Temahefte 39

grønne løsninger Temahefte nr. 39

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 10-11

20-23

24-28

< 3 Leder < 4–7 Lokal innsats stanset storbrannen i Flatanger < 8–9 Bent C. Braskerud: Grønne tak < 10–11 Ekstreme regnskyll: Store utfordringer - felles ansvar < 12–13 Vann- og avløp: Smart og smidig etat < 14–16 Kampen om avfallet < 17–19 Carlo Aall: Klimaendringene krever en sterk offentlig sektor < 20–23 Grønn teknologi: Høster tomater og energi <2 4–28 Grønne busser: Trøblete ferd mot fossilfri framtid < 29–31 Bedre vann-skjøtsel i Bergen < 32–33 Fortett med vett < 35 Lær mer

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektmedarbeidere: Nina Berggren Monsen og Ellen Stai. Illustrasjoner: Tora Marie Norberg/svovel.no. Layout: Nylund Larsen AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 8. september 2015.

393

Trykksak

Leder

Et grønt skifte må komme Fem år er gått siden Fagbladets forrige SST-tema­ hefte om klima, og vi kan slå fast at endringene skjer raskere enn noen forestilte seg den gangen.

I 2010 fremhevet vi biogass som det store fram­ skrittet innenfor kollektivtrafikken; i dette heftet forteller Ruter at de anser biogass for å være en over­ gangsløsning på veien mot full elektrifisering.

Varmere, våtere, villere var tittelen på temaheftet som kom i 2007. Den spådommen har slått til med full tyngde. Driftsteknikere i vann- og avløps­etatene, gartnere og anleggsarbeidere regis­trerer at det regner oftere og kraftigere enn før. Det er de som må rydde opp når under­­dimen­sjonerte rør blir sprengt og bekker blir flom­­digre elver som feier med seg hus, trær og veier.

Heldigvis fins det løsninger på flere av dagens ut­fordringer. For eksempel kan bekker graves opp så de ikke sprenger rørene når det regner, men tvert imot beriker miljøet. Håsteinarparken i Bergen er et flott eksempel du kan lese om her.

Menneskehetens utrolige utvikling har vært mulig fordi jordas klima de siste 5000 årene har vært usedvanlig stabilt. Men i kjølvannet av den industri­ elle revolusjon har menneskelig grådig­ het og overmot satt alt på spill. Ferske rapporter forteller at det høyst sann­­synlig ikke lenger er mulig å begrense opp­varm­ ingen til de to gradene FNs klima­panel har satt som mål.

I verste fall går vi mot en oppvarming på fem-sju grader innen århundret er omme. Det er en tempe­ratur­økning kloden aldri tidligere har opplevd, og det eneste vi kan være sikker på er at det blir en hard landing.

Et helhetlig grønt skifte er en langsiktig og møy­ sommelig prosess som ikke nødvendigvis kaster så mye av seg i kroner og øre, men er avgjørende i et helt annet regnskap. Dessverre har vi en offentlig sektor som stadig mer bygger på at tjenesteytingen skal være lønnsom.

Skal vi som samfunn takle klimakrisa, må vi velge politikere som forstår at klimasaken krever løsninger og avgjørelser vi ikke ser virkningene av før det har gått lang tid. Det grønne skiftet må komme hvis våre barnebarn skal ha en sjanse til å oppleve verden slik vi kjenner den.

grønne løsninger

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

3

Tørke førte til katastrofebrann:

Lokal innsats stanset storbrannen i Flatanger – Vi er ansatt i halvannen prosent stilling som brann­menn, men under katastrofebrannen ga vi 300 prosent. Lokalkunnskapen og alle øvelsene var gull verdt. Tor Roald Lindseth og Narve Iversen i Flatanger brannkorps kjempet i fremste rekke mot storbrannen som forvandlet hjem til aske og truet folk og dyr på livet.

Tekst og foto: Bente Haarstad

4

grønne løsninger

Større brannfare Nesten som på film – Da brannen kom i retur den første morgenen, med eksplosjoner og flammende gass­baller på opptil ti meter i diameter som kom rullende nedover fjellsiden, var det omtrent som å være med i en science fictionfilm, sier Tor Roald Lindseth.

–Du må være iskald for å utføre det du skal. Sam­ tidig føler man seg liten når hele landskapet står i fyr.

Du kan si jeg fikk en flying start som brannmann, sier Narve Iversen. Han hadde bare vært i etaten et halvt års tid før katastrofen inntraff, men er fortsatt brannmann.

Begge er ansatt på heltid som vaktmestere i kom­ munene, med ansvar for henholdsvis det tekniske og bygg og anlegg. Brannmenn er de svært sjelden, for heldigvis brenner det nesten aldri i Flatanger. I den lille kommunen med 1120 innbyggere har etaten mellom fem og ti utrykninger i året, men det skyldes sjelden brann. Brannsjef Hans Petter Haukø forteller at det vanligvis går flere år mellom hver boligbrann.

I likhet med Lindseth og Iversen var han med fra starten på storbrannen i fjor. En innsats og en opp­ levelse de aldri kommer til å glemme.

STANSET BRANNEN: Brannkonstabel og utrykningsleder Tor Roald Lindseth (t v) og brannkonstabel Narve Iversen kjempet mot storbrannen helt fra starten i januar 2014. Nå har mannskapet fått nye brannklær, og brannbilen fra 1996 skal snart skiftes ut.

Det striregner hele vegen opp gjennom NordTrøndelag, slik det har gjort nærmest uavbrutt i et par måneder denne forsommeren. Men i Flatanger ytterst mot storhavet på Trøndelagskysten stilner uværet, og det blir solgløtt. Det er nesten så vær­ gudene kommer med en liten påskjønnelse etter alt folk har opplevd her ute. For Flatanger kommune har vært rammet av mer ekstremvær enn de fleste.

En tusenårsflom i 2006 feide med seg veger, bruer og boliger. Så kom tørken, og i januar 2014 måtte lokale brannfolk kjempe mot Norges største brann siden andre verdenskrig.

Det var natt til 28. januar i 2014 at en lavspentlinje falt ned mellom to feriehus på tynt befolkede Uran i Flatanger. Gnister fra ledningen antente et terreng som var knusktørt etter uker med vind og manglende nedbør. Brannen spredte seg med rekordfart på den store Sørneshalvøya. Til tross for at det lokale brann­ vesenet fikk bistand fra Trondheim i sør til Brønnøy­ sund i nord, gikk 64 bygninger tapt.

Ekstreme værforhold Brannetaten i Flatanger består av 16 mann, pluss tre desentraliserte depotstyrker med seks personer hver.

30 var hjemme og rykket ut da storbrannen startet.

Selv om Flatanger er bitteliten i folketall er den desto større i utstrekning. Fra kommunesenteret Lauvsnes, der brannstasjonen ligger, tar det anslagsvis en time å kjøre til kommunens ytterpunkt både i nord og i sør. Sørneshalvøya ligger lengst i sør, og brannbilen var framme etter 50 minutter. Da var evakueringen for lengst i gang.

– De som bodde der ute var usikre, men det var ikke vi. Vi fikk tidlig en formening om at dette kom

<

HANDLET RASKT: Brannsjefen i Flatanger, Hans Petter Haukø, sørget for å evakuere folk og dyr før brannen sperret den eneste veien ut.

grønne løsninger

5

til å bli en storbrann som det ble vanskelig å stoppe.

Og det var bare en veg ut av halvøya. Den måtte vi holde åpen til alle var evakuert, sier brannsjef Hans Petter Haukø.

Det hadde blåst en sterk vind i månedsvis da gnister antente terrenget i Flatanger. Ikke var det snødekke heller, og ikke frost i bakken. Forholdene var helt uvanlige for januar og de verst tenkelige for en brann. Som altså raste fram og tilbake i tre uker før marerittet var over.

Lokal beredskap avgjørende

STORE TAP: Tor Roald Lindseth, Narve Iversen og brannsjef Hans Petter Haukø (t h) med kart over Sørneshalvøya i Flatanger der 64 hus ble flammenes rov.

Brannfolkene i Flatanger fikk bistand fra hele MidtNorge, fra blant annet redningshelikopter, brann­ helikopter og Forsvaret som stilte med kystvaktskip og varmesøkende kamera. Likevel er de ikke i tvil om at den lokale satsingen på sikkerhet og beredskap var helt grunnleggende for innsatsen. Brannsjef Haukø er skeptisk til sentraliseringen han mener pågår nå.

SATSER PÅ NYTT: Ekteparet Lillian og Nils Engbakken er siste fastboende i det tidligere fiskeværet Småværet og mistet alt de eide i brannen. Nå bygger de alt opp igjen og satser videre på reiseliv og fisketurisme.

6

grønne løsninger

Større brannfare – Byråkratene i Direktoratet for Samfunns­ sikkerhet og Beredskap sitter i Tønsberg og aner ikke hva avstander er. En kortreist beredskap med lokal­ kunnskap og med myndighet er helt avgjørende i vårt langstrakte land. Brannene i Lærdal, på Frøya og her i fjor var nok en strek i regningen for politikken som pågår. Vi viste hvor viktig det er med kortreist bered­skap, sier han.

– Vi gjorde mer enn hva som kunne forlanges. Vi hadde lokalkunnskapen, og ikke minst hadde vi mang­foldig kompetanse. Blant annet er det kjekt å ha bønder på laget når en må evakuere 26 personer, 40 sauer, sju hester og en hund, tilføyer utryknings­ leder Tor Roald Lindseth.

Øvelse gir mestring Erfaringen med storbrann var kanskje liten i Flatanger, men etaten hadde et lokalt system for katastrofeberedskap og var drillet gjennom mange øvelser. Det kom godt med da katastrofen var et faktum.

–Vi har øvd mye og har felles sikkerhetsopplegg og øvelser med politiet og sivilforsvaret, og med 110-sentralen involvert. Pluss at vi er drillet i tiltak mot akutt forurensing i regi av Kystverkets inter­ kommunale utvalg. Vi brukte samme oppskrift i storbrannen, og det var all denne kompetansen og kontaktnettet som gjorde det mulig å få ut såpass mye ressurser som vi fikk til. Nå snakkes det om robust beredskap. Vi har mer tro på lokal beredskap, sier brannfolkene i Flatanger.

Krevende klimaendringer Uvanlig klima med uvanlig tørke og uvanlige ned­ børsmengder har så langt gitt to store katastrofe­

SÅRBAR NATUR: Det grønnes på avsvidde områder på Sørnesøya, men flere trær har svimerker gjennom stammen. Død lyng gjør området fortsatt brannutsatt.

situasjoner i Flatanger de siste årene. Tor Roald Lindseth sier han ikke tenker så mye på klima i det daglige, men har merket at været er mer ekstremt på flere måter.

– I fjor var det ekstremt tørt i månedsvis. I år har det vært ekstremt vått og kaldt i hele vinter. Været er blitt lite forutsigbart, tilføyer kollega Narve Iversen.

Brannsjefen er overbevist om at klimaendringer får stor betydning framover.

– Klimaendringene innebærer at vi må være enda mer årvåkne i forhold til beredskap. Å sikre at bered­ skapen er satt i system er noe av det viktigste en kommune kan foreta seg i dag, sier Hans Petter Haukø.

­

Klimaet forteller om vær­ forholdene på ett sted over tid.

Klima er en beskrivelse av gjennomsnittsværet på ett sted eller område, slik det framkommer når enkelt­ observa­sjoner bearbeides statistisk etter inter­nasjo­ nale retningslinjer.

Været spiller en viktig rolle i dagliglivet, mens klima­ informasjon er viktig for å planlegge fremover i tid.

For å planlegge må man også vite noe om vær som har vært.

Temperatur, nedbør­mengde, vindstyrke og hav­nivå kan øke eller synke lokalt. I noen om­råder kan stormer, orkaner, tørkeperioder eller kraftige regnskyll bli van­ ligere. De lokale utslagene av klimaendringene rundt om kan være mye større enn gjennomsnittet for hele jord­ kloden.

Norge er blitt varmere og våtere – Temperaturen i Norge har økt med vel en grad siden 1900, og i samme tidsrom har det blitt 20 prosent mer nedbør, forteller klimaforsker Reidun Gangstø ved Meteorologisk institutt. Hun sier at man vanskelig kan knytte enkelthendelser til klima­ endringer, men at vi må forvente mer ekstremvær framover.

– Klimaet varierer fra år til år. Vi ser tendenser.

Forskningen tyder på at vi får mer ekstremvær, men vi kan ikke knytte enkelthendelser som storbrannene i Flatanger og Lærdal i fjor til klimaendringene. Det er fortsatt usikkert om den globale oppvarmingen vil gi mer nedbør og mer tørke, men vi forventer mer

ekstreme hendelser, sier Gangstø, som er forsker ved avdelingen for klimatjenester.

Meteorologisk institutt holder på med klima­­ forskning for å finne ut hvordan mulige globale klima­ endringer vil virke inn på lokalklimaet på ulike steder i Norge. I Midt-Norge og flere andre regioner i Norge var det uvanlig tørt i store deler av året i 2014, mens det i første halvdel av 2015 var uvanlig vått og kaldt.

I mai lå månedstemperaturen for hele landet 0,7 grader under normalen. Måneds­nedbøren for hele landet var 175 prosent av nor­malen, og mai 2015 er den nest våteste maimåneden i en serie som går tilbake til 1900, bare slått av 1949. grønne løsninger

Vær og klima

(Meteorologisk institutt)

7

Selv om vi når målene om reduksjon av klimagassutslipp vil temperaturen stige i årene som kommer. Fordi varm luft kan holde mer vann enn kald luft får vi nye nedbørsekorder. Nå trenger byene våre grønne tak som kan absorbere vann.

Byene våre er ikke tilpasset det nye klimaet.

Allerede nå ser vi flere vannskader i bygg, og vi opplever stadig oftere at veier blir stengt på grunn av over­svømmelse.

En strategi for å dempe klimagassutslippene er å for­tette byene. Da kan flere bruke kollektivtransport med lave CO2 utslipp, og sykkel og føtter kan bringe oss til mange av dagens gjøremål.

Ulempen er at vann og vegetasjon kan bli ofret i byutviklingen. Når andelen tette flater øker blir det vanskelig for vannet å infiltrere bakken og etter­f ylle grunnvannet. Dette kan gi skader på bygg og hindre at by­vassdrag får vann i nedbørfattige perioder.

Men det finnes andre løsninger. Grønne tak har stor kapasitet til å holde vann. I et femårig forsøk på et meget tynt (tre cm vekstmedium) ekstensivt tak i Oslo, rant 25 prosent av årsnedbøren aldri ned i takrennene. I Malmø er tilbakeholdingen målt til 50 prosent.

I mange byer ledes rent overvann til rense­ anleg­gene. Dette vannet forstyrrer rense­prosessene og bidrar kun til økte avløpsgebyrer. Det beste med vegetasjonen er imidlertid at styrt­regnet dempes, selv om takene er våte. I gjen­nom­ ­snitt ble avrennings­intensi­teten dempet med ca 50 prosent på intense, sjeldne nedbør­hendelser.

Det er disse hendelsene som skaper problemer med fylte kjellere og overløp av urenset kloakk til elver og badevann, fordi avløpsrøra våre ikke har tilstrekkelig kapasitet.

Bruk pengene på taket framfor å grave dem ned

Tette flater øker mengden og inten­si­­teten på av­ren­ningen av ned­ bør. Dette betyr blant annet at sommer­­regnet, som tidligere ikke var noe problem, kan forårsake store problemer i fram­ tidens fortettede bylandskap. Utfordringene vil bli betydelig større om vi ikke tar grep nå, og flere norske byer tar konsekvensen av dette i by­plan­leggingen.

I Oslo har for eksempel politikere fra alle partier enstemmig gått inn for en strategi der overvannet skal disponeres lokalt og i åpne løsninger. Vann er en ressurs som skal utnyttes til det beste for byens be­ folking. Når mengdene blir for store skal vannet ledes inn på trygge flomveier.

Bruk pengene på taket framfor å grave dem ned.

Mange byer, som Oslo, krever at overvannet skal håndteres på egen tomt. Det er lang tradisjon for å «grave ned vannet» i fordrøyningsmagasiner.

Bent C. Braskerud er sjefsingeniør i vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

8

grønne løsninger

I Norge har vi hatt gress på taket i over tusen år.

Vi bruker det fortsatt i stort omfang på hytter i fjellet og andre steder. Det nye er at alternativene til gress har økt. I dag regner vi med tre typer grønne tak: • Takhager kan fremstå som attraktive parkanlegg med plen, busker og små trær, vel tilrettelagt for ferdsel og opphold. Disse blir ofte kalt intensive grønne tak og krever samme oppfølging som grønt­anlegg på bakken.

• I den motsatte kategorien er de ekstensive takene, med tynt vekstsubstrat (2–10 cm) og tørke­ tolerante stauder, som arter i bergknappfamilien

Faglig innspill

(sedumarter). Slike tak veier ofte mindre enn takstein i vannmettet tilstand og krever vanligvis lite stell. Sedumartene er sukkulenter, og tåler tråkk dårlig. Standard Norge er i ferd med å utarbeide en veileder for etablering av ekstensive grønne tak (NS 3840).

• Torvtak kommer i en mellomstilling, i gruppen semi-intensive grønne tak. I denne gruppen finnes også andre taktyper med mektigere vekstsubstrat enn 10 cm. Det muliggjør en mer artsrik flora, men krever også mer stell.

Vegetasjon på taket gjør byen «grønn». Natur er viktig for men­neskers opplevelse av gode byrom.

Når planter settes på takflater vil de ikke alltid ses fra gateplan, men folk som opp­holder seg i byggene vil se grønne flater i stedet for sorte.

Vegetasjonen fordamper vann og kjøler ned bygg og byrom som kan bli svært varme når sola steiker.

Ofte er isolasjonen betydelig i norske hus, men eldre bygg med lite isolasjon mot taket og uisolerte industribygg kan få bedre inneklima på varme dager hvis taket gjøres grønt. Dessuten fanger grønne tak opp svevestøv og demper både flystøy og bulder ved slagregn.

Tap av biologisk mangfold er en utfordring. I ut­

landet er grønne tak brukt som levesteder for sårbare og rødlistede arter. I noen tilfeller kan imidlertid takene inneholde uønsket, fremmed vegetasjon.

Dette jobber bransjen med.

Tyskland er trolig verdensledende i utvikling av nye typer grønne tak. De som jobber med grønne tak der, hevder at levetiden økes tre ganger sammen­ lignet med vanlige, sorte tak.

Det skyldes at takmembranen beskyttes mot UVlys og store temperatursvingninger. Høyere invester­ ing ved etableringstidspunktet kan altså lønne seg over tid.

Noen vil hevde at grønne tak har liten virkning på langvarig regn. Men det sam­me vil gjelde ned­gravde for­drøy­ nings­­magasin, ifølge forskeren James Berryman. Han beregnet at bygg med grønne tak i sentrale London kunne redusere størrelsen på ned­­gravde for­ drøynings­magasin med ca 70 prosent, der kravet om høy lokal tilbake­holding var nødvendig.

Grønne tak er kun en av flere aktuelle overvanns­ teknikker. På nettstedet til prosjektet ExFlood, bioforsk.no/exflood, fins mer informasjon om grønne tak og andre måter å disponere overvann på.

Vann gir liv. La oss bruke det livgivende.

Natur er viktig for menneskers opplevelse av gode byrom

< grønne løsninger

9

MER VANN: Driftstekniker Glenn Ytterdahl og sommervikar Guro Stokseth er sikre på at klimaendringene er menneskeskapt. Her ved Lysakerelva i Oslo.

Store utfordringer – felles ansvar Ansatte i vann- og avløpsetatene får den nye virkeligheten i fanget.

Klimaendringer og ekstremnedbør er et hett tema i lunsjpausen. Nå vil de at folk flest tar mer ansvar for sitt eget nedfall.

Tekst: Jarle Samuelsberg Foto: Werner Juvik

10

grønne løsninger

ekstreme regnskyll – Etter 13 år i vann og avløpsetaten merker jeg at regnskyllene er unormale, sier driftstekniker Glenn Ytterdahl i avløpstetaten i Oslo.

– Det som heter femårsflom, ekstremnedbør man tidligere så hvert femte år, regi­ strerer vi hvert år nå. Før kom det styrtregn nå og da, men ikke på samme nivå som nå.

Sammen med sommer­ vikar og ingeniørstudent Guro Stokseth tar Ytterdahl oss med ned i grunnen under Oslo. Vi skal 30 meter ned i grunnfjellet, til de åpne bassengene i Sørvangen avløpsstasjon under Lysaker. Her fosser kloakken fra Oslo vest forbi, på vei ut til renseanlegget på Slemmestad.

Kapasiteten er sprengt – Når vi har ekstreme regnskyll er kapasiteten her sprengt. Rørene i anlegget tar unna de normale nivåene, men toppene er høyere enn det de i sin tid ble dimensjonert for, sier Ytterdahl, som er over­ bevist om at vi nå ser en varig endring av klimaet.

– Vi som jobber med å lede vannet må innse at vi ikke har avløp som er dimensjonert for disse mengdene. Jeg er sikker på at klimaendringene er menneskeskapt. Uansett er det et faktum at vi må tilpasse oss det nye været. Vi vet hvilke områder i byen som er de svake punktene, hvor vi får oversvømmelser når de store regnskyllene kommer.

Ytterdahl forteller at de som jobber i felten står i nær kontakt med ledelsen.

– Det er klart vi diskuterer med sjefene våre. Hele tida. Vi informerer om det som skjer rundt i byen. Så er det møter med planetaten igjen, på nivået over der. Sjefene har sjøl jobba i driften, så de kjenner til de områdene som ikke klarer å ta unna vannet. De sitter på mye erfaring, men nivåene nå er helt nye.

Glenn Ytterdahl har klare ideer om hva som må gjøres for at byen skal være rustet til å møte nedbørmassene som kommer. Problemet må angripes med nye og flere tiltak.

– Vi må tenke på flere løsninger samtidig. Det er ikke nok kun å endre dimensjoneringen av rør. Vi vil at også publikum tar ansvar for sitt nedfall. At de forstår at alt vannet må finne et utløp. Dette er problemer som ikke bare kan overlates til avløpsetaten.

TAR IKKE UNNA: Tretti meter under jorda møtes kloakk fra Oslo sentrum og Oslo vest. Drifts­ tekniker Glenn Ytterdahl konstaterer at kapasiteten er sprengt når det regner som verst.

Publikum med på laget Guro Stokseth er også sikker på at det nye været er menneskeskapt.

– Det er så mye forskning og dokumentasjon på at endringene er forårsaket av oss. Nå kan regnskyllene vare et par timer, og det kommer like mye nedbør som det før kom i løpet av to måneder, sier hun.

SOLIDARISKE: – Folk må ta mer ansvar for eget avløp, ikke overlate alt til oss. Fra venstre driftstekniker Jan Åge Blystad, vikar Guro Stokseth og driftsetknikerne Glenn Ytterdahl og Tommy Schmidt i Oslo vann- og avløpsetat.

grønne løsninger

11

Vann- og avløp:

Smart og smidig etat Etter å ha analysert fem kommuner på Østlandet konkluderer forskere med at vann- og avløpsetatene har høy kunnskap om endringene i klimaet. Dessuten viser de ansatte stor vilje til å finne praktiske løsninger på tvers av sektorene.

FORSKERTEAM: Gro Sandkjær Hanssen og Geir Orderup er imponert over vann- og avløpsetatene.

Tekst og foto: Jarle Samuelsberg

– Vi ble overrasket over hvor stor klimabevissthet det er i vann- og avløpsetatene, sier samfunnsforsker Geir Orderud ved Norsk Institutt for by- og regions­ forskning (NIBR). På oppdrag fra Norsk Forsknings­ råd har NIBR undersøkt flere norske kommuner for å kartlegge kunnskapsnivået og beredskapen i for­ hold til klimaendringene. Resultatene fra forsknings­ prosjektet ClimAdapt, som ble fullført i 2013, er en del av grunnlaget for regjeringas arbeid med den nødvendige beredskapen.

Sterkt fagmiljø Geir Orderud forteller at tidligere undersøkelser har konkludert med at tilpasningen til klimaendringer skjer i etterkant av konkrete hendelser, som når kata­ s­trofer fører til at tiltak blir satt i verk. ClimAdaptstudien viser imidlertid at vann- og avløpssektoren forsøker å ligge i forkant og foreta tilpasninger som tar høyde for de endringene man forventer skal

12

grønne løsninger

komme. Samtidig gir flere i denne sektoren også uttrykk for at de ser at det er endringer på gang.

Funnene viser at vann- og avløp har et sterkt og godt utbygd fagmiljø som på en effektiv måte sprer kunnskap om løsninger på ulike problemer.

– Etatene har et godt utviklet faglig nettverk som sprer kunnskap helt ned på grasrotniva. Dette nett­ verket er både nasjonalt og internasjonalt. Årsaken til at disse funnene kom som en overraskelse, var en oppfatning om Vann- og avløpsetaten som en relativt lukket og lagdelt organi­sasjon med tydelige kom­ mando­­linjer ovenfra og ned. Spørsmålet var om dette var en effektiv organi­sering i forhold til nye ut­ for­dringer med mer intens nedbør og flom, sier Orderud.

Planlegger for en våtere framtid – Et element er at avløpsetatene erfarer at den nye hverdagen med økt nedbør ikke lenger kan kjennes

smart etat igjen i historisk etablert kunnskap, sier prosjektleder Gro Sandkjær Hanssen i NIBR. Forskerne hadde altså forventet en etat som var vant til å finne praktiske løsninger på oppgavene de er pålagt. De fant en sektor med høy grad av informa­sjonsflyt og pragmatisk løsningsorientering.

Forskerne mener dette blant annet skyldes at mange mellomledere i de kommunale vann- og av­løps­etatene har bakgrunn fra arbeid i felt. De kjenner de lokale forholdene og snakker samme språk som arbeiderne på grasrota, og de rapporterer om «mer vann».

– Vann- og avløpsetatene var svært bevisste på endringene i klimaet og viste seg å være åpne og endringsorienterte. De var tydelige på at problemene ikke kan løses innad i etaten, men at det må finnes helhetlige, sektorovergripende løsninger der plan­leg­ ging av vann og avløp står sentralt. Skal kom­munene klare å ta unna den økte nedbøren i fram­tida, må de planlegge for et endret klima, sier Orderud.

Tett by er utfordrende Forskerne fant også at Planetaten støter på og må håndtere mange interessegrupper i arbeidet med å lage gode planer der også avløp er godt håndtert.

Sam­­tidig som vi får mer nedbør og hyppigere flom­ mer, planlegger man for at byene skal bli mer kom­ pakte og folk bo tettere. Men jo tettere by, jo vanske­ ligere er det for nedbør og smeltevann å finne naturlige avløp. Resultatet blir tette avløp og over­ svømmelser, noe som igjen fører til stengte veier og trafikkproblemer.

– Vann- og avløpsetatene ser at den nye hverdagen med økt nedbør gir mer uforutsigbarhet når det gjelder nedbørintensitet og flomnivåer det er vanske­ lig å forutsi. Flomkartene til NVE som tidligere baserte seg på historiske data må derfor revideres for å få inn klimafremskrivningene. Da blir de mer anvendelige til å forutsi framtidige flomnivåer. Få slike kart er laget til nå, sier Gro Sandkjær Hanssen.

FOTO: Vann- og avløpsetaten i Oslo

Midgardsormen svelger unna I fjor sluttførte Oslo kommune landets desidert største avløps­ prosjekt, et reservoar med kapasitet til 20 kubikkmeter overvann i sekundet.

Tekst: Ola Tømmerås

Allerede denne sommeren var det tydelig at noe har skjedd. Akerselva er klarere enn noen gang, og i Bjørvika inntok folk den nye badeplassen som om området aldri har vært mest berømt for forurensing.

En stor del av æren for det har reservoaret for over­ vann, som fikk navnet Midgardsormen. Oslo må vente på flere kraftige nedbørsdager før det foreligger klar statistikk på effekten av Midgards­ormen, men forbedringene er likevel synlige.

Anlegget består av enorme rør og haller som strekker seg under bakken fra Kuba på Grünerløkka til Bekkelaget på andre siden av byen. Rørene er lagt med mikrotunnelering, der rør blir trykket innover i bakken med jekker.

ENORME RØR: Midgardsormen er det største avløpsprosjektet noensinne gjennomført i Norge. Her fra klargjøring av rør i Bjørvika.

grønne løsninger

13

Kampen om avfallet MILJØBEDRIFT: Agder Renovasjon IKS sorterer avfallet på forsvarlig vis.

– Kortreist avfall er best for miljøet. At digre trailerlass med forbrenningsavfall kjøres fra Sørlandet til Sverige truer ikke bare klimaet, men også arbeidsplassene, sier Hege Torvik Langerød i Agder Renovasjon IKS. Tekst og foto: Per Olav Berg

Ned fra vekta i mottaksanlegget til Agder Reno­ vasjon i Heftingsdalen i Arendal kjører en lastebil med to containere fulle av restavfall. Målet er forbrenningsanlegget til Returkraft i Kristiansand.

Men langt fra alt returavfall tas hånd om i Norge.

Lass på lass med næringsavfall kjøres til forbren­ nings­anlegg i Sverige.

– Det er negativt for samfunnet at avfall er blitt en handelsvare i et fritt samfunn, sier Hege Torvik Langerød, hovedtillitsvalgt for Fagforbundet og kundekonsulent i Agder Renovasjon IKS. Hun får støtte av vektoperatør Einar Andersen, tillitsvalgt ved avdelingen til Agder Renovasjon IKS i Grimstad.

14

grønne løsninger

Konkurrerer om søppel – Vi ønsker å ta imot mer avfall som kan bli til energi i norske hjem. Agder Renovasjon er en miljøbedrift som sorterer avfall på en fornuftig måte og leverer til forbrenningsanlegget i Kristiansand. Dessverre er det billigere for næringslivet å sende avfallet til Sverige enn å levere det til oss, eller direkte til for­bren­ning i Norge. I motsetning til hushold­nings­avfall er det fri konkurranse om nærings­avfallet, sier Andersen.

Andersen og Langerød synes det er merkelig at myndighetene snakker med to tunger. På den ene siden brukes det mye ressurser for at vi skal spare energi og utsette klimaet for færre påkjenninger.

rift om avfall KRITISKE: Tillitsvalgte Hege Torvik Langerød og Einar Andersen ved Agder Renovasjon reagerer på at næringsavfall er blitt en vare i et fritt marked.

Agder Renovasjon IKS – Samtidig lages det bestemmelser som fører til det stikk motsatte. Med fri konkurranse for nærings­ avfall gjelder plutselig en annen agenda, nemlig økonomisk profitt for alle andre enn kommunale av­ fallsmottak. Det er transportbransjen og maskin­ entreprenørene med sine lastebiler som tjener på at vi eksporterer avfallet vårt til Sverige. Næringsavfall og restavfall er blitt et råstoff som går til høyst­ bydende. Da gjelder plutselig ikke lenger de vakre ordene om miljø og at vi må ta vare på klimaet, sier Langerød.

Forsvarlig håndtering viktig Hege Torvik Langerød påpeker at mer næringsavfall burde kanaliseres til Agder Renovasjon IKS eller Returkraft, både av miljøhensyn og fordi avfallet dermed blir forsvarlig håndtert.

– Vi er eksperter på avfall og har nødvendig kunn­ skap til å ta hånd om spesialavfall. Utfordringen er at vi får mindre å gjøre hvis stadig flere velger å kjøre avfall til forbrenningsanlegg i for eksempel Gøteborg, sier hun.

Også ved avdelingen i Grimstad har Agder Reno­ vasjon IKS kapasitet til å ta imot mer næringsavfall.

– Lastebileierne kan kjøre lastebil og fakturere for de tjenestene de leverer. Men de er ikke nødvendigvis like dyktige i miljøhåndtering. Enkelte private av­ falls­a ktører prioriterer sine særinteresser og tenker ikke helhetlig i forhold til miljø, sier Einar Andersen.

Bremser norsk miljøsatsing Allerede for seks år siden advarte representanter fra fjernvarmebransjen myndighetene om at hele fjern­ varmesatsningen ville stoppe opp om ikke myndig­ hetene begrenset eksporten av avfall. Kommunale og interkommunale selskaper har stått bak utbyg­ gingen av fjernvarmeanlegg en rekke steder i Norge, ofte i samarbeid med energiselskaper som i stor grad eies av det offentlige.

Daglig leder i Norsk fjernvarmeforening advarte mot forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall, som ble innført i 2009. ”Finanskrisen har redusert avfallsmengdene i Sverige kraftig. Svenske anlegg er avhengig av grønne løsninger

Agder Renovasjon IKS er et interkommunalt selskap eid av kommunene Arendal, Froland og Grimstad.

Selskapet ble etablert for å løse eierkommunenes oppgaver innen avfalls­ håndtering på en øko­ nomisk, ressurs- og miljø­ messig best mulig måte.

Selskapet har to mottaks­ anlegg, et i Arendal og et i Grimstad.

Agder Renovasjon Næring AS er eid av Agder Reno­ vasjon IKS og har som hovedoppgave å tilby miljø­ vennlige løsninger for hånd­tering av bedriftsavfall i regionen.

Til sammen har de to selskapene 40 ansatte, halvparten er medlemmer i Fagforbundet.

15

rift om avfall

FEIER FOR EGEN DØR: Agder Renovasjon har kapasitet til å håndtere større mengder avfall, men frykter at mer norsk søppel vil havne i svenske ovner hvis husholdningsavfall også blir konkurranseutsatt.

import av avfall for å opprettholde sin fjernvarme­ produksjon. Svenske anlegg kan ta mindre betalt for avfallet enn sine norske kolleger, fordi de får høyere pris for fjernvarmen,” påpekte fjernvarmeforeningen den gang.

– Det er synd at fjernvarmeforeningen har fått rett. Eksporten av avfall til Sverige bare fortsetter å øke, sier Hege Torvik Langerød.

Arbeidsplasser i fare?

– Er arbeidsplassene til Fagforbundets medlemmer i fare hvis avfallseksporten øker?

– Det er ikke usannsynlig, sier Torvik Langerød.

– Hvis myndighetene velger å konkurranseutsette husholdningsavfall på lik linje med næringsavfall, ryker enda flere lokale arbeidsplasser og flere gode klimaforsetter. Nåværende regjering vil jo privatisere det meste. Så hvorfor ikke husholdningsavfallet?

Vi ser en begynnende lobbyisme fra private aktører som ikke tenker helhetlig rundt miljø, kilde­ sortering og norske arbeidsplasser. Økonomisk gevinst for private styrer jo mye av regjeringens beslutninger. Vi må utnytte avfallsressursene våre bedre. Det skjer ikke dersom kommunale reno­ vasjons­­ordninger legges ned og overtas av private aktører, sier Hege Torvik Langerød.

Samarbeidsprosjekt taper priskonkurransen Nitten kommuner gikk sammen om et miljøvennlig forbrennings­ anlegg. Men avfallet kan de se langt etter.

Forbudet mot deponering av ned­bryt­bart avfall fra 2009 førte til at flere kommuner og avfallsselskaper i Agder valgte å bygge et eget forbren­nings­anlegg, i stedet for å transportere rest­avfallet til Sverige med 15-20 vogntog daglig. Nitten kommuner fra Lindesnes til Risør og Bykle i nord står bak Retur­ kraft i Kristiansand. An­legget åpnet i 2010 og for­ brenner årlig rundt 130.000 tonn avfall.

Nå sliter selskapet, som eies 31 prosent av Agder Renovasjon IKS, med å skaffe nok brennbart avfall fra næringslivet i konkurranse med svenske anlegg.

16

grønne løsninger

Returkraft må tilby næringslivet i regionen priser som ligger under kostpris. Men å prise seg ut av dette markedet er ingen farbar vei å gå, påpeker Odd Terje Døvik, daglig leder i Returkraft. Og å stenge ned anlegget i perioder er verken miljøvennlig eller samfunnsøkonomisk fornuftig.

– Vår situasjon er ikke unik. Samt­lige norske forbrenningsanlegg sliter med lønnsomheten som følge av pris­press på avfallsbehandling, lave energi­ priser og krevende offentlige rammebetingelser, sier Døvik.

faglig innspill

Klimaendringene krever en sterk offentlig sektor For å redusere utslipp, tilpasse oss et varmere klima og håndtere krisene som skapes av klimaendringene er det nødvendig med en sterk offentlig sektor. Økofilosofen Hartvig Sætra utga i 1990 boka Jam­vekts­samfunnet er ikkje noko urtete-selskap (Samlaget).

I vaskeseddelen fra forlaget står det bl a: «Økologisk balanse mellom mennesket og naturen står i fundamental motsetning til marknads­økono­ miske prinsipp».

Dette representerer den ene hovedposisjonen i miljødebatten, som går på at det rådende systemet må skiftes ut. Vekstøkonomi må byttes ut med en like­vektsøkonomi, noen mener til og med at vi må over i en reduksjonsøkonomi, det som inter­ nasjonalt betegnes som «degrowth».

Den andre hovedposisjonen mener det er til­ strekke­­lig å justere det rådende samfunns­ systemet. Denne posisjonen målbærer at vi må få til en øko­nomisk vekst som er mer eller mindre fri­koblet fra en tilsvarende vekst i energibruk og miljø­­­belast­n ing. Det er selvsagt langt mer behagelig om vi kan

grønne løsninger

Carlo Aall er forskningsleder ved Vestlandsforsking.

<

17

klare å redde miljøet uten å forandre sam­f unnet radikalt, men jeg frykter at det ikke er nok med juster­i nger av samfunnet.

Dette valget mellom justering og total forandring er også tatt opp av FNs klimapanel. Deres reson­ nement er som følger: Med dagens trend i utslipp er verden på vei mot 4–6 grader global opp­varming og ikke to grader, som er det offisielle målet. Vi har mye kunn­skap om konsekvensene av to graders global opp­varming, men vi vet svært lite om konse­kven­sene av 4–6 graders opp­­varming, bortsett fra at det kan bli virkelig ille!

Gitt at stadig flere studier konkluderer med at «nå er tiden ute» til at verden kunne nå to-graders­målet, konklu­deres det i en av underlags­rap­ portene fra FNs klima­ panel at vi derfor må inn­stille oss på om­leg­ ging, ikke justering av samfunnet.

Det er vanskelig å se for seg at om­ legging av sam­funnet skal kunne skje uten en sterk offentlig sektor.

Styrken vil først og fremst måtte bestå i vilje og evne

18

grønne løsninger

til å styre samfunnet gjennom bruk av regel­verk og andre «harde» virke­midler.

Hvis norsk olje- og gassutvinning skal avvikles før brønnene går tomme, omfanget av nord­menns fly­reiser reduseres drastisk, all privat­ bilbruk bli elektrisk og hus­ holdningenes ut­slipp av klima­ gasser reduseres med 80 prosent, trengs det tøffe og «harde» tiltak.

Et tøffere klima betinger en tøffere klima­politikk.

Det refereres ofte til at klimaet i Norge kommer til å bli «våtere, varmere og villere». Dette betyr blant annet større belastning på fysisk infrastruktur og større fare for dramatiske naturskade­hendelser, som dem vi fikk under den såkalte Oktoberflaumen på Vestlandet høsten 2014 og under de stadig hyppigere storflommene i Gudbrandsdalen.

Disse hendelsene illustrerer at nivået på offentlige midler til drift og vedlikehold av offentlig infra­ struktur er for lavt. Svakt vedlikehold gir stor sår­bar­ het for ekstremvær. Hend­elsene viser i tillegg at kvali­teten på offentlig planlegging er for svak. For få kommune­plan­leggere og for liten vilje til å stille strenge nok krav til utbyg­gere bidrar i alt for mange til­feller til å gjøre samfunnet ytter­ligere sårbart for klima­endringer.

Voss var én av kommunene som ble hardt ram­ met under Oktober­­flaumen. Flere av de skadde byggene var nybygd. Voss kulturhus er ett eksempel. Bygget åpnet i 2011 og var bygd i henhold til gjeldende tekniske krav (TEK 10), og det forelå en nylig ut­ arbeidet flomsone (2006) fra NVE. NVE anbefalte at kommunen planla ut fra å tilpasse seg nivået for en 200-årsflom, og i tillegg legge inn en høyde over an­tatt 200 års flomnivå

faglig innspill på 30 cm ved plassering av det nye kulturhuset, for bokstavelig talt å ta høyde for klima­ endringer.

Dette viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig. Flommen med­ ­­førte omfattende vann­skader i kjeller, underetasje og første etasje, i tillegg til at kommunens vann­behandlingsanlegg måtte repa­­reres til en sam­let kostnad av 4-5 mill kr, ca halvparten av det anleg­get i sin tid kostet.

Det er selvsagt langt mer behagelig om vi kan klare å redde miljøet uten å forandre samfunnet radikalt; men jeg frykter at det ikke er nok med «justeringer» av samfunnet.

Hvordan kunne dette skje?

Ett svar er at det ikke er utviklet gode nok metoder for flomsone­ kartlegging. Etter at flommen var over, konkluderte man først med at dette var en 700-årsflom, altså en flom langt over det nivået man hadde forsøkt å forberede seg på, og slik sett en katastrofe man bare må «ta». Men da man la inn tallene for vannføring i vass­draget under Oktoberflaumen, ble hendelsen justert ned til en 200-årsflom. Det kom også fram at kommunen satt på historisk arkiv­materiale som viste at man på 1700-tallet hadde hatt tilsvarende flom­hendelser. Disse opp­lysningene var imidlertid ikke tatt hensyn til da flomsonekartet ble laget i 2006, der hadde man bare lagt inn fysiske vanndata fra vassdraget 100 år tilbake i tid. Hadde man hatt en metode for å ta hensyn også til historiske data av den typen som kom­munen satt på, ville man trolig ha lagt inn et høyere vann­standsnivå på 200-årsflommen til­ svarende den flom­men som kom i oktober 2014. Der­med

hadde man plassert kulturhuset «over flomålet» og trolig unn­ gått skadene.

Denne typen hendelser illustrerer at dagens ved­like­ holdsetterslep av veier, jernbane og bygninger må fjernes.

Kommunene må gjøre om­ fattende vur­der­inger av sår­bar­ het for klimaendringer, og robust­­heten mot «vær» må trolig styrkes vesentlig for store deler av den kollektive infra­ strukturen.

En rekke studier har doku­ mentert disse ut­for­dringene og samtidig dokumentert at svært lite blir gjort så langt for å møte de samme utfordringene.

Så konklusjonen må bli at klimautfordringene betinger både mer og tøffere offent­lig innsats. Det er rime­­lig å se for seg at sterkere offentlig innsats vil med­føre også et høyt eierskap av kollektiv infra­struktur.

Faglig innspill

Mære Landbruksskole:

Høster tomater og energi Utslipp av klimagasser fra varme drivhus gjør norske tomater til en miljøversting. På Mære Landbruksskole har ny, grønn teknologi nærmest eliminert utslippene og økt avlingene i én og samme operasjon.

Tekst og foto: Bente Haarstad

20

grønne løsninger

grønn teknologi GRØNNERE TOMATER: Arnar Risan, driftsansvarlig, og vaktmestrene Hans Nossum og Joar Leon Berg(til høyre) synes det er spennende med grønn revolusjon i drivhusene.

Pilotprosjektet ved Mære Landbruksskole reduserte energibruken med 80 prosent, attpåtil ble det mer tomat.

drivhusbransjen vært en miljøversting. De har pøst på med varme, ofte produsert med gass, for så å slippe overskuddsvarmen rett til værs gjennom åpne luker.

Høster overskuddsvarme

– Vi sparer energi og får samtidig større tomatavling.

Prøveprosjektet var så vellykket at vi nå legger om energiforsyningen for hele skolen. Kjempespennende og veldig artig å være med på, sier Joar Leon Berg, vaktmester og driftteknisk leder ved landbruks­ skolen i Nord-Trøndelag.

Kollega Hans Nossum er ikke mindre begeistret for den grønne satsingen.

– Skolen faset ut oljefyren for syv år siden, og vi har hatt pelletsovn. Nå har vi fått et anlegg som gjenvinner energien. Det tenkes mye miljø i fylket, og det er kjempebra å være en del av en slik utvikling, sier han.

Problemet med å dyrke i drivhus i kalde Norge er at det trengs mye lys og varme. Sånn sett har deler av

Det nye energianlegget på Mære startet opp i 2009-10 som et pilotprosjekt, det vil si det første av sitt slag.

Effekten var meget vellykket, med 80 prosent redusert energiforbruk og CO2-utslippene så godt som helt borte. Fylkeskommunen satser derfor videre, med ny energiforsyning til skolens store og varierte bygnings­ masse på 10.000 kvadratmeter. Energiforbruket for­ ventes å gå ned med 70 prosent, fra to millioner kWh til 600 000 kWh. Prinsippet er å høste og lagre overskuddsvarmen slik at den kan brukes om igjen. Et drivhus har omtrent ingen isolasjon, og det er store svingninger i temperatur fra time til time og fra dag til dag. Til tider er varmeoverskuddet stort, og dette ble tidligere ventilert ut gjennom lufteluker. Derfor var det gunstig å prøve ut teknologien nettopp der. I drivhus spiller CO2 en viktig rolle.

– Vi tilfører CO2 i drivhusene fordi det fremmer veksten av plantene. Jo mer vi kan stenge lukene, jo mer CO2 blir det til tomatene. Oppfinnerne var opptatt av klima, vi av plantene. Vi kan jo ikke bare spare energi, vi må ha produksjon også. Ved å spare energi har den nye teknologien ført til en stor økning i produksjonen. Fabelaktig samarbeid! sier Annar Risan, plantetekniker og driftsansvarlig for vekst­ husene.

De tre fagfolkene ved Mære Landbrukstjeneste har ikke vært direkte involvert i utviklingen av tekno­­logien, men de har bidratt med tjenester, del­ tatt på informasjonsmøter og interessert fulgt ut­ viklingen. Nossum og Berg tror den nye energi­ forsyningen på arbeidsplassen ikke innebærer mer, men kanskje heller mindre arbeid.

Automatisert og fjernstyrt – Driften er automatisert. I dag er det oppfinnerne som fjernstyrer anlegget uansett hvor de befinner seg i landet, mens vi går rundt og ser etter at ting er i orden. Så for oss er det mest snakk om overvåking.

Det er bare bra å få færre oppgaver med energi­for­ grønne løsninger

21

HØSTER ENERGI: Aerotempere monteres i taket i alle rom på Mære Landbruksskole.

Luftfukterne høster overskuddsenergi, som kan lagres og brukes på nytt.

syningen. Dette er en stor arbeidsplass, og vi har alltid mer enn nok å gjøre, sier Berg og Nossum.

– Er dere selv opptatt av klima og miljø?

– Ja, det vil jeg si. Det å spare strøm er en del av jobben, og det er blitt stadig mer fokus på miljø på arbeidsplassen. Oljebrennerne er borte, ikke bare her, men på alle de videregående skolene i fylket, sier Nossum.

– Det påvirker oss privat også, tilføyer Berg. – Nå har jeg installert varmepumpe hjemme. Vi snapper opp tips om hvordan vi selv kan spare energi.

På vei til å bli fossilfri Energiforsyningen som nå bygges for hele skolen på Mære koster 15 millioner kroner. For NordTrøndelag fylkeskommune, som eier skolen, blir kost­­naden «bare» 3.3 millioner kroner. Gründerne i firmaet Gether AS går inn med 5 millioner kroner og Enova med 6.7 millioner kroner.

– Vi har et klart definert trepartssamarbeid. At Enova går inn med såpass mye viser at de har stor tro på konseptet. Det har vi også, sier Rune Gjermo, eiendomssjef i fylkeskommunen.

Han forteller at da hans forgjenger og skolens da­ værende rektor gikk inn for prosjektet var motivet

22

grønne løsninger

først og fremst å finne nye og mer klima- og energi­ vennlige løsninger. Energibesparelsene vil over tid finansiere investeringen, og Mære Landbruksskole har allerede oppnådd reduserte strømutgifter. Det er alltid risiko involvert ved utvikling av ny teknologi, men nordtrønderne besluttet politisk at Mære skulle bli en arena for klimariktige løsninger.

Det angrer de ikke på i dag, forteller en entusiastisk eiendomssjef.

– CO2-utslippene er redusert med 99 prosent, energibruken med 80 prosent, og i tillegg ble det en mye større tomatproduksjon. Nå gjenstår det bare å industrialisere teknologien for større grad av serie­ produksjon, og i så måte er flere selskaper i NordTrøndelag aktive medspillere.

Rune Gjermo tror det er viktig å involvere de ansatte når en skal sette i gang såpass store prosjekter på en arbeidsplass.

– Det tror jeg er av aller største betydning. Ellers hadde nok ikke dette blitt noen suksess. Skolen har bidratt mye, både med arbeidstimer og grunnarbeid.

I tillegg er prosjektet verdifullt for undervisningen, der det gir elevene reelle fysiske prosesser de kan studere på nært hold. Vi er fornøyd med dette pro­ sjektet på alle måter, sier Rune Gjermo.

grønn teknologi GRÜNDERNE: Kaare Gether (t v) er daglig leder i Gether AS. Han og kollega Helge Skarphagen foran drivhusene der de har greid å få CO2-utslippene ned til så å si null.

Vil industrialisere bærekraft Nå skal den kortreiste, selvhøstende energiløsningen på Mære utvikles Fra idé til suksess til bruk i industri-, kontor- og ulike offentlige bygg.

– Hvis vi skal få til en bærekraftig omstilling som monner i dette samfunnet må vi begynne å se på sluttbruken. Vinner man energi hos sluttbruker, får man energigevinster hele veien fra energikilde og produksjon. Samfunnet sparer store ressurser og mange årsverk på at det forbrukes mindre energi.

Ressurser og årsverk som kan benyttes bedre, sier Kaare Gether, daglig leder i Gether AS. Gether AS har tatt i bruk kjente produkter og satt sammen på nye måter, og mener energiløsningen de har utviklet ikke minst vil være nyttig for kommuner og andre offentlige instanser.

– Med denne teknologien og godt samarbeid trenger ikke gamle bygg bety energisluk og tap. Der­med trenger ikke fattige kommuner å presse ned lønningene til folk, selv om de sitter på en enorm bygningsmasse.

Det er mye å spare på nye energi­løsninger, og mye er mulig med relativt enkle løs­ninger, sier Gether.

Prinsippet er å benytte bygningen som en energi­ høster det allerede er betalt for. Selve bygget endres ikke, og energien som høstes, det vil si overskudds­ varme, er gratis.

– Prinsippet har paralleller til vannkraft, der en ved å ha en demning kan høste gratis nedbør, for­

teller Harald Gether, styreleder i familiebedriften.

– Når vi lager bygninger om til energihøstere, så bygger vi i praksis lokale kraftverk som høster gratis energi gjennom variasjon i utetemperatur og i varia­ sjon i byggets bruksmønster.

Sammen med sine ansatte er ledelsen i Gether AS opptatt av å tenke nytt i forhold til energi og finne det de hevder er bedre enn andre grønne løsninger.

– Bioenergi er vel og bra på mange måter, men egentlig er det klønete å bruke opp så fine ressurser.

Brenner du ved, må du ut i skogen og hente ny. Selv­ høstende energiteknologi tar vare på energi og benytter den om igjen, noe som er bedre for miljøet, sier Kaare Gether.

– Mange tenker sikkert at «det er ikke min oppgave å lage et bærekraftig samfunn». Men det er nettopp det det er. Alle har en mulighet til å bidra. NordTrøndelag fylkeskommune har skjønt det, og beslut­ nings­takere og ansatte har vært svært gode sam­ arbeidspartnere. Etter hvert må flere begynne å tenke som dem. Kloden er det bare en av, og den er vel verdt å ta vare på. Vi kan jo ikke bo på månen, sier Harald Gether.

grønne løsninger

Gründerbedriften Gether AS hadde en idé for energi­ effektivisering av bygg.

Nord-Trøndelag fylkes­ kommune tente på ideen, gikk inn som samarbeids­ partner og stilte arealer ved Mære Landbruksskole til disposisjon. Pilot­ prosjektet ble utviklet for et tomatdrivhus på 1000 m2 og ga oppsiktsvekkende gode resultater: • Energiforbruket ble redusert med 80 prosent.

• CO2-utslippene ble redusert med 99 prosent.

• Tomatavlingen økte med 57 prosent.

Gründerne mener teknologien også kan brukes til å spare energi i skoler, industri- og kontorbygg.

23

VIKTIG MANN: Tom Rismyhr har ansvaret for vedlikehold av fem hydrogenbusser i Oslo Syd. Han har mer enn nok å gjøre.

Startvansker for hydrogenbussen:

Trøblete ferd mot fossilfri framtid Brenselcellene fusker - bussen vil ikke starte. Mekaniker Tom Rismyhr taster med tålmodige fingre. Verktøykassa og skiftenøkkelen er bytta ut med en lunefull laptop.

Tekst: Ola Tømmerås Foto: Werner Juvik

Sommerferien er over. Det er Rismyhrs første dag på jobb, og nær samtlige av hydrogenbussene er ute av trafikk. Fortsatt er det svært få i Unibuss som kjenner dem godt nok til å holde dem i daglig drift.

Om fem år skal all busstrafikk i Akershus og Oslo være fossilfri. Alt av diesel og naturgass skal være faset

24

grønne løsninger

ut til fordel for CO2-nøytralt biodrivstoff eller elektrisk framdrift med batteri eller hydrogen.

Spenstig vedtak Politikerne i Oslo og Akershus har gjort et spenstig framtidsvedtak med prosjektet Fossilfritt 2020. For

grønne busser

FYLLESTASJON: På Rosenholm bussanlegg i Oppegård utenfor Oslo fylles bussene opp med hydrogengass som produseres lokalt ved elektrolyse av vann.

mekaniker Tom Rismyhr er framtiden her nå. Han har ansvaret for vedlikehold av de fem hydrogen­ bussene som går i rute i Oslo Syd. Bussene har elmotor og strømforsyning fra brenselceller som fyres med hydrogen. De har rullet i nesten to år, men teknologi og vedlikehold er fortsatt på forsøksstadiet.

Rismyhr har lært seg teknologien, og han er blitt vant til å holde kontakt med en lang rekke leverandører av ulike systemer og enda flere dataprogrammer og vedlikeholdsprosedyrer.

Jomfruelig teknikk – Hydrogenbussene har hatt en trang fødsel. Det må vi kunne si. Det har vært mye krøll og feil, fastslår han, og levner ingen tvil om at dette er jomfruelig teknikk.

Om kort tid skal han og sjåførene forholde seg til enda mer nytt. Allerede neste år vil batteribusser inn­ta hovedstaden.

– Hadde noen fortalt meg dette for ti år siden ville jeg ikke trodd det. De første «miljøbussene» vi fikk var hybrider med bensinaggregat. Aggregatet hvina sinnsvakt for å gi nok strøm til at bussen kunne flytte på seg. De bussene var definitivt ikke framtida – og ganske sikkert ikke miljøvennlige, flirer Rismyhr.

Rivende utvikling Rismyhr er sikker på at en eller annen form for elektrisk drift er framtida for rutebusser, men hvilke

løsninger som vil bli rådende for å forsyne motorene med strøm er mer usikkert.

– At det blir store forandringer er det eneste sikre.

I nær framtid blir det mest sannsynlig el-busser med batteri i sentrumsgatene, og el-busser med hydrogen i utkantene og i mer kupert terreng, mener han.

Helt sikkert er det at Rismyhr og mekanikere som kommer etter ham har mange ark å vende. Det er få som kan el-busser i dag, og det er lite som kan overføres fra diesel- og forbrenningsverdenen til denne typen vedlikehold.

Må lære data – For mekanikerne er det en terskel som skal forseres. Mange blir vettskremt av høyspenning, 750 volt høres farlig ut. Så kommer alle dataprogrammene.

Fort­satt klarer ikke leverandørene å samle alt i ett.

Til denne bussen er det vel 11 programmer som må beherskes, sier Rismyhr.

– Jeg var ikke akkurat datanerd da jeg begynte med el- og hybridbusser, men har lært meg det. Det er fullt mulig, og framtiden vil trenge mange med denne kunnskapen, sier han. Personlig foretrekker han likevel håndfast verktøy på en forbrennings­ motor framfor laptop og el-motorer.

– Men det er jo trivelig å slippe oljesøl på jobben da, medgir han. På fritida bytter han ut dataverktøy og framtidsmotorer med veteranbiler. grønne løsninger

Miljøhovedstad • Oslo og Akershus fylkes­ kommuner har ambisjon om å bli Europas ledende hovedstad for miljø­ busser.

• De norske aktørene i det europeiske prosjektet Clean Hydrogen in European Cities (CHIC) er Ruter, Akershus fylkes­ kommune, Oslo kommune og miljøstiftelsen Zero.

• Akershus fylkeskommune, Oslo kommune, Norges forskningsråd og Transnova (Enova) har bevilget nærmere 100 millioner kroner til prosjektet. I tillegg er det gitt 40 millioner kroner i støtte fra EU • I løpet av 2020 skal all busstrafikk være fossilfri.

• I år legger bestiller­ selskapet Ruter fram alternative løsninger.

25

<

TØFFE KRAV: Prosjektleder Pernille Aga i Ruter opp­ lever at produsentene kappes om å utvikle løsninger som kan møte morgendagens strenge miljø­krav.

Ruter viser vei:

Legger miljølista høyt Om fem år skal all kollektivtransport i Oslo og Akershus være fossilfri.

I Stavanger er batteridrevne busser satt i ordinær drift. Framtidas kollektivtrafikk er i rute.

– Et paradigmeskifte, sier Pernille Aga, prosjektleder for Fossilfri 2020 og hydrogenbuss i Ruter, som er Oslo og Akershus bestillerselskap for kollektiv­ trafikken.

I vinter innkalte Ruter til leverandørkonferanse, der de presenterte framtidas mål for Oslo og Akershus. 120 deltakere fikk et sterkt signal om at markedet vil se annerledes ut allerede neste år, med helt nye miljøkrav.

– Interessen er stor. Alle ser at endringene kom­ mer. På konferansen var det stappfullt med både

26

grønne løsninger

buss­produsenter, batteriutviklere, strømleverandører og utviklere av programvare, sier Aga. I dag er 800 av de om lag 1200 bussene som trafikkerer hoved­ stads­området dieselbusser. Ved utgangen av 2020 skal de være historie.

Over på strøm Målet om fossilfritt drivstoff i alle busser – altså bio­ drivstoff eller elektrisk framdrift via hydrogen eller batteri – er allerede opplest og vedtatt av det politiske flertallet i Oslo og Akershus. Målet skal være nådd

grønne busser om bare fem år. Deretter ønsker Oslo og Akershus en gradvis overgang til elektrisk og helt utslippsfri drift for kollektivtrafikken i hovedstads­området.

Nye løsninger kommer fortløpende, og Aga for­ klarer hvordan de per i dag ser på utviklingen: – Vi anser biodrivstoff som en overgangsløsning.

Biodiesel er for lite bærekraftig i dag, mens biogass er en begrenset ressurs. Vi ser for oss en overgang fra biodrivstoff til batteri- og hydrogenelektriske busser, sier Aga.

Bedre for byfolk Overgang til el-drift er ikke tidfestet. Det tør verken Ruter eller eierne Oslo og Akershus. Til det er det for mye nybrottsarbeid.

– Dette ligger så nær å stå med laboratoriefrakk og drive busstransport som overhodet mulig. Det fins ingen standarder, og løsningene blir til underveis, sier prosjektlederen.

Byene har mye å vinne på å få faset ut dieselbussene.

Det vil både redusere støy og bedre luftkvaliteten.

Fra Folkehelseinstituttet kommer det hver vinter urovekkende meldinger om faretruende dårlig luft­ kvalitet.

– Å tallfeste betydningen av nullutslipp fra kollektivtrafikken er ikke mulig, men vi vet at hvert eneste mikrogram med forurensning i lufta har betydning for folkehelsa, sier avdelingsdirektør for luftforurensing og støy, Per Schwarze.

– Ta sjåførene med på råd

Med mye nytt utstyr og teknologi på vei er det viktig å lytte til sjåførene, mener Marit Sauge som er hovedtillitsvalgt i Unibuss.

Både sjåfører og mekanikere har fått mange nye utfordringer med hybridbusser, hydrogenbusser og gassbusser – ofte med nye leverandører og skiftende operatører etter anbudsrunder.

– Om drivstoffet er elektrisitet eller diesel får ikke så stor innvirkning på sjåførenes hverdag, men det går ikke alltid like bra på andre tekniske områder når det kommer nytt utstyr. På hybridbussene har vi for eksempel opplevd harde gearkasser som gir mye rykk og napp og ubehag for både sjåfør og passasjerer.

Enkelte nye busser har også plundrete start­ mekanismer, forteller hun.

Når det nå satses på flere busser med ny teknologi ønsker Sauge at sjåførene trekkes mest mulig inn i arbeidet.

– Sjåførene ser sider ved nytt materiell som teknisk personell og konsulenter ikke alltid tenker over. Jeg håper det blir tatt hensyn til når spesifikasjoner skal utarbeides, sier Sauge.

< grønne løsninger

27

grønne busser

Rogalendinger på batteri Reisende mellom Stavanger og Sandnes fraktes nå med landets aller første batteridrevne el-buss i ordinær rutetrafikk.

I midten av februar ankom batteribussene fra produsenten Ebusco i Nederland. De inngår i et pilotprosjekt som gjennomføres av busselskapet Boreal Tran­ sport Sør som kjører for kollektivselskapet Kolumbus.

Boreal har hatt en demobuss til utprøving i vinter.

Konklusjonen var oppløftende.

– Den holder hva den lover, fastslår Tor Arild Sande i Boreal transport overfor Teknisk Ukeblad.

Prøvekjøringen har vist at det er problemfritt å kjøre rundt 25 mil med bussen. Bussene er standard 12 meter med 35 sitteplasser og inntil 80 passasjerer.

Den har et 249 kWh litiumionebatteri på 1800 kilo, som skal kunne lades opp til 100 prosent på 2,5 timer, ifølge produsenten.

Rekkevidden på fulladet batteri er beregnet til 25 mil på sommeren og 17 mil på vinteren.

Muligheter og utfordringer

28

grønne løsninger

El-buss med batteri: Flere byer i Europa prøver ut batteribusser. Rekke­ vidde og behov for tid til å lade er en utfordring. Stavanger har nå to busser i ordinær rutedrift – de første i Norge.

Biogass på tanken: Flere byer i Norge har valgt en løsning med klimanøytrale biogassbusser. Avløps­ verk og renovasjonsselskaper produserer biogass av kloakk eller avfall, men tilgangen er begrenset.

Partikkel­utslipp fra biogass er svært lavt.

El-buss med hydrogentank og brensel­celler: Strøm til motoren skapes i brenselcellene av hydrogenet.

Utslipp er vanndamp. I Oslo Syd kjører fem busser med dette.

Teknologien er i startfasen med produksjon i småskala og høye driftskostnader. Mer fleksibelt enn batteri. Oslo deltar i det europeiske miljøprosjektet Clean Hydrogen in European Cities, der åtte byer tester ut hydrogenelektrisk busstransport.

Biodiesel på tanken: Klimanøytralt og med et lavt partikkelutslipp. Produksjon av biodiesel er omdiskutert på grunn av beslag av jordbruksområder.

Anses av mange ikke å være en bærekraftig løsning.

Hybridbusser med dieselaggregat: Produsenter oppgir en reduksjon i drivstofforbruk på over 20 prosent sammenlignet med konvensjonelle diesel­ busser. Vanligste løsning er aggregat i et hjørne av bussen som gir strøm til motoren.

bergen viser vei

Bedre vannskjøtsel i Bergen Det skal mye til for å oversvømme regnbyen Bergen. Men både klimautfordringer og sterkere miljøbevissthet krever nye tiltak.

ÅPNET BEKKEN: Anleggs­ arbeider Jonny Skjelvik(t v) og anleggsleder John Stolt Nielsen i Bergen Bydrift er stolte av arbeidet de utførte i Håsteinarparken.

Tekst: Roald Bruen Olsen Foto: Ingvild Festervoll Melien

I indre Laksevåg i Bergen er det i løpet av de siste årene skapt en liten perle av en park, Håsteinarparken.

Her risler bekken livlig ned i trapper og kulper, før den utvider seg i en noe større dam der store løvtrær speiler seg og stokkender har funnet seg vel til rette.

Vannløpet er vakkert utformet med natursteins­ blokker og buet kantstein, og litt opp i bekkefaret er det anlagt en gangbru.

Gunstig for miljøet Ikke bare er bekken brakt tilbake til naturen etter å ha vært ført i rør siden 1940. Kommunens vann- og avløpsetat og Grønn etat har hatt nært samarbeid med Laksevågs kulturhistoriske forening. Parken er så å si blitt sammenvevd med foreningens museum.

Den opprinnelige bekken, Damsgårdselven, ble brukt som vaskeplass. Vaskesteiner er gravd opp og

plassert ved vannet, og brygge er anlagt langs dammen. Høsten 2014 ble Vann- og avløpsetaten og Grønn etat tildelt Vannbransjeprisen for arbeidet som er utført i Håsteinarparken.

Spesialkonsulent i Bergen kommunes Grønn etat, Einar Jenssen, som også er Fagforbundets plass­ tillits­valgte i etaten, er ikke i tvil om at åpne vannføringer og vannspeil har en generelt gunstig virkning på miljøet.

– Det gir en visuelt rikere opplevelse. Vi bidrar til å styrke det biologiske mangfoldet. Åpning av vann­ løp kan gi synergieffekter for miljøet omkring.

I Lakse­våg ga det grunnlag for en helt ny bydelspark.

Bergen spesielt utsatt Åpning av slike vannføringer er i utgangspunktet et forebyggende tiltak. I rør og lukkede anlegg samles grønne løsninger

< 29

Foto: Roald Bruen Olsen

VIKTIG MILJØTILTAK: Spesial­konsulent Einar Jenssen i Grønn etat sier åpning av vannløp er et viktig forebyggende tiltak. Pent er det også.

vannet og trykket forsterkes. Ved akutt store mengder kan avløpssystemet overbelastes og gi oversvøm­ melser. Ulike løsninger benyttes nå etter hvert for å forsinke vannføringen, for eksempel ved oppsamling i bassenger.

At det regner i Bergen er ingen nyhet, men en økt tendens som følge av klimaendringer er at det kan komme mye på en gang. Det må tenkes nytt for å forebygge problemene.

Ferskeste eksempel på ekstremvær i Bergen er «Nina», som raste vilt i området i januar 2015. Skadene ble omfattende, først og fremst som følge av de enorme vindkreftene. Sterke regnskyll har det ellers vært flere av. Og stadig hyppigere overflommes Bryggen på grunn av springflo og gradvis stigende havnivå.

Einar Jenssen fastslår at unormalt store nedbørs­ mengder har ført til økt beredskap, mer innsats med å få åpnet kummer som er gått tett og flere og større reparasjoner av veier og anlegg som følge av flom.

Bergen er spesielt utsatt. På årsbasis regner det tre

Skapt for å tåle morgendagens styrtregn Jonny Skjelvik har jobbet som anleggs­arbeider i 45 år. Klimaendringer har aldri tidligere vært noe tema. Men nå legger både han og kollegene merke til at noe skjer.

Tekst: Kristine Askvik Foto: Ingvild Festervoll Melien

Sommersolen varmer og Jonny Skjelvik titter rundt i parken han var med og ferdigstille i fjor. I ett år jobbet Skjelvik med Håsteinarparken. Allerede like etter frokost er det noen som går tur her.

– Det var utfordrende og veldig kjekt, et fantastisk prosjekt å være med på, sier han.

Lite minner om rekordnedbør akkurat denne dagen, men overvann er en utfordring når det regner som mest.

– Bergen har vært en foregangskommune når det gjelder å håndtere overvann, men nå ser vi at ned­ børs­mengdene tilsynelatende blir større år for år.

Der det før var vanlig at kapasiteten i rørene ble

30

grønne løsninger

sprengt en gang hvert femte år, ser vi nå at dette skjer hvert år, sier Skjelvik.

Når et rør går i stykker fordi det kommer mer vann enn hva det er dimensjonert for, påvirker det både hverdagen til folk i området og Skjelviks arbeids­hverdag.

– Når rørene og grunnen blir ødelagt fører det til at vi må grave mer og stenge av flere områder. Det skaper problemer for folk. Det er også veldig arbeids­ krevende, noe som gjør at det koster mye, sier Skjelvik.

Åpent vann Han synes det er flott at Håsteinarparken leder vannet

bergen viser vei ganger så mye som i Oslo. Og med klimaendringene vil det komme mer.

Kommunen krever nå at alle nye prosjekter har planer for overvannshåndtering ved ekstremt mye nedbør. Systemet skal avlede nedbør på en sikker, miljø­t ilpasset og kostnadseffektiv måte, og over­ vannet skal søkes utnyttet til glede for innbyggerne.

Gjenåpning av lukkede vannveier skal prioriteres der det er gjennomførbart.

Vegetasjon og «ikke-tett» materiale Fortetting i urbane områder byr også på utfordringer.

Stadig mer vann skal føres gjennom ledningsnettet, og ved ekstrem nedbør blir kapasiteten utfordret.

Et viktig tiltak er bruk av «ikke-tette» overflater. I stedet for tett asfalt er det aktuelt å bruke porøs asfalt, grusdekke og annet materiale med tilsvarende egen­skaper, slik at regn og smeltevann lettere kan trenge ned og filtreres i grunnen.

Bergen er omgitt av fjellsider og håndteringen av

vannet herfra har alltid vært krevende. Vegetasjon bidrar både til redusert avrenning og rensing av overflatevann, og overvannsproblemer skyldes ofte at vegetasjon er blitt fjernet. Bevaring av vegetasjonen eller tilplanting er derfor en viktig del av overvanns­ håndteringen.

Skiller ut overvannet Bergen har de siste årene gjort et stort løft for å skille overvannet fra spillvann som skal renses. De store mengdene overvann holdt på å ta knekken på kapasiteten til kommunens kloakkrenseanlegg.

Byens vannhjerte, Lille Lungegårdsvann, var i ferd med å gro igjen av alger. Etter at rent overvann ble skilt ut og tilført dammen, har den frisknet til.

Ennå er bergensernes drøm om å gjenåpne kanalen mellom Lille og Store Lungegårdsvann en framtidsfantasi, men handlekraftige bergensere har gjort store ting før.

åpent. Der hvor vannet må ledes i rør, under­streker han at det er viktig at man tenker at de skal tåle større vannmengder enn hva som har vært vanlig til nå.

– Økte vannmengder kan vi ikke gjøre noe med.

Nå ser vi at rørene ikke klarer å svelge unna toppene lenger. Da er det ikke annet å gjøre enn å dimen­ sjonere rørene større, sier Skjelvik.

Gjennom parken renner elva fra Melkeplassen og ned mot fjorden. Det er laget små trinn i elva for at man skal høre fallet av vannet. En lyd som gjør at du føler du er midt i naturen, selv om du er i byen.

Som fisken i vannet Snart kommer det fisk her også. De kommer sikkert til å trives, for det mangler ikke på tilrettelegging.

– I elvemunningen nederst i parken har vi lagt både elvegrus og såkalt gytegrus, forteller Skjelvik.

Etter lang tid i bransjen vet Jonny Skjelvik hvorfor han har trivdes så godt. Han har følgende råd å komme med til unge anleggsarbeidere: – Det er viktig å få et fagbrev. Det gjør at man står sterkere i arbeidsmarkedet og ikke minst er det viktig for egen trivsel. Jeg er stolt av å være med og lage ting som varer evig. Det er kjempegøy. Det er det som trigger meg til å holde på med dette.

FAGARBEIDER: Anleggsarbeider Jonny Skjelvik trives med å skape noe som er nyttig, vakkert og varig. Han råder ungdom til å ta fagbrev.

grønne løsninger

31

GRØNN BOKVALITET: Et stort og frodig ute­ rom høyner trivselen i Spikerfabrikken i Stavanger.

Fortett med vett Kompakt byutvikling og fortetting med nye boliger er en viktig strategi for bærekraftig byutvikling. Hvordan kan vi sikre høy tetthet og samtidig få til gode uterom for opphold og lek?

Jeg skal her presentere resultatene fra en under­ søkelse av uterommene i 27 nye byboligprosjekter i Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Sentralt beliggende byboliger ses som attraktive, og kompakt byutvikling skal bidra til redusert arealbruk og transportbehov. Forskning har tydet på at for­tet­ tingen kan komme i konflikt med behovet for gode uterom. Derfor ønsket vår oppdragsgiver, Hus­banken og Miljøverndepartementet, å gi ut en vei­leder med gode eksempler. Vi kontaktet kom­munene for å be om forslag og dro på befaring for å vurdere prosjektene på bakgrunn av sjekklister for god bolig­planlegging.

Vi fant tre prosjekter som vi ser som gode eksempler fordi de har høy kvalitet i både material­ bruk og utforming av uterommene. De tilfører byen nye kvaliteter, men de har også noen problematiske sider. De øvrige prosjektene ble vurdert å være over­ veiende for dårlige, selv om mange prosjekter kan ha gode delløsninger. Noen prosjekter har høy kvalitet,

Sivilarkitekt Lene Schmidt er forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

32

grønne løsninger

men for lite uteareal. Andre kan ha nok areal, men dårlig utforming.

Bassengtomta i Trondheim ligger i Nedre Elvehavn, et tidligere verftsområde ved Nidelvas ut­ løp. Pro­sjektet bidrar med sin funksjonsblanding av boliger og næring til en levende by. Kvartalets indre er nyttet til parkering og bidrar til bilfrie gater og torg.

Prosjektet har høy kvalitet i materialbruken og variert vegetasjon i gårdsrommet. På tross av en svært høy utnyttelse, er uterommet likevel lyst og venn­­­lig fordi det er løftet opp til fjerde etasje. Ulempen er at uterommet ikke er tilgjengelig for all­menn­heten.

Løsningen bør derfor ikke allmenn­g jøres.

Georgernes Verft i Bergen ligger på Nordnes på et tid­ligere verftsområde ned mot Puddefjorden. Pro­ sjektet har gitt allmennheten tilgang til sjøen, og det er etablert en populær badeplass og promenade lang sjøen med forbindelse til grøntområder og skole

faglig innspill ovenfor. Det er høy kvalitet i uterom, detaljer og materialbruk. Prosjektet er også kjent for sin miljø­ profil. Det er for dårlig skjerming mellom private uteplasser og badeplassen, og boliggaten gjennom bebyggelsen burde hatt et romsligere tverrsnitt for å sikre bedre solforhold i boliger og balkonger i bak­ kant.

Spikerfabrikken (Nymannsmarkå) i Stavanger ligger også på tidligere næringsareal i bydelen Storhaug. Prosjektet har en noe lavere tetthet enn de fleste andre prosjektene og vitner om hvilke boligkvaliteter dette kan utløse. Gårdsrommet ligger på bakkeplan og er tilgjengelig for allmennheten.

Det har frodig vegetasjon med flere lekesteder og møteplasser for ulike brukergrupper.

Problemene vi har registrert kan kategoriseres i tre typer: Tilknytningen til byen er dårlig ivaretatt. Mange prosjekter kan beskrives som sovebyer i byen, og de gir lite tilbake til byen i form av butikker, service, kafeer og kulturtilbud på gateplan. Å nyte uten å yte er å være «gratispassasjer». Prosjektene kommer som enkeltreguleringer, og dette stiller store krav til kom­munen med å ta vare på «sømmene» mellom prosjektene.

Tettheten og arealknappheten er det største problemet. Det gir seg utslag i trange uterom uten plass til de mest nødvendige funksjoner. Trange ute­ rom gir skyggefulle arealer på bakken med dårl­ige sol- og lysforhold på terrasser, balkonger og i boliger.

Det fører også til problemer med innsyn og manglende privatliv. Problemer som skyldes høy tett­het kan vanskelig utbedres i framtiden.

Utformingen av uterommene forteller om varierende intensjoner og kompetanse hos utbyggere og prosjekterende. De fleste fellesarealene på lokk er nakne og golde med lite eller ingen vegetasjon.

Spesielt savnes trær. Det legges vekt på estetiske sider mer enn brukskvalitet. Barnas behov for areal­ krevende lek er lavt prioritert og må finne sted uten­ for prosjektene. Trange uterom med lite vegetasjon kan være en utfordring i klimasammenheng: de bidrar lite til naturlig fordrøyning av overflatevann.

Bruk av vegetasjon vil i tillegg kunne bidra til bedre lokalklima og biologisk mangfold i byen.

Det bygges mange byboligprosjekter med trange og dårlige uterom. En fersk studie viser at dette også kan gjelde mindre byer og tettsteder, og at man kan finne nye boligområder som ikke har noe felles uterom i det hele tatt. Det rammer alle beboere,

men først og fremst barn og eldre som har mindre bevegelsesradius. Kommunene har det overordnete ansvaret for å sikre en helhetlig byutvikling, blant annet tilgang til friområder, skoler og barnehager osv. Alle aktører har et ansvar for å sikre tilstrekkelig store og gode uterom. Utbygger og de prosjekterende har et særlig ansvar for utformingen og opp­ arbeidingen av uterommene.

Til tross for at alle de fire kommunene har hatt juridiske bestemmelser med krav til uterom, er kvaliteten i det som bygges for dårlig. Dette er et tankekors. Dersom man ønsker å oppnå politisk formulerte mål om gode boliger og gode bomiljøer, bør offentlige myndigheter på både statlig og kommunalt nivå sette i verk tiltak for å sikre gode uterom i den tette byen.

Badevennlig: Georgernes Verft i Bergen har gitt byen en ny og populær badeplass og promenade langs sjøen.

TRANGE UTREROM: Til tross for beplantning blir inntrykket trist når det bygges så trangt som her på Jåttåvågen i Stavanger.

grønne løsninger

33

temaI temaheftene går Fagbladet dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen til medlemmer i Fagforbundet. Du kan også ha god nytte av hefter som tidligere er utgitt.

ETS FAGBL AD FTER TEMAHE GIR DEG RINGER, UTFORD AP KUNNSK IRASJON OG INSP

FOLKEHELSEARBEIDERE Temahefte nr. 27

For medlemmer av Fagforbundet

HELSEFARE Temahefte nr. 20

Bestill Fagbladets temahefter på fagforbundet.no.

Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter.

Heftene er GRATIS!

34

grønne løsninger

For medlemmer av Fagforbundet

konkurranseutsetting Temahefte nr. 34

For medlemmer av Fagforbundet

L i vsL a n g L æ r i n g Temahefte nr. 31

For medlemmer av Fagforbundet

tips og omtaler BØKER Dette forandrer alt. Oktober forlag, 2015 Kanadiske Naomi Klein er journa­ list og har tid­ ligere skapt debatt med bøkene No Logo og Sjokkdoktrinen. Nå beskriver hun hvordan vårt økonomiske system er i krig med kloden vår. Skal vi redde planeten, må vi ta tilbake lokal­demo­ kratiet, hevder hun.

Drivhus­effekten.

Klima­politikken som forsvant.

Manifest forlag, 2013 Journalist Erik Martiniussen spør hvorfor vi ikke klarer å løse klimakrisen, når hele verden snakker om den. Og hvorfor øker norske klimagass­utslipp, når politikerne sier de vil ha utslippene ned?

NETTSIDER

www.zero.no ZERO er en uavhengig, ideell miljø­ stiftelse som arbeider med å drive frem nullutslippsløsninger og for­ hindre investeringer i løsninger som gir utslipp. Årsrapporten gir en interes­sant statusrappor t over positive ting som nylig har skjedd på miljø­fronten, og du finner alt fra smarte strømtips til liste over klima­ tiltak du kan bruke til å utfordre lokal­politikere.

Klimaendringer i Norge.

Forskernes forklaringer.

Universitets­ forlaget, 2013 Forskerne Knut H.Alfsen, Dag O. Hessen og Eystein Jansen forklarer hva klima­endringene kan komme til å bety for oss, og hvor­ dan vi skal møte dem gjennom til­ pasning eller mottiltak. De oppklarer mis­forståelser i klimadebatten og skriver også om tusenbein, reinsdyr, kloakken som renner under Oslo og andre viktige tema.

Bienes historie.

Roman.

Aschehoug 2015 Maja Lunde beskriver et dystert fremtidssamfunn der menneskene må gjøre det livsviktige arbeidet biene gjorde før de forsvant. Romanen viser hvordan valgene vi tar påvirker livet til de som kommer etter oss.

nettmagasiner

http://energiogklima.no Energi og Klima gis ut av Nor sk klimastiftelse. Magasinet har som mål å være den viktigste norske kilden til debatt, analyse og bakgrunn om klima og fornybar energi.

rapporter FNs ferskeste klima­ rapport i forkortet utgave er myntet på beslutnings­ takere, men kan leses av alle som ønsker oppdatert og grundig informasjon. www.ipcc.ch/pdf/assessmentreport/ar5/syr/AR5_SYR_FINAL_ SPM.pdf

http://tograder.no Prosjektet Tograder består i tillegg til nettstedet av publikasjonene 2°C og 2°C Ny Energi og har som mål å komme med oppdatert og troverdig kunnskap om klimaendringer og klimaløs ninger.

Denne stortings­ meldingen inne­holder en status­opp­ datering av klima­mål­ meldingen som ble vedtatt rett før sommeren. Den sier noe om for­hand­ lingene med EU om hvilke klimamål Norge skal ha, og hvordan vi skal få til en grønn omstilling, samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser. www.regjeringen.no/nodokumenter/ meld.st.-13-2014-2015/ id2394579/?ch=1

met.no Noen av våre fremste klimaforskere jobber på Meteorologisk Institutt, så det er bare å klikke seg fram til oppdater te nyheter og bakgrunns­ stoff som er godt forklart. Også lenker til mange gode nettsteder. mm.aftenposten.no/kloden-var/ Det er avgjørende for vår skjebne at vi klarer å begrense klima­endringene.

Verdens ledere skal i år undertegne en ny klimaavtale. Vil de lykkes?

Aftenpostens klimaskole forklarer hva som skjer. www.cicero.no Stiftelsen CICERO er et tverrfaglig forskningsinstitutt med klima­ forskning som spesialfelt. Mye interessant og aktuelt stoff som ikke er for altfor akademisk. Her finner du også deres nettmagasin Klima.

www.npolar.no Norsk Polarinstitutt er Norges sen­ trale institutt for vitenskapelig forsk ­ ning, miljøovervåking og kart­legging av Arktis og Antarktis. Alt fra isbjørn­ telling til hvor fort issmeltingen skjer .

www.bjerknes.uib.no Bjerknessenteret for klimaforskning er det største naturvitenskapelige klimasenteret i Norden og har et internasjonalt ledende forsknings­ miljø med særlig styrke på klima­ forståelse, klimamodellering og scenarier for fremtidig klima­ utvikling. Serverer også daglige klimanyheter.

grønne løsninger

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no