Overgangen av Justin Cronin

Justin Cronin

Overgangen Oversatt av Geir Uthaug

Justin Cronin Originalens tittel: The Passage Oversatt av Geir Uthaug Copyright © 2010 Justin Cronin Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB. ISBN 978-82-02-28318-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Denne boken ble først utgitt i 2011 på norsk av CAPPELEN DAMM AS. Omslagsillustrasjon: Getty Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

I

Verdens verste drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

II

År null. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

230

III

Den siste byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

268

IV

Hold øynene åpne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

280

V

Piken ingenstedsfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

381

VI

Natten med Kniver og Stjerner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

470

VII

Mørkelandene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

524

VIII Havnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

571

IX

Den siste ekspedisjonssoldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

645

X

Engelen i fjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

710

XI

Den nye. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

766

ETTERSKRIFT

Roswell Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

791

All lyrikk og litterære sitater er gitt norsk spåkdrakt av oversetteren, med unntagelse av Shakespeares sonette 64, og utsnitt fra 104, som er hentet fra Shakespeares samlede sonetter (Aschehoug), gjendiktet av Erik Bystad.

Til mine barn: Ingen onde drømmer

Når jeg har sett at Tidens hånd, brutalt, har brutt ned prakt og glans fra svunnen tid, sett stolte tårn tilintetgjort totalt og evig malm forødt i dødelig strid – når jeg har sett hvor grådig havet tar den kongelige kysten i sitt gap, sett fastland vinne frem der havet var, så tap blir vinning, vinning blir til tap – når jeg har sett at makt fortrenger makt, og sett at makten selv kan svinne hen, har forfallet en tanke i meg vakt – at Tiden snart vil ta fra meg min venn.

Som døden selv er dét jeg grubler på: Jeg eier det jeg frykter skal forgå.

WILLIAM SHAKESPEARE Sonette 64

I

Verdens verste drøm

5 – 1 F.V Veien til døden er en lang reise der alle slags farer lurer over alt, og for hver ny redsel svikter hjertet litt etter litt, knoklene gjør opprør for hvert skritt, sinnet mønstrer sin egen bitre motstand, og hva er hensikten? Grenene flyttes én for én, det er umulig å lukke øynene for å stenge ødeleggelsens landskap ute, og synet av forbrytelser som blir begått der.

Katherine Ann Porter, Blek hest, blek rytter

1 Før hun ble Jenta Ingenstedsfra – den Ene som Kom Inn, Den første og Siste og Eneste, som levde i tusen år – var hun bare en liten jente i Iowa og het Amy. Amy Harper Bellafonte.

Dagen Amy ble født, var hennes mor, Jeanette, bare nitten. Jeanette oppkalte ungen etter sin egen mor, som hadde gått bort da Jeanette var liten.

Babyen fikk mellomnavnet Harper etter Harper Lee, forfatteren av Drep ikke en sangfugl. Det var Jeanettes yndlingsbok, når sant skal sies den eneste boken hun hadde klart å komme igjennom på ungdomsskolen. Hun kunne ha kalt jenta Scout, etter den lille piken i romanen, for det var akkurat slik hun ville at den vesle datteren hennes skulle bli – tøff og morsom og klok, slik som Jeanette aldri hadde klart å bli. Men Scout var jo et guttenavn og hun ville ikke at jenta hele livet skulle måtte gå rundt og forklare seg.

Amys far var en mann som en dag kom inn på restauranten der Jeanette 11

hadde servert siden hun ble seksten, en veikro alle kalte Skoesken, for akkurat sånn så den ut, en diger, gul skoeske som sto i veikanten, med mais og bønneåkre i bakgrunnen, og noe annet var ikke på se på milevis, bortsett fra en vaskeautomat for biler, av den sorten der man legger på mynter og gjør hele jobben selv. Mannen, som het Bill Reynolds, solgte skurtreskere og slåmaskiner, kraftige saker, og han var en fyr som kunne snakke folk trill rundt. Mens Jeanette skjenket kaffe, fortalte han hvor søt hun var, og han gjentok det stadig senere også. Han sa han likte det kullsvarte håret hennes og de nøttebrune øynene og slanke håndleddene, og det hørtes ut som han mente det, ikke sånn som når gutta på skolen hadde gitt henne komplimenter fordi det var det som måtte til for at hun skulle la dem få viljen sin med henne. Han hadde en stor bil, en ny Pontiac, med et dashbord som glødet som et romskip, og myke kremfargede skinnseter. Hun kunne ha elsket den mannen, mente hun, virkelig elsket ham. Men han ble bare i byen noen få dager før han dro igjen. Da hun fortalte faren sin hva som var hendt, sa han at han ville oppsøke mannen så han kunne ta ansvar.

Men det Amy visste og ikke sa, var at Bill Reynolds var gift, en gift mann, han hadde en familie i Lincoln, helt der borte i Nebraska. Han hadde til og med vist henne bilder han hadde i lommeboken av barna sine, to små gutter i baseballutstyr, Bobby og Billy. Så uansett hvor mange ganger faren spurte henne hvem den karen var som hadde gjort dette mot henne, svarte hun ikke. Hun fortalte ham ikke engang hva fyren het.

Og saken var at hun brydde seg ikke om noe av dette, ikke egentlig, ikke graviditeten, som gikk greit hele veien, ikke selve fødselen, som var vond, men fort unnagjort, og særlig ikke at hun fikk sin egen baby, vesle Amy. Faren hadde sin måte å tilgi henne på; derfor hadde han pusset opp hennes brors gamle soverom og gjort det om til barneværelse, båret ned den gamle barnesengen fra loftet, den Jeanette selv hadde sovet i for så mange år siden. De siste månedene før Amy kom til verden, hadde han dratt bort på kjøpesenteret for å skaffe noen saker hun ville komme til å trenge, som en pyjamas, en liten plastbalje, og en trekkopp-uro hun kunne ha hengende over sengen. Han hadde lest i en bok at babyer hadde behov for sånne ting, ting de kunne se på slik at de små hjernene deres kunne komme i gang og begynne å fungere skikkelig. Helt fra begynnelsen av tenkte Jeanette bestandig på babyen som «hun», for i sitt hjerte ønsket hun seg en jente, men hun visste at sånt skulle man ikke si til noen, ikke til seg selv en gang.

På sykehuset i Cedar Falls hadde hun vært på ultralyd og sagt til kvinnen, en dame med et blomstret forkle som flyttet den lille plastskanneren over 12

Jeanettes mage, om hun kunne fortelle barnets kjønn, men kvinnen lo, mens hun så på bildene på tv-skjermen av Jeanettes baby, som sov inni henne, og sa: Skal si den ungen er sjenert. Noen ganger kan man vite det, og andre ganger ikke, og sånn er det denne gangen. Så Jeanette visste det ikke, noe hun syntes var helt greit, og etter at hun og faren hadde tømt brorens rom og fjernet de gamle vimplene og plakatene – av Jose Canseco, en gruppe som kalte seg Killer Picnic, The Bud Girls – og så hvor umalte og fulle av spikerhull veggene var, malte de det i en farge som het «Drøm», som det sto på boksen, en slags blanding av rosa og blått – bra for ungen, hvilket kjønn det enn måtte bli. Faren hengte opp en tapetbord langs kanten av taket, et endeløst repeterende mønster med ender som plasket rundt i en dam, og pusset opp en gammel gyngestol av lønnetre som han hadde fått tak i på en auksjon, så da Jeanette kom hjem med barnet, ville hun ha et sted hvor hun kunne sitte og holde henne.

Babyen kom om sommeren, det var jenta hun ønsket seg, og hun kalte henne Amy Harper Bellafonte. Det var ikke noe poeng i å bruke navnet Reynolds, etternavnet til en mann Amy gjettet hun aldri ville få se snurten av. Og nå som Amy var her, hadde hun heller ikke noe ønske om det. Hva navnet Bellafonte angikk, kunne man ikke ønske seg noe bedre navn. Det betydde «den vakre kilden», og det var nettopp hva Amy var. Jeanette ga henne mat, bysset henne og byttet bleier på henne. Og når Amy gråt midt på natten, fordi hun var våt eller sulten eller ikke likte mørket, snublet Jeanette nedover gangen og inn på rommet hennes, uansett hva klokken måtte være eller hvor trett hun følte seg etter restaurantjobben, og tok henne opp og fortalte at hun var hos henne, hun ville alltid være hos henne. Bare gråt du, og jeg vil komme løpende. Det er avtalen vi har, vi to, avtalen vår for bestandig. Min vesle Amy Harper Bellafonte. Da pleide hun å holde henne og bysse henne til daggryet fikk gardinene i vinduet til å blekne og hun kunne høre fuglene synge i grenene utenfor.

Så ble Amy tre år og Jeanette var blitt alene. Faren var død, av hjerteinfarkt, fortalte man henne, eller var det slag. Det var ikke den slags opplysning man egentlig trengte å undersøke nærmere. Uansett hva det var, rammet det ham en vintermorgen da han var på vei bort til lastebilen for å kjøre bort på jobben ved kornsiloen. Han fikk akkurat tid til å sette fra seg kaffekoppen på dashbordet før han falt over ende og døde, uten å søle en eneste dråpe. Hun hadde jobben på Skoesken fremdeles, men nå strakk ikke pengene til lenger, verken for Amy eller noe, og broren hennes var et 13

eller annet sted, i marinen, og svarte ikke på brevene hennes. Gud skapte Iowa, pleide han å si, slik at folk kunne dra derfra og aldri komme tilbake.

Hun lurte på hva hun nå skulle gjøre.

Så en dag kom en mann inn på veikroen. Det var Bill Reynolds. Han var litt annerledes, og forandringen hadde ikke gjort ham godt. Den Billy Reynolds hun husket – for hun måtte innrømme at hun fremdeles tenkte på ham av og til, mest småting egentlig, som hvordan håret hans la seg over pannen når han pratet, eller måten han blåste på kaffen på før han drakk den, selv når den ikke var varm lenger – det var noe ved ham, et slags varmt lys som glødet innenfra som man ønsket å være nær. Det minnet henne om disse små plaststavene man bikker på slik at væsken innenfor får dem til å gløde. Dette var den samme mannen, men gløden var borte.

Han virket eldre, tynnere. Hun la merke til at han ikke hadde barbert seg eller kjemmet håret, som var grått og fettet og sto til alle kanter, og han gikk ikke i en nystrøket tennisskjorte slik som før, men bare i en alminnelig arbeidsskjorte av det slag faren hennes hadde gått med, som ikke var stukket ned i buksen og hadde flekker under armene. Han så nærmest ut som han hadde ligget ute i vær og vind, eller i en eller annen bil. Han fanget blikket hennes i døråpningen og hun fulgte etter ham til en bås bak i lokalet.

– Hva gjør du her?

– Jeg har gått fra henne, sa han, og da han så bort på henne, merket hun øldunst på pusten hans, svette og skitne klær. – Jeg har gjort det, Jeanette.

Jeg har gått fra kona. Jeg er en fri mann.

– Har du kjørt helt hit for å fortelle meg det?

– Jeg har tenkt på deg. Han kremtet. – Masse. Jeg har tenkt på oss.

– Hva mener du med «oss»? Det finnes ikke noe «oss». Du kan ikke bare komme her og si at du har tenkt på oss.

Han rettet seg opp. – Vel, nå gjør jeg det. Her og nå.

– Det er travelt her, skjønner du ikke det? Jeg kan ikke bare bli stående og prate med deg. Du må bestille noe.

– Ja vel, svarte han, men han kikket ikke på menyen på veggen, stirret bare på henne. – Jeg skal ha en cheeseburger. En cheeseburger og en cola.

Mens hun skrev ned bestillingen, danset ordene for øynene hennes, og det gikk opp for henne at hun hadde begynt å gråte. Hun følte det som om hun ikke hadde sovet på en hel måned, et helt år.

Det var bare ved den største kraftanstrengelse at hun klarte å holde den tyngende utmattelsen på avstand. Det hadde vært en tid i hennes liv da hun 14

ønsket å få noe ut av livet, kanskje bli frisør, få seg handelsbrev, starte en liten forretning, flytte til en ordentlig by, som Chicago eller Des Moines, kjøpe leilighet, skaffe seg venner. Av en eller annen grunn hadde hun alltid sett for seg at hun satt i en restaurant, en stilig kafé; det var høst, og kaldt ute, og hun satt alene ved et lite bord ved vinduet og leste i en bok.

På bordet hennes sto et rykende tekrus. Hun ville kikke ut av vinduet, og se folk på gaten i den byen hun befant seg, haste frem og tilbake i tykke frakker og hatter, og da fikk hun øye på gjenskinnet av sitt eget ansikt i vinduet over alle folkene utenfor. Men som hun sto der, virket det som om disse forestillingene måtte tilhøre en ganske annen person. Nå hadde hun Amy å ta seg av, og hun var syk halve tiden, led av forkjølelse eller vondt i magen eller noe hun hadde fått i det begredelige daghjemmet der hun var om dagene mens Jeanette jobbet på veikroa. Og nå var attpåtil faren hennes bare dødd fra henne. Og det hadde skjedd så fort som om han hadde falt ned en fallem i jorden, og her satt Bill Reynolds ved bordet som om han bare hadde vært borte et øyeblikk, og ikke fire år.

– Hvorfor gjør du dette mot meg?

Han holdt blikket hennes fast en lang stund og rørte ved hånden hennes.

– Møt meg senere da. Vær så snill.

Enden på visa ble at han flyttet inn til henne og Amy. Hun kunne ikke si om hun hadde bedt ham gjøre det, eller om det bare skjedde. Men uansett angret hun. Denne Bill Reynolds, hvem var han egentlig? Han hadde forlatt konen sin og guttene, Bobby og Billy i baseballdrakter, bare dratt fra alt der borte i Nebraska. Pontiac’en var borte, og han hadde ingen jobb heller, det var det også slutt på. Det var dårlige tider, forklarte han, ingen kjøpte en jævla ting. Han sa han hadde en plan, men den eneste planen hun kunne se var at han plantet seg ned i sofaen uten å gjøre noe for Amy, han tok ikke en gang oppvasken mens hun var på jobb på veikroa. Det var etter å ha bodd hos henne i tre måneder at han slo henne for første gang.

Han var full, og etterpå brast han i gråt og sa om og om igjen hvor lei seg han var. Han lå på kne og snøvlet, som om det var hun som hadde vært slem mot ham. Hun måtte forstå, drev han på, hvor vanskelig alt var, alle disse forandringene i livet hans, det var mer enn en mann, en hvilken som helst mann, kunne takle. Han var glad i henne, han var lei seg for hva han hadde gjort, noe sånt skulle aldri skje igjen, aldri. Det svor han på. Han skulle ikke oppføre seg sånn mot henne eller Amy. Og det endte med at hun hørte seg selv si at hun var lei seg, hun også.

Han slo henne på grunn av penger, og da vinteren kom, og hun mang15

let penger på konto til å betale mannen som kom med fyringsolje, slo han henne igjen.

– For helvete, da kvinnfolk! Skjønner du ikke hvor flaut dette er?

Hun lå på kjøkkengulvet og holdt seg til hodet. Han hadde slått henne så hardt at hun gikk i gulvet. Rart i grunnen, nå som hun lå på gulvet så hun hvor møkkete det var, masse hybelkaniner og fanden hans oldemor som hadde samlet seg ved foten av skapene, hvor man vanligvis ikke ser.

Dette merket hun seg med halve hjernen, men den andre hjernehalvdelen sa: hva går det av deg Jeanette? Bill har dratt til deg så du har fått en skrue løs, og alt du har er støv på hjernen. Det var noe rart med måten alt låt på, også. Amy så på tv på rommet sitt i andre etasje, hvor det lille apparatet henne sto, men for Jeanette hørtes det som om lyden kom innenfra hodet hennes. Den purpurfargede dinosauren Barney og en tannpussevise, og langt borte fra hørte hun duren av tankbilen som kjørte vekk, det siste hun hørte var den skrikende motorduren da bilen svingte ut oppkjørselen og forsvant bortover landeveien.

– Det æ’kke ditt hus, sa hun.

– Det har du jaggu rett i. Bill tok en flaske bourbon som sto over vasken og helte opp litt i et syltetøyglass, enda klokken bare var ti om morgenen.

– Og det æ’kke min brenselolje.

Jeanette rullet rundt og prøvde å reise seg, men fikk det ikke til. Et helt minutt ble hun liggende og se på at han drakk.

– Kom deg ut.

Han lo, og ristet på hodet og tok en slurk whisky.

– Du er morsom. Ligger der på gølvet og forteller meg sånt.

– Kom deg ut. Jeg mener det.

Amy kom inn på rommet. Hun holdt i kosekaninen som hun alltid drasset rundt på over alt, og hadde på seg overall, den fine som Jeanette hadde kjøpt til henne på billigbutikken, den med jordbær brodert på smekken.

En av selene hadde løsnet og hang og slang rundt livet. Jeanette skjønte at Amy måtte ha gjort dette selv, fordi hun hadde måttet gå på do.

– Du ligger jo på gulvet, mamma!

– Jeg er i fin form, pus. Hun reiste seg for å vise det. Det sang litt i venstre øre, som fugler som flyr i ring rundt og rundt hodet på henne, slik som man ser i tegneserier. Hun la merke til at hun hadde litt blod på hånden også, hun visste ikke hvor det kom fra. Hun løftet Amy og smilte så godt hun kunne. Ser du? Mamma bare datt litt, ikke noe annet. Må du bommelibom?

16

– Se på deg sjøl, drev Bill på. – Kan du se på deg sjøl? Han ristet på hodet igjen og drakk. – Din jævla kuse. Hun er sikkert ikke min engang.

– Mamma, sa jenta og pekte, du har skjært deg. Du har skjært deg i nesa.

Og enten det skyltes det hun hadde hørt eller blodet, begynte hun å gråte.

– Se hva du har gjort? sa Bill, og til Amy sa han: Så, så. Det æ’kke noe å grine for. Noen ganger krangler folk, sånn er det bare.

– Jeg sier det igjen. Kom deg ut.

– Og hva skulle du gjøre da? Kan du si meg det. Du kan ikke engang fylle en oljekanne.

– Tror du jeg ikke kan det? Det trenger jeg ved Gud ikke deg til å fortelle meg.

Amy hadde begynt å hyle. Mens Jeanette holdt henne, merket hun den varme væten spre seg rundt livet, da piken tømte blæren.

– Kan ikke den jenta slutte å vræle sånn, for svingende.

Hun holdt Amy tett inntil brystet. – Det har du rett i. Hun æ’kke din.

Hun æ’kke din og det blir hun aldri. Hvis du ikke går, ringer jeg til sheriffen, det sverger jeg på.

– Ikke gjør dette mot meg, Jean. Jeg mener det.

– Vel, det er nettopp det jeg gjør.

Dermed sprang han av sted og slo dørene i hele huset, rasket med seg sakene sine, hev dem opp i pappkassene de hadde kommet i for flere måneder siden. Hvorfor hadde hun ikke sett hvor rart det var den gangen at han ikke engang hadde en skikkelig koffert? Hun satt ved kjøkkenbordet med Amy på fanget, og så på klokken over ovnen og tellet minuttene før han ville komme tilbake og slå henne igjen.

Men så hørte hun utgangsdøren svinge opp, og de tunge skrittene hans på verandaen. Han stampet ut og inn en stund med esker, og lot utgangsdøren stå åpen og slapp kald luft inn i hele huset. Endelig kom han trampende inn på kjøkkenet igjen, med fotavtrykk av snø etter seg, små snøflak lå på gulvet med støvlemerker i.

– Ja vel, ja vel. Du vil at jeg skal dra? Se på dette. Han plukket opp whiskyflaska fra bordet. Siste sjanse, sa han.

Jeanette sa ingenting. Så ikke på ham engang.

– Så det er situasjonen. Greit. Har du noe i mot at jeg tar meg en støyt før avreisen?

Det var da Jeanette strakte hånden ut og slo til glasset hans så det fór veggimellom; bare klasket til det med åpen hånd som om det skulle vært en pingpongball.

17

Hun visste at hun kom til å gjøre dette omtrent et halvt sekund før det skjedde, og visste med det samme at det var ikke den beste ideen hun hadde hatt, men da var det for sent. Glasset traff veggen med et hult smell og falt i gulvet uten å gå i knas. Hun lukket øynene og klemte Amy tett inntil seg mens hun ventet på det hun visste ville komme. Et øyeblikk lot det til at eneste lyden i værelset var glasset som trillet frem og tilbake. Hun kunne føle Bills raseri stige som varmebølger.

– Bare vent, Jeanette. Så skal du få se hva som venter deg her i verden.

Husk jeg sa det.

Skrittene hans fjernet seg over gulvet, så var han borte.

Hun betalte kjøreren det hun hadde råd til og skrudde termostaten ned til femti grader for å spare fyringsolje. Der kan du se, Amy, pus. Det er akkurat som å være på telttur, sa hun da hun trakk vottene på hendene til jenta og en lue ned over ørene hennes. Så, det er ikke så kaldt egentlig.

Det er en spennende opplevelse. De sov sammen under en haug med gamle lappetepper, det var så isnende kaldt i værelset at ånden hang som skyer over dem. Hun tok nattarbeid ved å vaske ungdomskolen, mens Amy var hos en nabokone. Men da konen ble syk og måtte på sykehus, ble Jeanette nødt til å la Amy være alene hjemme. Hun forklarte Amy hva hun skulle gjøre – at hun måtte holde sengen, ikke lukke opp døren for noen, bare lukk øynene og så vil jeg komme hjem før du vet ord av det. Det var først da hun var sikker på at datteren var falt i søvn, at hun listet seg ut. Da gikk hun med lange steg nedover den snølagte oppkjørselen bort dit hun hadde parkert bilen, et stykke fra huset, slik at Amy ikke skulle høre at den svingte.

Men så gjorde hun den feilen å fortelle dette til noen en kveld, det var en annen kvinne i arbeidsstokken, da de to hadde gått ut for å ta en røykepause. Jeanette hadde egentlig aldri kunnet fordra å røyke, og ville ikke kaste bort pengene på røyk, men sigarettene hjalp henne å holde seg våken, og uten en røykepause var det ingen ting å glede seg til, bare flere toaletter som måtte skures og ganger som måtte vaskes. Hun sa til kvinnen som het Alice at hun ikke måtte si det til noen, hun visste hun kunne få problemer med å etterlate Amy på denne måten, og selvsagt var det nettopp dette Alice gjorde, hun gikk rett til inspektøren som ga Jeanette sparken øyeblikkelig.

Det går ikke an å forlate en unge på den måten, fortalte han henne på kontoret sitt ved siden av de to oljefyrene, det var et rom som ikke målte mer enn tre kvadratmeter, utstyrt med et bulkete metallskrivebord og en 18

gammel lenestol som stoppen tøt ut av, og en kalender på veggen som ikke engang viste riktig år, og luften der inne var så varm og tett at det var så vidt Jeanette klarte å puste. Du kan takke dine lykkestjerner for at jeg ikke kontakter myndighetene, sa han. Hun lurte på når det hadde skjedd at hun ble et menneske man kunne si slikt til og være i sin fulle rett. Helt til nå hadde han vært ganske grei mot henne, og hun kunne kanskje ha fått ham til å forstå situasjonen hun var i, nemlig at uten pengene fra vaskejobben visste hun ikke sin arme råd, men hun var for sliten til å finne ordene. Hun hevet sin siste lønning og kjørte hjem i den slitne gamle bilen, en Kia som hun hadde kjøpt da hun gikk på ungdomsskolen, og da var den allerede seks år gammel og holdt på å ramle fra hverandre så raskt at hun praktisk talt kunne se muttere og skruer sprette på fortauet i sladrespeilet, og da hun stanset på minimarkedet for å kjøpe en pakke Capris og hun ikke fikk startet motoren igjen, begynte hun å gråte. Hun klarte ikke å slutte å gråte på en halv time.

Det var batteriet som var problemet. Et nytt batteri kostet henne 83 dollar på Sears, men innen den tid hadde hun vært borte fra jobb en uke og hadde også mistet jobben på kafeteriaen. Hun hadde så vidt penger nok til å reise, pakke sakene i noen plastposer og kartongene Bill hadde satt igjen.

Ingen visste hvor de var blitt av. Huset var tomt, rørene frøs og sprakk som overmoden frukt. Da vinteren kom, sprutet det ut av dem i dagevis, helt til vannverket skjønte at ingen kom til å betale regningen og sendte noen karer som stengte av vannet. Musene flyttet inn, og da et vindu i andre etasje gikk i stykker under en storm, kom svalene. De bygget rede i soveværelset der Jeanette og Amy hadde sovet i kulden, og snart var huset fylt av fuglenes lyder og lukter.

Jeanette tok nattjobb på en bensinstasjon i Dubuque. Amy sov på en sofa på bakværelset helt til eieren oppdaget det og ba henne dra. Det var sommer, de bodde i Kiaen, og brukte vaskerommet på baksiden av bensinstasjonen for å vaske seg, så å reise betydde bare å sette seg i bilen og kjøre videre. En stund bodde de hos en venninne av Jeanette i Rochester, det var en dame hun hadde kjent på skolen som hadde dratt dit for å bli sykepleier. Jeanette tok seg vaskejobb og vasket gulvene i det samme sykehuset hvor venninnen arbeidet, men betalingen var bare minstelønn, og venninnens leilighet var for liten til at de kunne bo der. Hun flyttet inn på et motell, men det var ingen der til å ta seg av Amy, venninnen kunne det ikke, og kjente ingen som kunne, og så var det bare å flytte inn i Kiaen 19

igjen. Det var blitt september og allerede kaldt i luften. I radioen snakket man om krig hele tiden. Hun dro sørover og kom så langt som til Memphis før hun ga opp Kiaen for godt.

Mannen som plukket dem opp i Mercedesen sa han het John. Av måten han sa det på, gjettet hun at det var løgn. Det var som når et barn forteller en skrøne om hvem som knuste lampen. Han målte henne med øynene et øyeblikk før han sa noe. Jeg heter … John. Hun tippet han var femti, men hun var ikke så god til å vurdere sånne ting. Skjegget var velstelt, og han var iført en tettsittende mørk dress, som om han var direktør i et begravelsesbyrå. Mens han kjørte, så han hele tiden på Amy i bakspeilet, og satte seg til rette i setet og stilte spørsmål til Jeanette om henne selv, hvor hun skulle hen, hva hun likte å gjøre, og hva som hadde ført henne til den store delstaten Tennessee. Bilen minnet henne om Bill Reynolds’ Grand Prix, bare penere. Når vinduene var stengt, kunne man nesten ikke høre noe utenfor, og setene var så myke at det føltes som hun satt i et skål med iskrem. Hun kjente hun holdt på å falle i søvn. Innen de kjørte opp foran motellet, brydde hun seg nesten ikke om hva som skjedde. Det virket uunngåelig. De var i nærheten av flyplassen, landskapet var flatt, som i Iowa, og i tussmørket kunne hun se lyset fra flyene som sirklet over flyplassen, de beveget seg i små, søvnige sirkler som mål på en skytebane.

Amy, skatt. Mamma skal bare gå inn litt sammen med denne hyggelige mannen. Bare se i billedboken din, pus.

Han var dannet, gjorde det han skulle, kalte henne baby og sånt, og før han gikk la han femti dollar på nattbordet, nok til at Jeanette kunne betale for et rom til seg selv og Amy. Men ikke alle var like hyggelige.

Om natten pleide hun å låse inn Amy med tv-en på så det skulle bråke litt, før hun gikk ut og stilte seg i veikanten. Og hun behøvde ikke stå der lenge. Det var alltid en mann som stanset, og etter at forhandlingene var over, pleide hun å ta dem med tilbake til motellet. Hun pleide å gå inn på rommet først, før hun slapp dem inn, og bære Amy inn på badet hvor hun hadde redd opp til henne på gulvet med noen ekstra ulltepper og puter.

Amy var seks. Hun var stille, snakket som regel lite, men hun hadde lært seg å lese litt ved å se i de samme bøkene om og om igjen, og kunne legge sammen. En gang så de et program som het Lykkehjulet, og da tiden var inne til at damen skulle bruke pengene hun hadde vunnet, visste den lille jenta akkurat hva damen ville komme til å kjøpe. Amy skjønte at damen 20

ikke hadde råd til ferien til Cancún, men kunne få sofagruppen og ha nok penger til overs til å kjøpe golfkøller til ham og henne. Jeanette syntes Amy var flink som kunne finne ut dette, en ren kløpper, og det slo henne at hun sannsynligvis burde gått på skole, men det fantes ingen skole i nabolaget.

Det var bare bilverksteder og pantelånere og moteller som lignet det de bodde på, som het SuperSix. Eieren var en mann som lignet Elvis Presley, ikke den pene unge, men den gamle, fete med fettet hår og tykke briller i gullinnfatning som fikk øynene hans til å ligne fisker som svømte rundt i et akvarium, og han hadde på seg silkejakke med sikksakklyn på ryggen, akkurat som Elvis. For det meste satt han bare ved skrivebordet sitt bak disken og la kabal og røkte en sigarillo med plastmunnstykke. Jeanette betalte ham kontant hver uke for værelset, og dersom hun slengte på femti ekstra, stilte han ingen spørsmål. En dag spurte han henne om hun hadde noen beskyttelse, om hun kanskje ville kjøpe en pistol av ham. Hun sa, ja visst, hvor mye blir det? Hundre ekstra, sa han. Han viste henne en liten revolver som så rusten ut, en 22 kaliber, og da hun la den i hånden der på kontoret virket den ikke særlig imponerende, ikke til å skyte noen med i hvert fall. Men den var så liten at den fikk plass i vesken hun hadde med seg ut i veikanten, og hun trodde ikke det var så dumt å ha en slik. – Vær forsiktig med hva du sikter mot, sa motelleieren, og Jeanette sa: Greit, hvis du er redd den, funker den vel. Du har akkurat blitt kvitt en pistol.

Og hun var glad hun hadde den. Bare det å vite at hun hadde den i vesken fikk henne til å skjønne at hun hadde vært redd. Og nå var hun ikke redd lenger, ikke så mye i hvert fall. Pistolen var en hemmelighet, hemmeligheten om hvem hun var, som om hun bar på den siste biten av seg selv i vesken. Den andre Jeanette, hun som sto i veikanten i stretchtopp og skjørt, hun som vrikket på hoften og smilte og sa: Hva vil du ha, baby? Er det noe jeg kan hjelpe deg med i kveld? – den Jeanette var en kunstig person, som en kvinne i en roman hun ikke engang visste om hun ville orke å lese ferdig.

Mannen som plukket henne opp den natten det skjedde var ikke den hun hadde trodd. De skumle typene kunne hun vanligvis kjenne igjen med en gang. Og noen ganger sa hun nei takk og bare fortsatte å gå. Men denne her så kjekk ut, hun tippet han var en collegegutt. Han var pent kledd, i strøkne kakifargede bukser og en mønstret skjorte med bilde av en liten rytter som svinger en kølle. Han så ut som en som skulle på en date, og så måtte hun le for seg selv da hun satte seg i bilen, en stor Ford Expo med takgrind til en sykkel eller noe.

21

Men så skjedde det noe rart. Han ville ikke kjøre til motellet. Noen menn ville ha henne til å gjøre det i bilen, uten å bry seg om å parkere bilen i veikanten. Men da hun begynte, i den tro at det var det han ville, skjøv han henne rolig vekk. Han ville ta henne med ut, sa han. Hva mener du med det? sa hun.

– Et hyggelig sted, forklarte han. – Vil du ikke heller dra til et hyggelig sted? Jeg skal betale deg mer enn hva du pleier å få.

Hun tenkte på Amy som sov der borte på rommet og tenkte at det sikkert ikke ville spille noen rolle fra eller til. Så lenge det ikke tar mer enn en time, sa hun. Etterpå må du kjøre meg tilbake.

Men det ble mer enn en time, mye mer, før de kom frem. Jeanette ble redd. Han parkerte ved et hus med et stort skilt over inngangen med tre tegn som lignet på bokstaver, men ikke var det, og Jeanette visste hva det var, en studentforening. Et sånt sted der en gjeng rike gutter bodde og drakk på pappas regning, og lot som de gikk på skole for å bli leger og advokater.

– Du kommer til å like vennene mine, sa han. – Kom, jeg vil gjerne at du treffer dem.

– Jeg går ikke inn dit, sa hun. – Nå kjører du meg tilbake.

Han ventet med begge hendene på rattet, og da hun så ansiktet hans og hva som lurte i blikket, det dulgte, ville begjæret, virket han plutselig ikke som en snill gutt lenger.

– Du har ikke noe valg, sa han. – Jeg må nok si at det ikke står på menyen akkurat nå.

– Det skal vi bli to om.

Hun slengte opp bildøren og skulle til å gå sin vei, det spilte ingen rolle at hun ikke visste hvor hun var, men så kom han ut også og grep henne hardt i armen. Det var ganske opplagt hva som ventet henne i huset, hva han ville, hvordan alt kom til å bli. Det var hennes skyld siden hun ikke hadde skjønt det før, for lenge siden, kanskje helt siden den dagen da Bill Reynolds hadde dukket opp på kroen. Hun forsto at gutten var skremt han også, at det var noen som hadde fått ham til å gjøre dette, vennene der inne i huset, sånn som han opplevde det. Men det brydde hun seg ikke om. Han kom seg bak henne og prøvde å få armen rundt halsen hennes og blokkere henne med albuen, og dermed dro hun hardt til ham, der det gjaldt, med baksiden av knyttneven så han skrek høyt, kalte henne en bitch og en hore og alt det der, og slo henne i ansiktet. Hun mistet balansen og falt bakover, og dermed kastet han seg over henne og satte seg overskrevs 22

på hoftene hennes, slik en jockey rir en hest, klasket og slo og prøvde å låse armene hennes. Når han klarte det, ville alt være over. Han brydde seg sannsynligvis ikke om hun var ved bevissthet eller ikke, tenkte hun, da de gjorde det, det ville ingen av de andre heller. Hun fikk hånden ned i vesken som lå i gresset. Livet hennes virket så merkelig nå at det føltes nesten ikke som det var hennes lenger, om det noensinne hadde vært det. Men for en pistol ble alt forståelig. En pistol visste hva den var, og hun følte det kjølige metallet da revolveren smatt inn i hånden hennes, som om den ønsket å være der. Inni seg sa hun. Ikke tenk, Jeanette, og dermed stakk hun løpet mot guttens hode og kjente det butte mot hud og ben. Det slo henne at hun var så nær at hun ikke kunne bomme, og så trakk hun av.

Det tok nesten hele natten å komme hjem. Etter at gutten hadde rullet seg av henne, hadde hun løpt så fort hun kunne til den største veien hun kunne se, en bred hovedvei som var opplyst av gatelykter. Hun rakk akkurat bussen. Hun visste ikke om hun hadde blod på klærne, men sjåføren kastet bare så vidt et blikk på henne mens han forklarte hvordan hun skulle komme tilbake til flyplassen, og hun satte seg bakerst hvor ingen kunne se henne. Dessuten var bussen nesten tom. Hun ante ikke hvor hun var, bussen sneglet seg forbi mange boligfelt og butikker som alle lå i mørke. Først forbi en stor kirke, og dernest forbi et skilt som pekte mot dyrehagen. Omsider kjørte de inn i sentrum, hvor hun stilte seg i et leskur av pleksiglass og skalv i kulden mens hun ventet på en ny buss. Hun hadde klart å miste uret sitt og visste ikke hva klokken var. Kanskje hadde det løsnet under slåsskampen, og da kunne politiet bruke det som spor. Men det var bare en Timex hun hadde kjøpt på Walgreens, og hun mente at det ikke kunne si dem stort. Det var pistolen som ville felle henne, hun hadde kastet den på plenen, mente hun å huske. Hånden var ennå litt nummen av rekylen da den gikk av i neven hennes, knoklene skalv som en stemmegaffel som ikke ville stanse.

Da hun nådde motellet var solen i ferd med å stå opp, hun kjente byen våkne. I det askegrå lyset låste hun seg inn på rommet. Amy sov med tv-en på fremdeles, den viste en reklamefilm for et eller annet treningsapparat.

En muskuløs mann med hestehale og en svær munn som lignet kjeften på en hund, bjeffet musestille på skjermen. Jeanette skjønte at hun hadde ikke mer enn noen timer på seg før noen ville komme. Å etterlate pistolen var dumt, men det nyttet ikke å tenke på det nå. Hun klasket vann i ansiktet, og pusset tennene uten å se seg i speilet, byttet til jeans og en T-skjorte. De 23

gamle klærne, miniskjørtet og toppen og jakken hun hadde hatt på seg på veien, med blodflekker og annet hun ikke ønsket å vite noe om, tok hun med seg bak motellet til den rykende søppelbrenneren og dyttet dem inn.

Det syntes som om tiden hadde foldet seg sammen som et trekkspill. Alle årene hun hadde levd og alt som hadde skjedd henne, var plutselig komprimert under vekten av dette ene øyeblikket. Hun husket de tidlige morgenstundene da Amy var liten, da hun hadde bysset henne ved vinduet, og ofte falt i søvn selv. Det hadde vært gode morgener, noe hun ville huske bestandig. Hun la noen få saker i Amys PowerPuff jentesekk, og selv la hun noen klær og penger i en plastpose. Så slo hun av tv-en og ristet Amy forsiktig så hun skulle våkne.

«Kom, pus, du må våkne. Vi må reise.»

Den lille jenta var i halvsøvne, men hun lot Jeanette kle på henne. Hun var alltid sånn om morgenen, litt i ørska og borte vekk, og Jeanette var glad for at det ikke var en annen tid på døgnet, da ville hun ha måttet forklare og lokke mer. Hun ga jenta en müslibar og en boks varm grapesoda og så gikk de to ut til veikanten hvor Jeanette hadde gått av bussen.

Hun husket hun hadde sett den store kirken med skiltet foran på veien tilbake til motellet: BARMHJERTIGHETSSØSTRENE. Hvis hun hadde regnet ut bussruten riktig, ville de passere like forbi den.

Hun satte seg bak i bussen med Amy, og holdt henne inntil seg med en arm rundt skuldrene hennes. Den lille jenta sa ingenting, bortsett fra en gang da hun sa hun var blitt sulten igjen. Da fant Jeanette frem en müslibar til fra esken hun hadde lagt i ryggsekken, sammen med rene klær og tannbørsten og Amys Peter Kanin. Amy, sa hun til seg selv, du er jenta mi, godjenta mi, du. Jeg er så fryktelig, fryktelig lei meg. De byttet buss i sentrum igjen og kjørte en halv time til. Da Jeanette så skiltet med dyrehagen på, lurte hun på om hun hadde reist for langt, men så kom hun på at kirken hadde dukket opp før dyrehagen, så derfor ville den komme etter dyrehagen nå, ettersom de reiste i motsatt retning.

Det var da hun så den. I dagslys så den annerledes ut, den virket ikke fullt så stor, men det var helt naturlig. De gikk ut bakdøren. Jeanette lukket glidelåsen i Amys jakke og satte på henne ryggsekken mens bussen kjørte videre.

Så dukket det andre skiltet opp fra kvelden før. Det hang på en stolpe ved enden av innkjørselen ved siden av kirken. BARMHJERTIGHETSSØSTRENES KLOSTER. Hun leide Amy bortover innkjørselen. Det vokste svære trær på begge si24

der, en slags eiketrær, med lange, mosegrodde grener som strakte seg over dem som to armer. Hun visste ikke hvordan et kloster ville se ut, men det viste seg bare å være et hus, et pent hus av stein som det glitret litt i, med shingel på taket og hvite vinduskarmer. Det var en urtehage foran, og hun tenkte seg at det var dette nonnene drev på med, det var nok her de kom for å ta seg av ting som vokste. Hun gikk bort til ytterdøren og ringte på dørklokken.

Kvinnen som lukket opp, var ikke gammel, slik Jeanette hadde forestilt seg, og hun hadde heller ikke på seg kappe eller hva det nå heter. Hun var ung, ikke stort eldre enn Jeanette, og bortsett fra hodeplagget var hun kledd som alle andre, i skjørt og bluse og et par brune mokasiner. Dessuten var hun svart. Før hun reiste fra Iowa, hadde Jeanette bare sett et par svarte mennesker i sitt liv, hvis hun ikke regnet med dem hun hadde sett på tv og på kino. Men i Memphis krydde det av dem. Hun visste at noen hadde problemer med dem, men Jeanette hadde ikke det foreløpig, og hun tenkte at en svart nonne sikkert ville gjøre nytten.

«Unnskyld at jeg forstyrrer,» begynte Jeanette, «Men bilen min er stanset nede i gaten. Og jeg lurte på om –» «Naturligvis,» sa kvinnen. Hun hadde en underlig stemme. Jeanette hadde aldri hørt noe lignende, som om det var musikknoter inni ordene. «Kom inn, kom inn, begge to.»

Kvinnen gikk til side og slapp Jeanette og Amy inn i entreen. Jeanette visste at et eller annet sted i huset ville det være andre nonner, som sov eller laget mat, leste eller tok et bad, noe hun gjettet nonner gjorde en hel del av, kanskje mesteparten av dagen. Det var stille, så hun tenkte at det sikkert stemte.

Nå måtte hun få ordnet det slik at kvinnen skulle etterlate de to alene. Dette visste hun på samme måte som hun visste at hun hadde drept en gutt i går kveld, og alt det andre. Det hun var i ferd med å gjøre, skar henne mer i hjertet, men ellers var det ikke noe annerledes, bare mer smerte på samme sted.

«Miss –» «Å, bare kall meg Lacey,» sa kvinnen. «Vi er ganske uformelle her. Er dette den lille piken din?» Hun bøyde seg ned foran Amy. «Hei, hva heter du da? Jeg har en liten niese som er på din alder, og nesten like pen som du er.» Hun så opp på Jeanette. «Datteren din er veldig sjenert. Det må skyldes aksenten min. Jeg er fra Sierra Leone i Vest-Afrika, skjønner du.»

Hun snudde seg mot Amy igjen og tok hånden hennes. «Vet du hvor det er? Det er veldig langt borte.»

«Er alle disse nonnene derfra?» spurte Jeanette.

25

Kvinnen reiste seg og lo så alle de hvite tennene kom til sin rett. «Å herlighet, nei. Jeg er redd jeg er den eneste.»

En stund var det ingen av dem som sa noe. Jeanette likte denne kvinnen, likte å høre stemmen hennes. Hun likte å se hvordan hun oppførte seg mot Amy, hun likte måten hun så henne inn i øynene på når hun snakket med henne.

«Jeg kjørte fort for å få henne på skolen, skjønner du,» sa Jeanette, «da den gamle kjerra bare ga opp.»

Kvinnen nikket. «Bli med denne veien, er dere snille.»

Hun førte Jeanette og Amy bortover en gang og ut på kjøkkenet, et stort værelse med et digert spisebord i eik og skap merket SERVISE, HERMETIKK, PASTA og RIS. Jeanette hadde aldri før tenkt på at nonner spiste.

Hun antok at med så mange nonner i huset var det lurt å vite hva som var hvor på kjøkkenet. Kvinnen pekte på telefonen, et gammelt brunt apparat med lang ledning som hang på veggen. Det som nå skjedde hadde Jeanette planlagt godt. Hun slo et nummer mens kvinnen hentet kaker til Amy – de var ikke kjøpt i butikken, men var kaker noen faktisk hadde bakt – og da den automatiske telefonsvareren i den andre enden av tråden fortalte henne at det ville bli en varm solrik dag med temperaturer helt opp mot 55 grader, og utsikter til regnbyger mot kvelden, lot hun som hun snakket med et bilbergerfirma og nikket stadig vekk.

«De sender en kranbil for å hente vraket,» sa hun og hengte telefonrøret tilbake på plass. «Sa jeg skulle gå ut og vente på den. Sa de har en rett rundt hjørnet, faktisk.»

«Vel, det var godt å høre,» sa kvinnen og lyste opp. «Det er lykkedagen din i dag. Hvis du vil, kan du la datteren din bli igjen hos meg. Det går ikke å holde styr på henne i en trafikkert gate.»

Så enkelt var det. Jeanette behøvde ikke foreta seg noe mer. Det eneste hun behøvde å si var ja.

«Er du sikker på at hun ikke vil være til bry?» «Å, jeg klarer det nok.»

Kvinnen smilte igjen. «Vi skal klare oss fint her, ikke sant?» Hun så oppmuntrende på Amy. «Der ser du? Hun er kjempefornøyd. Bare gå, og se til bilen din, du.»

Amy satt på en av stolene ved det store eikebordet med en urørt skål med kaker og et glass melk foran seg. Hun hadde tatt av seg ryggsekken og satt seg og holdt den i fanget. Jeanette så på henne til hun ikke klarte det lenger, bøyde seg og ga henne en klem.

26

«Nå må du være snill pike,» sa hun mot skulderen hennes. Amy nikket.

Jeanette skulle til å si noe mer, men ordene kom ikke. Hun tenkte på lappen hun hadde lagt i ryggsekken, de kom sikkert til å finne den når de oppdaget at Jeanette aldri kom tilbake for å hente henne. Hun klemte henne så lenge hun turte. Følelsen av Amy omsluttet henne, hun kunne kjenne varmen av kroppen hennes, lukten av håret og huden hennes. Jeanette visste hun var på nippet til å gråte, noe som kvinnen – var det Lucy? Lacey? – ikke kunne se, men hun tillot seg å holde på Amy ett øyeblikk til, mens hun prøvde å skyve disse følelsene inn i hodet, på et trygt sted hvor hun kunne ta vare på dem. Så slapp hun datteren, og uten at det ble sagt et eneste ord til, gikk Jeanette ut av kjøkkenet og nedover oppkjørselen og ut på gaten og bare fortsatte å gå.

2 Fra datafilene til dr. philos Jonas Abbot Lear, professor ved institutt for molekylær og cellulær biologi, Harvard University.

På oppdrag fra USAMRIID, den amerikanske hærs medisinske forskningsinstitutt, avdeling for infeksjonssykdommer, Fort Detrick, Maryland.

Fra: lear@amedd.army.mil Dato: mandag 6. februar 13.18 Til: pkiernan@harvard.edu Emne: Satellitt-linken er oppe Paul, Hilsen fra Bolivias jungel, i en innestengt avkrok av Andesfjellene. Der du sitter i hutrende Cambridge og ser snøen falle, er jeg sikker på at en måned i tropene ikke høres så galt ut. Men tro meg: dette er ikke St. Barts. I går så jeg en slange på størrelse med en ubåt.

Reisen foregikk uten episoder – seksten timer i luften til La Paz, deretter et mindre, statlig transportfly til Concepción, landets østre jungelbasseng. Herfra er det egentlig slutt på ordentlige veier. Det er bare ødemark, og vi går til fots. Hele gjengen er fulle av forventinger, og deltagerlisten blir stadig lengre. I tillegg til gruppen fra California-universitetet har Tim Fanning fra Columbia-universitetet 27

tatt oss igjen i La Paz, det samme har Claudia Swenson fra Massachusetts teknologiske institutt. (Jeg tror du fortalte meg en gang at de kjente henne på Yale.) I tillegg til hans ikke ubetydelige stjernestatus vil det glede deg å høre at Tim har tatt med seg seks forskningsassistenter, slik at gjennomsnittsalderen i teamet plutselig har falt med ca. ti år, og kjønnsmessig er tyngdepunktet svingt over til spinnesiden. «Flotte forskere hver eneste en», sier Tim. Han har tre ekskoner, hver av dem yngre enn den forrige. Fyren lærer aldri.

Jeg må nok si at til tross for min (og naturligvis din og Rochelles) skepsis til å blande inn militæret, har det betydd svært mye. Det er bare USAMRIID som er sterke nok med nok penger i ryggen til å sette sammen et sånt team, og det på én måned. Etter at jeg i årevis har prøvd å få folk til å høre etter, føler jeg det som om en dør plutselig er blitt satt på vid gap, og vi kan bare gå rett inn. Du kjenner meg, jeg er en forsker tvers igjennom, jeg har ikke noe til overs for overtro. Likevel begynner jeg å kjenne med en del av meg at dette er skjebnen. Etter Liz’ sykdom og langvarige kamp – hvor ironisk er det ikke at jeg endelig skulle få sjansen til å løse det største mysterium av alle – selve dødens mysterium. Jeg tror nok hun ville ha likt seg her, faktisk. Jeg synes jeg kan se henne i den store stråhatten sin, sitte på en tømmerstokk ved elven og lese sin kjære Shakespeare i solskinnet.

Forresten: Gratulerer med fast ansettelse. Like før jeg dro, hørte jeg at styret valgte deg, det forbauset meg ikke etter stemmegivningen på instituttet, som jeg ikke kan si noe om, men som mellom oss sagt var enstemmig. Jeg kan ikke si hvor lettet jeg er. Bortsett fra at du er den beste biokjemikeren vi har, en mann som kan få et mikrotubult sykloskeletalt protein til å reise seg opp og istemme Halleluja-koret. Hva skulle jeg ha gjort i lunsjtiden dersom squashpartneren min ikke hadde fått fast ansettelse?

Hils Rochelle så mye og si til Alex at hans onkel Jonas skal ta med seg noe spesielt til ham fra Bolivia. Hva med en babyanakonda? Jeg har hørt at de skal være fine kjæledyr så lenge man husker på å fore dem godt. Og jeg håper vi fremdeles kan komme på fotballkampen. Hvordan du fikk tak i billettene er en gåte.

–Jonas

__________________