15 Innledning
identifiserte seg med reaksjonen mot moderniteten, vil bli analysert. Høyre radikalismen og fascismen får derimot sentral plass, med de avklaringene og definisjonene som trengs for både å forstå, avgrense og skille disse to fenomenene. Særlig vil høyreradikalisme, forstått som motstandskraft mot den liberale moderniteten, gå som en rød tråd gjennom hele boken. Fortellingen vil ta hensyn til en kontekst i stadig endring, fra 1789 og frem til våre dager. Et historisk perspektiv innebærer at man tar høyde for at politiske aktører ikke handler i et vakuum, men responderer på en spesifikk historisk kontekst som bestemmer både utformingen av politiske programmer og valg av virkemidler for å realisere dem, slik historikeren Diethelm Prowe skriver.8 Det betyr at også den ideologien politiske aktører står for, er i stadig utvikling. Men bak navneendringer på partier og revisjoner av politiske manifester, bruk av nye faner og tilpasning av retorikken vil det likevel være mulig å spore en kontinuitet i det politiske budskapet. Jeg ser med andre ord at motstanden mot den liberale moderniteten ikke bare har tatt form i enkelte bølger etter 1945, for å bruke den kjente metaforen til Klaus von Beyme;9 den har vært en konstant strøm gjennom tidene siden den franske revolusjonen.10 De franske revolusjonære i 1789 var de første som tvang denne såkalte elven under jorden. Men elven, som siden har vært til stede – under bakken, har flere ganger og på ulike måter nådd overflaten.
Bokens struktur og innhold I det første kapitlet legges premissene for den videre argumentasjonen. Jeg viser at den franske revolusjonen ikke bare skapte forutsetningene for den liberale moderniteten vi er en del av, men at den også ga grobunn for kontrarevolusjonære tendenser og ekstreme former for direkte demokrati11, som endte med terror. Revolusjonen var med andre ord premissleverandør både for liberalisme og egalitarisme og for radikalisme og totalitarisme. I dette kapitlet definerer jeg også høyreradikalismen, som min videre analyse bygger på. I tillegg drøfter jeg nasjonalismen, som var et biprodukt av revolusjonen. Nasjonalisme er et tvetydig begrep som refererer til både frigjøringskamp og undertrykkelse. Denne dobbeltheten – nasjonalismens 8 9 10 11
Prowe 1994: 296 von Beyme 1988 Wolff 2018 Betegnelsen «direkte demokrati», eller «deltakende demokrati», refererer til et styresett eller en beslutningsprosedyre der befolkningen beslutter direkte i enkeltsaker. Direkte demokrati står i motsetning til «representativt demokrati», et styresett der befolkningen i stedet velger eller utpeker representanter som beslutter i enkeltsaker. Se Thorsen 2021.
