Temahefte 58

KOMMUNER I BEREDSKAP Temahefte nr. 58

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD < 3 Leder < 4–7 REPORTASJE: Kraftfull ledelse når kriser rammer < 8–11 REPORTASJE: Når det utenkelige skjer < 12–13 FAGLIG INNSPILL: Mette Nord < 14–17 REPORTASJE: Kongsberg bestod ildprøven < 18–21 REPORTASJE: De viktige frivillige < 22–25 REPORTASJE: Kirken som samlingspunkt < 26–27 FAGLIG INNSPILL: Monica Mæland < 28–31 REPORTASJE: By og land når krisen rammer < 32–33 REPORTASJE: Korona: Store ulikheter i smittetall < 34–35 REPORTASJE: Hva er vi redde for?

4–7

14–17

28-31 Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Eva Ler Nilsen Illustrasjoner: Johan Reisang og Ela Buria Prosjektleder: Linn Stalsberg Medarbeidere: Jørgen Hyvang, Kari Kløvstad, Vibeke Liane, Marianne Otterdahl Jensen, Bjørn Arne Johansen. Layout: Nylund Larsen AS Trykk: Ålgård Offset AS. Redaksjonen avsluttet 17. november 2020.

393

Trykksak

LEDER

Hva er planen når alarmen går?

Hvordan er det mulig å være forberedt på alt som kan skje? Er kommune-Norge beredt på krisene som rammer oss igjen og igjen?

Små og store kriser og katastrofer har rammet landet opp igjennom årene. Den aller største kata­ strofen, Svartedauden, skriver seg fra 1300-tallet, på 1800-tallet døde mange av alvorlige kolera­ utbrudd og på begynnelsen av 1900-tallet ble Norge rammet av den såkalte spanskesyken – en influensa­ epidemi som tok livet av mange tusen innbyggere.

Siden den gang har kommuner fra nord til sør opplevd alvorlige naturhendelser og ulykker med dødelig utfall til lands og til vanns; ras, flystyrter, branner og togkollisjoner – før terrorangrepet i 2011. De siste månedene er det den verdens­om­ spennende korona-pandemien som har satt oss på prøve rundt om i det ganske land.

I dette temaheftet har vi sett på kommunen som beredskapsarena. Hva skjer når alarmen går? Hva kreves av en god kriseledelse? Hva er kommunens ansvar i beredskapsarbeidet? Vi har besøkt kommuner som har vært gjennom kriser for å se på hva de har lært. Vi har sett på hvordan hele samfunn rammes og involveres når krisen treffer – vi har snakket med mange ulike yrkesgrupper for å få innsikt i deres rolle, og hvordan de spiller sammen for å håndtere ulike situasjoner.

Det store spørsmålet er hvordan vi kan planlegge for alt tenkelig og utenkelig som kan skje. På nasjonalt nivå jobber flere instanser med å analysere samfunnets sårbarhet og identifisere mulige katastrofer som kan ramme oss, samt legge planer for hvordan vi skal håndtere det som skjer.

Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretnings­ tjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet utgir alle årlige analyser av trussel- og risikobildet. Det samme gjør Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Direktoratet har siden 2011 laget rapporter hvor de beskriver ulike scenarier som samfunnet må være beredt på å møte.

Gjennom sivilbeskyttelsesloven og forskrift om kommunal beredskapsplikt er kommunene pålagt å gjennomføre en såkalt sårbarhets- og risikoanalyse (ROS-analyse). Dernest skal de utarbeide en beredskapsplan og sørge for å ha et minimum av funksjoner på plass, som kriseledelse og psykososialt team.

Forskere og rådgivere vi har snakket med i arbeidet med dette temaheftet mener imidlertid at kriseberedskap og kriseledelse kunne vært mer prioritert hos kommunale ledere. Gunnar Angeltveit, som har mer enn 30 års erfaring med beredskap og krisehåndtering, forteller at det er stor variasjon mellom kommunene på dette feltet. Noen har gode beredskapsplaner, andre mangler den grunnleggende ROS-analysen. Forsker Synnøve Nesse er bekymret for det samme, og etterlyser et opplæringsprogram for ordførere og rådmenn – som er viktige nøkkelpersoner når krisen slår inn.

Det er ikke et dårlig forslag.

EVA LER NILSEN Ansvarlig redaktør

Månedene med korona har med all tydelighet vist hvor viktig det lokale beredskapsarbeidet er.

Inntil en eventuell nasjonal opplæring er på plass, går det an å lære av hverandre. Nøkkelen for mange er samarbeid på tvers av yrker, etater og organi­sa­sjoner. Planene må være enkle og konkrete, de ansatte må få opplæring og det må øves. Uten dette, er det vanskelig å drive optimalt bered­ skaps- og krisehånd­t erings­­a rbeid lokalt. Og det er lokalt kriser skjer, og det er lokalt de må møtes.

Men hva så med den lokale beredskapen?

KOMMUNER I BEREDSKAP

3

Foto: Fredrik Hagen / NTB

Kraftfull ledelse når kriser rammer Innbyggerne i Indre Østfold kommune har fått kjenne på kroppen hva kriseledelse innebærer i praksis. Renholdsoperatør Mette Solvang var en av mange viktige brikker i bekjempelsen av koronaviruset.

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

Tirsdag 4. august kom det første koronatilfellet i Indre Østfold. Dette skulle vise seg å være starten på en voldsom oppblomstring av koronasmitte i den nyetablerte grensekommunen. Mandagen etter innførte kommunestyret de strengeste tiltak en norsk kommune har gjort i fredstid: SFO og barnehager stengte en uke, serverings­ steder og sosiale samlingssteder ble stengt, biblioteker, øvings- og treningslokaler stengt i to uker, alle arrangementer stengte ut august, alle møter skulle skje digitalt, ingen utenlandsreiser

4

KOMMUNER I BEREDSKAP

for kommunalt ansatte, strengere regler på kjøpesentre, forbud mot sosiale sammenkomster i private hjem. Innbyggerne kunne bare være sammen med dem de bodde med.

– Det var veldig inngripende, men vi ville gjerne redde skolestarten et par uker senere. Det klarte vi, sier rådmann i Indre Østfold kommune, Georg Smedhus.

Kommunalt ansvar Norske kommuner har et stort ansvar når en krise rammer. Ansvaret er lovhjemlet i sivil­

KOMMUNER I KRISE

Foto: Fredrik Hagen / NTB

PRESSEKONFERANSE: Informasjonsbehovet i Indre Østfold kommune var stort under smitteutbruddet. Her holder kommunen pressekonferanse med rådmann Georg Smedhus (nr. to f.v.) kommunikasjonssjef Mimi Slevigen (t.v.) ordfører Saxe Frøshaug og kommuneoverlege Jan Børre Johansen.

Forskeren mener dette ble tydelig da korona­ viruset kom til Norge. Det var store mulige konsekvenser i form av tap av mange menneskeliv og alvorlig fysisk sykdom. Det var usikkerhet rundt hvordan viruset oppstod, hvordan det spredte seg, og skulle håndteres. Ville vi finne en vaksine? Det var for lite ressurser på sykehusene når det gjaldt intensivbehandling. Det manglet personell, kompetanse, rutiner, prosedyrer, strukturer og organisering.

– Det samme har vi sett når det gjelder smitte­ testing. Kapasiteten finnes ikke. Den bygges opp mens krisen utspiller seg, sier Nesse.

Foto: Privat

FORBEREDT: Rådmann Georg Smedhus og resten av kommuneledelsen i den nye kommunen var tidlig ute med beredskap for smittespredning.

Krisestab i februar beskyttelsesloven, og konkretisert i forskrift om kommunal beredskapsplikt. Konkret betyr det at alle norske kommuner skal gjennomføre en sårbarhets- og risikoanalyse (ROS-analysen).

Dette innebærer at de skal ha en beredskapsplan som baserer seg på denne analysen, og en beredskapsstruktur. Kommunene skal også ha en kriseledelse og et psykososialt team som et minimum.

Men hva er det som defineres som en krise?

Psykolog Synnøve Nesse har en doktorgrad i kriseledelse, og er forsker i SNF og konsulent i AFF på Norges Handelshøgskole i Bergen. Hun driver også psykologpraksisen MindsAhead.

Hun forteller at det er mye som kan oppleves som en krise, men det er noen kjennetegn: • det skjer noe som har store konsekvenser • det er usikkerhet om årsak, virkning og konsekvenser • det er en opplevelse av tidspress – Men dette alene er ikke nok. Det må også være sånn at en organisasjons daglige ressurser som personal, prosedyrer og struktur ikke strekker til, sier Nesse.

I Indre Østfold var de relativt godt forberedt da smitten eksploderte i august. De hadde vært tid­ lig ute allerede i februar.

– Vi har forsøkt å være tidlig ute hele veien.

Det var for mange tilfeller ute i verden til at dette ikke skulle ramme oss. Vi hadde en teststasjon klar utenfor legevakten vår allerede i februar, sier rådmann Smedhus.

GOD KRISELEDELSE: Psykolog og forsker Synnøve Nesse ved NHH mener kriseledelse blant annet handler om å «gjøre det som er nødvendig».

Det ble satt kriseledelse tidlig. Den besto av ordfører, rådmann, tre kommuneleger, leder av helsetjenestene, informasjonsjef, beredskapssjef og kommunaldirektør for helse og oppvekst. I tillegg ble andre tatt inn ved behov.

– Vi brukte beredskapsplanene våre i starten, men den sier jo ingen ting om hvor stor test­ kapasitet man skal bygge opp. Nå vet vi at vi klarer en testkapasitet på ti prosent i uka. Det er det få andre kommuner som klarer, mener Smedhus.

Den nye kommunen ble opprettet fra nyttår og har i dag 45 000 innbyggere. Det betyr mange nye fjes i ledelsen, og fem ulike beredskapsplaner og ROS-analyser som skulle forenes.

– Jeg tror i sum at de tidligere kommunene var litt ulikt stilt på dette området. Men nå er alle

<

KOMMUNER I BEREDSKAP

5

VIKTIG ARBEID: Renholds­ operatør Mette Solvang har jobbet i kommunen i 23 år, og elsker det. Koronapandemien har medført mer arbeid, men også økt synlighet og forståelse for faget.

som jobber med dette klare på at vi ikke hadde klart det samme hver for oss. Legevakten var tidligere interkommunal, men nå eier vi den selv.

Da kan vi raskere sette i gang tiltak. I tillegg er det flere leger som kan jobbe med dette nærmest på heltid, sier rådmannen.

Indre Østfold kommune gjorde mye riktig i starten. Ifølge Nesse er det første som bør skje at krisen oppfattes og anerkjennes. Deretter bør en kriseleder og et team utpekes og mobiliseres.

Kriseledelsen samles, setter stab og gjennomfører et første møte.

Nesse mener det er stor variasjon i norske kom­ ­ uners kriseledelses- og håndterings­ m kapasitet.

Hun etterlyser et nasjonalt opp­lærings­program på temaet som retter seg mot personer i nøkkel­ stillinger når krisen rammer, som ord­førere og rådmenn.

Det viktige renholdet På Moen skole ved Askim er Mette Solvang renholdsoperatør. Det har hun vært i 23 år, og elsker jobben sin. I mars ble plutselig faget hennes langt mer sentralt, og alle andre ble også opp­tatt

6

KOMMUNER I BEREDSKAP

av såper og vaskemidler. Nå sitter hun sammen med enhetsleder for renholderne, Sandra Schmid og avdelingsleder Eli Skaug Kristiansen, i skolekjøkkenet. Det er skinnende rent over alt.

– Man må tenke igjennom hvilke midler man skal bruke og hvor det skal vaskes. Berøringsflater har fått mer oppmerksomhet, sier Solvang.

Enhetsleder Schmid forteller at det var usikkerhet i starten av mars. Det var vanskelig å få tak i nok sprit, og det var veldig mange spørsmål fra brukerne. Alle kommunens 104 renholds­operatører fikk mer å gjøre.

– Alle renholderne har gjort en kjempejobb.

Flere ble flyttet over til sykehjemmene hvor vi innførte forsterket renhold. De fikk kun lov å jobbe i én bygning og alle måtte bruke maske.

Det var ikke lov å reise til Sverige. I påsken var det mange som måtte jobbe ekstra. De fikk bare to fridager, forteller Schmid.

Renholderne har ikke vært med i noen krisemøter, men de er blitt bedt om innspill og råd. De merker også at faget deres har fått et løft.

– Jeg føler meg mer sett, og blir tatt med på

KOMMUNER I KRISE

råd. Det er noe nytt. Lærerne har vært veldig flinke til å ta tak, og elevene er flinke til å holde orden. Garderobene er ryddigere enn noen gang, sier Solvang.

Etter hvert har elevene også forstått at såpe er vel så bra som sprit.

– Alle var opptatt av sprit i starten, men det holder jo lenge med vanlig såpe. Tradisjonelt renhold er tilstrekkelig, mener Solvang.

I starten var sprit og munnbind mangelvare.

Nå er det hansker og hvite søppelposer som er i manko. I tillegg til økt synlighet og forståelse for faget, har renholderne i kommunen fått realisert en gammel drøm på grunn av viruset. Fem desinfiserings­roboter spruter ut gass og renser rommet for virus og bakterier.

– Det sparer vi veldig mye tid på, mener Schmid.

Kraftig tiltak I Indre Østfold fikk de kontroll med utbruddet i august. Kraftfull kriseledelse gjorde susen, og skolene kunne åpne til skolestart.

– Når jeg ser rundt meg nå, så tenker jeg at det er bedre med en uke med kraftige tiltak, enn flere uker med midt på treet-tiltak. Det er best for næringsliv og innbyggere. Jeg synes det er rart at ikke flere har gjort det. Nok testkapasitet og slå hardt ned, mener Smedhus.

utvikling og dynamikk, hva de skal levere, når og hvordan.

• til sist relasjonsutvikling. Hvordan de skal samhandle med andre slik at de holder seg målrettede men samtidig tilgjengelige?

Handler også om kommunikasjon Kriseledelse handler også mye om kom­ munikasjon. Indre Østfolds 45 000 innbyggere hadde et voldsomt informasjonsbehov da det sto på som verst.

– Vi var aktive mot lokalavisen og på egne Facebooksider og nettsider. Jeg tror det er lurt å konsentrere seg om noen plattformer, sier Smedhus.

SMS ble brukt noen få ganger når det var særlig viktig. Chat på nett er også ressurskrevende og vanskelig.

– Vi satset på å oppdatere informasjonen vår.

Alle spørsmålene vi fikk ble innlemmet når vi oppdaterte Facebook og nettsidene våre, sier Smedhus.

I tillegg til å være tidlig ute med planleggingen for eventuell smitte i kommunen, la kriseledelsen en spesiell tankegang til grunn for responsen.

– Vi må tenke på den verst mulige situasjonen som kan oppstå. Uansett hva slags krise som hender, sier Smedhus.

RENT OG PENT: På et skinnende rent skolekjøkken ved Moen skole ved Askim sitter Mette Solvang (t.h.), enhetsleder for renholderne, Sandra Schmid (midten) og avdelingsleder Eli Skaug Kristiansen.

Ifølge Nesse handler kriseledelse om «å gjøre det som er nødvendig». Det innebærer å utføre en del lederfunksjoner tett i tid, og raskere enn vanlig. Det krever ofte flere ledere og mer ledelse enn til daglig.

– Min forskning viser til at dette handler om å utføre fire kjernefunksjoner: • å utvikle en proaktiv strategi for å løse krisen samt for å reparere tillitsbruddet krisen er overfor viktige interessenter • å utvikle og skalere en struktur som passer for å håndtere krisens omfang og unike karakter.

Hvem skal lede, hvor mange personer trengs og hvordan skal de organiseres? Skal den håndteres i linjen, eller en «ad hoc mobilisert» beredskapsorganisasjon?

• å raskt få medarbeidere til å forstå krisens

KOMMUNER I BEREDSKAP

7

KVIKKLEIRE: Store deler av rasområdet var dekket av flytende kvikkleire.

Det gjorde letingen etter de tre savnede litauerne krevende.

Når det utenkelige skjer:

Jordraset som drepte Det massive jordraset som tok tre liv i Sørum kommune i 2016 var så enormt stort at det var vanskelig å begripe. Hvordan planlegger man for det utenkelige?

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

8

KOMMUNER I BEREDSKAP

Foto: JØRGEN BRAASTAD, VG

Å FORBEREDE DET UTENKELIGE

– Raset gikk litt etter klokka 16.00 på etter­ middagen, og vi forsto raskt at dette var en alvorlig hendelse hvor flere personer var savnet.

Vi fikk samlet kriseledelsen og informert organi­ sasjonen, forteller Hansen.

Kanten på raset var nesten 300 meter bredt, og like høyt som et fireetasjes hus. De enorme jordmengdene skled nedover jordet hvor seks arbeidere drev med lett skogsarbeid i enden. Tre litauiske arbeidere ble slukt av raset og drept.

Tre klarte å komme seg unna jordmassene.

Sår i naturen Sporene etter raset er fortsatt svært synlige. En minneplakett er satt opp nede ved bilveien for å hedre de som omkom. Raset ble utløst av en større oppfylling av jordmasser som et ledd i planeringen av området. Det var gitt tillatelse til planering, men det skulle ikke tilføres nye jordmasser. Saken ble henlagt av politiet etter to år. Konklusjonen på etterforskningen slo fast at det var umulig å bevise hva som utløste skredet.

– Kriseledelsen vår var operativ døgnet rundt i en måned. Men alle arbeidsoppgavene var ikke det mest kompliserte oppi krisen. Det var det menneskelige som tynget, og som man drar med seg videre, sier Marianne Grimstad Hansen.

Enhver krise som finner sted i Norge, skjer natur­ lig nok i en kommune. Men er de forberedt?

Hvordan kan de være forberedt på alt som kan skje?

– Kommuneansatte som kom til stedet skjønte ikke omfanget av raset før de sto med leire langt opp på bildekkene, sier tidligere ordfører i Sørum kommune, Marianne Grimstad Hansen.

Hun satt på kontoret da gruppelederen i Høyre ringte for å fortelle at et stort jordskred var utløst. Nesten samtidig kom kommunalsjefen for teknisk avdeling, Marianne Stokkereit Aasen, inn på kontoret med det samme budskapet.

Et jordras er neppe den mest utenkelige hendelsen som har oppstått, men det krever like fullt en stødig hånd for å løse krisen. Terror­ angrepet i 2011 hadde et omfang som var utenke­ lig, og mange aktører måtte tåle kritikk for hånd­ teringen. Et cruiseskip med flere tusen passasjerer som havarerer, et marinefartøy som krasjer inn i et nyttefartøy, en hurtigbåt som forliser om natten eller en oljeplattform som kantrer.

Norske kommuner har allerede opplevd en rekke kriser, men er kommune-Norge forberedt på den neste?

Krisespesialist Gunnar Angeltveit har flere tiårs erfaring med beredskap og krisehåndtering i kommuner og bedrifter. Han har ledet Regjeringens krise­infor­ masjonsenhet, skrevet bok om krise­hånd­tering og drevet rådgivning som konsulent de siste 20 årene.

– Kriseberedskap og -ledelse burde vært mye

KOMMUNER I BEREDSKAP

9

høyere opp på agendaen til mange kommunale ledere, og det burde vært stilt tydeligere krav, mener Angeltveit.

Han beskriver tilstanden i kommune-Norge som en salig blanding når det kommer til arbeidet med beredskap og kriser.

– Noen er veldig gode på dette og har gode planer. Andre mangler en risiko- og sårbarhets­ analyse (ROS) i bunnen, og gode beredskaps­ planer, sier Angeltveit.

Angeltveit definerer en krise som hendelser som krever raskere beslutninger og annerledes handlinger enn det man er organisert for i det daglige arbeidet.

– En brann er ikke en krise for brannvesenet, for eksempel, sier han.

Rådgiveren mener det er mange grunner til at en kommune og ledelsen der bør være så godt forberedt som mulig på en krise.

– Å sikre befolkningen er selvfølgelig nøkkelen til suksess. Er du god på de grunnleggende prosessene kan du takle mange uforutsette hendelser. Det handler om å forstå risikoen ved en hendelse, og å sette i verk tydelige tiltak raskt, sier Angeltveit.

Hadde øvd på krise I Sørum var man klar over at det mange steder er krevende grunnforhold, og at ras er en fare.

Derfor satte kommunen begrensninger på til­ taket som ble godkjent. Samtidig kommer en slik hendelse overraskende.

– Sørum kommune var forberedt på en krise.

Rett før jeg ble ordfører i 2015 var Fylkesmannen på besøk for å gjennomgå beredskapsplanen.

Det ble gitt noen forslag til utbedringer og det ble fulgt opp. Så planene våre hadde fått god­ kjentstempel, sier Hansen.

DET ENKLE ER DET BESTE: Gunnar Angeltveit har jobbet med beredskap og krisehåndtering siden 80-tallet. Han mener kvaliteten i kommune-Norge varierer, og opp­fordrer til å gjøre ting så enkelt som mulig.

10

Kommunen hadde også gjennomført en krise­ øvelse som kom godt med i en kaotisk startfase av krisen.

– Det er ordfører som leder kriseledelsen, mens rådmannen leder det operative arbeidet i organis­ asjonen og delegerer alle praktiske opp­gaver til de aktuelle organisasjonsledd. Ord­førerens ansvar er å være talsperson på kom­ munens vegne, alle

KOMMUNER I BEREDSKAP

henvendelser skulle til ord­fører. Det var sånn vi hadde organisert det og mente var den mest effektive måten å gjøre det på for å unngå en kommunikasjonskrise på toppen, sier Hansen.

En organisering som er helt i tråd med rådene fra Gunnar Angeltveit. Han mener å ha sett mange eksempler på ordførere som blir for ivrige, og som vil være kriseleder og den som kom­muniserer utad. Det er en dårlig idé.

– Det er lurt å ha faglig kompetente mennesker til å lede det operative arbeidet. En krise fordrer både en operativ og en strategisk ledelse. Den første må jobbe med de umiddelbare oppgavene.

Den strategiske ledelsen må se ting i et lengre perspektiv og planlegge for det, sier Angeltveit.

Godt samarbeid Teknisk etat i Sørum hadde sine folk ute hele døgnet for å sikre rasområdet. En utfordring var å skaffe nok gjerde til å ramme inn området. Det ble holdt vakt hele den første helgen. Området måtte anses som et åsted fordi flere mennesker var savnet.

– Det psykososiale kriseteamet med kommune­ legen i spissen ble satt i verk for å ta seg av pårørende og andre berørte. De tre overlevende ble selvfølgelig tatt hånd om, grunneieren var berørt, og det var også tre barn som var alene i et lite hus i nærheten av raset. Det var ganske mange berørte til sammen, forteller ordføreren.

Kriseledelsen i Sørum bestod av ordføreren, råd­­mann og alle kommunalsjefene fra ulike om­ råder. I tillegg en beredskapsansvarlig i kom­ munen, kommunelegen og etter hvert lensmannen.

– Det var veldig nyttig for oss å få med lensmannen. Hun hadde kontakter i politiet som gjorde at vi lettere kunne få tak i informasjon vi trengte fra politiet, sier Marianne Grimstad Hansen.

Etter hvert ble det også avholdt møter som involverte folk fra beredskapsavdelingen hos fylkes­­­­mannen, Statens Vegvesen, politiet og NVE. – Det var veldig nyttige møter hvor vi kunne informere og koordinere rundt bordet. Alle parter var godt informert, sier Hansen.

Kommunalsjef for miljø og samfunnsutvikling i Sørum da raset gikk, Marianne Stokkereit

Å FORBEREDE DET UTENKELIGE

Aasen, var helt fersk i stillingen. Heldigvis hadde hun mye erfaring med kriseledelse og beredskap fra tid­l igere jobber.

– Jeg husker at rådmannen var litt tvilende til om vi skulle sette krisestab, men det mente jeg vi måtte. Det er bedre å starte en gang for mye, enn å snuble inn i en krise, mener Aasen.

Kriseerfaring Aasen hadde blant annet erfaring fra Svalbard hvor et ras hadde tatt liv. Det lærte henne at samarbeid med ulike etater er viktig for å lykkes.

– Vi visste hvem vi skulle ringe fordi jeg hadde erfaring fra Svalbard. Politiet ba oss sperre veien, det måtte gjøres en risikovurdering av om­ rådet, vi måtte få ut en gravemaskin og Norges Geotekniske Institutt måtte raskt på banen, forteller Aasen.

I starten førte de logg på papir, men de fikk relativt raskt inn en ansatt som behersket CIMprogramvaren godt. Det er et krisehåndterings­ verktøy alle kommuner har tilgang til gjennom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

– Det er viktig å vite hva slags kompetanse du har i organisasjonen. Hvem kan gjøre hva?

Språk­kompetanse er en viktig faktor. Å få ut informasjon på flere språk. Krisearbeid er veldig erfaringsbasert, mener Aasen.

Gunnar Angeltveit mener det er viktig å gjøre det så enkelt som mulig. En beredskapsplan skal ikke se ut som en roman, men ha gode sjekklister for funksjoner, prosesser og scenarier. Det må utarbeides gode planer for krisehåndtering, de ansatte må læres opp og det må øves jevnlig.

– Gå gjerne gjennom dette to ganger i året. En ren papirøvelse og en praktisk øvelse. I tillegg kan du sette av tid noen ganger i året til et kort møte hvor planer og beredskapslister oppdateres, sier Angeltveit.

Et annet tips, mener han, er å lære så mye som mulig av kriser som rammer andre kommuner eller selskaper. Skjer det en ulykke i en tunnel, og din kommune selv har ansvaret for tunnel­ sikkerhet, er det helt sikkert læringspunkter å ta med seg.

– En krise er en anledning hvor man blir

veldig synlig. Takler man krisen godt kan det øke omdømmet til både kommunen og ledelsen.

Håndteres den dårlig kan det være skadelig profesjonelt. Pass på at rollene er tydelig fordelt, råder Angeltveit.

MINNEPLAKETT: Nede ved veien er det satt opp en minneplakett for å hedre de tre litauiske arbeiderne som mistet livet i raset i 2016.

I Sørum var krisen relativt kortvarig, men ordfører Hansen er glad for at organisasjonen fungerte så godt som den gjorde.

– Jeg husker at jeg tenkte med takknemlighet på at ting fungerte så godt som de gjorde, sier hun.

KOMMUNER I BEREDSKAP

11

Foto: Birgit Danneberg

Vi må være bedre forberedt på det utenkelige Mette Nord Leder i Fagforbundet

Kommunen er en hjørnestein i beredskapen lokalt, med et stort ansvar for «det utenkelige». I det daglige har kommunen ansvar for blant annet helse­tjenester, for å planlegge et godt lokal­ sam­­funn, for å drifte brannvesenet og drive til­ syn. Når en krise rammer en innbygger, eller et helt lokal­samfunn, utgjør ofte de kommunalt an­ satte førstelinja. I det daglige er det ofte kom­ munen og de ansatte som har det største ansvaret for å hindre at det utenkelige skal skje.

Det utenkelige og katastrofale for en innbygger eller et lokalsamfunn, kan være en ganske vanlig hendelse i kommune-Norge. Hvert år må kom­ munene håndtere hendelser som tørke, flom, ras, vold, svikt i strøm- eller vannforsyning og branner.

De nasjonale myndighetene gjør analyser av hendelser som er sannsynlige, selv om de ikke inn­­ treffer ofte, og som har store konsekvenser for sam­ fun­net. Pandemi har vært høyt oppe på lista over slike dramatiske hendelser Direktoratet for sam­ funnssikkerhet og beredskap har sett for seg.

Scenariet som ble tegnet opp var skremmende likt den faktiske pandemien som traff oss i 2020.

Til grunn for all beredskap i Norge, ligger prin­sippet om at de som har ansvar i en normal­ situasjon også har ansvaret når «det utenke­lige skjer». Beredskapen lokalt består av mange forskjellige aktører, både i og utenfor kommunen.

Kommunen er pålagt å drive et helhetlig sam­ funns­­sikkerhetsarbeid, med et særlig ansvar for å være pådriver og koordinere arbeidet. Kom­ munen skal utarbeide en oppdatert bered­skaps­ plan. Organi­sasjonen skal i en krise være så lik som mulig som den er til vanlig, og derfor skal kommunens daglige ledelse være kriseledelse.

Denne kriseledelsen kan etablere en krise­ organisasjon som inkluderer støtte­funksjoner i en krisestab, samt fagfunksjoner.

Den viktigste støtten og oppfølgingen kom­munene får i beredskapsarbeidet er fra Fylkes­mannen, som skal være regional veileder og på­driver. Fylkes­ mannen skal blant annet påse til at kommunene ivaretar samfunnssikkerhet i plan­ leggingen, veilede kommunene i deres pålagte beredskaps­ oppgaver og ta initiativ til beredskaps­ øvelser.

Fylkesmannen skal også føre tilsyn med den lokale beredskapen, ha kontakt under kriser, rapportere behov til sentrale myndigheter, og bidra til støtte fra sentrale myndigheter og Forsvaret.

Fagforbundet har gjennomført et sam­ arbeids­­prosjekt om beredskap med andre LOforbund, Pensjonistforbundet, Norges Bondelag

12

KOMMUNER I BEREDSKAP

FAGLIG INNSPILL

og Tankesmien Agenda. Her har vi pekt på flere viktige mangler i styringen av bered­skapen fra nasjonalt hold.

For det første har ikke den lokale beredskapen nok ressurser. Kommunen har større forpliktelser enn det som settes av til beredskap. Politiet er etter politireformen mindre til stede lokalt. Det betyr flere oppdrag og mer arbeid for det kommunale brannvesenet, ofte i skarpe situa­ sjoner. Brann­vesenet tar også i større grad enn tidligere helse­oppdrag. Sivilforsvaret, som er en viktig del av den nære beredskapen, har fått mindre bevilg­ninger år for år. De øver for lite og har dårlig utstyr.

For det andre er det fremdeles problemer med samvirke og samarbeid mellom nødetatene.

Dårlig evne til å samhandle var en sentral del av 22. juli-kommisjonens kritikk. Samarbeids­ problemene fra 22. juli er ikke løst, og Justis- og beredskapsdepartementets evne til å koordinere har alvorlige svakheter. Planer for hvordan man håndterer kriser er ikke koordinert, og det øves for lite sammen – både sentralt og lokalt.

For det tredje blir beredskapen svekket av uvettig privatisering. Fra et beredskapsståsted har det vært uklokt å privatisere renholdet i Forsvaret, og drift og vedlikehold i jernbanesektoren. Opp­ gaver som settes ut til private selskaper skaper problemer med samarbeid og styring og gir en økt sårbarhet i en krisesituasjon. Det samme har blitt godt illustrert av luftambulansekrisen i Nord-Norge.

For det fjerde preges beredskapen av stadig mer omfattende mål- og resultatstyring. Antall detaljerte mål har økt kraftig de siste ti årene.

Beredskapen blir undergravet av mange detaljerte mål som ikke lar seg prioritere.

Helt til slutt vil jeg skryte av alle dem som arbeider i førstelinjetjenesten og som sørger for at man får helsebehandling, at renholdet blir utført, at du kommer deg på jobb med bussen og at matvarebutikken er åpen. Mange av disse ansatte setter egen helse på spill for at vi andre skal ha et sikkerhetsnettverk.

Vi har sett at den norske modellen er helt av­ gjørende i en krisesituasjon: Det er en stor fordel at nordmenn har tillit til offentlige myndigheter, at vi har et sikkerhetsnett som gjør at folk som er syke kan være hjemme, at vi har et sterkt offentlig helsevesen – og at vi har et sterkt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet som kan møte både korona­k risa og de økonomiske problemene som krisa skaper.

Vi vet at hvis alle nå sam­arbeider, vil alt bli bra igjen til slutt!

KOMMUNER I BEREDSKAP

13

MENTALT FORBEREDT: Branninspektør Jan Robin Herregaarden er mentalt forberedt på inntrykkene han møter, men trenger alltid å bearbeide dem.

Kommunen bestod ildprøven I 2017 og 2018 valgte flere ungdommer i Kongsberg å ta sitt eget liv. Brannvesenet var på plass da det tragiske skjedde.

Tekst: VIBEKE LIANE Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN

«Person mot tog». Tre ord som forteller brann­ inspektør og innsatsleder Jan Robin Herregaarden og kollegaene, som er på vakt denne lørdagen i september 2018, hva som venter dem. Den samme meldingen har gått til ambulansen og politiet. Det er ettårsdagen for begravelsen etter det første selvmordet.

Nå frykter de at enda en ungdom har valgt å avslutte livet.

Mentalt forberedt Underveis holder nødetatene kontakt på BAPS-

14

KOMMUNER I BEREDSKAP

sam­talegruppen (Brann-Ambulanse-Politi-Sam­ virke). Fordeler oppgavene. De har ti minutter på seg til å forberede seg mentalt på inntrykket som vil møte dem.

– Den tiden er avgjørende for at vi kan jobbe effektivt på skadestedet, sier Herregaarden.

Som innsatsleder overvåker Herregaarden arbeidet på åstedet, og oppdager at det hadde opp­stått et stort informasjonsbehov om bord i toget. Sammen med uttrykningsleder går han om bord og informerer passasjerene.

Å LYKKES I KRISE Vi snakker til alle har reaksjonene og inntrykkene ute av systemet. Tar nettene til hjelp om nødvendig.

VIKTIG TEAM: Seksjonsleder Hilde Foss i Forebyggende helsetjeneste for barn og unge er en del av et viktig kommunalt team.

Branninspektør Jan Robin Herregaarden om hvordan de bearbeider sterke inntrykk.

– De så blålysene og forstod at noe var fryktelig galt. Noen var redde for at de ikke rakk hjem til neste medisinering. Andre var opptatt av å holde barna i ro. Enkelte gråt stille.

Kollega-debrifing Etter alle alvorlige hendelser møtes mannskapene på brannstasjonen for å gå gjennom den tekniske innsatsen og fortelle om eventuelle reaksjoner.

Ofte er de øvrige nødetatene med.

– I gamledager var nok holdningen at såpass må man tåle, og mannskapene måtte håndtere følelsene på egen hånd. I dag er det heldigvis lov å reagere. Vi tar vare på hverandre, forteller 43-åringen som har vært heltidsbrannkonstabel i tolv år.

Kongsberg brannstasjon har 24 ansatte i beredskap, fordelt på fire vaktlag. De fleste har et fagbrev i bagasjen. Felles for dem er at de er hardhauser med evnen til å vise omsorg.

Vaktlagene lever tett på hverandre. I ukedagene jobber de enkle døgnskift, i helgene har de doble døgnskift. De sover sammen, spiser og trener.

– Vi snakker til alle har reaksjonene og inntrykkene ute av systemet. Tar nettene til hjelp om nødvendig, sier Herregaarden.

Han forteller at de som regel ikke trenger profesjonell hjelp. Men ved behov kan de involvere både kollegastøtteordningen og bedrifts­­­­helsetjenesten.

– Kollegastøtteordningen består av tillits­ personer blant de ansatte, disse samtalene er for­ trolige og rapporteres ikke videre til ledelsen.

Rystet lokalsamfunnet Totalt tok 674 personer i Norge selvmord i 2018, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. Statistisk er det tre selvmord i Kongsberg i året. I 2017 og 2018 valgte fire ungdommer å ta sitt eget liv.

Flere ble reddet. Det var ingen selvmordspakt i miljøet, men noen sendte melding om det de ville

gjøre. De gikk til jernbanen. Lågen. Brukte tau.

Kraftfulle metoder som ga sjokkbølger i lokal­ samfunnet.

Temaet er tabubelagt, det kan være under­ rapportering av antall selvmord. De som over­ lever, blir ofte ikke registrert i statistikken.

De fleste som valgte å ta sitt eget liv var elever ved Kongsberg videregående skole, en skole med 1300 elever.

Det ble avholdt minnestunder på skolen.

Rektor og kommunelegen sendte ut informasjon til elevene og deres foresatte.

«Gi støtte og veiledning for å mestre motstand.

Være tydelige på at det finnes muligheter for løsninger og hjelp. Dere kan ta kontakt med helse­personell som gjør faglige vurderinger,» var budskapet.

Stort informasjonsbehov På møterommet til Forebyggende helsetjeneste for barn og unge på Kongsberg sitter helse­syke­ pleier Tonje Støa Sandvik, som er teamleder for Ung Helse. Tilstede er også skolelege Hilde Groven og Hilde Foss, som er seksjonsleder for Forebyggende tjeneste for barn og unge.

Når det skjer en krise utløses kommunens krise­team. Samtidig rydder Tonje Støa Sandvik og kollegene tid til å følge opp ungdommene.

Trenger du noen å snakke med?

Kommunale tjenester: Fastlegen Lokal legevakt, telefon 116117, er åpen hele døgnet.

Medisinsk nødnummer 113.

Helsestasjon og skole­ helsetjeneste for barn og unge.

Psykososialt kriseteam Frivillige organisasjoner: Kirkens SOS, telefon 22400040, er åpent hele døgnet.

Mental helse, telefon 116123, chat: sidetmedord.no.

Kors på halsen, Røde Kors tjeneste til barn og unge under 18 år. Telefon 800 333 21. Du kan også sende chat på forumet.

KOMMUNER I BEREDSKAP

15

<

seg om sjokk, forvirring, sinne, tristhet og uvirkelighetsfølelse, sier Støa Sandvik.

Spisset kompetansen Støa Sandvik understreker at den viktigste delen av jobben deres er å støtte og veilede ungdom som opplever å ha det vanskelig i livet sitt.

– Ungdommene trenger trygghet, og det inne­ bærer å få informasjon og forståelse for følelsene de har.

Hendelsene i 2017 og 2018 berørte og engasjerte kommuneledelsen og politikere.

Våren 2019 vedtok kommunestyret å etablere et tilbud til ungdom mellom 12 og 20 år.

Tilbudet består av tre nye helserådgivere. De nye stillingene er nå en del av teamet Ung Helse, som består av skolehelsetjeneste, Helsestasjon for ungdom og Ungdomshjelpa.

Til sammen er de 35 ansatte, inkludert jord­ mor, lege, sosionom, barnevernspedagog, psykiatrisk sykepleier og helsesykepleiere. I til­ legg kommer merkantilt ansatte – Organisasjonsmodellen i Kongsberg kom­ mune gjør at vi har korte linjer til samarbeidende tjenester, det gjør at vi har et godt samarbeid med alle instanser i kommunen, forteller Tonje Støa Sandvik.

Krevende ungdomstid

OPPSØKER UNGDOM: – Vi er der ungdommen er, og møter dem også på biblioteket, sier helsesykepleier Tonje Støa Sandvik, som er teamleder for Ung Helse i Kongsberg.

– Det første selvmordet var i 2017, forteller Tonje Støa Sandvik før hun fortsetter: – Ungdommene hadde stort behov for infor­ masjon, de ville vite og forstå. Det er en normal reaksjon på en unormal hendelse.

Teamet var tilgjengelige på skolene og hadde klassebesøk på Kongsberg videregående skole.

Kommunepsykologen, kommunelegen og Kongs­ berg­hjelpa, som er en tjeneste til personer fra 18 år med psykiske helse- og rusutfordringer, deltok.

Barn og unge som hadde behov for særskilt oppfølging fikk det.

– Sterke følelsesmessige reaksjoner eller fravær følelser er normale sorgreaksjoner. Det kan dreie

16

KOMMUNER I BEREDSKAP

Nesten halvparten av alle 15 – 16-åringer oppgir å ha hatt selvmordstanker eller en form for selvskadende adferd. Den positive nyheten er at de aller fleste klarer seg bra i voksenlivet. Det viser oppfølgingsundersøkelsen førsteamanuensis Christian Eckhoff ved UiT Norges arktiske universitet presenterte tidligere i år.

Eckhoff sier til universitetets nettavis at selv­ mordstanker for mange starter i ungdomstiden.

– Ungdomstiden er en utfordrende tid. Det er viktig at ungdommene blir møtt med interesse og at deres følelser anerkjennes, sier BUP-legen (Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk) og forskeren.

I Ungdataundersøkelsen, som ble gjennomført i 2017, rapporterer ungdommene i Kongsberg at de har noe større utfordringer innen psykisk helse enn gjennomsnittet for landet. 10 – 20 prosent av barn og unge har psykiske helse­utfordringer. Om lag 5 prosent blir fulgt opp gjennom spesial­ helsetjenesten blant annet BUP. De resterende

Å LYKKES I KRISE Det har vært mye hemmelighold og stigmatisering. Jeg tror de som har prøvd å ta livet av seg opplever skam.

Bror Eskil Heiret (20), tidligere elev ved Kongsberg videregående skole.

fikk hjelp gjennom de kommunale tjenestene.

Tøft ungdomsmiljø Bror Eskil Heiret tror tallene i Ungdata­under­ søkelsen stemmer. 20-åringen har flyttet til Oslo.

Nå sitter han på en kafé på Grünerløkka for å fortelle om ungdomsårene i Kongsberg.

Heiret forteller om et tøft ungdomsmiljø.

– Det var en sosial elite som var opptatt av status, de lagde en kamp om å få være med på russebussen. Det var lett å falle utenfor, minnes Heiret.

Da det første selvmordet rammet miljøet ble det et tema alle snakket om.

– Det gikk ikke en dag uten at vi snakket om selvmord. Det ble introdusert for oss som en løsning på en motgang man kanskje møtte for første gang i livet.

Heiret prøvde å få oversikt over hvem som var i faresonen. En dag sendte en medelev en tekstmelding der han fortalte at han ikke ønsket å leve lenger. Heiret fant ham utslått i et hjørne i garderoben. Maktesløse medelever satt lamslått rundt ham.

– Jeg ringte etter ambulanse. Han ble reddet.

Jeg opplevde en stor ensomhet om å håndtere reaksjonene jeg satt igjen med, hevder Heiret.

Han tror mørketallene over selvmordsforsøk er store.

– Det har vært mye hemmelighold og stigmati­ sering. Jeg tror de som har prøvd å ta livet av seg opplever skam.

Skolen holdt kurs om selvmord. Heiret fikk ikke nok svar på hvordan han skulle forholde seg, og tok et nettkurs.

– Selvmordstanker blant unge er vanligere enn mange tror. Ungdom må bli rustet til å stå i motgang. Det er et samfunnsansvar skolen må ta, mener han.

Branninspektør Jan Robin Herregaarden er enig i at vi alle trenger mer kunnskap om

MÅ LÆRE OM SELVMORD: – Selvmordstanker er vanlig. Skolene må ta samfunnsansvaret og lære oss hvordan elevene skal håndtere vonde tanker, sier Bror Eskil Heiret fra Kongsberg.

hvordan vi skal forholde når vi har mistanke om at noen i omgivelsene står i fare for å ta sitt eget liv. Herregaarden forteller om VIVAT-kurset, et kurs om selvmordsforebyggende tiltak som kom­ munen arrangerte for et utvalg av medarbeidere i 2019.

– Det er et fantastisk bra kurs. Vi lærte å se tegn og signaler, vi hadde rollespill hvor vi lærte å tørre å spørre og å konfrontere. Jeg skulle ønske forbundene i LO kunne holde slike kurs. Det brenner jeg for, sier Fagforbundsmedlemmet.

KOMMUNER I BEREDSKAP

17

De viktige frivillige i Ullensvang

18

KOMMUNER I BEREDSKAP

FRIVILLIGE I FELT Odda ligger utsatt til mellom fjord og fjell, og kommunen har forberedt seg på katastrofer som ras, flom og alvorlige ulykker på sjøen. Så eksploderte turismen, og folk strømmet til Trolltunga.

Enkelte i bare partybukse og lakksko. Da måtte noe gjøres.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

Skal du ha nytte av de frivillige, er det viktig å kjenne folk og ha god oversikt over hvem som kan bidra på ulike områder. Dette har Stig Hope erfart. Han er rådgiver for samfunn, sikkerhet og beredskap i Ullensvang kommune, som etter kommunesammenslåingen også omfatter Odda og Jondal.

Frivillighet som en del av livet Vi møter Stig Hope sammen med Knut Atle Øyre, som representerer Røde Kors Hjelpekorps og Leiv Varberg, som er aktiv i arbeidet rundt Trolltunga. Frivillig arbeid har vært en del av livet for alle tre siden tenårene, og nå drar de nytte av å kjenne hverandre, for å ha best mulig beredskap.

Det er politiet som leder alle redningsaksjoner, men kommunen har også en viktig rolle når noe skjer. De sitter med oversikt over hvem som kan kontaktes for å bidra.

sine. Nå er forebygging viktig, for ikke å få en gjentakelse.

– Alt gikk så fort, men folk trår til når noe skjer. Vi har god kompetanse på slike hendelser, sier Stig Hope.

Ekstremvær, flom, skred, issprang, tunnel­ brann eller store trafikkulykker. Dette er noe av det som i mange år har rammet en stor Hardanger-kommune. Men så eksploderte turismen, og i 2016 gikk nyhetene landet rundt om folk som var ille ute på tur i fjellene for å ta seg ut på Trolltunga. Trolltunga er et smalt fjellutspring 1100 meter over Ringedalsvatnet.

Hele turen er på 27 kilometer, stipulert til 12 timer. Stien opp i fjellet er smal og bratt.

Det året var det 46 redningsaksjoner, og Røde Kors kunne ikke håndtere alt alene. Dermed ble

– Vi kjenner folk godt, og ser på alle som en ressurs. Skjer det noe på sjøen, så er båtlagene viktige, og grendeforeningene kan bidra med mat og annet, hvis det er mange som trenger hjelp. Idrettslagene er også en ressurs ved større hendelser, sier beredskapsleder Stig Hope. Han har alltid jobbet med sikkerhet, både som yrke og frivillig, og er områdesjef i Heimevernet.

Den nye kommunen skal reetablere et beredskapsråd, der Røde Kors og andre frivillige organisasjoner skal ha plass. Det er også et fellesmøte for alle redningsaktørene i Ullensvang en gang i året, der retningslinjer trekkes opp.

Da elva raserte byen Den siste store naturkatastrofen i Odda var flommen i 2014. Elva Opa raserte den gangen store områder av byen. Fem hus ble revet opp fra grunnen, og rundt 25 personer mistet hjemmene

SAMARBEIDER GODT: Beredskapsrådgiver Stig Hope, Leiv Varberg fra Trolltunga AS og Trolltunga Activ og Knut Atle Øyre fra Røde Kors Hjelpekorps jobber ofte sammen.

KOMMUNER I BEREDSKAP

19

<

Slik er beredskapen organisert • Beredskap innebærer å være forberedt til innsats for å møte uventede og kritiske situasjoner.

• Kommunene, politiet og frivillige organisasjoner er tre viktige aktører i lokal beredskap. De sam­ arbeider i en rekke veldig forskjellige situasjoner der liv og helse står på spill. Det kan være å lete etter savnede personer eller ved store natur­ hendelser som flom, skred eller skogbrann.

• Kommunens rolle i beredskapsarbeidet er å sikre at kommunens inn­ byggere blir tatt vare på når katastrofen inn­treffer.

• Omtrent halvparten av landets kommuner øver på beredskapsplanene sine sammen med fri­ villige organisasjoner.

Dette tallet har økt fra under 30 prosent i 2014 til 50 prosent i 2019.

det kommunale selskapet Trolltunga AS stiftet i 2017. Der har Leiv Varberg ansvaret for 16 fjellvakter, og han tar også oppgaven som guide og fjellvakt i Trolltunga Activ. I bunnen er han brannkonstabel, men har senere videreutdannet seg til ambulansearbeider. Og det er det han jobber med i dag.

Da de spektakulære bildene fra utsiktspunktet Trolltunga spredde seg på sosiale medier, begynte det å strømme til folk fra hele verden.

Ikke alle visste hva de gikk til.

– Hva er det verste du har sett når folk kommer for å gå til Trolltunga?

– Vi har hatt ungdom i partybukser og lakksko, og noe av det tristeste var en gammel dame som var med i et reisefølge. Hun var tynnkledd i regnet, og resten av følget gikk bare fra henne, så hun ble igjen alene. Det aller mest spesielle var en munk fra Tibet. Han gikk i munkekappe og bare ben i sandlene over snøen. Men han fikk gå i fred.

Jeg visste han ville klare seg, sier Leiv Varberg.

– Folk kommer uforberedt til den lange turen.

De mangler mat, varme klær og er dårlig utrustet. De er heller ikke forberedt på at været kan skifte, sier Knut Atle Øyre fra Røde Kors Hjelpekorps.

Det er Røde Kors som har redningsoppdragene, mens fjellvaktene driver «psykologisk første­ hjelp» for å få folk trygt ned fra fjellet.

– Det kan holde at du tasser med dem, og gir en trøstende hånd på nedturen, sier fjellvakten.

– Ansvaret til kommunen er å ta vare på folk på en god måte, og da måtte vi få bedre kontroll, fortsetter Stig Hope.

Frykter for folk i fjellet

Folk kommer uforberedt til Trolltunga

Når Leiv Varberg er fjellvakt, er han utstyrt med en sekk på 24 kilo. Der har han første­ hjelpsutstyr, hjertestarter, mat, ekstra klær og annet som turistene kan mangle. I år har han vært 55 turer på Trolltunga, så han kjenner veien. En nødbu kan brukes når det trengs, og PASSER PÅ: Fjellvakt Leiv Varberg har hatt 55 turer til Trolltunga denne sesongen. (Foto: Privat)

• Frivillige kalles ofte ut ved søk etter savnede personer.

• Organisasjonen som oftest kalles ut er Røde Kors.

Kilde: Rapporten Lokalt beredskapsarbeid, utgitt av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor og kommune­ undersøkelsen 2014-2019.

20

det er et nødnett som gjør det mulig å samhandle med Røde Kors og andre.

KOMMUNER I BEREDSKAP

Det har roet seg rundt Trolltunga, selv om det har vært over 80 000 mennesker oppe i løpet av et år. På grunn av koronapandemien har tallet vært nesten halvert denne sesongen. Fjellvaktene har tatt seg av 15 hendelser, og Røde Kors har hatt fem oppdrag.

Det er ikke bare Trolltunga som er populær.

De siste årene er det blitt mye mer folk i fjellet, også om vinteren.

FRIVILLIGE I FELT

– Den store frykten er at vi ikke skal få folk raskt og trygt ut igjen, hvis noe skulle skje. Det kan være flom, skogbrann, snøras eller annet som gjør at det blir vanskelig, sier Stig Hope.

Her er kommunen helt avhengig av de frivillige både til søk og redning. Selv om medlemmene i Røde Kors og andre frivillige organisasjoner jobber gratis, så har de utgifter.

– Det forventes at vi har topp utstyr, og det koster penger, sier Knut Atle Øyre, som synes finansieringen er krevende.

Ullensvang har mye å følge med på når det gjelder beredskap og sikkerhet, og de må også håndtere koronapandemien, som alle andre.

Røde Kors har bistått både når det gjelder koronatesting og influensavaksiner i kommunen.

Oppfordrer flere kommuner til å bruke de frivillige De frivilliges vilje til å hjelpe er en kjemperessurs for kommunene. Dette mener forsker Marte Slagsvold Winsvold.

Winsvold, som er ansatt ved Institutt for sam­ funns­forskning, har sett på samarbeidet mellom kommunene, politiet og de frivillige organi­ sasjonene, etter oppdrag fra Justis­ departe­ mentet.

Forskerne har intervjuet informanter fra ti kommuner, samt lokale og frivillige organi­ sasjoner fra elleve av landets tolv politidistrikter.

Både små og store kommuner er med, og de er spredd over hele landet.

I rapporten som er laget er det forsøkt å svare på to spørsmål: Hvordan fungerer samarbeidet mellom kom­ mune, frivillige og politi i lokal beredskap, og hvordan blir de frivillige brukt i søk og rednings­ aksjoner?

Svarene viser at samarbeidet mellom politiet og de frivillige i all hovedsak fungerer godt og effektivt, og retningslinjene er klare. Dette er også et samarbeid som har vært formalisert siden 60-tallet og i funksjon ennå lenger.

En vanlig situasjon kan være som denne, sier Winswold: Når en person forsvinner, varsles politiet. De oppretter en lokal redningssentral, som leder arbeidet og bestemmer hva de har behov for av frivillige. Er det for eksempel bruk for dyktige klatrere eller hunder til søk?

Hun ble overrasket over at dette samarbeidet fungerer så godt.

– Her er samarbeidet til gjensidig glede og nytte, og partene har stor tillit – og respekt for hverandre, sier forskeren.

Må løfte blikket Rapporten viser at samarbeidet mellom kom­ munene og de frivillige er mye mer variabelt.

Frivillige kan oppleve at kommunen er lite interessert i hva de frivillige kan bidra med i beredskapssammenheng. Noen kommuner er også skeptiske til å gi frivillige en sentral rolle i beredskapen fordi de mener det er sårbart å basere seg på frivillighet.

– Mange steder vet de ikke om de kan stole på de frivillige og har ingen plan for hvordan de kan benytte dem, sier Marte Slagsvold Winsvold.

Hun oppfordrer flere kommuner til å løfte blikket å se ut av sin egen organisasjon.

– Vær genuint nysgjerrig og se etter hva som kan finnes av frivillig beredskapsressurs i sivil­ sam­funnet. Det er ingen god opplevelse for de frivillige å ikke bli brukt.

Rapporten om lokalt beredskapssamarbeid viser at mangel på tid og kompetanse er et hinder for godt samarbeid, spesielt i små kommuner. I noen tilfeller er det derfor slik at de som trenger dette samarbeidet mest, i minst grad er i stand til å etablere de nødvendige kontaktene. I alle kom­ munene som har vært involvert, oppgir de fri­villige at de kunne tenkt seg å bli kalt ut enda litt oftere.

Forskeren ser også at godt samarbeid er person­avhengig. Har kommunen en ildsjel som brenner for å få det til, fungerer det ofte godt. Da er utfordringen å få til en struktur som lever videre, også når det kommer nye folk i jobben.

MER Å HENTE: Forsker Marte Slagsvold Winsvold har funnet ut at sam­arbeidet mellom fri­villige organisasjoner og politiet er godt, mens det svikter i en del kommuner.

Suksesskriterier hos kommuner som lykkes Forskerne bak rapporten har også konkludert med at det er tre viktige kriterier for at sam­arbeidet mellom kommunene, politiet og de frivillige kan bli bedre: – Kommunene avklarer med politiet hvilket ressursog kompetansenivå som finnes i kommunen, slik at politiet kan avpasse egen innsats.

– Kommunen sørger for at de frivillige blir til­ strekkelig inkludert i kommunens beredskaps­ planer og har en tett dialog med dem i alle faser fra planlegging til etterarbeid.

– Kommunen kartlegger og benytter seg av de bered­ skapsressursene som de frivillige organi­sa­sjonene stiller til disposisjon.

KOMMUNER I BEREDSKAP

21

Foto: iStockphoto

Kirken som møteplass i krisetider 22

KIRKEN SAMLER For mange oppleves kirken som et trygt og godt sted når krisen inntreffer. Selv ikke-religiøse oppsøker kirken når sorg skal bearbeides.

Tekst og foto: BJØRN ARNE JOHANSEN

Da det nasjonale traumet skulle bearbeides etter 22. juli-terroren ble Domkirken i Oslo sentral i sorgprosessen. At Domkirken og området uten­ for ble en nasjonal sørgeplass er ikke tilfeldig, mener forsker Olaf Aagedal, ved Stiftelsen kirke­ forskning (KIFO). Han har tidligere forklart dette til nettavisen forskning.no: – Denne kirken har tidligere fungert som nasjo­nal seremoni-arena ved kongelige begrav­ elser og bryllup. Men det kunne like gjerne vært et nøytralt sted som endte opp med statusen som nasjonalt sørgested etter terroren som drepte 77 mennesker, mener Aagedal: – Hvis terrorangrepet hadde skjedd for eksempel på en mandag, ville det vært mer tid til å planlegge og velge annet sted, kanskje med en mer tverreligiøs plattform.

22. juli 2011 var en fredag.

Slo ring om muslimske venner Egil Ansgar Borch, kirkeverge i Porsanger, peker på kirkens åpenhet, samt kirkerommet i seg selv, som faktorer som inviterer til både ærlighet, ær­ bødighet og selvrefleksjon, når kirken som møte­ plass skal forklares.

– I sorgen er kirkerommet et veldig godt sted å gå til. Her kan man tenne lys, og det er lagt til rette for refleksjon. Om man har behov for å komme inn, så skal kirken være åpen for alle, forklarer han.

Behovet for riter og ritualer er viktig i alle kulturer.

– Det viser seg at kirken betyr mye for veldig mange. Og i kriser ekstra mye, fastslår kirke­ vergen videre.

Eike Ziller-Off er kapellan i Bryn menighet i Rykkinn i Bærum, utenfor Oslo. Han beskriver området som et flerkulturelt miljø med mange forskjellige etniske grupper og religiøse sammen­ setninger. Etter terrorskytingen i al-Noormoskeen i august i fjor, fikk Bryn kirke en sentral

rolle som samlingspunkt, forteller Ziller-Off. – Vi opplevde at vi som kirke spilte en rolle etter moskeskytingen. Det mest naturlige sam­ lings­ punktet var selvsagt i moskeen, men også kirken slo ring om våre muslimske venner, sier han.

Koronapandemien er også en slags krise i samfunnet der kirken har blitt viktig for mange: – Vi har, som resten av samfunnet, stengt ned alle kanaler og møteplasser, men jeg merker at vi som kirke er etterspurt. Jeg har tatt mange sam­ taler og mange spaserturer de siste månedene, sier Ziller-Off. Etter terrorangrepet i 2011 var Eikes kollega blant de første som var tilstede på Sundvolden hotel og tok imot Utøya-ungdommene.

– Han veiledet mange av de frivillige som skulle møte ungdommene. Det handler om trening.

Når krisen treffer et lokalsamfunn, tar kom­ munen lederansvaret. Og når krisestaben settes har presten en like naturlig rolle som politiet.

Internt er det også klar struktur og klare rolle­ fordelinger over hvem som skal håndtere hva.

– Alt er skrevet og alle vet hva de skal gjøre når en krise skal håndteres. Det er aldri noen tvil om hvordan forskjellige situasjoner skal håndteres, fastslår Ziller-Off .

I kirken kan man vise følelser Ziller-Off tror tiden da kirken automatisk var et samlingspunkt i samfunnet likevel er forbi. Men, ettersom kirken har ansatte som kan håndtere kriser på et mellommenneskelig plan, forblir kirken en viktig brikke når vanskelige følelser og hendelser skal bearbeides, tror han.

– Det merkes når kriser skjer at vi vet hva vi skal gjøre. Vi vet hvordan vi skal lytte til mennesker som har opplevd svært vanskelige ting. Kirken er

KOMMUNER I BEREDSKAP

23

gikk bedre. Siri hadde planer for framtida, ting begynte å falle på plass. Det var av­talt en siste samtale med behandler. To uker senere var det slutt.

Etter datterens selvmord opp­levde Elin kirken som fraværende.

– Kirken var der. Og den var åpen. Til og med kveldsåpen på grunn av Siris selvmord. Men jeg visste ikke om det. Ingen fortalte meg det, forklarer Elin.

– Jeg ville kanskje oppsøkt kirken hadde jeg visst at tilbudet var der.

også et sted der det er greit å vise følelser, sier han.

KIRKEN SOM KRAFT: Selv om kirken åpnet dørene for de som ønsket å bearbeide sorgen opplevde Elin kirken som fraværende etter datteres selvmord. Elin forteller at hennes syn på kirken har endret seg siden den gang.

Nå skriver hun bok med kirken i en sentral rolle og en positiv kraft i bygda: – Jeg vil gi kirken den plassen jeg mener den fortjener i hyllesten av bygda mi, uavhengig av om den var der for meg da Siri døde, forteller Elin.

I tillegg er kirkerommet lett tilgjengelig, legger han til.

– Selv om trappen er høy en søndag morgen, så er den lav andre dager. Da møter vi gjerne mennesker som ellers aldri ville gått i kirken, og som kanskje kun ville søkt kirken i mer spesielle omstendigheter i livet. Som i en personlig, lokal eller regional krise, forteller Ziller-Off: I 2016 bekjente omtrent 40 prosent i Norge seg til den kristne tro, mens like mange anså seg selv som ateister. I 2020 har andelen kristne sunket til 30 prosent.

Men selv på steder som Rykkinn, med det etniske mangfoldet som oppleves her, er det store flertallet fortsatt medlemmer i Den norske Kirke og kirkehuset er fortsatt ankeret i lokalsamfunnet, fastslår Eike Ziller-Off: – Kirken er en identitetsmarkør og betyr fortsatt mye for folk. Kirken er tross alt det høyeste huset i lokalsamfunnet, slik det er veldig mange steder i Norge.

Alene i sorgen I juni 2015 opplevde Elin Anita Straumsnes alle foreldres mareritt. Datteren Siri tok sitt eget liv 18 år gammel.

Datteren slet psykisk. I journalen hennes kunne man lese at tingene så lysere ut og at det

24

KOMMUNER I BEREDSKAP

For selv om kirken annonserte, blant annet på Facebook og kommunens nettside, gikk denne informasjonen Elin hus forbi: – Det var rett og slett ikke de stedene jeg var i den krisen. Ingen kom til meg. Hele kommunen var utrolig fraværende. Man har et eget ansvar for å finne hjelp, men det forutsetter at man skjønner at man trenger hjelp og har verktøyene for å finne den, sier Elin.

Kommunen sviktet i sin oppfølging, og både venner og kolleger ble borte, hevder hun.

– Kanskje er vi ikke så gode til å få kriser i fanget som vi liker å tro. Det ser fint ut i taler og i valgløfter, men til syvende og sist er det enkelt­ mennesker som må håndtere det, og sånne opp­ skrifter har vi kanskje ikke når vi blir kastet midt i det.

Som en del av sorgprosessen skrev hun heller en roman der kirken har en sentral rolle.

– Jeg vil gi kirken den plassen jeg mener den fortjener i hyllesten av bygda mi, uavhengig av om den var der for meg da Siri døde.

Under forarbeidene til manuset tilbrakte hun mye tid i kirken. Samtalene med sognepresten åpnet øynene hennes. Både for hva kirken og ordene, riter og ritualer kan bety for mennesket.

– Det ble viktig for meg å vise hvor høyt det er under taket. Ikke bare i kirken, men hos presten.

Jeg har vært i mange gudstjenester både før og etter at Siri døde, men etter samtalene med presten hører jeg ordene på en annen måte. Jeg skjønner det på en annen måte, og det er det presten som har fått til. Jeg har hørt andre prester etterpå, men ingen snakker til meg på

KIRKEN SAMLER

samme måte. Han har rørt noe inni meg, men jeg tror ikke han vet det selv, ler Elin.

Stengte kirker i Porsanger

KIRKER STENGES: Kirkeverge Egil Ansgar Borch forteller om kirkens egen krise som har ført til at fem av seks kirker stenges ned. Når vi møter Borch i Lakselv kirke denne dagen er det en eldre kvinne fra Børselv som skal begraves. Seremonien ble avholdt i Lakselv, mens kisten etterpå måtte kjøre de fire milene til Børselv slik at hun kunne begraves i hjembygda.

(Foto: Privat)

Kirkeverge Egil Ansgar Borch bor i Børselv. En liten bygd med 200 innbyggere som ligger fire mil nord for Lakselv på østsiden av Porsanger­ fjorden. En vinterdag for noen år tilbake opp­ levde bygda en dødsulykke der en eldre dame ble påkjørt under en spasertur langs hovedveien.

– Vi åpnet kirken med en gang og stilte med både prest og kirketjener slik at folk som ønsket kunne komme dit. Kirken var stappfull, det viste seg at nesten hele bygda kom dit, forteller Borch, og tallfester det hele: – Det bodde 300 mennesker i Børselv da og 250 av dem var i kirken.

I dag, midt i koronakrisens andre bølge, er Børselv kirke derimot stengt ned. Men ingen peker på korona. Det er pengekrise som har ført til at Porsanger menighetsråd har sett seg nødt til å stenge fem av kommunens seks kirkebygg fram til 1. mai neste år.

Borch frykter det ennå kan bli mange år før det blir vielser, dåp eller begravelser igjen i kirkene i Børselv, Kistrand, Billefjord, Brenna og Skoganvarre. For med 1,5 millioner kroner i underskudd av et budsjett på 4,7 millioner er merforbruket på skyhøye 32 prosent.

– Vi sitter så hardt i det at jeg ser ikke for meg at vi åpner opp kirkebyggene på mange år. Ikke med den økonomien vi har nå. Vi mangler 100.000 kroner hver eneste måned, forklarer han.

Døde vil ennå bli begravet på den lokale kirkegården, men seremonien må holdes i Lakselv kirke. Slik det gjøres denne fredagen når en sambygding av Borch skal begraves.

KAPELLAN: Eike Ziller-Off er nestleder i Fagforbundet Teologene og jobber til daglig som kapellan i Bryn menighet på Rykkinn i Bærum kommune. Et sted han beskriver som mangfoldig og flerkulturelt.

Kreative løsninger Men når krisen er størst flyter også de kreative saftene lettere. For sogneprest Arne Skare kunne overfor iFinnmark fortelle at de kanskje må ty til både utegudstjenester, gymsaler og hjemmebesøk for å kunne lyde biskopens forordninger om antall gudstjenester som skal arrangeres.

For mange i Porsanger vil den lokale jule­g uds­ tjenesten være et savn. For likevel å spre jule­ budskapet går Porsanger menighet nå digitalt til verks:

– Vi satte i gang en spleiseaksjon for å samle inn penger til utstyr for å lage andakter digitalt.

Det har vi nå gjort. Vi har tatt opp to guds­ tjenester som snart er laget ferdig, det skal ennå legges på musikk og slikt. Vi har en plan og den skal gjennomføres, så dem som ikke får jule­g uds­ tjeneste lokalt, får høre en digital guds­tjeneste til jul, forteller kirkeverge Egil Ansgar Borch.

KOMMUNER I BEREDSKAP

25

Den viktige lokale beredskapen Vi er inne i en global pandemi som berører alle, både i Norge og resten av verden. Men de fleste kriser og alvorlige hendelser oppstår lokalt. Uansett hvor omfattende krisen er, må den kommunale beredskapen fungere godt.

En av regjeringens viktigste oppgaver er å ivareta befolkningens sikkerhet og skape trygghet i hverdagen. For å få til dette er vi avhengig av at den lokale beredskapen er god.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kartlegger hvert år norske kommuners arbeid med beredskap, og undersøkelsen viser at det i flere år har vært en positiv utvikling.

Stadig flere kommuner tilfredsstiller kravene til helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser, beredskapsplaner og øvelser. I år oppgir hele 98 prosent

26

KOMMUNER I BEREDSKAP

av kommunene at de har gjennomført helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Det er veldig bra.

Regjeringen arbeider kontinuerlig for å styrke og tilrettelegge for det lokale beredskapsarbeidet.

De nye redningshelikoptrene er et stort løft for beredskapen i hele Norge. SAR Queen vil ha langt bedre rekkevidde, større fart og bedre evne til å operere i dårlig vær enn dagens Sea Kinghelikopter. Slik det fremstilles i enkelte medier kan det høres ut som at det ikke er sikkert at det

kommer til å lande redningshelikoptre ved norske sykehus. Her ønsker jeg å være tydelig: Målet er at de nye helikoptrene skal kunne lande ved alle sykehusene som Sea King gjør i dag, eventuelt andre steder etter avtale med helseforetakene.

Vurdering av behov og løsninger for landingsplassene pågår.

Det skapes et inntrykk av at regjeringen ikke har tenkt på at helikoptrene skal lande. Jeg kan forsikre om at dette er noe det har vært arbeidet med i flere år. Nå er det et spørsmål om hvilke tilpasninger som må gjøres.

Vi trenger de beste brannfolkene vi kan få, og derfor har regjeringen foreslått å etablere en ny fagskole i Tjeldsund kommune i Troms og Finnmark. Her vil 160 studenter bli utdannet hvert eneste år, og det vil representere et viktig løft for kompetansen til brann- og redningsvesenet i hele landet. Pengene foreslås bevilget i statsbudsjettet for 2021, og brannskolen vil forhåpentlig stå ferdig allerede i 2023.

Foto: Torjørn Tandberg

FAGLIG INNSPILL

Regjeringen tar sikte på å etablere en ny redningshelikopterbase i Tromsø i løpet av 2022.

Anbud er innhentet og saken er til vurdering.

Kommunene er den aller viktigste aktøren som skal planlegge for framtida og håndtere konsekvensene av klimaendringene. Kommunene har hovedansvaret i arbeidet med å forebygge flom- og skredskader. Et av de viktigste virkemidlene for å forebygge naturhendelser, er kommunenes ansvar gjennom kommunal beredskapsplikt og arealplanlegging. Samtidig er det nødvendig at også staten bidrar i arbeidet for å få gode resultater.

Justis- og beredskaps­ minister Monica Mæland (H)

Informasjon om risiko og sårbarhet må gjøres lettere tilgjengelig for kommuner og fylkesmenn i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser.

Derfor utvikler DSB en teknisk løsning, Kunnskapsbanken, for innhenting, sammenstilling og tilgjengeliggjøring av data, samt støtte til analyseprosesser på samfunnssikkerhetsområdet.

Regjeringen har besluttet at innretningen av fremtidige sivile beskyttelsestiltak skal baseres på befolkningsvarsling med høy dekningsgrad, evakuering til trygge oppholdssteder og egenberedskap. Det utredes nå mulighetene for mobilbasert befolkningsvarsling. Det vil si at publikum mottar en melding til for eksempel mobiler, padder eller PC når en alvorlig hendelse oppstår. DSB vil få en viktig oppgave i å vurdere og foreslå kriterier for trygge oppholdssteder.

Beredskapen i nordlige havområder styrkes gjennom bedre radiodekning, bredbånd via satellitt, bedre helikopterberedskap og foreslåtte midler til en ny redningsskøyte i Vardø.

Regjeringen foreslår å øke tilskuddet til Redningsselskapet med 15 millioner kroner til drift av en ny redningsskøyte i Vardø. En fast bemannet redningsskøyte vil sikre en sjøredningstjeneste med lokalkunnskap og raskere responstid som igjen gir økt trygghet for fiskere og kystbefolkningen i Finnmark.

At den kommunale og regionale beredskapen er viktig viser også den verdensomspennende koronapandemien. Håndteringen av pandemien i Norge har vist fram det avgjørende samspillet mellom sentrale myndigheter, fylkesmenn og kommuner, senest i etableringen av karantenehotellene. Her fungerte beredskapen godt på alle nivåer.

Det lover godt også for framtidas beredskap.

KOMMUNER I BEREDSKAP

27

Foto: Paul Sigve Amundsen / Samfoto

By eller land når krisen rammer?

STORBRANN: Flere ned­brente boliger i vestlandsbygda Lærdal, som ble rammet av en storbrann i januar 2014. DSB fant mange forbedringspunkter i kommunens beredskaps­planer da den gjorde en evaluering i bakkant.

Har de folkerike kommunene et velsmurt beredskapsapparat som står parat til å løse små og store kriser nærmest før de har oppstått? Må du klare deg selv om du sitter som ordfører i en liten kystkommune, og en oljetanker har strandet i fjæresteinene dine?

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

Er det best å bo i en stor eller liten kommune når krisen rammer?

Uansett: Myndighetens mål er at alle kommuner skal jobbe langsiktig og strukturert med å sikre innbyggerne ved ulike kriser. Myndig­hetene er relativt tilfreds med kom­ munenes inn­ sats, mens det alltid er noen som har en del å gå på.

– En stor hendelse langs kysten av Norge er noe de fleste kommuner ville hatt problemer med å takle. Evakuering av mange mennesker, medisinsk behand­ling og koordineringsressurser, som alt skal utgå fra kommuneledelsen. Det er fortsatt en utfor­ dring å få med alle kommunene på øvelser, og sikre at de har det nødvendige planverket, mener Borch.

Utfordringer

I Norge har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) en viktig koordinerende rolle under Justis- og beredskapsdepartementet for å påse at kommunene jobber godt med

Odd Jarl Borch er professor ved Nord universitet, og leder av Nordlab, Nord universitets bered­ skaps­ledelseslaboratorium.

28

KOMMUNER I BEREDSKAP

BY OG LAND Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB

temaet. De har siden 2002 gjennomført en årlig spørreundersøkelse i alle landets kommuner.

Noen nøkkeltall fra undersøkelsen i 2020 er: • 98 prosent av kommunene oppgir at de har gjennomført helhetlig risiko- og sårbarhets­ analyser (ROS).

• 95 prosent svarer at de har utarbeidet en overordnet beredskapsplan.

• 88 prosent svarer at egen bered­skaps­ organisasjon har øvd i løpet av de siste to årene.

– I hele denne perioden fra 2002 har vi sett at kommunene ivaretar samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet, og at kvaliteten har vært i positiv utvikling, sier avdelingsdirektør i DSB, Elisabeth Longva.

Liten og sårbar Lille Lærdal kommune har fått sin andel av kriser de siste årene. På kvelden 18. januar 2014

startet en brann i et bolighus i kommunens unike tre­bebyggelse. Sterk vind gjorde sitt til å spre brannen raskt, og gjøre slukningsarbeidet krevende. Kommunikasjonen mellom rednings­ mann­ skapene ble dårlig da mobilnettet ble svekket, og vannpumpene var ute av drift en periode fordi strømnettet ble tatt av brannen.

Lærdal er en av landets tørreste kommuner, og i ukene før brannen hadde det vært både varmere og tørrere enn normalt. 40 bygninger ble slukt av flammene. 17 av disse bolighus. Fire bygninger i Gamle Lærdalsøyri gikk tapt.

NÆR KATASTROFE: Cruise­ skipet Viking Sky med 1 373 passasjerer var 100 meter fra å grunnstøte på Hustadvika vinteren 2019. Utfallet kunne blitt langt mer dramatisk. En slik hendelse ville de fleste kommuner slitt med å takle på en god måte mener professor Odd Jarl Borch ved Nord universitet som forsker på beredskap og krisehåndtering.

I evalueringsrapporten fra DSB ble det pekt på en rekke områder med forbedringspotensial.

Gunn Lerøy er i dag rådmann i Lærdal, men jobbet i nabokommunen da brannen herjet.

– Lærdal kommune har nok jobbet godt med brannberedskap i etterkant. Fra 1. januar neste år styrker vi også dette arbeidet med en 40 prosents stilling på forebygging, sier Lerøy.

<

KOMMUNER I BEREDSKAP

29

Foto: Arne Veum / NTB.

ENORME TAP: 40 bygninger brant ned i storbrannen i Lærdal i 2014. Fire av de gamle husene i Lærdalsøyri gikk med i brannen som ble preget av sterk vind og tørke i området.

Den lille kommunen med 2 200 innbyggere opplevde også et trippeldrap på en rutebuss, de har hatt flom, og kommunen deler på ansvaret for verdens lengste veitunnel mellom Aurdal og Lærdal. Den er 25 kilometer lang. I tillegg til masse vær, har de veldig mange tunge kjøretøy som passerer gjennom kommunen hver dag.

I kommunens ROS-analyse er det mange ulike hendelser som anses som sannsynlige. Ekstrem­­vær, flom, skred, pandemi, dambrudd, store trafikk­ ulykker og isolering av bygda, for å nevne noen.

– Jeg mener vi er godt skodd for å takle en krise­situasjon i dag, men samarbeidet med nabo­ kommunene er viktig. Vi har lokalsykehus, lege­ vakt og lensmannskontor. Sammenlignet med mange andre små kommuner er vi godt stilt, mener Lerøy.

Økt bevissthet En større bevissthet rundt beredskap og krise­ håndtering har funnet sted i de fleste norske kom­muner de siste årene. Det er bare noen uker siden regjeringen la fram stortingsmeldingen «Samfunnssikkerhet i en usikker verden».

30

KOMMUNER I BEREDSKAP

– Disse meldingene kommer oftere enn tid­ ligere. Totalforsvaret er også kommet tilbake i tanke­gangen. Det er nødvendig å tenke igjennom konsekvensene for alle nivåer, men kommunene blir ofte litt glemt i dette arbeidet, mener Borch.

Samtidig mener Borch det fortsatt er en knapp­het på ressurser i kommune-Norge. Han trekker fram evnen til å holde ut over tid. Noe som blir grundig testet under koronapandemien.

– Det er utfordrende for mange kommuner å bruke nok ressurser på dette. Spesielt gjelder dette brann og redning og helsetjenesten, sier Borch.

I en DSB-rapport fra 2016 rapporterer kom­ munene at tid og økonomiske rammer er de største hindringene i arbeidet. Borch kaster inn en brannfakkel når han drar fram satsingen som skjer i Forsvaret sammenlignet med situasjonen i kommune-Norge.

– Her er det en ubalanse. I Forsvaret gjøres det nå store investeringer i personell og utstyr.

Mesteparten er ren beredskap. Kanskje er det i det sivile samfunnet vi trenger å bygge opp en buffer, for å banne litt i kirka, sier Borch.

BY OG LAND

Professoren ser mange positive egenskaper med en liten kommune, men det kan være ut­fordrende.

– I de små kommunene er det et fantastisk engasjement og vilje til å stå opp for hverandre og bidra med frivillig innsats. Dessverre vil jo beredskapsressursene være begrenset og respons­ tiden lang før en får forsterkning fra de tunge ressursene. Disse er jo er sentralisert, enten de dreier seg om politi, helse, sivilforsvar eller støtte fra militæret, sier Borch.

Om ikke annet bør samarbeidet styrkes ytter­ ligere mener professoren. Moderne trusler kan skape kriser som er like sivile som militære.

– Hybride trusler som jamming av kom­muni­ kasjon, digitale angrep og spredning av falske nyheter er hendelser de fleste kommuner er dårlig forberedt på, mener Borch.

Flere røde kommuner Det er fylkesmennene som skal føre tilsyn med kommunenes arbeid rundt beredskap og krise­ hånd­tering. Hvert år skal kom­munene rap­portere i den årlige kommuneundersøkelsen til DSB på hva som er gjort, og de får til­bud om å delta i en kriseøvelse for å teste egne ferdigheter og kapasiteter.

Dag Otto Skar er fylkes­ beredskaps­ sjef i Trøndelag. Han har jobbet med temaet siden 1994, og mener å se en klar trend.

– Kommunene har utviklet seg i en god retning. Nå finner vi avvik i rundt halv­parten av kommunene når vi fører tilsyn. Det kan variere fra ting som blant annet mangelfull evakuerings­ plan, revidering av analyser eller oppdatering av kontaktlister, forteller Skar.

I 2020 var det noen flere kommuner i fylket hans som kom ut med rød farge. Årsaken er i stor grad kommunesammenslåinger ved nyttår.

– Jeg regner med at mye av det er rettet til neste år. En positiv effekt av sammenslåingene er at det settes av mer ressurser til beredskap og forebygging. Nye Orkland kommune er en av dem som har tatt dette alvorlig og har en egen beredskapssjef, sier Skar.

Trøndelag tilbyr hvert år en øvelse som kommunene kan benytte seg av. I fjor var det 41 av 48 kommuner som deltok. Noen kommuner

gjennomfører også sin egne øvelse sammen med lokale redningsressurser. Da pandemien traff oss i mars var det en hendelse de allerede hadde analysert og øvd på.

– Selv om vi ikke var forberedt på alt som har skjedd så har vi fulgt kriseplanen. Vi har hatt nytte av de analysene som er gjort tidligere, sier Skar.

Digital fordel Så langt har smittesituasjonen vært relativt moderat, men Trondheim har 30-40000 studenter som skapte noe bekymring.

– NTNU og utdanningsinstitusjonene har gjort en kjempejobb. Vi har dessverre til nå fått fire døde i fylket, men generelt har håndteringen gått relativt bra, mener Skar.

Fylkesmennene har også en koordinerende rolle når det skjer en hendelse. I Trøndelag har de et bredt sammensatt beredskapsråd som blant annet skal bidra til en god oversikt over situasjonen, og koordinere innsatsen.

– Kjernen består av politimesteren, sjefen for HV i distriktet og fylkesmannen. Men lederne i de fleste regionale offentlige etater, private infra­ struktureiere samt de største kommunene er med.

I tillegg er frivillige organisasjoner som Rednings­ selskapet, Røde Kors og Norske kvinners sanitetsforening med. Under koronaen har det møtt mellom 50 og 110 personer, forteller Skar.

En av fordelene med pandemien er altså at digitale møter gjør det enklere for travle personer å møte.

– Dette har fungert veldig godt. Situasjonen har vist at vi har en veldig robust infrastruktur og korte dialogveier gjør det enklere, sier Skar.

FORBEREDT: - Jeg mener vi er godt skodd for å takle en krisesituasjon i dag,, men samarbeidet med nabokommunene er viktig, sier rådmann Gunn Lerøy i Lærdal.

BEDRE FORDELING: Professor ved Nord universitet, Odd Jarl Borch, mener ressursene er for skjevt fordelt mellom det sivile og militære, og da spesielt i nord. Foto: Nord universitet.

I Lærdal jobber de med å styrke sin egen mulighet til å takle framtidige kriser. For dem har koronapandemien vist at tettere samarbeid med nabokommunene er nøkkelen.

– Vi har fått anbefalt av Fylkesmannen å styrke det kommunale samarbeidet for å hindre mer smitte. Det er basert på erfaringer fra andre kommuner med mye smitte. Vi har hatt lite så langt, men ingen vet hva morgendagen bringer, sier rådmann Gunn Lerøy.

KOMMUNER I BEREDSKAP

31

Store ulikheter i smittetall i landets kommuner STENGER NED: Etter at det ble oppdaget nye smittetilfeller i Hammerfest har ordfører Marianne Sivertsen Næss sett seg nødt til å innføre minimumsbemanning i alle helseinstitusjoner.

Koronapandemien har rammet norske kommuner ulikt. Med et smittetall på 244,6 per 100.000 innbyggere var Hammerfest kommune i slutten av oktober blant de hardest rammede områdene i Norge.

Teks og fotot: BJØRN ARNE JOHANSEN

Sykehuset i Hammerfest sto i rød beredskap og hadde innleggelsesstopp. På det meste var over 20 ansatte koronasmittet. Etter at den første smitten ble oppdaget 15. oktober, endte en fjerde­del av sykehuspersonalet, hele 130 ansatte, i karantene.

– Situasjonen var utfordrende og krevende. Vi satte beredskapsstab allerede første dag. Vi visste ikke da hvor stort utbruddet kom til å bli, men forsto at dette hadde betydning for driften. Vi reduserte inntaket av pasienter, og en god uke etterpå tok vi ned nesten all aktivitet, foruten noen akutte henvendelser og tilbud til enkelte

32

KOMMUNER I BEREDSKAP

sårbare grupper, forklarer Siri Tau Ursin, direktør ved Finnmarkssykehuset.

Helse Nord og FHI ble varslet, og dagen etter fikk sykehuset bistand fra andre foretak. Et annet viktig tiltak for å hindre smitte har vært å begrense antall nærkontakter hver enkelt ansatt hadde, sier hun.

– Folk vil bli smittet, men konsekvensene må reduseres, sier Ursin.

En stor utfordring ble smittesporing, opp mot mange smittede og nærkontakter.

– Og det må vi på foretaksnivå ta ansvar for.

KORONA

Vi var forberedt på smittesporing opp mot én eller få smittede, men vi hadde ikke på plass en organisasjon som kunne håndtere smittesporing mot så mange, forteller direktør Siri Tau Ursin, og konstaterer: – Der var kommunen mye bedre rustet.

Kommunen tro til Hammerfest kommune inviterte fort til et ut­ strakt samarbeid rundt smittesporing, og etter hvert gikk også dette mer effektivt.

To uker senere er pilene på vei nedover, men i skrivende stund er ti sykehusansatte registrert smittet, mens 29 er i karantene.

Torsdag 5. november kunne ordfører i Hammerfest, Marianne Sivertsen Næss, under en ekstraordinær pressekonferanse opplyse om tre nye tilfeller av koronasmitte i kommunen.

En sykehusansatt, en elev på ungdomstrinnet, samt en kommunalt ansatt helsearbeider har alle testet positivt.

Den kommunalt ansatte var i karantene frem til 28. oktober og testet positivt tre dager senere.

Alle nærkontaktene, 18 ansatte og tre studenter, er identifisert. I tillegg kommer 19 beboere ved to institusjoner som nå driftes som smitteenheter.

Utbruddet fører til minimumsbemanning i alle institusjoner, i hjemmetjenesten og i omsorgs­ boliger. En rekke lavterskeltilbud innen rus og psykiatri, fysioterapi og støttekontakttjenesten stenges. All saksbehandling opphører.

– Det betyr at vi drifter helse og omsorg på rødt nivå. Alle tjenester som ikke er nødvendig for å ivareta liv og helse blir nå stengt, sa Næss.

Identifiserte trusselen tidlig 2. november hadde Porsgrunn kommune kun 41 smittede av en befolkning på 37.000. Porsgrunn reagerte raskt da varslene begynte å komme inn i januar, satte kriseberedskap allerede i februar, og begynte en gradvis nedstenging tidlig i mars.

– Vi hadde en ordentlig gjennomgang av beredskapen i 2019 der vi under risikovurderingen identifiserte pandemi som den største trusselen mot kommunen, forklarer ordfører Robin Kåss.

Som en del av den overordnete beredskaps­ planen har kommunikasjon overfor innbyggerne blitt et fast punkt på agendaen under beredskaps­ møtene.

Porsgrunn har informert befolkningen blant

annet via sms-varsler og sosiale medier, men også som skriftlige brosjyrer i postkassa, spesielt rettet mot den eldre delen av befolkningen.

– Vi har forsøkt å bruke alle kanalene vi har til­ g jengelig, tenke målgrupper og spisse bud­ skapet. En av de største utfordringene har vært å formidle budskapet slik at folk tar krisen på alvor, at de tenker på konsekvensen og gjør kloke valg ut ifra det, sier kommunikasjonsrådgiver Hege Schjøth Øverås.

Facebook på godt og vondt Selv om kommunens nettside er kommunika­ sjons­navet, har også Facebook-siden med sine 24.000 følgere blitt en viktig plattform under pandemien.

– Gjennom hele våren hadde vi også live­ sendinger fra kulturhuset med mulighet å stille spørsmål på direkten, forklarer Øverås.

På Facebook har man dog støtt på noen problemer: – Vi måtte slutte å legge ut informasjon om ett og ett smittetilfelle. Det finnes en del redde personer som skaper mer frykt. Når det ble lagt ut informasjon om nye smittede ble det fort spekulert i hvem de er og hvor de bor, forklarer Øverås.

Kommentarfeltene ble raskt både kaotiske og uoversiktlige: – Da la vi om strategien. Nå legges den type informasjon i all hovedsak på nettsidene våre.

Der er det lett å finne ut hvor mange som er meldt smittet og når de er smittet.

Da Fagbladet intervjuet ordfører Robin Kåss 2. november, tok han forbehold om at situasjonen holder seg. Så langt har ikke smitten kommet seg inn på sykehjem og i hjemmetjenesten. For som Kåss innrømmer: – Det er viktig å være ærlig oppi alt dette, det handler også mye om flaks og tilfeldigheter. Det er lite som skal til.

I de neste åtte dagene øker antall smittede til 53 totalt.

5. november alene ble det meldt om totalt seks nye tilfeller i Porsgrunn. Totalt 150 personer er satt i karantene.

SENDER LIVE: Live­sendinger fra kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn ble en viktig del av kommunens kommunikasjon ut til befolkningen. Her fra en sending der kommunalsjef for oppvekst, Tollef Stensrud, ordfører Robin Kåss og kommuneoverlege Inge Skauen deltok. Foto: Skjermdump fra sending.

KARANTENE: På det meste hadde direktør for Finnmarkssykehuset, Siri Tau Ursin, 20 ansatte med covid-19smitte, mens totalt 130 ansatte, en fjerdedel av staben, ble satt i karantene. Foto: Eirik Palm.

GIR BESKJED: Kom­munika­ sjonsrådgiver i Porsgrunn kommune, Hege Schjøth Øverås, kan fortelle at kommunikasjon er en viktig del av beredskaps­ planen i kommunen. Foto: Porsgrunn kommune

KOMMUNER I BEREDSKAP

33

Katastrofer i vår tid:

Hva er vi redde for?

Svartedauden, kolera, atomkrig eller rasfare. Hva slags katastrofer vi er redde for, endrer seg gjennom historien.

I dag er det korona. Men hva var vi redde for i går, og hva venter i morgen?

Foto: Helge Sande/NTB/SAMFOTO

Tekst: KARI KLØVSTAD

I disse dager overskygger koronapandemien det meste. Over hele kloden er folk i beredskap, og mange frykter for eget liv eller andres. Tiltak settes inn nasjonalt og lokalt. Mange syke og sår­bare må isolere seg, sammen med strenge restriksjoner for alle som er friske, når det gjelder å omgås andre.

En spørreundersøkelse gjort av Norstat i april viser at 59 prosent av oss er redde for at noen vi er glade i skal dø av Covid-19. 14 prosent frykter at de selv skal dø. Kvinner engster seg mer enn menn.

En forskningsgruppe er nå i gang med å måle frykt og engstelse for å bli smittet av viruset og utvikle koronasykdom. Dette skriver Dagens Medisin.

OLJEPLATTFORM: Alexander Kielland-ulykken i 1980

Vi påvirkes av det som skjer rundt oss. Terror­ hendelser skaper frykt, og det er også meningen med handlingene. Terrorangrepet i New York

Store katastrofer i Norge Svartedauden: Den største katastrofen i Norge og en av de verste pandemiene i historien.

Bylle­pesten herjet mellom 1349-1351. Minst 300.000 døde i her i landet. 75 millioner totalt i verden.

Orkan: «Den gale mandagen» er blitt et begrep. Den 11. mars 1822 herjet en orkan langs Vestlandskysten. Rundt 300 er anslått døde. Uværet krevde flere menneskeliv enn noen annen tilsvarende hendelse i Norge.

Kolera: Midt på 1800-tallet var det mange

34

KOMMUNER I BEREDSKAP

kolera­utbrudd rundt om i landet, som tok mange liv.

Ras: I 1905 va det en rasulykke i Loen. Det 1493 meter høye Ramnesfjellet raste ned i Loenvannet i Stryn kommune. Til sammen omkom 61 mennesker.

Spanskesyken: I 1917-1920 herjet spanske­syken i Norge. Dette var en usedvanlig dødelig influensapandemi som kom i tre bølger. Antall døde er noe usikkert, men 7308 er brukt som dokumentert antall.

Fjordras: Tafjordulykken i 1934. Et stort fjellparti raste ut i fjorden og 40 mennesker omkom. I 1936 var det en ny rasulykke i Loen. Mer av Ramnesfjellet falt i fjorden og 74 personer døde.

Krig: Fra 1940-1945 var Norge okkupert og mange omkom i krigshandlinger, forlis, sabotasje og eksplosjoner.

Flystyrt: Hurum-ulykken i 1949. Et fly styrtet under innflygingen til Fornebu på grunn av dårlig vær, og 34 personer døde. Flyet hadde med 27 jødiske barn bra Brussel. De skulle ha et

Foto: Ingvald Møllerstad//NTB/SAftenposten

KRISER I VÅR TID NATURKATASTROFE: Tafjordulykken i 1934.

11. september 2001, der to fly fløy inn i Verdens Handelssenter, skremte mange, som lurte på om noe lignende også kunne skje her. Både før og senere har det vært mange terroraksjoner, og her hjemme har tragedien på Utøya vært den verste.

Frykt for klimaendringer og naturkatastrofer øker, viser en undersøkelse utført av Opinion i 2016. Av de spurte, svarte 74 prosent at de trodde det var sannsynlig med en naturkatastrofe i løpet av de fem kommende årene. Konsekvensene av ekstrem­vær skremmer mest.

Krig har vært et ord som skremmer. En undersøkelse Opinion har gjort for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, viser at frykten for krigshandlinger på norsk jord er lavere enn tidligere.

midler­tidig opphold i Norge før de skulle videre til Israel. I 1961 fikk vi også Holtahei-ulykken. Her omkom en hel skoleklasse fra England, lærerne deres og mann­ skapet. Til sammen 39 personer.

På lille julaften i 1972 skjedde den såkalte Askerulykken. Et fly fra Ålesund på vei til Fornebu styrtet ved Asker og 40 personer om­kom på lille julaften. I 1988 fikk vi Torg­ hatten-ulykken: Et fly styrtet i Torghatten ved Brønnøysund og 36 personer døde. I 1996: Operafjell-ulykken. Et fly styrtet

nær Longyear­byen på Svalbard og 141 personer døde.

Snøskred: Snøskred i Lofoten og Vesterålen i 1956. Skredene tok totalt 21 menneskeliv.

Tretten stasjon i Gudbrandsdalen og 27 personer døde.

2000: Åsta-ulykken. Et tog fra Trondheim kolliderte med lokal­ toget fra Hamar og det oppsto en eksplosjonsartet brann. 19 mennesker omkom.

Gruveulykke: Kings Bay-ulykken i 1962. Gasseksplosjon i gruvene i Ny Ålesund på Svalbard. 21 personer omkom. Dette er den verste gruveulykken i Norges historie.

Oljeplattform: Alexander Kiellandulykken i 1980: Olje­platt­formen kantret i høy sjø i Nordsjøen og 123 mennesker omkom.

Togkollisjon: Tretten-ulykken i 1975. To tog kolliderte nord for

Fergebrann: Scandinavian Starulykken i 1990. En mordbrann på

denne fergen mellom Oslo og Frederikshavn drepte 159 passasjerer.

Terror: 22. juli 2011. Anders Behring Breivik angrep regjeringskvartalet i Oslo og sommerleiren til AUF på Utøya. Til sammen mistet 77 personer livet.

Korona: Kornoapandemien 2020.

Den 28. oktober var det registrert 280 døde av viruset i Norge.

KOMMUNER I BEREDSKAP

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no