Prinsippene i statsforfatningen

En beslektet maktforståelse handler om strukturell makt, altså den som er knyttet til strukturene i samfunnet. Et eksempel kan være at kvinner har mindre adgang enn menn til arbeidslivet generelt og lederposisjoner spesielt, fordi samfunnsstrukturene fortsatt legger opp til at kvinner tar en større del av ansvaret for familien (Engelstad 1999). Strukturell makt handler imidlertid ikke bare om kvinner og menn. Den kan også omfatte andre grupper i samfunnet som ikke har lik tilgang til samfunnsgoder, slik som etniske eller religiøse minoriteter, eller grupper med ulike former for nedsatt funksjonsevne. Det er mange måter den strukturelle makten kan gjøre seg gjeldende på. Det handler ikke bare om begrenset tilgang, men det kan også skje gjennom språk. For eksempel kan et brev fra NAV være skrevet på et så vanskelig språk at informasjonen knapt er tilgjengelig for enkelte mottakere, og derfor får enkelte grupper kanskje ikke tilgang på velferdstjenester de egentlig har krav på. Slik kan vi si at den strukturelle makten svekker den demokratiske styringskjeden.

Som nevnt over sier de ulike maktdefinisjonene ikke noe om hvordan maktutøvelsen skjer, med andre ord hvordan A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort. Her kan det være nærliggende å se på maktutøvelsen som en sammenhengende størrelse (kontinuum) – fra den rene tvangsmakten på den ene siden via byttemakt og til overtalelse og manipulering på den andre siden. Man kan altså true og tvinge seg til noe, bytte eller kjøpe seg til noe, eller overbevise noen om å handle i ens egen interesse.

Autoritet og myndighet

For at maktutøvelsen skal være akseptabel (og legitim), må den begrunnes i autoritet og myndighet. Man må med andre ord ha et maktgrunnlag for sin maktutøvelse. Den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) skiller mellom tre ulike former for slik autoritet:

Den første formen kalles tradisjonell autoritet, og den følger av veletablerte tradisjoner eller går i arv. Det mest nærliggende eksemplet er de kongelige. De har fått sin posisjon og maktbase gjennom arv og de tradisjoner landet har som et konstitusjonelt monarki. Den andre typen kalles karismatisk autoritet, og den følger av personlige kvaliteter. En politiker kan eksempelvis få lojale tilhengere ved å være overbevisende og overtalende. Den tredje typen kalles legal-rasjonell autoritet, og er den myndighet som følger av lovverket (som er bestemt av folket) (Weber, Henderson og Parsons 1964). Stortingsrepresentanter har mulig-

30