Til jeg dør blaibok

Amy Plum

Til jeg dør Våk over meg II

Oversatt av Agnete Øye

Amy Plum Originalens tittel: Until I Die Oversatt av Agnete Øye Originalutgave: Copyright © Amy Plum, 2012 Published by agreement with Sane Töregaard Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38226-1 1. utgave, 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: © Photographer’s Choice/Sean De Burca, © Panoramic Images, © Digital Vision/Vincent Dolman, © shutterstock 88060456 Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. sabon og trykt på Norbook cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Laurent. Du er min klippe.

O, min sjel, hig ikke etter udødelig liv, men søk det muliges grenser.

Pindar, 3. pytiske ode, ca. 474 f. Kr.

1

Jeg tok sats og bykset til akkurat idet den to meter lange fektestaven suste ned mot steinhellene der jeg hadde stått brøkdelen av et sekund tidligere. Jeg landet på huk og spratt opp igjen mens jeg stønnet av anstrengelse og svingte mitt eget våpen over hodet. Svetten rant ned i øynene på meg og gjorde meg et øyeblikk blind, før instinktet tok over og tvang meg til handling.

En lysstrime fra et vindu høyt oppe på veggen skinte på eikestaven da jeg svingte den ned mot motstanderens legger. Han hoppet til side og ga våpenet mitt et slag så det fløy gjennom luften. Det traff steinveggen bak meg med et smell.

Forsvarsløs snublet jeg mot et sverd som lå en snau meter unna. Men før jeg fikk tak i det, ble jeg løftet opp i et kraftig grep og klemt hardt inntil angriperens bryst. Han holdt meg noen centimeter over gulvet mens jeg sparket og veivet med armene og adrenalinet pumpet som kvikksølv gjennom kroppen.

«Ikke vær sånn en dårlig taper, da, Kate,» ertet Vincent. Han bøyde seg fram og ga meg et bestemt kyss på munnen.

Det at han var uten skjorte, gjorde snart slutt på min hardt tilkjempede konsentrasjon. Og musklene mine, 9

som var anspente etter kampen, ble snart omdannet til mykt smør av varmen fra den nakne brystkassen og armene hans. Jeg kjempet hardt for å beholde likevekten.

«Det der er skikkelig juks,» skjente jeg og greide å frigjøre hånden nok til å gi armen hans en dytt. «Slipp meg, da.»

«Bare hvis du lover å la være å sparke eller bite.» Han lo og satte meg ned. Havblå øyne lynte av latter under bølgene av svart hår som falt rundt ansiktet hans.

Han smilte bredt og rørte ved kinnet mitt med et uttrykk som om han så meg for første gang. Som om han ikke greide å tro at jeg faktisk sto der sammen med ham i all min tredimensjonale menneskelighet. Et uttrykk som sa at han følte at det var han som var den heldige av oss.

Jeg forsøkte å omdanne smilet mitt til det olmeste blikket jeg maktet. «Jeg lover ingenting,» sa jeg og skjøv håret som hadde falt ut av hestehalen, bort fra øynene.

«Du hadde fortjent å bli bitt fordi du slo meg enda en gang.»

«Det var mye bedre denne gangen, Kate,» lød en stemme bak meg. Gaspard rakte meg fektestaven jeg hadde mistet. «Men du må ha et litt smidigere grep. Når staven til Vincent treffer din, må du følge bevegelsen.»

Han viste det med Vincents våpen. «Hvis du er stiv, mister du staven.» Vi gikk langsomt igjennom trinnene.

Da han så at jeg mestret sekvensen, rettet læreren min seg opp. «Sånn, nå holder det med sverd og fektestav.

Har du lyst til å gå over til noe litt mindre anstrengende?

Hva med å kaste kastestjerner?»

Jeg peste fortsatt etter treningen og hevet armene for å vise at jeg ga opp. «Det holder med kamptrening for i dag. Takk skal du ha, Gaspard.»

10

«Som du vil, kjære.» Han trakk ut strikken i nakken så det uregjerlige håret sprang tilbake til sin naturlig strittende tilstand. «Du er definitivt en naturbegavelse,» fortsatte han og hengte våpnene tilbake på krokene langs veggene i den kombinerte gym- og våpensalen i kjelleren. «Du gjør det jo så bra etter bare noen få timer. Men du må jobbe mer med utholdenheten.»

«Hm, ja vel. Det hjelper vel ikke på utholdenheten å ligge og lese bøker dagen lang,» sa jeg og bøyde meg med hendene på knærne for å få igjen pusten.

«Naturbegavelse,» hermet Vincent, slo armene om den svette kroppen min og gikk tvers gjennom rommet med meg som et slags trofé. «Så klart kjæresten min har begavelse. I bøtter og spann! Hvordan skulle hun ellers ha greid å drepe en kjempesvær, ond zombie og redde mitt udøde legeme helt på egen hånd?»

Jeg lo da han satte meg ned foran den åpne dusjen ved siden av badstuen. «Jeg tar gjerne æren alene, men jeg tror kanskje det hang sammen med at din volante ånd hadde tatt bolig i meg.»

«Her.» Vincent rakte meg et håndkle og kysset meg på hodet. «Ikke for det, jeg synes du er supersexy når du drypper av svette,» hvisket han og blunket flørtende.

Hva var det med de sommerfuglene som plutselig begynte å flagre rundt i brystet? Jeg hadde begynt å anse dem som fastboende.

«I mellomtiden skal jeg avslutte for deg og uskadeliggjøre han der ekle attenhundretallskrigeren. En garde!» brølte han, og han vippet et sverd ned fra veggen og snudde seg.

Gaspard sto allerede klar med en kjempestor stridsklubbe. «Du trenger nok noe kraftigere enn den ynke11

lige stålklingen for å få has på meg,» terget han og vinket Vincent framover med to fingre.

Jeg lukket døren til dusjkabinettet bak meg, vred på kranen for å sette på vannet og så de kraftige strålene sprute ut av dusjhodet så dampskyene steg opp rundt meg. Kramper og ømhet forsvant under det jevne trykket fra varmtvannet.

Utrolig, tenkte jeg for tusende gang mens jeg tenkte over denne parallelle verdenen jeg beveget meg i. Noen pariserkvartaler unna førte jeg et helt alminnelig liv med søsteren og besteforeldrene mine. Og her sto jeg og fektet med døde menn – vel, «revenanter», da, gjengangere, ikke egentlig døde. Etter at jeg flyttet til Paris, var dette det eneste stedet jeg følte at jeg passet inn.

Jeg lyttet til lydene fra kampen som pågikk utenfor det skjermede furukabinettet og tenkte på grunnen til at jeg var her. Vincent.

Jeg hadde møtt ham i fjor sommer. Og falt pladask.

Men etter at jeg fant ut hva han egentlig var, og at det å være en gjenganger innebar at man måtte dø om og om igjen, hadde jeg snudd ryggen til ham. Etter at mine egne foreldre døde året før, føltes det tryggere å være alene enn alltid å bli minnet om den smerten.

Men Vincent ga meg et tilbud jeg ikke kunne avslå.

Han lovet å ikke dø. I alle fall ikke med vilje. Og det strider mot hver fiber i hans ikke-levende kropp. Den trangen gjengangere føler til å dø når de foretar sine dyrebare redninger, er mer forlokkende og mektigere enn noe rusmiddel. Men Vincent tror han skal greie å holde ut. For min skyld.

Og selv håper jeg jammen han greier det. Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, men jeg kjenner mine begrensninger. Jeg ville heller gå fra ham enn å bli nødt til å sørge 12

over tapet av ham om og om igjen. Gå min vei. Det vet vi, begge to. Og selv om Vincent teknisk sett er død, drister jeg meg til å si at dette er den eneste løsningen vi begge kan leve med.

2

«Jeg går opp,» ropte jeg.

«Kommer snart,» svarte Vincent og kastet et kort blikk opp på meg der jeg sto i trappen. Gaspard benyttet seg av anledningen til å slå sverdet ut av hendene på ham, og det seilte klirrende bortover gulvet mens Vincent løftet hendene for å overgi seg.

«Du må aldri …» «… slippe kampen med blikket.» Vincent avsluttet setningen for Gaspard. «Jeg vet det, jeg vet det. Men du må jo innrømme at Kate er mer enn bare en tanke distraherende.»

Gaspard smilte skjevt.

«For meg,» oppklarte Vincent.

«Bare pass på så hun ikke distraherer deg fra å redde livet hennes,» svarte Gaspard og stakk tåen inn under skjeftet på sverdet som lå på gulvet, før han med en rask bevegelse vippet det opp i luften i retning av Vincent.

«Vi befinner oss i det tjueførste århundre, Gaspard,» lo Vincent og grep sverdskjeftet i luften med høyre hånd.

«Med deg som lærer kommer Kate til å bli like god til å redde mitt.» Han smilte bredt til meg og hevet øyebrynet megetsigende. Jeg lo.

14

«Enig i det,» innrømmet Gaspard, «men bare hvis hun kan ta igjen dine femti års forsprang med kamptrening.»

«Jeg jobber med saken,» ropte jeg idet jeg lukket døren og stengte ute den øredøvende metallklirringen fra kampen da de begynte igjen.

Jeg gikk gjennom en svingdør inn på et stort, luftig kjøkken og trakk inn duften av nystekt bakst. Jeanne sto bøyd over en av de skifergrå granittbenkene. I navnet var hun kokke og husholderske, men i virkeligheten mer som en slags husmor. Etter sin egen mor og bestemor hadde hun stelt for gjengangerne i flere tiår. Skuldrene ristet lett mens hun strødde melis over en sjokoladekake. Jeg rørte ved armen hennes, og hun snudde seg så jeg fikk se noen tårer hun uten hell forsøkte å blunke vekk.

«Er alt i orden, Jeanne?» sa jeg, klar over at det ikke var det.

«Charlotte og Charles er som mine egne barn.» Stemmen brast.

«Jeg vet det,» sa jeg og la en arm rundt den omfangsrike midjen og lente hodet mot skulderen hennes. «Men de skal jo ikke være borte for bestandig. Jean-Baptiste sa at det bare var til Charles fikk orden på tankene sine.

Det kan da ikke ta all verdens tid?»

Jeanne rettet seg opp, og vi så på hverandre mens et taust budskap gikk mellom oss. Lang tid, kanskje for bestandig. Gutten var virkelig ute å kjøre.

Selv hadde jeg blandede følelser for ham. Han hadde alltid hatt en fiendtlig innstilling til meg, men etter at Charlotte hadde forklart meg grunnen, kunne jeg ikke annet enn å synes synd på ham.

Jeanne skyndte seg å ta ham i forsvar, som om hun 15

leste tankene mine. «Det er egentlig ikke hans feil. Han mente ikke å sette alle i fare, vet du.»

«Jeg vet det.»

«Han er bare mer følsom enn de andre,» sa hun og bøyde seg over kaken igjen for å konsentrere seg om hvor hun skulle plassere en blomst av sukkerspinn. «Det er slik de lever. Dør for oss mennesker om og om igjen, før de må overlate oss til vår egen skjebne. Det tar på i lengden. Han er jo bare femten år, for guds skyld.»

Jeg smilte trist. «Jeanne, han er åtti.»

«Peu importe,» sa hun og gjorde en bevegelse som om hun slengte en ball over skulderen. «Jeg tror de som dør når de er unge, tar det tyngre. Bestemoren min fortalte at en av de spanske frendene deres gjorde det samme.

Han var også femten. Han ba numaene om å tilintetgjøre ham, akkurat som Charles. Men den gangen lyktes stakkaren.»

Jeanne la merke til at jeg grøsset da hun nevnte gjengangernes gamle fiender, og selv om det ikke var andre i kjøkkenet, senket hun stemmen. «Det er bedre enn den andre ytterligheten, spør du meg. Noen – riktignok veldig få – blir så lei av sin egen rolle i menneskers liv og død at det å redde andre bare blir en måte å overleve på. De bryr seg ikke om de menneskene de redder, bare om å tilfredsstille sin egen trang. Jeg synes det er bedre at Charles er overfølsom enn følelseskald.»

«Det er derfor jeg tror det er bra for ham å komme seg bort,» beroliget jeg. «Så får han Paris og de menneskene han har reddet, litt på avstand.» Eller dem han ikke reddet, husket jeg da jeg kom til å tenke på den skjebnesvangre båtulykken som hadde vært startskuddet til Charles’ nedadgående spiral. Etter at han mislyktes i å redde livet til en liten jente, begynte han å opp16

føre seg merkelig. Det endte med at han forsøkte å begå selvmord på gjengangervis, og forårsaket uten å ville det et angrep på frendene sine. «Jean-Baptiste sa de kunne komme på besøk. Vi ser dem sikkert snart.»

Jeanne nikket og aksepterte nølende det jeg sa.

«For en nydelig kake,» sa jeg for å skifte tema. Jeg skrapte litt glasur fra fatet og puttet den i munnen.

«Nam, skikkelig god også!»

Jeanne viftet meg vekk med slikkepotten, takknemlig over å gjenoppta rollen som hønemor. «Og du kommer til å ødelegge den hvis du graver ut siden på den,» lo hun. «Nå får du gå og se om Charlotte trenger litt hjelp.»

«Det er jo ingen begravelse, heller, folkens. Det er nyttårsaften. Og tvillingenes avskjedsfest. Så nå skal vi feire!» Barytonstemmen til Ambrose ga gjenklang i den perlegrå, trepanelte ballsalen og fikk flokken av elegant antrukne gjengangere til å humre. Hundre stearinlys skinte i lysekronenes krystallprismer og kastet lysstråler rundt i lokalet bedre enn noen diskokule.

Langs veggene sto det bord fulle av delikatesser: miniatyrvannbakkels fylt med sjokolade- og kaffekrem, makroner i fem–seks forskjellige farger som smeltet på tungen, hele berg av sjokoladetrøfler. Etter det enorme festmåltidet vi nettopp hadde satt til livs, hadde jeg ikke en ledig kvadratcentimeter i magen til disse mesterverkene av fransk konditorkunst. Og det var irriterende.

Hadde jeg visst at dette kom til å dukke opp, ville jeg ha spist litt mindre brød og hoppet over osten.

På den andre siden av rommet trykte Ambrose på en iPod som var koblet til et stort høyttalersystem. Jeg smilte bredt da 1920-talls-jazz tonet ut fra lydanlegget.

17

Selv om Ambrose, som opprinnelig kom fra Mississippi, gjerne hørte på moderne musikk på hodetelefonene, var han svak for musikk fra sin egen ungdom. Den grøtete stemmen til Louis Armstrong fikk liv i de som danset, og Ambrose grep Charlotte og begynte å føre henne gjennom rommet. Den kremhvite huden og det korte, lyse håret hennes var et omvendt speilbilde av hans mørke hud og kortklipte, svarte hår.

De utgjorde et slående par. Hadde de bare vært et par. Og det var noe Charlotte nylig hadde betrodd meg at hun lengtet etter. Og noe Ambrose ikke gjorde, av årsaker jeg ikke kjente (og kanskje han ikke kjente dem selv, heller). Men den broderlige ømheten han følte for henne, var like åpenlys som det kjærlige smilet i ansiktet hans mens han svingte henne rundt og bøyde henne bakover.

«Ser gøy ut. Kom igjen,» hvisket en stemme noen centimeter fra øret mitt. Jeg snudde meg og så Jules stå bak meg. «Hvordan ser ballkortet ditt ut?»

«Husk hvilket århundre du befinner deg i, Jules,» sa jeg. «Ingen ballkort.»

Jules trakk på skuldrene og ga meg sitt mest flørtende smil.

«Men hvis jeg hadde det, skulle ikke kjæresten min hatt første dans?» ertet jeg.

«Ikke hvis jeg kjempet med ham for å få den æren,» spøkte han og kastet et blikk gjennom rommet bort på Vincent, som sto og betraktet oss med et svakt smil. Han blunket til meg og gjenopptok samtalen med Geneviève, en slående vakker gjenganger jeg en gang hadde vært sjalu på, før jeg fant ut at hun var lykkelig gift.

I tillegg til henne var det noen titalls gjengangere på festen som ikke var en del av husholdningen i La Mai18

son. (Ingen omtalte det ved dets offisielle navn, Hôtel Grimod de la Reynière, og hôtel betyr her et ubegripelig stort og overdådig herskapshus.) Jean-Baptistes residens var hjemmet til vår ærverdige vert, Gaspard, Jules, Ambrose, Vincent, og fram til dagen etter også Charles og Charlotte. Når de hadde flyttet til Jean-Baptistes hus i nærheten av Cannes, ville to nykommere fylle plassene deres.

«OK. For å unngå tredje verdenskrig kan jeg vel gi deg den første dansen. Men hvis Vincent prøver å overta, må du nok trekke sverdet.»

Jules klappet seg på et innbilt sverdskjefte på hoften før han tok meg i armene og feide meg ut til midten av gulvet, like ved Charlotte og Ambrose. «Kjæreste Kate, du er så vakker i skjæret fra stearinlysene,» hvisket han.

Jeg rødmet mot min vilje, både på grunn av den dristige måten han la kinnet inntil mitt på, og på grunn av smigeren. For selv om jeg var ett hundre prosent opptatt av Vincent, greide det å gjøre meg varm av fryd.

Jules var verdens tryggeste flørt, for jeg visste at jeg ikke måtte ta det personlig. Hver gang jeg så ham ute om kvelden, var han sammen med en ny smellvakker kvinne.

Han trakk meg så tett inntil seg at vi praktisk talt var limt til hverandre. Jeg lo og skjøv ham vekk. «Jules, din uforbederlige uthaler,» skjente jeg på beste Jane Austenmaner.

«Til tjeneste,» sa han og bukket dypt før han grep tak i meg på nytt og snurret meg rundt. «Vincent er jo ikke av den sjalu typen, vet du.» Jules smilte utspekulert og klemte meg tett inntil seg. «Det har han ingen grunn til.

Ikke bare er han den peneste av oss, det påstår i alle fall 19

hver eneste kvinne i nærheten, men han er Jean-Baptistes nestkommanderende» – han tidde for å bøye meg bakover før han trakk meg inn i favntaket igjen – «og han har erobret hjertet til den skjønne Kate. Det er umulig å beseire Mesteren.»

Selv om jeg ikke kunne la være å smile over det med ’den skjønne Kate’, festet jeg meg ved den nye opplysningen han hadde gitt meg. «Er Vincent Jean-Baptistes nestkommanderende? Hva vil det si?»

«Det vil si at hvis det skulle skje noe med Jean-Baptiste» – Jules holdt inne og så forlegen ut, og jeg fullførte taust for ham: hvis han skulle bli tilintetgjort – «eller han bestemmer seg for å tre av som leder for Frankrikes gjengangere, så er det Vincent som skal ta hans plass.»

Jeg var sjokkert. «Hvorfor har han ikke fortalt meg dette før?»

«Sikkert på grunn av et av hans mange fine trekk: beskjedenhet.»

Det tok meg noen sekunder å fordøye alt dette med «nestkommanderende» før jeg møtte blikket til Jules igjen. «Og hva var det du mente med ’Mester’?»

«Har han ikke fortalt deg det heller?» Denne gangen så Jules overrasket ut.

«Nei.» «Vel, jeg har ikke tenkt å fortelle alle hemmelighetene hans på én kveld. Du får spørre ham.»

Jeg noterte meg dette i min mentale liste over ting jeg måtte spørre Vincent om.

«Så hvis Jean-Baptiste trekker seg tilbake, blir Vincent sjefen din?» Jeg sa det for å erte ham litt, men tidde da ansiktsuttrykket skiftet fra hans sedvanlige, lettlivete skjødesløshet til glødende lojalitet.

«Vincent var født til dette, Kate. Eller snarere gjen20

født. Jeg ønsker meg ikke det ansvaret han en dag er nødt til å ta. Men når den tid kommer, vil jeg gjøre alt han ber meg om. Jeg føler det slik allerede nå, og han er ikke engang ’sjefen’ min.»

«Jeg vet det,» sa jeg oppriktig. «Jeg ser det. Vincent er heldig som har deg.»

«Nei, Kate. Han er heldig som har deg.» Han snurret meg rundt en siste gang, og det gikk opp for meg at han hadde danset meg tvers gjennom rommet til der Vincent sto. Da han slapp hendene mine, blunket han beklagende til meg og overleverte meg galant i armene til min ventende kjæreste.

«Fortsatt like hel?» ertet Vincent og trakk meg inntil seg for å gi meg et mykt kyss på leppene.

«Etter å ha klinedanset med Jules? Neimen om jeg vet,» sa jeg.

«Han er helt harmløs,» kom det fra Geneviève.

«Det der tar jeg som en fornærmelse,» ropte Jules fra den andre siden av bordet, der han sto og forsynte seg med et glass champagne. «Jeg betrakter meg som særdeles farlig, nemlig.» Han hevet glasset mot oss før han slentret bortover mot en vakker gjenganger på den andre siden av rommet.

«Har jeg fortalt deg hvor nydelig du er i kveld?» hvisket Vincent og rakte meg et glass.

«Bare sånn omtrent tolv ganger,» sa jeg kokett og spredte ut den gulvlange, tinngrå ballkjolen Georgia hadde hjulpet meg med å finne.

«Det er jo helt perfekt, for tretten er lykketallet mitt,» sa han og målte meg med et anerkjennende blikk. «Men nydelig yter deg ikke helt rettferdighet. Kanskje … blendende? Slående? Henrivende? Ja, det er bedre. Du ser henrivende ut, Kate.»

21

«Hold opp!» lo jeg. «Du gjør det bare med vilje for å se om du kan få meg til å rødme! Bare glem det!»

Vincent smilte triumferende og strøk meg over kinnet.

«For sent.»

Jeg himlet med øynene da det kimte i et vinglass noen slo en skje mot, og det ble stille i rommet. Ambrose skrudde av musikken, og alle snudde seg mot Jean-Baptiste, som sto foran folkemengden i all sin noble stivhet.

Ut fra portrettene som smykket rommet, var det tydelig at klærne og frisyren hans hadde utviklet seg i løpet av de siste 240 årene, men den aristokratiske holdningen hadde ikke forandret seg det aller minste.

«Velkommen, kjære frender, Paris’ gjengangere,» sa han til de noen og førti gjestene. «Takk for at dere deler denne kvelden med oss i min enkle bolig.» Folk rørte på seg, det kom en bølge av latter.

Han smilte svakt og fortsatte. «Jeg vil gjerne få utbringe en skål for våre kjære frender som skal reise, Charles og Charlotte. Dere vil bli dypt savnet, og vi håper alle på deres snarlige hjemkomst.» Alle fulgte JeanBaptistes eksempel og hevet glasset, og sa i kor: «Santé!»

«Tja, det var jo en diplomatisk måte å si det på, når det er han som sender dem i eksil!» hvisket jeg til Vincent før jeg kikket bort på Charles, som satt ubekvemt oppvaglet på en gammel, polstret divan i den andre enden av rommet. Siden den dagen han hadde utsatt frendene sine for fare ved å overgi seg til numaene, var det uforanderlig sure, furtne uttrykket blitt erstattet av fortvilelse og nedtrykthet. Gaspard satt ved siden av ham for å yte følelsesmessig støtte.

Jean-Baptiste fortsatte: «Jeg er sikker på at vi alle gjerne skulle ha besøkt tvillingene i det solrike SørFrankrike, men vi har vårt arbeid å utføre her i Pa22

ris. Som dere alle vet, helt siden vår menneskelige venn Kate» – han pekte med glasset i min retning – «så effektivt gjorde det av med Lucien, anføreren for våre fiender, for litt over en måned siden, har numaene vært helt tause. Selv om vi har vært på vakt, har det ikke kommet noe forsøk på hevn. Ingen motangrep.

Og mer bekymringsfullt er det at ingen av frendene våre har sett en eneste numa. De har ikke forlatt Paris.

Men det at de unngår oss så fullstendig, er så inderlig utypisk for våre gamle fiender at vi bare kan anta at de har en plan. Hvilket betyr at de også må ha en anfører.»

Dette var en nyhet for forsamlingen i rommet: De tålmodige ansiktsuttrykkene ble plutselig forvandlet til forferdelse. Noen begynte å hviske, men Vincents ufravendte blikk på taleren sa meg at han hadde fått disse opplysningene allerede. Jean-Baptistes nestkommanderende, tenkte jeg med en blanding av undring og uro. Jeg kunne ikke vente med å få Vincent på tomannshånd så jeg kunne spørre ham ut.

Jean-Baptiste fikk snakket til å stilne med et nytt slag på glasset. «Frender, kan jeg få oppmerksomheten.» Det ble taust i rommet igjen. «Vi vet alle at Nicolas var Luciens nestkommanderende. Men hans hissige gemytt og forkjærlighet for påfallende utfall tatt i betraktning ville vi ha hørt noe nå hvis det var han som hadde tatt over.

Tausheten er et tegn på at det er en annen som har tatt kontrollen. Og hvis vi ikke vet hvem vi står overfor, eller når og hvor et eventuelt angrep vil komme, hvordan kan vi da forberede forsvaret?»

Mumlingen steg igjen. Denne gangen hevet Jean-Baptiste stemmen for å bringe ro i salen. «OG DERFOR … med tanke på en mulig kritisk situasjon er det en ære for oss å ta imot bistand fra den som vet mer om vår og 23

numaenes historie enn noen annen i dette rommet. Den personen som blir betraktet som den mest kunnskapsrike blant våre frender her i Frankrike, og er en innflytelsesrik skikkelse i vårt verdensomspennende Konsortium. Hun har tilbudt seg å hjelpe oss med å granske problemet vi står overfor, og planlegge en forsvarsstrategi, eller – om nødvendig – et forebyggende angrep.

Uten ytterligere om og men vil jeg nå presentere for de av dere som ikke har hatt anledning til å gjøre hennes bekjentskap, Violette de Montauban og hennes følgesvenn, Arthur Poincaré. Det er en ære for oss å ta imot dem i huset under Charlotte og Charles’ fravær.»

Bak Jean-Baptiste trådte det fram et par jeg aldri hadde sett før. Jentas snøhvite hud sto i kontrast til det svarte håret som var trukket tilbake fra ansiktet med en bukett sterkt purpurrøde blomster. Hun var spinkel og så skjør ut, som en spurv. Og selv om hun så ut som hun var yngre enn meg, visste jeg at akkurat dét ikke hadde noen betydning for en gjenganger.

Gutten førte seg på en utpreget gammeldags måte, han gikk opp ved siden av henne og holdt ut armen så hun kunne hvile fingertuppene på den. Han var vel omkring tjue år, og hvis det lysstripete håret ikke hadde vært festet i en hestehale og ansiktet ikke hadde vært så glattbarbert, ville han ha sett nøyaktig ut som Curt Cobain. Med en solid dose blått blod.

De bukket formelt for Jean-Baptiste, snudde seg mot rommet og nikket høytidelig som svar på den entusiastiske velkomsten. Blikket til jenta stanset kort ved meg og gled videre til Vincent, som sto bak meg med hånden på hoften min. Blikket smalnet så vidt før det sveipet over mengden, og da hun fikk øye på noen hun kjente, gikk hun bort for å slå av en prat. Jean-Baptiste fulgte 24

opp og begynte å snakke med en kvinne som sto ved siden av ham.

Siden talen åpenbart var ferdig, lette jeg etter Charlotte for å lodde hennes reaksjon på presentasjonen av de som skulle erstatte henne. Det at de skulle introduseres på tvillingenes avskjedsfest, måtte ha blitt bestemt i siste øyeblikk.

Charlotte sto innerst i rommet sammen med Ambrose, som hadde lagt armen trygt rundt skuldrene hennes. Jeg antok at støtten var både fysisk og moralsk. Selv om hun ikke så overrasket ut, virket det som om det kostet henne mye å smile.

«Jeg går bort og snakker litt med Charlotte,» hvisket jeg til Vincent.

«God idé,» sa han og kastet et bekymret blikk på henne. «Jeg går og passer på at Charles holder motet oppe.» Han bøyde seg for å kysse meg i tinningen, før han rettet seg opp og gikk.

Jeg satte kursen mot Charlotte. «Lurte bare på om du har lyst til å bli med ut og trekke litt frisk luft,» sa jeg.

«Det hadde vært deilig,» sa hun og grep hånden min idet hun slik overførte seg selv fra Ambroses varetekt til min. Det var ikke første gang jeg undret på hvordan hun skulle holde ut i Sør-Frankrike – en ni timers kjøretur fra hele støtteapparatet. Jeg tvilte ikke på Charlottes styrke.

Hun hadde da jammen vært en skulder jeg kunne lene meg mot. Men nå som hun trengte vennene sine mer enn noensinne, ble hun skilt fra dem med makt.

Vi grep kåpene på veien og gikk ut i den friske desemberluften. Månen lyste opp gårdsplassen og skinte på den store marmorfontenen som var prydet med en statue av en engel i naturlig størrelse med en kvinne i armene. Det var et bilde jeg alltid sammenlignet med Vin25

cent og meg selv. Den personlige symbolikken var for meg like tung som steinen den var hugget ut av.

Charlotte og jeg satte oss på kanten av det tomme bassenget og krøp sammen for å holde varmen. Jeg stakk armen under hennes og trakk henne inntil meg.

Det å bli godt kjent med Charlotte hadde hjulpet meg med å glemme skyldfølelsen for at jeg hadde brutt kontakten med vennene hjemme i New York. I den aller verste sorgperioden etter at foreldrene mine døde, hadde jeg slettet e-postadressen min, og jeg hadde ikke tatt kontakt med dem siden.

«Visste du at « – jeg nølte og lette etter noe mindre sårende enn «erstatterne deres» – «at Violette og Arthur skulle komme i dag?»

Charlotte nikket. «Jean-Baptiste fortalte det i går.

Han sa at han ikke ville at jeg skulle føle at han hadde det travelt med å erstatte oss. Men Violette tilbød seg å komme, og han trenger henne. Jeg kan ikke noe for det, men jeg er lei meg for det uansett. Du vet … jeg føler meg uønsket. Som om jeg blir straffet.»

«Selv om det føles som en straff, noe Jean-Baptiste har forsikret alle om at det ikke er, så er det ikke du som blir sendt bort. Det var Charles som rotet det til, samme hvor ufrivillig det var.» Jeg klemte armen hennes oppmuntrende. «Det Jean-Baptiste tenker, er fornuftig.

Hvis det skjer noe med numaene, ville det være farlig for Charles å være her, midt oppe i det, ubesluttsom og forvirret. Dessuten sa han jo at du kunne bli, hvis du ville.»

«Jeg kan ikke leve uten Charles,» sa hun sørgmodig.

«Han er tvillingbroren min. Vi har opplevd alt sammen.»

Jeg nikket. Jeg skjønte det. Vi hadde mye til felles, 26

Charlotte og jeg … hvis man så bort fra dødeligheten.

Vi hadde begge opplevd å miste foreldrene våre. Vi var begge blitt igjen med bare én bror eller søster som bånd til vårt tidligere liv. Jeg hadde besteforeldrene mine, selvsagt, men søsteren min kjentes som den siste tråden som knyttet meg til virkeligheten. Selv om ordet «virkelighet» hadde fått et radikalt nytt innhold for meg de siste månedene.

«Så du kjenner de to nye?» spurte jeg. «Å ja, da. Altså, jeg har aldri møtt dem, men alle har hørt om dem. De er en del av ’den gamle garde’. Hvis du synes Jean-Baptiste er gammel, er de to urgamle. Men de er like aristokratiske som ham.»

«Ja, det er jo temmelig tydelig,» lo jeg. «Violette ser ut som om hun var veldig ung da hun døde.»

Charlotte smilte. «Fjorten. Faren hennes var marki eller noe sånt, og hun var hoffdame for Anne av Bretagne. Hun døde da hun reddet den unge dronningens liv en gang noen prøvde å bortføre henne.»

«Dronning Anne? Da er hun jo bortimot middelaldersk!» Jeg gransket hjernen i jakt på navn og datoer fra timene i fransk historie, men Charlotte kom meg i forkjøpet.

«Hun døde like rundt 1500.»

«Gurimalla. Hun er jo over fem hundre år gammel!»

Charlotte nikket tankefullt.

«Hva med Arthur?»

«Han er fra samme periode. De kjente hverandre faktisk da de levde. Jeg tror han var en av rådgiverne til faren hennes. Uansett, det oser hoffliv av begge to. Hun og Arthur bor i et middelalderslott i Loiredalen, og der føler de seg nok riktig hjemme.» Det var en bitter undertone i stemmen til Charlotte. Det hørtes ut som om 27

hun ønsket at de skulle dra hjem til sitt château og la oss være i fred.

«For JB er det som en drøm som går i oppfyllelse at de kommer hit. De har vært så lenge i omløp at de nærmest er som vandrende oppslagsverk. Omtrent som Gaspard ganger ti. Og Violette er kjent over hele verden som ekspert på gjengangernes historie. Hun vet mer om numaene enn noen annen. Og det gjør henne til en perfekt kandidat til å hjelpe JB med å legge en strategi.»

Hun trakk på skuldrene, som om det var en innlysende konklusjon.

Vi ble avbrutt av at det knirket i utgangsdøren. Vi snudde oss og fikk øye på temaet for samtalen. Adeligheten hennes var så påtakelig at den nærmest var som en sky av kostbar parfyme i den kalde vinterluften.

«Hei,» sa Violette. Stemmen var en blanding av en liten pikes lyse tone og en eldre kvinnes selvsikkerhet.

Denne uhyggelige mangelen på samsvar forsvant fort da rosenknoppmunnen kruset seg i et vennlig smil som var så smittende at jeg ikke kunne la være å smile igjen.

Hun bøyde seg fram og ga oss det foreskrevne kysset på begge kinn, og så rettet hun seg opp. «Jeg vil gjerne presentere meg. Violette de Montauban.»

«Ja da, det vet vi,» sa Charlotte og gransket skoene sine som om hun kunne finne svaret på universets gåte i sølvstroppene bare hun stirret hardt nok.

«Du må være Charlotte,» sa Violette og lot som om hun ikke hadde hørt avvisningen, «og du» – hun snudde seg mot meg – «du må være Vincents menneske.»

Lyden som kom fra munnen min, var halvt et fres, halvt latter. «Eh, jeg har faktisk et navn. Jeg heter Kate.»

«Selvfølgelig. Så tåpelig av meg. Kate.» Hun vendte 28

på nytt oppmerksomheten mot Charlotte, som fremdeles nektet å møte blikket hennes. «Jeg beklager i tilfelle vår brå ankomst har voldt deg ubehag,» sa Violette, som tolket Charlottes kroppsspråk helt presist. «Jeg var selv redd for at det kunne framstå som utilbørlig ufølsomt, men da jeg først hadde tilbudt våre tjenester, insisterte Jean-Baptiste på at Arthur og jeg skulle komme så hastig som mulig.» «’Så hastig som mulig’? Dere kommer dere visst ikke så mye ut blant folk?» sa Charlotte uhøflig.

«Charlotte!» sa jeg bebreidende og dyttet til henne med albuen.

«Det gjør ikke noe,» lo Violette. «Nei, Arthur og jeg holder oss for oss selv. Jeg tilbringer mesteparten av tiden med nesen i gamle bøker. Og som voktere av Château de Langeais kommer vi oss nok ikke så mye ’ut blant folk’, som du sier. Jeg er redd det høres i måten jeg snakker på.»

«Hvis du aldri er sammen med mennesker, hvordan kommer du da nær nok til å redde dem?» sa Charlotte og forsøkte åpenbart å få bitterheten under kontroll.

«Som du sikkert er klar over, så blir trangen til å dø stadig mindre jo lenger vi er gjengangere. Jeg var oppunder seksti da jeg snakket med Jean-Baptiste for et par uker siden. Siden da har jeg greid å redde noen sigøynerbarn som lekte på jernbaneskinnene, og Arthur reddet en jeger fra å bli angrepet av en bjørneflokk. Dermed fikk vi frisket oss opp litt og er klare for oppgaven vi har foran oss. Men mer liv og røre enn det» – hun tidde og smilte over sitt eget ordspill – «har vi ikke opplevd på flere tiår.»

Jeg grøsset, ikke av kulden, men ved tanken på at denne unge jenta nylig hadde sett ut som sin egen beste29

mor – det vil si hvis ikke bestemoren hennes allerede lå balsamert et eller annet sted. Og nå var hun her, yngre enn meg. Selv om jeg burde ha vennet meg til det, var det fremdeles vanskelig å fatte hele forestillingen om at gjengangerne våknet til liv like gamle som de var den første gangen de døde.

Violette gransket Charlottes ansikt et øyeblikk til og la en elegant finger på armen hennes. «Jeg trenger ikke bo på rommet ditt hvis du ikke vil. Jean-Baptiste tilbød meg gjesterommet hvis jeg foretrekker det. Din smak i innredning tiltaler meg selvsagt betraktelig mer enn hans svakhet for mørke skinnmøbler og lysekroner laget av gevirer.»

Charlotte kunne ikke la være å le. Hun grep etter Violettes hånd, tok den og reiste seg så hun sto rett foran den middelalderske tenåringen. «Unnskyld. Charles og jeg har det bare så vanskelig nå. Jeg ser på disse frendene som familien min, og det tar bokstavelig talt livet av meg å måtte reise fra dem under en krise.»

Jeg undertrykte et smil. Charlotte nikket og lo. «OK, ikke bokstavelig talt, da. Du skjønner hva jeg mener.»

Violette bøyde seg mot Charlotte, spredte ut armene og slo dem yndefullt rundt henne. «Alt kommer til å gå bra. Arthur og jeg skal passe på frendene deres for deg, og de problemene vi står overfor, er over før du vet ordet av det.»

Charlotte gjengjeldte klemmen, litt stivt siden den yngre jenta sto som om hun hadde på seg et korsett.

Men det virket som om de hadde stiftet fred. Jeg greide ikke å la være å undres på om det kom til å gå like bra med Charles.

30