Begrepsavklaring

18 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

For det andre har den siste tiden, i motsetning til 1980- og 1990-årene da nyfascismen og høyreekstremismen var på retrett, vært karakterisert av en oppblomstring av partier eller bevegelser som åpent refererer til historisk fascisme. Dette kommer samtidig med en økning av voldelige uttrykk i sosiale medier, islamofobi og en stadig økende forekomst av konspirasjonstenkning i det offentlige rommet. Dette reiser spørsmål om ytre høyres natur og om flytende grenser mellom radikalisme og ekstremisme, noe som vil bli analysert i det niende kapitlet.

For det tredje er det verdt å legge merke til en transnasjonal dimensjon. Det gjelder en større evne som ulike aktører på ytre høyrefløy har til å være i kontakt med hverandre og bygge opp politiske formelle eller uformelle nettverk. Deres aktivitet innenfor og utenfor EUs arenaer er tema for det tiende og siste kapitlet.

Det er ikke mulig – og heller ikke meningen – å gå i dybden på alle aktører og historiske epoker som omtales i denne boken. Lesere som er interessert i å utdype kjennskapen til bestemte tidsperioder eller aktører, vil imidlertid finne gode kilder i bibliografien som knyttes til hvert kapittel.

begrepsavklaring

«Radikalisme» er et sentralt begrep i denne boken, sammen med begrepet «revolusjon». Det må presiseres at radikalismebegrepet i likhet med ekstremisme og populisme kan benyttes om bevegelser til både høyre og venstre. Ordet «radikal» stammer fra latinske rādīx, det som har med røtter å gjøre. At noe er «radikalt» i dag, innebærer at det er grundig og dyptgripende. Det bestående skal rykkes opp med røttene. Radikalisme innebærer først og fremst en holdning i retning av å ville endre det eksisterende radikalt, gjennom revolusjon.

Ordet «revolusjon» kommer av det latinske ordet revolvere, som betyr å «rulle tilbake». Begrepet «revolusjon» betyr en rask omveltning eller gjennomgripende forandring, der menneskene er klare til og ivrige etter å starte en helt ny fase i historien. Denne omveltningen kan være både fremover- og bakovervendt. Retningen er mindre viktig; poenget er at noe skal endres.15 I denne boken bruker jeg begrepet «revolusjon» i nøytral betydning, altså som en endringsprosess som er grunnleggende og foregår i løpet av meget kort tid, uavhengig av om den politiske hensikten med prosessen er progressiv eller reaksjonær.

Vi skal også ta i betraktning at den radikale holdningen er relativ og svært avhengig av kontekst, tid og rom. En mening kan ha blitt regnet som

15 de Caprona 2013: 1046

ytterst radikal på ett tidspunkt, og som helt gjengs på et annet. Det som ses på som radikalt i dag, er kanskje ikke radikalt i morgen. Det som ble oppfattet som radikalt i mellomkrigstiden, ville i dag bli oppfattet som ekstremt. For eksempel var man på 1800-tallet radikal på venstresiden dersom man ønsket stemmerett for alle, eller radikal på høyresiden hvis man ønsket å gå tilbake til eneveldet. I dag ville det snarere bli oppfattet som radikalt å ønske seg noe annet enn representativt demokrati.

I dagens vestlige verden, der de etablerte partiene står for et liberaldemokrati som innebærer ikke bare maktbalanse og garantier for mindretallet, men også respekt for menneskerettigheter, inntar man en radikal holdning når man utfordrer egalitære verdier. Donald Trump utfordret uten tvil menneskerettighetene da han krevet innreiseforbud for muslimer. Statsledere i Øst-Europa utfordret menneskerettighetene da de nektet å ta imot ikke-kristne flyktninger. Denne boken handler først og fremst om ideene bak disse politiske valgene.

kapittel 4

høyrekreFTeNes gjeNNomslag i deT øvrige europa i mellomkrigsTideN (1919–1945)

106 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

Fascismefenomenet i Italia og Tyskland representerte ett uttrykk for den sterke reaksjonen mot den liberale moderniteten i tiden mellom krigene, men like relevant i vår sammenheng er den politiske utviklingen i det øvrige Europa. I dette kapitlet vil jeg se nærmere på tre geografiske områder: Øst-Europa, Sør-Europa og landene i Sentral- og Nord-Europa.142 Land som Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Jugoslavia i Øst-Europa gikk i løpet av mellomkrigstiden fra svake parlamentariske systemer preget av elitisme og med klare autoritære tendenser i 1920-årene til tradisjonelle former for diktatur i 1930-årene. Utenrikspolitisk beveget Ungarn, Romania og Bulgaria seg mot det fascistiske Italia og senere det nazistiske Tyskland, etter at de falt under den tyske økonomiske innflytelsessfæren som konsekvens av den økonomiske krisen i 1930-årene. Spania viser på sin side to særegenheter i begynnelsen av århundret. Landet var nøytralt under første verdenskrig, selv om de aristokratiske og militære elitene sympatiserte med sentralmaktene. Spania skilte seg også vesentlig fra resten av Europa når det gjelder utviklingen av nasjonalismen. Her utgjorde den sterke regionalismen i Catalonia, med krav på selvstyre, en motvekt mot sentralstatens nasjonalisme. Men også her, som i Portugal og Hellas, skjedde i mellomkrigstiden en overgang fra liberale til autoritære og diktatoriske regimer. Frem til 1940 viste kun Frankrike, Storbritannia, Benelux og Skandinavia seg i stand til å ta vare på – og bygge videre – det liberale demokratiet.

Innflytelsen fra fascismen var i alle disse landene stor og førte til opprettelse av flere bevegelser og partier som lot seg inspirere først av Mussolinis politikk, både før og etter at hans regime ble diktatorisk, deretter av Hitlers. Men fascistiske aktører fikk ikke anledning til å innta makten, i alle fall ikke uten hjelp fra eksterne militære styrker i slutten av 1930-årene. Hvorfor klarte ikke fascistiske bevegelser og partier, som likevel slo rot flere steder i Europa, å følge samme vei som deres forbilder i Italia og Tyskland?

I tråd med analysen i forrige kapittel vil jeg i dette kapitlet også sette søkelys på interaksjonen mellom konservative og høyreradikale aktører på den ene siden og fascistiske aktører på den andre. Vil denne interaksjonen, eller mangelen på interaksjon, være det avgjørende elementet som kan forklare de ulike politiske utfallene i Europa?

142 I bibliografien til dette kapitlet vil leseren finne tilstrekkelig materiale for en utdypning av situasjonen i hvert enkelt land. For en oversikt, se Payne 2005: 129–146, 245–289, 290–327.

nasjonale spesifikasjoner

De østeuropeiske landenes fellestrekk

I et historisk perspektiv viser de største østeuropeiske landene i mellomkrigstiden flere fellestrekk, uavhengig av om landene ble nyopprettet eller gjenopprettet som selvstendige stater etter krigen (Polen, Ungarn og Jugoslavia), eller om de var på den seirende siden (Romania) eller på den tapende siden (Bulgaria).

Polen, Ungarn, Romania, Bulgaria og Jugoslavia var alle preget av likeartede sosioøkonomiske strukturer. De var generelt sett landbruksbaserte og underutviklede land sammenliknet med vesteuropeiske land. De kunne ha semiføydale, autoritære og patriarkalske sosiale strukturer. Brorparten av befolkningen i disse landene var fattige bønder, og analfabetismen var utbredt.143 Samfunnene var dominert av en mektig klasse av aristokratiske landeiere, mens proletariatet i byene telte færre mennesker enn i de vestlige og mer industrialiserte landene. Middelklassen var heller ikke så bred som den tilsvarende klassen i Tyskland eller Italia, men den ble like hardt rammet av krigen.

Alle østeuropeiske land led under en strukturell økonomisk krise i mellomkrigstiden. Industrien kunne ikke absorbere den arbeidsledige befolkningen på landsbygda, der godseiernes dominans og det globale prisfallet på jordbruksvarer forsterket den sosiale krisen. Enkelte sosiale reformer ble innført i 1920-årene, men ikke altomfattende jordreformer. Alle landene i Øst-Europa opplevde også den samme sterke reaksjonen mot kommunisme som i Tyskland og Italia. Eksempelvis førte klassekampoffensiven i Ungarn til at det parlamentariske styret kollapset i 1919, og til at kommunistene ledet av Béla Kun (1886–1938) midlertidig grep makten. Den ungarske sovjetrepublikken overlevde i fem måneder og etterlot dype spor i landets politikk. Først herjet de røde «terrorgruppene», etablert av Béla Kuns revolusjonære diktatorstyre. Deretter klarte den tidligere admiralen i den østerriksk-ungarske marinen, Miklós Horthy (1868–1957), å gjeninnsette en parlamentarisk regjering i Ungarn. Dette regimet varte fra 1919 til 1944 og gjorde seg skyldig i en rekke voldelige angrep mot venstresiden. Den

107 Kapittel 4 Høyrekreftenes gjennomslag i det øvrige Europa i mellomkrigstiden (1919–1945)

143 Romania ble nasjonalstat i 1878. I disse områdene på Balkan ble romene holdt som slaver helt til midten av 1800-tallet. Dette var et system som hadde sine historiske røtter helt tilbake til 1300-tallet, og som ikke skilte seg vesentlig fra slaveriet i de amerikanske sørstatene. Både staten, kirken og store private jordeiere (bojarene) brukte slaver i jordbruket. Da slaveriet ble opphevet i Moldava (1855) og i Valakia (1856), førte dette til en vandring av romer (cirka 200 000 personer) fra Øst- til Vest-

Europa.