Bokens struktur og innhold

identifiserte seg med reaksjonen mot moderniteten, vil bli analysert. Høyreradikalismen og fascismen får derimot sentral plass, med de avklaringene og definisjonene som trengs for både å forstå, avgrense og skille disse to fenomenene. Særlig vil høyreradikalisme, forstått som motstandskraft mot den liberale moderniteten, gå som en rød tråd gjennom hele boken. Fortellingen vil ta hensyn til en kontekst i stadig endring, fra 1789 og frem til våre dager. Et historisk perspektiv innebærer at man tar høyde for at politiske aktører ikke handler i et vakuum, men responderer på en spesifikk historisk kontekst som bestemmer både utformingen av politiske programmer og valg av virkemidler for å realisere dem, slik historikeren Diethelm Prowe skriver.8 Det betyr at også den ideologien politiske aktører står for, er i stadig utvikling. Men bak navneendringer på partier og revisjoner av politiske manifester, bruk av nye faner og tilpasning av retorikken vil det likevel være mulig å spore en kontinuitet i det politiske budskapet. Jeg ser med andre ord at motstanden mot den liberale moderniteten ikke bare har tatt form i enkelte bølger etter 1945, for å bruke den kjente metaforen til Klaus von Beyme;9 den har vært en konstant strøm gjennom tidene siden den franske revolusjonen.10 De franske revolusjonære i 1789 var de første som tvang denne såkalte elven under jorden. Men elven, som siden har vært til stede – under bakken, har flere ganger og på ulike måter nådd overflaten.

bokens struktur og innholD

I det første kapitlet legges premissene for den videre argumentasjonen. Jeg viser at den franske revolusjonen ikke bare skapte forutsetningene for den liberale moderniteten vi er en del av, men at den også ga grobunn for kontrarevolusjonære tendenser og ekstreme former for direkte demokrati11 , som endte med terror. Revolusjonen var med andre ord premissleverandør både for liberalisme og egalitarisme og for radikalisme og totalitarisme. I dette kapitlet definerer jeg også høyreradikalismen, som min videre analyse bygger på. I tillegg drøfter jeg nasjonalismen, som var et biprodukt av revolusjonen. Nasjonalisme er et tvetydig begrep som refererer til både frigjøringskamp og undertrykkelse. Denne dobbeltheten – nasjonalismens

8 Prowe 1994: 296 9 von Beyme 1988 10 Wolff 2018 11 Betegnelsen «direkte demokrati», eller «deltakende demokrati», refererer til et styresett eller en beslutningsprosedyre der befolkningen beslutter direkte i enkeltsaker. Direkte demokrati står i motsetning til «representativt demokrati», et styresett der befolkningen i stedet velger eller utpeker representanter som beslutter i enkeltsaker. Se Thorsen 2021.

16 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

janusansikt12 – er noe vi trenger å komme nærmere inn på dersom vi ønsker å forstå samtidens fenomener.

I det andre kapitlet tar jeg for meg 1880- og 1890-årenes Europa. Perioden går under navnet fin de siècle-epoken og kommer i historiebøkene altfor ofte i skyggen av senere, mer turbulente historiske perioder. Dette var likevel en «inkubasjonsperiode»13 for fascismen, og den la grunnlaget for den autoritære vendingen i Europa etter første verdenskrig. I dette kapitlet vil jeg særlig rette oppmerksomheten mot utviklingen av den europeiske nasjonalismen, fra liberal nasjonalisme på begynnelsen av 1800-tallet til autoritær nasjonalisme mot slutten av århundret.

Det tredje og fjerde kapitlet i boken omhandler tiden mellom verdenskrigene, en epoke sterkt preget av et stadig mer anspent forhold mellom demokratiseringsprosesser på den ene siden og antiliberale tendenser på den andre. Fra å ha hatt et flertall demokratiske regimer i 1920-årene fikk Europa et flertall av autoritære og illiberale regimer i slutten av 1930-årene. Jeg kommer til å sette søkelys på utviklingen av det som blir omtalt som den historiske klassiske fascismen. Historikeren Stanley Payne hevder at det er umulig å skille fascismen fra dens opprinnelige fødested: Europa i mellomkrigstiden.14 Også min fremstilling er inspirert av en forståelse av dette som et historisk fenomen som må undersøkes i lys av dets kontekst. Konkrete forhold som den globale krigen, de økonomiske krisene og den sosiale og politiske uroen i 1920- og 1930-årene skapte en voldelig og militant stemning og en voksende misnøye og mistillit overfor etablerte politiske eliter, noe som i sin tur banet veien for både radikale og ekstreme politiske bevegelser og partier. Dette må ses i sammenheng med en økning av antikommunisme etter revolusjonen i Russland og utviklingen av en voldelig og diskriminerende etnisk nasjonalisme, noe som til slutt førte til en ny verdenskonflikt. Men fascismen var ikke det eneste resultatet av de ulike krisene. Jeg ønsker også å vise hvordan det politiske systemet i de fleste europeiske land utviklet seg mot ulike former for autoritarisme. Mellomkrigstiden var i så måte verken en «fascismeepoke» eller en «demokratiepoke», men en periode preget av intens spenning mellom to svært forskjellige politiske visjoner.

Det femte og sjette kapitlet i boken vil omhandle etterkrigstiden, som jeg strekker helt til 1980; en epoke preget av den liberale verdensordenen skapt av USA etter 1945, men også av forholdene rundt den kalde krigen, som på mange måter var styrende for politikken i Europa. Utgangspunktet for en analyse av etterkrigstiden må være at en grunnleggende motstand

12 Østerud 1994: 59 13 Davies & Lynch 2002: 90 14 Payne 2005

mot opplysningstidens idealer overlevde det tredje rikets militære nederlag. Seieren over fascismen førte ikke til at den liberale moderniteten kunne seire over hele kontinentet uten motstand. I den østlige delen av Europa forsøkte man i kommunistiske land å realisere sin egen versjon av moderniteten, men i denne prosessen ble det liberale demokratiet ofret i bytte mot autoritære politiske løsninger. I den vestlige delen var Spania, Portugal og Hellas diktaturer frem til 1970-årene. Selv i demokratiske vesteuropeiske land vitner tilstedeværelse av både partier og bevegelser med en klar tilknytning til mellomkrigstidsfascisme om at antidemokratiske og antiliberale tendenser fremdeles levde og hadde en viss politisk og ideologisk innflytelse. I det femte kapitlet vil jeg i hovedsak rette oppmerksomheten mot fenomenet nyfascismen, særlig ved å se på Italia. Jeg vil vise hvordan motstanden mot den liberale moderniteten i dette landets politikk fikk uttrykk både i institusjonaliserte og lovlige partier og i utenomparlamentariske og etter hvert ulovlige grupperinger som valgte å utføre terroraksjoner. I det sjette kapitlet vil jeg derimot vende oppmerksomheten mot Frankrike, der fascismens forvandling etter krigen munnet ut i den intellektuelle og metapolitiske bevegelsen som går under navnet Nye Høyre.

Det sjuende kapitlet følger utviklingen av en ytterliggående høyrefløy fra 1972 frem til 2001 i Vest-Europa. Hovedaktørene her vil være en rekke «nye» partier som beskrives som både radikale og populistiske. Hva sto de for? Hva hadde de til felles, til tross for at de oppsto i forskjellige land og med noe mellomrom? Kapitlet gir ikke bare en nærmere forståelse av radikalisme og populisme som viktige kjennetegn for det europeiske ytre høyre. Det vil også knytte dette fenomenet sammen med tidligere uttrykk for motstanden mot den liberale moderniteten ved å legge vekt på deres etniske nasjonalisme og nye rasisme.

De siste tre kapitlene i boken vil handle om samtiden, det vil si perioden fra og med begynnelsen av dette millenniet og frem til slutten av året 2019. Utviklingen av ytre høyre i denne siste fasen fremstår som et bredspektret politisk fenomen med mange ulike ansikter og forskjellige agendaer. Perioden ble innledet av terrorangrepet mot USA 11. september 2001 og ble til slutt preget av Donald Trumps suksess i USA (2016), brexit-folkeavstemningen i Storbritannia (2016) og Jair Messias Bolsonaros valgseier i Brasil (2018).

Utviklingen av ytre høyre viser i denne siste perioden tre hovedtrekk. For det første har en ny generasjon av aktører på ytre høyrefløy hatt evnen til å komme til makten i allianse med etablerte partier på høyresiden. I enkelte tilfeller (i Østerrike, Italia, Ungarn og Polen) har nye regjeringer på ytre høyrefløy innført lovendringer med klare antidemokratiske eller illiberale tendenser. Konkrete eksempler på illiberalt demokrati vil være tema for det åttende kapitlet i boken.