1 Revolusjon og nasjonalisme (1789–1870

108 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

såkalte hvite terror krevet tusenvis av liv.144 Angrepene fra høyresiden i 1919 ble gjennomført av frivillige paramilitære militser som besto av unge menn fra byenes middelklasse. Horthy-regimet utnyttet dem for å opprettholde lov og orden i landet, og dette resulterte i en militarisering av samfunnet på lik linje som i Italia.

Den «hvite terror» i Ungarn ble kombinert med sterke antisemittiske tendenser. Ideen om at jøder og kommunister hadde «dolket» Ungarn i ryggen etter første verdenskrig – et tankegods som går under betegnelsen Szeged idéen – spredte seg. I Ungarn som i Italia var en relativt bred middelklasse redd for sosial deklassering etter at den hadde tapt mye penger investert i krigsobligasjoner og på grunn av hyperinflasjon. Middelklassen delte sin dype frustrasjon med unge rotløse og traumatiserte krigsveteraner, småbønder og ufaglærte fabrikkarbeidere, som også var rammet av den økonomiske krisen. Alle disse gruppene kunne nå rette sin aggressive frustrasjon ikke bare mot kommunistene, men også mot jøder, som utgjorde den største minoriteten i landet med 5,9 prosent av befolkningen. De var godt integrert, som tilfellet var i Tyskland, de hadde suksess i næringslivet og bekledde viktige politiske posisjoner, spesielt på venstresiden. Ungarerne mente at jødene utkonkurrerte og stjal jobber fra dem.

Det er dessuten viktig å understreke at man i de fleste av disse østeuropeiske landene dyrket en form for nasjonalisme som var gjennomsyret av bondekultur og kristendom. Særlig i landene som før krigen var samlet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, var innflytelsen fra alltysk etnisk nasjonalisme og völkisch kultur sterk. I land som Ungarn og Romania, der både økonomiske vanskeligheter og etniske konflikter var en særlig påkjenning mellom krigene, fikk bondenasjonalismen også stadig økende innslag av antisemittisme.

Autoritær og radikal nasjonalisme

Den østeuropeiske nasjonalismen i mellomkrigstiden hadde klare likhetstrekk med den moderate konstitusjonelle autoritarismen, som før første verdenskrig var typisk for land som Tyskland, Østerrike-Ungarn og delvis Italia. I de fem østeuropeiske landene (Ungarn, Romania, Bulgaria, Jugoslavia og Polen) fantes både konservative og høyreradikale krefter som ønsket å bremse demokratiserings- og liberaliseringsprosessen. Disse politiske aktørene var ikke nødvendigvis reaksjonære, men de var svært skeptiske til den parlamentariske liberalismen som ble forsøkt iverksatt etter krigen.

144 Se Bodo 2011.

I Ungarn var regimet til Miklós Horthy formelt liberalt og parlamentarisk, men i realiteten var det sterkt elitistisk. Den politiske konservative koalisjonen som styrte, var dominert av ungarere som var landeiere, i allianse med industrialister fra Budapest (flere av dem av jødisk opphav). Valgene var i stor grad manipulert. Stemmeretten var begrenset. Opposisjonen, med unntak av kommunistene, var tolerert, også i parlamentet, mens sosialistene kunne operere fritt kun i byene. Miklós Horthy, som utnevnte seg selv til regent for det ungarske monarkiet, nølte ikke med å gi støtte til regjeringer hvis medlemmer hadde ledet paramilitære grupperinger som hadde deltatt i den hvite terroren etter krigen. Særlig samarbeidet med de såkalte Szegedfascistene, ledet av Gyula Gömbös (1886–1936) og andre offiserer fra hæren, var problematisk. Disse krevet drastiske endringer i eiendomsrettigheter, en «kristen økonomi» og militarisering av samfunnet. Horthy-regimet kan likevel vanskelig defineres som fascistisk eller totalitært. Det var heller ultrakonservativt eller høyreradikalt, bygget på kristen nasjonalisme og revansjelyst i utenrikspolitikken. Miklós Horthy hadde en autoritær lederstil og innsatte yrkesmilitære i de viktigste posisjonene. Rent juridisk forble frihetsrettighetene (inkludert jøders frihet) intakt til 1936. Det var imidlertid Horthy som sto bak den første antijødiske lovgivningen for å begrense jødenes adgang til profesjonene.145 Riksforstanderen sto senere ansvarlig for massedeportasjoner og massakrer på ungarske jøder og romer under krigen.

I Romania ble en liberal grunnlov vedtatt i 1923, men det parlamentariske systemet under kong Ferdinand var preget av utbredt korrupsjon, valgfusk og dype konflikter blant de konservative, med industriherrer på den ene siden og landeiere på den andre siden. Den tilsynelatende liberale regjeringen var egentlig opptatt særlig av å styrke sentralmakten, frata regioner og minoriteter deres autonomi og eiendom (jord), forby kommunisme, kneble fagforeninger og begrense forsamlingsfriheten. De så dessuten på den ungarske minoriteten som en indre fiende av staten og del av en internasjonal konspirasjon mot landet. Kong Ferdinands sønn, Carol II, innførte et diktatorisk regime i 1938, og i 1940 opprettet den nasjonalistiske generalen Ion Antonescu (1882–1946) et autoritært og tyskvennlig styre.

I Bulgaria var det liberale systemet veldig ustabilt, elitistisk og dominert av de militære og av kongen i perioden 1923–1934. Etter et mislykket kommunistisk statskupp i 1923 ble kommunistene forfulgt og utrensket, forsamlingsfrihet ble innskrenket, og pressefrihet ble opphevet. De vestlige landene og USA fremtvang liberale reformer som betingelse for gunstige lån, men ingen av de skjøre koalisjonene som styrte landet, klarte å håndtere de

109 Kapittel 4 Høyrekreftenes gjennomslag i det øvrige Europa i mellomkrigstiden (1919–1945)

145 I 1938 og 1939 ble det innført numerus clausus i profesjonskorporasjonene for å begrense adgang til jødene.

110 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

dype økonomiske problemene, som forverret seg i forbindelse med depresjonen som rammet verdensøkonomien i 1930-årene. I 1935 grep tzar Boris III makten og styrte diktatorisk over et semipluralistisk politisk system frem til sin død i 1943. Året etter ble landet invadert av Sovjetunionen.

Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, opprettet i 1918 og senere omdøpt til Jugoslavia, fikk en liberal grunnlov i 1921, men ekskluderte kommunistene fra politikken. Makedonere, albanere, ungarere og bosniske muslimer hadde heller ikke kulturelle rettigheter. Den sentraliserte og serbiskdominerte nye staten overlevde så vidt, med skjøre politiske koalisjoner, ustabile regjeringer og politisk terror. Politikken var preget av konflikten mellom Kroatia og Serbia – to områder med helt ulike historiske tradisjoner. De største partiene var Det kroatiske bondepartiet (Hrvatska Seljačka Stranka) og Det serbiske radikale parti (Srpska Radikalna Stranka), men det var serberne fra det tidligere Serbia som dominerte i alle administrative og militære stillinger. Jugoslavia må videre omtales som diktatur under kong Alexander i perioden 1929–1934, etter at parlamentet ble oppløst og forfatningen opphevet, alle politiske partier forbudt og pressefriheten innskrenket. En ny grunnlov ble skrevet i 1931, noe som ga større makt til kongen og stadfestet allmenn stemmerett, men muntlig stemmegivning. Etter 1934 og frem til den tyske invasjonen i 1941 hadde landet et nytt semiparlamentarisk regime, dog med sterke fascistiske innslag: Man hadde både organiserte paramilitære grupper og uniformerte ungdomsorganisasjoner.

Polen, som i 1795 var blitt delt mellom Preussen, Østerrike og Russland, ble selvstendig republikk i 1918, med en liberal grunnlov fra 1921 som innførte parlamentarisme, alminnelig stemmerett for menn og kvinner og et tokammersystem. Det politiske landskapet var svært fragmentert, med høyreradikale nasjonalister (partiet Endecja) på den ene siden, en splittet venstreside (kommunistpartiet var forbudt) på den andre siden samt to bondepartier. Styring av landet ble vanskeliggjort av at Polen hadde svak økonomi, flere etniske grupper og en administrativ arv fra tre imperier som nå måtte forenes. Likevel ble det gjennomført flere sosiale reformer (sykeforsikring, arbeidsledighetstrygd, pensjonsordninger og utdanning). Dette moderate pluralistiske styret skled etter hvert over til et autoritært regime.

Hovedpersonen i den polske politikken var offiseren Jósef Piłsudski (1867–1935), som under krigen kjempet mot Russland for polsk selvstendighet, med støtte fra Tyskland. Han ble statssjef i 1918 og bidro til grunnleggelse av den polske republikken. Interessant nok hadde Piłsudski samme politiske bakgrunn som Mussolini. Han hadde opprettet Det polske sosialistiske parti (Polska Partia Socjalistyczna, PPS) i 1893, men hadde etter hvert gått over til radikal nasjonalisme. Etter at han forlot sin stilling i 1923, kom han tilbake med støtte fra de militære og grep makten i 1926. Den nye regjeringen var en partiuavhengig blokk uten annen felles ideologisk