Korte intervjuer med motbydelige menn

Enestående kritikerros til David Foster Wallaces KORTE INTERVJUER MED MOTBYDELIGE MENN «Til slutt var det den unge amerikanske litteraturen som virkelig rystet min verden, og mer enn noe annet David Foster Wallaces Korte intervjuer med motbydelige menn. Foster Wallace er i ferd med å bli den typen forfatter jeg på sett og vis håpet ikke eksisterte – en visjonær, en håndverker, en komiker, og så seriøs som det er mulig å bli uten tilfeldigvis å skrive en religiøs tekst. Han kan gjøre hva som helst med en tekst, og det er en ydmykende erfaring å se ham gå løs på det som så langt har gått under betegnelsen ’moderne fiksjon’. Han er så moderne at han befinner seg i en helt annen dimensjon av tid og rom enn oss andre. Pokker ta ham.»

Zadie Smith, Guardians ‘Årets beste bøker’ «Med sine eksentriske besettelser og uhyggelige eksperimenter begynner Wallace å likne en annen gal vitenskapsmann i den amerikanske litteraturen: Edgar Allan Poe. Og hans motbydelige menn, som Poes, sjikaneres av demoner som hjemsøker oss alle.»

New York Times Book Review «En slående original samling. Korte intervjuer med motbydelige menn søker å utspørre leseren, lokke fram nye svar på redsler som har mistet sin kraft i en tid preget av informasjonsoverbelastning. Den utviser en enorm spennvidde av intellekt og talent.»

Time «Hans evner som litterær nyskaper er enorme. Dette er et underholdende og blendende innovativt verk … en svimlende galopp over samtidsfiksjonens ville grenseområder.»

Daily Telegraph «Fra side til side er han mer fornøyelig å lese enn noen annen. Det er som om Wallaces kall er å kombinere metafiksjonens dristighet med den klassiske fiksjonens moralske lidenskap, og dessuten tilby underholdningsverdien til den beste popkulturen. Hans verbale vigør, skrivingens glitrende glede, bringer tankene hen på Nabokov.»

Express Books «En gnistrende bok … En av sin generasjons mest ambisiøse og talentfulle forfattere. Wallaces arbeid er bitende morsomt og bemerkelsesverdig, til og med vilt oppfinnsomt; samtidig sikter han seg ut veldig store psykologiske, følelsesmessige og sosiale spørsmål, spørsmål om hvordan vi lever eller ikke lykkes i å leve, elsker eller ikke lykkes i å elske, overlever

eller ødelegger oss selv … Wallace har befestet seg som den amerikanske forfatteren av sin generasjon det er verdt å følge, måle seg mot, og enda mer presserende viktig, å lese.»

Salon «David Foster Wallace er best kjent for Infinite Jest, og hans nye novellesamling besøker den amerikanske mannens psyke – et sted som summer av drittsekktanker og ’narsissistisk omni-sårbarhet’. Forfriskende hyper – til og med fotnotene står i fare for å kortslutte.»

Independent «Det som er fantastisk med denne virkelig morsomme samlingen, er til dels fryden over å se Wallace gjøre greia si som oppfinner av karakterer, stemmeleier og situasjoner, og til dels den underlige gleden over å se moralisten i ham brenne all ekstravagansen til aske.»

Newsday «Wallace er i mine øyne den mest spennende skjønnlitterære forfatteren i omløp for øyeblikket, midt i tidsånden og med et mer fininnstilt grep på fiksjonens muligheter enn noen annen. Og dessuten er han i ferd med å avsløre hemmelighetene til generasjonen som snart skal overta Amerikas kulturarv.»

OC Weekly «En supersonisk fryd, en fullskala harselas med novellesjangeren … Som forfatter er David Foster Wallace tøff som faen.»

LA Weekly «Endeløst oppfinnsom.»

Evening Standard «Eksepsjonelt begavet» Independent on Sunday «Wallace, den foruroligende talentfulle forfatteren av det gnistrende storverket blant amerikanske romaner fra 1995, Infinite Jest, har satt seg et beundringsverdig mål denne gangen: En glødende serie med satirer sentrert rundt den moderne terapikulturens intellektuelle tomhet og egennyttige karakter.»

Seattle Times

david foster wallace

korte intervjuer med motbydelige menn Oversatt av Preben Jordal, MNO

David Foster Wallace Originalens tittel: Brief Interviews with Hideous Men Oversatt av Preben Jordal Opprinnelig utgave: Copyright © 1999 by David Foster Wallace All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-41944-8 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: © John Fulbrook III Omslagsillustrasjon: © Karen Beard Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Beth-Ellen Siciliano og Alice R. Dall, motbydelige ører sine pari

INNHOLD

0 1 5 18 37 39 76 78 81 89 136 143 177 201 209 213 231 233 257 280

312 317 353 356

En radikalt sammenfattet historie om postindustrielt liv Døden er ikke slutten Oppe i luften for alltid Korte intervjuer med motbydelige menn Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (XI) Den deprimerte Djevelen er en travel mann Tenk Som ikke betyr noe Korte intervjuer med motbydelige menn Datum Centurio Oktett Adult World (I) Adult World (II) Djevelen er en travel mann Kirke som ikke er gjort av hender Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (VI) Korte intervjuer med motbydelige menn Tri-Stan: Jeg solgte Sissi Nar til Ecko På sitt dødsleie, mens han holder hånden din, ber den kritikerroste Off-Broadway dramatikerens far deg om en velgjerning Selvmord som en slags gave Korte intervjuer med motbydelige menn Enda et eksempel på visse grensers porøsitet (XXIV) Etterord

En radikalt sammenfattet historie om postindustrielt liv

Da de ble presentert for hverandre, kom han med en morsomhet, i håp om å bli likt. Hun lo voldsomt, i håp om å bli likt. Så kjørte de hjem hver til sitt mens de stirret rakt fremfor seg, med nøyaktig den samme grimasen i ansiktet.

Mannen som hadde presentert dem for hverandre likte ingen av dem noe særlig, skjønt han lot som han gjorde det, oppsatt som han var på til enhver tid å opprettholde gode relasjoner. Man kunne tross alt aldri vite, kunne man vel, kunne man vel, kunne man vel.

[0]

Døden er ikke slutten

Den femtiseks år gamle amerikanske poeten, en nobelprisvinner, en poet som i amerikanske litterære kretser var kjent som «poetens poet» eller noen ganger simpelthen «Poeten», lå utendørs på plattingen i bar overkropp, lett overvektig, i en delvis bakoverlent fluktstol i solen, mens han leste, halvt liggende, lett men ikke alvorlig overvektig, vinner av to National Book Awards, én National Book Circle Critics Award, én Lamont-pris, to tildelinger fra National Endowment for the Arts, én Prix de Rome, ett stipend fra Lannan Foundation, én MacDowell-medalje og én Mildred and Harold Strauss-ærespris fra American Academy and Institute of Arts and Letters, president emeritus i PEN, en poet to forskjellige amerikanske generasjoner har hyllet som sin generasjons stemme, nå femtiseks, liggende i en uvåt badebukse i størrelse XL av merket Speedo i en fluktstol av seilduk med justerbar rygg på den flislagte plattingen ved siden av boligens svømmebasseng, en poet som var blant de ti første som ble tildelt et «genistipend» fra den prestisjetunge John D. and Catherine T. MacArthur-stiftelsen, én av de kun tre nålevende amerikanske mottakerne av Nobelprisen i litteratur, 173 cm høy, 82 kg, brunt hår/brune øyne, ujevnt hårfeste grunnet den vekslende aksepten/forkastelsen av transplantasjonene fra forskjellige hårvekstmetoder, han satt, eller lå – eller kanskje mer presist bare lente seg bakover – i [1]

[ Døden er ikke slutten ]

en svart Speedo badebukse ved boligens nyreformede basseng,1 på bassengets flislagte platting, i en flyttbar fluktstol hvis rygglene nå var bakoverstilt fire klikk til en vinkel tilsvarende 35° i h/h/t plattingens mosaikkfliser, kl.

10.20 om formiddagen den 15. mai 1995, den fjerde mest antologiserte poeten i amerikansk skjønnlitteraturs historie, i nærheten av en parasoll men ikke i parasollens faktiske skygge, mens han leste Newsweek,2 og brukte den beskjedne kulen mellomgulvet hans dannet som en skrå støtte for bladet, hadde dessuten på seg flipflops, den ene hånden bakom hodet, den andre hånden ut til siden slik at den slepte bortover det gråbrunt/oker-fargede filigransarbeidet på plattingens kostbare spanske keramiske fliser, fuktet fra tid til annen en finger for å bla om til neste side, iført solbriller med styrke hvis glass var kjemisk behandlet så de kunne mørkne proporsjonalt med intensiteten i lysstrålene de ble eksponert for, mens han på den slepende håndens håndledd hadde et armbåndsur av middels kvalitet og pris, flipflops på føttene, beina i kors ved anklene og knærne litt spredt, himmelen skyfri og i ferd med å lysne etter hvert som morgensolen beveget seg oppover og til høyre, fuktet en finger, ikke med spytt eller svette, men

Også den første amerikanskfødte poet noensinne i den høyt ansette, litterære Nobelprisens 94-årige historie til å motta denne ettertraktede Nobelprisen i litteratur.

2 Imidlertid aldri mottaker av noe stipend fra John Simon Guggenheim-stiftelsen: Etter å ha fått avslag tre ganger i starten av sin karriere, hadde han grunn til å tro at det var noe personlig og/eller politisk på gang i komiteen for Guggenheimstipendet, og hadde bestemt seg for at han ganske enkelt ville gå i hundene, sulte i hjel, fremfor noensinne igjen å ville hyre inn en nyuteksaminert som assistent til å fylle ut den langtekkelige stipendsøknaden til Guggenheim Foundation i tre eksemplarer og utsette seg for den langtekkelige, ynkelige farsen som gikk under navnet «objektiv» vurdering.

1

[2]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

med kondensen fra det slanke mattslipte glasset med iste som nå sto rolig like i ytterkanten av skyggen fra kroppen hans øverst til venstre ved stolen og ville måtte flyttes igjen for å bli stående i den kjølige skyggen, slepte en finger dovent nedover siden på glasset før han brakte den fuktige fingeren opp til bladsiden, bladde fra tid til annen om en side i 19. september 1994-utgaven av Newsweek mens han leste om amerikansk helsereform og om den tragiske USAir flight 427, leste en sammenfatning og en positiv anmeldelse av de populære sakprosautgivelsene Hot Zone og The Coming Plague, bladde iblant i rask rekkefølge om flere sider av gangen og skumleste enkelte artikler og sammenfatninger, en eminent amerikansk poet nå fire måneder fra sin femtisyvende bursdag, en poet Newsweeks hovedkonkurrent, Time, en gang heller uforståelig hadde kalt «det nærmeste vi kommer en genuin litterær udødelighet som ennå lever», med nesten hårløse legger, den oppslåtte parasollens elliptiske skygge i ferd med å bli ørlite tettere, sandalenes kunstige gummi nupret på begge sider av sålen, poetens panne prikket av svette, brunfargen dyp og fyldig, innsiden av lårenes øvre del nesten hårløs, penisen hans bøyd tett inntil seg selv inni den trange badebuksen, Vandyke-skjegget sirlig trimmet, et askebeger på jernbordet, uten å drikke av isteen sin mens han nå og da kremter og med jevne mellomrom flytter litt på seg i den pastellfargede solstolen for å klø seg dovent på vristen av den ene foten med stortåen til den andre uten å ta av seg sandalene eller kaste et blikk på noen av føttene, tilsynelatende fordypet i magasinet, det blå svømmebassenget til høyre og boligens bakre tykke skyvedør i glass skrått til venstre, mellom seg og bassenget et rundt bord i hvitt smijern som i sentrum er spiddet av en stor strandparasoll hvis skygge nå ikke lenger berører bassenget, en udiskutabelt begavet poet, som leser magasinet sitt i stolen sin på solplattingen ved bassenget bak sitt hjem. På tre sider er boligens basseng og platting-område omkranset av trær [3]

[ Døden er ikke slutten ]

og busker. Trærne og buskene, plantet flere år tidligere, er tett sammenvevd og filtret inn i hverandre og tjener i all vesentlighet samme funksjon til vern av privatlivet som et gjerde av redwood eller en mur i pyntestein. Våren er på sitt høyeste, og trær og busker helt utsprunget og intenst grønne og rolige, fylt av komplekse skygger, og himmelen er helt blå og rolig, slik at hele det innhegnede tablået med svømmebasseng og platting og poet og stol og bord og trær og hjemmets bakre fasade er svært rolig og behersket og nesten helt stille, den svake klukkingen av bassengets pumpe og avløp og den sporadiske lyden av poeten som kremter eller blar om en side i Newsweek de eneste lydene – ikke en fugl, ingen gressklipper i det fjerne, heller ingen hekksakser eller sånne anordninger som fjerner ugress, ingen jetfly oppe i luften eller fjerne, dempede lyder fra bassengene til boligene på begge sider av poetens hjem – ingenting annet enn bassengets åndedrett og poetens sporadiske kremting, fullstendig rolig og behersket og innhegnet, ikke engang antydning av en bris som kan få løvet i trærne og buskene til å røre på seg, den tause levende innhegnende floraens bevegelsesløse grønt livfull og uavvendelig og ikke som noe annet i verden, verken av utseende eller i hva det antyder.3

3Dette

er ikke helt sant.

[4]

Oppe i luften for alltid

Gratulerer med dagen. Trettenårsdagen din er viktig. Din kanskje første virkelig offentlige dag. Dagen du fyller tretten er en sjanse for folk til å legge merke til at viktige ting er i ferd med å skje med deg.

Det har skjedd ting med deg det siste halve året. Du har nå syv hår i den venstre armhulen. Tolv i høyre. Harde farlige spiraler av skjørt svart hår. Knasende, dyreaktig hår.

Rundt dine edlere deler finnes det nå flere av de harde krøllete hårene enn du kan telle uten å komme ut av tellingen.

Andre ting. Stemmen din er fyldig og rusten og beveger seg mellom oktaver uten forvarsel. Ansiktet ditt er begynt å glinse når du ikke vasker det. Og to uker med en dyp og skremmende smerte nå i vår etterlot deg med noe som sank ned innenfra: I dag er pungen din full og sårbar, noe verdifullt å beskytte. Løftet opp og spent fast i stramme susper som lager røde striper på rumpeballene. Du har vokst inn i en ny skjørhet.

Og drømmer. I flere måneder har det vært drømmer ulikt alt som har vært før: fuktige og travle og liksom fjerne, fulle av svinger som gir etter, hektisk pumpende stempler, varme og fall fra stor høyde; og med blafrende øyelokk har du våknet til en elv og et fossefall og et tåkrøllende, hodebunn-nøkkende følelsesstøt fra et sted inni deg som ligger dypere enn du selv ante fantes, spasmene til en dyp, søt smerte, og lyset fra gatelyktene gjennom vinduets rullegardin som sprekker det svarte soveromstaket opp i [5]

[ Oppe i luften for alltid ]

skarpe stjerner, og der, på kroppen din, et tykt klister som visler mellom beina, som renner og kleber, som avkjøles på deg, hardner til, klarner opp, til det ikke finnes annen rest enn knudrete floker av blekt fast dyrehår i morgendusjen, og i det våte virvaret en ren søt lukt du knapt kan tro kommer fra noe du har laget inni deg. *** Lukten er, mer enn noe annet, som dette svømmebassenget: en kloret, søt salt-ange, en blomst med kjemiske kronblader. Bassenget har en sterk klar blå lukt, men du vet at lukten aldri er like sterk som når man faktisk befinner seg uti det blå vannet, slik du gjør nå, helt ferdigsvømt, hvilende bakoverlent i den grunne enden mens det hoftehøye vannet skvalper mot der hvor alt har forandret seg.

Rundt plattingen til dette gamle offentlige svømmebassenget på vestsiden av Tucson løper det et ståltrådgjerde med teint av tinn, dekorert med en fargerik floke av låste sykler. Bortenfor dette en varm svart parkeringsplass full av hvite striper og skinnende biler. En ensformig eng med tørt gress og hardt ugress, de dunete hodene til gammel løvetann som eksploderer og snør oppover i en tiltakende vind. Og bortenfor alt dette, rødnet av en rund langsomt synkende septembersol, står det fjell, forrevne, toppenes spisse kanter i ferd med å mørkne til større tydelighet mot et dyprødt utmattet lys. De spisse sammenhengende toppene danner en taggete linje mot det røde, et EKG av den døende dagen.

Skyene tar farge av himmelkanten. I vannet glitrer paljetter av ettermiddagsvarmt mykt blått, og bassenglukten, lik den andre lukten, forbinder seg med en kjemisk dis inni deg, en indre uklarhet som bøyer lyset etter eget forgodtbefinnende og mykner opp forskjellen mellom det som opphører og det som tar til.

Bursdagsselskapet ditt er i kveld. Denne ettermiddagen, [6]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

på fødselsdagen din, har du bedt om å få dra til svømmebassenget. Du hadde lyst til å dra hit alene, men en bursdag er en familiedag, familien vil være sammen med deg.

Dette er fint, og du kan ikke snakke om hvorfor du hadde lyst til å dra alene, og kanskje du sant å si egentlig ikke ville dra hit alene, så her er de. Soler seg. Begge foreldrene dine soler seg. Hele ettermiddagen har fluktstolene deres markert tidens gang, roterende sporet solens kurve tvers over en ørkenhimmel oppvarmet til en eggaktig hinne. Søsteren din leker blindebukk sammen med en gruppe tynne jenter fra klassen sin. Nå er det hun som er blind. Hun har lukkede øyne og virrer rundt alt etter hvor ropene kommer fra, snurrer i navet av et hjul av hvinende jenter i badehetter.

Hetten hennes har uthevede gummiblomster. Slappe gamle rosa kronblader som rister idet hun kaster seg frem mot blind lyd.

Der, i den andre enden av bassenget, ligger stupetanken og tårnet med det høye stupebrettet. Borte på plattingen står det en SN CK BAR, og på begge sider, boltet fast over betonginngangene til mørke våte dusjer og garderober, henger grå ropertformede høyttalere i metall som sender ut bassengets radiomusikk, klirringen av dem er flat og tinnaktig tynn.

Familien din liker deg. Du er oppvakt og stille, respektfull overfor eldre – men ikke uten bein i nesen. Du er stort sett snill. Du passer på lillesøsteren din. Du er hennes allierte. Du var seks da hun var null og hadde kusma da de kom hjem med henne i et veldig mykt, gult pledd; av engstelse for at hun skulle bli smittet av kusma, hilste du på henne ved å kysse henne på føttene. Foreldrene dine sa at dette lovet godt for fremtiden. At det slo an tonen. De føler nå at de hadde rett i det. De er stolte av deg i ett og alt, tilfredse, og har trukket seg tilbake, litt på avstand, til et varmt sted der stoltheten og tilfredsheten har sitt utspring. Dere kommer alle godt overens.

[7]

[ Oppe i luften for alltid ]

Gratulerer med dagen. Det er en stor dag, stor som hele den sørvestlige himmelens tak. Du har tenkt lenge på det. Der er det høye brettet. De kommer snart til å ville dra hjem.

Kom deg opp av vannet og gjør det.

Rist av deg det blå og rene. Du er halvt bleket, løs og myk, mørnet, fingertuppene skrukkete. Disen fra den altfor rene bassenglukten sitter i øynene dine; den sprekker lyset ut i mild farge. Dunk mot hodet med håndflaten. Den ene siden har et svakt ekko. Len hodet til siden og hopp – plutselig varme i øret ditt, deilig, og hjerneoppvarmet vann blir kjølig på perlebåten av ørets utside. Du kan høre kraftigere, mer blikkboksaktig musikk, nærmere rop, mye bevegelse i mye vann.

Til å være så sent som nå er det folksomt i bassenget.

Her er tynne barn; hårete, dyreaktige menn. Uproporsjonerte gutter som ikke er annet enn nakker, bein og knudrete ledd, hulbrystede, vagt fugleaktige. Som du. Her er eldre som beveger seg prøvende over bunnen på pinnestive bein mens de kjenner på vannet med hendene, ute av alle elementer samtidig.

Og jentekvinner, kvinner, med kurver som instrumenter eller frukt, huden glanset brun og skinnende, med badedraktoverdeler som holdes oppe av utsøkte floker av tynne fargede stropper mot tyngden av en mystisk vekt, underdeler som henger lavt over det myke fremspringet av hofter totalt forskjellige fra dine egne, ubeskjedne utbuktninger og dreininger som i lyset smelter inn i et omsluttende rom som skålformer og tilpasser seg de myke kurvene som til dyrebare gjenstander. Du forstår det nesten.

Bassenget er et system av bevegelser. Her, nå, er det skvalping, plasking, dykking, slåssing, stuping, haien kommer, kanonball, blindebukk (søsteren din har den fremdeles, halvt på gråten, for lenge å ha den, leken helt på grensen til ondskapsfullhet, ikke din oppgave å redde eller gjøre flau). To rene små lysende hvite gutter med bomullshåndklær over hode og skuldre løper langs bassengkanten helt [8]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

til vakten får dem til å bråstoppe med et rop i roperten.

Vakten er brun som et tre, har blondt hår i en vertikal stripe på magen, tropehjelm på hodet, nesen hans er en hvit trekant av solkrem. En jente har lagt en arm rundt ett av beina på det lille tårnet han sitter i. Han kjeder seg.

Kom deg opp av vannet nå og gå forbi foreldrene dine, som soler seg og leser uten å se opp. La håndkleet ditt ligge. Å stanse for å plukke det med seg vil innebære å snakke og å snakke innebærer å tenke. Du er kommet frem til at det å være redd hovedsakelig skyldes at man tenker. Gå rett forbi dem, mot tanken i den dype enden. Over tanken er det et stort skittenhvitt tårn av jern. Et brett stikker ut fra toppen av tårnet som en tunge. Betongplattingen rundt bassenget kjennes ru og varm mot de klorblekede føttene dine. Hvert av fotavtrykkene dine blir tynnere og svakere.

Ett etter ett krymper de på de varme steinene bak deg og forsvinner.

Rader av pølser i plast dupper omkring i stupetanken, som er en greie helt for seg selv, tom for resten av bassengets krampaktige ballett av hoder og armer. Stupebassenget er energiblått, lite og dypt og helt kvadratisk, flankert av baner for svømming og SN CK BAR og ru, varm platting og den buede ettermiddagsskyggen av tårnet og brettet. Stupebassenget er stille og rolig og leges glatt igjen mellom hvert fall.

Det finnes en rytme i det. Som åndedrett. Som en maskin. Køen bort til brettet bukter seg utover bak tårnets stige. Køen beveger seg i sin egen bue, retter seg ut idet den nærmer seg stigen. En etter en når folk frem til stigen og klatrer opp. En etter en, adskilt av hjerteslagenes rytme, når de frem til brettets tunge på toppen. Og når de først befinner seg ute på brettet, stanser de, hver av dem i eksakt samme ørlille hjerteslagspause. Og beina deres leder dem frem til tuppen av brettet, hvor de alle utfører samme slags stampende hopp, med armene strakt utover som for å be[9]

[ Oppe i luften for alltid ]

skrive noe sirkelformet, fullkomment; de lander tungt på tuppen av brettet og får det til å kaste dem opp og ut.

Det er en stupemaskin, med en kø av rykkvis bevegelse i en søt sen klorbleket dis. Man kan se dem fra plattingen idet de treffer stupebassengets kalde blå flate. Hvert fall frembringer en fjærformet hvithet som faller inn i seg selv og sprer seg brusende utover. Deretter stiger det en blå renhet midt i det hvite og brer seg som pudding og gjør det hele nytt igjen. Bassenget gjenoppretter seg selv. Tre ganger mens du er på vei forbi det.

Du står i kø. Se deg omkring. Se ut som du kjeder deg.

Det er få som snakker sammen i køen. Alle synes å være der for seg selv. De fleste holder øye med stigen, ser ut som de kjeder seg. Dere står nesten alle med korslagte armer, og en sen tørr tiltakende vind avkjøler konstellasjonene av blå rene klorperler som dekker rygg og skuldre. Det synes utenkelig at alle virkelig kan kjede seg så mye som dette.

Ved siden av deg er kanten av tårnets skygge, en avbildning av brettets skråstilte svarte tunge. Systemet av skygger er gigantisk, langstrakt, like ved siden av deg, sammensmeltet med tårnets fot i en skarp ettermiddagsvinkel.

Nesten alle i kø mot brettet følger med på stigen. Eldre gutter holder øye med rumpene til eldre jenter idet de klatrer opp. Rumpene er kledd i mykt, tynt tøy, stram nylonstretch. De fine rumpene beveger seg oppover stigen som svingende pendler i væske, en mild kode som ikke kan knekkes. Jentenes bein får deg til å tenke på hjortedyr. Se ut som du kjeder deg.

Se ut og forbi det. Se over på den andre siden. Du har utmerket syn. Moren din sitter i fluktstolen og leser, mysende, med ansiktet vendt oppover for å få sol på kinnene.

Hun har ikke kikket seg rundt for å finne ut hvor du befinner deg. Hun tar små slurker av noe søtt i en fargesterk boks. Din far ligger på den store magen sin, ryggen som antydningen av pukkelen på en hval, skuldrene kruset av dyreaktige spiraler, huden oljet og gjennombrun av for mye [ 10 ]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

sol. Håndkleet ditt henger fra stolen din og nå beveger et hjørne av stoffet på seg – din mor traff det idet hun viftet vekk en snyltebie som liker det hun har i boksen. Bien er tilbake med én gang, og later til å henge ubevegelig over boksen i en søt uklarhet. Håndkleet ditt er et eneste stort Yogi Bjørn-ansikt.

På et visst tidspunkt er det blitt lengre kø bak deg enn foran deg. Nå har du ingen foran bortsett fra tre på den smale stigen. Kvinnen rett fremfor deg står på de lave trinnene, kikker opp, kledd i en tettsittende svart nylonbadedrakt. Hun klatrer. Ovenfra kommer det en buldring, og deretter et stort fall, så en fjærformet vannsprut før bassenget gjenoppretter seg selv. Nå er det to på stigen. Bassengreglementet sier at det bare skal befinne seg én person på stigen om gangen, men vakten roper aldri om det. Vakten skaper de egentlige reglene ved å rope eller unnlate å rope.

Denne kvinnen over deg burde ikke ha på seg en drakt som er så tettsittende. Hun er like gammel som din mor, og like stor. Hun er for stor og for hvit. Drakten er full av henne. Baksiden av lårene hennes er klemt sammen i badedrakten og ser ut som ost. Beina hennes har ujevne små kruseduller av knuste årer i kjølig blått under den hvite huden, som om noe var blitt ødelagt, skadet, inne i beina hennes. Beina hennes ser ut som de gjør vondt når man klemmer på dem, de er fulle av krumme arabiske streker i kaldt istykkerslått blått. Beina hennes gir deg følelsen av å ha vondt i dine egne føtter.

Stigetrinnene er veldig smale. Det er uventet. Smale runde jerntrinn besatt med glatt våt Safe-T-filt. Du kan kjenne smaken av metall fra lukten av vått jern i skyggen.

Hvert trinn presser seg inn i fotbladene dine og lager hakk i dem. Det kjennes som hakkene går dypt og de gjør vondt.

Du føler deg tung. Hvordan må ikke den store kvinnen over deg føle seg. Rekkverket langsmed stigen er også veldig smalt. Det er som om du kanskje ikke vil klare å holde deg fast. Du må håpe på at kvinnen holder seg fast også. Og [ 11 ]

[ Oppe i luften for alltid ]

selvsagt så det ut som om det var færre trinn langt bortefra.

Du er ikke dum.

Kom deg halvveis opp, opp i det fri, med den store kvinnen plassert over deg, en tettbygget muskuløs mann på stigen under føttene dine. Brettet er fremdeles høyt der oppe, usynlig herfra. Men det buldrer og lager en tung blafrelyd, og i et glimt av en strek som du kan se gjennom de tynne trinnene i noen få sammenhengende titalls centimeter faller en gutt med det ene kneet holdt inn mot brystet idet han tar bomben. Opp og inn i synsfeltet ditt kommer det et enormt utropstegn av skum, og deretter spredte smell som blir til et stort brus. Og så den stille lyden av bassenget som enda en gang gjenoppretter seg til nytt blått.

Flere smale trinn. Hold deg godt fast. Lyden av radioen er på sitt kraftigste her oppe, fra en høyttaler i ørehøyde over inngangen til en garderobe i betong. En kjølig klam stank av garderoben innenfor. Ta et godt tak i jernstengene, vri deg litt og kast et blikk ned bak deg og du kan se folk der nede kjøpe snacks og forfriskninger. Du kan se ned inn i det: den rene hvite toppen av selgerens caps, spann med iskrem, dampende messingfrysere, dykkerflasker med leskedrikksirup, slanger med brusledninger, bulende esker med salt popcorn som holdes varme i solen. Nå da du befinner deg oppe i luften kan du se det alt sammen.

Det blåser. Det blåser mer jo høyere du kommer. Vinden er tynn; gjennom skyggen er den kald mot den våte huden din. På stigen i skyggen virker huden din veldig hvit. Vinden lager en tynn plystring i ørene dine. Fire trinn igjen til toppen av tårnet. Trinnene gjør vondt i føttene. De er smale og lar deg vite nøyaktig hvor mye du veier. Du har reell vekt på stigen. Landjorden vil ha deg tilbake.

Nå kan du se så vidt over toppen av stigen. Du kan se brettet. Kvinnen er der. Bak på anklene hennes er det to rynker av røde træler som ser vonde ut. Hun står ved begynnelsen av brettet, blikket ditt er festet på anklene hennes. Nå er du kommet ovenfor tårnets skygge. Den kraftige [ 12 ]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

mannen under deg ser mellom trinnene og ut i det innrammede rommet som kvinnens fall vil passere gjennom.

Hun stanser opp i nøyaktig det korte taktslaget til en pause. Det finnes overhodet ikke noe langsomt ved det.

Det gjør deg kald. På null tid står hun på tuppen av brettet, opp, ned på det, det bøyer seg kraftig nedover som om det ikke vil ha henne der. Så nikker det og kaster på seg og slynger henne voldsomt opp og ut, armene hennes åpner seg for å innskrive den sirkelen, og hun er vekk. Hun forsvinner i et mørkt glimt. Og det går litt tid før du hører treffet der nede.

Hør etter. Det virker ikke helt bra, hvordan hun forsvinner inn i et tidsintervall som varer en stund før hun gir lyd fra seg igjen. Som en stein ned en brønn. Men du tenker at hun ikke tenkte slik. Hun var del av en rytme som utelukker tenkning. Og nå har du gjort deg selv til en del av den også. Rytmen er visst blind. Som maur. Som en maskin.

Du bestemmer deg for at dette må gjennomtenkes. Det kan, tross alt, være helt greit å gjøre noe skremmende uten å tenke seg om, men ikke når dette skremmende er selve det ikke å tenke. Ikke når det ikke å tenke viser seg å være galt.

På et eller annet tidspunkt har alt det gale samlet seg blindt i en haug: liksom-kjedsomhet, tyngde, smale trinn, vonde føtter, rommet skåret ut i stigeinnrammede deler som bare smelter sammen i en forsvinning som tar tid. Vinden på stigen ikke noe noen ville ha forventet. Måten brettet stikker ut fra skygge og inn i lys på, og at du ikke kan se forbi tuppen på det. Når alt sammen viser seg å være annerledes, burde man begynne å tenke seg om. Det burde være påkrevet.

Under deg er stigen full. Stablet opp, alle noen få trinn fra hverandre. Stigen mates av en gedigen kø som strekker seg bakover og bukter seg inn i mørket av tårnets skrå skygge. I køen ligger folks armer i kryss over brystet. De på stigen har vondt i føttene og kikker alle sammen oppover.

Det er en maskin som kun beveger seg fremover. [ 13 ]

[ Oppe i luften for alltid ]

Klatre opp til tårnets tunge. Brettet viser seg å være langt.

Like langt som den tiden du står der er lang. Tiden går saktere. Den tykner omkring deg idet hjertet ditt får stadig flere slag ut av hvert sekund, av hver eneste bevegelse i bassengsystemet under deg.

Brettet er langt. Fra der du står strekker det seg liksom ut i intet. Det skal sende deg et sted som dets lengde hindrer deg fra å se, hvilket det synes galt å underkaste seg uten engang å tenke.

Sett på en annen måte, det samme brettet er bare en lang tynn flat gjenstand dekket av et grovt hvitt plaststoff. Den hvite overflaten er svært ru og er flekket og stripet med en blek utvannet rødfarge som likevel fremdeles er rød og ennå ikke rosa – dråper av gammelt vann fra svømmebassenget som fanger lyset fra den sene solen over taggete fjell.

Det grove hvite stoffet på brettet er vått. Og kaldt. Føttene dine verker fra de smale trinnene og er svært følsomme. De fornemmer vekten av deg. Langsmed begynnelsen av brettet løper det et rekkverk. Det er ikke slik som rekkverket på stigen nettopp var. Det er tykt og festet svært lavt, slik at man må gå nesten krokbøyd for å holde seg fast i det.

Det er der bare for syns skyld, det er ingen som bruker det. Å holde seg tar tid og påvirker maskinens rytme.

Det er et langt kaldt grovt hvitt plast- eller glassfiberbrett med sprengte blodårer i den triste nesten-rosa fargen til dårlig sukkertøy.

Men ved enden av det hvite brettet, på kanten, hvor du kommer til å lande med full tyngde for å få det til å sende deg vekk, finnes det to mørke områder. To flate skygger i det vidstrakte lyset. To uklare svarte ovaler. Enden av brettet har to skitne flekker.

De stammer fra alle som har tråkket der før deg. Mens du står der er føttene dine bløte og merket, ømme fra den grove våte overflaten, og du ser at de to mørke flekkene stammer fra huden til folk. De er hud fra føtter, skrapet [ 14 ]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

av i den voldsomme forsvinningen til mennesker med reell vekt. Flere mennesker enn du kunne telle uten å komme ut av tellingen. Vekten og avskrapingen fra forsvinningen deres etterlater seg små biter av myke bløte føtter, biter og fragmenter og ringer av hud som skitnes til og mørkner og blir brunere mens de ligger der ørsmå og utovergnidd i solen på enden av brettet. De stables oppå hverandre og gnis utover og blandes sammen. De mørkner i to sirkler.

På utsiden av deg forløper ingen tid overhodet. Det er forbløffende. Den sene balletten der nede foregår i sakte film, overkroppbevegelsene til pantomimikere i blå gelé. Hvis du hadde villet det, kunne du ha blitt værende her oppe for alltid mens du innvendig vibrerte så fort at du svevet urørlig i tiden, som en bie over noe søtt.

Men de bør rengjøre brettet. Enhver som kom til å tenke på det bare et sekund ville innse at de bør rengjøre enden av brettet for folks hud, for to svarte ansamlinger av det som er igjen av det som var før, flekker som herfra ser ut som øyne, som blinde og skjelende øyne.

Der du befinner deg nå er det rolig og stille. Vind, radio, roping, plasking – ikke her. Ingen tid og ingen egentlig lyd annet enn blodet som piper i hodet ditt. Å være her oppe i luften betyr å se og lukte. Luktene er intime, nettopp blitt tydelige. Lukten av klorvannets særegne blomst, men ut fra den stiger andre ting opp til deg som snøen av frø fra en ugressplante. Du kan lukte dypgult popcorn. Søt sololje som varm kokosnøtt. Pepsi i pappkrus. Og den særegne lukten av tonnevis med vann som forsvinner fra tonnevis med hud, stiger opp som damp fra et nytt bad. Dyreaktig varme. Fra her oppe i luften er dette mer virkelig enn noe annet.

Se på det. Du kan se hele den kompliserte tingen, blå og hvit og brun og hvit, gjennombløt i en vassen glitring av stadig dypere rødt. Alle sammen. Det er dette man kaller utsikt. Og du visste at du der nede fra ikke på langt nær [ 15 ]

[ Oppe i luften for alltid ]

ville se så høyt opp. Du ser nå hvor høyt oppe i luften du er. Der nede visste du at dette kunne ingen vite sikkert.

Han sier det bak deg, med blikket festet på anklene dine, den kraftige skallede mannen: Hei gutt. De vil gjerne vite.

Har du planer om å bli her oppe hele dagen eller hvordan er det egentlig. Hei gutt er alt i orden.

Hele denne tiden har tiden eksistert. Du kan ikke drepe tiden med hjertet ditt. Alt tar tid. Bier må bevege seg veldig raskt for å stå rolig.

Hei gutt sier han. Hei gutt er alt i orden.

Metallblomster blomstrer på tungen din. Ikke noe mer tid til å tenke. Nå da det finnes tid har du ikke tid.

Hei. Langsomt nå, utover det hele, brer det seg en oppoverrettet oppmerksomhet, som ringer gjennom vann. Se hvordan den sprer seg ut fra stigen. Søsteren din, som har fått synet tilbake, og den tynne, hvite flokken hennes peker.

Moren din kikker bort mot grunnen der du sto i sted, og skygger deretter med hånden mot solen. Hvalen leer på seg og rister. Vakten kikker opp, jenta rundt beinet hans kikker opp, han strekker seg etter roperten.

For alltid der nede er grov platting, snacks, tynn metallaktig musikk, der nede hvor du pleide å være; køen er massiv og har ikke noe reversgir; og vannet er selvsagt bare mykt når du er omsluttet av det. Se ned. Nå beveger det seg i sollyset, fylt av harde mynter av lys som glitrer rødt idet de strekker seg inn i en dis som er ditt eget søte salt. Myntene sprekker til nye måner, lange lysskår fra triste stjernehjerter. Det kvadratiske bassenget er en kald blå flate. Kald er bare en form for hard. En slags blind. Du er blitt overrumplet. Gratulerer med dagen. Tenkte du gjennom det. Ja og nei. Hei gutt.

To svarte flekker, voldsomhet, og så forsvinne ned i en brønn av tid. Høyden er ikke problemet. Alt forandrer seg når du kommer ned. Når du treffer, med vekten din.

Så hva er løgn? Hardt eller mykt? Stillhet eller tid? [ 16 ]

[ korte intervjuer med motbydelige menn ]

Løgnen er at det er det ene eller det andre. En stillestående, svevende bie beveger seg raskere enn den kan tenke. Der oppe i luften driver søtheten den til vanvidd.

Brettet kommer til å nikke og du vil bli kastet opp, og øyne av hud kan krysses blinde inn i en himmel flekket av skyer, punktert lys som renner ut bak hard stein som varer evig. Som varer evig. Trå inn i huden og bli borte.

Hallo.

[ 17 ]