Innledning
Demokrati må forsvares og undervises hver dag, fordi det ikke er naturlig fra et politisk synspunkt. Det er som en bygning uten fundament. Det er et valg som krever ansvar: Vi må støtte opp under uttrykket «alle menn er født frie» om igjen og om igjen.1
I 2019 var det 230 år siden den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (Déclaration des Droits de l’Homme et du Citoyen) ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen. Erklæringen markerte et vendepunkt i Europas historie ved å stadfeste universelle rettigheter som naturgitt frihet og likeverd for alle mennesker, prinsipper om rettferdighet og toleranse. Den står som en milepæl i Vestens historie fordi den med fremskritts- og vitenskapsoptimisme knytter renessansens individualisme sammen med opplysningstidens fornuftsdyrkning, og fordi den også står som et fundament for den liberale moderniteten som de siste to hundre år er blitt formet og perfeksjonert rundt politiske ideer om individets frihet og verdi, rettsstat, folkesuverenitet, maktfordeling, demokrati, pluralisme og konstitusjonell beskyttelse av minoriteters rettigheter.2 Det liberale demo kratiet som vårt samfunn er bygget på, ville ikke ha mening uten frihet, toleranse og åpenhet, nødvendige fortutsetninger for inkluderende deltakerrettigheter for alle borgere – og for frie og rettferdige valg. Samtidig handler vårt (representative) demokrati ikke bare om aktiv folkelig deltakelse og medbestemmelse i staten og politikken. Den rommer også ideen om et egalitært samfunn, det vil si et samfunn der man strever etter likhet – et likestilt samfunn – som har sine røtter i nettopp den franske revolusjonen. Ideen om egalitarismen er tett knyttet til prinsippet om universalismen, 1
2
Agnès Heller i et intervju med Francesca Lancini: «La democrazia deve essere difesa e insegnata ogni giorno, perché non è naturale dal punto di vista politico. Il suo edificio non ha fondamenta. È una scelta che richiede responsabilità: dobbiamo sottoscrivere la frase ‘tutti gli uomini sono nati liberi’ ancora e ancora». Lancini 2010, min oversettelse. Moderniteten kan defineres som enten liberal eller autoritær. Den liberale moderniteten er basert på individualisme og prinsipper om frihet og likhet, den autoritære er basert på kollektivisme og aksept for tvangsmidler i styringen av et samfunn.