Vi dyra

Vi dyra

Justin Torres

Vi dyra Oversatt av Thomas Lundbo

Justin Torres Originalens tittel: We the Animals Oversatt av Thomas Lundbo Copyright © Justin Torres, 2011 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-37179-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Archie Ferguson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversettelsen av sitatet fra Lovene er basert på Tormod Eides oversettelse i Platons samlede verker, bind VIII, Vidarforlaget 2002.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til moren min, brødrene mine, faren min og til Owen

Av alle ville dyr er en gutt langt det vanskeligste å hanskes med. Nettopp fordi det har denne fornuftens kilde som ennå ikke er ordentlig temmet, er det utspekulert og viltert og det frekkeste av alle ville dyr. Derfor trenger det å bli tøylet av så å si alle slags bissel. platon: Lovene

innhold

Vi ville ha mer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Ingentid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14

Arven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18

Sju . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

Innsjøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Vi anstendige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33

Lina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

De andre gresshoppene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Snakk til meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

46

Dere må komme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51

Nattevakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

58

Pikkforlenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

66

Ender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71

Grøft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

Søppeldrager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

86

Det var ingen som kom til å stoppe dette . . . . . . .

90

Niagara . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Den natta jeg kommer ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

vi ville ha mer

Vi ville ha mer. Vi banket den butte enden av gaffelen mot bordet, dunket skjeen mot de tomme skålene; vi var sultne. Vi ville ha mer rom, mer lyd. Vi skrudde opp volumet på tv-en til det verket i ørene av de sinte ropene.

Vi ville ha mer musikk på radioen; vi ville ha beat; vi ville ha rock. Vi ville ha muskler på de tynne armene våre. Vi hadde fugleknokler, hule og lette, og vi ville ha mer tyngde, mer vekt. Vi var seks grafsende hender, seks trampende føtter; vi var brødre, gutter, tre små konger som satt fast i en evig feide om mer.

Når det var kaldt, sloss vi om teppene til de revnet på midten. Når det var ordentlig kaldt, når frostrøyken sto ut av munnen på oss, krøp Manny opp i senga til Joel og meg.

«Kroppsvarme,» sa han.

«Kroppsvarme,» svarte vi.

Vi ville ha mer kjøtt, mer blod, mer varme.

Når vi sloss, sloss vi med støvler og verktøy og maljetenger – vi tok alt som var innen rekkevidde og kylte det gjennom lufta; vi ville ha mer ødelagt servise, mer knust glass. Vi ville ha mer smell.

Og når pappa kom hjem, fikk vi ris. Det ble rifter på 11

de små, runde rumpeballene våre; de ble røde, såre, merket av lær. Vi visste at det var noe på den andre siden av smerten, på den andre siden av svien. En prikkende varme strålte opp fra lårene og rumpa, det brant i hjernen, men vi visste at det var noe mer, at pappa tok oss til et sted med alt dette. Vi visste det, for han var grundig, han var nøyaktig, han tok den tida han trengte. Han vekket oss; han tok oss til et sted bortenfor det som brant, det som svei, et sted man ikke kunne skynde seg til.

Og når faren vår var borte, ville vi være fedre. Vi jaktet på dyr. Vi sleit oss gjennom mudderet i bekken og jaktet på vassnoker og oksefrosker. Vi plukket rødstrupeunger fra redene. Vi likte å kjenne slagene fra de spede hjertene, kraften i de spede vingene. Vi førte de spede dyreansiktene opp mot våre egne ansikter.

«Hvem er sjefen nå?» sa vi, og så lo vi og slengte dem i en skoeske.

Alltid mer, alltid sultne, krafsende etter mer. Men det var stunder, rolige øyeblikk, da mora vår sov, da hun ikke hadde sovet på to dager, og kunne bli vekket av hva som helst, et trappetrinn som knirket, en dør som gikk igjen, et latterhikst som ble kvalt, en stemme som ble hevet, det var de stille, krystallklare morgenene da vi ville beskytte henne, den vimsete, snublete, sippete gåsa, som alltid hadde vondt i ryggen, som alltid var så sliten, så sliten, Brooklyn-dama som hadde mistet røttene sine, som var rapp i kjeften, men alltid oppløst i tårer når hun sa at hun var glad i oss, med sin forvirra, alltid like krevende kjærlighet, og varmen hennes, disse morgenene da sola fant veien gjennom glipene i persiennene og spredde seg ut over teppet i skarpe striper, disse fredfulle morgenene da vi pleide å lage havregrøt og slenge oss på magen med fargestifter og ark, med klinkekuler 12

som vi passet på å ikke klirre med, da mora vår sov, da lufta ikke luktet svette eller pust eller jord, da lufta var rolig og lys, disse morgenene da stillheten var en hemmelig lek og en gave og det ene vi virkelig klarte – da ville vi ha mindre, mindre vekt, mindre arbeid, mindre lyd, mindre pappa, mindre muskler og hud og hår. Vi ville ikke ha noen ting, bare dette, bare dette.

ingentid

Alle tre satt i regnjakke ved kjøkkenbordet mens Joel knuste tomater med en liten gummihammer. Vi hadde sett det på tv: En mann med viltvoksende bart og klubbe som slaktet grønnsaker, folk i gjennomsiktige plastikkponchoer som ble oversprøytet av griset og hadde det så gøy som de aldri hadde hatt det før. Vi prøvde å smile på samme måten. Vi kjente daskene og svuppene når tomatkjøttet eksploderte; fruktkjøttet rant fra veggen og landet på hodet og kinnene og panna og størknet i håret på oss. Da vi gikk tomme for tomater, gikk vi inn på badet og rotet fram tubene med alle mammas kremer under vasken. Vi tok av regnjakkene og stilte oss opp sånn at når hammeren slo ned og presset ut den hvite kremen, kunne den treffe hvor som helst, i rynkene rundt de sammenknepne øynene våre, eller i foldene i øret.

Mamma kom inn på kjøkkenet, hun trakk morgenkåpen om seg og gnidde seg i øynene og sa: «Oi da meg, hvor mye er klokka?» Vi sa at den var kvart over åtte og hun sa faen, fortsatt med lukkede øyne, hun bare gnidde dem enda hardere, og så sa hun faen igjen, høyere, og tok tekjelen og smalt den ned på komfyren og skreik: «Hvorfor er dere ikke på skolen?»

14

Den var kvart over åtte på kvelden, dessuten var det søndag, men det var det ingen som fortalte mamma. Hun jobbet nattskift på bryggeriet som lå oppi åsen ovenfor huset, og av og til mistet hun all fornemmelse for tid.

Hun kunne våkne opp plutselig, i ørska, og tro at det var en helt annen dag og at det bare var en time til den neste, og så beordret hun oss til å pusse tennene og komme oss i pysjen og legge oss midt på dagen; og noen ganger, når vi kom halvsovende ut på kjøkkenet om morgenen, kunne hun ta ut en kjøttpudding fra ovnen og si: «Hva feiler det dere, egentlig, jeg har ropt at det er middag mange ganger nå!»

Vi hadde lært oss at vi ikke skulle si noe eller prøve å dra henne ut av ørska; det gjorde bare vondt verre. En gang, før vi visste bedre, hadde Joel nektet å gå til naboene for å spørre om å låne smør. Det var nesten midnatt, og hun holdt på med å bake en kake til Manny.

«Du er helt sprø, mamma,» sa Joel. «Alle sover nå, og dessuten har han ikke bursdag.»

Hun så på klokka en god stund, ristet hodet raskt fram og tilbake, og så fokuserte hun på Joel, hun boret øynene dypt inn i ham, som om hun prøvde å se gjennom øyeeplene og inn i den nedre delen av hjernen hans. Mascaraen var gnidd utover og håret var fett og stivt, det krøllet seg svart rundt ansiktet og ble mattere nedover ryggen. Hun så ut som en vaskebjørn som var tatt på fersken mens den rotet i søpla: overrumplet, farlig.

«Jeg hater livet mitt,» sa hun.

Da begynte Joel å gråte, og Manny slo ham hardt i bakhodet.

«Bra jobba, dustehue,» hveste han. «Jeg skulle jo faen meg ha bursdag.»

15

Etter dette gikk vi med på alt hun fant på; vi levde i en drøm. Noen netter skyflet mamma oss inn i bilen og kjørte ut til butikken, myntvaskeriet og banken. Vi sto bak henne og fniste mens hun dro i de låste dørene eller ristet i det tunge sikkerhetsgitteret og bannet.

Nå gispet hun da hun omsider oppdaget tomatkjøttet og lotionkremen som rant nedover ansiktene våre. Først sperret hun øynene opp, så myste hun. Hun ropte oss til seg og dro en finger forsiktig nedover kinnet på hver og en av oss, pløyde den gjennom den fettete gugga. Hun gispet igjen.

«Det var sånn dere så ut da dere kom ut av meg,» hvisket hun. «Akkurat sånn.»

Vi stønnet, men hun fortsatte å snakke om dette, om hvor slimete vi var da vi kom ut, om at Manny ble født med masse hår på hodet og om hvor sjokkert hun hadde blitt. Det første hun gjorde med oss alle, var å telle fingre og tær. «Jeg ville være sikker på at de ikke hadde glemt igjen noen der inne,» sa hun, og sendte oss inn i et anfall av liksombrekninger.

«Gjør det med meg også.»

«Hva da?» spurte vi.

«Gjør meg til en nyfødt.»

«Vi er tomme for tomater,» sa Manny.

«Bruk ketchup.»

Vi ga henne min regnjakke siden den var den reineste, og vi sa at hun absolutt ikke måtte åpne øynene før det var klart. Hun satte seg på kne og la kinnet mot bordet.

Joel hevet hammeren høyt og Manny stilte tuten på ketchupflaska sånn at den pekte midt mellom øynene hennes.

«Vi teller til tre,» sa vi, og så valgte vi et tall hver – jeg 16

fikk det siste. Vi trakk inn pusten så dypt og lenge vi klarte, til slutt sugde vi luft inn mellom tennene. Alle sto med spente ansiktsmuskler og stramt knyttede never. Vi sugde inn enda litt mer luft, brystkassene svulmet opp.

Rommet føltes som når man blåser og blåser og blåser i en ballong og det er like før den sprekker.

«Tre!» Og hammeren svingte gjennom lufta. Mamma hylte og sklei ned på gulvet og ble der, med vidåpne øyne og ketchup over hele seg, og så ut som om hun var skutt i bakhodet.

«Det er en mamma!» hylte vi. «Gratulerer!» Og vi løp bort til skapene og fant fram de største kasserollene og de tyngste sleivene, og vi skramlet alt vi kunne mens vi danset rundt kroppen til mamma og ropte: «Gratulerer med dagen! … Godt nytt år! … Klokka er null! … Det er ingentid! … Det er den beste tiden i ditt liv!»

arven

Da vi kom hjem fra skolen, fylte pappa opp hele kjøkkenet, han lagde mat og hørte på musikk og hadde det bra. Han pustet inn dampen fra en kasserolle, og så klappet han i hendene og gnidde dem raskt mot hverandre. Øynene hans var fuktige og gnistret av ør glede. Han skrudde opp volumet og det var Mambo, det var Tito Puente.

«Se opp,» sa han, og snurret rundt på én tøffelkledd fot, med slåbroken virvlende rundt kroppen. I neven hadde han en fettglinsende metallstekespade som han dunket i lufta i takt med bongotrommene.

Vi sto og lo i døråpningen, vi hadde lyst til å gå inn, men ventet på klarsignalet. Pappa skrittet stakkato bort til oss på linoleumen og pisket oss ut på dansegulvet, han tok tak i de spinkle armene våre og skjøv oss inn på plass bak ham. Vi svingte de knyttede nevene våre foran oss og skjøt hoftene ut i takt med trompetstøtene. En etter en tok han oss i hendene og sendte oss mellom beina, og vi dukket fram på den andre siden. Og så fulgte vi fnisende bak ham på rekke, som gåsunger.

Det sto varm mat på komfyren, svinekoteletter som lå 18

og freste i sitt eget fett, spansk ris som kokte så lokket klirret. Lufta var stinn av damp og krydder og leven, det ene lille vinduet over vasken var tåkelagt.

Pappa skrudde lyden enda høyere, så høyt at ingen ville ha hørt oss om vi hadde skreket, så høyt at det virket som om pappa sto langt unna og var umulig å nå fram til, selv om han sto like foran oss. Så tok pappa en ølboks fra kjøleskapet, og blikkene våre fulgte ølboksens vei opp til leppene hans. Vi glodde på tomflaskene som sto i dynger på benken bak ham, og etterpå så vi på hverandre. Manny rullet med øynene og fortsatte å danse, og vi stilte oss opp i rekke bak ham og fortsatte å danse vi også, bortsett fra at nå var det Manny som var pappagåsa, det var ham vi fulgte.

«Dans som om dere er rike,» ropte pappa, og den kraftfulle stemmen runget over musikken. Vi danset på tå, hevet nesa og stakk hull i lufta over oss med lillefingeren.

«Dere er ikke rike,» sa pappa. «Dans som om dere er fattige.»

Vi bøyde oss ned på huk, knyttet nevene og strakte armene ut langs siden, vi ristet på skuldrene og kastet hodet bakover, vilt, heftig, fritt.

«Dere er ikke fattige heller. Dans som om dere er hvite nå.»

Vi beveget oss som roboter, stivt og kantete, vi smilte ikke engang. Joel var mest troverdig, vi hadde sett at han hadde øvd på rommet sitt.

«Dere er ikke hvite,» ropte pappa. «Dans som om dere er puertoricanere.»

Det ble en liten pause mens vi samlet oss igjen. Så danset vi mambo som best vi kunne, vi prøvde å være smidige og alvorlige og føle beaten i føttene og rytmen bak 19

beaten igjen. Pappa så på oss en stund, lent mot kjøkkenbenken mens han tok lange slurker av ølen.

«Treiginger,» sa han, «dere er ikke hvite og dere er ikke puertoricanere. Se hvordan et ordentlig rasedyr danser, se hvordan vi danser i gettoen.» Hvert eneste ord ble ropt ut over musikken, så det var vanskelig å vite om han var gæren eller om han bare kødda.

Han danset, og vi prøvde å se hva han gjorde annerledes enn oss. Han snurpet munnen og holdt den ene hånda på magen. Albuen var bøyd, ryggen var rett, men på en eller annen måte var det tøylesløshet, frihet og selvsikkerhet i alle bevegelsene. Vi prøvde å se på føttene hans, men det var noe med måten de vrei seg og tråkket over hverandre på, noe med den rette linjen i overkroppen som trakk øynene våre opp mot ansiktet hans, mot den breie nesa og de mørke, halvlukkede øynene og de sammensnurpede leppene som både snerret og smilte.

«Dette er arven deres,» sa han, som om dansen kunne lære oss noe om barndommen hans, om lukta og følelsen av de gamle leiegårdene i spanske Harlem, om blokkene i Red Hook, om dansesteder og parker, om hans egen pappa, om hvordan han hadde slått ham, hvordan han hadde lært ham å danse, som om vi kunne høre spansk fra bevegelsene hans, som om Puerto Rico var en mann i morgenkåpe som tok en ny øl fra kjøleskapet og løftet den mot munnen, med hodet bakover, mens han fortsatte å danse, mens han fortsatte å time trinnene og hoftebevegelsene perfekt.

sju

Om morgenen sto vi ved siden av hverandre i døråpningen og så inn på mamma som lå og sov med åpen munn, og vi hørte hvordan lufta sleit med å trenge seg forbi spyttet i strupen hennes. Tre dager tidligere hadde hun kommet hjem med opphovnede, lilla kinn. Pappa hadde båret henne inn i huset og lagt henne i sengen, og begynt å stryke henne gjennom håret og hviske ting til henne i øret. Han fortalte oss at tannlegen hadde slått henne etter at hun mistet bevisstheten; han sa at det var sånn de fikk tennene hennes til å løsne før de trakk dem. Siden da hadde mamma ligget i senga hver eneste dag – med smertestillende i små plastrør, vannglass, halvdrukne tekopper og blodige papirlommetørklær hulter til bulter på gulvet rundt henne.

Vi listet oss inn ved siden av senga og førte fingrene over blåmerkene. Mamma mumlet hver gang vi kom nær henne, men hun våknet ikke.

Det var morgenen på den sjuende bursdagen min, det betydde at det var vinter, men lyset glødet i gardinene som om det var vår. Manny gikk bort til vinduet og dro det ene gardinet rundt seg så bare ansiktet var synlig. En søndag, etter at vi hadde tryglet henne om det, hadde 21

mamma tatt oss med på en gudstjeneste der vi hadde sett et maleri av noen menn i kapper som sto med hendene knuget om hverandre og blikkene løftet mot himmelen.

«Munker,» hadde mamma sagt. «De studerer Gud.» «Munker,» hvisket Manny nå, og vi forsto. Joel draperte seg i et laken som var sparket ned på gulvet, og jeg tok det andre gardinet, så ble vi stående og vente, akkurat som munker, bortsett fra at det var mamma vi studerte, det svarte, flokete håret, de lukkede øynene og de oppsvulmede underkjevene. Vi så på den spinkle skikkelsen under sengetøyet, bylten som rykket til eller sparket, brystkassa som hevet og senket seg i en jevn rytme.

Da hun endelig våknet, sa hun at vi var vakre.

«Mine vakre, små gutter,» sa hun, det var de første ordene som hadde kommet ut av den forslåtte munnen hennes på tre dager, og det var altfor mye; vi snudde oss bort. Jeg presset hånda mot vindusglasset, plutselig forlegen, jeg trengte kulda. Sånn var det med mamma noen ganger, jeg måtte presse meg mot et eller annet hardt og kaldt for ikke å bli svimmel.

«Det er bursdagen hans,» sa Manny.

«Gratulerer med dagen,» sa mamma, ordene hadde en svak farge av smerte.

«Han blir sju år,» sa Manny.

Mamma nikket langsomt og lukket øynene. «Han kommer til å forlate meg nå som han har blitt sju år.»

«Hva mener du?» spurte Joel.

«Når dere ble sju år, forlot dere meg. Dere lukket dere for meg. Det er dét store gutter gjør, det er det sjuåringer gjør.»

Jeg satte begge hendene mot glasset, jeg kjente kulda og presset glasset mot kinnene.

«Jeg skal ikke gjøre det.»

22

«De forandret seg,» sa mamma, og snudde hodet mot meg. «De begynte å vri seg unna når jeg prøvde å klemme dem, de ville ikke sitte stille på fanget mitt. Jeg måtte gi slipp på dem – jeg måtte gjøre meg hard – de ville knuse ting, bryte.»

Brødrene mine så forvirra ut, men merkelig stolte.

Manny blunket til Joel. «Åh,» sa han, «det er ikke sånn.»

«Er det ikke?» spurte mamma.

«Jeg vil ikke knuse noe,» sa jeg, «jeg vil studere Gud og aldri bli gift.»

«Fint,» sa mamma, «da kan du være seks år resten av livet.»

«Det er jo bare teit,» sa Joel.

Mamma løftet hånda langsomt for å signalisere skifte av samtaleemne.

«Skal du stå opp i dag?» spurte jeg.

«Hvordan ser jeg ut?»

«Lilla,» sa jeg.

«Sprø,» sa Joel.

«Smadra,» sa Manny.

«Men det er bursdagen din,» sa mamma til meg.

«Men det er bursdagen min.»

Hun skjøv sengetøyet ned til livet og førte hendene opp til ansiktet, hun beskyttet kinnene varsomt, som om det kunne komme en hånd flyende imot dem når som helst, så rettet hun seg opp, så var føttene på gulvet, så sto hun der i den grønne fotballgenseren sin, med syltynne bare bein og lakkerte tær.

Det lå et speil med messinghåndtak på skrivebordet, og med en gang mamma løftet det opp mot ansiktet, kom det tårer som la seg på øyelokkene og ventet på å falle ned. Mamma kunne ha tårer på øyelokkene sine 23

lenger enn noen andre, enkelte dager kunne hun bli gående rundt og holde på dem i flere timer, uten å la dem falle ned. De dagene pleide hun bare å kjenne på ting med fingeren, eller holde telefonen i fanget, helt taus, og man måtte rope navnet hennes tre ganger før hun ga øyekontakt.

Nå holdt mamma på tårene og studerte det heslige ansiktet sitt. Alle vi tre guttene begynte å rygge ut av rommet, men hun ropte på meg, hun sa at hun ville snakke med meg om at jeg skulle fortsette å være seks år, men hun sa ikke noe særlig mer enn det, bare kikket og kikket i speilet mens hun holdt kjeven i forskjellige posisjoner.

«Hva gjorde han med meg?» spurte hun.

«Han slo deg i ansiktet,» sa jeg, «for å få tennene dine til å løsne.»

Jeg skvatt til da jeg hørte lyden av glass som ble knust.

Straks dukket hodene til brødrene mine fram i døråpningen med brede smil, de lot øynene vandre fra mamma til meg, til skårene fra speilet, til punktet på veggen der hun hadde truffet, til mamma, til meg.

Mammas hender var oppe for å beskytte kinnene igjen, øynene var lukket. Da hun snakket, uttalte hun hvert eneste ord langsomt og tydelig.

«Synes dere det er morsomt at mora deres blir slått av menn?»

Smilet på fjeset til brødrene mine ble visket ut; de forsvant ut på nytt.

Jeg gikk og pakket meg inn i gardinet igjen, og lente panna mot vinduskarmen. Lyset ble reflektert fram og tilbake mellom den hvite himmelen og snøen, lyset som ble fanget i frosten på vinduet. Ute skinte det altfor skarpt til at jeg klarte å fokusere på noe. Jeg sperret øynene opp så 24

mye jeg klarte, de brant av lys og jeg tenkte på å bli blind, på det alle sa, at hvis man så opp mot sola, rett på, og fortsatte å stirre, så ville man bli blind – men da jeg prøvde, klarte jeg ikke å blinde meg selv.

Mamma satt på enden av senga og tilga meg mens hun pustet tungt og langsomt. Hun ropte meg til seg for at jeg skulle sitte på fanget hennes, og jeg kom, og så pustet vi sammen. Så begynte mamma på favorittsangen min, om en dame med fjær og appelsiner og Jesus som gikk på vannet. Hodet mitt nådde helt opp til skulderen hennes, men hun vugget og vugget meg, og nynnet ordene hun hadde glemt.

«Lov meg,» sa hun, «lov meg at du alltid skal være seks år.»

«Hvordan da?»

«Det er lett. Du er ikke sju år; du er seks pluss en. Og neste år er du seks pluss to. Sånn gjør du alltid.»

«Hvorfor det?»

«Når noen spør hvor gammel du er, og du svarer ‘jeg er seks pluss en, eller to, eller mer’, så forteller du dem at uansett hvor gammel du blir, vil du alltid være mammas lille gutt. Og hvis du er min lille gutt, så vil jeg alltid ha deg, du vil ikke trekke deg unna meg, du vil ikke bli sleip og tøff, og jeg trenger ikke å gjøre meg hard.»

«Sluttet du å være glad i dem da de ble sju?»

«Ikke vær dum,» sa mamma. Hun børstet håret vekk fra panna mi. «Det er noe annet å være glad i store gutter enn i små gutter, du må være tøff med de tøffe. Noen ganger blir jeg sliten av det, det er bare det, og jeg vil ikke at du skal forlate meg nå, jeg er ikke klar ennå.»

Så lente mamma seg mot øret mitt og hvisket mer, fortalte mer, om hvorfor hun trengte at jeg fortsatt var seks år. Hun hvisket alt til meg, om den sterke trangen, 25

hun bare måtte ha meg sånn, for det var ingenting som var mykt noen andre steder, alt var bare pappa og gutter som ble pappaer. Det var ikke bare pludringen, men det fuktige i stemmen hennes, den svake fargen av smerte – blåmerkenes varme nærhet – som tente gnistene i meg.

Jeg snudde meg mot henne, så de svulmende kulene på hver side av ansiktet, den skittenlilla huden omgitt av gult. Blåmerkene virket så følsomme, så myke, så mottakelige for smerte, og denne spenningen, denne gnisten, sprang opp fra et sted aller innerst i meg og bredde seg ut i brystet, som en ondskapsfull kribling, og hele veien gjennom armene og ut i hendene. Jeg tok tak i begge kinnene hennes og dro henne mot meg for å kysse henne.

Smerten skjøt hardt opp i øynene hennes, smerten gjorde øynene hennes til store svarte skiver. Hun reiv ansiktet vekk fra mitt og dyttet meg bort, ned på gulvet.

Hun forbannet meg og Jesus, og tårene falt ned fra øyelokkene, og jeg hadde blitt sju år.