Ekko

Oversatt av John Grande

Robison Wells Originalens tittel: Feedback Oversatt av John Grande Copyright © 2012 by Robison Wells Published by arrangement with HarperCollins Children's Books, a division of HarperCollins Publishers.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40816-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsfoto: 2012 by Mark Tucker/MergeLeft Reps, Inc. Omslagsdesign av Alison Klapthor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Dan, Brandon, Ben og Nate – gutta som lærte meg å skrive.

FØRSTE KAPITTEL

J

ane stirret tilbake på meg, helt stiv. Hun var eldre enn jeg husket – eldre enn den Jane jeg kjente.

Huden hennes, som alltid hadde vært glatt og uten merker, var nå full av fregner, og hun var rød på nesa og i kinnene av kulda.

«Jeg trodde du døde,» sa hun igjen.

Jeg ristet på hodet, så forskrekket at jeg ikke klarte å si noe.

Hun tok et skritt mot meg, og jeg rykket til. Jeg visste hva hun var. Hun var kanskje ikke Jane 117C, men hun var et eller annet i den duren. En eldre versjon, et annet eksperiment. En fiende.

Becky lå og døde helt alene der ute i skogen, og jeg hadde gått rett i en felle.

«De kommer til å lete etter deg,» sa hun. «De bruker nok ikke lange tiden.»

Jeg nølte mens jeg stirret på henne. Hun var akkurat som Mason, eller Carrie eller Flua eller alle de andre på skolen – hun var ikke klar over hva hun var. Hun trodde hun hjalp meg.

Jeg tok et skritt tilbake.

«Ikke gå,» sa hun. «Vi kan gjemme deg her.»

«Nei.» Jeg plukket opp presenningen som lå ved føt7

tene mine, den jeg hadde kommet inn i fjøset for å stjele – noe som kunne holde Becky varm. Jeg rygget bort fra Jane, mot døra.

«Vent,» sa hun, bønnfallende.

«Det er ikke sant,» sa jeg idet jeg tok tak i det gamle håndtaket. «Alt du tror du vet. Det er bare løgn.»

Jeg visste ikke hva jeg ellers skulle si. Hvordan kunne man si til noen at hun ikke var virkelig?

«Vent,» sa Jane igjen. «Jeg vet det. Jeg vet om robotene.» Hun dro ned glidelåsen i den tynne bomullsjakka og dro den av seg. Så løftet hun underarmen.

Hun dro en tapetkniv opp av lomma og stakk knivbladet inn i flammen på lykta.

Langs kanten av armen, der beinet møtte huden, hadde hun flere titalls smale arr – noen som hadde grodd og var glatte og lyserøde, men andre som var ferske og hadde skorpe.

Jeg klarte ikke å si noe.

«Jeg er et menneske,» sa Jane. «Vi er mennesker, alle sammen.»

Hun tok knivbladet ut av flammen og la det mot huden.

ANDRE KAPITTEL

D

«

u greier dette,» sa jeg der jeg sto med armen rundt den skjelvende kroppen til Becky og prøvde å holde henne på beina. «Bare over den neste åsen, og så tar vi en pause igjen.»

«Jeg skjønner det ikke,» sa hun igjen. Hun begynte å snakke utydelig. Kaldt som det var her ute, var hun allikevel feberhet. Jeg kunne bare anta at det stygge såret hun hadde i armen, holdt på å bli betent.

«Vi må komme oss videre,» sa jeg.

Hun nikket, men hun virket nærmest bevisstløs, som om hun ikke lenger hadde krefter til å løfte hodet. «Åtte mil?» peste hun.

«Vi vet jo ikke det,» sa jeg. «Det er bare noe vi har antatt. For alt vi vet, kan vi støte på en motorvei etter fem–seks kilometer.» Øynene hennes gled igjen mens vi gikk. Hun holdt på å visne hen. Hun hadde mistet for mye blod.

«Hvor fikk du presenningen fra?» spurte Becky. Hun hadde allerede spurt om det, to ganger nå, og jeg hadde prøvd å forklare.

«Det er en by her,» svarte jeg.

«Hvorfor drar vi ikke dit?»

«Vi kan ikke det.»

9

«Snakket du med dem? De i byen?»

«Ja. Vi kan ikke dra dit.»

Hun sakket på farten, og jeg prøvde å hjelpe henne med å gå fortere.

«Vet de om skolen?»

Hun gled på noen visne blader. Jeg grep henne før hun falt, men hun skrek ut da jeg tok i henne. Stoffet jeg hadde forbundet såret med, var så gjennomtrukket av blod at det var blitt helt mørkt.

«Jeg kommer ikke til å overleve,» sa hun lavt.

«Jo, det gjør du.»

«La meg være igjen her.» Becky sank ned på knærne.

Hun åpnet de utmattede øynene på vidt gap og prøvde å fokusere på ansiktet mitt. «Bare legg igjen noen forsyninger – presenningen, litt mat. Og så går du og skaffer hjelp.»

«Skolen ser etter oss,» sa jeg. «De kommer til å finne deg.»

«Fort deg, da.»

«Det kan ta flere dager. Jeg lar deg ikke være igjen.»

«Byen, da?»

Jeg nølte litt, usikker på hva jeg skulle si.

Jane hadde skåret seg opp; den sotete tuppen på det steriliserte knivbladet hadde snittet opp huden så den blodige, rosa knokkelen under ble blottlagt. Hun hadde blitt litt stram om munnen, men hun hadde ikke nølt.

Hun hadde gjort det før, mange titalls ganger. Kanskje hundretalls.

Becky lukket øynene igjen, og jeg satte meg på kne ved siden av henne og tok det skitne ansiktet hennes mellom hendene for å holde henne våken.

«Men byen, da?» spurte hun igjen. «Snakket du med politiet?»

10

«De har ikke politi der.»

Jeg kjente kroppen hennes skjelve mot min kropp mens hun anstrengte seg for å få puste. «Hvorfor ikke det?»

«Vi må komme oss videre.» Jeg hjalp henne opp på føttene, prøvde å tvinge henne til å gå. De svake beina snublet framover, men hun kjempet imot.

«Si hva som er der.» Becky så bestemt på meg nå, og hun var nesten like hvit i ansiktet som snøen som la seg i klumper i håret hennes. Hun virket ikke redd. Hun virket ikke bekymret eller innbitt eller selvsikker eller noe som helst. Hun bare stirret. Hun var halvt bevisstløs.

Halvt levende.

«Jane er der,» sa jeg. «Blant andre.»

Hun blunket. «Jane er jo død.»

«Ikke denne Janen. Hun er ekte. Menneske. Alle som var roboter på skolen – de er mennesker der.»

«Det kan ikke være Jane. Det er flere roboter,» sa Becky. «Det er en felle.» Det lot til at sjokket hun fikk av det jeg fortalte, vekket henne et øyeblikk.

«Hun er menneske,» sa jeg. «Hun skar seg i armen.

Jeg så skjelettet.»

Becky så på meg med store øyne.

«De er mennesker,» gjentok jeg. «Hun forklarte ikke alt – vi hadde ikke tid. Men de har et eller annet inne i hodet. De er koblet sammen med robotene.»

«Hvis de er koblet sammen med robotene, vil vi ikke være der.»

«Nei, det er ikke derfor.» Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ingen svar som var gode nok. «Hun sa at de ikke kontrollerer robotene. De bare – jeg vet ikke – de er bare koblet sammen.»

«Det er en felle. Vi kan ikke gjøre det.»

11

«Vet det. Vi må bare fortsette.»

«De kommer ikke til å finne meg,» sa hun, nærmest bønnfallende. «Det snør. Jeg kan vente her.»

«Hvis vi ikke fortsetter, kommer du til å dø.»

Hun gråt, og det ristet i kroppen. Vi visste begge at det var sant. Hun hadde mistet for mye blod. Jeg hadde bandasjert armen hennes, men såret var dypt og åpent – jeg trodde ikke det kunne sys igjen engang, det var så mye muskler som var blottlagt og hud som var flerret opp.

Jeg rettet meg opp og så henne inn i øynene. Med ansiktet nesten helt inntil mitt så hun tilbake på meg, med tårer som klistret seg til øyenvippene. Hun var blek og grå i huden.

«Du kommer til å klare deg.»

Hun svarte ikke.

«Jeg skal passe på deg. Jeg skjønner at det høres helt sinnssykt ut, men …»

Becky satte opp et forfjamset ansiktsuttrykk og la hodet på skakke. «Hysj.»

Jeg lyttet og anstrengte meg for å høre det hun hørte.

Hun så ikke på meg lenger, men lot blikket fare omkring over skogen, vilt og skrekkslagent.

«Hva er det?»

«Isaiah,» hvisket hun. «Han kommer.» Hun ble anspent i kroppen og grep meg i armen. «Vi må komme oss tilbake på internatene. Før de låser dørene.»

Det var som å få et slag i magen. Hun hallusinerte. Vi hadde ikke mye tid på oss.

Jeg prøvde å si noe, men ordene kom skjelvende ut.

«Vi må løpe, Becky.»

Hun nikket, og tårene strømmet igjen. «Ikke la ham få tak i meg. Jeg er ikke noen forræder.»

«Jeg skal ikke det.»

12

Vi stavret oss fram gjennom skogen. Sporene jeg hadde satt tidligere på dagen, var nå fullstendig skjult under all snøen som hadde falt, men jeg kjente lukta av peisrøyk, og i det tiltagende lyset kunne jeg skimte disen som steg fra pipene i det fjerne.

«Han kommer til å drepe meg,» mumlet Becky. «Det var alltid oss han behandlet verst. Sa at vi visste bedre.»

«Isaiah kommer ikke,» sa jeg. «Det er ikke Isaiah som bestemmer lenger.»

Hun ristet på hodet. «Nei.» «Vi lot ham være igjen på skolen, bundet fast til en radiator.»

Becky stanset. «Dere gjorde hva for noe?» Øynene hennes var annerledes nå; hele ansiktet var annerledes. Det var et annet menneske jeg så på.

Jane hadde lovet meg at de kunne hjelpe Becky. Jeg ble nødt til å stole på dem. Jeg hadde ikke noe valg.

Becky begynte å glippe med øynene, og hun støttet seg mer på meg nå. «Hører du ikke Isaiah?»

Jeg myste inn i skogen. «Vi er snart framme,» sa jeg.

Jeg kunne ikke se byen ennå, men den kunne ikke være langt unna. Hun snublet, og jeg strammet grepet om livet hennes.

Det var jeg som hadde gjort dette mot henne.

Jeg hadde gjort det mot alle sammen. Isaiah hadde hatt rett. Det var et hasardspill jeg hadde spilt – jeg brydde meg ikke om hvor mange som døde, så lenge jeg var en av de heldige som kom seg ut. Jeg hadde sagt at han tok feil. At vi skulle komme oss ut, alle sammen. At de ikke kunne stanse oss hvis vi rømte i samlet tropp.

Det var over femti som hadde prøvd å flykte, men bare jeg og Becky hadde greid det. En del hadde dødd der ved 13

gjerdet – jeg kunne fortsatt se for meg Oakland som ble skutt i brystet, Gabby som lå i en blodpøl på bakken.

Og alle sammen hadde gått til gjerdet fordi jeg hadde overtalt dem til det.

«Stopp,» sa Becky og rev seg løs fra meg. «Kutt ut.

Stopp.» Hun snøvlet, men et kort øyeblikk holdt hun blikket mitt fast.

«Vi må …»

Hun løftet hånden. Det så ut til å koste henne alt hun hadde av styrke. «Hør.»

Jeg hørte mitt eget åndedrett, lavt og jevnt, og hennes, kort og raskt. Jeg syntes nesten jeg kunne høre hjertet mitt slå, men det måtte være innbilning.

Hun sperret opp øynene og pekte, men nå hørte jeg også det. Motorduren fra en firhjuling, et sted i det fjerne, bak oss.

«Faen.» Jeg slapp fra meg presenningen og tok Becky i armene. Hun grov ansiktet ned mot brystet på meg mens jeg fortet meg av sted. Jeg gadd ikke skjule sporene mine.

Det eneste som kunne nytte, var å komme så langt vekk fra firhjulingen som mulig, og vi måtte bare håpe at snøværet kom til å dekke over sporene våre.

Jeg merket det tydelig da Becky ble bevisstløs. Hun ble slapp i hele kroppen, og en av armene falt ned fra skulderen min og ble hengende og dingle.

Jeg så et glimt av noe rødt der framme, den falmede malingen på et gammelt hønsehus.

«Vi er snart framme,» hvisket jeg.

TREDJE KAPITTEL

J

eg stanset ved skogkanten og hev etter pusten. Byen lå der foran oss, lydløs og livløs i det tiltagende lyset.

Jane sto i døråpningen til fjøset, der jeg hadde forlatt henne. Det så ikke ut til at hun hadde sett oss ennå.

Jane på skolen hadde vært vakker, med myk og glatt hud og plettfri sminke. Denne Janen – den virkelige Jane, mennesket Jane – var hardere og sterkere. Om mulig var hun enda tynnere nå, og bløtheten i armene var erstattet av muskler som vitnet om mange års fysisk arbeid.

Hun var fortsatt vakker. Kanskje enda vakrere.

To personer til viste seg ved fjøsdøra. Den første var en firskåren fyr med rufsete bukkeskjegg og barbert hode. Han kunne ikke være stort eldre enn meg. Han kranglet med Jane mens han veivet oppbrakt med armene.

Den andre, som sto rolig ved siden av dem, var en jeg aldri kunne glemme. I motsetning til Jane så Flua akkurat ut som robotversjonen. Høy, solbrun, brunt hår.

Lekker og livsfarlig. Hun sto stille med armene i kors mens hun ignorerte de andre og stirret ut i skogen. Sist jeg hadde sett Flua, hadde hun ligget på bakken med en machete gjennom robotbrystet.

15

Det virket ikke som om de hadde noen uniform her.

Alle tre gikk i olabukser og kraftige arbeidsstøvler, men Jane hadde også et forkle som rakk henne til knærne, og en tynn bomullsjakke. Flua var pakket inn i en altfor stor skinnjakke – fingrene rakk ikke fram til enden av ermene. Gutten hadde ikke noen jakke i det hele tatt – bare en tjukk, langermet trøye.

Flua prikket ham på armen og pekte på meg.

Jeg pustet fort inn igjen før jeg småløp mot dem ut mellom trærne.

Da jeg nærmet meg, la Jane fingeren mot leppene.

«Vi går inn.»

Jeg nikket.

Smilet forsvant fra munnen til Jane da hun så ned på Becky. «Lever hun?»

«Ja.» Jane gikk foran meg og prøvde å undersøke den provisoriske bandasjen til Becky mens vi beveget oss.

«Hvor ille er det?»

«Jeg vet ikke. Hun falt på en brukket trestamme og rev opp armen ganske stygt på en grein. Mistet mye blod. Og så tror jeg det er betent.»

Jeg hadde regnet med at gutten skulle hjelpe meg med Becky, men han så ikke på henne engang.

«Følger de etter deg?» bjeffet han.

«De er der ute,» sa jeg stakkåndet. «Vi hørte firhjulingene. Jeg tror ikke de har sett sporene våre, da hadde de vel vært her allerede.»

Han bannet og snudde seg mot Flua. «Slipp ut kuene og se om du kan få dem til å gå inn i skogen og trampe ned sporene.»

Flua nikket og sprang tilbake til fjøset.

Jeg så på Jane mens hun plukket på Becky, tok pul16

sen og kjente på hodet. Hun oppførte seg som en sykepleier, men jeg skjønte at det var mest skuespill. RobotJane hadde vært seksten – denne Janen så ut til å være et år eller to eldre. Hun var ikke noen lege.

«Hvor lenge har hun vært bevisstløs?» sa Jane og kikket opp på meg. Alt var annerledes med henne, bortsett fra de øynene – strålende, irrgrønne øyne. Jeg så til siden.

«Bare et par minutter,» sa jeg. Jeg kjente en tåre trille sakte nedover kinnet. Der jeg sto med Becky i armene, kunne jeg ikke gjøre noe med det. Jeg visste ikke engang hva det kom av – var det Becky? Eller Jane? Eller det at jeg ikke hadde oppnådd noe som helst?

Gutten pekte på armen min, kald og streng i ansiktet.

«Brett opp ermet.»

Jeg nølte et øyeblikk, forfjamset.

«Legg henne fra deg,» sa han. Han snakket til meg som om jeg var en idiot.

Jeg svarte ikke. Vi sto i femten centimeter dyp snø, og Becky var bevisstløs. Jeg kom ikke til å legge henne på bakken.

«Kom igjen,» sa han og tok et skritt mot meg.

«Vi må komme oss inn.»

Han snakket rolig og bestemt. «Firhjulingene er på vei.»

Jane kikket på meg, og deretter på gutten. Hun sa ingenting.

Forsiktig satte jeg meg ned på knærne mens jeg angret på at jeg hadde lagt igjen presenningen i skogen. Jane møtte blikket mitt, og hun satte seg i den kalde, våte snøen og holdt hodet til Becky.

Da jeg reiste meg igjen, hadde gutten en tapetkniv i hånden. «Brett opp ermet.»

Jeg nikket. Jeg hadde ventet meg dette – han skulle 17

skjære meg opp slik Jane hadde skåret i seg selv. De måtte forsikre seg om at vi også var ekte, og ikke noen skolen hadde sendt for å infiltrere.

Jeg dro genseren opp over albuen.

Han satte opp en forarget mine og bannet.

«Er du dum, eller?»

«Hva er det?»

Han tok tak i håndleddet mitt og vekslet et blikk med Jane.

«Hva er det?» spurte jeg igjen.

«Klokka,» sa Jane med tonløs, svak stemme.

«Du har ledet dem rett hit,» sa han sint.

Jeg stirret på den medtatte klokka og tenkte tilbake til den dagen jeg kom til skolen, da Becky hadde spent den fast rundt håndleddet på meg.

«Jeg trodde de bare åpnet dører.»

«De bruker den til å spore deg,» sa han skarpt.

«Vi vet ikke det sikkert,» sa Jane rolig. Hun snakket til ham, ikke meg. «Vi har alltid antatt det, men vi er ikke sikre.»

«Selvfølgelig bruker de den til sporing,» sa han.

«Klipp den av, da,» sa jeg. Jeg kunne ikke fatte at jeg hadde vært så dum.

«Det er for sent nå.»

Jeg så bort på ham og følte brått et lite håp. «Kanskje Jane har rett. Kanskje de ikke bruker den til sporing. Vi har vært ute i skogen i hele natt, men jeg tror ikke vi er mer enn et par–tre kilometer fra muren. Hadde de visst hvor vi var, hadde de funnet oss på et blunk.»

Han stirret på meg, og deretter på Jane. Det kjentes som en evighet. Vi hadde ikke tid til å diskutere. Flua gjette kuene – fem stykker – forbi oss. Firhjulingene kunne dukke opp når som helst.

18

Jeg dunket fingeren mot klokka og bønnfalt ham. «Vi klipper dem av, og når de kommer og ser etter oss, kan dere si at vi stanset her og gikk videre.»

Han tente en fyrstikk mot buksa og holdt den opp under bladet på tapetkniven. «Kan du si meg hvorfor vi skal ofre oss for dere?»

Jeg stammet et øyeblikk, usikker på hva jeg skulle si.

Jeg hadde nettopp fått flere titalls andre til å risikere livet, og de hadde fått lide for det. Men hvis disse folkene ikke hjalp oss, kom Becky til å dø.

Jeg trakk pusten.

«Dere er fanget her,» sa jeg. «Ikke sant?»

«Selvfølgelig.»

«Hva er det som holder dere her? Det er ikke noe gjerde her, ingen mur. Har dere alle en sporingsbrikke sånn som denne? Kommer de til å jage etter dere hvis dere drar fra byen?»

Gutten dro hånden over det barberte hodet og så inn i skogen. «Verre. Og så?»

«Hva det enn er for noe, så har ikke jeg og Becky det,» sa jeg. «Klipp av meg klokka, så kan jeg hjelpe dere med å rømme.»

«Du kan hjelpe oss ved å dra din vei. Nå.»

Flua kom tilbake med en kraftig hekkesaks i hånden.

«Her,» sa hun og tok tak rundt håndleddet mitt.

Gutten holdt hånden min fast. Flua stakk det ene bladet på hekkesaksa innunder metallremmen på klokka og klippet over den. Klokka falt lydløst ned i snøen ved føttene mine.

Så satte hun seg på huk ved siden av Becky og klippet forsiktig over halsbåndet hennes. Becky rørte seg ikke.

Jeg plukket opp begge sporingsapparatene.

19

«Hvis dere hjelper Becky, skal jeg prøve å finne en måte å rømme på.»

Han rørte seg ikke, bare sto der. Jeg forsto alle følelsene hans – paranoia, sinne – men jeg kunne ikke gi meg.

«Hun er menneske,» sa Jane og brøt stillheten. Hun hadde dratt til side bandasjen Becky hadde rundt overarmen, for å undersøke det gapende såret. Jeg så det ikke der jeg sto, men skjønte at Jane gransket skjelettet og musklene til Becky.

Gutten senket blikket et øyeblikk og så på Jane, og til slutt satte han seg på huk ved siden av henne.

Jeg ville si noe, men alt lød altfor kranglete når jeg sa det inne i meg. Jeg trengte hjelp, så jeg fikk bare holde kjeft.

Flua bøyde seg ned ved siden av ham. «Hvor skal vi gjøre av dem?» sa hun lavt, med nervøs stemme.

Han stirret på såret til Becky i flere sekunder mens han tenkte hardt. Omsider reiste han seg igjen og tok tak i håndleddet mitt.

«Ikke rør deg,» sa han uten å skifte ansiktsuttrykk.

Han la tapetkniven mot armen min, der beinet var nærmest huden. «Dette kommer til å gjøre vondt.»

Flua og gutten gikk av sted langs traktorveien, som var synlig gjennom snøen bare på grunn av de dype hjulsporene i den frosne gjørma. Jane og jeg fulgte etter, jeg med Becky i armene igjen. Kanskje var det fordi jeg var full av adrenalin, men hun virket lettere.

Vi gikk forbi gårdsbygninger, hønsehus, kaninbur og en håndfull skur før vi kom fram til hjertet av komplekset, hvor det sto fem grønne, rektangulære bygninger som minnet meg om altfor mange krigsfilmer – de så ut som krigsfangebrakker.

20

På den andre siden av dem var det to lave betongbygninger som begge så flere tiår eldre ut enn de grønne brakkene. På den glatte ståldøra i det største av betongbyggene var det et skilt hvor det sto Maxfield marketenteri. På den andre bygningen, som hadde en rekke med smale vinduer øverst på veggene, sto det Vaskehus. Det sivet damp ut gjennom en ødelagt glassrute.

«Hva er et marketenteri?» hvisket jeg.

Jane stanset, bare et øyeblikk, og lot blikket pile fra dør til dør. «Det er et gammelt ord for kafeteria. Alt er gammelt her.»

Der jeg gikk bak henne, klarte jeg ikke å tenke på annet enn den kvelden, for bare noen uker siden, da den mørbankede og ødelagte androiden Jane hadde stavret seg bort fra meg og jeg hadde funnet ut av sannheten om henne.

Sannheten. Selve konseptet framsto som umulig nå.

Hva var sannheten, og hvordan skulle jeg noen gang finne ut av det? Jeg hadde trodd det var noe mellom oss to. Og så døde hun. Men hun var ikke død – hun hadde aldri vært til i det hele tatt. Jeg hadde vært venner med et dataprogram. Jeg hadde kysset en maskin.

Men nå var hun virkelig. Jeg skjønte det ikke, ikke i det hele tatt.

Døra til vaskehuset gikk opp, og to jenter viste seg. De bråstanset, og en av dem tok tak i dørkarmen for å støtte seg. Jeg kjente begge to: Shelly og Tapti. Tapti – som i likhet med meg var med i Variantene – hadde vist seg å være en robot kvelden før. Shelly var i Samfunnet, og jeg syntes jeg hadde sett henne kjempe på vår side i går kveld.

Jentene stirret på oss med åpen munn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

21

«Det er i orden,» sa gutten til dem med dempet stemme idet vi gikk forbi. «Ikke si noe. Vi tar et møte etter hvert.»

«Tapti var en av dem,» hvisket jeg til Jane så snart vi hadde kommet oss forbi vaskehuset. «Akkurat som …»

Jeg stotret litt.

«Akkurat som meg,» sa hun med blikket festet på veien.

Jeg nikket og følte meg ille til mote. «Men jeg tror ikke Shelly var det. Hun sloss ikke mot oss i går kveld.»

«De tok dem én av gangen.» Hun hørtes plaget ut.

«Etter hvert som de trengte dem.»

«Hva mener du?»

«Den Shellyen du kjente, var en robot. Hun hadde bare ikke sprukket ennå.»

Gutten sendte oss et irritert blikk. Vi snakket for høyt.

Jane stilte seg nærmere meg, og hun snakket så lavt at jeg bare så vidt kunne høre henne. «De fleste robotene sprakk ved gjerdet.» «’Sprakk’? Hva vil det si?»

«Det er når forbindelsen mellom oss og roboten blir brutt og noen andre tar kontrollen.»

Jeg nikket langsomt. Jeg hadde sett at det hadde skjedd – det tomme blikket Mason hadde hatt da han gikk løs på Becky, og Carrie da hun skjøt Oakland. Plutselig var de ikke seg selv lenger.

Jeg kjente Becky spenne musklene og slappe av igjen i armene mine. Det var ikke rare greiene, men jeg tok det som et godt tegn. Hun var ikke helt borte.

«Hvor er det vi skal?» spurte jeg. Veien hellet nedover og inn mellom noen trær som vokste i en tett rekke.

«Det er tryggere på den andre siden av elva,» sa hun.

«Og varmere.»

22

Jeg bøyde hodet helt inntil Beckys. «Vi er nesten framme,» hvisket jeg. «Du klarer deg.»

Hun svarte ikke.

Trærne skjulte en liten elv – den var grunn og rundt tre meter bred. Det var ingen bro der, bare et vadested, og vannet var ikke fullstendig tilfrosset.

Jane hoppet fra stein til stein som på refleks og kom seg lett over til den andre bredden. Siden jeg bar på Becky, tok jeg ikke sjansen på å prøve å balansere på de glatte steinene, men vasset heller gjennom det iskalde vannet. Det var bare noen centimeter dypt – akkurat nok til at det trakk inn i skoene mine – men det fikk det til å gå kuldegrøss opp beina på meg.

Jane stanset der trærne sluttet, og jeg tok henne igjen.

Flua og gutten var tjue meter foran oss, på vei videre opp traktorveien.

«Der er det,» sa hun. «Det var der alt sammen begynte.»

Tungpustet sto jeg og så på en stor bygning av adobe i lysningen. Den var bare én etasje høy, men antagelig godt over tretti meter bred på hver side – fra der jeg sto, så den ut til å være kvadratisk. I hvert av hjørnene var det et lavt tårn, og to av dem hadde forvitret og falt sammen. Det var bare én dør der, en diger port av jern og tre.

Ut over porten var det ikke andre åpninger i de tjukke, brune veggene enn noen knøttsmå vindusspalter som var plassert med tre–fire meters mellomrom. De kunne ikke ha vært mer enn ti–tolv centimeter brede. Det var ikke noe glass i vinduene, men opp gjennom midten av hvert av dem gikk det en jernstang.

Jeg hadde sett denne bygningen utallige ganger før – eller bygninger som var helt like – i alle westernfilmer med John Wayne.

23

«Maxfield festning,» sa Jane. «Her kan dere være trygge.»

Vi gikk over den snødekkede sletta og bort til døra, der Flua og gutten sto og ventet.

Etter som vi kom nærmere, så jeg tydelig at dette ikke var noen kopi av en gammel festning fra det ville vesten – denne bygningen var gammel på ordentlig. Mange steder hadde den glatte murpussen skallet av så den brune leirmuren innenfor hadde kommet til syne. Til og med den digre porten holdt på å falle fra hverandre, og det var helt tydelig at den var blitt reparert ganske nylig: En av de store hengslene var av skinnende blank messing og skilte seg ut fra alt det andre metallet, som var svart av elde, og opp langs den ene kanten av døra var det spikret fast en bjelke som holdt det halvråtne tømmeret sammen.

Rett over hodehøyde hang det en krans med forlengst døde blomster.

Dette stedet var overhodet ikke det jeg hadde håpet på. Det var ikke trygt; det var ikke innbydende.

Nesten med det samme skramlet det i døra. Den gled opp, og der sto en annen gutt – høy og mager, med svarte dreadlocks.

«Har du sjekket dem, Kråka?» spurte den nye gutten.

Han med det barberte hodet nikket. «Ja, de er greie.

Ta dem med til Kjelleren.»

Fyren med dreadlockene så på meg og smilte entusiastisk. «Hei, jeg heter Harvard. Trenger du litt hjelp?»

Jeg nikket utmattet, og han løftet Becky ut av armene mine. Jeg fulgte etter ham bortover en gangsti av grove planker.

Det var en stor, åpen borggård midt i festningen, hvor 24

det lå et teppe av urørt snø. Det så ut til at det var rom langs alle de fire veggene, som på et motell.

Jo lenger vi gikk, desto eldre virket festningen. Adobeveggene var forvitrede og fulle av skader, og treplankene vi gikk på, hadde sprukket opp; omtrent hver femte planke manglet helt. Harvard gikk av sted med nonchalant ekspertise, fram og tilbake, til høyre og venstre, og unngikk de svake plankene uten å ofre dem en tanke. Jeg fulgte i fotsporene hans, men allikevel kjente jeg hvordan treverket bøyde seg under meg.

Underveis til den andre siden av festningen så jeg ansikter som tittet ut gjennom åpninger i de hundre år gamle dørene. Jeg så etter flere kjente, som Flua og Jane, men fikk ikke sett ordentlig på noen av dem.

«Overvåker de dere?» spurte jeg.

Harvard ristet på hodet. «De prøvde før, men vi passer temmelig godt på. Vi har egne folk til å se etter kameraer. Dyrene i leiren er det ikke så mye å gjøre med – du vet om dem, eller?»

«Ja,» sa jeg, selv om vi først hadde funnet ut av det dagen før. «Vaskebjørner og rådyr og greier.»

«Nemlig,» sa Harvard. «Den gode nyheten er at vi klarer å holde dem ute av festningen. Hittil har vi aldri funnet en fugl med kamera.» Han stanset og nikket mot et rom. «Tar du døra?»

Becky så ut til å sove i armene hans, med fredfylt ansikt og munnen så vidt på gløtt. Jeg hørte at hun pustet hest da vi gikk inn i et stille, mørkt rom.

«Et øyeblikk,» sa en stemme, og jeg snudde meg og så Jane komme etter oss. Hun smilte keitet til meg før hun fortet seg forbi. Øynene slet med å tilpasse seg mørket da vi kom inn fra den hvite snøen – selv om det var tidlig om morgenen 25

– men snart tente Jane en lykt, og et varmt, gult lys fylte rommet.

Rommet var mindre enn internatrommene på skolen hadde vært. De eneste møblene var en seng – smal og lav, som en feltseng – og et lite bord og en stol av tre. I en pappeske i fotenden av senga lå det noen sammenbrettede klær, og i hjørnet, under den smale vindusspalten, var det stablet bokser med mat. Veggene var dekket av tegninger i alle størrelser, noen på papir, andre på store tøystykker. Noen av motivene var fra byen – festningen, fjøset, elva – mens andre var velkjente: skolen, kantina, muren og porten. Det var tre tegninger av Curtis, lederen for V-ene. Han var fortsatt på skolen, og jeg visste at han var et menneske.

Før jeg rakk å spørre om ham, kom Kråka og Flua inn og lukket døra etter seg.

«Det er en stor sjanse vi tar nå,» sa Kråka og kikket på meg i øyekroken idet han gikk forbi. Han skjøv senga bort i den andre enden av rommet og kløv opp i den.

«Det er ikke alle her i byen som får bo i festningen, men jeg har lyst til å holde øye med deg. Ingenting av det du hører eller ser, forlater dette rommet, ok?»

Jeg nikket. Selv her hadde de hemmeligheter. Det overrasket meg ikke.

Kråka løftet på et stort tøybilde – et veggteppe – og så så jeg at han dro et eller annet løs fra veggen.

«Det er ikke så mange gjemmesteder her,» sa Harvard og gliste mens han så på Kråka. «Men i fjor fant vi et. Adobeveggene er tjukke. De fleste av dem er på over tretti centimeter, og siden det er en stor peis på den andre siden av denne veggen, er det godt over en meter med massiv adobe her. Det tok flere måneder, men vi klarte å hule ut den øverste delen av veggen.»

26

Kråka dro løs et firkantet deksel og stakk det inn i hullet det hadde dekket til. Han kikket ned på meg. «Det er ikke ideelt. Hvis de ser under bildet, er det ikke vanskelig å oppdage.»

«Nydelig.» Jeg tvang fram en latter. «Frihetens regn.»

Han nikket. «Bortsett fra at dette ikke fører noe sted.»

Han vinket meg til seg. Han skulte fortsatt, men han var ikke like bister i øynene som før. «Du får klatre opp først, så kan vi løfte henne opp til deg.»

Hullet var såpass høyt oppe på veggen at jeg bare så vidt kunne kikke inn selv da jeg sto i senga. Med den ene foten på den vaklevorne sengeramma karet jeg meg opp i Kjelleren.

Det lignet mer på en hule enn et rom. Veggene var av naken adobe – ruglete, tørr leire – og de hadde lagt inn noen brukne treplanker til gulv. Det var smalt, under en meter, men nesten like langt som rommet nedenfor.

Taket var så lavt at jeg måtte krøke meg sammen for å få plass. I hver ende av rommet sivet det inn lys fra en liten spalte.

«Og dette kaller dere Kjelleren?» spurte jeg.

Jane ga meg en bunke med pledd, og Harvard svarte.

«Bare en liten vits. I tilfelle noen hører oss snakke om rommet. Da tror de vi har gravd en tunnel eller noe.»

Jeg snudde meg bort fra åpningen og la ett av pleddene – det tjukkeste jeg fant – på det grove plankegulvet.

Det hadde ikke vært meningen at noe av dette skulle skje. Det var ikke slik flukten vår skulle foregå. Vi burde ha vært opptatt med å løpe, ikke med å gjemme oss.

Harvard og Kråka sto begge i senga nå, mens Flua holdt veggteppet ut fra veggen. De løftet Becky opp til meg, og jeg dro henne varsomt inn. Jeg prøvde å unngå 27

at armen hennes slepte i gulvet, og å dra for mye i skulderen hennes, men det var krøkkete å få til. Hånden min gled på den våte genseren hennes, og selv om jeg fikk tak i henne igjen, fikk bevegelsen henne til å gispe og ynke seg.

Men nå var hun inne i Kjelleren. Jeg la hånden på pannen hennes, som var rød og varm. Håret hennes var vått av snø og svette, og jeg strøk det vekk fra ansiktet.

Jane klatret inn gjennom hullet med en glidelåspose med førstehjelpsutstyr i hånden.

Kråka kikket inn etter oss og snakket til Jane. «Vi stikker – vi må forsikre oss om at ingen så det som skjedde nå.»

Jane nikket, og Kråka gikk ned. Jeg hørte senga skrape mot gulvet da han skjøv den tilbake på plass. Flua lot bildet falle ned over inngangen igjen.

«Det er lufteluker i begge endene av rommet, og en i taket,» sa Jane. Hun var nesten helt skjult av mørket, men jeg klarte å skimte hva hun pekte på.

Jeg krabbet bort til enden av rommet og så at lysspalten var en løs planke. Jeg dro den bort, slik at det dannet seg et cirka tretti centimeter bredt og sju centimeter høyt hull. Herfra kunne jeg se den folketomme borggården og dørene og gangstien på den andre siden. Det sto to jenter der og snakket sammen. Jeg dro ikke kjensel på dem.

Jane krabbet bort til den andre spalten og fjernet planken der. Hun snakket igjen før jeg rakk å si noe, med lav og plaget stemme. «Jeg trodde dere døde i går kveld, begge to.»

Hun tok seg tilbake til Beckys bevisstløse kropp, men så på meg.

28

«Hvorfor det?»

Hun lo tvungent. «Vi ser en del av de tingene dobbene våre – dobbeltgjengerne – gjør.» Hun åpnet posen, dro ut et par blå engangshansker og begynte å løsne den mørke bandasjen Becky hadde rundt overarmen. «Det siste noen så til dere, var da Mason kom løpende bak dere, og så sprakk dobben hans. Vi trodde han drepte dere.»

«Hun falt ned på en tømmerstokk,» sa jeg, brått overmannet av utmattelse. «Det var en brukket grein – hun ble spiddet på den.»

«Snublet hun?» spurte Jane håpefullt.

Jeg ristet på hodet mens hendelsene ble avspilt i hodet på meg. «Mason slo til henne, og så falt hun.» Bare å si navnet hans gjorde vondt. Vi hadde vært venner, romkamerater. «Er han også her?»

Hun nikket. «Men du må forstå dette. Han er ikke den Mason du kjente.» Jane løftet bandasjen på armen til Becky for å se på flengen. «Han som … han som gjorde dette, det var ikke ham. Det var ikke den virkelige Mason. Da han gjorde dette, var det etter at han hadde sprukket.»

Hun pekte på en pappeske i hjørnet. «Jeg tror det er en lykt oppi der.»

Jeg lette gjennom det som så ut som en samling nødutstyr – fyrstikker, førstehjelpssaker, noen kjekspakker, en plastkanne med vann. Alt var fullt av støv og skitt.

Lykta så ut som en antikvitet – den var av glass og hadde tøyveke – men det var enkelt å finne ut hvordan den fungerte. Jeg dreide på håndtaket for å heve veken slik jeg hadde sett henne gjøre for noen minutter siden, og tente den med en fyrstikk. En skinnende gul flamme blafret til liv.

29

«Dere har ikke strøm?» spurte jeg idet jeg flyttet lykta bort til Jane.

«Ikke her,» sa hun fraværende, med blikket rettet mot bandasjen til Becky. «Men det er innlagt vann og lys i vaskehuset og marketenteriet.»

«Hvorfor er det sånn?»

Jane fjernet den siste tøyremsen fra armen til Becky og kikket opp på meg. «For at vi skal ha mer å jobbe med.

Ikke havne i trøbbel. Lediggang er roten, og så videre.»

I det kraftige lyset fra lykta så flengen større og dypere og mye voldsommere ut enn jeg husket. Greina hadde ikke bare gått rett inn, men hadde revet opp musklene i armen til Becky. Huden var oversmurt av størknet blod, men så snart bandasjen var borte, hadde det begynt å blø fra såret igjen – tjukt og mørkerødt.

Jeg kjente at det knøt seg i magen.

«Kommer hun til å klare seg?»

Jane bet seg i leppa og flyttet lykta nærmere.

Det ringte i en klokke et sted. Det hørtes ut som de gamle klokkene i domkirken hjemme.

Jane løftet hodet med et rykk og så meg vettskremt inn i øynene.

«Du må gjøre meg en tjeneste,» sa hun.

«Hva da?»

«Hvis jeg besvimer, må du dytte meg ut av hullet og lukke det igjen.»

Jeg holdt på å le, men skjønte at hun mente alvor.

«Hvorfor det?»

«Hvis du lover meg at du gjør det,» sa hun, «skal jeg bli her og rengjøre såret. Ellers blir jeg nødt til å gå.»

Jeg nikket, selv om jeg ikke skjønte hva det var som foregikk. Jane vendte straks oppmerksomheten tilbake mot Becky.

30

Jeg hadde lyst til å følge med, forsikre meg om at alt gikk som det skulle, men når jeg så på armen til Becky, ble jeg bare overmannet – av kvalme, av panikk, av skyldfølelse. Dette var ikke riktig. Det var ikke slik det skulle gå.

Jane jobbet fort der hun satt og vasket bort størknet blod, trefliser og jord. Becky rørte på seg – hun var bevisstløs, men hadde smerter. Jeg satt ved føttene hennes; Kjelleren var for smal til at jeg kunne sitte oppe ved hodet mens Jane satt ved siden av henne. Det beste jeg kunne få til, var å lene meg fram og holde henne i den friske hånden mens Jane jobbet med den andre armen.

Jane stanset opp og så på fingrene jeg hadde flettet inn i Beckys, før hun rettet oppmerksomheten mot såret igjen.

«Du blir nødt til å legge på ny bandasje,» sa hun mens hun fortsatte å skrubbe. Hun brukte en tannbørste som hun hadde dynket i legesprit. «Det blør masse, men jeg tror kanskje det er et godt tegn.»

«Hva med koldbrann?»

«Vet ikke.»

«Har det gått betennelse i det?»

«Vet ikke,» sa hun igjen, irritert. «Jeg er ikke lege.»

Hun la fra seg tannbørsten og tok opp en liten, sølvfarget pakke.

«Hva er det der?»

Jane rev av toppen og drysset et hvitt pulver rett på det åpne såret. «Vi får det sammen med forsyningene de sender oss. Det er bra greier. Forbløffende bra greier.»

Hun la en liten bit med noe som så ut som aluminiumsfolie, over såret, og så åpnet hun en pakke med gasbind. Hun kikket opp på meg. «Hjelper du meg litt?»

Jeg nikket og slapp hånden til Becky.

31

«Det ligger hansker inni der,» sa hun og pekte på posen.

Stoffet over åpningen rørte seg, og noen stakk hodet inn. Carrie.

Jeg stivnet til. Sist jeg hadde sett Carrie, hadde hun vendt seg mot oss, tatt pistolen fra Curtis og skutt Oakland i brystet. Jeg husket tegningene på veggene i rommet under oss. Tre stykker av Curtis. Det måtte være Carries rom.

Denne Carrien var et menneske. Hun på skolen hadde vært en robot. Jeg ble ikke noe roligere til sinns av den grunn.

Hun så ikke på meg. Hun snakket lavt og sjenert.

«Kråka ringte i klokka.»

«Jeg hørte det,» sa Jane. «Det går bra.»

Carrie nikket morskt før hun lot stoffet falle ned på plass igjen.

Jeg tok på meg engangshanskene. «Hva er det som skjer?»

Jane løftet ikke blikket. Hun flyttet armen til Becky bort fra kroppen. «Kan du holde den slik?»

Det virket så utilstrekkelig – ingen sting, ingen operasjon – men mens jeg holdt armen til Becky, la Jane en tykk pute med gasbind på såret før hun varsomt begynte å surre fast den myke, hvite bandasjen.

Jane gjorde et opphold og så på meg med oppsperrede øyne.

«Du –» Hun falt sammen, og hele kroppen ramlet forover. Det kom overraskende på meg, og jeg slapp armen til Becky for å ta imot Jane. Becky rykket til av smerte.

«Carrie,» ropte jeg, men så tok jeg meg i det, redd for at jeg hadde lagd for mye lyd. Jeg la Jane på siden – hun 32

hadde fortsatt øynene vidåpne – og kikket ut gjennom hullet og ned i rommet.

Carrie lå på magen på gulvet ved døra.

Jeg bannet lavt, og angsten begynte å pumpe gjennom årene. Hva var det som foregikk? Kanskje de var roboter, alle sammen, og kunne skrus av med en bryter. Det var bare så vidt jeg orket å se på Jane; den livløse kroppen med det døde blikket var noe jeg hadde sett før, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å få se igjen.

Men jeg husket hva hun hadde sagt. Det virket helt idiotisk, men jeg hadde ikke tenkt å ta noen sjanser. Jeg løftet henne opp i sittende stilling og skjøv føttene hennes ut gjennom hullet. Det var skrekkelig klønete – jeg måtte sette meg over skrevs på Becky for å komme til – men sakte fikk jeg skubbet Jane ut, med føttene først.

Jeg forsøkte å holde henne under armene og senke henne ned i rommet, men hun var helt slapp, og jeg skalv i armene av utmattelse etter å ha båret Becky og på grunn av såret jeg hadde i underarmen.

Det lød motordur utenfor – det hørtes ut som noe større enn en vanlig bil eller en varebil. Lyden kom nærmere.

Jeg tok tak rundt håndleddene hennes og dyttet henne forsiktig ut med foten. Da hun omsider kom over kanten på hullet og falt ned, rykket hun til så jeg mistet taket om det ene håndleddet hennes. Hun falt ned på gulvet mens jeg holdt henne i én arm, og jeg skjønte straks at jeg hadde skadet henne i skulderen. Men hun ga ikke fra seg så mye som et knyst, og hun rørte seg ikke. Hun lå i en haug på gulvet under meg.

Motoren lød høyere der ute, og den gikk på tomgang.

Den måtte stå foran festningen.

Jeg tok tredekselet til åpningen og satte det på plass.

33

Hvis noen flyttet på bildet – hvis de lurte på hvorfor Jane lå der hun lå, og kikket opp på veggen over henne – lå vi tynt an.

Jeg slukket lykta.