Kapittel 1
Kunnskapsbasert praksis – forskning og erfaring Det virker som en selvfølgelighet å komme med et utsagn om at profesjonelle mennesker – sykepleiere, sosionomer, lærere, leger, psykologer og politi – skal basere sin praksis på kunnskap. Utsagnet blir imidlertid mindre selvfølgelig når det stilles et spørsmål om hva slags kunnskap som skal utgjøre det sentrale kunnskapsgrunnlaget. Er det for eksempel mulig å påstå at det finnes en praksis som er bedre enn alle andre praksiser, i alle situasjoner, på alle steder, til alle tidspunkt? De færreste vil nok svare «ja» på dette spørsmålet. Likevel vil nok de færreste også fullstendig forkaste tanken om at noe er bedre enn noe annet, og at det ikke finnes praksiser som i gitte situasjoner vil være andre praksiser overlegen. De fleste vil nok også være positive til tanken om at det er mulig å lære fra hvordan andre gjør ting, for eksempel hvordan man underviser på andre skoler, eller hva slags behandling man benytter for å forebygge ungdomskriminalitet i andre kommuner (eller land). Og de fleste vil nok være positive til tanken om å bruke forskningsbasert kunnskap som grunnlag for sin yrkesutøvelse. Denne boken er ment som en innføring til en del av den kunnskapen som inngår i det vi kan kalle «kunnskapsbasert praksis», nemlig kunnskap generert fra forskning. Kunnskap er i seg selv et komplisert begrep og kan spenne fra å kjenne noen, via det å kjenne igjen et sted, og det å kunne noe (for eksempel sykle), til å vite hvordan ting henger sammen.1 Uten å gå inn i en filosofisk diskusjon om begrepet kan vi i grove trekk si at kunnskap dreier seg om to forhold: 1. Kunnskap om hvordan ting er 2. Kunnskap om hvordan ting henger sammen
13
200432 GRMAT Forståelse, beskrivelse og forklaring 210301.indd 13
22/09/2021 10:37
