Å minnes de døde: Utdrag by Cappelen Damm

Tarald Rasmussen (red.)

Å minnes de døde Døden og de døde i Norge etter reformasjonen

Bokens bidragsytere: Arne Bugge Amundsen, Eivor Andersen Oftestad, Tarald Rasmussen og Kristin Bliksrud Aavitsland

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-51549-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen. Omslagsfoto: Utsnitt fra minnetavle fra Stange kirke. ©Norsk Folkemuseum. Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Boken har mottatt støtte fra Norges Forskningsråd www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innledning Den lutherske reformasjonen ble innført i Danmark og Norge i 1536. Det hevdes ofte at folk flest var kritiske til den nye troen, og endret så lite som mulig etter at reformasjonen ble innført i Norge fra 1536/1537. Det hadde sammenheng med at reformasjonen kom hit til landet hånd i hånd med dansk overherredømme, og dette var ingen god allianse for lutherdommen. Likevel kom det sakte men sikkert til grunnleggende endringer også på det religiøse området. Et av livsområdene som ble svært tydelig berørt, var forholdet til døden og de døde. Dette var ikke noe sentralt tema i de lutherske bekjennelsene, og det har heller ikke hørt med til de viktigste temaene i tidligere norsk reformasjons-forskning. Ikke desto mindre: Forestillingene om døden og de døde, begravelsesritualene, og måten å forholde seg til og minnes de døde ble endret på dyptgående vis med reformasjonen. Det er god grunn til å hevde at vi her har å gjøre med en av de mest radikale kulturelle endringene reformasjonen førte med seg, og det fins fortsatt et godt tilfang av kilder som kan belyse nærmere hva som skjedde. Denne boken bygger på arbeid utført innen rammen av et tverrfaglig forsk ningsprosjekt med tittelen «Døden i tidlig protestantisk kultur». Dette prosjektet var forankret ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, fikk støtte fra Norges forskningsråd, og involverte især disiplinene kirkehistorie, kulturhistorie og kunsthistorie. Både prosjektet og denne boken har først og fremst konsentrert seg om norske forhold. Samtidig har det hele tiden vært viktig å se Norge i en større sammenheng. Først er det da tale om den danske konteksten, som ikke var til å komme utenom på 1500- og 1600-tallet. Derfor spiller også danske kilder en viktig rolle i boken. Det dansk-norske hører i sin tur hjemme innen en bredere tyskpreget konfesjonskultur, og også denne bredere sammenhengen har vi hatt som mål å ta hensyn til.

innledning

Forfatterne av boken har vært sentrale medarbeidere i prosjektet.1 I kapittel 1–4 kommer en innledende del av mer generell art, der vi går inn på de nye lutherske tankene om døden og de døde, på de nye ritualene for død og begravelse, og på de viktigste kildegruppene som kan være med på å kaste lys over denne delen av kulturhistorien. Dernest går vi mer spesifikt til verks: Døden og minnet om de døde var ikke likt for alle. Både stand, kjønn og alder gjorde forskjell. Slike forskjeller tar vi for oss i kapitlene 5–11. Boken er rikt illustrert, først og fremst med bilder av epitafier fra perioden 1550–1700. Epitafiene var minnetavler hengt opp i kirkene, og det er bevart en god del av dem i Norge.2 De er en viktig kildegruppe for å forstå hvordan man mintes de døde, og de har ofte vært mindre påaktet enn annen eldre kirkekunst her i landet. De vitenskapelig assistentene Vegard Ree Ytterbøe og Kaja Merete Hagen har gitt viktig redaksjonell bistand i sluttfasen av arbeidet med boken. Stipendiat Halfdan Baadsvik og førsteamanuensis Vemund Blomqvist har hjulpet med oversettelse og identifisering av vanskelige latinske innskrifter. Bindet avsluttes med en omfattende felles bibliografi for alle bokens kapitler, stilt sammen av Vegard Ree Ytterbøe i samarbeid med forfatterne. Bibliografien innledes med en egen oversikt over bevarte likprekener som har vært særlig viktige i arbeidet med boken. Denne oversikten er utarbeidet av Eivor Andersen Oftestad. Arbeidet med å ferdigstille boken har strukket seg over en lang periode, og Knut Vegard Bergem og Natasja Harung i Cappelen Damm Akademisk fortjener stor takk for tålmodighet og godt samarbeid. Tarald Rasmussen

Kristin Bliksrud Aavitsland (kunsthistoriker) var ansatt som forsker i prosjektet, mens Eivor Andersen Oftestad (kirkehistoriker) var ansatt som postdoktor. Arne Bugge Amundsen var med som kulturhistoriker. Tarald Rasmussen (kirkehistoriker) har vært leder for prosjektet. En digital katalog over bevarte epitafier i norske kirker og museer fra perioden 1550–1700 er under forberedelse i samarbeid mellom Det teologiske fakultet UiO og Universitetsbiblioteket. Her er de fleste epitafiene (ca. 170 tilsammen) avbildet, alle innskrifter er transkribert, og innskrifter på latin og tysk er oversatt.

Innhold Kapittel 1. Reformasjonen, døden og de døde 9 Tarald Rasmussen Frelse, død og fortapelse 9 Skjærsild og avlat 11 Det hinsidiges topografi: Fra tredeling til todeling 14 Helvetet i tidlig protestantisk kultur 15 Minnekultur i fokus 17 Stand og kjønn 21 Minnekultur og konfesjonskultur 23 Den dansk-norske konfesjonskulturen 25

Kapittel 2. Kunsten å dø 27 Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland Den mest nødvendige kunst 27 Kroppens død og sjelens død 29 Protestantisk ars moriendi? 31 Leksvikteppet: Dødsleiet som abstrahert tablå 34 «Bli trofast inntil døden, så skal jeg give deg livsens krone» 36 Forbilledlige dødsleier 40 «Den Erlig oc Velbyrdig, nu salig Mand Knud Gyldenstiern» 41 Døden i livet 44 «En farlig og forskrekkelig landefare og omgangssyke» 45 Alt er tomhet 46 Døden – en seier 48

Kapittel 3. Kirkerett og liturgi 49 Arne Bugge Amundsen Kontroll og protest 53 Hedenskap og papisme 55 Adelens begravelser 56 Knappe ritualer og blomstrende praksis 58 Klokker, gravsteder og penger 60 Kontroll av nye grupper 62

Eneveldets systembygging – 1680-årenes bestemmelser 64 Representativ offenlighet 66

Kapittel 4. Minnekultur 69 Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland De døde i kirkerommet: gravene og gavene 69 Minnetavler i kirkerommet 76 «Det som forgår, lever videre på billedtavlene»: Portrettet som minne 78 De døde i prekenen: Likprekenene i Danmark-Norge 83 En sjanger for den danske høyadel 85 En sjanger for det fremvoksende borgerskap 87 Minnestrategi og religiøs motivasjon 88 Mesén, forbilde og speil 89

Kapittel 5. Kongens minne 91 Arne Bugge Amundsen Den lutherske idealkongen 93 Minnerom for en luthersk fyrsteslekt 94 Kongelige begravelser 97 Klokker, peblinger og salmer 99 Litteraturens døde konger 102

Kapittel 6. Adelsmannens minne 115 Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland Kongens mann og folkets forbilde 115 Peder Iverssøn til Fritzøe 116 Adelstandens «ærlighet» og forbilledlighet 120 Barmhjertigheten 121 Troen 123 Adelsmannen fra Skjælland 124 På fruktene skal treet kjennes 126 Jacob Huitfeldt, lensherre i Trondheim 127 Den kristne ridder 132

innhold Kapittel 7. Til minne om presten 137 Tarald Rasmussen Den nye presterollen 137 Presten mellom det alminnelige og det hellige 140 Presten som bokens mann 143 Presten som familiemann 149 Christen Svenningsen med familie, Søndeled kirke 151 Johannes Hiermann med familie i Stavanger domkirke 154 Jørgen Hansen med familie, Ørsta 155 Christen Stephensøn Bang og kone, Romedal 157 Prestestanden og epitafiene 160

Kapittel 8. Bondens minne 161 Arne Bugge Amundsen og Kristin Bliksrud Aavitsland Storbonden Bjørn Tolleivson Frøysåk 165 Teksttavlene fra Tomter (Vallset) kirke 170

Kapittel 9. Kvinneminne 173 Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland Jomfru, hustru, mor og enke 173 Jomfru Anne Jacobsdatter Trolle 173 Hustru og mor: Elisabeth Pedersdatter (1547–1578) 177 Hustruens dyder: fromhet og trofasthet 183 Adskillelse og sorg 186 Den særskilte kvinnedøden: Rakels søstre 189 Reformasjon av barselsengen 190 Barseldød som et gudbehagelig ideal 193

Enken 194 Dorothe Engelbretsdatter (1634– 1716), enke og dikter 197 Kvinnedød som forbilledlig 200

Kapittel 10. Barnets minne 203 Eivor Andersen Oftestad og Kristin Bliksrud Aavitsland Barna i epitafienes familieportretter 203 En plante til evighetens hage: Luthers syn på barn og familie 204 De døde barna i søskenflokken 207 Udøpte spedbarn og håpet om oppstandelsen 211 «Nå sitter vi glade i Kristi skjød» 213 Likprekener over barn? 217 Sorgen over de døde barna 220 Tilbake til Gud 222

Kapittel 11. De minneløse 225 Arne Bugge Amundsen Udøpte barn 231 Ære og frelse? 232

Oversikt over likprekener med særskilt tilknytning til Norge 235 Litteratur 243 Bildekrediteringer 255 Sted- og navneregister 259

Reformasjonen, døden og de døde Tarald Rasmussen

Frelse, død og fortapelse Døden og de døde var ikke i seg selv noe sentralt tema i det teologiske oppgjøret mellom lutheranerne og den katolske kirken. Likevel dukket det fort opp i forlengelsen av reformasjonstidens sentrale stridigheter, især i sammenheng med diskusjonene om synd og nåde, fortapelse og frelse. Både for Luther og for mange av hans samtidige var spørsmålet om frelsesvisshet helt sentralt. Man var ikke bare opptatt av dette livet, men vel så mye av det neste som ventet etter døden. Martin Luther (1483–1546) stilte spørsmålet i formen «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». Alternativet var helvete og fortapelse. Rammen for Luthers spørsmål om en nådig Gud var botssakramentet. Her skulle de troende bekjenne sine synder før presten kunne tilsi dem syndenes forlatelse. Kravene til syndsbekjennelse var blitt skjerpet gjennom senmiddelalderen. Man skulle ikke bare granske sine ytre og synlige handlinger, men også sitt indre. Syndsbekjennelsen skulle også omfatte viljen og tankene til et menneske, og alt skulle legges fram for presten. Luther ble konfrontert med denne bekjennelseskulturen på en radikal måte siden han levde som munk i et kloster innen en orden som la særlig stor vekt på å følge ordensreglene til punkt og prikke. Munker og nonner skulle leve et helligere liv enn andre, og kravene til skriftemål og syndsbekjennelse var deretter. Tanken om fortapelse ble dermed desto mer påtrengende.1 Også Luthers mest prominente kirkelige motstander i Tyskland i den tidlige fasen av reformasjonen, kardinal og erkebiskop Albrecht av Brandenburg 1

Mer om dette i Roper, Lyndal: Martin Luther. Renegade and Prophet, London: The Bodley Head, 2016, s. 51–76.

Kapittel 1 reformasjonen, døden og de døde

Minneplate for erkebiskop og kardinal Albrecht av Brandenburg (1490–1545) i Stiftskirche i Aschaffenburg, laget av Peter Vischer d.y. 1525. Albrecht av Brandenburg investerte store summer for å få satt opp et monumentalt gravminne i Aschaffenburg. Men under påvirkning av jesuittenes forkynnelse endret han sitt syn på døden og på hva som skulle til for å oppnå frelse etter døden, og lot seg til slutt bisette i en atskillig enklere grav i domkirken i Mainz.

(1490–1545),2 strevde med spørsmålet om en nådig Gud. Han gjorde selvsagt bruk av botssakramentet, men han satset dessuten mye på tilleggsstrategier. Helt fra han var 30 år gammel, var han sterkt opptatt av hvor og hvordan han skulle gravlegges. Han la planer for flere steder, fikk utferdiget tre ulike gravplater, to epitafier3, en gravbaldakin og på toppen av det hele et monumentalt gravminne i Aschaffenburg. Til grunn for alle planene lå spørsmålet om «Jenseits-Sicherung», spørsmålet om hvordan han kunne sikre seg i det hinsidige.4 Blant annet kunne gravminnets plassering i kirken, i nær tilknytning til kardinalens egen relikvie samling, bidra til dette. Den vanligste måten å sikre seg på før reformasjonen, var ellers å betale for messer etter sin død. 1400- og 1500-tallets kirkearkiver er fulle av testamenter der de som hadde råd til det, betalte for («stiftet») sjelemesser i en viss periode etter 2 3 4

Kardinalen var adressat for Luthers berømte teser mot avlatshandelen i 1517, som tradisjonelt har vært regnet som starten på reformasjonen. Mer om epitafiet som sjanger i note 16 i dette kapitlet og videre i kapittel 4. Se Kerstin Merkels bok Jenseits-Sicherung. Kardinal Albrecht von Brandenburg und seine Grabdenkmäler, Regensburg: Schnell & Steiner, 2004. Boken gir et fascinerende innsyn i kardinalens vedvarende strev for å sikre seg etter døden gjennom stadig nye idéer om hvordan han kunne innrede sitt gravsted og sitt gravminne. Til slutt satset han imidlertid mer på troen enn på gravminnet; ikke fordi han sluttet seg til Luther, men på grunn av påvirkning fra de tidlige jesuittene.

skjærsild og avlat

sin død. Disse messene skulle først og fremst leses på stifterens dødsdag, men gjerne også andre ganger i året dersom avdøde kunne finansiere det. I de store kirkene hadde man såkalte «anniversariebøker» som listet opp hvilke sjelemesser som skulle leses når, samt hvem som hadde betalt for dem og hvor mye.5 I kraft av slike stiftelser ble sjelemessene en viktig del av senmiddelalderens religiøse liv. Betalingen for dem bidro sterkt til å sikre kirkens økonomi, og selve gjennomføringen av dem ble en viktig del av den liturgiske praksis især i de større kirkene på 1400- og 1500-tallet. Sjelemessene ble gjerne lest i sidekapeller, de krevde ikke noe publikum, kun en prest og et alter. Mange kirker ble innredet med tanke på å møte dette behovet. Men hvordan kunne slike messer hjelpe den døde? Etter katolsk lære kunne de hjelpe fordi de ble sett på som «ublodige gjentagelser av Kristi offer». Både Det nye testamentet og teologene hadde fra tidlig av hevdet at Kristi død var en soningsdød eller en offerdød som kom andre til gode. I forlengelsen av denne tanken mente senmiddelalderens katolske kirke at også feiringen av nattverden kunne bevirke noe av det samme. Nattverdselementene – brødet og vinen – skulle tross alt ikke bare representere, men være Kristi legeme og blod. Og det sentrale ved Kristi kropp og Kristi død var hans offer for andre mennesker. Hver gang nattverden ble feiret, gjennomførte man dermed også en slags rituell gjentagelse av Kristi offer som kunne komme andre til gode. Dette ble satt ord på i den omfattende bønnen som ble framført av presten under messefeiringen: den såkalte Canon Missae (messekanon). Denne liturgiske teksten var i sin tur blitt utførlig kommentert og forklart av flere av middelalderens ledende teologer.6 En sjelemesse kunne dermed hjelpe den avdøde og bidra til å sikre ham eller henne i det hinsidige. Jo flere messer som ble lest, og jo lengre tidsrom man kunne stifte messer for, desto bedre og sikrere.

Skjærsild og avlat Hvordan forestilte man seg at man i det hele tatt kunne påvirke et menneskes skjebne etter døden? Var ikke døden et endelig punktum også når det gjaldt 5

En nærmere redegjørelse for hvordan slike anniversariebøker var bygget opp og hvordan de fungerte, kan man finne i Donath, Matthias (red.): Die Grabmonumente im Dom zu Meißen, Leipzig: Leipziger Universitätsverlag, 2004, s. 51–102. Meißen var et viktig religiøst senter i Sachsen og dermed også en viktig del av den historiske konteksten for Luthers reformasjon. Sml. den mye leste utlegningen av Gabriel Biel (1415–1495), en av 1400-tallets mest kjente teologer: Sacri canonis Missae expositio resolutissima literalis et mystica (En utførlig mystisk og bokstavelig utlegning av messekanon). Verket er tilgjengelig i en digital utgave av et trykk utgitt i 1576 fra https://books.google.no/ books?id=lZ2_yCWeSDwC&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onep age&q&f=false

Kapittel 1 reformasjonen, døden og de døde

spørsmålet om frelse eller fortapelse? I senmiddelalderen var det ikke helt slik. Man opererte ikke med et absolutt og uovervinnelig skille mellom de levende og de døde. Tvert om tenkte man at de gjenlevende fortsatt kunne bistå de avdøde i det hinsidige, man kunne hjelpe dem på veien til himmelen og til Gud. Gjennom middelalderen hadde det sakte, men sikkert vokst fram en forestilling om at de fleste døde måtte gjennom en ekstra renselse før de kunne komme til himmelen. Denne forestillingen var nært knyttet til utviklingen av botssakramentet og til tanken om at de fleste mennesker døde med uoppgjorte synder som det var nødvendig å gjøre noe med før man kom til himmelen. Stedet for denne ekstra renselsen ble kalt purgatoriet, eller på norsk: skjærsilden.7 Siden tanken om skjærsilden var så nært knyttet til botssakramentet, ble det etter hvert mer og mer vanlig å utvide botssakramentets logikk til også å omfatte skjærsilden: Kirken forvaltet ikke bare den tilgivelsen som kunne gis gjennom botssakramentet til de levende, men også ettergivelse av renselses straffer i skjærsilden etter døden. Det siste ble begrunnet med forestillingen om «overskytende gode gjerninger»: En slags kapital av gode gjerninger som kirken først og fremst kunne takke sine helgener for. Denne kapitalen kunne kirken disponere, og avlatshandelen tidlig på 1500-tallet trakk veksler på den. Man kunne kjøpe seg fri fra plager i skjærsilden ved å kjøpe avlatsbrev som bedret regnskapet av uoppgjorte synder. Og dette kunne man ikke bare gjøre for seg selv, man kunne også kjøpe avlat for sine avdøde kjære. Avlaten kunne supplere sjelemessene og bidra ytterligere til å bedre utsiktene og sikre seg best mulig for det neste liv. Skjærsilden var ikke bare en forestilling som vokste fram for å tjene kirkens og presteskapets interesser. Den samsvarte i tillegg godt med et religiøst behov blant de troende: Også for dem som døde uten å ha gjort bot for alle sine synder, måtte det finnes en sjanse til evig liv og frelse. Og det måtte være mulig både for kirken og for de gjenlevende å komme dem til hjelp og unnsetning. Skjærsilden ga rom for kontakt mellom de levende og de døde. De døde var ikke bare et annet sted der de ventet på oppstandelsen. De fleste av dem var fortsatt underveis, og de trengte hjelp både fra sine nærmeste og fra kirken. På denne måten bekreftet skjærsilden tanken om et fortsatt sosialt fellesskap mellom de levende og de døde, og man tok det hinsidiges topografi i bruk for å gjøre bildet av dette fellesskapet tydelig.

Sml. Le Goff, Jacques: La naissance du purgatoire, Paris: Gallimard, 1981 (senere også i mange oversettelser). Et nyere verk på området er Merkt, Andreas: Das Fegefeuer. Entstehung und Funktionen einer Idee, Darmstadt: WBG, 2005.

skjærsild og avlat

Framstilling av skjærsilden på predellaen under det store triptykonet på høyalteret i bykirken i Bad Wimpfen, i nærheten av Heilbronn i Sør-Tyskland. Predellaen er datert 1519, altså like etter at Luther offentliggjorde sine 95 teser om avlaten.

Forestillingen om skjærsilden ble støttet og fremmet av teologi, kunst og diktning. De mest utførlige tekstene som kunne rapportere i detalj om pinslene i skjærsilden, var visjonsdikt. Der fortalte mennesker som i drømme eller i en visjon hadde vært med til det hinsidige om hva de hadde sett. Fra norsk tradisjon er Draumkvedet det viktigste her, fra resten av Europa har vi flere: så som Tundalsvisjonen eller Brendans sjøreise. Litt senere bygger Dante videre på disse tradisjonene i sin Guddommelige komedie. Ved siden av disse tekstlige skildringene finner man etter hvert også bildeframstillinger av skjærsilden, ikke minst i tiggerordenenes kirker. Bildene forholder seg i denne sammenhengen ofte nær til tekstene. Tiggermunkene kom rett som det var inn på dette temaet i sine prekener i tiden før reformasjonen, og i deres kirker – som var åpne for lekfolket – finner man også flere store bilder av skjærsilden.8 Disse bildene ble først vanlige på 1400-tallet og hadde gjennom flere århundrer en viktig plass i katolsk kirkekunst.

Sml. Dinzelbacher, Peter: Himmel, Hölle, Heilige. Visionen und Kunst im Mittelalter, Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2002.

Kapittel 1 reformasjonen, døden og de døde

Det hinsidiges topografi: Fra tredeling til todeling Reformasjonen brakte med seg en svært viktig endring i det hinsidiges topografi. Det tredje stedet, skjærsilden, ble demontert og fantes ikke lenger i protestantenes tankeverden. Man satt igjen med bare to steder: himmelen og helvetet. Fra et moderne ståsted høres ikke dette nødvendigvis så dramatisk ut, man kan tenke seg at det var mer enn nok å forholde seg til de to stedene som var igjen. Men endringen hadde likevel ganske store konsekvenser, ikke bare for folks forestillinger og tanker, men også for religiøs praksis. Teologisk var forestillingen om skjærsilden slett ikke det første og det viktigste de protestantiske teologene var opptatt av. Det fins ingen egen artikkel om skjærsilden i deres bekjennelsesskrifter, og det var heller ikke noe hovedtema i den teologiske litteraturen, verken på luthersk eller på reformert side. Demonteringen av skjærsilden var mer å betrakte som en naturlig og selvfølgelig konsekvens av protestantisk lære, som man ikke trengte å ofre altfor mye tid eller krefter på. Skjærsilden hørte for protestantene med til pavekirkens såkalte «tillegg» eller «påfunn», som gikk ut over det som sto i Skriften, og som de mente Romerkirken hadde funnet på enten for å berike seg selv eller for å plage de kristne. Den hadde etter deres syn ingen plausibel støtte i Skriften. Og minst like viktig: Hele skjærsilden og all kirkelig praksis knyttet til den stred kraftig mot hovedinnholdet i protestantenes kristendomssyn. For protestantene var regnskapet om forholdet mellom synd og nåde et regnskap som ikke kunne løses gjennom noen form for utligning. Man kunne ikke nærme seg det ved hjelp av en kalkyle basert på både menneskets vilje og handlinger på den ene siden, Guds nåde på den andre siden, og med skjærsild, sjelemesser og avlat som ekstra formidlingsbidrag i midten. Spørsmålet om frelse måtte stilles og besvares mer radikalt. Det at mennesket gjorde så godt det kunne, var ikke noe å bygge på i denne sammenhengen. Den eneste man kunne stole på, var Kristus. Hos Luther illustreres tankegangen med den mystisk pregede forestillingen om det «salige byttet» (mirum commercium): Når mennesket blir frelst ved tro uten gjerninger, skjer det ved at det syndige mennesket overgir alt det er og har til Kristus, som tar det opp i seg, mens Kristus overgir alt han er og har til det syndige mennesket, slik at det blir nytt og preget av Kristus.9 I denne forestillingsverdenen er ikke frelsen lenger en gradvis prosess. I stedet satser man på et radikalt enten–eller, uten rom for tanker om en fortsatt renselse ved hjelp av kirken etter at man er død. Den teologiske konsekvensen av dette er 9

Tanken om en slik byttehandel er forankret i senmiddelalderens mystikk og er hos Luther særlig formulert i hans lille skrift Om den kristne frihet fra 1520. Sml. Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517–1520, red. Tarald Rasmussen, Oslo: Pax forlag, 2004.