– Jeg omfavnet ikke livet

– Mange ganger i livet mitt har jeg tenkt: Hva skal skje nå? Og akkurat da skjer det noe nytt, sier Eduardo Andersen. Sist det skjedde, ble han byråd for kultur, frivillighet og inkludering.

For mange er han kjent som mannen bak Brannbloggen og senere som medlem av «Ballspark» i Bergens Tidende. Andre kjenner ham som «Doddo» i Unge Frustrerte Menn, og senere som en soloartist som begynte å skrive politiske tekster. Solodebuten «La oss ta en idealist» i 2018 fikk han Spellemannpris for.

At han skulle gå inn i politikken, at Doddo skulle bli byråd for kultur, frivillighet og inkludering, var det nok få som hadde sett for seg. Aller minst ham selv.

– Aldri tenkt tanken

– Det kom som lyn fra klar himmel, sier Andersen.

– Jeg hadde aldri tenkt tanken på noe lignende.

Byrådsleder Rune Bakervik er jo Brann-supporter. Da han sendte melding til meg og spurte om han kunne få ringe meg på kvelden, så tenkte jeg: Har jeg sagt noe om Brann nå, noe som har irritert Rune Bakervik? Så jeg trodde jeg skulle få kjeft.

– Var du hjemme?

– Jeg hadde vært i Oslo, og svarte at han kunne bare ringe. Så jeg var akkurat kommet hjem da han ringte.

– Hvor lang tid brukte du på å ta beslutningen?

– Dette var i åtte-tiden om kvelden, og innen klokken halv to neste dag måtte jeg gi et svar. Jeg fikk kun lov til å diskutere det med min kone, Christine. Jeg årene, har du for eksempel forandret deg etter at du fikk kreft for tjue år siden?

Eduardo Hans Andersen (Ap) er byråd for kultur, frivillighet og inkludering. Han er utdannet lærer ved Bergen lærerhøgskole. De fleste kjenner ham som «Doddo», enten det er som artist, forfatter eller bidragsyter i Bergens Tidendes podkast «Ballspark». Han fikk Spellemannpris for solodebuten «La oss ta en idealist» i 2018. Som byråd har han ansvaret for mangfolds- og likestillingspolitikk, bosetting og introduksjonsprogram for flyktninger, kunst- og kulturpolitikk, arkiv, bibliotek og museum.

– Ja, jeg liker å tro at jeg har forandret meg. Jeg var ikke fornøyd med meg selv, det blir jeg kanskje aldri, men jeg omfavnet ikke livet på samme måte. Jeg tror jeg ble et mer positivt menneske etter sykdommen. Først og fremst ble jeg veldig bevisst på at det er noen mennesker som gir meg energi, og så er det noen som stjeler min energi. Så jeg søkte mot mennesker som ga meg energi. Det handler om at noen mennesker ofte er veldig negative, mens andre alltid har en positiv holdning og er flink til å rose, og hvis du henger med sånne folk, så blir du litt sånn selv.

– Og så blir man eldre. Sykdommen gjorde meg nok mer bevisst på at jeg skal dø en dag. Hvis du vet at du skal dø en dag, så omfavner du kanskje i større grad de positive sidene ved livet. Det som de gamle romerne kalte for memento mori – husk at du skal dø en dag, så du må utnytte dagen.

– Du har lagt bak deg det første halve året som byråd – har det vært som forventet?

– Jeg kan ikke si som forventet, for jeg visste ikke hva jeg gikk til. Jeg har fått ansvaret for så enormt mye. Det er store felt og mange mennesker. Det er overveldende og altoppslukende. Jeg har ikke et vanlig liv. Kveld er ikke kveld lenger, helg er ikke helg lenger, jeg er kulturbyråd 24/7. Før kunne jeg ligge og gnage på ting og kanskje miste nattesøvnen, men nå sover jeg ganske godt; nå har jeg fått så mange ting som ligger og gnager på meg, det er så mye å tenke på, at alle de ulike tingene slår hverandre i hjel.

– Den ene store saken er jo bosetting av flyktninger. Vi skal ta imot tusen flyktninger, og da er det mitt ansvar at vi skal lykkes i det arbeidet.

Fikk kjeft spurte Rune om jeg kunne få lov å møte ham på morgenen neste dag. Dette skulle være hemmelig, og han var litt opptatt av at ingen skulle se oss, og da sa jeg: Tror du virkelig at noen tenker tanken at Doddo skal bli byråd?

– Har noe overrasket deg?

Han smiler under sixpencen. Den ferske byråden har akkurat vært på omvisning i Åsane kulturhus. Da han kom inn i hovedsalen, ble han stille. Det var som om artisten i kulturbyråden ropte på ham.

– Her vil jeg spille når jeg får mitt gamle liv tilbake, datt det ut av ham. For det er byråd han er nå, det har definitivt sunket inn.

– Jeg omfavnet ikke livet

– Hva var det som til slutt tippet deg over til å takke ja?

– Det var nok at jeg opplevde at jeg var sterkt ønsket som kulturbyråd. Og så er det noe med, altså, vi går jo rundt og sier «grip dagen», og jeg gjorde det.

– Har dette med å gripe dagen blitt viktigere med

– Jeg er vant til å bli trodd når jeg sier noe. Nå opplever jeg at enkelte politikere fra andre partier og noen journalister har som utgangspunkt at jeg taler usant. Det ligger en mistenksomhet inn mot det jeg sier, og det overrasker meg.

– Kunne du vært byråd for en annen avdeling?

– Nei. Hvis jeg hadde blitt spurt om å være byråd for noen andre avdelinger hadde jeg takket nei. Nå kom jeg inn på et felt som jeg brenner for: Kultur, frivillighet og inkludering, som også handler om mangfold og likestilling, alt dette brenner jeg veldig for. Jeg har jobbet i fem år med flyktninger. Jeg har jobbet med kultur hele mitt voksne liv. Jeg har også vært delaktig i frivilligheten gjennom musikk og idrettslag, sier Andersen.

– Vi må snakke litt om Brann. Du hadde en Brann-blogg der du var åpen og frittalende, og fikk så mye kjeft fra folk at din kone ville at du skulle slutte å skrive?

– Ja, jeg fikk en del kjeft i starten. Men dette har endret seg. Gjennom podkasten «Ballspark» i Bergens Tidende har folk blitt bedre kjent med meg, og da snudde det helt. Samtidig har jeg ingen problemer med å ta store deler av kritikken jeg fikk til meg. Da jeg begynte å skrive, trodde jeg ikke det var noen som leste det, og jeg var veldig åpenhjertig. Jeg slapp ut følelsene, uten filter. Det jeg har lært er at Brann er broren vår. Du kan kritisere broren din så mye du vil, men hvis noen andre gjør det så blir du sur.

– Ser du for deg at du skal tilbake dit – til Bergens Tidende og «Ballspark»?

– Jeg holder alt åpent. Mange ganger i livet mitt har jeg tenkt: Hva skal skje nå? Og akkurat da skjer det noe nytt. Så jeg har vært gjennom mange ulike karrierer i løpet av livet, og jeg tror jeg har det i meg til en runde til med et eller annet.

Det startet med musikken

Eduardo Andersen er født 16. oktober i 1963, kort tid etter at Brann tok seriegull. Han kommer ikke bare fra en musikalsk familie – på Tertnes hvor han vokste opp, ynglet det med fremtidige musikere.

Foruten brødrene, Tino og Geir, kommer også Even «Magnet» Johansen, Bjørn Ivar Tysse og Frode Unneland fra samme sted.

– Det er veldig mange navn du ikke nevner der som var veldig talentfulle, men som valgte en annen vei. Min far var klassisk pianist, min mor var sanger. Tino, Geir og jeg kommer fra et veldig levende musikkmiljø. Tino underviser i klassisk gitar i Bergen kulturskole, Geir er manager for Aurora og Sigrid og daglig leder for Made management, sier Andersen.

Når han ser tilbake, ser han at musikk alltid har lagt i bunnen for alt.

– Det var musikken som gjorde at jeg lagde en kabaret med Odd Nordstoga, og da var det en fra et forlag som spurte om jeg kunne skrive bok. Det var musikken som gjorde at Bergens Tidende spurte om jeg kunne skrive en Brann-blogg, fordi de ville ha en profilert person til å skrive – ikke en journalist. Det var musikken som gjorde at jeg nå er blitt kulturbyråd. De så at jeg hadde verdier som harmonerte med Arbeiderpartiets verdier, og det var jo fordi jeg hadde begynt å skrive politiske tekster, blant annet «La oss ta en idealist».

Frank Hammerslands talent

– Jeg leste minneordet ditt om Frank Hammersland? Hva kan du fortelle om ham?

– Min bror Geir og Frank gikk i samme klasse på U. Pihl i byn. Jeg husker at Frank kom ut til oss, han satt i stuen. Og så gikk gitaren rundt, alle spilte. Og mens vi andre holdt litt igjen da vi skulle synge, dro Frank så vanvittig til. Han sang med en sånn kraft, altså. Så jeg hørte hans formidlingskraft veldig tidlig. Etter hvert forsto vi at han kunne skrive låter. Og han skrev hele tiden. Jeg møtte ham jevnlig gjennom livet, ofte gjennom min bror, og etter hvert gjennom Garage-miljøet. Ett år spurte Pogo Pops om jeg ville være med da de skulle spille på Ole Bull 2. juledag, de pleide å ha med seg et annet band eller en artist, og da sa jeg ja.

– Du blir 60 i år – hva tenker du om det?

– Folk sier til meg: Alder er bare et tall. Vel, det er mer enn det. Jeg tenker nok litt på det, men jeg har ikke begynt å merke det på noen måte. Jeg tenker at du må omfavne alle aldre du er i, de har sine positive og negative sider. Den alderen man kanskje lengter tilbake til, er tiden da du var ung og deilig, holdt jeg på å si.

Han smiler.

– Men den alderen var kanskje den vanskeligste tiden. Jeg tror alle de ungdommene som vi ser rundt oss nå, som her på Åsane videregående skole, lengter etter å bli voksen, bikke tjue og legge ungdomstiden bak seg. Å være i puberteten tror jeg kan være et traume for mange. Det kan være veldig overveldende. Under pandemien var det veldig mange ungdommer som ikke fikk den støtten og kontinuiteten som man trenger for å komme gjennom puberteten på en trygg måte, og derfor tror jeg at det er mange ungdommer som har kommet ut av pandemien med psykiske lidelser.

– Du smilte da du kom inn i hovedsalen i Åsane kulturhus?

– Jeg fikk veldig lyst til å spille her. Det er en god kultursal. Det er noen scener du kommer inn på og tenker: her er det nødt til å bli vellykket. Så er det andre steder der du tenker: dette blir vanskelig.

– Det jeg vet nå, etter omvisningen, er at frivilligheten bruker dette huset mye. At ungdommer bruker det veldig mye, det er klubb her også. Og at eldre bruker det mye. Eldre blir av og til oversett. Det gleder mitt hjerte at eldre ikke bare sitter hjemme og ser på Demens-koret, men at de faktisk er ute og bruker kulturhuset.

En tid for alt

– Kommer Unge frustrerte menn tilbake?

– Det er en tid for alt. Vi var egentlig på overtid. Jeg er en sånn som nekter å gi meg, jeg skal vise at jeg holder ut. Kontinuitet er et ord jeg liker. Skal man lykkes så må man ha kontinuitet. Men comeback for Unge Frustrerte Menn blir det ikke.

– Hva med soloartisten Doddo?

– Han fins. Jeg ga ut et album i 2018, 2020 og 2022. Nå tar jeg en pause. Men det er krevende å være i musikkbransjen. Det er en kamp.

– Hva mener du?

– Jeg tenker på tiden etter at du er ferdig med et album. Å få det spilt. Før handlet det om å få radiospilling, men nå handler alt om å få låtene spilt på Spotify. Der går det bare på volum, låter som det er mange klikk på, får enda mer. 99 prosent av det utvalget som fins på Spotify, blir omtrent ikke spilt.

– Du skriver fremdeles tekster?

– Tekstene er bare gøy. Da er jeg på mitt lykkeligste.

Bestill bord på tlf.: 55 30 69 50 Velkommen!