For enhver pris

For enhver pris

David Baldacci

For enhver pris Oversatt av Truls Holst Kopperud

David Baldacci Originalens tittel: True Blue Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2009 by Columbus Rose Ltd. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-35355-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Scott og Natasha samt Veronica og Mike, familiemedlemmer og fire av de stiligste folkene jeg vet om

KAPITTEL 001

Jamie Meldon gnidde seg energisk i øynene, men da han så bort på dataskjermen igjen, var det fortsatt like ille. Han kikket på klokken: nesten to om natten. Han var ferdig.

I en alder av femti år orket han ikke lenger å jobbe til sent på natt. Han slengte på seg jakken og strøk det stadig tynnere håret tilbake fra pannen.

Mens han lukket dokumentmappen, tenkte han på stemmen som hadde dukket frem fra fortiden. Han burde ikke ha gjort det, men han hadde ringt, og de hadde snakket sammen. Deretter hadde de møttes. Han ønsket ikke at den delen av livet skulle trekkes frem igjen. Men noe var han nødt til å gjøre. Han hadde vært privatpraktiserende i femten år, men nå representerte han Onkel Sam. Han ville sove på det. Det hjalp bestandig.

For ti år siden hadde han vært en høyt profilert og høyt gasjert strafferettsadvokat i New York, som i juridisk forstand hadde gått arm i arm med noen av de sleipeste fra Manhattans underverden. Det hadde vært et stimulerende stadium av karrieren, men representerte også hans eget lavmål. Han hadde mistet kontrollen over livet, vært utro mot sin kone og blitt stadig mer avskyelig i egne øyne.

Da hans kone var blitt fortalt at hun kanskje hadde seks måneder igjen å leve, hadde noe endelig gått opp for Meldon. Han blåste nytt liv i ekteskapet og hjalp sin kone med å omgå dødsdommen. Han flyttet sørover med familien, og de siste ti årene hadde han istedenfor å forsvare de kriminelle, satt dem bak lås og slå. Alt ved det føltes riktig, selv 7

om hans finansielle omstendigheter på langt nær var like rosenrøde.

Han forlot bygningen og satte kursen hjemover. Selv klokken to om natten var det fullt liv i nasjonens hovedstad, men straks han fjernet seg fra hovedveien og svingte inn på de stille småveiene i retning av der han bodde, ble det stille, og selv ble han mer søvnig. Blålysene som plutselig kom til syne i bakspeilet, fikk ham til å ta seg sammen.

De befant seg på en rett strekning ikke mer enn en snau mil fra huset hans, men på et sted der veien var kantet av trær på begge sider. Han svingte ut i veikanten og ventet, følte med hånden over lommeboken der de offisielle tjenestebevisene befant seg, og bekymret seg over at han kanskje hadde duppet av eller kjørt litt underlig fordi han var så trett.

Han så mennene komme gående mot bilen. Ikke uniformer, men dresser, mørke, som fikk de stivede hvite skjortene til å skinne i lyset fra den nesten fulle månen. Begge var rundt én meter og åtti høye, med atletisk kroppsbygning, glattbarberte, kort hår så vidt han kunne se i lyset fra månen. Med høyre hånd grep han om mobiltelefonen, tastet inn nødsentralens nummer 911 og holdt tommelen klar over sendetasten. Han rullet ned vinduet og skulle til å holde frem tjenestebeviset, da en av mennene kom ham i forkjøpet.

«FBI, Mr. Meldon. Jeg er agent Hope, dette er min makker, agent Reiger.»

Meldon stirret på legitimasjonskortet og så deretter det velkjente FBI-skiltet dukke frem i skinnfutteralet da mannen slo det til side. «Jeg forstår ikke. Hva dreier dette seg om, agent Hope?»

«E-poster og telefonsamtaler, sir.»

«Med hvem?»

«Jeg tror du må bli med oss.»

«Hva? Hvor da?»

«AKW.» «Avdelingskontoret i Washington? Hvorfor det?»

8

«Det gjelder noen spørsmål.»

«Spørsmål? Om hva da?»

«Vi fikk bare i ordre å hente deg, Mr. Meldon. Assisterende direktør venter på å få snakke med deg.»

«Kan det ikke vente til i morgen? Jeg er aktor ved statsadvokatens kontor.»

Hope virket litt oppgitt. «Vi er fullt på det rene med din bakgrunn. Vi er tross alt FBI.» «Naturligvis, men jeg –» «Du kan ringe assisterende direktør hvis du vil, men vi fikk ordre om å hente deg inn så snart som mulig.»

Meldon sukket. «Det er greit. Kan jeg følge etter dere i min egen bil?»

«Gjerne, men makkeren min må kjøre med deg.»

«Hvorfor det?» «Å la en godt trent FBI-agent få sitte på er aldri dumt, Mr. Meldon.»

«Ja vel.» Meldon slapp telefonen tilbake i lommen og låste opp døren på passasjersiden. Agent Reiger satte seg inn ved siden av ham, mens Hope gikk tilbake til sin egen bil. Meldon svingte ut på veien bak den andre bilen, og så begynte turen tilbake til Washington.

«Jeg skulle ønske dere hadde oppsøkt meg på kontoret.

Jeg kom akkurat fra byen nå.»

Reiger holdt blikket festet på den andre bilen. «Tør jeg spørre hvorfor du er ute så sent, sir?»

«Som jeg sa, satt jeg på kontoret og arbeidet.»

«Så sent en søndag kveld?»

«Det er ingen åtte til fire-jobb. Makkeren din nevnte telefonsamtaler og e-poster. Mente han mine utgående eller dem jeg har mottatt?»

«Kanskje ingen av delene.»

«Hva for noe?» glefset Weldon.

«Byråets etterretningsavdeling fanger hele tiden opp sladder og preik fra drittsekkenes univers. Det kan tenkes at noen du en gang har ført tiltale mot, er ute etter hevn.

Og vi forstår det slik at da du ga opp privatpraksisen i New 9

York, skjedde det ikke uten en viss form for mishagsytringer fra deler av – la oss si klientellet. Det kan komme fra den sektoren der.»

«Men det er ti år siden nå.»

«Mafiaen har god hukommelse.»

Meldon virket plutselig engstelig. «Jeg vil ha beskyttelse for familien hvis det er en eller annen idiot der ute som har meg på kornet.»

«En av byråets biler med to agenter i står allerede parkert utenfor huset ditt.»

De krysset Potomac-elven og var med ett inne i D.C., og noen minutter senere nærmet de seg FBIs avdelingskontor i Washington. Bilen som kjørte først, svingte brått til venstre inn i en bakgate. Meldon fulgte etter.

«Hvorfor tar vi denne veien?»

«De har nettopp åpnet en ny garasje for oss med direkte underjordisk tilgang til kontorene. Det går raskere, og lokalitetene holdes under oppsikt på døgnbasis hele uken.

Nå for tiden er det ingen gitt å vite hvem som følger med.

Det kan være al-Qaida eller den neste Timothy McVeigh.»

Meldon kikket nervøst på ham. «Jeg skjønner.»

Det var de siste to ordene Jamie Meldon noensinne kom til å si.

Det kraftige elektrosjokket lammet ham i det samme som en stor fot tråkket hardt på bilens bremsepedal.

Hadde Meldon vært i stand til å snu på hodet, ville han sett at Reiger hadde hansker på. Nå var hanskene klemt rundt en liten, sort boks det stakk to tagger ut av. Reiger hoppet ut av bilen idet Meldon veltet over på siden med kraftige rykninger i kroppen.

Den andre bilen hadde stanset et stykke lenger fremme, og Hope kom løpende tilbake til bil nummer to. Sammen slepte de Meldon ut og holdt ham oppe med ansiktet vendt mot en stor søppelcontainer. Reiger dro frem en pistol med lyddemper montert på løpet. Han tok et skritt frem, satte løpet mot Meldons bakhode og skjøt ett skudd, som gjorde slutt på mannens liv.

10

Sammen slengte de liket opp i søppelcontaineren. Reiger tok plass i den døde advokatens bil. Han fulgte etter makkerens bil ut av bakgaten, svingte til venstre og satte deretter kursen nordover mens liket av Meldon la seg til rette på bunnen av søppelcontaineren.

Reiger trykket på en hurtigtast på mobiltelefonen. Samtalen ble koblet inn etter ett ringesignal. Reiger sa: «Fullført.» Så brøt han samtalen og smøg telefonen tilbake i lommen.

Mannen i den andre enden gjorde det samme.

Jarvis Burns kjempet med den tunge kofferten som presset mot det vonde benet, mens han strevde med å ta igjen resten av gruppen som var på vei over flyplassen, opp trinnene av metall og inn i flyet som ventet.

En annen mann med hvitt hår og kraftig markerte ansiktstrekk snudde seg og betraktet ham. Det var Sam Donnelly, direktøren for Den nasjonale etterretningstjenesten, en tittel som de facto gjorde ham til Amerikas høyest rangerte spion.

«Alt i orden, Jarv?»

«Alt er perfekt, direktør,» svarte Burns.

Ti minutter senere tok Air Force One av i den klare natteluften og satte kursen tilbake til Andrews Air Force Base i Maryland.

KAPITTEL 002

«Åtteogseksti … niogseksti … sytti.»

Brystet til Mace Perry rørte ved gulvet før hun presset seg opp i den siste armhevningen. Begge de spente tricepsmusklene skalv under anstrengelsen. Hun strakte seg, sugde grådig i seg luft og kjente svetten strømme nedover pannen idet hun veltet seg rundt og gikk løs på magetreningen. Hundre situps. To hundre. Hun gikk surr i tellingen.

Deretter var det benløft. De markerte magemusklene hylte til henne etter fem minutter, likevel fortsatte hun, presset seg gjennom smerten.

Kroppsheving var neste. Hun hadde klart syv da hun kom hit første gang. Nå løftet hun haken over bommen treogtyve ganger, og musklene i skuldre og armer avtegnet seg som slanke rep under huden. Med et siste endorfinladet brøl slapp Mace seg ned og begynte å løpe runder i det store rommet, én, to, ti ganger, tyve ganger. For hver runde økte kvinnen farten helt til shortsen og den ermeløse toppen var gjennomvåte. Det føltes bra, men det var likevel for jævlig, for det var fremdeles gitter utenfor vinduene. Dem kunne hun ikke løpe fra, i hvert fall ikke før om tre dager.

Hun fisket til seg en gammel basketball, spratt den mellom bena et par ganger før hun løp bort til kurvstativet, som besto av en ring uten nett montert på en tilfeldig finerplate som var skrudd fast i veggen. Hun skåret på det første skuddet, fra nært hold, forflyttet seg fem meter til venstre, snudde seg, og skåret på en poleball. Hun småløp tilfeldig 12

rundt på gulvet og skåret på et tredje skudd, og deretter et fjerde. I tyve minutter skåret hun gang på gang med ulike skudd, konsentrerte seg om teknikken, mens hun forsøkte å glemme hvor hun for tiden befant seg. Hun innbilte seg til og med brølet fra fullsatte tribuner da Mace Perry skåret og vant med det siste skuddet, akkurat som hun hadde gjort i delstatsskolemesterskapet det siste året på high school.

Senere var det en dyp stemme som brølte: «Tar du sikte på OL, Perry?»

«Tar sikte på et eller annet,» sa Mace idet hun slengte ballen fra seg og stirret på den store, uniformerte kvinnen som sto og så på henne med batong i hånden. «Kanskje å bevare vettet.»

«Kanskje du kan prøve å flytte ræva di tilbake til cellen?

Fritimen er over.»

«Ja vel,» sa Mace automatisk. «Går med en gang.»

«Middels sikring betyr ikke full frihet. Oppfatter du hva jeg sier?»

«Oppfattet,» sa Mace.

«Du har ikke lenge igjen her, men du er stadig mitt ansvar. Oppfattet?»

«Oppfattet!» Mace jogget bortover gangen, som var kantet på begge sider av gråmalte betongblokker, bare i tilfelle de som oppholdt seg her, ikke var tilstrekkelig deprimerte. Korridoren endte i en kraftig dør av metall med et kvadratisk hull i overkant som tjente som kikkhull. Vakten på den andre siden trykket på en knapp på et kontrollpanel, og stengselet av stål gled til side. Mace krysset terskelen. Gassbetongblokker, stålrør, låste dører med små vinduer som det kikket sinte ansikter ut gjennom. Trykk på knapper for å gå ut, trykk på knapper for å komme inn.

Velkommen til innesperring for henne og de andre tre millioner amerikanerne som nøt luksuriøse opphold på statens regning med tre kvadratmeter privatliv. Alt som trengtes for å få det, var å bryte loven.

Da hun så hvem som var vakt, mumlet hun bare ett ord: «Faen.»

13

Han var en eldre fyr, i femtiårene, med blek og sykelig hud, ølvom, uten hår, dårlige knær og røykerens ødelagte lunger. Han hadde åpenbart byttet post med den andre vakten som satt her da Mace ble sluppet ut for å trene, og Mace visste hvorfor. Fyren hadde utviklet en interesse for henne, og hun brukte mye tid på å omgå ham. Han hadde grepet fatt i henne et par ganger, og ikke ett av de møtene hadde vært hyggelige.

«Du har fire minutter å dusje på før det er mat, Perry!» glefset han. Han flyttet seg samtidig ut i den smale gangen hun måtte passere.

«Har vært kjappere enn det,» sa hun idet hun prøvde, men mislyktes i å smette forbi ham. Han snurret henne rundt og lente seg med full tyngde mot henne, mens Mace prøvde å beskytte seg med begge håndflatene presset mot veggen. Han dyttet sin digre støvel i størrelse femogførti inn under hælen på Maces tynne såler i størrelse femogtredve, og nå sto Mace på tærne med hodet bøyd skarpt bakover. Hun følte berøringen og deretter at han grep henne i baken og trakk henne baklengs mot seg. Han hadde klart å manøvrere dem begge inn i feltet som ikke var synlig for overvåkingskameraet.

«Tid for ransaking,» sa han. «Er det ikke dere damer som stikker unna dop alle steder?»

«Gjør vi det?»

«Jeg vet hva du driver med.»

«Som du selv sa, har jeg bare fire minutter.»

«Jeg hater folk som deg,» pustet han inn i øret hennes.

Røyk og tyggegummi er litt av en kombinasjon. Han strøk en hånd tvers over brystet hennes og klemte hardt nok til at hun fikk tårer i øynene.

«Jeg hater folk som deg,» mumlet han igjen.

«Ja, det kan jeg merke,» sa hun.

«Hold kjeft!»

En av fingrene hans følte opp og ned gjennom shortsen langs sprekken mellom rumpeballene.

«Jeg sverger på at det ikke er noe våpen der.»

14

«Hold kjeft, sa jeg!»

«Jeg vil bare gå og dusje.» Nå mer enn noen gang.

«Det kan jeg tenke meg,» mumlet han med grov stemme.

«Det kan jeg vel tenke meg.»

Med den ene hånden på hennes høyre hofte og den andre med et fast grep i baken dyttet han støvlene enda lenger inn under skosålene hennes. Nå var det som om hun sto og vaklet på ti centimeter høye stiletthæler. Hva skulle hun ikke gitt for en stilett nå, om enn ikke av skotypen.

Hun lukket øynene og forsøkte å tenke på alt annet enn det han gjorde med henne. Han hadde relativt enkle gleder, likte å klå eller gni en stiv pikk mot en jente når han fikk sjansen. I verden utenfor ville en oppførsel som dette gitt ham minimum tyve år på den andre siden av dette gitteret. Men her inne var det hans ord mot hennes, og ingen ville trodd henne uten bevis i form av DNA. Det var derfor Ølfeiten bare simulerte gjennom klærne. Satte hun en neve i svinet, ville hun bare fått enda et år.

Da han var ferdig, sa han: «Du tror du er noe, ikke sant?

Du er innsatt nummer 245, det er det du er. Celleblokk B. Det er det du er. Ikke noe mer.»

«Det er det jeg er,» sa Mace mens hun rettet på klærne og ba bønner om at Ølfeiten måtte få en tidlig diagnose på lungekreft. Det hun egentlig ønsket, var å ta et våpen og klistre hjernen hans – hvis han mot formodning hadde noen – utover de grå veggene.

I dusjen skrubbet hun seg energisk og skylte fort av seg; det var noe man bare gjorde her inne. Hun hadde fått føle hvordan reglene var, etter bare to dager. Hun hadde skamfert kvinnen i ansiktet. Det faktum at hun hverken var blitt straffet med enecelle eller hadde fått tid lagt til straffen, gjorde ikke de øvrige innsatte mer velvillig innstilt til henne. De hadde bare stemplet henne som privilegert, og verre enn det kunne det nesten ikke bli på et sted der den man delte celle med, bestemte hvilke rettigheter man hadde og ikke hadde. Nesten to år senere sto hun fremdeles oppreist, men hun var ikke helt sikker på hvordan.

15

Hun skyndte seg videre, hvert minutt var verdifullt, og hun telte tiden ned til frihetens øyeblikk med både forventning og engstelse, for på denne siden av murene var man aldri garantert annet enn elendighet.

KAPITTEL 003

Få minutter senere var en Mace med vått hår på plass i matkøen og mottok porsjonen av fundamental føde som var så ille tilberedt og full av fett at den overalt ellers – kanskje med unntak av high school-kantinene og på flyselskapenes kvegklasse – ville blitt ansett for uspiselig. Hun svelget nok av svineriet til å unngå å besvime av sult og reiste seg fra stolen for å kaste restene. Da hun passerte et av bordene, skjøt det frem en legg; hun snublet i den, serveringsbrettet fløy av sted, og guffa på tallerkenen ga gulvet en koselig brungrønn farge. Vaktene stivnet overalt langs skillelinjene. Den innsatte som hadde spent ben, en fange ved navn Juanita, kikket ned på Mace, som langsomt kom seg på bena.

«Du er et klønete ludder,» sa Juanita. Hun så utover hoffet som satt i sirkel rundt den bidronningen Juanita hadde utviklet seg til å bli bak murene. «Er ikke hun et klønete ludder?»

Alle hoffdamene var skjønt enige i at Mace var det mest klønete ludderet som noen gang var født.

Juanita veide noe i retning av ett hundre og tyve kilo.

De var fordelt på et bredt, én meter og åtti høyt rammeverk med hofter av samme størrelse og fasong som skvettlappene på et 18-hjuls vogntog. Mace var én meter og sytti og cirka toogfemti kilo tung. Huden til Juanita var myk og svampete, Mace var like hard i kroppen som ståldørene som holdt alle de slemme jentene samlet her inne. Men Juanita kunne likevel bli for sterk. Hun hadde havnet her etter 17

å ha fått strafferabatt i forbindelse med et forsettlig drap der hun hadde tatt i bruk verktøy som en dekkspak, en engangslighter og massevis av penselvask.

Det ble sagt at hun likte seg bedre innenfor enn hun noensinne hadde gjort i realitetenes verden utenfor. Her inne var Juanita bidronningen. Utenfor var hun en av utallige feite berter uten utdannelse, en som noen kunne banke helseløs, bruke til innførsel av dop eller våpen eller få unger med før mannen gikk fra henne. Utenfor hadde Mace kjent til utallige Juanitaer. Hun hadde vært fortapt fra det øyeblikket hun ble født.

Det kunne være forklaringen på hvorfor Juanita hadde gjort så mange tåpelige ting bak murene, inkludert to grove overfall og tyveri av våpen og stoff, at hun hadde fått forlenget den opprinnelige straffeutmålingen med ytterligere tolv år. Det hadde ført til at kvinnemennesket måtte oppholde seg her helt til de en vakker dag slepte ut kadaveret hennes og dumpet det på en eller annen gravlund for fattigfolk. Fettet og benmassen hennes ville snart gjødsle jorden, og ingen ville hverken bry seg med det eller huske hvem hun hadde vært.

Det hadde imidlertid som resultat at kvinnen ikke hadde noe å tape, og nettopp det gjorde henne så farlig fordi det fikk alle normale oppfatninger av hva man kunne og ikke kunne gjøre, til å fordufte fra hjernebarken. Den ene omstendigheten gjorde sørpe til stål. Uansett hvor mange støttespillere Mace kunne mønstre, kunne hun aldri overgå Juanita. Mace kunne fremdeles føle engasjement, fortsatt føle anger. Juanita følte hverken det ene eller det andre, om hun noensinne hadde gjort det.

Mace holdt gaffelen klar. Blikket hennes streifet et kort sekund hånden til Juanita, som lå flatt på bordet. Oransje neglelakk sto godt til huden som ble overskygget av en tatovering av noe som så ut til å være en edderkopp. Hånden var det åpenbare målet.

Ikke i kveld. Jeg har allerede svingt meg med Ølfeiten.

Jeg danser ikke med deg også i kveld.

18

Mace fortsatte å gå og lot brettet og bestikket skli ned i dunken for brukte ting.

Først like før hun forlot salen, kastet hun et blikk på Juanita og måtte fastslå at kvinnen fremdeles holdt øye med henne. Uten å slippe Mace med blikket hvisket Juanita et eller annet til en av hoffdamene, en spinkel, liljehvit skapning ved navn Rose. Rose befant seg her fordi hun nesten hadde kappet hodet av ektemannens sexy leketøy på toalettet i en bar ved hjelp av sløyekniven fyren brukte når han var på fisketur. Mace hadde hørt at ektemannen ikke hadde vært til stede under rettssaken mot Rose, men bare fordi han var så opprørt over at Rose hadde ødelagt hans beste knivsegg. Historien egnet seg definitivt bedre hos Jerry Springer enn i sofaen til Oprah.

Mace så hvordan Rose nikket og flirte og viste de nitten tennene hun fortsatt hadde intakt i den gapende munnen.

Det var vanskelig å tenke seg at hun kanskje en gang hadde vært en liten jente som likte å kle seg ut, satt på fanget til faren, strevde med løkkeskrift, heiet under en fotballkamp på high school, drømte om noe annet enn hundre og åtti måneder i buret som annenfiolinist til en utflytende bidronning med de samme mentale evnene som oppskåret loff.

Rose hadde besøkt Mace den andre dagen hun var her, og sagt til henne at Juanita var messias, og at det messias ville ha, det fikk hun. Når celledøren åpnet seg og messias kom til syne, ville hun sette pris på det. Slik var reglene. Det var bare slik det var i Juanitas rike. Mace hadde avslått Juanitas tilbud flere ganger. Og før ting virkelig hadde kommet ut av kontroll, hadde Juanita plutselig gitt seg. Mace trodde hun kjente årsaken, men hun var ikke sikker. Uansett hadde det ført til to års daglig kamp på liv og død som hadde krevd bruk av vett, gatetriks og nylig gjenoppstått muskelkraft.

Mace ruslet bort til celleblokk B, og dørene slo igjen bak dem alle nøyaktig klokken nitten. For en interessant og spennende søndag kveld. Hun satte seg på jernsengen, der det lå en madrass som var så tynn at Mace nesten kunne 19

se gjennom den. I løpet av de to årene hun hadde sovet på den, hadde kroppen merket seg hver minste bulk og bøying i det gamle metallet. Hun hadde tre dager til før alt var over. Nå ja, egentlig to, hvis hun overlevde natten.

Juanita visste når Mace slapp ut. Det var derfor hun hadde spent ben, hadde forsøkt å få henne til å tenne. Hun ville ikke at Mace skulle dra. Derfor satt Mace sammenkrøpet og presset seg inn i cellehjørnet. Nevene var knyttet, og i hver av dem befant det seg noe skarpt og skinnende som hun holdt skjult et sted ikke engang vaktene klarte å finne. Mørket som kom, fortettet seg frem imot det tidspunktet på natten da ingen trodde at noe godt ville skje uansett på grunn av all ondskapen som dukket opp og skremte det gode bort. Deretter ventet hun enda litt til.

For hun visste at på et eller annet tidspunkt ville celledøren åpne seg, mens vaktene på nattskiftet så en annen vei for å imøtekomme behovet for sex eller stoff eller begge deler.

Og messias ville åpenbare seg og ha en eneste tanke i hodet: at Mace aldri noensinne igjen skulle oppleve dagslyset og friheten. I to år hadde hun mobilisert kraft til dette øyeblikket. Kroppen var i beredskap, og hun ventet spent mens adrenalinet fosset for hvert åndedrag hun tok.

Tre minutter senere gled celledøren opp, og der sto hun.

Bortsett fra at det ikke var Juanita.

Denne gjesten var også høy, over én meter og åtti inkludert de drøyt centimetertykke sålene på de blankpolerte støvlene hun hadde på seg. Uniformen lignet slett ikke på vaktenes. Hun fylte den bra, stoffet var tettsittende og fullstendig flekkfritt. Håret var blondt og duftet godt på en måte som hår her inne aldri ville komme til å dufte.

Den besøkende tok et skritt frem, og selv om det var mørkt, kom det tilstrekkelig lys et eller annet sted der utefra til at Mace kunne se de fire stjernene på skuldrene.

Det var mange stillingsnivåer i Metropolitan Police i Washington, D.C., men de fire stjernene representerte det høyeste av dem alle.

20

Mace så opp, stadig med knyttede never, idet kvinnen så ned på henne.

«Hei, søster,» sa politimesteren i D.C. «Hva sier du til at vi får deg ut herfra i en helsikes fart?»

KAPITTEL 004

Roy Kingman driblet først, før han slo en sprettpasning mellom motspillerens ben og inn i tresekundersområdet, der en kjempe ved navn Joachim med rakettspenst i leggene avgjorde saken med et hopp som førte toppen av hodet nesten over kanten av kurven.

«Da blir det enogtyve, og jeg er ferdig,» sa Roy mens svetten silte nedover ansiktet.

De ti unge karene samlet sammen utstyret og ruslet ut for å dusje. Klokken var halv syv om morgenen, og Roy hadde allerede lagt bak seg tre kamper med fem på hvert lag i treningshallen som sportsklubben hans disponerte et sted nordvest i D.C. Det var åtte år siden han hadde begynt å spille for Cavaliers ved University of Virginia som lagets ledende point guard. Selv om han var «bare» én meter og femogåtti og manglet rakettspenst i leggene, hadde Roy likevel ført laget frem til mesterskapstittel i deres avdeling i løpet av sitt siste år på college, som et resultat av enorm innsats, godt blikk for spillet, fine basiskunnskaper og litt flaks. Akkurat den flaksen hadde tatt slutt i den første runden i sluttspillet, da de hadde gått hodestups inn i forsvarsmuren til Kansas.

Point guarden til Jayhawks hadde hatt kattens hurtighet og en lammende smidighet og hadde ikke hatt noen problemer med å dunke selv om han bare var én åtti høy. Han dundret inn tolv trepoengere, for det meste med hendene til Roy oppe i ansiktet, noterte seg for ti hjelpepasninger og gjorde livet så surt for Cavaliers’ vanligvis stødige point man 22

at det ble flere returkast enn skårede poeng. Det var ikke nettopp slik Roy hadde ønsket å huske den fire år lange karrieren med collegeidrett. Men nå var det selvsagt ikke mulig å huske den på noen annen måte.

Han dusjet, iførte seg en hvit poloskjorte, grå bukser og en blå sportsjakke, det vanlige jobbantrekket, slengte bagen inn i bagasjerommet på den sølvgrå Audien og dro av sted på jobb. Klokken var fremdeles bare litt over syv, men jobben hans krevde en lang og uavkortet arbeidsdag.

Halv åtte svingte han inn i garasjen under kontorbygningen nede ved vannkanten i Georgetown, nappet til seg dokumentmappen fra forsetet, låste Audien, som kvitterte med to korte bjeff, og tok garasjeheisen opp til vestibylen. Han sa hei til Ned, den noenogtredve år gamle kraftige vakten, som nettopp hadde stappet en frokostburger i gapet og satt og bladde avslappet i siste utgave av Muskelbyggeren. Roy visste at hvis Ned hadde måttet komme seg opp fra stolen i en fart og løpe med en viss fart etter en skurk, ville han ikke bare aldri ha tatt ham igjen. Noen hadde også måttet forsøke å gjenopplive Ned med munn til munn-metoden.

Bare så lenge det ikke er meg.

Han tok plass i kontorheisen og trykket på knappen til sjette etasje etter først å ha trukket nøkkelkortet gjennom spalten. Før minuttet var gått, var han fremme i kontorsuiten. Fordi Shilling & Murdoch ikke åpnet før åtte tredve, måtte han også bruke nøkkelkortet for å åpne glassdørene inn til advokatfirmaets kontorer.

Shilling & Murdoch hadde åtteogførti advokater i D.C., tyve i London og to ved Dubai-kontoret. Roy hadde besøkt samtlige tre kontorer. Han hadde reist til Midtøsten om bord i flyet til en eller annen sjeik som hadde gjort forretninger med en av Shillings klienter. Det hadde vist seg å være en Airbus A-380, verdens største passasjerfly med kapasitet til å frakte omkring seks hundre personer på vanlig måte eller tyve ekstremt heldige passasjerer i den ypperste luksus. Roys suite hadde vært utstyrt med seng, sofa, skri23

vebord, datamaskin, to hundre tv-kanaler, et uendelig antall filmer å velge mellom samt en minibar. Det hørte også med en personlig assistent, i hans tilfelle en ung jordansk kvinne så fysisk fullkommen at Roy brukte store deler av tiden om bord på å trykke på betjeningsknappen slik at han kunne få se på henne.

Han vandret bortover korridoren i retning av kontoret.

Advokatfirmaets lokaler var hyggelige, men langt fra prangende, og fortonte seg som rene slummen sammenlignet med omgivelsene i Airbusen. Alt Roy trengte, var et skrivebord, en stol, en pc og en telefon. Den eneste oppgraderingen på hans kontor var en basketballkurv på baksiden av døren, som han pleide å kaste en liten ball i mens han skravlet i telefonen eller satt og tenkte.

I bytte for ti- eller ellevetimers arbeidsdager og en helg i ny og ne ble han betalt 220 000 dollar i året i grunnlønn med en forventet bonus, henholdsvis overskuddsdeling, på ytterligere 60 000, pluss en gullkantet helseforsikring og en måneds ferie med lønn, da det bare var å boltre seg av hjertens lyst. Lønnen økte med rundt ti prosent årlig, så over neste tolvmånedersperiode ville han skvette opp i tre hundre store. Ikke verst for en tidligere basketballspiller som ble ferdig med jusstudiet for bare fem år siden og ikke hadde vært i firmaet lenger enn i fireogtyve måneder.

Han drev med avtalerett nå, og satte aldri sin fot i en rettssal. Det beste av alt var at han ikke trengte å notere timer til fakturering. Alle firmaets klienter hadde inngått omfattende engasjementer som dekket alt, om da ikke noe ekstraordinært skjedde, hvilket det ikke hadde gjort så lenge Roy hadde jobbet der. Han hadde tilbrakt tre år som selvstendig privatpraktiserende advokat. Ønsket hans hadde vært å få en fot innenfor ved kontoret i D.C. der de offentlige forsvarerne ble oppnevnt, men det var en av landets største enheter for representasjon av blakke klienter, og konkurransen om en jobb der var enorm. Derfor var Roy blitt en såkalt RO-advokat. Det lød viktig nok, men det sto for «reserveoppnevnt» og betydde bare at han sto 24

på en liste over advokater som grunnleggende sett var villige til å ta de smulene som de offentlige rettsbistandsadvokatene ikke ville ha.

Roy hadde holdt til på et enmannskontor et par kvartaler bortenfor tinghuset i D.C. i et fellesskap han delte med seks andre advokater. De hadde i realiteten også delt én sekretær, en deltids advokatsekretær, en kombinert telefaks- og kopieringsmaskin samt flere liter dårlig kaffe. På grunn av at de fleste av Roys klienter var skyldige, hadde han brukt mye av tiden sin på å inngå strafferabattsavtaler med aktorene ved den føderale påtalemyndigheten, eller bare statsadvokatene som de gjerne ble kalt, siden de befant seg i landets hovedstad og etterforskningen av alle typer kriminalitet lå under deres ansvarsområde. Statsadvokatene stilte aldri opp i saker hvis det ikke var for å dekke det pålagte antallet timer i retten eller for generelt sett å vise muskler, for bevismaterialet var vanligvis så overbevisende at en fellende kjennelse var nesten uunngåelig.

Han hadde drømt om å spille basketball i NBA-serien, helt til han endelig hadde innsett at det fantes en billion fyrer som var bedre enn han selv noensinne ville bli, og at nesten ingen av dem kom til å klare spranget opp til en status som proffspiller. Det var hovedårsaken til at Roy hadde begynt på jusstudiet – ballferdighetene var ikke gode nok til å bli proff, og han hadde ikke evnen til bestandig å klare trepoengskast. Han funderte nå og da på hvor mange andre høye advokater som gikk omkring og kunne vise til nøyaktig den samme historien.

Etter å ha forberedt litt arbeid som sekretæren kunne ta seg av når hun kom, trengte han kaffe. Klokken var nøyaktig åtte da han ruslet bortover korridoren og gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Kantinepersonalet oppbevarte kaffen der, slik at den skulle holde seg bedre.

Roy fant ingen kaffe.

I stedet fant han liket av en kvinne som ramlet ut av kjøleskapet.

KAPITTEL 005

De kjørte i en sort SUV fulgt av en bil full av sikkerhetsvakter. Mace kikket bort på sin eldre søster Elizabeth, kjent som Beth mellom venner og enkelte nære kolleger. Mens folk flest bare kalte henne «politisjefen».

Mace snudde seg og kikket på bilen som lå på hjul.

«Hvorfor et slikt oppbud?»

«Ingen spesiell grunn.»

«Hvorfor dukke opp akkurat i kveld?»

Beth Perry kikket på den uniformerte sjåføren i setet foran henne. «Sett på litt musikk her, Keith. Jeg vil ikke at du skal sovne. På disse veiene kan vi risikere å kjøre utfor en fjellskrent.»

«Naturligvis, sjef.» Keith slo straks på radioen, og den hese stemmen til Kim Carnes som sang «Bette Davis Eyes», fylte baksetet.

Beth snudde seg mot søsteren. Da hun sa noe, var det med lav stemme. «På denne måten unngår vi pressen. Og bare så du vet det, hadde jeg øyne og ører på plass innenfor siden dag én. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å hindre problemer og overgrep.»

«Det var altså derfor den kua trakk seg.»

«Du mener Juanita?»

«Jeg mener den kua.»

Hun senket stemmen ytterligere. «Jeg antok at de hadde tenkt å gi deg en avskjedspresang. Det var grunnen til at jeg dukket opp litt tidligere.»

Det irriterte Mace at politimesteren måtte spille musikk 26

og snakke fordekt i sin egen bil, men hun forsto grunnen til det. Det var ører overalt. Og på søsterens nivå dreide det seg ikke bare om å sørge for å opprettholde lov og orden, det dreide seg om politikk.

«Hvordan klarte du å få meg løslatt to dager for tidlig?»

«Nedsatt straff på grunn av god oppførsel. Du hadde gjort deg fortjent til åtteogførti hele timer frihet.»

«Fordelt over to år høres ikke det ut til å være noen bragd.»

«Nei, det er faktisk ikke det.» Hun klappet Mace på armen og smilte. «Det hadde jeg da heller ikke ventet av deg.»

«Hva skjer med meg nå?»

«Jeg tenkte du kunne slå deg til hos meg. Jeg har plass nok. Skilsmissen var et faktum for seks måneder siden. Ted er borte for lengst.»

Søsterens åtteårige ekteskap med Ted Blankenship var begynt å rakne alt før Mace ble satt i fengsel. Det hadde tatt slutt uten barn og med en ektemann som avskydde eksen i hovedsak fordi hun var dyktigere og var kommet lenger enn han noensinne ville klare.

«Jeg håper ikke min tid i fengsel bidro til bruddet.»

«Det som bidro, var at jeg har elendig smak når det gjelder menn. Derfor er jeg blitt Beth Perry igjen.»

«Hvordan er det med mor?»

«Stadig gift med Pengesekken og en like stor plage som før.»

«Hun besøkte meg aldri. Sendte meg ikke ett brev.»

«La det ligge, Mace. Det er bare slik hun er, og ingen av oss vil klare å forandre henne.»

«Hva med leiligheten jeg eier?»

Beth kikket ut av vinduet, og Mace så i speilbildet i glassruten at hun rynket pannen. «Jeg holdt på den så lenge jeg kunne, men skilsmissen gjorde et skikkelig innhugg i lommeboken. Det endte med at jeg måtte betale underholdsbidrag til Ted. Avisene fråtset i akkurat det, selv om det var meningen at saken skulle gått for lukkede dører.»

27

«Jeg avskyr pressen. Og bare så det er sagt, har jeg alltid avskydd Ted.» «Uansett realiserte banken pantet de hadde i leiligheten, for fire måneder siden.»

«Uten å si ifra til meg? Har de lov til slikt?»

«Du ga meg fullmakt til å opptre på vegne av deg før du ble satt inn. Dermed informerte de meg.»

«For at du ikke skulle si det til meg?»

Beth glante på henne. «Og hva ville du gjort om jeg hadde sagt det?»

«Det ville vært ganske greit å vite,» sa Mace grettent.

«Jeg beklager. Det var en feilvurdering fra min side. Du endte i hvert fall ikke med å skylde penger på den.»

«Har jeg noe igjen i det hele tatt?»

«Etter at vi har betalt regningene fra advokatene som forsvarte deg –» «Vi?» «Det var den andre grunnen til at jeg ikke kunne fortsette å betale ned leiligheten. Advokatene sikrer seg alltid oppgjør. Og du ville gjort det samme for meg.»

«Som om du noensinne ville havnet i dritten på denne måten.»

«Vil du høre resten av de dårlige nyhetene?»

«Hvorfor ikke? Når vi først er i gang.»

«Kontoen din for sparing og investeringer ble utradert akkurat som alle andres da økonomien kom i fritt fall. Pensjonen fra politiet ble bare et fjernt minne i det øyeblikket du ble kjent skyldig. Du har et samlet beløp på ett tusen to hundre og femten dollar på brukskontoen. Jeg fikk overtalt kreditorene dine til å redusere gjelden til rundt seks tusen dollar og vente med ytterligere krav til du hadde kommet deg på bena igjen.»

Mace satt i taushet en lang stund mens bilen kjørte langs svingete veier frem til motorveien som til slutt ville føre dem inn i Virginia og deretter til D.C. «Og dette brukte du fritiden på mens du ledet den tiende største politistyrken i landet og hadde ansvaret for sikkerheten da presidenten 28

ble tatt i ed. Ingen kunne ha gjort det bedre. Jeg vet det.

Og hadde det vært meg som skulle ryddet opp i dine økonomiske problemer, ville du sannsynligvis ha sittet i gjeldsfengsel i Kina.» Mace rørte ved armen til søsteren. «Takk, Beth.»

«Jeg klarte å holde til side én ting for deg.»

«Og hva er det?»

«Det får du se når vi er fremme.»