Temahefte 22

Mangfold i Barnevernet Temahefte nr. 22

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD < 3 Leder < 4-7 Reportasje: Advarer mot middelklasseverdier < 8-11 Reportasje: På jobb 24 timer i døgnet < 12-13 Faglig innspill: Barneverntjenesten er i alvorlig krise < 14-15 Faglig innspill: Striden om arbeidstiden < 16-19 Reportasje: Ettervern. Noen som er der for meg < 20-22 Reportasje: De som tar barna <2 3-25 Intervju: For mange lukker øynene for omsorgssvikt <2 6-28 Reportasje: Mindre sint med sosial trening < 29-30 Intervju: Ta ungdommene på alvor < 31 Omtaler av bøker og nettsider

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Karin Svendsen, Torill Sakken Olsen, Ingvill bryn Rambøl, Elisabeth Arnet, Ellenor Mathisen, Per Kristian Lunden, Sissel Fantoft, Eivor Eriksen, Inger Marie Grini, Erik M. Sundt. Illustrasjoner: Berit Sømme. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 15. september 2011.

393

Trykksak

leder

Vi må satse på barnevernet Tenk deg at det verste skjer og barnet ditt ender opp i barnevernet. Hvordan ville du da at barnevernet skulle se ut?

Du og jeg må kunne overlate barna våre til barne­ vernet og stole på at det blir tatt hånd om på beste måte. Barn uten foreldre har krav på den samme behandlingen som andre barn. Likebehandling må være utgangspunktet for den offentlige satsingen på barnevern.

Derfor er det bekymringsfullt når vi ser at den kraftige økningen i barnevernssaker ikke følges opp med en tilsvarende økning av antall barnevernere.

I løpet av de siste ti årene har antallet bekymrings­ meldinger til barnevernet blitt fordoblet, mens bemanningen økte med 27 prosent.

En slik utvikling er ikke bærekraftig, og den får konsekvenser vi ikke ønsker: Saksbehandlere får såpass mange saker på skrivebordet at de ikke makter å følge dem opp på en forsvarlig måte. De får ikke nok tid til å sette seg inn i barnets og de på­ rørendes situasjon. Nyansatte får sjokk over arbeids­ byrden, og altfor mange slutter etter kort tid.

Saker blir liggende så lenge at tidsfristen går ut; de må undersøkes på nytt eller blir henlagt. I 2010 ble nesten 19 prosent av bekymringsmeldingene henlagt.

For å få unna arbeidsmengden, hyrer det offentlige inn konsulenter og private selskaper til å ta hånd om barna og saksbunkene. Så selv om regjeringen har erklært kommersialiseringen av barnevernet som uønsket, er det små endringer å spore. Det statlige barne­vernet og kommunene er i mange tilfeller avhengig av private barnevernstjenester.

I de fleste tilfeller gjør de private en utmerket jobb.

Men utviklingen har sin pris. De stadige anbudene gjør at barn må flytte fra «hjemmet» sitt når den private drifteren av en institusjon mister anbudet.

Konsulentene forsvinner ut av systemet, og den offentlige barnevernkompetansen blir uthult. Ved klager blir det vanskelig å rekonstruere historikken i en sak.

Sist, men ikke minst: Overskuddet fra barne­verns­ tiltak bør ikke hentes ut av eierne som utbytte, men gå tilbake til barnevernet. Til barna.

Mange saksbehandlere gjør en enestående jobb, men alt for mange plages av dårlig samvittighet og sover dårlig om natta fordi de vet at de kunne ha gjort jobben bedre, hvis de hadde hatt tid til det.

Dette kan vi ikke akseptere. Gode tjenester krever nok ressurser og god fagkompetanse. Det er noe

Mangfold i barnevernet

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

3

Kritisk: Det blir fullstendig galt å rangere dem som jobber her etter lønnsnivå og studiepoeng, mener Erling Segelstad, leder på Fagertun hybelhus.

Advarer mot middelklasseverdier På Fagertun Hybelhus i Brumunddal er det å slutte like alvorlig som å skille seg. Der fins det bare én grunn som gir en ansatt sparken på dagen: At han eller hun umyndiggjør seg selv.

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Eivor Eriksen

Leder Erling Segelstad på Fagertun Hybelhus er svært kritisk til Fellesorganisasjonens ønske om at minst 85 prosent av de ansatte i barneverns­insti­ tusjoner skal ha barnevernsfaglig kompetanse.

Fagertun Hybelhus er en privat og ideell barneverns­ institusjon drevet av en stiftelse tilknyttet de lokale lagene av Norsk Folkehjelp i Hedmark. På Fagertun bor det i dag åtte ungdommer mellom 16 og 20 år.

I tillegg er det en institusjon på Hamar med tre plasser som arbeider med ettervern for inntil ti ung­dommer.

– Et av de viktigste kvalitetskjennetegnene her på Fagertun er at alle vi som jobber her er likeverdige, og vi bryr oss om hverandre. Det blir fullstendig galt å rangere de som jobber her etter lønnsnivå og studie­ poeng. Dette er hjemmet til disse ung­dommene, og hvis noen blir viktigere enn andre, eller hvis jeg skal opp­høyes til en slags allmektig styrer, blir det helt feil.

Her får ingen lov til å slutte, det er like drastisk som å skille seg. Hos oss er det bare én grunn til avskjed, du får sparken på dagen hvis du svarer en av ung­

4

Mangfold i barnevernet

dommene med at: «Dette kan ikke jeg svare på, du må snakke med ledelsen.» Da har du totalt umyndig­ gjort deg selv, sier Segelstad.

Han mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap er det aller viktigste ungdommene trenger.

– Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det handler om dine holdninger til livet. Et grunn­ leggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit, og våre ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad.

Bare én særregel Erling Segelstad opplever også at alle forskrifter og reguleringer på mange måter bidrar til å forvitre barnevernsinstitusjonene.

Barnevernets kompetanse – Jeg sammenligner den jobben vi gjør her med å drive et kjøkken. Hva er målet på et kjøkken? Jo, å få ut maten. Jeg er klar over at man kan få en kasserolle i hodet, men staten svarer med å konstruere en for­ skrift som sier at man må bruke hjelm. Alt er godt ment, men til slutt blir det så mange forskrifter at det blir umulig å lage mat!

På Fagertun Hybelhus fins det bare én særregel: Det er for­budt med alkohol, også for de som er over 18 år.

– Vi trenger ikke egne regler om at det for eksempel er for­budt å spytte på gulvet, det er det jo overalt ellers i samfunnet. Når det kommer en mulig ny beboer, la oss kalle ham Glenn Roger – det er jo ikke et navn men en diagnose i barnevernet – så sier jeg at han må komme hit på middag og snakke med ung­dommene som bor her, det er jo de som kan fortelle ham hvor­dan det er. Og hvis barne­verns­­pedagogene sier at de skal søke om plass til Glenn Roger hos oss, sier jeg at de først må stille meg det mest åpen­bare spørsmålet: Ville du tatt med en av dine nærmeste hit? Hvis ikke, er det ikke bra nok for Glenn Roger heller.

– Det er masse flinke og flotte folk i barnevernet, men det er et problem at det er middelklassens verdier som materialiserer seg. Det gjøres altfor lite fattig­­doms­forskning her i landet, samtidig som den fremste moralske standarden er å klare seg selv økonomisk. Tenk hvor mye omsorgskompetanse det ville fått fram i en enslig mor hvis hun i stedet for å føle seg krenket i møtet med Nav, fikk slettet gjelda og fikk en romslig økonomi? Jeg tror fullt og fast på at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker, sier Segelstad.

Jeg er glad i det norske barnevernet

Må møtes med verdighet Beboerne på Fagertun er like forskjellige som annen ungdom. Til Fagertun kommer de rett fra hjemmene sine, fra brutte foster­­hjem eller fra andre barne­vernsinstitusjoner.

De blir boende i gjennom­snittlig halv­annet år.

– Mange har negative skole­ erfaringer eller har droppet ut av skolen, og det er så viktig at de blir møtt med verdighet og respekt før samfunnet plasserer dem i pøbel­kategorien. Jeg har truffet igjen tidligere beboere som har utdannet seg til leger, og andre har jeg møtt på Plata. Vår oppgave er å myndiggjøre disse ungdommene til å bli aktverdige samfunns­ borgere, og disse ung­dommene fortjener det aller beste, sier Segelstad. Han under­streker samtidig at det norske barnevernet er et av verdens beste.

– Jeg er veldig glad i det norske barnevernet, vi har en god historisk tradisjon. Men vi trenger åpen­ het og diskusjon rundt de problemene vi har. Det fins sterke etiske dilemmaer, for eksempel om et sted som Fagertun er en arbeidsplass for Fag­for­bundets med­lemmer eller et hjem for utsatte ung­dommer.

Hvem vil vel bo på en arbeidsplass?

Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit

Hva er viktigst?

Det er også viktig at de ansatte trives godt sammen.

– Min erfaring er at disharmoni mellom de voksne er det aller verste for ungdommene, sier Segelstad.

Han etterlyser dokumentasjon på viktigheten av faglig kompetanse hos dem som jobber på barne­ verns­institusjonene.

– Jeg kan legge fram en masteroppgave med relativt stor svarprosent, hvor samtlige ungdommer som har bodd på Fagertun svarte at de opplevde å bli møtt med verdighet. Og her var det bare to fag­folk da jeg begynte. Hvis vi foretar en etter­under­søkelse og spør ungdommene hvem som har betydd mest for dem, og svarene følger lønnstrinn og utdan­nelse, skal jeg krabbe naken baklengs gjennom Brumunddal!

Etiske dilemmaer De to fremste egenskapene som Erling Segelstad krever av de ansatte på Fagertun, er at de må ha et avklart forhold til sitt eget straffebehov, og sitt eget takknemlighetsbehov.

– Straff fungerer ikke på disse ungdommene, de har blitt straffet fra de var en neve stor. Og de stoler ikke på voksne, så hvis du forventer takknemlighet for den jobben du gjør, må du finne deg noe annet å gjøre, sier han.

Tillit er et nøkkelord Segelstad mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap er det aller viktigste ungdommene trenger.

– Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det handler om dine holdninger til livet. Et grunn­ leggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit, og våre ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad. < Mangfold i barnevernet

5

Personlig egnethet viktigere enn utdanning Det er nødvendig med høy formal­ kompetanse i barneverns­institusjonene, men også annen bakgrunn er verdifull.

Det mener miljøterapeut Bjørn Wilhelm Hermansen i Bufetat, som også er tillits­valgt for Fagforbundet.

– Som tillitsvalgt og ansatt i Bufetat er det klart at jeg ikke har noen mot­fore­stillinger mot at de som jobber med barn og unge i det statlige barnevernet må ha god kompetanse. Men for meg er kompe­tanse også andre ting enn skole­gang, sier Hermansen, og trekker fram personlig egnethet som en viktig faktor.

– Altså evnen til refleksjon, omsorg, empati, og det å være i stand til å sette grenser i forhold til både uønsket adferd og rolleforståelse – man skal være profesjonell og personlig, uten å bli privat, sier han.

Hermansen mener at å formalisere kravet om at mini­mum 85 prosent av ansatte i barneverns­institusjoner må ha relevant barnevernsfaglig utdan­nelse, ikke løser alle problemer for barn og unge som bor på institusjonene.

– Framfor alt trenger de troverdige og empatiske voksne. Det blir mer og mer kompli­serte atferds­problemer, og det krever at alle har en grunnleggende kunn­skap om barn og unges psykologiske utvikling/skjev­utvikling, kan arbeide metodisk og motta vei­ ledning som er nødvendig, men alle trenger ikke ha en bachelor, mastergrad eller hovedfag innenfor klinisk- eller barne­vernfaglig retning eller være psykolog, sier han.

Hermansen påpeker også at det har skjedd en negativ utvikling i forholdet mellom miljøarbeidere og miljøterapeuter i institu­sjonene etter at Bufdir for noen år siden ba Bufetat sørge for at regionene bestrebet seg på å ha minimum 50 prosent ansatte med relevant treårig utdannelse i institusjonene.

– Dette står det ingenting om i den veiledende kvalitets­ forskriften. Men konse­k vensene har vært svært uheldige. Før var man på mange måter kolleger som jobbet sammen, mens nå er klassi­fiseringen mellom ufaglært og faglært blitt tydeligere, både på systemnivå og på individnivå, uavhengig av ferdigheter og erfaring. Lønns­forskjellen er også alt­for stor, og har blitt enda større i tiden vi har vært en statlig etat. I noen tilfeller hvor institusjoner ikke har en samstemt, har­monisk personalgruppe, kan dette ramme barna og ungdom­mene som bor på institu­ sjonene, fordi gode arbeids­miljøer rakner innenfra, sier Bjørn Hermansen.

6

Mangfold i barnevernet

Barnevernets kompetanse

Kokka var viktigste hjelper For ungdommer som bor på barnevernsinstitusjoner er det andre ting enn faglige kvalifikasjoner som betyr mest.

22. august overleverte Barnevernsproffene noe de kaller «Stortingsmelding nr. 1 fra barn og unge i Norge» til barneminister Audun Lysbakken. Den handler om barnevernet og er bygget på svar fra ca.

200 unge, mer enn 100 av dem med erfaring fra barne­vernsinstitusjoner over hele landet.

Etterlyser empati og kjærlighet – Ungdommene er helt klare på at det viktigste hos folk som jobber i barnevernet, er evnen til empati, til å gi kjærlighet, til å kunne lytte til og snakke med ungdom på respektfulle måter, og til raushet. De kan gjerne være utdannet også, men sjelden nevner ung­ dommene det som viktig, forteller Marit Sanner, le­ der i rådgivningsteamet Forandringsfabrikken.

De har utviklet arbeidsmåter som engasjerer og motiverer for at barn, ungdom og voksne skal ønske å formidle sannheter, og har mer enn ti års erfaring med å løfte fram unges stemmer.

De unge svarte kokka, vaktmesteren, miljøarbeide­ ren og ekstravakta. De trakk fram folk med mye ulik erfaring. Bare ledelsen på institusjonen må ha barne­vernsfaglig bakgrunn og kjennskap til lover, regler og rammeverk, sa ungdommene. De som skal hjelpe dem i hverdagen, trenger først og fremst å være trygge, snille og reale folk, som er glade i ung­ dom. Og svarene kommer fra unge som vet hva de snakker om, i snitt har de bodd på fem til sju institu­ sjoner hver, sier Marit Sanner.

LIVSERFARING: De som skal hjelpe, trenger først og fremst å være trygge, snille og reale folk, som er glade i ungdom, sier Marit Sanner, leder for Forandringsfagbrikken.

Trenger livserfaring – Flertallet av ungdommene i våre prosjekter mener at 50 prosent-regelen bør vekk. Mye viktigere er det å ha ansatte med ulike former for livserfaring. De sukker over unge studenter som tar fatt på barne­ verns- eller sosionomstudiet og kommer ut veldig fokusert på å gjøre ting «etter boka». De har for lite øvelse i å takle vanskelige ting, tror ungdommene.

Redselen for å gjøre feil kan da slå veldig galt ut, sier Sanner.

50-prosentregelen sier at halvparten av de ansatte ved barnevernsinstitusjoner må ha minimum tre­ årig barnevernsfaglig utdanning. Nå ønsker Felles­ organisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere å øke dette kravet til 85 prosent.

Trygge voksne – En del unge har hørt voksne snakke om at det må være 85 prosent barnevernsutdannede i institusjo­ nene. De blir da bekymret for å miste noen av de viktigste voksne i institusjonene, sier Sanner.

I flere prosjekter har unge blitt spurt om hvem i barnevernet som har hjulpet dem mest.

– Det var da vi først lærte at mangfold er viktig.

Mangfold i barnevernet

7

På jobb 24 timer i døgnet Som fosterforeldre åpner du huset ditt og er på jobb 24 timer i døgnet. Det er verdt det. Uten tvil, sier fostermor Tina Risberg fra Rykene i Arendal.

Tekst og foto: Per Kr. Lunden

Tina Risberg og mannen Geir har vært fosterforeldre i fem år og har fulgt fosterbarnet i to år i kommunalt fosterhjem og de siste tre år i statlig fosterhjem.

Tidligere har de vært avlastningshjem i flere år.

– Vi hadde veldig god nytte av å prøve oss som av­ lastningshjem først. Beslutningen om å bli foster­ foreldre ble tatt ut fra erfaringene vi hadde som avlastningsforeldre. Jeg syntes vi var flinke, fikk det godt til og vi fikk trening i å åpne hjemmet vårt for nye mennesker, forteller Tina. Hun setter seg ned med en kaffekopp i sommervarmen. Familien bor landlig til i enebolig med utsikt over åpne jorder og elvevann. Mannen Geir snekrer på den nye plattingen mens Tina forteller.

8

Mangfold i barnevernet

– Hadde vi hatt større plass i huset, hadde jeg gjerne tatt et fosterbarn til, men Geir er ikke helt enig i det, sier Tina og ser mot mannen.

– Nei, her må vi tenke oss godt om. Det har vært fint å være fosterfar, men også veldig krevende, skyter Geir inn.

– Det er ganske typisk at kvinner er pådrivere for å bli fosterforeldre, men dette er en avgjørelse som hele familien må ta del i, sier Tina. Hun har nå en heltidsstilling som fostermor, men det er vanskelig å avgjøre hva som er jobb og hva som er frivillig innsats.

Arbeid og frivillighet – Som fosterforeldre er du i utgangspunktet på jobb

Fosterforeldre hele døgnet. Det nytter ikke å telle arbeidstimer, og arbeidstid og fritid flyter i hverandre. Ingen blir rike av å være fosterforeldre. De fleste går ned i lønn, og det gjelder også meg, sier Tina. Hun har tidligere vært aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i Aust-Agder, og treffer der både andre fosterforeldre og fosterbarn.

– Fosterforeldrene snakker veldig lite om penger, men veldig mye om hva som er best for barna. Alle er opptatt av å bli bedre fosterforeldre, og kravene går ofte på bedre opplæring, bedre oppfølging og klarere avtaler. Mange er frustrerte over ulik til­nærming og veldig forskjellige ressurser i kom­munene, sier Tina.

Hun må motta godtgjøring som selvstendig nærings­­drivende ettersom hennes ansvar og arbeids­ tid er langt utenfor arbeidsmiljølovens rammer. Hun føler at både pensjons- og forsikrings­ordninger er dårligere enn ellers i arbeidslivet. Foster­barn er en veldig sammensatt gruppe der om­sorgssvikt ofte fører til utrygg­het og sosiale problemer. Flere barn og unge sliter med raseri og utagerende oppførsel.

Andre har problemer med rus. Dette kan føre til harde tak i forholdet mellom barn og foreldre.

– Rammene bør være så klare som mulig for godtgjøring og andre goder. Vi vet at gode fosterhjem sparer samfunnet for veldig mye penger i forhold til om disse barna må bo på institusjon, sier Tina.

Forskjell mellom kommunene For kommunale fosterhjem har fosterforeldrene kontakt med barnevernstjenesten i barnets hjem­ kommune. Når fosterforeldre møtes, kommer det klart fram at kommunene håndterer dette ansvaret veldig ulikt.

– Det er en enorm forskjell fra kommune til kommune. Ulikhetene gir seg utslag i kompetanse, økonomi og ren evne til empati og medmenneske­ lighet. Noen kommuner følger ikke opp de mest elemen­tære ting, mens andre sender blomster på døra med en oppmuntrende kommentar om hvor flinke vi er, forteller Tina. Det som frustrerer både foreldre, og ikke minst barna, er stadige skifter av kontaktpersoner i kommunene.

– Barna trenger stabilitet og forutsigbarhet, noe de ofte har manglet hjemme hos de biologiske foreldrene. Det er derfor frustrerende stadig å møte nye kontaktpersoner hos kommunen. Det kan føre til at barna blir helt likegyldige til denne kontakten.

Vi har også eksempler på kommuner som brått har besluttet å bytte fosterhjem for barn som føler stor trygghet og omsorg der de er. Det er en skremmende praksis, sier Tina. Hun merket en klar forbedring i oppfølging og ryddighet ved å gå over fra å være

kommunalt til statlig foster­ hjem. Nå er Bufetat kontakten, og her er det normalt mer ressurser enn i kommunene.

Kontrakten har en ramme på fem år, og plikter og oppgaver er klart definert for alle parter.

Veiledningen er god, og det rapporteres og evalueres grun­ dig to ganger i året.

– Alle som driver med opp­ følging av fosterhjem må vite at barnas behov også er foster­ hjem­mets behov. Føler for­ eldrene seg ensomme, råd­v ille og uten støtte går dette ut over barna. God oppfølging om­ fatter å sette inn nødvendige til­ tak til rett tid og følge nært opp med god veiledning. Det er også avgjørende med en skikkelig utredning av barnet og at man har god tid når barnet kommer og er ny i hjemmet. Ingen barn jeg kjen­ner ønsker å komme i fosterhjem, og de har sterk lojalitet til biologiske foreldre. Dermed må de biologiske foreldrene også trekkes inn i et godt og avklart samarbeid, sier Tina. Selv fikk hun frikjøpt bare tre ukers fri da familiens fosterbarn kom til dem.

– Det er en god investering å frikjøpe mye tid for de nye fosterforeldrene når barna kommer. Gjerne flere måneder for å skape trygghet og bli kjent med hverandre, sier Tina.

FELLES INTERESSER: – Alle som driver med oppfølging av fosterhjem må vite at barnas behov også er fosterhjemmets behov, forteller Tina Risberg og Geir Risberg.

Hele familien er med Hele familien involveres i et fosterhjem. Tina og Geir har to egne gutter på 17 og 18 år, og familien er også avlastningshjem for et fjerde barn. Dessuten har de kontakt med fosterbarnets biologiske familie, inklusive søsken.

– Det er viktig at alle i den nye storfamilien blir ivaretatt og får tid til hverandre. Ektefeller må ha tid sammen, og det gjelder også hvert enkelt av barna.

Vi snakket mye med våre barn før vårt fosterbarn kom, og særlig yngstemann i familien var veldig motivert. Han ville gjøre alt så bra for den nye i familien, men fikk liten respons på all godheten. Han ble etter hvert veldig sliten og frustrert. Nå er alle vel forlikte, men det er ikke alltid lett hvordan hver enkelt vil reagere når man kommer tett på hverandre over tid, sier Tina. Hennes fosterbarn har nå et av­ lastnings­hjem som ofte blir brukt i helger og ferier.

Mangfold i barnevernet

9

– Etter hardt og målbevisst arbeid har vi funnet en fin balanse. Vi er sammen alle og tar vare på hver­ andre, samtidig får vi tid til aktiviteter hver enkelt av oss vil gjøre. Det er både samhold og frihet og jeg synes vi fungerer godt som en sunn storfamilie.

Samtidig vil et fosterbarn være fullstendig klar over egen situasjon og ofte søke kontakt med andre fosterbarn, noe jeg bare ser som positivt, sier Tina.

Hun mener totalt sett at oppgaven som fostermor har gitt henne veldig mye: – Jeg har rett og slett blitt en mye bedre mamma, også for mine egne barn. Jeg har blitt en veldig reflektert, gjennomtenkt og stabil mor etter å ha tilnærmet meg morsrollen veldig systematisk og

grundig. Jeg synes også hele familien har vokst på å være fosterhjem. Vi har blitt et stort og levende fellesskap, og alle har lært seg å bli mer fleksible overfor nye mennesker, med og uten problemer.

Sønnen vår går nå i lære for å bli barne- og ungdoms­ arbeider. Det viser en interesse for denne type arbeid og et sosialt engasjement, sier Tina. Den viktigste lærdommen ellers? Tina tenker seg om, ser ut over enger og vann, og legger til: – Jeg kan bare gjenta det så mange har sagt om så mye: Ting tar tid. Måneder og år med målbevisst arbeid gir resultater, sier Tina Risberg.

Fakta om fosterhjem Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på et barn som for en periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Noen ganger er det foreldrene som i samarbeid med barnevernstjenesten bestemmer at et barn skal bo i fosterhjem. Andre ganger er det Fylkesnemnda for barnevernssaker som avgjør dette etter forslag fra barnevernet.

Fosterforeldrene har den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Barnevernet har ansvar for å følge opp barnet og fosterhjemmet og sørge for nødvendige støttetiltak.

Fosterforeldrene og barnevernstjenesten inngår en avtale laget av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet etter vedtak om omsorgsovertakelse.

Fosterforeldrene samarbeider med barnets familie og barnevernstjenesten om barnets behov og barnets framtid.

Et fosterhjem skal kunne ta i mot barn og unge for kortere eller lengre tid. Noen barn har behov for et fosterhjem i en periode, mens andre vil ha behov for et fosterhjem til de blir voksne.

Det finnes også andre typer fosterhjem, som beredskapshjem og familiehjem.

En undersøkelse viser at ni av ti fosterforeldre mener det er mer glede enn bekymring å være fosterforeldre. De aller fleste har et ønske om å hjelpe barn til en bedre framtid (Synovate 2011).

Mer informasjon på www.fosterhjem.no

10

Mangfold i barnevernet

Fosterforeldre

Fosterforeldre har ulike behov – Det er riktig at kommunene har svært ulike res­ surser til oppfølging av fosterforeldre. Men husk også at fosterforeldrene har ulike og individuelle be­ hov, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen ved Bufetat i Arendal.

– En del foreldre ønsker mer kompensasjon for å være hjemme med fosterbarna, mens andre igjen er overrasket over hvor mye tid det forventes å tilbringe hjemme. Det alle kommunene nå prioriterer høyere, er behovet for å ha mye tid sammen når fosterbarnet kommer til et nytt fosterhjem. Vi ser at kommunene forventer at den ene voksne skal være hjemme den første tida, og betaler for dette. En god start, med god tid til å bli kjent med hverandre, er en god inves­ tering for hele fosterhjemsplasseringen, sier Jansen.

I dag er det ca. 8000 fosterbarn i Norge, og rundt 90 prosent av alle fosterhjem er kommunale. Det er kommunene selv som har ansvaret for disse foster­ hjemmene med rådgivningstjeneste fra Bufetat og tilsyn fra Fylkesmannen. Årsakene til at fosterforel­ dre føler at kommunene prioriteter fosterhjemmene veldig ulikt, er mange. Noen kommuner sliter med

mangel på fag­folk på grunn av vakante stillinger eller lang­t idssykemeldinger. Andre kommuner sliter med å finne gode individuelle veiledere til fosterbarn som er spesielt krevende.

Bufetat skal hjelpe kommunene med råd og opp­ følging når kommunene selv ber om det.

– Av og til føler jeg at kommunene bruker oss for lite.

Oppfølgingen fra kommunene bedres stadig, men for­ skjellene mellom dem er fortsatt store. Jeg ser enkelte fosterforeldres frustrasjon over å føle seg alene og uten faglig støtte, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen.

Bufetat er en forkortelse for Barne-, ungdoms- og familieetaten, og er underlagt Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet. Hovedoppgaven til Bufetat er å gi barn, unge og familier som trenger hjelp og støtte, tiltak med høy og riktig kvalitet i hele landet.

Gi fosterforeldre en reell klageinstans – Fosterhjemmene står for svakt i konflikter med den kommunale barnevernstjenesten, mener Karete Johansen, som er leder i Norsk fosterhjemsforenings fylkeslag i Aust-Agder.

Fylkesmannen har tilsyn med kommunenes foster­ hjem, men går ytterst sjeldent inn med klar kritikk og kan heller ikke komme med pålegg.

Frustrerte fosterforeldre Johansen forteller at mange fosterforeldre i perioder er frustrerte over ikke å ha en klageinstans å hen­ vende seg til ved uoverensstemmelser. Foster­foreldre kan være ute av stand til å beskytte barnet de har boende hos seg, fordi de ofte ikke er å regne som en part ved viktige avgjørelser. Dette kan oppleves svært belastende, fordi man ofte har knyttet seg sterkt til barnet man har tatt til seg.

– Det er et paradoks at barnevernstjenesten ikke er forpliktet til å arbeide tverrfaglig og ta andre faginstanser med på råd. Dette strider mot praksis i andre offentlige etater og er etter min oppfatning en utfordring myndighetene er nødt til å gripe fatt i.

Slik det er i dag, er fosterbarns rettssikkerhet svekket

i forhold til øvrige barn, og slik skal det ikke være, sier Karete Johansen.

Ulik praksis skaper konflikter – Med kommuner som har ulike retningslinjer og praksis, er det klart det blir forskjeller mellom de ulike fosterhjemmene. Vi opplever at våre med­ lemmer reagerer på denne ulikheten, som skaper grobunn for konflikter, mener Karete Johansen.

Noen fosterforeldre får mye hjelp og støtte når barna sliter, mens andre ikke får det. Hun synes den kommunale barnevernstjenesten generelt bør være mer lydhør og imøtekommende overfor foster­ foreldrene som følger barna hver dag.

– Det er vi som har «skoen på,» og de aller fleste av oss setter både oss selv og vårt nettverk delvis til side for å tilrettelegge på en best mulig måte. Da er det særdeles viktig at vi føler oss verdsatt og hørt. Jeg vet jeg snakker for mange fosterforeldre når jeg sier at det å være fosterhjem, er mer krevende og tøft enn vi antok, men det er samtidig mye mer lærerikt og givende enn vi trodde, sier hun.

Mangfold i barnevernet

11

Barnevernstjenesten i alvorlig krise Barnevernet sliter. Derfor har regjeringen oppnevnt et Barneverns­ panel, som i høst skal komme med råd og anbefalinger til en senere stortingsmelding om barnevern. Her ønsker jeg å peke på noen utfordringer Barnevernspanelet bør adressere for å komme seg ut av dagens faglige krise.

Torill Sakken Olsen er sosionom og har jobbet med barnevernssaker siden 1972.

Aller viktigst er størrelsen på barnevernstjenesten.

Denne har i dag for få ansatte i forhold til antall barn som trenger hjelp. Dernest er det heller ikke lagt til rette for at nyutdannede får nødvendig vei­ledning og støtte, selv om de ofte raskt får ansvar for meget kompliserte barnevernssaker. Disse to for­holdene fører til at gjennom­snittstiden for den enkelte saksbehandler i barnevernstjenesten blir forholdsvis kort.

Situasjonen fører til en type rovdrift på ansatte, som igjen resulterer i dårligere kvalitet på hjelpen til barnevernsbarna.

Hvem skal barnevernstjenesten hjelpe?

Barneverntjenesten har først og fremst ansvar for å hjelpe de barna som forsømmes alvorlig eller som utsettes for overgrep eller blir misbrukt av foreldrene sine. Siden barna er avhengig av å ha en tilknytning til foreldrene eller eventuelt andre omsorgspersoner for å kunne utvikle seg, må disse barna hjelpes ved at foreldrene eller de andre omsorgspersonene får støtte slik at de greier å forholde seg til de behov de utsatte barna har.

Barnevernets tvangsmyndighet Barnevernsarbeiderne må ha kunnskap om hvordan de kan komme i posisjon slik at de kan observere barna og foreldrene når det er mistanke om at barn utsettes for omsorgsvikt eller overgrep, og de må ha kunnskap som gjør at de forstår når et barn utsettes for dette. Foreldre som utsetter barna sine for alvorlig omsorgssvikt eller overgrep, fornekter ofte dette, og de ser ikke at de trenger hjelp for å gi barnet nødvendig omsorg.

Barnevernsarbeiderne er derfor avhengig av å ha en tvangsmyndighet som et hjelpemiddel både i undersøkelsesprosessen og i hjelpeprosessen, og de må

12

Mangfold i barnevernet

ha kunnskap om å bruke denne tvangs­myndig­heten på en slik måte at de greier komme i en samarbeids­ posisjon med familiene.

Tillit er nøkkelen Barnevernsarbeideren må ha kunnskap om hvilke hjelpe­tiltak som kan brukes for å bedre omsorgs­ situasjonen til barna. Grunnleggende i alt undersøkelsesog støttearbeid er at barneverns­arbeiderne har evne til å samarbeide med foreldre og barn og samtidig har en positiv autoritet som gjør at de kan sette de grensene som er nødvendige.

Barnevernsarbeiderne må derfor kunne vise familiene respekt, også de familiene som har gjort alvorlige overgrep mot barna og som kan være truende og avvisende til hjelp. Dette er viktig for å kunne komme i en posisjon der en kan gi veiledning og også være en type modell for familiene. Det er dessuten viktig at barnevernsarbeiderne er forutsig­ bare og at hjelpen som blir gitt, har kontinuitet over tid. Da vil familiene i større grad kunne stole på den som gir veiledningen, og de vil kunne samarbeide om å gi barna en bedre omsorgs­situasjon. Dette arbeidet krever en høy kompetanse, og det tar mye tid. Slik barnevernet fungerer i dag, har den enkelte barne­­vernsarbeider for mange saker, og kompe­ tansen de har, er ikke god nok. Dette får store konse­ kvenser for de barna som trenger hjelp.

Dersom barnevernsbarna skal få den hjelp de har krav på fra barnevernstjenesten, må denne rustes opp.

Høyskolene har en større oppgave Det er umulig å greie å gi hensiktsmessig hjelp til disse barna dersom man ikke gjennom grunn­ utdanningen har fått en god forståelse av hva som er

Faglig innspill oppgavene til barnevernstjenesten. Man må også ha god kunnskap om hvordan man kan oppdage og hjelpe de barna som opplever alvorlig omsorgssvikt.

Det er viktig at høy­skolene har et større fokus på kunnskap om dette.

Autorisasjon Det er dessuten nødvendig at det innføres en autori­ sasjonsordning for barnevernsarbeidere, der det stilles krav om minst to år med veiledning fra god­ kjent veileder etter en utdanning som barnverns­ pedagog eller sosionom. Det er videre nødvendig med løpende teoretisk oppdatering gjennom doku­ menterte kurs for at autorisasjon skal opprettholdes.

Det er viktig at departementet tar initiativ til et arbeid med å lage en slik autorisasjonsordning for barnevernsarbeidere.

praktisk hjelpe­arbeid når barn lever i alvorlig omsorgs­­svikt­ situasjoner.

Det er viktig for barne­­vernsbarna at krisen i barne­verns­ tjenesten blir tatt på alvor og at flere styrkingstiltak blir iverksatt.

Bemanningsnorm Det har kommet fram opplysninger om at enkelte saksbehandlere i barnevernstjenesten kan ha ansvar for oppfølging av over 20 barn. Det er umulig å gi hensiktsmessig hjelp til barn som utsettes for alvorlig omsorgsvikt eller overgrep dersom en barneverns­ arbeider har ansvar for så mange saker. Erfaring viser at en barnevernsarbeider gjennomsnittlig ikke vil greie å gi hensiktsmessig oppfølging til mer en 12 barn. For å sikre at den enkelte barnevernsarbeideren ikke har for mange saker, må det innføres en bemanningsnorm for barnevernstjenestene. Det er viktig at kommunene får økonomisk støtte til dette.

Fagutvikling i praktisk arbeid Det er også kjent at mange barnevernsarbeidere slutter eller bytter jobb etter et forholdsvis kort arbeidsforhold. Dette er uheldig for hjelpearbeidet i de familiene som trenger hjelp over lang tid. Ofte trenger de lang tid på å bli trygge og til å kunne stole på barnevernsarbeideren. Et hyppig bytte av saks­behandlere er med på å øke mistilliten hos familiene. Dette hindrer også kompe­tanse­utvik­ lingen ved barne­­vernstjenestene. Det er der­for nødvendig at det legges til rette for at barne­verns­ tjenesten blir en mest mulig attraktiv arbeids­plass der barneverns­arbeiderne kan bli værende over tid.

I tillegg til be­mannings­norm og veiledning bør det derfor også legges til rette for mer kunnskapsutvikling og forskning knyttet direkte til praksisfeltet. Det bør gis støtte til at det opprettes et samarbeid mellom høy­skolene og de største barne­verns­ tjenestene om forskningsprosjekter i forhold til Mangfold i barnevernet

13

Striden om arbeidstiden – Enkelte mener Fagforbundet er bakstreverske, håpløse og lite fleksible. Vi mener dagens regler åpner for fleksible arbeidstider, sier Kjellfrid Blakstad fra arbeidsutvalget i Fagforbundet.

Kjellfrid Blakstad er leder i Fagforbundets Seksjon helse og sosial.

Tekst: VEGARD VELLE

Barn på institusjon synes ofte det kan være for­ virrende og frustrerende med personale som kommer og reiser hjem etter bare noen få timer.

Mange foretrekker at omsorgspersonellet bor sammen med dem i en periode, for deretter å ha fri i lengre perioder, såkalt medleverturnus. En del ansatte er også tilhengere av en slik arbeidstids­ ordning. Det er best for barna, mener de.

For personer med psykisk utviklingshemning gjelder det samme. Mange klarer bedre å slappe av og kommuniserer lettere med de ansatte når de ikke skal gå om noen timer.

Arbeidstakere orker ikke mer Fagforbundet er likevel restriktive med å gi dispen­ sasjoner fra normal arbeidstid og vurderer hver søknad om dette grundig.

– Vi ønsker i utgangspunktet ikke å være for lempelige, sier Kjellfrid Blakstad.

Hun er redd for langtidsvirkningene.

– Det kan være tøft å jobbe så tett på brukerne over lang tid. Derfor opplever vi at arbeidstakere slutter fordi de ikke orker å arbeide så lange vakter.

Fagforbundet bestemmer I utgangspunktet er ikke medleverturnus tillatt i arbeidslivet. Men i en del tilfeller gis det dispensasjon fra arbeidsmiljøloven. For barn i institusjon og i rus­ omsorgen fins en egen forskrift, medlever­forskriften, som tillater permanente langturnuser. I andre omsorgs­tjenester er lange vaktperioder tillatt kun når det aktuelle fagforbundet gir dispensasjon fra loven.

Arbeidsgiveren må da først begrunne dispen­ sasjonen ut fra faglige hensyn. Så gir fagforbundet dispensasjon for ett år om gangen.

– Vi har fått flere søknader de siste par årene. Det holder ikke at langturnusen er praktisk for arbeids­ giveren, for eksempel for å få heltidskabalen til å gå opp.

14

Mangfold i barnevernet

Er som regel positive Blakstad forstår at dispensasjoner for ett år om gangen kan oppleves som uforutsigbart. Men dersom verne­ ombudet gir klarsignal og den faglige begrunnelsen er god, burde ikke søknader for ett år om gangen være noe problem, mener hun.

– Vi svarer positivt i de fleste tilfellene hvor brukeren har spesielle behov, sier hun.

Vellykket forsøk i Bergen For eksempel ga Fagforbundet grønt lys til et forsøk med langturnuser i Bergen kommune, rettet mot utviklingshemmede og psykisk syke i fem bo­felles­ skap.

I en foreløpig oppsummering kalt Forsøk med lang­turnusordninger i Bergen kommune evaluerer forskningsstiftelsen Fafo dette prosjektet som vel­ lykket.

«De foreløpige dataene gir et svært positivt bilde av forsøkene med alternative arbeidstidsordninger.

Både ansatte og ledere trives godt og forteller om en bedre tjeneste for brukerne,» sier Fafo.

Vil ikke lovprise Tross positiv deloppsummering, mener Fagforbundet vi bør være forsiktige med å dra bastante slutninger fra forsøkene.

– Prosjektet har ikke vart lenge nok til at vi ser de langsiktige konsekvensene, påpeker Blakstad.

Hun er ikke heller noen tilhenger av en generell åpning for medleverturnus i hjem for psykisk utviklingshemmede. Til det er denne gruppen for uensartet og har for sprikende behov.

Må tenke langsiktig – Jeg er redd det er de tøffeste og sprekeste som ønsker å jobbe i medleverturnus noen år. Men hva skjer etter ti års knallhard jobbing? Det er spørsmålet.

Skal arbeidstakere stå lenge i arbeidslivet, må vi tenke langsiktig, understreker Blakstad.

faglig innspill

Mangfold i barnevernet

15

Lærer norsk

Ettervern:

Noen som er der for meg FÅR ETTERVERN: – Jeg føler at barnevernet er der for meg når jeg trenger dem, sier 19 år gamle Juliana Isabel Rodrigues Iversen fra Larvik.

Ettervernet skal hjelpe barnevernsbarna over i voksenlivet etter at de har fylt atten år. I noen kommuner er ettervernet et sted å spare inn, men i Larvik ser man på det som en lønnsom investering.

Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Inger Marie Grini

– Livet ville vært vanskeligere nå uten barnevernets hjelp, sier Juliane Isabel Rodrigues Iversen.

Hun ble myndig for ett år siden, men er fortsatt «barne­­vernsbarn». Hun får bostøtte og har faste råd­ ­g ivningsmøter med en ettervernskonsulent i Larvik kommune.

Barnevernet i Larvik har spilt en rolle i livet hennes siden moren døde av kreft da Isabel var 8. Hun bodde i fosterhjem hos tanten sin fram til hun nylig flyttet på hybel, og i våres avsluttet hun media­linjen på videre­ gående skole. Drømmen er å bli fotograf.

Mens Isabel venter på lærlingplass, har hun plan­ lagt å jobbe ett år, men foreløpig har hun bare en deltidsjobb, og trenger litt økonomisk støtte for å klare seg. Hun føler seg heldig.

– Jeg har en venninne som er i samme situasjon, og hun vet ikke hvor hun skal gå for å få hjelp. Jeg vet at jeg har noen å spørre, noen som er der for meg når jeg trenger dem, sier Isabel.

16

Mangfold i barnevernet

Styrket barnevernslov Like lite som andre ungdommer, blir barnevernsbarn voksne og selvstendige på dagen når de fyller atten år. Etter at barnevernsloven ble styrket i 2009, kan heller ikke barnevernet gi slipp på sine klienter på myndighetsdagen sånn uten videre.

Tidligere var det slik at ungdommer som sam­ tykket kunne få tiltak forlenget inntil to år etter at de var myndige, men da måtte det begrunnes hvorfor tiltaket skulle forlenges.

Nå kan ikke barnevernet avslutte tiltak for 18-åringer uten å begrunne hvorfor det ikke forlenges. Ungdom som takker nei til ettervern når de fyller 18, skal dessuten alltid kontaktes igjen etter et år, og de kan få hjelp fra barnevernet helt til de fyller 23.

Lykkes bedre med ettervern Likevel er det fortsatt langt færre barnevernsklienter

Ettervern

orp

Birgitte Døvig-D

Kristine Sjønøst Silke Wrede

over 18 enn under. Tall fra 2010 viser at det var halv­parten så mange 19-åringer som 18-åringer under barnevernsverntiltak. For hvert år etter fylte 18 halveres antall klienter, slik at det for 22-åringene bare er en forsvinnende liten andel igjen.

Samtidig viser forskningen at tidligere barneverns­ barn har større risiko for å bli arbeidsløse og sosial­ klienter enn andre unge. De har også lavere utdan­ ning og høyere dødelighet. Et godt ettervern innen­ for barnevernet bedrer ungdommenes mulig­heter til å klare seg i voksenlivet, slår både norsk og inter­ nasjonal forskning fast.

– Skrur igjen krana – Når vi vet hvor viktig ettervern er for at de unge skal klare seg i voksenlivet, er det bekymringsfullt at det er så lite brukt, sier Lars B. Kristofersen. Han er forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og har fulgt utviklingen i ettervernet gjennom en årrekke. Kristofersen er overrasket over at lovendringen i 2009 ikke har ført til større endringer.

Blant 18-åringene har andelen som fortsetter med tiltak økt litt, men det er veldig liten endring for de over 19.

– Selv om det skal være frivillig å motta hjelp fra barnevernet etter at man har blitt myndig, er det viktig at kommunene jobber med å motivere de unge. For mange kommuner er det nok et økonomisk argument for å skru igjen kranen når klienten fyller 18. Men når man har satset mye penger og arbeid på disse ungdommene, virker det lite gjennomtenkt å

Monica Aaserud

avslutte hjelpen når de kanskje trenger den som mest, mener Kristofersen.

Psykiske problemer I Larvik kommune i Vestfold deler de forskerens opp­­fatning. Her har ettervern stått høyt på priori­ terings­­lista i mange år – også før lovendringen kom i 2009.

– På begynnelsen av 2000-tallet la vi merke at det skjedde noe med barnevernsbarna når de fylte 18.

Veldig mange av dem fikk psykiske problemer, og vi fikk en oppblomstring av psykiatriske diagnoser, forteller leder for ettervernteamet i Larvik, Monica Aaserud.

– Da forsto vi at vi måtte gjøre noe med overgangen fra barnevernstiltak til voksenliv. Noen av disse ungdommene har jo ingen å spille på. Foreldrene er kanskje ikke til stede i livet deres i det hele tatt, og når fosterforeldrene ikke lenger får betalt for å stille opp for dem og barnevernskonsulenten forsvinner, blir det ingen igjen.

ETTERVERN I LARVIK Kommunen… …skriver kontrakt med ungdommene om individuelt tilpassede tiltak …sørger for tett kontakt med saksbehandler/miljøterapeut

Følges opp tett I dag er det veldig få barnevernsklienter i Larvik kommune som vinker farvel til hjelpetiltakene den dagen de fyller 18 år. Både i år og i fjor har alle de som har bodd i fosterhjem eller institusjon takket ja til ettervern etter at de ble myndige.

– Vi har nesten ingen ungdommer som takker nei til ettervern, forteller Birgitte Døvig-Dorp.

Alle barnevernsbarna i kommunen får et tilbud om ettervern når de fyller 18, og innholdet i tiltakene Mangfold i barnevernet

…gir økonomisk støtte til etablering, egen bolig og utdanning …gir tilbud om fortsatt fosterhjem så lenge det er behov

<­ 17

…krever at ungdommen har et dagtilbud og er eller jobber mot å bli rusfri.

Loven om barneverns­ tjenester Paragraf 1-3: Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. (…) Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste.

(Lov av 1. juli 2009)

er ungdommene selv med på å utforme. I dag har Døvig-Dorp og de to kollegaene hennes i ettervern­ teamet til sammen 50 klienter mellom 18 og 23 år, som får hjelp på ulike nivåer.

Noen fortsetter å bo i fosterhjem, noen får hjelp til å klare seg selv i hybel og noen trenger bare råd­givning for å komme i gang med utdanning eller arbeid. Alle tiltakene er frivillige, men kommunen stiller krav om at klientene skal være rusfrie (eller ta imot hjelp for å bli det), holde seg unna kriminalitet og ha et dagtilbud i form av jobb eller skole. Alle som av en eller annen grunn avslutter tiltak, blir kontaktet igjen året etter.

De ettervernsklientene som bor for seg selv, følges tettere opp enn de barnevernsbarna som er under 18 år, forteller saksbehandler og miljøterapeut Kristine Sjønøst.

– Noen av ungdommene snakker jeg med hver dag, og noen en gang i uka, forteller hun.

Sjønøst har ansvar for mange unge flyktninger og har fått erfare at bare det å klare hverdagen i egen bolig, å holde det rent og ryddig, lese av strømmen og betale regninger, kan være en utfordring for mange.

Ikke sosialklienter – Målet vårt er å gjøre oss selv overflødige den dagen ungdommene fyller 23. At de skal klare seg selv, uten hjelp fra verken barnevern eller sosialtjenesten, sier ettervernskonsulent Silke Wrede.

Skal klare seg selv: – Vårt mål er å gjøre oss selv overflødige, sier ettervernsteamet i Larvik kommune. F.v. Kristine Sjønøst, Silke Wrede, Birgitte DøvigDorp og Monica Aaserud.

18

Mangfold i barnevernet

For en presset kommuneøkonomi kan det sikkert være fristende å la Nav overta det økonomiske ansvaret for noen av ungdommene den dagen de fyller 18, men det vil ettervernsteamet for all del unngå.

– Våre ettervernsungdommer skal ikke bli sosial­ klienter. Det er jo fryktelig dårlig ressursbruk å la de som klarer seg godt med vår hjelp begynne helt på nytt hos Nav. Da vil vi heller følge dem helt fram til de klarer å ta ansvar for seg selv, sier Monica Aaserud, som er like stolt hver gang en av «hennes» ungdommer blir ferdige med en utdannelse og får seg en jobb.

– Det var først da jeg begynte å jobbe med ettervern jeg følte det var meningsfylt å jobbe innen barnevernet, sier hun.

Per

20 10

Ettervern

0 16 år

17 år

18 år

Unge 16-23 år i barneverntiltak hvert av årene 2005-2010

Per 1000 unge

60

2005 2006 2007 2008 2009 2010

50 40 30 20 10 0 16 år

17 år

18 år

19 år År

Ikke for sent å snu

2005 Barnevernsloven gir ungdom som har takket nei til ettervern, 2006 rett til å angre.

Når som helst før de fyller 23 år kan de komme tilbake og si at de ønsker tiltak likevel. Bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som 2007 har forholdsvis mange barnevernsklienter, opplever flere ganger i året at ungdom som først har takket 2008 nei til ettervern, ringer og vil ha hjelp likevel.

– Når vi avslutter tiltak for ungdom under 23 år, 2009 er vi nøye med å skrive i vedtakene at de når som helst kan ta kontakt med oss2010 hvis de trenger hjelp, sier

barne­vernsleder Linda Nymann. Hun presiserer like­vel at det bare er en veldig liten andel av 18-åringer som takker nei til ettervern.

– Vi er kontinuitetspersoner for disse ungdommene. Mange av dem har bodd på institusjoner og vært under barnevernets omsorg. De har rett til å få opp­ følging fra dem som har hatt den daglige omsorgen, på samme måte som andre ungdommer får fra sine foreldre etter at de har flyttet hjemmefra, sier Nymann.

Hun forteller at tiltakene bare avsluttes dersom ung­dommen selv ønsker det, eller at det vurderes mer hensikts­messig med hjelp fra instanser som Nav, psykiatrien eller kriminalomsorgen.

Ifølge barnevernsloven skal kommunen ta kontakt med ungdommene ett år etter at de har avsluttet barne­vernstiltak for å høre hvordan det går med dem og gi de som er under 23 år mulighet til å komme tilbake. Dette er vanskelig å praktisere, mener Nymann.

– Vi har ganske mange ungdommer på ettervern, og mange flytter og bytter telefonnummer. Så foreløpig klarer vi bare å fange opp dem som tar kontakt selv når de angrer og ønsker hjelp likevel. Jeg kan godt tenke meg at det er noen ungdommer der ute som kunne trenge hjelp, men som ikke tar kontakt fordi de ikke vet at de kan, sier barnevernslederen.

20 år

21 år

22 år

Ber kommunene skjerpe seg Statistikken viser tydelig at det er mange unge som burde hatt ettervern, men som ikke får det, mener statssekretær Henriette Westhrin i Barne-, like­ stillings- og inklu­derings­departementet. Før sommeren sendte departementet ut et rundskriv til alle kommuner og fylkesmenn som presi­serte hva den nye barnevernsloven inne­bærer når det gjelder ettervern. Westhrin håper rundskrivet fører til at flere unge får det ettervernet de har krav på.

– Dette må ikke være noen salderingspost i kommunebudsjettene. Ettervern er en lovpålagt tjeneste på linje med alle andre, selv om det er basert på frivillighet fra den unges side, sier Westhrin.

Hun oppfordrer fylkesmennene rundt i landet til å føre bedre tilsyn med denne delen av barne­ verns­tjenesten, og sier at unge som mener de ikke får den hjelpen de har krav på, bør klage til fylkesmannen.

– Det er veldig få 19-åringer ellers i samfunnet som ikke får tett oppfølging av sine foreldre, og ungdom som har vært i barnevernet trenger kanskje enda tettere oppfølging enn andre, sier hun.

Mangfold i barnevernet

19

19 å Å

De som tar barna Å vinne familiens tillit er nøkkelen til gode resultater når barnevernet jobber med flerkulturelle familier.

Tekst: Ellenor Mathisen Foto: Erik Sundt

På somalisk betyr barnevern «de som tar barna.»

Somaliske foreldre frykter derfor barnevernet, og trenger ekstra mye informasjon for å kunne stole på dem som jobber i etaten.

– Det er svært viktig for oss at familiene forstår at

20

Mangfold i barnevernet

vi holder ord. Når vi ønsker å sette inn tiltak, må dette derfor være noe foreldrene har sagt seg enig i, sier seniorkonsulent i barnevernstjenesten i bydel Gamle Oslo, Signe Aarsæther.

Hun forteller at det går mange rykter i innvandrer­

Flerkulturelt barnevern Aarsæther forteller at de har god erfaring med å bruke miljøarbeidere når det gjelder ungdom med problemer.

– Ungdom er ofte skeptiske til eldre personer, og for denne gruppa har vi en pool av miljøarbeidere mellom 20 og 30 år med for eksempel muslimsk bakgrunn. Det er lettere å skape gode relasjoner mellom ungdom og yngre miljøarbeidere. De går på kino, bowler og gjør andre fritidsaktiviteter sammen.

Etter tre måneder evalueres tiltaket for å se om det skaper en endring hos vedkommende. Men vår erfaring er at det kan ta lang tid før en slik endring skjer, sier hun.

Aarsæther påpeker at enkelte ungdommer trenger mer hjelp enn andre, og da kan miljøarbeideren passe på at vedkommende kommer seg på skolen, gjør lekser o.l. For mange foreldre er det uvant at det forventes at de skal engasjere seg i hva som foregår på skolen.

– I kulturen de kommer fra, sender man barna på skolen, men følger ikke med på hva som foregår der.

Det er ikke ansett som deres ansvar.

Vel 65 prosent av henvendelsene gjelder barn med innvandrer­ bakgrunn.

Ressursgrupper

miljøer om hvordan barnevernet jobber, noe som ofte fører til at det kan ta lang tid å få etablert gode relasjoner til de ulike familiene.

– Vi vurderer hver enkelt familie, men metodene er ikke så veldig ulike måten vi jobber med etnisk norske familier. Det er fordi bekymringene stort sett er de samme, påpeker hun.

I bydel Gamle Oslo har de blant annet en somalisk kvinnegruppe som består av voksne damer.

Denne gruppen er ikke organisert gjennom by­ delen, men er ressurspersoner innen det somaliske miljøet som har sett et behov for å kunne hjelpe og støtte andre somaliere.

Kvinnene har god kunnskap om det norske sam­ funnet, samtidig som de har innpass i dette miljøet.

– De gir råd og veiledning i de ulike sakene og kan ta opp aktuelle temaer. Vi får dermed bedre kjenn­ skap til problemstillinger familiene har. Gruppen fungerer også som brobyggere og kultur­formidlere, forteller hun.

En annen gruppe som barnevernet i bydelen jobber mye med, er romfolket. Også her kan barne­ verns­tjenesten bruke ressurspersoner fra miljøene som et bindeledd mellom etaten og familiene.

– Dette er noe vi må bli mye flinkere til fordi slike ressurspersoner er en nøkkel inn i mer lukkede miljøer, sier Aarsæther.

Miljøarbeidere

Familieråd

Bydel Gamle Oslo har flest familier med flerkulturell bakgrunn. Vel 65 prosent av henvendelsene gjelder barn med innvandrerbakgrunn, mens de som har tiltak i regi av barnevernstjenesten utgjør ca. 60 prosent. Dette dreier seg om hjelpetiltak og omsorgs­ tiltak.

Linda Sørensen er barnevernskonsulent, og forteller at familieråd er en metode som passer godt for fler­ kulturelle familier. Da samler man hele familien for å få løst et problem. Barnevernet er med i starten, og sørger for at alle får samme informasjon. Deretter møtes familien for å drøfte hvordan problemet kan løses. <­ Mangfold i barnevernet

21

Flerkulturelt barnevern Psykiatri vanskelig For mange flerkulturelle er psykiske problemer for­ bundet med stor skam. Men mange som kommer fra krigsherjede områder kan ha store traumer og trenger behandling, spesielt de som har vært barne­ soldater.

For å kunne henvise disse barna til Barne- og ung­ doms­psykiatrisk poliklinikk (BUP), trenger barne­ vernet foreldrenes samtykke.

Aarsæther forteller at fordi psykiske problemer er et tabuområde, kan dette bli svært vanskelig. Må barnevernet gå til omsorgsovertakelse, kan konse­ kvensene være at familien ikke lenger vil ha noe med barnet å gjøre. De gir barnet skylden for problemene det har.

– Det er sjelden vi klarer å tilbakeføre barn som har blitt tatt fra familien. Men det gjelder også for etnisk norske familier, forteller hun.

Ikke hjelpeløse Barnevernet har stor nytte av å trekke inn ressurs­ personer fra de ulike miljøene. Men både Aarsæther og Sørensen påpeker at flerkulturelle familier besitter svært gode ressurser selv.

Derfor spør de ofte familiene om hvordan de selv ville ha løst problemet hvis de bodde i sitt eget hjemland.

– Disse familiene er ikke hjelpeløse, og ønsker å løse sine egne problemer. Da kan de for eksempel kontakte familien i hjemlandet og diskutere problemet med dem. De henter ut egne ressurser og lærer å stole mer på egne krefter. For oss er det viktig at familiene etter hvert blir i stand til å ta vare på og hjelpe seg selv. Vi ser at når en familie får utdanning og jobb, flytter de ut av Gamle Oslo til andre bydeler.

Her får de mulighet til å kjøpe seg egen leilighet, og klarer seg bra.

Ikke hjelpeløse: Signe Aarsæther (t.v.) og Linda Sørensen jobber i barnevernstjenesten i bydel Gamle Oslo. Deres erfaring er at flerkulturelle familier ikke er hjelpeløse, men ønsker å løse egne problemer.

22

Spørsmålene er laget på forhånd, og familien er blitt enig om å løse dette i fellesskap. Deretter forteller de barnevernet om hva de har blitt enige om. Sørensen mener metoden fungerer godt fordi den forplikter hele familien.

Løsningen kan være at for eksempel én i familien tilbyr seg å ha barnet/ungdommen en helg. Noen tilbyr leksehjelp, mens andre kan passe barnet hvis mor må på sykehus.

– Trenger vi et fosterhjem, prøver vi å finne det i familiens eget nettverk. Barn av romfolket har spesielle rettigheter i loven på linje med samer og indianere. Det gjør det spesielt krevende å finne foster­hjem slik at de kan få vokse opp i egen kultur, forteller Sørensen.

Mangfold i barnevernet

– For mange lukker øynene for omsorgssvikt

FEIL FOKUS: – Vi har lett for å fokusere på barnevernet og alt det gjør galt, mener barnevernveteran Kari Killén.

- Barnevernet blir lett hengt ut som syndebukk når andre instanser ikke har gjort jobben sin. Motstanden mot å se barns lidelser er en viktig grunn til at barn ikke får hjelp i tide, sier dr. philos Kari Killén (78), nestor i norsk barnevern.

Tekst: ELISABETH ARNET Foto: ERIK SUNDT

Kari Killén brenner fortsatt. Den sprell levende damen nærmer seg de åtti, men arbeider fortsatt for fullt. Den internasjonalt anerkjente klinikeren og forskeren bren­ner for at foreldre skal bli gode nok omsorgspersoner og for å heve kompetansen hos alle profesjonelle som møter barn og foreldre. Hun har nylig avsluttet et stort utviklings­arbeid rundt foreldre med rusproblemer og psykiske lidelser, finansiert av

Helsedirektoratet. Nå er hun i gang med nye prosjekter. I tillegg brukes hun som konsulent og rådgiver i inn- og utland.

Pirker i ubehaget Killén pirker i ubehaget vårt. Doktorgradsarbeidet hennes fra 1988 om omsorgssvikt og barne­mis­ handling vakte oppsikt.

Mangfold i barnevernet

< 23

Kari Killén Kari Killén er sosionom, dr.philos og har engelsk magistergrad. Hun er forsker emeritus ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og har undervist helse- og sosialarbeidere i Norden og internasjonalt i en årrekke. De siste årene har hun særlig forsket på tidlig foreldrebarn-samspill og tilknytning og metodeutvikling i forhold til omsorgssvikt og forebyggende arbeid. Hennes bøker er oversatt til en rekke språk.

I 2002 fikk hun den internasjonale utmerkelsen Distinguished Career Award for Service and Contributions to the Prevention of Child Maltreatment. Hun har vært president i International Society for prevention of child abuse and neglect. I høst kommer hun med boka «Samspill og tilknytning i barnehagen».

Killén har skrevet sju lærebøker.

24

– Jeg kunne dokumentere hvordan voksne i ulike instanser tar vare på seg selv, hvordan vi lukker øynene, vi har ikke mot nok til å gripe inn, vi overidentifiserer oss med foreldrene, tillegger dem ressurser de ikke har og bagatelliserer barnets smerte. Dokumentasjonen av hvilke mekanismer vi bruker for å skjerme oss selv skapte motstand, den skapte ubehag, sier Killén.

Funnene er senere bekreftet av en rekke inter­ nasjonale undersøkelser.

Avhengig av andre Og denne motstanden mot å ta inn barns smerte får store ringvirkninger. Killén mener barnevernet ofte henges ut i mediene for andres unnlatelsessynder.

– Vi har lett for å fokusere på barnevernet og alt det gjør galt, men barnevernet er avhengig av helse­ stasjonene, barnehagene, skolene, barne- og ung­ doms­­­psykiatrien (BUP), PP-tjenesten og familiens sosiale nettverk. Mange av disse har sett de utsatte barna lenge uten å melde fra. Barnevernet blir hjelpes­løs uten disse partnerne. Forebyggende arbeid må skje utenfor barne­vernet. Barnevernet er ikke i posisjon til å drive fore­byggende arbeid. Barne­­vernets utfordring er å ha styrke til å se barnas opplevelser, fortvilelser, sorg, deres angst. Det kan være vanskelig fordi barn er så utrolig lojale, de tildekker hva som helst for å ta vare på foreldrene sine. Derfor er kompetanse så viktig, sier Killén.

– Har synet på barnevernet endret seg g jennom tidene?

– Det var mer taushet rundt barnevernets arbeid før. Vi fikk ikke opp de store sakene. Nå har barne­ vernet fått en mer syndebukk-rolle fordi sakene avdekkes i mediene. Men sakene har ligget og ulmet i mange år før de kommer i pressen. Mange har lukket øynene. Disse slipper unna, mens barnevernet blir hengt ut, sier Killén.

Mangfold i barnevernet

Omstridt Googler du Kari Killén, vil du få opp mange hat­ uttalelser og grove betegnelser fra nettsider for mennesker som har dårlig erfaring med barnevernet.

I 2006 foreslo Fremskrittspartiet i et stortings­ dokument å fjerne Killén fra pensumlistene på sosionom- og barnevernsutdanningene som ett av flere forslag for å bedre barnevernet.

– Hvorfor tror du at du er så omstridt?

– Jeg tror ikke jeg er så omstridt lenger. Disse hat­ sidene leser jeg ikke. Det dreier seg om en begrenset gruppe. Jeg synes de mest av alt forteller at mennesker har hatt dårlige erfaringer med livet og med barne­ vernet. På en eller annen måte har jeg fått det på meg at jeg står på barrikadene for å ta barna fra foreldrene. Jeg har skrevet mye om behandling og forebygging av omsorgs­svikt, ikke om å fjerne barn fra foreldrene. Men når det er sagt, vi venter for lenge med å gripe inn. Vi har kunnskap nok til å vite når omsorgen er for dårlig. Da må vi enten sette inn massivt og tett arbeid i familien eller skaffe barnet andre omsorgspersoner, sier Killén.

Følelsesmessig utfordring Hun peker på at barnevern er en følelsesmessig utfordring for oss alle: Vi har alle vært barn, mange av oss er foreldre. Omsorgsovertakelse butter mot manges oppfatning av at det er foreldres rett til å bestemme hvordan barna skal ha det.

– Nyere hjerneforskning viser at følelsesmessig omsorgs­svikt de første årene påvirker hjernens utvikling. Hjernens evne til å lære og forstå er avhengig av omsorgs­personer som engasjerer seg i barnet, som ser, som svarer. Derfor er det så viktig å fange opp behov for hjelp tidlig, påpeker Killén.

– Ingen foreldre er perfekte. Hva er god nok omsorg?

– Du må ha evne til å se barnet og akseptere det

Barns tilknytning

som det er, evne til å engasjere deg positivt følelses­ messig i barnet, ha empati med barnet og ikke minst ha realistiske forventninger til hva barnet kan mestre. De fleste foreldre er i stand til dette, men foreldre med store rusproblemer, psykiske problemer og samlivsproblemer med vold er ikke alltid rustet til å se barnas behov, sier Killén.

Utrygg tilknytning Det magiske ordet for Killén er tilknytning. Til­ knytnings­teori er ikke noe nytt og består av mange ulike teorier. Alle mennesker er født med et potensial til å knytte seg til sine omsorgspersoner, uansett hvordan disse omsorgspersonene behandler deg.

Denne evnen er knyttet til overlevelse. Barn utvikler trygg eller utrygg tilknytning og vil ta denne med seg i møte med voksne i barnehage og skole og barnevern.

– Det er ulike former for utrygg tilknytning. Det kan være barn som lærer at de ikke må gråte og legger lokk på sine følelser, det er barn med svært uforutsigbare foreldre som lærer seg at det er ved å skape konflikter at de blir sett, eller de blir ekstremt avhengige av sine foreldre for å ha kontroll. Mange med utrygg tilknytning vil likevel kunne klare seg greit, særlig hvis de får andre trygge voksenpersoner å forholde seg til. Den største faren er barna som er redde for den personen de er helt avhengig av. Dette skjer lett der foreldrene ruser seg og der det er samlivsvold. Denne formen for utrygg til­k nytning er det viktig å forebygge, sier Killén.

– Den grunnleggende tilknytningen skjer jo i de første leveårene. Hvordan kan de som møter barn og ungdom senere g jøre seg nytte av tilknytningsteorien?

– Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger trygg tilknytning utenfor familien og bearbeiding av opp­levelsen av omsorgssvikt. En ettåring med utrygg til­k nytning til foreldrene vil forvente å møte den

samme uberegneligheten hos andre voksne i barne­ hagen. Der kan de bli trygget gjennom positive opplevelser, bli trøstet, få andre forventninger og muligheter til å knytte seg til andre voksne. Jo lenger barn har levd under omsorgssvikt, jo lenger periode må de oppleve nye erfaringer. Når barn er blitt ungdom, er det ekstremt krevende for fosterforeldre og barnevernsarbeidere, det skal mye og kontinuerlig investering i omsorg og trøst for at ting kan endres, sier Killén.

Hun er skeptisk til at man har bygget ned be­ handlings­­hjemmene. Barn som plasseres i foster­hjem er ofte allerede så skadet at det er nærmest umulig for foster­hjemmene å klare oppgaven. Mange opplever å bli kastet videre til stadig nye fosterhjem.

– Vi trenger små profesjonelle behandlingsenheter med fire–fem barn, der de kan få bli over lengre tid, slik de nå utvikler i Danmark, sier hun.

Unikt verktøy Tilknytning har det vært forsket på siden krigen og forskningen er i dag kommet langt.

– Tilknytningsteori er et unikt og anvendbart verktøy. Derfor er jeg i dag langt mer optimistisk til forebygging og «reparasjon» enn tidligere. Nå vet vi hva vi kan gjøre med det. Det er viktig at helse­ stasjonene får mer ressurser, de treffer alle små­ barns­familier, er «ufarlige» og kan gjennom samtale­g rupper gi foreldre anledning til å reflektere over egen foreldreatferd. Det nye nå er at en svært høy andel av barna går i barnehage. Barne­hage­ personalet treffer barna hver dag. Det gjør barne­ hagen til en unik arena for å forebygge og oppdage omsorgssvikt. Men det forutsetter at barnehagene har nok kvalifisert personale og har nært samarbeid med hjemmet, sier Kari Killén.

Mangfold i barnevernet

25

Mindre sint med sosial trening 26

Mangfold i barnevernet

Sosial trening Art-metoden gir sosial trening og er et verktøy for å skape gode relasjoner.

Kurs i Art-metoden

Tekst og foto: KARIN E. SVENDSEN

Det er mulig å ta videre­ utdanning i Art-metoden flere steder i landet. De ansatte ved Ungdomssenteret i Alta har brukt Artsenteret ved Diakonhjemmets høgskole i Rogaland.

Kurset der er på til sammen åtte dager med tre samlinger i løpet av et skoleår, og avsluttes med en praktisk eksamen.

Er du sånn noenlunde fornøyd med deg selv og livet, blir du ikke så lett sint. Og hvis det en sjelden gang begynner å boble, koker det ikke helt over hvis du mestrer snakketøyet like godt som nevene.

Mennesker som har det godt, og som har evne og vilje til å dyrke gode relasjoner, trenger ikke ty til vold eller andre ikke-akseptable uttrykk når de blir såret eller sinte. Derfor handler veiledning ofte om å styrke sterke sider og gi verktøy for å navigere i selskap med andre.

Alle kjenner Art På Ungdomssenteret i Alta lærer de unge sosiale fer­ dig­­­heter gjennom Art-metoden (Aggression Replace­­ ment Training). Gjennom stadige opp­levelser av å mestre sosiale utfordringer, får de styrket selv­følelsen og bedre forhold til andre mennesker.

Det er snart fem år siden de fire første ansatte reiste fra Ungdomssenteret i Alta til Diakonhjemmets høgskole i Stavanger for å lære Art. Siden har de jevnlig kurset ungdommer i metoden.

Alle de fire Art-trenerne er fremdeles ansatt ved Bufetats ungdomssenter i Vest-Finnmark. En av dem har videreutdannet seg til instruktør i Art, og kan dermed utdanne nye trenere og veilede dem som allerede er utdannet trenere.

Også ansatte som ikke har formell kompetanse som trener eller instruktør innen Art, er fortrolige med metoden. Art er en så viktig del av virksomheten at det så langt det lar seg gjøre alltid er minst en Arttrener på jobb ved senteret.

Klar struktur Ansatte innen barnevernet kjenner mange retninger og metoder gjennom utdanning, etterutdanning, kurs og litteratur. Slik var det også for de ansatte på Ungdomshjemmet i Alta.

– Mye sagt og lite gjort, smiler Anita Bakkeby, barne- og ungdomsarbeider og trener i Art-metoden.

– Men dette virker, slår hun fast.

– Art-metoden er strukturert, god og trygg, mener barne- og ungdomsarbeideren.

Et kurs i Art består av tre komponenter. Ung­ dommen får undervisning og trening en time pr. komponent i uka i ti uker.

Gjennom sosial ferdighetstrening får ungdommen verktøy til neste trinn, altså sinnemestring. I siste

trinn blir deltakerne stilt overfor en rekke moralske dilemma der det ikke fins noe fasitsvar, forteller Bakkeby.

Noe alle må lære I likhet med alle følelser er også sinnefølelsen akseptabel.

– Men ikke alle uttrykk er lov, understreker Anita Bakkeby. Hun har sett flere eksempler på at når en ungdom har tilegnet seg sosiale ferdigheter, finner han eller hun fram til akseptable måter for å gi ut­ trykk for sinne. Når sosial hjelpeløshet viker for sosial mestring, oppstår heller ikke de aggressive følelsene så ofte.

Læreboka som instruktørene følger i de 30 timene, inneholder 60 ulike sosiale ferdigheter. De ti ferdig­ hetene som blir brukt i et kurs, blir valgt ut etter at ungdommene som deltar er kartlagt.

– Så det vil variere hvilke vi går gjennom for hvert kurs, forteller Bakkeby. Hun nevner noen eksempler som gjerne går igjen: Be om lov, be om hjelp, stå imot gruppepress, hvordan bli med på en aktivitet som andre allerede er i gang med, og ta kontakt med noen du har lyst å bli kjent med – altså ferdigheter vi alle på et eller annet tidspunkt trenger å lære.

Personer med høgskole­ utdanning kan ta videre­ utdanning som ARTinstruktører.

Frivillig For Art-trenerne er forholdene ideelle når mellom fire og seks ungdommer med litt variert moden­hets­ grad frivillig blir med i en gruppe for å lære sinne­ mestring.

– Det er en utfordring å ha nok folk til å danne ei gruppe. Vi har totalt 12 plasser for ungdom fra 12 til 18 år, og ofte må en eller to vente ei stund før vi har nok deltakere, forteller Anita Bakkeby.

I mellomtida prøver hun og kollegene å motivere motvillige, samtidig som de bruker verktøy fra Artmetoden så godt det lar seg gjøre med en og en, inntil ei gruppe kan stables på beina.

Stor verktøykasse Når gruppa er dannet, møtes ungdommene og to trenere en skoletime, eller tre kvarter, tre ganger i uka i ti uker.

Trenerne bruker første del av hver time til å presentere tema. Resten av tida er det de unge som spiller hovedrollen med blant annet korte rollespill.

<

Mangfold i barnevernet

27

Sosial trening Fakta om metoden Art (Aggression Replacement Training) er et program utviklet av Arnold P. Goldstein, Barry Glick og John Gibbs. Programmet er en gruppebasert, strukturert pedagogisk opplæringsmetode for forebygging, reduksjon og erstatning av aggressiv atferd hos barn og unge.

I Norge er metoden i rask framgang og har vært benyttet i barnehage, barneskole, ungdomsskole, barnevernsinstitusjoner, innen psykiatri og i arbeid med personer med Asperger syndrom og autisme. Men også barn og ungdom med adekvat atferd kan dra stor nytte av treningen.

Programmets tre hoved­ komponenter er trening i sosial ferdighet, sinnekontroll og moralsk resonnering.

Treningen søker å etablere nye handlingsmønstre som kan erstatte verbal eller fysisk aggresjon eller tilbaketrekking.

En forskergruppe oppnevnt av Utdanningsdirektoratet og Helse- og sosialdirektoratet (Nordahl -06) konkluderte med at programmet gir dokumenterbare resultater.

SOSIAL TRENING: Arttrenerne Anita Bakkeby og Bente Holm Hansen demonstrerer øvelser og løsninger.

– Alle er med i rollespillene, forklarer Anita Bakkeby. Tema for rollespillene kan komme fra de unge selv. Eller trenerne, som kjenner dem godt, kan finne et tema som de tror er relevant for noen eller alle deltakerne.

– Av og til blir disse rollespillene rasende mor­ somme. Det er nesten synd vi ikke filmer, syns barne- og ungdomsarbeideren.

Et annet mye brukt verktøy er dvd-filmer som de unge kan kjenne seg igjen i.

– Vi stopper filmen underveis og diskuterer ulike løsninger på problemene som blir reist i filmen, forteller Bakkeby.

Gjennom andres fortellinger kan hver enkelt kjenne igjen egne indre og ytre triggere.

Også musikk, legoklosser og spill med utfordrende stopp brukes for å få opp aktuelle tema på varierte måter.

Gevinst Etter en time hvor tema har vært for eksempel å takke, har ungdommene i lekse å gjøre dette ute i dagliglivet.

– Vi forsøker å ferske dem i å si takk. Det kan være flaut der og da, men etterpå er det en god opplevelse.

Slik forsterker vi det positive og konstruktive, sier Anita Bakkeby.

De forsterker også ved hjelp av såkalte bra-kort.

Når en ungdom har samlet et visst antall, har deltakeren råd til noe han eller hun ønsker seg – som for eksempel et kontantkort til mobilen.

Kilde: www.diakonhjemmet.no

28

Mangfold i barnevernet

– En gang var det en av ungdommene som ventet besøk av familien sin. Hun brukte de oppsparte brakortene til å spandere pizza på familien, minnes Bakkeby.

Ungdomssenteret i Alta Ungdomssenteret er en del av Bufetat og består av tre avdelinger. Den største avdelingen Sjøtun har sju plasser, og Utsikten har fire plasser. I tillegg har ung­ domssenteret en liten leilighet som kalles Sjø­stjerna.

Denne brukes kun for en kort periode til nye ung­dom­ mer før de flytter inn på Sjøtun eller Utsikten. Dagene på Sjøstjerna brukes hovedsakelig til å moti­vere ungdommen og gjøre ham eller henne kjent med stedet.

Nær ungdomshjemmet ligger familiesenteret hvor familieteamet og familienettverksavdelingen holder til.

Her er også en hybelleilighet hvor ungdom får botrening.

Familieteamet rekrutterer og administrerer insti­tu­ sjons­familier. En institusjonsfamilie er en vanlig familie med mindre omfattende oppgaver enn en fosterfamilie.

Familienettverksavdelingen veileder familien og ung­ dommen til å bygge konstruktive forhold. Familien anerkjennes som en viktig del av nettverket til den unge selv om det ikke er aktuelt for ham eller henne å flytte tilbake til sin opprinnelige familie. De veileder også foreldre og fosterforeldre.

Barnevernsbarns medvirkning

Ta ungdommene på alvor – Enkelte saksbehandlere bør ta et oppgjør med holdningene sine, mener Ruzzel Abueg (25), styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn.

Tekst og foto: VEGARD VELLE

Barnevernsbarn bør få holde en hånd på rattet og bestemme over seg selv, slik lovverket åpner for.

Denne rettigheten må ikke bare være til pynt, mener Landsforeningen for barnevernsbarn.

– Noen saksbehandlere skjønner ikke hvor mye et barn kan blomstre opp av å medvirke i sin egen sak. De har kanskje ikke positive nok erfaringer, tror Abueg.

Ifølge barnevernsloven har barnet rett til å med­ virke allerede fra sjuårsalderen. Når barnet er 15, får han eller hun utvidet denne rettigheten, og ved 18-årsalderen tar den unge helt og holdent over beslutningsansvaret.

Ble lyttet til Ruzzel Abueg endte akutt i barnevernet som fjorten­ åring. Da hun var 16, sa hun fra at hun ville bo i foster­hjem. Senere takket hun ja til ettervern og fikk økonomisk hjelp med husleia til hun var 20. Da ønsket hun å klare seg selv.

– Jeg har alltid samarbeidet bra med barnevernet,

blant annet om hvor jeg skulle bo. Jeg fikk være med og bestemme at jeg skulle ha et besøkshjem. Og jeg var med å skrive både tiltaksplanene og handlings­ planene mine. Jeg føler alltid at stemmen min ble lyttet til.

Tar ikke de unge på alvor Ifølge Abueg er de aller fleste saksbehandlere flinke.

Men enkelte saksbehandlere tar ikke ungdommene på alvor, mener hun. De bagatelliserer det barnet sier og kjører sitt eget løp.

– De skal bestemme fordi de har gått tre år på skole og har lest all verdens bøker. Holdningen de møter oss med er «jeg vet best fordi jeg er voksen og du er liten». Kanskje er de redde for at de unge ikke skjønner sitt eget beste, tenker Abueg.

Selv om saksbehandleren skal sette grenser og vise at hun er en tydelig voksen, vet hun ikke alltid best, og hun kjenner ikke følelsene til ungdommen, påpeker Abueg. Derfor er det best om < Mangfold i barnevernet

29

Barnevernsbarns medvirkning Fem råd til saksbehandlere

saksbehandleren og barnet drodler litt fram og til­ bake og tar viktige beslutninger sammen, noe som kan bety at begge må inngå noen kompromisser.

fordommene sine. De bør forstå at barnevernsbarn er som andre barn, og ikke anta at alle blir sosial­ klienter eller rusmisbrukere.

Ruzzel Abueg har fem råd til saksbehandlere:

Tviholder på makta

Får lov til å være sløv

Andre saksbehandlere klarer ikke å slippe kontrollen.

– Det virker som de ikke helt vet hva de skal gjøre med ordet medvirkning, og de klarer ikke gi fra seg makt, forteller Abueg.

Hennes budskap er at det ikke er farlig å slippe til ungdommene. Hun tror barnevernsansatte oppnår mer ved å vise tillit til barnevernsbarna og ha tiltro til at de kan lykkes.

– Noen saksbehandlere bør ta et oppgjør med

I det hele tatt burde flere saksbehandlere pushe på for at barna skal medvirke, mener Abueg. Spesielt gjelder det de to siste årene før barnet er 18. Altfor mange ungdommer får lov til å være sløve.

En 17-åring som ikke får noe ansvar, ender opp som en nikkedukke. Når den unge blir 18 og skal klare seg selv, blir den unge voksne stående mer tomhendt. Ved å lese dokumentene i saksmappa, forstår den unge lettere grunnlaget for beslutninger som er fattet, for eksempel om bosetting.

- Vær åpen - Still spørsmål - Diskuter på en god måte - Inngå kompromisser når det trengs - Bruk tid. Ikke bestem noe i løpet av noen få timer

Lytt til ungdommen – Mange barnevernsbarn skjønner ikke før de er over 18 at de burde satt seg inn i saken sin. Men da er det som regel for sent, påpeker Abueg.

Skal barnevernsbarnet unngå å bli en marionett for saksbehandleren, nytter det ikke å overlate alt ansvaret for sin egen sak til andre. Medvirkning gir ungdommen et ansvar for å tenke og reflektere, slik at vedkommende unngår å ende opp som en rekvisitt i mappa si, opplyser Abueg.

– At ungdommer får innflytelse over sitt eget liv, er viktig. Barnet vet som regel selv hva han eller hun har lyst til. Selv om saksbehandleren vil den unge skal bo i fosterhjem, er det godt mulig barnet selv ønsker å bo i et ungdomshjem.

Blir hørt – Mitt inntrykk er at barnas egne meninger blir tatt hensyn til, for eksempel om bosted, skolegang eller jobb og fritidsaktiviteter. Så lenge forslaget fra ung­ dommen er reelt, og for eksempel ikke et krav om to datamaskiner, blir kravet hørt.

– Det er ikke heller sikkert den unge har lyst til å møte mammaen sin. Ingen må tvinge et barn til å møte sine foreldre mot sin vilje. Målet er at barne­ vernsbarnet blir likebehandlet med andre barn.

Vil bli førskolelærer I dag studerer Abueg til førskolelærer. Målet er å bli pedagogisk leder i en barnehage.

– Jeg er fascinert av hvordan barn leker og lærer.

I mange barnehager har de et godt faglig og sosialt miljø. Dessuten er jeg så glad i barn, sier hun

BLI HØRT: – At ungdommer får innflytelse over sitt eget liv, er viktig, mener Russel Abueg.

30

Mangfold i barnevernet

omtaler Anbefalte Bøker Målsettinger, føringer og rammer for barnehagen, Øyvind Kvello (2010) Boka viser hvordan barnehagen i samsvar lovverket dagsaktuell kunnskap og forskning, kan utvikle og legge til rette for en praksis som gir barnet trygghet og stimulans, og som ivaretar barnets behov i en særlig viktig utviklingsfase.

med

Nye metoder i et moderne barnevern, Liv Schjelderup, Cecilie Omre og Edgar Marthinsen (2005) Der det gamle barnevernets modus var preget av mistanke og problemer, prøver de nye metodene å utløse tilgjengelige ressurser i familie og nettverk.

Mer demokratiske og brukerorienterte behandlingsmetoder er tidens krav.

Oppvekst og psykologisk utvikling, Liv Mette Gulbrandsen (2006) I denne innføringsboka presenterer noen av Norges fremste forskere, behandlere og fagformidlere klassiske og nyere teori som er relevant for faglig forståelse av barn og unges oppvekst og psykologiske utvikling.

Miljøterapi med barn og unge – Organisasjonen som terapeut, Erik Larsen (2004) Forfatteren definerer miljøterapi, tar for seg miljø­terapeutrollen og miljø­terapeutisk ledelse, og viser hvordan organisering kan føre til endring. Han viser hvordan man kan forstå og møte barn og ungdom, hvordan institusjons­ plassering virker og hvordan man kan samarbeide med foreldre og nettverk.

Praktisk barnevernsarbeid, Vigdis Bunkholdt og Mona Sandbæk (2008) Denne boka er en oppslagsbok for barnevernsarbeidere som kom ut første gang i 1984. Metoder for barneverns­ arbeidet og ulike es. situasjoner fra praksis presenteres og drøft

Det nye barnevernbyråkratiet II – En kartlegging av samarbeid mellom kommune og stat innen barnevernet, Heidi Gautun (2010)

Anbefalte NETTSTEDER www.barnevernet.no Samler oppdatert informasjonen om barnevernet.

Tilrettelagt for ansatte i barnevernet, studenter og fagmiljø.

www.116111.no Alarmtelefonen for barn og unge.

www.nbbf.no/buf/rss/portal.php Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern gir deg tilgang til fagtidsskrifter, forskningsrapporter, rettskilder og råd fra anerkjente fagmiljøer.

www.adhdnorge.no Her er mye nyttig viten og informasjon om AD/HD og hjelpetiltak.

www.barnogunge.no Et nettsted for barn og unge av rusmisbrukere.

Fafo-rapport 2010:27.

Mangfold i barnevernet

31

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no