Innledning

Demokrati må forsvares og undervises hver dag, fordi det ikke er naturlig fra et politisk synspunkt. Det er som en bygning uten fundament. Det er et valg som krever ansvar: Vi må støtte opp under uttrykket «alle menn er født frie» om igjen og om igjen.1

I 2019 var det 230 år siden den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (Déclaration des Droits de l’Homme et du Citoyen) ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen. Erklæringen markerte et vendepunkt i Europas historie ved å stadfeste universelle rettigheter som naturgitt frihet og likeverd for alle mennesker, prinsipper om rettferdighet og toleranse. Den står som en milepæl i Vestens historie fordi den med fremskritts- og vitenskapsoptimisme knytter renessansens individualisme sammen med opplysningstidens fornuftsdyrkning, og fordi den også står som et fundament for den liberale moderniteten som de siste to hundre år er blitt formet og perfeksjonert rundt politiske ideer om individets frihet og verdi, rettsstat, folkesuverenitet, maktfordeling, demokrati, pluralisme og konstitusjonell beskyttelse av minoriteters rettigheter.2 Det liberale demokratiet som vårt samfunn er bygget på, ville ikke ha mening uten frihet, toleranse og åpenhet, nødvendige fortutsetninger for inkluderende deltakerrettigheter for alle borgere – og for frie og rettferdige valg. Samtidig handler vårt (representative) demokrati ikke bare om aktiv folkelig deltakelse og medbestemmelse i staten og politikken. Den rommer også ideen om et egalitært samfunn, det vil si et samfunn der man strever etter likhet – et likestilt samfunn – som har sine røtter i nettopp den franske revolusjonen. Ideen om egalitarismen er tett knyttet til prinsippet om universalismen,

1 Agnès Heller i et intervju med Francesca Lancini: «La democrazia deve essere difesa e insegnata ogni giorno, perché non è naturale dal punto di vista politico. Il suo edificio non ha fondamenta. È una scelta che richiede responsabilità: dobbiamo sottoscrivere la frase ‘tutti gli uomini sono nati liberi’ ancora e ancora». Lancini 2010, min oversettelse. 2 Moderniteten kan defineres som enten liberal eller autoritær. Den liberale moderniteten er basert på individualisme og prinsipper om frihet og likhet, den autoritære er basert på kollektivisme og aksept for tvangsmidler i styringen av et samfunn.

12 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019

som innebærer samme rettigheter, status og verdi for alle mennesker i enten sekulær eller kristen forstand. Ingen skal bli diskriminert på grunn av sosioøkonomisk status, kjønn, etnisk tilhørighet eller religion. Takket være Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter er prinsippet om likhet blitt et felles verdigrunnlag for alle vestlige demokratier.

I 2018 kunne vi også feire et annet jubileum for Vestens historie: Det var 70 år siden Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) i 1948. Erklæringen var sterkt inspirert av den franske forløperen. 48 av 58 land sa seg enig i at «[a]lle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».3

Våre vestlige samfunn har siden den franske revolusjonen – kanskje allerede siden renessansen – beveget seg mot en friere og åpnere, mer egalitær, rettferdig, sekulær, inkluderende, universalistisk og humanistisk verden. Denne bevegelsen er først og fremst ideell i den forstand at den tilsvarer et ønske om et bedre samfunn. Den er ideell fordi man erkjenner at det er umulig å realisere en verden som er fullt ut rettferdig, egalitær og fri, men vi skal ha dette som ambisjon og mål.

Samtidig har bevegelsen vært reell i praksis. I overgangen fra middelalderen til moderne tider er føydale strukturer blitt avskaffet, og mennesket i vår del av verden har fått status som et individuelt medlem av fellesskapet som fortjener rettigheter og friheter, i stedet for som en del av forskjellige kollektiver som er underlagt stive hierarkiske roller i samfunnet. Videre har vi avskaffet eneveldet og startet en langsom, men sikker demokratiseringsprosess. Fascismen, det mektigste uttrykket for en autoritær modernitet basert på kollektivisme og aksept for tvangsmidler i styringen av samfunnet, er blitt beseiret. Mellom 1989 og 1991, med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, falt også den totalitære kommunismen, og man fikk inntrykk av at den liberale moderniteten og dens biprodukter – representativt liberaldemokrati, internasjonalt samarbeid og markedsøkonomi – for godt hadde vunnet kampen mot autoritarismen, i hvert fall i Vesten. I Europa ble Maastrichttraktaten om både utvidelse og utdypning av den europeiske integrasjonsprosessen signert av partiene som siden 1948 hadde sluttet opp om liberalisme og demokrati: på den ene siden den moderat-konservative leiren, ofte inspirert av kristendemokratiet, på den andre siden den sosialistisk-progressive leiren, inspirert av den reformistiske sosialismen. Takket være deres innsats i å bygge et internasjonalt samarbeid har det frie og demokratiske Europa utvidet seg til å inkludere land i sør og øst som har valgt å gå fra diktatur til rettsstat med respekt for menneskerettigheter.

3 Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

De siste årene har vi imidlertid vært vitne til en politisk utvikling der sentrale politiske aktører i økende grad utfordrer disse internasjonalistiske, egalitære og liberale prinsippene.4 Ulike bevegelser, partier og enkelte ledere som vil fremstå som «nye», motstår «det etablerte». De stiller seg kritiske til det liberale, representative demokratiet og fremmer «nye» former for direkte demokrati. Enkelte har tatt til orde for nedbygging av rettsstaten og bidratt til manipulasjon av demokratiske institusjoner. Ikke minst er utviklingen i enkelte østeuropeiske land bekymringsfull; grunnleggende rettigheter undergraves samtidig som uavhengigheten til domstolene, sivilsamfunnet og media utfordres. Det finnes også stadig flere aktører som legger vekt på blodsbånd i avgrensningen av politisk fellesskap. De stiller seg tvilende til egalitære universelle verdier. De avviser den overnasjonale myndigheten til Den europeiske union (EU), FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO) og er imot åpne grenser, fri flyt av arbeidskraft og multilaterale avtaler. Argumentet er at innvandring og globalisering truer den nasjonale identiteten.

Spørsmål som angår kultur og identitet, migrasjon og nasjon, nasjonalisme og globalisering, får altså stadig større oppmerksomhet, ikke bare i Europa, men globalt. Samtidig har vi fått inntrykk av at motsetninger knyttet til den tradisjonelle økonomiske høyre–venstre-aksen er blitt stadig mindre viktige. Identitetspolitikken legger vekt på en polarisert visjon av verden der menneskeheten blir delt mellom dem som tilhører det nasjonale eller kulturelle felleskapet, og dem som ikke gjør det. Den politiske diskursen viser stadig oftere til behovet for å forsvare «oss» mot «de andre». Denne holdningen har gitt seg utslag i teorier om et vestlig («hvitt») samfunn som forfaller og er under angrep, og den har inspirert terrorister som har utført grusomme terroraksjoner, for eksempel i Norge i 2011 (Oslo og Utøya) og på New Zealand (Christchurch) i 2019. De ansvarlige bak disse massakrene har vært kristne hvite militante som har definert seg selv som «patrioter», og som har hevdet at de ville kjempe en kamp for den hvite sivilisasjonens overlevelse i verden.

Disse «nye» partiene og bevegelsene øker stadig muligheten for å påvirke både det politiske ordskiftet og politikken som føres. I enkelte tilfeller har de vist seg i stand til å følge en vellykket vei til makten. Det kan pekes på flere årsaker til denne nye utviklingen; terrorangrepene fra og med 11. september 2001, eurokrisen i Europa i 2011, som fulgte den amerikanske finanskrisen i 2007–2008, og den såkalte flyktningkrisen i 2015. Alt dette har bidratt til at mange har følt at de har mistet kontroll over sitt eget liv og sin egen skjebne. De «nye» politiske aktørene hevder at friheten er et gode dagens land ikke lenger har råd til, og at statene og institusjonene

4 Guetta 2018.