Elleve av 70 Nav-kontor er helt stengt for besøkende
Barne- og ungdomsarbeiderne har fått sin egen nasjonale dag
Heltid og oppgavedeling er fortsatt de viktigste sakene
Bjørn har ikke råd til det som gir mest glede i livet
DEBATT: En skoleassistents store hverdagsfrustrasjon
Slik vil tillitsvalgt hindre flere alvorlige voldsepisoder på jobb
Mener barnehagestreiken har endret manges holdninger
FAGBLADET
Møllergata 10 0179 OSLO
10 | 2022 ISSN 2464-4269
Telefon 23 06 40 00 www.fagbladet.no Send tips til tips@fagbladet.no
ADRESSEENDRING medlem.fagforbundet.no eller send e-post til hjelp@fagforbundet.no
Fagbladet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som likevel føler seg urettmessig rammet, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler klager mot pressen.
Forsidefoto: Anita Arntzen
I høst streiket ansatte i private barnehager i nesten fem uker. Det ga resultater på mange områder.
For det første fikk de ansatte økt lønna og innfridd hovedkravet: en lik pensjonsordning som for barnehageansatte i kommunal sektor. For det andre har streiken bevisstgjort og endret holdningene til både ansatte, barnehageforeldre og befolkningen generelt. Mange flere enn før har fått opp øynene for fagforeningsarbeid, samt systemene rundt og finansieringen av private barnehager.
Det har nemlig ikke vært samme kultur for å fagorganisere seg i private barnehager som i de kommunale. Noen av Fagforbundets lokalforeninger har satt i gang egne prosjekter for å få flere medlemmer og tillitsvalgte. De har gode resultater, men streiken i høst har vært en ytterligere vitamininnsprøytning. Fra streiken ble varslet til den ble avsluttet, har Fagforbundet fått 1056 nye medlemmer. Det er en økning på 12 prosent i løpet knappe tre måneder.
Støtten i befolkningen har også vært massiv. Fagforbundet gjennomførte flere opinionsmålinger før og under streiken. Støtten til de streikende steg gjennom perioden, og like før den siste og avgjørende meklingen sa 71 prosent at de støttet barnehagestreiken.
At Fagbladet midt i streiken kunne avsløre at eierne av Læringsverkstedet har flyttet til Sveits for å unngå skatt, kan også forklare noe av støtten til de ansattes krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår. Mange reagerte i tillegg på at kommuner fortsatte å betale tilskudd til streikerammede barnehager, som dermed ikke bare unngikk å tape, men faktisk tjente på streiken.
Nå er 3600 ansatte tilbake på jobb og Fagforbundet-tillitsvalgte melder om økt interesse for fagforeningsarbeid etter streiken. Det er bra og viktig. Flere medlemmer, tillitsvalgte og tariffavtaler gir større makt i forhandlingene med arbeidsgivere i framtida. Ordna forhold og fornøyde ansatte gagner også en annen og svært viktig gruppe, nemlig barna. *
Lett fysisk innearbeid
Middels tungt fysisk arbeid Tungt fysisk arbeid
Ubehag og mistrivsel kan i seg selv påvirke helse, prestasjon og læring.
Fingerferdigheter, presisjon og tempo kan bli dårligere.
Vi kan lettere få infeksjoner.
Kommunene må gjøre det lettere for eldre å få opplæring i digitale hjelpemidler, krever Fagforbundpensjonistene.
TEKST OG FOTO: PER FLAKSTADNoen får stive muskler.
Ideell arbeidstemperatur varierer fra person til person.
Arbeidsmiljøloven har ingen konkret temperaturgrense. Men arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig til enhver tid.
Alt fra banktjenester til å kjøpe billetter på kollektivtransport krever at du har «apper» og digital kunnskap. Det blir vanskeligere og vanskeligere å leve analogt.
Ikke minst gjelder dette kommunikasjonen med stat og kommune, som mange eldre er avhengig av å klare –helst uten hjelp fra barnebarn eller andre.
Dette skapte engasjement på landskonferansen for Fagforbundets pensjonister og uføre. Jan Davidsen, tidligere leder av Fagforbundet og nå leder i Pensjonistforbundet, sa det slik i sin innledning:
– En arbeidsgiver ville aldri tillate seg
å ha ansatte som ikke behersket arbeidsverktøyene sine. Men staten … vi trenger mer penger ut til de frivillige organisasjonene som driver digitalopplæring. Vi kan ikke ha det sånn at mange eldre sliter med en digitalisert hverdag de har for lite kunnskap til å forstå i så stor grad at det går ut over livskvaliteten deres, sa han.
I en uttalelse fra landskonferansen krever Fagforbundets pensjonister og uføre at kommunene i større grad bidrar til å hjelpe eldre og andre voksne med opplæring og praktisk tilrettelegging for digitale hjelpemidler. Samtidig må både stat, kommuner og private virksomheter sikre innbyggerne analoge tilbud.
Hva er din fanesak?
– Vi i Oslo Sporveiers Arbeiderforening oppfordrer til boikott av fotball-VM i Qatar. Altfor mange gjestearbeidere dør fordi det skal bygges stadioner. Det som er feil, er at sikkerheten deres ikke blir ivaretatt. Bemanningsbyråer vanner ut lønna til halvparten av hva de har blitt lovet. Og det totalitære regimet undertrykker mennesker med andre livssyn og LGBTQ-personer.
Hva er det som driver deg?
– Jeg oppfordrer alle medlemmer til å lese artikler og se dokumentarer om tildelingen av fotball-VM og forholdene gjestearbeiderne bor og lever under, og ta et standpunkt. Selv får jeg en voldsom bismak fra dette. Jeg er en sportsidiot som elsker fotball, men valget om boikott er ikke vanskelig.
Hva betyr din innsats i den store sammenhengen?
– Det har kommet fram veldig mye grums om tildelingsprosessen. Hvis ingen sender en beskjed, så vil pampene i FIFA fortsette med en konstant korrupsjon. Håpet er at NRK og TV2 får lave seertall og at annonsører vil trekke seg. Det vil gå utover pengestrømmen inn til FIFA, som vil tvinge dem til å vurdere nøye hvor de neste verdensmesterskapene skal holdes. Vår forbrukermakt kan påvirke deres tankegang.
NAVN: Sores Yuzer
ALDER: 31
JOBB: Hovedtillitsvalgt i Oslo Sporveiers Arbeiderforening (i permisjon fra jobb som fagarbeider)
FAMILIE: Kone og ett barn
TEKST OG FOTO: BJØRN A GRIMSTADNedgangstider sliter på både økonomi og miljøengasjement, men er du kreativ på julegavefronten kan du komme litt bedre ut av det på begge områder.
Droppe noen julegaver?
Er du «en som har alt» og ikke ønsker deg noe spesielt til jul? Da kan du spare penger, miljø og mengder med hodebry ved å inngå en «gavedropp-avtale» med andre som er i samme situasjon.
Gaver må ikke være ting. Lag et festlig gavekort der du tilbyr en skreddersydd opplevelse.
• Ta med deg tante på skogstur med overnatting • Inviter bestefar på fireretters middag • Tilby kurs i hva enn du måtte være god til: Strikking, snekring, tegning, matlaging, data eller yoga
• Mamma og pappa arrangerer lan-party med pizza en helg
TEKST OG ILLUSTRASJON: VIDAR ERIKSENEn avlastende tjeneste er langt mer stas enn en ubrukelig dings som havner bakerst i kottet. Hjemmelagde gaver er unike og oser av overskudd og omtanke.
Strikke sokker, lue eller skjerf
Snekre krakk eller hylle til stua
Lage stearinlys av gamle rester
Hvorfor ikke dele med andre, hvis du har plass eller utstyr du ikke bruker hele tiden?
Låne hytta i påska
Tilby 6m2 hageareal i f.eks. 3 år til dyrking av grønnsaker
Vedkløyver og hjelp til kløyving
en uke i sommer
tilgang til strømmetjenester, hvis du har brukere til overs
Nordmenn blir stadig mer opptatt av gjenbruk*, men siden mange fremdeles kvier seg for å kjøpe brukte gaver kan det være lurt å si til venner og familie at du ønsker deg nettopp det.
En av tre søkere får ikke læreplass. Lærling Leonora Svendsvik (19), som var blant de heldige i sitt kull, er en av flere som mener løsningen er at fylkeskommunen stiller med læreplassgaranti.
– I min hjemby Kristiansund er det ikke nok læreplasser. Vi fikk tilbud om åtte plasser til over 30 elever. Jeg har hørt klassekamerater trygle på telefonen om en læreplass, men fikk fortsatt et nei, sa Svendsvik fra talerstolen på Fagforbundet Ungs landskonferanse ved Gardermoen i november.
Nasjonalt får hver tredje søker ikke læreplass, viser tall fra NIFU. Mange av
• Fagforbundet Ung organiserer 50.000 medlemmer under 30 år. 100 delegater var samlet på landskonferansen i november.
• Blant annet boligpolitikk, psykisk helse, uønsket seksuell oppmerksomhet og kvinnehelse ble debattert da hovedlinjene for de neste tre årene ble bestemt.
disse tar et tredje år på skole, et Vg3-år i skole med mye praksisarbeid.
– Denne ordningen ble opprettet nettopp fordi det er et stort problem. Her jobber de gratis i ett år, sier Svendsvik.
I motsetning til lærlingene, får nemlig ikke elevene lønn.
Lærlingers rettigheter var et av mange temaer som opptok Ung-konferansen. Aslak Berntsen Husby, leder av Elevorganisasjonen, støtter kravet om at fylkeskommunene må garantere læreplass.
– Vi mener det skal være en lovfestet rett til læreplass, slik at de som går et yrkesfag vet at det er en læreplass i enden av det løpet, sier han.
Under landskonferansen ble et forslag fra Fagforbundet Ung Nordland om å kreve læreplassgaranti nedstemt. Flertallet mente at det var dekket av redaksjonskomiteens forslag til hovedlinjer. Der slås det blant annet fast at Fagforbundet Ung vil arbeide for flere læreplasser. *
Øyvind Hellan Nilsen (40) er driftstekniker på Kulturfabrikken i Sortland kommune. Bygget huser kulturadministrasjon, bibliotek, kulturskole, kulturkafé og galleri. Hellan Nilsen kaller seg en «potet». Han arbeider med det meste som har med driften av bygget å gjøre. Variasjonen er det han liker best ved jobben.
Denne kjøpte jeg for 35 kroner på Ebay, og den har jeg brukt hver dag i fem år. Den har bits til alt jeg trenger – alt i ett.
I dag har jeg fått i meg proteiner via et grillbein, i går var det kjøtt i store mengder. Proteiner er viktig fordi jeg gjør mye fysisk, tung jobb.
MOBIL
Alt av informasjon angående møter og arrangementer står på mobilen i et datasystem som vi bruker.
Victoria må jobbe i åtte år for å få nok praksis til fagbrev som helsefagarbeider.
Tidligere brannmann Henry Sørensen tapte sak om yrkesskadeerstatning i Høyesterett.
Møt Terje Roar Madsen om leder kulturhuset Samsen i Kristiansand.
Elevene ved Sjøhuset har erstattet skolevegring med lyst til å lære.
Ien myk krumning nord på norgeskartet ligger Sortland kommune sentralt plassert i Vesterålen. Her speiler helsevesenet tilstanden i resten av Kommune-Norge: Det er vanskelig å rekruttere helsepersonell, og vanskeligere skal det bli. (Se mer i faktaboks.)
Assistent Victoria Thelise Næss er en av dem kommunen sårt trenger, men den unge arbeidsta-
• Hvis du har lang og allsidig yrkespraksis innen et fagområde, kan du melde deg opp til fagprøve/svenneprøve som praksiskandidat.
• I de fleste fagområder må man ha mellom 8000 og 9000 timers praksis for å kunne gå opp til fagprøven.
KILDE: NORSK FAGUTDANNINGkeren har flere ganger vurdert å slutte i jobben på Lamarktunet bo- og rehabiliteringssenter.
– Jeg har mange ganger tenkt at det ikke er verdt det, sier hun om jakten på nok timer for å få fagbrev som helsefagarbeider.
HAR 3000 TIMER ETTER FIRE ÅRS JOBB
Næss snubla nærmest tilfeldig inn på sykehjemmets demensavdeling, som hun siden er blitt så glad i. Etter studiespesialiserende på videregående skulle hun ha et friår. Da hun ble spurt om å gå noen vakter på Lamarktunet, sa hun ja.
– Jeg fant ut at det er dette jeg vil jobbe med, forteller Næss.
Hun begynte ganske umiddelbart på løpet mot å ta fagbrev, gjennom Regionalt kompetansekontor for Vesterålen og Lødingen (se faktaboks). Men som så mange andre i kommune helsetjenesten har Næss en deltidsstilling. Hun er fast ansatt i 27 prosent og har for tiden
TEKST: MARTE BJERKE FOTO: HEGE ABRAHAMSEN / NETTRAKETT Victoria Thelise Næss (23) vil ta fagbrev som helsefagarbeider. Å fylle de nødvendige 8000 timene praksis kommer til å ta henne flere år enn hun ville brukt på et legestudium.et vikariat som gjør at hun jobber til sammen 65 prosent. Turnusen er lagt opp med korte vakter på fem–seks timer, og Næss er derfor på jobb stort sett hver dag.
Det gjør det vanskelig å fylle opp arbeidsuka med ekstratimer. Etter over fire år som assistent på Lamarktunet har hun samla omtrent 3000 timer. Kravet for å ta fagbrev ligger på cirka 8000 timer.
– Jeg jobber ræva av meg, men får ikke noen ekstratimer. Det er litt kjipt, erkjenner hun.
Martin Halsvik Larsen (36) er også assistent i helse- og omsorgstjenesten i Sortland og i likhet med Næss vil han ta fagbrev. Men for Halsvik Larsen har ikke løypa vært like lang. Han jobber medleverturnus i bolig, og har hatt mulighet til å ta ekstratimer i friukene. Han har også i løpet av de drøye seks åra han har vært ansatt i kommunen, hatt stillinger opp mot 100 prosent. Halsvik Larsen har for lengst samla nok timer til å få formalisert kompetansen sin.
Begge de to assistentene mener timekravet for å ta fagbrev utenom den vanlige utdanningsveien på videregående skole må senkes.
– Jeg synes ikke det burde vært timerelatert i det hele tatt, sier Halsvik Larsen.
• Regionalt kompetansekontor Vesterålen og Lødingen (RKK) bistår med planlegging og gjennomføring av kompetansetiltak for kommunalt ansatte i regionen.
• Tilbyr blant annet praksiskandidatkurs til ansatte som på bakgrunn av praksis ønsker å ta fagbrev.
– Kommunen er tjent med at folk vil ta fagbrev, det er et skrikende behov for det. Jeg er enig med de to assistentene, tre år i praksis bør holde, sier Hanne Næss, leder i Fagforbundet Sortland.
– Har du vært et sted i tre år, kan du det du jobber med, uavhengig av hvor mange prosent stilling du har. Er du god nok til å gå vakter hver dag, er du god nok til å få papiret, mener han.
Martin Halsvik Larsen og Victoria Thelise Næss har forståelse for at det stilles praksiskrav.
– Men 8000 timer er altfor mye. Man kunne fint klart seg med 3000 timer, eller tre år som Martin sier. Jeg lærer noe hver dag her på sykehjemmet, sier Næss.
En kort biltur fra Lamarktunet strekker Sortland sentrum seg langs fjorden. Her er flere moderne boligblokker reist de siste åra. Leilighetene tiltrekker seg pensjonister fra nabokommunene som vil bo nærmere et godt helse- og omsorgs tilbud.
– Hjemmetjenesten er hos mange av disse, sier Hanne Næss og peker ut av bilruta mot en av blokkene.
Hun er leder i Fagforbundet Sortland og mor
til Victoria. Men deltid i helsevesenet og tilrettelegging for å ta fagbrev er ikke et familiært anliggende. Hanne Næss påstår at hun har «prediket om dette» i alle de tolv åra hun har stått ved roret i lokallaget, kun avbrutt av en permisjon til kompetansesenteret i Tromsø. Og det er ikke vanskelig å tro på engasjementet.
– Vi er inne i en tid der vi trenger alle hender vi kan få, sier Næss.
Hun sikter til eldrebølgen, som også skyller inn over Sortland. Her har den tatt bolig i de nye leilighetskompleksene en kort rusletur fra alle byens fasiliteter.
– Kommunen er tjent med at folk vil ta fagbrev – det er et skrikende behov for det. Jeg er enig med de to assistentene, tre år i praksis bør holde, mener fagforeningslederen.
På rådhuset i Sortland kunne ikke Sture Jacobsen, kommunalsjef for helse og omsorg,
HA
MED FAGBREV: – Det er veldig viktig. Det handler om den kompetansen som de ansatte har og de mulighetene vi har til å delegere oppgaver, og å ha formalitetene i orden, sier Sture Jacobsen, kommunalsjef for helse og omsorg i Sortland kommune.
FOR MANGE TIMER: Både Martin Halsvik Larsen og Victoria Thelise Næss har tatt utradisjonelle veier inn i helsevesenet. De er enige om at kravet til antall timer for å ta fagbrev bør ned.
vært mer enig i Næss sine utspill om fagbrev. Han er smertelig klar over at kommunen trenger kompetent helsepersonell.
– Rekruttering er en økende utfordring. Vi ser at det strammer seg til, det blir færre og færre søkere, sier Jacobsen.
Og om han vil ha flere ansatte med fagbrev? Ja, takk!
– Det er veldig viktig. Det handler om den kompetansen som de ansatte har, og de mulighetene vi har til å delegere oppgaver, og å ha formalitetene i orden, sier Jacobsen.
Kommunen legger derfor til rette for at ansatte som ønsker det, skal få ta fagbrev, men timekravet får de ikke gjort noe med.
For Victoria Thelise Næss er det smørsida av jobben som gjør at hun ikke hopper av den møysommelige timesankingen.
Arbeidet på Gammelstua, den lukkede demensavdelingen på Lamarktunet bo- og rehabiliteringssenter, oppleves som meningsfullt.
– Det er veldig godt arbeidsmiljø her og lavt sykefravær. Jeg har ikke vært noe annet sted med så godt miljø, sier hun, som ikke har gitt opp riktig ennå. *
• 28 prosent av norske kommuner slet med å rekruttere helsefagarbeidere i 2021, viser organisasjonen KS sin arbeidsgivermonitor.
• Statistisk sentralbyrå anslår at mangelen på helsefagarbeidere kan komme opp i 18.000 årsverk i 2035.
Desember er høytid for brann. Vi tenner julelys, fyrer i peisen og bruker mye strøm og elektriske apparater. Det er koselig, men er du uforsiktig kan det fort føre til brannulykker. Pass derfor litt ekstra på! Som medlem har du Norges beste innboforsikring som en del av medlemskapet. Det gir deg og din familie en ekstra trygghet hvis noe skulle skje.
Les mer på høytidforbrann.no
Med «Husk hva du har» i LOfavør-appen kan du lagre bilder av gjenstander og verdisaker du har hjemme. Slik blir det lettere å huske hva du har, hvis uhellet er ute.
Ap, SV og Sp sørger for at Navkontorene over hele landet blir mer åpne og tilgjengelige.
Trenger du hjelp, skal du ikke lenger møte stengte dører hos Nav.
– Det er helt uakseptabelt at Nav ikke fungerer etter hensikten. Nav er grunnleggende for velferden vår og skal dekke de behovene vi i fellesskap er blitt enige om, sier SV-nestleder Kirsti Bergstø til Fri Fagbevegelse.
Et flertall av partiene på Stortinget – SV, Ap og Sp – går sammen om å gjøre landets Nav-kontor mer åpne og tilgjengelige. Bakgrunnen er et forslag fra Rødt om å etablere nasjonale retningslinjer for Nav. Det ville ikke de rødgrønne være med på.
I det nye forslaget, som også får støtte
• 49 av 70 undersøkte Nav-kontor hadde åpent og betjent publikumsmottak seks timer eller mindre i uka.
• 11 av 70 var fysisk helt stengt.
• Lang ventetid på telefon.
• Noen personer ga opp å få kontakt, selv om de hadde behov for akutt hjelp.
fra Frp, får regjeringen beskjed om å gjøre følgende:
«Å sørge for at alle landets Nav-kontor skal ha en åpningstid og tilgjengelighet som sikrer brukere som ikke kan eller ikke er komfortable med å benytte seg av digitale og selvbetjente løsninger.»
– For å få et godt møte med velferden vår, må vi ha et Nav som er der for folk, møter menneskene som trenger hjelp og dekker behovene de har, sier Bergstø, som også leder Stortingets arbeids- og sosialkomité.
Bakgrunnen er at mange av landets Navkontor nærmest har vært utilgjengelige for de som trenger hjelp. Problemet er korte åpningstider og lang ventetid på telefon.
– For regjeringa har Navs tilgjengelighet vært en ambisjon lenge før rapporten fra Helsetilsynet kom. Vi har også lagt fram dette i Hurdalsplattformen, påpeker Aps Tuva Moflag overfor Fri Fagbevegelse. *
Bodil gjer så lite ho kan, Kjell tråkkar konstant i salaten utan å bry seg kva andre føler. Mellomleiar Thorsen strevar livet av seg for å halde skuta flytande. Jobbar du på kontor, er sjansen stor for at du kjenner deg igjen i Børge Lund si verd.
TEKST: ØYSTEIN WINDSTAD FOTO: WERNER JUVIKKjedeleg på kontoret? Børge Lund meiner kontor er den beste arbeidsplassen på jord. – Det er utruleg morosamt på kontor. Det er få jobbar du har så god tid til å treffe så mykje folk, gå i møter og stå ved kaffimaskina. Det er den beste arbeidsplassen som finst. Trygt, godt, reint, varmt og du har gratis kaffi, til og med frukt. Har du lyst på ein litt roleg dag kan du berre kalle inn til eit par møter, seier Lund.
Før han blei far til teikneserien «Lunch» på heiltid, jobba han sjølv tolv år på kontor som industridesignar. Lund fortel han er raus med tullinga av folk på kontor:
– Det er gjort med kjærlighet. Eg sparkar ikkje berre opp eller ned, alle skal få sitt.
Den nyaste boka og teikneseriesamlinga heiter «Endringsglede». Omgrepet har funne vegen inn på norske kontor dei siste åra. Saman med endringsmotstand, endringsdyktighet, endringsvilje, endringsrom og endringstakt:
– Det har gått inflasjon i ord som har med endring å gjere, seier Lund, som fortel han spesialiserer seg på å finne det ufrivillige komiske på kontoret.
Frå 2007 til i dag har Lund bygd opp det som
• Født i 1973 og er frå Sauda.
• Har teikna serien Lunch sidan 2007.
• Utdanna industridesignar og har jobba som produktutviklar.
• I tillegg til teikning held Lund foredrag i offentleg sektor og næringslivet.
• Hausten blei Lunch til ein serie på 20 episodar på TV2.
• Stripene blir samla til to bøker i året.
er ein av dei aller største teikneseriane i landet. Lunch-stripene blir publisert i land som Sverige, Danmark, Finland og Mexico. I haust blei Lunch til ein fjernsynsserie på TV2. Lund var med å velje ut skodespelarar under audition og sat i gruppa som jobba med manuset. Med tittel konseptualiserande manusforfattar.
Vanlegvis bestemmer Lund alt når han sit og teiknar og skriv Lunch på kontoret sitt. Han valgte å la andre kreative i teamet få spelerom i produksjonen av TV-serien:
– Eg syns det har vore utruleg bra det som har treft. Med TV-serie veit du ikkje korleis det blir før du er ferdig. Det er ein skummel prosess. Når den var ferdig såg me at noko av det me har laga er fantastisk og sat som eit skot. Me oppdaga au at andre ting har me meir å gå på. Derfor vil me helst lage sesong 2. Eg er veldig nøgd med skuespelarane, fleire av karakterane har vore heilt utrulege, seier serieskaparen.
Lund møter Fagbladet til intervju rett etter han har heldt foredrag for Skatteetaten. I tillegg til teikninga reiser han ut til arbeidsplassar med foredrag. Teiknaren seier det er ein del klassiske karakterar og arketypar som går igjen over alt. Han ramsar opp:
Lund har sett mange utgåver av han som har blitt Thorsen i Lunch:
– Du har slitaren som er mellomleiar. Han er oppriktig interessert i at dette skal gå bra. Og har ei skikkelighet i seg. Som kan få det så tøft at du lurer på om han kjem på jobb i heile tatt i morgon. Men, han kjem med ny giv. Han bryr seg om folk og at bedrifta skal gå. Det er den tause mellomleiarhelten. Som heller ikkje nødvendigvis har noko ønske om å kome høgare opp. Som var litt for flink før. Litt for fagleg flink og blei flytta opp eit hakk, fortel Lund.
Den flinke ender opp som mellomleiar, fordi det ikkje finst ei fagleg stilling. Han eller ho er best og mest ansvarleg, og løysinga er livet som mellomleiar. Men der blir du møtt med personalansvar, møter, prosessar, klaging og styr.
Karakteren som har fått namnet Kjell i serien. Han har lite energi til jobbing men mykje til uvesentlege påfunn:
– Han har ein evne til å gå alltid litt på tvers, alltid tenkje litt for ærleg og seie litt for mykje av det han tenkjer. Er litt på tvers av alle prosessar heile vegen. Kanskje den litt eigne kverulanten som eigentleg ikkje bryr seg så mykje om han skal opp eller fram. Han trakkar i salaten og bryr seg eigentleg ikkje så mykje om det. Det går heilt greitt.
Denne karakteren har som motto «Could not care less», fortel Lund. I serien heiter ho Bodil:
– No har du fått noko som heiter «quiet quitting». Det er eit nytt omgrep som ein reaksjon etter å skulle streve for mykje. Dei går motsett veg og seier: «Eg gjer jobben min, men ikkje noko anna». På ein del arbeidsplassar har du folk som ikkje er så interessert i det dei driv med. Dei møter opp, fortel Lund.
Den sløve motvillige karakteren Bodil har også blitt ein publikumsfavoritt i TV-serien.
«Eg skal ikkje endra noko, men få folk til å tenkje seg om to gonger før dei lagar ein veldig dum Powerpoint.»
BØRGE LUND, SERIESKAPARKJELL BODIL
Serieskaparen fortel at noko av det som driv han er å halde oppe det maskineriet han har skapt. Han leverer ei teikneseriestripe om dagen som blir samla til to bøker i året. Som får klingande titlar som «Den mailen har eg ikkje fått», «Godt forslag, men nei» eller «Kan vi ta det på måndag?»
– Eg brenn for å løyse mi eiga oppgåve og fortelje historier frå arbeidslivet. På ein måte der folk tenkjer «Korleis veit han dette? Her ser me oss sjølve.» Eg brenn for at Lunsj skal fortelje noko om samtida og måten me jobbar på. Korleis me oppfører oss mot kvarandre på jobb. Kven me er, kva me er opptekne av og kva leiinga er opptekne av. Kva er gjeldande buzzwords, seier han og legg til:
– Eg skal ikkje endra noko, men få folk til å tenkje seg om to gonger før dei lagar ein veldig dum Powerpoint. Om eg kan gå inn der og få folk til å tenkje «dette kunne blitt gjort narr av i Lunsj». Kan eg snike meg inn der, er eg nøgd.
– TENK PÅ 6. KLASSEN DIN
Gründeren og teikneserieskaparen har desse råda til kontortilsette:
Arketypen som ikkje er så oppteken av innhaldet i det som skjer. I Lunch heiter ho Vanessa, men er ein karakter du finn i begge kjønn, seier Lund:
– Dette er ein person som er oppteken av at han eller ho er på ei scene. Han eller ho er veldig opptekne av å vise fram eigen aktivitet. At du er busy, at det skjer noko og at du er ein viktig person. Det er ein bli sett-person. Det er mykje armar og bein.
– Du kan ikkje ta alt på alvor og må le litt av deg sjølv og systemet ein har skapt. Prøve å halde det flytande. Det må vere eit viktig råd, seier Lund.
Han ber deg om å tenkje på då du gjekk i sjetteklasse:
– Livet på kontor er som ein skuleklasse. Det er gjengen du gjekk med i sjetteklasse som også er ute i arbeidslivet. Det finst ingen andre menneske enn dei du gjekk i klasse med. Du må ta dette inn over deg vidare i livet. Tenke på kva du krev av livet. Me er ikkje alle ufeilbarlege einarar. Me er berre ein skuleklasse som prøver å få det til å rulle og gå. *
Tidligere brannmann Henry Sørensen har i mange år kjempet for å få godkjent prostatakreft som yrkesskade. Saken endte i Høyesterett, og rettens konklusjon var nedslående.
Vi er veldig skuffet over dommen, som vi mener er en altfor streng bevisbedømmelse, sier Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby om Høyesteretts avgjørelse. Høyesterett har enstemmig kommet til at sammenhengen mellom prostatakreft og påvirkningen som brannmenn utsettes for, er for usikker til at prostatakraft kan regnes som yrkessykdom for brannmenn.
Dermed tapte Henry Sørensen den årelange kampen for å få godkjent at prostatakreften han er rammet av skyldes eksponeringen for giftige kjemikaler i åra han jobbet som brannmann. Hans første reaksjon da Rønning-Aaby overbrakte nyheten, var «Da er løpet kjørt for meg.»
– Det viser seg atter en gang at det er stor avstand mellom den virkelige verden og jussen. Skuffelsen er stor. Jeg trodde den siste forskningen fra Verdens helseorganisasjon skulle gi en annen dom, sier Sørensen til Fagbladet.
Høyesterettssaken om hvorvidt prostatakreften hans skal godkjennes som yrkesskade, var Henrys siste håp etter en kamp som har vart i flere år. Avgjørelsen vil ha betydning for langt flere enn Sørensen, mener advokat RønningAaby.
– Den vil først og fremst få betydning for de mange andre i branntjenesten som har fått kreft.
Vi har mange saker som ligger på vent og hvor det nå vil bli et ras av avslag. I tillegg har du folk i andre yrker hvor jobben innebærer eksponering for flere ulike kjemikalier. Med den strenge bevisvurderingen til Høyesterett vil det bli veldig vanskelig å bevise at sykdom skyldes eksponering i jobben, sier Rønning-Aaby.
Selv om forskningen viser overhyppighet av prostatakreft blant brannmenn – opp til 30 prosent for brannmenn over 55 år, og 50 prosent for yngre - mener Høyesterett at det ikke er tilstrekkelig medisinsk bevis for årsakssammenheng.
– Retten sier riktignok at mer forskning må til, men forskning på kjemisk eksponering og kreft tar mange tiår. Da vil det være for sent for mange av våre brannmenn.
Tidligere brannmann Henry Sørensen fikk de første symptomene på at noe var galt midt på nittitallet, 15 år etter at han sluttet som brannmann. I 2011 fikk han påvist prostatakreft og ble behandlet med stråling 23–24 ganger.
I 2017 søkte han Nav om yrkesskadeerstatning – og fikk avslag. Han klagde, fikk avslag igjen. Ekspertene så ikke bort fra at eksponering for kreftfremkallende stoffer i jobben som brannmann i perioden 1965–1980, kunne ha betydning, men mente det var mest sannsynlig at hans høye alder var årsaken til at han fikk kreft.
FERDIG: For den tidligere røykdykkeren Henry Sørensen er «løpet kjørt» etter høyesterettsdommen. For Fagforbundet begynner nå jobben med å endre lovverket.
Henry tok saken til trygderetten. Og tapte. I januar 2022 behandlet Gulating lagmannsrett spørsmålet om hvorvidt Sørensen var berettiget yrkesskadeerstatning. Også denne gangen fikk staten medhold. Etter fem år med avslag og tap pakket Sørensen vekk papirbunkene.
– Jeg var mest klar for å glemme hele greia, sier han.
Men da Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby ringte og sa at hun ville anke saken til Høyesterett, fikk han nytt håp.
Nå er det håpet ute.
Men avgjørelsen fra Norges høyeste rettsinstans betyr ikke at Fagforbundet gir opp kampen. Ifølge Rønning-Aaby vil jobben fremover handle om å få endret yrkesskadebestemmelsene i lovverket. *
• Brannfolk har høyere forekomst enn normalbefolkningen av flere krefttyper.
• Eksponering for farlige kjemiske stoffer i brannrøyk er antakelig en medvirkende faktor til dette. Fordi det ofte tar lang tid før kreftsykdom utvikler seg, kan det imidlertid være vanskelig å slå fast at kreftsykdommen er relatert til jobben.
• I sommer klassifiserte IARC, Verdens helseorganisasjons kreftforskningsinstitutt, etter
omfattende internasjonalt forskningssamarbeid brannkonstabelyrket som «sikkert kreftfremkallende». Forskningen har påvist en sikker sammenheng mellom brannkonstabelyrket og henholdsvis brysthinne- og blærekreft.
• Helseorganisasjonens kreftforskningsinstitutt konstaterte også «begrenset bevis» for sammenhengen mellom yrket og enkelte andre krefttyper. Blant disse er prostatakreft.
av befolkningen er positive til mer vindkraft på land. 34 % sier nei. Kun i aldersgruppen 45–59 år er det nå flere som er mot vindkraftutbygging. Prosentandelen unge mellom 16 og 19 år, som mener vold kan forsvares for å oppnå oppmerksomhet om en sak eller skape samfunnsendring i Norge:
Kompetansen til barne- og ungdomsarbeidere, nettverk for barnehagelærere og arbeidsgiverfunksjonen i kirken var blant temaene på den nylig avholdte landskonferansen.
– Hele laget i seksjonen som dekker yrkesgrupper fra vugge til grav skal med, sier leder May-Britt Sundal.
Sundal åpnet dag to på landskonferansen med å si at dette er andre gangen seksjonen skal vedta hovedlinjer og at det ikke finnes en fasit på hvordan dette skal se ut.
– Det har kommet inn 180-200 forslag. Noe som er helt fantastisk. Flere fagfore-
ninger og regioner har samarbeidet og alle innkomne forslag er tolket i beste mening av seksjonsstyret og få er avist.
Det kom inn flest forslag på oppvekstfeltet og mest om at kompetansen til barneog ungdomsarbeiderne må bli bedre kjent.
På landskonferansen la seksjonen nye planer for årene som kommer. Bemanningsnorm, ønske om egen kulturskolelov og
* Fagskolen i Rogaland og fagskolen i Viken blir de første som får status som sentre for fremragende høyere yrkesfaglig utdanning. De to får til sammen 24 millioner kroner over fire år for å utvikle fagskolesektoren.
I likhet med sentre for fremragende utdanning i universitets- og høgskolesektoren, skal dette være en prestisjeordning som blant annet skal stimulere til økt kvalitet i fagskolene.
Sentrene for fremragende høyere yrkesfaglig utdanning skal bidra til å øke den faglige kompetansen og kvaliteten på opplæringen ved fagskolene, styrke samarbeidet på tvers av utdanningsnivåene, øke anseelsen og rekrutteringen.
Dette er en pilotordning som skal evalueres etter tre år.
et eget barnehagelærer-nettverk var blant det delegatene snakket om fra talerstolen. Mange var også opptatt av arbeidsforholdene i SFO. Den kulturelle grunnmuren i kommunen ble også nevnt.
På kirkefeltet blir det viktig å følge opp den nye arbeidsgiverorganiseringen i den norske kirke slik at alle yrkesgrupper ivaretas.
*
Når du ser folk trivst med det dei gjer, då blomstrar du sjølv au.
På kulturhuset kan unge ildsjeler slenge seg i pole fitness-stenger, slå seg laus i hiphopbattle eller starte sitt eiget rockeband. Dei unge bestemmer kva som skal fylle dei mange romma Terje Roar Madsen er dagleg leiar for.
Tankar i eit ungt sinn har blitt til ord som finn vegen opp på ei scene og inn i ein mikrofon. Bølgene vibrerer i trommehinna til Terje Madsen og ender opp som nuppar og ståande hår på hendene og armane hans:
– Det har skjedd med meg fleire gonger etter at eg starta i jobben som dagleg leiar for Samsen kulturhus, fortel Madsen.
Eg likar å vere saman med folk. Eg likar å oppleve den positive energien som gjer at eg sjølv yter meir.
Det å forstå kvarandre kan vere ei utfordring. Då må ein berre jobbe med det til ein skjønar kvarandre.
Det er over 100.000 besøkande på Samsens kulturhus i året. Der har dei rom kor folk mellom 15 og 25 år kan drive med alt frå akrobatisk pole fitness til grafisk kunst. Karpe har hatt konsert der og Honningbarna har funne saman og starta rockereisa på Samsen. Terje Roar Madsen fortel at noko av det han brenn mest for, er å vere med å leggje til rette for at ungdom kan få rom å utfolde seg i og ei scene å vise seg fram på.
«EG BLEI SETT, MØTT OG HØYRD» Madsen fortel han har høyrd fleire historier om kva Samsen har betydd for dei unge brukarane.
Utanfor kontoret hans får vi eit konkret døme: Kollega Heidi Kvalvik viser ein SMS ho fekk. Den er frå ei kvinne som no er aktiv hiphop-dansar. Kvalvik, som har jobba på Samsen i 22 år, fortel at dei har fått mange liknande meldingar. Ho strekkjer ut handa. Både ho og ein skjerm lyser opp:
«Det er så mykje eg kunne ha sagt, Heidi. Den
å løfte
jobben de gjer har vore ein stor del av livet mitt. Har vokse opp i ein heim med vald. Som ungdom blei eg sett, møtt og høyrd. Å vere ein del av eit fellesskap med mål, der eg fekk tillit til å bruke ressursane har gjeve meg tru og håp i lengda. Eg kunne ha vore heilt andre stadar i livet om de ikkje var der. Alternativa var rus og kriminalitet. Men de gav meg noko større og betre. Det kjem eg aldri til å gløyme».
Madsen ler litt då han forklarar prinsippet om at det er dei unge som bestemmer kva dei mange romma på kulturhuset skulle fyllast med. Han ville dekorere kafeen med gitarar, men fekk klar beskjed om at det var ut. At dei unge sit i ei gruppe som bestemmer programmet har blant anna ført til at kulturhuset har eit eige rom med metallstenger for pole fitness.
I tillegg til at Madsen er dagleg leiar, sit han
Det finnes ikkje ein klar veg til denne jobben, men ei blanding av leiarerfaring og kulturmedvit er viktig.
i faggruppe for leiarar i Yrkesseksjon kontor og administrasjon i Fagforbundet. Han starta som befal i Forsvaret og har sidan 90-talet hatt leiarstillingar i Kristiansand kommune. Frå prosjekt for å få unge i arbeid, eller med å hjelpe folk som slit med rus og psykiatri til å få eit betre liv. 58-åringen er aktiv musikar på fritida og spelar gitar i bandet Rusty Nails på fritida.
På Samsen arrangerer dei ein konkurranse som blir ei olympisk grein i 2024. Breakdansarar frå heile Sør-Norge samlast for å konkurrere i The Battle of The South på Samsen, fortel Madsen.
Det er mange ulike hobby-kulturar på huset. Madsen må forstå i kvart fall litt om alle saman.
– Av og til ser me ulikt på ting. Då kan det vere ei utfordring. Det handlar om å bruke tid på å forstå kvarandre. Då kjem du vidare og blir einige om kva me eigentleg vil.
Madsen fortel om eit anna augeblink der håra reiste seg. Huset hadde stått tomt under pandemien, utan den vanlege energien med liv og røre. Så kunne dei endeleg opne igjen. I konsertsalen i kjellaren dansa ti ungdommar omkring:
– Eg såg energien og gleda dei viste. Me hadde vore stengt ned og du følte stemninga. Eg såg gleda i ansikta til ungdommane. Det var sterk glede og entusiasme, seier Madsen. – Kva likar du mest med jobben?
– Når du ser folk trivst med det dei gjer. Då blomstrar du sjølv au. Eg trivst godt med å vere ein medspelar i å utvikle nye tilbod her. Å vere i kontakt med folk og høyre kva som er i tida. Kva tilbod handlar det om. Er det noko eg kan vere med å legge til rette? *
NY RETNING: Heidi
Kvalvik som har jobba på Samsen i over 20 år viser meldinger ho fekk frå ei som brukte huset fast som ungdom.
–
På Sjøhuset i Stavanger erstatter skolevegrere vondt i magen med glede og mestring.
Elever som kommer hit, har ofte hatt det tøft. Hos oss opplever de å bli sett. En viktig del av jobben vår handler om å bygge tillit til ungdommene, og vise at vi er der for dem, forteller miljøarbeider Arnfinn Kåre Hansen.
Innenfor døra i det lille gule huset sitter en elevgjeng og skravler. Før de kom til Sjøhuset, har mange av elevene knapt satt sin fot på en skole.
Sjøhuset er en del av Godalen videregående skole i Stavanger. De har vekt på tilrettelagt opplæring og mestring slik at ungdommene skal få et best mulig utgangspunkt for å delta i arbeidslivet når de er ferdige på skolen.
– Vi jobber målbevisst med utfordringer, og kan takket være grundig arbeid fra våre ansatte vise til positive resultater med økt tilstedeværelse, gjennomstrømming, færre skolesluttere, godt læringsmiljø og høy trivsel, forteller Hansen.
Ansattes og foreldres nettverk brukes for å gi elevene muligheter til å prøve seg i yrkeslivet. Slik finner de ledere som er innstilt på å jobbe sammen med eleven for å finne kjemien. Ledere som vet at elevene de tar inn ikke er A4-elever, men som ser det å gi slike elever en sjanse som sitt ansvar.
• Ha alltid en voksen til stede.
• Se elevene der de er. Let etter muligheter alle steder.
• Alle opplegg er skreddersøm.
• Pauserommet er alltid åpent, og de ansatte er tilgjengelige hele arbeidsdagen.
• Lytt til alle utfordringer – alt fra pensum til kjærester.
• Få dem på skolen. Ikke tenk firkantet. Er klokka 9 bedre enn 8, tilpasser skolen seg det.
– Jeg har jobbet med salg av verktøy, maskiner og kunst i 40 år og har jobbet de siste fem årene som miljøarbeider her på skolen. Vi har alle forskjellig bakgrunn og et stort nettverk, sier Hansen.
Ulrik Sand Gjedebo (17) er elev på restaurant og matfag og blant dem som har nytt godt av nettverket. Han har for tida utplassering på Bunnpris, hvor han liker seg veldig godt.
Restaurant og matfag-elevene lager og selger middag to ganger i uka i kantina. Dette er en del av arbeidstreningen på skolen.
Gjedebo viser rundt og forteller at han liker seg veldig godt på Sjøhuset. Han trives både med å lage maten, å snakke med dem som kjøper, og med kontakten med klassekameratene.
– Vi er to lærere sammen med elevene og alle har tilrettelagte oppgaver etter nivået de er på i undervisningen. Målet er å få dem ut som lærekandidater, forteller kontaktlærer Wenke Neresen.
Hvert år registrerer Sjøhuset en elevbedrift i Brønnøysundregisteret. I år er det bedriften L.A.S.E.R, som har som mål å selge ting, tjene penger og ha det gøy sammen.
Elevene bak har hver sine roller, fra daglig
leder til kreativ sjef til it- og fotoansvarlig. I tillegg har de med seg en mentor fra fjorårets bedrift. Overskuddet deles på elevene.
En av årets ideer er utleie av tepperenser. I den forbindelse har de laget ulike instruksjonsvideoer til sosiale medier som viser hvordan den brukes.
Hedda Haldorsdottir (19) designer mange av produktene som elevbedriften skal selge. De norrøne motivene på glassbrikkene likte hun godt å jobbe med. Hun går på salg og service på andre året og etter å ha jobbet mye med skifer og glass, har hun lyst til å jobbe med skinn.
Nå står glassgravering på skolens nye laserkutter på planen. En bråte ulike glass er bestilt til en bursdagsfest.
– Det hadde vært enkelt hvis alle hadde valgt samme glass, men nå må jeg måle hvert enkelt glass og navn. Det tar mye tid, sier hun og viser fram et av mange glass som er klare.
Flesteparten av elevene på Sjøhuset er søkt inn med særskilt individuell opplæringsplan (IOP). Målet til de ansatte på Sjøhuset er å få elevene ut i arbeid, først ut i praksis og deretter videre som lærekandidater, slik at de kan få et kompetansebevis. Fagbrev kan de oppnå seinere med fem års praksis i faget og VG2 teoretisk yrkesfag bestått, uten å ta fellesfagene.
– Vi må bruke hele verktøykista. Kontakt med Nav, oppfølging i bedrift, ordne kontrakter,
jobbe med sosial kompetanse og gi spesielle kurs relevant for jobben. Sjøhuset har ansatte med variert kompetanse med et vanvittig nettverk i mange forskjellige bransjer. Vi bruker mye tid på elevene, forteller fagarbeider Frode Kleppe.
Likevel får de ikke alle ut i jobb, men i tett samarbeid med Nav håper de å få dem ut i varig tilrettelagt arbeid. Kleppe forteller videre at de jobber mye med positive mestringsopplevelser.
Mange av elevene har så dårlig erfaring med skolen at de verken tåler skolelukt eller klasserom. Lærerne fokuserer derfor på praksis, og lager knagger som de henger teori på. Det er
ikke tette skott mellom de ulike linjene på skolen eller de ulike fagene.
– Vi er med elevene på kurs for at de skal være trygge nok til å stille opp. Nå har jeg truckførerkurs, liftkurs og motorsagkurs, sier Kleppe.
Nesten ingen elever slutter. Det går an å skifte klasse og være sammen på tvers av de ulike programfagene.
– Vi er mange ansatte og snapper lettere opp ulike sosiale utfordringer. Vi ser resultat og vi får til mye. Vi følger elever opp i mange år etter at de har sluttet, og det er alltid kjekt når de ringer oss ti år etterpå og sier at de har fått fagbrev. Det finnes ikke en bedre arbeidsplass enn dette. Jeg er så stolt over stedet, sier Kleppe. *
Heltid og bedre oppgavedeling er og blir to av de viktigste kampsakene for Fagforbundet, også etter landsmøtet. Det bekreftet delegatene som var samlet til landskonferanse for å vedta en tydelig politikk for de neste åra.
OG FOTO: MARTE BJERKE
Noen temaer går aldri av moten.
Dessverre, vil nok Iren Luther si. Hun er leder for Yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet.
– Oppgavedeling og heltid er to veldig viktige faktorer for at vi skal lykkes med bemanning og rekruttering. Og så må vi påvirke og stimulere til mer kompetanseheving i tjenestene, der har vi et etterheng etter pandemien, sier Luther til Fagbladet.
Iren Luther trekker fram synliggjøring av alle yrkesgruppene som en viktig oppgave for forbundet framover. Hun tror det største
VEIEN VIDERE: – Iren Luther var blant de rundt hundre delegatene fra hele landet som var samlet til landskonferanse i november.
hinderet for å få gjennomslag for bedre oppgavedeling og mer heltid handler om mangel på kunnskap om de ulike yrkesgruppene.
– Jeg tror det handler om kunnskapsløshet, kanskje spesielt hos ledere. Vi opplever at det har skjedd en endring, men det er nok fortsatt en del ledere som har litt gammeldagse tanker om oppgavedeling. Vi må være tydelige utad på at her er det en hel yrkesgruppe, sier Luther og sikter til helsefagarbeiderne:
– Som har en fagbakgrunn og som er gode nok til å gjøre nye oppgaver, med litt kompetanseheving. *
Studiene er på 60 studiepoeng, deltid over to år, nettbasert og/eller samlinger. Det er praksisperioder på alle studiene.
* Si meg hva du spiser til jul og jeg skal si deg om du blir mett. Hva du lesser på tallerkenen forteller mye om hvor du kommer fra, lokal og nasjonal fauna og tilgjengelighet på råvarer. I Norge har vi flere tradisjoner, men nordmenn flest stapper i seg svineribbe (potet, brun saus, medisterpølse/kaker, sur- og/eller rødkål), pinnekjøtt (kålrabbistabbe og vossakorv) og lutefisk (mandelpotet, bacon og ertestuing.) Kveite, steik, kalkun og smalahove kan også ligge halvfordøyd i magen før desserten svelges. At nordmenn flest spiser frossenpizza er en 30 år gammel myte. Under én prosent spiser pizza
* Juletreet på Trafalgar Square i London har vært en gave fra Oslo, som takk for hjelpen under 2. verdenskrig.
* Et juletre kan huse så mange som 25.000 insekter. Spretthalar, støvlus, midd, møll og edderkoppar ligger alle og sover sin vintersøvn. Noen våkner til liv av varmen i stua.
og under halvparten av det igjen frossenpizza. Hva de spiser i andre deler av verden avhenger også av tradisjon, råvarer og årstid. Om du vil utfordre smaksløkene kan du ta en tur til Grønland og spise Kiviak. En alkekonge (fugl), begraves med nebb og fjær, innpakket i selskinn. Til jul graves den råtne delikatessen opp og spises med skje. Fjærrestene spyttes ut. Smaken? Som en god moden ost. Det sies at man blir hva man spiser, så tenk deg om to ganger før du åpner munnen på julaften. I gryta kan det ligge en kilo pepper. God fordøyelse.
Det er delte meninger om erfaringskonsulentenes plass i rusomsorgen.
Gro Dahle har skrevet en hyllest til kommunen. Møt henne i portrettet.
Beboer Bjørn har for dårlig råd til å kunne kjøpe nok av det som gir gleder i hverdagen, tobakk.
* Vi ser ikke skogen for bare trær. I 2021 importerte Norge 204.160 juletrær. 203.410 av disse kom fra Danmark.
* 66 menn har Jul som sitt første fornavn og 212 har Nissen som sitt etternavn.
* Hvilke sju sorter man kjøper til jul er forskjellig, og varierer
med geografi og familitradisjoner, men oftest er det sju av disse slagene: Krumkaker, berlinerkranser, pepperkaker, sandkaker, fattigmann, goro, serinakaker, smultringer, sirupsnipper, kransekake og kokosmakroner. Hvilke av disse du fyller handlekurven med avhenger av varesortimentet til ditt lokale landhandleri.
Psykisk syke Anngunn fant livsglede i å ta med seg kameraet ut i naturen.
Blir du bedre til å behandle syke eller rusavhengige hvis du har vært der selv? Ja, sier myndighetene. Nei, sier kritikerne. For Gisle er erfaringskonsulent Siren Thuen Thomesen blitt en livbøye.
i Sandnes sentrum på elsykkelen han har kjøpt på Politiets hittegodsauksjon. Han parkerer innenfor døra i Julie Eges gate 6, før han forsvinner opp i andre etasje. Gisle er altfor tidlig ute, men så er også avtalen for viktig til å surres bort. Han er kommet for å prate om og med erfaringskonsulenten sin, Siren Thuen Thomesen (39). Hun er ansatt i kommunens Fact-team, ei tverrfaglig, oppsøkende gruppe som jobber med pasienter som er så syke at det regulære helsevesenet ikke når dem.
Gisle har en teori om hvorfor Siren klarer nettopp det:
– Alle som jobber her er utrolig dyktige, men å ha kjent noe på kroppen kan man ikke lese seg til.
– I tillegg er det noe man ikke kan beskrive med ord, en følelse av tillit kanskje? sier Thuen Thomesen.
– Ja, nikker Gisle.
Han var blant Thuen Thomesens første pasienter som nyansatt erfaringskonsulent. Da de møttes for snart fem år siden, hadde han rundt 19 overdoser i året. Nå er de redusert til én og Gisle er motivert for et bedre liv. Uten Thuen Thomesen aner han ikke hvor han hadde vært, eller om han hadde vært i det hele tatt.
ERFARINGSKONSULENTER ER ANSATTE med erfaring fra feltet de jobber i. Det vil si at livshistorien er grunnlaget for at de har fått jobben.
I 2021 var det 203 årsverk for erfaringskonsulenter i norske kommuner. Antallet har økt i takt med myndighetenes ambisjoner for brukermedvirkning i helsetjenestene.
En ny nasjonal helse- og samhandlingsplan, en opptrappingsplan for psykisk helse og en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet er nå i støpeskjeen.
– I dette arbeidet er brukermedvirkning og erfaringskompetanse relevante temaer, skriver helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) i en epost til Fagbladet.
Men til tross for myndighetenes uttalte satsing, preges arbeidsmarkedet av få faste stillinger, lave stillingsprosenter, uklare stillingsbeskrivelser og store lønnsforskjeller.
SANDNES KOMMUNE HAR HATT erfaringskonsulenter ansatt siden 2014. I Mestringsenheten der Siren Thuen Thomesen jobber, er det cirka ti erfaringskonsulenter i ulike stillingsstørrelser. Da hun ble en del av staben i 2018, møtte hun klare forventninger og tydelige rammer. Slik er det ikke for alle.
– Det har vært litt sånn hallelujastemning: Kom igjen! Vi ansetter erfaringskonsulenter! Uten at man har reflektert over hvordan vi skal bruke denne kompetansen, sier Thuen Thomesen.
De manglende rammene har blant annet gitt utslag i store lønnsforskjeller. Thuen Thomesen kjenner erfaringskonsulenter som har 300.000 kroner i årslønn, og erfaringskonsulenter som tjener 600.000 kroner i året.
Stillingskategoriene varierer fra assistent via fagarbeider til konsulent og terapeut, noen gir ansiennitet for arbeidserfaring, mens andre gir for alle åra i rusavhengighet.
– Sånne ting burde vært på plass før man begynte å ansette hundrevis av erfaringskonsu-
lenter. Det er liksom ingenting å forholde seg til, og det er synd, sier Thuen Thomesen.
Hun mener også at livets skole ikke er nok. Erfaringskonsulenter trenger opplæring. Selv gikk hun gradene i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm. Her begynte hun som kursdeltaker for å bli mentor, før hun ble frivillig og gruppeleder.
De siste 15 åra har det dukket opp flere tilbud om skolering av erfaringskonsulenter.
«Det har vært litt sånn hallelujastemning: Kom igjen! Vi ansetter erfaringskonsulenter! Uten at man har reflektert over hvordan vi skal bruke denne kompetansen.»
SIREN THUEN THOMESEN, ERFARINGSKONSULENT
LUFTA I LOKALET til Oslo kommunes erfaringsskole i bygg 8 på Aker sykehus er stinn av nervøsitet og forventninger. Det er mindre enn tre uker siden skolestart, men praksisperioden er allerede rett rundt hjørnet. I løpet av et par timer med small talk skal skolens 14 elever overbevise representanter for ulike helse- og sosialtjenester om at akkurat deres personlige erfaringer med angst og rus, vil være gull verdt.
Rett innenfor døra, nærmest kaffekannene og pausefrukten, har John Asbjørn Broholt (45) erobret et bordhjørne.
HÅP: Erfaringsskolens pensum er likt fordelt mellom praksis og teori. Dagens foreleser, førsteamanuensis Knut Tore Sælør kommer fra Senter for psykisk helse og rus ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har skrevet doktorgradsavhandling om håp hos de som jobber i og de som benytter kommunale psykisk helse- og rustjenester.
Når Broholt forteller om tenåra i Trondheim på 80- og 90-tallet høres det – i hvert fall først –ut som en endeløs, bekymringsløs fest:
Ungdomsskoleeleven John Asbjørn var opptatt av individets frihet og vanka på Blitz-avleggeren Uffa-huset.
Så kom ravepartyene. Broholt dansa seg gjennom helgene i ecstasy-rus. Når han ble sliten roa han ned med film og hasj.
Etter hvert ble det i overkant mye rekreasjonsrus. Han måtte flytte fra byen for å fullføre videregående. I militæret ble det – til tross for
sterk motstand mot autoriteter – befalsutdanning. I helgene fortsatte han å ruse seg.
– Alt var så enkelt for meg. Jeg forsto ikke at det gikk an å bli avhengig. Ikke før jeg gikk inn i psykose som 23-åring.
Broholt har brukt mer enn 20 år på å komme ut og opp på beina. Han er fortsatt LAR-pasient. Inntil nylig ble han også medisinert for en såkalt schizoaffektiv diagnose, «en stemningsdiagnose med psykose-problematikk». Diagnosen innebærer blant annet at han for fem år siden trodde han het Maria Spencer og var søstera til
Les mer om Erfaringsskolen ved å skanne QR-koden:
prins William. Nå holder han sykdommen i sjakk med strenge søvn- og kostholdsrutiner. Han har vært ufør siden 2018, men har de siste fire åra sjauet stoler og bord, kokt kaffe, og koblet prosjektorer og PC-er til strøm på Velferdsetatens konferansesenter i Storgata i Oslo.
Det var der han oppdaget Erfaringsskolen.
Blant alle aktørene som avholdt konferanser på arbeidsplassen hans, hadde de noe som vakte nysgjerrigheten. Kanskje fordi han etter fire år med praktiske oppgaver begynte å lengte etter mer komplekse utfordringer. Eller fordi han
vil en sykepleier si: «Når injiserte du amfetamin sist?», mens jeg synes det funker bedre med: «Når satte du den siste smellen med guff?» Jeg har vært litt opptatt av å ikke miste den biten av meg selv, ikke få sånn «sykepleierstammespråk».
Dagrunn Sømme, som er avdelingsleder på Mestringsenhetens ROP-avdeling i Sandnes og sjefen til Thuen Thomesen, forteller at erfaringskonsulentene har lært henne og kollegaene at de må være tydeligere og mer direkte med pasientene.
– Det var en pasient som sa at «jeg hadde jo aldri blitt rusfri hvis dere hadde holdt på sånn som det her», forteller hun for å illustrere.
DE LAVE, GULE MURBYGNINGENE i krysset Storgata og Hausmanns gate i Oslo har hatt tilbud til innbyggere i vanskelige livssituasjoner i snart 300 år. De siste åra har de blant annet rommet kommunens akuttovernatting, feltpleie og sprøyterom for personer over 18 år med rusutfordringer. De som kommer hit har akutt behov for bolig og er ofte i livskrise.
plutselig forsto at hans lange og omfattende erfaring med rus, psykiatri og behandling, faktisk kunne ha en verdi.
ERFARINGSKONSULENTER BESKRIVES ofte som brobyggere mellom fagfolk og brukere av tjenestene. Sjefen til Siren Thuen Thomesen i Sandnes kaller henne en oversetter. Ordbruken samstemmer med erfaringskonsulentens egen opplevelse, hun har et annet språk, bokstavelig talt:
– Jeg er ganske bevisst på å bruke språket, forteller Thuen Thomesen.
– For eksempel når man spør om rusinntak, så
Hjerte-lunge-redning er viktig kunnskap for alle ansatte på Prindsen mottakssenter. John Asbjørn får opplæring av sykepleier Laila.
John Asbjørn Broholt har ikke tall på hvor mange ganger han har overnatta på Prindsen mottakssenter. Nå har han svart hettegenser med «Prindsen mottakssenter» trykt med hvite bokstaver over ryggen, nøkkelkort rundt halsen og alarm i lomma. I den ene hånda har han ei arbeidsliste, i den andre en telefon som maser utålmodig.
Praksisperiodens fjerde dag er knapt to timer gammel, men Broholt er i full gang.
Han har fått opplæring i journalsystem, epost og intranett, tatt imot nye beboere og fulgt dem opp i kontakt med Nav, LAR og institusjoner.
Han har også opplevd at heroinrøyken har veltet mot ham når han åpner døra til et av de 14 rommene, og at medisiner har forsvunnet sporløst. Ingen av delene har rokket ved pågangsmotet eller selvtilliten.
– Heldigvis kom medisinene til rette, men
etterpå fikk jeg spørsmål om det hadde vært ubehagelig for meg. Det var det ikke, for jeg var helt sikker på å ha fulgt prosedyre. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan jeg vil reagere første gang jeg ser noen injisere, men jeg tror det også skal gå bra.
Noe av det han er mest fornøyd med, er å se progresjon i saker han har tatt tak i.
– Det virker som lederne stoler på meg, for jeg får de samme oppgavene som de andre, sier han.
BROHOLT MØTER MANGE gamle kjente, både blant brukerne og de som nå er blitt kollegaer.
– Rollekonflikter tar vi på forhånd, sier han, og forklarer at han er forberedt på å møte skepsis fra enkelte fagfolk.
– Men jeg har ennå ikke møtt noen dårlige holdninger, legger han til.
• 37 personer er registrert under stillingskoden «erfaringskonsulent» i Fagforbundets medlemsregister. • Fagforbundet har et nært samarbeid med interesseorganisasjonen Erfaringssentrum, og jobber nå med å utvikle et tilbud til yrkesgruppa.
KILDE: FAGFORBUNDETHeidi Hansen, Broholts veileder og Prindsen mottakssenters første og eneste erfaringskonsulent, ser ikke bort fra at hun har brøyta litt vei på det området. Da hun ble ansatt, var det flere som satte spørsmålstegn ved hva slags kompetanse hun kunne bidra med som tjenesten ikke allerede hadde. For også blant fagutdannet personell er det ansatte som har ruserfaring, uten at de nødvendigvis snakker høyt om det.
– Men det er ganske stor forskjell på å ha opplevd at rekreasjonsbruken har sklidd litt ut til å ha rusa seg vekk fra familie og bolig og inn i psykose. Hit kommer de aller mest sårbare. Ikke alle har forutsetninger for sette seg inn i hvordan det er å være dem, sier Hansen.
Overgangen fra å være blant de på huset som får hjelp til å være en hjelper, har ifølge Broholt vært uproblematisk.
– Jeg skjønner egentlig ikke helt hva som skal være så vanskelig med det. Faktisk ser jeg mest fordeler: Vi bygger jo bare videre på relasjonen vi har fra før, sier han.
– Det er bra at mange kjenner ham igjen, mener Hansen.
– De som kommer hit tilhører ei gruppe der det går dårlig med de fleste. Da er det fint for dem å se at det motsatte faktisk er mulig.
gatelangs i Sandnes, kan man se at de har et nært forhold. Likevel har Gisle kun ringt erfaringskonsulenten privat to ganger i løpet av de nærmere fem åra de har kjent hverandre. Da hadde de en avtale, fordi Gisle gikk gjennom en tøff periode.
– Vi er ikke kompiser, understreker Siren Thuen Thomesen.
Hun satte tydelige grenser for seg selv og jobben da hun begynte som kommunal erfaringskonsulent.
– Jeg slår av telefonen når jeg går hjem, jeg er ikke interessert i å jobbe 24-7.
Thuen Thomesen har også sluttet å bruke
Forsker Kristina Åkerblom: – Folk med egen erfaring fra skadelig rusbruk er en mulighet – ikke en trussel. Les saken her:
tilbudet til bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm, fordi hun risikerer å møte sine egne pasienter der.
– Å jobbe som erfaringskonsulent i en kommune gir en maktubalanse i forhold til pasientene, og hvis man møter de samme pasientene på andre arenaer – hva er man da? spør Thuen Thomesen.
Hun mener erfaringskonsulenter må tørre å se kritisk på egen rolle.
– Det burde stilles samme krav til min profesjonalitet som til en sykepleier. Hvis vi glir vekk fra det, fordi vi skal være SÅ annerledes, blir det fort ei smørje, mener Thuen Thomesen.
En annen problemstilling hun synes det snakkes for lite om er spørsmålet om når levd liv går ut på dato.
– Vi kan jo ikke ta et sabbatsår og drive forskning for å bli faglig oppdatert på gata. Det er viktig at vi har utviklingsmuligheter, understreker Thuen Thomesen.
Selv holder hun på med en utdanning i rusog avhengighetsproblematikk. Planen er å ta master.
• Historiens første erfaringskonsulenter ble trolig ansatt ved et psykiatrisk sykehus i Frankrike allerede på 1800-tallet, fordi de behandlet de innlagte mer humant enn andre ansatte. USA, Danmark, England, Nederland og Australia har ansatt personer med brukererfaring i ulike tjenester siden 1960-tallet.
• I Norge dukket yrkestittelen «erfaringskonsulent» opp i 2007, da Målfrid J. Frahm Jensen som hadde vært pasient i psykiatrien, gjorde erfaringen til levebrød og startet enkeltpersonforetak.
• Erfaringskonsulentene dukket første gang opp i myndighetenes styringsdokumenter i 2015, i opptrappingsplanen for rusfeltet: «styrke brukermedvirkningen på systemnivå ved økt bruk av personer med erfaringskompetanse». Nasjonal helse- og sykehusplan erklærte at bruken av erfaringskompetanse i offentlige tjenester skulle økes.
• Regjeringen jobber nå med flere planer der brukermedvirkning er et viktig aspekt, i tillegg har Helsedirektoratet satt ned ei arbeidsgruppe som skal levere forslag til nye faglige råd og anbefalinger om brukermedvirkning i løpet av neste år.
KILDER: WWW.PEERSFORPROGRESS.ORG/PFP_ BLOG/A-BRIEF-HISTORY-OF-PEER-SUPPORT-ORIGINS, HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET, HELSEDIREKTORATET, DIVERSE MELDINGER
– Jeg studerer meg på en måte ut av yrket, sier hun.
setter John Asbjørn Broholt nøkkelen i låsen til rom tre, vrir om og skyver døra opp. Etter å ha vært utestengt fra egen bolig i lang tid, har rommets beboer fått flytte hjem. Hun har tydelig hatt det travelt med å komme av gårde.
Broholt blir stående noen små sekunder på dørterskelen.
Så gyver han løs på matrester, sneiper, klær, toalettsaker, sprøyter og q-tips.
– Du kan lære mye om en persons tilstand når du rydder etter vedkommende. Hun her er nok ganske syk, konstaterer han. – Hva med deg, hvordan har du det nå?
– For å si det sånn: De siste åra har jeg våknet 15–20 ganger hver natt. Etter at jeg begynte å jobbe her våkner jeg to ganger, maks fire. Riktignok har jeg begynt å gjøre litt yoga på kveldstid, men jeg er helt sikker på at hovedårsaken til at jeg sover bedre, er at jeg bidrar med noe og føler at jeg er til nytte. *
Ane Ramm og Liese Recke mener erfaringskonsulenter kan være en trussel både mot ansatte og pasienter.
– Et system som fremmer ufaglærte erfaringskonsulenter er uansvarlig, sier Ane Ramm.
Hun har lang erfaring som pårørende til en rusavhengig datter.
Sammen med psykolog og førstelektor Liese Recke, er Ramm den mest profilerte og kompromissløse kritikeren av bruk av ufaglærte erfaringskonsulenter i rusbehandling.
Ramm hevder at hun har sett flere negative konsekvenser på nært hold: Erfaringskonsulenter som har sprukket, som har dratt på rømmen med og innledet forhold til pasienter.
De to presiserer at de bedriver systemkritikk. De retter ikke skytset mot erfaringskonsulentene. Kritikken handler om mangel på rammer og fravær av fagkunnskap og yrkesetikk. De mener manglende retningslinjer og rolleavklaring gjør både pasienter og erfaringskonsulenter svært sårbare.
De to peker på at erfaringskonsulentene løper stor risiko for å bli sittende fast i egen historie.
– Det går en grense for hvor lenge et menneske kan skvise en erfaring. Hva skjer når en som
har bygd sin karriere på en vendepunkthistorie får et tilbakefall? Har arbeidsgiver gjort risikovurderinger med henblikk på å ivareta både pasienter, kolleger og erfaringskonsulenten, og risikerer vi at skammen blir for stor, spør Recke.
Hun hevder at bekymringen er stor og kritikken utbredt blant erfarne fagfolk.
– Helse- og sosialarbeidere tilhører yrkesgrupper som har lært at pasienten alltid har rett og har kjempet hele sitt yrkesliv for svake og sårbare borgere. Det er rett og slett politisk ukorrekt å være kritisk til erfaringskonsulenter. Kritikere risikerer dessuten å få problemer med ledelsen. Ledelsen ser ikke alltid hva som skjer på «gulvet», men er ofte veldig opptatt av å tilfredsstille politiske signaler, sier Recke.
Les hele intervjuet ved å skanne QR-koden:
Forfatter Gro Dahle har egentlig aldri tenkt på hvor fantastisk kommunen er, før hun skrev en diktsamling om den.
Et sted må verden begynne. For Gro Dahle begynner den på Verdens Ende. Temperamentsfull og høylytt i november når vinden står som en sta treåring inn fra havet. Når feriegjestene har forlatt Tjøme og Tjøme kommune har forlatt kartet og Gro står igjen med et vær som blåser håret ut av museflettene og en følelse av at hjemkommunen er blitt en fremmed.
Færder heter den nå, etter kommunesammenslåingen. Hun har sine teorier om hvem han er:
– Færder er en litt sliten mann i altfor stor jakke, sier hun mens øynene blir tynne streker og en lys latter spiller opp til neste observasjon:
– I for stor jakke og altfor små sko.
– Akkurat, ja. Som har løpt over brua og blitt borte?
– Og som lot kona være igjen her ute. Pause.
– Hvis man skal gå i dybden, da.
JA, OG DET SKAL MAN VEL! Iallfall hvis man heter Gro Dahle og gir ut bøker om det lille livet, som ved nærmere iakttakelse viser seg å romme det store. Akkurat slik er hennes siste diktsamling
«Elskede grøftekant», om kommunen. Bygningsforskrifter, dispensasjon og reguleringsplaner – for Gro har alt poetisk potensial.
– Det er det som er fint med dikt, alt er diktets anliggende. Det er ikke noe som er for lite, for stort eller for kjedelig, sier Gro.
Siden debuten i 1987 er det knapt én litterær sjanger hun ikke har hatt pennen borti. Mest kjent er hun kanskje for bildebøkene for barn, noen illustrert av ektemannen Svein Nyhus, andre av datteren Kaia Dahle Nyhus, mange om tabubelagte temaer som incest, vold og barnedepresjon. Men Gro søker seg også til det hverdagslige:
– Nettopp det at mange tenker at det er kjedelig, gjør det kjempeinteressant for meg. Det at kommunen har følehorn og fingre helt inn i livet til mennesker, på godt og vondt. Noen blir sinte fordi de ikke vil ha de fingrene der, og noen blir takknemlige for at kommunen fins, og de har fantastiske skoleopplevelser, får hjelp i en byggesak, søppelbilen kommer og man er del av dette lille store systemet som er kommunen, sier Gro som tror de færreste av oss reflekterer over at vi er del av en kommune.
– Vi har alle en kommune rundt oss og den
NAVN: Gro Dahle ALDER: 60
FAMILIE: Gift med illustratør Svein Nyhus. Har barna: Kaia, Ninni og Simon Dahle Nyhus og ett barnebarn. Svein og Kaia har illustrert flere av hennes bøker. YRKE: Forfatter og skrivepedagog
AKTUELL: Har gitt ut en diktsamling om kommunen, «Elskede Grøftekant», på Cappelen Damm
RAUST: Gro Dahle synes det er raust av den nye Færder kommune, «mannen i altfor stor jakke», å la øya Tjøme med sine rundt 3000 fastboende få beholde biblioteket, som har verdens beste bibliotekar, Rune Bang.
kommunen er jo et slags hjem. Den er der i alle ting, i alle rom, i lyset, vannet i springen, alt som foregår, hele infrastrukturen er kommunen som er usynlig, men likevel til stede i alt. Og jeg synes det er ganske fascinerende når man begynner å tenke på det.
FASCINASJONEN OG NYSGJERRIGHETEN ligger i det hele tatt lett latent i Gro Dahle. Fra hun med en varm omfavnelse åpner døra til hjemmet som ektemannen har tegnet, til hun vinker oss av gårde i vindkastene på Verdens Ende, har hun flere ganger med oppriktig interesse dreid intervjuet fra seg selv og over på oss. «Alle skulle hatt en som Gro», sukker fotografen på vei over brua dit kommunen har stikki av. Forfatterens 85 år gamle mors frustrasjon over nettopp dét, at kommunen stakk av, ble på mange måter startskuddet for Gros kommuneprosjekt.
– Moren min var ganske opprørt da Frivillighetssentralen ikke lenger var på Tjøme, forteller hun og sikter til sammenslåingen av Tjøme og Nøtterøy i 2018 og opprettelsen av den nye kommunen Færder.
– Flere viktige ting ble borte. Tilbudet for de yngste og de aller eldste ble skjøvet 20 kilometer og en eller to busser unna, for eksempel trillegruppa. For mange ble dette upraktisk og tungvint.
På side 74 under seksjonen «Å, kommunen min, lille, dumme kommunen min» finner vi
sporene av moren hennes: «Moren min ringer og lurer på hvor kommunen er.»
SELV HAR GRO SOM DEL AV RESEARCHEN oppsøkt mannen i litt for stor jakke på andre siden av brua.
– Jeg har vært på Færder rådhus og sett hva slags ganger og møbler det er der, hva sier de som ser meg, hilser de, eller ser de bare ned? Er det noen hyllesystemer? Hverdagen, sier hun. Hun har også vært innom kontorene til Plan, kart, bygg og eiendom, der hun har plassert hovedpersonen. Hun har sett på utsikten fra kontorplassen og sniktitta på hva som ligger på pulten. På spørsmål om rollen som nærgående observatør har bikka over i et ønske om å bli kommunalt ansatt, svarer hun kontant nei.
– Jeg synes det er mye ansvar. Jeg prøvde å være lærer og holdt ikke ut mer enn en og en halv uke. Ha ha ha ha!
Forfatteren er utdanna formingslærer og syntes særlig lærerværelset var en utfordring:
– All den småpraten og alt det veldig sosialt støyende, det var bare så utrolig slitsomt. Samarbeidet, lærerværelset og det sosiale fellesskapet rundt læringssituasjonen, det var ikke noe for meg, men jeg trodde jeg skulle bli lærer.
EN HUND BJEFFER. Gro reiser seg fra kjøkkenbordet. Hundene Nøtt, Tuppen, Rosin og Daddel tumler rundt i den andre enden av rommet, nakenkatten Lucifer har forlatt sin myke hule på kjøkkenbenken mellom bøker, papirer og noe som utgir seg for å være en plastgås, men som viser seg å være en lampe, og nå står matmor midt på gulvet.
– Tuppen, roper hun mens hun klapper i hendene.
– Tuppen!
– Den er døv, så den hører bare klapping, forklarer Gro.
Tuppen er dessuten ganske klønete og forholdsvis blind, så det er best å få henne ut av rekkevidde for lysstativet til fotografen.
I tillegg til de fem firbeinte familiemedlemmene, teller Dahle Nyhus-klanen tre voksne barn og ett barnebarn på ni uker. Rollen som mor og bestemor tar Gro på det dypeste alvor. Etter at beibien kom, har hun rydda kalenderen for å være barnevakt seks timer hver dag og tre netter
i uka. Så fort en melding plinger inn på telefonen, er hun på alerten om noen trenger henne.
BARN HAR VÆRT ET VIKTIG ANLIGGENDE for Gro, ikke bare privat, men også litterært. Flere av de prisbelønte barnebøkene er skrevet på oppdrag, for eksempel «Sinna mann» som handler om en voldelig far.
Tekstene blir til ved kjøkkenbordet. Hun starter med å la underbevisstheten tømme seg på papiret, rabler i vei med penn over flere hundre sider. Og inni «alt det rare der» finner hun konturene av noe som kan bli et litterært byggverk. Men med barnebøkene er det annerledes. Da får hun hjelp utenfra.
– Jeg bruker mye sitater fra barn: Når pappa kommer hjem, kryper jeg under bordet. Når mamma blir sint, får jeg vondt i armene. Når pappa blir stille og stenger ansiktet med tette lokk, får jeg vondt i ryggen og problemer med å puste. Det er sånt barn sier og de sier også at pappa brenner i gangen, huset brenner! De kan bruke bilder og beskrivelser som jeg ikke ville visst om selv, forteller Gro.
Hun ville heller ikke ha skrevet disse bøkene
om hun ikke hadde blitt spurt. Hun synes til og med det kan være ubehagelig å ta dem ned på papiret, men så føler hun også på et stort ansvar: – Når det gjelder tekster for voksne, kan jeg skrive uten å tenke at jeg vil forandre verden eller samfunnet. Men med disse bildebøkene føler jeg at jeg må bruke språket mitt for å hjelpe. Kanskje jeg kan lage bøker som kan bli viktige venner for dem som trenger det, at bøkene kan se dem som ikke blir sett, si noen ord som må sies, eller gi dem ord for det de kanskje ikke har ord for, sier Gro.
Kommunediktene er ikke styrt av en agenda, selv om engasjementet for livet i kommunen er synlig på hver av de 175 sidene.
– Ser du en agenda likevel, nå som boka er ferdig?
– Ja, det at de som jobber i kommunen blir sett. Det er mange som sitter på kontorer i kommunen og som gjør en stor, usynlig jobb for fellesskapet og tar mye felles ansvar. Plutselig følte jeg at jeg gjerne ville løfte dem fram og kanskje også si…
Pause.
– Takk.
TAKK!: Vannet renner i springen og søpla blir tømt. – Det funker! Det er bare helt fantastisk hvordan kommunen funker! Det er det nærmeste vi kommer magi, sier Gro Dahle som har hatt store deler av oppveksten i USA. – Der funker ikke kommunen.
NÆR NATUREN:
Gro Dahle bruker naturen mye, og har et like nært forhold til trærne som til menneskene. – Vi tenker ikke på at trærne og fuglene er en del av kommunen, og at markene, sneglene, maurene og marihønene som er i ferd med å forsvinne også er en del av ansvaret, sier hun.
I DEN HVITE MURBYGNINGEN som for få år siden huset Tjøme rådhus, er det ikke et menneske å se. Gitterdørene er dratt ned foran rommene der det satt kommunalt ansatte som Gro var på fornavn med. Hun savner kommunen sin, stopper ved oppslagstavla i første etasje og kommenterer at Frivillighetssentralen faktisk er innom Tjøme denne høsten. Kanskje diktene har hatt effekt? Fortsetter opp i andre etasje til det kommunale tilbudet hun har det sterkeste kjærlighetsforholdet til: Biblioteket. Hun kaller det «noe av det fineste vi har i samfunnet vårt», og på Tjøme har de tilfeldigvis også verdens hyggeligste bibliotekar som vet akkurat hvilken
HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?
Delfinpasser!
HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?
Ha ha ha, den perfekte arbeidsdagen ville vært en dag uten andre gjøremål enn å få skrive litt! Og kanskje også føle at det ble bra skriving!
Frokost med fersk loff, mens jeg kikker over mailene. Et par timers skriving. Tur på Hvasser med hundene. Litt mer skriving. Middag, en episode av en serie – og så arbeid fra 21 til 01, og da hadde det vært perfekt om jeg fikk dreis på helheten – og kanskje til og med fikk et bildebokmanus ferdig.
HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?
Barnevakt til Cato, en toåring i nabolaget, da jeg var tolv år. Han datt ut av vogna, og jeg har dårlig samvittighet fortsatt. Det gikk heldigvis bra med ham!
HVILKE RÅD VIL DU GI UNGDOMMEN?
Å ikke høre på råd!
HVEM BØR SKJERPE SEG?
De som skriver stygge ting i kommentarfeltene.
Allemannsretten – å kunne oppholde seg på en annens eiendom, ferdes uhindret i privat eid skog, mark og strandsone. Det syns jeg er en fin rett. Og rosinboller og geitost!
bok alle trenger. Gro spaserer mellom hyllene som en lommekjent guide før hun returnerer til bilen som står parkert på utsiden. Snart skal hun passe barnebarnet, men først skal hun tilberede isgalten hun har kjøpt på den lokale butikken og kjenne vinden slå mot ansiktet på de blanke issene der diktsamlingen hennes begynner: «Et sted må alt slutte, et sted stuper fastlandet i sjøen, og der ute ved det siste lille skjæret er det verden ender og det store, salte havet begynner.
Eller er det omvendt?» *
Det kan være tøft å forlate jula hjemme fordi du skal jobbe. Kanskje kjenner du på det når du nok en gang går glipp av julefrokosten med familien. Kanskje føler du et stikk av savn når du tenker på lukten av pinnekjøtt til lyden av Sølvguttene eller den boblende spenningen som omgir barna.
Vi vet det er lett å føle at man mister noe av julemagien når de små, magiske øyeblikkene farer forbi mens du jobber. Men vi vet også hvor det betyr for alle dem som får glede av at nettopp du drar på jobb i jula. De som på grunn av deg får selskap til julemiddagen på sykehjemmet. De som får deg på døra når en tørrkokt gryte tar fyr, eller de som ganske enkelt kom seg hjem til familien fordi du har brøytet veien.
Hele 140 000 er på jobb i jula i Norge, hver og en med mål om å hjelpe andre. Takk for den jobben du gjør!
Oppi forberedelser, jobbing og juleselskaper, håper vi du også finner tid til å sette deg tilbake
og nyte stillhet, julemusikk eller kanskje en god bok. Et tips fra oss er podcasten vår «Gode valg» Podcasten er laget spesielt for deg som jobber i kommune og helseNorge, og du finner den på Spotify eller ved å skanne koden til høyre.
Her møter vi eksperter og fagpersoner som deler sine tanker og råd om det å være bevisst de valgene man tar og hvordan disse påvirker livet.
Kanskje er det nettopp i jula det passer aller best å skape rom for refleksjon og ettertanke?
Hilsen oss i KLP
Kommune og helseNorges eget pensjonsselskap Kommune og helseNorges eget pensjonsselskapBjørn bor på beboersenter. Han kjøper to pakker tobakk i uka. Da har han ikke råd til verken kino, frisør eller klær. Når Bjørns angst for å gå tom blir for stor, blir det vanskelig for de ansatte å la være å hjelpe.
Grillfest i hagen. Et høydepunkt på Biskopshavn bosenter i Bergen.
– Dette er livet, sukker Bjørn Heldal (70) fornøyd. Han er god og mett. Nå tar han et kraftig drag av røyken og nipper til kaffen.
Dette er et øyeblikk Ruth Roska ikke så lett glemmer. Hun er avdelingsleder på bosenteret og er klar på at tilfriskning er det faglige målet for alt de gjør. Og beboerne, som alle har psykiske utfordringer, blir bedre når de har det godt.
– Men livet blir ikke bedre hvis de hele tida har økonomiske problemer, sier hun.
Torleif Oa, hjelpepleier med 15 års fartstid på Biskopshavn, er enig med sjefen og utdyper: – Bjørn og de andre som bor her, får medisiner. Men hans store redsel er å gå tom for tobakk. Han blir veldig stressa når det går mot slutten av ei tobakkspakke. Da er det fare for psykose, forteller han.
Han konkluderer med at tobakk er like viktig som annen medisin for Bjørn. Og hvis han hadde hatt bedre økonomi, hadde han aldri gått tom for tobakk.
– Med god økonomi og nok tobakk, ville Bjørn hatt et bedre liv. Røyk er faktisk medisin for ham, slår Oa fast.
Sykepleier Willy-Endre Helland og vernepleier Jack Hansen Aadland sier at alle som blir tidlig uføre, vil være fattige resten av livet.
– De unge beboerne her får litt hjelp fra foreldrene i tillegg til trygda. Men ingen har flust med penger, sier Helland.
Hver høst er det to samtaletemaer som dominerer blant beboerne: krav fra kommunen (vederlag for kost og losji) og skatteoppgjøret.
– Mange sliter med krav fra kommunen. Noen av dem klarer ikke å betale inn alt, og gjelda stiger for hvert år, legger han til.
Beboerne på Biskopshavn er mellom 38 og 75 år. For å forklare situasjonen deres, sammenlikner Hansen Aadland med dem som er gamle og bor på sykehjem. Trygda blir regnet ut fra
TEKST: KARIN E SVENDSEN FOTO: EIVIND SENNESETNYTELSE: Bjørn Heldal koser seg når han kan ta seg en røyk. Hans høyeste ønske er at han alltid skal ha råd til å kjøpe tobakk.
samme system. Han mener det er greit for dem som bor på sykehjem, men ikke for unge voksne.
– De som bor på sykehjem, får ikke brukt opp alle pengene sine. De fleste av våre beboere er i en alder da det er vanlig å gå ut og spise, gå på kino og kjøpe nye klær iblant. Det har de ikke råd til, sier han.
De ansatte har også kjøpt en klippemaskin slik at de fleste mannlige beboere ikke lenger trenger å gå til frisøren.
Hvordan er det å jobbe i en bolig hvor du ser at beboerne ikke kan unne seg så mye som et kinobesøk?
Under utdanninga lærte både hjelpepleieren,
sykepleieren og vernepleieren at de skal forholde seg profesjonelt til tjenestemottakerne. De skal bry seg, men bare innen visse grenser.
– Vi får et tett forhold til de som bor her. Kanskje for tett. Etter 15 år føler jeg at jeg har kommet under huden på dem, sier Torleif Oa. Han og kollegaene vil det beste for beboerne. Det gjør vondt å se dem i utslitte og hullete klær.
– Vi balanserer så godt vi kan mellom profesjonalitet og følelser, sier han.
Det har hendt at de ansatte har brukt kvoten sin på en utenlandstur til å kjøpe tobakk til beboere.
– Vi bør selvfølgelig ikke gjøre det, men vi føler at dette kan avhjelpe deres dårlige økonomi, sier hjelpepleieren.
«Beboerne blir ikke bedre når de har økonomiske problemer.»
RUTH ROSKA, AVDELINGSLEDER PÅ BISKOPSHAVN BOSENTERPREGER DAGEN: Nikotinen er en trofast følgesvenn for Bjørn.
For Bjørn selv er det heller ikke lett. Han er så snill at når noen spør ham om en røyk, deler han ut til det er tomt. Fordi han ikke kan si nei, har han begynt å holde seg på rommet sitt bak lukket dør. Konflikten mellom å ha nok tobakk og empatien med dem som mangler, er for stor.
De som jobber med voksne uføre, får fattigdommen nær innpå livet.
– Våre beboere er blant landets fattigste, sier Jack Hansen Aadland.
Han forteller at når han rydder i klesskapet hjemme, ser han om det kan være noe Bjørn eller andre kan bruke. Takket være Jack og
HANSEN AADLAND, VERNEPLEIER PÅ BISKOPSHAVN BOSENTERandre kollegaer er verken Bjørn eller andre beboere synlig fattig.
– En kollega så en gang at en av beboerne her hadde helt utslitte sko. Hun kjøpte nye sko og ga ham til jul, forteller han.
Både Hansen Aadland og de andre er selvfølgelig fullt klar over at de av og til passerer ei grense. Men de har råd til det. Da er det vanskelig ikke å hjelpe en du er glad i og som virkelig trenger en håndsrekning. Som for eksempel en lighter til Bjørn når han har brukt opp sine siste slanter.
– Alle ansatte har selvfølgelig ikke like god råd, påpeker Torleif Oa. Det er også en grunn til at de som kan, føler det blir feil å gi bort det de egentlig har lyst til.
«De som bor her, trenger mer å rutte med enn de som bor på sykehjem.»
JACK
– Så lenge beboerne er fattige, sitter vi ansatte med svarteper uansett hva vi gjør, sier han.
Han opplever det som et uløselig dilemma.
– Det er i hvert fall et dilemma som ikke vi kan løse.
De ansatte på Biskopshavn bosenter er enige i at løsningen på de økonomiske problemene til beboerne må løses av de politiske myndighetene. Inntektene i form av uføretrygd kan økes. Eller utgiftene reduseres. En vesentlig utgift er kommunens vederlagstrekk for kost og losji. Også skatten gjør et merkbart innhogg i uføretrygda. For Bjørn betyr regnestykket at han har omtrent 2560 kroner i måneden til ymse utgifter. Hvis han bruker absolutt alle disse pengene bare på røyk, holder det til omtrent ti rullesigaretter om dagen.
Jack Hansen Aadland mener trygda bør differensieres ut fra alder, at unge voksne bør få mer uavhengig av alderstrygda.
Torleif Oa har også et innspill:
– Det som opprører meg mest, er at de må betale for å ha en verge, sier han.
Mange som bor i kommunale institusjoner, må ha verge, og de må selv betale for det. De fleste har en advokat som verge. Og de fleste advokater som påtar seg slike oppdrag, har temmelig mange vergemål. De er altså verger for mange mennesker.
– Jeg trenger mer penger til tobakk, sier Bjørn selv.
Noe annet behov kommer han ikke på. Om han trenger verge, svarer han ikke på.
Torleif Oa mener de fleste verger ikke gjør mer enn de må.
– Det er vi som må være kreative og bruke tid på å finne for eksempel gratisbilletter og tilskudd fra legater. *
«De
Knut Wik Opheim var verge for Bjørn Hedal og fem andre fram til 2020. Da kastet han hansken og sa fra seg alle vergemål. Grunnen var at Statsforvalteren (den gang Fylkesmannen) ikke lenger ville betale honoraret.
– Hittil hadde de betalt meg omtrent 8500 kroner i året. Men ved utgangen av 2019 hadde Bjørn tilfeldigvis 8000 kroner på kontoen, og en ny saksbehandler mente han burde dekke kravet selv, forteller en oppgitt Wik Opheim.
Han legger til at det etter hans syn sannsynligvis var første gang Bjørn hadde så mye på kontoen sin.
Vergen argumenterte så godt han kunne overfor Statsforvalteren før han sendte klage til Statens sivilrettsforvaltning. Der fikk han blankt avslag.
– Da ble jeg så irritert at jeg ga opp. Jeg ville bruke kreftene på dem jeg skulle hjelpe, og ikke på det offentlige, sier han.
Både Statsforvalteren og klageinstansen svarte med argumenter og paragrafer over mange sider.
– De brukte tydeligvis en masse ressurser på svaret, sier Wik Opheim, som syns det var dårlig bruk av tid og krefter.
Han sier det fins paragrafer for unntak også, og mener bestemt at Bjørn burde tilgodeses med et slikt unntak selv om han har en årsinntekt på litt over 251.000, som er grensa for å få dekket utgiftene til verge.
– Han får utbetalt et minimum, sier Wik Opheim, som ikke skjønner hvem som skal få dekket
utgiftene til verge hvis ikke Bjørn skal få det.
– Jeg hadde i hvert fall ikke samvittighet til å ta betalt fra ham.
Han legger til at han var verge for andre som hadde høyere årsinntekt enn Bjørn, hvor hans honorar likevel ble dekket av Statsforvalteren.
– Saksbehandlingen framstår derfor tilfeldig, etter min mening.
Fungerende seksjonsleder for vergemål hos Statsforvalteren i Vestland, Jeaneth Bjørndal, svarer at seksjonen på grunn av taushetsplikt ikke kan kommentere den konkrete saken direkte. På generelt grunnlag svarer hun at seksjonen forholder seg til lover og forskrifter.
«Hovedregelen er at krav om godtgjøring og utgiftsdekning fra vergen skal dekkes av vergehaveren når han eller hun har en bruttoinntekt og/eller en nettformue over fastsatte grenser. Selv om vergehaveren har en inntekt og/eller formue over disse grensene, kan Statsforvalteren likevel dekke hele eller deler av kravet dersom hensynet til vergehavers betalingsevne tilsier det. Eksempelvis kan vergehaveren ha lav betalingsevne, og dermed problemer med å betale godtgjøringen til vergen, hvis vedkommende har høye, nødvendige utgifter», skriver Bjørndal i en epost til Fagbladet.
«I de tilfellene der vi vurderer vergehaverens betalingsevne, tar vi kontakt med vergen for å få opplysninger om vergehaverens økonomiske situasjon», skriver Bjørndal.
«Kom deg ut og gå på tur» var beskjeden Anngunn Flatebø Dårflot (48) fikk da hun ble skrevet ut fra psykiatrisk institusjon. Men det hjalp ikke hjelpepleieren noe særlig å gå alene ute med de vanskelige tankene sine. Så begynte hun å ta bilder.
Tåka ligger fortsatt som et grått teppe langs Drammenselva, men på stien fra Solbergelva og oppover mot Nerdammen og Damslett-hytta tynnes den ut og himmelen over oss får et stadig sterkere skjær av blått.
Pusten går mens terrenget stiger. Av og til stopper vi – ikke for å hvile, men fordi Anngunn må ned på knærne eller magen når hun ser et spennende motiv.
– I dag vil jeg jobbe med nærbilder, forteller hun.
Anngunn Flatebø Dårflot har et brennende engasjement for fotografering. Hennes egen historie gjør at hun også har det samme engasjementet for psykisk helse, og spesielt hvordan en interesse og lidenskap kan bidra til å snu en livssituasjon fra noe mørkt og depressivt til å bli et lysere og meningsfullt liv.
Vi skrur klokka 15 år tilbake. Anngunn jobber på en demensavdeling i Nedre Eiker kommune. Hjelpepleieren har kjent på fødselsdepresjon og angst, men denne dagen stopper alt opp for henne.
– Jeg kom inn på vaktrommet og kjente at jeg ikke fikk puste. Jeg segnet sammen på gulvet og begynte å gråte. Dagen endte med at jeg måtte ta meg hjem for jeg var ikke i stand til å jobbe, forteller hun.
Legen var direkte og ærlig og sa hun trodde at Anngunn hadde en bipolar lidelse.
– Den umiddelbare reaksjonen min var «Nei! Det går jo ikke, for det er jo kjempealvorlig».
Tilbake i 2022: Vi har satt oss på en stor trestokk og spiser nistematen med varm kaffe fra termos. Mens vi ser utover det lille vannet
TEKST: PER FLAKSTAD FOTO: ANNGUNN FLATEBØ DÅRFLOT OG PER FLAKSTADVrangen, forteller Anngunn om hvordan det var å være psykisk syk og gå inn og ut av behandling på institusjoner.
– Jeg hadde humørsvingninger og depresjoner og var i perioder innlagt. Når jeg var hjemme, var jeg så sliten at jeg nesten ikke orket noen ting. Samtidig hadde jeg konstant dårlig samvittighet. Ikke orket jeg å leke med de to barna mine, ikke orket jeg å lage middag, ikke orket jeg å være med på aktiviteter og foreldresamtaler.
Det tæret på selvbildet.
– Jeg følte meg som en dårlig mor, en dårlig kone, rett og slett et dårlig menneske, forteller hun.
Overfor andre forsøkte hun å skjule at hun var syk og sykmeldt. Men én hendelse gjorde at hun begynte å tenke annerledes.
– Jeg hadde vært borte en god stund på institusjon, og da jeg kom hjem, fortalte mannen min at naboen hadde spurt om jeg virkelig hadde
«HVILER» HODET: Når Anngunn Flatebø Dårflot konsentrerer seg om motiv og hvordan lyset ser ut, «hviler» hun hodet fra andre negative tanker.
reist fra mann og barn. Jeg ble helt sjokkert, for det var det siste jeg ønsket å gjøre. Der og da bestemte jeg meg for å være åpen om situasjonen og sykdommen min, og at det var derfor jeg var mye borte, forteller hun.
En lav høstsol varmer fortsatt når vi litt stivt går oss i gang igjen etter å ha sittet rolig på trestokken.
Etter å ha vært en svingdørspasient i fem år, og etter å ha forsøkt utallige medisiner, kom et vendepunkt da hun fikk noe som viste seg å fungere og som gjorde at hun sakte begynte å føle seg bedre. Men hun slet fortsatt med depresjoner og destruktive tanker.
– Da jeg ble utskrevet, fikk jeg beskjed om at det var viktig å komme seg ut. «Gå på tur», var oppfordringen. Men å gå der alene med tanker som kunne være vanskelige, var ikke akkurat det som hjalp meg videre, sier hun.
En dag i 2017 tok Anngunn litt tilfeldig fram
«Når jeg ligger på bakken for å ta nærbilder, kan jeg lukte gresset rett under nesetippen, og samtidig høre fuglene kvitre langt over hodet.»
ANNGUNN FLATEBØ DÅRFLOT, FOTOGRAF
«Jeg følte meg som en dårlig mor, en dårlig kone, rett og slett et dårlig menneske»
ANNGUNN FLATEBØ DÅRFLOT, FOTOGRAF
mobilen for å ta et bilde. Hun tok et til, enda ett, og noen flere. Da hun kom hjem, gikk noe plutselig opp for henne:
– Jeg hadde vært så opptatt med fotograferingen at jeg ikke hadde tenkt på noe annet. For meg ble det starten på en helt ny tilværelse.
Sykdommen har gjort at hun er en av Fagforbundets cirka 18.000 medlemmer som får uførepensjon.
– Det å bli ufør, var på én side en stor sorg, og på en annen side en lettelse. Jeg ville jo helst ha fortsatt å jobbe. Jeg prøvde flere ganger, men gikk på en smell hver gang, forteller hun.
Derfor var det å bli ufør en slags avklaring for henne:
– Jeg følte det som om jeg fikk avsluttet et kapittel i livet mitt og kunne konsentrere meg om å forsøke å bygge opp noe nytt. Når livet gjør en sving, kan du ikke fortsette rett fram. Du må
svinge med, men forsøke å påvirke den nye retningen til å bli noe meningsfylt og bra for deg, sier hun.
Hun minner om at det er mange årsaker til at mennesker får uførepensjon. Noen av godt synlige handikapp, mens for svært mange andre synes ikke årsakene.
– Jeg møter folk som sier at jeg ser godt ut, og når jeg for eksempel er ute og fotograferer, stemmer det at jeg har det bra, for da «hviler» jeg hodet fra negative tanker. Samtidig må jeg alltid passe på å få nok hvile og ta medisiner, ellers merker jeg at symptomene mine kommer snikende tilbake, sier hun.
For Anngunn har fotograferingen blitt egenterapi. Nå er hun ofte ute i marka med et stort systemkamera og ulike objektiver som passer til forskjellige motiver.
– Jeg fant min lidenskap. Når jeg er ute i skogen,
LYS OG MØRKE: For Anngunn Flatebø Dårflot har fotograferingen blitt egenterapi. Nå er hun ofte ute i marka med kamera for å fange både lys og mørke.
kjenner jeg hvordan roen senker seg og jeg er dypt konsentrert om det jeg holder på med. Jeg jobber med å se motivene og lete etter det gode lyset. Når jeg ligger på bakken for å ta nærbilder, kan jeg lukte gresset rett under nesetippen, og samtidig høre fuglene kvitre langt over hodet. Disse øyeblikkene gir meg glede og påfyll. Og når bildene mine også kan glede andre, gir det meg ekstra motivasjon og styrke, sier Anngunn.
For fem år siden var hun initiativtaker til gruppa «Fotoglede» i regi av et frivillighetsprosjekt for arbeidsledige og uføre i Nedre Eiker som siden er blitt en del av Drammen kommune. Gruppa er blitt populær og er nå tilknyttet Den Norske Turistforening, DNT.
– Poenget er å ha det sosialt og hyggelig. Jeg har også fått et nettverk og venner for livet gjennom denne gruppa, forteller hun.
Men hun må fortsatt være på vakt. Blant annet for å passe på at aktivitetsmengden er stabil og at hun skal få nok hvile, har hun overlatt ansvaret for gruppa til en god venninne.
Ved siden av å være ute i marka, bruker Anngunn kreftene på å holde kurs og ta noen mer kommersielle oppdrag. Hun har også laget seg flere langsiktige fotoprosjekter som hun kan jobbe systematisk med over tid.
– Jeg håper min historie kan inspirere andre. De aller fleste har en lidenskap, eller i alle fall en interesse de kan utvikle. Kanskje kan den bidra til å hjelpe dem ut av en mørk og destruktiv tilværelse slik fotografering hjalp meg, sier Anngunn Flatebø Dårflot. *
SORG: Anngunn Flatebø Dårflot fotograferer ikke bare natur. - Dette bildet betyr veldig mye for meg, det er ett av bildene i fotoprosjektet mitt jeg har kalt «Stille, stille» som handler om sorg. Det oppnådde sølvmedalje i Nordisk Fotomesterskap 2022 i klassen monokrom, sier hun.
Jeg har skrevet dette innlegget mange ganger, og slettet det like mange. Det er skummelt å si ifra om ting som er vanskelig. Men nå må jeg det.
Jeg må si ifra, og ikke mest for meg, men mest for alle de elevene som går på barneskoler rundt omkring. For jeg vet at dette ikke er unikt for min arbeidsplass. Jeg vet at det er slik på veldig mange skoler. Og jeg vet at det ikke er den enkelte skole sin feil, men at det er noe galt med skolepolitikken i Norge.
Det er noe galt med ressurser, pengebruk, kompetanse, ulike yrkesgrupper, lønn og kunnskap i skolene. Det er for lite, av alt.
Jeg gråter, flere ganger i måneden, av og til flere ganger i uken. Og jeg er ikke en person som gråter til vanlig. Det skal mye til for at det skjer. Men nå gråter jeg i bilen på vei hjem fra jobb, jeg gråter om kvelden når jeg står på badet og ser på meg selv i speilet, og jeg gråter når jeg ligger i sengen og tenker på dagen som har vært. Det gjør fryktelig vondt, sånn at man kjenner det skikkelig i hjertet, pedagoghjertet mitt som jeg før var så stolt av.
Jeg er ikke stolt lenger. Jeg er ikke stolt over den pedagogen jeg har blitt. For jeg er en pedagog som kjefter, slukker branner, hever stemmen og er utslitt.
Og grunnen til det er at jeg ikke har overskudd og jeg ikke har tid.
Jeg har ikke overskudd fordi jeg har vært med den samme eleven i fem timer minus lunsj, og enda er det tre timer igjen av arbeidsdagen.
Jeg har ikke overskudd fordi jeg sitter på et grupperom med en elev uten språk. Jeg når ikke inn til eleven, og eleven når ikke ut til meg. Og når vi endelig har bestemt oss for å gå til gymsalen, så er det ikke ledig der, og eleven blir lei seg og kan ikke nå ut, og jeg kan ikke nå inn. Og jeg prøver å forklare at vi kan gå et annet sted, og når vi kommer oss dit er det opptatt der også. Så da blir jeg slått, sparket og kløpet, for det er den eneste måten eleven kan uttrykke seg på.
Og jeg vet at de fleste lærerne ser oss, og de vil så gjerne hjelpe, men de har 35 elever i basen sin som de ikke kan gå fra, og det er ikke flere ressurser å ta av. Og jeg vet at ledelsen prøver, og jeg leser stadig vekk at skoler går med underskudd fordi de må ha ressurser som de ikke får penger til. Så da blir vi sittende her da, vi to.
Jeg har ikke tid til å være den pedagogen jeg vil være. «Men det må du ta deg tid til» sier de. Mhm. Jeg vet det, men jeg har ikke tid til det. For jeg må være psykolog, spesialpedagog, familietera-
CECILIE ENGELSEN SIMMENES, BARE EN ASSISTENT
til noe av det jeg vil ha tid til.»
peut, veileder, rådgiver, vernepleier, helsefagarbeider, kjøkkenpersonell og sykepleier.
Jeg må plastre han som har slått seg, når SFO-telefonen ringer, mens eleven med diabetes er på 2,8 og den eleven jeg skulle minne på å gå på do, har vært uheldig og trenger hjelp til å skifte.
Jeg har ikke tid, fordi vi er altfor mange barn per voksen, og SFO endelig har fått en rammeplan med pålagt måltid og andre aktiviteter, men uten ekstra ressurser og bemanningsnorm.
Jeg har ikke tid til noe av det jeg vil ha tid til. Jeg har ikke tid til å se hun jenta som sliter med å komme seg inn i lek, for akkurat når jeg skal gå bort til henne, så kommer jeg på at jeg har glemt å bytte med hun andre assistenten som er alene med eleven med spesielle behov.
Jeg har ikke tid til å snakke rolig til den eleven som jeg vet trenger det når toleransegrensen er nådd. Derfor roper jeg: «nå må du faktisk stoppe!», mens jeg holder hånden til eleven som kan stikke av hvis den blir sluppet av syne.
Så da roper jeg, og håper at noen andre ser, men så kommer jeg på at de har like lite tid som meg.
Jeg har bedt mannen min om å slutte å spørre om hvordan dagen min på jobb har vært, og at jeg heller kan fortelle hvis det har vært en fin dag. Det er lenge siden vi har snakket om dagen min.
Jeg har ikke tid, jeg er ikke stolt, og jeg er utslitt, og noe må gjøres, så jeg kan komme hjem fra jobb og si «i dag var en fin dag». *
ILLUSTRASJON: ANDRÉ MARTINSE NDet er ett år siden hans tidligere avdelingsleder på Nav Årstad
i Bergen ble drept på jobb. Hovedtillitsvalgt for Bergen kommune
Arne Hernes mener enkle grep kan hindre at noe lignende skjer igjen.
Knivstikking på Nav Årstad i Bergen. Én ansatt ble drept og en annen skadet. Det var hovedsak i alle nasjonale medier.
Samme dag, 20. september 2021, fikk Arne Hernes, hovedtillitsvalgt for Bergen kommune, følgende tekstmelding: «Hei Arne, jeg så det hele, det som skjedde på Nav nå, det var forferdelig å være vitne.»
Litt over ett år senere er det stille i landsmøtesalen til Fagforbundets landsmøte når Hernes refererer fra tekstmeldingen på talerstolen.
Dagen før ble resultatene fra den foreløpige rapporten om vold og trusler i Nav offentliggjort (se faktaboks). I november gikk rettssaken i Årstad-saken. Et av de sentrale temaene var om den tiltalte, som hadde ropt «mine barn er tatt i fra meg», men ifølge politiets undersøkelser ikke hadde noen barn, er strafferettslig tilregnelig.
Personen som ble skadd i angrepet er fortsatt ikke tilbake på jobb.
–
Nå har de ansatte på Nav-kontoret på Årstad flytta inn i nye lokaler. Kanskje et av Norges tryggeste Nav-kontorer, mener Hernes, som er utålmodig på vegne av sikkerheten for alle ansatte i Nav.
De foreløpige funnene fra kartleggingen til «Ansattes sikkerhet i Nav», et prosjekt som ble satt i gang etter knivstikkingen i Bergen i fjor, viser at 30 prosent av ansatte i brukernære virksomheter har opplevd en eller flere hendelser det siste året. Det vanligste er trusler på telefon og i digitale flater, annen trakassering, sjikane og trusler ansikt til ansikt.
– For meg er egentlig dette ganske enkelt, men det går altfor sakte, sier Hernes til Fagbladet.
Han mener at Nav må få ned ventetida på
TEKST: MARTE BJERKE FOTO: BJØRN GRIMSTAD«For meg er egentlig dette ganske enkelt, men det går altfor sakte.»
ARNE HERNES, HOVEDTILLITSVALGT I BERGEN KOMMUNE
Funn fra kartleggingen av sikkerheten i Nav, offentliggjort 18. oktober 2022:
• 30 prosent av ansatte i Nav i brukernære virksomheter har opplevd en eller flere hendelser det siste året. De vanligste hendelsene er trusler på telefon og digitale flater, annen trakassering/sjikane og trusler ansikt til ansikt.
• Ansatte med kommunale oppgaver i Nav-kontoret og ansatte ved Nav Kontaktsenter er mest utsatt for hendelser.
• Under 1 prosent av ansatte opplevde fysisk vold.
• De ansatte oppgir frustrasjon rundt økonomi, psykisk lidelse, ruspåvirkning og lang ventetid som årsak til hendelser.
Hovedtillitsvalgt og leder av faggruppe Nav, Arne Hernes, mener et mer åpent og tilgjengelig Nav vil bidra til færre situasjoner med trusler og vold mot ansatte i etaten.
telefon, man må sørge for å styrke opplæringen av gruppene som er særlig utsatt for trusler, og ledelsen – fra Nav-direktøren til lokalt ledelsesnivå – må komme tydelig på banen. Og så tror han på et Nav som er tilgjengelig og åpent.
– På Nav Årstad tenkte vi utafor boksen, sier Hernes om tida da han jobba på kontoret.
Tjenestene ble tilpasset brukerne og det var rom for å utøve skjønn. Enkle og billige grep ble tatt i bruk for å gjøre liv bedre:
– Vi hadde for eksempel en bruker som ingen opplevde som farlig, men som hadde fått en angstlidelse. Han hadde slutta å rydde hjemme, hadde mange ubetalte regninger og gitt litt opp, forteller Hernes.
Under alt rotet finner Hernes og kollegaene en ødelagt laserdiskspiller og 500 laserdiskplater. Hvis du rydder leiligheten, skal vi fikse den for deg, lover de Nav-ansatte. Det er motivasjon nok, laserspilleren blir fiksa og mannen får en bedre hverdag til under tusenlappen.
– Det handler om å se behovet til brukerne, møte dem og se hva vi kan gjøre innafor paragraf 19 i sosialtjenesteloven (se faktaboks, journ. anm.). Jeg tror dette ofte er en god måte å redusere trusselbildet og risiko på, sier Hernes, som også trekker fram et prosjekt der Nav kjøpte inn en sykkel til en amfetaminbruker.
Så lenge han hadde en fungerende sykkel, kjørte han forbi selgerne på gata. Han holdt seg dermed rusfri.
Antallet volds- og trusselhendelser har gått ned siden 2015, viser funn i den ferske rapporten om Nav-ansattes sikkerhet. For Hernes er drømmescenarioet null trusler mot kolleger
i framtida. Mulig er visjonen for ambisiøs, men holdningen for å nå den er iallfall klar:
– Det handler ikke om flaks, men skreddersøm og høy grad av faglighet, understreker han.
Hernes er opptatt av å sette inn tiltakene mot dem som trenger det aller mest: – De som opplever flest trusler er de nyutdannede, og det er flere kvinner enn menn. De som ikke jobber i heltidsstillinger er mest utsatt, sier han.
Disse gruppene må få enda bedre opplæring, mener den hovedtillitsvalgte.
– Noen av de tiltakene som blir innført blir ofte kun tilbudt dem som jobber heltid, og når vi vet at de i deltid blir truet mer, da må vi sørge for at de får den treningen og kursingen de trenger.
Pekefingeren rettes riktignok ikke bare mot egen etat, men også mot det offentlige ordskiftet, som Hernes mener kan senke eller øke trusselnivået.
– Jeg ser at det er de samme som går igjen i kommentarfelt i avisen, med negative kommentarer. Hvorfor skal vi gi dem et talerør? Mediene bør ta mye mer redaksjonelt ansvar for det som skrives i kommentarfeltet, mener Hernes.
– Det er noe med språkbruken. Ofte blir det en veldig endimensjonal måte å se disse institusjonene i samfunnet på, som tross alt har viktige oppgaver, og som ønsker å hjelpe. *
Saken gikk i trykken før resultatet i rettssaken etter drapet i Bergen var klart.
«De
§ 19. Stønad i særlige
Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 18 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
Prosjektet «Ansattes sikkerhet i Nav» foreslår at det utarbeides en obligatorisk grunnopplæring og et rammeverk for opplæring. Dette innebærer blant annet:
• Tydeliggjøre at stat og kommune har et felles ansvar.
• Tydeliggjøre leders ansvar.
• Anbefalt hyppighet og omfang.
• Tydeliggjøring av at opplæring, øvelser og trening skal settes i sammenheng med kartlagt risiko ved enheten.
Ingefær er sterk - med mye god effekt til kroppen. Ingefær hjelper mot stivhet i leddene og bidrar til å bevare leddenes bevegelighet.
Gurkemeie ligner in gefær, men avsløres av sin intense gule farge. Gurkemeie bidrar til å oppretthol de knokler og ledd, samt bidrar til å opprettholde leddenes bevegelighet.
Linfrøolje i Mucoforte har et høyt innhold av alfalinolensyre (ALA), som er en flerumettet omega-3 fettsyre.
Mucoforte inneholder A-vitamin, som hjelper med å vedlikeholde normale slimhinner.
Karin har alltid vært mye i aktivitet. Hjemme har strikking opptatt mye av tiden hennes. Men hun begynte etter hvert å få problemer med skuldrene.
- Jeg trodde det var strikkingen som var grunnen til at jeg fikk problemene. Derfor stoppet jeg med det i en lengre periode. Det hjalp ikke, sier Karin.
Bedre ble imidlertid mannen hennes Flemming, som brukte leddproduktet Artroforms innholdsstoffer til nakkeproblemer.
- Det var da jeg tenkte at jeg
kanskje skulle prøve Artroform jeg også, forteller Karin.
- Etter kort tid med de fantastiske innholdsstoffene, merket jeg virkningen. Både skuldre og knær ble langsomt bedre og i dag merker jeg ingen plager lenger.
- Jeg har faktisk akkurat malt hele terrassen hos sønnen min. Det er så deilig å være til nytte igjen - og ikke minst at jeg kan ta frem og kose meg med strikketøyet igjen. Jeg er absolutt blitt stor fan av Artroform, sier Karin fornøyd.
Alle kroppens knokler er forbundet i ledd. De er nøkkelen til et liv i bevegelse – så det er verd å passe på dem.
Ingefær avhjelper stivhet i leddene, mens gurkemeie bidrar til å opprettholde bevegeligheten.
Leddbrusk fungerer som en støtdemper mellom knoklene og sikrer friksjonfri bevegelse. Vitamin C bidrar til normal dannelse av kollagen, som har betydning for normalt fungerende ledd.
Alle bevegelser - både de bevisste, som når du løfter armen og de ubevisste, som at hjertet slår - foretas av musklene dine. Vitamin D bidrar til å opprettholde en normal muskelfunksjon.
Artroform i dag
Få 50% på første pakke
Nå kr 189,2 mnd. forbruk. Ingen bindingstid
SMS: LEDD 15 til 2210 Vanlig mobiltakst WEB: wellvita.no RING: 37 08 13 00 Hverdager kl. 8-16
Mangel på østrogen gjør slimhinnene tynnere, mindre elastiske og dermed mer sarte. Slimhinnene kan ha behov for «vedlikeholdelse» - spesielt under og etter overgangsalderen, fordi da faller østrogennivået.
Over 50% av kvinner i overgangsalderen sliter med vaginal tørrhet.
Det kan også forekomme hos kvinner som nylig har født, ammer, har fjernet eggstokker eller går på hormonpre-
parater. Tegn på vaginal tørrhet er sårhet, kløe og smerter ved samleie.
Mucoforte er produkt spesielt mot tørre slimhinner fordi det inneholder A-vitamin, som hjelper med å vedlikeholde normale slimhinner og linfrøolje, som har et høyt innhold av alfalinolensyre (ALA). Alfalinolensyre er en flerumettet omega-3 fettsyre.
Det er viktig å vite at slimhinnene ikke blir normale i løpet av et par uker. Det går noe tid før de begynner å fungere normalt igjen.
S 72
Barnehageansatte opplevde massiv støtte i den nesten fem uker lange streiken.
Oslo, julaften 1951 . Gaver kommer i forskjellig innpakning. Noen gaver er lange, andre er korte, små, store, tynne, tykke, harde eller myke. Noen får akkurat de gavene de har ønsket seg, og tar dem imot med åpne armer. Noen gaver har aldri stått på noens ønskeliste. Noen er altfor dyre, andre kan være hjemmelagde. På julaften bugner det under trær i mange hjem. Noen synes
det er best å få. Andre at gaver kan være en forløsning å levere. Noen kommer uten innpakning eller bruksanvisning. Om du får en forundringspakke som har en gjennomsnittsvekt på 3500 gram og en lengde på 48-54 cm, som er myk og hard og har lyd og avsenderen er nissen eller storken ... vær forsktig når du pakker opp. Husk - innholdet er skjørt. God jul!
Pensjonistforeninger ga 20.000 kroner til sykehusklovner.
Kan man ha ungdom under 18 år ansatt som sommervikarer? Sjekk svaret.
Barne- og ungdomsarbeider Mathias har samme hobby som en rekke amerikanske presidenter. 404.686
var medlem av Fagforbundet i slutten av november. Det er 5436 flere enn på samme tid i fjor.FOTO: ARBARK
VI SOM ER MEDLEMMER av Fagforbundet merker at det er tøffe tider nå. Den økonomiske krisa rammer både privatpersoner og bedrifter. Ansatte i kommunene, sykehusene og andre offentlige virksomheter opplever at budsjettene ikke strekker til. Når det er trange tider, er det enda viktigere enn ellers å gjøre de riktige valgene. Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg. Valget er viktig for Fagforbundets medlemmer fordi det handler om framtida til våre lokalsamfunn og våre arbeidsplasser. Da gjelder det å velge dem som prioriterer riktig.
Vi trenger politikere som vil styrke velferden og kjempe mot Forskjells-Norge. Vi må velge politikere
som bedrer arbeidsforholdene til våre medlemmer og som vil ansette flere i hele og faste stillinger. Kommunene må følge opp det arbeidet som regjeringa har satt i gang, for å rydde opp i arbeidslivet.
folk gode lønns- og arbeidsvilkår, blant annet ved å handle med seriøse aktører, og begrense innleie og bemanningsbyråer. Derfor må vi sørge for at kommunene blir styrt av de rødgrønne partiene.
Høyre kjemper nå for å få makta i Kommune-Norge. Nylig viste Høyre sitt sanne ansikt, da de la fram sitt alternative statsbudsjett. Her foreslår partiet store skattekutt for dem som
har mest, samtidig som de tar feriepengene fra de arbeidsløse. Høyre svekker vilkårene for dem som er på arbeidsavklaringspenger og gjør det dyrere for arbeidsfolk å være fagorganisert. På toppen av alt vil Høyre kutte i allerede trange, offentlige budsjetter. Dette vil gi et dårligere velferdstilbud for dem som trenger det mest – de trygda og syke.
SAMTIDIG VARSLER HØYRES ordførerkandidater at de vil privatisere sykehjem, hjemmehjelp, barnevern og barnehager. I Oslo har det rødgrønne byrådet gjort det motsatte: De stoppet privatiseringa og tok sykehjem tilbake i kommunal drift. Resultatet ble at flere av våre medlemmer gikk opp med nærmere 100.000 kroner i årslønn. Derfor reagerer lederen av Fagforbundet Oslo, Roger Dehlin, på Høyres planer. Han sier at det er de ansatte som betaler prisen for privatisering, i form av dårligere lønn og pensjon. Dette vil svekke tjenestene og øke forskjellene i Oslo, mener han.
FAGFORBUNDET VIL at kommunene skal drive tjenestene selv. Lokalpolitikerne må sette en stopper for at eiere av velferdsselskaper henter profitt ut av barnehager, sykehjem og andre velferdstjenester. Eller som Dehlin sier det: Vi trenger ikke flere som tjener seg rike på folks skattepenger og stikker av til Sveits! Vi i Fagforbundet har lang tradisjon for å engasjere oss i politikk, både nasjonalt og lokalt. Grunnen er at arbeidslivet, og interessene til Fagforbundets medlemmer, er så sterkt preget av de prioriteringene politikerne gjør. Fram mot kommunevalget neste høst vil vi jobbe for å få valgt politikere som jobber for sterkere fellesskap og bedre velferd for alle.
Vi trenger politikere som vil styrke velferden og kjempe mot Forskjells-Norge.
Stor støtte i befolkningen, stor streikevilje i staben og stort gjennomslag i forhandlingene: Streikeleder Berit Tevik er imponert over innsatsen til Fagforbundetmedlemmene i private barnehager. Nå håper hun politikerne lærer av streiken
Imidten av november var det klart: Streiken i private barnehager var over, etter nesten fem uker. På det meste var 3600 barnehageansatte i streik.
– Det har vært en langvarig streik, og noen svært tøffe meklinger. Begge parter har både gitt og tatt. Vi mener vi har fått PBL (Private barnehagers landsforening, red. anm) til å strekke seg så langt som det var mulig, uttalte de involverte fagforeningene Fagforbundet, Delta og Utdanningsforbundet i en pressemelding.
Berit Tevik, leder i Fagforbundet Barn og oppvekst Oslo, mener det har vært en takknemlig jobb å lede streiken.
– Folk har vært godt opplyst om grunnlaget,
Streikeviljen blant de ansatte i private barnehager har vært stor, og fagforeningene har også fått flere medlemmer i løpet av streiken. 25. oktober markerte de streiken ved å gå i tog fra Oslo rådhus til PBL sine lokaler i Rådhusgata. Anne Heidi Simonsen (t.v.) og Aylin Campos ropte ut sine krav om en bedre pensjon. – Det er helt fantastisk oppmøte, dette får fram følelser, sa Campos til Fagbladet.
det har vært stor streikevilje, og medlemmene har virkelig stått på. Jeg er veldig glad for å ha fått lov til å være med på det, sier Tevik til Fagbladet.
Hun forteller at det ikke er noen sterk tradisjon for å streike i barnehager, men at streiken har ført til en bevisstgjøring både blant ansatte og foreldre om politikken rundt de private barnehagene.
– Medlemmene har blitt mer bevisst, ikke bare når det gjelder egen barnehage og arbeidsgiver, men også om systemene rundt, om politikken og finansieringen av de private barnehagene. Og så tror jeg mange har fått en større forståelse for fagforeningene sitt arbeid, de ser at fagforeningene faktisk kjemper fram nye rettigheter og jobber for å beholde de vi allerede har.
Fagforbundet har opplevd stor medlemsvekst
blant ansatte i private barnehager mens streiken har pågått. Tevik tror det er ulike årsaker til det. – Pensjon er viktig i den enkeltes liv, så jeg har inntrykk av at en del har meldt seg inn fordi de ville være med på å streike for kravene våre. Så er det også noe med samholdet på arbeidsplassen, at man ønsker å stå sammen med kollegaene sine på arbeidsplasser der vi allerede hadde mange medlemmer, sier Tevik.
STØTTE FRA FORELDRE Fagforbundet gjennomførte flere målinger av
Berit Tevik håper kommunene vil få mulighet til å stille strengere krav om blant annet lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår i de private barnehagene. Her på en streikemarkering utenfor Stortinget.
folks syn på streiken i løpet av perioden, som faktisk viste at den steg: Like før den avgjørende meklingen var 71 prosent av de spurte positive.
Tevik beskriver også den direkte tilbakemeldingen fra foreldrene som god. Både direkte og i mediene.
– Det har vært mange medieoppslag om foreldre som sliter med å få hverdagen til å gå rundt på grunn av streiken, men der foreldrene likevel støtter streiken og streikeretten. Det har vært godt for medlemmene som har stått i streiken, sier Tevik.
Et viktig krav fra arbeidstakersiden har vært at PBL skal erstatte sin tidligpensjonsordning med Fellesordningen for AFP, som er en livslang tilleggspensjon. Dette er partene enige om, ifølge riksmeklerens møtebok: «Fellesordningen for AFP innføres når reformert AFP i privat sektor er klar, for årskullene fra og med 1968. Hvis tidspunkt for innføring av reformert AFP ikke er avklart i løpet av 2024, innføres gjeldende AFP i Fellesordningen 1.1.2025.»
«Ansatte fra og med 1962-kullet til og med 1967-kullet får videreført dagens AFP-ordning.» Det betyr at ansatte over 55 år ikke får mulighet til livsvarig AFP, men fremdeles kan benytte seg av PBLs tidligpensjonsordning. Videre har partene blitt enige om følgende: «Det avtales kompensasjon for å sikre de som av ulike grunner ikke kvalifiserer til AFP i Fellesordningen. Kompensasjonsberegninger og vilkårene for disse behandles i partssammensatt utvalg.»
Tjenestepensjonen i PBL-barnehagene er en ordning der en sum tilsvarende 7 prosent av lønna til de ansatte settes inn som pensjonssparing. Nå dekker arbeidsgiver 4 prosent, mens arbeidstaker dekker 3 prosent. Arbeidstakersiden har krevd at denne fordelingen skal endres, slik at arbeidsgiver dekker 5 prosent og arbeidstaker 2 prosent.
Dette er partene enige om:
«Arbeidstakers andel settes ned til 2,5 prosent fra 1.1.2023, og til 2 prosent ved innføring av ny AFP, senest 1.1.2025. Arbeidsgivers andel økes fra 1.1.2023 til
«Medlemmene har blitt mer bevisst, ikke bare når det gjelder egen barnehage og arbeidsgiver, men også om systemene rundt.»BERIT TEVIK, LEDER I FAGFORBUNDET BARN OG OPPVEKST OSLO
Både fagforeninger og streikerammede foreldre har under streiken vært kritiske til at kommunene ikke har avkortet offentlige tilskudd til barnehager som har hatt redusert tilbud, eller holdt stengt, på grunn av streiken.
Det har lenge vært uklarhet om kommunene har anledning til å gjøre dette, noe som har ført til at blant annet oppvekstbyråden i Oslo ikke har stanset tilskuddene i påvente av avklaring fra nasjonale myndigheter.
Enigheten mellom partene kom under et døgn etter at det ble kjent at KS mente Kunnskapsdepartementet gir kommunene et grunnlag for å vurdere å holde tilbake tilskudd.
– Jeg hadde kanskje ønsket at de var litt tøffere. Jeg vet ikke hvilke diskusjoner som har vært tatt internt, og jeg skjønner at kommunen vegrer seg for å stå i en rettssak om dette mot PBL, men jeg tenker samtidig at det hadde vært en mulighet for å få avklart saken når regelverket er så uklart, sier Tevik.
Hun håper regjeringen tar med seg erfaringene fra streiken inn i arbeidet med endringer i barnehageloven.
– Her må de tydeliggjøre regelverket, så det ikke blir usikkerhet ved en eventuell streik senere. Når vi streiker prøver vi å ramme der det går utover arbeidsgivers inntekter. Det blir umulig når streiken kun rammer dem som mottar tjenesten, og ikke dem som fakturerer for den. *
4,5 prosent, og til 5 prosent ved innføring av ny AFP, senest 1.1.2025. Dersom det innføres dekning av faktiske pensjonsutgifter, skal fordelingen være 2 prosent for arbeidstaker og 5 prosent for arbeidsgiver fra det tidspunkt dekning av faktiske kostnader innføres.»
I dag gis det et flatt pensjonstilskudd per plass tilsvarende ti prosent av lønnskostnadene i kommunale barnehager. Arbeidstakerorganisasjonene ønsker å erstatte denne ordningen med en ordning der barnehagene får dekt sine faktiske pensjonskostnader. PBL ønsker ikke en slik ordning, men vil beholde et flatt pensjonstilskudd, men med en høyere sats.
Partene har også blitt enige om å samarbeide politisk «for å sikre at alle private barnehager på PBL-området skal få dekket sine faktiske pensjonskostnader.» Det finnes i dag en søknadsordning der barnehager med høyere pensjonskostnader enn det de får dekket av pensjonstilskuddet, kan søke kommunen om kostnadsdekning, men flere barnehager melder om store svakheter i denne søknadsordningen.
Minstelønna for assistenter økte med mellom 11.000 og 17.100 kroner i året, avhengig av ansiennitet. Mest tillegg
fikk ansatte på de laveste trinnene. Fagarbeiderne fikk et lønnspåslag på mellom 13.100 og 18.700 kroner, også her er de høyeste tilleggene lagt på lønna til de med lavest ansiennitet.
Barnehagelærere øker lønna med mellom 12.200 og 14.600 kroner, her er det gitt mest til dem med lengst ansiennitet. Pedagogiske ledere får lønnsøkning på mellom 12.800 og 22.200 kroner i året, og de med spesialutdanning får et påslag på mellom 12.800 og 15.200 kroner. Barnehagestyrere øker minstelønna med mellom 16.400 og 19.500 kroner.
Alle tillegg gis fra 1. mai i år.
* Fagforbundet Sykehuset Namsos feiret 50-årsjubileum 29. oktober. Over 80 gjester feiret jubilanten. Foreningen ble stiftet i mars 1972, under navnet Sykehusenes Personalforening. I mars 2003 skiftet foreningen navn til Fagforbundet Sykehuset Namsos. Medlemstallet er pr. i dag 450, og foreningen er i stadig vekst. Dagens leder Knut Erik Leithe ledet kvelden sammen med festkomiteens leder Janne Jacobsen. Det var innbudt gjester fra Fagforbundet region Trøndelag og LO i Namsos og omegn. Tidligere ledere har vært Sverre Fyrileiv, Thorstein Wennevik, Oskar Strømhylden, Lars Rossing, Ingegjerd Sandberg, Trine Haugan og Janne Jacobsen. På bildet ser vi (fra venstre) dagens leder Knut Erik Leithe, Annie Wennevik, Ingegjerd Sandberg, Janne Jacobsen og Trine Haugan. Bak står regionleder Arnt Sigurd Kjøglum.
HEGE TRANA
* Fagforbundet Farsund har hedret årets jubilanter. Disse var nylig samlet på Farsund Fjordhotell for å motta merke og diplom: Karianne Kolnes, Gunvor Kristiansen, Reidun Tønnessen og Sylvi Abrahamsen, som alle har vært medlemmer i Fagforbundet i 25 år. I tillegg var det tre 40-årsjubilanter som ikke hadde anledning til å delta på merkeutdelingen.
ANITA
* Ved Fredheim Omsorgssenter tok sju personer fagbrev på fire måneder. Fagforbundet Dovre har hatt et godt samarbeid med karrieresenteret og Dovre kommune, og det har vært satset stort på fagbrevutdanningen. HTV i Fagforbundet Dovre, Lillian Olsen Vigenstad, roser de ansatte for deres dyktighet og ønske om å bli helsefagarbeidere. Flere av dem er allerede i gang med videreutdanning, og vi er kjempeglade for at dette sikrer god kvalitet i våre tjenester. Yrkesstoltheten er også viktig i rekrutteringen, og vi i Dovre stolte. Fagbrevene ble feiret med kaffe, kake og blomster, samt besøk av ordfører og helse og omsorgssjef i Dovre, Hilde Lusæter. Vi gratulerer!
tips@fagbladet.no
* Fagforbundet Askøy har avholdt jubileumsfest med utdeling av nåler for 25-årsjubilanter (øverste bilde) og 40-årsjubilanter (nederste bilde). Totalt var 155 jubilanter invitert til fest med snitter, kake, arbeidersang og underholdning fra egne medlemmer. Her er bilde av jubilantene som hadde anledning til å komme. Vi gratulerer!
HILDE LENDE AUNE HOVEDTILLITSVALGT, FAGFORBUNDET ASKØY
* Fagforbundet Sykehus og Helse, Oslo har arrangert jubileumsmarkering for 40- og 25-årsjubilanter i festsalen på Søsterhjemmet ved Ullevål sykehus. Det var i år 36 medlemmer som hadde 40-årsjubileum og 79 som kunne markere 25 år som Fagforbundet-medlem. Av disse hadde henholdsvis seks og ti anledning til å bli med på markeringen. 40-årsjubilanter er Grethe Lisbeth Eidsvoll, Karin Austad, Liv Aulie, Zaid Kaleab, Ann Karin Raudi og Anders Halden. 25-årsjubilanter er David Artaud, Marianne Berg, Anne Sandnes, Unni Andersen, Marit Tapio, Amarjeet Kaur Kamboz, Dag Erik Kyrkjebø, Anne Marie Haugen, Reidun Berget og Tone Elisabeth Tørmoen.
* Pensjonistene i Fagforbundets Helseforetak Vestfold og Fagforbundet region Tønsberg har donert 20.000 kroner til Sykehusklovnene på Sykehuset i Vestfold, Tønsberg. Pengene er resultatet av utlodning av gevinster blant pensjonistene over noen år, i tillegg til gaver fra Rema 1000, Europris og Lekia i år. Alle er enige om at sykehusklovnene fortjener støtte til sitt gode arbeid for syke barn. De er avhengige av pengegaver for å kunne fortsette å gi glede og trøst til barn og pårørende på sykehus. Mange av oss tidligere ansatte har med egne øyne sett den gleden barna har av å «glemme» hvor de er for en liten stund. På bildet fra overrekkelsen, fra venstre: Merete Dahl, klovnene Maxim P og Olympia, Gerd Ellefsen, Anita Haveland, Aud Bugge Hansen og Randi Vaadal.
ANITA HAVELANDSend inn spørsmål av allmenn interesse om blant annet tariffavtaler, juridiske arbeidslivssaker og -lover, videreutdanning og spørsmål angående LOfavør og Sparebank 1. Ekspertpanelet svarer.
Vi har dessverre ikke anledning til å svare på henvendelser som vi ikke finner plass til i bladet. Hvis du får problemer på arbeidsplassen, ta først kontakt med lokal tillitsvalgt.
?I sommer oppdaget vi at vi hadde to sommervikarer under 18 år i avdelingen. Verken tillitsvalgt eller verneombud var varslet om dette på forhånd. Hva burde vært gjort?
K.F.
SVAR: Det er anledning til å ansette ungdom helt ned til 13-årsalderen. Men det er særlige regler som gjelder før de kan ansettes.
Ungdom er, ifølge gjentatte undersøkelser, en særlig utsatt gruppe i arbeidslivet. De kan bli satt til farlig arbeid som de ikke har forutsetninger for å utføre på en forsvarlig måte, de kan bli satt til å jobbe til alle døgnets tider, og ofte mangler de tilstrekkelig opplæring i å møte vanskelige situasjoner.
Særlig unge jenter har høyere risiko for å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, mens unge gutter kan være mer utsatt for unødvendig fysisk fare.
Ungdom under 18 år er ikke myndige, og derfor er det tydelige regler om arbeid utført av barn og ungdom i forskriften om organisering, ledelse og medvirkning (kapittel 12).
Først av alt må arbeidsgiver foreta en vurdering av den risikoen ungdom utsettes for. Den skal foretas før ungdommene begynner, og den skal gjøres i samarbeid
med verneombudet. Vurderingen skal ha som utgangspunkt arbeidsplassens utstyr, måten den er organisert på, fysiske, biologiske og kjemiske faktoren, psykiske belastninger som arbeidet kan medføre og mulig fare for å overbelaste muskler og skjelettsystemer.
I utgangspunktet er det heller ikke lov å sette ungdom under 18 år til nattarbeid. Men her finnes det noen unntak, for eksempel for dem som distribuerer aviser fra klokka fire om morgenen og for kultur- og sportsarbeid fram til klokka 23. Det er også unntak for kvelds- og nattarbeid der det er en del av et utdanningsløp.
Arbeidsgiver har en vid informasjonsplikt overfor ungdommene og deres foresatte. Det skal være tydelig hvilke risikofaktorer som er forbundet med jobben.
Dette er viktige områder for verneombudene og tillitsvalgte. Arbeidsgiver plikter å ta verneombudene med på råd under planleggingen og gjennomføringen av arbeidet. Det skal også føres lister over personer under 18 år, og lista skal være tilgjengelig for verneombudene (og Arbeidstilsynet). De tillitsvalgte må selvsagt også se til at arbeidskontrakter og avtalene ellers er i tråd med tariffavtalene som gjelder.
Arne Bernhardsen, HMS-ekspert
Illustrasjoner: Lars Fiske
Adresse: Fagbladet, Møllergata 10, 0179 Oslo
E-post: barespor@fagforbundet.no
Arne Bernhardsen
Arbeidsmiljø Spørsmål om helse, miljø og sikkerhet.
Magne Gundersen
Forsikring og økonomi Spørsmål om LOfavør og Sparebank 1.
?Jeg er veldig urolig for økonomien vår nå som renta på boliglånet stiger mye og fort. Er det noe som helst banken kan hjelpe med så ikke låneutgiftene blir for høye? N.R.
SVAR: Renta har steget mye den siste tiden, riktignok fra et svært lavt nivå. Men jeg skjønner at det er en utfordring når økningene skjer hyppig, ofte med et halvt prosentpoeng av gangen. Jeg anbefaler deg å gå gjennom mulighetene dine med en rådgiver i banken. Det er helt gratis.
Det du kan sjekke, er først og fremst at du har riktig rente. Hvis boligen har steget i verdi eller du har betalt ned en del på lånet, kan
det hende at du kan få en gunstigere rente. Hvis du ikke allerede har LOfavør Boliglån, bør du sjekke ut
betingelsene hos SpareBank 1. Som LO-medlem får du en svært god rente.
Du kan også ta opp med banken om du kan forlenge nedbetalingstiden eller få avdragsfrihet for en periode. Dette vil kunne gi deg lavere månedsutgifter. Men vær klar over at begge disse mulighetene gjør at det tar lenger tid før lånet er nedbetalt. Dermed betaler du også mer renter totalt sett.
I tillegg bør du gå gjennom økonomien og forbruket ditt og se om det er utgifter du kan kutte ned eller kutte ut. Banken vil kunne gi deg gode råd også om dette.
Magne Gundersen, forbrukerøkonom?
Min kone og jeg skal til Alpene og gå turer på fjell over 4000 meter over havet. Dekker min LOfavør Reiseforsikring slike turer, og eventelt hjelp/redning hvis det skulle oppstå sykdom eller skade?
L.H.
SVAR: Ja, denne turen er dekket av din LOfavør Reiseforsikring, siden den type aktivitet du nevner ikke er å anse som en ekspedisjon. Ved behov for medisinsk transport dekker
reiseforsikringen det som er tilgjengelig i det aktuelle området, som for eksempel helikopter. Alt er dekket. Egenandelen er null. Turer og opphold i høyder over 6000 meter, og/ eller i øde og krevende områder, som for eksempel Antarktis, Himalaya og Amazonas, eller skitur over Grønland, er ofte forbundet med stor risiko og behov for spesialutstyr. Slike reiser vil anses som en ekspedisjon og dekkes ikke av reiseforsikringen.
Magne Gundersen, forbrukerøkonom
GRUPPE PÅ 3 MERKSNODIG FORSLAG FALLE I SØVN
FØRJULSTID
STÅ I LYS LUE
VÆRFENOMEN
PÅLEGG HA PIPLING
SKJÆRE SEG
BRYGGE HØNSETYV
JULEKORTMOTIV
SETTE NED FOTEN SØKER LEGGE OM
BRAGD IDENTISK
DRIKKEVANNSKILDE
REKKE PRESANGER
KRAFTUTTRYKK
MYNDIGHETSALDER
I ENDRET DRAKT AVBREKK BEDRØVET LANGSOM RESTAURANTARBEIDER
ENDEMORENE FRA ISTIDEN
HEMMELIG BRAKE RELIGIØS AUTORITET
KARRIGE FORHOLD
MENGDEANGIVELSE
JULEKORTMOTIV
DERSOM GRUPPE PÅ 8
JULETREPYNT SKJULE BARNEMØBEL
ER PIRRENDE
REGISTER MODUL
PÅ NULL KOMMA NULL UTEN AVBRUDD
STINKE LAND I AFRIKA
SKÅL KONFISKASJON
PÅ TÅ FORNEM KRETS
SØRGELIG UTTALE
LAND I AFRIKA KJEMME
ALMINNELIG
STRYKE FREM OG TILBAKE
DOKUMENTASJON MANNLIGE OPPHAV
RENSET SKOGSDYR
STATLIG ETAT
HERRE NYANSEFATTIG OMELETTINGREDIENS
BERGTROLL TALL
JEPP! DEN GANGEN LYSFENOMEN
VAKLE OPPSPILT
REGNSKOGFUGL BORDPYNT PRIVILEGIUM KVIST
SKAPE IRRITASJON
DRISTIG TYPE
Løsningen på kryssord nr. 10 må være hos oss innen 24 januar! Merk konvolutten med «kryssord nr. 10» og send den til: Fagbladet, Møllergata 10, 0179 Oslo
Løsningsordet kan også sendes til kryssord@fagbladet.no
Vi har trukket tre vinnere som hver får 10 flaxlodd.
Eva Ler Nilsen
eva.ler.nilsen@fagbladet.no Telefon 905 82 468
Michael Brøndbo michael.brondbo@fagbladet.no Telefon 911 98 972
NETTREDAKTØR
Knut Andreas Nygaard knut.nygaard@fagbladet.no Telefon 911 58 222
Vidar Eriksen vidar.eriksen@fagbladet.no Telefon 957 94 693
Marte Bjerke marte.bjerke@fagbladet.no Telefon 995 32 224
Per Flakstad per.flakstad@fagbladet.no Telefon 907 78 397
Kathrine Geard kathrine.geard@fagbladet.no Telefon 906 17 786
Bjørn A. Grimstad bjorn.grimstad@fagbladet.no Telefon 414 69 894
Rønnaug Jarlsbo ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no Telefon 415 66 623
Ingeborg Vigerust Rangul ingeborg.rangul@fagbladet.no Telefon 977 87 474
Karin E. Svendsen karin.svendsen@fagbladet.no Telefon 991 54 314
Ola Tømmerås ola.tommeras@fagbladet.no Telefon 909 20 302
Ida Søraunet Wangberg ida.wangberg@fagbladet.no Telefon 995 86 287
Øystein Windstad oystein.windstad@fagbladet.no Telefon 996 97 830
André Martinsen andre.martinsen@fagbladet.no Telefon 480 03 541
Ellen Angell Moan ellen.angell.moan@fagforbundet.no Telefon 415 49 846
Salgsfabrikken v/Wenche Huser Sund Telefon 906 16 307 huser@salgsfabrikken.no
Ålgård Offset AS
KONTROLLERT OPPLAG
1. HALVÅR 2022: 391.668
De sa at det skal snø og at julen blir hvit.
De sa at det vil bli fred på jord.
Slik begynner, fritt oversatt, sangen «I believe in Father Christmas», laget av Greg Lake til en tekst av Peter Sinfield. Lake ville bruke den som en protest mot det han oppfattet som en kommersialisering av jula, mens intensjonen til Sinfield var mer en fabulering over tapt uskyld og barnetro.
De aller fleste av Fagforbundets voksne medlemmer tror neppe på nissen lenger. (I hvert fall ikke den amerikanske som bor på Nordpolen og kjører reinsdyrslede). Men vi later som, og forventer at de små barna skal tro.
I remember one Christmas morning A winter’s light and a distant choir.
And a peal of a bell and that Christmas tree smell. And their eye’s full of tinsel and fire.
Slik synger Greg Lake, og som barn fylte juleforventningene oss med fryd. Vi så fram til å få pakker, spesielt de som ikke var så «nødvendighetsmyke» med luer, sokker og votter og sånt. Og vi gledet oss som – ja, som barn – til at nissen skulle komme.
«Till I woke with a yawn in the first light of dawn. I saw him and through his disguise.»
Men vi var ikke så gamle før vi gjennomskuet at nissen slett ikke var den nissen vi var blitt fortalt. Vi skjønte det var en bløff. Der og da mistet vi litt av den barnslige uskylden. Vinterkveldene ble litt mørkere i en virkelighet som var blitt mer realistisk og rasjonell.
Men det er slett ingen bløff at jula ikke lenger er hvit der den pleide å være det. Og er ikke vår forbrukskarusell før jul noe av årsaken til at det er blitt sånn? Hvorfor må vi stri så mye før jul at vi er utslitte og lei når jula faktisk begynner 24. desember klokka fem?
For å avslutte som Greg Lake og Peter Sinfield: Hallelujah Noel be it heaven or hell The Christmas vi get we deserve. Vi får den jula vi fortjener! God jul til dere alle. Og fred et par steder på jorden.
PER FLAKSTADAmerikanske presidenter som Biden og Obama, Clinton (og kona) og Bush (ja, begge) har vært det. Det samme har Erna Solberg, kronprinsesse Mette-Marit og Steinar Sagen. Men som speider er Mathias Nilssen mest opptatt av å være et forbilde selv.
Varme, oksygen og brensel –og vips, så har du et bål. Mathias Nilssen har vært speider siden han gikk i første klasse. Han er ekspert på bål.
– Det var fotball eller speider da jeg vokste opp i Aurskog. Jeg syntes ikke det var gøy med fotball. Det ble for mye konkurranse og det var ikke min greie.
Med en skarp samekniv spikker han fliser og kløyver etter hvert små kubber. Tålmodighet er cluet. Å være altfor raskt ute med store greiner eller vedkubber, slukker ethvert bål.
Gode forberedelser er nøkkelen til suksess og Mathias har med tørr ved hjemmefra. En tennbrikett og fyrstikker er innafor og ikke egentlig juks når et bål skal lages i full fart. Det finnes flere typer bål. I dag blir det et typisk leirbål – nemlig pagodebålet, hvor vedkubbene stables med fersk ved nederst og tørre på toppen.
Neste sommer skal Mathias være med på verdens jamboree i Sør-Korea. Det er et
NAVN: Mathias Nilssen
ALDER: 30 år
STILLING: Barneog ungdomsarbeider på tilrettelagt avdeling på videregående skole
FAMILIE: Samboer
BOSTED: Jessheim
HOBBY: Speider og friluftsliv
mini-FN hvor speidere fra hele verden møtes på tvers av krig og uenighet.
+– Jeg gleder meg veldig. Det står på min bucket-list og blir en «en gang i livet»-opplevelse. Jeg møter folk og lærer hva som skjer i verden.
Han har vært på verdens jamboree før. Den gangen i Sverige i 2011. Det var bare et par dager etter 22. juli, og bussen stoppet på motorveien sammen med alle de andre bilene og hadde ett minutts stillhet til minne om ofrene.
– Det var veldig spesielt. Vi var 40.000 deltakere fra hele verden på den leiren. Mange syntes synd på oss som kom fra Norge.
Som speider har Mathias arrangert lederkurs på Svalbard og han har vært i Romania. Hvert land speider på sin måte. I Norge er det mye fokus på å lære praktiske ferdigheter. I Romania er det leksehjelp og måltider.
– Jeg liker å være med på å utvikle neste generasjon speidere og bidra til lek og moro i et sosialt felleskap. Lære dem å høre til og bli det beste av seg selv. Alt må ikke være konkurranse. *
Det var fotball eller speider da jeg vokste opp i Aurskog. Jeg syntes ikke det var gøy med fotball.
