4 minute read
De første myntene: Elektrum og gull
DE FØRSTE MYNTENE: ELEKTRUM OG GULL
Selv før de første myntene ble preget forteller historiske opptegnelser om bruken av penger fra så tidlig som det tredje årtusenet f.Kr. Sumeriske leirtavler vitner om en avansert regnskapspraksis, og i det åttende århundre f.Kr. omtaler den greske dikteren Homer bruken av standardiserte verdienheter. Disse enhetene varierte fra kultur til kultur. I Mesopotamia brukte de sølv, de faraoniske egypterne brukte kobber og gull, mens grekerne brukte okser – i Homers Iliaden ble en bronserustning verdsatt til ni okser, og i Odysseen betalte Odyssevs’ far 20 okser for sin kvinnelige slave Evrykleia. Det vrimlet av regionale og lokale varianter – for eksempel fikk jernbarrer (obolos) monetær verdi i det sentrale Hellas og på Peloponnes i den tidlige greske verden. Disse jernspiddene var opprinnelig brukt ved religiøse ritualer på hellige steder. Kort sagt hadde monetære standarder og universelt aksepterte valutaer vært i bruk i forskjellige kulturer lenge før utmynting ble oppfunnet.
Ifølge den greske historikeren Herodot var lyderne i det vestlige Lilleasia de første som utga mynter. De var kjent som dyktige handelsfolk. Drevet av behovet for mer avanserte
antikkens verden 15
ORD OG BEGREP: Advers, latinsk for myntens forside. Revers, latinsk for myntens bakside Inkus, preget fordypning i myntens overflate, ofte firkantet og uten motiv (s. 16 eller 17). Bimetallisk myntsystem, myntsystem basert på både sølv- og gullmyntfot med fast verdiforhold mellom edelmetallene.
En elektrum-stater preget i det vestlige Lilleasia (dagens Tyrkia) sent i det syvende / tidlig i det sjette århundre f.Kr. Dette er en av de første myntene med innskrift: «Jeg er Fanes’ merke». Man vet ikke sikkert hvem Fanes var, men mest sannsynlig var han velstående og mektig og hadde myndighet til å utgi mynter med eget segl, i dette tilfellet en hjort.
© The Trustees of the British Museum betalingsmidler begynte de med myntpreging i sin hovedstad Sardis på midten av det syvende århundre f.Kr.
De første myntene ble utgitt i elektrum, en naturlig legering av gull og sølv med sporelementer av kobber, tinn, bly og jern. Avsetninger av naturlig elektrum ble funnet i elvene Hermus og Paktolus, sistnevnte buktet seg gjennom hovedstaden. Siden gullinnholdet i elektrum kunne variere mellom 85 og 65 prosent, forsynte lydierne standardiserte stykker av elektrum med offisielle preg for å skape betalingsmidler med ensartet verdi. Slik ble lydierne de første som tjente penger på penger, rett og slett ved å utgi mynter og kreve en avgift for hver mynt de satt i omløp. Forskere har antydet at lydierne overvurderte verdien av myntene sine med om lag 20 prosent. Lyderne sto bak en pengeteknologisk innovasjon av historiske dimensjoner.
Tidligere er Alyattes II (ca. 600–560 f.Kr.) ofte blitt fremstilt som kongen bak det første myntsystemet, men det er nå allment akseptert at de første myntene dukket opp før han kom til makten. Alyattes’ mynter er imidlertid blitt spredt vidt omkring, og utgjør i dag noen av de beste vitnesbyrdene om myntenes betydning som betalingsmiddel allerede i mynthistoriens tidligste fase. De lydiske kongenes betydning for den tidligste mynthistorien ble forsterket under styret til den rikeste og mektigste av dem, kong Krøsus (ca. 560–547 f.Kr.). Krøsus ble den første som utga mynter av både gull og sølv. Dermed ble mynt i store og små valører tilgjen-
16 penger som forandret verden
gelig til samme tid. Oppfinnelsen av et bimetallisk myntsystem var enkel, men genial, og fikk stor betydning for myntenes nytteverdi i samfunnet. Kong Krøsus’ myntvesen satte en standard for monetære regimer helt opp til den første verdenskrig. Hans mynter av begge metaller viser likeartet preg; fremparten av en løve med hodet vendt mot forparten av en okse på adversen, mens reversen var forsynt med inkuser. I regnskapene i skattkammeret i Parthenon i Aten står disse myntene oppført som «krøsider».
Utmynting spredte seg raskt i den antikke verden. I løpet av noen tiår preget en rekke bystater i Lilleasia sine egne mynter: Efesos, Klazomenai, Erythrai, Teos, Milet, Kolofon, Kios og Samos. Så beveget kunnskapen seg videre til bystatene i det sentrale Hellas der Egina, Korint og Aten førte an, i den rekkefølgen. I det sjette århundret f.Kr. kom gjennombruddet til myntsystemer i en stor del av den regionen vi i dag kjenner som antikkens greske verden.
Etter innføringen av sølvmynt forsvant nesten gullmynt fra den monetære menyen. Årsaken var en knapphet på gull som gjorde seg gjeldende fra sjette århundre f.Kr. til det fjerde, da den makedonske kong Filip II (359–336 f.Kr.) utnyttet gullforekomster i Pangaion-fjellene i Nord-Hellas til å utgi gullmynter i store kvanta sammen med omfattende utgivelser av sølvmynter.
¹/³ elektrum-stater preget under den lydiske kongen Alyattes II (konge fra 600 til 560 f.Kr.). Forparten av løve.
© The Trustees of the British Museum
Lydia, kong Krøsus, gullstater, preget ca. 595–546 f.Kr. Forparten av løve og forparten av okse vendt mot hverandre.
© The Trustees of the British Museum
antikkens verden 17
Lesbos, elektrum-hekte (1/6 stater), ca. 377–326 f.Kr. Dionysos /satyrhode.
Milet, elektrum-stater, ca. 600/550 f.Kr. Liggende løve / inkuser forsynt med hode av hjort og rev.
Fokaia, Jonia, elektrum-hekte (1/6 stater), ca. 387–326 f.Kr. Atene-inkus.
Kios, Jonia, elektrumstater, ca. 525–510 f.Kr. Sfinks/inkus.
Münzkabinett der Staatlichen Museen zu Berlin, 18202942/ Dirk Sonnenwald
Etter innføringen av gull- og sølvmynter fortsatte tre bystater i Lilleasia å bruke myntsystemer basert på elektrum: Lesbos, Fokaia og Kyzikos. Disse myntene ble hovedsakelig brukt som regional valuta. Innskrifter fra Aten tyder imidlertid på at elektrum-myntene fra Kyzikos var en del av et bredere økonomisk kretsløp som fortsatte til Aleksander den store kom til makten i det fjerde århundre f.Kr.
18 penger som forandret verden
