Søndag
Barry Fairbrother hadde ikke lyst til å gå ut og spise. Han hadde hatt bankende hodepine det meste av helgen og strevde med å holde en tidsfrist for lokalavisen. Hans kone hadde imidlertid vært litt stiv og umeddelsom under lunsjen, så Barry kom fram til at gratulasjonskortet hans ikke hadde gjort opp for forbrytelsen han hadde begått ved å stenge seg inne på arbeidsværelset hele formiddagen. Det hjalp ikke at han hadde skrevet om Krystal, som Mary mislikte, selv om hun lot som noe annet. «Mary, jeg vil ta deg med ut på middag,» hadde han løyet for å tine kulden. «Nitten år, barn! Nitten år, og moren deres har aldri vært vakrere.» Mary hadde myknet og smilt, så Barry hadde ringt golfklubben, både fordi den lå i nærheten og fordi de kunne være sikre på å få bord. Han prøvde å gi sin kone små gleder, for etter nesten to tiår sammen var det gått opp for ham hvor ofte han skuffet henne i de store. Det var aldri med vilje. De hadde ganske enkelt forskjellig oppfatning om hva som burde få størst plass i livet. Barry og Marys fire barn var så store nå at de ikke trengte barnevakt. De satt og så på TV da han sa ha det til dem for siste gang, og det var bare Declan, den yngste, som snudde seg og løftet en hånd til avskjed. Barrys hodepine fortsatte å dunke bak øret mens han rygget ut oppkjørselen og kjørte av sted gjennom den vakre lille byen Pagford, der de hadde bodd like lenge som de hadde vært gift. De kjørte bortover Church Row, ned den bratte bakken der de dyreste husene lå i all sin viktorianske overdådighet og tyngde, 9