Denne boken tilhører
heksefolket - de stjålne barna © tekst: Jo Salmson © illustrasjoner: Natalia Batista Originalens tittel: De stulna barnen Oversatt av Kjersti Scheen Første gang utgitt av Bonnier Carlsen Bokförlag, Stockholm, Sverige, 2011. Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38889-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Kristin Gjestrum Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i Adobe Garamond Pro og trykt på 90 g Munken print cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Materie.indd 6
15.06.12 10.07
Jo Salmson Illustrasjoner av Natalia Batista Oversatt av Kjersti Scheen
Materie.indd 7
15.06.12 10.07
sol
arel
kiijana
misana
kapteinen
Materie.indd 8
eno
BIRAND
EDNIL
15.06.12 10.07
Innhold Tidlig morgen Gjemsel Det skjulte rommet Kamptrening En kort krangel En fryktelig oppdagelse Eksamensdag Nattlig møte Viktig besøk Heksefolkets barn En beslutning Hos Kapteinen I mørket En listig plan
Materie.indd 9
11 19 26 33 44 53 60 70 75 84 90 97 104 112
15.06.12 10.07
Materie.indd 10
15.06.12 10.07
Kapittel 1
Tidlig morgen
Sol Det var tidlig morgen. Luften kjentes fremdeles kjølig. Sol skyndte seg gjennom gangene i det store huset. Hun hadde så mye hun skulle rekke i dag! På kjøkkenet sto kokka Misana ved ilden. Hun snudde seg og smilte bredt da hun så hvem som kom. – Er det husets solstråle? sa hun. – Og du er tidlig oppe som vanlig! Kokka hilste alltid på henne på samme måte. Nå øste hun opp en skikkelig porsjon grøt og rakte Sol skålen. 11
Materie.indd 11
15.06.12 10.07
– Tenke seg til, jeg husker fremdeles den dagen de kom hit med deg, fortsatte hun, akkurat som hun pleide. – Liten som en reke var du, og like blek. Jeg trodde det var noe i veien med deg! Hun rufset Sol i de gulhvite lokkene. – Håret ditt var som ei brennende middagssol allerede da, så navnet ditt passet! Sol satte seg ved bordet. Hun sukket litt. Misana ante ikke hva andre pleide å si om utseendet hennes. Folkene ute på markene gjorde til og med tegnet mot ondskap om hun gikk forbi.
Materie.indd 12
15.06.12 10.07
Men ingen vågde å gjøre henne noe når den store og kraftige kokkepiken var i nærheten. – Hvor er Dea? spurte Sol og så seg om. Kjøkkenjenta pleide å være i full sving på denne tiden av dagen. – Hodepine, sa Misana med et fnys. – Så jeg trenger hjelp av deg i ettermiddag. Hold deg på matta, og ikke ert Birand, er du snill!
Materie.indd 13
15.06.12 10.07
Birand styrte og stelte i den store villaen mens eierne bodde i palasset sitt i hovedstaden. Bare familiens sønn, Arel, bodde her ute på landet, og han var ikke eldre enn Sol. Nå satte Misana blikket i henne. – Hvis Birand gir deg en ny straffejobb, rekker du ikke å hjelpe meg, og det vet du, sa hun strengt.
Materie.indd 14
15.06.12 10.08
Sol forsvarte seg straks. – Tallerkenen bare gled ut av hendene på meg, sa hun klagende. – Det var ikke min feil! I går hadde hun kommet til å knuse en tallerken, og Birand hadde straks sendt henne av gårde for å feie ut av det store ildstedet i salen. Helt uten grunn! Det var aldri noen som tente ild der. Av og til trodde Sol at Birand rett og slett avskydde henne! Men akkurat denne gangen hadde han gjort henne en tjeneste. Mens hun børstet støv og edderkoppspinn ut av ildstedet, hadde hun oppdaget noe utrolig … 15
Materie.indd 15
15.06.12 10.08
Sol skrapte ivrig resten av grøten ut av skålen. Det kilte i hele henne av spenning når hun tenkte på det som hadde hendt. – Nei, det er vel aldri noe som er din feil, sa Misana bistert og sukket. Så smilte hun. – Kom igjen, stikk av gårde nå og re opp på rommene til guttene, sa hun bestemt. – Den første timen deres begynner snart, så hold deg av veien.
Materie.indd 16
15.06.12 10.08
Sol satte grøtskålen på benken og tok vaskebøtten som Misana hadde fylt for henne. Så gikk hun av gårde mot gangen der Arel og vennen hans, Eno, hadde sine rom. 17
Materie.indd 17
15.06.12 10.08
Skulle hun fortelle dem om det hun hadde oppdaget med det samme? Læreren deres, magister Pino, var morgentrett og lot dem ofte sitte alene i skolerommet den første timen. – Hører du hva jeg sier? ropte Misana etter henne. – Hold deg unna guttene! Du får ikke lov til å forstyrre dem nå like før de skal opp til eksamen! Sol vinket fraværende til svar. Så bestemte hun seg. Nei, hun ville foreslå at de kunne møtes senere i stedet, mens alle andre lå og hvilte i middagsheten. Det ville være mye morsommere om guttene fikk gjøre den samme oppdagelsen selv. Hvis de klarte det … tenkte hun og smilte.
Materie.indd 18
15.06.12 10.08
Kapittel 2
Gjemsel
Sol Sol prøvde å la være å fnise. Der ute i salen lette Arel og Eno fremdeles etter henne. Stolene skrapte mot steingulvet når de trakk dem til side. – Æsj, vi er for store til å leke gjemsel, sa Arel. – Sol har sikkert gitt opp og gått sin vei. Sol kunne høre hvor irritert han var. Hun lente seg nærmere åpningen ut mot ildstedet.
19
Materie.indd 19
15.06.12 10.08
I går da hun gjorde rent her, hadde en av steinene plutselig rørt på seg. Før hun visste ordet av det falt den ned på den andre siden av skorsteinsmuren!
For å kunne løfte den opp igjen hadde hun vært nødt til å lirke bort noen steiner til. Det var da hun gjorde den utrolige oppdagelsen. 20
Materie.indd 20
15.06.12 10.08
Det var et hulrom ved siden av ildstedet, bak veggen til salen, nesten som et eget lite værelse, men med jordgulv og helt uten vinduer. 21
Materie.indd 21
15.06.12 10.08
Villaen var stor, med velstelte frukthager og en labyrint av ganger og tilbygg. Sammen med husene rundt lå den som en egen, liten landsby i utkanten av den store sletten. 22
Materie.indd 22
15.06.12 10.08
Sol hadde bodd her helt siden hun var liten, så lenge hun kunne huske. Hun hadde trodd at hun var kjent overalt. Men nå hadde hun oppdaget verdens beste gjemmested! Endelig hadde hun og guttene et sted de kunne møtes, uten at magister Pino eller noen av tjenestefolkene oppdaget dem. – Først maser hun om at vi skal leke en dum lek, sa Arel ute i salen. – Og så bare forsvinner hun! Eno protesterte. – Hun må være her, sa han. – Jeg så henne da hun smatt inn av døren.
Materie.indd 23
15.06.12 10.08
Jaså, Eno hadde tyvtittet! Sol rynket brynene og satte ut underleppen, men så smilte hun igjen. En skikkelig handelsmann måtte kunne vite mer enn de andre, og Eno kom til å bli en av de aller flinkeste, det var hun sikker på! Allerede til sommeren, etter at eksamen var overstått, skulle Eno begynne å arbeide sammen med familien sin. Han hadde mange ganger fortalt om eventyr som foreldrene hans hadde vært ute på når de kjøpte og solgte varer over hele riket. 24
Materie.indd 24
15.06.12 10.08
– Kom! Vi går ned i stallen, foreslo Arel. – Det er der hun pleier å gjemme seg, ikke sant? Sol kunne høre at guttene gikk bortover mot døren. Dette gjemmestedet var nok litt for godt! Fort presset hun seg mellom steinene og ut igjen gjennom ildstedet. – Her er jeg, sa hun. Da hun fikk se guttenes forskrekkede fjes, begynte hun å le. – Jeg har ikke brukt trolldom hvis det er det dere tror, fikk hun fram til slutt. – Kom, skal dere få se!
Materie.indd 25
15.06.12 10.08
Kapittel 3
Det skjulte rommet
Arel Arel så seg rundt. Et enslig vokslys som Sol hadde tent, lyste opp i mørket. – Merkelig, sa han. – Dette hulrommet må ha blitt til da de bygde på, og det er mange år siden. Lurer på hva som er bak her? Han banket på den ujevne veggen. – Jeg tenkte litt på det i går kveld, sa Sol. – Det må være tjenestefolkenes fløy. Jeg tror det er Birands rom som ligger på den andre siden av veggen. 26
Materie.indd 26
15.06.12 10.08
– Vi kan spionere på ham! sa Eno ivrig. – Om vi plukker bort en liten stein et sted … jeg vedder på at han har massevis av spennende ting der inne. Arel ristet på hodet. – Dette er et altfor bra sted til det, sa han. – Vi kan ikke risikere å bli oppdaget. 27
Materie.indd 27
15.06.12 10.08
Tenk på alt de kunne bruke dette rommet til! Tankene til Arel fløy raskt fra det ene til det andre. De kunne gjemme hemmelighetene sine her! Eller gjøre lekser sammen med Sol. Sol var så snartenkt, og hun hadde ofte hjulpet dem med vanskelige oppgaver. Det er synd at hun ikke kan være med i timene, tenkte Arel plutselig. Han undertrykte et fnis. Det var uvanlig nok at sønnen til en handelsmann, som Eno, fikk gå på skole i huset til en krigerfamilie. En som Sol … nei, det var så klart helt umulig. 28
Materie.indd 28
15.06.12 10.08
Eno hadde stått ved veggen med øret presset mot steinene. Nå rettet han seg opp og ristet på hodet. – Jeg hører ikke en lyd, sa han. – Birand sover sikkert, sa Sol. – Det er best at vi snakker lavt nå i begynnelsen, til vi vet hvor mye som kan høres gjennom veggen. Kanskje de bygde det slik nettopp for at tjenestefolkene ikke skulle kunne tyvlytte? – Vi må være ekstra forsiktige hvis noen kommer inn i salen, sa Arel og nikket bort mot åpningen.
Materie.indd 29
15.06.12 10.08
Eno begynte å le. – Det er det jo aldri noen som gjør, sa han. – Salen blir jo bare brukt når … ja, det vet dere. Han tidde og så usikkert på Arel. Arel bet tennene sammen. Salen ble ikke brukt, fordi foreldrene hans bodde i hovedstaden. Faren hans kom på besøk et par ganger i året, det var alt. Moren hans … 30
Materie.indd 30
15.06.12 10.08
Arel kunne bare tenke seg hvordan tjenestefolkene sladret seg imellom. Alle visste sikkert at moren hans ikke hadde sett ham siden han ble født. Han prøvde å la være å tenke på det, og vanligvis var Eno og Sol forsiktige med å si noe som minte ham på det. – Det er på tide å gå tilbake til skolerommet, sa han stivt. Han klatret ut gjennom åpningen, og de andre fulgte stille etter.
Materie.indd 31
15.06.12 10.08
Da de var kommet inn i salen, snudde han seg. Hvis man ikke visste om åpningen, var den vanskelig å oppdage. De mørke skyggene inne i ildstedet gjorde den nesten usynlig. Arel svelget. Så beveget han på underkjeven til krampen løsnet. Han smilte til de andre og sa: – Vi ses i kveld når mørket har falt på. Dette var faktisk det mest spennende som hadde hendt på veldig lenge!
Materie.indd 32
15.06.12 10.08