

239

NY RESEKSJONSPROTESE VED DNR

De siste 20 årene har vi benyttet Howmedicas reseksjonsprotese (HMRS). Denne protesen er nå vesentlig endret og har skiftet navn til GMRS. Vi valgte etter nøye overveielse å skifte til MUTARS fra Implantcast. Denne protesen er modulær og består av forankring-, ledd- og forlengelseskomponter. Det finnes ferdige proteser for skulder-humerus-albue, bekken-hoftefemur-kne og proximale tibia. Ved behov for spesielle proteser lages de etter mål. Sementfri stem anbefales ved god benkontakt, ved dårlig benkontakt eller redusert benkvalitet velges sementert løsning. Ved øket infeksjonsrisiko anbefaler firmaet sølvdekket protese. Bløtdeler festes ved hjelp av en polyethylenstrømpe (Trevira tube). Pasienter I løpet av 10 måneder har vi satt inn 22 proteser: 4 proximale humerus, 2 distale humerus, 1 proximale ulna, 4 proximale femur, 6 distale femur, 2 kneartrodeser og 3 proximale tibia. Indikasjonene har vært metastase hos 4 pasienter, 1 benign bentumor, 1 bløtdelsarkom, 10 primære maligne bentumores , 3 revisjoner for infeksjon (2 HMRS og en sementert lesjon ) og 3 revisjoner for teknisk svikt (2 HMRS og 1 allograft). Resultater De tekniske løsninger og resultater har svart til forventningene. Protesen er brukervennlig og firmaet gir rask brukerstøtte under planlegging av operasjonen. To pasienter fikk komplikasjoner : en 24 år gammel mann måtte fjerne protesen etter hofte transposition og dyp infeksjon på grunn av kontaminering med tarminnhold (bekkeneksentrasjon). En 80 år gammel kvinne med reseksjon av distale femur og dårlig bløtdelsdekning fikk infeksjon som er under kontroll med ab. Hos tre pasienter med sølvdekket protese etter revisjon for infeksjon er det fortsatt ikke tegn til infeksjon. Vi er så langt godt fornøyd med valg av ny reseksjonsprotese som kan brukes ved store bentap ikke bare etter fjernelse av svulster men også etter tidligere proteseoperasjoner, skader og infeksjoner.

Ortopedi

Skjeldal S, Zaikova O, Norum O-J, Follerås G Kirurgisk klinikk 1, Ortopedisk seksjon, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF avd DNR

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

240

REDUCTION IN ORTHOPAEDIC SURGERY AMONG PATIENTS WITH CHRONIC INFLAMMATORY JOINT DISEASE IN NORWAY 1994 â&#x20AC;&#x201C; 2004 Furnes O2,3 ,Fevang BTS1,2, Lie SA2,4, Havelin LI2,3, EngesĂŚter LB2,3 1 Department of Rheumatology, Haukeland University Hospital 2 The Norwegian Arthroplasty Register, Department of Orthopedic Surgery, Haukeland University Hospital 3 Department of Surgical Sciences, University of Bergen 4 Department of Health, University Research Bergen Objective: To study the incidence of joint replacement procedure, arthrodesis, and synovectomy among patients with chronic inflammatory joint disease during the period 1994 to 2004. Methods: Data from the Norwegian Arthroplasty Register was used to find the number of joint replacement procedures performed in Norway 1994 - 2004. The incidences of arthrodeses and synovectomies were obtained from the Norwegian Patient Register. Incidence rates were calculated based on age, year, and gender specific population rates for the Norwegian population, obtained from Statistics Norway. Results: There were 8268 primary joint replacements, 3554 arthrodeses, and 5012 synovectomies performed in patients with inflammatory arthritis (IA) during the study period. A reduction in joint replacement procedures and synovectomies took place during the period 1994 to 2004, in patients with IA. For the oldest patients (80 years and older), no such trend was found. During the same time period, the incidence of joint replacements due to osteoarthritis increased. A significant reduction in the incidence of arthrodesis procedures was also found for the total study group, but not for the different subgroups. Conclusion: The incidence of joint replacements and synovectomies among patients with chronic inflammatory joint disease decreased from 1994 to 2004. This may be the result of improved medical treatment of these patients.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

241

SELVRAPPORTERT HELSETILSTAND BLANT UNGE, VOKSNE MED TOTALPROTESE I HOFTELEDDET

Bakgrunn En hoftelidelse i barneårene kan føre til en totalprotese i ung, voksen alder. Dette kan medføre betydelige helsemessige problemer og bekymringer for pasienten. Hensikten med denne studien var å kartlegge selvrapportert helsetilstand blant unge voksne med totalprotese i hofteleddet, og sammenligne resultatene med standard verdier. Pasienter og metoder Pasientene som inngår i denne studien er personer født etter 1. januar 1967 og registrert med en primær hofteprotese i Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL). Total var det 489 pasienter og samtlige ble kontakt med brev og bedt om å fylle ut et spørreskjema om sin aktuelle hoftelidelse, samt generelle spørsmål om sin helsetilstand (EQ5D). Svarprosenter etter én purring var på 80,2 % (392 pasienter). Resultater Studien viste at mer enn 50 % av pasientene rapporterte å ha i noen eller større grad problemer med henholdsvis gangevnen (52,8 %), vanlige gjøremål (51,0 %) og smerter (64,8 %). Helsetilstand til disse totalprotesepasientene var betydelig lavere enn angitt i befolkningsstudier for Sverige og Storbritannia (p<0,001). Dette gjelder både for aldersgruppen 17-29 år og for 30-39 år. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom de to aldersgruppene. Konklusjon Totalprotesepasienter har en dårligere helsetilstand enn det man finner hos den generelle befolkning. Dette understreker viktigheten av diagnostikk og behandling av hoftelidelser i barneårene for å forbygge totalprotese hos unge voksne.

Ortopedi

Engesæter IØ, Lie SA, Lehmann T & Engesæter LB Nasjonalt Register for Leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

242

FORSKJELLIGE KONTRASTMIDLERS PÅVIRKNING PÅ PERIPROTETISK BEINTETTHETSMÅLING MED DXA. EN METODESTUDIE PÅ KADAVERFEMORA. Jon Dahl , Berte Bøe*, Finnur Snorrason, Lars Nordsletten Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus *Ortopedisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus Bakgrunn: Serielle beintetthetsmålinger med Dual Energy X-ray Absorbtiometry (DXA) brukes for å vurdere beintap rundt innvendige leddproteser over tid. Periprotetisk beintap er en prediktor for aseptisk løsning. Når man sammenligner sementerte og usementerte implantater vil kontrastmiddel i beinsementen påvirke disse målingene. I hvor stor grad denne påvirkningen skjer er i liten grad studert. Det har utviklet seg en slags konsensus om at det er rimelig å anta at røntgentett sement gir en økning på 20% i forhold til usementerte proteser. Det er grunn til å tro at dette er en underestimering og det er sikkert at det er forskjeller mellom de forskjelleige sementene på markedet. Metode: 15 kadaverfemora ble preparert på vanlig måte og det ble implantert CharnleyR stammer i alle med høytrykk sementeringsteknikk. Vi brukte kontrastfri SimplexR sement, Simplex R sement med bariumkontrast og PalacosR sement med zirkoniumkontrast. Alle femur ble skannet med Lunar Prodigy densimeter preoperativt og etter implantasjon av protesestammen. Vi brukte ”Orto” modus og målte beintetthet (BMD) i alle Gruen soner og noen selvdefinerte områder. Resultater: Når vi skannet en centimeter tykke skiver av de forskjellige sementene på markedet i Norge fant vi store variasjoner mellom dem i BMD (0-1. 5g/cm2). Dette skyldes at de inneholder forskjellig type og mengde kontrastmiddel. Når vi skannet kaverbeina med implanterte proteser var forskjellene ikke så store, men fortsatt høysignifikante. Det var som ventet størst forskjell i Gruensone 4 der det er lettest å skille sement og protese når man måler. Diskusjon: Vår studie viser at kontrastmiddel i beinsement i betydelig grad påvirker beintetthetsmålinger rundt protesestammer i kadaverbein. Det er stor variasjon mellom sementenes påvirkning på BMD alt etter hvilken type og hvor mye kontrastmiddel de inneholder. Dette viser at problemet med DXA målinger og sammenligning av periprotetisk beintap mellom sementerte og usementerte implantater ikke er løst. Vi planlegger en prospektiv randomisert studie for å undersøke dette videre. Denne studien har fått økonomisk støtte gjennom Charnleystipendet 2005.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

243

RADIOSTEREOMETRISK ANALYSE ETTER INNSETTELSE AV TAPERLOC USEMENTERT HOFTEPROTESE MED TO FORSKJELLIGE HYDROXYAPATITTBELEGG. EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE. 1

Bøe B., 1Heier T., 2Röhrl S., 2Snorrason F., 2Nordsletten L. Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus og 2Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus

Det er tidligere vist at Taperloc stammen har over 90% overlevelse etter 10-15 år uten benmineral belegg. I 2003 startet Taperloc Oslo studien for å evaluere 2 forskjellige hydroxyl apatitt-belegg (HA). HA ble pålagt enten med vanlig plasmaspray teknikk ved høy varme, eller ved en elektrokjemisk kald metode (Bonemaster-BM). Hypotesen er at Taperloc vil fungere like godt med de to forskjellige HA belegg og at kombinasjonen sementert kopp/usementert stamme vil gi lite plastikkslitasje. Radiostereometrisk analyse (RSA) gjør det mulig å få sikre resultater av implantatets mikrobevegelser etter få måneder og anbefales sterkt i små kliniske studier med introduksjon av nye implantater (Kärrholm). 48 pasienter ble inkludert (30 kvinner og 18 menn). 5 pasienter ble operert bilateralt (2 kvinner og 3 menn). En pas. ekskludert pga periprostetisk fractur. Pasientene ble randomisert til Taperlocstamme med HA- eller BM-belegg. Alle fikk sementert SHP-kopp i acetabulum. Pasientene ble fulgt opp med klinisk undersøkelse, RSA og benmineralanalyser (DXA). RSA ble gjort etter Selvik-metoden (Selvik 1974). Presisjonen av analysene ble regnet ut til å være 0,1mm for migrasjon og 0,19 grader for rotasjon. Resultater Femurstammene i studien sank mere enn det som kan tilskrives usikkerhet pga metoden. Etter 12 mnd. hadde protesene i HA-gruppen sunket 0,22mm og de i BM-gruppen 0,38 mm (P>0.05). Mesteparten av migrasjonen ble registrert etter 3 måneder, HA 0,18 mm og BM 0,33 mm. I de andre aksene var det heller ingen forskjell i rotasjon eller migrasjon. 1 års resultater Akse Bonemaster HA

Rotasjon (grader) X Y Z 0,15 0,41 -0,21 0,04 0,44 -0,08

Migrasjon (millimeter) X Y Z 0,16 0,38 -0,19 0,16 0,22 -0,12

Diskusjon Hva som er akseptabel migrasjon vil variere noe etter design og coating på protesen. I vår studie er HA-belegget tykkere enn BM, 70 vs 5 mikrometer. Vi har tidligere vist at BM-pasientene har signifikant høyere bentetthet rundt stammen enn HA-pasientene. Kanskje kan raskere benremodellering føre til større migrasjon? Det er tidligere gjort en RSA studie på Taperloc uten benmineralbelegg. Her fant Wykman 0,34 mm migrasjon etter ett år på 9 pasienter. Det er også vist på andre usementerte proteser at de har migrert de 3 første månedene og etter dette vært stabile. Etter 12 mnd. ser det ut til at Taperlocstammen er et sikkert produkt også med benmineralbelegg.

Ortopedi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

244

ENDRINGER I BEKKENINNSTILLING SOM FEILKILDE VED SLITASJEMÅLING AV ACETABULARKOMPONENTER Foss, O A, Klaksvik J. Nasjonalt Kompetansesenter for Ortopediske Implantater, Trondheim. Bakgrunn: Målinger av polyetylenslitasje i acetabularkomponenter blir typisk utført ved sammenlikning av sekvensielle røntgen bekkenbilder opp mot røntgenbilde tatt 6-12 uker postoperativt. Endringer i avstanden fra sentrum av caputprotesen til et referansepunkt på acetabularkomponenten beskriver slitasjen. Vanligvis benyttes kun front (AP) bilder som medfører at endringer i caput-acetabular avstanden beskrives langs 2 akser. Forskjeller i bekkenorientering ved de enkelte røntgen opptakene påvirker avbildingen av bekkenet inkludert protesekomponenter og vil dermed påvirke lengden av den projiserte caputacetabular avstanden. Endringer i denne avstanden kan derfor feilaktig tolkes som slitasje alene mens endringen i virkeligheten påvirkes både av slitasje og bekkeninnestilling. Vi ønsket med denne studien å kvantifisere bekkenrotasjoner som feilkilde ved slitasjemålinger. Materiale og metode: Ved NKSOI er det utviklet et dataprogram som simulerer røntgen opptak av faste objekt. Transformasjonen fra et 3D objekt til et 2D bilde kan beskrives ved forskjellige, definerte orienteringer av objektet. Et virtuelt bekken med protesekomponenter ble simulert rotert og røntgen fotografert. Rotasjoners påvirkning på slitasjemål ble så beskrevet. Ved NKSOI er det og utviklet en metode som måler bekkenrotasjon mellom sekvensielle røntgen opptak. Bekkenrotasjoner ble målt i et klinisk materiale som bestod av 262 bekkenbilder av 46 pasienter, 27 kvinner og 19 menn, alle med innsatt total hofteprotese(r). Av hver pasient forelå det minimum 3 røntgen bilder (mean 5.7, range 3 – 10), og det kronologisk første av de sekvensielle røntgen bildene valgt som 0 bilde. Rotasjonsforskjellene ble angitt som absoluttverdier. Med bruk av disse verdiene ble klinisk relevante mål på rotasjoners effekt på slitasjemål bestemt. Resultat: Sammenhengen mellom bekkenrotasjoner og % feil i slitasjemålinger

Kliniske rotasjonsforskjeller [grader] Rotasjonsakse

97.5 persentil

Range

Vertikal

3.4

0-5.9

Transversal

9.7

0-14.5

Konklusjon: Klinisk relevante bekkenrotasjoner gir maksimalt ca. 2,5 % feil i slitasjemålinger av acetabularkomponenter.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

245

TOTALPROTESE I HOFTE ETTER LÅRHALSBRUDD. Jan-Erik Gjertsen, Stein Atle Lie, Jonas M Fevang, Tarjei Vinje, Leif Ivar Havelin, Lars B Engesæter og Ove Furnes

Innledning: Totalproteser blir ofte brukt som behandling for havarerte osteosynteser etter lårhalsbrudd og blir nå i økende grad også benyttet som primær behandling ved akutte lårhalsbrudd. For å undersøke resultatene av totalproteser ved disse to indikasjonene har vi brukt data fra Nasjonalt Register for Leddproteser. Pasienter og metode: Vi inkluderte kun sementerte totalproteser hos pasienter over 60 år. Resultatene av primære totalproteser hos pasienter med akutte lårhalsbrudd (n=487) og sekvele etter lårhalsbrudd (n=8090) ble sammenlignet med totalproteser hos pasienter med coxartrose (n=55109). Hoftene ble fulgt i 0-18 år. Justerte overlevelseskurver ble beregnet ved hjelp av Cox regresjonsanalyser med justeringer for forskjeller i kjønn, alder og sementtype. Det ble gjort separate undersøkelser på undergrupper av pasienter operert med Charnleyproteser. Resultater: Resultatene totalt sett var gode. Cox justert overlevelse etter 5 år var 95,9% for pasienter med akutte frakturer, 95,9% for pasienter med sekvele og 97,1% for pasienter med coxartrose. Etter å ha justert for forskjeller i kjønn, alder og sementtype hadde pasienter med akutte frakturer en økt revisjonsrisiko i forhold til pasienter med coxartrose (RR 1,6 (95% CI 1,02,6) p=0,05). Pasienter med sekvele hadde en signifikant økt revisjonsrisiko (RR 1,3 (95% CI 1,2-1,5) p<0,001) sammenlignet med pasienter med coxartrose. Sekvelepasientene hadde signifikant høyere risiko for luksasjon (RR 2,0 (95% CI 1,6-2,4) p<0,001) og periprostetiske frakturer (RR 2,2 (95% CI 1,5-3,3) p<0,001), men signifikant lavere risiko for løsning av acetabulumkomponenten (RR 0,72 (95% CI 0,57-0,93) p=0,01) sammenlignet med coxartrosepasientene. Den økte revisjonsrisikoen var mest fremtredende de første 6 månedene etter inngrepet. Konklusjon: Totalproteser hos frakturpasienter hadde gode resultater, men noe økt risiko for tidlige luksasjoner og periprostetiske frakturer sammenlignet med coxartrosepasienter.

Ortopedi

Nasjonalt Register for Leddproteser, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

23-27 ÅRS PROTESEOVERLEVELSE FOR ICLH DOBBELKOPP HOFTEPROTESER (RESURFACING) HOS PASIENTER UNDER 60 ÅR. EN PROSPEKTIV STUDIE Reigstad A, Røkkum M, Reigstad O Rikshospitalet, ortopedisk avd. (tidligere KMI) På 1970- tallet ble det utviklet flere sementerte dobbelkopper for hofteleddet (Tharies, Wagner, Townley, Tanaka, Paltrimieri-Trentani og ICLH). Rasjonalet var at en koppprotese på caput femoris ville gi en mer fysiologisk situasjon i hofteleddet og at en urørt femurkanal uten sement ville gjøre en eventuell femurrevisjon enklere. Dobbelkopper ble spesielt anbefalt til yngre artosepasienter. Interessen for dobbelkopper forsvant da det viste seg at korttidsresultatene ble dårligere og revisjonsraten høyere enn ved konvensjonelle hofteproteser. Vi har også vist langt dårligere resultater for dobbelkopper i aldersgruppen 60-79 år. Denne studien gjelder resultatene for pasienter under 60 år. Materiale og metode. I perioden 1979-83 foretok vi en prospektiv studie over 56 ICLH dobbelkopper hos 48 pasienter under 60 år. Mean alder var 51,8 år (25-59), 9 menn og 47 kvinner. Det ble brukt anterolateralt snitt, operasjonstid 129 minutter (70300). Ingen signifikante operative eller postoperative komplikasjoner oppsto. Alle hoftene var stabile og uten infeksjoner. Pasientene ble fulgt med årlige kontroller de første 5 år, og det ble gjort en ny oppfølging etter 10 år ved polikliniske kontroller på KMI og/eller ved innhenting av journal/rtg fra lokale sykehus. Fra 1987 er det innhentet revisjonsdata fra Nasjonalt Register for Leddproteser. Resultater: Skår for smerte, gangevne og bevegelsesutslag etter Merled’Aubignè/Postel var ved 1 års kontroll henholdsvis 5,8, 5,6 og 4,4. Etter 5 og 10 år var skår redusert til henholdsvis 5,6, 5,5, 4,5 og 5,2, 5,3, 4,5. Det ble utført 42 revisjoner, alle på grunn av aseptisk løsning. Vi utførte de fleste revisjonene. Diskusjon: Frekvensen av tidlige revisjoner ved dobbelkopp hofteproteser hos unge pasienter er så høy i denne serien at protesen ikke kan anbefales, selv om femurrevisjonen operasjonsteknisk er langt enklere enn ved sementerte femurproteser. Moderne dobbelkopper med usementert skålprotese og sementert caputprotese anbefales nå til yngre pasienter. Det er ikke dokumentert langtidsresultater som indikerer at dobbelkoppene kan måle seg med gode sementfrie femurproteser.

246

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

247

TIDLIG RESULTATER VED OMVENDT HYBRID HOFTEPROTESER

Introduksjon: Sementerte hofteproteser har vært og er førstevalget ved mange sykehus. På midten av 80 – tallet ble de sementfrie protesene presentert for fullt på det norske markedet. Det har vært vanligst å bruke bare sementfrie eller bare sementerte komponenter, enkelte miljøer har valgt å kombinere usementert kopp med sementert stamme, kalt hybrid protese. Tall fra proteseregistert har imidlertid vist isolert at sementerte kopper går bedre enn usementerte, mens enkelte usementerte stammer har gått bedre enn sementerte. Med støtte i dette og det faktum at man ved sykehuset ikke var fornøyd med tidligere brukte usementerte kopp, valgte man i 1999 å gå helt bort i fra sementfrie kopper ved primærproteser. Tanken var å ta det beste fra to ”verdener”, sementert kopp og usementert stamme, definert som en omvendt hybrid protese. Hos pasienter yngre enn 65 år, er kombinasjonen Elite pluss (Depuy) sementert kopp og Corail (Depuy) sementfri stamme med keramikk hode vårt førstevalg ved primærprotese i hofte. Vi ønsker nå å presentere 5 års resultater på de første 70 omvendte hybride hofteprotesene. Materiale og metode: I perioden 19.09.99 – 12.12.01 ble det ved ortopedisk avdeling Elverum satt inn totalt 70 omvendte hybride hofteproteser. 38 kvinner og 30 menn. 32 høyre og 38 venstre. Alder median 54 år (28 – 66 ). En kvinne og en mann fikk i perioden bilaterale proteser. En pasient er emigrert og en har kun svart på Womac score pr brev da hun ikke ønsket å komme pga lang reisevei. For øvrig er alle undersøkt poliklinisk, totalt 68 proteser. Indikasjon: 52 primær artrose, 8 dysplasi, 6 sekvele fractur, 2 CLP, 1 sekvele stråling, 1 avaskulær nekrose. Alle er operert med direkte lateral tilgang i sideleie. Etter vanlige rutiner fikk alle profylaktisk antibiotika, keflin 2g x 4 og fragmin 5000. Pasientene er kontrollert ca 5 år etter operasjon. Det er gjort klinisk undersøkelse samt Harris Hip Score og Womac score hvor 100 er best score. Hoftene er røntgenundersøkt med standard A-P projeksjon og sidebilde. Bildene er vurdert i forhold til polyetylenslitasje, løsning, og osteolyse. Resultater: Totalt 68 proteser er kontrollert klinisk og røntgenologisk. 1 er emigrert og 1 ville ikke møte til kontroll men har svart pr. brev. Komplikasjoner: 1 DVT po, 1 lungeemboli po, begge uten sekvele. 1 po infeksjon (staph. aureus) med løsning av kopp etter ett år. 1 po dropfot bestående etter 5 år. Røntgenologisk ikke påvist tegn til polyetylenslitasje, løsning eller osteolyse. Womac score median 82,9 (35,4 – 100) HHS median 93,5 (50 – 100) Konklusjon: Våre kliniske resultater mht HHS og Womac samsvarer godt med resultater i fra andre studier. Røntgenologisk er resultatene lovende uten røntgenologisk målbar polyetylen slitasje og osteolyse. I protesesammenheng er 5 år kort observasjonstid og resultatene må sees som foreløpige. Vi finner de imidlertid såpass lovende at vi foreløpig ikke ser grunn til å endre vår praksis med bruk av omvendt hybrid hofteprotese som førstevalg hos yngre pasienter.

Ortopedi

Wangen H. Ortopedisk avdeling Elverum Sykehuset Innlandet 2409 Elverum

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

248

RADIAL IMPACTION GRAFTING VED REVISJON AV HOFTE PROTESER PRELIMINÆRE RESULTATER Bierling R, Gebuhr P, Lind U, Zwart E Kysthospitalet i Hagavik, Ortopedisk Klinikk Haukeland Universitets Sykehus Hvidøvre Sykehus Hvidøvre Danmark Sentrallasarettet Or.thopædiska klinikken, Vasterås Sverige Meander Medisch Centrum Amersfoort Nederland Introduksjon: Radiær benpakking er en revisjonsteknikk hvor man impakterer oppmalt allograft mot den insuffisiente femorale cortex. På denne måten rekonstruerer man benet, og sikrer en solid ”seng” for en sementert revisjonsprotese. Material og metode: Vi ufører en ”prospective, multicenter baseline-control” studie for å evaluere resultater, sikkerhet og livskvalitet ved bruk av Radial Impaction Grafting, og sementert Spectron revisjonsprotese. 88 pasienter er inkludert ved 4 sykehus. 59 kvinner og 29 menn. Gjennomsnittsalder 74 år (38-90). Bendefekter og osteolyse er klassifisert etter hhv Endo og Goetz. Ved behov ble det anvendt mesh og/ eller cerclage som forsterkning av cortex. ”Fresh frozen Bonegraft” og koniske impactorer ble brukt. Pasientene følges med årlige intervaller. Ved evalueringen bruker vi Harris Hip Score, Womac/ SF36, Visual Analogue Score, samt røntgen. Resultater: Vi så 4 per-operative komplikasjoner i form av 3 femurfissurer, og 1 fraktur i trochanter major. Post-operativt så vi 6 femurfrakturer innen 6 mdr., 1 femurfraktur etter 1 år, 3 dislokasjoner og 1 trochanter major fraktur. Vi har 53 pasienter (80 %) med en follow up på 2 til 5 år Harris Hip Score har gått opp fra 45 (median 47) til 90 (median 93) VAS score etter 2 til 5 år er 5.5 (0 ingen smerter - 100 uutholdelige smerter) Det ble ikke funnet signifikante akselfeil av femurprotesen (mer enn 5 grader), eller synkning av protesen, heller ingen målbar osteolyse rundt stammen. Så langt 100 % overlevelse av stammen 88.7 % av pasientene er svært fornøyd med revisjonen. Konklusjon: Radial Impaction Grafting er en god revisjonsteknikk. Teknikken virker sikker. Vi har ikke hatt alvorige komplikasjoner. De preliminære resultatene er gode, både subjektivt og objektivt.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

249

BIRMINGHAM HIP RESURFACING. TIDLIGE RESULTATER OG ERFARINGER.

Introduksjon: I løpet av det siste ti-år har en på verdensbasis sett en økende interesse og bruk av Hip Resurfacing i behandlingen av den unge og aktive pasient med coxartrose. Ved tidligere generasjon Hip Resurfacing har man blant annet benyttet metall mot polyetylen artikulasjon med blandete resultater. Den nåværende resufacing teknikk baseres på en metallmetall-artikulasjon. Birmingham protesen er laget av Cobalt Chrom, koppen er porøs coated og belagt med Hydroxyapatitt, den settes inn ”press fit”. Caput delen støpes med Simplex sement. Det brukes bakre tilgang. Kysthospitalet i Hagevik begynte med Hip Resurfacing i november 2004. Materiale og metode: Pasienter med god beinkvalitet uten cyster i collum- caput overgang ble inkludert Fra november 2004 til september 2006 er det satt inn 42 BHR proteser, 25 menn og 13 kvinner. 4 menn har fått bilateralt protese. Gjennomsnittsalder var 49.5 år (35-71) for menn, og 48.4 år (38-63) for kvinner. Det ble brukt vanlige kliniske og røntgenologiske undersøkelser og registreringer. I tillegg har våre fysioterapeuter utført funksjonell testing med registrering av Oxford Hip Score. Pasientene ble testet preoperativt, samt ved 3 mndr., 6 mndr, 12 mndr. De vil bli videre fulgt med årlige intervaller Resultater: Preop. Oxford Score har vært 36.9 poeng (16-54) for menn, og 36.4 poeng (25-50) for kvinner. Etter 3 mnd. 19.6 poeng (12- 40) for menn, og 20.8 poeng (17-25) for kvinner. Etter 6 mnd. 17.5 poeng (13- 37) for menn, og 19.7 poeng (15-25) for kvinner. Pasientens subjektive vurdering av fornøydhet var etter 3 mnd. 27/30: svært fornøyd, 3/30 fornøyd. Etter 6 mnd. 17/22 svært fornøyd, 5/22 fornøyd Vi har verken hatt per eller postoperative komplikasjoner så langt. Ingen proteser har luksert, og ingen collumfrakturer har inntruffet. Hos en pasient som var tiltenkt resurfacing ble det etter innsetting av kopp, besluttet å sette inn en stammeprotese med stort caput pga for dårlig beinkvalitet i caput- collum overgang Operasjonsteknisk er en resurfacingprotese mer krevende, gjennomsnitts operasjonstid er 130 minutter Konklusjon: Foreløpige erfaringer og resultater med BHR er tilfredsstillende og pasientene har gjenvunnet svært god funksjon. Vi har så langt ikke hatt protese relaterte komplikasjoner. Pasientene vil følges videre som beskrevet.

Ortopedi

Roel Bierling, Jens Eikås, Ole Dankert Lunde, Kathrine Haugen Buvik Kysthospitalet i Hagevik, Ortopedisk Klinikk Haukeland Universitets Sykehus

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

250

HA-TITAN-STUDIEN Småbrekke A*, Nilsen RS**, Winge JF*, Brattebø J***, Olsen BA*, Reikerås O**** * Ortopedisk avdeling, UNN ** IKT, HelseNord *** Kirurgisk avdeling, Helse-Bergen VOSS ****Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet Hydroxylapatitt (HA) dekkede hofteproteser har vist seg å ha svært gode resultater på stammesiden. På kopp siden er resultatene mer ujevne; dårlige ved press fit kopper og noe bedre ved skru kopper. Disse forhold er bekreftet internasjonalt og i Norge ved langtidsstudier. På den annen side er langtidsresultatene ved usementerte hofteproteser uten Hydroksylapatitt (HA) også gode, først og fremst representert ved Zweymuller protese på stammesiden og Harris Galante på kopp siden. Det har derfor vært et spørsmål om man trenger HA dekke på titanproteser med god design og adekvat ruhet (Rt) på overflaten. Den aktuelle Rt på overflaten av en protese har vært usikker, men fra eksperimentelle studier er det vist at Rt i alle fall må være over 15 um. Dersom man ikke trenger HA for å fremme innvekst av ben mot en protese, vil dette være gunstig fordi HA på sikt kan være ustabilt og fremskaffe en betennelsesreaksjon som fører til osteolyse. Skifte til keramikkartikulasjoner har vist lovende resultater. Denne problemstillingen vil vi tatt opp i en prospektiv, randomisert langtidsstudie med usementerte hofteproteser med og uten HA. Hensikten med studien er å undersøke levetid og eventuelle biologiske konsekvenser av usementert titanprotese uten og med hydroxylapatittbelegg, og med keramikkartikulasjoner. Totalt 250 pasienter planlegges inkludert i studien i perioden 2004-07. Primærte endepunkt er overlevelse av protesen, pasientfornøydhet og funksjonsscore etter 10-15 år. Avvik på 5-10 % vil være av klinisk interesse. I august 2006 var 134 pasienter inkluderte i studien. 10 var etterkontrollerte etter 2 år. Vi vil presentere ide, inklusjons- og eksklusjonskriterier, internettbaset database med registrering av data ved operasjon og etterkontroller, samt et inntrykk etter de første 20 toårskontrollene.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

251

LUXATIO COXAE CONGENITA – PRELIMINÆRE ERFARINGER FRA ET 10-ÅRSMATERIALE

Hofteleddsluksasjon er ofte vanskelig å behandle og risikoen for komplikasjoner er betydelig. Hensikten med denne studien var å evaluere de preliminære resultatene for å se om behandlingsrutinene er tilfredsstillende. Pasienter og metoder I 10-årsperioden 1996-2005 var 79 pasienter (85 hofter) innlagt for medfødt hofteluksasjon. Det var 67 jenter (85%) og 12 gutter. 49 pasienter hadde sen-diagnostisert luksasjon, diagnostisert 12 (2 – 47) måneder etter fødselen, mens 30 hadde fått diagnosen ved fødselen og var behandlet med Frejkas pute som ikke hadde ført til målet (21 pasienter) eller hadde av ulike grunner (irreponibel luksasjon, reluksasjon, andre medfødte tilstander, sterkt premature) fått utsatt behandlingen. Plasterstrekk ble anvendt hos 70 pasienter, med varighet 14 (7-35) dager. Lukket manuell reposisjon ble alltid forsøkt hos pasienter under 2 år og lyktes hos 57% av hoftene, mens åpen, operativ reposisjon var nødvendig hos de resterende 43%. Åpen reposisjon var hyppigere blant de neonatalt diagnostiserte og alder ved reposisjon var lavere (gj.sn 8,7 måneder) enn ved sen-diagnostisert luksasjon (14,8 måneder). Samlet tid i hoftegips var 6 (3 – 9) måneder. Tre pasienter var 3 - 4 år ved reposisjon og hos disse ble det foretatt åpen reposisjon, femurosteotomi med forkortning og acetabulumosteotomi uten forutgående strekkbehandling. Reluksasjon i løpet av de første dagene eller ukene inntrådte hos 13 hofter (10 hofter etter lukket reposisjon og 3 etter åpen reposisjon) og ble behandlet med åpen reposisjon (10 hofter), åpen reposisjon pluss femur- og acetabulumosteotomi (2 hofter) og lukket reposisjon (1 hofte). Resultater Oppfølgingstiden etter reposisjon var 4,3 (1 – 10) år. Caputnekrose inntrådte i 10 hofter (12 %) og var hyppigere hos dem uten synlig caputkjerne ved reposisjon, hos pasienter som hadde fått behandling ved andre sykehus tidligere, og i hofter som relukserte. I oppfølgingstiden utviklet 11 hofter subluksasjon. Fem av disse er blitt operert med kombinert femur- og acetabulumosteotomi, to med femurosteotomi, og de 4 siste observeres fortsatt. De røntgenologiske resultatene etter Severins klassifikasjon 3 år etter reposisjon (58 hofter) var gode hos 81% av hoftene og ikke tilfredsstillende (dysplasi eller subluksasjon) hos 19%, og omtrent samme resultater var det hos de 22 hoftene med observasjonstid 7- 10 år. Det var ikke signifikante forskjeller mellom neonatalt og sen-diagnostisert luksasjon og heller ikke mellom åpen og lukket reposisjon eller hvorvidt pasientene hadde fått behandling tidligere eller ikke. Diskusjon Pasienter med medfødt hofteluksasjon må følges til utvokst alder, men de preliminære resultatene etter 3 år og 7-10 år tyder på at utfallet er tilfredsstillende hos cirka 80% av pasientene. Frekvensen av partiell caputnekrose kan øke med lenger observasjonstid. Resultatene tyder på at det kan være fornuftig å sentralisere behandlingen og vente med reposisjon til det er synlig caputkjerne.

Ortopedi

Terje Terjesen Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

252

INTER-OBSERVER SAMSVAR VED STULBERGS KLASSIFIKASJON FOR LANGTIDSPROGNOSE VED CALVÉ-LEGG-PERTHES SYKDOM Ola Wiig, Terje Terjesen1, Svein Svenningsen2 Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetsykehus, Oslo, 1 Ortopedisk Avdeling, Rikshospitalet, Oslo, 2 Ortopedisk Avdeling, Sørlandet Sykehus, Arendal Behandling og prognose ved Calvé-Legg-Perthes sykdom baserer seg i stor grad på vurdering av røntgenbilder. Pålitelige og nøyaktige klassifikasjoner er derfor avgjørende. Hensikten med denne studien var å vurdere inter-observer samsvaret ved bruk av Stulbergs klassifikasjon for langtidsprognosen. Pasienter og metoder Vi vurderte et tilfeldig utvalg av røntgenbilder (5-årskontrollene) av 101 hofter hos 92 pasienter i CLP landsstudiens med diagnoseår 1996-1998. Det var 69 gutter og 23 jenter. Gjennomsnittlig alder ved diagnose var 5.4 år. Bildene ble klassifisert etter Stulbergs 5 grupper i to omganger, avbrutt av et konsensusmøte der kriteriene for klassifikasjonen ble klargjort og diskutert. Stulbergs klassifikasjon baserer seg på formen av caput og acetabulum og om leddet er kongruent. Dataene ble analysert med vektet kappa statistikk og vi regnet også ut prosent enighet. Hofter der 2 eller 3 undersøkere var enig i klassifiseringen, ble ansett som ”sann” Stulberg gruppe. For å se om enigheten ble bedre ved en enklere klassifikasjon, slo vi Stulberg gruppe 1 sammen med gruppe 2, og gruppe 4 sammen med gruppe 5, til en ny klassifisering i 3 grupper. Resultater 23% av røntgenbildene ble klassifisert som ”sann” Stulberg gruppe 1, 29% som gruppe 2, 41% som gruppe 3, 8% som gruppe 4, og ingen i gruppe 5. Vi oppnådde god enighet (vektet kappa= 0.64, 71% enighet) mellom de mest erfarne undersøkerne (TT og SS), og moderat enighet mellom OW og SS (vektet kappa =0.58, 66% enighet). Det var 80% enighet mellom de erfarne undersøkerne om sfærisk/ikke sfærisk caput, tilsvarende 61% mellom OW og SS. Vi oppnådde bedre enighet ved den reviderte, enklere 3-gruppe klassifikasjonen, da vektet kappa var 0.70 og enigheten var 81% mellom TT og SS. Det var ikke større enighet mellom undersøkerne etter konsensusmøtet. Diskusjon Vi oppnådde godt inter-observer samsvar mellom erfarne undersøkere ved bruk av Stulbergs klassifikasjon. Det var størst uenighet mellom Stulberg gruppe 2 og 3. Vi brukte Moses konsentriske ringer og definisjonen av sentrum av caput var den største årsaken til uenighet. Vi anbefaler den reviderte 3-gruppe klassifikasjonen, der skillet mellom gruppene avgjøres av om caputoverflaten er rund, oval eller flat.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

253

PROKSIMAL FEMUR RESEKSJONSPLASTIKK HOS PASIENTER MED CEREBRAL PARESE OG LUKSERTE HOFTER

Kronisk hofteluksasjon hos pasienter med cerebral parese (CP) kan gi så betydelige plager, spesielt smerter, at kirurgisk behandling er nødvendig. I slike tilfeller har vi de siste årene gjort reseksjon av proksimale femur. Hensikten med denne studien var å vurdere resultatene etter denne radikale prosedyre. Pasienter og metoder Siden 1998 har vi operert 22 pasienter med kronisk lukserte hofter, 20 pasienter med CP, 1 pasient med Down syndrom og 1 pasient med Artrogrypose (13 hadde unilateral luksasjon og 9 bilateral). Det var 12 gutter og 10 jenter med alvorlig grad av CP og ingen gangfunksjon. Operasjonsalder 15,6 (3-27) år. Operasjonsindikasjon var luksasjon av varighet mer enn 2 år, samt betydelige kliniske problemer som smerter (20 pasienter) og problemer med stell (18 pasienter) og sittestillingen (9 pasienter). Operasjonen er en reseksjon av hele proksimale femur ned til 2-3 cm distalt for trochanter minor og bløtdelene sutureres over acetabulum og femurskaftet. 16 operasjoner ble gjort bilateralt (hos de 9 pasienter med bilateral luksasjon og 7 med unilateral) og 6 operasjoner ble gjort unilateralt. 15 pasienter ble postoperativt behandlet med plasterstrekk i 2-5 uker og 1 med tibiastrekk (4 uker), 4 pasienter fikk hoftegips, 1 strekk og hoftegips og 1 pasient hverken strekk eller gips. Etter en observasjonstid på 35 (3-72) måneder ringte vi til pasienter og pårørende og spurte om smerter, bevegelighet, funksjon, komplikasjoner og om de var fornøyd med operasjonen. Røntgenbilder ble vurdert med tanke på proksimal migrasjon av femur og forkalkninger etter operasjon. Resultater 15 pasienter (68%) var fornøyd (9 svært fornøyd) med inngrepet, 4 var ikke fornøyd og 2 var usikre. 5 pasienter var døde. 2 av dem døde i det postoperative forløpet, den ene 2 uker postop. av ulcus ventriculi og den andre 11 dager postop. av respirasjonssvikt. Av postoperative komplikasjoner hadde 5 pasienter langvarige smerter opp til 6 måneder, 1 fikk venetrombose i leggen, og 1 fikk ødem i leggen, mistet matlysten og måtte få gastrostomi. 1 pasient er reoperert pga smerter med reseksjon av heterotop ossifikasjon. Smertene (VAS-skala fra 1 til 10) var 7 (1-10) før operasjonen og var redusert til 2 (1-7) nå. Alle hadde fått bedre bevegelighet i de opererte hoftene. Enkelte mente hoftene var blitt for løse, slik at sittestabiliteten var blitt dårligere. Alle 10 pasienter som ikke kunne sitte før operasjonen kunne sitte nå. Konklusjon Hos pasienter med alvorlig grad av CP og betydelige smerter eller andre store plager på grunn av kronisk hofteluksasjon har proksimal femurreseksjon en gunstig effekt, i det smerteplagene reduseres og bevegeligheten bedres. De fleste er godt fornøyd med inngrepet.

Ortopedi

Andreas Knaus og Terje Terjesen, Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

254

NASJONALT KORSBÅNDSREGISTER Granan L-P1,2,3, Engebretsen L1,3,4, Steindal K1,5, Bahr R1,3, Furnes ON1,5 Nasjonalt Korsbåndsregister, Bergen 2 Forskerlinjen, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 3 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 4 Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, Oslo 5 Nasjonalt Register for Leddproteser, Bergen

Innledning: 7. juni 2004 ble verdens første nasjonale korsbåndsregister etablert i regi av Nasjonalt Register for Leddproteser. Registeret er eid av Norsk Ortopedisk Forening, mens det vitenskapelige ansvaret ligger hos Senter for idrettsskadeforskning (OSTRC) ved Norges idrettshøgskole. Registreringen i Nasjonalt Korsbåndsregisters database foregår via innsendelse av papirbaserte operasjonsskjemaer i etterkant av det kirurgiske inngrep. Samtidig sendes det inn et KOOS-skjema som pasienten fyller ut preoperativt. All registrering skjer etter at pasienten har gitt sitt skriftlige samtykke. Hensikten med registeret er å kunne bidra til en kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i behandlingen av pasienter med korsbåndsskader gjennom å: - Kunne utelukke metoder som gir et åpenbart dårlig resultat på et tidlig tidspunkt. - Vurdere resultatene etter kirurgisk behandling med ulike metoder. - Kartlegge betydningen av prognostiske faktorer. Nasjonalt Korsbåndsregister finansieres av midler fra OSTRC og har i etableringsfasen mottatt øremerkede midler fra Kvalitetssikringsfond II, Den norske lægeforening. Materiale og metode: Det forelagte materialet er deskriptive data hentet ut av Nasjonalt Korsbåndsregisters database 09.06.06 og er oppdaterte per denne dato. Resultater: Nasjonalt Korsbåndsregister har nå registrert 2793 primære korsbåndsrekonstruksjoner utført ved 57 ulike sykehus. Dette tilsvarer en oppslutning blant landets sykehus på over 90 %. Inngrepene fordeler seg med 2714 ACL rekonstruksjoner, 25 PCL rekonstruksjoner og 54 kombinerte ACL og PCL rekonstruksjoner. Foreløpig er 31 revisjoner registrert av rekonstruksjoner utført etter at registeret ble etablert. 78 % av primære ACL rekonstruksjoner er utført i aldersgruppen 16-39 år, mens kun 7 % av inngrepene er utført på personer eldre enn 44 år. Fotball, håndball og alpint/telemark står for 65 % av årsakene til de rekonstruerte ACL. Av 2714 primære ACL rekonstruksjoner var 1069 utført på knær uten ytterligere tilleggsskader. I overkant av en tredjedel av primære ACL rekonstruksjoner utføres poliklinisk, og 98,6 % av de primære ACL rekonstruksjoner er utført med enten BPTB- graft eller hamstring autograft. Konklusjon: Etter to års drift kan Nasjonalt Korsbåndsregister vise til en høy bidragsandel blant sykehusene og klinikkene i hele Norge, samtidig som en undersøkelse (se egen presentasjon) viste særdeles høye compliance-tall ved de deltagende sykehusene og klinikkene allerede i andre driftsår. Den gode responsen fra de norske ortopedene synes oppløftende med tanke på raskt å kunne tilbakeføre konstruktive tilbakemeldinger, i henhold til registerets målsetning, til det norske ortopediske samfunn.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

255

COMPLIANCE-STUDIE NASJONALT KORSBÅNDSREGISTER

Innledning: Nasjonalt korsbåndsregister ble opprettet 7. juni 2004 gjennom et samarbeid mellom Senter for Idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole og Nasjonalt register for leddproteser. Registeret er allerede godt etablert og forskningsmiljøer oppfordres til å bruke registerets data til forskning. I denne studien ønsket vi å undersøke compliance mellom registrete data i lokal operasjonsprotokoll, og korsbåndsregisteret og Norsk Pasientregister (NPR). Materiale og metode: Undersøkelsen ble foretatt for perioden 01.10.05-28.02.06 for antall operasjoner med prosedyrekodene NGE 45, NGE 41 og NGE 21. Det ble foretatt et randomisert stratifisert utvalg av sykehus. Vi delte sykehusene opp i 3 hovedgrupper: 1) Små sykehus: < 30 operasjoner per år. 2) Store Sykehus: ≥ 30 operasjoner per år. 3) Private sykehus. Operasjonsprotokoll på sykehusene ble brukt som gullstandard. Det ble gjort et utvalg på 14 sykehus, som representerer ca. 20 % av totalt antall sykehus i hver gruppe. Resultat: Data fra 11 av 14 sykehus er kommet inn per i dag. Datakilde Antall rapporterte Compliance mellom Compliance operasjoner datakilder Korsbåndsregisteret 170 Korsbåndsregisteret/ 92,4 % NPR NPR 184 Korsbåndsregisteret/ 102,4 % Operasjonsprotokoll Operasjonsprotokoll 166 Operasjonsprotokoll/ 90,2 % NPR Konklusjon: Compliance mellom datakildene Korsbåndsregisteret, NPR og Operasjonsprotokoll er høy. Resultatet av studien understøtter påstanden om at registeret er godt etablert, og at registerets data kan brukes til forskning.

Ortopedi

Ytterstad, K2,3, Granan, LP1,2,3, Engebretsen L1,3,4 1 Nasjonalt Korsbåndsregister, Bergen 2 Forskerlinjen, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 3 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 4 Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

256

HAMSTRINGSRUPTURER Lars Hemstad, Olav Røise, Lars Engebretsen Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus Bakgrunn: Hamstringsruptur er en relativt sjelden tilstand og forekommer hyppigst i forbindelse med traumer i idrettssammenheng. Det synes ikke å foreligge noen konsensus vedrørende behandlingsregimer. I litteraturen er det relativt få artikler med beskjedne tallmateriale. Hensikten med denne studien var å se på våre erfaringer med kirurgi på pasientgruppen.. Metode:5 pasienter ,(alder 29-49 år) er operert for hamstringsrupturer i tidsintervallet nov.01- juni 06. Operasjonsmetodene har variert avhengig av skadetyper. En er operert i akuttstadiet med sutur. Tegner activity-score ,VAS-smertescore, Kraftprestasjon i Hamstring og evt påvirkning av N. Ischiadicus pre- og postoperativt er brukt for å bedømme effekt av operasjonene. Ytterligere 2 pasienter med eldre rupturer opereres i disse dager og vil scores etter samme skjema. Resultater/diskusjon: Våre resultater og erfaringer med ulike operative prosedyrer fremlegges og vil bli diskutert opp mot litteraturdata.Vi har spesielt erfart at eldre rupturer ikke alltid lar seg suturere på plass og at påvirkning av N. Ischiadicus ofte synes å være et tilhørende problem for pasientgruppen.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

257

RISIKOFAKTORER FOR AKUTTE KNESKADER BLANT MANNLIGE FOTBALLSPILLERE

Innledning Fotball er verdens og Norges mest populære idrett. Akutte kneskader har vist seg å være blant de hyppigste skadene i fotball. Hensikten med denne studien var å undersøke faktorer som kan disponere for akutte kneskader i norsk herrefotball. Materiale og metode I alt 31 lag, totalt n=508 spillere, fra norsk 1., 2. og 3. divisjon i fotball for menn deltok i studien. Alle spillerne ble testet i forsesongen 2004 ved Norges idrettshøgskole for mulige risikofaktorer for kneskade, gjennom et to-delt spørreskjema (generell informasjon om spilleren og tidligere kneskader, og KOOS-skjemaet (Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score (Roos et al. (1998)))) og klinisk undersøkelse. Gjennom den påfølgende fotballsesongen ble alle akutte kneskader registrert av lagets fysioterapeut, og den totale trenings- og kampeksponeringen ble registrert på individnivå av lagets trener. Til de statistiske analysene ble generaliserte estimerte likninger i STATA (version 8, Texas, USA) brukt til univariate analyser av de kontinuerlig avhengige risikofaktorene. Det ble korrigert for eksponering, og risikofaktorer som hadde en P-verdi <0.15 ble så undersøkt nærmere i en multivariat analyse. Resultater Det ble registrert 61 akutte kneskader, som affiserte 57 spillere, i løpet av 2004-sesongen. Univariate analyser viste at antall tidligere akutte kneskader (P=0.098), del-scorer av KOOS (”smerte” (P= 0.028) og ”funksjon i hverdagen” (P=0.062)) klinisk undersøkelse (P=0.031), og enkelt-testen varus-stress ved klinisk undersøkelse (P=0.006 ved full ekstensjon)( P=0.004 ved 30 graders fleksjon) er kandidater for å identifisere spillere med økt risiko for akutt kneskade. I en multivariat analyse på disse faktorene viser klinisk undersøkelse seg å være beste prediktor for risiko (P=0.056). Konklusjon Supplert med del-scorer av KOOS og informasjon om tidligere skader, kan klinisk undersøkelse hjelpe til med å bestemme hvilke spillere som har økt risiko for akutt kneskade. Dette er viktig for å kunne lage skreddersydde forebyggende program for de spillerne som spesielt trenger det.

Ortopedi

Engebretsen AH, Myklebust G, Holme I, Engebretsen L, Bahr R. Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

258

MENISKREPARASJONER UTFØRT MED FAST FIX® ALL-INSIDE METODE Kise N, Heir S, Ekeland A Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling, postboks 23, 1306 Bærum postterminal Bakgrunn: All-inside meniskreparasjon ble introdusert på begynnelsen av 1990-tallet med resorberbare meniskpiler. I de senere år er det utviklet en rekke metoder og instrumentarier. Det er publisert varierende kliniske resultater, og laboratorietester har vist at konvensjonelle inside-out suturer har bedre pull-out styrke, fleksibilitet og motstand mot skjærekrefter enn mange av all-inside teknikkene. Dokumenterte fordeler med all-inside teknikker er kortere operasjonstid og mindre risiko for komplikasjoner. FasT Fix® er en tredje generasjons allinside metode som ved laboratorietester har vist seg å ha fysiske egenskaper på høyde med inside-out suturer. Det foreligger så langt få kliniske studier av FasT Fix®. Materiale og metode: Studien er retrospektiv og godkjent av REK og NSD. Pasienter operert med FasT Fix® all-inside metode i perioden 2003-2005 er inkludert. Materialet består av 29 meniskrupturer hos 29 pasienter, 15 menn og 14 kvinner, alder 14-48 år (mean 29). 23 rupturer satt i mediale og 6 i laterale menisk. Åtte pasienter hadde samtidig ACL ruptur, og 3 av disse ble rekonstruert i samme seanse, 3 ble rekonstruert senere. To pasienter hadde gjennomgått ACL rekonstruksjon før den aktuelle meniskrupturen. Som endepunkt for evaluering av resultatet av meniskreparasjon, er valgt reoperasjon pga reruptur eller manglende tilheling. Videre har 27 av de 29 pasientene fylt ut KOOS-skjema (Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score) for evaluering av knefunksjonen ved followup 13,3 (3,2-29,8) mndr etter meniskreparasjonen. Resultater: Av 29 meniskrupturer operert med FasT Fix®, var 5 (17 %) reoperert etter gjennomsnittelig 11,3 (2,6-16,0) mndr. Ingen av de 6 laterale meniskrupturene ble reoperert. Ingen av de 3 som i samme seanse ble ACL rekonstruert ble reoperert. To av de 5 pasientene med reruptur i menisken, hadde kjent ACL ruptur, men ble ikke rekonstruert før etter at menisken var reoperert. Begge disse rapporterte nytt traume før meniskreseksjonen. KOOS viste lavest score i kategoriene “Quality of life” med snittscore 55 (6-94) og “Sport/recreation” med snittscore 60 (5-100). I kategoriene “Pain”, “Symptoms” og “Activity of daily life” var scorene henholdsvis 82 (33-100), 77 (36-100) og 89 (43-100). Pasienter som er reoperert for reruptur i menisken scorer i snitt 46 i kategorien ”Quality of life” og 45 i kategorien ”Sport/recreation”. Konklusjoner: Et knapt år etter operasjon med FasT Fix® all-inside menisksutur, var 5 av 29 pasienter reoperert på grunn av reruptur eller manglende tilheling i menisken. Ingen av de 6 med laterale rupturer ble reoperert, og ingen av de 3 som ble ACL rekonstruert i samme seanse ble reoperert. Pasienter som er reoperert på grunn av reruptur har lavere KOOS funksjonsscore enn pasienter der meniskreparasjonen har overlevd.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

259

KULDEBANDASJE ETTER MENISKRESEKSJONER

Bakgrunn: Allerede i antikken ble kryoterapi brukt som terapeutisk tiltak ved vevsskade. Celsus (53 f. Kr.- 7 e. Kr.) beskrev inflammasjonens fem kardinaltegn; calor, rubor, tumor, dolor og functio laesa. Empiri har vist at symptomer begrenses og tilheling bedres ved tiltak som begrenser inflammasjonsprosessene. I dag behandles akutte skader etter RICE-prinsippet; R/rest, I/ice, C/compression, og E/elevation. Postoperativt anbefales avlastning, kompresjon, elevasjon, og i noen grad nedkjøling. I denne studien vil vi kartlegge effekt av kjølebandasje etter meniskreseksjoner. Materiale og metode: Studien er prospektiv og godkjent av REK og NSD. Trettifem pasienter, 27 menn og 8 kvinner i alder 42 år (17-71) som ble operert med meniskreseksjoner, ble randomisert til bandasjering med enten vanlig elastisk bind eller KoldBlue® kuldebandasje. Atten pasienter fikk kuldebandasje (kuldebandasje-gruppen) og 17 fikk elastisk bind (elastisk bind-gruppen). De to gruppene var sammenliknbare med hensyn på kjønnsfordeling, alder, operasjonstid, type meniskruptur og annen patologi i samme kne. KoldBlue® er laget av polyutrethane og vanngelè, den er elastisk, og har komprimerende effekt. Den kjøles i kjøleskap og har kjølende effekt 40-60 minutter etter applikasjon. Pasientene brukte KoldBlue® 4 ganger i døgnet 4 døgn postoperativt. I samme periode ble analgetikaforbruk kartlagt, og smertenivå målt med VAS. Fjerde postoperative dag ble hevelse i kneet målt ved omkrets av kneet sammenliknet med preoperativ måling. KOOS ble målt preoperativt og etter 3 uker og 3 måneder, og Tegner score ble målt preoperativt og etter 3 måneder. Varighet av krykkebruk og sykemelding ble kartlagt i de to gruppene. Resultater: Pasientene i kuldebandasje-gruppen brukte de første 4 postoperative døgnene 60 % mindre analgetika enn pasientene i elastisk bind-gruppen. Gjennomsnittelig VAS de første 4 døgnene var 2,9 ganger lavere i kuldebandasje-gruppen enn i elastisk bind-gruppen. Hevelse i kneet fjerde postoperative dag var lik for de to gruppene. Tre uker postoperativt hadde kuldebandasje-gruppen høyere gjennomsnittelig score i alle KOOS-kategorier. Tre måneder postoperativt var det ingen forskjell mellom de to gruppene. Gjennomsnittelig Tegner score steg fra 3,3 preoperativt til 5,3 tre måneder postoperativt for kuldebandasje-gruppen, men sank fra 4,1 preoperativt til 3,8 postoperativt for elastisk bindgruppen. Varighet av sykemelding og bruk av krykker var likt for de to gruppene. Konklusjoner: Pasienter som etter meniskreseksjon fikk kjølebehandling med KoldBlue® bandasje 4 døgn, brukte 60 % mindre analgetika enn pasienter som brukte vanlig elastisk bind, og de hadde lavere smertescore målt med VAS. Tre uker postoperativt scoret pasientene i kuldebandasje-gruppen høyere i alle KOOS kategorier, men forskjellen var utvisket tre måneder postoperativt. Kuldebehandling hadde ingen effekt på grad av hevelse i kneet fjerde postoperative dag eller på varighet av sykemelding eller krykkebruk.

Ortopedi

Kise N, Foss H, Ekeland A Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling, postboks 23, 1306 Bærum postterminal

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

260

CLANCY PLASTIKK (BTB) I SEDASJON Kase, T., Christiansen, D∗., Aas, A, Berner, N., Arnulf,V. Ringvoll Klinikken, 1827 Hobøl. ∗Lovisenberg Diakonale sykehus, Oslo. Clancy plastikk utføres ved de fleste ortopediske avdelinger i Norge. Resursbruken i våre sykehus er meget forskjellig for disse pasientene. Det postoperative forløpet er lite undersøkt, men det rapporteres om sterke smerter og kvalmeproblematikk som forlenger sykehusoppholdet. Vi ønsker å presentere en anestesimetode som er enkel og som resulterer i utskrivning av besværsfri pasient 3 timer etter avsluttet operasjon. Samspill mellom anestesilege og kirurg gir et tilnærmet smertefritt og kvalmefritt postoperativt forløp i de første 4 postoperative dager. 97 pasienter som gjennomgikk Clancy plastikk (48 menn, 49 kvinner). På våken pasient umiddelbart etter 0,5 mg.Rapifen (i.v.) og påbegynt Propofol (10mg/kg/time i.v.), ble lokal anestesi (40 ml Xylocain 10mg/ml med Adrenalin) satt intraartikulært og infiltrert i planlagt incisjon. Pasientene ble under operasjonen holdt sedert med adekvat dose Propofol. Pasientene var selvpustende uten noen form for intubasjon. Alle fikk ca 4 l/min O2 på nesekateter. Ved operasjonens avslutning ble det satt Bupivacain (5mg/ml) 20ml intraarticulart. Kvalme og smerter ble registrert fra 1-2 timer postoperativt. Pasientene reiste hjem med cryocuff.. 4. postoperative dag ble cryocuff og spørreskjema innlevert i forbindelse med en skiftning på såret. Smerte: Det første postoperative døgnet hadde pasientene mest smerter. Kvinner hadde i gjennomsnitt mer smerter enn menn. Kvinner hadde gjennomsnitt VAS 4,58, mens menn hadde gjennomsnitt VAS 3,49. 41,7% av pasientene hadde smerter >5 denne dagen. Kvalme: Kvalme forekom i liten grad hos pasientene i denne studien. Det første postoperative døgnet så man sparsomme plager i form av kvalme med VAS gjennomsnitt på 1,34. Fra annet døgn var VAS 0. Det var ingen samvariasjon når det gjelder BMI, alder, lengde av anestesi eller operasjonstid, heller ikke blodtomhet tid i forhold til kvalme og smerter. Dette viser at sedering (selvpustende pasienter) med propofol går greit når kirurg behersker lokalanestesiteknikk av kneet. Kvalme var redusert til et minimum og smerte innenfor tolererbare og akseptable nivåer for pasienten. Vi tror godt satt lokalanestesi, cryocuff, fravær av larynksmaske og annen instrumentering i svelget, kan være viktige bidragende faktorer til at alle disse pasientene opplevde en Clancyplastikk i velbefinnende og derfor kunne håndteres dagkirurgisk.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

261

SCREENINGTESTER FOR VURDERING AV KNEFUNKSJON HOS PASIENTER MED ISOLERT FREMRE KORSBÅNDSRUPTUR – OPPFØLGING ETT ÅR.

INNLEDNING: Knefunksjonen etter skade av fremre korsbånd (ACL) er uforutsigbar. Noen individer har evnen til å gjenvinne funksjonell knestabilitet gjennom rehabilitering, og disse omtales i litteraturen som copers. Andre individer opplever kneinstabilitet, de såkalte noncopers. Det er utviklet en screeningtest som skal kunne selektere hvilke pasienter som er potensielle copers. Hensikten med denne studien var å undersøke om screeningtesten kan gi et tidlig objektivt mål på hvilke pasienter som kan gjenvinne tilfredsstillende knefunksjon uten kirurgi. MATERIALE og METODER: 89 pasienter, 52% menn og 48% kvinner, med isolert ACL ruptur ble inkludert. De var 28,1 år (14-61 år) og ble screeningtestet 80 dager (± 37 dager) etter skade, og alle ble testet ett år etter inklusjon. Ved ettårskontroll var 43 pasienter uoperert og 46 pasienter operert. Screeningtesten inkluderte: fire hinketester, spørreskjema KOS-ADL, antall svikt og global VAS skala. Aktivitetsnivå før skade og på testtidspunkt ble registrert. Alle inkluderte ble invitert til å gjennomføre den samme screeningtesten ett år etter test en, respektivt ett år etter kirurgisk rekonstruksjon av ACL. RESULTATER: Ved inklusjon var 22 (24,7%) potensielle copers, 67 (75,3%) non-copers. Det var høysignifikante forskjeller (p<0,001) mellom gruppene for alle variabler. Ved ettårskontroll ble 34/43 (79%) ikke-opererte pasienter og 34/46 (74%) opererte pasienter klassifisert som copers. Det var signifikant bedring (p<0,01) i funksjon for alle målte parametre fra inklusjon til ettårskontroll for begge grupper. Ved ettårskontroll hadde ikkeopererte pasienter signifikant (p<0,01) høyere score på KOS-ADL enn opererte pasienter. KONKLUSJON: Screeningtesten ser ut til å kunne skille mellom potensielle copers og noncopers. Det ser ut til å være et stort potensial for non-copers til å bli copers, og vi ser signifikant bedring i funksjonsvariabler opptil ett år etter skade for uopererte pasienter. Screeningtesten ser ut til å gi en god objektiv vurdering av knefunksjonen hos pasienter med ACL ruptur i klinikk, forskning og kvalitetssikring.

Ortopedi

Moksnes H, Risberg MA NAR, Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo og Norsk Idrettsmedisinsk Institutt (NIMI), Ullevål stadion, Pb 3843 0805 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

262

PASIENTER OPERERT FOR ISOLERT SKADE AV BAKRE KORSBÅND VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1997-2005 Lien OA, Engebretsen L, Johansen S, Ludvigsen TC, Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus. Ødegaard T, NIMI Ullevål. BAKGRUNN: Pasienter med isolert skade av bakre korsbånd (PCL) kan ha varierende grad av plager. Smerter og instabilitet er vanligst. Behandlingen kan være konservativ eller kirurgisk. Kirurgisk behandling består i å rekonstruere bakre korsbånd. Evt gjøres reinserering / osteosyntese ved avulsjonsskade med benfragmenter. Det finnes få studier som omhandler resultater etter bakre korsbåndskirurgi. Ved Ullevål universitetssykehus har vi i perioden fra 1997 til 2005 gjort 51 rekonstruksjoner for isolert skade av PCL. Avulsjonsskader og kombinerte skader er ikke inkludert. MATERIALE: 15 kvinner og 36 menn. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 27.7 år; noe lavere for kvinnene (24 år). Median oppfølgingstid var 3 år (1-9). Det ble benyttet patellarsenegraft hos 22 pasienter, hamstringssenegraft hos 28 hvorav 9 med to-tunnellteknikk i femur. 1 pasient fikk quadriceps allograft. 18 pasienter er operert med to-incisjonsteknikk, 33 pasienter med en-incisjonsteknikk. METODE: Pasientene etterundersøkes klinisk av lege . Det taes vanlig stående røntgenbilder av knærne. Dessuten knestående belastningsbilde for å måle anteroposterior vandring. Pasientene fyller ut anerkjente spørreskjema: Cincinnatti knefunksjonsscore , 2000 IKDC kneevalueringsskjema, KOS vurdering av kneets tilstand med VAS-skala, Lysholm funksjonsscore ,Tegner funksjonsscore. Fysioterapeut gjør funksjonstesting av pasientene med hinketester . Det gjøres måling av stabilitet i kneet med KT-1000. Ultimo august er 14 pasienter etterundersøkt. De resterende er innkalt til undersøkelse og testing i september. Endelige resultater vil bli lagt frem. Foreløpige resultater: Gjennomsnitt Lysholm score 72, Tegner score 6,1. VAS funksjonsscore 62. Rtg differanse a-p glidning mellom opererte og ikke-opererte kne: 8 mm.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

263

KNELUKSASJONER, 10ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL US. 1996-2006.

Bakgrunn/Innlednig: Ved kneluksasjon er 3 av 4 hovedstabiliserende kneligamenter rupturerte: fremre korsbånd (ACL), bakre korsbånd (PCL), mediale- (MCL) og laterale-collateral ligamenter (LCL). Det er begrenset kunnskap i litteraturen på epidemiologien ved kneluksasjoner. De fleste eksisterende studier har få pasienter. Ved UUS har vi fulgt alle kneluksasjoner operert eller behandlet konservativt siden 1. mai 1996. Hensikten med denne studien er å gi epidemiologiske data fra 168 kneluksasjoner behandlet ved Ortopedisk senter, UUS fra 1. mai 1996 til 1.7.06. Pasienter med store intraartikulære frakturer er ikke med i materialet. Pasienter og metode: Dette er en deskriptiv analyse av kneluksasjoner behandlet ved ortopedisk avdeling UUS siste 10 år (fra mai.1996 til juli 2006). Pasientene er fulgt prospektivt, men i denne studien angir vi kun data fra primærkontakten ved UUS. Studien karakteriserer pasienter, skademekanisme, skadeomfang og behandling. De aller fleste pasientene ble operert med artroskopisk rekonstruksjon av ACL og PCL og hvis mulig anatomisk reparasjon av mediale og laterale strukturer. Dersom kirurgien skjedde mer enn 2 uker etter skade ble det utført rekonstruksjon av MCL med semitendinosus autograft og LCL og popliteussenekomplex med achilles allograft. Resultater: 168 pasienter er inkludert i studien. Gjennomsnittsalder 34 år (12-80). 59 % av skadene var høyenergy (bil,MC,alpin) og 41%lavenergy (langrennski,fotball) hvorav traffikulykker var 39% og idrett 36%. Tillegsskader var hyppig (fraktur,brusk,kapsel,coronarium/menisko-tibial ligament,nerve og kar). Karskade 6%.(en amputasjon). Nerveskade 23% (de fleste pertielle). Pasienter med totalutfall oppnådde ikke full remissjon. Pasienter med partielt utfall normaliserte seg. Diskusjon: Kneluksasjon er sjelden men alvorlig skade! I motsetning til tidligere litteratur, så viser våre studier at kneluksasjoner også kan oppstå ved lavenergi trauma f.eks ved fall på langrennski.. Ved en akutt kneskade, skal alltid puls testes og nevrolgisk undersøkelse utføres. Hvis man har mistanke om karskade, bør ankel/arm index tas og hvis <0.9 er CT angio obligatorisk! Ved karskade må karet rekonstrueres senest innen 8 timer. Denne epidemiologiske studien viser et variert mønster av ligament og tilleggskader. Diagnostikk kan være vanskelig og må baseres på en god klinisk undersøkelsesmetode med tillegg av MR (spesial sekvenser for PLC, Ullevål). Sirkulasjonen må undersøkes raskt . Når kneluksasjonen er diagnostisert, stabiliseres kneleddet med en brace og observeres i noen dager før kirurgi utføres på 7-10. dag.

Ortopedi

Sanchez. F.H, Johansen S, Ludvigsen T.C, Engebretsen L. Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

264

ARTROSKOPISK BEHANDLING AV FEMUROACETABULÆR IMPINGEMENT. TIDLIGE ERFARINGER. Løken S1,2, Lundgren K1, Ludvigsen T1, Engebretsen L1,2 1 Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus og 2Senter for Idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøyskole Bakgrunn: Femuroacetabulær impingement er en relativt nylig beskrevet tilstand i hofteleddet. Den typiske pasient får smerter vanligvis lokalisert til lysken ved fleksjon eller fleksjon kombinert med innadrotasjon fordi collum femoris kolliderer med fremre acetabularkant. Man skiller mellom cam-impingement og pincer-impingement Ved camimpingement er det er for lite off-set mellom caput og collum femoris pga påleiringer eller fordi caput er ”henger” bakover. En årsak til det siste kan være at pasienten har hatt en epifysiolyse som evt. kan ha vært subklinisk. Ved pincer-impingement er det en overhengende fremre acetabularkant som kan skyldes en retrovertert acetabulum. Camimpingement er vanligst hos menn med typisk symptomstart i 20-30 års alder. Pincer impingement er vanligst hos kvinner med typisk symptomstart i 30-40 årsalder. Kombinasjoner forekommer. En slik kronisk impingement kan føre til labrumskader og etter hvert bruskskader og er i økende grad regnet som en mulig årsak til artrose. Utredning består av røntgen bekken med ”cross-table” sidebilder (bedre enn Lauenstein-projeksjon) av begge hofter. Videre utredning: MR-artrografi med lokalbedøvelse i leddet. Tilstanden kan behandles artroskopisk med reseksjon av skadet labrum og brusk, reseksjon av bein på overgangen fortil mellom caput og collum ved cam-impingement og reseksjon av fremre acetabularkant ved pincer-impingement. Det er også beskrevet artroskopisk sutur av labrumskader samt avløsning og deretter refiksering etter beinreseksjon ved pincerimpingement. Materiale og metode: Vi har i perioden 1.1.2005-1.5.2006 operert 11 pasienter artroskopisk for femuroacetabulær impingement. 7 menn og 4 kvinner med gjennomsnittsalder 34 år. 7 ble operert i høyre hofte, 4 i venstre. Pasientene ble operert i sideleie på strekkbord ved hjelp av gjennomlysning og med spesielle artroskopi-instrumenter for hofteleddet. Først ble det gjort artroskopi av sentrale kompartment under distraksjon med reseksjon av evt labrumskade og løs brusk, deretter ble strekket sluppet opp og perifere kompartment ble artroskopert og det ble gjort reseksjon av bein. 9 av pasientene fikk samtidig utført labrumreseksjon, 3 fikk utført bruskreseksjon og en pasient fikk fjernet fritt legeme. 3 av pasientene var tidligere artroskopert i samme hofte. Resultater: Gjennomsnittlig Harris Hip Score (HHS) preoperativt var 70 og etter 3 måneder 86 (10 pasienter). En pasient mangler preoperativ HHS. Av 3 pasienter som har mer enn 1 års oppfølging er én pasient bedre (HHS økt fra 71 til 96), mens to er uendret. Det var ingen komplikasjoner. Konklusjon: Dette er tidlige resultater og må ikke tillegges for stor vekt. Pasienter med symptomer og funn forenlig med femuroacetabulær impingement der konservative tiltak ikke har ført fram kan vurderes med tanke på artroskopisk behandling.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

265

RESULATATER ETTER OPEN WEDGE OSTEOTOMIER I PROXIMALE TIBIA

Bakgrunn: Ortopedisk avdeling på Elverum brukte tidligere flere metoder for valgiserende osteotomier i tibia. Open wedge osteotomier med bruk av Puddi platen ble innført som rutine, samtidig ble det også rutinemessig innført bruk av ekstremitetsbilde med belastning. De første 19 inngrepene er fulgt i avdelingen og etterundersøkt med nye ekstremitetsbilder, de er undersøkt klinisk og evaluert med funksjonsscore. Vi presenterer resultatene av denne oppfølgingen. Materiale og metode: Samtlige pasienter som ble operert med denne metoden ble innkalt til en radiologisk vurdering med ekstremitetsbilde og aksemålinger. Pre og postoperative akser ble sammenlignet. Det ble gjort en KOOS knescore, og pasientene vurderte smertereduksjon og tilfredshet med VAS scala. De vurderte også sitt aktivitetsnivå postoperativt sammenlignet med preoperativt nivå. Man registrerte i tillegg per/postoperative komplikasjoner, sykmeldingstid, operasjonstid og bevegelighet. Resultater: Gjennomsnittsalderen (operasjonstidspunkt) for pasientene var 50 år, 11 menn (12 osteotomier) og 7 kvinner, 14 høyre og 5 venstre knær ble operert. Pasientene ble i snitt undersøkt 22 mndr etter operasjonen (10-36mndr). Operasjonstiden var 136 min (90-181min). Preoperativt hadde pasientene en varusvinkel på 7,1grader (0-11) og belasningsaksen var 19,3% over på medialsiden (50% tilsvarer en belastningsakse sentralt i kneet). Pasientenes egen vurdering av preoperativ smerte var 7,6 (5,2-10) på VAS (0=ingen smerte). Den preoperative planen var å valgisere i gjennomsnitt 10,8 grader for å oppnå en belastningsakse 62.5 % lateralt (jfr operasjonsmanualen til produsenten). Resultatet postoperativt var en valgus på 4,5 grader (0-10). Postoperativt hadde pasientene en VAS smertescore på 3,2 og pasienttilfredshet på 2,6 (0=svært fornøyd). Pasientene vurderte også sitt postoperative aktivitetsnivå noe høyere enn preoperativt. Gjennomsnittlig postoperativ sykmeldingstid var 21 uker (3 pas. var ufør ved operasjontidspunktet). Det var ingen peroperative komplikasjoner. Postoperativt var det 1 DVT, 2 overflatiske infeksjoner, 1 blødnig fra cristakanten (donorsted). Tre pasienter hadde vedvarende smerter, platene ble fjernet på disse uten ønsket effekt. En pasient er svært misfornøyd og vurderes for totalartroplastikk. Diskusjon: Ved sykehuset er metoden brukt av 4 overleger, det betyr få inngrep pr operatør. Metoden har i våre hender vært ukomplisert og forutsigbar, man har i stor grad oppnådd ønsket valgisering. Bruk av ekstremitetsbilder med belastning har vært svært nyttig både i den preoperative planleggingen og som evaluering postoperativt. Pasientene har oppnådd øket aktivitet og er i all vesentlighet tilfreds med inngrepet.

Ortopedi

Meskauskas V, Talsnes O. Sykehuset Innlandet, ortopedisk avdeling, 2418 Elverum.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

266

BIOMEKANISKE OG KLINISKE KARAKTERISTIKA HOS PASIENTER MED HOFTEARTROSE Fernandes L1,3, Rydevik K1,3, Storheim K1, Nordsletten L2, Risberg MA1,3; 1 NAR, 2Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus 0407 Oslo og 3NIMI, Pb 3843 0805 Oslo INNLEDNING: Kjente risikofaktorer for utvikling av kneartrose er svakhet i quadriceps, instabilt ledd og endrede belastningsforhold i leddet. Få studier har sett på disse faktorene hos pasienter med hofteartrose. Så langt foreligger ingen studier som samtidig beskriver biomekanikk under gange og kliniske variabler hos hofteartrose pasienter. Formålet med denne studien var å beskrive biomekaniske og kliniske karakteristika hos pasienter med hofteartrose. MATERIALE og METODER: Førti-syv pasienter, 32 kvinner og 15 menn, alder 59.3(±10.1) år med hofte smerter >3 måneder, aktivitetsbegrensinger, og røntgenverifisert hofteartrose ble inkludert og testet på følgende variabler: WOMAC (diagnosespesifikt spørreskjema, 0-100 mm), isokinetisk muskelstyrke (TechnoRev9000), hofte ROM (goniometer), og Qualisys Pro reflex og tre kraftplattformer (AMTI). Affisert side og kontralateral side ble sammenlignet mht styrke, bevegelighet og biomekaniske variabler. RESULTATER: WOMAC viste total score på 25.9(±15.4) mm, hvorav 26.9(±17.3) mm for smerte, 34.4(±21.5) mm for stivhet og 24.6(±15.7) mm for fysisk funksjon. Det var signifikant dårligere isokinetisk muskelstyrke på affisert side sammenlignet med kontralateral side: hofte ekstensjon 141/151 Nm (p<0,05), kne ekstensjon 105/116 Nm (p<0,001) og kne fleksjon 63/67 Nm(p<0,05). Det var signifikant nedsatt bevegelighet i alle bevegelsesplan i affisert side sammenlignet med kontralateral side. Ganganalysen viste signifikan redusert bevegelsesutslag i kneet og redusert kne ekstensjonsmoment på affisert side sammenlignet med kontralateral side. KONKLUSJON: WOMAC viste en klinisk akseptabel tilstand for smerte og fysisk funksjon hos de undersøkte pasientene, men det var en signifiknat redusert hofteekstensjon og knemuskelstyrke på affisert side versus kontralateral side. Dersom redusert muskelstyrke er en signifikant risiko faktor for utviklingen av artrose i hofte så vel som for kne, burde styrketrening implementeres i rehabiliteringsprogram for pasientgruppen. En pågående RCT ser på effekt av aktiv rehabilitering for denne pasientgruppen.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

267

Bekkeseth OR, Sæteren E, Johansen KH, Lilleheie I, Eliassen S, Fredriksen LM, Mæhlum S, Risberg MA NIMI Ringerike, Helgelandsmoen, 3512 Hønefoss og NAR, Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo INNLEDNING: Rehabilitering av pasienter etter kirurgiske inngrep ved opptreningsinstitusjoner har hatt mye fokus det siste året. Mer vitenskaplig dokumentasjon innen rehabilitering av ortopediske pasienter i institusjon etterspørres. Hensikten med denne studien var å evaluere et rehabiliteringstilbud til pasienter med innsatt protese i hofte og kne. MATERIALE og METODER: Fra januar til august 2006 ble 147 pasienter (101 pasienter med innsatt hofteprotese og 46 pasienter med innsatt kneprotese) inkludert og evaluert ved innkomst og avreise. Undersøkelsen besto av spørreskjema for pasienttilfredshet, smerteangivelse visuell analog skala (VAS) helserelatert livskvalitet og funksjon (COOPWONCA skjema), bevegelsesutslag i hofte og kne, , Harris Hip Score, 6 minutters gang test, og ”Time Up and Go” (TUG) testen. Rehabiliteringsprogrammet bestod av individuell trening med fysioterapeut (5 d/uke), gruppetrening (6 d/uke), og egentreningsprogram (7 d/uke). RESULTATER: Nittifire prosent av pasientene besvarte pasienttilfredshets-undersøkelsen. Gjennomsnittsalder var 65,6 år (SD 11,1 år), 60 % var kvinner og 40 % menn.. Nitti prosent var ”i stor grad” eller ”i svært stor grad” fornøyd med rehabiliteringstilbudet. Det var signifikant bedring i opplevd helse evaluert med COOPWONCA for alle variablene ved avreise sammenlignet med ankomst (p<0,05). VAS i hvile og aktivitet ble signifikant redusert (p<0.001), bevegelsesutslaget bedret seg fra 69.8 til 85.8 grader for hoftefleksjon (p<0.0001), hofte abduksjon fra 14.8 til 22.0 grader (p<0.0001), knefleksjon fra 68.1 til 91 grader og kneekstensjon fra 11.8 til 6.9 grader (p<0,001). TUG testen bedret seg fra 18.4 sek til 10.8 (p<0,0001), 6 minutters gangtesten fra 188 meter til 320 meter (p<0.0001), og. Harris Hip Score bedret seg fra 46 til 67 poeng (p<0,0001). KONKLUSJON: Nitti prosent var ”i stor grad” eller ”i svært stor grad” med rehabiliteringstilbudet. Pasientenes helserelaterte livskvalitet og funksjon bedret seg signifikant for alle variablene. Det etterlyses flere tilsvarende studier for å sammenligne funksjonsdata.

Ortopedi

REHABILITERING AV PASIENTER MED KNE- OG HOFTEPROTESE VED EN REHABILITERINGSINSTITUSJON. EN PROSPEKTIV, PRE-POST DESIGN STUDIE

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

268

SCARF OSTEOTOMI VED STORE HALLUX VALGUS DEFORMITETER. RESULTATER ETTER 1-ÅRS OPPFØLGING Larsen LB, Runde A . Sykehuset i Telemark, ortopedisk avdeling. Bakgrunn: Vi ønsket å ta i bruk en metode egnet for større hallux valgus deformiteter, og Scarf osteotomi har vært anbefalt med gode resultater(1). Men det er og rapportert om betydelige komplikasjoner(2). Våre første erfaringer med metoden presenteres. Materiale og metode: Fra januar 2004 er alle pasienter med hallux valgus som er henvist til operasjon ved Sykehuset i Telemark, behandlet med Scarf osteotomi dersom IM(intermetatarsal)-vinkel har vært ≥ 15°. De 15 første pasientene presenteres, 13 kvinner og to menn. Gjennomsnittsalder 56,5 år ( 27-78 år). Røntgenbilder av foten er tatt med belastning preoperativt og etter 1 år. Osteotomien er utført som en ”omvendt” Scarf osteotomi med rotasjon i horisontalplanet i forhold til klassisk metode og fiksert med to 3.5 mm AOskruer(3). Samtidig er det gjordt adduktor-tenotomi og medial kapsulotomi. Ved utilstrekkelig re-alignment eller interfalangeus deformitet er det i tillegg utført Akin osteotomi på grunnfalang fiksert med K-pinne. De første 6 ukene postoperativt har pasientene kun belastet hælen, men kunnet bevege foten fritt. IM-vinkel og HV(hallux valgus)-vinkel er målt på elektroniske røntgenbilder. Preoperatvit og etter 1 år er det målt største omkrets rundt forfoten, AOFAS samt ROM i MTP-ledd I. Peri- og postoperative komplikasjoner er registrert. Resultater: AOFAS Omkrets HV-vinkel IM-vinkel ROM MTP (max 100) fot(cm) I PREOPR 59,3 25,9 41,3° 17,5° 87° mean(range) (49-78) (23-28,5) (33°-51°) (15°-20°) (70°-110°) 1 ÅR 88,3 24,8 20,3° 8,0° 70,3° mean(range) (65-100) (22-27,5) (13°-31°) (5°-11°) (50°-100°) Tabellen viser kliniske og radiologiske resultater hos 15 pasienter 1 år etter Scarf osteotomi for hallux valgus. På to pasienter ble det utført Akin osteotomi som tilleggsprosedyre. Alle pasientene hadde tilhelet osteotomi etter 6 uker. Ingen pasienter ble behandlet for sårinfeksjon. Seks pasienter hadde redusert smerte- eller berøringssans i stortåen ved 1-års kontroll. Konklusjon: Våre første 15 pasienter operert med Scarf osteotomi har oppnådd god symptomlindring og korreksjon av deformiteten uten alvorlige komplikasjoner. Vi vil vurdere å tillate pasientene postoperativ belastning av forfoten på et tidligere tidspunkt enn seks uker. Ref: 1. Weil LS. Scarf osteotomy for correction of hallux valgus. Historical perspective, surgical technique and results. Foot Ankle Clin 2000 Sept; 5(3): 559-80. 2. Coetzee JC: Scarf osteotomy for hallux valgus repair: the dark side. Foot Ankle Int 2003;24:29-33. 3. Miller JM et al. The inverted Z bunionectomy: quantitative analysis of the scarf and inverted scarf osteotomies in fresh cadaveric matched pair specimens. J Foot Ankle Surg 1994 Sept-Oct; 33(5): 455-62.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

269

FØRSTE RESULTATER MED SCARF-OSTEOTOMI FOR BEHANDLING AV HALLUX VALGUS VED AKER UNIVERSITETSSYKEHUS-EN PROSPEKTIV PILOTSTUDIE

Innledning: For operativ behandling av hallux valgus brukes det mest subcapitale forskyvningsosteotomi som Homann Thomassen og Mitchel.De siste årene har Chevronteknikken kommet mer i bruk. De to førstnevnte metodene har noen ulemper.Særlig at første strålet forkortes og at man får i følge sekundære metatarsalgier. En annen ulempe er at det trenges lang sykmelding og 6 uker med gipsbehandling.Scarfosteotomi er ikke got kjennt i Norge men er blitt anvendt i Europa og USA siden midten av 90 tallet. Scarfosteotomi er en Z-osteotomi som sikres med to skruer og etterbehandles uten gips i 4-5 uker med avlastende forfotskotøy.I en prospektiv studieprotokoll presenteres det her våre første resultater med denne type osteotomi i et utvalg av pasienter med hallux valgus. Metode og material:19 pasienter ( 18 kvinner ,1 mann) ble operert ved Aker Universitetssykehus med lateral release og sacrfosteotomi i tidsrommet april 2005 tom juli 2006.Gjennomsnittlig oppfølningstid er 10 måneder.Gjennomsnittlig alder er 50 år. Hos alle pasienter ble det preoperativt og postoperativt utfyllt AOFAS –score og et forfotprotokoll.Det ble tatt røntgen av begge føtter stående og oblique både pre-og postoperativt.Intermetatarsal (IM)-hallux(HV)-og DMAA-vinkel ble både pre-og postoperativt ble bestemt. De subjektive smertene ble pre-og postoperativt evaluert med visuell analogscala (VASA). Resultater: VASA-score for smerter gikk ned fra preop. 6,8 i gjennomsnitt til 0,3 postop.AOFAS score forbedred seg fra preop. 70 i gjennomsnitt til 92 postop. Og sekundære transfermetatarsalgier ble ikke registrert.IM-vinkel ble redusert fra 14 til 6, HV-vinkel fra 27 til 8 og DMMA-vinkel fra 10 til 3 i gjennomsnitt.En pasient var underkorrigert og en pasient var lett overkorrigert.Ingen av dem hadde subjektive plager.Vi har sett en pasient antagelig med sudeckdystrofi som gikk over etter noen måneder og en overfladisk sårinfeksjon.Hos to pasienter måtte det etterhvert pga ubehag fjernes en skrue.Alle pasientene var godt eller veldig godt fornøyd og alle ville la seg operere igjen.Det ble utført 7 tillegsingrep ( hammertå –op,Aikin-osteotomi etc). Diskusjon: Disse første resultater viser gode resultater og godt fornøyde pasienter.Alvorlige komplikasjoner ble ikke registrert. Selv den pasienten som ble noe overkorrigert hadde ingen plager ved etterkontroll. Dette skyldes sannsynnligvis at man hadde plantarisert godt og lateralisert godt men desverre gjort et for kraftig lateral release.Den pasienten som var underkorrigert hadde en stor utgangsfeilstilling med en utgangs IM-vinkel av 20 grader og en HV-vinkel av 42 grader samt en DMAA-vinkel av 22 grader.Her korrigerte man IM-vinkel til 10 grader og HV-vinkel til 28 grader.Man mener at en antagelig burde ha gjort en Aikinosteotomi i tilleg.Pasienten selv var godt fornøyd.I literaturen er det beskrevet komplikasjoner i form av frakturer av den dorsale cortexveggen, caputnekrose etc. Denne komplikasjonen har vi ikke registrert,men antall pasienter som ingikk i undersøkelsen er ikke stor.Scarfosteotomi er en krevende teknikk med mange fallgruver som kan føre til komplikasjoner. Det skal nevnes at operatør har lært seg denne teknikken hos Dr. Barouk som har utviklet metoden. Dette kan ha gitt utslag for at visse feil ikke har blitt gjort. Scarf-osteotomien er en krevende teknikk med mange ” drawbacks” som kan være behaftet med alvorlige komplikasjoner.Det trenges en god opplaring og god veiledning i teknikken. Våre resultater anser vi som lovende og vi kommer til å fortsette å bruke denne teknikken og skal også følge pasientene videre opp.Pasienten følges videre opp.

Ortopedi

Hahn,A. Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus,Trondheimsveien 235,0514 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

270

EN LEDDBEVARENDE ALGORITME FOR BEHANDLING AV HAMMERTÆR Hahn,A.; Barouk, LS. Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus,Trondheimsveien 235,0546 Oslo Polyclinique du Tondu,France Innledning: Etter at de proximale problemene er løst ved hallux-valgus kirurgi i niveau av metatarsknoklene (Scarf-osteotomi,Weil-osteotomi etc.) blir vi ofte konfrontert med gjenværende problemer lenger distalt i form av hammertåfeilstilling og av en lang andre tå. Det er beskrevet forskjellige teknikker for behandling av hammertær.Mest brukt i Norge er artroplastik av PIP-ledd med en reseksjon av hode av grundfalangen.Også i de fleste andre anvendte teknikker reseseres ellers ødelegges leddene (artroplastikk DIP-ledd,artrodese PIPledd,etc.).Andre teknikker som transposisjon av den korte og lange flexorsene tar lang tid og kan være krevende og vil ikke alene korrigere en lang andre tå. Sammendrag: Vi beskriver en ny teknikk ( SRMP) for behandling av en lang andre tå og legger frem en enkel og effektiv algoritme for behandling av hammertær kun med bløtdelsingrep ( kapsulotomi,seneforlengelse etc.) og med bevaring av leddene i de allerfleste tilfeller.

Program Sider

26-09-06

16:46

23-27 oktober 2006

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

271

ANKELARTRODESER

Introduksjon: Ankelartrodeser kan utføres med forskjellig teknikk, opp til 30% komplikasjoner er nevnt i litteraturen ved noen av disse. Ved ortopedisk avdeling ved Rikshospitalet (KMI, SMH, OSR) har man benyttet 5 forskjellige operasjonsmetoder. Det presenteres her en retrospektiv gjennomgang av disse pasientene. Materiale og metode: I perioden oktober 1999 til mai 2006, ble det utført 71 ankelartrodeser hos 69 pasienter (38 kvinner, 31 menn). Gjennomsnittsalder var 49 år (17-82 år). Operasjonsindikasjon var feilstilling etter nevromuskulære eller medfødte tilstander, artrose hos hemofilikere, revmatikere eller posttraumatisk artrose. Resultatene er basert på journalgjennomgang og røntgenbilder. Det ble benyttet 3 retrograde sperrenagler, i 6 tilfeller utelukkende kramper, i 6 tilfeller kramper og skruer og i 2 tilfeller plate samt skruer. I de siste 54 ankler valgte man utelukkende skruefiksasjon enten med kryssende skruer og sliding graft (n=34) eller operasjonsmetoder a.m. Galley. Resultater: Det ble sett en overfladisk infeksjon. Gipstid var i gjennomsnitt 92 dager (55-135 dager). Det fantes 13 pseudartroser etter primær ankelarthrodese (18%), derav 4 pseudartroser etter artrodese etter ankelprotesefjernelse. Den hele komplikasjonsfrekvensen ligger ved 33% (Stressfraktur, postoperativ smertesyndrom etc) Konklusjon: Ankelartrodese er en behandlingsmetode for ankelartrose og feilstillinger, som er forbundet med en moderat komplikasjonsfrekvens. I vårt lille materiale kan vi ikke se at en spesifikk operasjonsmetode skulle foretrekkes.

Ortopedi

Bastian D, Paus AC Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

272

SENETRANSPOSISJONER FOR DROPPFOT HOS PASIENTER MED NEVROMUSKULÆR SKADE Hegna S, Hvaal K, Midjord J Fot/ankelseksjonen, Ortopedisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, 0407 oslo Bakgrunn: Senetransposisjoner er et behandlingsalternativ for pasienter med droppfot som ikke kan eller ikke ønsker å bruke droppfotskinne, og som har egnet donor muskelseneapparat. Vi ønsket å evaluere våre resultater med senetransposisjoner hos denne pasientgruppen. Pasienter og metoder: Tretten pasienter (15 ben) i alderen 15-67 (snitt 32) år ble i tidsrommet jan. 2000–juni 2006 operert med ulike senetransposisjoner for droppfot. Pasientene er retrospektivt vurdert ved gjennomgang av pasientjournal, røntgenbilder og laboratoriedata. Registrerte data var alder, kjønn, skadetype/årsak til droppfot, tilleggslidelser i aktuelle fot samt tidspunkt for skade/varighet av tilstanden, operasjonsmetode og tilleggsprosedyrer for aktuelle fot/ankel. Videre ble dorsalfleksjonsevnen og oppfølgingsperiode registrert. Flere hadde tilleggsplager som deformiteter, feilstillinger og artrose som ble kirurgisk adressert samtidig med ulike prosedyrer. I aug.-2006 ble alle kontaktet pr. telefon for å besvare et spørreskjema om nivå av funksjon og plager. Åtte svarte. Oppfølgingstiden var 3-20 (snitt 7,5) mnd. Kontrollene avsluttet ved tilfredsstillende resultat. Resultater: Fire pasienter hadde arvelig sensorisk-motor nevropati (tidl. Charcot-MarieTooth) hvorav 2 ble operert bilateralt. Disse ble operert med posticus til cuneiforme senetransposisjon og tilleggsprosedyrene: akillesseneforlengelse og kileosteotomi 1.metatars. To pasienter (3 ben) fikk utført lateral forskyvningsosteotomi på calcaneus, en pasient (2 ben) fikk utført trippelartrodese og en subtalar artrodese. To pasienter hadde droppfot etter tidligere prolapskirurgi. Av disse fikk en posticus til cuneiforme senetransposisjon og den andre fikk flyttet anticussenen til laterale cuneiforme da posticus viste seg uegnet. Begge pasientene fikk utført subtalar artrodese. To pasienter hadde peroneusparese etter traumatisk kneluksasjon, og ble operert med posticus til cuneiforme transposisjon, en med akillesseneforlengelse og en med subtalar artrodese. Tre pasienter hadde sequele med droppfot etter crusfraktur og losjesyndrom, alle tre ble operert med posticus til cuneiforme senetransposisjon, to fikk i tillegg akillesseneforlengelse og en av disse også calcaneus forskyvningsosteotomi og calcaneo-cuboid artrodese. En pasient hadde droppfot etter et kraftig plantarfleksjonstraume med totalruptur av anticus og ble operert med EHL til cuneiforme senetransposisjon. En pasient hadde droppfot etter gjennomgått polio 2 år gammel og fikk utført EHL til cuneiforme samt akillesseneforlengelse og MTP 1. artrodese. Alle pasientene oppnådde i løpet av oppfølgingstiden dorsalfleksjon til nøytral stilling i ankelleddet, tre til –5 grader, en til –10 grader og en til –15 grader. Gjennomsnittlig ROM var 35 grader. Kun en pasient har fortsatt behov for skinne/ankelortose og er søkt inn til ankelartrodese grunnet artrose. 3 pasienter bruker fotseng. Alle pasientene er fornøyde med droppfotoperasjonen og ville tatt operasjonen på ny gitt samme problem. Ingen rapporterer form/fasongendring på foten som uttrykk for posticussvikt eller liknende feilstilling i bakfot. Det er ingen rapporterte sårinfeksjoner eller nerveskader. To har senere fått fjernet skruer. Diskusjon: Senetransposisjoner er et aktuelt alternativ til skinne/ortose for pasienter med droppfot etter nevromuskulær skade og har gode resultater og lav komplikasjonsfrekvens.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

273

LISFRANC`S FRAKTURLUKSASJON

Frakturluksasjon i tarsometatarsalrekken (Lisfrancs ledd) forekommer ved distorsjonsskader under sport, fallulykker eller trafikkulykker. Skaden blir lett underdiagnostisert eller sent oppdaget. Operativ reposisjon og fiksasjon er vår behandlingsmetode ved dislokasjon eller instabilitet. Vi har etterundersøkt en gruppe pasienter som ble operert for slik skade. Materiale I tiden fra mai 01 til mars 06 ble det ved US operert 15 pasienter med slik skade. Det var 2 multitraumatiserte, 1 med utviklingshemming, en med alvorlig hodeskade. Disse ble ekskludert. Elleve pasienter ble inkludert, 7 kvinner og 4 menn i alder 15 til 59 år. Pasientene ble intervjuet over telefon. Observasjonstiden var 9 til 63 mnd. Osteosyntese alene var gjort hos 6 og artrodese i en eller flere stråler hos 5. Resultater Tid fra skade og til operasjon varierte fra timer, og opp til 23 dager. Det ble benyttet skruefikasjon i kombinasjon med pinner hos 10 og bare skruer hos 1. Tid i sykehus var fra 3 til 26 dager. Sykemeldingstid hos 8 av pas som var i arbeid varierte mellom 8 uker og 7 mnd. Alle som var i jobb, er tilbake i arbeid, 1 har byttet arbeid, 3 er student / skoleelev, 1 er hjemmværende. Ingen er uføre eller arbeidsledige. Det oppstå sårkomplikasjoner med mer en 2 ukers sekresjon og behov for sårskift hos 2 pas. Disse 2 pas fikk antibiotika. Pinner ble fjernet hos alle etter 6 – 22 uker. To pasienter hadde ingen plager under noen slags aktivitet. Tre hadde lette plager ved idrett / løp. Fem hadde plager i daglig gange. 1 hadde vedvarende smerter, denne pas bruker Paralgin Forte hver dag. 2 andre hadde at de bruker paracet av og til. Pre-operativ røntgenundersøkelse viste dislokasjon på under 2 mm hos 3 pasienter, de øvrige hadde dislokasjon på mer enn 2 mm. Intraartikulært brudd var funnet hos samtlige bortsett fra 1. Postoperativt røntgenundersøkelse viste at alle var reponert til mindre enn 2 mm dislokasjon. Ortopedisk hjelpemiddel middel benyttes av 5: 3 bruker fotsenger, 2 må ha ortopedisk fottøy. Diskusjon Hos samtlige, bortsett fra 1, ble operasjonen utsatt pga hevelse. Relativt mange (9) har smerter under aktivitet. Kun 2 pas angir at de ikke har fått varig mèn av skaden. 5 pas har søkt, eller skal søke erstatning fra trygdekontor eller forsikrings-selskap. Lisfranc`s frakturdislokasjon er en skade med stor risiko for varig men.

Ortopedi

Backer, P.C. Hvaal, K. Fot- og ankelseksjonen, Ortopedisk avdeling, Ullevål universitetssykehus.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

274

ADOLESCENT IDIOPATISK SKOLIOSE OPERERT I BERGEN MELLOM 1994 OG 2005. Nilsen P.T. Ortopedisk avdeling HUS, Ortopedisk klinikk, Helse-Bergen, 5021 Bergen Fra 1994 har vi operert ryggdeformiteter etter 3D prinsippet ved Haukeland sykehus. 143 pasienter er operert. 25 ble operert med fremre tilgang. 70 hadde sekundær skoliose, de fleste neuromuskulære, seks hadde adult skoliose, 7 congenitt skoliose og 6 ble operert for hyperkyfose. De 53 personene som ble operert for adolescent idiopatisk skoliose, vil bli presentert i dette foredraget. Kurvetyper og metoder. Antallet av de forskjellige kurvetyper etter King-Moe’s inndeling (1-5) var henholdsvis 11, 14, 24 og 2. Bakre tilgang ble brukt på 46 pasienter, 5 ble operert med Isola instrumentarium og 41 med en av CD variantene ( CD, CCD og Legacy). Fremre tilgang med Kaneda III eller KASS ble brukt hos 8. Antall fusjonerte virvler var ved fremre tilgang 4-6 ( mean 5), ved bakre tilgang 6-14 (mean 11). Den største kurven målte i den “fremre” gruppen 55 grader ( 66-45) og i den “bakre” gruppen 60 ( 93-40). 47 av pasientene var piker. Komplikasjoner: En pike fikk lavgradig infeksjon etter 18 måneder. Etter at implantatene ble fjernet har hun hatt det bra. To andre piker har fått fjernet implantatene p.g.a. ubehag. 33 pasienter fikk utført thoraxplastikk ( ribbereseksjoner), og 2 av disse fikk hematomer som måtte evakueres med dren ( 1) eller aspirasjon. 3 hadde forbigående sensibilitets forstyrrelser i det ene benet, og en hadde forbigående meralgia parestetica.. Resultat: Korreksjonsgraden ved de fremre operasjonene var 73% ( 51 –84), og ved de bakre 56% ( 20 – 79). De pasientene som ble operert sent i perioden har best resutat. Noe “loss of correction” så vi mellom første og siste postoperativ kontroll, på det meste fra 32 til 44 grader ( en pasient). Klinisk var 4 pasienter noe ute av balanse ved den siste kontrollen, men ingen mer enn 2 cm. Bare seks pasienter hadde behov for ekstern blodtransfusjon. “Cell-saver” og retransfundibelt drenssystem ble brukt på de fleste. Konklusjon: Våre resultater er sammenliknbare med det som er puplisert fra andre sentra. Komplikasjonene er få og lite alvorlige, tilhelingsgraden er god ( 100%), og korreksjonen av feilstillingen er tilfredsstillende i gjennomsnitt ( over 50%). Vi har gjort “wake-up” test på alle peroperativt, og til nå har vi ikke sett medullaskade. Vi vurderer likevel å innføre monitorering av medullafunksjonen peroperativt. Vi er også i ferd med å gjøre en livskvalitetsundersøkelse ( SRS-22 skjema) – resutatet er så langt oppløftene, men undersøkelsen er ikke ferdig enda.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

275

SKOLIOSE HOS PASIENTER MED RETT SYNDROM

I 1966 ble syndromet først beskrevet av Dr Rett i Wien. Det dreier seg om en progredierende nevrologisk sykdom. Barnet er tilsynelatende normal ved fødsel og har noe utvikling etter fødsel. Men allerede ved 1 års alder henger de etter den forventede psykomotoriske utvikling. De utvikler klare autistiske trekk. Påfallende er også mindre hodeomkrets og mental stagnasjon. Typisk klinisk bilde er • Epilepsi • Respiratorisk dysfunksjon • Økende motorisk dysfunksjon • ”hånd-vaske bevegelse” • Dyspraksi Prevalens 1:10.000 til 1:23.000, og i Norge tilsier det ca 135 jenter med Rett syndrom. • Vi registrerte 24 jenter med gjennomsnittlig skoliose på 31 grader målt med Cobbs metode. 5 pasienter hadde ikke skoliose, 19/24 hadde skoliose. • Vi har registrert 2 kurvemønstre 1: Dobbel kurve/ikke tiltet bekken • 2: “Collapsing” spine Studien har et noe begrenset antall pasienter. Det kan diskuteres om de to kurvetyper gjenspeiler funksjonsnivå. Det er ennå for tidlig å si om kurvetypen vil ha kirurgisk konsekvens.

Ortopedi

R Riise, R Sørensen, R Adobor, T Fresvig, T Bräuer, J I Brox Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

276

AVKLEMT HØYRE HOVEDBRONKUS SOM FØLGE AV HØYRE KONVEKS THORACAL LORDOSKOLIOSE OG PECTUS EXCAVATUS – EN KASUISTIKK Opheim I, Riise R, Adobor R, Sørensen R, Fresvig T, Naalsund A* Ortopedisk avdeling, *lungemedisinsk avdeling, Rikshospitalet – Sognsvannsveien 0027 OSLO Aktuelle pasient kom til utredning for høyre konveks thoracal lordoskolise (56 grader) samt pectus excavatum. Klinisk var han godt balansert fordi han hadde stor kompensasjonskurve mot venstre lumbalt (53 grader). Alment var han imidlertid redusert med betydelig vekttap siste året (BMI 14) samt dyspnoe ved lette anstrengelser. Utredning ved lungeavdelingen her avduket betydelig thoraxdeformitet med kollaps av høyre hovedbronkus og hyperinflatert, ikke ventilert høyre lunge. Avstanden mellom manubrium sterni og fremre del av columna ble målt til 1,9 cm på det smaleste. FVC 26% av forventet, FEV 23% av forventet, PEF 25% av forventet. Pasienten ble operert med bakre oppretting og kyfosering th3 – L1 samt costoplastikk på venstre side (costa 5, 6 og 7) 260406. Vi oppnådde med dette å åpne høyre hovedbronkus , CT postoperativt viste diameter 4 – 5 millimeter (normalverdi 15 millimeter). Postoperativt har pasienten hatt regelmessig kontakt med ernæringsfysiolog. Funn fra røntgenutredning pre- og postoperativt samt oppfølging ved ortoped samt lungefysiologisk us i august/september 2006 vil bli gjennomgått i foredraget.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

277

1-ÅRIG JENTE MED BETYDELIGE KONGENITTE FORANDRINGER I RYGG OG RIBBEN- EN KASUSTIKK

1-årig jente med betydelige forandringer i både ryggvirvlene og multiple sammenvokste ribben. Tilstanden kan minne om Jarcho- Levin Syndrome (Hypoplastic, Fore-Shortened Thorax). Forandringene påvirker blant annet lungenes utvikling og funksjon. Prognosen for denne sykdommen er relativt dårlig. Vi utførte VEPTR operasjon for å gi mulighet for en bedre utvikling av lungefunksjonen. Oppfølging etter 1 år viser gode resultater.

Ortopedi

R Riise, R Sørensen, I Opheim, R Adobor, JI Brox Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

278

AKUTT NEVROPATISK SMERTE ETTER SKOLIOSE KIRURGI HOS EN PASIENT MED DIABETES MELLITUS Adobor RD, Opheim I, Riise R, Sørensen R, Brox JI Seksj for Ryggkir og Fys Med, Ortop avd Riks-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Bakgrunn: Nevrologiske komplikasjoner etter skoliose kirurgi er sjelden - 0,32 %.(Coe et al. 2006) De fleste er forbigående. Kurve størrelse og torakal hyperkyfose øker risikoen. Skoliose kirurgi med ISOLA (pedikkelskruer, sublaminære tråder og krokker) øker ikke risikoen (Girardi, 2000). Det er ikke rapportert om diabetes mellitus øker risikoen for nevrologiske komplikasjoner etter skoliose kirurgi. Materiale: Vi omtaler en 14 år gammel jente med skoliose og diabetes mellitus. Skoliosen ble oppdaget da hun var 12 år gammel og diabetes ble påvist et år etter. Skoliosen var en King-Moe 11 type; høyre konveks torakalt på 53°, og venstre konveks lumbalt på 32°. Torakalt var kyfosen utrettet. Bakre kirurgi ble utført med ISOLA fra T3 til L1. Ukomplisert operasjon, med 90 % korreksjon. Stagnara ”wake up” test var utført, som var upåfallende. Fire timer postoperativt opplevde pasienten sterke smerter i venstre fotrygg og ankel. Smertene økt ved lett berøring, men ikke ved annen berøring. Ingen kliniske holdepunker for cauda equina syndrom eller sentral ryggmarg skade. Tilstanden ble tolket som akutt nevropatisk smerte med karakter av allodyni. Pasienten fikk smertelindring med Lyrica (Pregabalin) 300mg x 2, gradvis bedre, kunne utskrives til hjemmet etter 6 døgn. Ved kontroll 3 mnd, ingen smerte i venstre fot, men fortsatt følsom for temperatur forandringer. Diskusjon. Nevropatisk smerte forårsakes av en primær lesjon eller dysfunksjon i nervesystemet.(Jørum 2005) Forekomsten etter skoliose kirurgi er ikke systematisk undersøkt. Nevropatisk smerte etter kirurgi skyldes avklemming, eller skader på perifer nerver, eller ryggmargskade. Den kan provoseres av lett berøring av huden eller kulde eksponering. Det er ofte sensibilitetsendringer, knyttet til affeksjon av tynne fiber i perifere nervefibre eller sentrale baner. Tynnefibrer dysfunksjon er tidligste tegn til nevropati hos diabetikere. Ustabilt blodsukker kan utløse akutt smertefull nevropati som en variant av sensorisk polynevropati hos diabetikere. (Said 1996) Vår pasient har hatt diabetes mellitus i et år; ikke manifest perifer diabetes polynevropati, men smerter i den venstre foten i perioder med svingede blodsukker. Postoperativt har blodsukkeret vært svingede. Det er mulig tynn fiber dysfunksjon hos pasienten, kombinert med svingede blodsukker som er den mest sannsynlig forklaring på nevropatisk smerten. Evt strekk på ryggmargen i forbindelse med skoliose operasjonen kan ikke utelukkes. Konklusjon: Kirurgisk korreksjon av skoliose kan utløse en akutt sensorisk nevropati i en pasient med diabetes mellitus. Optimal regulering av serum glukose postoperativt kan hindre dette. Lyrica(Pregabalin) kan være effektiv behandling mot akutt oppstått nevropatisk smerte etter skoliose kirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

279

DISKOGRAFI I UTREDNING AV KRONISKE DEGENERATIVE KORSRYGGLIDELSER- har det noe for seg?

Innledning: Bruk av diskografi i utredning av pasienter som skal opereres for kroniske degenerative korsrygglidelser er kontroversielt. Vi har retrospektivt gjort opp et 9-års materiale. Materiale og metode: I et operasjonsmateriale på 290 pasienter i perioden 1990-98 ble det ved vår avdeling utført 104 diskografier hos 61 pasienter. Det var 28 kvinner og 33 menn med median alder 43 år (20 – 59 år).Hovedindikasjonen for undersøkelsen var å lokalisere mer nøyaktig nivå for diskogene smerter hos pasienter med ”dark disc” på T2- weighted MRI., spesielt for planlegging av hvilke nivåer som burde inngå i en fiksasjon samt naboskive problematikk.. Hoveddiagnosen for de undersøkte pasientene var degenerativ skivelidelse hos 44, spondylolisthese hos åtte, segmental instabilitet og postdiskektomi syndrom hos fire hver og spinal stenose hos en. Undersøkelsen ble utført med pasienten i mageleie under optimal gjennomlysningsveiledning. Det ble brukt koaxial nåleteknikk. Som kontrastmiddel ble brukt Omnipaque 180 satt sentralt i nukleus pulposus. Umiddelbart etter injeksjonen ble det tatt CT med tynne snitt av aktuelle skiver. Det ble satt Lifurox intradiskalt før avslutning. Funnene ble registrert etter ” Dallas Discography Description”.Alle undersøkelsene ble utført av en røntgenolog ( BN). Resultater: Det ble injisert i L2 (n=7), L3 (n=34), L4 (n=45) og L5 ( n=18), og det ble påvist reproduserbare smerter i 42 skiver med henholdsvis fordeling fra proximalt til distalt på 28, 33, 51 og 41% (p=0,388). Alle pasientene unntatt en ble fiksert, hvorav 36 (59%) ble fiksert over mer en ett nivå. De 44 pasientene med hoveddiagnose degenerativ skivelidelse som fikk utført diskografi var 77% fornøyde etter median 5 års observasjonstid mot 70% hos 70 pasienter med samme diagnose som ikke ble utredet med diskografi. Det forelå en signifikant assosiasjon mellom grad av degenerert skive og anulusruptur (p< 0.0001), mellom anulusruptur og reproduserbar smerte ( p = 0,031), men ikke mellom grad av skive degenerasjon og reproduserbar smerte ( p=0,589). Av komplikasjoner ble det registrert en kontrast reaksjon med urtikaria og lett luftvegsobstruksjon. Det var ingen infeksjoner. Konklusjon: Diskografi hos selekterte pasienter synes å kunne gi tilleggsinformasjon for riktigere beslutning vedr. behandlingtiltak, særlig basert på datidens MRI standard og beskrivelse. Undersøkelsen er imidlertid resurskrevende og kan være ubehagelig for pasienten.

Ortopedi

Kibsgaard L1 , Nagelhus BO2 , Johnsen LG1 , Bjerkeset T1 Ortopedisk1og Rtg. avd.2 Sykehuset Levanger, 7600 Levanger

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

280

LUMBALE SKIVEPROTESER – 32 PASIENTER MED 2 ÅRS PROSPEKTIV OPPFØLGING Braaten S, Rognsvåg T. Kysthospitalet i Hagevik, Ortopedisk Klinikk, Helse Bergen HF Presentasjon av 32 pasienter operert i tidsrommet januar 03 – desember 03 med lumbal skiveprotese (ProDisc) ved Kysthospitalet i Hagevik, 26 kvinner og 6 menn. Mean alder 44 år (25-63), 29 pasienter operert i ett nivå og 3 pasienter i 2 nivå. Indikasjon for inngrepet var langvarige ryggsmerter og påvisbar skivedegenerasjon i ett eller 2 nivå på MR. 13 av 32 pasienter var tidligere operert for skiveprolaps. Samtlige pasienter hadde positiv provokasjonsdiskografi som forundersøkelse. Postoperativt hadde 1 pasient retroperitonealt hematom, som ble evakuert, og 1 pasient hadde overflatisk sårinfeksjon, som tilhelet uten behandling. 1 pasient hadde mekanisk komplikasjon; luksasjon av plastinnlegget og 1 pasient utviklet bukveggsbrokk. Ingen pasienter krevde transfusjoner og ingen pasienter har utviklet proteseinfeksjon. Resultatparametere er Oswestry Disability Index (ODI), pasienttilfredshet og arbeidsstatus. ODI preoperativt var 41%, etter 3 mnd 27%, 12 mnd 21% og 24 mnd 21%. Før operasjonen var 2 pasienter i arbeid, mens 24 mnd etter operasjonen 18 pasienter i arbeid. 24 pasienter oppga at de hadde stor nytte av inngrepet, 5 pasienter litt nytte og 3 pasienter ingen nytte. Resultatene ved lumbal skiveprotese viser 2 år etter inngrepet stor pasenttilfredshet og om lag halvering av Oswestry Disability Index. Uventet stor del av pasientene fungerte helt eller delvis arbeid etter 2 år.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

281

VANNLATINGSPLAGER VED LUMBALE SKIVEPROLAPS

Hensikt: Det er vel kjent at pasienter med lumbalt skiveprolaps risikerer forstyrrelse i blæretømmingsfunksjonen. For å kartlegge omfanget hos våre pasienter, har vi gjort en pilotstudie der blæretømmingen er vurdert med enkle non-invasive metoder. Materiale: 94 pasienter(41 kvinner og 53 menn) med isjas og MR-dokumentert lumbalt skiveprolaps er inkludert. 4 pas hadde prolaps i skive L3/L4, 37 i skive L4/L5 og 53 i skive L5/S1. Median alder 43 år for begge kjønn (17-71 år). Hos 59 av dem (22 kvinner og 37 menn) ble det funnet indikasjon for operasjon. De resterende 35 (37%) ble ikke operert. Methode: Hos pasienter til operasjon ble blærefunksjonen undersøkt preoperativt, ved utreise fra sykehuset og ved kontroll 6-8 uker postoperativt. Pasienter som ikke skulle opereres, ble undersøkt bare en gang kort tid etter vurdering hos ryggspesialist. Blæretømmingsfunksjonen ble vurdert ved bruk av spørreskjema, uroflowmetri og resturinmåling med ultralyd. Resultater: I operasjonsgruppen anga 62% å ha normal vannlating preoperativt. Flowmetrikurvene ble imidlertid vurdert som normale bare hos 44%. Hos 38% ble bukpressing anvendt i betydelig grad. Relatert til skivenivå var flowkurven unormal hos 62% med L4/L5 prolaps og hos 51 % med L5/S1 prolaps. I gruppen for de som ikke skulle opereres hadde 69% ingen vannlatingsplager og bare 12 % tømte seg hovedsakelig ved hjelp av bukpressen. 70% med L4/L5 prolaps og 67% med L5/S1 prolaps hadde normal flowkurve. Ved utskrivelse etter operasjon hadde 56% normal flowkurve og ved kontroll 6-8 uker postoperativt var det normal kurve hos 68%. Pasienter med preoperativ unormal flowkurve hadde betydelig høyere tømmingsvolum og mer resturin enn de med normale kurver. Både tømmingsvolum og resturin avtok hos de som fikk normal flowkurve etter operasjon. Diskusjon: Denne enkle pilotstudie viser at vannlatingen påvirkes hos pasienter med lumbalt skiveprolaps i betydelig grad. De fleste bakenforliggende mekanismer er imidlertid lite belyst og det er nødvendig med mer inngående studier. Blæreproblemene må undersøkes nærmere med invasive målemetoder for å avklare om de enkle non-invasive målinger vi har gjort er tilstrekkelige for riktig diagnostikk. Den billeddiagnostiske fremstilling av prolapset kan bli bedre, spesiellt dets affeksjon av de medialt beliggende nerverøtter. Hvor mye av tømmingsprobleme kan være rent smertebtinget?

Ortopedi

Fallås T, Halvorsen M, Svenningsen S, Werner E og Beisland H.O. Ortopedisk og Urologisk avd, Sørlandet Sykehus Arendal, 4809 Arendal

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

282

REGISTRERING AV RYGGOPERASJONER 2004, KVALITETSSIKRING MED HOVEDVEKT PÅ PARESER OG MIKROKIRURGI Lønne G1,2, Solberg T1, Sørlie A1, Ingebrigtsen T1,3 1 Nevrokirurgisk avd, Universtetessykehuset Nord-Norge. 2Ortopedisk seksjon, Sykehuset Innlandet, Lillehammer. 3Helse-Nord RHF, Bodø. Bakgrunn: Prospektiv registrering av ryggoperasjoner gir muligheter for kvalitetssikring av den spinalkirurgiske virksomheten, samt klinisk forskning. Mange pasienter spør om sjansen for bedring av symptomer etter operasjon. I denne studien viser vi hvordan egne kvalitetsdata kan brukes til å besvare et spørsmål mange pasienter har; kan man forvente bedring av en parese i benet etter en ryggoperasjon? Materialet og metode: Vi presenterer en prospektiv studie på 176 pasienter som ble operert i ett nivå av LS-kolumna med mikrokirurgisk teknikk ved Nevrokirurgisk avdeling, UNN i 2004 . Pasientene ble kontrollert 3 og 12 måneder etter operasjon av en uavhengig observatør. Primært endepunkt var bedring av parese. Sekundære endepunkt var endring i smerte, funksjon, livskvalitet og yrkesstatus. Resultater: I vårt materiale ble det registrert 296 operasjoner i LS-kolumna. Av disse ble 176 operert første gang i kun ett nivå med mikrokirurgisk teknikk. Førtitre pasienter hadde pareser preoperativ, og de ble som gruppe signifikant bedre etter ett år (p < 0.001). 32 ble bedre av paresen, 2 ble verre, 9 var uendret. Vi fant ingen statistisk signifikante prediktorer for bedring av paresen. Konklusjon: Registerdata er egnet til kvalitetssikring. Pasienter som har pareser preoperativt kan informeres om at de kan forvente en bedring ett år etter kirurgi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

283

FREMRE OSTEOSYNTESE VED BRUDD I RYGGSØYLEN Rossvoll I, Schnell Husby O, Rønningen H, Knobloch R

Introduksjon Ved omfattende deformasjon av virvellegemet har frakturkirurgi via bakre tilgang begrensninger når det gjelder å gjenopprette stabilitet i fremre del av ryggsøylen. Fremre tilgang gir et bedre utgangspunkt for gjenoppretting av biomekanisk styrke. Erfaringer med denne metoden presenteres. Pasienter og metode Retrospektiv undersøkelse av 12 pasienter med brudd i thoracolumbalkolumna operert med osteosyntese via fremre tilgang til kolumna. Det var 3 kvinner og 9 menn, alder var mean 38 (15-62) år. Frakturert virvel: Th 12 (2), L1 (3), L2 (4), L3 (1), L4 (2). 6 pasienter hadde nevrologisk skade. Deformasjon av frakturert virvellegeme vurdert etter McCormack var median 7 (6-9) poeng. 5 pasienter var primært operert med bakre tilgang, 2 pasienter fikk utført fremre og bakre osteosyntese i samme seanse. 5 pasienter fikk bare utført fremre osteosyntese. Tid fra skade til fremre operasjon var median 8 (2-91) dager. Det ble utført partiell reseksjon av frakturert virvel med dekompresjon av spinalkanalen og fjerning av tilgrensende mellomvirvelskiver. Det ble implantert titanbur hos 11 pasienter. Tid fra operasjon til siste røntgenkontroll var mean 9 (3-23) mnd, til funksjonsskåre (8/12 pasienter) median 26 (7-73) mnd. Resultater Operasjonstid for fremre operasjon var mean 210 (152-317) minutter. Per-operativt blodtap (8/12 pasienter) var mean 988 (400-2500) ml. Det var ingen alvorlige per- eller postoperative komplikasjoner. Ingen pasienter er reoperert. Frakturrelatert kyfosevinkel (Cobb vinkel mellom øvre dekkplate på overliggende og nedre dekkplate på nedenforliggende virvel korrigert for ”naturlig” sagital vinkel i segmentet) var preoperativt mean 15 (-1-33) grader, postoperativt mean 5 (-12-16) grader, ved siste kontroll mean 9 (-12-24) grader. Graden av tap korreksjon av kyfosevinkel fra operasjon til siste kontroll var signifikant korrelert til alder (p<0.05). 8 av 12 pasienter besvarte spørreskjema. VAS ryggsmerter: median 43 (0-71), tre pasienter hadde ingen ryggsmerter. VAS helsetilstand: median 50 (0-97). Oswestry: median 26 (4-54), 3 av 8 pasienter hadde Oswestry over 40. Konklusjon Fremre tilgang til ryggsøylen gir mulighet for en god oppretting av den frakturrelatert kyfosevinkel. Korreksjonen vil tape seg noe over tid og tap av korreksjon synes å være korrelert til økende alder. En del pasienter har utmerket resultat etter fremre osteosyntese, men mange pasienter har fortsatt til dels betydelig frakturrelatert morbiditet.

Ortopedi

Ortopedisk avdeling, Nasjonalt senter for spinale lidelser. St. Olavs hospital, 7006 Trondheim

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

284

DIREKTE REPARASJON AV BUEDEFEKT Gøthesen Ø.J., Indrekvam K., Bråten S. Ortopedisk klinikk/Helse Bergen, Kysthospitalet i Hagevik, 5217 Hagavik. Bakgrunn/metode: Vi har etterundersøkt 33 pasienter ved Kysthospitalet i Hagevik, som i perioden 1997-2005 ble operert for defekt i pars interarticularis, med direkte reparasjon og bentransplantat. Av disse ble 16 operert med Morscher-skruer, 16 med kanylerte AO 4,5mm titanskruer ad modum Buck, og en pasient fikk først Morscher-skruer, men måtte reopereres og fikk da titanskruer. Etterundersøkelsen er basert på gjennomgang av pasientjournaler, røntgenbeskrivelser og det kommende ryggregisterets spørreskjema, som bl.a. inneholder Oswestry disability index (ODI), EQ-5D-index og VAS. Operasjonsmetoden er først beskrevet av J.E. Buck i 1970, og består av en direkte reparasjon av pars interarticularis med bentransplantasjon og skruer. Ved Kysthospitalet i Hagevik brukte man først Morscherskruer, men gikk etter hvert over til å bruke kanylerte AO 4,5mm titanskruer. Titan gir mindre artefakter ved evt MR-undersøkelse og hevdes å ha osteoinduktive egenskaper. Titanskruene blir vanligvis ikke fjernet. Pasientene var mellom 13 og 45 år, med gjennomsnittsalder på 25,7 år. Karakteristisk for pasientenes plager var kroniske lave ryggsmerter med ingen eller bare periodevis utstråling til underekstremitetene, uten nevrologiske utfall. Radiologiske utvelgelseskriterier var spondylolyse med ingen/minimal (<10mm) spondylolistese, og ingen/minimal degenerasjon i mellomvirvelskiver. Lumbal ortose ble forsøkt hos noen av pasientene preoperativt uten tilfredsstillende effekt. Postoperativt anbefalte man lumbal ortose under aktivitet i 3-6 mnd. Morscherskruer ble fjernet etter synlig tilheling på røntgenbilder med skråopptak (6-12mnd postop). Titanskruene ble ikke fjernet. Resultater: Blant de 33 pasientene var en pasient flyttet fra Norge og ikke mulig å få tak i. Det ble sendt ut 32 skjemaer og 22 pasienter har til nå returnert. Flere svar er i skrivende stund underveis. Vi forventer å komme opp i en svarprosent mellom 80 og 90. Foreløpige resultater gir gj.snverdi for Oswestry disability index på 15,4% (SD 13,0), EQ-5D-index på 0,83 (SD 0.162), EQ-5D VAS på 75,8 (SD 22,9). Av disse 22 pasientene svarer 17 pasienter at de har hatt ”stor nytte” og en pasient ”litt nytte” av operasjonen (til sammen 82%), og 18 av 22 er i arbeid eller studier. Fire er på attføring. En av disse fire pasientene har senere fått diagnosen Bekhterev. De som er operert med titanskruer, scorer i gjennomsnitt noe bedre enn de som er operert med Morscherskruer, både på Oswestry disability index og EQ-5D index/VAS. Metoden er av begrenset omfang og med lav komplikasjonsrate. Vår oppfatning er at dette er en god metode dersom den blir brukt på riktig indikasjon, og vi foretrekker titanskruer.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

285

NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR RYGGKIRURGI, - BAKGRUNN OG FREMDRIFT Ingebrigtsen T 1, Solberg T 2, 3, Skau PA 2, Nygaard ØP 4, Brox JI 5, Hellum C 6, Fønnebø V, 7, 8 Berntsen G

7, 8

Ortopedi

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

286

EN NY OPERASJONSMETODE FOR SPINAL STENOSE. FØRSTE ERFARINGER MED X-STOP. Hasting Ø. Ortopedisk avdeling, Martina Hansens Hospital, p.b.23, 1306 Bærum Spinal stenose gir smerter og/eller nummenhet i underekstremitetene på grunn av kompresjon av nerverøttene. Et klassisk symptom er at plagene øker med ekstensjon og lindres ved fleksjon. Plassforholdene i spinalkanalen bedres ved fleksjon (kyfosering), men det er avhengig av at aktuelle skivenivå, vanligvis ett eller to, er bevegelig. Dette fenomenet benyttes av X-stop, en titansylinder som settes inn mellom processus spinosi og utøver distraksjon. Dermed oppnår man en kyfosestilling som beholdes uansett pasientens posisjon og symptomene blir borte. I løpet av 1,5 år, fra desember 2004 til april 2006 ble det satt inn 11 X-stop hos 8 pasienter på Martina Hansens Hospital. Intensjonen var først og fremst å bruke det ved pasienter med mye co-morbiditet. (I samme periode ble det utført 130 vanlige rene dekompresjoner.) Gjennomsnittlig alder var 74 år (65-80) på operasjonstidspunktet. 1 pasient var i ASA gruppe 1, 3 i gruppe 2 og 4 i gruppe 3. En pasient hadde degenerativ spondylolistese grad 1 (9mm). En pasient døde i oppfølgingsperioden etter 3 månederskontroll. Han var da noe verre enn før inngrepet. For de øvrige, etter observasjonstid på 5 – 18 mnd. (gj.snitt 7,8 mnd) er 5 fornøyd/meget fornøyd med resultatet (62,5%) med symptomfrihet eller minimale symptom. Alle opplevde symptomlindring rett postoperativt og de 3 med tilbakefall fikk det før 6 ukers kontroll. 2 av de mislykkede var i ASA 3, og en i gruppe 1. Årsaken til de mislykkede operasjonene blir diskutert. Osteoporose må ikke overses. Betydelig degenerativ rygg er mer problematisk. Det kan synes som om de noe ”yngre” profitterer mest på X-stop.

– stop plassert mellom processus spinosi.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

287

ERFARINGER MED KIRURGISK BEHANDLING AV COLUMNAMETASTASER VED RADIUMHOSPITALET.

Bakgrunn. De fleste pasienter med symptomgivende metastaser i columna behandles med stråleterapi. Noen få av dem opereres. Hos mange er det behov for rask avklaring om hvilken behandling som skal igangsettes. Vaktberedskap for kirurgisk behandling av columnametastaser startet ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet 01.06.2005. Pasienter og metoder. Ved henvisning til ortoped registreres det prospektivt varighet av nevrologisk utfall, Frankel grad (A-E) og funksjonsstatus (Karnofsky) pasienter hadde før utvikling av de aktuelle symptomene og ved innleggelse. I perioden fra 01.06.05 til 31.05.06 ble 122 pas. vurdert av ortoped, 23 av disse ble operert. Oppfølging er gjort ved gjennomgang av journaler retrospektivt. Median alder 67 år, 12 kvinner og 11 men. 6 pasienter ble operert samme dag som det ble besluttet om å operere, 2 operert neste dag, 13 pas. ventet 2 eller flere dager på operasjon og hos 2 pas. er det ukjent. 17 operasjoner ble startet mellom kl. 8.00 0g 16.00, 5 mellom 16.00 og 21. 00, 1 pasient operert om natta. Hos 2 pasienter forverret Frankel grad seg fra D til C mellom første registrering og operasjon, en av disse ble operert samme dag som beslutning ble tatt og en ble operert neste morgen. Preoperativ Frankel grad var C hos 9 pas., D hos 8 pas., E hos 6 pas. Gjennomsnitt Karnofsky score før utvikling av de aktuelle symptomer var 85 og ved innleggelse 50. 16 pas. ble operert i thorakal columna, 7 i lumbal columna. Det er gjort 5 laminectomier uten fiksasjon, 17 fiksasjoner med bakre tilgang og 1 fiksasjon med fremre tilgang. Gjennomsnitt op. tid var 147 min og gj. blødning 1200 ml. Resultater. Komplikasjoner: 3 dura rift, 1 postoperativ blødning som førte til forverring av nevrologi og reoperasjon, 1 overfladisk sårinfeksjon behandlet med peroral antibiotika og 1 dyp infeksjon (ikke fiksasjon) behandlet med antibiotika. Overlevelse: 6 pasienter døde innen 6 uker postoperativt, 1 etter 8 uker, 1 etter 14 og 1 etter 15 uker. 14 pas. er i live per 01.08.06. Gjennomsnitt observasjonstid på disse er 27 uker. Kun 8 pas. er kontrollert ved pol. DNR. Frankel gr. hos pas. som levde ≥ 6 uker: preoperativt postoperativt Grad C 8 pasienter 2 pas. Grad D 4 pas. 3 pas. Grad E 5 pas. 8 pas. Ukjent 2 pas.

Karnofsky status hos pas. som levde ≥ 6 uker*: Status før utvikling av de aktuelle 83 symptomene (gjennomsnitt): Status ved innleggelse (gjennomsnitt): 51 Beste registrert status etter operasjon: 64 * p.o. status er ukjent hos 3 pasienter

Diskusjon. Columnametastaser fører til dramatisk forverring av funksjonsnivå hos kreftpasienter. Forutsatt riktig indikasjonsstilling er kirurgi en effektiv behandling for å bedre gangevne og funksjonsnivå hos disse pasientene. Dette er resurskrevende behandling. Denne type kirurgi skal fortrinnsvis foregå på dagtid (med få unntak). Etter klinisk vurdering kan hastegrad på operasjon settes opp med tilfredsstillende pålitelighet. Vurdering av forventet levetid, indikasjon til kirurgi og nytteverdi av behandlingen er fortsatt en utfordring. Det er behov for større prospektive studier.

Ortopedi

Olga Zaikova, Sigmund Skjeldal, Gunnar Follerås, Ole-Jacob Norum Kirurgisk klinikk 1, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Montebello Anders Walløe, Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus Roger Sørensen, Rolf Riise, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Gaustad

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

288

ERFARINGER MED BRUK AV B-TWIN VED PLIF-PROSEDYRER. Nordaas S. Skoglund A. Ortopedisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, 2418 Elverum. Bakgrunn/Innledning: PLIF er en biomekanisk gunstig måte å gjøre ryggfusjon på. Hvis en bruker overbroende isodense benbroer mellom endeplatene som kriterium så har det vært vanskelig å dokumentere solid fusjon med ”stand alone devices”. B-Twin er et relativt nytt system som i følge utviklerne har gitt dokumentert tilheling uten bakre fiksasjon i tilfeller uten preoperativ patologisk instabilitet (1). Hensikten vår med denne studien var å finne ut om vi kunne reprodusere tilsvarende gode resultater og på den måten begrense traumatiseringen av muskulatur som vanligvis er nødvendig ved tradisjonell bakre fiksasjon. Pasienter og metode: Fra september 03 til mars 05 har vi operert 15 pasienter med B-Twin implantat. Alle pasientene blei preoperativt grundig informert om at dette var en ny metode, og at reoperasjon med bakre fiksasjon kunne bli nødvendig ved manglende tilheling. 11 av pasientene er operert i et nivå, 10 i L5-S1 og 1 i L4-L5. 4 pasienter er operert i både L4-L5 og L5-S1 nivå. Gjennomsnittsalder var 45(31-60). Det var 10 kvinner og 5 menn. Indikasjonene har vært kombinasjon av degenerativ skivelidelse og prolaps eller stenose i samme nivå med overvekt av ryggsmerter og varierende grad av utstrålende symptomer. Pasientene har fylt ut skjema for smertelokalisasjon, VAS-skala og ODI preoperativt og 6 uker og 3, 6, 12 og 18 måneder etter operasjonen. Røntgen L-S-columna er utført 6 uker og 6, 12 og 18 måneder etter inngrepet. Resultater: 13 av pasientene har vært til 12 måneders kontroll. Av de 2 som mangler er den ene falt ut, mens den andre er reoperert. Det er foreløpig 2 pasienter som er reoperert henholdsvis ca 12 og 18 mnd etter primæroperasjonen, med instrumentell bakre fiksasjon med posterolateral beingrafting pga økende plager og manglende tilheling. De 13 pasientene som er fulgt opp på planlagt måte i 12 måneder hadde preoperativt en gjennomsnittlig ODI på 36%. Etter 12 måneder var denne falt til 22%. Preoperativ VAS på ryggsmerter var for de samme 13 pasientene på 54 (0-100). Denne var etter 12 måneder falt til 27. For utstrålende smerter var tilsvarende preoperative VAS på 35. Den var etter 12 måneder falt til 18. Diskusjon: Etter å ha fulgt opp disse pasientene har vi erfart at det er svært vanskelig å få gode nok røntgenbilder til sikker evaluering av tilheling i de fusjonerte nivåene. Vi har opplevd å bedømme et nivå som tilhelt ved en kontroll for så ved neste å se at det likevel ikke var tilfelle. Hos de 2 reopererte er det hovedsakelig klinisk forverring som har ført til reoperasjon og peroperativt funn av bevegelighet i 2 av de 3 aktuelle nivåene. Etter at denne pilotstudien foreløpig har vist betydelig høyere rate av manglende tilheling enn det utviklerne av implantatet har erfart har vi valgt å avslutte vår bruk av B-Twin til tross for bra kliniske resultater så langt. 1. Folman, Lee, Silvera, Gebstein. Journal of Spinal Disorders and Technics Vol.16, no.5. pp.455-460.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

289

Liavaag S.1, Stiris M. 2, Lindland E.3, Enger M. 4, Brox JI 5, Svenningsen S. 1 1Ort.avd Sørlandet Sykehus serviceboks 605,4809Arendal, 2 Rtg.avd. Aker Universitetssykehus Trondheimsv.235, 0514 Oslo 3 Rtg.avd. Sørlandet Sykehus serviceboks 605 4809 Arendal, 4 Ullevål USH, Ort.senter, Skadeavd., Legevakten Storgaten 40, 0182 Oslo 5 Ort.avd. Rikshospitalet 0027 Oslo Bakgrunn: Det pågår i Norge en randomisert prospektiv studie av pasienter med første gangs traumatisk skulderluksasjon. De randomiseres til immobilisering med armen i enten innadrotert(inn) eller utadrotert(ut) stilling i tre uker. Noen av pasientene blir også undersøkt med computer tomografi(CT), magnet resonans tomografi(MR)og MRartrografi(Mra). Utvalg og metode: Fra Legevakten i Oslo rekrutteres pasienter til undersøkelse med CT, MR og MRa. Alle undersøkelser gjøres ved rtg.avdelingen på Aker sykehus. Bildene tolkes av en røntgenlege(MS) som ikke vet hvilken behandlingsgruppe pasientene er i. Senere blir målinger på de samme bildene utført av lege(EL) ved røntgenavdelingen på Sørlandet sykehus i Arendal. Det blir forsøkt å undersøke pasientene første gang innen 10 dager etter skaden. Ved første gangs undersøkelse gjøres CT og MR. Blod i leddet gir da en”autoartrografi” effekt ved MRus . Etter avsluttet behandling med immobilisering gjøres det en ny MR undersøkelse, men da med kontrastmiddel intraartikulært(MRa) Resultater: Av 22 pasienter i første undersøkelse uteble 2 til andre undersøkelse. Første undersøkelse ble utført i gjennomsnitt etter 8 dager (95 % KI 7-10). Nesten alle ble undersøkt med MRa innen 4 til 6 uker etter skaden(95 % KI 29-39). Ved CT hadde 18 av 22 Hill Sachs lesjon hvorav 12 ble gradert som stor. Benet Bankart fant vi hos 6 av 22 pasienter. Andelen med Bankart lesjon var ved MR 15/22 (68 %). Kapselskade ble påvist hos 18(82 %) av pasientene ved MR. HAGL (Humeral avulsion of the glenohumeral ligament) ble funnet hos 13 av 22 dvs.(59 %). IGH (Inferior glenohumeral ligament) ruptur var det hos 12(54 %) av pasientene. HAGL og IGH fordelte seg nesten likt i ut og inn gruppa. Ved MRa var antall Bankart skader sunket fra 15(MR) til 9. Imidlertid fant man labrumskade i form av ALPSA(anterior labroligamentous periostal sleeve avulsion)hos 4 pasienter og GLAD(glenolabral articular disruption) hos en pasient. Ved MR artrografi fant man kun HAGL lesjon hos 2 av 20 pasienter (10 %). Konklusjon:I denne undersøkelsen var det lavere andel pasienter (68 %) med ordinær Bankart skade enn det som vanligvis(>90 %) angis i litteraturen. Det var en overraskende stor andel av pasientene som hadde kapselskade i form av HAGL/IGH lesjon på MR. Det kan synes som om de fleste av disse kapselskadene tilheler innen 4 til 6 uker etter skaden. Vi har ikke funnet dette beskrevet i litteraturen tidligere. Vårt materiale er foreløpig lite og vi er derfor forsiktige med å trekke noen slutninger.

Ortopedi

UNDERSØKELSE MED CT, MR OG MR ARTROGRAFI ETTER FØRSTE GANGS TRAUMATISK SKULDERLUKSASJON.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

290

FOREKOMST AV SKULDERLUKSASJONER I NORGE FORELØPIGE RESULTATER Liavaag S 1, Svenningsen S 1, Brox JI 2, Enger M 3, Soldal L 4 1Ort.avd Sørlandet Sykehus serviceboks 605,4809Arendal 2 Ort.avd. Rikshospitalet 0027 Oslo 3 Ullevål USH, Ort.senter, Skadeavd., Legevakten Storgaten 40, 0182 Oslo 4 Bergen kommunale legevakt Vestre strømkaien 19 5008 Bergen Bakgrunn:Skulderluksasjon er den hyppigst forekommende leddluksasjon av store ledd hos mennesker. Omtrent 95 % er fremre skulderluksasjon. Hovelius har tidligere gjort incidensstudier i Sverige. Det er ikke gjort liknende større studier i Norge. I mars i år startet vi en landsomfattende registrering av alle skulderluksasjoner som behandles ved sykehus og større legevaktsentraler i Norge. Målet er å få til en omfattende epidemiologisk undersøkelse med kartlegging av forekomst av førstegangs luksasjoner, reluksasjoner og fordeling av ulike typer luksasjoner. Flere andre viktige data registreres også, slik som skadeårsak, forekomst av ledsagende skade, sykemelding og om pasienten er operert eller venter på operasjon. Utvalg og metode: Alle sykehus og større legevaktssentraler er invitert med på undersøkelsen og alle unntatt fire har sagt seg villig til å delta. Pasientene blir registrert på et standardisert skjema. Det registreres om luksasjonen er påvist ved røntgenundersøkelse før reponering eller om den er reponer før innkomst til sykehus institusjon. Tid fra skade til reposisjon blir registrert. Pasientene får senere tilsendt to sykdomsspesifikke livskvalitets spørreskjema. Forekomst av reluksasjon samt vurdering av skulderfunksjon blir da registrert. Pasientene vil bli fulgt opp med senere undersøkelser etter et to og fire år. Det vil også bli innhentet data fra røntgenavdelingen på alle sykehus og deltagende legevaktssentraler for å sammenligne registrert forekomst i samme periode. Luksasjoner ved de større skisentra vil også bli registrert. Resultater Vi har fått inn data fra 25 behandlingsintitusjoner. Fra 1. mars til 22. august 2006 ble det registrert 184 pasienter. Det var 101(54.9 %) første gangs luksasjoner og 81(44 %)flergangs luksasjoner. Det var 21(11.4 %) i gruppen 3 til fem luksasjoner og 19(10.4 %) i gruppen mer enn fem luksasjoner. Hos to pasienter var ikke antall angitt. Kun 20 pasienter(10.9 %) var reponert før innkomst til sykehus eller legevakt. Tid fra skade til reponering var i gjennomsnitt 9 timer Den varierte fra øyeblikkelig etter skaden til 17 dager(95 % KI 3-15 t ). Diagnosen var verifisert med røntgen før reponering hos 159(86.4 %) I gruppen 3 til 5 luksasjoner var 4 av 21 pasienter (19 %) planlagt operert. Av 19 pasienter med mer enn 5 luksasjoner var fire(20 %) planlagt operert. Konklusjon: Oppfølging og registrering på de ulike sykehus og legevakter synes å fungere fint. Vi håper å få med de fire sykehusene som ikke har kunnet så langt.. Dataene vil bli sammenlignet med registreringer på røntgenavdelinger i samme periode. Forholdet antall luksasjoner og planlagt operasjon vil bli undersøkt nærmere.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

291

5 ÅRS OPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR ØVRE LABRUMSKADE I SKULDER.

Behandling av øvre labrumskader(SLAP) er omdiskutert. Det er uenighet om degenerative avløsninger bør repareres og om SLAP skader hos pasienter over 40 år i det hele tatt bør stabiliseres. Ved isolerte SLAP skader har vi ved LDS valgt å stabilisere labrum uavhengig av alder og årsak til skaden. For å kunne vurdere verdien av behandlingen er pasientene fulgt prospektivt. Materiale og metode: Fra 1998 – 2001 ble 117 pasienter operert med fiksasjon av øvre labrum(120 skuldre). Totalt er 109 pasienter(112 skuldre) inkludert. Elleve pasienter var tidligere operert med acromionreseksjon. 59 % av pasientene hadde subacromial smerte preoperativt. Det ble påvist supraglenoidal cyste i 11 (9,1 %) skuldre. Tjuefire pasienter var langtids sykmeldt preoperativt. Uavhengig observatør utførte ved 2 års kontroll klinisk undersøkelse og Rowe score. Pasientene fylte selv ut i hvilken grad de var fornøyd med resultatet. Etter 5 år ble pasientene på ny kalt inn til tilsvarende undersøkelse. Totalt er 96 pasienter (98 skuldre) undersøkt klinisk etter 5 år. Sju pasienter er telefonintervjuet og sju pasienter har det av ulike årsaker ikke lykkes oss å få etterundersøkt. Total oppfølgingsandel på 94 %. Median alder i materialet var 43 år(range 20-66), 39 kvinner og 70 menn. Oppfølgingstiden var 63 mnd (48-97). Resultat: Gjennomsnittlig Rowe-score var preoperativt: 61.7(34-93), ved 2 år: 90.5(41100) og ved 5 år 91.5(29-100). Endringen fra preoperativ score til score ved 2 år og til 5 år er begge signifikante (p<000.1) Når det gjelder pasientfornøydhet rapporterte 83.0 % excellent /good ved 2 års kontroll, mens det ved 5 års kontroll var 83,9 % excellent/good. Tolv pasienter (10.7 %) er innen 5 års kontroll reoperert : Fire pasienter med acromionreseksjon, to med refiksasjon av SLAP, tre med bicepstenodese, to med artroskopisk kapselutløsning og en med supraspinatussutur. Av de 24 preoperativt langtids sykmeldte er 23 tilbake i arbeid. Pasienter over 40 år har større grad av både pre-og postoperativ smerte subacromialt, men alder har ingen betydning for Rowe score og pasientfornøydhet. Konklusjon: Operativ stabilisering av pasienter med SLAP skader gir gode langtidsresultater uavhengig av alder og preoperativ sykmelding. I løpet av 5 år hadde 10,7 % av pasientene behov for re-operasjon. Forklaringen på den signifikante bedring i Rowe score kan skyldes den operative stabiliseringen av labrum, pasientens forventning til inngrepet, rehabiliteringen eller mest sannsynlig en kombinasjon av disse. Alternativene til å stabilisere labrum er konservativ behandling, acromionreseksjon alene eller bicepstenodese initialt. Det foreligger så vidt vi vet ikke noen studier som har undersøkt effekten av slik behandling. For å kunne vurdere om andre behandlingsmåter vil kunne gi like gode eller bedre resultat, må det gjøres randomiserte studier.

Ortopedi

C P Schrøder, Ø Skare, E Gjengedal og G Uppheim Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS)

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

292

ARTROSKOPISK OSTEOSYNTESE AV INTRAARTIKULÆR GLENOID FRAKTUR. CASE RAPPORT Meknas.K , Knutsen Gunnar. Ortopedisk avd.UNN Intraartikulære glenoid frakturer er uvanlig skade som utgjør ca 10 % av scapula frakturer. 90 % av disse frakturer er ubetydelig dislosert og kan behandles konservativt. Ved affeksjon av 25 % av ledd flate er åpen reponering og skrue fiksasjon indisert. Vår pasient er en 46 år gammel man, overviktig, Fall trauma mot ve skulder 050806. RTG og CT påviste intraartikulær fraktur som omfatter 30 % av ledd flate med 10 mm diastase. Pasienten ble operert med artroskopisk reponering og fiksasjon med Richards skruer komplikasjons fritt.

Program Sider

26-09-06

16:46

23-27 oktober 2006

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

293

MIKROTENOTOMI. - ER DEN EFFEKTIV VED LATERAL EPIKONDYLIT ?

Bakgrunn Tendinitter er en kjent lidelse i klinikken, en bestemt form for tendinitt er lateral epikondylitt. Det er påvist angio-fibroblastiske forendringer i senen ved epikondylitter. Det er beskrevet over 40 ulike behandlings metoder for tennisalbue. Bl.annet flere kirurgiske metoder og de fleste baseres på ekstensor sene release. En del komplikasjoner er beskrevet etter kirurgiske inngrepp. En ny metode er publisert ganske nylig fra USA. Den baserer seg på mikrotenotomi ved hjelp av ” Bipolar Radiofrequency ” Detta antas å stimulere angiogenetiske vekstfaktorer, hvilket setter i gang en naturlig tilhelings prosess i senen uten å endre de anatomiske eller dynamiske forhold. Metode Studien er en prospektiv randomisert undersøkelse der 20 pasienter med kronisk lateral epikondylitt ble inkludert. 10 pasienter ble operert med ekstensor sene release, og 10 pasienter med mikrotenotomi. Alle pasienter ble undersøkt med MR og IR termografi bilder preoperativ og 3 måneder post operativ. VAS og Mayo Elbow Performance Score ble brukt for evaluering av smerte og funksjon. Det ble brukt Yamar Dynamometer for evaluering av styrke både pre - og post operativt. Per i dag har man en 3 måneders oppfølgningstid. Resultat Mikrotenotomi gruppen viste signifikant smerte reduksjon p<0,01, og raskere tilbakegang til arbeidslivet. Mayo Score viste også signifikant bedring av hverdaglige aktiviteter. Pasienter viste en høy grad av tilfredsstillelse. Ingen komplikasjoner ble registrert. Konklusjon Mikrotenotomi kan være en trygg og effektiv metode for behandling av epikondylitt. Operasjonstid og rehabiliterings tid er kortere sammenlignet med sene release. Metoden bevarer anatomiske forhold, og er også en annen behandlingsmulighet ved f.eks patellar-, akilles sene-, og ev rotator cuff tendinitt. Større studie med lengre oppfølgnings tid anbefales for nærmere kartlegging.

Ortopedi

Kahled Meknas Ortopedisk avd. UNN

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

294

BENVEKST ETTER REPLANTASJON AV FINGRE HOS BARN Haugstvedt J-R, Hetland KR, Røkkum M Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avd., Rikshospitalet, Oslo Bakgrunn: Fra 1983 til 2000 replanterte vi 67 fingre hos 47 barn. Målet med denne studien var å se på bentilveksten etter en vellykket replantasjon av finger hos et barn. Metode: Pasientene ble innkalt til etterundersøkelse i 2005 og 2006. De pasienter som hadde fått gjort en artrodese i DIP leddet i forbindelse med replantasjonen ble ekskludert. Vi registrerte antall arterieanastomoser som var utført (1 eller 2). Fiksasjonsmetoden for all osteosyntese var pinner (”K-wires”). Hos noen pasienter ble det gjort en temporær transfiksasjon av et fingerledd. Ved oppfølgende kontroll ble det tatt røntgenbilder (front og side) av den replanterte finger samt av den tilsvarende finger på den ikke-skadede hånden. Lengden av den distale falangen ble målt på begge fingre. Dersom det ikke var kontrakturer eller fleksjonsstilling i noen ledd, så ble lengden målt på frontbildet. Ved kontrakturer ble lengden målt på sidebildet. Alle målinger ble gjort direkte på digitalbildene (i PACS) ved hjelp av verktøy tilgjengelig i bildeprogrammet. For statistiske analyser benyttet vi Wilcoxon Test. Resultat: I denne oppfølgende studien 9-16 år etter replantasjon av fingre hos barn, fant vi at veksten av en falang distalt for amputasjonsnivået var mindre (p<0,05) enn veksten av tilsvarende knokkel på den ikke-skadede siden. Konklusjon: Bentilveksten i en replantert finger hos et barn er redusert i forhold til bentilveksten i en ikkeskadet finger.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

295

MANGLENDE TILHELING ETTER DISTAL RADIUSFRACTUR. John Williksen. Ort. Avd. St. Olavs Hospital.

Vår pasient er en 79 år gammel kvinne som ved juletider 2005 pådro seg en distal radiusfractur og som ble konservativt behandlet. Etter at hun fjernet gips hadde hun fortsatt store smerter og hun ble søkt inn til fjerning av distale ulna da man mente at hovedproblemet satt her. Ved klinisk undersøkelse fant man imidlertid at p.max for smerter var over radiocarpalleddet og at det var en viss grad av bevegelighet i fracturen. Rtg. viste at det forelå manglende tilheling i fracturen. Hun ble derfor operert med dorsal tilgang over radius, corticospongiøst bengraft fra crista samt en dorsal plate. Hun er nå i bedring. Manglende tilheling ved distale radiusfracturer er som nevnt en meget sjelden tilstand. I en studie av Watson-Jones som omfattet 3199 fracturer fant man 1 non-union. Anbefalt behandling er osteosyntese med bengraft og plate. Det største problemet kan være å gjenopprette lengden samt fiksasjon ved svært små fragmenter. Salvageprosedyre kan være håndleddsartrodese.

Ortopedi

Distal radiusfractur er som kjent en av de vanligste tilstandene innen ortopedi. Manglende tilheling etter en slik fractur er imidlertid en meget sjelden tilstand.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

296

KONSERVATIV BEHANDLING AV DISTALE RADIUSFRAKTURER. EN SAMMENLIGNING AV TO GIPSEMETODER. Wik T S, Aurstad Å T, Finsen V Ortopedisk avdeling, St Olavs Hospital, 7006 Trondheim Introduksjon: Distale radiusfrakturer utgjør omtrent 20 % av alle bruddskader. Det er ikke enighet om behandlingen, og det er lite vitenskaplig bevis som støtter valg av behandling. De fleste Colles frakturer behandles fortsatt konservativt med reposisjon og gips. Hvilken type gips man legger etter reponering varierer mellom ulike sykehus. Ved vår avdeling har vi brukt en dorsal laske som forsterkes til sirkulær gips etter ti dager. Vi har vært lite fornøyd med de røntgenologiske resultatene. Formålet med denne studien var å undersøke om en sirkulær gips holder bedre på reposisjonsstillingen enn en dorsal laske. I tillegg ville vi sammenligne hyppighet av komplikasjoner ved de to gipsemetodene. Materiale og metode: Vi inkluderte 72 kvinner over 50 år med Colles fraktur etter lavenergi traume hvor reposisjon og konservativ behandling med gips ble funnet indisert. De ble randomisert til to grupper: 34 pasienter fikk sirkulær gips etter reposisjon og 38 pasienter fikk dorsal laske som ble forsterket til en sirkulær gips etter ti dager. Pasientene ble kontrollert første dag, ti dager og fem uker etter skaden. Første og tiende dag markerte de smerteopplevelse siste døgn på en VAS-skala(0=ingen smerte; 100=verst tenkelige smerte). Pasientene noterte også antall smertestillende tabletter de inntok de første ti døgn. Bruddet ble røntgenkontrollert rett etter reposisjon og ved kontrollene ti dager og fem uker etter reposisjon. Resultater: Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig dorsal vinkel, radial helningsvinkel, eller radial forkortning mellom de to gruppene ved noe tidspunkt. Opererasjon på grunn av redislokasjon ble utført hos 7 av de 34 pasientene immoblisert med sirkulær gips og hos 4 av de 38 med dorsal laske (p=0,39). Gruppen som fikk sirkulær gips anga høyere smerteopplevelse på VAS-skalaen første døgn, 50 vs 41 (p=0,16). Etter ti dager var VAS 23 i begge gruppene. Pasientene som fikk dorsal laske hadde et høyere inntak av smertestillende (p= 0,14). Antallet endringer av gipsen var likt i de to gruppene. Diskusjon: Bruk av sirkulær gips etter reponering av radiusfrakturer gir ikke bedre radiologisk resultat enn bruk av dorsal laske. Det er heller en tendens til at flere med sirkulær gips må opereres pga redislokasjon. Det er ikke forskjell i komplikasjonsforekomst mellom de to gipsemetodene. Konklusjon: Om en velger sirkulær gips eller dorsal laske etter reponering av Colles fractur ser ut til å være uten betydning både for det radiologiske resultatet og for pasientenes subjektive besvær.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:46

Side 5

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

297

VURDERING AV ET AKTIVT REHABILITERINGSPROGRAM PÅ RISIKO FOR OSTEOPOROTISKE BRUDD OG LIVSKVALITET HOS OSTEOPOROSEPASIENTER MED RADIUSFRAKTUR - EN PILOTSTUDIE.

INNLEDNING: Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder forekomst av brudd og osteoporose. Det er i økende grad blitt fokusert på aktiv rehabilitering som en av de viktigste faktorene når det gjelder å forebygge osteoporotiske brudd. Type trening, samt frekvens og varighet av aktiviteten som er nødvendig, er imidlertid fortsatt høyst usikkert. Hovedhensikten med denne pilotstudien var å evaluere et aktivt rehabiliteringsprogram på risiko for osteoporotiske brudd, samt livskvalitet for osteoporosepasienter med radiusfraktur. MATERIALE og METODER: Seks kvinner (60,6 ± 6,4 år) med radiusfraktur og lav benmineraltetthet (BMD) (t-score <-1,5) ble inkludert. Intervensjonen bestod av tre måneders aktiv rehabilitering (2 x 60 minutter/uke). Pre- og posttest inkluderte måling av antropometriske data og BMD med dobbel røntgen absorpsjonsmetri (DXA), funksjon med 6 minutters gang test (6MWT), aktivitetsnivå med PASE, samt livskvalitet med SF-36. Sammenligninger mellom pre- og posttest ble gjennomført med Wilcoxon Signed Ranks Test. RESULTATER: Vi fant en økning i BMD i femur neck (1,9 %) og femur trochanter (2,5 %) fra pre- til posttest (p<0,05). Ingen signifikante forskjeller ble funnet i noen av de andre målestedene. På 6MWT forbedret deltakerne sin ganglengde med 25 meter og selvrapportert smerte ble redusert med 12,5 mm. Endringene i de åtte deltestene av SF-36 varierte fra -1,7 til 8,3 poeng hvor de høyeste scorene ble oppnådd på fysisk rolle og fysisk funksjon. Sammenlignet med et norsk normalmateriale, hadde våre deltakere høyere score på emosjonell rolle (94,4 ± 10,1 versus 74,5 ± 38,5) (p<0,05) og tendens til høyere score på fysisk rolle og sosial funksjon. KONKLUSJON: Endring av BMD i hoften kan tyde på at intervensjonen har hatt en større effekt på hofte enn på rygg, armer og helkropp. Det var en tendens til bedret funksjon og livskvalitet etter intervensjonen. Inklusjon av flere pasienter og lengre intervensjon er nødvendig for å kunne undersøke den reelle effekten av aktiv rehabilitering på risiko for brudd og livskvalitet.

Ortopedi

Torstveit MK, Hakestad, KA, Axelsson Å, Høglund, JB, Nordsletten L, Risberg, MA. NAR, Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo og NIMI, Ullevål stadion, Pb 3843 0805 Oslo

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

BEHANDLING AV SKAFOIDFRATURER. MOHR E, VALEN B, NYGÅRD Y. ORTOPEDISK SEKSJON, HAUGESUND SJUKEHUS, 5504 HAUGESUND. MATERIALET BESTÅR AV 209 PASIENTER FRA VÅR SEKSJON, FRA 1987 TIL 2004. 74.2 % VAR MENN OG 25.8% VAR KVINNER. GJENNOMSNITTSALDEREN VED SKADETIDSPUNKTET VAR 33,9 ÅR. SOM PRIMÆR KONSERVATIV BEHANDLING BLE DET BRUKT GIPSING, 2,1 MÅNEDER I SNITT. PRIMÆR OPERASJONSMETODE VED FOR STOR DIASTASE VAR ÅPEN REPONERING OG SKRUEFIKSERING. BEN-TRANSPLANTASJON BLE BRUKT VED FORSINKET ELLER MANGLENDE TILHELING . VI HAR INFORMASJON OM SLUTTRESULTATET HOS 204 PASIENTER. Tidlig immobilisering med gips gav tilfredsstillende tilheling hos 148 av 169 pasienter (87.6%). Av de resterende 21 ble 20 pasienter senere opererte med tilheling hos 18. En pasient ble senere reoperert uten tilheling. 11 pasienter ble opererte halvakutt som primærbehandling pga. stor feilstilling og ni med tilheling (81,8%). To er senere reopererte med tilheling. 24 pasienter gikk flere måneder med oversett fraktur, enten fordi pasienten selv ignorerte skaden eller fordi skaden i første omgang ble feilvurdert. 16 av desse pasientene fikk senere gips og da etter gjennomsnittlig 6,1 måneder, resten gikk hele tiden uten gips. Dette resulterte i tilheling hos bare fem av de 24 (20.8%). 15 paieneter i denne gruppe ble senere opererte med tilheling hos 11 og en pasient ble deretter reoperet med tilheling. Totalt 35 pasienter ble opererte for forsinket eller manglende tilheling. Totalt ble 46 pasienter opererte og hadde gjennomsnittsalder 24.9 år ved skadetidspunktet. Disse ved ved skadetidspunktet signifikant yngre enn de uopererte (24,9 mot 36.8 år; p = 0,0001). Menn ble signifikant oftere opererte enn kvinner, (27,6% mot 7.70%; p = 0,003). DE 24 FRAKTURENE SOM PRIMÆRT BLE OVERSETT TRENGTE SIGNIFIKANT OFTERE OPERASJON SAMMENLIGNET MED DE 169 SOM UMIDDDELBART BLE GIPSET, (62.5% MOT 17.28%, P = 0,000). VED 38 AV 46 PRIMÆROPERASJONER (88,1%) BLE DET PÅVIST TILFREDSSTILLENDE TILHELING. DET ER UTFØRT 4 REOPERASJONER ETTER GJENNOMSNITTLIG 15,8 MÅNEDER. HOS 3 PASIENTER RESULTERTE DETTE I TILHELING MENS EN OPERASJON VAR MISLYKKET. 9 PASIENTER MED SYMPTOMFRI MANGLENDE TILHELING MOTSATTE SEG OPERASJON. SLUTTRESULTATET ETTER GIPSING OG/ELLER OPERASJON OG EVENTUELL REOPERASJON VAR TILHELING HOS 194 PASIENTER (94,1%).

298

Program Sider

26-09-06

16:46

Side 5

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

299

CMC 1 – ARTROSE: FORANDRET DASH-SCORE ETTER OPERASJON

Egnet dokumentasjon av operasjonsresultater bør være tilgjengelig for pasienter og henvisende leger. Som intern kvalitetskontroll følger vi opp alle pasienter som opereres dagkirurgisk for lidelser i overekstremitet med Disability of Arm, Shoulder and Hand – score (DASH). Her presenteres resultatene for artrose i tommelens carpo-metacarpal ledd (CMC 1). Materiale og Metode DASH er validert for kvantifisering av overekstremitet-status. Forandring på 10 poeng eller mer betraktes som klinisk signifikant. DASH-skjemaet består av 30 spørsmål som berører funksjon av og symptomer i overekstremitetene. Det regnes ut en poengsum fra 0 (best) til 100. Preoperativ DASH ble fortløpende registrert. 101 operasjoner på 93 uselekterte pasienter operert i tidsrommet 2002 - 2004 med median alder 60 år (44-78) ble inkludert. Operasjonsmetoder: Reseksjons-interposisjons-artroplastikk, n=96 og Artrodese trapeziummetacarp 1, n=5. Pasientene ble tilsendt nytt DASH-skjema postoperativt. 83 pasienter (89 %) returnerte skjemaet median 32 (12-52) måneder postoperativt. Det ble analysert 91 operasjoner (8 pasienter operert bilateralt). Resultater Preoperativ DASH: median 45 (4-74), postoperativ median 19 (0-83). Det tilsvarer en reduksjon på 26 poeng for kohorten CMC 1 – artrose. Individuelt fant vi en reduksjon på 18 poeng (mean). Postoperativ forandring i DASH-score på >= 10 poeng (minimal important change): reduksjon etter 63 av 91 (69 %) operasjoner, økning etter 4 av 91 (4 %). Det presenteres også postoperative forandringer av symptomer og ferdigheter gjennom analyse av utvalgte spørsmål i DASH-skjemaet. N=91 CMC 1 -artrose

Preoperativ 45

DASH Postoperativ 19

Forandring i DASH kohort individet -26 -18

Diskusjon Denne studien har kartlagt og kvantifisert pasientevaluerte resultater etter operasjon for CMC 1 – artrose: Vi fant en klinisk signifikant reduksjon av DASH-score for både pasientgruppen og individet. Med denne studien dokumenterer vi en postoperativ ”bedret” eller ”mye bedret” overekstremitet-status etter operasjon for CMC1 - artrose - iht. pasientenes egen vurdering. Resultatene kan brukes som uavhengig pasientinformasjon om operasjonsresultatene på vår avdeling og intern kvalitetskontroll.

Ortopedi

Hendryk Strunz, Øyvind Hagen Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

300

SAMMENHENGEN MELLOM DIABETES MELLITUS OG PREVALENSEN AV SYMPTOMATISK UNDEREKSTREMITETSISKJEMI SA Jensen1,2, LJ Vatten1, HO Myhre2, Inst. for Samfunnsmedisinske fag1, Inst. for sirkulasjon og billeddiagnostikk2, NTNU Målsetting: Å studere assosiasjonen mellom forekomsten av diabetes mellitus (DM) og prevalensen av symptomatisk underekstremitetsiskjemi. Metode: Fra 1995 til 1997 ble alle som var 20 år eller eldre og bosatt i Nord-Trøndelag invitert til å delta i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT2). Deltagerne svarte på to omfattende spørreskjemaer, og møtte til en klinisk undersøkelse. Spørsmålene om underekstremitetsiskjemi ble besvart av deltagere i alderen 40 til 69 år. Vi inkluderte i alt 9.405 menn og 10.343 kvinner som svarte på spørsmål om claudicatio intermittens (CI). Videre svarte 9.640 menn og 10.651 kvinner på spørsmål om kronisk kritisk iskjemi (KI) og ble inkludert. Forekomsten av diabetes mellitus ble kartlagt ved hjelp av et enkelt spørsmål. Logistisk regresjonsanalyse produserte aldersjusterte prevalens odds ratioer for sammenhengen mellom DM og CI/KI. Alle resultatene ble kontrollert for potensielle konfoundere. Resultater: Den aldersjusterte prevalens av CI var lik for menn (1,1%) og kvinner (1,2%). 0,24% av kvinnene og 0,26% av mennene hadde kronisk kritisk iskjemi. Selvrapportert frekvens av diabetes mellitus var lik i begge populasjonene og noe høyere blant mennene (2,8%, 95% konfidensintervall (k.i.) 2,5-3,1) sammenlignet med kvinnene (2,1%, 95% k.i. 1,8-2,4). DM var assosiert med høy forekomst av CI både hos menn (OR=2,8; 95% k.i.=1,45,8, P trend<,001) og kvinner (OR=3,8; 95% k.i.=1,9-7,6, P trend<,001). Blant deltagere med kronisk kritisk iskjemi var diabetes mellitus over 4 ganger vanligere enn blant dem uten KI (OR=4,4; 95% k.i.=1,8-10,5). Vi fant ingen sammenheng mellom blodverdier av ikkefastende glukose og prevalensen av CI, men høye blodverdier av HbA1c var vanligere blant dem med CI (ORmenn og kvinner=1,7; 95% k.i.=0,7-4,2, P trend=0,276). Justering for lipider, blodtrykk og røykevaner i multivariate analyser endret ikke noen av resultatene vesentlig. Diskusjon: Studien er en av de største uselekterte populasjonsbaserte undersøkelsene der forekomsten av både CI og KI er lik for begge kjønn. Diabetes mellitus viste en sterk positiv assosiasjon til forekomsten av symptomatisk åresykdom. Blant alle som var invitert til HUNT2 var forekomsten av selvrapportert diabetes mellitus lik for kvinner og menn (3,0%). Forekomsten i undersøkelsesgruppen var noe lavere og dette skyldes nok lavere alder sammenlignet med totalpopulasjonen i HUNT2. En lavere forekomst hos kvinner sammenlignet med mennene kan skyldes en høyere forekomst av ikke-diagnostisert DM hos kvinnene. Ikke-fastende blodglukose var ikke assosiert til forekomsten av CI, men høye blodverdier av HbA1c viste en svak positiv assosiasjon, selv om styrken i trendanalysene var for dårlig til å stadfeste dette. Forekomsten av KI var for lav til å utføre kjønnsspesifikke kalkulasjoner, samt analyser for blodverdiene av glukose og HbA1c. Konklusjon: Diabetes mellitus var sterkt positivt assosiert til en høy forekomst av både CI og KI hos begge kjønn. DM viste seg å være en selvstendig risikofaktor for symptomatisk åresykdom selv etter justering for potensielle konfoundere. Høye blodverdier av HbA1c var positivt assosiert til forekomsten av CI.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

301

INTRAARTERIELL TROMBOLYSE I PERIODEN 1995 – 2005 – EN RETROSPEKTIV STUDIE B. Jespersen¹; E. Andersen¹; Ø. Hagtvedt²; A. Hager² ¹Karkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg ²Radiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

I perioden i jan. 1995 – okt. 2005 ble det gjennomført 65 intraarterielle (62 pas.) trombolyser for okklusjoner i native arterier og bypassgraft (kunst og venegraft) ved Sykehuset i Vestfold HF (SiV). Målsetning med studien var å evaluere resultater og bivirkninger i lys av litteraturen og om behandlingen ga de forventede resultater. I tillegg ønsket vi en kritisk gjennomgang av indikasjonsstillingen med fokus på den pasientgruppen som oppnår best resultater. Av 65 trombolyser ble 54 (83%) behandlet for kritisk ischemi og 11 (17%) ble behandlet for claudikasjon. 33 tilfeller (51%) hadde okklusjon i native kar og 32 tilfeller (49%) okklusjon av bypass. 54% av trombolysene var vellykket (35/65). 65% av bypassgraftet ble gjenåpnet (21/32) mot 42% av native kar (14/33). 40% av trombolysene var mislykket (26/65), det fleste i tromboserte native kar. Våre resultater ligger innenfor det som er angitt i litteraturen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

302

KAN ANALYSER AV BLODSTRØM MÅLT I ACRAL HUD AVSLØRE REDUSERT ARTERIELL ENDOTELFUNKSJON? Hisdal J1, Morken B1, Landsverk SA2, Stranden E1. 1 Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, 2 Anestesiavdelingen, Ullevål universitetssykehus HF, Oslo. Innledning: Svekket endotelfunksjon er en av de første markørene på begynnende arteriosklerose. Studier har vist at flowmediert vasodilatasjon er en god indikator på endotelfunksjon. Metoden krever avansert utstyr i tillegg til at den er relativt operatøravhengig. Blodstrøm i hud kan imidlertid enkelt og objektivt måles ved hjelp av laser doppler teknikk. Hensikten med denne studien er å avdekke om det ved hjelp av analyser av blodstrøm i acral hud er mulig å påvise endringer arteriell endotelfunksjon hos pasienter med perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS). Metode: Vi undersøkt 8 pasienter (67,6±6,7 år) med PAS, 8 alderskorrelerte friske kontrollpersoner (65,9±9,1 år) og 8 unge veltrente kontrollpersoner (23,9±3,4 år). Blodstrøm ble målt kontinuerlig med laser doppler teknikk i acral hud (fingerpulpa) på 2., 3. og 4. finger på høyre hånd, samt 3. finger på venstre hånd, før, under og etter en periode med 5 min okklusjon av høyre a. brachialis (blodtrykksmansjett, 250 mmHg). Resultater:

Diskusjon: Pasientene har betydelig mindre vasomosjon i acral hud sammenlignet med kontrollpersonene. Hos pasientene øker blodstrømmen i fingerpulpa signifikant raskere etter okklusjonen sammenlignet med begge kontrollgrupper som har lik respons. Den kraftige sympatisk induserte vasokonstriksjonen som registres hos alle kontroll-personene umiddelbart etter okklusjonen er fraværende eller kraftig svekket hos pasientene. Analyser av blodstrøm i acral hud kan kanskje også etter hvert utvikles til å bli en metode for å avsløre redusert arteriell endotelfunksjon på et tidlig stadium hos personer med økt risiko for å utvikle arteriosklerose.

Program Sider

26-09-06

16:53

Side 10

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

303

LIVSKVALITET (QoL) HOS PASIENTER OPERERT FOR AORTO-ILIAKAL OKKLUSIV SYKDOM (AIOD) MED LAPAROSKOPISK AORTAKIRURGI (LAK). Kazmi SSH, Sundhagen O, Jørgensen JJ Karkirurgisk avdeling, Oslo Vaskulære senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo. Introduksjon: Et overordnet mål for en ny behandlingsmetode må være å oppnå et bedre liv med god funksjon og velvære (1). Et av målene med LAK er å oppnå bedret QoL blant annet pga sin miniinvassiv natur. Siden den første laparoskopiske cholecystectomien i 1986, har en rekke studier påvist bedre QoL hos pasinter operert med laparoskopiske teknikk sammenliknet med åpen kirurgi (2). Pasienter har blitt behandlet med LAK for abdominalt aortaaneurisme (AAA) og AIOD, siden 1993. Resultater som er publisert hittil er på samme nivå som ved åpen kirurgi. QoL hos pasienter med LAK er fortsatt ikke blitt omtalt i litteraturen. Hensikten med denne studien var å måle QoL prospektivt, ved hjelp av et generisk QoL instrument, hos pasienter med AIOD, operert laparoskopisk. Materiale og metode: I periode mellom november -05 til februar -06 seks pasienter, median alder 58,5 (spredning 50-72), med AIOD av type D lesjon (TASC inndeling), operert med laparoskopisk aortobifemoral bypass. MOS short-form (SF-36) ble anvendt for prospektiv registrering av helsetilstanden hos pasienter preoperativt, 1 måned og 6 måneder etter operasjonen. Resultater: Nesten alle QoL domenene i SF-36 forbedret seg 6 måneder etter inngrepet. Smerter (BP) og fysisk-aktivitets-nivå (PF) økte betydelig allerede 1 måned etter LAK. Seks måneder postoperativt syntes pasientene at deres helsetilstand (HT) var bedre enn for ett år siden. 1,20 1,00 0,80

Preop.

0,60

1m 6m

0,40 0,20 0,00 PF

QoL Domene

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Kunnskap om QoL etter LAK er viktig for å bedømme teknikkens resultat vurdert av pasientene. SF-36 ser ut til å egne seg som en QoL metode for kunne registrere endringer i QoL hos pasienter behandlet med LAK og for å finne eventuell forskjell mellom LAK og andre behandlingsmethoder for AIOD. 1. Tarlov AR et al., N Engl J Med. 1983;308:1235. 2. D. Karolijia et al. Evaluation of quality of life after laparoskopisk surgery. Surg Endsc (2004) 18: 879-897

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

304

ENDOVENØS LASER OBLITERASJON (ELO) FOR VARICER FØRSTE ERFARINGER OG FALLGRUVER Rosales A og Jørgensen Jørgen J. Oslo Vaskulære Senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo ELO er blant de nye behandlingsmetodene for varicer. Metoden kan utføres perkutant med obliterasjon av insuffisient v. safena hovedstamme. Fordeler som rapporteres med ELO er at den kan gjennomføres poliklinisk, i lokal bedøvelse og med rask mobiliseringen og lite smerter (1) Seleksjonen av pasientene forutsetter preoperativ vurdering med farge-dupleks (FD). Materiale og metode Henvisningene av varicepasienter til vurdering for kirurgisk behandling ble gjennomgått og 11 pasienter med primære varicer i v. safena magna hovedstamme ble selektert til ELO. Ved innkalling ble det lagt ved et informasjonsskriv der ELO ble nevnt som et behandlingstilbud. Poliklinisk FD undersøkelse ble utført for å kartlegge de anatomiske og fysiologiske forholdene. Pasienten underskrev et samtykkeskjema etter utførlig informasjon om metoden dens resultater og mulige komplikasjoner. Inklusjons kriterier • Primære varicer • Varicer i v. safena magna Eksklusjons kriterier • Residivvaricer • V. safena parva varicer • Store-slyngete varicer • Anatomiske varianter Utstyr MedArt® 426,810nm diode laser, 30 Watt, avkjølingsenhet og engangs introducer kit. GE® Logiq-book bærbar farge dupleks maskin. Prosedyre Alle prosedyrene ble utført på dagkirurgisk operasjonsstue. Tilgangen var perkutan eller blottlegging. Avkjøling, ”tumescent” lokal anestesi og TIVA ble brukt. Om nødvendig ble lokale ekstirpasjoner utført som tillegssprosedyre. Resultater Tre tilfeller måtte konverteres til konvensjonell operasjon p.g.a. perforasjon, trombosering og manglende laser effekt. Ekkimose og tromboflebitt oppsto hos de fleste. Ett tilfelle utviklet sårinfeksjon på blottleggingsstedet. Ved fire ukers kontroll var alle pasientene fornøyde med resultatet. Alle fikk 14 dagers sykemelding, men ingen hadde behov for en så lang sykemeldingsperiode. Konklusjon ELO er en gjennomførbar teknikk men forutsetter erfaring i vaskulær farge-dupleks. Oppsettet bør gi muligheter til å supplere anestesiformen og konvertering til vanlig varicekirurgi. Sykehuskostnadene vil sannsynligvis være høyere enn ved konvensjonell kirurgi pga investeringskostnader til laserapparatur og utgfiter til engangsutstyr. Samfunnsøkonomisk kan det være en gevinst grunnet kortere sykemeldingsperioder. Litteratur (1) Lurie F, Creton D, Eklof B, Kabnick LS, Kistner RL, Pichot O, et al. Prospective randomised study of endovenous radiofrequency obliteration (closure) versus ligation and vein stripping (EVOLVeS): two-year follow-up 2. Eur J Vasc Endovasc Surg 2005 Jan;29(1):67-73.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

305

VENEKLAFF REKONSTRUKSJON (VKR) HOS PASIENTER MED SEKUNDÆR KRONISK VENØS INSUFFISIENS (SKVI) Rosales A, Jørgensen JJ, Slagsvold CE, Stranden E, Risum Ø og Kroese AJ Oslo Vaskulære Senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo Introduksjon Hensikten med denne studien er å vurdere holbarheten av VKR og hvilken effekt den har i symptomlindring, sår tilheling og symptom/ulcer residiv hos pasienter med SKVI der den konvensjonelle behandlingen har mislyktes. Material og metoder I løpet av en ti års periode (1993-2004) ble 1800 pasienter med kronisk venøs insuffisiens (KVI) primært utredet med farge-dupleks (FD) og ambulatorisk venetrykks måling (AVT). Ca. en tredje del av pasienter hadde SKVI. Kompresjonsterapi ble startet og overfladisk/perforant kirurgisk behandling utført hos pasienter som fikk påvist refluks i disse venøse systemene. Etter seks måneder var det 121 pasienter som ikke hadde noe bedring og disse ble ytterligere utredet med ascenderednde venografi, descenderende video-venografi, luft pletysmografi og postiskemisk venøs trykkgradient. Tretti-to pasienter med kun refluks ble selektert til VKR. (se tabell). VKR Doble Plastikk + TransTransposisjo Enkel Multipl Enkel transplan transplan transplan posisjon n CEAP plastikk e t + transplant t plastikk t

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

2 C4 2 6 1 2 C5 1 1 9 4 1 3 C6 Statistikk Kaplan-Meier overlevelses kurve. Resultater Alle prosedyrene var primær vellykket ifølge peroperativ strip-test. Popliteal rekonstruksjon ble utført hos alle pasienter med hemodynamisk bedring (postop. AVT reduksjon > 20 mmHg). Sårtilheling etter 3 måneder ble oppnådd hos 13/19 (68 %) pasienter), 9/13 (69%) med tilhellet sår hadde hemodynamisk bedring. Holdbarhet og klinisk suksess var 53 % og 47 % etter henholdsvis 3 og 5 år. Diskusjon Pasienter med SKVI representerer en utfordring. VKR kan være et behandlingsalternativ for disse pasientene forutsatt en nøyaktig preoperative hemodynamisk utredning og streng seleksjon. Klinisk suksess synes å ha direkt sammenheng med holdbarheten av VKR. Popliteal rekonstruksjon fører til både hemodynamisk bedring og lenger VKR holdbarhet. Refluks og AVT reduksjon er nødvendig for å oppnå sårtilheling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

306

KRONISK VENØS INSUFFISIENS I NORGE – HVOR STORT ER PROBLEMET? SA Jensen1,2, HO Myhre2, Inst. for Samfunnsmedisinske fag1, Inst. for sirkulasjon og billeddiagnostikk2, NTNU Målsetting: Estimere forekomst av, antall kirurgiske prosedyrer for og kostnadene med behandling av kronisk venøs insuffisiens (KVI) i Norge. Metode: Prevalensen av KVI ble estimert på bakgrunn av frekvensanalyser fra andre land i Norden, Europa og USA. Omfanget av venekirurgi i norske sykehus ble kalkulert ut ifra tall fra Norsk Pasientregister (NPR), det vil si operasjoner som har utløst DRG poeng. Kostnadsberegninger ble gjort etter ekstrapolering av analyser for forekomst og kostnader i andre land i Norden, samt rapporter fra Statistisk sentralbyrå. Resultater: Ved ekstrapolering av resultater fra Edinburghstudien er det i Norge ca 900 000 menn og ca 750 000 kvinner som har varicer. Omlag 1% av befolkningen har alvorlig venøs insuffisiens (CEAP 4-6). Prevalensen av venøse leggsår kan estimeres til ca 0,2%, og omfatter dermed omlag 8000 personer i Norge. I NORKAR er det bare registrert 96 kirurgiske prosedyrer for venøse lidelser siden 1996. Det ble imidlertid utløst DRG poeng for ca 7000 kirurgiske intervensjoner på vener i 2005. 85% av disse prosedyrene var stripping av v. saphena magna. De direkte kostnadene av operasjonene i 2005 var omlag 140 mill NOK. Ca 1,5 % av det totale helsebudsjettet i Sverige brukes direkte i behandling av KVI; i Norge ville dette omfattet omlag 700 mill NOK. Videre indikerer estimater fra Sverige at de indirekte kostnadene er ca 2,5 ganger større enn de direkte. 245 mennesker ble i 2001 uføretrygdet på grunn av KVI og dette utløste trygdeutbetalinger på 26 mill NOK. Kortidssykemeldingene for KVI kostet Staten 69 mill NOK i 2001. Diskusjon: Forekomsten av KVI rapporteres å variere, noe som blant annet skyldes geografiske variasjoner i prevalens, men også bruk av ulike definisjoner i de forskjellige studiene er påfallende. Enkle symptombaserte definisjoner er ikke godt nok beskrevet i litteraturen. KVI generelt er svært sjelden en dødelig sykdom, men livskvaliteten til pasientene er betydelig nedsatt. Pasienter med venøse leggsår, har i tillegg omfattende komorbiditet og betydelig lavere livskvalitet enn normalpopulasjonen. Antall kirurgiske prosedyrer for venøse lidelser og antallet kronisk venøse leggsår er omlag likt. Ifølge prosedyrebeskrivelsene er det imidlertid ikke sannsynlig at disse intervensjonene er gjort utelukkende for dem med venøse leggsår. De fleste pasientene med alvorlig KVI behandles ambulant i distriktshelsetjenesten, og det er grunn til å tro at mange behandles primært konservativt uten forutgående karkirugiske undersøkelser. Flere av disse pasienten kunne sannsynligvis vært behandlet kirurgisk for en primær overflatisk insuffisiens. Sammenligningene av forekomsten og antallet kirurgiske veneprosedyrer kan derfor tyde på at utredning for og behandling av KVI underprioriteres. NORKAR må oppfattes som et register for kirurgiske prosedyrer på arterier. Konklusjon: Kronisk venøs insuffisiens er svært vanlig og vanligst hos de eldste. Variasjoner i definisjonene gjør imidlertid sammenligninger av frekvensanalyser vanskelig. Varicer er et normalfenomen hos populasjonen over 70 år. Sykdommen påvirker livskvaliteten til pasientene og behandlingen koster samfunnet betydelige beløp. Konsensusarbeider bør enes om enkle symptombaserte definisjoner av KVI.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

307

VENA CAVA INFERIOR OKKLUSJON BEHANDLET MED REKANALISERING OG STENTING. Mathisen SR1,2, Uher P1, Sonesson B1, Ivancev K1. Kärlkirurgisk og Intervensjonsradiologisk avdeling, Universitetssjukhuset MAS, Klinikk för Kärlsjukdommer, Malmø-Lund, Sverige1. Karkirurgisk avdeling Sykehuset Innlandet, Hamar2.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Innledning: Årsaken og tidspunktet for trombosering av vena cava inferior er ukjent. Flere årsaker er dokumentert: medfødt agenesi(1), en akutt trombosering i tidlig alder pga. en hyperkoagulabilitets-disposisjon(2) eller en ervervet tilstand senere i livet (kompresjon)(3). Kasuistikk: 17 år gammel tidligere frisk kvinne. P-pille bruk i en måned. Ingen kjente arvelige trombose-disposisjoner i familien. Akutt innlegges på sykehus i Helsingborg etter en uke med abdominale smerter. 12/5-06 ble det utført en eksplorativ laparatomi hvor man kun fant det man tolket som cyster i det lillebekkenet. CT Angio og MR Angio viser store tromboserte bekken varicer og en kronisk vena cava inferior okklusjon. 22/5-06 utvikler pasienten smerter og ødem i høyre underekstremitet. Behandles primært med Klexane(enoksaparin)s.c. Duplex skan av underekstremitetene viser bilaterale bekkenvenetromboser med sammenhengende trombe ned til høyre vena poplitea og venstre vena femoralis superficialis. 26/5-06 skjer det en akutt forverring av pasientens kroniske vena cava inferior okklusjon. Pasienten overflyttes til Malmö. Intervensjons behandling: 27/5-06 startes det bilateral intravenøs trombolyse med introduser i vena poplitea. 30/5-06 etter tre dager med trombolyse behandling blir det utført mekanisk-aspirasjons-trombektomi (Arrow). 31/5-06 blir pasienten behandlet i narkose på operasjonsstuen med intervensjonsradiologisk gulvmontert gjennomlysning. Det er en introducer plassert i høyre vene jugularis og to introducere plassert i vena femoralis communis bilateralt. Retroperitoneal rekanalisering og ballong dilatasjon utføres. Seks Wallstenter (Boston Scientific, Natich MA, USA) blir plassert: to i vena cava inferior og to i hver av bekkenvenene. Pasienten har ikke fått cava filter forut for den endovaskulære behandlingen. Antikoagulasjons behandling: Full dose Klexane(enoksaparin)s.c. supplert med Marevan peroralt. Pasienten er anemisk og får også jern-tilskudd. Oppfølgning: Postoperative smerter i kroppen generelt. Hun opplever også smerter i høyre del av korsryggen lik de hun tidligere har kjent. Pumpestøvel behandling: 30 minutter x 3 daglig med 40 mmHg trykk i en uke. 30 minutter x 2 daglig med 40 mmHg trykk i en uke. Koagulasjons utredning. Samtaler med pasienten og foreldrene. Utskrivning 5/6-06. Diskusjon: Vår pasient hadde sannsynligvis en latent hyperkoagulabilitets-disposisjon som ga seg til kjenne da hun startet med P-pille. Tidligere behandling med Femorocavale bypass har hatt dårlig ”patency”(4). Wallstenter har blitt plassert med hel ved maligne tilstander som gir vena cava inferior stenoser/okklusjoner(3). Razavi et al behandlet forløpende 17 pasienter med vena cava inferior okklusjon med en ”primary patency” på 80% og en ”primary assisted patency” på 87%(5). Te Riele et al behandlet 9 pasienter med varierende årsaker til vena cava inferior okklusjon med endovaskulær rekanalisering og Wallstenter med en ”primary patency” på 78% og en ni måneder okklusjonsfri overlevelse på 56%(2). Studier med tilstrekkelig antall pasienter og langsiktig oppfølging mangler. Imidlertid kan rekanalisering med Wallstenter og livsvarig antikoagulasjons behandling gi en bedre livskvalitet til de som ikke reokkluderer.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

308

HVA GJØR VI MED LYMFØDEMPASIENTER? C-E Slagsvold, B Morken, J Hisdal og E Stranden. Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Kirurgisk klinikk, Aker universitetssykehus HF, Oslo Pasienter med lymfødem faller naturlig ikke inn under noen medisinsk spesialitet og per i dag finnes lite strukturert utrednings- og behandlingsopplegg for gruppen. I samarbeid med Skandinavisk Forum for Lymfologi har vår avdeling lang erfaring i utredning og oppfølging av denne tilstanden. Hensikten med presentasjonen er å gi informasjon om dette tilbudet. Lymfødem deles vanligvis inn i to kategorier: primære og sekundære. Primært lymfødem klassifiseres etter debut. Kongenitt lymfødem er medfødt og kan være arvelig (Milroys sykdom). Lymfødema precox debuterer ved pubertet og lymfødema tardum utvikler seg fra 30-års alder. Sekundært lymfødem representerer en større gruppe og kan utløses av infeksjoner, cancer, traumer eller andre tilstander som kan påvirke lymfebanene. Lymfødem utgjør en tilleggskomponent til enkelte andre medfødte, gjerne vaskulære anomalier (for eksempel Klippel-Trenaunay og Parkes-Weber syndrom). Symptomene kan i stor grad variere fra kun mindre ubehag til manifeste ekstensive plager med invaliditet. Utredning og behandling er lik for alle typer lymfødem. Utredningen inkluderer foruten klinikk også volumestimeringer, ultralydundersøkelser (evt. CT eller MR) og lymfscintigrafi. Hos mange pasienter vil klinisk undersøkelse og ultralyd avbildning av subkutant vev for vurdering av vevsvæskesjikt ofte være nok til å stille diagnose. Lymfangiografiundersøkelse har man til dels gått bort fra fordi disse i seg selv kan forverre et eksisterende lymfødem. Differensialdiagnostisk kan venøs insuffisens (både primær og postrombotisk), lipødem, hemihypertrofi (hos små barn) så vel som systemiske årsaker illudere lymfødem. Erfaring med- og utstyr til undersøkelse av perifer blodsirkulasjon vil avlette diagnostikken fordi mange ødem med vidt forskjellig årsak til forveksling kan likne hverandre Initialt består behandlingen mer intensivt av en kombinasjon av kompresjon (over 25 mmHg med bandasjering eller strømper), manuell lymfedrenasje hos skolert fysioterapeut, pulsator, elevasjon og forsøk på vektreduksjon om nødvendig. Lymfødem er en kronisk tilstand og i etterkant av optimal ødemreduksjon må pasientene fast bruke stram kompresjon. Behandlingen er ressurskrevende og forutsetter informasjon og oppfølging, gjerne hos fysioterapeut med spesialopplæring. Kirurgisk behandling med lymfovenøse fistler, transplantasjon av lymfeglandler og fettsuging har vært forsøkt med varierende resultat og representerer foreløpig intet etablert behandlingsalternativ.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

309

TO ÅRS RESULTATENE AV “THE OSLO BALLOON ANGIOPLASTY VS. CONSERVATIVE TREATMENT STUDY” (OBACT). Risum Ø1, Nylænde M1, Abdelnoor M2, Stranden E3, Morken B3, Sandbæk G4, Jørgensen JJ1, Lindahl AK1, Arnesen H2,5, Seljeflot I2, Kroese AJ1 Karkirurgisk avdeling, Oslo Vaskulære Senter (OVS)1, Aker Universitessykehus HF(AUS), Forskningsforum, Ullevål Universitetssykehus HF (UUS)2, Sirkulasjonsfysiologisk avd., AUS3, Radiologisk avd., AUS4, Kardiologisk avd., UUS5. INNLEDNING: Hensikten med studien var å sammenlikne effekten av ”Beste medisinske behandling” (BMB) med BMB kombinert med perkutan transluminal angioplastikk (PTA) hos pasienter med invalidiserende claudicatio intermittens. MATERIALE OG METODE: Av de totalt 434 pasientene som ble vurdert ved AUS, var det kun 56 pasienter som oppfylte kriteriene for inklusjon i studien. Vurdering av livskvalitet var det primære mål, men parametere som mortalitet, gangdistanse målt på tredemølle, smerte evaluert ved visuell analog skala (VAS) og ankel-armindeks var også inkludert. Tre livskvalitetsskjemaer ble benyttet: Short Form (SF-36), EuroQual (EQ) og Claudication Scale (Claus-S). Pasientene ble randomisert i to like grupper; en med BMB alene og en med BMB+PTA. Pasientene ble fulgt opp etter 3, 6, 12, 18 og 24 måneder. For å analysere livskvalitetsskjemaene, ble mean verdiene for hver undergruppe beregnet og omgjort til en skala fra 0 til 1. Sammenlikning av to grupper etter en behandlingsperiode ble gjort ved først å ta differansen mellom det aktuelle behandlingstidspunkt og basisverdiene og deretter ble Mann-Whitney test benyttet. Hver gruppe i seg ble også analysert (intra-group test) RESULTATER: Til sammen fem pasienter gikk ut av studien, to i BMB gruppen forlangte PTA og en pasient døde. Pasientene i gruppen BMB+PTA hadde en markant bedring av gangdistanse, ankel-arm indeks og VAS score i forhold til gruppen behandlet med BMB alene. Det samme gjaldt flere livskavalitetsparametere i SF-36 og i CLAU-S. BMB alene har også en gunstig effekt, men denne er mye svakere.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

KONKLUSJON: Det relativt lite antall pasienter i studien kompenseres ved at det foreligger en svært homogen gruppe med strenge inklusjonskriterier. Intervensjon med PTA i kombinasjon med BMB har en gunstigere effekt på funksjonalitet, hemodynamikk og livskvalitet enn BMB alene etter to års behandling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

310

SUBINTIMAL ANGIOPLASTIKK (SA) SOM BEHANDLING VED OKKLUDERT INFRAINGUINAL BYPASS. Flørenes T., Bay D., Sandbæk G., Slagsvold C.E., Kroese A.J. og Jørgensen J.J., Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker universitetssykehus HF. Infrainguinal bypass er en veletablert behandlingsmetode ved femoropopliteal okklusjon. All bypasskirurgi er befengt med okklusjoner og indikasjonen for operasjon skal derfor være streng. Behandlingen ved okkludert bypass kan være trombolyse, trombektomi av graftet eller ny bypassprosedyre, ofte til et nivå lenger distalt. Aune og Laxdal (1) viste at 1-års patency ved slike re-do procedyrer var så lav som 29 %. Materiale. Ved OVS har vi siden 1997 utført ca 700 subintimale rekanaliseringer infrainguinalt. Tretti-fem (5 %) av disse hadde allerede en okkludert bypass i det aktuelle segmentet og en gjennomsnittlig okklusjonslengde på 25 cm. Det var 21 menn og 14 kvinner med gjennomsnittlig alder 72 år (42-89). Indikasjonen for behandling var claudikasjon hos fire, hvilesmerter hos 10 og gangren med sår hos 21 pas. Den tidligere bypassoperasjonen var åtte femorodistale og 27 femoropoliteale hvorav 13 var lagt nedenfor og 14 ovenfor kneet. I tillegg var noen operert med Y-graft og bypass kontralateralt. Resultat. SA var vellykket hos 27 (77 %). Postoperativ liggetid var mean 4,7 dager og median to dager. Én pas. lå 60 dager i avdelingen pga gjentatte sårrevisjoner og hudtransplantasjoner. Vi registrerte tre perforasjoner og to blødninger som ikke hadde kliniske eller behandlingsmessige konsekvenser. Ingen embolier. Ingen mortalitet, men én pas. fikk et lite perioperativt infarkt. Én SA okkluderte i løpet av første døgnet. Av åtte mislykkede prosedyrer ble fire operert med ny bypass, én amputert og én konservativt behandlet da han allerede var amputert kontralateralt. To ble returnert til hjemstedssykehuset da amputasjon var eneste alternativet. Vi har fulgt opp pasientene regelmessig postoperativt. Hos syv ble det påvist stenoser som ble PTA behandlet. To av disse okkluderte senere etter henholdsvis 5 og 43 måneder. Atten er okkludert fra 0 til 42 måneder etter SA behandlingen. Seks er reåpnet, én med trombolyse og fem med ny SA hvorav to fortsatt er åpne etter 20 og 99 måneder. Ved siste undersøkelse er syv rekonstruksjoner fortsatt åpne med observasjonstid fra 8 – 102 måneder. Ved lifetable analyse gir dette en assistert primær patency etter 24 måneder på ca 35 %. Konklusjon: Behandlingen av okkludert bypass er en utfordring. SA er for pasienten en lite belastende behandling og når den lykkes opplever pasienten rask bedring med kort rekonvalesenstid. Ved regelmessig oppfølging og nødvendige reintervensjoner er langtidsresultatene tilfredsstillende. Prob. survival

Ass primpat SA ved okkl bypass 100 75 50 25 0

Mnd

Aune S et Laxdal E. Above-knee Prosthetic Femoropopliteal Bypass for Intermittent Claudication . Results of the Initial and Secondary Procedures. Eur J Vasc Endovasc Surg 19,476-480 (2000).

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

311

30-DAGERS RESULTAT ETTER BEHANDLING AV CAROTISSTENOSER Fosby B, Krohg-Sørensen K. Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet Slagforebyggende effekt ved carotiskirurgi er godt dokumentert, men avhengig av lav forekomst av peroperative komplikasjoner. Vi presenterer våre 30-dagers resultater etter trombendarterectomi (TEA) og stentbehandling av stenoser i a. carotis interna. Materiale og metode: I perioden 01.01.2001 – 18.08.2006 er det behandlet 285 carotisstenoser, 219 med TEA og 66 endovaskulært. 32 pasienter er behandlet for bilaterale stenoser, 8 pasienter er behandlet om igjen for restenose. Median alder var 68 år (25-83), 80 var kvinner. Data ble registrert fortløpende i avdelingens database. Pasientene er ikke randomisert bortsett fra 16 pasienter som er inkludert i ICSS. Indikasjon for stent utenom dette var restenose (22), tidligere strålebehandling (6), vanskelig anatomi eller annen etiologi enn aterosklerose. Resultat: Forekomsten av slag postoperativt i TEA-gruppen var på totalt 4,2 % (9 av 219), hvorav 2 døde (0,9 %) og i den endovaskulære gruppen 6,1 % (4 av 66). I begge grupper var 2 av slagene ikke invalidiserende. I TEA-gruppen var 5 av 9 slag ipsilaterale og i endovaskulærgruppen 3 av 4. I TEA-gruppen var andelen pasienter som ble operert formed asymptomatisk stenose 67/219 (30 %), i den endovaskulære gruppen var det tilsvarende antallet 19/66 (29%). Forekomst av postoperativt slag/død i TEA-gruppen var hos pasienter med symptomatiske stenoser 7/152 (4,6 %), og hos pasienter med asymptomatiske stenoser 2/67 (3%). Tilsvarende tall for den endovaskulære gruppen var på henholdsvis 3/47 (6,4 %) og 1/19 (5,3%). I TEA-gruppen var forekomst av slag 4/36 (11,1%) dersom den kontralaterale carotis var okkludert, sammenlignet med 5/183 (2,7%) når carotis på motsatt side var stenotisk eller åpen (p=0,02). I endovaskulærgruppen var tilsvarende tall 1/11 (9,1%) og 3/55 (5,5%) (NS). I den opererte gruppen var det 6/219 pasienter (2,7 %) som måtte behandles for re-stenose og i den endovaskulære gruppen 2/66 pasienter (3%). Alder og kjønn var ikke signifikante risikofaktorer i dette materialet. Diskusjon : De forskjellige gruppene blir i dette materialet for små til at vi får signifikante verdier ved sammenligning av grupper. Imidlertid ser vi at det totale antallet komplikasjoner i form av slag/død eller behandlingstrengende restenosering i den opererte gruppen ligger innenfor de resultatene man har sett i store internasjonale serier. Komplikasjonsfrekvensen i den endovaskulære gruppen ligger noe høyere i denne undersøkelsen på henholdsvis 6,4 % slag i gruppen behandlet for symptomatisk stenose og 5,3 % i den asymptomatiske gruppen, som imidlertid kun er 19 pasienter. Selv om vi rutinemessig bruker shunt, synes risiko ved TEA å øke når kontralaterale carotis er okkludert, og 3 av 4 slag i denne gruppen er kontralaterale slag.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

CEREBRALE MIKROEMBOLIER VED CAROTIS ENDARTEREKTOMI OG CAROTISSTENTING, PÅVIST MED DIFFUSJONSVEKTET MR Tennøe B 1, Bakke S 1, Krohg-Sørensen K 2, Nome T 1, Skjelland M 3 Bilde og Intervensjonsklinikken 1, Thoraxkirurgisk avd 2, Nevrologisk avd 3, Rikshospitalet – Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Hensikt: Påvise embolier til hjernen etter behandling av carotisstenose, og sammenligne tidlige kliniske resultater av carotis endarterektomi (CEA) og carotis stenting (CAS). Pasientmateriale og metode: Fortløpende 128 behandlinger av carotisstenose (91 CEA, 37 CAS), 77 sympt. og 51 asympt. 34 kvinner, 76 menn, alder 24-82 år, gj.sn. 65,3 år. Hos 61 (37 CEA og 24 CAS) utført diffusjonsvektet MR før og etter behandling for påvisning av cerebrale iskemiske lesjoner. Tidlige og sene (1-3 mnd) kliniske komplikasjoner registrert hos alle pasienter, basert på journalopplysninger. Resultater: Cerebral diffusjons-MR viste nye iskemiske foki ved 2/37 (5,4 %) kirurgiske- og ved 8/24 (33,3 %) stent-prosedyrer (signifikant forskjell, p=0,0038). Totale antall lesjoner var 3 blant de kirurgiske og 15 blant de stentede. I den kirurgiske gruppen var alle lesjoner i aktuelle vaskulære territorium, hos de stentede var mindre enn 50 % av de iskemiske lesjoner i forsyningsområdet til behandlet arterie. I gruppen undersøkt med MR hadde ingen kirurgiske pasienter sentralnevrologiske utfall postoperativt, en stentet pasient hadde TIA uten korresponderende MR-funn. 5 kirurgiske pasienter hadde mindre lokale komplikasjoner postoperativt, vedvarende lokal nerveskade hos to etter 1-3 mnd. En stentet pasient ble operert for pseudoaneursyme etter prosedyren, ytterligere 6 hadde mindre komplikasjoner, og ved 1-3 måneders kontroll ingen komplikasjoner registrert i stent-gruppen. 67 (54 CEA/13 CAS) ble ikke undersøkt med MR. Blant de 54 kirurgiske var det 9 komplikasjoner umiddelbart postoperativt hvorav 2 hjerneslag. Ved 1-3 mnd. kontroll nevrologisk sekvele hos begge, i tillegg 4 med mindre lokale komplikasjoner. Ingen komplikasjoner blant de 13 stentede. I hele pasientmaterialet tidlige kliniske komplikasjoner hos 15,4 % av de kirurgiske og 18,9 % av de stentede (ikke signifikant forskjell). Etter 1-3 mnd. vedvarende komplikasjon hos 8 (8,8 %) av de kirurgiske, ingen komplikasjoner blant de stentede. Konklusjon: CAS gir signifikant flere cerebrale mikroembolier enn CEA, men disse er vanligvis asymptomatiske. Både behandlede og ikke behandlede vaskulære territorier rammes av mikroembolisering ved stenting. Mindre, lokale komplikasjoner er relativt hyppig ved begge behandlingsmetoder. Studien viser ved stenting lav risiko for prosedyrerelatert hjerneslag. Studien ble presentert ved ASNR i San Diego, mai 2006

312

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

313

CAROTISKIRURGI VED SYKEHUSET BUSKERUD 1999 – 2006. Myhre K, Oskarson V, Stavis P, Lie B, Eggum R Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud – HF, 3004 DRAMMEN Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud – HF, etablerte tilbud om operativ behandling av symptomgivende carotisstenoser i 1999. Utredning og oppfølging av pasientene skjer i samarbeid med nevrologisk avdeling. Antall pasienter som søkes til endarterektomi av carotisstenoser synes å være økende. Seksjon for kar- og thoraxkirurgi betjener et oppland på ca 260 000 mennesker som geografisk hovedsakelig utgjør Buskerud fylke.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Vi presenterer et materiale på 142 pasienter som i tidsrommet fra juni1999 til juni 2006 ble operert for carotisstenose med operasjonskode PAF 21/20. Indikasjonen for kirurgisk behandling var hos de fleste symptomgivende stenose, og utløsende symptom var TIA eller ikke invalidiserende slag. Vi omtaler karakteristika ved pasientene og hvilken utrednig de har gjennomgått. Videre beskrives detaljer fra kirurgien, resultater og komplikasjoner.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

314

CEREBRALE MIKROEMBOLIER, KLINIKK OG MR FUNN VED CAROTIS ENDARTEREKTOMI OG STENTING. Skjelland M, Krohg-Sørensen K, Tennøe B, Bakke SJ, Russell D. Nevrologisk avd, Thorax-kirurgisk avd, Radiologisk avd, Rikshospitalet Carotis angioplastikk med stenting (CAS) er et relativt nytt behandlings alternativ til carotis endartrektomi (CEA) ved carotis interna stenose. Hjerneslag/ TIA er hovedkomplikasjon ved både CEA og CAS og cerebrale mikroemboliske signaler (MES) påvises under begge prosedyrer. Hensikten med vår studie var å bestemme antall og type MES under hhv. CEA og CAS og å relatere dette til postoperative hjerneslag/TIA og nye ischemiske lesjoner på cerebral MRI. Pasienter og metode 84 pasienter, 66 år (42-83), 71 menn, ble behandlet for 90 carotis interna stenoser med CEA (60) eller CAS (30). 47 (52 %) av stenosene var symptomatiske og 96 % var høygradige (7099%), 10 (9%) var restenoser eller stråleindusert og 28 pasienter (31%) hadde kontralateral høygradig stenose eller okklusjon. Under CEA og CAS ble a. cerebri media monitorert med transcraniell Doppler med embolidetekjson. Cerebral MRI (diffusjonsvektet, DWI) ble tatt før og etter prosedyre. Alle CAS ble utført med proteksjon og alle CEA med shunt. Resultat Det var flere solide (median 44 versus 4, P<.001) og gassembolier (236 og 44, p<.001) ved CAS sml. med CEA. Ved CEA var 21 % av alle emboliene solide, mens 17 % var solide ved CAS. Under CEA var det flest embolier ved etablering av shunt-flow og ved re-etablering av interna flow. Ved CAS var det flest embolier ved stent-plassering og dilatasjons-prosedyrer. Tretten % av CEA og 30 % av CAS pasientene hadde nye ischemiske lesjoner på MRI etter behandling. Pasienter med nye ischemiske lesjoner på MRI hadde flere solide (30 versus 8, p=0,037) og gass embolier (215 og 23, p=0,048) peroperativt sml. med pasienter uten MRI forandring. Seks % av CEA og 10% av CAS pasientene hadde perioperative cerebrovasculære symptomer, hhv. 3% og 7% var ipsilaterale. Pasienter med cerebrovasculære symptomer hadde flere embolier enn asymptomatiske pasienter, men dette var ikke statistisk signifikant. Konklusjon Antall cerebrale embolier var høyere ved CAS enn CEA. Det var flere nye ischemiske lesjoner og flere cerebrovasculære symptom etter CAS sml. med CEA, men forskjellene var ikke signifikante. Pasienter med nye ischemiske lesjoner på MRI har flere embolier peroperativt sml. med paseinter med uendret MRI. Mikroembolier og nye ischemiske lesjoner på MRI kan hos noen pasienter være subkliniske. Det er imidlertid også mulig at de gir andre kliniske symptom, f.eks nevropsykologiske utfall.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

315

KARSKADER I NORGE DOKUMENTASJON I NORKAR 1996-2004 Grunewaldt C1, Dahl T1,2, Sæther OD1,2 1 2

Kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Trondheim

Bakgrunn I nyere europeiske studier dokumenteres det at karskader i Europa i ca. 40% av tilfellene har iatrogen årsak. I amerikanske studier derimot domineres årsaken til karskader hovedsakelig av traumer. På grunn av denne forskjellen har vi sett på antall karskader og deres årsak som er rapportert i NORKAR i perioden 1996-2004. Material og metode Deskriptiv studie av prospektivt leverte data på operative inngrep av karskader gjennomført av medlemsavdelinger i NORKAR i perioden 1996-2004. Resultater Totalt ble 209 pasienter rapportert til NORKAR i denne perioden. Pasientenes alder var mellom 4 og 83 år, gjennomsnittsalder 43,9 år. I den undersøkte gruppen var 140 menn (67,0%) og 69 kvinner (33,0%). 7 (3,3%) pasienter døde (3 menn og 4 kvinner). Fra år 2001 er rapportert 142 pasienter med karskade. Derav 58 pasienter (40,8%) rapportert etter karskader med iatrogen årsak og 84 pasienter (59,2%) med traumatisk årsak. Av disse var det flere menn (82,1%) enn kvinner (13,9%) som ble registrert med traumatisk karskade og flere kvinner (62,1%) enn menn (37,9%) som ble registrert med iatrogene karskader. Av alle 209 pasienter er 7 (3,3%) halskarskader, 64 (30,6%) karskader av øvre ekstremitet, 3 (1,4%) thorakale karskader, 5 (2,4%) abdominale karskader, 10 (4,9%) bekkenkarskader, 36 (17,2%) karskader av nedre ekstremitet, 35 (16,7%) rapportert som karskade uten skadediagnose, 4 (1,9%) diagnose som tyder på karskade i øvre ekstremitet, 12 (5,7%) diagnose som tyder på karskade i nedre ekstremitet og 33 (15,9%) karkirurgisk diagnose uten skadebeskrivelse. Regionalt finner man færrest rapporterte karskader i Finnmark,1 (0,47%). Flest rapporterte karskader i Hordaland, 44 (21%). I forhold til antall behandlede pasienter med karskade rapporterte sykehusene i Gjøvik og i Kristiansand med respektive 2 (0,95%) færrest pasienter og St. Olavs Hospital med 53 (25,3%) flest pasienter.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon I Norge ble over en 8 års periode, 209 pasienter fra i alt 18 sykehus rapportert til NORKAR og er dermed en representativ pasientgruppe i Norge. På grunn av uregelmessig rapportering og registrering fra de karkirurgiske avdelingene i Norge, er en korrekt statistisk bearbeidelse vanskelig og vi må gå ut i fra at det finnes et stort mørketall. NORKAR skjemaet registrerer først fra 2001 hvorvit karskadene hvar iatrogen eller traumatisk. Kodering av diagnoser ble i perioden 1996-1998 gjort med ICD-9, totalt 40 forskjellige diagnosekoder og fra 1998-2004 ble koderingen gjort med ICD-10 med 54 forskjellige diagnosekoder.For å kunne gjennomføre en korrekt statistisk bearbeidelse av data må vi i framtiden legge vekt på å innhente mer komplette data fra de karkirurgiske avdelingene og dokumentere nøyere.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

316

ULIK KJEMOKINPRODUKSJON I KARENDOTEL HOS MUS OG MENNESKE Carlsen HS 1,2, Haraldsen G 2, Brandtzæg P 2 og Bækkevold ES 2 Kirurgisk klinikk1, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF 2 Laboratorium for Immunhistokjemi og Immunpatologi (LIIPAT), Universitetet i Oslo, Patologiklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF

Kjemokiner er kjemotaktiske cytokiner som binder seg til reseptorer på leukocytter og styrer vandring og aktivering av disse cellene. Vi har studert ekspresjonen av et såkalt lymfoid kjemokin “secondary lymphoid-tissue chemokine” (SLC, CCL21) som er avgjørende for at naive T-celler skal vandre ut fra blodbanen og resirkulere mellom blod, lymfeknuter og lymfe. Gjennom denne resirkuleringen ivaretar T-celler en viktig overvåkningsfunksjon i immunsystemet. Det er velkjent at CCL21 blir syntetisert både i lymfekar og spesialiserte blodkar (høy-endotel venyler, HEV) i lymfeknuter og annet sekundært lymfoid vev hos mus. En har derfor antatt at mennesker også produserer dette kjemokinet både i lymfekar og blodkar. Vi har gjort en sammenliknende studie av sekundært lymfoid vev hos mus og menneske der vi har undersøkt distribusjonen av CCL21 mRNA ved in situ hybridisering og CCL21 protein ved flerfarge immunfluoresensteknikk. Resultatene viser at det hos menneske, i motsetning til hos mus, ikke finnes holdepunkter for at CCL21 normalt produseres i blodkarendotel. Dette kjemokinet syntetiseres derimot av perivaskulære celler og translokeres gjennom karendotelet i likhet med et annet lymphoid kjemokin som også er styrer utvandring av naive T-celler. Dette innebærer at humant blodkarendotel ikke produserer noe kjent kjemokin som binder naive T-celler og at translokasjon av kjemokiner gjennom blodkarendotel er avgjørende for konstitutiv rekruttering av T-celler hos mennesker. Funnene tyder på at perivaskulære celler spiller en viktig rolle for utvandring av naive Tceller fra blodbanen, og resultatene har avgjørende betydning for oppsett og tolkning av eksperimentelle musemodeller til studier av lymfoide kjemokiner.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

317

PROINFLAMMATORISKE INTERLEUKINER (IL) HOS PASIENTER MED PROKSIMAL FEMUR FRAKTUR (PFF) Kazmi SSH 1,2, Stranden E1, Kroese AJ2, Jørgensen JJ2. Sirkulasjonsfysiologisk avd.1, Karkirurgisk avd.2, Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, Oslo Introduksjon: Postoperativt ødem i underekstremiteter hos pasienter med PFF kan forårsake stivhet i leddene og reduserer postoperativ mobilisering. Vi har vist at ødemet er mest uttalt i nærheten av bruddet, men beveger seg senere mer distalt (1). Mekanismen bak dette ødemet er lite beskrevet, men man kan anta at inflammasjon som følge av traumet er en mulig årsak. Frigjøring av proinflammatoriske cytokiner, for eksempel IL6 og IL8, kan indikere denne type ødem. Hensikten med denne studien var å påvise en eventuell sammenheng mellom disse peptidene og ødemutvikling. Materiale og metode: Tretti pasienter, 22 kvinner, av median alder 80 år ble undersøkt innen 2 timer etter skade. Seksten pasienter hadde pertrokantære brudd (PTF) og resten hadde collum fraktur (FCF). Blodprøver for måling av serum IL6 og IL8 ble tatt umiddelbart etter innleggelse, en time før operasjon, 1, 6, 12, 24, 48 timer og 5 dager etter operasjon. Samtidig ble volumøkning i skadet bein målt ved innleggelse, 3., 5. og 7. dag etter operasjon. Interleukin ble målt i serumprøver ved hjelp av ELISA teknikk. Resultater: Ødemutvikling på lår var mest uttalt ved PTF, med maksimum på 7. postoperative dag (figur til venstre). Parallelt forelå stigning i IL6 med maksimum 24 t etter operasjonen (figur), med størst økning i PTF-gruppen. IL8 viser mindre forandring enn IL6, med kun en svak økning mot slutten av studieperioden.

Konklusjon: Pasienter med større traume får mest økning i serum interleukin-konsentrasjon. Økningen i IL6 tilkommer langt før maksimal økning i lårødem. Postoperativt ødem hos pasienter med PFF kan mistenkes forårsaket av inflammasjon, blant annet på basis av økt serumkonsentrasjon av IL6.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

1. Kazmi SSH et al. Edema in the lower limb of patients operated for proximal femoral fractures (PFF). The Journal of Trauma 2006, in print.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

318

ER HESTER FARLIGE? – GRAFTINFEKSJONER MED STREPTOKOKKUS EQUI ZOOEPIDEMICUS M. Altreuther, T. Dahl, C. Lange, kirurgisk klinikk, karkirurgisk seksjon, St Olavs Hospital Infeksjoner med streptococcus equi zooepidemicus er sjeldne og assosiert med kontakt med hester eller inntak av upasteuriserte melkeprodukter (1). Vi presenterer 2 pasienter med graftinfeksjon hvor denne mikroben ble påvist som utløsende agens. Pasient 1 er mann, født 1927. Hans bror driver med hester. Hjerteinfarkt 1998. Y-graft for AAA i 2001. Han ble innlagt i sykehus 12.11.04 med streptokokksepsis, blodkulturer viste oppvekst av streptokokkus equi zooepidemicus. CT viste funn forenlig med graftinfeksjon og ve. sidig psoasabscess. Han fikk antibiotikabehandling med Dalacin, senere Penicillin etter resistensbestemmelse og både symptomer, infeksjonsparametre og forandringene på CT gikk raskt tilbake. Han står fremdeles på Penicillin peroralt . Det var ikke holdepunkter for residiv ved kontroll mars 2006. Pasient 2 er mann, født 1934. Han er tidligere gårdbruker, nå pensjonist men har fremdeles hester. Ble fulgt poliklinisk for AAA. Innlagt 18.05.06 pga abdominalsmerter. CT viste økning av aneurismediameter og kontrastoppladning i fortykket veggsone, primært bedømt som truende ruptur. Det ble satt inn endovaskulært stentgraft 23.05.06. Ukomplisert primært, men reinnleggelse 28.05. pga vedvarende feber. Blodkulturer viste oppvekst av streptokokkus equi zooepidemicus. I ettertid tror vi at han hadde et mykotisk aneurisme ved første innleggelse og at smertene var betinget av infeksjon. Pasienten fikk antibiotikabehandling med Penicillin, senere Rocephalin med god effekt på symptomene, infeksjonsparametre og CT-forandringene. Han har gått over til peroral behandling med penicillin 02.08.06 og følges poliklinisk. Vi konkluderer med at streptokokkus equi zooepidemicus er en sjelden årsak for graftinfeksjon, som foreløpig ser ut til å respondere bra på antibiotikabehandling. Hvorvidt hyppig kontakt med hester er farlig for pasienter med karproteser har vi derimot ingen sikker formening om. 1.)

Kuusi, M. et al., BMC Infect Dis. 2006; 6:36.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

319

VACUUM-ASSISTED CLOSURE (V.A.C) - NOE FOR KARKIRURGER? Aasgaard F, Dahl T* Kir.avd., St Olavs Hospital , 7006 Trondheim og *Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 7000 Trondheim I karkirurgi ser vi ofte større sår som følge av grunnsykdom eller postoperative komplikasjoner der proteser er blottlagt. Stor væskesekresjon kan gi hyppige sårskift og pleieproblemer. Vi presenterer erfaringer med bruk av Vacuum Assisted Closure (V.A.C) (KCI-Medical) hos slike pasienter. Materiale og metode Såret dekkes av vaselinkompress eller Mepitel® og sårkantene pensles med Cavilon®. En spesialsvamp tilpasses sårets form, og dekkes av en selvklebende plastfilm (drape) som gir en lufttett bandasjering. Man klipper et 1-2 cm stort hull i plastfilmen, og dette området dekkes med en selvklebende slange som koples til en sugepumpe. Vakuum sørger for at svampen suges inn i såret og danner en relativ fast og stabil forbinding som tillater væsketransport ut i eget kammer. Vi har brukt V.A.C ved infiserte og væskende sår, der det har vært behov for hyppige sårskift med bruk av tradisjonell forbinding. Resultater Kjønn Mann

Alder Sårtype 77 Åpen buk etter AAA og colonnekrose

Tilheling Pågår

Kvinne Kvinne Mann Mann Kvinne

61 58 68 73 74

Nekrose og sår etter varicer Infisert fem.fem.crossover bypass Dyp graftinfeksjon i lyske og bekken Dyp graftinfeksjon i lyske Lyskeinfeksjon etter femorodistal bypass

Pågår Forsinket primærsutur Forsinket primærsutur Sekundær tilheling Sekundær tilheling

Lyskeinfeksjon etter TEA Lyskeinfeksjon etter TEA

Sekundær tilheling Sekundær tilheling

Kvinne 78 Mann 65

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Hos pasienten med åpen buk og stomi var det vanskelig å få drapen til å sitte langs sårkanten, men vellykket bandasje kunne sitte urørt i 2-3 dager og sparte pasient og pleiepersonale for mange skiftinger. Tre pasienter med graftinfeksjon, oppnådde sårtilheling uten noe blødningskomplikasjoner, og det har ikke oppstått ny infeksjon. Konklusjon Korrekt anleggelse av V.A.C bandasje krever opplæring, trening og relativt mye og kostbart materiell. Man sparer imidlertid mange skiftinger, særlig dersom alternativet er saltvannskompresser. V.A.C bør skiftes hvert annet døgn, men så lenge kammeret ikke er fullt har vi hatt bandasjen i 72 timer uten problemer. Det er en utfordring å holde orden på utstyret, som er utlånt til flere seksjoner. Leieavtale med firmaet bør avklares på forhånd. V.A.C har vært et nyttig supplement til sårbehandlingen på vår avdeling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

INFRARENALT ABDOMINALT AORTAANEURISME TRENDER I BEHANDLING OG RESULTATER I EN 20-ÅRS PERIODE Berge C*, Haug ES#, Romundstad PR, Lange C*, Myhre HO* Kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg# og Institutt for samfunnsmedisin, Det medisinske fakultet, NTNU, Trondheim Hensikten var å studere antall operasjoner for abdominalt aortaaneurisme (AAA), behandlingsstrategi og resultater i løpet av en 20-års periode. Material og metode 1041 pasienter med infrarenalt abdominalt aortaaneurisme ble operert med åpen kirurgi (905) eller EVAR (136) i perioden 1982-2002. Data ble hentet retrospektivt fra pasientjournalene. Antall inngrep, risikofaktorer, anestesitid, operasjonstid, komplikasjoner og langtidsresultater ble undersøkt. Det forelå oppfølging av samtlige pasienter. Resultater Det var en økning i antall operasjoner både for rumpert og ikke-rumpert AAA hos menn i perioden 1983-2002. Hos kvinner var det bare økning i operasjoner for rumpert aneurisme. Anestesitiden økte signifikant i 20-års perioden. Kvinnene hadde lavere 30dagers mortalitet enn menn (1,2% vs 5%), men forskjellen var ikke signifikant. Derimot hadde kvinnene en signifikant høyere 30-dagers mortalitet etter operasjon for ruptur; 60 vs 37%. Ser en bort fra 30-dagers mortaliteten var langtidsoverlevelsen den samme om pasienten hadde vært behandlet med åpen kirurgi for ruptur, for ikke-rumpert AAA eller med EVAR. Vi observerte en signifikant bedring av langtidsoverlevelsen i løpet av 20-års perioden og tror dette først og fremst skyldes bedre behandling av komorbiditet. Høy alder ved operasjonstidspunktet, diabetes, kronisk obstruktiv lungesykdom, nyresvikt og cerebrovaskulær insuffisiens var faktorer som påvirket langtidsoverlevelsen negativt. Antallet pasienter behandlet med EVAR har økt betydelig etter 1995. I denne gruppen var lekkasje og okklusjon av proteseben de mest vanlige komplikasjonene. I motsetning til dette var tarmnekrose, ilius og hjerte- eller lungesykdommer de dominerende komplikasjoner etter åpen kirurgi, noe avhengig av om det dreide seg om rumpert eller ikke-rumpert aneurisme. Det var tre graftinfeksjoner i materialet (3‰) hvorav en døde. Konklusjon Det har vært en økning i antallet inngrep for AAA i undersøkelsesperioden og antallet pasienter behandlet med EVAR øker. Det var en økning i operasjonstid og anestesitid, og en bedring av langtidsoverlevelsen i løpet av observasjonsperioden. Forutsatt at pasienten overlever operasjonen, er langtidsprognosen lik for pasienter med rumpert og ikke-rumpert AAA og den samme hos dem som opereres åpent som hos de som behandles med EVAR.

320

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

321

STENTGRAFTBEHANDLING AV SYKDOMMER I THORACALAORTA I TRONDHEIM 1997 – 2006 Lange C, Hatlinghus S*, Ødegård A*, Aasland J, Myhre HO Kirurgisk Klinikk og Avdeling for Bildediagnostikk, St Olavs Hospital, Trondheim

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Innledning: Endovaskulær behandling av sykdommer i thoracalaorta er utført i Trondheim fra 1997. Dette har foregått i samarbeid mellom karkirurger, radiologer og thoraxkirurger. Materiale: 51 pasienter er behandlet (intention to treat) fra mars 97 –mai 06, 15 kvinner og 36 menn. En pasient ble behandlet med stentgraft for antatt blødning fra ulcererende plakk i aorta, men fikk senere påvist sarcom og døde av dette tre måneder senere. Hos to pasienter lyktes det ikke å få tilgang/føre opp protesen. Disse 3 er ikke inkludert i den videre statistikk. 10 pasienter er behandlet med ”hjemmelagde” proteser. Det var 30 aneurismer, hvorav tre mykotiske aneurismer, 13 B-disseksjoner, 4 akutte traumatiske rupturer og to pasienter hadde ulcererende plakk. To pasienter ble operert med graft i abdominalaorta for å få tilgang. 33 inngrep ble utført i generell anestesi, mens 13 er utført i regionalanestesi og et i lokalanestesi. Pasientene er kontrollert regelmessig med CT. Resultater: Det har vært betydelig variasjon i antall inngrep pr. år ( 1-11 ). Gjennomsnittlig alder var 68,3 (35-85) år. Tidlig mortalitet (< 30 d) var 2 av 48 pasienter (4,2 %); en elektiv pasient operert for ThAA døde 2. postoperative dag av sepsis (1/44 = 2,3 %), og en multitraumatisert pasient med traumatisk ruptur døde av multiorgansvikt (1/4 = 25%). Det var to postoperative slag, en pasient ble paraparetisk. En pasient fikk temporær paralyse i underekstremitetene, men ble helt restituert. En pasient fikk dialysekrevende nyresvikt og det var et postoperativt hjerteinfarkt. 1- og 5-års mortalitet er henholdsvis 13,5 % (5 av 37 pasienter) og 38% (7 av 18 pasienter). En pasient døde i ventetid mellom en carotis-carotis–subclavia bypass og planlagt stentgrafting (sekundær prosedyre). En pasient er død av et nytt aneurisme distalt for stentgraftet. En pasient har fått utført tre, en har to og fire har fått utført en endovaskulær(e) sekundærprosedyre(r). To pasienter har fått implantert nytt stentgraft inni det gamle på grunn av type III lekkasjer. En pasient ble forsøkt reoperert, men inngrepet måtte avsluttes pga blødningskomplikasjoner. Det har ikke vært noen sene konverteringer til åpen kirurgi. Konklusjon: Resultatene etter 8 år er lovende og våre resultater er sammenliknbare med andre materialer. Samarbeid mellom karkirurger, radiologer og thoraxkirurger er vesentlig. Endovaskulær behandling er i dag førstevalg hos oss for egnede pasienter, spesielt i akutte situasjoner.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

322

ENDOVASKULÆR STENTGRAFT-BEHANDLING AV SYKDOM I TORAKALAORTA VED RIKSHOSPITALET Krohg-Sørensen K*, Lingaas PS*, Hafsahl G**, Dorenberg E**, Fosse E***, Geiran OR* *Thoraxkirurgisk avdeling, **Radiologisk avdeling og ***Intervensjonssenteret, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0027 Oslo Selv om det ikke finnes dokumentasjon av samme kvalitet som ved abdominale aneurismer, er endovaskulær behandling av torakal aortasykdom etablert for mange tilstander. Operasjonstraumet er åpenbart mindre enn ved åpen kirurgi, og rapporter fra mange sentre viser lovende resultater, selv om behandling av disseksjon med stentgraft ennå er kontroversielt. Vi presenterer vår erfaring ved Rikshospitalet. Materiale: Fra 2001- august 2006 ble det utført 54 implantasjoner av stentgraft i torakale aorta, 8 pasienter ble behandlet 2 ganger. Median alder 71 år (23-82), 18 var kvinner. Pasientene følges med regelmessige CT- eller MR-kontroller. Resultater: Indikasjoner var aneurisme (19 hvorav 6 rumperte), pseudoaneurisme (5 hvorav 1 infisert), mykotisk aneurisme (6 hvorav1 rumpert), disseksjon (6 hvorav 1 rumpert), intramuralt hematom (2 hvorav 1 rumpert), PAU (penetrating aortic ulcer, 5, alle med ruptur), Takayasu aortitt (2 hvorav 1 ruptur) og 1 traumatisk ruptur. Av 8 reoperasjoner var 6 for endoleak og 2 for ny disseksjon i kanten av stentgraftet. Det ble brukt Medtronic Talent/Valiant (26), Gore (26) og Cook Zenith (2) stentgraft, og impantert 1-5 (gj.sn 1,9) stentgraft pr. pasient. Tilgang var via lyske hos 30, bekkenarterie hos 14, abdominalaorta hos 8 og torakoabdominalaorta hos 2. Sju pasienter har fått carotis-subclavia bypass. En pasient med rumpert TAA døde 5. dag. Han hadde CNS komplikasjon (cerebralt og kanskje medulla), ble reoperert med carotis-subclavia bypass, men døde av reruptur 2 dager senere. 1 pasient med mykotisk aneursime døde 11. dag av sepsis/nyresvikt. 1 pasient ble operert for coecumperforasjon 8. dag og døde etter 3,5 mndr. 5 andre er døde etter 334-1937 dager, ett dødsfall er sannsynlig aneurismerelatert. Ingen andre har hatt CNS komplikasjon. Av de 38 som følges med kontroll er 31 uten lekkasje, 4 har endoleak og 3 har økende aneurismediameter. Det er ikke registrert mekanisk svikt av implantater. Diskusjon: Vi har kun 1CNS komplikasjon etter 54 prosedyrer på 46 pasienter, selv om 25 pasienter fikk mer enn ett stentgraft. Når a. subclavia sin. dekkes, legges carotis-subclavia bypass hvis a.vertebralis eller andre kollateraler antas å ha betydning. Vi har ikke dekket andre buekar med stentgraft. Vi har heller ikke dekket intestinalarterier. Vi bruker ikke spinalvæskedrenasje rutinemessig, men narkose avsluttes umiddelbart postoperativt for nevrologisk undersøkelse, og vi tilstreber adekvat blodtrykk. Vi avventer resultater fra pågående studier vedr behandling av akutt aortadisseksjon. Den ene pasienten med disseksjon og ruptur som fikk stentgraft, var først operert med supracoronart graft, og deretter stentgraftbehandlet for ruptur i bakre bue. De øvrige 5 pasienter hadde kronisk aortadisseksjon med lokalisert aneurismeutvikling i falskt lumen. Vi krever min. 15mm hals uten tromber distalt for a carotis comm sin og cranialt for truncus coeliacus, og svært slynget, forlenget aorta descendens er kontraindikasjon. Vi har således en konservativ holdning til indikasjon for stentgraft, men resultatene for disse selekterte pasientene er gode, særlig siden totalt 16 pasienter hadde ruptur. Ut fra anatomiske kriterier er imidlertid åpen kirurgi eneste alternativ for mange pasienter.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

323

UVANLIG KOMPLIKASJON VED STENTGRAFTBEHANDLING AV ABDOMINALT AORTAANEURISME. Sætre T, Staxrud LE, Bay D*, Sandbæk G*, Gjølberg T*, Jørgensen JJJ. Karkirurgisk avdeling og Radiologisk avdeling*, Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker Universitetssykehus, 0514 Oslo

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Mann, 79 år, med atrieflimmer og protein C-resistens (Marevanbehandlet) ble i 1999 behandlet for et 62 mm abdominalt aortaaneurisme (AAA) med stentgraft (Vanguard). I løpet av det første året postoperativt var det tre episoder med akutt arteriell okklusjon i høyre underekstremitet, vellykket behandlet med trombolyse. Etter tettere oppfølging med INR kontroller, ingen nye tromboser. Etter 4 år observerte vi signifkant økning (>5 mm) av aneurismet uten at lekkasje kunne sees ved fargeduplex eller CT angio. Oppfattet som type IV lekkasje (”endotension”) der utgangspunktet for trykkøkningen var usikker. Ikke konvertert til åpen operasjon (almentilstand, alder, pasientens ønske). I mai 2005 (AAA 85x90 mm) ble det oppdaget en mulig forklaring på aneurismeøkningen: dårlig forankring for venstre graftben. Graftbenet ble forlenget til a. iliaca externa med samtidig okklusjon av a. iliaca interna. Kontroll etter 6 mnd viste uendret AAA (90 mm) uten lekkasje. Pasienten ble imidlertid innlagt 3 mnd senere med abdominalsmerter og brekninger, sirkulatorisk stabil. CT viste AAA uendret størrelse, men ventrikkelretensjon der duodenum var avklemt av et avgrenset hematom baktil. Ingen tegn til pågående blødning. Svingende klinisk forløp; icterus, moderat leversvikt, brekninger, abdominalsmerter og respirasjonsbesvær. Bedring med ventrikkelsonde og parenteral ernæring. Tilstanden oppfattet som ”contained rupture” av AAA der ventrikkelretensjonen var pasientens hovedproblem. Pasienten ønsket ikke kirurgisk eller endovaskulær behandling. Han sovnet stille inn etter 3 uker. Obduksjonen viste stort AAA med koagler, aortoduodenal fistel med et organisert hematom bak duodenum med avklemning av denne. Forøvrig bronkopneumoni, stor lungeemboli, pancreatitt, hepatomegali.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

324

RUMPERT NYREARTERIEANEURISME OG FIBROMUSKULÆR DYSPLASI. EN KASUISTIKK. Sætre T, Staxrud LE, Gjølberg T, Flørenes T. Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker Universitetssykehus, 0514 Oslo Nyrearterieaneurismer er bifunn hos 1% av aterosklerotiske pasienter som angiograferes. Fibromuskulær dysplasi er en sjelden karsykdom som vanligvis diagnostiseres under utredning for hypertensjon. Hyppigste lokalisasjon er nyrearterier; anslått incidens i normalbefolkningen <0,5%. Vanligste manifestasjon er stenoser, mens aneurismer er sjeldnere. Mann, 50 år, innvandrer, bosatt mange år i Norge, innlagt sykehus i Makedonia pga akutte abdominalsmerter, brekninger, feber og CRP stigning. CT viste retroperitoneal blødning rundt høyre nyre. Nefrektomi foreslått, men pasienten ba om overflytting til Norge. Innlagt annet sykehus i Oslo. Utredning viste gjennomgått lungetuberkulose og, ved CT angiografi, et forkalket og rumpert aneurisme i segmentarterien i øvre høyre nyrepol. Antibiotikabehandlet, fallende CRP. Overført Oslo Vaskulære Senter: MR angio og kateterbasert angio viste et stort, rumpert, trombosert aneurisme og fibromuskulær dysplasi i hø nyrearterie. Det var god utskillelse i nedre 2/3 av nyren. Behandlingsalternativer ble diskutert med urologer og transplantasjonskirurger. Anbefalt konservativ behandling dels fordi aneurismet var trombosert og faren for reblødning var minimal, dels fordi rekonstruksjon ville bli problematisk på grunn av fibrose og blødning rundt nyren. Paienten ble utskrevet symptomfri etter 5 uker. Avtalt kontroll med CT angio. Ved eventuell rekanalisering av aneurismet må kirurgisk behandling vurderes.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

325

DYNA-CT – EN NY AVBILDINGSTEKNIKK VED ENDOVASKULÆR TERAPI Eide KR1, Ødegård A2, Myhre HO3, Haraldseth O4. Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, Radiologi1, Det medisinske fakultet, Klinikk for bildediagnostikk2 og Kirurgisk klinikk3, St. Olavs Hospital og Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, MR-senteret/Radiologi4, Det medisinske fakultet, Trondheim

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Innledning Hensikten er å gjøre rede for våre foreløpige erfaringer med Dyna-CT ved endovaskulær behandling av abdominalt aortaaneurisme (AAA). Teknikken baserer seg på angiografi med en modifisert C-bue som genererer CT-lignende bilder. Material og metoder Vi har foreløpig brukt metoden på 9 pasienter. Median alder var 73 år (67-84). Alle prosedyrene ble gjort elektivt og Zenith Trifab® (Cook) ble brukt i alle tilfellene. Fordelen med denne avbildingsmodaliteten er at man får 3D CT-lignende avbilding på bordet under selve inngrepet. Dyna-CT undersøkelsen ble gjort etter at stentgraftet var satt på plass. Varigheten av scanningprotokollen var 10 sekunder (3 frames/sek, 248 projeksjoner) og med en kontrastdose på 33 ml (Visipaque®, GE Healthcare), 3 ml/sek. Vi tok sikte på å visualisere aortas lumen nedenfor nyrearteriene, lumen av arteria iliaca communis, det periaortale vev med tanke på identifisering av blødning og lengden av det behandlede segment i aorta og bekkenkar. Resultater Hos en pasient var det vanskelig å få til den nødvendige rotasjon på grunn av ekstrem overvekt (BMI 41). Hos 7 pasienter kunne vi registrere aneurismets diameter hos 5 pasienter fikk en god evaluering av det retroperitoneale rom. Hos alle pasientene fikk vi en god avbilding av hele aorta og bekkenarteriene. Lumen og anatomi av aneurismehalsen kunne vurderes tilfredsstillende hos 7 pasienter. Det var ingen tegn på blødning eller andre komplikasjoner i denne serien. Tid fra rotasjonen og til de første 3D-bildene var tilgjengelige er 3 minutter. Diskusjon Våre første erfaringer med intraoperativ Dyna-CT er positive. Bildekvalieten er god. Hos de fleste pasientene får en en tilstrekkelig bildekvalitet til å vurdere aortaaneurismet og nabostrukturer. Det kan gjøres flere forbedringer bl.a. med kontrastmengden som antakelig bør være ca. 100 ml med fortynnet kontrast (50%). Videre har kontrasten en tendens til å samle seg i de distale deler av aneurismet, noe som kan korrigeres med subtraksjon. Konklusjon Dyna-CT gir gode CT-lignende bilder intraoperativt og er nyttig ved endovaskulær terapi ved aortaaneurisme. Vi tror imidlertid teknikken vil ha enda større fordeler ved akutte situasjoner som rumpert aneurisme, vaskulære traumer, disseksjoner osv. En slipper da å kjøre pasienten til CT-lab før operasjonen kan finne sted, idet bildene tas direkte på bordet. Valg av behandling kan gjøres umiddelbart og pasienten kan behandles uten ytterligere diagnostikk.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HAR EVAR BEDRET PROGNOSEN FOR PASIENTER MED ASYMPTOMATISK AORTAANEURISME? Aune S, Pedersen G, Laxdal E, Wirshing J, Jenssen G, Amundsen S, Haukeland Universitetssykehus I periode 1995 til 2005 ble det utført 118 endovaskulære og 386 åpne elektive operasjoner for abdominalt aortaaneurisme ved Haukeland Universitetssykehus. Behandlingsresultater representert ved komplikasjoner, operasjonsmortalitet (30 dager) og langtidsoverlevelse for de to behandlingsalternativene har vært studert og sammenliknet. Andelen pasienter som har vært behandlet endovaskulært (EVAR) har variert betydelig gjennom perioden, og fortsatt finnes ikke entydige kriterier for hvilke pasienter som egner seg best for den ene eller andre behandlingen. Dagens rutine er å primært anbefale åpen operasjon til yngre pasienter (< 70 år) uten vesentlig komorbiditet og å anbefale stentgraft til eldre pasienter (> 70 år). I tillegg blir pasientens eventuelle oppfatning selvsagt tillagt vekt. EVAR pasientene var eldre og kvinner var underrepresentert i denne gruppen. Risikofaktorer fordelte seg nokså likt mellom de to gruppene. Etter EVAR ble det registrert komplikasjoner i 46%. Endolekkasje av alle typer og sårkomplikasjoner forekom hyppigst. Det ble registrert komplikasjoner etter 26% av åpne operasjoner, med lungekomplikasjoner, sårruptur og hjerteinfarkt som de hyppigste. Gjennomsnittlig liggetid for etter EVAR var 4,4 dager mens den var 9,2 dager etter åpen operasjon. Operasjonsmortaliteten var 1,7% etter EVAR og 4,1% etter åpen operasjon, men forskjellen var ikke signifikant. 5-års overlevelse var 74% for begge grupper, og den avvek ikke signifikant fra den forventede overlevelse for noen av gruppene. Det kan således hittil ikke anses som bevist at EVAR har bedret prognosen for pasientene, eller at behandlingen er å oppfatte som bedre enn åpen operasjon. Disse prosedyrene må følges nøye for å vurdere om bedre stentgraft og bedret pasientseleksjon vil gjøre EVAR til førstevalg hos anatomisk egnete pasienter.

326

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

327

HØY- VS. LAVDOSE APROTININ (TRASYLOL) TIL CABG- PASIENTER SOM STÅR PÅ CLOPIDOGREL (PLAVIX). FORELØPIGE RESULTATER Øvrum, E, Tangen, G, Tølløfsrud, S, Ringdal, MAL, Øystese, R, Istad, R. Rikshospitalet-Radiumhospitalet.HF, Hjerte-lungeklinikken, Hjertesenteret i Oslo, Postboks 2684 St.Hanshaugen, 0131 Oslo. Stadig flere pasienter som henvises til koronarkirurgi behandles med clopidogrel (Plavix), enten etter PCI og/eller ved ustabil angina og NSTEMI. Studier har vist at clopidogrel øker risikoen for postoperative blødning. Aprotinin (Trasylol) reduserer blø-ning etter hjertekirurgi. Medikamentet er kostbart og har bivirkninger. Målet for studien er å evaluere kliniske effekter av aprotinin gitt som høydose per- og postoperativt versus en lav postoperativ dose. Materiale og metoder: Alle pasienter som henvises til koronarkirurgi og som får clopidogrel +/- acetylsalicylsyre siste 7 dager før operasjon inkluderes i studien. Eksklusjonkriterier er annen platebehandling og/eller samtidig antikoagulasjon. Heparincoating av CPB utstyr er standard. Pasientene randomiseres prospektivt til 75.000 KIU/Kg aprotinin gitt per-og postoperativt (full heparindose, ACT > 480 sek) eller 25.000KIU/Kg aprotinin etter reversering av heparin med protamin (lav heparindose, ACT > 250 sek.). Resultater: De første 225 randomiserte pasienter i studien viser at gruppene (høydose n=112, lavdose n=113) er sammenlignbare i alle relevante kliniske variable. Median blødning i høydosegruppen var 443 ml og 515 ml i lavdosegruppen (p=0,02). Reoperasjon for blødning var lik i begge grupper (2,7 %) og andel pasienter som fikk blod eller blodprodukter var den samme (høydose 19,6 %, lavdose 18,6 %). Det var ingen forskjell i nevrologiske utfall, myokardinfarkt eller mortalitet. Blødningen var signifikant lavere i begge grupper i forhold til hos 835 koronarpasienter operert i samme tidsrom utenom studien (median 670 ml).

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Lav postoperativ dose aprotinin kombinert med lav heparindose ser ut til å gi samme kliniske resultater som høy perioperativ aprotinindose kombinert med full heparinisering. Både lav- og høydose gir redusert blødning i forhold pasienter som ikke får aprotinin.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

328

HEPARIN RESISTENS OG PLATEAKTIVERING HOS KORONAR-PASIENTER BEHANDLET MED LAVMOLEKYLÆRT HEPARIN Wahba A1, Pleym H1, Videm V2, Åsberg A3, Amundsen T4, Bjella L1, Dale O5, Stenseth R1 1 St. Elisabeth, Avdeling for Hjerte- og Lungekirurgi, 2Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, 3Avdeling for medisinsk biokjemi, 4Lungeavdelingen St. Olavs Hospital – Universitetssykehuset i Trondheim og 5Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk NTNU Trondheim Bakgrunn: Pasienter med ustabil koronarsyndrom viser tegn til aktivering av det hemostatiske systemet og behandles ofte med lavmolekylært heparin inntil operasjon. Vår hypotese er at den hyperkoagulable tilstanden av disse pasienter vedvarer gjennom operasjonen til tross for heparin behandling. Metoder: 32 pasienter med ustabilt koronarsyndrom behandlet med lavmolekylært heparin (enoxaparin) preoperativt og 32 kontroll pasienter uten enoxaparin ble inkludert. Alle pasienter sto på Albyl-E inntil operasjonsdagen og fikk Tranexamsyre før start av HLM. Blodprøver ble tatt preoperativt, etter 30 minutter på HLM og etter 30 minutter, 3 timer og 20 timer postoperativt. Vi undersøkte koagulasjonsaktivering (protrombin fragment 1+2, thrombin-antithrombin kompleks, antithrombin), fibrinolyse (plasmin-antiplasmin kompleks, D-dimer) og blodplatefunskjon (thrombocyttall, neutrofil aktiverende peptid (NAP-2), thrombocytt-monocytt aggregater). Resultater: Sammenlignet med kontrollgruppen, trengte pasienter i enoxaparin gruppen mer heparin (48100±7500 vs 42800±7300, p=0,007) for å holde ACT over 480 sek, hadde høyere heparinkonsentrasjoner (p<0,001), og lavere antithrombinverdier (p=0,001). Preoperative hemoglobinverdier var signifikant lavere i enoxaparin gruppen (13,8±1,2 vs 14,4±1,1, p=0,038). Enoxaparin pasienter fikk flere transfusjoner med SAG (61 vs 15, p=0,037), selv om total blødning ikke var signifikant forskjellig. NAP-2 konsentrasjoner (p<0,001) og % thrombocytt-monocytt aggregater (p=0,092) var høyere i enoxaparin studien. Diskusjon: Pasienter behandlet med enoxaparin før koronarkirurgi viste tegn på heparinresistens intraoperativt. Enoxaparin behandlete pasienter hadde en økt perioperativ blodplateaktivisering. Det er uklart hvilken mekanisme er ansvarlig for dette.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

329

KAPILLÆRE BLØDNINGER OG MIKROTROMBOSE – INDIKATORER PÅ DÅRLIG PROGNOSE VED ECMO? Wester T1, Kvernebo TS2, Ilias M3, Salerud G3, Kvernebo K1 1 Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, 2Sjukhuset i Torsby, 3Institutionen för medicinsk teknik, Universitetet i Linköping Målet med ECMO er å sørge for adekvat vevsnutrisjon ved lunge eller sirkulasjonssvikt. Parametere som blodtrykk og syre/base status brukes til å styre minuttvolum, volumfyll og vasoaktive medikamenter. Vi har satt opp et mobilt mikrosirkulasjonslaboratorium, der vi ”bed-side” kan måle kapillær densitet (videomikroskop), mikrovaskulær perfusjon (laser Doppler flowmetri, LDF) og oksygenmetning i mikrovaskulære erythrocytter (spektroskopi). Laboratoriet er brukt til å vurdere to pasienter på ECMO. Kasus 1: Mann f. -64. SLE med organ-affeksjon. AS + MS og VV hypertrofi ga indikasjon for AVR + MVR. Forløp: Sviktende VVfunksjon ved maskinavgang, initialt behandlet med IABP. Etter få timer kardiogent sjokk, lagt på VA-ECMO. Klinisk vurdering: Hjertet, sentral hemodynamikk og klinikk ble på dag 3 og 6 bedømt som tilfredsstillende og ga grunnlag for prognostisk optimisme. Mikrosirkulasjon: Målinger 3 og 6 dag: Nesten totalt fravær av synlige nutritive kapillærer i hud. Uttalte perikapillære blødninger i hud og munnslimhinner. Perifer hud var varm med høy LDF målt perfusjon. Funn forenlig med stor kapillærskade og mikrovaskulær av-shunting ga grunn for bekymring. Diskusjon: Høy sentralvenøs O2 metning og vektøkning på vel 50 kg over 9 døgn var forenlig med de mikrovaskulære funn. Pasienten døde 9 dager postoperativt av sepsis og sjokk. Kasus 2: Mann f. -43. Tidligere AMI og ICD grunnet VT. Forløp: A-disseksjon med EF på 15-20%. VVsvikt ved maskinavgang, behandlet med VA- ECMO. Klinisk vurdering: 2. po dag, kritisk ischemi v. underekstremitet (lyskekanylering), forøvrig god perifer sirkulasjon. Betydelig kapillær lekkasje. Positiv væskebalanse 10-15 liter daglig. Mikrosirkulasjon: Målinger 2 dag. Makroskopiske småblødninger i hud og utbredte mikrotromber i nutritive hudkapillærer. Intravasal trombose i v ben. Sublingualt: Redusert antall arterioler og store kapillærer? Små kapillærer med høye perfusjonshastigheter og tilsynelatende opphevet vasomosjon. Totalt opphør av sirkulasjon sekunder etter reduksjon av ECMO fra 4 til 2 liter, med reversering når ECMO igjen økes. Diskusjon: Liten funksjonsbedring av VV 2 dag (ecco) og betydelig patologi ved mikrovasmkulære funn. ECMO avvikles 3 dag.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Diskusjon. Perikapillære blødninger tyder på stor kapillær (endotel) skade – irreversibelt sjokk ved ECMO oppstart? Fenomenet er beskrevet ved bindevevssykdommer,og v Willebrand. Mikrotromboser er grov patologi – indikator på irreversibilitet ved sjokk eller utvikling av DIC? Normalt varierer mikrovaskulær perfusjonshastighet (vasomosjon). Hos pasient nr. 2 var det konstante høye perfusjonshastigheter, et patologisk funn. Høye LDF verdier kombinert med redusert kapillær densitet (pas. 2) indikerer perifer mikrovaskulær arteriovenøs shunting. Varm hud og høy sentralvenøs metning var altså ikke tegn på adekvat vevsoksygenering. Hypotese: Kvaliteten av vevsperfusjon under ECMO kan vurderes ved mikrovaskulære undersøkelser. Parametrene kan brukes til å styre volumfyll og bruk av vasoaktive medikamenter, i tillegg til å gi prognostisk informasjon.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

330

ENDOGEN CELLEPROTEKSJON VED POSTKONDISJONERING BLIR UTSLÅTT NÅR NA – CA PUMPEN BLOKKERES Kaljusto M-L., Rutkovsky A., Stensløkken K-O., Vaage J. Thoraxkirurgisk avdeling, Institutt for Eksperimentell Medisinsk Forskning og Kirurgisk klinikk,Ullevål universitetssykehus Bakgrunn. Postkondisjonering, korte episoder av reperfusjon og ischemi i det første reperfusjonsminuttet, reduserer ischemi-reperfusjonsskaden. Na-Ca pumpen pumper Ca ut fra cellen og tar inn Na. I slutten av en ischemiepisode går Na-Ca pumpen over i revers modus og akkumulerer Ca+ inn i cellene. Dette bidrar i stor grad til utvikling av ischemireperfusjonsskade. Det er tidligere vist at blokkering av denne revers modus for Na-Ca pumpen også reduserer ischemi-reperfusjonsskaden. Formål. Å undersøke om kombinasjon av de 2 forskjellige teknikker for celleproteksjon, postkondisjonering og blokkering av intracellulær Ca- akkumulering ved å blokkere revers modus av Na-Ca pumpen, har en additiv proteksjon ved ischemi-reperfusjonsskade. Metode. Isolerte, perfunderte musehjerter ble benyttet og infarkt ble indusert med 35-45 minutters global ischemi. En blokker av Na-Ca pumpen, KB-R7943, ble benyttet som anført nedenfor. Reperfusjonsperioden var 60 minutter. Studien var delt i 3 serier og musehjerter ble randomisert i følgende grupper: 1.1 Kontrollgruppe uten intervensjon 1.2 Postkondisjonering med 3 sykler av 10 sekunder reperfusjon og 10 sekunder ischemi. 1.3 DMSO, oppløsningmiddel for KB-R7943, ble gitt i perfusatet 5 minutter før ischemi 2.1 Kontroll 2.2 KB-R7943 (1 µM) ble gitt i perfusjonsvæske 1 minutt før ischemi. 2.3. KB-R7943 ble gitt før ischemi og hjertet ble postkondisjonert. 3.1 Kontroll 3.2 KB-R7943 gitt i perfusatet 5 minutter før reperfusjonsstart. 3.3 KB-R7943 gitt i reperfusjonen kombinert med samtidig postkondisjonering. Venstre ventrikkels systoliske og diastoliske trykk og hjertefrekvensen ble målt. Venstre ventrikkels utviklede trykk, dp/dt max og dp/dt min ble beregnet. Infarktstørrelse ble beregnet. Materiale ble bevart for immunhistokjemiske studier. Resultater. Postkondisjonering reduserte infarktstørrelsen med 52 % i forhold til kontroller, p=0.02. Venstre ventrikkels utviklede trykk (p=0.053) samt dp/dt max (p=0.037) og dp/dt min (p=0.043) viste bedre kontraktilitet og relaksasjon i postkondisjoneringsgruppen. KB-R7943 gitt både før (p=0.016) og etter (p=0.045) ischemi reduserte infarktstørrelsen. Kombinasjonen av KB-R7943 og postkondisjonering, uansett tidspunkt, eliminerte enhver protektiv effekt. Immunhistokjemiske resultater blir videre presentert på høstmøte. Konklusjon. Postkondisjonering beskytter musehjerter etter ischemisk skade, det samme gjør blokkering av revers modus av Na-Ca-pumpen. Kombinering av de to teknikkene slår ut all proteksjon. Våre molekylærbiologiske analyser kan forhåpentligvis forklare noen mekanismer bak dette overraskende funn, og forhåpentligvis gi noen svar på mekanismene bak postkondisjonering.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

331

ANAFYLAKTISK SJOKK I FORBINDELSE MED PROTAMINBEHANDLING VED CORONAR BY-PASS KIRURGI. Fosby B, Fiane A. Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Kasuistikk En 56 år gammel mann med diabetes utviklet anafylaktisk sjokk umiddelbart etter at han fikk en liten dose protamin i forbindelse med at man skulle gå av hjerte/lunge maskinen. Preoperativ undersøkelse viste en stor mitral insuffisiens, sannsynelig på bakgrunn av dilatert cardiomyopati. Hypokinetisk venstre ventrikkel med ca. 30 % i EF. Han hadde forøverig diabetes type 1 og var HCV-positiv. Nylig oppstartet dialyse pga diabetes nefropati. Han sto å på behandling med Insulin, Triatec, Burinex og Selo-Zok. Ingen kjent allergi. Pasienten ble operert med mitralplastikk med innsetting av Physioring str.26. Ved normotermi gikk man greit av hjerte/lungemaskin. I forbindelse med dekanylering og protaminisering ble trykket helt borte, ingen økning i venetrykk og man komprimerte hjertet uten effekt. Adrenalin ga heller ingen effekt. Man gikk på maskin igjen og etter ca ½ time steg trykket spontant igjen. Man gikk deretter av hjerte/lunge maskinen uten vansker. Unnlot å gi protamin. Det ble tatt blodprøve av pasienten i forbindelse med episoden med tanke på utvidete analyser ved Haukeland Sykehus (Nasjonalt nettverk for anafylaktiske reaksjoner under narkose (NARA)) . Pasienten måtte revideres for blødning samme kveld og ble revidert igjen for tamponade 14 dager senere. Diskusjon: Alvorlig reaksjon på protamin har vært kjent i mange år, med en incidens som i forskjellige materialer varierer fra 0.06 % til 10.6 %. Forløpet hos vår pasient tyder på en anafylaktisk reaksjon på protamin. Pasienten hadde hatt diabetes type 1 gjennom en årrekke og sannsynligvis blitt behandlet med protamininneholdende insulin. Kommersielt protamin lages av lakse-sperm og man antar at pasienter med fiske allergi eller som har brukt medikamenter som inneholder protamin er mer utsatt for å reagere allergisk. Behandlingen av pasienter som får en anafylaktisk reaksjon på protamin består først og fremst i å få stabilisert pasienten sirkulatorisk, og om mulig å minske frigivelsen av vasoaktive og bronkoaktive mediatorer. Rask volum tilførsel vil kunne være nødvendig. Adrenalin vil kunne øke vaskulær motstand, har inotropisk effekt og minske histamin frigivelse fra mast-celler og basofile celler. Adrenalin og antihistamin (Deksklorfeniramin) kan også reveresere bronkospasme. Ved manglende effekt bør behandling med beta-2 agonist (Terbutalin) legges til. Steroider (Metyprednisolone) kan også ha effekt på persisterende bronkospasme. Pasienter som står på beta-blokker behandling kan være resistent for adrenalin og bør få glukagon 1 mg intravenøst. Hvis det er respons på dette bør det startes infusjon. H 2-blokker kan være nyttig ved å inhibere effekten av protamin på myocard og perifert vaskulært vev. Ofte vil det være nødvendig å gå på maskin igjen en periode, slik som i vårt tilfelle. Pasienter som har økt risiko for allergisk reaksjon på protamin bør trolig forbehandles med steroider og histamin-blokkere (H1 og H2) og få protamin-infusjon langsomt under svært nøye overvåking – selv om dokumentasjon for et slikt regime fortsatt mangler.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

332

”DET LIKNER PÅ MARFANS SYNDROM, MEN DET ER NOE ANNET”. LOEYS DIETZ SYNDROM OG ANDRE SYNDROMER MED THORACAL AORTA ANEURISME OG DISSECTION (TAAD). Rand-Hendriksen, S; Tjeldhorn,L; Paus, B; Geiran, O.R. TRS kompetansesenter for sjeldne syndromer, Sunnaas sykehus HF; Avd. for med. Genetikk, Ullevål Universitetssykehus; Thoraxkirurgisk avdeling, Fakultetsdivisjonen Rikshospitalet Radiumhospitalet. Bakgrunn: Økt viten om mennesker med Marfans syndrom og om mutasjoner i genet for fibrillin 1, FBN1, har vist at det finnes flere differensialdiagnoser ved Thoracal Aorta Aneurism and Dissektion, TAAD. Siden 1993 har man diskutert forekomsten av ”Marfan syndrom type 2” (Boileau et al. 2005), og nylig er Loeys-Dietz syndrom type 2 (Loeys et al. 2006) presentert. Loeys-Dietz syndrom type 1 og 2 skyldes begge mutasjoner i genene Transforming Growth Factor Reseptor 1 og 2 (TGFBR1 og 2). For TAAD er det funnet mutasjoner i flere områder (Pannu, Tran-Fadulu, and Milewicz 2005). Metode: I forbindelse med en studie av 105 individer med antatt Marfans syndrom, identifiserte man to norske familier uten mutasjon i genet FBN1. Medlemmer av begge familier har vært diagnostisert som Marfans syndrom og andre medlemmer av den ene familien har vært diagnostisert som Ehlers-Danlos syndrom. Representanter for begge familier har vært undersøkt for alle relevante organsystemer for genetiske bindevevssykdommer og med genanalyser. Resultater: Mutasjoner i genet TGFBR2 er funnet i begge familier. De kliniske funnene passer med beskrivelsen av Loeys Dietz syndrom type 2, som i tillegg til aortasykdom også har mange felles trekk med vaskulær Ehlers-Danlos syndrom. Diskusjon: Den vanskelige differensialdiagnostikk vil bli illustrert. Presis diagnostikk har praktiske konsekvenser, dels fordi mennesker med LDS synes å dissekere på mindre diameter enn mennesker med Marfans sydrom, og dels fordi utvidelser og disseksjon ved LDS oppstår overalt i de store arteriene i bolen og iblant også intracranielt, mens aortasykdommen ved Marfans syndrom som regel starter i aorta ascendens. Så langt har man ikke funnet løse linser hos mennesker med Loeys-Dietz syndrom. Rutiner og metoder for kontroll og behandling må tilpasses diagnosen. Boileau C et al (2005) Molecular genetics of Marfan syndrome. Curr.Opin.Cardiol. 20 (3):194-200. Loeys BL et al (2006) Aneurysm syndromes caused by mutations in the TGF-beta receptor. N.Engl.J.Med. 355 (8):788-798. Pannu H, Tran-Fadulu V, and Milewicz DM (2005) Genetic basis of thoracic aortic aneurysms and aortic dissections. Am.J.Med.Genet.C.Semin.Med.Genet. 139 (1):10-16.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

333

ER HØYE NIVÅ AV ASYMMETRISK DIMETYLARGININ (ADMA) RELATERT TIL TIDLIG GRAFTSVIKT VED KORONARKIRURGI ? Hermansen SE, Muller S, Hansen M, Myrmel T Avdeling for Hjerte-, Lunge- og Karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9037 Tromsø

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Sirkulerende endoteliale progenitorceller (CEP) er involvert i reparasjon av endotelskade og dermed vedlikehold av den vaskulære homeostasen. Disse cellene spiller derfor sannsynligvis en rolle ved hjertekirurgi som kilde til endotelial re-generasjon. Asymmetrisk dimetyhylarginin (ADMA) er en endogen hemmer av nitrogenmonoksid (NO) syntesen og en markør for kardiovaskulær risiko. Dette skyldes sannsynligvis at ADMAindusert NO-blokkade gir redusert mobilisering av endoteliale progenitorceller fra beinmarg. Vi har undersøkt om høye ADMA-verdier under koronarkirurgi er relatert til redusert mobilisering av beinmargsderiverte CEP og dermed reparasjonspotensialet for nylig implanterte venegraft. Metode: Blodprøver fra 14 pasienter ble tatt dagen før og dagen etter hjerteoperasjonen (koronarkirurgi, n = 11, Klaffekirurgi, n = 3). Alle ble operert med bruk av hjertelungemaskin. ADMA ble målt ved bruk av ELISA. For bestemmelse av CEP-nivå, ble mononukleære celler isolert og dyrket i 7 dager før kvantitering. Adherente celler med endotelial fenotype som inkorporerer Dil-Ac-LDL og binder lectin (UEA-1) ble definert som CEP. Resultat: Hos 12 av 14 pasienter var det et fall i CEP første postoperative dag sammenlignet med preoperativt nivå. Det var en tydelig relasjon mellom preoperativt ADMA-nivå og det relative fallet i CEP (Høye ADMA-verdier relatert til lavt postoperativt CEP-nivå). Denne relasjonen var tilstede også etter korreksjon for andre potensielle faktorer med virkning på CEP nivået. Konklusjon: Denne observasjonen viser en relasjon mellom høyt ADMA-nivå og redusert mobiliseringen av regenerative endoteliale progenitorceller fra beinmarg under hjertekirurgi. Et redusert CEP-nivå kan potensielt være kritisk for tidlig graftfunksjon.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

334

LEVOSIMENDAN (SIMDAX ®) BEDRER KONTRAKTILITETEN I POSTISKEMISKE GRISEHJERTER UTEN ØKNING I OKSYGENFORBRUKET Müller S, Myrmel T Avd. for hjerte/lunge/karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn Inodilatoren Levosimendan antas å bedre hemodynamikk og kontraktilitet i sviktende hjerter uten å øke det relative O2-forbruket. In vivo data som viser dette finnes ikke. Vi har undersøkt effekten av Levosimendan på hjertets mekano-energetiske profil (O2 relatert til total mekanisk energi) og sammenlignet denne med effekten av en annen inodilator (Dobutamin) i postiskemiske grisehjerter. Metode 16 gris ble instrumentert med koronare blodstrømsmålere, trykk-volumkateter i venstre ventrikkel, aortatrykk, Swan-Ganz kateter og oksygenmåling i aorta og Sinus coronarius. Hjertets kontraktilitet ble målt som dP/dtmax og preload- recruitable stroke work (PRSW). Myocardielt oksygen forbruk (MVO2) ble kalkulert fra koronarflow og arteriovenøs oksygen differanse. Venstre ventrikkel ble utsatt for en ischemi-reperfusjonsskade (stunning, total ischemi-tid 20 min). Etter stunning fikk 8 gris en bolus på 24µg/kg Levosimendan fulgt av en kontinuerlig infusjon (0.04 µg/kg/min). Kontrollgruppen (n=8) fikk en kontinuerlig infusjon med 1.25µg/kg/min Dobutamin. Målinger ble gjennomført etter etablert stunning og gjentatt 40 min etter start av medikament infusjon. Den hemodynamiske og mekanoenergetiske profilen av de to inodilatorene ble så sammenlignet. Resultater Postiskemisk kontraktilitet var redusert i alle 16 grisene. Den hemodynamiske effekten var tilnærmet lik for de to inodilatorene med øket kontraktilitet, redusert perifer motstand og øket hjerte-minuttvolum. Dobutamin økte oksygenforbruket signifikant (stigningskoeffisient for MVO2/total mekanisk energi øket 2,3 ganger), mens Levosimendan hadde en uendret mekanisk effektivitet (uendret stigningskoeffisient) Konlusjon Dette er den første studien som viser uendret mekanoenergetisk profil (ingen O2-sløsing) for et inotropt medikament (Levosimendan).

Program Sider

26-09-06

16:53

Side 10

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

335

TRANSIT-TID BLODSTRØMSMÅLING AV MULTIPLE VENØSE SEKVENSGRAFT VED KORONAR BYPASSKIRURGI Nordgaard HB, Vitale N, Haaverstad R Klinikk for hjerte- og lungekirurgi, St. Olavs Hospital og Det Medisinske Fakultet, NTNU, Trondheim Bakgrunn: Det er antatt at sekvensgraft gir økt revaskularisering av myokard sammenlignet med separate graft. Målet med studien var å undersøke blodstrømmen ved dobbel og trippel sekvensgrafting med vene under koronar bypasskirurgi samt å analysere pulsatility index (PI = [max. flow - min.flow]/mean flow) ved ulike typer graft. Materiale og metode: I alt 278 pasienter (220 menn, 56 kvinner) fortløpende koronaroperert med bruk av hjerte-lungemaskin og av samme kirurg ble inkludert i studien. Vena saphena magna ble høstet med konvensjonell teknikk. En registrerte transit-tid blodstrømsmåling og PI med bruk av MediStim flowmeter. Ni pasienter hadde 1-kar-sykdom, 49 hadde 2-kar, 211 hadde 3-kar-sykdom og sju hadde venstre hovedstamme-stenose. Antall anastomoser/pasient var gjennomsnittlig 3,9±0,9. Blodstrømsmåling ble utført etter avgang av hjerte-lungemaskin og med proben plassert nær den proksimale anastomose.

KOR. ART.

TYPE GRA FT: LIMA /VEN E single /sekve ns

Venstre

Høyre

LAD

VENE - Single - Dobbel - Trippel VENE - Single - Dobbel LIMA (single)

MENN

KVINNER

Mean flow ± SD ml/min

Mean PI ± SD

Mean flow Mean PI ± SD ± SD ml/min

51 45 ± 19 123 73 ± 35 34 79 ± 43

2,1 ± 1,3 2,0 ± 1,0 2,0 ± 0,7

11 35 7

50 ± 33 58 ± 29 73 ± 17

1,7 ± 0,4 2,2 ± 1,2 2,0 ± 0,7

145 48 ± 29 21 65 ± 38

2,8 ± 2,0 2,4 ± 1,2

42 4

38 ± 26 45 ± 35

2,6 ± 2,0 2,6 ± 1,2

201 33 ± 21

2,4 ± 1,2

27 ± 16

2,3 ± 0,1

Konklusjon: En kan forvente gjennomsnittlig høyere blodstrømsmåling ved venøse sekvensgraft i forhold til separate graft, mest uttalt hos menn og i venstre koronararterie (til circumflex og diagonal). PI var gjennomsnittlig <3 uansett type graft og styrket dokumentasjonen av god funksjon i bypass-årene.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Resultat: Det var ingen postoperativ mortalitet. Gjennomsnittlig blodstrøm og PI i LIMALAD og venøse graft til hhv. venstre og høyre side av hjertet er vist i tabellen:

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

336

25 ÅRS ERFARING MED MEDTRONIC-HALL VENTILEN I AORTAPOSISJON. Svennevig JL, Abdelnoor M, Nitter-Hauge S. Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. 816 pasienter som fikk operert inn aortaventil ved vår avdeling i perioden 1977-87, er fulgt opp ved hjelp av spørreskjema, telefonintervjuer og eventuelt polikliniske kontroller. 25 års overlevelse fra hele gruppen var 24%, best for unge pasienter under 18 år (87,8%) og dårligst for pasienter over 70 år. Overlevelsen var bedre for menn (27,7%) enn for kvinner (17,8%). Overlevelsen var også signifikant redusert for pasienter med samtidig koronarsykdom, som trengte bypass kirurgi (11,0 vs 27,7%), mens det ikke var signifikante forskjeller i overlevelsen for pasienter som pga aneurisme eller disseksjon samtidig fikk skiftet ut aorta ascendens. Overlevelsen var redusert for den gruppen pasienter som fikk de minste ventilstørrelsene (2021 mm), men når man i multivariat analyse korrigerte for at de fleste i denne gruppen var eldre kvinner fant man at ventilstørrelsen pr se ikke var en signifikant risikofaktor. 79% av pasientene var på oppfølgingstidspunktet i NYHA funksjonsgruppe I-II og lineariserte rater av komplikasjoner var sammenlignbare eller bedre enn det som oppgis for tilsvarende andre typer hjerteklaffer. Det ble i løpet av oppfølgingsperioden ikke påvist noen form for mekanisk ventilsvikt. Konklusjon: Dette er en av de studiene som har fulgt ventilpasienter lengst. Den viser at den norske hjerteventilen, som ble utviklet ved vår avdeling på midten av 70-tallet og for første gang implantert ved Rikshospitalet i 1977 fortsatt er en solid og god ventil.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

337

BRUK AV HTK-KARDIOPLEGI HAR POTENSIALE FOR FORBEDRINGER Haaverstad R1,2, Sørensen E2, Münter Sellevold OF1,2 Klinikk for hjerte og lungekirurgi, St.Olavs Hospital og 2 Det Medisinske Fakultet, NTNU, Trondheim 1

Bakgrunn: Kjemisk induksjon av hjertestans og lokal nedkjøling for å redusere metabolisme har sammen med protektive medikamenter vært hovedprinsippene bak moderne myokardproteksjon under hjertekirurgi. Ulempen ved metodene har vært at kardioplegiløsningen må injiseres hvert 15-25 min for å sikre proteksjon, noe som gir avbrudd i operasjonen. Retrograd infusjon av kardioplegi via sinus coronarius kan gi dårlige proteksjon spesielt av høyre hjerte-halvdel. Bretschneider kardioplegi baseres på bl.a. bufring av det iskemiske hjertet med histidin. Eksperimentelle og kliniske studier har indikert at reinfusjon skal være unødvendig. Ekvilibrering av myokardiet mot kardioplegi-væsken er essensielt og derfor synes store volum og lang infusjonstid (ca. 2000 ml/6-8 min) å være optimalt. Na+ innholdet i væsken er 25mM og bør derfor om mulig fjernes fra sirkulasjon. Vi har gjort en ”feasibility” studie med den kommersielle histidin-tryptofan-ketoglutarat (HTK) kardioplegi (Custodiol). Materiale og metode: Inntil 8/2006 er 15 pasienter behandlet med HTK-kardioplegi under ulike typer akutte og elektiv klaffe-, aorta- og kombinert kirurgi. Kardioplegi ble injisert via aorta, mens mest mulig av kardioplegivæsken ble aspirert via sinus coronarius kateter (SCC). Volumstyrt infusjon fra pumpe ga best pålitelighet mht infusjonstid og dermed ekvilibrering mot vev. Data er presentert som gjennomsnitt ± SD eller median (variasjon). Resultater: Alle hjertene gikk i diastolisk arrest ved infusjon av 1987±135 ml HTKkardioplegi etter 122±82 sek (hos fire via ventrikkelflimmer). Det ble aspirert 405 ± 199 ml fra SCC hos 10 pasienter. Aorta avklemmingstid: var 95 ± 36min. Mekanisk aktivitet under avklemming ble observert hos to pasient og supplerende kardioplegi ble da infundert. Ved ”declamping” av aorta startet hjertet i rytme hos sju pasienter, mens det oppsto ventrikkelflimmer (VF) hos åtte pasienter. Disse ble gitt kalium (23±5 mmol), mens fire pasienter krevde DC-sjokk. Fire pasienter krevde temporær pacemaker etter avgang fra hjertelungemaskin. Enzymverdier 1. postoperative dag var akseptable hos denne til dels komplekse pasientgruppen med median CKMB 25,4 µg/L(12-365 µg/L) og Troponin-T 0,530 µg/L (0,194-25,0 µg/L). En pasient med aortaklaffe-endokarditt fikk asystole først etter 360 sek under induksjon, men de postoperative enzymverdier var allikevel lave. En pasient med disseksjon i aorta ascendens fikk injisert HTK direkte i venstre coronarostium og hadde et tilfredsstillende forløp med lave enzymutslipp. En pasient operert under pågående infarkt etter PCI-havari hadde som forventet høye postoperative enzymverdier.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Vår foreløpige erfaring viser at HTK-kardioplegi er anvendelig og trygt ved ulike typer hjertekirurgi. Det foreligger ikke sammenlignende analyser der denne metoden er brukt til kompliserte prosedyrer, men slike studier er under arbeid.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

338

MINIMALINVASIV MITRALPLASTIKK. Rein KA, Lundblad R, Lingaas PS, Halvorsen S, Fosse E, Andersen K, Offstad J, Karlsen H, Geiran O, Svennevig JL. Thoraxkirurgisk avdeling, Intervensjonsenteret, Rikshospitalet, Oslo. Forskjellige minimal-invasive teknikker for å reparere mitralklaffen er blitt gjorttilgjengelig gjennom nytt utstyr. Vanligvis gjøres en mini-thoracotomi, og hensikten er å få godt innsyn og tilgang til mitralapparatet, og derved gjøre rekonstruksjonen lettere. Likeledes miniseres det hjertekirurgiske traumet og forkorter rekonvalesentperioden. Denne teknikken kan være et skritt på veien til å gjøre klaffereparasjoner om til enda mindre invasive prosedyrer og i fremtiden til rene percutane operasjoner veiledet med et videokamera. Fra tidligere har man Port Access teknologien. For å forenkle prosedyren og unngå femoral perfusjon gjøres en mini-direkte teknikk med en 5 cm lang høyresidig thoracotomi i 4. intercostalrom, sentral aortakanylering og direkte aortaavklemming med en fleksibel, spesialkonstruert aortatang. Det trengs lange instrumenter, men standard klaffereparasjons prinsipper anvendes. Plasseringen av intracardiale kanyler (vene fra lysken og sinus coronarius kateter), gjøres under transøsofagus-ekko (TEE) overvåkning. I alt er 7 pasienter med mitralprolaps ( en konvertert til sternotomi) blitt vellykket behandlet med denne minimal-invasive teknikken ved Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet siden mai-05. 5 menn og 2 kvinner, gj.snittsalder 61 år, er fulgt fra 3 til 12 måneder postoperativt. En pasient hadde prolaps av fremre seil, resten av P2 eller P3 segmentet av bakre seil. 3 pasienter hadde paroksysmal atrieflimmer som samtidig ble behandlet med monopolar RF-ablasjon. Pasientmaterialet presenteres. Resulatet av behandlingen og tilgangen ved denne teknikken vil bli diskutert. Metoden (MIVS) presenteres på en kort videofilm.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

339

TIDLIGE ERFARINGER MED PUCA (PULSATILT CATHETER) LVAD FOR HJERTESVIKT A E Fiane, T Tønnessen*, J Offstad, S Halvorsen, H Karlsen, J L Svennevig, O Geiran Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, *Ulleval Universitetssykehus, Oslo

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Det fins flere typer venstre ventrikkel assist (LVAD) systemer for korttids behandling ved alvorlig hjertesvikt. Vi har startet utprøving av et nytt, billig og kommersielt tilgjengelig pulsatilt pumpekateter (PUCA) som kan koples til et standard tilgjengelig aortaballongpumpe (IABP) konsoll. Metode: PUCA kateteret føres inn via en kort karprotese på a.subclavia eller aorta ascendens. Pumpen består av et kateter med et innløp plassert retrograd i venstre ventrikkel og et utløp i aorta over aortaklaffen, koblet til en membranpumpe utenfor kroppen som blir aktivert og styrt av IABP konsollen. En enveisventil styrer utløpet til aorta fra det enløpede kateteret. Rett posisjon av kateteret dokumenteres ved transøsofageal ekko og eventuell røntgengjennomlysning. Resultater: Vi har utført griseforsøk der pumpen ga blodstrøm ut av venstre ventrikkel på opptil 3L/min. I tillegg har vi klinisk erfaring fra to pasienter – en med kardiogent sjokk etter AMI og en med hypoperfusjon etter reoperativ hjertekirurgi. Begrensede erfaringer fra disse to pasienter vil bli meddelt. Konklusjon: PUCA pumpen er enkel å betjene og kan ha en indikasjon for korttids venstre ventrikkel support hos pasienter hvor inotropi og IABP ikke er nok til å avlaste og også styrke venstre ventrikkel effektivt. Konseptet må imidlertid testes ytterligere ved a sammenligne effekt med IABP og andre typer enkle pumper. Blodstrøm (effekt) må kunne måles bedre, og den industrielle produktkvaliteten må vare upåklagelig.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

340

OBSTRUERENDE MYXOM I HØYRE VENTRIKKELS UTLØPSTRACTUS HOS GRAVID KVINNE. EN KASUISTIKK Busund R1, Schive B2, Bjørsvik G3, Ladehoff P4, Busund L-T5. Avd for hjerte, lunge og karkirurgi1, Hjertemedisinsk avdeling2, Anestesiavdelingen3, Kvinneklinikken4, Patologis anatomisk avdeling5. Universitetssykehuset i Tromsø Sykehistorie En 36 år gammel kvinne, gravid i 36 uke, ble innlagt lokalsykehuset etter å ha synkopert hjemme sittende i stol. I etterkant forbigående respiratorisk besvær. Ekkocardiografi ved lokalsykehuset viste en stor tumor i høyre ventrikkel og pasienten ble overflyttet UNN til videre diagnostikk og behandling. Ved innkomst var pasienten besværsfri. Ved innkomststatus fant man en systolisk bilyd. Innkomstprøver viste lett leucocytose, lett forøket D-dimer og ALP og normale blodgasser. Øsofagusekkokardiografi viste pendulerende tumormasser som fylte store deler av høyre ventrikkel og som partielt obstruerte høyre ventrikkels utløpstractus med en beregnet middelgradient på 35 mm Hg. Ultralyd abdomen viste et upåfallende og vitalt foster i hodeleie. Etter en konsensuskonferanse mellom kardiolog, obstetriker og thoraxkirurg ble det besluttet å operere henne påfølgende dag ved først å forløse fosteret ved sectio, for deretter å fjerne tumor med standard teknikk (Ekstrakorporal sirkulasjon med fullheparinisering) . Behandling Pas ble operert påfølgende dag hvor det først ble gjort sectio med forløsning av en levende velskapt pike. Uterus ble lukket i to lag og nedre fremre del av peritonealcaviteten ble pakket med kompresser. I samme narkose ble pasienten tilkoblet ekstrakorporal sirkulasjon med bicaval kanylering og tilgang til høyre ventrikkel via høyre atrium og tricuspidalklaffen. To separate tumores ble identifisert. Den største med tre stilkede tilheftninger, en til myocard nær høyre ventrikkels utløpstractus og to til cordae tilhørende tricuspidalklaffens septale seil. Den andre tumoren var tilheftet to av det septale seils mediale cordae. Alt tumorvev ble resesert og det ble gjort tricuspidalplastikk. Frysesnitt fra tumor og reseksjonsflater viste sannsynlig myxom, og det ble gjort utvidete reseksjoner. Etter problemfri avgang av hjerte lungemaskin ble det gjort ny runde med hemostase i abdomen. Pasienten ble extubert på bordet og kunne legge sitt barn til brystet etter få timer. Det postoperative forløpet var ukomplisert. Ekko kontroll viste en patent tricuspidalklaff og mor og ble overflyttet lokalsykehuset i velbefinnende åttende postoperative dag. Endelig patologisk vurdering bekreftet myxom diagnosen. Diskusjon Myxomer utgående fra høyre ventrikkel er meget sjelden. I et materiale på 114 pasienter med myxomer i hjertet ble det kun påvist i to tilfeller utgående fra høyre ventrikkel mot 22 utgående fra høyre atrium1. En av to med myxom i høyre ventrikkel fikk recidiv, mens ingen med myxom i høyre atrium fikk recidiv. Pasienter med myxom utgående fra høyre ventrikkel bør derfor følges med ecco kontroller. Gravide tiltrengende hjertekirurgi på hjerte lungemaskin utgjør en spesiell utfordring grunnet blødningsfare og risiko for skade på fosteret. I de tilfeller hvor fostret er levedyktig, anbefaler litteraturen forløsning ved sectio før påfølgende hjertekirurgi. Referanse: Bruke AP, Virmani R. Cardiac myxoma. A cliniopathologic study. Am J Clin Pathol 1993;100:671-80

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

341

IMPLANTERBAR LVAD SOM BRO TIL HJERTETRANSPLANTASJON. ETABLERING AV VAD-KOORDINATORFUNKSJON. Sørensen S, Fiane AE, Geiran OR, Svennevig JL, Thoraxkirurgisk avdeling ,Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Hjertetransplantasjon har vært et etablert tilbud ved RRHF siden 1983. Årlig blir ca 30 pasienter behandlet. De fleste som venter på transplantasjon er hjemme, men en gruppe på ca 15% er avhengig av intensivbehandling. Felles for de former for sirkulasjonsassistanse vi har brukt til nå, er at pasienten i praksis er ”lenket” til sengen på intensivavdelingen med invasiv monitorering og begrenset mulighet til mobilisering. Denne livreddende behandlingen er ressurskrevende og ingen ideell situasjon sett i lys av at pasienten skal være best mulig rehabilitert og mentalt forberedt på transplantasjon. RRHF er ett av to europeiske sentre som er delaktig i en internasjonal multisenter prospektiv studie for utprøving av VentrAssist ®. Målet er at pasientene skal bli effektivt rehabiltert ut av organsvikt, være mobile, flytte ut av intensiv, evt ut av sykehuset og vente hjemme på transplantasjon. Videre mål er at disse kritisk syke pasienter skal få optimal mental forberedelse til transplantasjon. Pr 1.8-06 har 60 alvorlig syke hjertesviktpasienter, derav 3 norske, fått denne behandlingen. Prosjektet involverer flere avdelinger og yrkesgrupper, og det derfor et betydelig koordineringsbehov. Metode: VAD-koordinator ble ansatt ut ifra kriteriene: intensivsykepleier, kompetanse ift sirkulasjonsasssistanse og transplantasjon. Oppgavene har vært mangesidige i prosessen frem mot å etablere et nytt LVAD-program: 1) utvikle intensivmanual for pasientgruppen, 2) administrere all opplæring og praktisk undervisning, 3) samarbeid med hjertemedisinsk avdeling vedrørende aktuelle pasienter. 4) preoperativ informasjon til pasient og pårørende, 5) praktisk arbeid og veiledning i intensivavdelingen postoperativt, 6) opplæring av pasient og pårørende ift hvordan håndtere hjertepumpen, 7) oppfølging av pasient og pårørende i alle praktisk spørsmål rundt tilværelsen med hjertepumpe utenfor sykehuset, 8) veiledning og tilgjengelighet for personalet på hjertemedisinsk avdeling, 9) oppfølging av selve prosjektet med datainnsamling/-registrering. Resultater: Tre pasienter er behandlet, to kun i intensivavdelingen. Pasient nr tre var ca 3 uker i avdelingen før hun flyttet over til medisinsk avdeling. Hun bor i dag delvis hjemme, delvis på sykehushotellet og følger undervisning på videregående skole. Hun har vært gjennom opplæringsprogram med skriftlig test for å kunne administrere LVAD selv. Hennes nærmeste pårørende har vært gjennom samme opplæring. I tillegg til prosessen med å mestre livet som kritisk syk avhengig av LVAD, blir hun parallelt forberedt på livet etter hjertetransplantasjon. VAD-koordinators oppgaver er omfattende er utvidet og forandret etter hvert som en har fått erfaringer Konklusjon: Program for VentAssist LVAD er etablert ved RRHF. For å sikre kontinuitet i et behandlingsprogram som involverer mange avdelinger og yrkesgrupper, er det fordelaktig for sykehuset å ha en koordinator ansatt. Erfaringene så langt gjør det aktuelt å diskutere en utvidelse av oppgavene til også å gjelde andre typer sirkulasjonsassistanse, tilsvarende som for transplantasjonskoordinatortjenesten.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

IMPLANTERBAR LVAD SOM BRO TIL HJERTETRANSPLANTASJON OG FOR VARIG BEHANDLING VED ALVORLIG HJERTESVIKT. ETABLERING AV ET NYTT NASJONALT PROGRAM VED RIKSHOSPITALET-RADIUMHOSPITALET HF Arnt E. Fiane, Jan L. Svennevig, Gro Sørensen, Jon Offstad, Kai Andersen, Odd R. Geiran, TKA; Einar Gude, Lars Gullestad, Arne Andreassen, Knut Endresen, Bjørn Bendz, Lars Aaberge, Svein Simonsen, HMA; Arne J. Petersen, Jan F. Bugge, ANE; Vinod Mishra, Stein Vaaler, Leif A. Steffensen, Morten Reymert, ADM Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo Bakgrunn: Antallet pasienter med alvorlig hjertesvikt øker. Tidligere studier har vist at mekanisk venstre ventrikkel pumper (LVAD) er overlegen optimal medisinsk behandling for pasienter med terminal venstre ventrikkel hjertesvikt. Mange av disse hjertesviktpasientene har også svikt av andre organsystemer. LVAD kan reversere slik svikt. En implanterbar LVAD muliggjør tilnærmet normal mobilisering.Ventrassist LVAD® (Ventracor) er en ny type implanterbar pumpe som vil stabilisere og optimalisere slike pasienter i påvente av hjertetransplantasjon (HTx), eller kunne være et varig alternativ til HTx, enten pga mangel på organer til HTx, eller pga kontraindikasjoner mot HTx. Pumpen er elektromagnetisk drevet, kan gå på batteri, er preload avhengig og afterload sensitiv, og krever kun Albyl-E160 mg og Marevan til INR 2-2.5 som antikoagulasjon. Norge har tidligere ligget etter andre sammenlignbare land mhp avanserte, implanterbare pumper for venstre ventrikkelsvikt.Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF (RRHF) har særlige faglige og logistiske forutsetninger for å kunne etablere et nasjonalt LVAD program. Nye nettverk, samt bedre økonomiske, administrative og koordinerende forutsetninger har muliggjort satsning og etablering av et nytt nasjonalt behandlingstilbud for svært syke hjertesviktpasienter. Materiale: RRHF ble høsten 2005 sammen med Papworth Hospital, UK, som eneste europeiske sentre, delaktig i en internasjonal multisenter prospektiv studie for klinisk utprøving av en ny type tredjegenerasjons LVAD. Pr 1/8-06 har 60 alvorlig syke hjertesviktpasienter, hvorav tre norske, fått denne behandlingen. Resultater: En pasient, som hadde iskemisk kardiomyopati, hadde Ventrassist LVAD® i fire uker før han ble vellykket hjertetransplantert. Pasient no. 2 hadde uttalt dillatert kardiomyopati. Han var svært syk preoperativt med uttalte organdysfunksjoner, ødemer og ascites, før han fikk implantert Ventrassist LVAD®, som han hadde i 40 dager. Pasienten døde før HTx av flerorgansvikt utløst av uttalt høyre ventrikkel sviktunderkjent preoperativt. Ved obduksjon var alle forhold knyttet til implantasjonen av LVAD uten anmerkning.Den tredje pasienten var en livstruende syk 16 år gammel jente med kardiomyopati. Hun har pr. 31/8 hatt sin LVAD i to måneder, er fullt mobilisert, sendt hjem og har nylig begynt på videregående skole. Forløpet så langt har vært ukomplisert. Hun venter på HTx. De internasjonale resultater og våre pasienterfaringer vil bli presentert. Økonomiske og administrative forhold vil også bli kommentert. Konklusjon: Nye behandlingsmuligheter med mekanisk venstre ventrikkel støtte (LVAD) for pasienter med alvorlig hjertesvikt gir gode resultater. RRHF har etablert et nytt nasjonalt program for denne pasientgruppen.

342

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

343

REKONSTRUKTIV KLAFFEKIRURGI VED HØYRESIDIG ENDOKARDITT MED AFFEKSJON AV TRICUSPIDAL- OG PULMONALKLAFF HOS NARKOMAN. Rynning S.E., Andersen K. Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen. Bakgrunn: Optimal kirurgisk håndtering av endokarditt hos narkomane er omdiskutert. Ventilimplantasjon har dårlige resultater p.g.a. ofte vedvarende misbruk og reinfeksjon av ventil. Rekonstruktiv klaffekirurgi bør foretrekkes om mulig. Kasuistikk: En 27 år gammel mann med kjent forhistorie på i.v. heroinmisbruk presenterte seg med feber og dyspne. Det ble påvist massive vegetasjoner både på tricuspidalklaffen og pulmonalklaffen og multiple lungeabcesser. Blodkultur viste oppvekst av Stafylococcus aureus. Etter 2 uker med iv. antibiotikabehandling ble pasienten henvist Haukeland sykehus til evt. kirurgi. Pasienten var i dårlig klinisk forfatning med tachycardi, dyspne og anemi. Vedvarende febrilia og CRP stigning på tross av adekvat antibiotikabehandling. Preoperativ ekko viste en vegetasjon på 2x5 cm på tricuspidalklaffen og stor T.I. Lett pulmonal hypertensjon. To vegetasjoner på ca. 2 cm på pulmonalklaffen og en mindre PI. Aorta- og mitralklaff uten anmerkning. Pasienten ble operert 3 uker etter primær sykehusinnleggelse. Pasienten var infeksjonspreget med febrilia, leucocytter 34 og CRP 150. Den preoperative strategi var å rekonstruere tricuspidalklaffen om mulig og erstatte pulmonalroten med ett Freestyle-graft. Peroperativt fant man en stor vegetasjon og destruksjon av septale seil. Dette ble recisert og erstattet med bovint perikard. I tillegg implantert en Edwards tricuspidal ring nr. 34. Ved inspeksjon av pulmonalklaffen var 2 seil destruert av vegetasjoner og disse ble recisert. Man beholdt ett nativt seil og rekonstruerte ett stort seil med bovint perikard. Ukomplisert postoperativt forløp. Postoperativ ekko viste velfungerende tricuspidalklaff med liten sentral lekkasje. Pulmonalklaffen hadde ingen lekkasje men litt høy hastighet på 2,4 m/s tilsvarende trykk på 24/14 mmHg. Pasienten ble overflyttet primærsykehus 12. p.o.d. Han var da afebril med normaliserte hvite og CRP 80.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Narkomane har økt risiko for reinfeksjon etter bakteriell endokarditt. Rekonstruktiv klaffekirurgi bør foretrekkes fremfor ventilimplantasjon. Ved høyresidig endokarditt kan både tricuspidalklaffen og pulmonalklaffen rekonstrueres ved bovint perikard.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

344

EN PSYKOSOSIAL OPPFØLGINGSSTUDIE AV BARN SOM ER BEHANDLET MED EXTRACORPOREAL MEMBRANE OXYGENERING (ECMO) Wagner K,¹Risnes I²,Rasmussen M³,Berntsen T , Skarbø AB ,Ramberg B ,Vanvik IH ,Nome T , Olsen KB ,Svennevig JL². Anestesiavd.¹,Thorakskirurgisk avd.², Pediatrisk avd.³,Seksjon for Barne og Ungdomspsykiatri , Radiologisk avd. ,Nevrologisk avd. ,Rikshospitalet, 0027 Oslo. Bakgrunn. Alvorlig hjerte og lungesykdom kan bli behandlet med ekstracorporeal membran oxygenering (ECMO) når annen behandling har feilet. ECMO behandling innebærer en risiko for hjerneskade. Hensikten med denne oppfølgingsstudien var ved hjelp av ulike undersøksmetoder å vurdere barnas resultater og følgetilstander etter at de hadde overlevd ECMO behandling ved Rikshospitalet i perioden 1991-feb.2004. Pasienter og metoder. 22 barn, i gjennomsnitt 1,2 (0,1-7,8) år da ECMO ble initiert. Ved oppfølgingsstudien var gjennomsnttsalderen 7,2 (1,8-13,9) år. 13 barn var blitt behandlet for cardial sykdom og 9 barn for pulmonal sykdom. ECMO ble utført med veno-arteriell (VA) bypass hos 21 og med veno-venøs (VV) bypass hos en pasient. Oppfølgings-protokollen inkluderte gjennongang av pasientjournalene, klinisk (fysisk, nevrologisk, nevropsykologisk) undersøkelser, radiologiske undersøkelser (CT, MRI, ultralyd), EEG registrering og intervju med en av foreldrene. Resultatene av undersøkelsene ble kategorisert som: normal/ubetydelig, moderat eller alvorlig svekkelse. Resultater. 16 barn (72,7%) hadde moderat eller alvorlig svekkelse ved minst en av de kliniske undersøkelsene; av disse ble 3 behandlet for epilepsi, 5 hadde cerebral parese og 15(68,2%) hadde moderat eller alvorlig nedsatt kognitiv funksjon. 9 av 18 barn (50%) hadde patologiske radilogiske funn (CT, MRI). Patologisk EEG ble funnet hos 11 pasienter (50%), inkludert 4 (18,2%) med epiletisk aktvitet. Barna som hadde radiologiske funn, hadde noe mer alvorlig kognitiv svekkelse enn barna uten radiologiske funn. Det var ingen assosiasjon mellom EEG funn og nevropsykologiske ferdigheter eller radiologiske funn. Basert på foreldre intervjuene var det kun 4 barn som ble kategorisert til å ha klinisk nedsatt funksjon. Konklusjon .Cerebrale sekveler ble hyppig funnet i oppfølgingsstudien av barn som var litt behandlet med ECMO. Disse barna trenger tverrfaglig oppfølging av fysisk, nevrologisk, nevropsykologisk og sosial funksjon. Tiltak for å kartlegge behov for behandling og støtte er nødvendig for å optimalisere barnas fysiske og psykososiale funksjon i et livstidsperspektiv.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

345

EPICARDIELL PACEMAKER ELEKTRODE SOM LEDD I KARDIELL RESYNKRONISERINGSTERAPI (CRT). ERFARINGER VED RIKSHOSPITALET-RADIUMHOSPIALET. Dahle, G * , Aarønæs, M ** , Kongsgård, E** ,Fiane, A*, Seem,E*, Geiran, O*. Thoraxkirurgisk avdeling, ** Hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Sognsvannsveien 20, OSLO

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Kardiell resynkroniseringsterapi (CRT) reduserer mortalitet og morbiditet hos pasienter med hjertesvikt (NYHAIII og IV) , bredt QRS kompleks og optimal medikamentell behandling. Vanligvis blir den venstre elektroden lagt inn transvenøst via sinus coronarius. Hos noen pasientgrupper velger man å legge elektroden epicardielt : 1) Barn, pga små anatomiske forhold 2) Hos pasienter der det ikke er egnete CS vener 3) Peroperativt hos pasienter der man forventer en dårlig og evt forverrelse av ventrikkelfunksjonen videre i forløpet Formål: Beskrive de første erfaringen vi har ved RH med pasienter med implantasjon av epicardielle ledninger. Metode: Pasientene får anlagt epikardiell elektrode på venstre ventrikkel via venstresidig thoracotomi. Høyre elektrode via venesystemet. Materiale: Ved Rikshospitalet har 12 pasienter fått implantert epicardielle elektroder som ledd i biventrikulær pacemakerterapi. Av disse var fire barn, tre pasienter fikk anlagt elektrode(r) peroperativt for fremtidig BiVPM og fem fikk anlagt epicardiell elektrode via thoracotomi. Resultater: En pasient vil bli lagt fram for å illustrere uegnet CS anatomi og vise respons etter implantasjon. Tre av barna fikk bedring av EF.( FU 4-24 mnd ). Alle ble klinisk bedre. Barnet uten endring av EF hadde TGA. Av de tre voksne som fikk peroperative elektroder, fikk en to eletroder (TGA) og paces med klinisk bedring. Den ene av de to andre planlegges transvenøst innlagt elektrode i hø ventrikkkel og atrium og start av biventrikulær pacing. Av de fem som ble operert med thoracotomi er to nonrespondere hvorav den ene er død. To har markant bedring av hemodynamikken (forbedring av EF, redusert LVEDd og reduksjon av QRS bredde). Hos en pasient løsnet elektroden 4. postoperative dag og det planlegges anlagt ny. (FU 0-12 mnd.). Konklusjon: Kardiell resynkroniseringsterapi kan gi bedre livskvalitet og klinisk funksjon hos utvalgte pasienter med alvorlig hjertesvikt. Implantasjon av epikardielle elektroder via thoracotomi kan i noen tilfeller være nødvendig. Materialet vårt er for lite til å uttale seg om resultater. I større materialer er det påvist reduksjon i mortalitet og bedret funksjonsnivå hos 60 – 70 % av pasientene. Fremtid: Det foreligger nå devicer som lettere skal kunne implanteres thoracoskopisk. Man har da bedre oversikt over epicard og kan lettere finne et egnet sted for plasseringen. Samtidig er dette kanskje en raskere metode enn den transvenøse og en mindre traumatisk metode enn thoracotomi. I tillegg slipper pasientene kontrast- og strålebelastningen som det blir under den transvenøse prosedyren. Foreløpig er dette ikke utført i Norge.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

346

KIRURGISK BEHANDLING AV ATRIFLIMMER MED BRUK AV HØYINTENSIVT FOKUSERT ULTRALYD (HIFU) Rein KA, Amlie JP, Dahle G, Geiran O, Svennevig JL. Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo. Ved Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet har man siden 2001 gjort kirurgisk ablasjon av atrieflimmer (AF) hos 78 pasienter sammen med annen samtidig hjertekirurgi. Behandlingsformen har økt de siste år i takt med bedring av ablasjonsutstyret. Vi har anvendt ulike energikilder for denne type behandling. Siden begynnelsen av desember-05 har vi for det meste benyttet høyintensivt fokusert ultralyd-HIFU, (Epicor, St. Jude Medical) som energikilde for våre ablasjoner. Dette er en epikardiell form for ablasjon som utføres på bankende hjerte. Utstyret består av tre komponenter, Ultra Cinch, Ultra Wand samt en drivenhet. Førstnevnte er et bånd med ultralydkrystaller som appliseres rundt venstre forkammer foran lungeveneinnmunningene. Båndet leveres i forskjellige størrelser avhengig av hvor stort pasientens forkammer er. Ved hjelp av en guide-lignende målestokk tres den under v. cava sup., gjennom sinus transversus, lateralt rundt ve. aurikkel, og deretter ned og under v. cava inf. Endene forenes vha to spesielle forankringstråder. Båndet kobles til systemets drivenhet med en spesiell algoritme som utfører selve ablasjonen uavhengig av kirurgen. Ablasjonstiden er ca. 8-10 min. Tilslutt appliseres Ultra Wand på baksiden av hjertet, en stav med to ultralydceller for å legge istmuslinjen ned til mitralannulus. Dette tar ca. 2 min. Så langt har 12 pasienter (8 kvinner/4 menn, gj.snittsalder 67 år) blitt beghandlet med denne teknikk ved vår avdeling. Halvparten av dem hadde paroksysmal atrieflimmer, resten mer permanent AF, varighet av AF i underkant av to år. Alle gjennomgikk annen samtidig hjertekirurgi (koronarkirurgi, aorta-eller mitralklaffe kirurg, aortarot kirurgi). Hos de fleste ble ultralyd-bånd nummer 9 eller 10 brukt for å isolere lungevenene. Postoperativt fikk alle behandling med amiodarone i avtrappende doser, antikoagulasjonsbehandlingen ble kontinuert frem til etterkontrollen, og de fleste sto på betablokkade. Postoperativt etterkontrolleres pasientene etter 3 og 6 måneder. De gjennomgår en nøye klinisk undersøkelse, standard 12 avlednings EKG, arbeidsbelastnings EKG, 24 timers Holter-monitorering og en transtorakal ekko undersøkelse. Resultatet er så langt oppløftende. Av 8 etterkontrollerte pasienter har alle 8 (100%) fravær av atrieflimmer 3 måneder etter HIFU-ablasjonen. Dette er en ny og kostnadskrevende teknologi i behandlingen av AF, men effekten av behandlingen er så god at den i fremtiden vil ha sin berettigelse, evt. også som en såkalt ”stand alone” prosedyre for AF.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

347

NOIS-1: POSTOPERATIVE SÅRINFEKSJONER ETTER AORTOKORONAR BYPASS Braathen, B¹, Madssen, TC², Løwer, HL² Øystein Vengen1, Eriksen, HM² ¹Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus HF, 0407 Oslo ²Avdeling for infeksjonsovervåking, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Pb 4404 Nydalen, 0403 Oslo Bakgrunn Overvåking av sykehusinfeksjoner er en anerkjent del av smittevern i helseinstitusjoner. Studier har vist at opptil 30 % av postoperative sårinfeksjoner kan forebygges ved overvåking med tilbakerapportering til kirurger. På bakgrunn av dette ble forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkingssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (NOIS) vedtatt i 2005. Første overvåkingsperiode (NOIS-1) ble gjennomført samme år. Metode De syv helseforetakene som utfører aortokoronar bypass ble oppfordret til å overvåke Aortokoronar bypass. Pasienter som ble operert mellom 1.9 og 1.12, 2005 ble inkludert. Infeksjonsstatus ble vurdert innen utskrivelse og opptil 30 dager etter operasjonen. Potensielle risikofaktorer ble registrert, og en amerikansk risikoindeks (NNIS) ble brukt til å beregne antall risikopoeng. Sårinfeksjoner etter utskrivelse ble fanget opp ved at pasienten fylte ut et tilsendt skjema. Alle dype infeksjoner og infeksjoner i organ/hulrom ble diagnostisert av lege. Resultater To sykehus sendte inn overvåkingsdata av infeksjoner etter aortokoronar bypass. Totalt ble 168 inngrep registrert og 167 ble fulgt opp etter utskrivelse. Ti infeksjoner ble diagnostisert. Dette gir en insidensandel på 6,0% (95% KI: 2,4% - 9,6%). Ni av infeksjonene oppsto etter utskrivelse. Av de ti infeksjonene var åtte overflatiske (fem legediagnostisert og tre pasientdiagnostiser), én dyp sårinfeksjon, og én infeksjon i organ/hulrom.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Diskusjon At ni av ti infeksjoner oppsto etter utskrivelse, understreker viktigheten av oppfølging av pasientene også etter utskrivelse. Insidensandelen er høyere enn det som er rapportert fra Europa (IPSE), men sammenligning er vanskelig, da IPSE ikke krever oppfølging 30 dager postoperativt. De fleste infeksjonene var av den minst alvorlige typen. Det er allikevel viktig at resultatene av overvåkingen blir rapportert tilbake til de kirurgiske miljøene, da også disse infeksjonene medfører en ekstra belastning for pasientene. Data bør brukes lokalt i evaluering og revidering av rutiner og smitteverntiltak. Det var få sykehus som overvåket dette inngrepet, og resultatene må derfor tolkes med varsomhet. I neste overvåkingsperiode vil også infeksjoner på høstested inkluderes.

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

348

PREOPERATIV LIGGETID OG BLODFORTYNNENDE MEDIKASJON ØKER IKKE RISIKO FOR INFEKSJON PÅ UNDEREKSTREMITETEN ETTER VENEHØSTING VED USTABIL ANGINA Astudillo R, Stenvik M, Wahba A, Vitale N, Haaverstad R, Gunnes S, Karevold A St Elisabeth Klinikk for hjerte-og lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn og formål: Preoperativ liggetid i sykehus og bruk av blodfortynnende medisin med fare for hematom er antatt å øke infeksjonsrisikoen ved åpen hjertekirurgi. Vi utførte en prospektiv studie av sårinfeksjon på underekstremitetene hos pasienter som ble operert for ustabil angina, spesielt mht. preoperativ liggetid og bruk av blodfortynnende medikasjon. Materiale and metode: I alt 235 pasienter med koronar hjertesykdom hvor konvensjonell venehøsting på underekstremiteten ble utført av samme kirurgiske assistent (MS) i perioden 2/2003 – 3/2005, ble inkludert i studien. Av disse hadde 120 ustabil angina (Gruppe A), mens 115 pasienter med stabil angina (Gruppe B) ble anvendt til sammenligning. For inklusjon i den ustabile gruppen måtte minst to av følgende kriterier tilfredsstilles: Øyeblikkelig hjelp CABG, inneliggende i sykehus inntil kirurgi, behandling med LMVH eller clopidogrel. Kriterier på postoperativ sårinfeksjon på underekstremiteten var: Lokalisert ømhet, hevelse, sekresjon, behov for antibiotika eller sårrevisjon. Alle pasientene ble kontrollert seks uker postoperativt og det var 100 % oppfølging. Results: Det var ingen postoperativ mortalitet. Postoperativ sårinfeksjon forekom hos 9/120 (7,5 %) i gruppe A og 3/115 (2,6 %) i gruppe B (p>0,05). Preoperativ liggetid, blodfortynnende medikasjon, diabetes mellitus, BMI >30 eller operasjonstid >150 min hadde ingen innflytelse på forekomsten av postoperative sårinfeksjon, se tabell:

Pasientdata Kvinner Menn BMI >30 Diabetes mellitus (insulin) Opr. tid >150 min

Infeksjon ved UAP, N=120 0/29 9/91 (9,9 %) 2/34 (5,9 %) 0/18 0/11

Infeksjon ved AP, N=115 0/23 4/92 (4,3 %) 3/25 (12 %) 0/20 2/8 (25 %)

Totalt

9/120 (7,5 %)

3/115 (2,6 %)

Konklusjon: Konvensjonell venehøsting av samme operatør medførte lav forekomst av infeksjon på underekstremiteten. Verken blodfortynnende medisiner eller preoperativ liggetid ga økt risiko for sårinfeksjon på underekstremiteten.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

349

DRAPE GIR INGEN REDUKSJON AV INFEKSJON PÅ UNDEREKSTREMITETEN ETTER VENEHØSTING HOS KORONAR BYPASS-OPERERTE - En prospektiv, randomisert studie Astudillo R, Stenvik M, Vitale N, Haaverstad R, Gunnes S, Wahba A, Karevold A St. Elisabeth Klinikk for hjerte- og lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn og formål: Det er vist at ”draping” med plasttildekning på huden reduserer kontaminering av sår, selv om bakterievekst gjenoppstår allerede innen 30 min etter applikasjon av barrieren. Hensikten med studien var å undersøke om plastbarriere på underekstremiteten reduserer forekomsten av sårinfeksjon etter koronarkirurgi. Materiale og metode: I alt 244 pasienter som i perioden 2/2005 – 3/2006 gjennomgikk konvensjonell koronar bypasskirurgi eller kombinert med klaffekirurgi ble inkludert. Alle pasientene ble operert med standard venehøsting og ble randomisert til kjemisk desinfeksjon + drape (Gruppe A, N=122) eller kjemisk desinfeksjon alene (Gruppe B, N=122). Pga. av frafall ved postoperativ mortalitet (3,2 %) eller utilgjengelighet gjensto 117 pasienter i grp A og 116 i grp. B som ble fulgt opp klinisk eller telefonisk. Resultater: Sårinfeksjon på benet oppsto hos 10 % i gruppe A vs. 5 % i gruppe B, men forskjellen var ikke statistisk signifikant. Diabetes mellitus, BMI> 30, kjønn, alder, preoperativ liggetid, operasjonstid >150 min eller Euroscore ga ingen forskjell i forekomsten av infeksjon.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Bruk av plastbarriere (drape) på underekstremiteten redusererer ikke forekomsten av sårinfeksjon etter venehøsting ved koronarkirurgi. God kirurgisk teknikk er fortsatt den viktigste forebyggende faktor mot sårproblemer på underekstremiteten ved koronarkirurgi.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

350

OPERATIV BEHANDLING AV LUNGECARCINOIDER. EN BEFOLKNINGSUNDERSØKELSE Naalsund, A(1), Rostad H (2), Strand TE (2). 1: Lungemedisinsk avdeling, Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, 0027 Oslo. 2: Kreftregisteret, Institutt for populasjonsbasert kreftforskning, Montebello 0369 Oslo Bakgrunn: Carcinoide tumores er svulster av nevroendokrin opprinnelse, og utgjør ca 1% av maligne lungetumores. Avhengig av grad av mitotisk aktivitet, klassifiseres lungecarcinoider som typiske carcinoider (TC) eller atypiske carcinoider (AC). Hensikten med denne undersøkelsen var å undersøke langtidsprognosen etter reseksjon for TC og AC i Norge. Metodikk: Kliniske kreftmeldinger, patologiremisser vedrørende lungebiopsier og/ eller operasjonspreparater samt dødsmeldinger ble gjennomgått for pasienter med lungekreft meldt til Kreftregisteret i tidsrommet 1993-2002. Supplerende informasjon om diagnose, kirurgisk behandling og behandlingsresultater ble innhentet ved gjennomgang av epikriser og journalutskrifter fra de enkelte sykehus Resultater: 19582 pasienter med lungekreft ble identifisert hvorav 196 pasienter hadde histologisk verifisert lungecarcinoid. Av disse ble 159 (81%), operert, 90 kvinner, 69 menn, gj.snittsalder 51 år. 120 pas hadde TC, 39 AC. De kirurgiske prosedyrer var lobektomi (96), bilobektomi (16), sublobære reseksjoner (25), pnemonektomi (12), bronkiale reseksjoner (6) og lobektomi samt bronkiale reseksjoner (6). Patologisk stadieinndeling viste 134 pas med stadium I sykdom, 12 i stadium II, 2 i stadium III og 1 i stadium IV. Fem års overlevelse var henholdsvis 95% og 86% for pasienter med TC og AC. For pasienter i stadium II – IV (n=15), var 5-års overlevelse 73%. Konklusjon: Majoriteten av pasienter med lungecarcinoider er teknisk operable på diagnose tidspunktet. Både TC og AC forløper som lavgradig maligne tumores, og langtidsprognosen etter reseksjon er god, også for pasienter med affeksjon av hilære- og mediastinale lymfeknuter

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

351

FYLKESVIS FORDELING AV RESEKSJONSRATER, OPERASJONSMORTALITET OG LANGTIDSOVERLEVELSE FOR PASIENTER DIAGNOSTISERT MED LUNGEKREFT 1993-2000. Norstein J*, Strand T-E, Rostad H. Bergsalléen 2A, 0854 Oslo* og Kreftregisteret.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn. Lungekreft er den kreftform som tar flest liv i Norge. Overlevelsen etter reseksjon er god, mens helbredelse etter annen behandling er uvanlig. De fleste pasienter tilbys ikke operasjon, i hovedsak på grunn av tumorutbredelse, eller på grunn av komorbiditet. Vi ønsket å undersøke om det er fylkesvise forskjeller i reseksjonsrater, operasjonsmortalitet og langtidsoverlevelse i Norge. Materiale og metode. I løpet av 8-årsperioden 1993-2000 ble det diagnostisert 15 239 pasienter med lungekreft i Norge. Datagrunnlaget i Kreftregisteret er kvalitetskontrollert, og det er innhentet tilleggsopplysninger fra sykehusene i de tilfeller hvor data var mangelfulle. Bosted på diagnosetidspunktet ble hentet fra folkeregister-databasen, slik at pasientene kunne fordeles på bostedsfylke, uavhengig av om de var operert i fylket eller henvist ut av fylket. Overlevelse ble beregnet relativt til forventet overlevelse i befolkningen med Kreftregisterets program for beregning av relativ overlevelse. Korrelasjonskoeffisienter (r) ble beregnet med Pearson’s metode. Resultater. I alt 2 554 pasienter (16,8%) fikk gjort reseksjon. Det var 889 kvinner. Andelen av pasienter som ble operert med reseksjon varierte mellom fylkene fra 14-23% hos menn og fra 15-28% hos kvinner. Operasjonsmortaliteten innen 30 dager varierte mellom 0% og 12% for menn og mellom 0% og 8% for kvinner. Forskjellene var større for postoperativ mortalitet innen 60 dager. Relativ 5-årsoverlevelse for alle pasienter varierte mellom fylkene fra 7-19% for menn og fra 10-24% for kvinner. For resesserte pasienter varierte relativ 5-årsoverlevelse mellom 10% og 59% for menn og mellom 31% og 95% for kvinner i de ulike fylkene. Det var en klar sammenheng mellom fylkesvise reseksjonsrater og 5-årsoverlevelse (menn: r=0,64, p=0,003, kvinner: r=0,54 p=0,016). Det var ingen sikker sammenheng mellom reseksjonsrater og operasjonsmortalitet eller mellom operasjonsmortalitet og 5-årsoverlevelse. Konklusjon. Reseksjonsratene bestemmer i stor grad langtidsoverlevelsen av lungekreft. Operasjonsmortaliteten har mindre betydning. Store fylkesvise forskjeller i reseksjonsrater, operasjonsmortalitet og langtidsoverlevelse tyder på at det kan være fylkesvise forskjeller i pasientmateriale, diagnostikk, vurderinger med hensyn til operabilitet og resultater av kirurgisk behandling. Det kan være potensiale for økning av reseksjonsrater, spesielt i noen fylker, og dermed mulighet for bedring av prognosen ved lungekreft for befolkningen.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

352

MORTALITET ETTER OPERASJON FOR LUNGEKREFT I PERIODEN 1993-2004 Strand TE*, Rostad H*, Norstein J** *Kreftregisteret, Montebello, 0310 OSLO **Bergsalleen 2A, 0854 OSLO Bakgrunn: Årsaker til postoperativ mortalitet etter lungekreftkirurgi i Norge er presentert tidligere. Vi ønsker å gi en oppdatering av ratene for postoperativ mortalitet de siste årene i sammenheng med risikofaktorer. Materiale og metode: Alle pasienter operert for lungekreft 1993-2004 i Norge (n=4009) ble identifisert i Kreftregisteret. For pasienter operert 1993-98 (n=1844) er det innsamlet detaljerte data om komorbiditet fra pasientjournaler, og tilfellene ble klassifisert etter Charlson Comorbidity Index (CCI). Kji-kvadrat test ble benyttet for univariate analyser. Faktorer som var antatt å ha effekt på 30-dagers mortalitet ble analysert med logistisk regresjon. Resultater: Postoperativ mortalitet innen 30 dager var 4,5% for hele perioden med signifikant trend for lavere rater de siste årene (p=0.005). Mannlig kjønn, høy alder, høyresidig tumor, omfattende prosedyrer og operasjonsår før 2001 ble identifisert som signifikante risikofaktorer for postoperativ mortalitet i multivariate analyser. Det var 899 av 1844 pasienter som hadde komorbide tilstander og effekten av å ha CCI score 1-2 eller 3-4 var henholdsvis odds ratio 1,49 og 2,63 i subanalyser hvor slik informasjon var kjent. Komorbiditet ble også identifisert som en uavhengig risikofaktor. Det var signifikante forskjeller for postoperativ mortalitet mellom enkelte sykehus og odds ratio varierte fra 0,29 til 2,33. Ingen signifikante forskjeller ble observert for gruppene universitetssykehus eller høy-volum sykehus (≥20 operasjoner/år) sammenlignet med resten, selv om det ble justert for risikofaktorer. Konklusjon: Postoperativ mortalitet viser en nedadgående trend i Norge de siste årene. En grundig risikovurdering av teknisk operable pasienter med lungekreft kan muligens bidra til enda bedre resultater. Komorbiditet er av betydning for postoperativ mortalitet, men effekten kan være mindre enn antatt. Operabilitet bør ikke avgjøres på bakgrunn av komorbiditet alene, men må ses i sammenheng med andre risikofaktorer.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

353

TIDLIGE RESULTATER ETTER KIRURGI FOR LUNGEKREFT VED ST. OLAVS HOSPITAL 2002-2005 Dedichen HH1, Aanstad AS3, Heimvik Gundersen K3, Hjelde H2, Nilsen TIL3, Stenseth R1,3, Wahba A1,3 , Haaverstad R1,3 1 St. Elisabeth Klinikk for hjerte og lungekirurg og 2Lungeavdelingen, St. Olavs Hospital, 3Det Medisinske Fakultet, NTNU, Trondheim Bakgrunn: Kirurgi er den beste behandling ved lungekreft såfremt sykdommen ikke er for utbredt ved diagnosetidspunktet. En rekke studier har vist at høyt operasjonsvolum per kirurg og per sykehus reduserer mortalitet og morbiditet. I perioden 1994-1999 var 30 dagers mortalitet ved lungekreftkirurgi ved vårt sykehus 4,6 %. Formålet med denne studien var å analysere tidlige resultater etter lungekreftkirurgi ved St. Olavs Hospital i en fire-års periode etter omorganisering av virksomheten i 2002. Materiale og metode: Studien omfatter 175 pasienter operert for ikke-småcellet lungekreft ved Klinikk for hjerte og lungekirurgi, St. Olavs Hospital i perioden 2002-2005. Data ble innhentet fra pasientjournal, database for thoraxkirurgi og fra pasient-administrativ database. Pasientene var i alderen 36-81 år, gjennomsnittlig 64 år. Det var 109 menn (62 %) og 66 kvinner (38 %). Preoperativ komorbiditet, pre- og postoperativt stadium, samt 30 og 60 dagers postoperativ mortalitet og morbiditet ble registrert og analysert med SPSS. Postoperativ fordeling av stadier basert på pTNM var: IA 43 (25 %), IB 52 (30 %), IIA 6 (3 %), IIB 27 (15 %), IIIA 29 (17 %), IIIB 15 (9 %), IV 2 (1 %). Resultater: Nitti-åtte pasienter (56 %) fikk registrert en eller annen form for komorbiditet preoperativt, hvorav de hyppigste var koronarsykdom (40, 23 %), KOLS (35, 20 %) og hypertensjon (28, 16 %). Tretti og 60 dagers mortalitet var henholdsvis 2,3 % (4/175) og 5,1 % (9/175). Dødsårsakene var respirasjonsvikt (2), cerebralt insult (1), pneumoni (1), sepsis (1), hematemese (1), aspirasjon (1) og ukjent (2). Innen 60 dager postoperativt forekom en eller flere komplikasjoner hos 64 pasienter (37 %), hvorav de hyppigste var pneumoni (36, 20,6 %), pneumothorax eller pleuravæske med reinnleggelse av pleuradren (19, 9,1 %), samt respirasjonssvikt med behov for reintubering (11, 6,6 %). Postoperativ bronkopleural fistel forekom hos seks pasienter (3,4 %) og alle ble vellykket reoperert. Den relative risiko for å utvikle komplikasjoner innen 60 dager var 1,7 ganger større for menn enn for kvinner etter korreksjon for alder, operasjonsprosedyre og patologisk stadium. Hankjønn, alder over 75 år og pulmektomi disponerte mest for postoperative komplikasjoner.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Konklusjon: Vår postoperative mortalitetsrate er klart forbedret og er lav sammenlignet med tidligere norske studier, samt er på linje med resultater fra internasjonale høyvolumsentra. De viktigste risikofaktorer for å utvikle komplikasjoner etter lungekreftkirurgi var hankjønn, alder over 75 år og pulmektomi.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

354

MARFANS SYNDROM - GENETISK BINDEVEVSSYKDOM MED PATOLOGI OG SYMPTOMER FRA MANGE ORGANSYSTEMER Rand-Hendriksen, S; Tjeldhorn, L; Semb, S.O; Lundby, R; Offstad, J; Andersen, K; Paus, B; Geiran, O.R. TRS kompetansesenter for sjeldne syndromer, Sunnaas sykehus HF; Avd. for medisinsk Genetikk og Øyeavd. Ullevål Universitetssykehus, Radiologisk avd., Kardiologisk avd. og Thoraxkirurgisk avd., Fakultetsdivisjonen Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Bakgrunn: Marfans syndrom er en dominant arvelig genetisk bindevevssykdom, som skyldes feil i eller for lite av bindevevsfiberen fibrillin 1 som følge av mutasjoner i genet for fibrillin 1, FBN1. Omkring 25- 30 % av personer med sykdommer har ingen foreldre med sykdommen. Her skyldes tilstanden en nyoppstått mutasjon. Stort sett har hver familie sin private mutasjon. Diagnosen stilles ut fra diagnostiske kriterier basert på en rekke organsystemer, for tiden Gent-kriteriene (De Paepe A. et al. 1996). Mennesker med Marfans syndrom har som gruppe forkortet livslengde som følge av dilatasjon og disseksjon av aorta (oftest først i ascendens), og ofte redusert syn som følge av løse linser, evt. også netthinneavløsning. Gent kriteriene beskriver hovedkriterier og påvirkede organsystemer. For å stille diagnosen Marfans syndrom, fordres at personen fyller to hovedkriterier i to ulike organsystemer og har et tredje organsystem påvirket. For kirurger er det derfor ikke nok å vite om personen har utvidet aorta ascendens – viten om de andre organsystemene er også nødvendig for å sikre at riktig person følges på riktig måte. Metode: 105 voksne som har fått eller er mistenkt for diagnosen Marfans syndrom ble undersøkt systematisk for alle relevante organsystemer og Fbn1 genet ble sekvensert. Resultater: 87 pasienter (83%) fylte Gent kriteriene; 76 selvstendig, mens 11 var avhengig av slektskriteriet (”førstegradsslektning fyller selvstendig kriteriene” eller ”påvist mutasjon i FBN1”). 73 av 104 undersøkte (70%) fikk påvist mutasjon i genet FBN1 – i alt 41 forskjellige mutuasjoner. 2 pasienter som fylte Gentkriteriene fik påvist mutasjon i TGFBR2 genet. Av de 18 som ikke fylte Gent kriteriene, kunne annen diagnose stilles hos 13 pasienter: 5 hadde mutasjon i TGFBR2, 4 joint hypermobility syndrome / EDS hypermobil type og en av hver av homocystinuri, vaskulær EDS, klassisk EDS og bicuspid aortaklaff. I alt fylte 82 pasienter (78%) hovedkriteriet for dural ectasi, 56 (53%) hovedkriteriet for øyne, 51 (47%) hovedkriteriene for hjerte-karsystemet, 32 hovedkriteriet for skjelettsystemet (31%). 74 hadde påvirket hud og hinder (71%) og 23 påvirket lungesystem (22%). Fem var operert for A-disseksjon, 5 hadde kjent B-disseksjon og ytterligere 4 B-disseksjoner ble funnet. Konklusjon: Ikke alle som er gitt diagnosen Marfans syndrom fyller kriteriene; ikke alle som fyller kriteriene har påvisbar mutasjon i FBN1 genet. Dette har konsekvenser for rådgiving og bruk av hjelpeapparatet. Pasienter med hjerte-karaffeksjon er mer sjeldne i dette materialet enn rapportert i andre studier, dette kan skyldes ulik rekruttering / grad av seleksjon. Distal aortasykdom var et relativt hyppig funn. De Paepe A. et al (1996) Revised diagnostic criteria for the Marfan syndrome. Am.J.Med.Genet. 62 (4):417-426.

Program Sider

26-09-06

16:53

23-27 oktober 2006

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

355

I.V. INFUSJON AV RESCUEFLOW (7.5% DEXTRAN/6% NACL) REDUSERER VÆSKELEKKASJE OG FORHINDRER ØKNING AV INTRAKRANIELT TRYKK UNDER CPB HOS GRIS. Kvalheim V.L., Farstad M., Haugen O., Mongstad A., Husby P., Rynning S.E. Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen.

125 100 75 50 25 0

Control

HSD-gruppen.

HSD

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

N et fluid balance during C PB (m l/ kg )

Introduksjon: Cardiopulmonal bypass (CPB) er assosiert med overvæsking og vevsødem. I denne studien ønsket vi å undersøke om en kontinuerlig tilførsel av 7.5% hypertonisk NaCl/6% dextran - løsning influerte på væskebalansen under CPB hos smågris. Materiale og metode: 14 dyr randomisert til en kontroll-gruppe (CT-group) og en hypertonisk NaCl/dextran-gruppe (HSD).CPB kretsen ble primet med Ringer`s acetate. Dyrene fikk en infusjon av Ringer løsning med en hastighet på 5 ml/kg/time. I HSD gruppen ble 1 ml /kg/time erstattet med HSD. Etter 60 min. normoterm CPB, ble hypoterm CPB (28ºC) initiert og kontinuert i 90 min. Væskebalanse, plasma volum, væske-ekstravasjons rate (FER), vanninnhold i vevet og syre-base parametere ble målt eller utregnet. Intracranielt trykk og parametere på cerebral metabolisme ble målt ved cerebral mikrodialyse. Resultater: Det var en signifikant reduksjon av FER i HSD-gruppen i løpet av CPB sammenlignet med CT-gruppen, henholdsvis 24.5 +/- 3.7 ml/kg/time og 47.0 +/ml/kg/time (p<0.002). Totalt væske tilskudd i HSD gruppen var signifikant redusert til mindre enn 50 % av verdiene i CT-gruppen ved avslutning av CPB (p<0.002) (figur 1). Vanninnhold var signifikant redusert i hjertet og intestinale organer i HSD-gruppen. Intracranielt trykk (ICP) forble uendret i HSD-gruppen under CPB, mens det økte i CT-gruppen (p<0.02). Under normoterm CPB var det en trend mot høyere cerebralt perfusjons trykk og lavere laktat/pyruvat ratio i HSD-gruppen sammenlignet med CT-gruppen. Konklusjon: En lav dose kontinuerlig infusjon av HSD reduserte signifikant væskeekstravasering og totalt væsketilskudd under CPB. Vanninnhold i hjertet og intestinale organer ble signifikant redusert. ICP forble innen normalområdet i HSD gruppen, mens det økte signifikant i CT-gruppen. Ingen bivirkninger ble observert i

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

356

RESULTATER VED BEHANDLING AV AKUTTE AORTADISSEKSJONER TYPE B Bartnes K*, Christensen T**, Busund R*, Dahl PE*, Kumar S***, Sande E*, Singh K***, Sørlie DG*, Myrmel T* * Avd. for hjerte-, lunge- og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø ** Kirurgisk klinikk, Sykehuset Telemark, 3710 Skien *** Radiologisk avd., Universitetssykehuset Nord-Norge Akutte aortadisseksjoner som ikke involverer ascendens (type B) behandles i de fleste tilfeller konservativt. Kirurgisk intervensjon er indisert ved ekspansjon, malperfusjon og aortaruptur. Det gjenstår i stor grad å avklare i hvilken grad endovaskulære prosedyrer kan supplere eller erstatte åpen kirurgi. Som bidragsytere til The International Registry of Acute Aortic Dissections (IRAD) har vi fulgt opp alle pasienter med akutt B-disseksjon behandlet ved Universitetssykehuset Nord-Norge i perioden 1999 - 2004. Materialet omfatter 40 pasienter, hvorav 10 (25 %) kvinner. Gjennomsnittsalder ved debut var 66 (31 – 88) år. Disseksjonen var på diagnosetidspunktet begrenset til thoracalaorta hos 11 (28 %). Under indeksoppholdet ble 5 (13 %) operert åpent og 7 (18 %) behandlet endovaskulært. I IRAD-materialet (n = 384) ble 15 % operert åpent, 12 % endovaskulært. Indikasjonene for åpen kirurgi var aortaruptur (2), malperfusjon (2) og progresjon av disseksjonen (1). Seks pasienter fikk aorta stentgraft på indikasjon henholdsvis malperfusjon (4), aortaruptur (1) og truende ruptur (1). To pasienter som primært var stentgraftbehandlet gjennomgikk senere under samme opphold åpen implantasjon av aortagraft. Trettifire av de 35 som overlevde indeksoppholdet kunne skrives ut til hjemmet. Ved utreise hadde 3 nevrologisk sekvele og 2 var i dialyse. De 5 (13 %) som døde intrahospitalt døde alle av aortaruptur. I løpet av en oppfølgingstid på inntil 85 måneder døde ytterligere 4 hvorav en av aortaruptur, en av komplikasjoner til vaskulær graftinfeksjon og 2 av ikke cardiovaskulære årsaker. Intrahospital overlevelse ved akutt B-disseksjon i vårt materiale (87 %) er i samsvar med resultatene fra IRAD (88 %). Intrahospital mortalitet ved henholdsvis konservativ, endovaskulær og åpen kirurgisk behandling var 11 %, 0 % og 40 % i vårt materiale og 10 %, 7 % og 32 % i IRAD-materialet. Konklusjon: Våre resultater ved behandling av akutte B-disseksjoner er i samsvar med resultatene i et omfattende internasjonalt register. Stentgraftbehandling gir lovende resultater og antas å få økende anvendelse.

Program Sider

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:53

Side 10

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

357

KLAFFEBEVARENDE KIRURGI AV AORTAROTEN VED MARFANS & LOYESDIETZ SYNDROM. Gasiavelis N, Offstad J, Andersen K, Geiran O. Thoraxkirurgisk og Hjertemedisinsk Avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0027 Oslo.

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Bakgrunn: Marfans syndrom (MFS) er den vanligste, arvelige bindevevssykdomen (1|/10000). Årsaken ær ett defekt glykoprotein, Fibrillin1. Kardinaltegn er patologi i skjelett, dura, øyne og hjerte-kar. Aortakatastrofer er vanligste årsak til mortalitet. Uten behandling har pasienter en redusert forventet levetid og det hevdes en 50 % mortalitet ved 40 års alder. Det foreligger også andre Marfanlignende syndromer, for eksempel Loyes-Dietz syndrom (LDS). Her er usikkerheten hva gjelder indikasjoner og prognose enda større. Formål: Presentasjon av Rikshospitalets erfaring med klaffebevarende kirurgisk behandling av aortarotsdilatasjon hos pasienter med MFS og LDS. Materiale: I perioden 08.1999- 05.2006 er 19 pasienter (11 menn, 8 kvinner), alder 32 (9-62) år operert for aortarotsaneurysme med klaffebevarende kirurgi. 17 pasienter hadde MFS og 2 LDS. 3 pasienter var tidligere operert, 1 for aortadisseksjon type A, 2 for thoracoabdominalt aortaaneurysme. Preoperativt hadde 8 pasienter ingen, 10 liten og 1 middels aortainsufficiens (AI). 1 pasient hadde samtidig aortabueanurysme, 2 hadde mitralklaffefeil. Metode: 7 pasienter ble operert med tilklippet rørgraft og reimplantasjon av koronararterier am Yacoub og 12 pasienter med reimplantasjon av klaffen i rørgraft am Paulis/David. 1 pasient gjenomgikk samtidig aortabuekirurgi i DHCA, 1 fikk mitralklaffeplastikk, 1 fikk ny mitralventil og 1 pectusplastikk. Alle pasienter er kontrollert peroperativt med transoesophageal ekkokardiografi. Senere er 18 pasienter kontrollert med ny ekkokardiografi og CT. Resultater: X-corp tid var 184+17 (101-170) minutter, kardial ischemitid 148 +17 (84-142) minutter. 1 pasient hadde DHCA i 22 minutter. Det var ingen peroperativ mortalitet og ingen tidlige postoperative komplikasjoner ble registrert. 1 pasient er reoperert med mekanisk conduit grunnet stor AI og 1 har senere etter invasiv kontroll fått utført PCI på LAD. Ved peroperativ ekkokardiografisk kontroll hadde 15 pasienter ingen, 3 liten og 1 middels AI. Ved senere poliklinisk kontroll hadde 10 pasienter ingen, 3 liten, 2 middels og 3 middels til stor AI. 1 pasient trenger reoperasjon. Konklusjon: Pasienter med MFS og LDS har en økt risiko for kardiovaskulær katastrofe i relativt ung alder. Elektiv, profylaktisk klaffebevarende aortarotskirurgi hos pasienter med MFS og LDS kan utføres med lav operasjonsrisiko og krever ikke videre antikoagulasjonsbehandling Tidlig kirurgisk intervensjon antas å forlenge en redusert forventet levetid. En klaffebevarende teknikk medfør en hemodynamisk fordel og korttidsresultatene synes gode, muligens med et fortrinn for Davidteknikken.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

358

IATROGEN ØSOPHAGUSSKADE VED KORREKSJON AV DOBBEL AORTABUE OG BRUK AV TACHOSIL® VED SUTUR AV RIFT I ØSOPHAGUS – EN KASUISTIKK. Rynning S.E., Segadal L. Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen. Bakgrunn: Dobbel aortabue er en relativt sjelden forekommende tilstand. Likevel bør vasculær ring/dobbel bue mistenkes hos barn med stridor/dyphagi og gjentatte luftvegsinfeksjoner. Operativ behandling er indisert hos symptomatiske pasienter. Kasuistikk: 4 år gammel jente presenterte en langvarig sykehistorie med anstrengelsesdyspne, pipende respirasjon og øvre luftvegsinfeksjoner. I tillegg moderat dysphagi. MR thorax viste en vasculær ring / dobbel bue med høyredominans. Bakre ring lett hypoplastisk men patent. Den vasculære ringen trykket mot trachea og gav en impresjon i denne bedømt ved MRI. Pasienten ble operert via venstresidig thoracotomi og den venstresidige buen ble delt bak avgangen av venstre carotis og subclavia. Spaltet drag for å bedre plassforhold for trachea. Øsophagus ble visualisert og man observerte ingen skade på denne peroperativt. Initialt helt ukomplisert forløp. 2. p.o.d. febrilia og økende pleuravæske og sparsom luft på venstre side. Innlagt pleuradren. Blakket utseende av væske med leucocytter > 100/synsfelt. Oppfattet som infisert pleuravæske/empyem og startet antibiotikabehandling i.v. På tross av fungerende dren vedvarende pleuravæske og etter hvert også pneumothorax. 5. p.o.d. mistenkte man øsophagusskade og gav små mengder metylenblått på sonde som bekreftet øsophagusrift. Operert umiddelbart med venstresidig thoracotomi. Ventrikkelsonde til drenasje og duodenalsonde til ernæring ble lagt ned preoperativt. Grundig rensing av fibrin/puss og skylling av pleurahulen. Man fant en tydelig langsgående øsophagusrift på ca. 2 cm. med friskt utseende sårkanter. Riften ble lukket med 3 avbrutte PDS 5.0-suturer. I tillegg la man en tilpasset TachoSil® plate over den frigjorte og suturerte øsophagus for å sikre en mer solid og tett reparasjon. Ekstubert 2. p.o.d. men reintubert 4. p.o.d. p.g.a. total atlektase venstre lunge. Ekstubert neste dag og det videre forløp var tilfredstillende. Sondeernært i 14 dager, deretter initialt flytende føde. Ved kontroll poliklinisk 6 uker postoperativt er pasienten besværsfri, spiser normalt og har ingen luftvegssymptomer. Konklusjon: Iatrogen skade av øsophagus kan forekomme ved kirurgi for dobbel aortabue. Postoperativ væske/luft i pleura gir mistanke om øsophagusskade. Forsterkning med TachoSil® kan være nyttig ved forsinket primær sutur av øsophagusskade.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

359

PRIMÆR HYPERPARATYREOIDISME (pHPT). ET OPERASJONSMATERIALE FRA SYKEHUSET I VESTFOLD 1999-2005 Normann E1, Halvorsen E2, Rynning S2, Mjåland O1 Kirurgisk avd1 og Sentrallaboratoriet, Nukleærmed seksjon2, Sykehuset i Vestfold Bakgrunn: Vi har ved Sykehuset i Vestfold valgt å operere samtlige pasienter med biokjemisk pHPT. Materiale: 208 pasienter, med median alder 66 år (spredning 20-93 år), ble i tidsperioden 1.1.1999 – 31.12.2005 operert for pHPT. 90% var kvinner. Preoperativ median serum kalsium var 2.74 mmol/l, median parathormon 10.4 pmol/l (spredning 4.2-92 pmol/l). I likhet med andres er det vår erfaring at symptomer ikke trenger å være avhengig av graden av hyperkalsemi, men ved tilstedeværelse av andre sykdommer kunne fortolkningen noen ganger være vanskelig. Hos alle er det gjort preoperativ paratyreoideaskintigrafi. Inngrepene ble foretatt ved tre ulike avdelinger; Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, Sykehuset i Vestfold, Sandefjord og Hamlet Privathospital, København, der behandlingen ble finansiert av ”Utenlandsmilliarden”. Begrenset operasjonsstue-kapasitet ved Sykehuset i Vestfold var årsaken til dette. Frysesnittsundersøkelse hos 32 pasienter sikret operasjonsfunnet i de to første årene av denne etterundersøkelsen, men fra 2001 til 2005 (176 pasienter) er det som rutine utført intraoperativ parathormon-assay. Denne ble utført hos 140 pasienter, som hurtigassay hos 35. Blodprøve til hormon-analysen ble tatt før incisjonen og minst 5 minutter etter ekstirpasjon av paratyreoideakjertel. Ved hurtigassay forelå svar på analysen etter 8 minutter, hos de andre 30-50 minutter. Hos pasientene hvor man ikke utførte intraoperativ parathormonbestemmelse, førte dette som regel til bilateral halseksplorasjon.. Resultater: To av 208 pasienter døde perioperativt, én med uttalt hjerte/lungesvikt allerede preoperativt, én var en 81 år gammel kvinne som ble operert som ø.hjelp pga mental forvirring og uttalt hyperkalsemi. Serum kalsium ble redusert fra preoperativt median 2.74 mmol/l til postoperativt 2.34 mmol/l. Unilateral halseksplorasjon kunne utføres hos 80% av de 35 pasienter der vi hadde mulighet for å gjøre hurtig-assay, med gjennomsnittlig operasjonstid på 41 minutter. Med ”langsom”-assay (105 pasienter) var tilsvarende tall 62% og 81 min. Ved etterkontroll etter gjennomsnittlig 3 år og 2 måneder, og med krav om minst 6 måneders oppfølging var 194 pasienter (94%) normokalsemiske mens 10 (5%) hadde hyperkalsemi. To pasienter (1%) utviklet vedvarende postoperativ hypokalsemi. Konklusjon: Pga ustabil operasjonsstue-kapasitet og ofte mangel på utstyr til å foreta hurtigassay, lå forholdene ikke helt til rette for oss, og våre resultater er derfor basert på en blanding av hurtig-assay, ”langsom” assay og frysesnittsundersøkelse. Vi har imidlertid fått prøvd ut de ulike metodene, og 95% normokalsemi som sluttresultat er akseptabelt. Intraoperativ hurtigassay bør erstatte frysesnitt, selv om det en sjelden gang kan forekomme opp både falsk negative og falsk positive hormonanalyser. I vårt materiale var hurtig-assay tilgjengelig for kun 35 av 208 pasienter. Uten utstyr til hurtig-assay blir den intraoperative hormonanalysen for tidkrevende. Da kan man like godt bruke ”gammelmetoden” med bilateral tilgang og peroperativ frysesnitts-undersøkelse.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

360

RESULTATER VED OP. FOR PRIMÆR HYPERPARATYREOIDISME HOS PASIENTER MED LETTGRADIG FORHØYET KALSIUMVERDI VED SYKEHUSET I VESTFOLD O Mjåland1, S Marstein2, E Normann3, Kirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus HF Kristiansand1, Sentrallaboratoriet2 og Kirurgisk avdeling3 ved Sykehuset i Vestfold Bakgrunn: Indikasjonen for operativ behandling av primær hyperparatyreoidisme (pHPT) varierer fra land til land (ref). De fleste anbefaler operativ behandling først ved serum kalsiumverdier over 2, 85 mmol/l. Ved Sykehuset i Vestfold har vi valgt å operere alle pasienter med biokjemisk påvist pHPT, og vi har anvendt Fellesnordiske retningslinjers referanseverdier med serum kalsium verdi mellom 2,15 og 2,50 mmol/l som normalområde. Materiale: I perioden 1.1.1999 til 31.12.05 ble 208 pasienter med median alder 66 år (spredning 20-93) år operert for pHPT ved Sykehuset i Vestfold. Andel kvinner var 90%. Preoperativ median serum kalsium var 2.74 mmol/l. Tjueén pasienter, hvorav 11 henvist fra andre fylker, hadde preoperative serum kalsiumverdier mellom 2,50 og 2,59 mmol/liter, median 2.54 mmol/l. Parathormon var median 9.2 pmol/l (spredning 5.6-16.2) pmol/l. Median alder var 64 år (spredning 49-81 år), andel kvinner 86%. Vi presenterer her denne gruppen med tanke på operative funn og postoperative resultater. Resultater: Fem pasienter hadde diffus hyperplasi med median samlet kjertelvekt på 391 mg (spredning 260-486 mg). 16 pasienter hadde solitært adenom med median vekt 371 mg (spredning 113-1220 mg). Det ble utført intraoperativ parathormonbestemmelse hos 15 av 21 pasienter med adekvat fall (>60%) hos alle bortsett fra én. Median serum kalsium ble redusert fra 2.54 mmol/l til 2.36 mmol/l postoperativt. Alle pasientene ble normokalsemiske. Ingen postoperative komplikasjoner ble registrert. Median oppfølgingstid var 36 mnd. 15 av 21 pasienter var tilfreds med resultatet av operasjonen vurdert utfra klar bedring i muskelskjelettplager og nevropsykiatriske plager i tillegg til symptomer som polyuri, nokturi, polydipsi, og obstipasjon. Konklusjon: Pasienter med pHPT og lettgradig hyperkalsemi skiller seg verken i preoperative symptomer, intraoperative funn eller med tanke på symptombedring vesentlig fra pasienter med mer uttalt hyperkalssemi. Det store antall pasienter fra andre fylker til vårt sykehus kan indikere at en del pasienter med lettgradig hyperkalsemi ikke tilbys en etter vår mening effektiv og enkel behandling. Ref 1. Bollerslev J et al Primær hyperparatyroidisme-forekomst, symptomer, komplikationer og behandling Ugeskr Laeger. 2005;167(8):910-4 Ref 2. Nilsson IL et al Handleggning av asymptomatisk primær hyperparatyroidisme Lækartidningen 2003;100(47):3848-50, 3853-4. Ref 3 Varhaug JE Primær hyperparatyreoidisme.- en underdiagnostisert sykdom Tidskr Nor Lægeforen 2000; 120:2376

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

361

ER VI FOR TILBAKEHOLDENE MED Å OPERERE PASIENTER MED PRIMÆR HYPERPARATYREOIDISME (pHPT) O Mjåland1, E Normann2, Kirurgisk avdeling, Sørlandet sykehus HF, Kristiansand1, og Kirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold2 Bakgrunn: Vi har tidligere vist (ref) at både almenleger og sykehusspesialister har en relativt høy terskel for å henvise/operere pasienter med pHPT i Norge. Etter at vi i ved Vestfold Sentralsykehus satte fokus på tilstanden gikk det årlige antall operasjoner i Vestfold opp fra 3.2 i perioden 1983-1998 til ca 20 per 100 000 inbyggere i perioden 2001-2002. (Henviste pasienter utenfor fylket utelatt). Materiale: Et betydelig antall pasienter ble henvist fra almenleger i andre fylker eller pasientene tok selv kontakt med en av forfatterene etter å ha søkt på internett, lest i ukeblad eller fått høre om vår praksis fra andre pasienter. Vi presenterer her 3 pasienter som alle har hatt klare objektive kriterier for sykdommen, men som av forskjellige grunner er avslått for operasjon ved eget sykehus. Pasient 1: 93 år gammel kvinne, tidligere frisk og meget aktiv. Fallért gjennom siste 3 år, blitt trett, deprimert og fått vansker med konsentrasjon, pleietrengende. Oppfattet som aldersbetinget. Etter fjerning av solitært adenom på 1000 mg ble hun normokalsemisk, restituert til ”sitt gamle jeg” og selvhjulpen de siste 3 årene. Pasient 2: Kvinne, 53 år, uføretrygdet på grunn av muskel-skjelettsmerter og vedvarendev tretthet. Hatt to skader, trafikkulykke med mulig nakkesleng 13 år tidligere og 1 år tidligere fall på is med slag mot bakhode. Pasienten mente hennes symptomer hadde vært tilstrede forut for skadene, aksentuering etter. Tilfeldig påvist serum kalsiumverdier rundt 2.70 mmol/l og funn av solitært adenom ved parathyroideaskintigrafi. Uttalte regionale perfusjonsforandringer ved hjerneskintigrafi. Etter fjerning av solitært adenom på 450 mg ble hun normokalsemisk og symptomfri. Tilbake i jobb. Pasient 3: Mann, 41 år gammel, siste halvannet år sykemeldt fra jobb som psykolog grunnet skjelettsmerter, tretthet, manglende initiativ, redusert hukommelse og konsentrasjonsvansker. Langvarig utredning ved Regionsykehus påviste hyperkalsemi med verdier rundt 2.70 mmmol/ liter men normale verdier for parathormon. Suspekt adenom ved skintigrafi. Ikke tilbudt operasjon i Norge og ordnet privat finansiering for operasjon i USA. Etter fjerning av solitærtt adenom på 159 mg ved Sykehuset i Vestfold ble han normokalsemisk og 100% restituert til tidligere funksjonsnivå. Konklusjon: Pasienter med kompleks sykehistorie og pHPT vil ofte bli avvist for operativ behandling. Vi mener at man trygt kan tilby et enkelt operativt inngrep på flere pasienter enn det som i dag gjøres i Norge Ref: Mjåland o, Flikke A. Normann E. Primær hyperparatyreoidisme-et 16-årsmateriale fra et sentralsykeehus. Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 2386-9

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

362

ERFARINGER VED MINIMAL INVASIV PARATHYROIDEKTOMI I LOKALBEDØVELSE Lindekleiv H, Due J Avdeling for urologi og endokrin kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn: Preoperativ scintigrafi og intraoperative målinger av PTH har muliggjort unilateral halseksplorasjon i lokalbedøvelse uten fridissekering av øvrige parathyroideakjertler. Denne minimalt invasive teknikken ble innført 2004 ved Universitetssykehuset i Nord Norge. Vi ønsket å evaluere denne endringen i behandlingstilbudet. Materiale og metode: Retrospektiv journalgjennomgang av alle pasienter behandlet med minimal invasiv parathyroidektomi i perioden 1.1.2004 til 30.6.2006. Resultater. 33 pasienter ble behandlet. Alle ble kurert for sin hypercalsemi ved utskrivelse. Fire av operasjonene måtte konverteres til narkose, alle unntatt en grunnet manglende fall i PTH. 61% av pasientene som ikke ble konvertert var utskrevet innen to dager. Median operasjonstid var 30 minutter (variasjonsbredde 15-50 minutter). Alle patologisk forstørrede kjertler påvist på scintigrafi ble funnet under operasjonen. Imidlertid hadde 20% av pasientene forstørrede kjertler som ikke var observert på scintigrafi. 9% hadde midlertidig hypocalsemi ved utskrivelse. En pasient fikk permanent recurrensparese postoperativt. Fortolkning. Operasjonstiden er redusert. Risiko for recurrensparese er mindre grunnet unilateral eksplorasjon. En forutsetning for inngrepet er preoperativ scintigrafi og intraoperativ PTH-måling. Grunnet postoperativ hypocalsemi og store reiseavstander i NordNorge er det foreløpig uaktuelt å gjennomføre inngrepet dagkirurgisk.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

363

KIRURGISK BEHANDLING VED THYREOTOXICOSE OG THYREOIDITTER. HVORDAN GÅR DET MED ANTISTOFFENE? Guldvog I, Podhorny N Kir avd Sykehuset Telemark, 3906 Porsgrunn Autoimmune prosesser med antistoff-dannelse mot mikrosomale deler (anti-TPO), mot reseptorstruktur (TRAS) og mot celleprodukt (anti-Thyreoglbulin) utgjør en stor del av thyreoidea-lidelsene. Tidligere var man henvist til biopsitakinger for å fastslå den inflammatoriske prosessen i kjertelen, mens man nå kan påvise dette ved å måle antistoff-titre, og de vanligste er de nevnte. Det foreligger ingen systematiske undersøkelser av hvordan det går med antistoffene ved kirurgisk behandling av autoimmun thyreotoxicose og ved thyreoiditter, sannsynligvis av to hovedgrunner: Få sentra har materialer av tilstrekkelig størrelse, og få er blitt operert med systematisk total thyreoidectomi, noe som er en en forutsetning for at det vevet som utgjør antigenene for antistoffdannelsen elimineres. Vi har ikke opptil nå operert rene thyreoiditter med unntak av noen få med klare trykk- og sammensnøringssymptomer men med en systematisk kartlegging av antistoff-forekomsten blant pasienter med tumor i thyreoidea eller knutestruma har det dukket opp en rekke pasienter med dobbeltdiagnose. Etter syv års fokusering på thyreoidea-kirurgien ved Sykehuset Telemark har vi gjort opp de første 802 pasienter, og av disse utgjør thyreotoxicoser og pasienter med thyreoidittantistoffer 128. Kun 5 har fjernet bare halvparten, mens 123 har fått gjort total thyreoidectomi. Hos 95 foreligger preoperative målinger og postoperative titre fulgt i minimum 6 måneder. Fordelingen er her 61 thyreotoxicoser og 34 med thyreoiditt. Thyreoidittene er forbundet med stigning i aTPO og aTG, og her skjer det et dramatisk fall hos samtlige allerede etter 6 måneder, når det er foretatt total thyreoidectomi. Etter ett år er det negative titre hos praktisk talt alle, og ingen fremviser uforandrede verdier eller stigning. Mønsteret for TRAS er anderledes. Dette er nesten utelukkende forhøyet ved thyreotoxicose, og også her skjer det et fall, men det tar lengre tid. Enkelte, men det gjelder kun pasienter med moderate forhøyelser preoperativt, kan også fremvise en liten stigning de første 3 måneder før titret beynner å falle. Det er en klar korrelasjon mellom øyensymptomer og høye TRAS-titre, og likeledes mellom antistoff-fall og tilbakegang av øyensymptomer. Det store spennende spørsmålet er om fjernelse av den syke skjoldbruskkjertelen som jo aldri spontant vil normaliseres, vil kunne ha gunstig innvirkning på andre autoimmune prosesser og symptomer fra disse. Dette krever en nøyaktig kartlegging av andre manifestasjoner i kroppen pre-og postoperativt og analyse av antistofftitre som korrelat til dette. Enkeltpasienter har spontant gitt sterke uttalelser om at de helt generelt har fått det mye bedre etter thyreoidectomien, men konsistensen i dette krever ytterligere forskning som allerede er initiert.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

364

CANCER THYREOIDEAE, RIT/ST.OLAVS HOSPITAL 1980-2000 Segtnan T, Arnesen H, Hegstad AC, Stenkløv B, Telhaug R, Hristov R, Fjøsne HE Kirurgisk klinikk, ØNH-avd, Nevrokir.avd. og Kreftavd., St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim. Bakgrunn. På bakgrunn av endring av rutinene ved sykehuset i kirurgisk behandling av cancer thyreoideae ønsker vi å se om dette har hatt betydning for forekomst av lokalt recidiv og overlevelse. På 70-tallet var hovedbehandlingen enukleasjon av tumor, i første halvdel av 80-tallet hemithyreoidektomi, deretter total thyreoidektomi. Frem til slutten av 80-tallet ble det sjelden fjernet lymfeknuter, rutinen nå er bilat. paratrachealt glandeltoilette, evt. supplert med lateralt halsglandeltoilette. Materiale og metode. Pasienter behandlet ved RiT/ St.Olavs Hospital, basert på diagnoselister supplert med oversikt fra Kreftregisteret. Opplysningene brukt i studien er fremkommet ved journalgjennomgang supplert av kontakt med primærlege, evt. fra pasienten selv, eller hentet fra dødsårsaksregisteret. Siste observasjon er ønsket etter 31.12.2003. Så langt er drøyt 190 pasienter registrert. Seks prosent var inoperable, 78 % pap. carcinom, 7% follikulært carcinom. Operasjon Total thyr. (n =126)

Andel 67%

Recidiv 21%

Død 12%

pTNM fordeling pT1 30%

Hemithyr. (n =35) Enukleasjon (n =7)

21% 4%

33% 43%

25% 14%

Ikke fj. lfkn. (n = 75)

41%

19%

pT2 33% pT3 15% pT4a/b 18% pTx 3%

Enkelt knuter (n = 32) Paratrach ipsi (n =14)

18% 8%

6% 7%

31% 36%

pN0 20% pN1a 25%

Paratrach bilat (n = 29) Paratrach + lat (n = 25)

16% 13%

0% 8%

4% 12%

pN1b 15% pNx 40%

Resultater. Ikke uventet er det en klar kobling mellom omfanget av thyreoideakirurgi og glandeltoalette: Alle behandlet med bilat. paratrachealt glandeltoilette er total thyreoidektomert (n=29). 22 % av pasientene er døde av sin thyreoideacancer, hos 74 % ikke påvist recidiv. Effekt av histologi, pTNM og observasjonstid på recidiv og død vil bli presentert. Konklusjon: Behandling av cancer thyreoidea med total thyreoidektomi + bilateralt, paratrachealt glandeltoilette gir den laveste recidivfrekvensen og den beste overlevelsen i dette retrospektive materialet.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

365

INTRAOPERATIV STRÅLEBEHANDLING VED BRYSTBEVARENDE OPERASJON - TARGITSTUDIEN Fjøsne HE, Helset K , Frengen J, Lundgren S. Kirurgisk Klinikk og Kreftavdelingen, St. Olavs hospital og Inst. for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim. Brystbevarende behandling (BCS) er nå veletablert de fleste steder i verden, og.det er per i dag obligatorisk med po.strålebehandling, 2 Gy 5 dager/uke til sammen 25 behandlinger mot hele brystet (50 Gy), ev. ytterligere 5-8 behandlinger (boost) mot sårhulen. Andel brystbevarende operasjoner har økt pga screening undersøkelser og har medført et økt press på de onkologiske avdelinger for strålebehandling. Partiell strålebehandling Erfaringen de senere årene har vist at tilbakefall etter brystbevarende operasjon i ca 90 % av tilfellene er i samme kvadrant som tumor opprinnelig var (Baum 1997, Vaidya 2000, Veronesi U 2001). Det er derfor i mange tilfeller unødvendig med strålebehandling mot hele brystkjertelen, men muligens bare mot sårhulen. Intraoperativ strålebehandling (IORT) IORT er strålebehandling gitt på operasjonsstuen etter at tumor er fjernet. Vi har valgt å prøve ut intrakavitær røntgenhapplikator (Intrabeam) som del av en randomisert internasjonal studie, TARGIT. Intrabeam er en mobil stråleenhet som har en energi på 50kV og dosen som gis til sårhulen er i størrelsesorden 15-20 Gy. Det err hittil ikke sett bivirkninger fra hud, underhud, ribber, hjerte eller lunger. Apparatet gir lav stråledose til omgivelsene og kan brukes i vanlig operasjonsstue. Behandlingstid vil oftest være ca. 45 min. Anestesipersonale sitter beskyttet bak blyglassskjerm. Fordelen med IORT er: • Kan erstatte boost postoperativt • Kan erstatte all strålebehandling hos lavrisiko pasienter • Redusert oppholdstid ved stråleterapienhetene (2-6 uker) • Muligens redusert bivirkninger fra hjerte og lunger • Sikrere behandling av tumorområdet (sårhulen), dvs mindre fare for ”geografisk miss” Problemstilling: Å teste hypotesen om at 15-20 x 1 intraoperativ er likeverdig med 2Gy x 25 (33) for solitær (mammografisk bedømt) mamma cancer etter brystbevarende operasjon. Foreløpige erfaringer med metoden vil bli presentert. Referanser Baum M, Vaidya JS, Mittra I. Multicentricity and recurrence of breast cancer. Lancet. 1997;349:208.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

366

PREDIKSJON AV LYMFEKNUTESPREDNING, GRAD OG HORMON RESEPTOR STATUS I BRYSTKREFTPASIENTER BASERT PÅ MR SPEKTROSKOPI Fjøsne HE1, Bathen TF2, Jensen LR2, Sitter B2, Halgunset J3, Axelson DE4, Gribbestad IS2, Lundgren S5, 6 1

Kirurgisk Klinikk, 5Avd. for kreft og hudsykdom, St. Olavs hospital, Trondheim. Inst. for sirkulasjon og bildediagnostikk, 3Inst. for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, 6Inst. for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim. 4 MRI_consulting, Kingston, Ontario, Canada. 2

Introduksjon MR spektroskopi beskriver de biokjemiske egenskapene til brystkreft. Basis for pasientens behandlingsplan er histologiske og immunhistokjemiske analyser. Nye metoder i tillegg kan være nyttig for å planlegge behandlingsregimet. Høyoppløst MAS magnetisk resonans (MR) spektroskopi (HR MAS MRS) er en ex vivo metode som kan analysere mange prøver på kort tid, den kan automatiseres og er ikke destruktiv (i.e. videre analyser av vevet i etterkant er mulig). Metoder Biopsier (n=91) fra pasienter med palpabel brystkreft (IDC grad 1, 2 og 3) ble tatt ut under operasjon og lagret i flytende nitrogen frem til HR MAS MRS analysen (14.1 T, 4 °C). MR spektrene ble deretter relatert til tumor grad, lymfeknute spredning og hormon reseptor status ved bruk av multivariat modellering. Disse modellene kan etterpå benyttes til klassifisering av ukjente prøver. Modellene ble verifisert ved testing av blindprøver (n=12). Resultat Sensitivitet og spesifisitet for PNN (probabilistic neural network) kalibreringen, samt antall korrekt klassifiserte prøver av de 12 blindprøvene ved bruk av PNN, PLS (partial least squares regression), PLS-UVE-PNN (PLS-uninformative variable elimination-PNN) er vist i tabellen nedenfor. Beste prediksjoner er uthevet.

Klassifisering av grad Klassifisering av lymfeknutespredning Klassifisering av hormon reseptor status

Spesifisitet/ sensitivitet PNN 94.4%/ 86.1% 90.7%/ 83.3% 84.6%/ 96.8%

Blindtesting; antall korrekte prediksjoner av totalt 12 prøver PNN PLS PLS-UVE-PNN 7 NA 9 7

Diskusjon/Konklusjon PNN kalibreringen gir optimistisk resultat, med både høy sensitivitet og spesifisitet. Antall korrekte prediksjoner av blindprøvene varierer noe mer. Resultatene indikerer at MR basert prediksjon av tumor grad, lymfeknutespredning og hormon reseptor status i fremtiden kan bli et supplement i den kliniske vurderingen av en pasients behandling.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

367

TUMORCELLER I BENMARGEN ETTER GJENNOMGÅTT BRYSTKREFT BEHANDLING GIR ØKET RISIKO FOR TILBAKEFALL Wiedswang G1, Janni W2, Solomayer E3, Borgen E4, Braun S5, Pantel K6, Nesland JM4, Naume B7. 1 Gastrokir avd, Ullevål Universitetssykehus 2 Frauenklinik der LMU, Munchen, Tyskland 3 Dep of Obstrtrics and Gynecology, Univ of Tubingen, Tyskland 4 Avd for Patologi, Radium-Rikshospitalet 5 Universitetsklinikum Frauenheilkunde, Innsbruck, Østerrike 6 Institut fur Tumorbiologie, UKE, Hamburg, Tyskland 7 Onkologisk avd, Radium-Rikshospitalet Bakgrunn: I en stor internasjonal metaanalyse er det vist at tumorceller i benmargen ved diagnosetidspunktet indikerer dårligere prognose (1). Flere uavhengige studier viser at persisterende tumorceller etter gjennomgått behandling også har negativ prognostisk verdi (2,3). I denne europeisk samlestudien analyseres prognostisk verdi av positiv oppfølgingsmarg hos brystkreftopererte. Metode: Benmargsaspirat fra 726 brystkreftopererte fra Oslo(n=356), Munchen (n=228) og Tubingen (n=142) ble analysert ved sykdomsfri etterkontroll gjennomsnittlig 32 mnd etter primærdiagnose for brystkreft pT1-4, pN0-3,pM0. Tumorceller ble påvist ved standard immuncytokjemisk teknikk med antiepiteliale antistoffer. Pasientene ble fulgt median 54.5 mnd etter primærdiagnose. Resultat: Persisterende tumorceller ble påvist hos 15.4% av pasientene (n=112). Sykdomsfri overlevelse for pasienter med tumorceller i benmarg var signifikant kortere enn hos pasienter uten tumorceller i benmargen (105.2mon vs 163.6mon, p<0.0001). Pasienter uten tumorceller i benmarg hadde også signifikant bedre total overlevelse enn de med tumorceller i benmargen (165.6mon vs 103.3 mon, p<0.0001). I multivariat analyse av benmargsstatus, tumor størrelse, lymfeknutestatus og histologisk grad, indikerte benmargsstatus signifikant redusert total overlevelse (RR6.3, 2.3-17.6 95% CI, p<0.0001). Konklusjon: Persisterende tumorceller i benmarg etter gjennomgått behandling predikerer signifikant øket risiko for tilbakefall. Pågående studier med terapeutisk intervensjon vil vise eventuell gevinst av sekundær adjuvant behandling for disse pasientene. 1) Braun S, Naume B, Wiedswang G et al. NEJM 2005;353(8):793-802 2) Wiedswang G et al. Clin Ca Res 2004;10(16):5342-8 3) Janni W et al. Cancer 2005;103(5):884-91

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

368

AKTIVERING AV FORSKJELLIGE SIGNALVEIER I T2 SAMMENLIGNET MED T1 MAMMA TUMORES Bukholm I.R.K1,2.,Vollan H.,2 Krog A2. og Bukholm G2 Kirurgisk avdeling Akershus Universitetssykehus, 2) Epi-Gen, Akershus Universitetssykehus

Bakgrunn: Det er stor forskjell i overlevelse etter operasjon for pasienter med mamma cancer. Overlevelsen er forbundet blant annet diameter på tumor ved operasjons tidspunkt. Det er bakgrunn for at mammografi screening tenkes å redusere brystkreft relatert mortalitet, siden tumorer diagnostiseres mens de er små. Vi har tidligere present data som viser stor forskjell i utrykk av metastase relaterte gener mellom mammografi diagnostiserte tumorer og tumorer som diagnostiseres klinisk. Vi har da sett på bare noen få gener. Pasient prognose avhenger av mange faktorer i en tumor og det er derfor viktig å finne ut hvilke av signal veier (utgjøres av mange gener) som skiller den ene gruppen fra den andre. I denne studien vi brukt mikromatrise teknikk for å få overblikk over hvilke type gener/signalveier som skiller T1 tumorer fra T2 mamma tumorer Materiale og metoder 10 T1 tumorer ble sammenlignet med 9 T2 tumorer. Det ble brukt Aglilent plattform for mikromatrise undersøkelser. Dataene ble filtrert, normalisert og 30% av manglende verdier ble imputert i J-express. Signifikant differensielt uttrykte gener mellom T1 og T2 ble identifisert i SAM. Genlisten ble videre analysert i DAVID. Resultater og konklusjoner De 1800 differensielt utrykte genene (FSN<20, FDR<2) indikerer at det er store forskjeller mellom T1 og T2 tumorene. Mange av disse genene er involvert i cellesyklus og metastasering og tyder på at T1 og T2 tumorer benytter ulike signalveier. T2 har mange oppregulerte gener i cellesyklus pathwayen, mens T1 oppregulerer gener involvert i blant annet wnt-, adhesjon, celle kommunikasjon og MAP kinase signalveiene. Resultatene vil bli lagt frem og diskutert

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

369

BRYSTKREFTUNDERSØKELSE 2005 SYKEPLEIEPERSPEKTIV Kristensen K, Ditlefsen R, Larsen R Kir avd Sykehuset Telemark og Kreftforeningen I vår streben etter å imøtekomme brystkreftpasienters behov for bearbeidelse og mestring av sin kreftsykdom i tidlig fase, ble det ved vår avdeling gjennomført en spørreundersøkelse i 2005. Spørreundersøkelsen tok blant annet opp elementer nedfelt i kvalitetsmanualen for mammografiprogrammet. Hovedmotivasjonen for å utføre undersøkelsen var basert på erkjennelsen av at den enkelte pasients ønsker og behov må være retningsgivende for vårt behandlingsopplegg. Helsepersonell kan ha sin subjektive oppfatning av hvordan behandling og oppfølging fungerer. Det viktige er imidlertid å etterspørre pasientens reelle opplevelser og ønsker. I undersøkelsen ble pasientene spurt om liggetid, oppfølging, endring i livs- og arbeidssituasjon og om trygderettigheter. Ved vår avdeling har vi over lengre tid kunnet praktisere at pasienter har hatt mulighet for å velge hjemreisetidspunkt. Vi ønsket svar på hvordan pasienten selv vurderte liggetiden i etterkant av operasjonen (>1/2 år). Vi praktiserer dessuten en kontaktsykepleiermodell der sykepleierne jobber både på poliklinikk og sengeavdeling. Kontaktsykepleiermodellen skal ideelt sett representere kontinuitet og trygghet for pasienten, samt en lav terskel inn til avdelingen, og vi ønsket svar på graden av tilfredshet rundt dette. Kontaktsykepleiermodellen forutsetter et godt samarbeid mellom leger og sykepleiere, og poliklinikk og sengeavdeling må ligge i geografisk nærhet av hverandre. Brev ble sendt til alle pasienter med brystkreft/forstadier, operert i tidsrommet januar 2002 til september 2004. Brevene ble sendt ut minst et halvt år etter utført operasjon. Vi utelot å sende brev til én terminal, to psykisk utviklingshemmede og pasienter over 85 år. Det ble sendt ut 210 brev hvorav 159 svarte, en svarprosent på 75,7. Funnene i undersøkelsen synes å være av interesse også utenfor Sykehuset Telemark. Undersøkelsen bekrefter at kontaktsykepleiermodellen representerer en god form for oppfølging rundt pasienten. Mange ønsket samtaler med kontaktsykepleier i ettertid. Omtrent en femdel ønsket tilbud om oppfølgingsgruppe på et senere tidspunkt enn vi tilbød. Arbeidssituasjonen går greit for de fleste, men en liten gruppe sliter. Her er cellegiftpasientene overrepresentert. Når det gjelder livsendring, kommer denne pasientgruppen også klart dårligst ut. Det mest overraskende resultatet i spørreundersøkelsen gjaldt liggetid. Pasientene ønsket å ligge lenger på sykehuset enn de i virkeligheten gjorde. Få opplevde at de ikke hadde fått nok informasjon når det gjaldt trygderettigheter. Konklusjon: Med utgangspunkt i denne undersøkelsen synes omlegging til dagkirurgi å være lite i tråd med pasientens egne ønsker. Kontaktsykepleiermodellen bør videreføres og videreutvikles. Det å få en brystkreftdiagnose berører livet og gir endring for de aller fleste. Pasienter som får cellegiftbehandling kommer her i en særstilling. Dette stiller krav til oss som helsepersonell når det gjelder effektivisering og videreutvikling av gode behandlingsopplegg for våre brystkreftpasienter.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVOR LENGE ØNSKER KVINNER Å LIGGE PÅ SYKEHUS ETTER EN BRYSTBEVARENDE OPERASJON MED SN? Podhorny N, Guldvog I Kirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Aalsgate 41, 3922 Porsgrunn Fra august 1999 har den kirurgiske posten for brystkreftpasienter hatt 2-3 flere senger tilgjengelig enn det den har personale til. Det har betydd at kvinnen selv kan få bestemme hvor lenge hun ønsker å bli på sykehuset etter inngrepet. Vi ønsket å undersøke hvilke faktorer som kan bidra til avgjørelsen om hjemreisetidspunkt hos kvinner som gjennomgår et ensartet og relativt beskjedent inngrep, og der dette aktuelle inngrepet ikke gir medisinske årsaker til at oppholdet må forlenges. Vi har etterundersøkt pasienter operert med vid reseksjon i brystet og SN, for ca mammae eller forstadier. Vi ekskluderte de som ble operert bilateralt med axilletoalett på den ene siden, og de som fikk komplikasjoner som påvirket oppholdets lengde. Det var kun kvinner. Til og med 2004 ble 407 kvinner inkludert. De fleste ble operert i narkose, kun 2 ble operert i lokal med sedasjon. Antall postoperative døgn varierte mellom 0 (kun en pasient) og 5. Antall per år: 1999: 15 pas; 2000: 65 pas; 2001: 69 pas; 2002: 80 pas; 2003: 77 pas; 2004: 101pas. Gjennomsnittlig liggedøgn etter inngrepet for alle samlet: 1,35. Alder som variabel: Under 35 år: 1,17 døgn (kun 6 pas). 35 – 44 år: 1,10 døgn (N=39). 45 – 54 år: 1,25 døgn (N=122). 55 – 64 år: 1,35 døgn (N=151). 65 – 74 år: 1,47 døgn (N=68). 75 – 84 år: 2,0 døgn (N=21). Det var ingen 85 år og eldre. Avstand til hjemsted: De med opp til 20 km til hjemmet ble i 1,27 døgn (N=213). De med 21 – 50 km til hjemmet ble i 1,56 døgn (N=64). De med 51 – 100 km til hjemmet ble i 1,36 døgn (N=91). De med over 10 mil til hjemmet ble i 1,38 døgn (N=39). Andre sykdommer: De friske ble i 1,19 døgn (N=150). Lett sykdomsbelastning: 1.37 døgn (N=139). Moderat sykdomsbelastning: 1,52 døgn (N=116). Kun to pas ble regnet som alvorlig syke, de ble i to døgn. Sivil status: 311 bodde sammen med mann/samboer, de ble i 1,28 døgn. 12 bodde med annen familie, de ble i 1,75 døgn. 84 bodde alene, de ble i 1,56 døgn. Bidragsytende faktorer synes med dette å være sivil status, alder og andre sykdommer. Avstand til hjemmet synes ikke å ha betydning. Det er vanskelig å finne gode kvantitative mål for kvalitative faktorer. De kvinnene som velger å bli mer enn ett døgn, har helt ulike livssituasjoner og livshistorier. Noen føler seg uvel etter narkosen, noen har behov for å summe seg og samle tankene, noen har omsorgsansvar hjemme osv. Vi har vist at selv blant de helt friske kvinnene og kvinnene med liten sykdomsbelastning var det en stor andel som hadde behov for å være på sykehuset i mer enn ett døgn etter operasjonen. Pasientene i denne gruppen går gjennom et ekstremt likt klinisk forløp, likevel er det vanskelig å forutsi hvem som har behov for lengre tid på sykehuset. Det understreker viktigheten av å individualisere tilbudet til denne pasientgruppen.

370

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

371

KASUISTIKK: LYMFOM OPPDAGET FØRST I SN2 VED CA MAMMAOPERASJON, SENERE I GLANDULA THYREOIDEA, TO ULIKE TYPER. Podhorny N, Guldvog.I Kirurgisk Avdeling, Sykehuset Telemark HF, Aalsgate 41, 3922 Porsgrunn Kvinne 70 år med mangeårig knutestruma oppdaget selv en tumor i høyre bryst. Feb-02 ble hun operert med vid eksisjon og SN. Peroperativt var SN 2 og 3 forstørret og gav mistanke om spredning, men alle tre SN var tumorfrie ved endelig undersøkelse. Carcinomet var et IDC grad I på 30mm. Overraskende nok viste SN2 seg å inneholde et follikulært lymfom grad II, bekreftet ved DNR. Det ble ikke funnet andre lymfommanifestasjoner klinisk, ei heller ved CT thorax, abdomen, bekken. Kun påvist forstørret gl. thyreoidea, spesielt ve side. Benmargen gav ikke holdepunkter for infiltrasjon, kun et reaktivt bilde. Hun fikk kurativt rettet strålebehandling mot bryst og regionale lymfeknutestasjoner unntatt parasternalt. Grunnet økende trykk- og slimingsproblemer ble hun operert med total thyreoidectomi i mai04. Ve lapp gikk intrathoracalt helt ned til aortabuen. Vekt 140g. Histologisk var det flere knuter i begge lapper, den største 43mm i ve lapp. Mikroskopisk forelå et diffust storcellet Bcellelymfom, høygradig malignt. Hun kom til onkolog i juni, fikk feber og begynnende B-symptomer i juli. Det ble så påvist utbredelse til lymfeknuer i hø axille, øvre mediastinum og paraaortalt. 6 CHOP-kurer hjalp forbigående. I feb-05 subcutane knuter, også i hø mamma, biopsi viste lymfom. Det ble også påvist oppfylning bak hø atrium og lesjoner i hø leverlapp. Hun fikk ulike behandlinger med svingende forløp og døde av sin lymfomsykdom sept-05. Follikulære B-cellelymfomer utgjør 40 % av Non-H lymfomer hos voksne. De gir lymfadenopati, opptrer sjelden ekstranodalt, men metastaserer ofte til benmarg. 22-40% transformerer til storcellet B-cellelymfom. 2 % av de ekstranodulære lymfomer er primære lymfomer i gl.thyreoidea. Disse utgjør mindre enn 5 % av maligne svulster i gl.thyreoidea. De hyppigste lymfomene i gl.thyr. er Non-H lymfomene med 93 %, spesielt den storcellede varianten. De kommer gjerne i 70 års alder, helst hos kvinner. 83 % av disse pasientene har hatt kronisk lymfocyttisk thyreoiditt. Vår pasient hadde ikke antistoffer i år 2000. Klinisk oppdagede metastaser til gl.thyreoidea skal være sjeldne. De svulstene som hyppigst sprer seg til gl.thyreoidea har utgangspunkt i bryst, lunge og nyre. Hadde hun to ulike primære lymfomer? Eller hadde det follikulære lymfomet spredd seg til en lymfeknute hvor det skjedde en transformasjon til storcellet lymfom, med etterfølgende utbredte manifestasjoner?

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

372

KASUISTIKKER: SJELDNE TUMORES I MAMMA Podhorny N, Guldvog I, Omland H Kirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Aallsgt 41, 3922 Porsgrunn Vi presenterer kort noen uvanlige tumores i mamma. Tre tilfeller er primære cancere, to er uvanlig debut av ukjent primær malignitet, en er benign. Kasus 1: Kvinne 42 år merket våren -04 en liten subcutan knute under/i hø areola. Klinisk og radiologisk atherom. Liten hudbiopsi annet sykehus viste plateepitel- hyperplasi med koilocytose og lett dysplasi. I nov-04 var det en fast elastisk velavgrenset og forskyvelig subcutan tumor på 15mm, vurdert som benign. Mai-05: En rødlig fortykkelse av areola medialt, syntes å ligge i huden og rett under, 2,5 x 2cm. Vi tok båtbiopsi, påviste IDC grad 2, ER+, PR(+). Mammografi, UL, MR viste ingen øvrige funn. Infiltrasjonsdybde 6mm på MR. Hun ble operert med sentral reseksjon, SN, axilletoalett. Histologi viste IDC grad 2 på 20mm rett bak areola, opp til hudoverflaten, pN1(2/19). Kasus 2: Hjertesyk kvinne 87 år oppdaget selv tumor des-04. Mammografi og UL påviste tre tumores over to kvadranter. Operert med mastectomi og axilletoalett primo feb-05. Alle tumores var nevroendokrine carcinomer grad 1, størrelse 7, 9 og 16mm. Alle ER+, PR+. Met til 2 av 17 lymfeknuter. Frie kanter, kun Nolvadex. Kasus 3: Kvinne operert for malign Phyllodes tumor. Disse sprer seg hematogent. Vi var på dette tidspunkt ikke klar over at de fleste derfor ikke gjør SN, og gjorde SN. I dette tilfellet var det imidlertid metastase til SN. Kasus 4: Kvinne-47. Mammografi feb-02 viste tumor hø bryst, core biopsy viste rikelig lymfoide celler med atypi. Videre utredning viste at hun hadde carcinoid syndrom med flushing. Primærtumor i ileocoecalområdet, metastase til lever, pancreas og mamma. Hun gjennomgikk et stort abdominalinngrep og senere reseksjon av mammatumor. Kasus 5: Kvinne 39 år merket juli 1980 øm kul ve bryst, 2x2cm. Poliklinisk åpen biopsi viste middels lite differensiert mammacarcinom. I august utført ablatio og axilletoalett. Reaktive lymfeknuter. Cytostatika operasjonsdag og 7.dag. Hun hadde behov for blod-transfusjoner. Sent i september merket hun kul i hø bryst. Histologi viste middels høyt differensiert mammacarcinom, men tumor inneholdt upåfallende utførselsganger. Det ble nå påvist hudblødninger. Lab og blodutstryk viste akutt myelogen leukemi. Ved revurdering av biopsiene var de både forenlig med mammacarcinomer og leukemiske infiltrater. Leukemiske infiltrater i mammae er sjeldent påvisbare klinisk, men ved autopsi kan små forandringer forekomme hyppig. Behandlingen skal rettes mot grunnlidelsen, infiltratene vil oftest forsvinne ved remisjon. Kasus 6: Kvinne 54 år etterinnkalt fra screening grunnet uregelmessig fortetning lateralt hø bryst, som hun har hatt i flere år. Cancer mammae hos mor. Hun har mørkt fargede hevelser i huden 2,5 x 3cm, palpasjonsfunn 4 cm. Histologisk kapillært hemangiom uten atypi. Karakteristisk utseende. Denne har vi ikke fjernet.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

373

AKSILLETOILETTE VED CANCER MAMMAE. RETROSPEKTIV UNDERSØKELSE AV SEKVELER OG LIVSKVALITET. GEVINST AV SPESIELT SKÅNSOM TEKNIKK? Guldvog I, Podhorny N, Dubrefjord C, Fjære H T Kir avd Sykehuset Telemark, 3906 Porsgrunn Aksilletoilette utgjør en viktig del av den loco-regionale behandlingen av brystkreft, både for å oppnå lokal kontroll og som hjelpemiddel for å fastslå alvorlighetsgraden av sykdommen og dermed avgjøre hvilken totalbehandling pasienten vil være tjent med. Aksilletoilette har imidlertid alltid vært forbundet med morbiditet, og SN teknikken som alternativ til obligatorisk fjernelse av 15-20 lymfeknuter var derfor kjærkommen. Når SN viser spredning er imidlertid aksilletoilette eller strålebehandling mot aksillen nødvendig viderebehandling. En bloque-fjernelse av lymfeknutene har vært fremholdt som den beste og mest radikale teknikk, men det burde være unødvendig å fjerne mer enn nødvendig. Det er tross alt bare lymfeknutene i fettvevet som behøver fjernes sammen med eventuell infiltrasjon, men siste alternativ gjør seg bare gjeldende i de mest avanserte tilfeller. Vi har ønsket å evaluere en spesielt skånsom teknikk som samtidig fjerner like mange lymfeknuter I nivå I og II og ved forekomst av mistenkelige knuter også nivå III. En tilstreber kun å fjerne lymfeknuter og fettvev. Tre intercostobracchialnerver oppsøkes og skånes, og når disse nervene skånes kan også kar skånes. De siste fire årene er alle pasienter med aksilletoilette (N=343) undersøkt med tanke på hevelse, bevegelighet og sensibilitet, og pasientene har utfylt et aksille-skjema tidligst på 1 års-kontrollen, der de har angitt på en VAS-skala fra 1-10 graden av plager med tanke på hevelse og tyngde, styrke/kraft, følelse og hyperestesi, smerter, finmotorikk, ryggplager, og likeledes disse symptomenes innvirkning på livskvalitet generelt og aktivitetsnivå innenfor arbeid, fritid, familiesituasjon. Videre er det kartlagt behandlinger hos fysioterapeut, egen trening og bruk av elastisk strømpe. Bevegeligheten i skulderen er målt sammen med rotasjonsevne. Skjemaene er gjennomgått med pasientene årlig, og slik er utviklingen av sekvelene studert over tid. Pasientene er delt inn i tre grupper: 1: Operert av andre kirurger før oppstart av skånsom teknikk(N=93), 2: andre leger opplært i teknikken (N=62) og 3: hovedoperatør med 188 av inngrepene. Den skånsomme teknikken har gjort lymfødem og nedsatt bevegelighet til en sjeldenhet. I gruppe 3 henholdsvis 2 og 5 pasienter. Tallmaterialet viser en klar trend mot bedring av symptomene når tiden går, i gruppe 3 har kun 2 pasienter opplevd forverring over tid. Gjennomsnittlig antall lymfeknuter beskrevet av patologene er 15 med den skånsomme teknikken. Materialet viser at ingen i gruppe 2 og 3 har fått lokalt residiv i aksillen. Det foreliggende materiale er ingen randomisert studie, og sammenligninger vil ikke direkte kunne gjøres, men kartleggingen viser at den skånsomme teknikken gir svært få sekveler. Det er mulig å forene et radikalt inngrep i aksillen med fortsatt upåvirket livskvalitet og livsutfoldelse.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

374

EPIDEMIOLOGIEN VED TRAUME-DØDSFALL: EN POPULASJONSBASERT ANALYSE Søreide K, Krüger AJ, Vaardal AL, Ellingsen CL, Søreide E, Lossius HM. Forskningsgruppen for akutt kritisk syke, UiS/SUS. Avdelinger for patologi, kirurgi, anestesiologi, og akuttklinikken, Stavanger Universitetssjukehus. Bakgrunn: Kjennskap til epidemiologien ved traumedødsfall (TD) er utgangspunktet for å forbedre og planlegge mottak og behandling av hardt skadde pasienter. Det finnes kun få slike Europeiske studier. Mål: Å undersøke forekomst og karakterisere epidemiologien av traume dødsfall i en populasjonsbasert region i Norge med tilnærmet 95% obduksjonsfrekvens. Metode: Evaluering av 260 konsekutive obduksjoner for demografi, skade alvorlighet, sted, mekanisme, årsak, og tid for død. Resultater: Vi fant 260 traume dødsfall i løpet av årene 1996-2004 (populasjons-justert insidens på 10 dødsfall/100.000/år; høyest i aldersgruppen >54 år på 17.4/100.000/år). Mann:kvinne ratio var 3:1. Median alder var 45 år (range 2-100). Hovedårsak var stumpt traume (87%), trafik-ulykker (n=84), fotgjengere- og sykkel ulykker (n=41), og fall (n=82). Penetrerende mekanisme forekom hos 34, hvorav bare 5 nådde sykehuset i live. Median ISS og NISS var 38 (range 4-75) og 57 (range 6-75), henholdsvis. TD hadde en trimodal distribuering i tid, med en trend til økende alder og lavere ISS med lengre tid fra skade til dødsfall. 75 TD skjedde <1 time fra skaden (95% i den pre-hospitale gruppen). Av de TD som forekom 1-4 timer etter skaden (n=37), døde 84% i sykehus. De fleste TD var forårsaket av CNS skader (n=175), blødning (n=65), og noen få av multiorgansvikt (n=20). Pasienter som døde av multiorgansvikt var elder og mindre skadd. Pre-hospitale TDs var ofte unge menn med høy skade alvorlighet (ISS). Konklusjon: TD forårsakes hovedsaklig ved stump mekanisme, med høy ISS, hos unge menn, som dør inne få timer etter ulykken. Penetrerende skader er sjeldne. En trimodal fordeling kan identifisere undergrupper av pasienter som lar seg redde, spesilt innen de fire første timene etter skaden.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

375

EVALUERING AV FAST HOS TRAUMEPASIENTER VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSSYKEHUS Kroepelien* CF, Løkke R**, Dormagen JB**, Gaarder T*, Næss PA*** *Gastrokirurgisk avdeling, ** Radiologisk avdeling, ***Barnekirurgisk avdeling Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Bakgrunn: Focused assessment with sonography for trauma (FAST) er en ikke invasiv metode til å påvise fri væske i abdomen og perikard på skadede pasienter. Metoden er etablert internasjonalt og har ved mange sentra erstattet diagnostisk peritoneal lavage (DPL) ved mistanke om intraperitoneal blødning hos ustabile traumepasienter. FAST er rapportert med sensitivitet mellom 42% og 94% og spesifisitet gjennomgående > 95%. Vi ønsket å finne ut om FAST ville kunne oppdage eller ekskludere fri væske med like høy sensitivitet som CT hos stabile pasienter, og som DPL og laparotomi hos ustabile pasienter. Metode: Ved Ullevål Universitetsykehus ble FAST innført som ledd i en prospektiv studie fra 1. april 2005. FAST ble utført av vakthavende røntgenlege, i tillegg til eksisterende utredning og behandling. Funnet ble sammenlignet med etterfølgende CT, DPL, laparotomi eller klinisk forløp. Fullverdig undersøkelse forutsatte visualisering av Morrisons lomme, det perispleniske rom, det lille bekkenet og perikard. Der det forelå diskrepans mellom funn ved FAST og ved de øvrige undersøkelser, er det utført ny granskning av UL- og CT-bilder av uavhengig radiolog. Resultat: Vi presenterer preliminære resultater fra de første 15 månedene. Totalt 708 pasienter er undersøkt med FAST. På grunn av usikkert funn eller manglende innsyn ble 37 pasienter ekskludert. Av de 671 inkluderte pasientene hadde 8% penetrerende skade. FAST var negativ hos 623 pasienter, hvorav 16 undersøkelser var falsk negative. FAST var positiv hos 48 pasienter, hvorav 17 var falsk positive. Dette gir en sensitivitet på 66% og en spesifisitet på 97%. Positiv prediktiv verdi er 0.65 og negativ prediktiv verdi er 0.97. Konklusjon: Våre resultater er i tråd med internasjonalt publiserte studier. FAST synes å ha for lav sensitivitet og positiv prediktiv verdi til sikkert å kunne identifisere intraabdominale fri væske.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

376

KAN ULTRALYD ERSTATTE DPL HOS SIRKULATORISK USTABILE TRAUMEPASIENTER? Kroepelien CF*, Løkke R**, Dormagen JB**, Næss PA***, Gaarder C* *Gastrokirurgisk avdeling,**Radiologisk avdeling,***Barnekirurgisk avdeling Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo. Bakgrunn: Sirkulatorisk stabile traumepasienter med mistenkt bukskade utredes med CT. Metoden er tidkrevende og derfor uaktuell hos sirkulatorisk ustabile pasienter. Hos denne pasientgruppen har diagnostisk peritoneal lavage (DPL) vært gullstandard for å avklare om det foreligger intraabdominal blødning. DPL er svært sensitiv, men den gir ikke svar på hvorvidt en pasient med påvist intraabdominal blødning er operasjonstrengende. Prosedyren er invasiv med liten, men signifikant komplikasjonsrisiko og vanskeliggjør tolking av eventuell senere CT-undersøkelse. Focused assessment with sonography in trauma (FAST) er en målrettet UL-undersøkelse for å avklare hvorvidt det foreligger fri væske intraperitonealt. Vi ville vurdere om FAST kan erstatte DPL hos de pasientene som forblir ustabile etter initial væskeresuscitering. Metode: En prospektiv studie ble startet 1. april 2005 ved Ullevål universitetssykehus. FAST utføres av vakthavende røntgenlege som er med i traumeteamet. Undersøkelsen utføres under suboptimale forhold for undersøker. Vi inkluderte ustabile pasienter der undersøkelsen kunne konkludere med påvist eller utelukket betydelig intraperitoneal væske. Funnet ble sammenlignet med etterfølgende laparotomi, DPL, CT eller klinisk forløp. Ved diskrepans mellom funn ved FAST og øvrige undersøkelser ble det utført ny granskning av FAST- og CT-bilder av uavhengig radiolog. Resultat: Vi presenterer foreløpige resultater basert på de første 15 månedene i studieperioden. Av de 708 pasientene som fikk utført FAST, ble 65 pasienter vurdert som ustabile. Seks pasienter ble ekskludert på grunn av mangelfullt innsyn. Av de 59 inkluderte pasientene hadde 7 penetrerende skade. FAST var negativ hos 39 pasienter, hvorav 10 var falsk negative. Tilsvarende var FAST positiv hos 20 pasienter, hvorav 4 var falsk positive. Dette gir en sensitivitet på 62% og en spesifisitet på 88%, med en positiv prediktiv verdi på 0.8 og en negativ prediktiv verdi på 0.74. Diskusjon: FAST synes å ha for lav sensitivitet til sikkert å identifisere intraabdominale blødninger. En positiv FAST synes relativt pålitelig, mens en negativ FAST må suppleres med DPL eller laparotomi hos en ustabil pasient med mistenkt intraabdominal blødning.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

377

AKUTT KORONARARTERIE-DISSEKSJON FORÅRSAKET AV STUMPT THORAXTRAUME. Bjørnstad J, Pillgram-Larsen J, Tønnessen T. Thoraxkirurgisk avd., Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo og Universitetet i Oslo. Bakgrunn Stumpe thoraxtraumer kan føre til ulike hjerteskader. Traumatisk koronararterie-disseksjon finnes beskrevet i litteraturen, men er antatt å forekomme meget sjelden. Det er viktig å oppdage tilstanden tidlig for å unngå potensiell myokardskade. Kasuistikk En tidligere frisk 48 år gammel mann var fører av bil som kolliderte med elg. Pasienten ble kastet ut av bilen. Han ankom Ullevål universitetssykehus 2 timer etter skaden. Pasienten hadde vært våken på skadestedet, men ble intubert pga ustabil thoraxvegg og anstrengt respirasjon, han var uklar og urolig før intubering. Under transporten ble det observert hyppige ekstrasystoler. Pasienten var sirkulatorisk stabil. Det ble av øvrige skader kun funnet mindre kutt i ansiktet. EKG viste sinusrytme med høyre grenblokk. Røntgen thorax avslørte ingen skader. Det var ingen perikardvæske ved ultralyd screening. Åtte timer etter skaden ble han sirkulatorisk påvirket med hypotensjon og redusert perifer sirkulasjon. Ekko kor viste akinesi i distale septum og venstre ventrikkels fremre vegg. Tilstanden ble oppfattet som hjertekontusjon og han fikk inotrop støtte, styrt ved hjelp av Swan-Ganz kateter. Det tilkom ST-elevasjon i fremre vegg 16 timer etter skaden og troponinT stigning til 11,5µg/L etter 30 timer. Ny ekko kor viste bedring, men vedvarende akinesi. Det ble gjort koronar angiografi etter 4 dager som viste disseksjon av LAD i midtre avsnitt. Denne ble stentet og han fikk platehemmer. Videre forløp var ukomplisert. Ekkokardiografiske infarktforandringer vedvarte med dyskinesi og redusert EF (30 %). Det ble startet behandling med ACE hemmer, spironolakton og beta-blokker. Han er etter 10 uker nærmest symptomfri, kun lett dyspnoe ved anstrengelser, men med elektro- og ekkokardiografisk infarktsekvele. Diskusjon Det er tidligere beskrevet hjerteinfarkt etter stumpe traumer. Ved koronar angiografi av slike pasienter har man sett okklusjoner, noen disseksjoner, men også normale koronarkar. Vår pasient var tidligere hjertefrisk, og det var ved angiografi ingen tegn til koronarsykdom, med unntak av det aktuelle LAD området. Det er derfor overveiende sannsynlig at koronararteriedisseksjonen var traumatisk betinget. Selv om det første hjerteenzymssettet ikke gav holdepunkter for større myokardskade, burde funnene ved EKG og ekko kor ha foranlediget koronar angiografi på et tidligere tidspunkt. Også posttraumatiske infarkt bør behandles med akutt revaskularisering dersom pasientens andre skader tillater det. Antikoagulering vil kunne være en relativ kontraindikasjon og begrense bruk av koronarstenter. Konklusjon Selv om det er sjelden, kan akutt koronararterie-disseksjon utløses av stumpe thoraxtraumer. Ved relevante EKG-forandringer, ekkokardiografi-funn, uforklarlig sirkulasjonssvikt og/eller høye hjerteenzymer bør koronar angiografi utføres for å utelukke koronarpatologi.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

PROSJEKTILER I HJERTEMUSKEL UTEN TEGN TIL TAMPONADE KAN OBSERVERES Dale RW, Pillgram-Larsen J. Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo. “... when wounded it cannot heal, being too firm, always in motion, and of an inflammatory heat… It is therefore, unnecessary to attempt treatment ...” (Fabricius). Skader på hjertet har vært forbundet med mystikk og man trodde lenge at hjertet verken var tilgjengelig eller egnet for kirurgisk intervensjon. I løpet av 1900-tallet utviklet man en stadig mer aggressiv kirurgisk tilnærming til skader på hjertet. Siste årenes trend har derimot vært i retning av mer konservativ behandling. En 24 år gammel ble mann skutt med luftgevær på kort hold. Ved innleggelse i Ullevål Universitetssykehus fire timer etter skaden var pasienten stabil. Han hadde ett skuddsår ved venstre sternumkant i nivå med 4. ribben uten ut-sår. Rtg thorax frontog side gav mistanke om prosjektil beliggende i hjertet. CT thorax og ekkokardiografi verifiserte en 6 mm stor kule beliggende i basale del av septum, en liten mengde perikardvæske, upåvirket hemodynamikk og uaffiserte klaffer. Pasienten var hospitalisert i fire dager. Man registrerte en liten, men signifikant stigning av CK-MB (max 20) og troponin T (max 0,33) samt uspesifikke EKG-forandringer. Det var ved ekko-cor og CT- kontroll uendret mengde perikardvæske. Hjerteenzymene normaliserte seg. Man observerte ingen arrytmier. I den nærmeste tiden etter skaden hadde pasienten noen episoder med brystsmerter og kortpustethet som ble satt i sammenheng med en kjent angstlidelse. Ved kontroll etter 12 uker var han asymptomatisk. Ekko-cor viste prosjektil på samme sted og upåvirket hemodynamikk. Pasienten syklet til 180 Watt uten symptomer eller EKGforandringer. Det er i litteraturen beskrevet prosjektiler beliggende i hjertet etter direkte treff og etter skade på kar med etterfølgende embolisering til hjertet. Penetrerende skader fører oftest til tamponade og materialene er derfor begrensede. Ved prosjektiler i hjertet uten tamponade eller intrathorakal blødning er det observert som senkomplikasjoner rytmeforstyrrelser, embolisering, infeksjon og hjertenevrose. I et stort materiale fra 1990 på 225 pasienter med 246 prosjektiler i hjertet, valgte man observasjon i 50 % av tilfellene og operasjon i de resterende. Man konkluderte med at behandlingen bør individualiseres avhengig av type prosjektil, lokalisasjon og klinisk presentasjon. De fleste som ikke ble operert var asymptomatiske ved oppfølging. Et lite prosjektil innbakt i hjertemuskulatur skulle kunne etterlates uten kirurgisk intervensjon. Andre har valgt operasjon for å hindre senkomplikasjoner. På bakgrunn av tilgjengelig dokumentasjon samt vår lille erfaring, konkluderer vi med at prosjektiler beliggende i hjertet og som ikke gir tamponadetegn, kan observeres. Per i dag foreligger ikke inngående kunnskap om prosjektilers tilbøyelighet til å migrere og embolisere. Vi kommer derfor til å følge pasienten med årlige ekko-kontroller.

378

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

379

ABDOMINALT COMPARTMENT SYNDROM ETTER TRAUME Gaarder C*, Eken T**, Skaga NO**, Opdahl H♦, Buanes T*, Næss PA♦♦ *Gastrokirurgisk avdeling, **Traumeregisteret, ♦Intensivavdelingen, ♦♦Barnekirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo Bakgrunn: Forekomst av Abdominalt Compartment Syndrom (ACS) hos traumepasienter rapporteres i området 5-36 %, avhengig av populasjon og protokoll. Manifest ACS er beheftet med høy morbiditet og mortalitet. Pasienter med raskt økende intraabdominalt trykk med nyoppstått organsvikt som ikke responderer på annen behandling, skal behandles med kirurgisk dekompresjon og midlertidig bukveggslukking. Ved risiko for utvikling av ACS etter traumelaparotomi eller ved planlagt reoperasjon er det også indikasjon for midlertidig bukveggslukking. Vellykket forsinket primærlukking er rapportert hos inntil 80 %. Ved UUS innførte vi ”vac pack” som metode for midlertidig bukveggslukking i 2002. Vi ønsket å registrere forekomst av ACS, behov for profylaktisk bruk av ”vac pack”, samt i hvilken grad vi hos denne pasientgruppen lykkes i forsinket primær lukking av bukveggen. Metode: Protokoll med definerte kriterier for diagnostisering av ACS, indikasjon for dekompresjon samt indikasjoner for profylaktisk midlertidig bukveggslukking etter traumelaparotomi ble implementert 1.august 2002. Det intraabdominale trykket målt ved blæretrykk ble fulgt hos pasienter med bukskade innlagt ved intensivavdelingen. Resultater: I løpet av en 2-års periode ble 1754 traumepasienter innlagt ved UUS. Bukskade ble påvist hos 207 pasienter med gjennomsnittlig ISS 29.8 ± 16.9. Skademekanismen var stump hos 87 %. Laparotomi ble utført hos 73 pasienter. Av de 207 pasientene ble 180 innlagt intensivavdelingen og blæretrykk ble målt hos 81 pasienter. ”Vac pack” ble anlagt hos syv pasienter (3.4 %). Manifest ACS ble diagnostisert hos 5 av disse pasientene. Blæretrykk var gjennomsnittlig 33.0 ± 6.7 cm H2O før dekompresjon som ble utført etter gjennomsnittlig 23.3 ± 9.1 timer. Median antall laparotomier var 3 (2-4). Forsinket primær lukking av bukvegg kunne utføres hos 6 av 7 pasienter (86 %) etter gjennomsnittlig 3.5 ± 0.7 dager. Blæretrykk etter lukking var gjennomsnittlig 15.0 ± 2.8 cm H2O. Den siste pasienten døde som følge av alvorlig hodeskade før bukveggslukking. Ved gjennomgang av alle traumedødsfall ved intensivavdelingen, kunne ingen andre tilfeller av ACS identifiseres. Konklusjon: Forekomst av ACS er lav ved UUS til tross for lite antall profylaktisk anlagt midlertidige bukveggslukkinger. Vi oppnådde forsinket primær lukking av bukveggen hos 86 %.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

380

PÅVIRKER EKSTRAPERITONEAL BEKKENPAKKING BLÆRETRYKKET? Eriksen ML, Tötterman A, Røise O, Gaarder C*. Bevegelsesdivisjon og *Senter for multitraumatologi, Ullevål Universitetssykehus, Kirkeveien 166, 0407 Oslo. BAKGRUNN: Alvorlige bekkentraumer med blødning kan risikere utvikling av abdominalt compartment syndrom (ACS) som er forbundet med høy mortalitet. ACS har tradisjonelt blitt monitorert ved å måle blæretrykket. Vi ønsket å se om ekstraperitoneal bekkenpakking (EPP) gjennom direkte kompresjon av blæren, ville influere på blæretrykket og av den grunn gjøre målingene usikre. METODE OG MATERIALE: En retrospektiv cohort studie av 11 pasienter som har gjennomgått EPP for å få kontroll på blødning etter bekkentraume. Registreringen ble gjort av pasienter behandlet i perioden juni 2002 til juni 2006. Fem kvinner, seks menn. Median alder 31(18-80) år. Samtlige ble pakket ekstraperitonealt ankomstdagen, utpakking i snitt dag 2. RESULTATER: Ingen av pasientene utviklet ACS. 30-dags mortalitet var 0 %. Gjennomsnittlig blæretrykk målt rett før utpakking var 25,0 cm H2O (patologisk verdi >35 cm H2O), trykket rett etter utpakking var 17,5 cm H2O (Se Figur). KONKLUSJON: EPP influerer på blæretrykket, men kun i moderat grad. Vårt resultat indikerer at blæretrykksmåling kan brukes etter EPP. Når man tolker blæremålingen bør man imidlertid være bevisst det lett forhøyede blæretrykket etter retroperitoneal bekkenpakking. Figur. Blæretrykket målt rett før utpakking og rett etter utpakking.

35,00

30,00

25,00

20,00

15,00

10,00 prior

after

26-09-06

16:45

23-27 oktober 2006

Side 4

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

381

TORAKSTRAUMER HOS ELDRE; LITEN TUE KAN VELTE STORT LASS Nordhaug D, Kjøs HO, Haaverstad R Klinikk for Hjerte- og Lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Bakgrunn: Torakstraumer forekommer hyppig hos eldre, men er i liten grad beskrevet i litteraturen. Vi har sett nærmere på skademekanismer, skadetyper, behandling, komplikasjoner og overlevelse ved torakstraumer hos pasienter ≥ 80 år. Materiale og metode: I toårsperioden 2003-2004 ble 436 pasienter med torakstraume behandlet ved St. Olavs Hospital. Av disse var 62 (14 %) ≥ 80 år. Median alder i denne gruppen var 85 år, spredning 80-98 år. Pasientopplysninger ble innhentet fra sykehusets traumeregister og fra pasientjournaler. Data ble analysert i SPSS. Skademekanismer var 1) fall på samme nivå (n=47, 76 %), 2) fall fra høyere nivå (n=8, 13 %) og 3) trafikkulykker (n=7, 11 %). Det forekom utelukkende stumpe skader. Hos 45 pasienter (73 %) forelå isolert toraksskade, hvorav 34 hadde toraksveggskade alene og 11 hadde kombinert toraksvegg- og intratorakal skade. I alt 17 pasienter (27 %) hadde toraksskade kombinert med skade i annen kroppsregion, hyppigst i hode og i ekstremiteter. Den vanligste skaden var costafraktur (n=50, 80 %), etterfulgt av pneumotoraks (n=10, 16 %). Hemotoraks og sternumfraktur forekom sjelden. Median ISS var 4 (1-38), RTS 7.84 (6.907.84) og TRISS 97.8 (67.7-98.3). Resultater: Bare 7 av pasientene (11 %) ble mottatt av sykehusets traumeteam. I alt 52 pasienter (84 %) fikk ingen behandling ut over smertestilling og observasjon. Åtte pasienter (13 %) fikk toraksdren, en ble respiratorbehandlet og en fikk epiduralanalgesi. Ingen pasienter ble torakotomert, men en pasient ble operert for skade i annen kroppsregion. Seks pasienter (9 %) hadde opphold på intensivavdeling. Median total liggetid var 9.6 døgn. Fem pasienter (8 %) døde på sykehuset. Alle disse hadde isolert toraksskade (tab. 1). Pas ♂ 86 ♂ 87

Skademekanisme Skade Fall samme nivå Costafraktur

Dødsårsak Pneumoni

Fall samme nivå

Hjerteinfarkt 1

Costafraktur

ISS RTS 1 7.84

Fall samme nivå Costafraktur + Multiorgansv 9 ♂87 pneumothx ikt ♂ Fall høyere nivå Costafraktur + Hjerteinfarkt 16 91 pneumothx ♀ Fall samme nivå Costafraktur Hjerteinfarkt 4 84 Tab. 1. Oversikt over pasienter ≥ 80 år som døde etter toraksskade

TRISS 98.3

7.84

98.3

6.90

93.3

7.84

94.3

7.84

97.8

Diskusjon: Eldre pasienter med torakstraume har et skadepanorama som er svært forskjellig fra yngre pasienter. Fall på samme nivå er vanlig og medfører ofte isolerte toraksveggskader. Intratorakal skade forekommer sjeldnere. Mortalitet er relatert til indremedisinske sykdommer som pneumoni og hjerteinfarkt og behandlingen må derfor fokuseres på forebyggelse av slike komplikasjoner.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

382

ALVORLIG BLØDNING VED LAVENERGETISK BEKKENSKADE HOS ELDRE PASIENTER Petter Iversen, Gunnar Flugsrud, Jan Erik Madsen, Olav Røise Ortopedisk Senter, Bevegelses divisjonen, Ullevål universitetssykehus Bakgrunn: Ca. 3 % prosent av alle brudd forekommer i bekkenet. Blødning er en kjent og fryktet komplikasjon til disse skadene og forekommer hos ca 2 – 3 % av pasientene med høyenergetiske bekkenskader. Høyenergetiske bekkenskader er vanligst blant unge menn. Lavenergetiske skader sees oftest hos eldre kvinner, der insidensen av dislokerte frakturer og kompliserende bløtdelskader er lav. Hypovolemi og blødningssjokk hos eldre pasienter med lavenergitraume sees sjelden og er lite belyst i litteraturen. På grunn av samtidig hyppig forekomst av kardiovaskulær sykdom og bruk av antikoagulantia representerer blødning ved traumer en spesiell utfordring – ikke minst ved lavenergetiske skader der man heller ikke forventer blødningskomplikasjoner. Ved Ullevål universitetssykehus har vi de siste tre årene sett tre eksempler på lavenergetiske skader med alvorlig blødning. Kasusstikker: Fra desember 2003 til august 2006 ble tre pasienter (mann 81 år, mann 83 år, kvinne 84 år) overflyttet til Ullevål universitetssykehus med hypovolemisk sjokk etter lavenergitraume og dislokert acetabularfraktur. På primærsykehusene ble hypovolemi erkjent få timer etter innkomst, mens pasientene var i mottak eller på røntgen. To av pasientene ble ved ankomst Ullevål stabilisert med ekstraperitoneal pakking av bekkenet, mens den tredje gikk rett til angiografi. De som ble pakket gjennomgikk angiografi etter pakking. En pasient døde av utbløding første døgn. De andre to overlevde og ble utskrevet til lokalsykehus, og deres acetabularfrakturer ble behandlet konservativt. To av pasientene brukte antikoagulantia, Marevan eller Albyl-E. Den siste pasienten som døde benyttet ingen slike medikamenter. Diskusjon: Selv om lavenergetiske skader i bekkenet som hovedregel ikke er assosiert med alvorlige komplikasjoner, viser disse eksemplene at slike brudd kan være forbundet med livstruende blødning. Ekstraperitoneal bekkenpakking og angiografi kan være livreddende prosedyre for disse pasientene. Ved lang transport og kritisk ustabile pasienter bør pasientene stabiliseres ved lokalt sykehus med ekstraperitoneal pakking før overføring til traumesenter med muligheter for angiografi og embolisering.

26-09-06

23-27 oktober 2006

16:45

Side 4

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

383

RETURN TO WORK AFTER SEVERE MULTIPLE INJURIES – A MUTIDIMENSIONAL APPROACH ON STATUS 1 AND 2 YEARS POST-INJURY H.L. Søberg, A. Finset1, E. Bautz-Holter2, O. Røise,2 1 Inst. for medisinske atferdsfag, Universitetet i Oslo, 2Ullevål universitetssykehus Background: The assessment of factors associated with return to work (RTW/NRTW) after multiple trauma is important in trauma research. Goals in rehabilitation should comprise RTW. The purpose of this study was to examine the RTW rate and which factors that predicted RTW for patients with severe multiple injuries using a prospective cohort design. Methods: 100 patients with a New Injury Severity Score (NISS) >15, age 18-67 admitted to a Level I trauma center were included starting January 2002 through June 2003. Outcomes were assessed 6 weeks after discharge, 1 and 2 years post-injury. Instruments were the Brief Approach/Avoidance Coping Questionnaire, Multi-dimensional Health Locus of Control, SF36, the WHODAS II and the COG for cognitive functioning. Cox regression analysis was performed for RTW with time from return home to RTW as time variable. Results: Mean age was 34.5 years (SD 13.5), 83% were male. Mean NISS was 35.1 (SD 12.7). 66% were blue-collar workers. At 1 year 29% achieved complete RTW, 43% at 2 years. Mean time back to work was 12.8 months (SD 5.9). Differences between the RTW/NRTW groups concerned personal and demographic variables, and physical and psychosocial functioning. Survival analysis showed that risk factors for NRTW were lower education, length of stay in hospital/rehabilitation >20 weeks and low social functioning shortly after the return home. Conclusion: The majority of the patients had not completely returned to work 2 years postinjury. Demographic and injury related factors and social functioning were significant predictors of RTW status.

Generell kir. Mamma/endokrin Trumatologi

Program Sider

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

384

DISTRAKSJON AV MIDTANSIKTET– INTERN VS EXTERN DISTRAKSJON Meling T, #Høgevold HE, *Skjelbred P, Due-Tønnessen B. Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, #Plastisk kirurgisk avdeling, Rikshospitalet og *Kjeve-ansiktskirurgisk avdeling, UUS Formål: Sammenligne intern og ekstern distraksjonsapparatur ved behandling av tilbakeliggende midtansikt. Material: 18 pasienter ble behandlet med midtansiktskirurgi (11 Crouzon, 3 Apert, 4 andre); 13 med intern distraksjonsapparatur (MID Device), 5 med ekstern (BlueDevice). Gruppene ble sammenlignet bl. a. mht operasjonstid, peroperativt blodtap og komplikasjoner. Resultat: De to pasientgruppene var forholdsvis like mtp kjønn, alder, vekt og diagnoser. 9 av 13 pasienter (69%) i MID-gruppen ble operert med LeFort III, resten med monobloc. I BlueDevice-gruppen ble 3 av 5 operert med LeFort III (60%), resten med monobloc. Operasjonstiden var vesentlig kortere i BlueDevice-gruppen sammenlignet med MIDgruppen, med gjennomsnitt på henholdsvis 243 min og 359 min. Videre var peroperativt blodtap mindre i BlueDevice-gruppen sammenlignet med MID-gruppen, med gjennomsnitt på henholdsvis 940 ml og 1281 ml. Det ble registrert noe færre komplikasjoner ved bruk av ekstern distraksjonsapparatur sammenlignet med intern. Konklusjon: Ved distraksjon av mellomansiktet synes det som om ekstern distraksjonsapparatur er forbundet med kortere operasjonstid, mindre peroperativt blodtap, samt færre komplikasjoner. Idet ekstern distraksjon gir bedre 3-dimensjonal kontroll under distraksjonsprosessen, samt at man ikke trenger ytterligere én operasjon for å fjerne apparaturen, er ekstern distraksjon å foretrekke hos pasienter som tåler slik behandling.

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

FORFATTERREGISTER

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Abdelnoor M Adobor R Aksnes G Albedairi MAK Alfsen GC Altreuther M Amlie JP Amundsen S Amundsen T Andersen E Andersen K Andreassen A Angelsen A Ansorge C Arnesen H Arnulf V Arstad CA Astudillo R Aune E Aune S Aurstad Ă&#x2026;T Axcrona K Axelson D Axelsson Ă&#x2026; Backer P Backman C Baco E Bahr R Bakka A Bakke SJ Bakke VA Barouk LS Bartnes K Bastian D Bathen T Bautz-Holter E Bay D Beisland C Beisland HO Bekkeseth OR Bendz B Benum P Berg A Berg K Berg RE Berge C Berge V

309, 336, 275, 276, 277, 278 72, 173, 58, 68, 69, 122, 318, 346, 326, 328, 301, 338, 342, 354, 357 342, 78, 98, 168, 309, 364, 260, 86, 348, 349, 112, 326, 296, 64, 68, 69, 366, 297, 273, 47, 51, 52, 211, 254, 257, 124, 17, 312, 314, 79, 270, 356, 233, 271, 366, 383, 160, 161, 310, 323 59, 80, 87, 281, 267, 342, 200, 54, 231, 232, 63, 320, 51, 52, 63,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Berg-Johnsen J Bergland A Berner N Bernhardt S Bernstein A Berntsen G Biasca N Bierling R Birgisson A Bjella L Bjerkeset T Bjerklund Johansen TE Bjerkvig R Bjørgul K Bjørnarå BT Bjørnbeth BA Bjørneklett A Bjørnland K Bjørnstad J Bjøro T Bjørsvik G Bock G Borgen E Borota OC Brabrand K Brandtzæg P Brattebø J Braun S Brekke IB Brennhovd B Bretthauer M Brewster D Brinchmann J Bringedal K Brommeland T Brouwer EF Brouwers JEM Brox JI Bru T Brudvik A Bruland O Bruland Ø Bräuer T Braam S Bråten M Braaten S Braathen B Buanes T

20, 93, 260, 182, 156, 13, 285, 8, 248, 249, 48, 328, 279, 53, 58, 70, 82, 83 2, 21, 191, 221, 123, 162, 163, 164, 177, 179, 183, 186 216, 176, 180, 377, 55, 340, 178, 367, 5, 181, 316, 250, 367, 107, 64, 68, 69, 170, 119, 223, 224, 161, 3, 198, 228, 13, 275, 277, 278, 285, 289, 290 60, 117, 118, 1, 10, 54, 275, 229, 200, 280, 347, 101, 113, 177, 179, 182, 183, 186, 187, 379

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Bukholm G Bukholm IRK Buntrock S Busund LT Busund R Buter TC Buunen M Buvik KH Bye K Bækkelund O Bækkevold ES Bø E Bøe B Bøhmer M Bøhmer T Baak JP Baatrup G Caprini JA Carlsen E Carlsen HS Cederqvist B Cek M Christensen C Christensen T Christiansen D Christiansen MH Clausen OPF Colapaoli L COLOR Study Group Colwell CW Cytron S Dabernig J Dahl BM Dahl E Dahl J Dahl O Dahl OE Dahl PE Dahl T Dahle G Dale O Dale RW Danielsen H Davidson B de Weerd L Dedichen HH Dehli T Dietrichs E

124, 125, 368, 124, 125, 368, 80, 340, 340, 356, 148, 127, 249, 203, 133, 136, 140, 141 316, 214, 242, 243, 36, 97, 96, 148, 126, 153, 222, 116, 132, 133, 136, 140, 141 316, 25, 82, 83, 64, 194, 356, 260, 236, 180, 73, 74, 75, 127, 130, 222, 53, 70, 30, 31, 172, 242, 135, 139, 221, 222, 356, 315, 318, 319, 345, 346, 328, 378, 64, 68, 32, 35, 50, 122, 353, 155, 15,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Dietze A Dimmen S Ditlefsen R Dorenberg E Dormagen JB Drolsum A Dubrefjord C Due J Dueland S Due-Tønnessen B Dæhlin L Dørum LM Ebbesen J Edna TH Edwin B Egge A Eggum R Eide KR Eide PK Eide T Eikås J Eiriksson K Ekeland A Eken T Ekstrøm PO Eliassen S Elle OJ Ellensen VS Ellingsen CL Ellingsen G Elvebakk O Elvenes OP Elverland A Emblem R Engebretsen AH Engebretsen L Enger M Enger PØ Engesæter IØ Engesæter LB Engholm E Eri LM Eriksen HM Eriksen JA Eriksen ML Eriksen MT Erstad I Ertresvåg K

231, 232, 225, 369, 322, 375, 376, 120, 121, 132, 373, 71, 362, 134, 142, 5, 11, 12, 384 73, 74, 75, 116, 135, 91, 93, 76, 77, 115, 165 70, 101, 131, 166, 175, 176, 181, 187 11, 313, 325, 11, 16, 158, 249, 98, 168, 258, 259, 379, 103, 267, 102, 126, 153, 234, 374, 236, 64, 35, 7, 174, 175, 176, 211, 257, 211, 223, 224, 225, 254, 255, 256, 257, 262, 263, 264 289, 290, 4, 21, 241, 189, 192, 193, 220, 240, 241, 245 119, 63, 147, 219, 182, 380, 116, 36, 97, 72,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Espeland H Fallås T Farnebo S Farstad M Fernandes L Fevang BTS Fevang J Fiabema T Fiane AE Figved W Finnkirk M Finsen V Finset A Fischer W Fjære HT Fjøsne HE Flatmark K Flemmen O Flugsrud G Flørenes T Follerås G Foolen J Formoe E Forsmo HM Fosby B Foss H Foss OA Fossdal G Fosse E Fosså S Franssen E Fredriksen LM Frengen J Fresvig T Frich L Frihagen F Fritzman B Frostick SP Frugård J Furnes B Furnes O Fønnebø V Gasiavelis N Gaudernack G Gauperaa T Gaupset R Gaustad P Gebuhr P

61, 62, 87, 281, 49, 355, 266, 240, 189, 193, 197, 245 36, 97, 331, 339, 341, 342 190, 18, 296, 383, 2, 4, 373, 364, 365, 366, 137, 178, 382, 310, 324, 239, 287, 229, 25, 184, 311, 331, 259, 244, 20, 102, 322, 338, 54, 55, 212, 213, 267, 365, 227, 275, 276, 180, 181, 188, 190, 25, 222, 73, 74, 75, 165, 189, 192, 193, 219, 220, 240, 245, 254 13, 285, 357, 182, 167, 92, 114, 216, 248,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Geiran O Geiran OR Gerdts R Giercksky KE Gislason H Gjengedal E Gjertsen JE Gjølberg T Gladhaug I Glomsaker T Glott T Gondal G Grabe M Granan LP Graves S Gribbestad I Grimsgaard C Gronli J Grunewaldt C Græsli H Grøgaard B Gude E Gudlaugsson E Gudmundsen TE Guldvog I Guleng R Gullestad HP Gullestad L Gullingsrud G Gundersen KH Gundersen V Gunnes S Gustafson CJ Gustafsson L Gøthesen Ø Gaard M Gaarder C Hafsahl G Haga BT Hagen G Hagen Ø Hager A Hagtvedt Ø Hahn A Hajdu A Hakestad KA Halgunset J Hals P

357, 322, 332, 338, 339, 341, 342, 346, 354 15, 64, 68, 69, 103, 134, 142 91, 93, 291, 189, 193, 245, 323, 324, 110, 180, 181, 182 98, 129, 168, 196, 159, 82, 83, 254, 255, 220, 366, 206, 207, 2, 315, 92, 114, 115, 218, 342, 61, 62, 148, 221, 363, 370, 371, 372, 373 25, 23, 24, 342, 36, 97, 353, 15, 348, 349, 48, 2, 284, 115, 116, 119, 147 179, 375, 376, 379, 380 322, 47, 181, 299, 301, 301, 269, 270, 219, 297, 366, 70,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Halvorsen FH Halvorsen M Halvorsen S Hansen M Haraldsen G Haraldseth O Harbo S Harboe K Hareide G Harris P Hart A Hartley R Hassellund S Hasting Ă&#x2DC; Hatlinghus S Haug E Haug ES Haug KJ Hauge T Haugen G Haugen O Haugstvedt JR Haukanes BI Haukaas SA Hauss HJ Havelin LI Havik S Heggelund T Hegna S Hegstad AC Heier T Heir S Heisterkamp H HelgĂ¸ D Helland CA Hellum C Helset K Helseth E Hem E Hem ES Hemstad L Henjum K. Hennig R Henriksen JE Henriksen LM Hermann R Hermansen SE Hernes E

102, 87, 281, 144, 145, 338, 339 333, 316, 325, 45, 234, 90, 28, 30, 43, 119, 56, 286, 321, 96, 320, 215, 120, 174, 355, 203, 294, 41, 57, 81, 189, 192, 193, 220, 240, 245 235, 146, 272, 364, 243, 224, 258, 33, 56, 10, 13, 285, 365, 11, 14, 56, 208, 256, 113, 123, 133, 136, 140, 141 3, 217, 36, 97, 100, 333, 66,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Hetland KR Hetland S Heyn L Hisdal J Hjall A Hjelde H Hjelle KM Hjelmesæth J Hjorthaug J Hoem D Hoff JR Hofstad B Hofsø D Holme I Horn A Houge G Hristov R Huiskes R Hull RD Husby P Hvaal K Høgevold HE Høglund JB Hølmebakk T Haarberg G Hårklau L Haas S Haaverstad R Iddenden R Ilias M Indrekvam K Ingebrigtsen T Isaksen KS Isaksen V Istad R Ivancev K Iversen B Iversen P Jack S Jakobsen GS Jakobsen R Jakobsen RB Janni W Janssen EA Jensen L Jensen SA Jenssen G Jenssen T

203, 204, 294, 174, 36, 97, 302, 308, 308, 201, 353, 79, 96, 115, 184, 63, 120, 159, 96, 211, 257, 167, 184, 41, 364, 228, 229, 230, 222, 355, 272, 273, 384, 297, 161, 112, 178, 144, 145, 222, 122, 335, 337, 348, 349, 353, 381 119, 329, 236, 284, 7, 8, 13, 282, 285 115, 3, 327, 307, 168, 382, 214, 178, 224, 223, 367, 148, 366, 300, 306, 326, 35,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Jervidalo T Jespersen B Jespersen S Johannessen HO Johansen KH Johansen S Johansson C Johnsen LG Johnson E Johnson GE Johnson H Jonsdottir K Jullumstrø E Junker J Jørgensen JJ Kaljusto M Kannisto K Karevold A Karlsen H Karlsen S Karring T Karsrud I Kase T Kazmi SSH Kejs AM Kibsgaard L Kise N Kjæve J Kjøbli E Kjøs HO Klaksvik J Klemetzen K Kloster SE Klungsøyr P Kløw NE Knapp JC Knappskog P Knaus A Knobloch R Knutsen G Konglund A Korvald C Kostopoulos L Kratz G Kristensen AT Kristensen C Kristensen KT Kristinsson J

190, 301, 178, 120, 121, 132, 133, 136, 140, 141, 159 267, 262, 263, 226, 279, 120, 121, 132, 133, 136, 140, 141, 159 40, 33, 46, 48, 49 125, 115, 48, 49, 303, 304, 305, 309, 310, 317, 323 330, 125, 348, 349, 338, 339, 63, 78, 39, 169, 260, 303, 317, 119, 279, 258, 259, 167, 76, 381, 244, 115, 53, 210, 162, 163, 164, 129, 154, 1, 10, 253, 283, 292, 15, 44, 39, 48, 49, 103, 176, 369, 94, 95,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Kristoffersen MH Kroepelien CF Kroese AJ Krog A Krohg-Sørensen K Krohn CD Krüger AJ Kuhrij E Kuhry E Kumar S Kvalheim V Kvan E Kvernebo K Kvernebo T Kvåle R Kyrdalen AE Kørner H Kåresen R Labori J Labori KJ Ladehoff P Lambrecht J R Landsverk SA Langbakk B Lange C Langmoen IA Laporte S Larsen LB Larsen R Larsen S Larsen SG Larssen L Lassen K Laxdal E Lehmann T Lehne G Lello E Lerud PJ Liavåg PG Liavaag S Lidman D Lie B Lie RT Lie SA Lied B Lien B Lien OA Lilleby W

208, 375, 376, 305, 310, 317, 368, 311, 312, 314, 322 233, 374, 130, 114, 115, 356, 355, 67, 329, 329, 57, 57, 129, 135, 139, 143, 148, 154 101, 179, 177, 186, 340, 99, 302, 7, 318, 320, 321, 20, 22, 222, 208, 268, 369, 103, 134, 142, 162, 163, 164, 167, 326, 241, 68, 165, 214, 46, 289, 290, 33, 100, 313, 40, 41, 189, 192, 193, 220, 240, 241, 245 14, 107, 262, 54,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Lilleeng B Lilleheie I Lind U Lindahl AK Lindekleiv H Lindland E Lindsetmo RO Lingaas PS Lossius HM Ludvigsen J Ludvigsen P Ludvigsen TC Lundar T Lundblad R Lundby R Lunde OC Lunde OD Lunde PC Lundeby EL Lundgreen K Lundgren S Lundin KEA Lund-Johansen M Lygren I Lykke N Löffeler S Løken S Løkke R Lønne G Løvvik K Løwer HL Låhne PE MacKay I Madsen JE Madssen TC Mahesparan R Mahic M Majak BM Mala T Martinsen AC Mathisen SR Mathisen Ø Matre K Matzen M Meknas K Meling GI Meling TR Mercer JB

15, 267, 248, 309, 71, 362, 289, 155, 322, 338, 374, 238, 227, 262, 263, 264, 5, 12, 338, 354, 149, 150, 151, 152 249, 160, 86, 264, 365, 366, 170, 1, 6, 10, 18, 19 162, 163, 164, 31, 178, 224, 264, 375, 376, 282, 157, 158, 147, 219, 85, 43, 188, 190, 195, 196, 199, 225, 382 147, 4, 19, 123, 58, 94, 95, 187, 120, 307, 110, 131, 138, 166, 181, 187 192, 39, 292, 293, 56, 17, 384, 32, 50,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Mesic H Meskauskas V Midjord J Mjåland O Moe MC Moger T Mohr E Moksnes H Mongstad A Mork S Morken B Mortensen JH Mossberg A-K Mousavi J Muller S Munasinghe A Myhre HO Myhre K Myklebust G Müller K Müller S Münter Sellevold OF Myrmel T Myrseth E Myrseth LE Mæhlum S Møller H Møller M Møller P Naber K Nagelhus BO Narula RK Natvig GK Natvik T Naume B Nedrebø BS Nergaard BJ Nesbakken A Nesland JM Ness C Nessa T Nielsen HJ Nilsen BH Nilsen OJ Nilsen PT Nilsen RS Nilsen TIL Nitter-Hauge S

31, 265, 272, 102, 360, 361, 20, 22, 162, 163, 164, 183 298, 261, 355, 2, 302, 308, 309, 126, 2, 149, 150, 151, 152 333, 37, 300, 306, 320, 321, 325 313, 211, 257, 7, 8, 334, 337, 333, 334, 356, 18, 203, 237, 267, 119, 182, 18, 82, 83, 279, 61, 62, 89, 197, 367, 129, 154, 125, 94, 95, 116, 144, 145, 149, 150, 151, 152, 160, 367, 49, 42, 153, 169, 85, 274, 250, 353, 336,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Nome T Nordgaard H Nordhaug D Nordsletten L Nordaas S Norheim-Andersen S Normann E Norstein J Norum OJ Nygård Y Nygaard Ø Nylund P Nylænde M Næss F Næss L Næss PA Naalsund A Odden Miland Å Oerleke A Offstad J Oliver N Olsen BA Omland H Omland HS Opdahl H Opheim I Opland V Orhagen MC Oskarsson V Pantel K Paulsrud Ø Paus AC Paus B Pavlovic I Pedersen PH Pedersen G Pedersen KV Pedersen PH Pettersen S Pfeffer P Pietiläinen K Pillgram-Larsen J Pleym H Podhorny N Pratt N Qvist H Ramm-Pettersen JT Rand-Hendriksen S

312, 335, 381, 188, 190, 225, 242, 243, 266, 297 288, 124, 359, 104, 185, 351, 352 239, 287, 298, 13, 285, 53, 70, 309, 171, 91, 93, 375, 376, 379, 276, 350, 32, 171, 338, 339, 342, 354, 357 28, 37, 250, 372, 53, 379, 276, 277, 278, 190, 201, 50, 313, 367, 202, 271, 332, 354, 45, 21, 326, 70, 4, 6, 18, 19 180, 107, 125, 377, 378, 328, 363, 370, 371, 372, 373 220, 23, 24, 15, 332, 354,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Raugstad TS Reigstad A Reigstad O Reikerås O Rein KA Reinholt F Reinholt FP Renkel J Revhaug A Riise R Ringdal MAL Risberg MA Risdal M Risum Ø Roald B Rognerud H Rognsvåg T Rolandsen BÅ Romner B Romundstad PR Rosales A Rosengren L Rosseland AR Rossvoll I Rostad H Ruiken RM Runde A Rushfeldt C Russell D Russwurm H Rutkovsky A Ryan P Ryder T Rydevik K Rynning SE Ræder J Rødahl E Röhrl S Røise O Røkkum M Rønningen H Røsok BI Røste GK Røste LS Røttingen JT Raa A Sahlin Y Salemark L

238, 203, 226, 237, 246 206, 207, 226, 237, 246 191, 227, 233, 250 338, 346, 223, 224, 78, 156, 167, 275, 276, 277, 278, 287 327, 261, 266, 267, 297 120, 305, 309, 124, 174, 280, 115, 7, 8, 320, 305, 304, 3, 131, 166, 175, 176, 187 283, 350, 351, 352, 27, 268, 156, 314, 200, 330, 220, 23, 24, 266, 343, 355, 358, 93, 6, 243, 195, 196, 256, 380, 382, 383 203, 204, 205, 226, 237, 246, 294 283, 110, 131, 166, 187 15, 15, 42, 21, 125, 146, 169, 48,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Salerud G Sanchez FH Sanda B Sandbæk G Sande E Sandell T Sandvik J Sandvik O Sanengen SV Sankila R Scheie D Schive B Schlichting E Schnell Husby O Schou CF Schreiner T Schrøder CP Schultz A Seeberg LT Segadal L Segtnan T Seland H Seljeflot I Semb SO Servoll E Shahdadfar A Shaw-Dunn J Sigurdsson HK Singh K Sitter B Sivertsen Å Skaland I Skandsen T Skare Ø Skari H Skarstein A Skattum J Skau PA Skauby M Skjelbred P Skjeldal S Skjelland M Skjærpe PA Skjønsberg G Skoglund A Skogseid I Slagsvold CE Slettebø H

329, 263, 178, 160, 309, 310, 323 356, 16, 90, 98, 168, 117, 118, 119, 5, 340, 101, 283, 94, 95, 6, 291, 84, 85, 138, 67, 358, 364, 46, 49, 309, 354, 80, 223, 224, 30, 129, 135, 139, 154, 167 356, 366, 40, 41, 148, 9, 291, 173, 174, 175, 135, 139, 101, 177, 13, 285, 84, 384, 239, 287, 312, 314, 71, 23, 24, 288, 15, 305, 308, 310, 17,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Sletteskog N Slåstad J Smeland H Småbrekke A Sneve KS Snorrason F Solberg T Solberg US Soldal LA Solomayer E Solvig J Sonasson B Sonerud T Sorknes NK Sorteberg A Sorteberg W Sponheim S Sprauten M Stange M Stark B Stavis P Staxrud LE Steen A Steen H Stein PD Steindal K Stenkløv B Stenseth R Stensløkken KO Stensrud KJ Stenvik M Stiris M Storheim K Storm HH Strand D Strand TE Stranden E Strandenes E Strunz H Strømsøe K Stubberud K Størkson R Sun J Sundhagen JO Sundseth Jarle Svanborg C Svendsen M Svennevig JL

89, 216, 55, 250, 45, 218, 242, 243, 13, 282, 285, 23, 24, 290, 367, 70, 307, 125, 219, 17, 17, 174, 68, 138, 33, 313, 323, 324, 96, 225, 227, 222, 189, 192, 254, 364, 328, 353, 330, 175, 348, 349, 289, 266, 119, 36, 97, 350, 351, 352, 302, 305, 308, 309, 317 49, 299, 194, 198, 202, 44, 125, 233, 303, 14, 2, 82, 83, 336, 338, 339, 341, 342, 346

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Svenningsen S Sæbuødegård K Sæteren E Sæther OD Sætnan E Sætre T Søberg HL Søderberg T Søreide E Søreide JA Søreide K Sørensen E Sørensen G Sørensen K Sørensen R Sørlie A Sørlie DG Søvik TT Tahir AR Tajsic N Talseth T Talsnes O Tangen G Tasdemir I Tasken K Telhaug R Tennøe B Terjesen T Thomassen HT Thomson C Thorkildsen J Thorkildsen R Thorsen F Thuen A Tiller C Tindholdt TT Tjeldhorn L Tjomsland O Torkelsen TK Torstveit MK Townend W Tranø G Trommer A Trondsen E Tronsen T Tsinkalovsky O Tysland O Tølløfsrud S

252, 281, 289, 290 144, 145, 267, 315, 114, 323, 324, 383, 42, 374, 98, 135, 139, 168 148, 374, 337, 341, 342, 30, 43, 275, 276, 277, 278, 287 282, 356, 94, 95, 78, 209, 84, 85, 138, 265, 327, 61, 62, 123, 364, 312, 314, 251, 252, 253, 65, 88, 119, 201, 206, 207, 4, 25, 42, 26, 29, 34, 332, 354, 91, 93, 73, 74, 75, 297, 8, 167, 194, 101, 177, 179, 183, 186 76, 77, 21, 81, 88, 327,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Tønnessen T Tønnessen TI Tønseth KA Tötterman A Uher P Ulvik IO Ulvik NM Ulvik Ø Unden J Uppheim G Vada K Valen B van Donkelaar R van Rietbergen B Varghese M Vassbotn F Vatten L Verhulp E Vetrhus M Videm V Vik A Vikebø AB Vik-Mo EO Villanger O Vindenes HA Vinje M Vinje T Viste A Vitale N Vlatkovic L Vollan H Vonen B Vaage J Våge V Vaardal AL Wagner K Wahba A Wahl A Wahlqvist R Wahlström P Walløe A Wang E Wang J Wang JE Wangen H Warloe T Waterloo K Watson S

339, 377, 31, 29, 34, 196, 380, 307, 111, 79, 108, 109, 111, 7, 8, 291, 76, 298, 229, 228, 230, 20, 22, 46, 300, 230, 61, 62, 328, 9, 93, 6, 110, 131, 138, 166 40, 41, 20, 189, 192, 193, 245 184, 335, 348, 349, 64, 368, 155, 330, 89, 374, 174, 344, 328, 348, 349, 89, 63, 47, 287, 51, 52, 21, 233, 247, 69, 7, 8, 30, 43,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Wennerberg A Wensaas A Wentzel-Larsen T Werner E Wessel N Westberg M Wester K Wester T Westgaard A Weum S Wexels JC Wibe A Wiedswang G Wiig JN Wiig O Wik TS Wilcox A Williksen J Winge JF Wirshing J Witsø E Wold T Waage S Yaqub S Yayhaei A Young V Ytterstad B Ytterstad K Zaikova O Zwart E Ødegård A Ødegaard T Ødegård TØ Øgreid P Øksnes M Ølstørn H Østraat Ø Øvre S Øvrebø K Øvrum E Øyen O Øystese R Aabakken L Åbyholm F Aaløkken M Aamodt R Aandahl EM Aanderud S

226, 199, 6, 281, 63, 218, 10, 329, 105, 106, 32, 128, 115, 122, 121, 132, 133, 136, 140, 141, 367 103, 134, 142, 252, 296, 40, 41, 295, 250, 326, 235, 65, 88, 203, 123, 202, 113, 38, 255, 255, 239, 287, 248, 321, 325, 262, 86, 61, 62, 6, 20, 22, 70, 195, 184, 327, 107, 327, 170, 40, 41, 181, 124, 123, 6,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Aanstad AS Aarhus M Årøen A Aas A Aas LK Åsberg A Aasen IB Aasgaard F Aasheim ET Aasland J Aasprang A

353, 1, 10, 224, 260, 210, 328, 178, 319, 96, 321, 89,

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Adobor R Albedairi MAK Altreuther M Ansorge C Astudillo R Aune E Aune S Axcrona K Backer P Baco E Bakke VA Bartnes K Bastian D Bay D Beisland C Beisland HO Bekkeseth OR Berg A Berge V Bernhardt S Bierling R Birgisson A Bjerklund Johansen TE Bjørgul K Bjørnstad J Bretthauer M Brommeland T Brouwer EF Bru T Brudvik A Bråten M Braaten S Braathen B Buanes T Bukholm IRK Busund R Buunen M Bækkelund O Bøe B Carlsen E Carlsen HS Cederqvist B Colapaoli L Dahl E Dahl J Dahl OE Dahle G

278 58 318 98 348, 349 112 326 68, 69 273 51 79 356 233, 271 160 59 80, 87 267 54 52 182 248, 249 48 53, 70, 82, 83 191 377 170 3 198 60 117 200 280 347 101, 179 368 340 127 133, 136 243 140, 141 316 25 75 172 242 221, 222 345

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Dale RW de Weerd L Dedichen HH Dehli T Dietze A Dimmen S Drolsum A Due J Dæhlin L Eide PK Ellensen VS Ellingsen G Elvebakk O Engebretsen AH Enger PØ Engesæter IØ Engesæter LB Engholm E Eri LM Eriksen ML Ertresvåg K Fallås T Fernandes L Fevang J Fiabema T Fiane AE Figved W Fischer W Fjøsne HE Flatmark K Flørenes T Forsmo HM Fosby B Foss OA Franssen E Fresvig T Frich L Frihagen F Furnes O Gasiavelis N Gislason H Gjertsen JE Gondal G Granan LP Grunewaldt C Græslie H Guldvog I Gøthesen Ø

378 35 122, 353 155 231, 232 225 120 71 74 11 126, 153 236 64 211, 257 21 241 193 119 63 380 72 281 266 189 36, 97 339, 342 190 2 365, 366 137 310 184 311, 331 244 212, 213 227 180, 181 188 219, 240 357 91, 93 245 159 254 315 92 363, 373 284

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Gaard M Gaarder C Haga BT Hahn A Halvorsen FH Halvorsen S Harboe K Hasting Ø Haug KJ Haugstvedt JR Havik S Heggelund T Hegna S Heisterkamp H Helland CA Hemstad L Henjum K. Henriksen JE Hermann R Hermansen SE Hernes E Hetland KR Hisdal J Huiskes R Hølmebakk T Hårklau L Haaverstad R Ingebrigtsen T Iversen P Jack S Jakobsen RB Jensen SA Jespersen B Johannessen HO Kaljusto M Kannisto K Karlsen SJ Karsrud I Kase T Kazmi SSH Kibsgaard L Kise N Kjøbli E Knaus A Korvald C Kristensen AT Kristensen C Kristensen KT

115, 116, 147 379 47 269, 270 102 144 234 286 215 294 235 146 272 33 10 256 113, 123 217 100 333 66 203, 204 302 228, 229, 230 161 145 337 13, 285 382 214 223 300, 306 301 121 330 125 78 169 260 303, 317 279 258, 259 76 253 44 103 176 369

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Kroepelien CF Krohg-Sørensen K Kuhrij E Kvalheim V Kyrdalen AE Kørner H Labori KJ Lambrecht J R Lange C Larsen LB Larsen SG Lassen K Lello E Liavaag S Lie SA Lied B Lien OA Lilleeng B Lindekleiv H Ludvigsen J Lundar T Lundeby EL Lund-Johansen M Lykke N Löffeler S Løken S Lønne G Løvvik K Mahesparan R Mathisen SR Matzen M Meknas K Meling GI Meling TR Mercer JB Meskauskas V Mjåland O Moger T Mohr E Moksnes H Mousavi J Myhre HO Myhre K Müller K Müller S Natvik T Nedrebø BS Nesbakken A

375, 376 322 130 355 57 143, 154 186 99 321 208, 268 134, 142 167 165 289, 290 220 14 262 15 362 238 5, 12 86 18 31 178 224, 264 282 157, 158 19 307 39 292, 293 56 17, 384 32 265 360, 361 162, 163, 164, 183 298 261 149, 152 320, 325 313 7, 8 334 197 129 150, 151

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Nilsen OJ Nilsen PT Nordgaard H Nordhaug D Nordaas S Normann E Norstein J Næss F Naalsund A Oliver N Opheim I Orhagen MC Pedersen PH Podhorny N Rand-Hendriksen S Reigstad A Reigstad O Rein KA Riise R Risum Ø Rosales A Rossvoll I Ruiken RM Rushfeldt C Ryder T Rynning SE Røkkum M Røsok B Sanchez FH Sandell T Sandvik J Sandvik O Sanengen SV Schrøder CP Seeberg LT Segtnan T Seland H Sigurdsson HK Sivertsen Å Skari H Skauby M Skjeldal S Skjelland M Slagsvold CE Slåstad J Smeland H Småbrekke A Sneve KS

85 274 335 381 288 359 104, 185, 351 171 350 28, 37 276 50 4 370, 371, 372 332, 354 237, 246 207, 226 338, 346 275, 277 309 305, 304 283 27 156 23 343, 358 205 166, 187 263 16 90 168 118 291 67 364 46 135, 139 40, 41 173, 174, 175 84 239 314 308 216 55 250 45

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Solberg USE Strand TE Strandenes E Strunz H Svennevig JL Sætnan E Sætre T Søberg HL Søreide K Sørensen G Sørensen K Søvik TT Tajsic N Tasdemir I Tennøe B Terjesen T Thomassen HT Thorkildsen J Thorkildsen R Tiller C Tindholdt TT Torkelsen TK Torstveit MK Trommer A Trondsen E Tronsen T Tysland O Tønseth KA Tötterman A Ulvik Ø Varghese M Vik A Vik-Mo EO Villanger O Vinje T Wagner K Wahba A Wangen H Wensaas A Westberg M Wester T Westgaard A Wexels JC Wiedswang G Wiig O Wik TS Williksen J Wold T

24 352 49 299 336 114 323, 324 383 148, 374 341 30, 43 94, 95 209 61, 62 312 251 88 201 206 42 26, 34 73 297 194 177 77 81 29 196 108, 109, 111 20 9 6 110, 131, 138 192 344 328 247 199 218 329 105, 106 128 132, 367 252 296 295 65

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr.

Yayhaei A Ytterstad B Ytterstad K Zaikova O Ølstørn H Øvre S Øvrum E Øyen O Aamodt R Aarhus M Aas LK Aasgaard F Aasheim ET Aasprang A

202 38 255 287 22 195 327 107 124 1 210 319 96 89 0

23-27 oktober 2006

Vitenskapelige forhandlinger

MEDISINERT SVAMP: ,ZIV GQ MRRIL ,YQERX ½FVMRSKIR QK LYQERX XVSQFMR -) IUYMRX OSPPEKIR LYQERX EPFYQMR REXVMYQOPSVMH REXVMYQWMXVEX 0 EVKMRMRL]HVSOPSVMH *EVKIWXSJJ 6MFS¾EZMR ) Indikasjoner:8EGLS7MP IV MRHMWIVX WSQ WX XXIFILERHPMRK ZIH OMVYVKMWOI MRRKVIT JSV o FIHVI LIQSWXEWIR HIV WXERHEVHXIORMOOIV MOOI IV XMPWXVIOOIPMKI Dosering: /YR XMP PSOEPX FVYO 7OEP FEVI FVYOIW EZ IVJEVRI OMVYVKIV (IX IV YXMPWXVIOOIPMK MRJSVQEWNSR SQ FVYO XMP FEVR %RXEPP OSPPEKIRWZEQTIV WSQ ERZIRHIW F V EPPXMH Z VI M WEQWZEV QIH HIX YRHIVPMKKIRHI OPMRMWOI FILSZ VIPEXIVX XMP WX VVIPWIR To WoV¾EXIR SK Qo ZYVHIVIW MRHMZMHYIPX EZ HIR FILERHPIRHI OMVYVK - OPMRMWOI WXYHMIV LEV ZEPK EZ HSWIVMRK ZERPMKZMW ZEVMIVX QIPPSQ WZEQTIV GQ ñ GQ QIR FVYO EZ STTXMP IV VETTSVXIVX *SV QMRHVI WoV¾EXIV J IOW ZIH QMRMQEP MRZEWMZ OMVYVKM ERFIJEPIW OSPPEKIRWZEQTIV EZ QMRHVI WX VVIPWI GQ ñ GQ IPPIV GQ ñ GQ Kontraindikasjoner: 3ZIVJ PWSQLIX JSV ZMVOIWXSJJIRI IPPIV JSV RSIR EZ LNIPTIWXSJJIRI Forsiktighetsregler: /YR XMP PSOEP FVYO 7OEP MOOI FVYOIW MRXVEZEWOYP VX (EXE JSV ERZIRHIPWI ZIH RIYVSOMVYVKM OEVOMVYVKM IPPIV ZIH KEWXVSMRXIWXMREP EREWXSQSWI JSVIPMKKIV MOOI %PPIVKMWOI L]TIVWIRWMXMZMXIXWVIEOWNSRIV OER STTWXo 8IKR To L]TIVWIRWMXMZMXIXWVIEOWNSRIV IV YXWPIXX KIRIVIPP YVXMGEVME XIXXLIXWJ PIPWI M FV]WXIX XYRKTYWXIRLIX L]TSXIRWNSR SK EREJ]PEOWM (IVWSQ HMWWI W]QTXSQIV XIKR STTWXoV WOEP EHQMRMWXVIVMRKIR EZFV]XIW YQMHHIPFEVX ,ZMW WNSOOXMPWXERH MRRXVIV WOEP KNIPHIRHI TVSWIH]VI JSV WNSOOFILERHPMRK J PKIW 8MPXEO JSV o JSVIF]KKI MRJIOWNSRIV ZIH FVYO EZ PIKIQMHPIV JVIQWXMPX JVE LYQERX FPSH IPPIV TPEWQE SQJEXXIV WIPIOWNSR EZ FPSHKMZIVI WGVIIRMRK EZ LZIV IROIPX XETTMRK SK TPEWQETSSPIV JSV MRJIOWNSRWQEVO VIV SK IJJIOXMZ MREOXMZIVMRK JNIVRMRK EZ ZMVYW WSQ IR HIP EZ TVSHYOWNSRWTVSWIWWIR 8MP XVSWW JSV HIXXI OER IR MOOI JYPPWXIRHMK YXIPYOOI QYPMK LIXIR JSV SZIVJ VMRK EZ WQMXXWSQQI EKIRW (IXXI KNIPHIV SKWo ZMVYW IPPIV TEXSKIRIV WSQ LMXXMP IV YONIRX 8MPXEOIRI ERWIW o Z VI IJJIOXMZI QSX OETTIOPIHHI ZMVYW WSQ ,-: ,&: SK ,': SK QSX HIX MOOI OETTIOPIHHI ZMVYWIX ,%: 8MPXEOIRI LEV FIKVIRWIX ZIVHM QSX MOOI OETTIOPIHHI ZMVYW WSQ TEVZSZMVYW & -RJIOWNSR QIH TEVZSZMVYW & OER Z VI EPZSVPMK JSV KVEZMHI OZMRRIV JSWXIVMRJIOWNSR SK JSV TIVWSRIV QIH MQQYRHIJIOX IPPIV OX IV]XVSTSMIWI

J IOW LIQSP]XMWO ERIQM %Z LIRW]R XMP TEWMIRXIRI ERFIJEPIW HIX QIKIX MRRWXIRHMK o NSYVREPJ VI REZR SK FEXGLRYQQIV LZIV KERK TVITEVEXIX FIR]XXIW Interaksjoner:

C TachoSil «Nycomed Pharma» Lokalt hemostatikum. ATC-nr.: B02B C30

4VITEVEXIX OER HIREXYVIVIW ZIH OSRXEOX QIH STTP WRMRKIV WSQ MRRILSPHIV EPOSLSP NSH IPPIV XYRKQIXEPPIV J IOW ERXMWITXMWOI STTP WRMRKIV (IRRI X]TI WYFWXERWIV WOEP JNIVRIW Wo KSHX WSQ QYPMK J V FVYO EZ TVITEVEXIX Graviditet/Amming: 7MOOIVLIXIR ZIH FVYO YRHIV KVEZMHMXIX IPPIV EQQMRK IV MOOI OPEVPEKX )OWTIVMQIRXIPPI H]VIWXYHMIV IV YXMPWXVIOOIPMKI XMP o ZYVHIVI VITVSHYOWNSRWXSOWMWOI IJJIOXIV SK IPPIV IJJIOXIV To IQFV]S JSWXIVYXZMOPMRK WZERKIVWOETWJSVP T J HWIP SK IPPIV TSWXREXEP YXZMOPMRK 7OEP MOOI EHQMRMWXVIVIW XMP KVEZMHI SK EQQIRHI OZMRRIV LZMW MOOI WXVIRKX R HZIRHMK Bivirkninger: 7MVOYPEXSVMWOI 0MZWXVYIRHI XVSQFSIQFSPMWOI OSQTPMOEWNSRIV OER JSVIOSQQI HIVWSQ PIKIQMHHIPIX YXMPWMOXIX EHQMRMWXVIVIW MRXVEZEWOYP VX ZVMKI *IFIV OER JSVIOSQQI L]TTMK ,]TIVWIRWMXMZMXIX IPPIV EPPIVKMWOI VIEOWNSRIV OER STTWXo M WNIPHRI XMPJIPPIV LSW TEWMIRXIV FILERHPIX QIH ½FVMR - IROIPXI XMPJIPPI LEV HMWWI VIEOWNSRIRI YXZMOPIX WIK XMP EPZSVPMK EREJ]PEOWM 7PMOI VIEOWNSRIV OER WTIWMIPX SFWIVZIVIW ZIH KNIRXEXX FVYO EZ PIKIQMHHIPIX IPPIV HIVWSQ HIX EHQMRMWXVIVIW XMP TEWMIRXIV QIH ONIRX L]TIVWIRWMXMZMXIX JSV RSIR EZ MRRLSPHWWXSJJIRI 0EFSVEXSVMIZIVHMIV %RXMWXSJJIV QSX MRRLSPHWWXSJJIV M ½FVMRTVITEVEXIV XMP WoVPYOOMRK OER JSVIOSQQI M WNIPHRI XMPJIPPIV Egenskaper: /PEWWM½WIVMRK 0SOEPX LIQSWXEXMOYQ -RRILSPHIV ½FVMRSKIR SK XVSQFMR WSQ IX X VOIX FIPIKK To SZIV¾EXIR EZ IR OSPPEKIRWZEQT (IR EOXMZI WMHIR IV JEVKIX KYP :MVORMRKWQIOERMWQI :IH OSRXEOX QIH J]WMSPSKMWOI Z WOIV J IOW FPSH P]QJI IPPIV J]WMSPSKMWO WEPXZERR STTP WIW MRRLSPHWWXSJJIRI M FIPIKKIX SK HMJJYRHIVIV HIPZMW MRR M WoVSZIV¾EXIR (IXXI IXXIVJ PKIW EZ ½FVMRSKIR XVSQFMRVIEOWNSRIR WSQ MRMXMIVIV HIX WMWXI XVMRRIX EZ HIR J]WMSPSKMWOI FPSHOSEKYPEWNSRWTVSWIWWIR *MFVMRSKIR FPMV SQHERRIX XMP ½FVMRQSRSQIVI WSQ WTSRXERX TSP]QIVMWIVIV XMP IX ½FVMROSEKIP SK WSQ To HIRRI QoXIR LSPHIV OSPPEKIRWZEQTIR JEWX XMP WoVSZIV¾EXIR *MFVMR FPMV HIVIXXIV OV]WWFYRHIX QIH IRHSKIR OSEKYPEWNSRWJEOXSV <--- SK HERRIV HIVZIH IX XIXX QIOERMWO WXEFMPX RIXXZIVO QIH KSHI PMQIIKIRWOETIV WSQ FMHVEV XMP o PYOOI WoVIX 1IXEFSPMWQI *MFVMROSEKIPIX QIXEFSPMWIVIW To WEQQI QoXI WSQ IRHSKIRX ½FVMR ZIH ½FVMRSP]WI SK JEKSG]XSWI /SPPEKIRWZEQTIR HIKVEHIVIW ZIH VIWSVTWNSR XMP ZIZ 'E YOIV IXXIV ETTPMOEWNSR IV HIX OYR WQo VIWXIV XMPFEOI YXIR RSIR XIKR XMP PSOEP MVVMXEWNSR Andre opplysninger: 0IZIVIW JIVHMK XMP FVYO M WXIVMPI TEORMRKIV *SV MRWXVYOWNSRIV ZIHV VIRHI FVYO SK LoRHXIVMRK WI TEORMRKWZIHPIKK Pakninger og priser: ñ GQ WXO OV WXO OV ñ GQ WXO OV ñ GQ WXO OV

Program Sider

26-09-06

15:58

Side 2