Stolt, leken, glad og fri – Linn Kristine Holter Andersen

Stolt, leken, glad og fri!

– Posen på magen føles som en deilig hemmelighet og en dyrebar skatt. En skatt som har gitt meg livet og verdigheten, sier Linn Kristine Holter Andersen. Da hun valgte å få stomi, var endelig 28 år med skam, flukt og angst over.

TEKST: HILDE CHRISTIE WRIGHT. FOTO: JESPER OLSEN

Jeg var så mye redd og levde et liv fylt med frykt, flukt og begrensning.

Linn henter meg på Eidsvoll Verk togstasjon i en flott sommergul kjole. Hun har en tøff kort frisyre, og under den lange, mørke luggen smiler to levende blå øyne med et åpent blikk.

FAMILIELYKKE

Hjemme i den lyse, freshe tomannsboligen på Råholt, serverer hun meg peppermyntete med honning – min favoritt. I hjørnet av stua står en «fotsid fele», eller kontrabass, mens en trompet og en fele henger på veggen. Det er samboer Joachim sine instrumenter, han er musiker. I gangen henger søte rosa jakker, og i skohylla står tøffe sko i størrelse 6 år, som viser at her bor tvillingene Evelyn og Anna. Den trygge familiehverdagen til Linn i dag, står i sterk kontrast til det ensomme livet hun levde før stomioperasjonen i februar 2012.

PRØVDE ALT

– Jeg var inkontinent i 28 år. Jeg hadde ikke kontroll på hverken luft eller avføring, forteller hun over sin rykende varme kaffekopp. – Jeg var så mye redd og levde et liv fylt med frykt, flukt og begrensning. Jeg kjente daglig på enorm panikk mens jeg kjempet mot tiden og avstanden til nærmeste toalett, kjente at hårene reiste seg på hele kroppen, svetten rant nedover ryggen, pusten møtte så mye motstand i brystet og tårene hadde jeg ikke mulighet til å holde igjen. Jeg la ned så mye energi og tid i så mange år på å lete etter redningen og løsningen. Jeg prøvde alt av hjelpemidler, samtale, riktig mat, fravær av mat, skolemedisin, alternativ medisin. Jeg har elektroder og pacemaker i ryggen for stimulering av bekkenmuskelatur. Men jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte, forteller hun.

KOMPLIKASJONER

Da Linn var 4 år gammel fikk hun akutt lymfatisk leukemi (blodkreft). Hun ble behandlet med cellegift og fikk svekket immunforsvar som førte til andre komplikasjoner. En av tingene som oppstod var en abcess, en kul, i endetarmen. Da den ble operert vekk, ble både indre og ytre lukkemuskel ødelagt. Den indre lukkemuskelen, som ikke styres av viljen, ble fullstendig ødelagt, mens den ytre, den vi kan kontrollere, hadde 25 prosent funksjon igjen. – Det er ikke mye å skryte av, kan jeg fortelle. I en alder av fire og et halvt år, ble jeg anal inkontinent, jeg hadde rett og slett ikke kontroll over noe. Jeg kunne knipe bitte litt, og kanskje bitte litt til, om jeg stod eller satt helt i ro og flettet bena hardt sammen, forteller hun.

TØFFE SKOLEDAGER

Istedenfor en hverdag med ubekymret lek, begynte en tilværelse der Linn forholdt seg til bind, Imodium, ulik mat, salve og grønnsåpebad. Hun følte stor skam og var livredd for at noen skulle få vite hemmeligheten hennes. – Bindene sa jeg var mamma sine, det var enklere på den måten. Jeg hatet gym, svømming, fellesgarderober og klasseturer, husker hun. Og når det gikk galt på skolen, ringte frøken mamma så hun kunne hente den utrøstelige datteren som gjemte seg på do.

NEDERLAG

Den sprudlende jenta som sitter foran meg med mye livskraft og en smittende latter, tenkte en gang at livet ikke var verdt å leve. Høsten 2011 var hun sint nok, deprimert nok, frustrert nok, tøff nok og moden nok til å begynne prosessen med å forberede seg på et liv med pose på magen. Da var hun 32 år, og hadde levd 28 av disse årene i noe hun kaller et helvete. Først satt det langt inne å tenke på stomi – igjen. Det er nemlig ikke alltid hun har kalt posen på magen for en dyrebar hemmelighet og en lykkepose. I to perioder tidligere har hun hatt stomi, ufrivillig. Første gang da hun var fire år og endetarmen behøvde avlastning etter operasjonen. Den andre gangen føltes stomien som et knusende nederlag. – Jeg hadde blitt lovet et normalt liv, jeg skulle få ny lukkemuskel. Men inngrepet gikk ikke som planlagt, og i stedet endte jeg med pose på magen.

LITE TILTRO

– Jeg følte meg forferdelig og skammet meg enormt. Jeg skulle starte mitt første år på høyskolen bare noen uker etter operasjonen og selv om jeg var langt på vei til å la være, startet jeg opp. Sta som jeg er! Men et godt skoleår ble det så visst ikke. Jeg ville helst ikke at noen skulle bli kjent med meg, jeg tenkte at de sikkert ville synes jeg var like grusom som det jeg følte meg selv. Og i forelesningene satt jeg med alt jeg fikk tak i av klær lagt oppå magen min for å dempe eventuelle lyder. Fokus var ikke vendt mot foreleser og budskapet derfra. Fokus var på angsten og redselen for at noen skulle finne ut av det jeg tenkte var en overveldende og fæl hemmelighet som ingen ville tåle å få vite noe om, sier hun. I ettertid skulle hun ønske at hun hadde hatt større tiltro til folk. Nå som hun har levd åpent med stomi i 9 år, og har blogget og holdt foredrag om historien sin, har hun bare fått støttende tilbakemeldinger. – Folk aksepterer meg jo som jeg er, smiler hun.

EGET VALG

– Jeg skulle ønske at helsepersonell hadde pratet med meg den gangen. De kunne fortalt at stomi kanskje var den beste løsningen for meg, selv var jeg ikke var mentalt klar for det. Etter ti måneder ble tarmen operert inn igjen. Det skulle gå 15 år med enda verre inkontinens, før hun endelig tok valget selv om å leve med stomi. – Det var mamma som først foreslo det, og da ble jeg sint. Men så skulle jeg på date en kveld og gikk på do hundre ganger før jeg dro, og var nervøs og kvalm, og da tenkte jeg at sånn kan jeg ikke leve, forteller hun. Samme kveld ringte hun sykehuset og ba om operasjon. Denne gangen skulle posen representere noe fint. En dyrebar skatt som hun valgte selv, som skulle gi henne livskvalitet, frihet, verdighet og kontroll. Linn fikk tak i utstyr fra en bandasjist og festet

posen på magen og så seg selv i speilet mens hun sa positive ting. Så skrev En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til de som har hatt det som meg hun lange lister over alt hun kunne gjøre med stomi, som hun ikke kunne gjøre nå.

I NYE SKO

– Det var jo fantastisk å gå på restaurant, være på fest, og til og med gjøre yoga uten frykt og redsel, sier hun glad om livet etter operasjonen. Fra å sitte ensom hjemme har Linn fått samboer og etterhvert tvillinger, hun har fast jobb, hun går ut med venner, føler ingen begrensninger, er aktiv når hun vil, og skal bo i telt i flere dager i sommer. Livet er rikt, godt og fullt av muligheter. Det er nesten vanskelig å forestille seg at denne gladjenta har vært så redd og følt så mye skam. Men selv om hun fysisk kunne gjøre det hun ville, fikk hun seg en overraskelse. Hun hadde glemt at hun hadde en psyke. – I 28 år var jeg en person som var redd, fikk panikkangst, hadde hemmeligheter og rømte unna visse situasjoner. Disse minnene satt fortsatt i kroppen. Derfor har jeg brukt ganske lang tid på å gå i gamle fotspor med nye sko. Det har vært en fin prosess å være i situasjoner der jeg tidligere reagerte med angst, og fortelle meg selv at nå er alt ok. Det hender fortsatt at jeg drømmer om at jeg er i en labyrint og ikke finner do, men det er deilig å våkne og vite at det ikke lenger er virkeligheten min, smiler hun.

VERDIG LIV

Linn er glad for å ha en stemme som kan bli hørt, så hun har mulighet til å nå ut til de som gjenkjenner seg i hennes historie. – Jeg skulle ønske det ble fokusert mer på pasientgruppen jeg har tilhørt. En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til de som har hatt det som meg, eller sliter med inkontinens på andre måter. Jeg vet at en pose på magen vil gi dem tilbake en kontroll og en verdighet det er lenge siden de har hatt. Stomien har gitt meg verdighet, livskvalitet og stolthet, sier hun. – Jeg skulle ønske helsepersonell snakket om stomi med flere positive fortegn. For stomi kan virkelig anbefales for den som har et valg, mener hun. – Stomi gir kontroll til de som ikke har det fra før. Og den kontrollen er livreddende. Jeg hadde en rumpe som ikke virka, men jeg ommøblerte og nå er jeg glad i den igjen! avslutter hun med varme blå øyne. Og så serverer hun deilig pai til lunsj.