Hestenes klan av Live Bonnevie

Live Bonnevie

Hestenes klan

Til min elskede Til Jo og Theo

© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-32211-3 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livinoa Print, Latvia, 2010 Satt i Sabon 10,5/13,5 punkt og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG

Da Olil Sylvisdóttir våknet, ble hun liggende urørlig i sengen med øynene lukket. Hun hadde en underlig og overveldende følelse i kroppen. Det var en følelse hun aldri hadde hatt før, men som hun på forunderlig vis likevel kjente igjen og forsto. Det var en følelse alle hennes formødre hadde kjent, men som ingen noen gang hadde fortalt henne om. Følelsen av at tiden er i ferd med å renne ut. Følelsen du får like før du skal dø.

Olil åpnet øynene. Det var mørkt i rommet, men de første tegnene til grålysning lå over havet utenfor. Hun kjente at hun ennå hadde noen krefter igjen, men hun brukte dem ikke til å krype inntil sin elskede. I stedet smøg hun seg lydløst ut av sengen. Hun hadde lenge visst at dette øyeblikket ville komme. Øyeblikket da hun tok dette valget som ville bli så vanskelig for ham å forstå.

Hun lyttet til den jevne pusten hans i mørket og kjente en sterk lengsel etter å kysse ham. Men hun gjorde det ikke. I stedet reiste hun seg langsomt og gikk ut av rommet.

Det eneste som lå mellom henne og trappen, var døren inn til datterens soverom. Den døren klarte ikke Olil å gå forbi. Hun måtte se sin datter en siste gang. Hun måtte si farvel til det milde, ettertenksomme ansiktet hennes, 5

til fregnene som vinteren hadde bleknet, men ikke visket bort, til det lange, lyse håret og den glatte huden som duftet av Island. Olil skjøv døren opp, og i det svake lyset som falt inn i rommet, så hun sin femten år gamle datter. Hun lå ikke i sengen og sov, som sin far. Hun sto oppreist og påkledd midt på gulvet.

– Du må la meg reise, hvisket Olil.

– Du kan ikke be meg om å bli hjemme, sa datteren.

– Nei, sa Olil. – Denne gangen ber jeg deg ikke om å bli.

De gikk sakte ned trappen mens Olil støttet seg mot veggen. Ved utgangsdøren løftet hun opp den hvite nattkjolen og stakk de nakne føttene ned i et par tykke støvler. Så gikk hun ut.

Det lå et tykt lag nysnø på tunet, og midt i alt det hvite sto en svart hingst med lang, lys man og ventet på dem. Olil hoppet ikke opp på ryggen hans slik hun hadde pleid å gjøre. I stedet klamret hun seg til den lyse manen mens hun kjempet for å holde seg oppreist.

Hingsten snudde seg og så på henne, som om han forsøkte å forstå hva som måtte til.

– Du må legge deg ned, hvisket Olil. – Kan du det?

Hingsten så på henne. Han hadde aldri lagt seg ned for henne før og han virket usikker. Olil hvisket til ham, men kjente stemmen svikte. Så hørte hun en svak pipelyd i ørene og sank sammen i snøen. Datterens stemme var langt borte, og Olil svarte henne ikke. I stedet strøk hun hånden over frembeinet til hingsten sin og hvisket til ham igjen. Da la den halvville hingsten hennes seg ned for henne. Olil krøp opp på den varme, svarte ryggen og klamret seg til manen da han reiste seg. Hun kjente at datteren hoppet opp bak henne, og hun fikk et ull6

teppe lagt over de bare skuldrene. Så skrittet de sakte ut av tunet.

De hadde ikke ridd langt da de skimtet lys ute i det forblåste, treløse landskapet. Da de kom opp til fossen, så de det store, hvite teltet som sto der. Olil lot seg gli ned fra hesteryggen, men hun ble ikke stående da føttene hennes traff bakken. Hun sank sammen i snøen mens datteren forgjeves forsøkte å holde henne oppe.

Flere hender kom til og Olil ble båret inn i teltet av noen kvinner datteren aldri hadde sett før. Hun ble varsomt lagt på et mykt leie av skinnfeller og tepper. Selv i det varme lyset fra faklene var hun blek. Det lå en skygge over ansiktet hennes nå. En skygge som stadig ble mørkere.

– Vi sier ikke farvel, sa Olil og strøk datteren over kinnet. – Det er ennå tid.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten deg, sa datteren.

Olil lå lenge urørlig og stirret opp i den hvite teltduken. Så møtte hun datterens blikk.

– Følg hjertet ditt, sa hun. – Det kan du alltid stole på.

Langsomt strakte hun ut hånden og omfavnet datteren sin en siste gang.

– Ha det, hvisket hun.

Så lukket hun øynene og åpnet dem aldri igjen.

MANDAG (54 dager igjen) Halvveis ut i første treningsøkt etter helgens kvalifiseringsstevne hadde verken Åke eller Amanda problemer med å erkjenne at det ikke gikk særlig bra.

– Du må være mer bestemt, formante Åke da Caspian bråstoppet igjen.

Amanda brukte sjenklene, men hingsten nektet å gå et eneste skritt. Hun brukte pisken, men han gikk fortsatt ikke frem. Han rygget. Amanda kjente hun var i ferd med å miste besinnelsen nå. Uansett hva hun gjorde, ble det feil!

– Kom inn hit, ropte Åke Karlsson.

Amanda red opp på siden av ham og gjorde holdt. Åke lente seg tungt på krykkene, han var fullstendig frarøvet sitt vanlige, kraftfulle nærvær. Nettopp derfor var Amanda fullstendig uforberedt da han plutselig slo til Caspian med krykken så det ga gjenlyd i ridehuset.

Caspian kastet seg frem og raste av gårde. Amanda forsøkte å stoppe ham, men Åke ville det annerledes.

– Hold galoppen, ropte han. – Hold galoppen, for helvete!

Etter flere runder i galopp ba Åke henne ta Caspian ned til skritt og komme inn til ham igjen. Caspian var så andpusten at salen gynget i takt med pusten hans.

136

– Lærte du ingenting i helgen? sa Åke og spyttet i sanden. – Caspian nekter å underkaste seg din autoritet. En slik atferd er fullstendig uakseptabel. Caspian er en fullvoksen hingst, og når en fullvoksen hingst prøver seg, må du reagere med fasthet. Med en hingst kan du aldri nøle, fatter du? Du ser jo at han gjør akkurat det du ber om hvis han bare får klar beskjed!

Amanda trakk pusten dypt og red frem igjen. Det var da hun til sin store overraskelse oppdaget at de ikke var alene i ridehuset. Torgeir Rosenlund fulgte med oppe fra tribunen. Hvor lenge hadde han stått der? Og hvorfor? I løpet av alle de årene Amanda hadde hatt hest på Engelsrud gård, hadde hun aldri opplevd at han så på mens hun red.

– Ha ingen illusjoner om at du kan nå frem med mindre du slår og virkelig mener det, sa Åke. – Hester kan påføre hverandre mye mer smerte enn det du noen gang kan klare. Har du aldri sett to hingster slåss? Den kraften de går løs på hverandre med, vil du aldri være i nærheten av, fatter du?

– Ja, sa Amanda. Jeg fatter.

– Igjen, sa Åke. – Galopp.

Amanda fattet galopp, og da Caspian nølte, smelte hun til ham med pisken så hardt hun kunne. Han responderte perfekt etter det.

– Ser du? Han tester deg bare, sa Åke. – Ikke rart det går dårlig på stevnene dersom du ikke følger med på disse tingene!

Amanda tenkte at Åke og faren kanskje hadde hatt rett hele tiden. Kanskje det var sant at Caspian bare testet henne? Hun fikk plutselig et intenst behov for å lykkes. Hun ville vise alle sammen at hun visste hva hun drev med. Hun smelte til Caspian noen ganger til med 137

pisken og tviholdt på tøylene da han forsøkte å løpe ut med henne. Åke hadde utstyrt henne med et skarpere bitt enn vanlig, og det fikk hun uttelling for nå. Snart tøltet Caspian, og han tøltet godt. Bedre enn på lenge.

Amanda tittet opp på tribunen igjen, men Torgeir hadde forsvunnet.

– Bedre, ropte Åke. – Mye bedre!

Den siste halvtimen var Caspian myk og føyelig, og Amanda innså at Åkes innspill hadde effekt. Kanskje helgens ydmykelser kunne vært unngått hvis hun hadde satt Caspian på plass? Amanda bestemte seg for å legge seg på en hardere linje overfor hingsten. Heretter skulle hun aldri nøle. * Det var tre fôrryttere i stallen da Amanda kom tilbake med Caspian, men ingen hun kjente. Hun la merke til at Caspian var svettere enn han pleide, og da hun salte av, la han på ørene og rygget. Nok en gang forsøkte han å dominere henne, men denne gangen gikk hun ikke glipp av det. Hun ga ham et kraftig slag i siden med knyttneven, og Caspian svarte med å bite advarende i luften.

– Nå passer du deg, sa Amanda og grep etter pisken. Ørene til Caspian lå flatt bakover nå, og han reiste seg opp på bakbeina. Synet av kraften og opprøret hans gjorde noe med Amanda. Det vekket noe i henne som hadde vært skjult lenge: Et intenst og voldsomt sinne.

Hun slo til ham med pisken. Én gang. To ganger. Men han vek fortsatt ikke unna. Amanda slo en gang til. Så hardt hun kunne. Og enda en gang. Caspian steilet igjen, men denne gangen opp mot veggen. Som om han forsøkte å komme unna.

De tre fôrrytterne i den andre enden av stallen hadde 138

for lengst stoppet å pusse hestene. De så på henne med store øyne.

Ser dere? Med en hingst kan man aldri nøle.

Og Amanda nølte ikke. Hun slo igjen mens hun observerte Caspians nytteløse forsøk på å komme unna.

Det skulle du ha tenkt på før!

– Sånn går det hvis du prøver deg, ropte hun. – Fatter du?

Caspian sto klemt opp i et hjørne nå, men Amanda var fortsatt ikke ferdig. Hun gikk mot ham igjen. Caspian gjorde ingen forsøk på å utfordre henne lenger. Tvert imot. Han forsøkte å komme unna. Amanda hevet armen for å slå en siste gang, men før hun kom så langt, ble pisken revet ut av hånden hennes. Hun bråsnudde, og der, rett bak henne inne i boksen, sto Torgeir Rosenlund.

– Jeg tror han har skjønt det nå, Amanda, sa han lavt.

– Kom her.

Uten å vente på svar tok han tak i armen hennes og dro henne med seg ut av boksen. Amanda forsøkte å vri seg løs, men Torgeir slapp henne ikke. Han trakk henne nedover stallgangen, rett forbi de tre jentene som sjokkert fulgte opptrinnet. Heldigvis var det bare fôrryttere, tenkte Amanda, men det var ille nok. Torgeir dyttet henne inn i salrommet og smelte døren igjen bak dem.

– Hva er det du driver med? skrek Amanda mot ham.

– Spørsmålet er vel heller hva du driver med, sa Torgeir.

– Caspian utfordret min autoritet, freste Amanda.

– Slik atferd er uakseptabel!

– Det kan diskuteres hvilken atferd som er uakseptabel, sa Torgeir.

– Jeg finner meg ikke i at du snakker til meg på denne måten! Slipp meg ut!

139

Hun forsøkte å presse seg forbi ham, men Torgeir holdt henne igjen. Han hadde et tak i henne som hun ikke kom ut av, og uten at det kostet ham mye, tvang han henne til å sette seg i sofaen.

– Slipp meg, skrek Amanda. – Slipp meg!

– Jeg slipper deg ikke før du roer deg ned, sa han overraskende mildt.

Amanda forsøkte å reise seg igjen, men beina kjentes plutselig visne og kraftløse under henne. Hun pustet tungt og var glovarm i kroppen.

– Jeg roer meg hvis du slipper, sa hun. – Slipp!

Torgeir slapp taket og satte seg ned ved siden av henne.

En stund var Amandas tunge pust den eneste lyden mellom dem. Torgeir så ut som om han hadde noe på hjertet, men tenkte seg godt om før han begynte å snakke: – Hvis du fysisk straffer en hest i sinne, har du gått for langt. Skjønner du det?

– Hester påfører hverandre mye mer smerte enn det jeg kan, sa Amanda trassig.

– Det er mulig, men i sitt naturlige miljø vil de alltid ha mulighet til retrett. Den muligheten hadde ikke Caspian. Du fortsatte å slå ham lenge etter at han hadde gitt seg. Det er uheldig av flere grunner.

Amanda prøvde å si noe, men Torgeir var ikke ferdig.

– For det første utsatte du hesten din for noe han aldri kommer til å glemme. For det andre ødela du en viktig del av grunnlaget for tilliten mellom dere, og den tilliten er du avhengig av.

Amanda bet seg i leppen.

– For meg er ikke Caspian en sunn hest lenger, sa Torgeir. – Det blikket han sender oss når vi håndterer ham i stallen, forteller at han nødig vil ha folk rundt seg. For meg er det et alvorlig signal om at han blir håndtert feil.

140

– Når en fullvoksen hingst prøver seg, må den møtes med fasthet, sa hun.

– Problemet er ikke at du utviste fasthet, Amanda.

Problemet er at du fortsatte å straffe Caspian lenge etter at han hadde gitt seg. Han er ikke i stand til å forstå hva det betydde. Det eneste som likner den erfaringen han fikk med deg nå, er noe som ligger dypt i hans instinkter: Frykten for å bli et bytte. Når han påføres smerte, men ikke lenger kan flykte, er han ikke annet enn et bytte som dingler fra kjeften til et rovdyr. Skjønner du at det er svært uheldig at du utsatte ham for dette?

Torgeir så lenge på henne, men sa ikke mer.

– Er du ferdig nå? sa Amanda.

– Jeg tror kanskje jeg er det, sa Torgeir og reiste seg.

– Jeg tar med meg Caspian ut og gresser ham litt. Dere to kan trenge en pause fra hverandre.

Amanda ble sittende i salrommet helt til hun hørte farens bil ute på tunet. Da snek hun seg gjennom stallen mens hun ba til Gud om at hun ikke ville møte noen.

Særlig ikke Torgeir Rosenlund.

– Jeg så Torgeir ute med Caspian, sa faren da hun satte seg inn i bilen.

– Han bare skritter ham av for meg, sa Amanda. – Kan vi dra?

– Jeg har bestemt meg for å be ham gi deg og Caspian en ridetime, sa faren.

– Det trengs ikke, det gikk utrolig bra i dag, sa Amanda.

Da de kjørte ned på sletta nedenfor gården, så Amanda Torgeir og Caspian langt ute på jordet på høyre siden av veien. Det var noe vakkert og harmonisk over bildet av mannen, hesten og den store, spirende enga.

– Vi trenger noen nye innspill, sa faren. – Åke virker 141

redusert, og helgens resultater taler uansett for seg. Slik kan det ikke fortsette.

Før Amanda rakk å protestere, stoppet faren bilen midt på grusveien og tutet. Torgeir så opp og kom mot dem. Han gikk og tygde på et langt strå. Caspian luntet ved siden av ham med munnen full av gress. De hadde det ikke travelt. Amanda kjente rødmen stige i kinnene da Torgeir stoppet noen meter fra bilen. Faren stoppet motoren, og det ble ubehagelig stille.

– Jeg vil gjerne hyre deg inn til å gi Amanda én ridetime, sa faren.

– Jeg er ikke så lysten på det, for å være ærlig, sa Torgeir.

Amanda kjente at hun ble iskald innvendig.

Han kommer til å fortelle hvorfor. Herregud.

– Dere har allerede et treningsopplegg med Åke, utdypet Torgeir. – Det ville være uproft av meg å gå inn i det.

– Jeg kan selvfølgelig snakke med Åke på forhånd, sa Wilhelm Fivel.

– Det må være greit for Åke, ellers er det uaktuelt. Og for Amanda også, fortsatte Torgeir og så på henne.

Amanda så ned og svarte ikke.

– Er det det? spurte han henne direkte.

Hun nikket nesten umerkelig.

– Da sier vi det slik, sa faren. Så startet han bilen og kjørte.