Paraplyen 02 2020

paraplyen n r . 2 · 2 0 2 0 · t i d s s k r i f t f o r h o r d a l a n d o g s o g n o g fj o r d a n e l e g e f o r e n i n g e r

MOTTAKSKLINIKKEN, HUS

ETAT FOR SYKEHJEMSMEDISIN

NOR EMT

Møtet med de første Covid-pasientene

Covid-19 i bergenske sykehjem

Fra Epidemi til Pandemi

Det tyngste for oss har vært at vi ikke har kunnet kommunisere face-to-face med pårørende.

Det er vanskelig å gardere seg mot utbrudd av Covid-19 i sykehjem, og konsekvensene er store.

Da vi kom til Bergamo var det innlagt over 400 pasienter med Covid-19.

SIDE 20

SIDE 24

SIDE 30

Plastikkirurgi Tom Inge Ørner spesialist i plastikkirurgi mobil nr. 906 00 423

Christian Busch spesialist i plastikkirurgi mobil nr. 930 69 602

Dersom du eller en av dine pasienter en dag skulle trenge vår kompetanse, vil vi gjøre alt vi kan for å oppfylle dine forventninger.

Vi trenger ingen henvisning. Det er bare å ringe hvis du har noen spørsmål.

Hjemmeside: www.plastikkirurg1.no | Telefon nr. 55 99 11 00 | E-post: post@plastikkirurg1.no Besøksadresse: Sandslimarka 61-63, 5254 Sandsli

Gunnar Ramstad guramst@gmail.com

LEDER

En styrkedemonstrasjon I skrivende stund er vi ni uker inn i landets nedstenging. Vi er som nasjon satt på en svært uventet prøvelse, og i alle ledd av samfunnet har vi opplevd en situasjon ingen har forutsett.

Vi har store deler av næringslivet i kne, flere hundre tusen uten arbeid, og en stor mobilisering av ressurser i det offentlige Norge.

Helsetjenesten er satt på betydelige prøvelser og alle yrkesgrupper i vårt helsevesen har vist hva de er gode for.

Oppslutningen om retningslinjer, forskrifter og lokale tiltak er svært god. Vi er heldige som lever i et samfunn hvor tilliten begge veier, mellom folk og folkevalgte, ennå er sterk. Det er en betingelse for effektiv bekjempelse av denne pandemien, og en betingelse for god utnyttelse av nasjonens ressurser.

Vi har minst siden innføringen av folketrygden midt på 60-tallet hatt en bred politisk enighet om at et sterkt offentlig helsevesen skal være ryggraden i helsetjenesten i Norge. Hvor viktig dette er, får vi nå se. Det er ikke pasienters privatøkonomi

som skal avgjøre hvilken hjelp man får i krisetider.

Legeforeningen har alltid påpekt viktigheten av vår offentlige helsetjeneste, og det er det all grunn til å fortsette med.

Skiftende storting og regjeringer har i alle år vært enige om å sette overskuddet fra våre felles oljeressurser i et langsiktig fond. Dette er ingen selvfølgelighet i andre land i verden, hvor store rikdommer er sløst bort på korrupsjon og voldsom privat rikdom.

Vi har nå en økonomisk handlefrihet til å gjøre de tiltak som trengs for å komme gjennom denne tiden.

Det er selvfølgelig litt traust, og lite spennende, med begreper som tillit, sparefond og offentlig, men jeg håper at mine barn og barnebarn får leve videre i et Norge som fremdeles preges av dette.

Jeg vil ønske alle kolleger en god sommer i Norge!

F O R S I D E B I L D E : K AT R I N E S U N D E

paraplyen

tidsskrift for hordaland og sogn og fjordane legeforeninger Paraplyen Ansvarlig redaktør: Katja Løvik katja.lovik@gmail.com Nr. 2 · 2020 — 30. årgang

Hordaland Legeforening Leder: Gunnar Ramstad Legenes hus, Kalfarveien 37, 5022 Bergen Tlf: 913 28 445 post@hordalandlegeforening.no

Sogn og Fjordane Legeforening Leder: Ronny Cassells kuremure@online.no

Grafisk produksjon og annonsesalg: Cox Bergen Trykk: Molvik Grafisk

nr. 2 · 2020 — paraplyen

3

ZAFENA

Detekterer lgG & lgM på 10-15 minutter

-Enkel hurtigtest for å vise om man har gjennomgått COVID-19

www.norengros.no

kjb@norengros.no

Tlf. 55 53 53 53

REDAKTØR

Katja Løvik katja.lovik@gmail.com

Unntakstilstand Våre personlige historiebøker har fått noen tettskrevne nye sider de siste månedene.

11. mars leser jeg på VG.no at 240 nordmenn sitter fast i Vietnam på grunn av kansellerte fly, og skjønner at jeg må avbryte praksisoppholdet i Khon Kaen, Thailand. Vi rasker sammen sakene våre og kommer oss på første fly til Bangkok.

Bekymringen er at flyet til Oslo skal bli kansellert, og når vi lander på Gardermoen neste kveld og går rett i karantene føles det merkelig nok som om «vi er reddet».

24. mars kommer det første korona-dødsfallet i Bergen. Avdøde er et familiemedlem til noen jeg står nær. Realiteten er treffende. Usikkerheten er overveldende.

3. april får jeg HPR-nummer på mail. Helsedirektoratet har utstedt midlertidig lisens to måneder før planlagt tid. Jeg skåler med mor og far, men med en bismak av uvisshet. Hva betyr dette?

Er studentene medregnet i beredskapsplanen?

I denne utgaven skal du få møte mange leger som sto i første rekke da Covid-19 kom til Vestland.

Hver av dem har sine personlige historier, men de forteller også selve historien om hva som hendte

de første ukene, og hvordan bildet ser ut nå. Paraplyen trykker også i dette nummeret et reisebrev fra en av legene som reiste med NOR EMT til Italia for å bistå utenlandske kolleger der krisen var verst.

Fortsatt står mange spørsmål ubesvart. Vil nyåret 2021 se mer eller mindre normalt ut? Var «lockdown» det rette, eller vil Anders Tegnell i Sverige stå igjen som Europas klokeste? Hvordan skal man ta igjen en bølge av pasienter, utsatte konsultasjoner, fylle behov som er satt på pause i månedsvis?

Hva har kostnaden vært for de livene som er reddet, og hadde disse kronene kunnet redde flere liv om de hadde blitt brukt til annet?

Evalueringer vil komme, men foreløpig er det fortsatt pandemi, og vi må forberede oss på at unntakstilstanden fortsetter lenge ennå. Mange av oss trenger ferie, hvile og lange lyse dager. Paraplyen ønsker alle sine lesere en god norsk sommer!

ROSENDALSKURSET Stressmestring og egenomsorg med foredragsholdere fra Villa Sana!

Hordaland legeforening arrangerer for første gang kurs i Rosendal den 2.-4. september 2020.

Begrenset med plasser, påmelding via vår hjemmeside eller via Kurskatalogen.

Velkommen!

nr. 2 · 2020 — paraplyen

5

ALLMENNLEGEN

Dramatiske tider for fastlegene Hele landet, ja hele verden, har opplevd, og er fortsatt inne i, en krise ingen av oss noensinne har opplevd. Vi vet egentlig intet om hvordan samfunnet vil utvikle seg de nærmeste månedene en gang. De skråsikre har dårlige tider nå. Alt er usikkert.

Øivind Wesnes Tillitsvalgt, Allmennlegeforeningen Hordaland owesnes@broadpark.no

Også fastlegekontorene har fått betydelige utfordringer underveis, med stadig nye råd, krav, anbefalinger og retningslinjer. Vi har gått i helspenn på jobben, dag ut og dag inn, for å forebygge og beskytte oss og våre pasienter mot smitte. Personalet har hatt en stor oppgave med å informere pasienter, kartlegge smitterisiko, og generelt svare på utallige spørsmål fra publikum. Det har vært en krevende situasjon for oss alle.

Det er derfor svært hyggelig å se at smittetallene og sykehusinnleggelsene har gått ned. Følgene av pandemien har vært store, og til dels uventede for oss som gruppe. Ingen så for seg at en pandemi skulle medføre en vesentlig REDUKSJON i pasienttilstrømmingen. Mange leger kom dermed i en vanskelig økonomisk situasjon, og noen måtte gripe til permitteringer. Noen kommuner kompenserte dette tapet, men stort sett måtte man akseptere lavere inntjening i en periode.

Myndighetene kom på banen med takstendringer som hjalp en del, men de fleste satt igjen med tap.

I starten av epidemien hadde folk frykt for å møte opp hos legen, avtalte timer ble kansellert i betydelig grad, og ingen bestilte ny time. Når fakta nå viser at legekontorene er relativt trygge, har pasientene begynt å komme tilbake til oss

6

paraplyen — nr. 2 · 2020

for nødvendig behandling og kontroll. Jeg tror de fleste fastleger nå igjen har nok å gjøre, men jeg håper at vi enda en tid kan slippe de lange dagene og arbeidsukene, og også at ventelistene hos fastleger kan bli kortere enn de var før.

For ytterligere å øke dramatikken for fastlegene, la regjeringen fram sin «Handlingsplan for fastlegeordningen» den 11. mai. Planen er blitt grundig lest og debattert i Allmennlegeforeningen og i Forening for allmennmedisin. Det mest positive vi kan si om planen, er at politikerne innser at vi har et problem.

VI HAR GÅTT I HELSPENN PÅ JOBBEN, DAG UT OG DAG INN, FOR Å FOREBYGGE OG BESKYTTE OSS OG VÅRE PASIENTER MOT SMITTE

ALLMENNLEGEN

På sin pressekonferanse 11. mai sa Bent Høie bl.a.: Fastlegene opplever økende rekrutteringsvansker.

De er pålagt ansvar for sykere pasienter enn før.

Arbeidsdagene er blitt lengre. De har fått en del oppgaver som ikke har med legearbeid å gjøre, og fått overført oppgaver de ikke har ressurser til å utføre. Dessuten innrømmet han at vi har problemer med legevakt.

Han hadde flere forslag til løsning: Styrket basisfinansiering, spesielt for «nullister» og de korte listene. Han ønsket å fjerne oppgaver og attestskriving, uten å konkretisere disse, og han ville stoppe uønsket oppgaveglidning fra sykehusene. Konklusjonen hans var at fastlege skal være et trygt og attraktivt yrke.

Helseministeren har prinsipielt godtatt mange

av legeforeningens innspill til løsning, og det har vært et godt samarbeidsklima underveis. Men, som vi kunne frykte, følger ikke bevilgningene opp de gode intensjonene. Det er gitt en forpliktende opptrappingsplan med 1,6 milliarder kroner i friske midler for perioden 2020 til 2024, men dessverre er etterslepet blitt så stort at vi ikke engang er halvveis til målet om en bærekraftig fastlegeordning.

Foreningen vil fortsette å jobbe med dette, helt til fastlegeyrket igjen blir et attraktivt yrkesvalg for unge leger, med akseptable arbeidsforhold, spesielt i forhold til arbeidstid og vaktbelastning, og gode økonomiske betingelser. Vi får ønske våre ledere lykke til med kampen.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

7

AVTALESPESIALISTEN

Spesialistpraksis i unntakstilstand Yngvild Skåtun Hannestad yngvild.hannestad@uib.no

De siste månedene har vært uvanlige og unntakstilstanden er ikke over enda. Det er for tidlig å trekke konklusjoner, men noen tall og refleksjoner er nyttige – også med tanke på at en ny smittebølge kan komme. Konsekvensene av smitteverntiltak, anbefalt reduksjon i drift, fravær av ansatte og pasienter pga. sykdom eller karantene, ble forskjellige i avtalepraksis sammenlignet med andre deler av det offentlige helsevesenet.

Spesialister i avtalepraksis ble anbefalt å nedskalere driften for å redusere kontakter og mulig smitte, men også for å være i beredskap for å avlaste sykehusavdelingene. Driften ble også noe forskjellig for forskjellige spesialiteter der spesielt øre-nese-hals- og øyelegene fikk noe strengere anbefalinger gjennom sine foreninger enn andre spesialister.

Ved påsketider gjennomførte jeg en spørreundersøkelse blant registrerte PSL-medlemmer i Hordaland, også noen fra Sogn ble inkludert.

70 avtalespesialister og 6 spesialister i helprivat virksomhet svarte. På dette tidspunktet hadde 78% redusert drift og 12% helt stengt. Blant de som hadde redusert drift var gjennomsnittlig reduksjon i drift på 56% med en reduksjon i konsultasjonsrelatert inntekt på 61%. Spesialistene reduserte selv aktivitet i tråd med anbefalinger, i tillegg avbestilte en del pasienter selv. Noen av

8

paraplyen — nr. 2 · 2020

MANGE OPPFATTET ETTER INFORMASJON FRA HELSE VEST OG I KONTAKT MED HELSEFORETAKENE AT DE SKULLE VÆRE I BEREDSKAP FOR Å AVLASTE SYKEHUSENE

legene hadde selv vært i isolat eller karantene og derfor hatt helt stengt. Av de PSL’erne som hadde holdt stengt eller redusert drift de siste to ukene før påske, hadde 30% permittert ansatte og 13% hadde permittert seg selv.

Mange oppfattet etter informasjon fra Helse Vest og i kontakt med helseforetakene at de skulle være i beredskap for å avlaste sykehusene, men dette har i liten grad blitt benyttet. Ifølge brev fra Helse Vest skulle helseforetakene ta ansvar for kontakt og plan for samarbeid med avtalespesialistene. Av de som svarte på spørreundersøkelsen hadde 40% ikke hatt kontakt med HF om samarbeid. Kun 5 av spesialistene hadde fått henvist/ overført pasienter fra HF. Det ligger i driftsavtalene som avtalespesialister har med helseregionene at driftstilskuddet til vanlig inndras etter 2 ukers sykefravær eller driftsstans. I forbindelse med pandemien ble det etter en tid informert om at driftstilskuddet ville bli opprettholdt selv om avtalespesialisten måtte redusere drift eller holde stengt pga. karantene eller andre pålegg. Det ble også innvilget praksiskompensasjon hvis legen under legearbeid var blitt smittet av koronavirus eller som følge av risiko for ha fått smitte måtte ut av jobb og i karantene. Kompensasjon for anbefalt/pålagt redusert drift ble ikke innført annet enn det som bedrifter generelt etter hvert fikk anledning til å søke om ved stor inntektsnedgang. Noen kolleger valgte å permittere hjelpepersonell og noen også seg selv. Hvis man skal være permittert skal man ikke være i arbeid i den stillingsandelen man er permittert i og skal kunne ta mot annet arbeid.

Dette lar seg dårlig forene med en drift der en foreslått løsning var å redusere antall pasienter per dag og fordele pasientene utover med pauser

mellom. En spesialist ble pålagt av «sin» sykehusavdeling å avlyse alle egne pasienter for å være i beredskap. Da stod denne legen helt uten konsultasjonsrelatert inntekt, men kunne heller ikke permittere seg selv eller ansatte fordi beredskap skulle opprettholdes.

Det var nok ikke å vente at man skulle ha planer klare for hvordan økonomien i dette skulle løses, men situasjonen slik den har vært vitner om noe manglende forståelse både i helseregioner og helseforetak for hvordan man driver en avtalepraksis og hvilke konsekvenser forskjellige anbefalinger og pålegg får for drift og økonomi.

Flere medlemmer har også rapportert om vanskeligheter med å få tak i smittevernsutstyr. Det har vært sagt at man skulle kunne få tilgang til det gjennom helseforetakenes kvoter, men det har vist seg vanskelig. Hvis avtalespesialister skal være en del av helseforetakenes beredskap er det et problem hvis vi står uten det nødvendige utstyret.

Det er et ønske fra PSL at medlemmene skal bidra til å løse fellesskapets oppgaver også i en slik uvanlig situasjon som Covid-19-pandemien.

Nedskalering og beredskapstankegang var naturlig slik man så for seg at smittesituasjonen kunne utvikle seg. Mange var forberedt på å overta polikliniske utredninger som ikke burde utsettes for å avlaste sykehusene. Nå viste det seg at vårt bidrag ikke trengtes i denne omgang, men blusser smitten opp igjen kan behovet endre seg. Jeg tenker at man innenfor de enkelte spesialitetene bør ha en plan for hvordan samarbeidet mellom avtalepraktiserende spesialister og helseforetak kan legges opp – og denne planen bør lages nå i en rolig fase.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

9

FORSKERLEGEN

Forskning og undervisning fra hjemmekontoret Sammen med alle universiteter og høyskoler i hele landet ble Universitetet i Bergen (UiB) stengt den 12. mars 2020. Lab-virksomhet og datainnsamling i pågående studier måtte settes på pause. Over natten ble hjemmet basen for forskning og undervisning. Og for noen av oss var det nye kontorlandskapet fylt opp med mindreårige kollegaer.

Ester Kringeland stipendiat, tillitsvalgt for legeforeningen ved Universitetet i Bergen

Personlig kunne jeg raskt slå fast at hjemme-barnehage og hjemmekontor var en dårlig kombinasjon. Progresjonen på kontoret ble minimal. Og enda verre stod det til i hjemme-barnehagen hvor lederen var amper og det pedagogiske opplegget labert. Det var stor glede i heimen da de minste barna fikk komme tilbake i barnehagen.

Hjemmekontoret måtte rustes opp etter beste evne. En liten laptop og et dårlig VPN-nettverk er ikke optimale arbeidsverktøy verken for forskning eller undervisning. Møter med kollegaer har foregått via Skype, Teams og Zoom. Mens noen medisinstudenter har fått gjennomført planlagt praksis, har det meste av studentundervisningen foregått på digitale plattformer. Digitale midtveisevalueringer og digitale disputaser er nå standard ved UiB. En kollega har gjennomført digital disputas for PhD-graden. Konklusjonen hans var: En spesiell opplevelse med bismak av skuffelse.

Det er få sosiale stimuli på hjemmekontoret.

Digitale frokost og lunsjmøter kan ikke erstatte faglig fellesskap og interaksjon i forskningsgruppene. Heldigvis åpnes Norge og UiB gradvis opp igjen. Det skal bli kjekt å kunne treffe gode kollegaer ansikt til ansikt. Og ikke minst skal det bli bra å få tilbake det fysiske skillet mellom jobb og fritid.

UiBs rektor har kommunisert at alle PhD-stipendiater skal få 4 ukers forlenget ansettelse.

10

paraplyen — nr. 2 · 2020

DET SKAL BLI KJEKT Å KUNNE TREFFE GODE KOLLEGAER ANSIKT TIL ANSIKT. OG IKKE MINST SKAL DET BLI BRA Å FÅ TILBAKE DET FYSISKE SKILLET MELLOM JOBB OG FRITID. Foreløpig har dette ikke blitt fulgt opp av det medisinske fakultet. Istedenfor skal den enkelte PhD-stipendiat melde inn forsinkelse som stengningen av UiB har påført prosjektarbeidet, attestert av veileder. I hvilken grad dette skal utløse forlengelse av ansettelsen blir vurdert på slutten av PhD-ansettelsen, altså når det er klart at PhD-stipendiaten ikke har klart å jobbe inn det tapte med ubetalt fritidsarbeid.

UiB må få på plass gode løsninger for å gjennomføre disputaser. PhD-stipendiater må få tilgodesett tapt tid som følge av nedstenging av universitetet og dette må klargjøres før slutten av PhD-perioden. Dersom ansatte fortsatt pålegges hjemmekontor må det legges til rette for gode arbeidsforhold og oppdatering av utstyr ved behov.

STUDENTEN

Hilsen fra studenten på den andre siden av skjermen De siste månedene har vært en prøvelse, både for studenter og ansatte ved universitetet og sykehuset. Skillet mellom studietid eller arbeidstid og fritid er blitt mindre tydelig. Dagene går i ett, og motivasjonen synker når fremtiden er så vanskelig å predikere. Det har vært vanskelig å planlegge både studiehverdagen, jobb og fritiden.

Arisha Nawaz leder Nmf Bergen

Det er lite tvil om at dette har vært en tøff omveltning for dere undervisere også. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å sende ut en takk til alle professorer, ansatte ved universitetet og universitetssykehuset og andre som har stått på og jobbet med å tilrettelegge undervisningen for oss studenter. Takk for alle de usynlige timene og innsatsen dere har lagt ned i undervisningen. Takk for at dere har satt dere inn i et helt nytt undervisningssystem. Å bli nødt til å lære seg selv opp i nye digitale undervisningsformer er ikke lett. Det er fortsatt mye som ikke er på plass, men takk for at dere prøver å bli bedre for hver økt.

Personlig har jeg den siste tiden satt stor pris på alt rundt meg. Vi har vært heldige i Norge. Det har vært noen kjipe måneder, men nå ser det heldigvis ut som det går mot bedre tider. Jeg håper dere tar med disse nye digitale ferdighetene dere har tillært dere den siste tiden videre. Det vil være et utmerket supplement til den «normale» undervisningen som tas litt mer opp igjen til høsten. Vi sees forhåpentligvis da. God sommer!

VI HAR VÆRT HELDIGE I NORGE. DET HAR VÆRT NOEN KJIPE MÅNEDER, MEN NÅ SER DET HELDIGVIS UT SOM DET GÅR MOT BEDRE TIDER.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

11

SAMFUNNSMEDISIN

Beredskap!

Første pandemibølge er på retur. Samfunnet er gradvis gjenåpnet. Etter en periode med nærmest rørende offentlig konsensus om situasjonens alvor, følger nå et mer åpent offentlig ordskifte om både beredskapen og iverksatte smitteverntiltak. En fordomsfri debatt må ønskes velkommen. Kloke kritiske røster må ikke avfeies som opportunistisk etterpåklokskap.

Tord Moltumyr Leger i samfunnsmedisinsk arbeid tordmolt@online.no

Regjeringen har fått mye støtte i sin politiske håndtering av krisen. Men etter hvert er det avdekket alvorlige svakheter i den norske beredskapsplanleggingen. I Paraplyen 1/19 problematiserte jeg den mangeårige svekkelsen av helseberedskap, spesielt opp mot pandemi og smittevern.

Omtrent samtidig publiserte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sin rapport der de pekte på pandemi og legemiddelmangel som de mest sannsynlige krisescenarier. Nå står vi midt i disse krisene.

Likevel har norske myndigheter lenge inntatt en avventende holdning. Folkehelseinstituttet (FHI) har i flere år fått redusert sine budsjetter, under påskudd av å redusere «byråkratiet». Kommunale samfunnsmedisinske stillinger er bygget ned gjennom kommunereformen. Få kommuner har etablert samfunnsmedisinsk vaktordning.

Sengekapasiteten på sykehusene er redusert, med liten tanke på reservekapasitet for beredskapssituasjoner. De regionale helseforetakene sine langtidsplaner fra 2018-2035 er nesten kjemisk fri for krisescenarier. Intensivkapasiteten i norske sykehus har over år stått omtrent på stedet hvil.

Nye sykehus på Østlandet er bygget små og trange, og utilstrekkelige med tanke på infeksjonsvern og reserveareal. Legeforeningens advarsler har vært ignorert. Også i andre sektorer har smittevernet måttet vike. Kunnskapsdepartementet har i flere år krevd at skoleelever som er forkjølet må skaffe

12

paraplyen — nr. 2 · 2020

legeerklæring. Denne krever personlig oppmøte, hostende på fastlegens venterom. Arbeidsgivere har presset sine ansatte sammen i åpne kontorlandskap, såkalt «aktivitetsbaserte kontor», der et virus lett kan sette en hel arbeidsplass ut av spill.

Det manglet aldri på faglige advarsler.

I ettertid er det blitt kjent at Norge i februar 2020 hadde munnbind på lager for bare 4 ukers normal drift. Kapasiteten i utstyrslagrene holdes fortsatt hemmelig fra Helsedirektoratet, av «forretningsmessige hensyn». I mars bygget kommunene opp testkapasitet, til tross for prekær utstyrsmangel. Anbudsvinnerne på levering av smitteutstyr kunne plutselig ikke levere. Smitte-

SMITTEFRAKKER OG MUNNBIND MÅTTE GJENBRUKES. VISIRER BLE ERSTATTET AV ALPINBRILLER OG FYRVERKERI-BRILLER.

SAMFUNNSMEDISIN frakker og munnbind måtte gjenbrukes. Visirer ble i min kommune erstattet av alpinbriller og fyrverkeri-briller. Helsemyndighetene har flere ganger forklart utstyrsmangelen med at hele verden mangler utstyr samtidig. Hallo! Det er jo nettopp det som skjer ved en pandemi! Det er derfor vi trenger et godt nasjonalt planverk og beredskapslager. Paradoksalt nok sitter milliardene plutselig svært løst gjennom ulike tiltakspakker.

Store deler av nedstengningen, bl.a. av barnehager og skoler, var heller ikke i samsvar med faglige råd, men var rene politiske beslutninger.

En forberedt nasjon legger ikke forsvarsmateriell ut på anbud når man blir invadert. Kapasitetene må bygges opp i fredstid. Situasjonen var slett ikke uventet, slik myndighetene ofte gir inntrykk av. Men politikerne prioriterte annerledes. Kanskje har de hatt gode grunner. Men de kritiske spørsmålene må reises. Av befolkningen, fagmiljøene, pressen og det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget. Hvis den politiske toppledel-

sen erkjenner en grad av etterpåklokskap kommer det i hvert fall noe godt ut av krisen.

Våre medlemmer i stat og kommune har jobbet svært mange ekstra timer for å lose befolkningen gjennom krisen. Styret i LSA oppfordrer medlemmene til å innlede kontakt med sin arbeidsgiver om hvordan merarbeid og tilgjengelighet skal kompenseres. Som vi alle har fått kjenne på kroppen er pandemi en krise for hele samfunnet, ikke bare for helsetjenesten. Samfunnsmedisinerne bør nå benytte anledningen til å legge trykk på behovet for helseberedskap i alle samfunnssektorer. Temaet beredskap må holdes kontinuerlig varmt. Og trykket må opprettholdes. Til det atter kjedsommelige.

Vi søker personer som har høyt blodtrykk til tross for behandling med minst 2 blodtrykkssenkende medisiner.

idastudien.no

Nasjonal studie om persontilpasset blodtrykksbehandling

Aktuelle deltakere Henvises elektronisk av lege til Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus.

Henvisningen merkes IDA/Gerdts

Interesserte pasienter kan selv kontakte oss på telefon 974 24 630 ma–to kl. 10–14

nr. 2 · 2020 — paraplyen

13

ARBEIDSMEDISIN

Treng vi legar meir arbeidshelse no?

Først litt om arbeidsmedisin. Mange opplever til dels usikre tider under Covid-19, særskilt i fellesordningar, men etterkvart som samfunnet kjem gradvis i gjenge igjen vil arbeidsmengden og med det etterspørselen auke med smittevernredu­ serande tiltak i fokus. Me erfarte og at mange vart meir involvert av arbeidsgivere enn tidligare, men no på nye områder så som ulike tilnærmingar til bruk av korrekt verneutstyr. Det er bra, og riktig bruk av oss.

Anne Kristine Jordal Tillitsvalgt, Norsk arbeidsmedisinsk forening Bedriftslege, Framo AS akj@framo.no

Så, kva er arbeidshelse? Arbeidshelse kan skildres som ein persons motstandskraft til å tåle negativt stress og store utfordringer. Begrepet arbeidshelse kan relateres til både arbeidsglede, arbeidsmiljø og jobbstress. Stress i forbindelse med utfordringer på jobb kan være positivt og gi arbeidsglede, eit godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse. Negativt stress kan skyldes mangel på forutsigbarhet, slik det kan oppleves som om arbeidspresset blir større enn det vi klarer å handtere.1 Når me no opplever ein pandemi er det fleire faktorar som gjer seg gjeldande i arbeidsmiljøet for dei fleste av oss uavhengig av kvar vi arbeider slik forskningsdirektør i STAMI Stein Knardahl viser til2: Auka arbeidsmengde og arbeidstid som over tid kan ha negative konsekvenser for både helsa og motivasjon.

Mangel på sikker kunnskap, ein må kunne arbeide med grad av høg usikkerhet over tid.

Rollekonfliktar når nasjonale retningslinjer går på omkostning av det ein sjølv meiner er moralsk riktig.

Redsle/frykt ved at prosedyrar og medisinsk utstyr ikkje er formidla og kommunisert godt nok ut frå leiinga.

Redusert kontroll over eigen arbeidssituasjon vil over tid kunne føre til ubalanse i krav og kontroll over eigen arbeidssituasjon, og på det viset bidra til hjerte- og karsjukdom, mentale problemer, muskel- og skje-

14

paraplyen — nr. 2 · 2020

lettlidingar og med det auka sjukefråvær.

Mangler som skaper oppgitthet, misnøye og kritikk. Viktig mottiltak er auka innsikt, og at beslutningsprosessane er sikra openhet rundt for på det viset å redusere attribusjon.

Mangel på fellesskapsarenaer, sosial kontakt og pleie av relasjoner uteblir.

Ser vi på statistikken til DNLF ligg sykefraværet blant mannlige leger i spesialisthelsetjenesten om lag 3%, for kvinnelige leger i spesialisthelsetjenesten er den rundt 10%, og slik har det vore over lengre tid. Det er særs viktig at ein arbeider aktivt med å forebygge frafall i arbeidslivet for legar når ein står i ein pandemi. Legar er ei arbeidsgruppe som er kjenneteikna for høg arbeidskapasitet og tilstadeværelse og mange opplever at det å være pliktoppfyllande er ein svært viktig faktor for meiningsfyllt arbeid. Det er og gjerne forklaringa på at når me fell utanfor er det fordi ein har brent lyset i begge endar over lang tid. Det er difor særs viktig at me då har ei god arbeidshelse framover, ta vare på ein sjølv og kvarandre. God sumar til alle Paraplylesarane.

KILDER:

https://sykepleien.no/forskning/2019/01/ sykepleiefaglig-veiledning-kan-gi-bedre-helse-og-okt-trivsel

1

2

Tidsskrift for Den Norske Legeforening, nr. 5 2020.

Henvis pasienten din til Aleris i Bergen!

Vi har offentlige avtaler* innen: MR • CT • Ultralyd • Røntgen • Gastrokirurgi • Ortopedi

Privat tilbud uten ventetid: Gastrokirurgi • Ortopedi • Kardiologi • Rygg- og nakkekirurgi • Røntgen Øre-nese-hals • Gynekologi • Nevrologi • Hud • Revmatologi • MR • CT Plastikkirurgi • Ultralyd • Beinmassemåling • Indremedisin • Nefrologi Mammografi • Utredning for slankeoperasjon • Vaksinasjon • Geriater Kontakt oss: Røntgen: 22 43 43 43 Medisinsk senter og sykehus: 55 59 99 99

* Pasienter betaler kun egenandel ved offentlig avtale.

Henvisninger kan sendes elektronisk via Norsk Helsenett.

Kvalitetsansvarlig lege: Ståle Brekke

Covid-19 på Haukeland universitetssykehus – En svenneprøve i pandemiberedskap Det er mai i Bergen. En annerledes mai. Vi er jo i koronaens tid. Men på Haukeland universitetssykehus begynner hverdagen å ligne litt mer på normalen. Riktignok sitter personalet med anstendig avstand i kantinen, mange av møtene er digitale, vi spriter hendene ofte, og det er forbausende få som møter hostende eller snufsende på jobb.

Aktiviteten på operasjonsstuene nærmer seg normalen, og de vanlige øyeblikkelig-­ hjelp-pasientene tør igjen å komme til sykehuset. De fleste avdelinger har høyt belegg, som normalt. Og dette er pasienter uten koronavirus i luftveiene. Siden slutten av april har det vært noen stille uker på koronafronten. Disiplin og dugnadsånd i det vanligvis relativt individualistiske norske folk har gitt forbausende resultater. Det så annerledes ut i midten av mars. Da forberedte vi oss på en svært så krevende vår i sykehuset. Det var hektisk møteaktivitet fra morgen til kveld. Personell ble omplassert på kort varsel og fikk lynkurs i smittevern og respirasjonssvikt. Hele sykehuset var i beredskap.

Trond Bruun Seksjonsoverlege, Infeksjonsmedisinsk seksjon, Haukeland universitetssykehus trond.bruun@helse-bergen.no

Et av forvarslene hadde kommet 28. februar. En pasient ble påført munnbind og «smuglet» inn på en av infeksjonspostene på universitetssykehuset pga. luftveissymptomer og opphold i Nord-Italia.

Mottakende lege og sykepleier var kledd etter alle kunstens smittevernregler i luftsmitteisolatet.

Pensel ble stukket i hals og nasofarynks. Pasienten var ikke i behov av oksygen eller annen sykehusbehandling og ble derfor sendt i hjemmeisolasjon i påvente av PCR-svar. Det kom dagen etter. Kommunen ble varslet. De startet smitteoppsporing og satte krisestab. Bergen og Vestland hadde fått sin første koronapasient.

Ti dager senere, den 9. mars, kom de to første innleggelsene. Den ene hadde en historie med mulig smitteeksponering og ble behørig isolert fra innkomst av. Den andre hadde pneumoni, uten mistanke om eksponering. Prøve ble tatt, men pasienten ble ikke isolert. Det positive prøvesvaret

16

paraplyen — nr. 2 · 2020

neste dag førte mange rett ut i karantene, både helsepersonell og medpasienter. Allerede da var det åpenbart at vår nylig reviderte pandemiplan ikke var detaljert nok og dekkende for det vi skulle møte. Rutinene måtte endres. Samme dag som disse to pasientene testet positivt ble det i Akuttmottak gjort tiltak. Alle med symptomer på akutt luftveisinfeksjon ble fra da av isolert fra innkomst og testet for Covid-19, uavhengig av om de hadde en historie med mulig eksponering eller ikke.

Fra midten av mars steg antall innleggelser raskt. Noen pasienter var lett syke og kunne skrives ut dagen etter. Men mange hadde klart behov for sykehusbehandling. De fleste av disse hadde et karakteristisk og nytt sykdombilde med til dels alvorlig oksygenmangel, ofte uten særlig subjektiv åndenød. Mange var utmattet, likegyldige eller forvirret, og næringsinntaket var ofte mangelfullt.

Tilførsel av mye oksygen hadde vanligvis god

effekt. Færre enn en av fem var i behov av respiratorbehandling. Den 20. mars oversteg tilstrømningen isolatkapasiteten ved infeksjonspostene.

I henhold til pandemiplanen ble det da opprettet en egen pandemipost i Utredningsmottak 1 (UMO) i Mottaksklinikken. På det meste ble seks nye pasienter innlagt Haukeland på en dag. Antall pasienter inneliggende samtidig oversteg aldri 17 pasienter, derav 7 pasienter på intensivmedisinsk seksjon. Allerede 20. mars flatet kurven ut, og en uke senere var antall innleggelser tydelig på vei ned. Totalt 66 pasienter ble innlagt fra 9. mars til 25. april. Etter dette har det vært stille. Den 11. mai er kun tre pasienter fremdeles innlagt, alle på infeksjonspostene, ingen på intensiven.

Totalt har 11 pasienter fått intensivbehandling ved Haukeland. Det har vært fire dødsfall i sykehuset blant de 66 innlagte. Et av disse var ikke relatert til Covid-19.

Lærde og ulærde strides fremdeles om nedgangen i smitte og innleggelser skyldes 12. mars-nedstengningen, folkedugnaden i hygiene, eller testing, smitteoppsporing og karantene. Resultatet er uansett positivt, om ikke for flokkimmuniteten, så i hvert fall for belastningen på sykehuset på kort og mellomlang sikt. Dessuten er det godt nytt for kapasiteten til å ta imot andre pasienter og selvsagt for alle som slipper å utsettes for en uforutsigbar sykdom der en liten andel også dør.

Mye kan sies om de erfaringene vi har gjort så langt. Som i resten av Norge (og verden) hadde vi ikke store lagre av smittevernutstyr. Avhengigheten av produksjon i Kina ble raskt tydelig. Til ettertanke er det at det neppe gis særlig skryt for store beredskapslagre hvis krisen ikke inntreffer på vår vakt. «No glory in prevention», som det så treffende heter. Dette er imidlertid ingen unnskyldning. Når krisen og mangelen oppstår så blir det rimeligvis uro og kritikk. Bekymring blant personalet var naturlig, og det var viktig å raskt få på plass rutiner som sikret rett bruk og prioritering av utstyr, spesielt når det gjelder åndedrettsvern. Dette har bidratt til at vi ikke har gått tom på noe tidspunkt. Å skape trygghet for de som skal jobbe i front har vært svært viktig.

Opplæring og informasjon har derfor vært et hovedfokus, ikke minst når det gjelder smittevern.

Kommunikasjonsavdelingen har hatt travle dager og har spilt en viktig rolle i sykehuset. Læringskurven når det gjelder klinisk håndtering har også vært bratt, og sykehuset har lagt vekt på å spre kunnskap raskt, både ved undervisning og digitalt.

Noe av det som har vært mest iøynefallende ved pandemihåndteringen er hvordan dette har

omfattet alle deler av sykehuset. Behov for egnede pandemiarealer og personell til behandlingen av pandemipasientene har ført til store omlegginger i driften selv om pasientantallet ikke har vært svært høyt. Dette gjelder ikke minst av hensyn til intensivbehandlingen som har de mest spesialiserte kravene til areal, utstyr og kompetanse.

Opptrapping av intensivkapasiteten påvirket raskt elektiv virksomhet i stor grad, ikke minst kirurgien. I tillegg ble mye annen elektiv virksomhet utsatt i starten for å minske risiko for spredning av smitte i sykehuset. Isolering og testing av pasienter som har hatt mulige Covid-19-symptomer i tillegg til sin hoveddiagnose har dessuten krevd store ressurser. Det har samtidig vært viktig å ha fokus på å unngå at smittevern og smittefrykt fører til alvorlige forsinkelser i livsviktig behandling. Evaluering i ettertid vil kunne vise i hvor stor grad slike forsinkelser har forekommet.

Detaljene og omfanget av logistiske og andre omstillinger har vært vanskelig å forutse i beredskapsarbeidet, og rutiner og planer har fortløpende blitt revidert. Til tross for relativt få pasienter har vi fått testet beredskapen i sykehuset. Arealmessig og personellmessig har vi stor reservekapasitet i en pandemisituasjon. Slik sett er vi privilegerte i norske sykehus. Større begrensninger har vi hatt når det gjelder smittevernutstyr, respiratorer og PCR-reagenser, bl.a. knyttet til stor etterspørsel på verdensbasis. Hovedutfordringen ved en større tilstrømning er nok likevel erfaring og kompetanse, spesielt når det gjelder intensivbehandling, respirasjonssvikt og smittevern. Derfor har sykehuset arbeidet raskt og systematisk med opplæring, inkludert hospitering og omplassering av personell for øvelse i nye oppgaver. Det har vært imponerende å observere læringsviljen og hvor raskt personalet har hevet seg rundt og tatt ulike kurs og opplæringspakker. Andre ting som har imponert er omstillingsevnen, bruk av ny kommunikasjonsteknologi og det ustrakte samarbeidet på tvers av avdelinger.

Første runde er over. Det har vært lærerikt og nyttig å se hvor vanskelig beredskap er overfor en ny og ukjent fiende. Vi var forberedt på «førrige krig», som Ingebjørn Bleidvin nylig minnet om i Bergens Tidende. Vi har vært forberedt på en influensapandemi. Koronapandemien er annerledes. Med stor omstillingsvilje kan heldigvis mye justeres underveis. Den første bølgen med ­Covid-19 er over. Vi er bedre forberedt på eventuelle nye bølger som måtte komme. For nå kjenner vi motstanderen. I hvert fall litt.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

17

ØHD som ble til Coronaklinikken Dystre rapporter fra utlandet og forventning om at Covid-19 ville spre seg raskt også til Norge førte til at Etat for helsetjenester ­under ledelse av Brita Øygard, Bergen kommune, forberedte seg på et stort behov for helsehjelp blant bergenserne. Et tett samarbeid kom tidlig i gang særlig mellom Helsevernenheten, Bergen legevakt, Enhet for allmennmedisin og Øyeblikkelig Hjelp Døgnenhet.

Birger N. Lærum Enhetsleder, ØHD

ØHD er kommunens sengepost og håndterer pasienter som trenger døgnkontinuerlig medisinsk hjelp, men ikke er så syke at de må på sykehus. ØHD og legevakt stilte den 19. februar 2020 i Underutvalg for akutt beredskap «UFAB» (sykehus og kommune) som bl.a. hadde Covid-19 på agendaen. Behovet for generell helsehjelp blant folk avtok noe, mens informasjons-, avklarings- og testbehovet for Covid-19 økte, særlig etter 28. februar, da det første smittetilfellet ble oppdaget.

Kommunens kriseledelse (KKL) ble da mobilisert.

Opprinnelig var det planlagt at mistenkte Covid-19-pasienter skulle testes og håndteres ved Haukeland universitetssjukehus, men omfanget så ut til å langt overstige kapasiteten. Mens smittetallene og antall Covid-19-syke fortsatt økte gradvis, fryktet man «italienske» tilstander som ville kunne overstige kapasiteten i sykehus og kommunal helsetjeneste. Etat for helsetjenester planla da en rekke tiltak, KKL vedtok å avvikle ØHD i sin nåværende form den 11. mars og ­Coronaklinikken ble opprettet med i første omgang plass til opptil 20 pasienter.

Tilstrekkelig smittevernutstyr ville bli avgjørende for å takle pandemien lokalt. Et eksempel på viljen til å finne løsninger ble et lokalt firma i

18

paraplyen — nr. 2 · 2020

Bergen som i løpet av en uke produserte 1000 visir som det da var kritisk mangel på. Kommunens beredskapslager samordnet logistikk for smittevernutstyret. ØHD har kun to isolat, mens Coronaklinikken ville få behov for langt flere rom for smittepasienter. Løsningen ble da kohortisolering siden hovedkriteriet for innleggelse var påvist Covid-19.

Pasienter med behandlingspotensiale og behov for sykehusinnleggelse legges ikke inn ved Coronaklinikken. Med basis i dyktige medarbeidere og erfaring fra ØHD-pasienter startet arbeidet med inndeling i smittesoner: En ren «grønn» sone med administrasjon og lager ble opprettet som en enveis forsyningslinje til den «gule» sonen bakom branndører. Gul sone inneholder resepsjon, hvilerom og en virtuell sluse bakom sperretape før neste branndør til den «røde» smittesonen.

Rød sone har korridor og pasientrom med enerom og opptil 5-mannsrom. Innerst er det og «gule» arbeidsrom for helsepersonellet.

I påvente av pasienter organiserte avdelingsleder Hossein Tehrani gjentatte simuleringer av pasienttransport via egen heis fra ambulanseinngang, og logistikk samt praktisk øving i bruk av smittevernutstyr. Personellet kommer på jobb via

ren sone, skifter, hviler, spiser i gul sone og jobber i rød sone ikledd fullt smittevernutstyr med visir, munnbind, hansker og smittefrakk. Å skifte korrekt uten å risikere smitte, drikke tilstrekkelig pga. varme og svetting og tilstrebe 1-2 timers økter ble en del av rutinen. Ved vaktens slutt forlater man smittesonen, etter enda flere runder med desinfeksjonssprit, tar egen heis ned og går rett i garderoben uten å kompromittere ren sone.

Andre inn- og utganger ble stengt i samarbeid med Helsevernenheten. Avdelingsoverlege Johan Nyhammer forberedte behandlings- og praktiske rutiner med egne permer på arbeidsrom både i ren og uren sone, inkludert logistikk for mottak, sjekk av medikamentliste, journalarbeid og visitt til pasientene. HLR-status og behandlingspotensiale vurderes hos alle Covid-19-pasienter.

Sammen med vernetjenesten og Helsevern­ enheten ble smittevern og transportveier i Helsehuset gjennomgått og forberedt, både for pasienter og ansatte. Selv om Covid-19 er dråpesmitte ble også ventilasjonen i huset gjennomgått med byggeier for å være forberedt i tilfelle situasjoner med aerosolgenererende prosedyrer skulle oppstå (f.eks. gjenopplivning). I skrivende stund er ingen

ansatte blitt smittet på jobb.

Coronaklinikken ble offisielt åpnet av byråds­ leder Roger Valhammer 20. mars, men behovet for innleggelse av Covid-19-pasienter kom først gradvis. Den ledige kapasiteten frigjorde mulighet for både ansatte og ledere til å delta i samarbeid med legevakt, smittevern og -oppsporing, mottak av fly på Flesland samt nye koronatilbud innen somatikk, rus og psykiatri, eldreomsorg og sykehjem.

Etat for vurdering og rehabilitering koordinerer nå tilgjengeligheten av kommunens koronatilbud.

På det meste har det vært opptil ni samtidig inneliggende pasienter og blant dem enkelte med vandringstrang og reaksjoner på å måtte være i smittesone og kontakt med «aliens» med smittevernsutstyr. I skrivende stund er det tre inneliggende på Coronaklinikken, mens det til sammen på sykehusene i Bergen er fire inneliggende Covid-19-pasienter. Det kan dermed bli aktuelt å åpne opp igjen for vanlige ØHD-pasienter, selv om beredskapen ved Coronaklinikken for flere Covid-19-pasienter opprettholdes. Det forventes fortsatt varierende bølger av smittede og syke pasienter etterhvert som samfunnet gradvis vender tilbake til «normal» tilstand.

Foto: Nina Johnsen, Bergen kommune.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

19

Møtet med de første Covidpasientene Tre måneder er gått siden Norge ble nedstengt pga. covid-19. Vi er tre leger som med ulikt ståsted har vært vitne til hva som har skjedd i denne tiden. Det er stille nå. Det er ingen covid-19 pasienter på intensiv og få pasienter på sykehuset forøvrig. Et raskt søk på PubMed med søkeord «Covid-19» gav 3814 treff for en måned siden og i dag fikk vi 11202 treff. Det publiseres i rekordfart om smitteveier, kliniske forløp, immunologi, og medikamentell behandling. Vi håper at vi har lært noe, og at studiene gir oss ny korrekt kunnskap om behandling og utfall etter denne alvorlige sykdommen.

Anne Berit Guttormsen Overlege, Professor, Haukeland Universitetssjukehus og UiB anne.guttormsen@helse-bergen.no

Kristin Greve Isdahl Mohn Seksjonsoverlege Mottaksklinikken, 1. amanuensis, Haukeland Universitetssjukehus

I likhet med mange andre sykehus har vi utarbeidet lokale retningslinjer for håndtering og behandling av pasienter med covid-19 infeksjon.

Pasienter med mistenkt eller verifisert infeksjon med sykehustilhørighet Haukeland universitetssykehus, blir primært innlagt i Mottaksklinikken (UMO 1) hvor det er plass til ca. 40 pasienter.

Siden medio mars har lungelege og intensivmedisiner bistått mottakslegene i vurdering av de sykeste pasientene med tanke på overflytting til intensivavdelingen. En slik organisering gjorde at intensivlegene ble godt kjent med pasientene som trengte intensivbehandling før de ble intubert og endte på respirator.

Ved ankomst sykehus var de fleste pasientene slitne. De hadde feber, tørrhoste og dårlig matlyst.

20

paraplyen — nr. 2 · 2020

Marianne Aanerud Overlege, 1. amanuensis, Lungeavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus og UiB

De hyperventilerte men kun noen angav tungpust.

Noen hadde også mistet lukt- og smaksans. På tross av symptomene følte påfallende mange at de hadde det bra. Noen klarte ikke å følge en samtale eller finne de riktige tastene på mobiltelefonen.

Dette døpte vi «covid brain», en entitet som også er beskrevet av andre. Tilstanden vedvarte tross korrigert hypoksemi. Det lignet litt på et hypoaktivt delir: apati, lett apraksi, latens, ukritisk adferd.

Det mest påfallende var at de benektet dyspne på tross av alvorlig hypoksi. Dette medførte at pasientene ble mer overvåkningskrevende enn vi først tenkte. De krevde flere legevisitter per dag og hyppig tilsyn fordi de var passive og forverring ble oppdaget kun ved klinisk vurdering og målinger.

Vi bestemte oss tidlig for å standardisere vurde-

Intensivavdelingen. Foto: Katrine Sunde.

ringen av covid-19 pasientene ved pandemiposten (UMO 1) med det for øye å redusere smitterisiko, effektivisere pasientbehandlingen og å redusere antall blodgassanalyser hos pasienter uten arteriekran. Det ble også laget en frase i pasientjournalen (Dips) for å sikre at all nødvendig informasjon ble registrert. Dette vil bl.a. lette en retrospektiv gjennomgang av data for eksempel med tanke på publisering.

Essensielt for håndteringen av covid-19 pasientene ved pandemiposten ved Haukeland universitetssykehus var det tverrfaglige samarbeidet mellom akutt- og mottaksmedisin, infeksjonsmedisin, lungemedisin og intensivmedisin. Dette sikret tidlig registrering av forverring, og en felles enighet og forståelse om kliniske tegn som indikerte at pasientens kliniske tilstand forverret seg.

Vi hadde ventet at flere skulle komme til å dø med tanke på det som hadde skjedd i Kina, Italia og andre land i Europa. Intensivdødeligheten i Norge er ca. 20% hos intensivbehandlede covid-19 pasienter, mens den f.eks. i England er nærmere

50%. Hva skyldes så denne store forskjellen? I Norge har vi ikke overskredet kapasiteten og vi har vært nøkterne i forhold til hvem vi har gitt tilbud om intensivbehandling. Vi har ikke vært i en situasjon hvor vi har vært tvunget til å prioritere pga. manglende kapasitet. Tidlig nedstenging av samfunnet har hatt beskyttende effekt for helsevesenet. Tidlig dialog mellom primær og sekundærhelsetjenesten sikret en enighet omkring innleggelseskriterier for bl.a. sykehjemspasienter.

Det tyngste for oss i disse månedene har vært at vi ikke har kunnet kommunisere face-to-face med pårørende pga. smittevernhensyn. Dette har vært vanskelig for dem som har hatt sine kjære og kritisk syke på intensiv eller langvarig syke på pandemiposter. Kommunikasjonen har foregått kun via telefon, bortsett fra når pasienten har vært så syk at vi har trodd at han/hun kom til å dø i løpet av det kommende døgnet. Dette har vært intenst vondt og tungt for alle impliserte. Vi er ikke vant til å jobbe uten aktiv deltakelse fra pasientens pårørende.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

21

YNGRE LEGER

Pandemi og spesialistutdanning Pandemien har medført omfattende endringer i helsevesenet og samfunnet ellers, som igjen påvirker utdanningen til leger i spesialisering. Redusert antall elektive prosedyrer, avlysning av obligatoriske kurs og økt fravær grunnet koronasmitte eller karantene er blant konsekvensene av pandemien. Dette kan videre føre til at LIS får forsinket progresjon og må bruke lengre tid på å bli ferdig spesialist. Helsedirektoratet har kommet med noen kompenserende tiltak, men fortsatt er mye uklart.

Yngvar Lunde Haaskjold foretakstillitsvalgt YLF

LIS1

Helsedirektoratet har bestemt at fravær grunnet Covid-19 ikke skal føre til resttjeneste. Dersom du har vært fraværende grunnet smitte eller i karantene vil du ikke måtte ta igjen den tiden med klinisk tjeneste. Du må likevel kunne dokumentere at du har gjennomført alle læringsmålene i utdanningens del 1. Den totale lengden på spesialistutdanningen er fremdeles på minimum 6.5 år, så fravær i LIS1-perioden kan medføre lengre tjenestetid som LIS2 eller LIS3. Det er viktig at arbeidsgiver tilrettelegger for at LIS1 som har hatt koronarelatert fravær får oppfylt alle læringsmålene sine.

LIS2/3

For LIS2/3 har pandemien ført til utsettelse av en rekke kurs. Det er foreløpig uklart når kur-

22

paraplyen — nr. 2 · 2020

HELSEDIREKTORATET HAR BESTEMT AT FRAVÆR GRUNNET COVID-19 IKKE SKAL FØRE TIL RESTTJENESTE FOR LIS1

YNGRE LEGER svirksomheten vil starte opp, men alle kurs frem til sommeren er så langt avlyst. Det kan være at noen kurs vil bli omgjort til nettkurs. LIS som allerede har lagt ut for reise og opphold til avlyste kurs, kan søke om refusjon fra fond III som vanlig, dersom ingen av utgiftene dekkes av egen reiseforsikring. Siden de fleste av kursene for LIS i ny spesialistutdanning ikke er obligatoriske, kan en sammen med arbeidsgiver, se om det er mulig å finne andre løsninger for å få dekket de aktuelle læringsmålene. Helsedirektoratet har åpnet for at det kan gjennomføres litteraturstudier og nettbasert undervisning. Direktoratet åpner også for andre løsninger, men har foreløpig ikke konkretisert dette ytterligere. For enkelte LIS i gammel ordning, kan en konvertering til ny ordning gjøre spesialiseringen enklere, da den nye ordningen er betydelig mer fleksibel.

VÆR LØSNINGSORIENTERT

Alle LIS bør være bevisst på hvordan pandemien påvirker utdanningen. Se gjerne selv på hva du mister av kurs og prosedyrer, og sett deg ned med leder og utdanningsansvarlig overlege for å se hvordan en best mulig kan løse dette. Helsedirektoratet vil fortløpende publisere oppdatert informasjon på sine hjemmesider. Det samme gjelder for de regionale helseforetakene sin felles side for utdanning: spesialisthelsetjenesten.no.

Egen praksis midt i sentrum av Bergen?

Magnus & Co as leier nå ut i 4 etasje i Nygårdsgaten 4, like ved Byparken, med plass til 2-3 legespesialister.

Lokalene blir levert nyoppusset, med tilhørende venterom og lab.

Fellesareal består av kjøkken, spiserom / møterom og garderobe med dusj og varmekabler.

Vi er imøtekommende, fleksible og hjelper deg å løse de eventuelle spesielle behovene du måtte ha for din praksis.

Ta kontakt for mer informasjon.

Magnus & Co AS • Post@magnusco.no • 55 100 200

Magnus & Co. A/S nr. 2 · 2020 — paraplyen

23

Covid-19 i bergenske sykehjem Sykehjem i Bergen huser omkring 2500 beboere i til sammen 21 kommunale og 13 private institusjoner, og de fleste av disse langtidsbeboere. De tilhører en skrøpelig populasjon med høy alder, som er spesielt utsatt for alvorlig forløp av covid-19. Forekomsten av kognitiv svikt er dessuten høy blant langtidsbeboere i sykehjem, noe som vanskeliggjør optimalt smittevern.

Bård R. Kittang Overlege PhD, Enhet for sykehjemsmedisin og Haraldsplass Diakonale Sykehus Professor II, Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen

Allerede før de første rapportene om store utbrudd av covid-19 i sykehjem i King County, Washington ¹,², startet Etat for sykehjem i Bergen kommune forberedelser for å håndtere eventuelle utbrudd av covid-19. Vi hadde daglige beredskapsmøter, kommunikasjon med kriseledelsen i Bergen kommune og spesialisthelsetjenesten, og laget lokale retningslinjer for håndtering av covid-19 i sykehjem. Vi publiserte også anbefalinger for sykehjemsleger når det gjelder diagnostikk, smittevern, utbruddshåndtering, behandling, lindring og vurderinger for eventuelt sykehusinnleggelse, tilgjengelige på www.sykehjemshandboka.no³. Det ble innført besøksrestriksjoner i sykehjemmene og alle institusjonsledere ble oppfordret til å begrense bevegelsen av helsearbeidere mellom primærog spesialisthelsetjenesten, ulike sykehjem og avdelinger. Vi rigget også et beredskapssykehjem i Fyllingsdalen, spesielt rustet for mottak av

24

paraplyen — nr. 2 · 2020

pasienter med covid-19. I vårt strukturerte journalsystem ble det dessuten innført et skjema for beslutningsstøtte ved diagnostikk av covid-19, der både typiske og atypiske symptomer på covid-19 ble inkludert.

Til tross for dette har vi per i dag hatt fire utbrudd av covid-19 i bergenske sykehjem, hvorav tre av disse foregikk i langtidsinstitusjoner, beskrevet i et manuskript som er sendt til vurdering i Tidsskrift for den norske legeforening ⁴. Disse utbruddene har flere fellestrekk: Smitten kan ha blitt ført inn i sykehjemmene fra presymptomatiske ansatte, noen av beboerne var asymptomatiske ved diagnosetidspunktet, flertallet av beboerne hadde en eller flere former for akutt funksjonssvikt, dødeligheten var meget høy, og mange av de ansatte fikk enten påvist covid-19 eller havnet i karantene.

Med andre ord: det er vanskelig å gardere seg mot utbrudd av covid-19 i sykehjem, og

konsekvensene er store, både for pasientene og bemanningen.

Etter utbruddene har vi jobbet videre for å øke beredskapen ved eventuelle nye utbrudd. Det har blant annet blitt etablert to «koronateam», spesielt med tanke på lederstøtte ved rammede institusjoner. Raske kommunikasjonslinjer med smittevernkontoret vil også gjøre oss i stand til mer effektiv smittesporing og eventuell utvidet testing av beboere og ansatte. Vi har også opprettet telefonvakt, som primært skal gi støtte i lindrende behandling for beboere som får alvorlig forløp av covid-19, og vi vil i tidlig fase vurdere om flytting av pasienter til beredskapssykehjemmet er fornuftig.

Det nye koronaviruset kan spres raskt, ramme hardt og være vanskelige å oppdage i sykehjem. Siden mange beboere kan få atypiske symptomer, er årvåkenhet og lav terskel for testing er viktig. Vi håper og tror at våre nye tiltak kan bidra til å begrense fremtidige utbrudd av covid-19, til det beste for både beboere og ansatte ved sykehjem i Bergen.

³ Kittang B, Solheim S, Krüger K, Engtrø E, Jansen K, von Hofacker S. Metodebok for sykehjemsleger, www.sykehjemshandboka.no. Publisert i juni 2015, siste oppdatering i mars 2020. . ⁴ Kittang B, Von Hofacker S, Solheim S, Krüger K, Jansen K. Utbrudd av covid-19 ved tre sykehjem i Bergen.

Tidsskr Nor Legeforen, manuskript sendt til vurdering 1. mai 2020.

KILDER: ¹ McMichael TM, Clark S, Pogosjans S, et al.

COVID-19 in a Long-Term Care Facility - King County, Washington, February 27-March 9, 2020.

MMWR Morbidity and mortality weekly report 2020;69:339-42. ² Kimball A, Hatfield KM, Arons M, et al.

Asymptomatic and Presymptomatic SARS-CoV-2 Infections in Residents of a Long-Term Care Skilled Nursing Facility King County, Washington, March 2020. MMWR Morbidity and mortality weekly report 2020;69:377-81.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

25

UNIVERSITETSLEGEN

Nytt frå Fagområde for allmennmedisin, UiB Steinar Hunskår Faggruppe for Allmennmedisin (ALFA) Steinarhunskar@uib.no

UNDERVISNING I DESSE KORONATIDER

Da Norge stengte ned i midten av mars ramma det også universitetet sterkt. Alle lokala vart fysisk avstengt, lesesalar stengt, og all undervisning skulle vere digital. Samtidig hadde vi førti studentar i klinisk praksis på fastlegekontor over heile Vestlandet og nesten hundre andre spreidd rundt på sjukehusa. Kva no med praksiskrav, studentlisens og eksamen?

Praksisrettleiarane våre i allmennmedisin har gjort ein stor og imponerande innsats utover våren. Ikkje berre klarte dei å halde i gang studentane slik at dei fullførte praksisen sin, men etter påske vart også eit kull med nye førti studentar tatt i mot for undervisning i nye seks veker. Dette har allmennlegane gjort samstundes som det rådde til dels kaotiske tilhøve, smittevernomsyn endra rammer og innhald, og legane hadde mykje anna å tenke på enn å sørge for studentane sitt utbytte.

Tilbakemeldingane er likevel at «koronakullet» har fått omfattande og god opplæring, har fått erfaringar ingen andre kull har fått før dei, og vi har klart å hindre smittetilfelle og karantene.

Studentane har sjølvsagt hatt eigne utfordringar med reiserestriksjonar og deltidsarbeid som forsvann. Men mange har også ytt ein svært stor ekstra innsats i helsetenesta gjennom ekstravakter og utvida deltidsstillingar. I løpet av ein dag meldte 300 legestudentar seg til teneste ved sjukehusa og kommunane på Vestlandet! Det er universitetet

26

paraplyen — nr. 2 · 2020

stolt over.

Lærdommen er at praksisrettleiarane våre, studentane, institutt og fakultet til saman rei av stormen i starten, og sikra både progresjon og kvalitet i utdanninga.

Steinar Hunskår steinar.hunskar@uib.no

I MIDTEN AV AUGUST 2020 STÅR EIT FLUNKANDE NYTT BYGG PÅ 12 500 M 2 KLART I ÅRSTADVEIEN 17 FOR INSTITUTT FOR GLOBAL HELSE OG SAMFUNNSMEDISIN

NYE AFU-STIPEND

Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU) har tildelt 7 nye stipend til legar knytt til vår region: Siri Dalsmo Berge, Arendal Trond Høibø, Stavanger

UNIVERSITETSLEGEN Anita Hunsager, Bergen Signe Juul, Gloppen Sundas Anis, Bergen Linn Solveig Sortland, Bergen Tjakko Harmen Blaauw, Stad Samtlege vart tildelt 3 mndr stipend.

NY PROFESSOR I ALLMENNMEDISIN

Førsteamanuensis i allmennmedisin ved UiB, Lars Thore Fadnes, har fått opprykk til professor etter nasjonal bedømming. Han har 50% stilling, er fastlege i Bergen og spesialist i allmennmedisin.

Han har doktorgrad frå UiB, og driv med forsking innan blant anna kosthald og levevaner og korleis det påverkar helse både i befolkninga og særleg utsette grupper, inkludert rusavhengige.

PH.D.: SKIFTARBEID, VEKT OG LIVSSTIL

Hogne Vikanes Buchvold disputerte 10.2.2020 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlingen «Shift Work: Weight change and lifestyle factors». Det er vist at skiftarbeid, og spesielt nattarbeid, kan gi en rekke negative helseeffekter, f.eks. høyere forekomst av diabetes og hjerteinfarkt. Resultatene i graden er fra en kohortstudie med norske sykepleiere, der formålet har vært å undersøke hvordan arbeidsrelaterte faktorer påvirker helse og søvn.

Hovedfunnene var at antall nattevakter/år var assosiert med høyere BMI og fedme, at de som jobbet kun nattevakter hadde signifikant høyere vektøkning enn de som kun jobbet dagvakter, og at ulike arbeidstidsordninger ikke hadde betydning for endring i livsstilsfaktorene.

Hogne Vikanes Buchvold (f. 1982) er utdannet lege fra UiB, er spesialist i allmennmedisin, og arbeider som fastlege ved Moster legekontor i Bømlo. Hovedveileder har vært professor Bjørn Bjorvatn.

ALREK HELSEKLYNGE KLAR FOR INNFLYTTING

Etter meir enn 15 år i Kalfarveien 31 og det gamle leprasjukehuset skal dei allmennmedisinske fagog forskingsmiljøa igjen på flyttefot. Denne gang for å bli ein integrert del av Alrek helseklynge. I midten av august 2020 står eit flunkande nytt bygg på 12 500 m² klart i Årstadveien 17 for Institutt for global helse og samfunnsmedisin, deler av Det psykologiske fakultet frå UiB. Dessutan følgjer Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin

(NKLM) og Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) frå NORCE samt einingar frå Høgskulen på Vestlandet og Bergen kommune, mellom anna eit nytt fastlegekontor.

Alrek helseklynge skal bli eit internasjonalt kraftsentrum innanfor helseforsking, med vekt på primærhelsetenesta. Mange studentar vil få undervisning og praksis i området, med Haraldsplass og Haukeland like ved. Tannlege- og tannpleiarutdanninga er allereie på plass og det siste bygget rommar Senter for internasjonal helse.

STIPEND FRA AMFF

Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) har hatt tildelingsmøte for ettårige stipend med oppstart høsten 2020. Det ble tildelt 10 millioner kroner til 22 søkere. Seks søkere fra vårt miljø ble tildelt midler: Jørgen Breivold, Hå: utfordringer i portvakt­ rollen.

Ina Grung, Bergen: Allmennlegens rolle i depresjonsomsorg.

Anneli Borge Hansen, fastlege i Bergen: Oppfølging av pasienter med depresjon.

Ingjerd Helene Jøssang, Stavanger: Pasienter med medisinsk uforklarte plager.

Kristian Mylkevoll, Stord: Vaktlegenes håndtering av røde responser.

Sharline Riiser, Sogndal. Depresjonsomsorg i allmennpraksis.

ALLMENNMEDISINSK COVID-19-FORSKING

Norges forskningsråd har bevilget 5 mill. NOK til prosjektet CONOPRI: Epidemiologi, helsetjenestebruk og håndtering i primærhelsetjenesten.

Prosjektet er et samarbeid mellom Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Allmennmedisinsk forskningsenhet Bergen, allmennmedisin miljøet ved UiB og Folkehelseinstituttet.

Prosjektet skal utvikle kunnskap med særlig fokus på primærhelsetjenesten, for å møte både covid-19-pandemien og fremtidige pandemier på to nivåer: Systemnivået inkluderer planer for å håndtere mange pasienter, organisering av enheter for å unngå smitteoverføring til helsepersonell og pasienter, systemer for testing, sporing og isolasjon, samt pasientforløp gjennom helsevesenet.

Det kliniske nivået inkluderer kunnskap om risikofaktorer for alvorlig sykdom og død, der blant annet registerkoblinger står sentralt.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

27

Jeg trives i jobben! veldig variert arbeidshverdag.

HVA KAN VÆRE UTFORDRENDE?

Dersom pasienten og pårørende ikke opplever seg godt ivaretatt og trygge på at beslutningene er tatt på best mulig måte, føler jeg at jeg ikke har gjort en god nok jobb. Jeg er ikke særlig god på profesjonell distanse, og lever meg gjerne litt for mye inn i tunge skjebner. Det er også utfordrende når det blir mange samtidighetskonflikter og tidsfrister både i klinikken og forskningen, som regel på grunn av at jeg har større engasjement enn realistiske forventinger til alt jeg skal rekke over. Da betyr det mye å få hjelp av gode kolleger og ledelse til å sette grenser og roe litt ned.

Margrethe Aase Schaufel 43 år Lungeavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus Jeg var veldig i stuss på studiet om legeyrket var det riktige valget, og hadde lyst å rømme til filosofi eller musikk. Men gjennom deltakelse i Filosofisk Poliklinikk og jobb med lisens på Hjerteavdelingen på Haukeland, ble jeg innlemmet i et veldig hyggelig kollegium og var med på mye spennende og kjekt både faglig og sosialt. Jeg fikk troen på at til og med en sart sjel som jeg kunne bli lege. Jeg vurderte både allmennmedisin og psykiatri, men det fremstod som tøffe spesialiteter. Det var ikke planen å bli lungelege, men da jeg skulle rotere til Lungeavdelingen for å bli ferdig kardiolog, ble jeg oppslukt av arbeidet med pasienter i livets sluttfase og utfordringene deres.

EN NORMAL ARBEIDSHVERDAG

Etter morgenmøtet og eventuelt undervisning bærer det av gårde til sengeposten med previsitt og visitt. De aller fleste pasientene våre har uhelbredelig sykdom i form av lungekreft, KOLS, lungefibrose og respirasjonssvikt av ulike årsaker, og vi har mange samtaler med pasientene og pårørende om best mulig symptomlindrende og livsforlengende tiltak. Innimellom er det også poliklinikk, vakt, prosedyrer og møter som verneombud eller kollegastøtte. Jeg jobber 50% som forsker, slik at jeg annenhver uke ikke har klinisk arbeid, men studerer behandlingsbeslutninger og samvalg ved inkurabel lungekreft. Så jeg opplever å ha en 28

paraplyen — nr. 2 · 2020

HVA ER DET BESTE MED ARBEIDSDAGEN DIN?

Jeg synes det er utrolig meningsfullt å få muligheten til å hjelpe mennesker som har livstruende sykdom og deres pårørende. Jeg er en emosjonell person, og det er ikke sjelden at jeg i løpet av en arbeidsdag både har ledd og grått sammen med pasientene; jeg føler at jeg kan få være meg selv på jobben. Det er også veldig givende å få lære noe nytt hver dag om komplekse problemstillinger, enten av pasienter eller kolleger. Vi har et fantastisk kollegium som jobber tett og tverrfaglig sammen, slik at jeg sjelden opplever jeg må stå alene med vanskelige beslutninger. Vi finner også på kjekke ting som å spille bingo i lunsjen! Jeg føler meg også heldig som kan stikke innom min overordnede når som helst med små og store spørsmål, og han tar seg alltid tid til å lytte og gi råd. Å få oppleve slik støtte, trygghet og takhøyde når jeg ikke alltid har gjort like gode vurderinger, er helt avgjørende for at jeg kan takle denne jobben og stortrives.

I DENNE SPALTEN MØTER VI LEGER – LEGER PÅ SYKEHUS OG UTENFOR, LEGER I DISTRIKT OG SENTRALT, LEGER TIDLIG OG SENT I ARBEIDSLIVET (OG I LIVET). DE HAR NOENLUNDE SAMME UTDANNELSE, MEN HELT ULIK ARBEIDSHVERDAG. FELLES FOR DEM ER: DE TRIVES I JOBBEN!

Tom Inge Ørner 63 år Spesialist i plastikkirurgi fra 1994, driver Plastikkirurg1 på Sandsli.

Jeg har verdens morsomste jobb. Endelig har jeg klart å lage den klinikken jeg synes at mine pasienter både fortjener og bør kunne forvente.

Jeg vokste opp i Oslo og begynte på medisinstudiet der ved en ren tilfeldighet, antakelig fordi jeg hadde hørt at dette var et vanskelig studie for flinke studenter. Jeg kjente ingen leger og hadde ingen kjennskap til helsevesenet. Stortrivdes på studiet og i hele min opplæringstid. Alltid gledet meg til å gå på jobb, og aldri angret en dag på at jeg valgte legeyrket. Valg av spesialitet var nokså tilfeldig. I studietiden skiftet jeg planer og drømmer etter hver termin. Havnet i Bergen på grunn av at jeg avla min verneplikt ved Haakonsvern.

Startet min kirurgiske karriere ved Kysthospitalet Hagevik, deretter kirurgisk/ortopedisk avdeling, HUS. Hadde ingen planer om å gå inn i plastikkirurgi, men kjente noen i faget og fikk tilfeldig et vikariat på plastikkirurgisk avdeling, HUS. Etter mange år på sykehus hadde jeg tre mål med jobben som lege: bli flink i noe, ha mine egne pasienter og styre min egen hverdag – og som bonus dersom jeg lykkes med dette: tjene noen penger.

Jeg skjønte raskt at jeg ville lage min egen arbeidsplass. Noen vil kanskje si at jeg i sykehuset tok litt for stor plass, ville for mye, krevde for mye.

Etter endt spesialitet tok jeg 8 måneder fri for å besøke utallige private og offentlige sykehus og klinikker i de fleste verdensdeler. Traff på turen

en sveitsisk investor som gjorde veien mot det private enklere. Jeg tror jeg alltid har gått litt motstrøms – jeg har aldri hatt en fast jobb og alltid latt meg friste av det vanskelige og «umulige».

I dag bruker jeg all min tid på mine pasienter/ kunder som er privat betalende. Jeg har aldri tatt meg betalt for en konsultasjon, men godt betalt for selve jobben.

Vi på Plastikkirurg1 driver en dagkirurgisk privatklinikk tilpasset vår virksomhet, privat estetisk plastikkirurgi. Lokalene er skreddersydd. Alt medisinsk teknisk utstyr er nytt, og våre medarbeidere er håndplukket. Ingen trenger henvisning, det er ingen ventetid for konsultasjoner og kort ventetid for operasjonstime. Vi har som mål å ha Norges mest fornøyde pasienter slik at våre pasienter anbefaler oss til andre.

Det utfordrende ved jobben min, helt siden jeg startet privat i 1996, har hele tiden vært at den krever kompetanse innenfor områder jeg aldri lærte om på legestudiet -starte firma, skaffe finansiering, være arbeidsgiver, fungere som byggherre, forholde seg til offentlige myndigheter når det gjelder godkjenninger, moms, lover og regler.

Jeg har alltid prøvd å definere pasientene/kundenes ønsker og vært avhengig av deres tillit. Uten tillit, ingen jobb. Jobben har aldri vært statisk og jeg har følt at den har vært som et kontinuerlig seilas mot et kjent mål: Norges mest fornøyde pasienter. Utfordringen har også vært at for å lykkes som privat spesialist uten offentlig støtte, må man beherske både markedsføring og bruk av sosiale medier uten å miste sin seriøsitet.

Det beste med arbeidsdagen min er at jeg tror jeg har lykkes med å oppfylle mine 3 mål med jobben som lege, jeg føler at jeg vet hva jeg driver med og er god i det jeg gjør. Jeg har mine egne pasienter som jeg alene må ta ansvar for. Jeg står helt fritt til å bestemme min egen hverdag.

Tips til alle kolleger: Ikke hør for mye på alle andre, ikke vær redd for å starte opp med noe du ikke kan, følg lysten og magefølelsen, søk eller skap miljøer med energi og engasjement. Lykke til og god sommer!

nr. 2 · 2020 — paraplyen

29

Fra Epidemi til Pandemi - På oppdrag for NOR EMT Bjarte Askeland Anestesilege, HUS og NOR EMT

INNLEDNING

NOR EMT (Norwegian Emergency Medical Team) er et av mange team opprettet av FN og EU som en respons på ukoordinerte og mislykkede hjelpeaksjoner ved ulike katastrofer. I slutten av november 2019 fikk Norge en henvendelse fra FN om å sende et team til Samoa, en liten øystat i Stillehavet, hvor det hadde brutt ut meslinger og landets helsevesen sto i kne, nær ved å bukke under. Her begynner historien om Covid-19 for NOR EMT. COVID-19 – EN VARSLET KATASTROFE

Da vi var på Samoa hørte vi sporadiske nyheter om en mystisk pneumoni som spredte seg i Wuhan i Kina og som kunne være forårsaket av et hittil ukjent virus i Corona-familien. Vi tenkte ikke så mye over det da og hadde egentlig nok å gjøre med den lokale epidemien. I tillegg var Australia herjet av skogbranner som truet store deler av det australske dyrelivet og midt i det hele ble «nærområdet» vårt rammet av et stort vulkanutbrudd på New Zealand som resulterte i et betydelig antall store brannskader og påvirket våre kolleger fra NZMAT, New Zealand Medical Assistance Team.

Omfanget av den nye sykdommen, Covid-19, gikk ikke opp for oss før lenge etter.

Folkehelseeksperter har i mange år varslet om faren for at ukjente virus kan mutere og forårsake pandemier, men overdreven tro på det moderne helsevesen, effektive vaksiner og gode behandlingsmuligheter har fått våre politikere og kanskje oss selv, til å avfeie muligheten for at vi skulle trenge høyere beredskap enn det vi har tatt oss råd til.

De første månedene i 2020 var preget av en viss uvirkelighet. Selv om viruset åpenbart hadde stor evne til spredning og et høyt antall smittede og døde i Wuhan var skremmende, var det ingen som kunne forestille seg den utviklingen epidemien tok. Til tross for strenge sikkerhetstiltak, på

30

paraplyen — nr. 2 · 2020

grensen av det en sivilisert verden kan akseptere, spredte sykdommen seg med stadig større ødeleggelseskraft. Etter hvert kom det historier fra Nord-Italia, der Lombardia-regionen og spesielt Bergamo-provinsen, var hardt rammet. Helsevesenet i denne velstående regionen i Italia ble oversvømt av et stort antall kritisk syke pasienter som overbelastet et velfungerende og moderne helsevesen. Kolleger fortalte om en tsunami av pasienter, som fra en dag til en annen skapte katastrofetilstander, med behov for svært strenge og brutale prioriteringer. NOR EMT hadde knapt landet etter oppdraget på Samoa, men flere av oss i gruppen tenkte tanken på at det kunne bli behov for våre tjenester nok en gang, i denne nye og skremmende virkeligheten. Vi hadde rett.

For egen del var ikke opptakten til oppdraget i Bergamo uten hinder. En søndag tidlig i mars ble jeg tørr i halsen og begynte å hoste litt. Samme kveld fikk jeg feber og muskelsmerter og da jeg fremdeles hadde symptomer dagen etter, var mistanken om Covid-19 så høy at jeg satte meg selv i karantene og bad om test på Bergen Legevakt.

Svaret kom dagen etter: «Sars-Cov-2 påvist».

Sykdommen forløp etter læreboken. Feber, muskelsmerter og hoste i noen dager. Deretter bedring, før tap av smak og lukt gav bud om økende sykdomsaktivitet, med kraftige frostanfall, høy feber, tap av energi og lavere surstoffmetning. En dusj var nok til at jeg ble helt utmattet. Heldigvis gav luftveissymptomene seg uten ytterligere forverring og etter to uker var jeg bare litt tett i nesen. En uke senere begynte jeg å «telle ned» før jeg endelig kunne stille på jobb, fredag før palmesøndag.

Det var godt å være tilbake i arbeidslivet etter å ha overvunnet det fryktede viruset, forhåpentligvis immun. Men det ble bare en arbeidsdag for meg. To dager senere, fikk jeg melding om at

jeg var tatt ut som en av 19 deltakere på et team som var besluttet sendt til Bergamo for å bistå italienske helsemyndigheter. Som sist skulle vi reise uten camp og i stedet gå inn i eksisterende avdelinger for å bistå utslitte kolleger. Avreisen til Starum, Sivilforsvarets kurs- og øvingssenter, var mandag ettermiddag, så søndag kveld og mandag formiddag gikk med til pakking, forberedelser og intervju med media. Det skulle vise seg at dette oppdraget hadde stor interesse. På samme måte som på Samoa synes det som om symboleffekten av vår bistand var like viktig som selve oppdraget.

Det var både skremmende og tilfredsstillende å skulle oppsøke selve episenteret for den europeiske Covid-19 epidemien. På Starum trente vi på bruk av PPE og smittebegrensing mens vi forberedte oss på et samfunn i lockdown og et helsevesen i krise. Et par dager senere var vi på vei i et chartret SAS-fly fra Gardermoen. Det var gjort unntak fra forbudet mot utenlandsreiser for helsepersonell og vi var testet for Corona og MRSA. Oppmerksomheten fra media var høy, men det var først da SAS’ egen PR-avdeling intervjuet kapteinen vår før avreisen vi forstod at dette ikke var en vanlig jobbreise.

BERGAMO

Da vi fløy inn over Bergamo og så de folketomme gatene ble vi for alvor oppmerksom på at dette

var en region i fullstendig lockdown. Kun ambulanser og militærkjøretøy var tillatt og all ferdsel utenfor hjemmet forbudt. Det lignet scener fra en apokalyptisk skrekkfilm. Vi ble mottatt på en totalt forlatt flyplass der vår flight var den eneste den dagen og det som vanligvis tar tid – venting på bagasje, passkontroll og tollbehandling – ble redusert til en formalitet. Ved utgangen ble vi møtt av italienske myndigheter og presse. Det var godt å vite at vi var ventet, men utfordrende å tenke på hva som ventet.

Det er ofte tilfeldigheter som avgjør. For Norge var det vinterferien, med mange nordmenn på skiferie i Italia og Østerrike, som gav epidemien en «flying start». For Lombardia og innbyggerne i Bergamo var årsaken angivelig en fotballkamp i Milano der hjemmelaget Atlanta slo Valencia og mer enn 40 000 tilskuere heiet på sine favorittlag og smittet hverandre. Dette var 19. februar og allerede 29. februar steg antallet kritisk syke pasienter på et av sykehusene i Bergamo fra under 10 til over 100, fra en dag til en annen. En kollega beskrev situasjonen som uvirkelig og surrealistisk.

Ambulansene stod i kø utenfor sykehusene og pasientene fylte sykehuset. Akuttberedskapen ble fullstendig overbelastet og gjorde det umulig å gi tilstrekkelig behandling til alle. I løpet av mars eskalerte situasjonen ytterligere og myndighetene i Lombardia rettet henvendelser om bistand

nr. 2 · 2020 — paraplyen

31

internasjonalt, gjennom EU. Det tok dessverre tid før det internasjonale samfunnet responderte på Italias bønn om hjelp.

Mye skyldes pandemiens utvikling, med usikkerhet og angst for sammenbrudd i helsetjenesten hos andre medlemsland. I ettertid har EU-president Ursula von der Leyen beklaget at ikke hjelpen kom tidligere. Det norske bidraget kom altså noen uker senere enn vi skulle ønsket, men, som det skulle vise seg, det viktigste var at vi kom.

OPPDRAG OSPEDALE BOLOGNINI DI SERIATE

Hotellet vårt lå sentralt i Bergamo, nær flyplassen og rundt 10 minutters kjøring fra sykehuset, Ospedale Bolognini. Innkvarteringen var enkel, men gjestfriheten desto større og både rom, bespisning og transport mellom hotell og sykehus ble betalt av italienske myndigheter.

Etter noen innledende møter med sykehusledelsen var vi var innkvartert i et eget lokale på sykehuset og hadde fått organisert lageret med smittevernutstyr. Teammedlemmene ble fordelt på ulike kliniske avdelinger og satt opp i ordinær vakttjeneste. Selv om språket bød på noen utfordringer, ble vi svært godt mottatt og støtte på lite problemer. Medikamenter, medisinsk utstyr og prosedyrer var dessuten sammenlignbare med våre egne, slik at vi raskt følte at vi var til nytte.

Det var spesielt å bevege seg rundt på sykehuset og se de ulike avdelingene. Fra å være et relativt stort og avansert sentralsykehus med mange spesialavdelinger, hadde sykehuset blitt omgjort til et rent Covid-19 sykehus. Det eneste unntaket var fødeavdelingen, der et lite antall fødende uten smitte ble forløst og alle keisersnitt utført på en ombygget fødestue inne på avdelingen. Alle andre avdelinger var forbeholdt smittede og da vi kom var det innlagt over 400 pasienter med Covid-19.

Det var vanskelig å skille mellom rene og infiserte områder i sykehuset, noe vi tok konsekvensen av og betraktet hele sykehuset som infisert. Løsningen var å iføre seg PPE ved ankomst og kle av seg når vi forlot sykehuset. Denne politikken viste seg å være vellykket og vi unngikk smitte i teamet.

Flere av sengeavdelingene hadde ansvar for relativt syke pasienter som normalt ville blitt behandlet på overvåknings- eller intensivavdelinger.

De trengte høye doser oksygen i overtrykk (CPAP) med hjelm og tett oppfølging. Mange av pasientene døde på avdelingene, uten å ha fått plass på Intensiv. Prioriteringen var hard, men vi opplevde

32

paraplyen — nr. 2 · 2020

den som medisinsk fundert, slik at kun de som ble vurdert å kunne profitere på avansert behandling, kom på «ventelisten» til en av intensivavdelingene. Det ble i internasjonale media snakket om aldersgrenser, 60 år var nevnt, men vi opplevde ikke at alder i seg selv var avgjørende i prioriteringene.

For å behandle de aller sykeste var intensivkapasiteten på sykehuset utvidet fra ordinært 6 plasser til å kunne håndtere mer enn 30 respiratorpasienter i den tøffeste perioden. Operasjonsavdelingen og koronar-enheten var oppgradert til å kunne behandle respiratorpasienter og i perioder lå det også pasienter på respirator i akuttmottaket. Personell som vanligvis ikke håndterte intensivpasienter hadde fått midlertidig omplassering og opplæring. Utstyr var lånt og donert. Vi opplevde likevel stemningen som rolig og kontrollert. Det var alltid minst en kvalifisert spesialist i intensivmedisin på hver enhet og de andre legene hadde på kort tid opparbeidet seg betydelig kompetanse og erfaring med det kompliserte sykdomsbildet Covid-19 pasientene framviste. Behandlingen var langvarig, komplisert og til tross for avansert behandling, rapporterte de en intensivmortalitet på mer enn 50%. Dette tallet forskrekket oss. Vi håpet den massive bølgen av pasienter som hadde kommet de første ukene i mars var en medvirkende årsak og at Norge ikke ville oppleve noe lignende.

Sykehuset tillot ikke besøk hos pasientene.

Verken ressurser eller krav til smittevern gav rom for det. Resultatet var pasienter som lå alene på avdelingene og som døde alene, kun med helsepersonell rundt seg. Det var tungt å vite at de pårørende ikke fikk tatt farvel med sine kjære og kun satt igjen med et bilde av kisten som minne.

Men det var lyspunkt. For dem som ikke var kritisk syke eller hadde kommet seg, var det anskaffet nettbrett og satt av ressurser slik at det kunne gjennomføres regelmessige videosamtaler mellom pasientene og de pårørende. Det var rørende å være vitne til disse samtalene og se pasientene smile.

VEIEN HJEM

Langsomt begynte det å gå bedre. Den dagen vi ankom var sengepostene fulle og sykehuset hadde 22 intensivpasienter fordelt på 3 intensivavdelinger. Hver gang en pasient ble utskrevet eller døde, banket en ny på døren. Etter hvert ble presset lavere, antallet nye pasienter gikk ned og flere kunne utskrives eller behandlingen avsluttes.

De begynte å få ledige senger. Det ble besluttet å

avdelingen og fortsette rehabiliteringen. En pasient smilte og viste V-tegnet da han ble trillet ut. Hele avdelingen ble rørt av denne symbolske gesten. Men vi hadde også dødsfall. De fleste hadde ligget lenge og gradvis mistet lungekapasitet, noen hadde hjerneskade og mange var i dialyse for nyresvikt. Flere var i 50-årene, noen var yngre.

Avskjeden ble emosjonell. Det var avtalt handoff-seremoni med sykehusledelsen, regionale myndigheter og den norske ambassaden i Roma.

Alt resterende smittevernutstyr ble donert til sykehuset. Et stort antall leger og sykepleiere tok seg tid til å komme ned til oss. Gaver ble overlevert og følelsesladde hilsener utvekslet. Det var trist å forlate sykehuset for siste gang, pakke sekkene og forberede oss på hjemturen. Den siste kvelden ble det utvekslet mange erfaringer og gode opplevelser. Vi var enige om at det ikke var siste gang vi besøkte Bergamo, men neste gang skulle det være uten munnbind og kjeledresser.

ETTERORD

tømme operasjonsavdelingen først for å forberede oppstart av normal operasjonsvirksomhet, men sengepostene var ennå fulle av Covid-pasienter og faren for nye bølger av pasienter gjorde dette vanskelig. Personellet kunne imidlertid fordeles på færre pasienter og arbeidspresset ble lettere.

Vi merket det på stemningen. Personalet drakk ikke lenger kaffen i en slurk og smilene satt løsere.

Den dagen operasjonsavdelingen kunne skrive ut sin siste pasient symboliserte det at både hospitalet og samfunnet nærmet seg en mer normal tilværelse. Etter hvert kunne også koronar-enheten tømmes for Covid-pasienter, slik at pasienter som hadde ventet lenge på å få behandlet trange koronarkar endelig kunne få behandling.

Vi hadde fortsatt nesten to uker igjen av oppholdet, men det ble nå klart at det ikke ville være behov for oss stort lenger. Situasjonen i regionen og på sykehuset var under kontroll og risikoen ved å la vårt team oppholde seg i Bergamo lenger enn nødvendig var høyere enn den nytten vi kunne gjøre. I nært samarbeid med sykehusledelsen ble det derfor besluttet å framskynde hjemreisen med en uke. Vår siste arbeidsdag ble satt til søndag 26. april og med ett var vi nesten ferdige.

De siste dagene ble oppmuntrende, men også vemodige. Noen pasienter kunne skrives ut til

Interessen for dette oppdraget var større enn vi var forberedt på. I starten forstod vi ikke hvorfor kolleger, venner og media var så opptatt av oss, men etter hvert gikk det opp for oss at vi hadde fylt et behov og gitt et bidrag som var blitt lagt merke til. Symbolverdien i oppdraget vårt var kanskje viktigst. I en tid da mange nasjoner stengte sine grenser og enkelte politiske ledere forsøkte å skaffe seg særrettigheter til framtidige forskningsresultater, hadde Norge valgt annerledes. Vi hadde sendt hjelp i en tid da dette ikke var selvsagt og vi som deltok i teamet hadde reist, til tross for egen risiko.

Dette var ikke gått ubemerket. Media hadde fulgt oss tett og flere i teamet hadde formidlet sine historier. Men først da jeg leste et intervju med Yuval Noah Harari, den israelske historikeren og forfatteren av «Sapiens» og «Homo Deus, forstod jeg at jeg hadde vært med på noe betydningsfullt.

«Det er nå vi bestemmer hvordan verden vil se ut etter krisen. En ny global orden tar form nå» sa Yuval Noah Harari til NRK. «Akkurat nå ser det ut som om de fleste land er mest opptatt av seg og sine. Men det finnes eksempler på det motsatte: Norge sender et team med helsepersonell til Italia denne uka.»

Dersom du vil lese mer om oppdraget i Samoa og bakgrunnen til NOR EMT finner du hele artikkelen på legeforeningen.no/hordaland.

nr. 2 · 2020 — paraplyen

33

LEDENDE INNENFOR PLASTIKKIRURGI PÅ VESTLANDET OFFENTLIG OPERASJONSAVTALE MED HELSE VEST

Privathospitalet, Fana Medisinske Senter har offentlig avtale med Helse Vest for plastikkirurgi, utredning og operasjon av åreknuter og ØNH kirurgi på medisinsk indikasjon.

Våre fagområder: • Plastikkirurgi • Øre-nese-hals • Varicer • Ortopedi • Hjerteutredning

Privathospitalet AS, Fana Medisinske Senter, Tjernveien 30, 5232 Paradis - Bergen Telefon 55 92 22 22 • mail@fanamedisinske.no • www.fanamedisinske.no

Hordaland legeforening Stein Nilsen Avdelingsleder Tlf. kontor: 56 15 74 00 Tlf. privat: 93 49 95 53 nilsen.stein@gmail.com

Synnøve Lian Johnsen Haukeland Univ.sykehus (KK) Tlf. kontor: 55 97 42 00 Tlf. privat: 55 20 13 62 synnove.johnsen@helse-bergen.no

Frøydis S. Nilsen Øyrane legesenter Tlf. privat: 56 58 66 77 Mobil: 97 06 94 34 fnilsen@bgnett.no

Nina Helene Ingebrigtsen Tlf. privat: 55 92 44 77 Mobil: 93 00 74 04 nhi@legenina.no

For styreoversikt og legetjeneste for leger se: LEGEFORENINGEN.NO/HORDALAND

Sogn og Fjordane legeforening Jan Ove Tryti Sogndal legesenter Tlf. kontor: 57 62 97 00 Tlf. privat: 91 77 37 98 jan.ove.tryti@sogndal.kommune.no

Thomas Vingen Vedeld Kommunelege Nordfjordeid Mobil: 97 00 44 92

Kristin Susanne Mundal LIS, Førde Sentralsjukehus Mobil: 95 78 88 92

Kjell-Arne Nordgård Fastlege, Florø Mobil: 41 45 96 20

For styreoversikt, se: LEGEFORENINGEN.NO/SOGNOGFJORDANE

35

Returadresse: Apriil Story Kong Christian Frederiksplass 3, Følg oss på5006 Bergen

Følg oss på

Følg oss på

I front samhandling Ipå front og e-helse Ipå front samhandling på samhandling og e-helse og e-helse Med Infodoc har du alltid på plass det siste av elektronisk kommunikasjon og viktig funksjonalitet, og i skyen er journalsystemet enda raskere, mer stabilt og tryggere enn noenInfodoc gang! har du alltid på plass det siste av elektronisk Med

kommunikasjon og viktig funksjonalitet, og i skyen er Med Infodoc har enda du alltid på plass sisteog avtryggere elektronisk journalsystemet raskere, merdet stabilt enn kommunikasjon og viktig funksjonalitet, og i skyen er noen gang! journalsystemet enda raskere, mer stabilt og tryggere enn noen gang!

Azure

salg@infodoc.no

415 32 020

www.infodoc.no