Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

Eivind Hofstad Evjemo

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

Forfatteren har mottatt støtte fra: Villa Decius, Krakow.

Nord-Trøndelag Fylkeskommunes kulturstipend Levanger kommunes kulturstipend Sparebank1s Tæl-stipend En stor, stor takk til dere!

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36551-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingvild Evjemo Grafisk design: Ove Dahl Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

A

lt det som skal bygges. Tomteoppryddingen på nordsiden av det kommunens menn håper skal bli et nytt populært boligfelt, slik at feltene kan utvide seg og strekke sine lyslinjer lenger opp i de mørke åsene. Tomter selges for halv pris, prospektene med kraftig forbedret billedkvalitet trykkes opp, og eiendomsvedlegget i lokalavisa blir bare tykkere og tykkere, og endelig: Befolkningsratene stiger, man har spist bløtkake på rådhuset og fått gratulasjoner fra hovedstaden, og det til tross for at opposisjonen fremdeles minner om at muggen gnager på barneskolene, at kommunens veier desperat trenger en dampveivals, at det ikke foreligger noen løsning på problemet med enslige asylbarn.

Og en ny idrettshall skal prioriteres, et nytt tjuefemmeters basseng med stupetårn, boblebad, sklie, varmebasseng og sauna, ei storstue menneskene som bor her kan hegne om og være stolte av. 2800 kubikk med betong skal kjøres inn ved hjelp av 350 betonglastebiler. 60 000 fliser skal legges side om side, noe som tilsier 350 baderom, om man bruker kommunens husstander som utgangspunkt. Og man kommer til å trenge 250 tonn med armeringsjern, en mengde til7

svarende strekningen Jørpeland-Arabygdi. Det handler om å bygge noe som betyr her og nå, for skoleelevene, for kommunens idrettslag fra begge sidene av elven. Men samtidig for alle andre også. For de som selv ikke ser verdien i å konkurrere, men bare ønsker å få seg et vaffelhjerte, kanskje en kaffekopp, og stå og heie fram ungene sine i fellesskap med andre. Det handler tross alt om å bygge allianser. Finne trygghet i en hverdag. Legge til rette for et sterkt og fint nærmiljø.

Alle skal ha tilgang. Alt skal tenkes og tuftes på prinsippet om universell utforming. De bevegelseshemmede skal få sine tilpassede fortauskanter, og det skal snekres ramper utenfor utestedene. Det skal være lett å ta seg en svømmetur en søndags formiddag. Det skal monteres heiser som kan senke de muskelsyke ut i bassenget, de eldre skal få egne hjelpere til å forstå låsesystemet på skapene i garderobene, og man skal ansette ekstra øyne for å overvåke hver en krok av barnebassenget. Politikerne har også argumentert for at det er idiotisk at skoleelevene skal måtte kjøre buss for å komme til vann, og svømmeopplæring har igjen blitt et prestisjeord etter en sommer med urimelig mange drukningsulykker. En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?

PS: En skuespiller/koreograf med utdannelse fra Nederland søker statlig støtte for å spille politisk dukketeater i landets førtiåtte tørrlagte bassenger. PS: Slutt.

Og mange ser et håp i endelig å få en svømmehall til sitt nærmiljø. Å slippe spinning og bodypump, og, i stedet for å løpe runder på kommunens kulturstier og skitne 8

til joggeskoene sine, ha muligheten til å oppsøke vektløsheten i vann, sitte i badstua og føle hvordan alt overflødig renner av dem: stressrynker, tankene på bunkene med norskstiler som skal rettes, varene til hverdagsmiddagene som ennå ikke er handlet inn, ærender på hjelpemiddelsentralen, ubetalte purregebyrer på biblioteket osv. Og for én gangs skyld ikke bry seg om at ens egen kropp er fullt eksponert, bare være lukket i seg selv, være varm og til dels lykkelig. For så å dusje, stående med ryggen til rommet, uten dårlig samvittighet med hensyn til strømprisene.

For funksjonshemmede skal det også være høyderegulerende stellebord. Hårfønere skal være plassert i forskjellige høyder, noe som også gjelder for knaggene til håndklær, og alle speil skal henge mellom 90 og 190 centimeter over gulvet. Det skal være håndlister i rustfritt stål for å lette kommunikasjonen mellom garderobe og dusj, og for synshemmede og blinde skal de fungere som ledelist for bassenget.

De skal være 95 centimeter over gulvet. Også bassengets personell skal bli instruert til ikke å være for dogmatiske når en støttekontakt har vært uheldig og glemt ledsagerbeviset.

Det finnes håp om endret livskvalitet, og mange er takknemlige for at kommunen investerer i et kultursted som går rett inn i sin tid, legger til rette for at alle dens beboere skal få et noen prosenter rikere og bedre liv.

Samtidig: Bilene som passerer i 80 kilometer i timen på E6, som ligger som et belte utenfor sentrum. De utenlandske sjåførene som sover i sine lastebiler nede ved havna, en amerikaner med overlesset sykkel, som tråkker seg forbi på vei til Nordkapp, eller de som passerer i et Emirate Air i ti tusen fots høyde og kaster et kort blikk ut av vinduet og kan 9

skimte lys langt der nede, før de legger hodet mot vinduet og sovner på nytt. * Dragene av høst nedover de vindskurte sentrumsgatene, traktens værhaner vender mot nord. Rykkvis trafikk gjennom byen. Parkeringsplassene allerede i ferd med å fylles opp. Det er tidlig morgen, og Kjersti står som vanlig på trappa utenfor skyvedøra og venter på Siri, en funksjonshemmet jente på fjorten, som hun er primærkontakt for.

Kjersti har på seg crocs, lyse olabukser og ei kortermet hvit skjorte. I halsen ei tynn uanselig sølvlenke. Hun nikker til dem som kommer gående, som er tidlig ute, sier «god morn», med antydning til frostpust, eller muntrere «god morn, god morn!» Over glasskulen som omgir utelyset, vanker stankelbein og småfluer som nok langsomt begynner å innse at denne guden ikke svarer. Allerede mange døde langs listverket. Elevene som er busset inn fra de omkringliggende småbygdene, kommer gående i flokk under trærne. Holdeplassen ligger ved bensinstasjonen, der flere av dem har benyttet muligheten til å kjøpe seg noe søtt til frokost, som de bærer i knitrende, hvite papirposer. Ei jente snubler i fortauskanten og faller framover på knærne, og ranselen slår inn i bakhodet hennes, men ingen orker å le, og jenta reiser seg, stapper øreproppene i ørene og er raskt tilbake i verdenen der Jack Johnson fremdeles synger «cause when the pretty girl walks, she walks so proud, and when the pretty girl laughs, oh man, she laughs so loud».

Kantinedama står og løfter landgang og karbonadesmørbrød med ei klype fra et brett og over i monteren. Hun stiller 10

en glassbolle foran betalingsterminalen, fylt med epler, appelsiner og bananer til fem kroner stykket. Hun setter fram God morgen-yoghurt, ei skål med müsli som hun har brent og sukret på eget kjøkken, samt noen esker med sjokolade, lakrisbåter og annet snop. Kantinedamen har nettopp rundet seksti og ble fryktelig rørt da elevene plasserte henne på en stol og sang bursdagssangen i langfriminuttet. Det ble så synlig, syntes Kjersti, når hun tenker på det, så altfor synlig at det betydde noe for henne, mens det ikke gjorde det for andre. Kjersti kan ofte ta seg selv i å forakte. Og ofte retter denne følelsen seg mot mennesker som på en eller annen måte forsøker å forstørre livene sine, for eksempel ved å oppvise overdreven takknemlighet når noe positivt skjer med dem, som om det på en eller annen måte ga dem større anseelse innenfor det sosiale. Men det er noe Kjersti arbeider med; hun framstår ikke som, og vil ikke være, en person som forakter.

Alt samarbeider. De som er ute nå, har god tid; ungene er for lengst sendt på skolen med matpakker, kjøkkenbenkene er nyvaskede og blanke. Det er de som skal til papirfabrikken, det er hun som skal åpne skobutikken, og de som tar en ekstra dagvakt på sykehjemmet for å legge seg opp penger til en uke i Agadir. Det er brøytepinnestikkere som har jobbet hele natta og skal hjem og legge seg under dyna, og det er pleieren som spriter hendene etter å ha utført en plukkejobb på en beboer på sykehjemmet. Kjersti vet at hun har tatt på seg altfor lite klær. Kjente det allerede da hun gikk ut døra og fremdeles hadde sjansen til å snu, men hun mente bestemt at det var mulig å gå seg varm, noe det ikke var, for uansett hvor mye hun slengte med armene, hjalp det ikke. Ja, for hun hadde bestemt seg for å 11

få en frisk start på dagen, likte å komme tidlig, ha litt farge i kinnene, men nå angrer hun mest på at hun ikke bare gjorde det enkelt og kjørte i stedet, gruer seg til motbakkene hjem.

Høsten hadde som vanlig overrumplet henne. Først merket hun det ved at hun måtte stå opp om natta for å lukke vinduet. Så merket hun det på basilikumen, som bare overlevde én dag i vinduskarmen. I det hele tatt å håpe på flere soldager nå ville bare være å lure seg selv. Sommeren som lå bak henne, hadde vært varm og ensom. Hun hadde mest av alt sittet i solsteiken på balkongen, eller hun hadde syklet ned til fjæra nedenfor kalkovnene, med smørbrød og saft i veska si og lagt seg ned med hodet på ei dunpute, som etter hvert som dagene gled forbi, ble tung av svette og solkrem. Hun hadde svømt over bukta, knipset bilder av tærne sine. Hun hadde lest ei bok som hun måtte innse overgikk hennes kapasitet som leser, ja på en hel sommer hadde hun bare kommet hundre sider ut i Vargas Llosas Bukkefesten.

Men hun hadde fått mye glede av det lille hun hadde lest, og det var tross alt det viktigste. På kveldene drakk hun flaskeøl foran tv-en og smurte beina med fete, luktfrie salver, eller så bare lå hun og så opp i taket og lyttet til kveldsprogrammene på P1. Men nå kjentes det som om sommeren lå under ei glassklokke; hun kunne se inn i den, se seg selv, men verken gå dit eller gå inn dit. Hun kunne bare suge høstlufta inn, fylle munnen og lungene med den, og innse at tiden igjen hadde gått fra henne uten å sette dypere spor.

Geografilæreren stikker hodet ut av bilen, og med et raskt klyv følger kroppen etter. Han har kneppet skjorta feil i halsen, og jakka ser litt sjuskete ut. Han spør: «Står du her 12

halvnaken?» Kjersti har merket seg at til tross for at han har jobbet i over tjue år som lærer, virker han fremdeles nervøs og usikker når han står foran elevene og underviser. Ingen har tall på hvor mange linjaler han har brukket, hvor mange verdenskart han har revet ned eller kaffekopper han har knust, for han har et fryktelig temperament. Kjersti har flere ganger tenkt at hun burde melde det videre opp i systemet, men kjenner på seg at geografilæreren ikke er en som tåler slik kritikk. En gang stilte han seg med ryggen til klassen, etter en eller annen situasjon med en elev, og pulveriserte et kritt mellom tommelen og pekefingeren. Klassen tittet vekselvis på ham og på Kjersti, som de nok mente burde gå inn og dempe situasjonen. Men hva skulle hun si?

Hva skulle hun gjøre? Det begynte med at geografilæreren anklaget en elev for å sitte med tyggis i timen, men da han hadde ytret ønske om at gutten skulle åpne munnen og vise fram tyggegummien, hadde selvfølgelig eleven svelget den og sagt at det ikke var en tyggis, men bare en papirbit, «og det er vel ikke ulovlig?» Geografilæreren ble så sint over bevismaterialet som forsvant rett foran øynene på ham, og over at denne eleven tillot seg å frekke seg, at han slo linjalen så hardt i kateteret at den knakk på midten. Og så stilte han seg altså med ryggen til klassen, begynte å pulverisere krittet mellom fingrene, mens elevene tittet bort på Kjersti med blikk som sa: Gjør noe. Og Siri tok hånda til Kjersti under bordet, for hun likte ikke at mennesker ropte til hverandre. Men heldigvis, til slutt snudde geografilæreren seg på eget initiativ, mumlet en setning som inneholdt et, riktignok godt kamuflert, «Unnskyld», dro ned verdenskartet og pekte ut Gobi-ørkenen, og alle var veloppdragne nok til å late som ingenting. Kjersti har også merket seg at geografi13

læreren ikke forsøker å inkludere Siri i undervisningen ved å gi henne ansvar og oppmerksomhet eller la henne fullføre en hel tankerekke selv om det ikke har noe med det aktuelle temaet å gjøre, han overser henne, gjør henne ubetydelig i rommet og tar dermed, slik Kjersti ser det, ikke sin del av ansvaret.

De som er for seint ute, sitter i krysset utenfor bensinstasjonen der de vekselvis forsøker å tenne sigarettene sine med sigarettenneren og tuter på bilen foran dem i køen. Det strømmer på med elever. Votter og luer og ransler og fotballskjerf. Kjersti hilser på noen av dem. «God morn», sier hun, «god morn, god morn.» Rektor parkerer bak geografilæreren. Hun har tatt på seg koften med symboler, som skal minne henne og alle omkring om hennes samiske stamtavle, det løper en bue av strikkede rein og jegere over rektorens rygg. Hun benytter enhver situasjon av betydning til å understreke denne tilhørigheten, sniker gjerne inn noen samiske gloser i en personaltale, eller så starter hun med et lengre sitat for etterpå å si: «Ja, sånn høres det altså ut på samisk!»

Kjersti ser på klokka. Når Siri er sein, er det et tegn på uro hjemme. Kjersti har ofte diskutert Siris temperament med foreldrene. Da hun var ni, tvang hun et Widerøe-fly til å mellomlande i Brønnøysund fordi det ikke var Hobby i pilotbagen. Først nå flere år seinere tillot moren seg å le av dette. «Jeg har grått i så mange år», sa hun en gang til Kjersti, «grått, grått og grått, nå må jeg begynne å le, ikke sant?» En annen gang slo Siri Kjersti så hardt i ansiktet at hun begynte å blø neseblod. Og blod ble alltid mottatt med ærbødighet blant ungdommene i spesialklassen. Peder, med Downs syndrom, snurpet munnen sammen slik han pleier 14

når noe stresser ham. Pia, med sin svært sjeldne muskelsykdom, begynte å tute febrilsk med den særdeles kompliserte Permobilen sin, mens Redam, en pakistansk jente med CP, kylte en blyant mot vinduet, der den ble hengende i en fold i gardinen. Gråt og blod hadde alltid stor innvirkning på energinivået deres, en blanding av angst og aggresjon, som om de plutselig følte de måtte forsvare seg. Kjersti husker hvordan Siri avventet situasjonen, helt klart denne lille forsamlingens isdronning. Alle visste jo at Siri kunne være fryktelig utspekulert og sjelden inngikk forlik der hun skjønte at hun kunne få alt. Men blod gjorde alt mye mer komplisert. Siri var som alle andre livredd for blod etter selv å ha blitt gjennomhullet av sprøytespisser gjennom store deler av barndommen. Så hun sa: «Unnskyld Kjersti, unnskyld, det var ikke meningen.» «Du vet du ikke skal.» «Jeg vet det, Kjersti», sa hun. Og så stappet Kjersti fuktet dopapir i hvert nesebor, og alle begynte å le.

Kjersti hadde sittet i et utall lange, trettende møter med spesialpedagoger og diskutert tiltak, skrevet punkter på ark, og mot møtets slutt hadde de samlet seg om en slags strategi.

Men like fort som de ble satt ut i livet, fant Siri en sprekk i rutinen, og rektoren måtte kalle inn til nye møter med spesialpedagogene, noe som igjen førte til at nye sprittusjer ble lagt fram, nye kjekspakker ble tygd opp mellom kontordamens tenner, og nye skjeer Nescafé espresso ble løst opp i glovarmt vann. Det eneste som så ut til å fungere, var ideen om meldeboka som skulle være «det offentliges samtalekanal med det private». Det hjalp Siri med å skape forutsigbarhet, et ord som ofte ble gjentatt i disse møtene, sammen med mestringsfølelse, trygghetssone og individplan. Meldingen Kjersti skrev fra dagen da Siri slo henne, ble: «I dag 15

har Siri vært urolig, hun slo blant annet meg samt en klassekamerat til blods. Spiste sandkake og tegnet i siste time.»

Men den meldingen angret Kjersti mye på seinere, for det med klassekameraten var jo en løgn.