108 Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa 1789–2019
såkalte hvite terror krevet tusenvis av liv.144 Angrepene fra høyresiden i 1919 ble gjennomført av frivillige paramilitære militser som besto av unge menn fra byenes middelklasse. Horthy-regimet utnyttet dem for å opprettholde lov og orden i landet, og dette resulterte i en militarisering av samfunnet på lik linje som i Italia. Den «hvite terror» i Ungarn ble kombinert med sterke antisemittiske tendenser. Ideen om at jøder og kommunister hadde «dolket» Ungarn i ryggen etter første verdenskrig – et tankegods som går under betegnelsen Szeged idéen – spredte seg. I Ungarn som i Italia var en relativt bred middelklasse redd for sosial deklassering etter at den hadde tapt mye penger investert i krigsobligasjoner og på grunn av hyperinflasjon. Middelklassen delte sin dype frustrasjon med unge rotløse og traumatiserte krigsveteraner, småbønder og ufaglærte fabrikkarbeidere, som også var rammet av den økonomiske krisen. Alle disse gruppene kunne nå rette sin aggressive frustrasjon ikke bare mot kommunistene, men også mot jøder, som utgjorde den største minoriteten i landet med 5,9 prosent av befolkningen. De var godt integrert, som tilfellet var i Tyskland, de hadde suksess i næringslivet og bekledde viktige politiske posisjoner, spesielt på venstresiden. Ungarerne mente at jødene utkonkurrerte og stjal jobber fra dem. Det er dessuten viktig å understreke at man i de fleste av disse øst europeiske landene dyrket en form for nasjonalisme som var gjennomsyret av bondekultur og kristendom. Særlig i landene som før krigen var samlet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, var innflytelsen fra alltysk etnisk nasjonalisme og völkisch kultur sterk. I land som Ungarn og Romania, der både økonomiske vanskeligheter og etniske konflikter var en særlig påkjenning mellom krigene, fikk bondenasjonalismen også stadig økende innslag av antisemittisme.
Autoritær og radikal nasjonalisme Den østeuropeiske nasjonalismen i mellomkrigstiden hadde klare likhetstrekk med den moderate konstitusjonelle autoritarismen, som før første verdenskrig var typisk for land som Tyskland, Østerrike-Ungarn og delvis Italia. I de fem østeuropeiske landene (Ungarn, Romania, Bulgaria, Jugoslavia og Polen) fantes både konservative og høyreradikale krefter som ønsket å bremse demokratiserings- og liberaliseringsprosessen. Disse politiske aktørene var ikke nødvendigvis reaksjonære, men de var svært skeptiske til den parlamentariske liberalismen som ble forsøkt iverksatt etter krigen.
144 Se Bodo 2011.
