Temahefte 49

Kirken i samfunnet Temahefte nr. 49

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD

4–7

20-23

14-17

< 3 Leder < 4–7 Reportasje: Finner sammen i felles fagforening < 8–9 Den Norske kirke på 1-2-3: Slik er den organisert < 10–11 Reportasje: Den sensitive Palestina-debatten < 12–13 Faglig innspill: En åpen og inkluderende folkekirke < 14–17 Reportasje: Frikjøpt for å verve til fagforeningen < 18–19 Faglig innspill: Kan de døde utfordre oss etisk? < 20–23 Reportasje: Den samfunnsengasjerte kirken < 24–25 Reportasje: – Å hjelpe fattige er politikk < 26–29 Reportasje: Når kirken restaureres < 30–33 Reportasje: Fremtidens gravlunder blir grønne lunger < 30–33 Bildeserie: Ulike kirker med samme verdi

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Hege Breen Bakken Illustrasjoner: Johan Reisang og Ela Buria Prosjektleder: Linn Stalsberg Medarbeidere: Marianne Otterdahl-Jensen, Guri Haram, Werner Juvik, Kari Kløvstad, Kari Kristensen, Jørgen Hyvang, Bjarne Kjeldsen, May-Britt Sundal Layout: Nylund Larsen AS Trykk: Ålgård Offset AS. Redaksjonen avsluttet 21. januar 2018.

393

Trykksak

leder

Kanskje flere burde smittes av prestesyken Verden blir stadig mer urolig, grenser lukkes for mennesker på flukt, både folk og meninger polari­seres, forskjellene mellom verdens fattige og rike øker og klimaendringene blir mer og mer konkrete. Likevel fortsetter samtalene rundt middags­bordet i vårt lille hjørnet av verden å handle om hva slags fliser vi skal ha på badet og hvor neste sydenferie skal gå.

Er du et samfunnsengasjert menneske, som er opptatt av solidaritet og urettferdighet, livet, døden og kjærligheten, ja, da kan slike diskusjoner føles nokså meningsløse. «Prestesyken» kalles lidelsen blant ansatte i Den norske kirke.

politikken, asyl- og flyktningepolitikken og i spørsmål om fordeling og ulikhet. Mange av dem kriti­serer kirken selv for å være for usynlig i disse debattene.

Hege Breen Bakken ansvarlig redaktør

Denne systemkritikken er viktigere enn noen gang. I en tid der det kan synes som folk er mer opptatt av å hegne om egne privilegier enn å dele med de som har minst, gjelder det å vise hva soli­ daritet egentlig handler om.

Kanskje flere burde smittes av prestesyken?

Som en av prestene Fagbladet har snakket med, forteller: – Jeg kunne nesten ikke være i en van­lig mid­ dag, for jeg syntes alt folk snakket om var så kjedelig.

Denne lidelsen ram­­mer neppe bare prester. Både kultur­­arbeidere, organister, kontor­med­ arbeidere, kirke­tjenere og diakoner har valgt å jobbe i kirken nettopp fordi det utgjør en mot­ kultur til massekonsum og oppussings­hysteri.

Derfor har mange av dem valgt seg arbeider­ bevegelsen og Fagforbundet som sin fag­organi­ sasjon. På tvers av alle kirkens yrkes­g rupper favner nemlig denne bevegelsen det mange av dem er opptatt av, blant annet innenfor klima­

kirken i samfunnet

3

Han er kirkegårdsarbeider i Hamar kirkelige felles­råd og sitter på lunsjrommet sammen med kollegaene sine. Flertallet er organisert, men noen har valgt å være uorganiserte.

– De har vi aldri fått noe skikk på, sier en av mennene og latteren bryter ut. På bordet står rester av julekaker, en pose med mandariner og kruttsterk trakterkaffe i koppene. De har akkurat spist lunsj og er midt i dagens quiz fra lokalavisen.

– Hva er amnesi, spør Bjørn Inge Karlsen.

Den norske kirke inneholder ulike stillings­ beskrivelser, men det er mange som finner sam­ men i Fagforbundet. Prester, kirketjenere, diakoner, saksbehandlere, kirkegårdsarbeidere og menighetssekretærer.

Etter løsrivelsen fra Staten er det mange andre spørsmål rundt organiseringen som skal finne sine løsninger. Dagens system innebærer blant annet at det finnes to ulike arbeidsgiverlinjer. De fleste prestene er ansatt i de ulike bispedømmene, mens mange av de andre yrkene har fellesrådene som arbeidsgiver og er knyttet mer opp mot kommunene. Finansieringen av kirken er et tema som diskuteres på sentralt politisk hold, men også lokalt i kirke-Norge.

Trygghet i en kirke i endring

Derfor finner ansatte i kirken sammen i fagforeningen Mange av yrkesgruppene i Den norske kirke finner sammen i Fagforbundet. – Vi jobber jo sammen. Vi er ansatt i samme bedrift, sier Olav Kjellingtveit.

Tekst og foto: Jørgen Hyvang

4

kirken i samfunnet

– Du kom ikke inn i teknisk etat på 80-tallet om du ikke var organisert, sier driftsleder ved Hamar kirkelige fellesråd Tommy Johansen.

– Det var det samme i jernbanen da jeg startet der, forteller kirkegårdsarbeider Edgar Furulund.

De har litt ulike begrunnelser for å være med i Fagforbundet, men å ha en stor organisasjon i ryggen er betryggende.

– Det er greit med en forening i ryggen. Lønna er én ting, men det er rettighetene som da er det viktige. Eller om det skulle dukke opp en konflikt, da er det greit å få hjelp, sier Kjellingtveit.

De trekker frem kursing og muligheten for å søke om stipender, men ingen av dem har ennå gjort det. Det er også positivt at det er mulig å få etterutdanning.

– Det er enkelt så lenge Norge går godt, men

Fagforening

den dagen det ikke gjør det lenger kan det for­ andre seg. Det kan fort bli streiker og kon­fl ikter.

Et annet viktig spørsmål er pensjonen vår. Det er lettere å sette en strek over den uten fagforeningen, mener gutta på luns­jrommet.

Marianne Dahl Dimitrova er tillitsvalgt for Fagforbundet på Hamar og Vang. Det har hun vært det de siste seks-sju årene. Hun fikk fag­ foreninger inn med morsmelken under opp­ veksten i Danmark, men et skolefjernsyns­ program om lock­out gjorde sterkt inntrykk på henne.

– Jeg husker jeg synes det var helt vannvittig, og kanskje ble spiren sådd der. Jeg kom fra hotell og restaurant da jeg begynte som kirketjener, og fant det naturlig å bytte til Fagforbundet. I tillegg hadde vi en veldig dyktig tillitsvalgt som hen­ vendte seg til meg med en gang, forteller Dimitrova.

Hun viser Fagbladet rundt for å møte ulike medlemmer og har sin teori på hvorfor det er så mange fagorganiserte på Hamar og omegn.

– Jeg har vanskelig for å plassere meg selv politisk, men jeg er nok å anse som radikal. Her i Hamar bispedømme har det i grunnen vært et radikalt miljø lenge. Vi hadde den første kvinnelige biskopen, vi har hatt lesbiske prester og andre litt kontroversielle personer. Det har vært åpent for flere løsninger, og det har nok tiltrukket seg flere radikale, sier Dimitrova.

En kirke som er inne i en stor endringsprosess, gjør også at flere blir usikre på fremtiden, og finner trygghet i et fellesskap som en fag­organi­ sasjon kan gi.

– Det er jo en viss usikkerhet rundt mange ting. Da tror jeg det er viktig med mange med­ lem­mer. Jeg tror vi hadde mistet mye makt og inn­flytelse på vår egen hverdag uten fag­ foreningen, sier Dimitrova.

– Jeg er veldig glad jeg slipper å forhandle på egne vegne. Det tror jeg hadde gått dårlig.

Glade for stipender og kurs Dimitrova er kirketjener i Storhamar kirke til daglig. Kirkerommet er pyntet med blomster, og en begravelsesagent er opptatt med å gjøre klart til en gravferd. Han har sølt litt vann på gulvet.

Som en av mange ulike oppgaver hjelper den tillitsvalgte til med å tørke opp vannet. På vei ut rekker hun en kort prat med en kollega som ennå ikke er organisert.

– Hun er i hvert fall ikke organisert noe annet sted, så det kan hende jeg får vervet henne. Hun er i tenkeboksen, sier Dimitrova.

Hun mener det er naturlig at de ulike yrkes­ gruppene finner sammen i Fagforbundet. De jobber alle i Kirken, og de er nødt til å jobbe sammen for at hverdagen skal fungere.

– Fordi vi har så ulike arbeidsoppgaver, er det jo lett å avgrense. I tillegg har vi stor respekt for alle de andres oppgaver. Vi samarbeider kanskje litt lite med de som er medlemmer i TeOLogene, men det tror jeg kan endre seg når vi alle kanskje får én arbeidsgiver, sier Dimitrova.

Hun trekker også frem gode bank og for­ sikrings­­ordninger som et gode som følger med med­lemskapet.

– Men jeg bruker aldri det som et argument alene for å melde seg inn. Vi er jo en liten del av Fagforbundet, men jeg synes de er flinke til arrangere kurs, vi kan søke stipender eller gå på foredrag. Det er alltid ting man kan ønske seg,

Kirkegårds­arbeiderne på Hamar har lang tradisjon for å være fagorganiserte, men noen få har valgt å stå utenfor. Her er Olav Kjellingtevit (f.v.), Edgar Furulund, Bjørn Inge Karlsen og Egil Kirkvold klare for resten av arbeidsdagen ved kirkegården på Hamar.

<

kirken i samfunnet

5

men jeg er veldig fornøyd med Fagforbundet, sier Dimitrova.

I et sidebygg til Vang kirke har diakon Siv Leirvik-Engevik inntatt lotusstillingen. På gulvet foran henne ligger 13 kvinner og én mann. De fleste under pledd.

– Kjenn at magen er myk. Bena kjennes tunge.

Du har luft i håndbakken og mellom fingrene.

Slapp godt av, sier diakonen med lav stemme.

De har jobbet sammen i mange år, og har det mye moro i lunsjen. Hver dag er det en ny quiz som skal løses. Her stiller Bjørn Inge Karlsen (f.v.) spørsmål til kollegaene Tommy Johansen, Edgar Furulund og Olav Kjellingtveit.

Hver fredag arrangerer hun medisinsk yoga for medlemmer av menigheten som har lyst og behov.

– Jeg har en del arbeidsoppgaver som ikke er lovpålagte, og det kan bli en viss usikkerhet rundt det når finansieringen av Kirken endres.

Da kan det være greit å ha fagforeningen, sier Leirvik-Engevik.

Hun var tidligere medlem i Sykepleier­ forbundet, men fikk ikke være medlem lenger da hun ble diakon. De siste to årene har hun vært medlem i Fagforbundet.

– Marianne er veldig flink som tillitsvalgt. Det er en av grunnene til at jeg er medlem, sier diakonen.

Hun hadde hørt mye om Fagforbundet før hun meldte seg inn, og tror størrelsen bidrar til at de kan bli hørt.

– Det er en del økonomiske fordeler med å være medlem. Det var kanskje viktigere tidligere når jeg hadde dårligere råd. Da var kontigenten vanske­ligere å forsvare. Jeg er også veldig dårlig på lønnsforhandlinger, forteller Leirvik-Engevik.

Viktigheten av å stå sammen

En begravelsesagent har søltvann på gulvet før engravferd, og da må enkirketjener trå til.

6

kirken i samfunnet

Leirvik-Engevik mener det er viktig at de ansatte står sammen. På samme måte som Dimitrova er hun oppfostret med å organisere seg. Bestefaren var en aktiv fagorganisert.

– Det er mange ting som kan dukke opp på en arbeidsplass. Bestefaren min fortalte om for­skjel­ lene i samfunnet og hvor viktig fagbevegelsen var. Det fungerer jo godt i Norge nå, men i dår­ ligere tider vet man aldri hva som kan skje, sier Leirvik-Engevik.

Før hun organiserte seg fikk hun titt og ofte høre at hun snyltet på de andre som var organi­sert.

Fagforening FOTO: JAN OLAV LANGSETH

– Det var en ubehagelig følelse å stå utenfor.

Det var ikke noe stort press, men litt var det jo.

Hun trekker frem det å jobbe i kirken som en fellesnevner for de ulike yrkesgruppene.

– Selv om vi har ulike yrker, så tenker vi kanskje litt likt. Jeg synes det er flott at vi er med i én organisasjon. Det er lite spenninger å spore selv om vi har ulike bakgrunner. Alle oppgavene er viktig, mener Leirvik-Engevik.

Hun kunne ønske seg litt mer snakk om de endringene som er på gang, og tror de fleste tenker på det.

– Det er litt lite snakk om det selv om det nok ligger i bakhodet på de fleste. En viss usikkerhet rundt fremtiden er det, sier diakonen.

På rådhuset sitter saksbehandler Åsta Austlid.

Hun holder orden på det meste og har vært fagorganisert siden hun startet i jobben for elleve år siden.

– Jeg er medlem for å kunne få hjelp når jeg trenger det. Det er viktig at vi er medlemmer og ikke bare skummer fløten. Jeg vil være med å støtte det arbeidet som fagforeningen gjør, sier Austad.

Hun er opptatt av ordnede forhold på jobben, at arbeidstakerne vet hva de har å forholde seg til og at arbeidsmiljøloven følges.

– Det er nok litt ulikt fra fellesråd til fellesråd hvordan situasjonen er. Det avhenger vel av ressursene man har til rådighet. Her på Hamar blir alt gjort skikkelig. Det er nok ulike meninger om i hvilken grad man blir hørt, men jeg har sittet i administrasjonsutvalget og der blir en hørt, mener Austlid.

Hun er glad for at de ulike yrkesgruppene som er representert har noen felles møteplasser.

– Det er viktig at alle møtes. De som jobber ute på kirkegården, de som jobber inne i kirken og vi som sitter her på kontoret i rådhuset. Vi driver jo med det samme, men har vært vårt ansvar, sier Austlid.

Hvilken rolle fagforeningen får når alle endringene er gjennomført, er hun usikker på.

Men hun syns det tar lang tid.

– Det er vanskelig å vite når vi ikke vet hvilken arbeidsgiverlinje vi skal forholde oss til fremover.

Fagforeningens rolle avhenger litt av dette, men det er uansett viktig at vi har en representant som er tydelig og som tar saken når vi trenger det, sier Austlid.

Domprosten i LO For domprost Leif Jørn Hvidsten var det viktig å melde seg inn i et LO-forbund. Det var årsaken til at han havnet i TeoLOgene. De aller fleste prester er organisert i Presteforeningen som generelt oppfattes som mer konservativ i teo­ logiske spørsmål enn TeoLOgene.

– Jeg mener at folk bør være organisert og ser det som en fordel at flere yrkesgrupper er organi­ sert i samme fagforening. De siste årene har jeg hatt en lederstilling som prost, og da har jeg vært noe mindre engasjert i fag­forenings­arbeidet, sier Hvidsten.

Domprost Leif Jørn Hvidsten (Nr. to f.v.) meldte seg inn i TeoLOgene fordi han ønsket å være medlem i et LO-forbund. Med en lederrolle har han trappet ned engasjementet, men støtter fortsatt tanken om å være fagorganisert. Her fra ordineringen av Margit Husevåg i 2015. Åsta Austlid jobber ved kontoret på Hamar rådhus og har kontroll på de øvrige kollegaene. Hun er saksbehandler og støtter seg til Fagforbundet når hun trenger hjelp.

Internt i Kirken har TeoLOgene vært sett på som de radikale i de store stridstemaene som har vært oppe.

– Det er nettopp i store endringsprosesser som kirken er inne i nå, hvor det er viktig å være organi­sert. At man har noen i ryggen, sier Hvidsten.

kirken i samfunnet

7

Virksomheten i lokalkirken styres av menighetsrĂĽdet

FellesrĂĽdet har arbeidsgiveransvaret for de ansatte utenom prestene 8

kirken i samfunnet

Kirken på 1-2-3

1.1.2017 ble arbeidsgiveransvarert for prestene overført fra staten til Den norske kirke (Dnk) sentralt

Kirkemøtet er Dnks øverste organ.

Bispedømmerådet ansetter blant annet prestene i bispedømmet

kirken i samfunnet

9

Fagforbundsleder i Kristiansand Kristin Benestad mener det er fullt mulig å heller melde et standpunkt angånde Palestina gjennom en annen organisasjon enn fagbevegelsen.

Stein Guldbrandsen i Fag­ forbundet forundres om norske kristne ikke står opp for sine trosfeller i Palestina som fordrives fra landet sitt.

Delte meninger om Palestina Noen mener at Fagforbundet ikke bør velge side i Palestina/ Israel-konflikten. Andre syns det er helt nødvendig. De fleste er imidlertid enige om at økt kunnskap må til for en bedre debatt.

Tekst: Kari Kristensen

Likevel, mellomkirkelig råd har nå en uttalelse som går på at de vil jobbe for at norske myndig­ heter skal ha en merkevareordning på varer fra Israel. Derfor kan det også se ut som om Den Norske Kirke har beveget seg mer i retning av støtte for Palestina.

– Det er en naturlig konsekvens av ulovlige bosettinger, sier Lise Martinussen, sokneprest i Strindheim Menighet.

Martinussen er verneombud og tidligere til­ lits­valgt i Presteforeningen. Soknepresten mener det er kunnskapen det står om når vi debatterer saken. Hele fem ganger har hun vært i Midtøsten med Kirkens Nødhjelps ledsager­program. Hun mener vi bør begynne med å skjerpe språket når vi omtaler Palestina og Israel.

– Kanskje vi ikke skal kalle det «konflikten», men «debatten» eller «spørsmålet». Vi kan heller ikke kalle unge gutter for terrorister, sier hun.

Samtidig mener hun at vi må være konsekvente på at det er en okkupasjon som pågår, og at vi alle trenger å bli mer kjent med både palestinsk og israelsk kultur. Selv er ikke Martinussen med­ lem av Fagforbundet, men kunne uten problemer vært det på tross av det sterke holdepunktet i Israel/Palestina-spørsmålet.

10

kirken i samfunnet

– Hvorfor tror du noen unngår å melde seg inn i Fag forbundet på grunn av Palestina-spørsmålet?

– Det er rett og slett kunnskapsmangel.

Mangel på erfaring. De kan umulig ha vært der og sett hva som skjer, sier Martinussen.

– Man må tilegne seg kunnskap, sier sokne­ presten.

– Saken er problematisk Gudrun Benestad, fagforeningsleder i Fag­ forbundet Kristiansand, mener saken er litt mer kompleks enn som så. Som styre- og fag­forbunds­ leder mener hun den er problematisk.

– Vi skal gjerne være med å kjempe for arbeideres rettigheter over hele verden. Men for oss i Kristiansand ble det problematisk. Det har vært tårer og brev fra medlemmer som har vært med i en årrekke, men som har meldt seg ut, forteller Benestad.

Hun sier at folk først og fremst melder seg inn i Fagforbundet fordi de vil ha hjelp på arbeids­ plassen sin.

– Vi må ikke ta et standpunkt til alt, og særlig ikke her i Kristiansand hvor det er ekstra betent.

Jeg mener vi som fagforbund ikke skal blande oss inn i den konflikten. Folk burde heller melde et

Palestina/Israel

standpunkt gjennom en annen organisasjon, sier Benestad.

Benestad synes at Fagforbundet fortsatt kan ta et aktivt standpunkt for arbeidende palestinere uten å ta et sterkt standpunkt for boikott av Israel. Fagforbundslederen sier hun gjerne skulle vært i Midtøsten for å lære mer, og at hun er enig i at debatten mangler både kunnskap og erfaring.

– I Fagforbundet burde vi kunne vært flinkere til å la begge sider få talerett. En konflikt har alltid to sider, avslutter Benestad.

TeoLOgene ønsker at Fagforbundet holdt tett – Jeg skulle ønske at Fagforbundet ikke mente noe om Midtøsten-konflikten i det hele tatt, sier prest Stig Jørund B. Arnesen, leder i Fagforbundet TeoLOgene.

Arnesen er en av dem som mener saken er mer kompleks, og er imponert over dem som klarer å ta en sterk side.

– Når jeg møter i representantskapet eller på landsmøte, så fremmer jeg standpunktet til fler­ tallet, av respekt for demokratiet. Men når lands­ møtet enstemmig får Palestina-støtte, så tror jeg det er et mindretall som ikke er synliggjort, sier Arnesen.

Fagforbundet TeoLOgene er medlem av Felles­­­­utvalget For Palestina.

– Vi har medlemmer som er veldig engasjerte for palestinerne, og vi har medlemmer som mener at det blir for enkelt å støtte palestinernes sak eller er pro-israelske, sier Arnesen.

Arnesen mener Fag­forbundet har plass til flere meninger, men at de blir usynliggjort på en eller annen plass på veien, og at det kan være proble­ matisk.

Internasjonal solidaritet Stein Guldbrandsen er seksjonsleder i seksjon sam­ ferdsel og teknisk i Fagforbundet, og er veldig enga­ sjert i Palestina-spørsmålet. Han mener på sin side at engasjementet for palestinernes sak er en del av det internasjonale solidaritetsarbeidet til Fag­for­ bundet og folks rett til å leve uten okkupasjon.

Fagforbundet har hatt et samarbeid med Norsk Folkehjelp siden landsmøtet i 2009, og er inne i tredje periode av det samarbeidet, der de blant annet gir økonomisk støtte til de organi­sasjonene som taler palestinernes sak. Den viktigste organi­

sasjonen er UAWC, som jobber med å styrke og fortsette å dyrke jorda, fiske og næring slik at palestinerne kan brødfø familiene sine.

– Det er jo da forban­nelsen kommer. Når man besøker disse og ser okku­pasjons­ makta øde­legge for næringa, sier Guldbrandsen.

Han sier at okku­pa­sjons­ makten trakas­serer van­lige mennesker som prøver å få livene sine til å gå rundt.

– Om vi skal regne oss som en sivilisert verden, så kan vi ikke akseptere at mennesker blir behandlet på denne måten.

– Vi er primært et for­ bund som jobber for gode forhold i jobben til folk, og rettferdighet i verden.

At staten Israel er opprettet anerkjenner vi fullt, men de har en plikt til å følge internasjonale regler, og ikke flytte egen befolkning på andres område. Det går også utover vanlige israelere at de har et styre­sett som oppfører seg som bøller i inter­nasjonal politikk, sier Guldbrandsen – Kristne palestinere fordrives fra sitt land, og det forundrer meg om norske kristne ikke står opp for sine trosfeller i dette området, sier han.

Han opplever at Den Norske Kirke har et for­ nuftig og balansert forhold til Palestina- og Israel-spørsmålet.

– Jeg har troen på merkevareordningen. I ut­ gangs­punktet burde verdenssamfunnet hatt et klarere standpunkt mot å støtte den okkupasjons­ makt-økonomien, sier Guldbrandsen.

Leder i TeoLOgene, Stig Jørund B. Arnesen synes kirkelige aktører gir inntrykk av å se kompleksiteten i Palestina/ Israel-spørsmålet bedre enn det Fagforbundet gjør.

Mellomkirkelig råd har tatt tydelig standpunkt for palestinerne og boikott. Er det problematisk?

Leder for teoLOgene, Sig Jørund B. Arnesen, mener at innimellom gir kirkelige aktører inn­ trykk av å se kompleksiteten i konflikten bedre enn det Fagforbundet gjør.

– Jeg tror egentlig ikke dette er et standpunkt vi TeoLOgene får så mye problemer med. De fleste setter uansett pris på at vi har et klart og tydelig standpunkt i det spørsmålet, avslutter han.

kirken i samfunnet

11

Det er lokalt at kirken blir en folkekirke May-Britt Sundal, leder Fagforbundet yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst

Den norske kirkes særstilling er i stor grad knyttet til at den er forankret i lokalmiljøet. Det må fortsatt være nøkkelen til en fortsatt levende folkekirke.

Gjennom 2017 har Fagforbundet hatt en gjen­ nomgang av vår politikk på kirke- og grav­ferds­ området. Den klareste og viktigste konklusjonen etter den prosessen er: Dette er et område Fag­ forbundet må ta politisk eierskap til. En viktig grunn til det er selvfølgelig at vi organiserer an­ satte innen alle yrkesgrupper i sektoren. Men vel så viktig er det at kirken er en vesentlig samfunns­ aktør. Kirken som fellesskap, bygg og kulturaktør betyr mye for mange, på ulike måter. Det er her våre medlemmers yrkesutøvelse får betydning.

Når det gjelder de offentlige grav­ferds­tjeneste har Fagforbundet et sterkt engasje­ment for å bevare og utvikle disse tjenestene som velferds­ tjenester av høy kvalitet, for alle.

Kirkens ulike aktiviteter finner sted i et lokal­­ miljø. Det er lokalt kirken blir folkekirke. Skal soknet fortsatt være grunnenheten i Den norske kirke, må det ha reelt styringsrom. Det kan bare opp­nås gjen­ nom kontroll over egen økonomi, egen organi­sering og arbeids­giveransvar for egne ansatte. Siden innføringen av kirkeloven i 1997 har fellesrådet ivaretatt arbeids­giver­ansvaret for de kirkelige ansatte utenom prestene. Det har blitt lagt ned et stort arbeid for å ut­vikle dette organet til en profesjonell arbeidsgiver. Her har Fag­for­bundet og spilt en vesentlig rolle gjennom parts­sammensatt arbeid. Fortsatt sliter man mange steder med små, sårbare virksomheter, ledelses­­fag­lig kompetanse og styring. Likevel viser det store bildet en utvikling i riktig retning. Derfor ønsker Fagforbundet en videreføring av felles­rådet som arbeidsgiver og fortsatt kommunal finansi­ering av fellesrådets virksomhet og bygg.

For Fagforbundet er det et premiss at kirke­ bygg­forvaltningen er en oppgave Den norske

12

kirken i samfunnet

kirke gjør på vegne av felleskapet. Slike bygg er kulturbærere med stor betydning for hele lokal­ samfunnet. Derfor må hele lokalsamfunnet, med kommune og kirke, gis mulighet til å ta ansvar for så viktige lokale kultur­bærere. Som den største arbeidstaker­organi­sasjonen i felles­råds­om­­rådet er og viktig for Fag­forbundet å løfte frem den sterke sammenhengen mellom mang­foldet i lokal­ befolkningens bruk av byggene og innholdet i de ansattes yrkesutøvelse.

Fagforbundets overordnede standpunkt er at velferdstjenester er et offentlig ansvar.

Grav­ferdstjenestene må anses som en slik tjeneste, og troverdigheten på forvaltningen av den står og faller på om innbyggerne opplever kvaliteten som god nok.

Fagforbundet ser likevel behovet for at lokale aktører finner fram til lokale løsninger. Det som avgjør kvaliteten på tjenestene, er ikke om gravferdsforvaltning er kirkelig eller kommunal.

Fagforbundets jobb er å bidra til en diskusjon som først og fremst handler om fag, stillings­ trygghet og kvalitet på tjenestene.

Kirken og gravferdstjenestenes betydning er en sum av aller yrkesgruppers innsats, og ikke minst tverr­faglig samarbeid. Verdien av tverr­ fag­lig­heten og betydningen av å utvikle sam­ arbeid blir særlig tydelig i en tid hvor kirken gjennomgår så omfattende endriner på så mange plan. En slik situasjon gir ikke rom for pro­fe­ sjonskamper. Her ligger Fag­forbundets store oppgave og mulighet i kirke- og gravferds­ sektoren.

faglig innspill

kirken i samfunnet

13

Frikjøpt for å verve medlemmer Marianne Bratsveen er til daglig kirketjeneri Gjøvik, men jobber 20 prosent med å få flere kirkeansatte inn i fagbevegelsen. – Men vi er ikke støvsugerselgere heller, forsikrer hun.

Tekst og foto: Jørgen Hyvang

– Det er viktig at folk er organisert, for vi trenger ryddige forhold i arbeidslivet. Jeg vil at kollegaene mine ser behovet for å være organisert og at de er engasjert i det arbeidslivet de er en del av, sier Bratsveen.

Hun tar et skritt opp på den lille gardintrappen hun har stående ved siden av ovnen på krema­ toriet på Gjøvik. Da rekker hun opp til inspek­ sjons­luken for å se at alt er som det skal i flamme­ havet der inne. I hjørne­skapet er skuffene fylt opp med arbeidet som alle­ rede er gjort tidligere på dagen. De fleste som skal kremeres i Oppland finner veien til Hunnsvegen på Gjøvik.

Alexander Dahl leder yrkesseksjonen Kirke kultur og oppvekst i Oppland og hadde en tanke om at potensialet for flere medlemmer innenfor kirkeområdet var stort. Han diskuterte mulig­ hetene med Bratsveen før jul, og søkte så midler for å finansiere prosjektet sen­tralt hos Fag­ forbundet.

– De var veldig positive til ideen, og ga midler til dette prosjektet. Marianne startet nå i januar, så vi vet ennå ikke hva det vil inne­bære, men jeg tror vi har noen nye medlemmer på kroken etter de første besøkene vi har gjort, sier Dahl.

Vi må jobbe med dette hele tiden for å sikre at folk får en lønn de kan leve av og jobbe for et sosialistisk samfunn.

– Det er blitt veldig fine arbeidsforhold etter at stedet ble pusset opp i 2010. Tid­ligere sto vi nede i en mørk kjeller, forteller Bratsveen.

Vil unngå profesjonskamp Siden nyttår har hun jobbet med å kartlegge status med tanke på hvor mange som er organi­ sert i Oppland og hva potensialet er. Så langt har hun rukket å besøke Lom, Sjåk og Vågå i Gudbrandsdalen og en tur til Valdres.

– Vi er blitt tatt veldig godt imot og folk synes det er spennende. Målet er å rekruttere alle de som er uorganisert, og å omorganisere de som er feilorganisert, sier Bratsveen med et lite smil.

– Men vi er ikke støvsugerselgere heller.

14

kirken i samfunnet

Han trekker frem at det er veldig mange ulike yrkes­ grupper i kirken som er potensielle med­lemmer. Sam­ men ramser de opp prester, tros­opplærere, diakoner, orga­nister, kirketjenere, kirke­­­­verger, menighets­ sekretærer, kirkegårds­arbeidere og krematører.

– Vi jobber alle med mennesker. I tillegg er det viktig at vi snakker om oss og unngår profesjons­ kamp, sier Bratsveen.

Som kirketjener/krematør har hun en variert arbeidshverdag med mange oppgaver.

– Jeg har ansvar for kirkerommet og å legge til rette for alle kirkelige handlinger. Det er en kombinasjon av vaktmester- og renholdsfunksjon.

Jeg gjør klart til gudstjeneste på søndager. I til­ legg jobber jeg jo i krematoriet og gjør det som skal gjøres i forbindelse med kremasjon, sier Bratsveen.

Fagforeningsververen

Å leve og jobbe for et sosialistisk samfunn Hun finner mange gode argumenter for at de ulike yrkesgruppene skal være organisert i sam­ me fagforening.

– Som sagt er det viktig med tanke på de generelle spørsmålene i arbeidslivet. Det er ikke sånn at jobben er gjort én gang, og så er vi ferdige. Vi må jobbe med dette hele tiden for å sikre at folk får en lønn de kan leve av og jobbe for et sosialistisk samfunn, sier Bratsveen.

Kirken har vært gjennom store endringer de siste årene, og det er fortsatt mange uløste spørs­ mål. Da Den norske kirke skilte lag med den norske stat for et drøyt år siden, innebar det at prester og biskoper ikke lenger er statsansatte embedsmenn. Kirken er blitt en selvstendig virk­ som­het. Mange andre yrkesgrupper i kirken er organisert gjennom Fellesrådene, og de er kom­ munalt finansiert.

Kirketjeneren har ansvaret for at den store ovnen fungerer som den skal, og titter inn til flammene gjennom inspeksjonsuka.

– Det ligger en del spenning i at vi har to ulike arbeidsgiverlinjer. Dette er spørsmål som skal avklares, og målet er nok at alle ansatte i kirken skal ha én felles arbeidsgiver, sier Bratsveen.

Et annet viktig spørsmål som vil påvirke de an­satte, er hvordan kirken skal finansieres frem­ over. Skal det gjøres som i dag, eller skal Kirke­ rådet få én stor sum til disposisjon? Skal kom­ munen fortsatt være en del av bildet?

– Dette er viktige spørsmål som kan få stor betydning får vår arbeidshverdag. Da er det viktig at vi er engasjert og involvert i prosessene, sier Bratsveen.

Målet er nå å besøke alle fellesrådene i fylket, og få møtt flest mulig potensielle medlemmer. Et virkemiddel er å arrangere temakvelder som kan samle flere yrkesgrupper.

– Vi lokker med en fagdag her på Gjøvik i mai.

<

kirken i samfunnet

15

Alle i vårt område som skal kremeres, leveres her på Gjøvik, og den andelen er økende. Hvordan skal man best løse oppgaven med urnenedsettelse og møte med mennesker? Alle yrkesgruppene ønsker mer kunnskap rundt dette, sier Bratsveen.

Hun trekker også frem fordelen med at det jobbes mye med de samme spørsmålene sentralt

i Fagforbundet. Det gjør det enklere å argu­men­ tere overfor potensielle medlemmer.

Fagforbundet har jobbet lenge med å knekke koden når det kommer til å organisere de kirke­ ansatte, og håper dette prosjektet skal gi ring­ virkninger til andre fylker. Både Organisa­sjons­ enheten og Yrkesenheten er engasjert.

– Vi har lenge forsøkt å få hull på kirkesektoren med tanke på verving av medlemmer og å bygge en tillitsvalgtstruktur. Det har vært krevende og en av grunnene er at miljøene er veldig små. Da er det vanskelig å få et system som fungerer, sier rådgiver i yrkesseksjonen for kirke, kultur og oppvekst, Bjarne Kjeldsen.

I noen fellesråd er økonomien veldig liten, og det er få ansatte. Presten er medlem i Preste­ foreningen, organisten i sin forening og det finnes bare en som driver med drift. Da kan det bli langt til neste medlemsfelle, og verveprosessen blir tung.

Faglig verdi i å være organisert Et viktig aspekt er å skape en kontaktflate med medlemmene som kan gi bedre innsikt i hva de trenger av faglig oppfølging.

– Det er viktig at medlemmene ser en faglig verdi i å være organisert. Yrkesgrupper som prester, diakoner og organister har i langt større grad en utdanning og bakgrunn som gjør at de forventer en faglig arena. For kirkegårdsarbeidere, kirketjenere og kirkesekretærer har det vært vanskeligere. Vi vil bidra til at de ansatte kan få den støtten, sier Kjeldsen.

Marianne Bratsveen er frikjøpt 20 prosent av arbeidstiden for å jobbe med verving av medlemmer i hele fylket.

16

kirken i samfunnet

Verving er selvfølgelig en sentral del av fag­ foreningens arbeid. For størrelse har betydning.

– Vi er avhengige av å vokse for å beholde forhandlingsmakt. I kirkesektoren er vi noe over 1 000 medlemmer, men vi håper at prosjektet i Oppland kan bidra til å finne gode metoder for verving, sier Kjeldsen.

Ofte handler verveprosessen om å ha noe å vise til. Det ser vi der fagforeningen historisk har vært invol­vert og bidratt til løsninger.

– I Stavanger er nesten alle som jobber innen­ for gravplass organisert hos oss. Da er det enklere å verve nye medlemmer. En tydelig og synlig tillitsvalgt på plassen betyr også mye, mener Kjeldsen.

Fagforeningsververen

Fagforbundet organiserer også prester i TeoLOgene. Det er gjerne de som ønsker seg til et LO-forbund som velger denne foreningen.

Kjeldsen mener Fagforbundet kan være en stem­ me for de som i mindre grad blir hørt i hver­dagen.

– Det er flere store parallelle endringsprosesser i kirken, og da er det viktig med et apparat i ryggen som kan løfte frem helheten og ikke bare profesjonsperspektivene, sier Kjeldsen.

Han mener Fagforbundet i stor grad organi­serer de som har mest å hente på å være fag­organisert.

– Det er ikke kirketjeneren og sekretæren som blir spurt først når det kommer til fremtidig organisering av kirken. Den stemmen tror jeg er viktig, og at vi kan bidra til å løfte, sier Kjeldsen.

Han tror også det er mange i kirkesektoren som fortsatt er uorganisert.

– Vi kan hente mange nye medlemmer uten å måtte ta de fra noen andre forbund.

Kirken har i all hovedsak vært en veldig stabil arbeidsgiver. Mange av oppgavene den løser, er lovpålagte. Så stat og kommune har vært for­ pliktet til å dekke utgiftene. Med en ny finansierings­­ordning kan det bli mer usikkerhet rundt dette spørsmålet.

– Kirken må nok rettferdiggjøre og synliggjøre sin eksistensberettigelse i større grad enn før. Det skal spares og effektiviseres på alle områder, og det ville vært rart om religionsfeltet skulle slippe unna den debatten, sier Kjeldsen.

Alexander Dahl leder yrkesseksjonen Kirke kultur og oppvekst i Oppland og hadde ideen til verveprosjektet. Her er han på besøk på krematoriet på Gjøvik for å diskutere med Marianne Bratsveen.

Han tror også at dagens regjering bidrar til å øke usikkerheten for hvordan økonomien blir frem­over.

– Det er flere av partiene i regjeringen som ønsker en privatisering av religionsvesenet, og det kan prege retningen fremover, tror Kjeldsen.

kirken i samfunnet

17

Kan de døde utfordre oss etisk?

Vi lever som pustende, hjerteslagsdrevne kropper. Våre spørsmål om dødlighet, menneskeverd og eventuell religiøs tro formes av dette. Men hva når livet forlater kroppen? Kan de døde utfordre oss etisk?

Vi kan forholdsvis enkelt fastslå når en person er fysisk død. Men hvilken status har den døde kroppen fysisk, sosialt og kulturelt? For noen år tilbake hadde vi skandaler i både Sverige og Norge, hvor media fortalte om ansatte på enkelte kirkegårder som knuste kister i for­bindelse med gjenkasting av graver. Dette ble gjort for å slippe etterfylling, planering og såing senere. En viktig grunn til at dette skapte skandale handlet om de etterlattes situasjon. Tenk hvor kort tid som hadde gått fra individet i kisten sist var levende blant sine nærmeste, til kroppen ble ut­ satt for en uverdig, destruktiv handling. For de sørgende handler mye av det tidlige sorgarbeidet om overgangen fra å leve med den avdøde, som et

18

kirken i samfunnet

helt menneske, til å leve med minnet om ved­ kommende. I denne fasen kan sorgens kropps­lige dimensjon bli veldig viktig og konkret. Den av­ dødes kropp repre­senterer fortsatt betyd­ningen vedkommende hadde. Reaksjonene som kom på kisteknusings­saken viser oss at menneske­kroppen ikke er nøytralt materiale. Heller ikke når livs­ funk­sjonene opphører. Og det er levninger etter menneskekropper vi begraver på gravplassene – i kister eller som kremasjonsrester. Det er lev­ ninger etter menneskekropper vi støter på når gamle graver åpnes. Derfor blir heller ikke grav­ plassen nøytral mark.

Likevel. De døde eier ingen ting, de har ingen behov, ingen krav, ingen partsinteresser. De

faglig innspill De døde eier ingen ting, de har ingen behov, ingen krav, ingen partsinteresser. De dødes levninger får betydning fordi de betyr noe for oss levende. problem­stillinger. Historier som kisteknusings­ affæren viser at det kan oppstå blinde flekker.

Man står i en hverdag hvor oppgaver skal løses med be­g ren­set tid og begrensede ressurser. For ansatte på gravplassen kan det bli en så hverdags­ lig sak å håndtere de fysiske levningene etter de døde, at en mister litt syn for noen dimensjoner ved grav­plassens betydning. En gammel tom­ mel­fi nger­regel er at man skal utføre arbeids­opp­ gavene på en måte som tåler at VG og de etter­ latte ser på. Men en yrkesetikk kan ikke finnes opp av hver enkelt ansatt. Det er behov for noen over­ordnede prinsipper og en løpende fag­etisk diskusjon.

dødes levninger får betydning fordi de betyr noe for oss levende. Respekten for de døde er ikke bare bakoverskuende. Den er og et uttrykk for menneske­verdets status nå og i fremtiden. Når norsk gravferdslovgivning går langt i å sikre alle lik rett til en verdig gravferd, bunner det i en sterk likhetstanke. Menneskeverdet er universelt.

Denne likhetstanken står i sterk kontrast til for­ tidens gravplasser og gravskikker. Tenk bare på hvor i øyenfallende storfolks gravminner er på gamle kirkegårder, og hvor vanskelig det er å finne spor etter fattigfolks graver. Vi som lever i Norge i dag skal ha en trygghet for at vi og våre kjære skal bli gravlagt med verdighet og respekt.

Slik stiller Gravferdslovens verdier strenge krav til etisk standard i gravferdssektoren.

Et lovverk kan kun legge rammer for praksis og sikre en minimumsstandard. Etisk bevissthet og gode, gjennomtenkte prosesser kan ikke sikres ved vedtak. Selv der loven setter klare grenser, vil vi fortsatt kunne stå ovenfor etiske

Kanskje kan vi lære noe av forskningens ret­ nings­linjer for arbeid med menneskelige levn­ inger. I Norge har vi et nasjonalt utvalg for vur­ dering av forskningsprosjekter hvor dette blir aktuelt. De skal påse at levninger håndteres med respekt for det individet levningene var en del av, uavhengig av hvilken alder levningene har.

Verdighet og diskresjon skal ivaretas så langt mulig. En skal og forsøke å sette seg inn i de skikker og forestillinger avdøde hadde og så langt mulig tilpasse håndteringen etter dette.

Det skal vises respekt for næres interesser. Desto nærere i tid og relasjon, desto viktigere. Det skal og vises respekt for tilhørighet til gruppe - etnisk, religiøst eller nasjonalt.

Det er når menneskelige levninger behandles som nøytrale ting vi står i fare for å etablere uverdig praksis. Det er da folk kan reagere på yrkesutøvelsen og man får problemer med å forklare hvorfor man har valgt å løse arbeids­ oppgavene akkurat slik. Her blir et siste og svært viktig poeng tydelig: Der uverdig praksis etableres går det ikke bare utover den dødes eller even­t uelle etterlattes verdighet. Uverdig yrkes­praksis rammer og verdigheten til yrkesutøveren.

Bjarne Kjeldsen, rådgiver yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst

kirken i samfunnet

19

Den samfunns­ engasjerte kirken Systemkritikken fra kirken er viktigere enn noen gang, fordi selve samfunnet har blitt empatiløst, mener pensjonert biskop Tor Berger Jørgensen.

Tekst: Linn Stalsberg Foto: Werner Juvik

Hva koster det å være engasjert i samfunnet, for kirken og de ansatte i den? Hvor går grensene for kirken; mellom nestekjærlighet og det å kreve strukturelle politiske endringer?

Vi har tatt en prat med to av de mest frittalende kirkeansatte av dem alle; pensjonert biskop Tor Berger Jørgensen og stipendiat ved UiO og på­trop­pende prest i Kirkens Bymisjon, Birte Nordahl. Begge er medlemmer i Fagforbundet og det er ikke tilfeldig.

Kampen for et oljefritt i Lofoten, kampen for papirløse flyktninger og den personlige u-svingen som endte i kampen for homofiles rett til å gifte seg i kirken. Tor Berger Jørgensen har hevdet seg i samfunnsdebatten på måter enkelte i kirken mener kirken eller biskoper ikke bør gjøre. Birte Nordahl har stått stødig i kampen mot seksuell vold, for et fritt Palestina, for skeives rettigheter og for at kirken må være kritisk til seg selv, blant andre ting, ikke uten ubehagelige eposter og trusler.

Felles for begge er et utgangspunkt om at kirken må og skal ta de svakes parti, dersom den mener å følge Jesu’ ord og handlinger. Fra dette går det også en rød tråd til valget av Fagforbundet som fagforening: – På et tidspunkt gikk jeg fra presteforeningen til TeoLOgene, ikke på grunn av en spesiell sak, men fordi jeg ville uttrykke identifikasjon med arbeiderbevegelsen. Jeg ville som prest bidra i en større sammenheng, og vise solidaritet både med andre yrkesgrupper og internasjonalt og være en del av større idealer, sier Tor B. Jørgensen.

Men også LO har han vært i konflikt med. Da han engasjerte seg i Lofoten og olje, var ikke LO

20

kirken i samfunnet

i Nordland spesielt begeistret. Visstnok skal biskopens klimaaktivisme på vegne av skaper­ verket ha ledet til utmeldinger av kirken er oppe.

– For meg handler Fagforbundet om å være tilsluttet et bredt fellesskap og være en del av arbeiderbevegelsen som ligger tett opp mot mine idealer for storsamfunnet, sier Birte Nordahl.

– Dette varmer mitt gamle 68’er-hjerte å høre, smiler Jørgensen, som ble medlem etter at han bli biskop. Enkelte reagerte på det, for han var jo leder, og det forstår Jørgensen.

Men han fant det fint å være en del av et fellesskap med andre kirkelige ansatte i andre yrker enn hans.

– Det gir et sterkt verdimessig signal at prester og biskoper slutter seg til LO og er tydelige på sitt ståsted der, mener Nordahl.

Hun er klar over at Palestinasaken som Fag­ forbundet støtter kan være vanskelig for noen

Samfunnsengasjement Juridisk utfordring

kristne, men selv er hun takknemmelig for Fag­ forbundets standpunkt i denne saken.

– Maktforholdet mellom partene i denne kon­ flikten er så graverende at det ikke noe tvil om hvem av dem som er mest sårbar i dag, mener hun og legger til: – Jeg har møtt mange som er kritiske til dette.

Det er en vond og komplisert historie, og det anerkjenner jeg, men palestinernes levekår i dag er uakseptable.

Grensene mellom nestekjærlighet og systemkritikk – De er viktig for kirkens troverdighet at liv og lære henger sammen. Som kristne og prester kan vi ikke snakke om barmhjertighet uten å være barmhjertige, mener Jørgensen, men verken han eller Nordahl liker ordet «veldedighet»: – Jeg håpet du skulle spørre om det, for jeg er

ikke glad i ord som veldedighet, fordi det befester asymmetrien mellom giver og mottaker men forandrer ikke på grunnproblemet. Vi trenger all verdens godhet, men tradisjonell veldedighet er farlig, fordi det opprettholder selve årsakene til urettferdigheten. Solidaritet har en annen valør fordi det i større grad handler om å bekjempe disse årsakene, mener Nordahl.

– Skal kirken også mene noe om årsakene til at folk er i utenforskap, og om løsninger på dette som krever politiske endringer?

– Kirken har alltid hatt to politiske hoved­puls­ årer; du har dem som profetisk har talt makta midt i mot, og så har du hatt den konser­vative fløyen, som er der enda, legger Nordahl til.

– Hvis vi går tilbake til 1968–69, da min gene­ rasjon ble radikalisert, var vi i opposisjon til det meste i kirken og mente de hadde altfor opp­tatte av sex og relasjoner og for lite samfunns­spørsmål.

– En identifikasjon med arbeiderbevegelsens idealer har gjort at både biskop og prest meldte seg inn i Fagforbundet. Men, sier Tor Berger Jørgensen: Det er et stort moralsk problem i vårt samfunn, at til og med deler av arbeiderbevegelsen har mistet den grunnleggende støtten til de svakeste i samfunnet, mener han. Og da blir kirkens rolle å være et talerør for disse, slik Jesus var.

<

kirken i samfunnet

21

Flyktninger i utenforskap

– Kirken i kan godt være modigere i asylsaker, ved for eksempel å ansette papirløse i kirken. Sivil ulydighet kan være nødvendig. Jeg har forsøkt å få til samtale med ministre, men de lytter ikke, sier pensjonert biskop Tor Berger Jørgensen.

22

Siden den gang har jeg vært bevisst på å aldri la meg fange av et system, men stå for det jeg mener er rett. Det har ført til både mis­for­ståelser og utmeldinger, som er leit og dumt, men sånn må det være, sier Jørgensen.

– Jeg husker godt det var bråk rundt klimasaken du var engasjert i. For hva skjer når kirkens leder står på Dagsrevyen eller talerstolen, og fremmer et politisk syn medlemmene i menigheten ikke er enige i? Dette er en stor diskusjon i kirken både i Norge og internasjonalt. Jeg tilhører dem som mener kirken er politisk enten den taler eller tier, så for meg handler diskusjonen heller om hvor­ dan vi bruker stemmen vår som samfunnsaktører, sier Nordahl.

Hun minner om at det finnes en lang skamfull historie i kirken om saker der de ikke sa noe, men tiet, og med det sviktet. For eksempel når det gjelder både samer og tatere.

For eksemplifisere hvordan grensene mellom barmhjertighet og systemkritikk ikke er så åpen­ bare viser Jørgensen til hvordan han, som biskop i Bodø, kjente og støttet tiggende romfolk i gatene.

– Da kunne jeg ikke samtidig støtte bystyrets forslag til tiggerforbud men måtte ta til orde mot det. En slik innblanding i det politiske på kirken tåle, mener han.

kirken i samfunnet

– Hvilke grupper er det kirken bør stå opp for i 2018?

– I utgangspunktet er det flyktninger og asyl­ søkere som faller utenfor i vårt samfunn i dag, og kirken bør i sitt praktiske arbeid for dem fremme forståelse for deres situasjon i samfunnet. Jeg synes bymisjonen gjør dette på en fin måte. Også rus­ avhengige, og folk med dårlig økonomi og vanske­ lige livsforhold, faller utenfor, mener Jørgensen.

Han legger til at ekstra sårbare er asylsøkere med avslag, som ikke vil eller kan reise, men lever i et skyggesamfunn som papirløse.

– Da jeg ble pensjonist ble jeg bedt om å sitte i styret for Mennesker i limbo, som jobber for disse. Det går altså mennesker i gatene våre som er statsløse, som ikke har noe sted å reise, og som ikke har papirer, sier Jørgensen og minner om at man må kunne ha to tanker i hodet på en gang i slike saker: – På en siden må man ha tillit til systemet, til saksbehandlingen i UDI og UNE, men samtidig er deres skjønnsmessige vurderinger ofte styrt av overordnede politiske føringer, og i dag er disse føringene å minske denne gruppen, og da kan man i saksbehandlingen minste den humanitære og medmenneskelige siden av dette, som kan ende i overgrep mot enkeltpersoner.

De som kaller han naiv, kan bare komme og snakke med de papirløse selv, sier han.

– Kan det å være barmhjertig være en form for selv­ bekreftelse?

– Slike anklager om selvbekreftelse er et slag under beltestedet, men dessverre typisk i en tid der ministre bruker begreper som «godhets­ tyranner» om folk. Det er lett å si det, men for meg spiller det absolutt ingen rolle hva barm­ hjertig­het gir meg. Dette er å bygge opp nye myter, mener Jørgensen.

– Både deler av arbeiderbevegelsen og kirken burde kritiseres for å lukke øynene for de svakeste, mener han.

– Hva er solidaritet i praksis?

– Det å gi litt av sparekontoen til noen som sårt trenger endrer ikke strukturer, men det å gi avkall på rikdom eller privilegier for deretter å stille seg sammen med dem som trenger og deres krav, berører helt andre ting, sier Nordahl. Hun mener at asylsaken, slik Norge forholder seg til den i dag, ikke er solidarisk.

Kurs Samfunnsengasjement Jørgensen på sin side minner om at myten om de homogene og enkle samfunnet i gamle dager også har riper i lakken. Det er ikke lenge siden var vanskelig å få leie i Oslo hvis man var nordlending for eksempel.

– Bare gjennom motmakt og endringer har vi fått til endringer. Vi har tålt det før og vi tåler det nå, selv om det nye religioner og hudfarger vi forholder oss til. Hvorfor skulle vi ikke klare dette, spør Jørgensen.

Hva koster det å engasjere deg?

– Det koster, men er helt nødvendig. I likhet med andre meningssterke kvinner får også jeg trolling og hatmail og ubehagelige henvendelser.

Men jeg vil ikke fremstå som et offer.

Ubehagelige og truende henvendelser er også et uttrykk for hvorfor endringer er nødvendige, sier Nordahl.

– Da jeg gikk inn for homofilt samliv rundt 2000, var det ikke alltid like hyggelig. Da dukket det opp debatt rundt hvorvidt jeg var egnet til å kunne bli biskop, og i mediene fremsto det som om jeg ikke var opptatt av noe annet enn homo­ files rettigheter. Jeg følte meg ikke hjemme i det mediebildet som ble skapt av meg. Men det var til å leve med, sier Jørgensen.

Det var da en nære venn sto frem som homofil at Jørgensen tok en u-sving i spørsmålet: – Jeg var en forsvarer av kirken tradisjonelle standpunkt, inntil jeg kom tett på en nær venn som var homofil. Jeg var urovekkende for meg at jeg ikke hadde maktet å se verden og virkeligheten fra hans ståsted. Det sattee i gang en prosess.

Folkekirke på tross av uenigheter – Hvor viktig er det at kirken holder sammen tross uenigheter?

– Så lenge vi har en grunnlovsfestet folkekirke må vi jo holde sammen, samarbeide om god uenighets­kultur og fortsette å gi næring til tro, håp og kjærlighet for oss alle, sier Nordahl. På tross av åpninger for uenigheter internt, forteller hun om en gryende ny-konservatisme som blomstrer opp, kanskje som en reaksjon på at sam­funnet utenfor føles utrygt; – Det er viktig å ikke ta fremskrittene innen kirken for gitt. Det vi for eksempel ser av ny­ facistiske strømninger i samfunnet finnes også i kirken, og konservative verdier oppleves av

mange som trygt i en urolig verden. Antagelig vil vi få en del omkamper fremover.

– Det er verken overraskende eller uforståelig at ny-konservatismen vokser. Vi ser at noen søker seg mot det katolske, eller karismatiske og ønsker å styrke det konservative også hos oss. Det kommer kanskje en motreaksjon mot oss 68’ere nå, undrer Jørgensen. Han håper kirken klarer å holde balansen og holde sammen.

– Hvilke saker er det fremdeles vanskelig å mene noe om som ansatt i kirken?

– Bioteknologi, der har vi berøringsangst og er bakpå. Vi må også bidra verdifullt til mang­fold­ samfunnet ved å i større grad bygge ut inter­ religiøs dialog. Det er et av kirkens viktigste bidrag for å bekjempe fordommer og fremmed­ frykt i dag, sier Birte Nordahl.

– Jeg kan ikke stille meg bak dagens asylpolitikk, den er dypt uverdig, sier stipendiat og prest Birte Nordahl.

kirken i samfunnet

23

Åpner kirkedørene for byens fattigste Veldedighet. Presten Lars Martin Dahl (45) snur ordet rundt i munnen, og hadde han ikke vært en veloppdragen mann, ville han ha spyttet det på gulvet. Det handler om noe annet når 300 sultne menneske får komme inn i varmen i Grønland kirke.

Tekst og foto: Kari Kløvstad

Øst i Oslo, mellom høyblokker og slitne by­ gårder, står en kjempe av en kirke. Den har 800 sitte­plasser, og det er flest innom onsdag og fredag morgen når det er matutdeling i Fattig­ huset, som ligger ved siden av.

– Vi er vertskap i kirken, byr på varm toddy og varme medmennesker. Da slipper de å stå ute i kulde eller regn, til spott og spe, sier sogneprest Lars Martin Dahl.

Han meldte seg inn i Fagforbundet for noe år siden av enkle grunner.

– Det er en ordentlig fagforening, som primært jobber for medlemmenes rettigheter når det gjelder lønn og gode arbeidsvilkår. Solidaritet står også sentralt.

Fagbladet møter soknepresten for Gamlebyen og Grønland menighet på kontoret i sjette etasje rett over gaten for kirken, og som fyller nesten hele vindusutsikten. Bak det vennlige utseendet til trebarnsfaren, skjuler det seg en samfunns­ refser, som gjerne skulle ha gjort noen større endringer for å jevne ut forskjellene.

Men hvem er denne mannen som holder kirke­ døren åpen for alle som kunne tenke seg å kom­ me innom. Du er like velkommen enten du er muslim, troende kristen eller en fattig, sulten mor fra Romania, som bare trenger ly for kulda.

Mellom 150 og 300 sultne og fattige møter opp i køen for å få mat. Det store flertallet kommer fra land i Europa der den økonomiske krisen har slått til hardt og gjort folk sårbare.

24

kirken i samfunnet

– Når vi engasjerer oss og får folk inn i varmen, er det politikk, men ikke partipolitisk. Under sam­ talene avslører vi maktovergrep, og får høre om folk som går konkurs og er blitt lurt fra alt de eier.

– Hva skulle ha vært g jort, ideelt sett?

– Vi skulle hatt et økonomisk system som fungerte slik at det forsvarte folks verdighet og gjorde dem uavhengig av andres almisser. I dag lider mange under en konkurransepreget verdens­­­ økonomi.

Barn i Thatchers London Lars Martin Dahl vokste opp i London. Faren jobbet innen shipping og olje, og familien bodde i en av de mer velstående delene av storbyen.

– Jeg husker godt den første politiske saken som engasjerte meg. Det var nedleggelsen av kull­­gruvene og president Margaret Thatchers rasering av fagbevegelsen. Selv om jeg bare var 12 år ble jeg opprørt, sier Lars Martin Dahl.

Valg av utdanning gikk i en helt annen retning.

Unggutten fulgte guttedrømmen og studerte for å bli musiker og skuespiller, i London. Da han hadde fullført, bekymret han seg over at han snakket så dårlig norsk, at han valgte å begynne på Sagavoll folkehøgskole i Telemark.

– Der forelsket jeg meg, og selv om det tok slutt, ble jeg i Norge.

Interessen for teologi begynte å spire på den kristne folkehøgskolen, men frøet var sådd mye tidligere. Da Lars Martin ble konfirmert fikk han en Bibel av den 90 år gamle bestefaren sin.

På kortet som fulgte med, sto det at han skulle

Østkantkirken

lese i den hver dag.

– Min reaksjon var at det kunne jeg jo, så jeg fulgte opp­ fordringen, sier presten.

Den unge mannen forsto lite da homofili­debatten begynte å rase da han gikk på folke­høg­skolen.

– Først trodde jeg ikke det var seriøst, for jeg kunne ikke i min villeste fantasi forstå argu­­mentene til de kon­ser­ vative. Jeg hadde lest Bibelen i alle disse årene, og det stemte ikke med noe jeg fant der at de homofile skulle holdes uten­­­for.

Skoleeleven kastet seg inn i diskusjonen, og veien gikk videre til teologi­studiene.

Kirke i multikultur I nabolaget rundt Grønland kirke står blokkene på Ener­haugen. Der bor det mange vel­utdan­ nede homofile, som er aktive i kulturlivet i byen.

I gårdene rundt er det flere an­a lfabeter og mange unge mennesker, så det er en sam­mensatt bydel.

– Lokalsamfunnet er preget av dem som bor her. Under siste gudstjeneste hadde vi folk fra fem kontinent innom. Da funker kirken. En rik dame fra Amerika kan sitte side om side med en fattig kvinne fra Afrika, og de ville ikke ha kom­ met sammen noe annet sted.

En prests arbeid er naturlig nok preget av gudstjenester, dåp, vielser, begravelser og konfir­ masjon. I tillegg er det den andre biten der Dahl skyr betegnelsen veldedighet.

– Dette dreier seg ikke om at noen gir og andre får. Dette dreier seg om å vise omsorg, og også om likhet. Du kan for eksempel være der og prate med ensomme folk som sliter med livene sine og lære mye av det.

Tro er et ord som hører med i denne praten.

Lars Martin Dahl er ingen mann som går ut i det flerkulturelle miljøet på Grønland for å misjo­ nere. Men han har sine klare meninger.

– Det vi gjør i Grønland kirke representerer det innerste i troen. Jesus var hos de svake, syke

og fattige, og sa at den minste er den største. Han styrte unna den politiske og religiøse makteliten og ga disiplene beskjed om å tjene sine med­ mennesker. Jeg har tro på et fellesskap der alle er invitert inn. Ikke for å omvende dem, men være inkluderende. Hos oss kommer kristne, ateister, muslimer og mange flere, sier Dahl.

På ønskelisten står en bedre fordeling av pengene som går til kirkene vest og øst i Oslo. I en fattig bydel kommer det ikke inn mye ekstra, som kunne ha vært brukt til å vise enda mer om­ sorg for dem som trenger det.

– Lokal­samfunnet er preget av dem som bor her. Under siste gudstjenesten hadde vi folk fra fem kontinent innom. Da funker kirken, sier prest Lars Martin Dahl i Grønland Kirke.

En prest har også fritid. Da følger Dahl opp tre sønner og holder liv i interessen for musikk. Han skriver litt for Jazznytt, spiller plater under Kongsberg jazzfestival og lytter til det som betegnes som svart musikk. Curtis Mayfield, Miles Davis og Gil Scott-Heron er blant favo­ rittene. I denne kategorien finner du musikere som er opptatt av de fattiges rettigheter, ikke bare personlige problemer.

Lars Martin Dahl innrømmer at han har vært angrepet av prestesyken. Den er litt i samme gata.

– Jeg kunne nesten ikke være i en vanlig middag, for jeg syntes alt folk snakket om var så kjedelig. I jobben min har jeg liv, død og kjærlig­ het tett på livet. Da blir alt pratet om oppussing uvesentlig, og det interesserer meg lite om noen skal ha gule eller grønne vegger. Nå har jeg tatt

<

kirken i samfunnet

25

To prøvefelt er satt opp på kirkens yttervegg. Dette for å se hvordan det står seg til neste år. Slik finner teknisk konservator ut hva som er mest riktig behandling å gjøre for kirken.

Restaurerer kirkebygg i to kommuner – Hver kirke står utrolig sterkt.

Selv for de som ikke går mye i kirken, sier Reidun Gatland Reve, kirkeverge i Røyken og Hurum. Hun mener det er viktig for et lokalsamfunn at kirken blir ivaretatt og vedlikeholdt.

Tekst: Guri Haram Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Reve hadde vært bankøkonom da hun ble kirke­ verge for Røyken i 2005. Og det tok ikke lang tid før hun var i gang med et langt restaureringsløp av Røyken kirke.

– I lokalsamfunn hvor de har mistet kirke­ bygget til brann og liknende, er engasjementet bestandig stort for kirken, forteller hun.

Bygdas samlingspunkt, kirken, må tidvis igjen­nom annet enn oppussing, nemlig restau­ rering. For middelalderkirker foregår dette i nært samarbeid med Riksantikvaren.

Overraskende funn Restaurering er en tålmodighetsprøve. I Røyken kirke startet de opp i 2006 og etter utsettelser ferdigstiller de først 15 år senere. I Hurum må de også vente i årevis på istandsetting av middel­ alder­k irken.

– Kirkene skal rehabiliteres til et ved­ likeholds­n ivå. Det er målet. Det høres vold­ somt ut når man har lagt millioner på det, sier kirke­vergen.

Røyken kirke, fra 1229, er en langkirke i romansk stil, bygget i stein, med 250 sitteplasser.

Murene i kirkeskipet er nesten to meter tykke.

26

kirken i samfunnet

Restaurering

Da Røyken kirkelige fellesråd ønsket tilstands­ rapport for Røyken kirke, kontaktet de Riks­ antikvaren.

– Det var ikke i deres oppgave, men vi fikk navn på tre entreprenører. Jeg ba om tilbud fra disse, og fellesrådet valgte Castor Kompetanse, forteller kirkevergen.

Dette firmaet har spesialisert seg på restau­ rerings­arbeid av kirker.

Tilstandsrapporten viste overraskende funn, skipet og koret fra middelalderen hadde om­fat­ tende restaureringsbehov. Tilstanden var kritisk.

Gulvet hadde risiko for sammenbrudd i bjelker innen bare to-tre år.

– Det var fullt av alle mulige sopp. Vi var redde at dersom flere enn 20 stykker sto i koret, kunne de brase igjennom to meter til kjelleren.

Derfor har vi hatt en total utskifting av gulvet her og i sakristiet, forteller Reve.

For å få riktig «finish» på gulvet, tok det ni måneder inkludert tørking av panelet.

– Det har ikke bare vært å gå inn på en bygge­ varebutikk og kjøpe det du trenger, forteller hun.

Restaurering pågår Tilstandsanalysen fulgte en spesialutviklet modell for kirkebygg. Geir Bardalen i Castor Kompe­ tanse, ble engasjert som ekstern prosjekt­leder.

Til Hurum kirkelige fellesråd, en annen juridisk enhet, anbefalte kirkevergen senere sam­me prosjektleder.

– Klart det er tilfredsstillende å igangsette pro­sjekter og se de fullføres. Men for mitt ved­ kom­mende, er jeg helt avhengig av å stole på noen til å drive prosessen. Det ville vært umulig for en vanlig kirkeverge å administrere restau­ rering av middelalderkirker. Vi har ikke kompe­ tanse til sånt, i hvert fall ikke jeg, ler Reve.

Bardalen som administrerer arbeidet i begge kommuner får inn anbud etter offentlig an­ skaffelses­regler, samt vurderer de ulike til­ bydernes kompetanse.

Inne i Røyken kirke er det malt små prøvefelt på kor-veggen. Konservator Laura Rizzetto har nettopp gått for dagen. Arbeidet har bestått i å finne en velegnet restaureringsmetode for de kalkmalte steinveggene. Alterringen har også fått prøvefelt, skrapt frem til den originale fargen. Etter metodefunn tilskrives Riks­anti­ kvaren en lang søknad.

– Der beskrives prosessene prøvefeltet er gjort på, og hvilken restaureringsmetode som an­ befales, sier Reve.

Kirkevergen har fått god hjelp til alt papir­ arbeidet av den eksterne prosjektlederen. Utfor­ dringen hennes har heller vært av økonomisk karakter.

– Da vi fikk selve tilstandsanalysen, og så hva den var prissatt til, var vi svært usikre på om vi kom til å få penger til gjennomføringen. Dette var i 2005, og Røyken kommune sto på ROBEKlisten. Men penger har vi fått, med unntak av ett år. Veldig mange, både fra posisjon eller opposi­ sjon, har vært enstemmig i at vi skal ta vare på den store kulturskatten som Røyken kirke er, sier økonomen.

Hun kan ikke svare på stående fot hvor mye de har fått bevilget, men de har søkt kommunen hvert år og fått ulike beløp.

– Av UNI-fondet fikk vi i hvert fall 500.000 kroner til brannvern, som brukes til sprinkel­ anlegg i kirken, forteller hun.

I Røyken kommune bygges nå Spikkestad kirke- og kultursenter som åpner allerede i mai.

Bermingrud er entreprenør.

Bygningsmassen er i betong, glass og teglstein.

Den store kongeveggen retter seg mot jernbanen.

Røyken kirkelige fellesråd leier lokaler like ved siden av, og skal senere i år flytte inn i den nye kirken.

Lærerik prosess Hun råder andre kirkelig fellesråd til å få en til­ standsanalyse på kirkebyggene.

– Slik vet en hva som måtte skjule seg av mangler. Deretter søker man midler. Dette er ikke penger kirken bevilges uten en dokumentert søknad å vise til, sier hun.

Kirkevergen anbefaler å benytte et anerkjent

<

kirken i samfunnet

27

opp­r innelige. Men man må ha tålmodighet.

Prosessen har faser du ikke ser eller merker noe til, forteller han.

Ett eksempel er prøvefeltene som foregår i bakgrunnen.

– Deretter kommer konservatoren tilbake og fullfører jobben, da først synliggjøres arbeidet.

Det har blitt lysere og finere her, men helheten til slutt må nok sees for å vurdere om prosjektene har vært vellykket, sier han.

Kirkesogn under oppdatering

ØVERST: Veggen i koret viser stor farge­ forskjell som følge av restaureringsarbeidet, og solkorset har kommet tydeligere fram. I høyre hånd holder kirkeverge Reidun Gatland Reve den omfattende til­stands­ rapporten for Røyken kirke.

UNDER: Bak alterringen har konservatoren jobbet med prøvefelt. Her med kirketjener i Røyken kirke, Stian Fossli. I bak­grunnen skimtes solkorset.

28

firma som tar seg av godkjenningene hos Riks­ antikvaren.

– Dette kan ta lang eller kort tid. Kollegaer har ventet opp til to år på svar.

Men for oss som har benyttet et firma med godt renommé og kompetanse, har det tatt et halvt års tid.

Men husk at de tar seg betalt for dette. Alle skal ha et grunn­lag å drive firma for, sier Reve. Å ha pågående arbeider over så mange år, og at det har gått bra, tilskriver hun tilliten til det engasjerte firmaet.

Varsel om stenging av kirken, har også firmaet tatt seg av.

– Da nytt gulv ble lagt en sommer, var kirken stengt i to-tre måneder. Det ble varslet 1,5 år før med tanke på brylluper etc. Det har foregått i veldig ordnede forhold, sier hun.

Stian Fossli, ansatt som kirketjener og grav­ plass­arbeider i Røyken kirkelige fellesråd siden 2005, har det siste 1,5 året vært kirketjener i Røyken kirke.

– En bør foreta egne kontroller før en tilstands­ analyse. Dette er kirketjenerens oppgave. Da opp­dages mangler tidligere, for eksempel en lekkasje, sier han.

Han har ingen negative erfaringer med restau­ reringen. Gulvutskiftingen var mest spennende.

– Da tok vi benker og alt. Jeg tror ikke noe har blitt borte, heller motsatt. Det viktige i forhold til middelalderkirker er at de tilbakeføres til det

kirken i samfunnet

Mens det restaureres i Røyken, bygges en ny kirke et annet sted i kommunen. Spikkestad kirke- og kultursenter åpnes 26. mai i år.

I nabokommunen Hurum er det flere kirker som er bevilget kommunale midler til restau­rering.

I Hurum kirke, en steinkirke fra 1150, skal arbeider utbedres på taket, både fra utsiden og inn­siden. Det elektriske anlegget ble restaurert etter et strakstiltak i fjor. Under hovedjobben som begynner etter påske, stenges kirken i fire uker.

– Vedlikeholdsarbeidene skal pågå til 2028, men pågår sikkert lenger enn planlagt slik som i Røyken, sier Reve.

Holmsbu kirke skal få nytt sprinkelanlegg til neste år. Mens i Kongsdelene kirke, en trekirke, blir arbeidene ferdig i 2020.

– Kongsdelene kirke ser ut som et lite smykke.

Her ble vi overrasket over tilstanden med råte i gulvet. Også her kunne koret rase ned. Dette arbeidet har vi akkurat fått bevilget penger til, sier Reve.

Hun mener de var tidligere ute med restau­ reringen i Røyken.

– I Hurum var det ikke tatt tak i på samme måte, så forfallet hadde kommet lenger, sier hun.

Reve er i dag kirkeverge i Røyken og Hurum.

Røyken kirkelige fellesråd har 21 ansatte i for­ skjellige stillinger og fire prester. I Hurum er de åtte til sammen med prestene. Stabene er sam­ lokali­sert på Spikkestad.

– En liten stab som i Hurum, drar fordel av å komme i et større fagmiljø, i Røyken kan de dekke opp for dem. Kirkegården blir administrert av ansatte i Røyken, og Hurum kjøper tjenester fra Røyken. Nå er det ikke lenge til sammen­ slåingsprosessen er et faktum heller. 01.01.2020 går vi sammen i Asker kommune. Da er det fint at vi har samarbeidet en stund, avslutter hun.

Restaurering

Slik ble prioriteringene lagt Hurum kirkelige felles­råd igang­­satte nylig kirke­restau­ re­ringer. Leder av fellesrådet, Morten Sandnes, forteller om saksgangen.

– Vi har fått utarbeidet tilstandsanalyser på alle fire kirkene i Hurum og for to kapeller. Etter tilstandsanalysen fra Castor Kompetanse i 2015 ble det klart at Hurum kirke trengte strakstiltak fordi det var taklekkasje, forteller han.

Kommunal bistand Søknad om midler til strakstiltak ble innvilget av Hurum kommune.

– Tilstandsanalysen ble ferdigstilt og prosjekt­ plan for arbeidet iverksatt, oppsummerer han.

Hurum kirkelige fellesråd bestilte tilstands­ana­

lyser på tre andre kirker også.

– Under utarbeidelsen hadde vi årlig bran­ntil­ syn fra brannvesenet. De anbefalte sprinkelanlegg i Holmsbu kirke. Da tilstandsanalysen var klar, hadde også Castor Kompetanse anbefalt dette, sier han.

Fellesrådet søkte derfor midler til branntiltak og fikk søknaden innvilget av kommunen.

Arbeidet ble igangsatt i fjor.

Med de to siste tilstandsanalysene på Filtvet og Kongsdelene kirker, hadde råteskader blitt opp­ daget i sistnevnte kirke. Dermed ble det ny søknad til kommunen.

– Fellesrådet er glade for at vi ikke har måttet sette vedlikeholdsbehovet på kirkene opp mot hverandre.

En varm takk til Hurum kommune som har bevilget investeringstilskudd, sier Sandnes.

Når Hurum og Røyken blir en del av Asker kom­mune, regner han med at restaurerings­pro­ sjektene fortsetter like godt som i dag.

Kirkebygg er en fellesgode Ifølge Fagforbundets syn er kirkebygg identitetsbærende for lokalmiljøene. Kirkene utgjør en fellesverdi som Den norske kirke forvalter for hele folket.

– Det blir særlig tydelig ved verneverdige bygg med kulturminneverdi, sier Bjarne Kjeldsen, rådgiver i seksjon kirke, kultur og oppvekst.

Han tar utgangspunkt i hørings­materi­ alet til «forslag til ny tros­sam­funns­­lov». I den nye loven som kan bli en realitet rundt årsskiftet skal kirke­loven, tros­sam­funns­ loven og livs­syns­samfunnsloven sammen­ slås.

Samlingssted – Mange steder er kirkebyggene viktige som kulturhus, et samlingsted for lokale krefter vi ellers ikke ville hatt. Kirkens sam­lingsfunksjon går på tvers av daglig tilhørighet: som ved katastrofer eller ved store anledninger i livet, sier han.

Det finnes rettigheter tilknyttet med­ lemskap i Den norske kirke.

– Kirkemedlemmer har blant annet fri gravferdsseremoni. Fra ikkemedlemmer kan den lokale kirken ta seg betalt, for­tel­ler rådgiveren.

I ett forslag i den nye loven skal Den norske kirke ha prioriteringsansvar for kirke­vedlikehold. Fagforbundet mener deri­mot at dette skal være et kommunalt ansvar.

– Lokalbefolkningen bør ha inn­v irk­ ning. Det skaper et mer levende engasje­ ment, sier han.

Etter Fagforbundets ståsted skal det

brukes av fellesskapets verdier til kirke­ bygg. Men det forutsetter at Den norske kirke er utadrettet og samtidig ser rollen sin slik.

– Pengebruk på middelalderkirker er det lite kontroverser rundt. Men nybygg, gjør dette fort mer utfordrende, sier Kjeldsen.

Nye Spikkestad kirke og kultursenter eies halvparten hver av Røyken kom­ mune og det kirkelige fellesrådet. Mens Modum kirke består en del av kom­ munalt bibliotek, har Stjørdal livssyns­ nøytrale seremonirom, ifølge Kjeldsen.

– Da skapes et samvirke mellom kirke og offentlige interesser. Når Den norske kirke får statlige bevilgninger, øker den totale potten. Bygges en ny kirke fordi en by vokser, blir et betimelig spørsmål dermed hvor mye det offentlige skal inn med, sier han.

kirken i samfunnet

29

Fremtidens gravlunder blir grønne lunger for alle Det er ikke mange år siden gravlunder skulle være områder preget av forsiktig tilstedeværelse fra alle som beveget seg inn på dem. Men i dag, mens byene vokser og de vakre gravlundene fremstår som grønne lunger i et urbant miljø, har by-borgerne begynt å benytte disse også for rekreasjon og tur. – Det er velkomment, smiler byråd for kultur, idrett og frivillighet, Rina Mariann Hansen (Ap).

Tekst: Linn Stalsberg Foto: Werner Juvik

30

kirken i samfunnet

Gravlunder

Gravlundene i byene skal i dag møte flere behov enn kun dem som handler om nærvær med våre avdøde. De er grønne lunger midt i byen, de er skoleveier, snarveier og et sted å ha piknik for barne­hageunger i nabolaget. Alt dette ønsker by­råd Rina Mariann Hansen velkommen, og vil gjerne ha mer av.

– Byrådets visjon er at Oslo skal bli en grøn­ nere, varmere og mer skapende by med plass til alle. Sånn sett møter byens gravplasser befolk­ ningens behov for grønne byrom. Mange bruker dem til gjennomgang og rekreasjon alle­rede. I til­ ­­legg har de som grøntområder en viktig funk­sjon for klima og miljø, sier Hansen.

I Oslo bystyre ble det i januar i år orientert om at byrådet ønsker å tilrettelegge gravplassene for felles bruk, samtidig som roen og verdigheten ivaretas. Alle partiene støttet forslaget der det også står: «Oslos gravplasser utgjør en del av vår felles kulturarv, og fungerer på flere måter som en del av den overordnede grøntstrukturen».

Dermed er det ikke bare kirken selv og de ansatte der som involveres i samfunnet omkring seg og blir en del av det. I de stadig voksende byene våre, blir også gravlundene nødt til å finne en sameksistens med naboer, med byen og mellom levende og døde.

Hansen forteller at ny forskning viser at grav­ lundene i Oslo allerede brukes til alt fra skole­ veier, snarveier, til å gå tur med hunden eller være et sted folk oppsøker ro.

– Ikke minst i vinter, da det har vært glatt på fortauer og veier, har gravlundene være trygge, tilgjengelige og godt strødd for dem som har ønsket en spasertur, sier hun.

Her har byens borgere gått foran og på sett og vis skapt nye tradisjoner for bruk av gravlunder på svært få år, og nå må kommunen henge seg på og følge opp dette, erkjenner byråden.

Multikulturelle gravplasser i det nye Norge Med stadig flere innbyggere og massiv utbygging i Oslo, er det rom for å undre seg over hvor vi skal begrave alle sammen etter hvert. Men Oslo har hele 1831 mål med gravareal, og fremdeles er det ikke trangt om plassen under jorda, forteller direktør i Gravferdsetaten i Oslo, Lene Mürer.

– Fremdeles er det god plass til byens borgere i eksisterende gravlunder, men kapasiteten er ujevnt

fordelt mellom bydelene. Det er allerede et kapa­ sitetsproblem i Oslo Syd. I tillegg kan det bli problemer i Groruddalen i framtiden. Men kremasjon velges oftere i Oslo enn gjennom­snittet på lands­basis. Rundt 70 prosent av de av­døde kremeres i Oslo, mot rundt 40 prosent i snitt for landet. I tillegg gravlegges kister i 2 høyder i Oslo.

Dette gir mer arealeffektive grav­lunder, sier Mürer.

Også nye religioner, gravferdskulturer og livssyn er det godt tilrettelagt for - og plass til.

– Da jeg overtok som byråd fikk jeg ansvars­ område for gravferd, og det betyr både for dem som gravlegges i den norske kirke og i alle andre tros- og livssyn, sier byråd Hansen.

Oppe på den store gravlunden på Alfaset møter vi Rina Mariann Hansen og Lene Mürer. Alfaset ligger en liten kjøretur, eller sykkel­tur, utenfor sentrum, med utsyn mot Grorud­dalen en vei og innover mot Helsfyr og sentrum den andre.

Her er det gravplasser for blant andre kristne, muslimer, romfolk, hinduer og ateister. Noen av trosretningene har egne seksjoner av gravlunden.

Her er også et moderne krematorium som tar hensyn til de ulike kulturers tradisjoner rundt det å kremere.

- Mangfoldet har utfordret oss, men Oslo har vært fenomenale til å gå foran, med gode tilpasninger både i kapell, krematorium og ute på gravplassen, sier Rina Mariann Hansen.

<

kirken i samfunnet

31

– Da man åpnet Alfaset i 2009 tok vi hensyn til noen av de nye ønskene, for eksempel er det en del som gjerne vil overvære kremasjonen. Det kan man her, forteller Mürer.

Hun forteller videre at stadig flere har indivi­ duelle ønsker begravelser, som man strekker seg for å etterkomme. Alle som ønsker noe spesielt i forhold til religion eller individuelle ønsker, må bekoste seremoniene og eventuelt ekstrautstyr selv. Gravferdsloven fra 1997 krever at kister og urner skal være laget av nedbrytbart materiale og være omsluttet av jord etter gravleggingen.

Nye byrom, nye kutymer Rina Mariann Hansen ønsker å løfte utviklingen innenfor gravferdsetaten inn i politikken og inn i samfunnsdebatten, selv om noen kan føle det ubehagelig å snakke om døden på denne måten.

– Alle kommer på en eller annen måte i kontakt med Gravferdsetaten, den er utrolig viktig for alle, vi produserer tjenester for alle. Selv om man ikke er pårørende, har de fleste et forhold til disse grønne byrommene som brukes av mange, sier Hansen.

Dersom gravlundene i større grad skal bli

grønne lunger for alle, krever det også tilpasning til nye kutymer og tradisjoner. Er det for eksempel lov til å sole seg i en gravlund? Hva med å ha piknik med venner, eller ha med skoleklasse på tur?

– Vi må rett og slett ta hensyn. Pågår det en gravferd, går man rolig en omvei. Hunder holder man alltid i bånd. Man kan sykle, men ikke fort, det handler om sikkerhet på et sted folk ofte går i egne tanker. Det handler også om verdighet.

Man soler seg ikke i badebukse eller driver med voldsomme sportsaktiviteter. Barnehager toger stadig vekk inn på gravlunder på tur, mange av dem har jo dette som sin grønne flekk i nabolaget og det synes jeg er fint, sier Hansen.

Hun innser at når gravlunder skal brukes mer av alle i fremtiden bør man informere mer om regler og hensyn.

Et av de nye tiltakene som vurderes for å gjøre gravlundene tilgjengelige, er å sette opp belys­ ning på deler av gravlundene, som tradisjonelt har ligget i mørke.

– På grunn av trygghet kan vi diskutere om det kan være områder vi bør lyse opp, mener Lene Mürer.

Oppe på Alfaset utenfor Oslo sentrum er det gravplasser for blant andre kristne, muslimer, romfolk, hinduer og ateister. Noen av trosretningene har egne seksjoner av gravlunden. Her er også et moderne krematorium som tar hensyn til de ulike kulturers tradisjoner rundt det å kremere. Byråd Rina Mariann Hansen og gravferdsdirektør Lene Mürer forteller at de også planlegger et område for askespredning.

32

kirken i samfunnet

Gravlunder

– Og sette opp mer informasjon, utover det som nå finnes av informasjonstavler. Vi kunne fortelle mer om det historiske rundt gravlundene, til glede for både nabolag og turister, sier Hansen.

– Vi kan styrke gravlundene enda mer med tanke på at de fremover skal benyttes stadig mer som grøntområder for alle. Noe handler om hva slags busker og trær vi velger. Kanskje må vi sette opp flere benker, for vi vet at eldre år lengre turer dersom de har flere benker å hvile på, sier Hansen.

Kan ikke velge helt fritt Det er etterlatte etter den avdøde som bestemmer over gravferden. De kan ønske seg en bestemt gravplass, men det er ikke sikkert man får den.

Som død tilhører man ikke automatisk bydelen sin.

– I deler av byen har vi utfordringer med kapa­siteten når det gjelder både kiste- og urne­ graver. Graver kan brukes på nytt etter 20 år, men det stilles krav i Gravferdsloven om at det «ikke finnes annet enn grove knokler og kiste­ rester etter tidligere gravlegging» før graver kan benyttes igjen. Grunnforholdene i Oslo med­ fører at nedbrytningen ikke går raskt nok på flere av gravplassene, forklarer Mürer, noe som medfører et kapasitetsproblem enkelte steder.

Regelverket i Norge er strengt; alle må grav­ legges innenfor et område som er regulert og opparbeidet til gravplass. Det eneste alternativet er å søke Fylkesmannen om askespredning i naturen.

Men hva med de gamle kirkegårdene, som er vigslet? Hvordan forholder nye trossamfunn seg til dette?

– Det er opp til det enkelte trossamfunn om vigsling eller annen type seremoni er viktig.

Gravferdsloven åpner for at det ved opparbeidelse av nye gravplasser, skal gis mulighet for ulike trosog livssynssamfunn til å gjennomføre en seremoni for å innvie disse. For mange er ikke dette med vigsling lenger av betydning, sier Mürer.

Hun ser en utvikling allerede der ulike tros- og livssynssamfunn tilpasser seg norske forhold og delvis tilpasser typiske norske gravferds­tradisjoner inn i egne tradisjoner. For eksempel bruker norske muslimer i stadig større grad grav­­støtter som ligner på de norske, noe de tradisjonelt ikke har gjort. På samme måte ut­vikles og påvirkes de typisk norske tradisjonene seg på mange områder ved påvirkning og inspirasjon fra andre kulturer.

Det er ikke mye tagging, hærverk og dårlig oppførsel på gravplassene. Respekt for de døde sitter dypt i oss, erfarer Mürer.

Det er opparbeidet en del nye minnelunder på Oslos gravplasser de senere årene, hvor det settes ned mange urner på et felles, avgrenset område.

Noen er «navnet», hvor det er en kunstnerisk installasjon på minnelunden hvor navneplater settes opp. Andre er «anonyme», hvor det ikke kommet fram hvilke urner som er satt ned. Disse tilbudene er godt mottatt.

Oslo har også tilrettelagt barneminnelunder, hvor kister og urner til barn som aldri kom hjem etter fødselen, kan settes ned. Der kan foreldrene sette ned i fellesskap med andre foreldre i samme situasjon, eller alene hvis det er ønskelig.

Oslo kommune vurderer nå å opprett faste områder tilrettelagt for askespredning på noen av dagens gravplasser, forteller Mürer.

– Alfaset oppleves av mange som bor i nærheten som en grønn lunge og et parkdrag i et område som hittil har vært preget av mye industri, så dette brukes mye til turgåing og rekreasjon, forteller Mürer.

kirken i samfunnet

33

Bildeserie

Det hellige rommet for vår tid Kirkebrannene på 1990-tallet var delvis skyld i opp­svingen i kirkebyggingen rundt tusen­ års­skiftet. Prosessen rundt de brente kirkene viste ofte en polarisering mellom en menig­ hetskjerne som ønsket en moderne arbeids­ kirke, gjerne på en sentral tomt i bygda, og lokalsamfunnet for­øvrig som ønsket en tradisjonelle kirken på opp­rinnelig plass – eller i alle fall en kirke som «ser ut som en kirke».

34

kirken i samfunnet

Etter år 2000 er det i gjennomsnitt vigslet 3 nye kirker per år. Byggestilen varierer, og vi snakker ofte om en polyvalent, flerverdig, arkitektur.

En ny og spennende tendens er et tettere sam­arbeid mellom arkitekt og kunstner, slik at bygnings­strukturen og kunsten smelter sam­men til et integrert hele, som i Mortensrud (2002) og Søm kirker (2004).

Når det gjelder selve kirkerommet, synes den tradisjonelle langkirkeformen å styrke sin posisjon. Kirkerommene er nå klarere av­ grenset, og det legges mer vekt på å skape «det hellige rommet» for vår tid.

Gå inn på kirkesok.no og les om din kirke!

Kilde: kirkesok.no

FOTO: COLOURBOX.COM

Hva ønsker du å lese mer om innenfor ditt fagfelt?

Send oss forslag til temaer tips@fagbladet.no

Sokker som ikke strammer Bestill i dag på ametrine.no eller ring 72481667.

Vi sender i morgen.

ULLFROTTE PRO

Kongen av ullfrotté-sokker. Tykk og god ullfrotté ullsokk som holder deg varm på føttene uansett. Mange forskjellig farger, 2 like par i pakken. Fra str. 36 til 48 60% merinoull som ikke klør.

Pris pr. pk.

er

elg ts

s Be

349,-

TYNN ULL

Tynne ullsokker i merinoull som ikke klør. 5 like par i pakken. Hvit, beige, grå, rosa, sort. Fra str. 33 til 48 60% ull.

Pris pr. pk.

298,-

Den legendariske “strikkaskoen” fra Arcopedico.

Lett og behagelig. Tilpasser seg foten. Anatomisk oppbygd.

Brun, beige, rød, sort, blå. Fra str. 35 til 45.

Kan vaskes på 30o Pris pr. par

TYNN BOMULL

HIKER ULL

Tynn bomullsokk i hvit, beige, grå, rosa, sort. Fra str. 33 til 48. 5 like par i pakken. 65% bomull.

Pris pr. pk.

229,-

699,-

Perfekt tur-/sportssokk som er frottert i foten. Kjempegod i fjellsko, vintersko og skisko! Merinoull, klør ikke.

Fra str. 33 til 48. Mørk grå og sort.

2 like par i pakken. 77% ull.

Pris pr. pk.

249,-

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00

Bestill på ametrine.no www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no

Vi har også flere typer sokker, sko og undertøy