Kunnskapsbasert praksis – forskning og erfaring

Kapittel 1 Kunnskapsbasert praksis – forskning og erfaring

Det virker som en selvfølgelighet å komme med et utsagn om at profesjonelle mennesker – sykepleiere, sosionomer, lærere, leger, psykologer og politi – skal basere sin praksis på kunnskap. Utsagnet blir imidlertid mindre selvfølgelig når det stilles et spørsmål om hva slags kunnskap som skal utgjøre det sentrale kunnskapsgrunnlaget. Er det for eksempel mulig å påstå at det finnes en praksis som er bedre enn alle andre praksiser, i alle situasjoner, på alle steder, til alle tidspunkt? De færreste vil nok svare «ja» på dette spørsmålet.

Likevel vil nok de færreste også fullstendig forkaste tanken om at noe er bedre enn noe annet, og at det ikke finnes praksiser som i gitte situasjoner vil være andre praksiser overlegen. De fleste vil nok også være positive til tanken om at det er mulig å lære fra hvordan andre gjør ting, for eksempel hvordan man underviser på andre skoler, eller hva slags behandling man benytter for å forebygge ungdomskriminalitet i andre kommuner (eller land). Og de fleste vil nok være positive til tanken om å bruke forskningsbasert kunnskap som grunnlag for sin yrkesutøvelse.

Denne boken er ment som en innføring til en del av den kunnskapen som inngår i det vi kan kalle «kunnskapsbasert praksis», nemlig kunnskap generert fra forskning. Kunnskap er i seg selv et komplisert begrep og kan spenne fra å kjenne noen, via det å kjenne igjen et sted, og det å kunne noe (for eksempel sykle), til å vite hvordan ting henger sammen.1 Uten å gå inn i en filosofisk diskusjon om begrepet kan vi i grove trekk si at kunnskap dreier seg om to forhold:

1. Kunnskap om hvordan ting er 2. Kunnskap om hvordan ting henger sammen

Det første er en kunnskap vi kan kalle beskrivende, det vil si at vi har noen begreper om hvordan virkeligheten ser ut. Siden virkeligheten er uendelig kompleks og den menneskelige hjernen har begrenset evne til å fange opp denne kompleksiteten, vil alle beskrivelser være forenklinger. Språk er en helt sentral forenkling. Det er vanskelig å forstå noe vi ikke klarer å sette ord på. I tillegg har vi en hjerne som i stor grad ordner, systematiserer og grupperer det meste av de stimuli vi mottar, som skal omgjøres til kunnskap. Bevisst eller ubevisst lager vi ulike «typer» av mennesker vi møter, setter fenomener inn i ulike kategorier (for eksempel en diagnose), og rangerer ulike kategorier i forhold hverandre (for eksempel ulike mestringsnivåer).

Den andre typen kunnskap er den vi kaller kausal. Det vil si at den sier noe om hvordan noe (en årsak) påvirker noe annet (en virkning). Slik kunnskap er essensiell for alle profesjonsutøvere, noe de alle vil ha behov for i møte med sine brukere, pasienter, elever eller klienter. En (god) lærer bør alltid stille seg spørsmål om hvordan han eller hun kan forbedre elevenes lese- og regnekunnskaper. En (god) sykepleier bør alltid spørre seg selv om hvordan han eller hun best bør behandle en eldre pasient som skal rehabiliteres etter et fall. Og en god politibetjent bør alltid stille seg spørsmålet om hvordan han eller hun bør arbeide for å forebygge kriminalitet i et politidistrikt. Denne kunnskapen knyttes dermed til hva slags praksis som vil ha best effekt i en gitt situasjon. Tanken her er at én type praksis vil være mer effektiv enn andre typer praksis.

Til sammen danner de to typene kunnskap forståelse. Forståelse er noe som utvikles kontinuerlig. Vi som mennesker opplever ting, registrerer dem, setter dem i et system og tar dem av og til frem igjen når noe skal gjøres. Samtidig er det klart at det finnes en rekke ulike kilder til kunnskap og prosedyrer for å utvikle forståelsen (Audi, 2002). For enkelthets skyld skal vi kun operere med tre kilder eller typer kunnskap som alle må forstås i en spesiell kontekst. Dette er vist i figur 1.1 (Helsedirektoratet, 2012, s. 10).

Erfaringsbasert kunnskap kan defineres som den kunnskapen som utvikles i utøvelsen av en aktivitet eller et yrke. Brukerkunnskap er den kunnskapen som kunder, klienter eller brukere/pasienter får gjennom egne erfaringer, og bringer inn i relasjonen med profesjonsutøver. Til sammen danner forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap en basis for kunnskapsbasert praksis eller yrkesutøvelse.

Denne boken er om den forskningsbaserte kunnskapen. Det er vanskelig å hevde at denne typen kunnskap er annerledes eller bedre enn andre typer

Kontekst

Forskningsbasert kunnskap Erfaringsbasert kunnskap

Kunnskapsbasert praksis

Brukerkunnskap og brukermedvirkning

Figur 1.1 Modell for kunnskapsbasert praksis

kunnskap. Forskjellen ligger først og fremst i at forskningsbasert kunnskap er frembrakt eller «produsert» på en annen måte enn de to andre typene kunnskap. Det er selve prosedyrene som legges til grunn for forskningsbasert kunnskap som avviker fra hvordan andre typer kunnskap utvikles, og dermed også hva slags krav som settes til hva som kan kalles «forskning».

Uansett innebærer det å arbeide kunnskapsbasert at man også må ha med seg forskningsbasert kunnskap. Dette impliserer igjen en åpenbar ting: Profesjonelle yrkesutøvere må ha kunnskap om hvordan man tilegner seg forskningsbasert kunnskap. Det vil i det minste si at man må vite hvor og hvordan man finner frem til god og troverdig forskning, og – ikke minst – hvordan man skal lese og forstå denne forskningen. Litt mindre åpenbart er det andre forholdet, nemlig at det kan hevdes – eller fremmes som et ideal – at profesjonsutøverne selv bør utføre forskning i egen virksomhet som et ledd i å utvikle erfaringsbasert kunnskap. Uansett vil de to elementene henge tett sammen. Det er liten tvil om at profesjonsutøvere som selv har utført og kan utføre egen forskning, også vil være mye bedre i stand til selv å finne frem til relevant forskning, og ikke minst å forholde seg kritisk til denne.