Temahefte 33

MANGFOLD I KIRKA Temahefte nr. 33

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 8-9 18-19

33-34

< 3 Leder: < 4-7 Reportasje: Hele bygdas kirke < 8-10 Reportasje: I sorgens tjeneste < 8-11 Får kompetansen bak scenen fram i lyset < 11-13 Reportasje: Det siste farvel – det siste ritualet < 14-15 Faglig innspill: Den norske velferdskyrkja < 16-17 Faglig innspill: Folkekirke, demokrati og samliv < 18-19 Bildeserie: Mangfoldet i kirken < 20-21 Faglig innspill: Kirkene råtner på rot < 22-25 Reportasje: Kristne og humanetikere under samme tak < 26-29 Reportasje: Med presten i gangen og Bibelen på hylla < 30-32 Reportasje: Kan bli trangt om plassen på norske gravlunder < 33-34 Reportasje: Håndverk på høyt nivå < 35 Omtaler

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Per Flakstad, Titti Brun, Vegard Velle, Ingvill Bryn Rambøl, Albert Collett, Linn Stalsberg, Sindre Bø, Kjetil S. Grønnestad, Esten Borgos, Werner Juvik, Kjetil Alsvik, Eivind Senneset, Reiner Schaufler, Tor Even Fougner, Ole Erik Lindalen, Andreas Hompland. Illustrasjoner: Sven Tveit. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 24. januar 2014.

393

Trykksak

Leder

Den mangfoldige kirken I likhet med samfunnet har Den norske kirke endret seg gjennom årene. Kirken er mye mer enn høytidene jul og påske eller familiesammenkomstene dåp, bryllup og begravelse. For mange er den en del av hverdagslivet.

Selv om kirken fortsatt er opptatt av tradisjoner, den hellige skriften og fastsatte liturgier, skjer det stadig endringer. I en rekke politiske spørsmål har kirken flagget side. Opp mot den kommende krigen i Irak, erklærte daværende biskop Gunnar Stålsett vilje til fred, gjensidig respekt og folkerettens betyd­ ning. I spørsmålet om mennesker på flukt, har ledende talspersoner argumentert for raushet og humanisme. Stilt overfor en faretruende global opp­ varming, har biskoper uttalt at menneskene må ta et ansvar for skaperverket.

Men også i de dagligdagse spørsmålene, de som angår folk flest, endrer kirken seg. Både preste­ foreningen og TeoLOgene i Fagforbundet har gått inn for aksept av homofilt partnerskap. Under seremonier som skjer innenfor rammen av en guds­ tjeneste, setter dagens liturgi av god tid for de på­ rørende til å bidra med sitt, det være seg musikk eller tale. Presten og kirken er ikke lenger så opphøyd, og folk ønsker i større grad å forme sine egne seremonier.

Dette skjer ikke minst ved begravelser, der både kong Salomo og Jørgen hattemaker i dag kan forme den siste avskjeden. Med noen forbehold, selvfølgelig.

Det er ikke alle forslag som bifalles av kirken.

En helt annen sak er at det har blitt svært dyrt å begrave sine kjære, og at disse kostnadene kan legge en tung stein til byrden – spesielt dersom familien til den avdøde har det trangt økonomisk.

Det koster ikke noe å bli født til denne verden. Da bør det heller ikke koste noe å forlate den, argu­ menterte en delegat med på Fagforbundets lands­

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

møte i høst. Argumentet slo an. Derfor gikk også dele­gatene inn for at gravferd bør bli et offentlig ansvar, og at det gis gravferdsstøtte i tråd med de reelle kostnadene for en begravelse.

I dette temaheftet ønsker Fagbladet å vise mang­ foldet i kirken. Vi har snakket med kirketjenere, prester, kirkeverger, ildsjeler, merkantilt ansatte og personalet i menighetsbarnehagen. Ikke minst har vi møtt kirkegårdsarbeideren som møter mennesker hver dag, ikke som representant for troen, men som medmenneske. For dem som sørger over noen, er han kanskje den aller viktigste ansatte kirken har.

MANGFOLD I KIRKA

Kirken er mye mer enn høytidene jul og påske eller familie­ sammenkomstene dåp, bryllup og begravelse.

3

Arbeidskirke

Hele bygdas kirke På Åmot i Buskerud-kommunen Modum er kirken et kultursenter og et bygg som er samlende for hele bygda.

Tekst og foto: Per Flakstad

– Du skulle vært her når vi viser mesterligafinalen på storskjerm. Da er det virkelig liv blant dem som liker fotball, smiler kirkeverge Nina Brokhaug Røvang.

Den teglstensrøde murbygningen er blitt et symbol på mangfold og fellesskap. Her foregår ulike aktivi­ teter og møter gjennom hele uka. Både unge og

4

MANGFOLD I KIRKA

gamle strømmer til kirken, enten det er for å låne bøker, synge i kor, trimme sammen med andre i «Holy Robic», danse eller få musikkundervisning gjennom den lokale kulturskolen.

Mange lag og foreninger bruker også kirkelokalene til sine møter.

Mange ble involvert Ildsjelen bak kirken og kultursenteret som sto ferdig i 1996 er Per Ole Buxrud, som var styreleder i foreningen som eide Åmot kapell og som fikk bygget Åmot kirke.

– Både i 1946 og 1979 hadde kommunen planer og ønsker om å bygge kirke til erstatning for det gamle kapellet, men ikke noe skjedde. Da kapellet ble forsøkt påtent og nedbrent natt til 17. mai i 1994, opplevde jeg det som at Vår Herre ga meg et spark bak. Nå var det på tide å gjøre noe, sier han.

Selv ønsker han ikke å framheve sin egen innsats som leder av byggeprosjektet, men er mer opptatt av at han har stått på skuldrene til mange, både for­ gjengerne i foreningen som eide det gamle kapellet og de som har bidratt til at Åmot kirke er blitt det felles samlingspunktet i bygda som mange ønsket.

Kirkeverge Nina Brokhaug Røvang og menighets­ sekretær Rine Brostigen Brekke er imidlertid ikke i tvil om Buxruds betydning.

– Alle store løft krever en ildsjel, og det har Per Ole vært, sier de, og trekker spesielt fram evnen hans til å begeistre og inspirere andre til å bidra, og til å inkludere folk i arbeidet.

Tidlig i prosessen sørget Buxrud for å etablere komiteer med ansvar for ulike oppgaver og funk­ sjoner, og på den måten ble mange mennesker trukket inn på en måte som gjorde at de fikk et eierforhold til den nye kirken.

HØYT UNDER TAKET: – Her er det god plass og høyt under taket, sier fra v: Rine Brostigen Brekke , Nina Brokhaug Røvang og Per Ole Buxrud.

Ingen diskusjon om arbeidskirke – Var det noen store diskusjoner om hva slags kirke som skulle bygges og hvilke funksjoner den skulle ha?

– Vet du, dette ble aldri noen diskusjon. Det gamle MANGFOLD I KIRKA

5

Arbeidskirke kapellet ble også brukt til ulike aktiviteter, så det var folk vant til. Jeg tror rett og slett ingen tenkte på at vi skulle bygge noe annet enn en arbeidskirke som skulle være mest mulig samlende for hele bygda, sier Buxrud.

Mangfoldig bruk Resultatet er en kirke som er i bruk store deler av døgnet og alle dager i uka. Her fins en lokal bibliotek­ filial, og når bibliotekar Harald Claussen har gått for dagen, kan folk ta seg inn via lånekortet og betjene seg selv.

Det første som møter deg når du går inn i selve kirken, er et koselig kirketorg som ser ut som en liten kafé, med kjøkkenluke ut mot publikum. Her kommer folk innom for å ta en kaffe og prate sammen, strikke sammen, eller vente på konfirmant­under­v isning for dem som er litt yngre.

På kirketorget er det ikke uvanlig at det dekkes på med hvite duker og levende lys til minnesamvær

KIRKETORGET: Silje Kortnes Kristiansen, Josefine Gudbrandsen, Heidi Kjemperud Martinsen, Ida Christiansen Gravermoen og Heidi Renate Prestegården Natland sitter på kirketorget mens de venter på konfirmantundervisning.

6

MANGFOLD I KIRKA

etter begravelser. Det er en gjeng frivillige fra menigheten som står for serveringen, og overskuddet går til menighetsarbeidet og aktiviteter i kirken.

Kontraster – Vi har en filosofi om at alle som ønsker kan være med som frivillig, sier Nina Brokhaug Røvang.

Hun forteller at de også ønsker at aktivitetene, som for eksempel barnegospelkoret, skal være så billig at alle har råd til å sende barna sine dit. Derfor går en del av overskuffet fra driften av kirketorget til å subsidiere for eksempel koret.

– Vi opplever hverdagens kontraster når vi avslutter et høytidelig og verdig minneseminar på kirketorget litt før klokka fem, før barnegospelen, med alle de livsglade og livlige barna toger inn til øvelse like etter.

– Jeg kjenner slike store kontraster i magen, men samtidig kjennes det riktig og viktig at vi har klart å samle dem. På denne måten betyr kirkebygget mye

for mange mennesker, og det synes jeg er veldig fint, sier Brokhaug Røvang.

Frivillige Under selve kirkerommet ligger «ungdomsstua».

Her foregår «Holy Robic» for seniorer og barselstrim, her øver barnegospelens dansegruppe og kulturskole­ elevene, og her øver SMK Viking, et band med mennesker med psykisk utviklingshemming. I tillegg leier lag og foreninger dette rommet til sine arrange­ menter og møter.

Ungdomsstua har også en egen inngang utenfra, der det er mulig å trille rett inn med rullestol.

I etasjen over ligger «skolestua» og «spisestua».

Disse lokale brukes mye til møter, konfirmant­ undervsining og annen undervisning. Bortenfor ligger lageret der både kirken, menighetens frivillige

og lag og foreninger har utstyret sitt.

– Vi har vært lite restriktive med å låne ut nøkler til lag og foreninger og andre som har behov for dem. Jeg tror vi har så mye som 100 nøkler ute blant folk, og vi har faktisk ikke opplevd at noe har forsvunnet, forteller Rine Brostigen Brekke og Nina Brokhaug Røvang.

Åmot kirke • Åmot kapell ble bygget som bedehus i 1892, og fikk tårn i 1906.

• Fram til 1994 ble kapellet brukt rundt 200 ganger i året.

• Natt til 17. mai 1994 ble kapellet påtent og forsøkt nedbrent.

Da bestemte styret i Foreningen Åmot kirke seg for å rive kapellet og bygge en fullverdig arbeidskirke.

• Grunnsteinen ble lagt ned 17. mai 1995 av biskop Sigurd Oseberg, og den nye kirken ble vigslet av biskopen 16. mai 1996.

Bibliotek: Kommunen leier den ene fløyen til bibliotekfilial. Og også etter at bibliotekar Harald Clausen har gått hjem for dagen, kan innbyggerne ta seg inn og låne bøker i det selvbetjente biblioteket.

•Den nye kirken ble finansiert gjennom forsikringsoppgjør, gaver fra Åmot kirkes venner og Modum kommune. Total­ kostnaden var 24 mil­lioner kroner. Den var eid av Foreningen Åmot kirke fram til 2009 da den ble overdratt til Modum kirke­lige fellesråd.

• Kirken er tegnet av arki­tektene Arne Åmland og Terje Høgenhaug og består av kirkerommet, folkebiblioteket, kontor­avdeling og flere møterom.

• Kirkerommet har 220 sitteplasser, og med stoler på kirketorget blir det sitteplasser til 320 mennesker.

• I underetasjen er det et rom for barne- og ung­doms­arbeid (ungdoms­stua) og et rom for kirke­gårdsfunksjoner, med visningsrom for bårer.

• Kirken er åpen mandag til fredag fra 11 til 17.

• Rundt 25 mennesker går frivillige vakter. Årlig blir kirken brukt til rundt 800 arrangementer eller samlinger der ca.

20.000 mennesker er innom på et eller annet vis.

Guri Jensen er en av dem som frivillig jobber på kafeen på kirketorget.

• I november 1996 mottok kirken, ved arkitektene og bygge­ teknisk rådgiver, den prestisjetunge Murverksprisen, som deles ut av Mursenteret i Norge. Juryen la spesielt vekt på den byggtekniske delen og den arkitektoniske utformingen.

MANGFOLD I KIRKA

7

Kino

I sorgens tjeneste Kirkegårdsarbeideren er hverken prest eller psykolog, men kan spille en stor rolle for folk i sorg. På Brandval har Terje Moe varm kaffe, åpent sinn og tid til å lytte.

GAMMEL KIRKE: Brandval kirke er en nygotisk trekirke fra 1651. – Når jeg ringer med klokkene svaier hele tårnet her, forteller Terje Moe.

Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Esten Borgos

Når folk kommer for å se til graven til sine kjære på Brandval kirkegård ved Kongsvinger, treffer de som regel ikke på presten. Nei, de møter Terje Moe. Tidligere skogarbeider og sagbruksarbeider, nå kirketjener og kirkegårdsarbeider. Han er der alltid.

Om sommeren sitter han stort sett på gressklipperen et sted ute på kirkegården; om vinteren er han enten inne på verkstedet eller ute og gjør klar en ny grav.

Hvis han ikke sitter og drikker kaffe med noen i menigheten som trenger en å snakke med, da.

– Jeg er jo en slags vaktmester. Jeg snekrer litt og maler litt og graver ned noen folk, sier Terje Moe. – Om søndagene står jeg oppe ved orgelet og styrer lyden, men du ser meg aldri nede i kirka. Der føler jeg meg ikke så hjemme.

Er der folk er Han er ikke spesielt gudfryktig, Kirkegårdsarbeideren på Brandval. Men han har sin stolthet i at kirke­ gården ser fin ut. Og han treffer menigheten oftere enn presten gjør.

– Her om dagen klaget presten over at det var så få

8

MANGFOLD I KIRKA

kom til gudstjeneste. Da foreslo jeg at hun kunne komme og være sammen med meg en dag på kirke­ gården. Da får du virkelig pratet med folk, sa jeg. En fin sommerdag kan det være femti mennesker innom her.

Mange av dem som kommer, trenger noen å prate med. Det kan være ensomme enker eller yngre folk som har mistet noen av sine nærmeste i sykdom og ulykker. Alle som kommer til kirkegården er der fordi de savner noen.

Terje Moe er ikke en sånn som går bort til folk når de står ved gravene og spør hvordan det går. Men kommer de til ham, har han alltid tid til å slå av en prat. Som født og oppvokst på Brandval kjenner han nesten alle som er innom her, og han vet om de er interessert i å snakke om årets avling, om jakt eller abborfiske.

– Det kan jo være vel så viktig, det, å snakke om andre ting enn sorg. Men noen ganger får jeg hele historien, om sykdom, død og alt. Og det er greit det også. Jeg trenger jo ikke å si så mye. Det viktigste er å lytte, så får den andre ta seg av pratinga, sier Moe.

Kirkegårdsarbeideren – Å møte folk i sorg med respekt og empati er en veldig viktig del av jobben som kirkegårdsarbeider, sier Berit Moss. Hun er leder av Faggruppe Kirke og gravferd i Fagforbundet. Til daglig er hun avdelings­ leder i Rana kirkelige fellesråd og har jobbet mange år som daglig leder i en menighet. I sitt arbeid har hun lagt mye vekt på det å møte folk i sorg på en god og riktig måte.

Lange, tunge samtaler – Ofte er det andre ansatte enn presten som tar imot folk første gang de henvender seg til kirken. Jeg har selv opplevd å få vanskelige telefoner inn på kontoret når presten ikke har vært til stede. Når personen i den andre enden er desperat av sorg eller truer med selvmord, må du klare å holde fast i vedkommende lenge nok til å skaffe profesjonell hjelp. En slik samtale kan ta tid. Det er krevende mens det står på, og det er noen slike samtaler jeg bærer med meg senere, forteller hun.

For kirkelig ansatte som ikke har prestens kompe­ tanse og erfaring når det gjelder sjelesorg, er det viktig å sette grenser for hva en selv kan bidra med, mener Moss.

– Vi kan ikke være verken prest eller psykolog, men vi kan lytte til folk og hjelpe dem videre. Vi kan spørre dem om de ønsker en samtale med presten eller om de trenger hjelp til å komme i kontakt med helse­personell.

Kaffe og tårer Terje Moe ser ikke på seg selv som noen sjelesørger.

Egentlig har han ikke tenkt så mye på den delen av jobben før Fagbladet tok kontakt og ville snakke om det.

– Men jeg har nok fylt en rolle for noen. Jeg hadde kontakt med en dame som hadde mista både sønnen og mannen sin. Hun var her en eller to ganger i uka i et par år, og hun gråt hver eneste gang. Så vi tok en kopp kaffe og prata litt. Det var nok viktig for henne, siden hun kom igjen og igjen. Også var det en kar borte på Roverud, som kom innom nesten hver dag mens jeg hadde matpause og satt her sammen med meg og prata. Slik holdt vi et par år, men så døde han. Da var det en kamerat jeg måtte grave hull til.

I slike tilfeller kan det være tungt å være kirkegårdsarbeider, innrømmer Moe. Eller når han står midt i store tragedier eller ulykker som rammer hardt i ei lita bygd der han kjenner alle. Da kan det være tøft å være den som er til stede og tar seg av alt det praktiske og treffer menneskene som er i sorg.

– Da har vi ingen form for back-up, vi som er kirkegårdsarbeidere. Vi må bare være her, og vi er ofte alene. Og det er ikke alt jeg kan prate med kona om heller, for jeg får jo vite ting som ikke bør komme ut. Enkelte ganger kunne det nok vært greit med en form for debriefing eller noen å prate med sjøl, ja. Da jeg jobba i brannvesenet for noen år sida hadde vi

TREFFER MENNESKER: Terje Moe er ofte i verkstedet eller ute mellom gravene.

Det er der han treffer folk.

< MANGFOLD I KIRKA

9

Kirkegårdsarbeideren den muligheten hvis vi hadde vært involvert i større ulykker og lignende. Da kunne vi dra ned til Kongsvinger og få debriefing. Det var egentlig ganske greit.

Ikke bibelvers Berit Moss er enig i at det bør legges mer vekt på bearbeiding av tunge opplevelser for dem som er ansatt i Den norske kirke.

– Det er helt avgjørende at medarbeiderne har mulighet til å snakke med sin nærmeste overordnede etter ekstra vanskelige samtaler. Prestene har en kompetanse de ansatte også kan nyttiggjøre seg. De trenger å legge ting bak seg for å orke å gå inn i nye saker.

Når Terje Moe snakker med pårørende, snakker han ikke på vegne av kirken eller kristendommen. Han er bare seg selv. Han har ingen bibelvers å trøste med, men han kan lytte – og han har tid. Han er veldig bevisst på at hans rolle er en helt annen enn prestens. Og i mange situasjoner er det en fordel, tror han.

– Det står jo fortsatt litt respekt av presten, i hvert fall blant eldre folk, og for mange kan det nok være lettere å prate med meg. Jeg er ikke så religiøs heller, så det kan jo ha noe med det å gjøre, smiler Kirke­ gårdsarbeideren.

SORG: – Noen ganger får jeg hele historien, om sykdom, død og alt. Og det er greit, synes kirkegårdsarbeider Terje Moe.

Kurs for ansatte:

Møte med mennesker – Å kunne snakke med folk i sorg er en viktig del av jobben for kirkegårdsarbeiderne og gravplassarbeidere, men den blir ofte litt glemt, mener Bjarne Kjeldsen, rådgiver i Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA).

– Jeg har inntrykk av at mange kirkegårdsarbeidere fyl­ ler en veldig viktig rolle for folk i sorg. Enten det er som samtalepartner eller som en som stilltiende legger til rette for at alt går som det skal rundt selve gravferden.

Det å gjøre kirken og gravplassen til et sted som er trygt og godt å være for de pårørende, er veldig viktig.

Kjeldsen har utarbeidet kurset «Møte med men­ nesker» for kirkegårdsarbeidere og andre ansatte i Kirkens førstelinje. Det handler blant annet om å møte folk i sorg og krise.

10

MANGFOLD I KIRKA

– Tilbakemeldingen på kursene har vært at dette var et behov mange av kirkegårdsarbeiderne hadde kjent på. Akkurat som prestene, trenger de kompe­ tanse på å møte folk i sorg og krise, enten møtene skjer ute ved graven eller i forbindelse med en grav­ ferd. Kirkegårdsarbeideren er ofte mye til stede rundt kirken, og er kanskje en de pårørende treffer oftere enn presten. Da er det veldig negativt hvis det ikke er rom for denne siden av jobben, sier Kjeldsen.

Det siste ritualet – den siste tjenesten

Ekte og ærlig: Den ideelle begravelsen er en der minneordene blir en ekte og ærlig takk til den etterlatte, synes Bjarne Imenes, ved Gjerpen kirke i Skien.

Folk ønsker større kontroll over kirkens seremonier. De vil bestemme hva som blir sagt og sunget.

Tekst og foto: Vegard Velle

– Holdningene til begravelsesseremonien har endret seg de siste årene, mener presten Bjarne Imenes, ved Gjerpen kirke i Skien. Folk er mer delaktige enn før.

For noen tiår siden kom folk gjerne med lua i hånda og sa at presten fikk ta seg av begravelsen. I dag kan både enka, broren og barna til den avdøde ta ordet i minnestunden – de pårørendes rom under begravelsen.

– Også før i tida var det gjerne noen som sa noe i høytidlige stunder, gjerne en person med høy status i bygda, og ikke alltid læreren, lensmannen eller presten. Men i dag åpner kulturen for at også Kari og Ola kan være mer frimodige og delta, mener Imenes.

Menigheten tar et siste farvel Imenes tror folk er påvirket av det de ser på tv. Der ser

de kjendiser, for eksempel de kongelige, som leser bibeltekster eller framfører minneord. Det gjelder ikke bare i begravelser, men også i bryllup og i dåpen, der fadderne gjerne leser en bibeltekst for barnet.

– Den økte deltakelsen rokker ikke ved grunn­ tanken. I utgangspunktet er begravelsen en guds­ tjeneste der begravelsesliturgien fremføres. Guds bibelord leses høyt, og menigheten svarer med salme­sang og bønner. Dette er grunnelementene i en­hver gudstjeneste, og en begravelse er altså en gudstjeneste der menighetens medlemmer tar farvel med en av sine, forteller Imenes.

Han setter pris på at liturgien er den samme, enten den avdøde er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomon. Foran Gud er alle den samme, påpeker han.

MANGFOLD I KIRKA

11

De pårørendes begravelse Folk må ta et valg Bjarne Imenes syns folk er mer bevisst sin plass i kirken i dag enn for 20 år siden, noe han tilskriver et samfunn der ulike religioner er blitt mer vanlig. Han mener dette får flere til å ta stilling til hvor de ønsker å høre hjemme.

– Siden begravelsen er en gudstjeneste, kan det være nyttig om folk tar en samtale med seg selv om bunnlinja, om de ønsker å være med i kirken eller ikke. Velger de kirken, aksepterer de også seremonien som gjelder der, påpeker Imenes.

Takker for de gode minnene Dette står imidlertid ikke i noe motsetningsforhold til å tilpasse begravelsen til den avdøde, mener Imenes. Under minneorddelen av begravelsen kan de pårørende takke for de gode minnene.

–Vi inviterer vi nok oftere enn før de pårørende til å være med å bestemme hvordan minneordet skal se ut, og vi oppmuntrer de pårørende til å lese det opp selv. Vi setter gjerne av god plass til minneordet, forteller Bjarne Imenes, som ikke legger skjul på at det av og til kan bli diskusjon om hvor stor plass fellesdelen skal ha under gudstjenesten.

Vil synge Bæ, bæ, lille lam – Det hender de etterlatte kommer med ønsker om sanger eller salmer. Hvis det for eksempel gjelder et barn som var glad i å synge Bæ, bæ, lille lam, sier vi

selvfølgelig ja til at noen synger denne under minneordet. Det samme gjelder om noen vil spille en cd med Eric Clapton eller Åge Aleksandersen, selv om vi foretrekker at sangen framføres akustisk.

– Derimot sier vi ikke ja til dette under selve gudstjenestedelen av begravelsen, forteller Imenes.

Der bør det synges noe som står i salmeboka, og som står på gudstjenestelig grunn, mener han.

– Det mest problematiske er om noen velger en sang som har et annet trosinnhold, og som altså er noe annet enn det kirken står for. For eksempel om sangen sier at Gud ikke fins. Men jeg har aldri i løpet av mine 42 år som prest opplevd at dette har blitt noen konflikt. Etter å ha satt oss ned sammen, har vi blitt enige.

En ekte og ærlig takk Av og til ønsker de pårørende å vise lysbilder. Da råder Imenes de etterlatte om å gjøre dette i kvarteret før gudstjenesten begynner. Han syns lysbilder kan være med å sette en god stemning og være en fin innledning til seremonien.

– Den ideelle begravelsen er en der minneordene blir en ekte og ærlig takk for det de etterlatte har opplevd sammen med den avdøde gjennom livet.

Ikke alt er prisverdig og opphøyd hos alle, men minneordet bærer et håp om det som skal skje videre.

Trass i at alt ikke er rosenrødt i livet, kan vi stille med blanke ark igjen, slik Alf Prøysen synger, sier Imenes.

Ønsket skihåndtak på kista – Vi merker at folk ønsker å bestemme mer selv og er litt mindre raske til å spørre om hva som er vanlig.

Folk er ute etter det som er riktig for seg selv, og ønsker ikke i så stor grad å la seg styre av det rituelle i kirken eller hos human­etikerne, sier Jan Willy Løken, administrerende direktør i Jølstad begravelsesbyrå. Eksempler på dette kan være skiløperens kiste som hadde ski langs siden istedet for vanlig håndtak, eller den unge guttens kiste som ble tagget.

– Også den avdøde har oftere enn før gitt instrukser om sang, dikt eller blomster.

Også kirken er mer åpnen for sanger og låtvalg enn før, og sier oftere ja til for eksempel visesang og poplåter. Ikke minst er det blitt noe mer vanlig medden type

12

MANGFOLD I KIRKA

inngangsmusikk før seremonien offisielt starter.

– Ikke sjelden ender vi opp med en livssynsåpen seremoni, i gravkapellet eller et annet nøytralt rom. Denne minner i praksis om en kirkelig begravelse, men de pårørende kan her spille sangen den avdøde likte best, men som presten eller organisten ikke ville godkjenne. Stadig vekk merker vi også at Human-Etisk Forbund er minst like restriktiv enn kirken.

For eksempel har pårørende fått nei til å spille sangen Eg ser, av Bjørn Eidsvåg, forteller Løken.

En ny ting som nå også tilbys, er QRkoder på gravsteiner. Ved hjelp av denne kan de pårørende bli dirigert inn på minnesiden til den avdøde på internett.

Men også alle andre som går forbi grav­ steinen kan lese av koden med smart­tele­ fonen og lese det som står på minne­siden.

– Vi har diskutert i begravelsesbransjen om QR-koder er greit å feste på gravsteinen.

I Jølstad har vi endt opp med å foreløpig ikke tilby dette aktivt, men at de på­rørende får bestemme, sier Jan Willy Løken.

Tussi våker over lille Emil Lille Emil døde brått i oktober 2008, bare åtte og en halv måned gammel. Gutten døde i krybbedød. Foreldrene fant ingen gravsteiner som de syntes passet til et lite barn.

– Det var lite å velge i og ingen ting som passet. Vi ville ha noe som var fint, sier pappa Knut Kise til TV2.

minnet skal være bestandige og lite vedlikeholds­ krevende og dessuten tåle påkjenninger det utsettes for av klima og vanlig drift og vedlikehold.

Tok halvannet år

Byster og avbildninger

Valget falt på Tussi fra historiene om Ole Brumm.

Men det skulle ta halvannet år fra Emil døde til gravminnet var på plass. I Norge er det ikke fritt fram for å velge den gravsteinen man vil ha.

Det er gravferdsforskriften som regulerer hva som er tillatt å sette opp på en kirkegård. Forskriften stiller klare krav til størrelsen på gravminnet. For eksempel skal tekst, foto, dekor og symbolbruk være «sømmelig». Dermed kan det oppstå diskusjoner om hva som passer seg på en kirkegård.

Gravferdsforskriften stiller også krav om at grav­

I utlandet er det mer vanlig med ulike minnesteiner, byster og avbildninger på kirkegården. Også i Norge er dette på vei inn. Det er de lokale kirkelige felles­ rådene som godkjenner gravminner før de settes opp på gravplassene. I Tussis tilfelle tvilte fellesrådet ved Gjerpen kirke seg fram til å godkjenne gravminnet.

– Vi kan diskutere hvor stor plass det skal være for individuelle uttrykk på kirkegården. Men i utgangs­ punktet bør vi strekke oss langt for å akseptere ulike typer minnesteiner, mener Bjarne Imenes, prest ved Gjerpen kirke i Skien.

MANGFOLD I KIRKA

13

Faglig innspill

Den norske velferdskyrkja Etter endringar og omstokkingar i Grunnlova har vi ikkje lenger ei statskyrkje. Den konfesjonelle staten frå reformasjonen og eineveldet, som blei ført vidare i 1814, er bytta ut med ei verdslig statsforståing.

Andreas Hompland er sosiolog og journalist.

Han var med medlem av det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget som utredet statens tros- og livs­syns­­politikk.

Og du skal ikkje grava særlig djupt i oss norskingar, heller ikkje i dei mest fritenkarske mellom oss, før du finn ein sekulær lutheranar i tankar, ord og gjerningar.

Dette er ei stadfesting av den vestlige tradisjonen der den politiske sfæren skal vera sekulær, i mot­ setning til den sivile og private. Folk har livssyn; det har ikkje staten. Staten bygger på verdiar, men er livs­­syns­nøytral.

Men tradisjonen spelar med. Derfor heiter det i første ledd av Grunnlovas paragraf 2: «Værdi­ grundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» Det er ei nøye uttenkt formulering med stort tolkings­rom. Noen les den som ei historisk og deskriptiv konstatering av kvar nasjonens verdiar har si rot, mens andre kallar det ein kristen formåls­ paragraf for landet. Det har gått mange hus forbi at det ikkje dreier seg om kristen-humanistisk med binde­strek, men som to ord, slik at det kan oppfattast som to ulike tradisjonar. Det er også ugreitt at det står «vor» og ikkje «den», for det stadfestar eit skille mellom «oss» og «dei», mellom våre verdiar og dei andre sine verdiar. Det er forsøkt balansert med ei konkretisering i det andre leddet av paragraf 2: «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.» Dersom ein tar dette på alvor og går inn i konsekvensar for organisering, like rettar og likestilling i ulike menigheter og i storsamfunnet, er slett ikkje alle samde.

Harald Rex insisterte på at paragraf 4 i Grunnlova skal lyda slik: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.» Men elles er alle vaksne innbyggarar i Riket fri til å tru det dei vil, tilhøyra den religion dei vil, eller la det vera.

Den norske kyrkja (Dnk) er på veg til å bli eit trudomssamfunn på line med andre trus- og livs­ synssamfunn. Med indre sjølstyre, men likevel i ein spesiell posisjon, slik det er bestemt i Grunnlovas paragraf 16: «Den norske Kirke, en evangeliskluthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og under­­ støttes som saadan af Staten. Nærmere Bestem­melser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»

Andre trus- og livssynssamfunn skal altså finansierast med same medlemstakst som Dnk, men som «Norges Folkekirke» har den reviderte stats­

14

MANGFOLD I KIRKA

kyrkja likevel ei klar særstilling. Det er Stortinget som skal vedta kyrkjelova, og dei kyrkjelige vala skal haldast same dag og same stad som ordinære, politiske val. Alle er like, men Den norske kyrkja er likare enn andre. Ho er privilegert som majoritets­ kyrkje fordi ho er størst, har levd lengst i landet, har så mange offentlige oppgaver, så mange hus og «dekningsplikt» over heile landet.

Både Den norske kyrkja, kyrkjemedlemmene og sentral og lokal forvaltning slit med å tilpassa seg det nye hopehavet. Kva betyr det i praksis at alle trus- og livssynsamfunn skal behandlast på same måte? Kan kvantitet og tradisjon trumfa likebehandling? Kordan skal dei kyrkjelig tilsette organiserast, og skal dei vera underlagt religiøst begrunna unntak frå arbeids­ miljøl­ova? Kor lang armlengdes avstand skal det vera mellom kommunal og kyrkjelig forvaltning?

For sjølv om banda er blitt lausare mellom stat og kyrkje, er den sjølvstyrte folkekyrkja heilt avhengig av statlige og kommunale midlar. Som Helga Byfuglien, den fremste mellom biskopane, så pregnant har formulert det: «Kirken forblir en kommune- og statsbudsjettkirke.»

Politisk har presteskapet og den kyrkjelige eliten dei siste tiåra tatt eit steg mot venstre i saker som gjeld internasjonal solidaritet, asylpolitikk, øko­ nomisk ut­jam­ning, miljøvern og klima. Men i verdi­ spørsmål som har med kjønn og seksuell legning å gjera, er den indre spenninga stor mellom bibelske tradisjonalistar og dei som driv grundige teologiske øvelsar for å koma i takt med tidsånden og allmenne menneskerettar.

Lunkne og kyrkjeframande medlemmer av DnK, og dei er det som kjent svært mange av, meiner stadig at den åndelige breidda hadde vore større dersom staten fekk rå meir og garantera mangfaldet. Den første bispeutnemninga etter den kyrkjelige ny­ ordninga var eit døme på dei underliggande og interne spenningane. Det lokale fleirtalet av menig­ hetene i Agder og Telemark ville ha prosten i Mandal, mens det store fleirtalet av bispane ville ha

soknepresten i Trefoldighetskirken i Oslo. Som øvste instans valde Kyrkjerådet den mannlige prosten i Mandal som nektar å gifta fråskilte. Mens den tapande kandidaten, som er ei skilt kvinne, veka etterpå blei tilsett som domprost i Oslo av dei lokale kyrkjeorgana der.

«Folk vil itte at kjerka skal bli tatt fra dom.»

Det var administrasjonsminister Rigmor Aasruds ord då ho tok mot Stålsett-utvalet si utgreiing om «en helthetlig tros- og livssynspolitkk». (NOU 2013:1. Det livssynsåpne samfunn). Statskyrkja låg under hennar departement fordi verken kultur­minister Huitfeldt, som oppnemnde utvalet, eller kultur­­minister Tajik, som tok mot innstillinga, var med­lemmer av Dnk. Nå er regjeringas befatning med alle trus- og livssyns­ samfunn, hvori opptatt Dnk, samla under Thorhild Widvey i Kultur­departementet.

Men sjølv om alle trus- og livssynsamfunn er i

same departement, og sjøl om Grunnova er endra og andre lovar og ordningar og institusjonar må endrast for å vera tilpassa eit nytt mangfald, kjem dette landet i uoverskodelig framtid til å vera prega av tusen års kristendom, fem hundre års luthersk statsreligion og 50 års sosialdemokratisk velferds­kyrkje.

Og du skal ikkje grava særlig djupt i oss norskingar, heller ikkje i dei mest fritenkarske mellom oss, før du finn ein sekulær lutheranar i tankar, ord og gjerningar. Med sterke føringar frå språkets og ordas makt, myter, metaforar og mentalitet, med hang til indivi­duelt ansvar og samvittighet, men også til kollektive felles­løysingar, rasjonell argu­menta­sjon, arbeidsmoral og betydelige dosar puritan­isme. Også dei gudlause her i landet er etniske protestantar med heim i ein tra­disjon som er sprungen ut av ei tru dei ikkje deler. Derfor er religiøs analfabetisme skummel, for då for­står vi verken oss sjøl, vår eigen kultur eller andre og meir sterktruande.

MANGFOLD I KIRKA

15

Faglig innspill

Folkekirke, demokrati og samliv Et av de store, uavklarte spørsmålene kirken diskuterer, er synet på kjærlighet mellom to mennesker av samme kjønn.

Tor Even Fougner er sokneprest i Sentrum og St.Hanshaugen sokn samt avtroppende leder i Fagforbundet avd. 727 teoLOgene.

Hvis to av samme kjønn vil gifte seg, kan de i dag ikke gjøre det i kirken. De må først gå til råd­ huset og gifte seg borgelig. Etterpå kan de komme i kirken for en gudstjeneste, der samlivet deres blir bedt for. Mange synes forbønn for borgelig inngått ekteskap er for tungvint, og de velger å la det være.

Et flertall av biskopene vil at homofile skal få gifte seg i kirken. Det samme gjelder trolig et flertall av prestene. Kirken har 3,8 millioner medlemmer, og vi kan regne med at de gjenspeiler folkemeningen ellers, altså at de stiller seg positive til homofil kjærlighet. Likevel kan likekjønnede par ikke vie seg i kirken. Det er grunn til å spørre: Hvorfor?

For å svare på det spørsmålet må vi en tur innom ekteskapsloven. I 2008 byttet Stortinget ut partners­ kapsloven og vedtok at to av samme kjønn kan gifte seg. Da ble det samme lov for streite og skeive.

Samtidig innførte Stortinget en ny formulering, para­g raf 16 i ekteskapsloven. Der står det: «Et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet.»

Liturgi er det som sies og gjøres i kirken, altså selve ritualet. Kirkemøtet er kirkens øverste valgte organ. Stortinget har dermed bestemt at kirkens øverste organ må gå inn for det, før homofile kan vie seg.

Noen lesere synes nok det er rart at Stortinget erklærer et ekteskap ugyldig med henvisning til kirkens vedtak. Det høres nesten ut som i middel­ alderen. Stortinget la inn denne setningen i loven fordi de var redd for at kirken skulle bli splittet hvis liberale prester begynte å vie to av samme kjønn.

Frontene er nemlig steile i kirken i dette spørsmålet.

De som er mot homofile ekteskap, sier at Guds skaperordning er slik at ekteskap bare skal være mellom en mann og en kvinne. De som er for at to av samme kjønn skal få gifte seg, sier at dette dreier seg om likeverd, og at det å forskjellsbehandle

16

MANGFOLD I KIRKA

mennesker er å krenke selve menneskeverdet og dermed også Gud som har skapt alle mennesker.

De fleste regner med at det bare er et spørsmål om tid før Kirkemøtet vedtar en liturgi for ekte­ skapsinngåelse rettet mot par av samme kjønn. Det kan skje allerede på kirkemøtet i april, men de fleste tror at vi må vente lenger, kanskje til etter neste kirkevalg i 2015. De som i dag sitter i Kirkemøtet har nemlig et mer konservativt syn på homofil kjærlighet enn flertallet av biskopene, prestene og medlemmene.

Problemet ligger i at det bare er rundt ti prosent av medlemmer i kirken som bruker stemmeretten ved kirkevalg. Og de som faktisk stemmer, vet ikke alltid hva de faktisk stemmer for eller mot. Til tross for at kirken har 3,5 millioner medlemmer, er det ingen partier ved kirkevalgene ennå. De aller fleste steder er det bare én liste med enkeltpersoner, og hvem vet vel hva enkeltpersoner mener om kirkepolitiske spørsmål?

De som har makta i kirken, har også ansvaret for å lage listen med kandidater til neste valg. Det hender at noen mobiliserer og lager alternative lister, men det skjer veldig sjelden. Da er det gjerne fordi en kirke har brent ned og folk vil ha kirken gjen­ oppbygd på samme sted. Folk trenger tydeligere valg, har Stortinget sagt, men kirken har ikke helt greid å gjennomføre dette ennå. Derfor er Kirke­ møtet såpas i utakt med kirkens medlemmer.

Kirken i Norge har alltid har vært der med sine tjenester når folk har villet ha dem. Det har ikke vært nødvendig å engasjere seg, stemme ved valg og kanskje påta seg verv for å sikre at begravelser, dåp, konfirmasjon og bryllup er åpne, gode og tilgjengelige tilbud for alle. Så lenge staten har styrt kirken, har politikerne sikret at tilstrekkelig samsvar mellom hva kirkemedlemmer mener og hvordan kirken er.

Når kirken nå er i ferd med å bli mer selvstendig, blir det annerledes. Staten vil ikke lenger være garantist for folkevettet i kirken. Hvis vi i framtida ønsker en raus og imøtekommende kirke, må flere ta i et tak. Enten må vi leve med at et mindretall av kirkens medlemmer gjør den til en kirke for de spesielt interesserte, eller så må medlemmer engasjere seg og i alle fall bruke stemmeretten for å få en kirke slik de helst vil ha den.

Fagforbundet teoLOgene er en fagforening for prester. En av de viktigste grunnene til at vi ble

stiftet for 14 år siden, var ønsket om en fagforening som 100 prosent støttet homofile i kirken. Vi kjemper en daglig kamp for at kirken skal være åpen og inkluderende, både som arbeidsplass og som kirke for medlemmene.

Vi tror at mange medlemmer i Fagforbundet også ønsker at kirken skal bevare sin selvfølgelige plass i folkelivet og ved viktige merkedager i livet. Hvis kirken skal overleve som folkekirke, trenger den engasjerte medlemmer og ansatte som bryr seg om hvilken retning den går i. Det er på tide med folke­ aksjon som slår ring om Den norske kirke.

MANGFOLD I KIRKA

17

Forgjengelighet og håp:

Graffiti i Grinilund kirke

Et bygg som rives og et bygg som oppstår – dette kunne ikke menigheten la gå fra seg som en mulighet til å uttrykke seg.

18

MANGFOLD I KIRKA

Grinilund kirke på Eiksmarka i Bærum ble stengt for en total rehabilitering i 2013. Det gamle kirkerommet skulle rives og et nytt og større kirkerom bygges.

Men først slapp ungdommen til med spraybokser.

Vi kalte graffitiprosjektet Forgjengelighet og håp, og ønsket at motivene skulle stimulere og provosere til ettertanke. Bildene i kretset tematisk rundt det at noe går til grunne og blir til støv, og noe annet opp­ står. Jesus døde og oppsto, og det skal også vi, sier den kristne tro. Graffiti er både ødeleggelse (rampe­ strek) og kreativt arbeid. Samtidig er det en kunst­

form der verkene alltid er dømt til å forsvinne og bli borte.

Kirken ble fylt med graffiti utvendig og innvendig, og sto som utstilling i noen måneder før den ble revet. Selve rivningen var en del av kunstprosjektet. Kunstnerisk leder var graffitikunstner Tomas Stønjum, og ungdom på Eiksmarka gjorde mye av jobben.

Den nye kirken på Eiksmarka skal innvies 23. mars, og forhåpentligvis er ungdommen som sprayet gamlekirken med over i den nye.

Tor Even Fougner, tidligere sokneprest i Grinilund

MANGFOLD I KIRKA

19

Kirkene råtner på rot Mange av landets kirker har akutt behov for vedlikehold, men det fins ikke nok midler. Kanskje er det på tide med en større nasjonal dugnad for å redde kirkebygningene?

Ole Erik Lindalen er kirkeverge i Kongsvinger

Det er med kirka som med brannvesenet – ingen vil bruke det, men alle vil ha det.

Ifølge kirkebyggdatabasen.no er det 1623 kirke­ bygg i Den norske kirke. Variasjonen mellom disse byggene er stor, for eksempel når det gjelder alder, størrelse, valg av bygningsmaterialer, utsmykning og bruk.

Alle kirkene er oppført for å fylle et behov for seremonier som gudstjeneste, begravelse, konfir­ masjon, bryllup og dåp. Primært er kirkene til for å dekke menighetens behov. I mange kommuner bidrar kirka også til det kulturelle mangfoldet, og stiller både sine ansatte og bygget til disposisjon for ulike arrangementer. I mange kommuner er kirka blant de største forsamlingslokalene som fins, ja, av og til det største. Mange steder framstår kirkene som signalbygg, både på grunn av sin plassering, størrelse, utforming og funksjon.

En kollega av meg sa: «Det er med kirka som med brannvesenet – ingen vil bruke det, men alle vil ha det.» Engasjementet for Den norske kirke varierer sterkt i befolkningen, men hvor mye kirkebygget betyr, ser en tydeligst når ei kirke brenner: «Kirka skal bygges opp igjen, der den stod og slik den var!».

Ved store katastrofer holdes kirkene åpne for å ta imot dem som sørger. Hvorfor dette engasjementet for kirkebygget? Kanskje kirkebygget bærer i seg en tradisjon for det trygge, det bestående eller det evige?

De kirkelige fellesrådene har som oppgave å forvalte kirkebyggene. Det er vel mang en kirkeverge som har fortvilt over både antall kirker og kostnadene knyttet til dem. Kirker er kostbare bygg å oppføre, men de er ikke billige å drifte heller. I det følgende vil jeg holde meg til enkelte aspekter ved driften av kirkebygg.

Skulle vi ha bygd kirker for befolkningen nå, ville antallet helt sikkert blitt vesentlig lavere. De fleste kirker er oppført i en tid med for eksempel helt andre transportmuligheter enn dem vi har i dag.

Det var viktig å ha nærhet til kirka, både av hensyn til de kirkelige handlingene, men også for å utveksle

20

MANGFOLD I KIRKA

informasjon og nyheter. Kirkebakkens betydning er borte fra dagens samfunn.

Det blir lagt ned skoler når elevtallet blir for lite til å opprettholde en forsvarlig drift. I prinsippet kan vi gjøre det samme med en kirke. Et forslag om nedleggelse bør imidlertid modnes fram lokalt, og ikke være sentralt initiert; det vil bare skape motstand.

Alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og det er uten særskilt tillatelse forbud mot inngrep etter kulturminneloven. Det vil si at Riksantikvaren skal godkjenne alle forslag til endringer i eller ved kirkebygningen, og skal godkjenne istandsettingsog vedlikeholdstiltak før de iverksettes. Kirkelig felles­råd sender søknad via biskopen til Riks­ antikvaren.

Alle kirker bygget mellom 1650 og 1850 er liste­ ført. En rekke kirker bygget etter 1850 er også listeført. Listeførte kirker skal behandles i henhold til det såkalte kirkerundskrivet. Saker som angår endringer i og ved listeførte kirker skal sendes til Riksantikvaren for uttalelse før biskopen fatter vedtak etter kirkeloven. Det vil si at Riksantikvaren skal uttale seg om endringer i kirka, og om istand­ settings- og vedlikeholdstiltak. Kirkelig fellesråd sender søknad via biskopen til Riksantikvaren.

Kirkene er oftest store bygg. Alt er stort.

Volumet som skal varmes opp er stort, takhøyden er stor, utvendige og innvendige overflater er store. De fleste av våre kirker er bygd i en tid uten noen form for isolasjon og med andre konstruksjonsløsninger enn dem vi har i dag.

Her er noen eksempler på hva som påvirker kostnadene: 1. Energikostnadene: Selv om mange loft og gulv er etterisolert, krever kirkene mye energi til opp­ varming. Det er mulig å investere i styrings­ systemer som vil redusere energiforbruket.

2. Innvendig og utvendig vedlikehold: Arbeid på

faglig innspill kirkene som er fredet eller listeførte, skal ofte utføres i henhold til antikvarisk restaurering.

Dette er sikkert riktig i forhold til byggenes egenart, men er en fordyrende faktor.

3. I tilknytning til kirkene kommer det krav i forhold til for eksempel branndeteksjon og -sloknings­anlegg, lynvernanlegg og universell utforming.

det skulle velges valgmenn, som senere skulle velge representanter til Eidsvoll-forsamlingen. Kirkene er og har vært viktige kulturbærere i vårt samfunn, og kanskje er det på tide med en større nasjonal dugnad for å redde dem, slik at de ikke står der og sakte råtner på rot.

Dette er ingen uttømmende liste, men noen eksempler som fellesrådene må forholde seg til.

De kirkelige fellesrådene ble et eget forvaltnings­ område fra og med 1997. Kirkevergestillingen ble en lovpålagt stilling, og alle ansatte – unntatt prestene – fikk fellesrådet som arbeidsgiver. I mange kom­ muner ble de administrative enhetene små, med få ansatte i små stillinger. Disse små enhetene skulle nå forvalte alle kirker og kirkegårder.

Fellesrådets inntekter er tredelte, der det kom­ munale tilskuddet er bærebjelken, mens statlige til­ skudd og egne inntekter ofte er mer beskjedne. De lønns­­relaterte kostnader utgjør mer enn 2/3 av felles­­rådenes totale utgifter. Andre relativt store kost­nader er energi, forsikring og vedlikehold.

I små fellesrådsområder er ikke handlingsrommet stort når alle pliktige kostnader er tatt med. I de store fellesrådsområdene kan nok økonomien føles like anstrengt, men der er likevel handlingsrommet noe større, fordi det er litt større mulighet til omdisponeringer innenfor budsjettet. Fellesrådenes økonomi er ofte et speilbilde av den kommunale økonomien. Er den svak, har ofte fellesrådene det på samme måten.

Kirkene står der, uavhengig av fellesrådenes økonomi. Mange av dem har akutt behov for ved­ likehold, men det fins ikke nok midler. Hvor mye den enkelte kirka trenger av midler til vedlikehold, branndeteksjon og -slokking, og universell utfor­ming, er vanskelig å beregne, men sier vi at det mangler 1 million i gjennomsnitt pr. kirke, så er etterslepet på 1,6 milliarder kroner. Dette er en svim­lende sum som fellesrådene ikke er i stand til å betjene uten å få ekstern hjelp, enten fra kommunene eller staten.

I statsbudsjettet for 2014 er det vedtatt at rente­ kompensasjonsordningen gjeninnføres. Dette vil være med på å gi kommunene og fellesrådene en viss mulighet til å ta opp rentefrie lån. Dette redder ikke etterslepet, men hjelper noe.

I vår nasjonale historie har kirkene mange ganger stått sentralt. De var for eksempel viktige i 1814 da MANGFOLD I KIRKA

21

Kristne og humanetikere under samme tak

Stjørdals nye kulturhus får en kirke i midten. Det er første gang her til lands. Vegg i vegg kommer et nøytralt seremonirom for humanetikere og andre. Veien fram har vært tornefull, meningene delte.

Tekst og foto: Albert Collett

22

MANGFOLD I KIRKA

En ny kirke KORS VEKKER REAKSJONER: Fasadetegningen av kulturhuset vekker reaksjoner blant humanetikerne. De mener det store korset sender feil signal om hva slags bygg dette er.

Stjørdals nye storstue Stjørdal kulturhus skal være klart til innflytting høsten 2015. Huset skal inneholde storsal, kirke, seremonirom/kammersal, bibliotek, Ungdommens Hus, kino med tre saler, tre treningssaler for dans og ballett, Newton-rom for de unge nysgjerrige, fri­ villighets­sentral, galleri, kontorer og 14 øvingsrom for kulturskole og hånd­ verks­aktiviteter. Kirke­ rommet blir på 280 kvadratmeter og får 250 sitteplasser. Seremonisalen får plass til omkring 200.

Samlet pris er 717 millioner kroner. Selve kulturhuset koster 570 millioner. Resten er utgifter til parkerings­ kjeller, tomt og moms­ refusjon.

Værnes kirke er 900 år gammel og en av landets eldste bygninger i daglig bruk. Kirken ligger tre kilometer fra Stjørdal sentrum. Om vinteren er det sjelden mer enn 15 grader innendørs. Bygget tåler ikke all verdens bruk, og er eksempelvis dårlig egnet til barneklubb. Siden 1920-tallet har det vært

arbeidet for et nytt kirkebygg i sentrum. Kirken var tegnet inn på det som nå har blitt kulturhustomta på Husbyjordet i sentrum allerede i 1921.

Behovet for nytt kulturhus har økt med voksende befolkning. Stjørdal har passert Steinkjer som NordTrøndelags største by, og vokser med 400 innbyggere < MANGFOLD I KIRKA

23

i året. Vedtaket om å utrede nytt kulturhus er snart 20 år gammelt. Nå reiser bygget seg, mildt sagt omstridt, med en samlet prislapp på 717 millioner kroner.

Uenighet i lokalsamfunnet

TILFREDS: Kirkeverge Oddbjørn Eide er særdeles tilfreds med at Stjørdal kirke er i ferd med å reise seg som en integrert del av Stjørdals nye kulturhus.

64 av de 717 millionene går til den nye kirken. Det er prosjektleder og kirkeverge Oddbjørn Eide glad for.

– Vi får en etterlengtet, fantastisk kirke svært mye rimeligere enn det ville ha blitt å oppføre den som eget bygg. Behovet er enormt. Trosopplærings­ reformen gir oss plikt til å tilby 315 timer tros­ opplæring til 4500 unge stjørdalinger mellom 0 og 18 år. Vi har rett og slett behov for en kirke i sentrum langt utover søndagene mellom elleve og ett. Jeg tror kirken er et av rommene som kommer til å bli aller mest brukt i det nye kulturhuset, sier han fornøyd.

Men det er ikke alle i Stjørdal som er enig med Eide i dette.

– Det hadde ikke vært nødvendig med en egen kirke til alt dette. De fleste behovene kunne godt ha vært dekket med et felles seremonirom. Vi har også reagert på tegningen av fasaden. Korset gir feil signal om hva slags bygg dette er. Kulturhuset skal tjene alle. Korset ekskluderer mange, sier leder Robert Skrede fra lokallaget til Human-Etisk Forbund i Stjørdal. Han viser til at mange flere enn lokallagets 350 medlemmer bruker seremoniene forbundet tilbyr. Omkring halvparten av de humanetiske gravferdene blir gjennomført for ikke-

medlemmer, og bare 30 prosent av de humanetiske konfirmantene har foreldre med medlemskap.

Midt imellom Midt imellom Eide og Skrede sitter fagansvarlig brukerkoordinator Jomar Ertsgaard og skal gjøre alle til lags. Felles for alle tre er at de har arbeidet med kulturhusplanene i mange år. Egentlig synes Ertsgaard det går over all forventning.

– Med tanke på at kirken har et veldig høyt aktivitetsnivå, er dette den beste løsningen. Hvis vi hadde fått ett felles rom, ville kirken ha lagt beslag på veldig mye av kapasiteten. Løsningen vi får nå, vekker interesse langt utenfor kommunens grenser, og vi har fått flere henvendelser fra andre kommuner som lukter på tilsvarende løsninger, forteller han.

Ertsgaard har opplevd diskusjonene om egen kirke eller ikke som gode og konstruktive.

Ønsket fellesrom Snart 20 år etter de første vedtakene sier det seg selv at arbeidet med kulturhuset har vært gjennom mange stadier. En viktig stasjon underveis var brukermøtet i januar 2011. Da ble alle tenkelige involverte invitert til bred og åpen debatt, blant annet om rominndelingen. Robert Skrede mimrer: – Vi hadde forstått at huset skulle ha fasiliteter for seremonirom, og hadde ytret ønske om et nøytralt rom. Vi har ikke noe imot bygging av kirker, men vi syns et kulturhus for alle burde ta hensyn til at hver­ dagen vår blir mer og mer flerkulturell, sier Skrede, blant annet med henvisning til at Stjørdal har inn­byggere fra over 80 nasjoner.

Human-Etisk Forbund har i mange år hatt problemer med å skaffe verdige lokaler til blant annet gravferder: – Prosaiske utfordringer som til­kjøring og ut­bæring av bårer lar seg jo løse, men forsamlingshusene vi må ty til, er ikke bygd med tanke på slike for­mål, forklarer han.

Strengt lovregulert Også kirkens folk i Stjørdal var med og diskuterte felles løsninger i en tidlig fase.

På grunn av behovet for nytt kirkerom i sentrum, ble det likevel definert en egen kirke i kulturhuset da arkitekt­konkur­ ransen ble lyst ut. Her setter lovverket klare grenser: – Paragraf 17 i kirkeloven sier klart og tydelig at kirken må være soknets eiendom og drives av felles­rådet. Å bygge og

24

MANGFOLD I KIRKA

En ny kirke finansiere kirker er et kommunalt ansvar. En løsning med felles seremonirom ville trolig ikke kunne vært definert som kirke etter loven. Der­med ville ansvaret blitt overført til menighets­rådet. Det har de ikke økonomi til. Dermed var valget enkelt, forklarer Eide.

Banebrytende

ØNSKER FELLESROM: Leder Robert Skrede i HEF Stjørdal ville helst hatt et felles seremonirom.

Han mener de fleste av behovene til kirken kunne vært dekket med det.

Eide og Ertsgaard forteller om en lang og grundig prosess. Kirken i kulturhuset er noe av et pioner­arbeid.

Blant annet har Kirkerådets seniorrådgiver for kirke­ bygg, Ove Morten Berge, vært løpende konsultert: – Dette er helt ny mark å pløye både for departe­ mentet og Kirkerådet, og de har drøftet saken flere ganger. Vi er jo vant til at kirker skal være synlige viden omkring. Her blir den ikke så synlig, men kirken er positiv til en beliggenhet der folk er. Likevel har Kirkerådet kommet fram til at denne løsningen ikke bør velges for framtida dersom et sokn ikke allerede har en soknekirke. Det har jo vi med Værnes-kirken. Den kommer fremdeles til å være hoved­k irken vår, forklarer Eide.

Frykter mindreverdig løsning Humanetiker Robert Skrede beklager løsningen. Han viser til de opprinnelige intensjonene om sam­bruk, og mener adskilte rom både er unødvendig og dyrt.

– Det sto ingenting om eget kirkerom i kommune­ styrets forutsetninger, minner han om, og viser til samtaler med mange av kirkens folk som ikke så noe problem med et felles, nøytralt seremonirom. Men det var altså før kirkeloven kom på banen.

Nå frykter Skrede at seremonirommet blir en mindre­verdig løsning sammenlignet med det til­ budet kirkegjengerne får: – Mens dåpsseremonier kan foregå i et kirkerom med egnet utsmykking og inventar, med stellerom, eget toalett og inngang, må den humanetiske navne­ fest­seremonien forberedes ekstra for å sikre at kammersalen ikke er utleid til konserter og liknende, at den blir pyntet og at det blir satt ut stoler.

– Vi så ellers for oss positive effekter av fellesrommet med hensyn til forståelse og samarbeid. Vi arbeider ofte i samme fagfelt som kirken, og kunne sikkert ha lært noe av hverandre, sier HEF-lederen, som absolutt har opplevd å bli tatt på alvor som hørings­ instans, selv om synspunktene hans ikke alltid har fått gjennomslag.

Eget gårdsnummer Løsningen har i alle fall blitt en kirke, betalt av kommunen, eid av soknet og drevet av fellesrådet. I disse dager blir det søkt om eget gårds- og bruks­

nummer for kirken, selv om den skal ligge inni kultur­­huset. Her må alle formaliteter være på plass.

Oddbjørn Eide ser ikke bort fra at lovverket kan bli endret etter hvert som flere får erfaring med slike løsninger: – Dagens krav til eierskap er ikke hogd i stein.

Kanskje vil vi se mer fleksible løsninger litt fram i tid, selv om eierskapsreglene står uendret i den nye kirkeloven, sier han.

Liten interesse fra andre brukere Når det gjelder brukere fra andre trossamfunn, har interessen uteblitt så langt: – Vi har ikke hatt henvendelser fra for eksempel de polske katolikkene i Stjørdal. Det henger nok dels sammen med at nabokommunene Levanger og Trondheim har egne, katolske menigheter. Samtidig er de hjertelig velkomne, og vi vet at for eksempel kirken på Støren brukes av katolikkene. Så langt møtes vi bare til den årlige, økumeniske gudstjenesten der også Misjonsforbundet deltar, sier Eide, som er ørlite spent på å få høre kirkeklokker midt i Stjørdal sentrum: – Kulturhuset får eget kirkeklokkerom på taket, så dette blir godt hørbart. For de fleste tror jeg det blir et velkomment innslag. På den andre siden ønsker vi ikke å sjenere noen. Jeg tror nok vi skal finne fram til en fornuftig bruk, sier han med et smil.

MANGFOLD I KIRKA

25

ORGELMUSIKK: Når ungene går én trapp opp, får de høre organist John Arthur Smith underholde med en endeløs rekke barnesanger på kommando.

Med presten i gangen og bibelen på hylla Åssiden menighet er en kirke, et seniorsenter og en barnehage i samme store bygg. Barna i menighetsbarnehagen møter presten i gangen, hører barnesanger fra kirkeorgelet og får like gjerne fortellinger fra bibelen som fra Egner.

Tekst: LINN STALSBERG Foto: WERNER JUVIK

«Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte frosken», synger Tonje Kleverud Hansen, daglig leder i Åssiden menighets barnehage, og svarer sammen med ungene: «Det sa kvakk kvakk kvakk!».

I dag er bare åtte av de 18 barna på plass. De andre er syke, og Amin, Gabriella, Ngozi, Aurora, David, Suleyman, Sania og Redha har god plass i den lille barnehagen. Eller – lille og lille: Selv om barnehagen verken er stor i antall barn eller i areal, nyter den godt av å være en del av Åssiden arbeids­ kirke. Både selve kirken og menighetssalen, samt

26

MANGFOLD I KIRKA

prestens kontor og alle de lange gangene imellom, er en del av barnas inneområde. Kirke­tjener Tom Stefan Fracak og organist John Arthur Smith er på fornavn med ungene. Presten, som heter Dag Kaspersen, hører ofte rop om «ferdig!» når han er på sitt kontor.

Utvidet kristen formålsparagraf – Det er menighetsrådet som eier barnehagen, forteller Kleverud Hansen. – Det vil si at barnehagen fra 1968 har det som fra gamle dager heter en utvidet

Menighetsbarnehagen

HAR LYKKES: Målet til Åssiden menighetsbarnehage er å gi ungene et naturlig forhold til kirken. Når ungene hopper rundt i kirkerommet kan man tro de har lykkes i det så langt.

kristen formålsparagraf. Vi føler at det gir oss et stort handlingsrom i formidlingen av det kristne bud­skapet.

Hun legger til at foreldre som velger en menighets­ barnehage vet hva de får, og det er aldri konflikt med dem om barnehagens kristne innhold.

– Mange av ungene her har en annen religion hjemme, men foreldrene deres vil heller at de skal være her hvor det er en tro, selv om den er en annen enn den de praktiserer selv. De syns det er trygt.

Frihet til å velge kristne sanger Staben i Åssiden menighets barnehage må være med­lem av statskirken, eller er det ingen spesielle krav til verken dem eller barnehagebarna.

– Den største forskjellen fra andre barnehager er at vi leser bibelfortellinger og synger eller danser til kristne sanger like naturlig som til andre sanger. Det føles som er frihet for meg at vi kan velge slike sanger uten motforestillinger, sier Kleverud Hansen.

– I tillegg har de største barna noen ganger det vi kaller Gudsrike-leiken, der vi forteller fra Bibelen og leker med konkreter.

Konkreter, det er for eksempel en modell av Noahs ark, eller leker som gjenspeiler ting i bibelhistorien.

Siste fredag i måneden er det andakt for ungene i barnehagen.

Barnehagens daglige leder mener likevel at de

ikke driver forkynnelse, og at de aldri forteller ungene hva de skal tenke eller tro. Fordi mange av barna tilhører andre religioner, snakker de også om dem og deres høytider.

– Men det er ingen tvil om at det er jul og påske som er de store høytidene i barnehagen.

ORGANISERT: Helle Grimnes og Nina Halvorsen valgte å organisere seg i Fagforbundet da barne­ hagen for noen år side utvidet åpningstiden.

Kristent budskap Helle Grimnes har vært pedagogisk medarbeider i barnehagen i 35 år. Verken hun eller kolllega Nina Halvorsen, som har 17 års erfaring fra barnehagen, føler at det er et problem å forholde seg til grensene < mot forkynnelse.

MANGFOLD I KIRKA

27

Menighets­ barnehager Den eldste menighets­ barne­hagen i Norge – Baltazar Menighets­barne­ hage i Drammen – fyller 60 år i år. Omtrent ni prosent av de private barnehagene i Norge eies av menigheter og trossamfunn.

Ifølge barnehageloven kan private barnehager og barne­hager eiet eller drevet av menigheter i Den norske kirke fastsette sær­ lige bestemmelser om livs­ syn i barnehagens ved­ tekter. Hvis slike bestem­ melser har et kristent inn­ hold, betraktes de som et supplement til formåls­ bestemmelsens kristne grunnverdier, og gir grunn­ lag for en utvidet prakti­ sering sammenlignet med det formålsbestemmelsen og rammeplanen alene gir grunnlag for.

Samtidig regulerer de statlige retningslinjene graden av forkynnelse – uansett religion. I ramme­ planens punkt 1.1 heter det at «Barnehagen skal lære barna om tro og verdier.

Opplæring til tro er hjemmets ansvar.»

28

KVAKK KVAKK: Daglig leder Tonje Kleverud Hansen synger til barna om dyrene som Gud har skapt.

– Gudsrike-leiken, for eksempel, er jo et direkte budskap om kristendom, uten at vi mister respekten for andre av den grunn, sier Grimnes.

De to barnehagemedarbeiderne meldte seg inn i Fagforbundet da barnehagen for sju år siden gikk fra å være korttidsbarnehage til å være åpen fra sju til fire.

– Da tenkte vi at Fagforbundet ville være trygt og godt for oss, sier Halvorsen.

bekrefter at barnehagen er svært viktig for kirken, og at de strekker seg langt for å tilfredsstille moderne krav til areal, lys og luftforhold. Dette har blant annet ført til at barnehagen de siste årene har tatt et stort jafs av ungdomsrommet vegg i vegg.

– I praksis har menighetsrådet lite med barnehagen å gjøre i det daglige, det blir mest administrativt arbeid. Økonomisk bærer det seg så vidt, sier Nilsen.

Knytter kirken til nærmiljøet

God blanding

Hver dag er prest Dag Kaspersen innom ungene og sier hei.

– Barnehagen er viktig. Den binder oss sammen med nærmiljøet og med minoritetene her. Bydelen er i endring, og gjennom barnehagen lærer vi hvordan vi skal bygge kirke i nærmiljøet, sier han.

Presten syns ikke det er problematisk at barna har med seg sine religioner inn i barnehagen.

– Mottoet vårt er «Vår menighet, et internasjonalt felleskap». Redskapet vårt for å få dette til, er barnehagen. Vi lar oss påvirke av brukerne der. Vi vil bygge ned terskler, sier han.

På de månedlige samlingene i barnehagen er det ofte presten selv som kommer – uten prestekrage men med gitar.

Lederen for menighetsrådet, Kirsten Nilsen

Grimnes og Halvorsen syns at det kulturelle mang­ foldet i barnehagen er spennende og lærerikt.

– Før kom ungene ofte fra samme sosiale miljø. I dag har vi en god blanding av minoriteter og etnisk norske. Vi har også flyktningbarn som ikke engang vet om de får opphold i landet.

Fordi ungene er få, kommer de ansatte også tett på foreldrene. Daglig leder Tonje Kleverud Hansen forteller at de helt bevisst har valgt å være en liten barnehage. Det nære, tette og trygge er viktig, sammen med nestekjærlighet og toleranse. Omsorg for andre, og det å være en god medborger, er noe barnehagen ønsker ungene skal ta med seg videre.

– Målet er at de skal få et naturlig forhold til kirken, og føle at de kan komme hit også senere i livet, for eksempel hvis de møter utfordringer.

MANGFOLD I KIRKA

Menighetsbarnehagen Fire fra Åssiden Barnehage: Hva liker du best å gjøre i barnehagen?

Amin (3): Å leke og hoppe og skli og ake. Å lage trolldeig.

Ngozi (2,5): Å synge sanger. Jeg liker best Bæ bæ lille lam.

Sania (2,5): Å leke ute og løpe.

Hvem som sjefen her? Det er pappa som er sjefen.

David (3): Å sove. Jeg kjører bil.

«Formidling, ikke forkynning» Hvor går grensen mellom formidling og forkynning? De kristne barnehagene i Stavanger har funnet sitt ståsted mellom barnehageloven og ønsket om å spre det glade budskap.

Tekst: SINDRE BØ Foto: KJETIL ALSVIK

I Auglendsdalen barnehage i Stavanger, som drives av Frelsesarmeen, er ikke den religiøse formidlingen veldig omfattende. Den begrenser seg stort sett til ukentlige samlings­ stunder, bordvers og markering av høytider.

– Målet vårt er å tilby en god barnehage med kristne grunnverdier og klar peda­ gogisk retning. Vi skal formidle det kristne budskap og fortelle om det som står i Bibelen, men ikke misjonere, slår styrer Grethe Christ Huru fast.

Må ikke være kristen De ansatte må være lojale mot Frelses­ armeens kristne grunnverdier og mål, men uten at de person­lig må være bekjen­ nende kristne. Det holder altså å slutte seg til felles humane verdier, så lenge de harmonerer med kristen lære.

Før revisjonen av barnehageloven drev Stavangers og landets mange menighets­ barnehager etter eget forgodtbefinnende.

Nå er det pedagogiske opplegget mer sam­ kjørt og kvalitetssikret. Grethe Christ Hurus inntrykk er at alle barnehager drives i hen­hold til loven.

– Auglendsdalen barnehage er ingen kristen barne­forening eller søndagsskole.

Det skal være trygt for alle foreldre å komme hit med barna sine, uavhengig av tro. Dette er et tilbud de har betalt for og det skal være profesjonelt. Hit kan også ateister trygt sende ungene sine.

– For tida gjennomfører vi en intern høring på hvordan kristen verdiformidling skal foregå i Frelses­armeens barnehager. I tillegg fører kommunene tilsyn med alle barnehagene, sier Grethe Christ Huru.

Forkynner ikke – Hvordan klarer dere å skille mellom forkynning og formidling?

– Hvis du forkynner, sier du «slik er det, dette er sannheten». Hvis du formidler, lar du fortellingen stå for seg selv, og det er opp til lytteren å velge hva han eller hun vil tro på..

– Men vil ikke barn stort sett tro på det de blir fortalt av voksne de har tillit til?

– Dette er vanskelige spørsmål, som det de voksnes ansvar å klargjøre. Vi må være bevisst på hvilke historier vi bruker og hvilke svar vi gir. Hvis barnet spør hva som skjer når noen dør, pleier jeg å svare: «Jeg tror vi kommer til himmelen. Det er greit at du tror noe annet, men det er hva jeg tror.»

MANGFOLD I KIRKA

29

Trangt på gravplassen

Kan bli trangt om plassen Om noen år slår eldrebølgen inn over norske gravplasser. I god tid før det, må det sikres nok gravareal.

Tekst og foto: Kjetil S. Grønnestad

Kommunene skal til enhver tid ha ledige graver for tre prosent av befolkningen. Det er kirkelig fellesråd eller kommunen som har oversikt over hvor stor andel eldre det er i befolkningen og som må spille inn behovet for utvidelse og nyanlegg av gravplasser.

Rutiner må til – Det viktigste gravplassforvaltningene kan gjøre, er å lage gode rutiner for bruken av arealet de allerede har. Det gir god oversikt over hvilke graver som kan gjenbrukes, sier Åse Skrøvset, Den norske kirkes råd­g iver for gravplassaker.

Mer gjenbruk av eldre graver reduserer behovet for nytt gravplassareal. Men Skrøvset ser at alle ikke er like framsynte i arbeidet med å sikre framtidig gravplassareal.

– Selv om mange arbeider bevisst med dette, får jeg stadig inn reguleringsplaner om utvidelse av gravplasser der dette ikke er lagt inn i kommune­planene på forhånd. Det burde det vært, sier hun.

Kremasjon sparer plass Askeurner krever mindre plass enn kister. Noen steder i landet, spesielt storbyene og kommuner på det sentrale Østlandet, har høy krema­sjonsprosent. Andre steder er kremasjon mindre vanlig. Fra 2000 til 2012 har kremasjonsprosenten på landsbasis steget fra 32 til 37 prosent.

– Kistebegravelse og bisettelse med påfølgende kremasjon må verdsettes som to likeverdige gravleggingsformer. Samtidig skal hver enkelt stå fritt til å velge den gravleggingsformen ved­kom­ mende ønsker. I dag tar mange kommuner betalt for kremasjon, mens kistebegravelse er kostnadsfritt. Det oppleves urimelig fordi en kistegrav er dyrere å anlegge enn en urnegrav. Den krever mer areal og har større krav til jordbunnsforhold og drenering, sier Skrøvset.

– Arealknapphet og økonomi er to argumenter som taler for ønskene om å øke kremasjonsprosenten ytterligere. Attraktive urnegravfelt og navna minnelunder, kan bidra til dette.

30

MANGFOLD I KIRKA

Kino

Nok plass i Sandnes I vekstkommunen Sandnes, som nylig har passert både Drammen og Tromsø i folketall, er det god plass. Ikke bare til å bygge boliger for nye beboere, men også til gravplasser.

– Dette skyldes godt forarbeid i mange år. Ikke minst gir Soma gravplass oss rom for kontinuerlige ut­ videlser i årene framover, sier Andreas E. Eidsaa jr., kirkeverge i Sandnes.

Jenny Antonia Madland, gravplasssforvalter i Sandnes kommune, er enig: – Kommunen har satt av nok areal til utvidelser av gravplassene. Bare i løpet av de seks siste årene har vi hatt tre utvidelser – på Sviland, Riska og Soma gravplasser. Nå er hovedoppgaven stadig å være på hugget for å sikre nytt areal til gravplasser, ikke minst siden vi har så lav kremasjonsprosent, sier hun.

Hvor ligger gravene?

Sandnes har åtte gravplasser. Bostedsadressen av­ gjør hvilken gravplass innbyggerne sokner til. For sentrumsgravplassene Sandnes og Gand, er hoved­ regelen at det kun tildeles ny grav ved valg av krema­ sjon og urnenedsettelse.

For å frigjøre flere graver i eldre felt, er det satt i gang arbeid med å omregulere kommunens eldre gravplasser. Tidligere tiders målemetoder, samt problema­t ikken med at gravminner har blitt flyttet, gjør det vanskelig å ha god oversikt over hvor de enkelte gravene er. En bedre oversikt gir høyere om­ løpshastighet på eksisterende gravareal.

– Vi er ferdig med å gjennomgå de eldste feltene på gravplassene på Sviland og Riska. Nå jobber vi med Høle gravplass. Det er et skikkelig puslespill­ arbeid, men ved hjelp av GPS og koordinatangivelse får vi oversikt. Med god dialog med festerne, går det stort sett greit å flytte gravminnene til riktig posisjon etter den nye oppmålingen, sier Madland.

Omreguleringsarbeidet på de tre gravplassene har frigjort flere graver, uten at Madland kan tallfeste eksakt hvor mange det er. Dette gir et bedre tilbud til byens befolkning, for nå kan de tilby kistegraver også i de eldre delene av Sviland, Riska og etter hvert Høle gravplasser. God oversikt over gravene er også et pluss for de ansatte. Nå slipper de i større grad ubehagelige overraskelser under grave­arbeidene.

BARE PLASS TIL URNEGRAVER: – På sentrumsgravplassene, som her på Sandnes gravplass, er det kun plass til nye urnegraver, sier Jenny Antonia Madland, gravplasssforvalter i Sandnes kommune.

Få kremasjoner – Sandnes har alltid hatt lav kremasjonsprosent. På åttitallet var den helt nede i 8 prosent. Nå ligger den på rundt 20. Jeg tror tallet vil fortsette å stige, sier Eidsaa.

Kirkevergen har ingen god forklaring på hvorfor det er slik, men han tror kremasjon er mer vanlig i store byer enn på landsbygda, og at noe av for­klaringen kan være at Sandnes som ung by kan ha beholdt noe av landsbygda i seg. Dessuten har Sandnes alltid hatt nok plass til kistebegravelser. Selv om krematoriet i Stavanger bare ligger 15 kilometer unna, har det aldri vært nødvendig å fronte kremasjon som begravelsesform.

MANGFOLD I KIRKA

31

Trangt på gravplassen MER PARKPREG: – Jeg tror framtidas gravplasser, ikke minst i byene, vil få mer helhetlig utforming med navna minnelunder og felles gravminner. Folk flytter mer, og ser derfor etter lettstelte alternativer, sier Åse Skrøvset, rådgiver for gravplassaker.

FAKTA Sandnes kirkelige fellesråd har det formelle ansvaret for gravplassene i Sandnes, men det er Bymiljø i kommunen, ved gravplasss­ forvalteren, som har det daglige arbeidet.

Gravplasssmelding for Sandnes kommune 2011– 2035: https://www.sandnes. kommune.no/Fillager/ Internett/resultatenheter/ bymiljo/parkidrett/gravlund/ Gravlundsmelding_2011_liten. pdf

Viktige erfaringer I BFKs verdi- og måldokument 2012 heter det blant annet: «Det meste av vedlikehold, reparasjoner og rehabili­ tering utføres i dag av egne ansatte. Dette fører til at verdifull kompetanse om kirkene våre bevares i organisasjonen og ikke hos eksterne leverandører slik som tidligere. Et av de beste eksemplene på dette, er arbeidet med restau­ rering av Mariakirken. Vi er helt avhengig av å ta vare på erfaringene som gjøres i dette prosjektet for så å bruke disse i restaurering av de andre middelalder­ kirkene i Bergen.»

32

PLANLEGGING: – Gravplasssmeldingen for Sandnes kommune 2011–2035 gir oss et godt grunnlag for å planlegge framtidas gravplasser, sier Andreas E. Eidsaa jr., kirkeverge i Sandnes.

– Jeg tror mange ikke tenker på kremasjon som et alternativ. Fra et økonomisk synspunkt er kremasjon positivt, for kistebegravelser er dyre for kommunen.

Det er plass til ni urnegraver i en kistegrav. Samtidig skal vi være vare overfor folks ønsker om begravelses­ form, sier han.

Vanskelig tema Gravplasssforvalter Madland er enig i at det er viktig å ta hensyn til innbyggernes ønsker.

– Når vi har folk på kontoret som ytrer ønske om en begravelse på gravplassene som er stengt for kistegraver, prøver vi forsiktig å lansere idéen om kremasjon. Noen sier tvert nei, men flere sier også at det hadde de ikke tenkt på, sier hun.

Madland har merket at dette er et vanskelig tema å ta opp. Hun ønsker ikke å aktivt reklamere for kremasjon, men Sandnes har – sammen med Stavanger, Sola og Randaberg – utarbeidet en infor­ masjonsbrosjyre om kremasjon som begravelses­form.

At sandnesfolk flest fortsatt velger kiste­begravelse, tror hun henger mye sammen med tradisjoner. De som likevel velger kremasjon, får flere valgmuligheter.

Selv om flere gravplasser og gravfelt er stengt for kistebegravelser, er alle åpne for urnegraver.

Sandnes har foreløpig ikke etablert en navna minnelund, med felles minnesmerke for flere urnegraver, men dette står på Madlands ønskeliste.

Trenger nytt areal Sandnes står for en stor andel av folkeveksten i Stavanger-regionen. Folketallet forventes derfor å MANGFOLD I KIRKA

øke mye også i årene som kommer. Byen har mange innflyttere og en ung befolkning, men også de eldre blir flere. Fra rundt 2025 viser kommunens prog­ noser at antallet dødsfall og begravelser i Sandnes vil øke sterkt.

– Den kommende utbyggingen av Sandnes Øst, som skal huse 30–40.000 nye innbyggere, krever at vi må få på plass en ny gravplass på størrelse med Soma gravplass, slår Madland fast.

Nye trender Framtidas gravplasser vil påvirkes av nye trender og skikker – ikke minst av andre religioner enn prote­ stantisk kristendom. Soma gravplass fikk regulert inn Sandnes’ første felt for muslimske gravplasser i 2010. Så langt er fem personer begravd her.

– Vi er overrasket over at så få har valgt å bli begravd her. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje sendes flere til sine opprinnelige hjemland for å begraves der, eller foretrekker de å bli begravd på de muslimske feltene i Stavanger, undrer Eidsaa.

I større byer er gravplasser ofte viktige grønne lunger.

Eidsaa tror gravplasser også kan fungere fint som parker. Ikke minst kan det bidra til at eldre gravminner i større grad tas vare på for ettertida. Madland er imid­ lertid mer skeptisk til kombinasjonen gravplass og park.

– En gravplass er et sted for ettertanke og refleksjon. Her kan folk spasere, eller sitte på en benk og lese. Folk bør tenke over i hvilket «rom» de er. Av respekt for de gravlagte og deres pårørende er ikke dette et friareal for sport og fritid. Grilling og soling passer ikke inn her, slår hun fast.

Håndverk på høyt nivå

GAMLE TEKNIKKER: Elektrisk verktøy er bannlyst i restaureringen av Mariakirken, forklarer tømrer Gunnar Danielsen.

Håndverkerne har fotografert, nummerert og flyttet hver stein i Mariakirkens to høye tårn – ned og opp igjen. Vegger og tak er støvsugd og soten visket vekk, så vi igjen ser apostlenes navn.

Restaureringen skal ta fem år, og krever kunnskap og tålmodighet.

Tekst: TITTI BRUN Foto: EIVIND SENNESET

Inne i kirkerommet har alter, prekestol og benker veket plass for stillas og håndverkere. De har begynt på det møysommelige arbeidet med å restaurere Bergens kjennemerke og eldste bygg. Dyktige og spesielt interesserte håndverkere i Bergen kirkelige fellesråd (BFK), utfører restaureringen i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku) og Riksantikvaren.

Luftig arbeidsplass Oppe i tårnet balanserer tømrerne Bjarte Husa og Gunnar Danielsen. Ved oppstart visste de lite om hva som befant seg bak murpussen. Mye var pill­ råttent, bare en tynn stokk holdt tårnet oppe. Fem tonn med steinblokker måtte løftes ned på bakken,

fordi stillasene ikke tålte vekten. Det har vært tungt arbeid, nitidig dokumentert, slik at hver stein skal løftes tilbake på rett plass. Toppen av tårnene ble hevet, og nå byttes bjelkene, men bare de delene av bjelkene som er råtne.

Ingen elektriske maskiner blir brukt i arbeidet. Alt hugges til med øks. Tømmeret kommer fra Hardanger og er saget til med oppgangssag (vann­drevet sag med rett sagblad som beveger seg rett opp og ned).

– Det er utrolig spennende å jobbe med verne­ verdige bygg. Jeg lærer masse. Det er et tålmodighets­ arbeid som nok ikke passer for alle. Men for meg er det som å få betalt for hobbyen, forteller tømrer Gunnar Danielsen begeistret. Han tar kurs i lafting og grindverk på fritida. < MANGFOLD I KIRKA

33

Håndverk i kirka TUNGT ARBEID: Taket var helt svart, og varsomt har håndverkerne fått fram dekoren. Murerne Roald Lie og Erik Sørensen har støvsugd vegger og tak.

Bergen kirkelige fellesråd (BFK) • Har ansvar for alle inn­ byggere, uavhengig av ti­lknytning til Den norske kirke.

• Over 400 ansatte, fordelt på menigheter, kirke­ gårder, landskap, bygg­ vedlikehold, barnehager og administrasjon.

Driftsbudsjettet er på ca.

250 millioner kroner og investeringsrammen på ca. 80 millioner.

• Eier over 70.000 kvadrat­ meter bygg og over 600 dekar anlegg, fordelt på 33 kirker, 27 kirkegårder, 9 barnehager, 5 kapell samt annen eiendom knyttet til disse.

• BFK-Bygg har 55 ansatte innenfor byggområdene renhold, byggdrift, murer, tømrer, snekker, maler, elektro, prosjektering og rådgivning.

• Har de senere årene også levert prosjektbistand og håndverkertjenester til omkringliggende kommuner.

Håndsmidd Kirka fra 1100-tallet er påbygd, og ulike deler vitner om ulike tidsepoker. Hvis det er tidsriktig å bruke spiker i restaureringsarbeidet, bruker vi håndsmidde.

Vi bruker ikke sementmørtel, bare kalk, og derfor går restaureringen senere.

– Kalken må være feit, påpeker murer Arvid Grindheim, og snur murskjeen opp-ned for å vise at kalk­mørtelen henger. Grindheim pensjonerte seg ved nyttår.

– Jeg trives med dette arbeidet. Jeg har stor respekt for arbeidet som hånd­verkerne gjorde i gamle dager.

I skyggene nede i kirkerommet venter statuene av apostlene tålmodig på å komme tilbake på plass. Litt oppe i veggen jobber murerne med å kalke. Tak og vegger er støvsugd, og varsomt har murerne visket fram mønstrene. Sammen med Niku har de testet seg fram til riktig valg av arbeidsmetode og farge.

Kilde: BFK

Retter gamle tabber Det er mange dilemmaer underveis.

Hvilke av år­hundrenes reparasjoner er en del av kirkebyggets historie, og skal bevares? Luka i tårnet, som kanskje er laget for å komme utenpå for å reparere, forteller sin historie og får bli. Nyere spikere fjernes eller erstattes med håndsmidde.

Utenpå kirka er all sement hakket

34

MANGFOLD I KIRKA

og meislet bort. Sementen er en av hovedgrunnene til mye av råte- og fuktskadene innvendig.

– Vi har vært mange som i ett år jobbet med å rette feilene fra 1960- og 70-tallet. Det var beinhardt arbeid, men vi klarte det uten sykmeldinger, forteller murer Erik Sørensen, mens han loser oss opp i stillaset og viser fram detaljene i dekoren i taket på nært hold.

Trenger fagkunnskapen Hele det fem års restaureringsprosjektet blir dokumentert med foto og med noen av materialene som er fjernet. Arbeidsgjengen har tatt imot barn og publikumsgrupper og fortalt om arbeidet. Og noen har rukket å foredra på fagkonferanser.

– Det er en fordel å være interessert i historiens epoker og arbeidsteknikker. Det nytter ikke å være bajas. Vi har stor respekt for det faglige samarbeidet med vernemyndighetene, sier Sørensen.

Han er opptatt av å bevare kunnskapen og at den videreføres i kommunen. Rekruttering av hånd­ verkere som er interessert i de gamle teknikkene, har vist seg å være vanskelig.

– Nå står middelalderkirker i kø herfra til Stavanger, men vi mangler håndverkene som kan denne delen av faget. Vi trenger tusenvis av hånd­ verkere dersom Riksantikvarens restaureringsplan fram mot 2020 skal kunne gjennomføres, påpeker Sørensen.

omtaler BØKER

NETTSIDER

Kirkerådet/Den norske kirke: www.kirken.no En ressursside for kirkegårdsarbeidere. http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=329 Kirketjenerskolen 1-3 Kirketjenerskolen er et utdanningsprogram som i tre deler tar for seg generelle vaktmesterfaglige temaer (del 1), særskilte emner som knytter seg spesielt til kirkebygget, dets inventar og bruk (del 2) og møte med mennesker (del 3). Her ligger også støtteordninger, stipender og etterutdanninger for kirkemusikere www.kirketjenerskolen.no

Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) jobber med tarifforhandlinger, rådgivning innen lønns- og personalspørsmål, forvaltning av kirkebygg, drift av kirkegård, og utvikling av diakoni, undervisning og kirkemusikk. http://www.ka.no/

Kirkesøk-databasen omfatter alle 1623 kirker i Den norske kirke. http://www.kirkesok.no/

Norsk Forening for Kirkegårdskultur, med formål å fremme god kirkegårdskultur og å utvikle framtidig kirkegårdspolitikk. http://www.kirkegaardskultur.no/

en år, Gravminner gjennom tus 2013 ag orl e-f rg, gbe Helge Klin alle av ang mg nno gje g En grundi aet tem dt run er ekt asp tenkelige torie, his s ene inn vm Gra er: gravminn bergar tene i gravsteinene, boler og steinhuggerier i Norge, sym og gravskrifter på gravminnene er. inn vm gra av n ver og gjenbruk

Kyrkjegarden ved havet, Sjur Håland, 2013 Ueland historiske forlag le gam g hau Var om ing En for tell i k flek jord n lite en kirkegård, har strandkanten på Jæren, som n side l må for tjent sitt middelalderen. Illustrert.

Håndbok for ansatte på kirkegård/gravplass, Fagforbundet. det.

Kan bestilles hos Fagforbun

v Den offentlige sorgen, Ola og Ida var Bot il Ket Pål ll, Aageda Marie Høeg (red), 3 Universitetsforlaget 201 juli.

22. r ette n gio reli og r Rituale Om den offentlige sorgen og formen denne tok etter den rasistiske massakren.

Religiøse ledere - makt og nn, avmakt i norske trossamfu it Cora Alexa Døving og Ber Thorbjørnsrud (red.), 2 Universitetsforlaget 201 joner Religiøse lederes maktposis ­funn am s med utgangspunkt i tros­ som Den norske kirke, Den e katolske kirke, Den orto­doks iths Sm kirke, Pinse­bevegelsen, mfunn og Sunni og ShiaVenner, Det mosaiske trossa else yser tros­samfunnenes forstå menigheter. For fatterne bel rki iera kth pgaver de pålegges; ma av religiøs leder; arbeidsop utøve makt. og muligheter de har for å MANGFOLD I KIRKA

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no