1.1 Hva er forskning?

Profesjoner er per definisjon yrkesutøvere som gjennom en lang, formell utdanning har fått mer eller mindre monopol på å utføre en spesiell type oppgaver (Abbott, 1988a; Busch, 2012; Ogden, 2012). Slike utdanninger er basert på at det kan formidles en fagkunnskap om hva som kjennetegner «god profesjonsutøvelse». I senere år er det blitt et stadig sterkere krav om at profesjoners yrkesutøvelse skal være evidensbasert (Grimen & Terum, 2009; Hattie, 2013; Marthinsen, 2004; Nortvedt & Hanssen, 2001; Ogden, 2012). Dette innebærer et krav om at den praktiske yrkesutøvelsen skal baseres i forskningsbasert kunnskap, som igjen forutsetter en systematisk innsamling og behandling av det vi kaller empiri. Empiri er informasjon (data) om virkeligheten, en virkelighet som både består av objektive ting (biologiske og materielle) og subjektive oppfatninger (meninger, holdninger, verdier).

For at et fag skal bli mer evidensbasert, forutsetter det at man anvender forskning. Yrkesutøvere – sykepleiere, sosionomer, lærere, barnevernspedagoger og andre – må altså kunne forholde seg til og forstå empiri samlet inn av andre, og – ideelt sett – også selv kunne gjennomføre systematisk innsamling og behandling av empiri. Hva er det så som kjennetegner forskning, og som skiller forskning fra erfarings- og brukerbasert kunnskap, eller det kan vi kalle for «dagliglivets forskning»? Forskjellene kan oppsummeres i to ord: systematikk og åpenhet.

Første nøkkelord er systematikk. Forskning kjennetegnes nettopp av at innsamling, behandling og presentasjon av data er systematisk. En systematisk tilnærming til kunnskap betyr at man følger et sett «steg» eller «faser» som undersøkelser skal gå gjennom. Ved å sette opp slike «steg» eller «faser» må man klargjøre hvilke valg som må tas i enhver forskningsprosess, samt hvilke konsekvenser disse valgene kan og vil ha.

Dermed er vi ved det andre punktet, åpenhet. Systematikken skal være en ledetråd for den som gjennomfører en undersøkelse, men systematikken skal også være en innfallsport for andre som ønsker å vurdere hvor god undersøkelsen er. For at en leser av en undersøkelse skal forstå forskerens ståsted, må forskeren klargjøre sine premisser. Hva var utgangspunktet for undersøkelsen? Hva slags forventninger hadde forskeren? Hvorfor valgte vedkommende den tilnærmingen og ikke en annen? Listen over spørsmål kunne vært gjort mye lengre. I metoden krever vi at slike valg tas åpent og klart, og at valgene begrunnes. Hensikten med dette er å åpne for innsyn og dermed for diskusjon og dialog om de funn vi presenterer. Kun gjennom en slik diskusjon og utveksling

av synspunkter kan vi videreutvikle kunnskap. Åpenhet er for mange vanskelig fordi det betyr å åpne seg for kritikk.

Spesielt på det siste kriteriet – åpenhet – er det en betydelig forskjell mellom forskning og kunnskap basert på erfaring. Erfaringskunnskap er noe som utvikles kontinuerlig, ofte i prosesser man ikke er seg selv særlig bevisst. Dermed forblir denne typen kunnskap ofte en «taus kunnskap», altså en kunnskap som den enkelte profesjonsutøver benytter, men som hun eller han har vanskeligheter med å forklare eller beskrive. Dermed blir det også vanskelig å stille spørsmål med gyldigheten til en slik kunnskap, og det blir vanskelig eller umulig å få til en diskusjon om hvorvidt praksisen som baserer seg på den tause kunnskapen, er god eller dårlig.

Forskning er altså at vi på en systematisk måte registrerer inntrykk (data), analyserer disse, og dernest reflekterer over spørsmålet: «Hva betyr dette for meg/oss?» Enkelte ganger kommer inntrykkene først og analyse og refleksjon etterpå (induksjon). Andre ganger har vi konkrete spørsmål som styrer hva slags inntrykk eller data vi søker etter (deduksjon). Inntrykk eller data er det som vi i forskningen kaller for empiri. Som figur 1.2 viser er dette en gjensidig prosess:

Tanker Ideer Spørsmål Inntrykk Data Empiri

Figur 1.2 det gjensidige samspillet mellom empiri og spørsmål/ideer

Legg merke til at pilene går begge veier. Dette er en indikasjon på at svært lite forskning er rent deduktiv eller rent induktiv. Som regel skjer kunnskapsutvikling i en kompleks prosess der vi veksler mellom å ta imot inntrykk og ordne dem, og å lete systematisk etter akkurat det vi ønsker å forstå nærmere. Prosessen er i praksis dermed abduktiv, det vil si at det finner sted en dynamisk prosess der tanker, ideer og spørsmål hele tiden brytes mot nye inntrykk og data som krever nye tanker, osv.

At pilene går begge veier indikerer også en svært viktig ting til: Forskning er ikke et punkt, men en prosess. I vitenskaper der mennesker og sosiale systemer er studieobjektene, er det vanskelig å tenke seg at det noen gang skal være mulig å formulere absolutte og universelle lover slik det kan tenkes i andre vitenskaper, som biologi og fysikk. Det betyr at den kunnskapen som forskningen fører til, alltid vil være i utvikling. Vi kan bare i begrenset