100 aar med rbk utdrag by Fagbokforlaget

GEIR SVARDAL

Klubbens vinnerkultur har inspirert mange – også utenfor fotballens verden. Når hundreåringen feirer seg selv i 2017, skjer det med respekt for historien og med blikket hevet: Framover med røttene.

100 ÅR MED RBK

Dette er den eventyrlige historien om Rosenborg Ballklub, fra den første samlingen på Rosenborgsletta en ettermiddag i 1917 og fram til jubeldagene høsten 2016. Her kan du lese om kamper som ble utkjempet på og utenfor banen, og om ambisiøse profiler som nektet å resignere i motgang. «Du er til for klubben, og klubben er til for deg», lød det helt fra starten. Kameratskap og fellesskap har vært en viktig bærebjelke i Rosenborgs hus.

Geir Svardal

100 ÅR MED RBK

Geir Svardal (f. 1959) er journalist i Adresseavisen, der han har skrevet om politikk, sport og utenriksstoff. Han har vært vaktsjef, reportasjeleder og korrespondent i London, og skriver nå i Ukeadressa. Han har tidligere skrevet I Rosenborgs hus (1997) og Historien om Rosenborg Ballklub (2007).

ISBN 978-82-450-2040-3

RBK omslag OK.indd 1

09.03.2017 15:27:42

100 år med RBK

Geir Svardal

100 år med RBK

Copyright © 2017 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2040-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidebilde: Odd Iversen i hodeduell i en kamp mot Brann på Lerkendal, 8. september 1968. RBK vant 7–1. Foto: Trygve Hernæs Prosjektleder: Tor Kleveland Bilderedaktører: Kim Nygård og Kjell A. Olsen

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Hvis du vil forfølge en hundre år lang fotballreise til fots, er det nederst i Rosenborg gate i Trondheim du skal starte. Når du beveger deg gjennom bydelen Møllenberg, går du på historisk grunn. I denne gata bodde sju av de tolv guttene som lørdag 19. mai 1917 stiftet gutteklubben Odd, som den skulle hete fram til 1927. Tråler du sidegatene, finner du husene der de fem andre holdt til. Det var også i disse gatene at spillerne på det ikoniske 1960-laget vokste opp noen tiår senere, de som vant klubbens første mesterskap. Dette er historien om Rosenborg Ballklub, sett gjennom øynene til noen av dem som har formet klubben gjennom hundre år. Til grunn for arbeidet ligger min bok fra 2007, Historien om Rosenborg Ballklub, som denne er en selvstendig fortsettelse av. Klubbens eget medlemsblad i perioden 1928–1959 har vært et viktig kildemateriale. Videre har jeg gjennom denne prosessen intervjuet og samtalt med nærmere to hundre personer som spenner over så godt som hele tidslinja. En del nytt kildemateriale har kommet til siden forrige bok, og det har gitt grunnlag for noen nyanseringer av enkelte hendelser. I flere epoker har Rosenborg vært forsynt med noen aldeles utmerkede historiefortellere, som uten blygsel har avdekket intime detaljer fra klubbens indre liv. Ved å pare en serie øyeblikkskildringer med annet kildemateriale fra samme periode, har jeg forsøkt å gjenskape de hundre årene fra 1917 og fram til i dag. I denne framstillingen har jeg brukt journalistiske, historiske og litterære virkemidler og teknikker, uten at det er blitt til fri diktning. Når jeg lar Karl Skagen, en av de tolv stifterne, utbryte «Spar unnskyldningene dine. Kjør!» til sin gode

venn Arnold Buran, som nok en gang er for sent ute til en avtale, er det dokumentert at Karl var luta lei de stadige unnskyldningene Arnold serverte. I min framstillingsform begår jeg ingen overgrep mot Karl Skagen ved å legge dette isolert sett udokumenterte utsagnet i hans munn. Slik vil leseren bli godt kjent med mange rosenborgere i denne boka, både gjennom direkte tale og ved at jeg siterer ulike kilder helt fram til vår tid. Jeg har brukt mange verk om Trondheim og norsk historie generelt som referanseramme, samt flere bøker om norsk idrett, både biografier, årbøker og faglitteratur. NRKs arkiv har vært uvurderlig, likeså opptak fra TV2 og TV3 i de senere årene. En fullstendig kildeoversikt finnes bakerst i boka. I bokprosessen har jeg forholdt meg til en redaksjonskomité, også denne gang ledet av klubbveteran Tor Kleveland. Komiteens øvrige medlemmer, Christer Basma, Bent Skammelsrud og Espen Viken, som er talsmann for supportergruppen Kjernen, har vært svært viktige samtalepartnere, både når det har handlet om å knekke kodene som gjelder på banen, i garderoben og på tribunen. De har utvist like stor tålmodighet og velvilje som forgjengerne Klaus Berg, Kåre Rønnes og Ola By Rise gjorde da jeg gravde i Rosenborg-historien forrige gang. Selv om boka er blitt til på oppdrag fra Rosenborg Ballklub, har jeg ikke på noe tidspunkt opplevd at klubben har forsøkt å legge føringer for arbeidet eller påvirke mine veivalg. Det må saktens sies å kle en klubb som ved inngangen til jubileumsåret ønsker å etterstrebe noe av den samme åpenhetskulturen som i lange perioder har kjennetegnet klubbhuset.

Det har vært en sann glede å samarbeide med Tor Kleveland gjennom også denne prosessen. Det er hans fortjeneste at Rosenborg i dag har en omfattende billedsamling og dokumentasjon fra klubbens eldste historie. Jeg skylder også forlagsredaktørene Lasse Postmyr og May Helene Solberg stor takk for deres iherdige bistand gjennom flere stadier. Boka ville heller ikke blitt den samme uten billedredaktørene Kim Nygård og Kjell A. Olsen, som har gravd fram mange skjulte skatter fra arkivene.

Helt til slutt kan det være greit å presisere følgende: Jeg har heller ikke denne gang tatt fram kjøttvekta for å veie den ene spilleren, treneren eller lederen opp mot den andre i min framstilling. Det ville i så fall blitt en helt annen bok. Dette er først og fremst historien om Rosenborg Ballklub – gjennom hundre sansefulle år. Trondheim, februar 2017 Geir Svardal

Innhold PROLOG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

DEL III 1988–2004 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

Hjemreisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Snubletråder i Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150

DEL I 1917–1959 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Tolv unge menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .20 25 øre og en ettårsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .25 I blått, gult og hvitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .27 Sjåfør på ville veier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 De unge døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .35 Omringet av røde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Krig og fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .43 Ja, og så sjokolade da … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 – Bare vent, dokker, snart, snart … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .58

DEL II 1960–1987 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Ømme blikk og harde spark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 På lag med drilljentene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .72 En henført konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .76 Vi ere en nasjon … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .79 Den lange veien opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .81 «Merk Dem navnet: Iversen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92 En dress til halv pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .100 En engelsk gentleman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 På verdigheten løs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 I et bittelite kott . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Den store hjemkjøpsfesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Den uberegnelige sølvreven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133

Mot en vill og vakker tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Et slags opprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Farvel med sekstierne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Ungdommen tar form . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 En katedral og et fotballag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Åndshøvdingens friår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Den siste kvelden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Alt for Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 En snikende død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .200

DEL IV 2005–2016 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .205 Koste hva det koste vil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .206 Hamrén studerer historien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Den uheldige alliansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 På lånt tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Andre veier til Rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .224 Leksehjelp på Brakka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .230 Etter den søte kløe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Verdier i fritt spill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Tid for nytt oppbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .246 Røttene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .249 «Han sitter trygt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Hjemreisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Alltid framover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .270

Treneren som ble glemt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136

FAKTA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281

Tidenes utekveld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139

Milepælene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .282

Indre opprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144

Æresmedlemmene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .284 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .287 Vedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .288 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .303

PROLOG

Hjemreisen Det var som om to blylokk presset på, og allerede før de nådde den andre tunnelen mellom Værnes og Trondheim, måtte Kåre Ingebrigtsen gi etter. Idet bussen ble sugd inn i Stavsjøfjelltunnelen, døste han av, og kakofonien av latter, rop, klirring og sang forsvant i det fjerne. Da han våknet igjen, kunne de se lysene fra byen der inne, og stemningen bare

fortsatte å stige. Kåre reiste seg fra plassen sin helt framme i bussen, og mens han strakk på den støle kroppen, så han faderlig og overbærende nedover seteradene, der spillerne gjorde seg klare til å innta Studio 26 i Nordre gate om en stund. Det var rapportert om fullt hus, og flere av gutta satt og tekstet med venner som lurte på hvor det ble av dem.

Pål André Helland har nettopp innledet sin elleville cupfinale med den første av sine tre scoringer. Kampen endte med 4–0-seier over Kongsvinger. Fra venstre: Mike Jensen og Jonas Svensson snur seg for å få med Christian Gytkjær, Tore Reginiussen og Fredrik Midtsjø på feiringen. Denne søndagen kunne Rosenborg bokføre enda en rekord: For første gang vant et norsk herrelag The Double to år på rad.

«Jeg er ikke så sikker på om det er noen som kan mer om 4-3-3 enn meg», sa Kåre Ingebrigtsen da han kom tilbake til Rosenborg sommeren 2014. Ingen kunne motsi ham høsten 2016.

Tore Reginiussen scoret 2–0-målet tidlig i andre omgang, før Pål André Helland igjen tok over scoringsshowet.

Med Harald Martin Brattbakk bak spakene i Norwegian-maskinen hadde hjemreisen tatt sin tid. Den gamle storscoreren hadde fått det for seg at han ville spandere to ekstra runder over byen før de gikk inn for landing. Da klubbens første cuphelter kom hjem i 1960, hadde de fløyet over sentrum på samme måte. 15 000 mennesker hadde stått rundt Olav Tryggvason-statuen og vinket opp den kvelden for 56 år siden. Folk i Trondheim gikk ikke amok på samme måte lenger, men noen hadde i hvert fall slått på flomlysene på Lerkendal før kaptein Brattbakk inntok luftrommet over stadion. Lerkendal skinte som en diamant langt der nede, og Kåre syntes det var ulidelig vakkert. Det hadde vært en lang søndag, fra han våknet i sjutida på hotellet i Sandvika og inntok frokostsalen. Da spillerne kom ned for å spise, kunne han med én

gang se at de var klare og at det ikke var noe å frykte denne dagen. Det lå i måten spillerne skar brødskiver på, hvordan de pratet ved bordene, og hvordan de beveget seg tilbake til rommene sine for å gjøre de siste forberedelsene før avreisen til Ullevaal. Det var ved å observere alle disse små og hver for seg ubetydelige scenene, og ikke minst ved å se på blikkene deres, at Kåre forsto at de var påslått mentalt. Alle som én. Motstander Kongsvinger kom fra divisjonen under. Kåre hadde egentlig ikke vært bekymret for at spillerne skulle ta lett på oppgaven, men han hadde vært med så lenge at han visste hvor lett det var å slippe seg nedpå et lite hakk og gå i den klassiske fella som het «undervurdering». Derfor hadde han gjennom hele den siste uka før cupfinalen jobbet intenst 13

Et par mann var borte siden forrige gang klubben vant både seriegull og cupfinale, men ellers var 2016 en ren og skjær blåkopi av året før, om man nøyde seg med å telle pokaler.

med å holde spillerne på tå hev. Det gjaldt å brette opp ermene og gjøre jobben, slik at de kunne kopiere fjorårets The Double. RBK hadde tatt hjem seriegullet flere uker i forveien. Poengrekorden til Molde på 71 poeng sto intakt – på grunn av en liten formdupp på tampen, stoppet Rosenborg på 69 poeng. De hadde ikke greid å komme seg inn i noe europeiske gruppespill, så de som absolutt ville lete etter riper i lakken, hadde ingen store utfordringer. Det visste spillerne også, og jo nærmere de kom avreisen til Oslo, jo mer innbitte virket de. Allerede på lørdagen var spillerne på god vei inn i riktig cupfinalemodus. Da de ankom Ullevaal i 11-tida på søndag, følte de nesten den samme roen og tryggheten som hjemme på Lerkendal, og da Pål André Helland etter bare tolv minutter ga 14

Rosenborg ledelsen, forsto de fleste at dette kom til å gå greit. Det var denne måltyvens stemme som ledet an i bussen. Etter at Tore Reginiussen scoret 2–0-målet, hadde Pål André puttet på to til i andre omgang. Bare dager i forveien hadde det spøkt for cupfinalen for hans del. På mandagstreningen hadde han bommet på ballen og pådratt seg en kneskade, men takket være dyktige leger og fysioterapeuter, rakk han det akkurat. Kåre kunne godt forstå hvor viktig Ullevaal-finalen var for Helland. Han hadde hatt lysketrøbbel dette året og hadde bare gjennomført en halvveis sesong sammenlignet med 2015, som hadde vært et helt kolossalt år for ham. Idet bussen svingte inn i rundkjøringen nord for Solsiden, begynte spillerne å lete fram ytterjakkene

sine. Mike Jensen lurte på om kongepokalen skulle være med til Studio 26, eller om noen tok ansvar og sørget for at den kom trygt hjem til Brakka. Det siste ville sikkert være det beste. Da Tore Reginiussen i januar ba om avløsning som lagkaptein, hadde Kåre straks pekt på Mike. Om noen skulle gå foran i krigen, og samtidig få med seg troppene, kunne han vanskelig se noen andre som ville kle den rollen bedre. I slutten av august var Mike Jensen blitt enig med klubben om å forlenge kontrakten til 2021, en signering mange mente var den viktigste i Rosenborg på mange år. Den hadde en symbolverdi som det ennå var umulig å verdsette. Åge Hareide hadde tatt ham med i den danske landslagstroppen denne høsten, og det at Mike så tydelig hadde dedikert sin framtid til Rosenborg, var en bekreftelse på at noe enda større var på gang, følte Kåre. Men ingen hadde spilt flere kamper denne sesongen enn islendingen Matthías Vilhjálmsson, selv om han var innbytter i de fleste av dem. Han ble brukt der behovet til enhver tid var størst på banen, og han trivdes med rollen han hadde fått tildelt. Matthías kunne holdes fram som forbilde for alle unge spillere som ville opp og fram her i verden, og da islendingen fortalte at han gjerne ville forlenge kontrakten med Rosenborg, hadde Kåre nikket takknemlig. Når Kåre om noen minutter skulle si adjø til spillerne inne i sentrum, fikk de en pause fra treneren i noen uker, men hver og en ville få med seg et individuelt treningsprogram. 9. januar skulle de møtes igjen for å starte oppkjøringen til jubileumssesongen 2017. Med to dobbeltmesterskap på rad var Kåre Ingebrigtsen blitt historisk og hadde prestert noe selv Nils Arne Eggen ikke kunne vise til. Men inneværende sesong var i praksis over, og når de tok fatt igjen på nyåret, sto alle lagene de skulle møte i serien med null poeng, og alt lå åpent. Før bussen satte seg i bevegelse fra Solsiden, kunne de som satt på venstre side se rett oppover i

Rosenborg gate, som skar tvers gjennom Møllenberg. I det nest øverste kvartalet hadde sju av de tolv stifterne av klubben bodd. De fem andre hadde bodd rett i nabolaget. Og ved Skansegata kunne de se Bispehaugen skole ruve som en koloss langt der oppe. Tidlig på våren i 1917 hadde Trondheim kommune besluttet å reise den store murbygningen for de store ungeflokkene som vokste opp i bydelen. Det var på Møllenberg og Rosenborg ideen om å stifte en ny fotballklubb ble født hundre år tidligere. Det var i disse gatene den lange reisen hadde startet.

Pål André Helland hadde vanskelig for å styre følelsene sine da enda et mesterskap var i boks. Tove Moe Dyrhaug fortjente et kyss, for det aller meste hadde gått på skinner for klubben etter at hun ble forfremmet til daglig leder.

Forholdet mellom spillerne16og Kjernen har vokst seg stadig sterkere med 책rene. Aldri har Rosenborg dratt s책 store veksler p책 den tolvte spilleren som de siste sesongene. Supporterklubben har f책tt et internasjonalt format over seg.

DEL I 1917â&#x20AC;&#x201C;1959

Tolv unge menn → Bortsett fra klubbtrøya, som var lik for alle, kunne Rosenborg-spillerne langt ut på 1930-tallet opptre i noe ujevn bekledning. Her tar Harald Petersen (i midten) avspark i en kamp på Rosenborgbanen. HP ble formann som 23-åring, og var en markant lederfigur i klubben i flere tiår. Nærmest ham står den talentfulle Ragnar Iversen. De tre øvrige som gjør seg klar til kamp er Kolbjørn Haugan (ytterst til venstre), Thor Munkvold (nr. to fra høyre) og Kåre Sandstad.

– Jeg stikker nå, gutter, men vi ses på lørdag. Klokka sju. Det var 17. mai 1917 og Bjarne Jacobsen hadde fått sin dose med nasjonalromantikk. Han vinket adjø, og med raske, triumferende skritt løp han ut av skolegården på Bispehaugen. Han ofret ikke overlærer Håkonson-Hansen et eneste blikk da han hastet forbi talerstolen, og han merket heller ikke det drepende blikket som traff ham i ryggen idet han smatt ut porten. Før Bjarne rundet hjørnet og forsvant ned Gyldenløves gate, snudde han seg og gliste bredt til de tre kompisene som sto igjen i skolegården. Karl Skagen, Arnold Buran og Gunnar Gravem skulle gitt mye for å slå følge med Bjarne. De sto på geledd og lyttet til Håkonson-Hansen, som med flosshatt på hodet og patos i røsten bare så vidt var i gang med sin rituelle hyllest til eidsvollsmennene. Året før hadde han holdt på i nesten en time mens han penslet ut den unge nasjonens storhet og stolthet. Men en flukt à la Bjarnes var utelukket. Faren til Karl, sjaueren og kraftnasjonalisten Martin Skagen, lyttet henført til Håkonson-Hansens storslåtte 17. mai-tale, men sto samtidig strategisk plassert og sperret den eneste fluktveien for guttene. Omsider var taleflommen over og musikkorpset kunne gå løs på avslutningsnummeret. Midt i andre rekke løftet Trygve Gravem blokkfløyta. Han fikk øyekontakt med søskenbarnet Gunnar og de to kompisene, laget en oppgitt grimase uten at dirigenten merket det – og så ljomet «Ja, vi elsker» ut over trehusene og bygårdene på Rosenborg og Møllenberg. Etterpå var ikke guttene sene om å forlate skolegården. Før hadde de gledet seg i ukevis til 17. maifest på Bispehaugen, men mye hadde skjedd det siste 20

året. De fleste av dem hadde begynt å jobbe som bud i forskjellige butikker inne i byen, slik det var forventet av dem. De ekstra kronene guttene tjente etter skoletid, avgjorde om familien hadde det veldig trangt eller bare litt trangt. De var med andre ord ikke barn lenger, og for 16- og 17-åringer som Karl Skagen, Arnold Buran, Bjarne Jacobsen og Gunnar Gravem var det nå over og ut med skolemusikken. Guttene hadde tenkt seg inn til sentrum for å se om det var noe mer igjen av 17. mai-festen, men nede i Nonnegata ombestemte Arnold seg. – Vi drar hjem til meg, det er ingen hjemme der, avgjorde han, og skar til høyre inn i Kirkegata. Faren til Arnold hadde dratt til Folkets Hus sammen med faren til Bjarne for å oppleve Martin Tranmæl i fri dressur fra talerstolen. Bjarne, som hadde stukket av fra skolegården, skulle være med for å høre den mytiske oppvigleren, det var derfor han hadde hatt det så travelt. Som redaktør i Ny Tid hadde Tranmæl dagen i forveien risset opp hovedinnholdet i talen og avslørt at han «på denne borgerskapets store festdag» ville forberede arbeidsfolket på en tøff sommer og høst, med dyrtid, streiker og mulig lockout. Verdenskrigen raste på tredje året, og i nøytrale Norge var det enda mindre grunn enn ellers til å feire 17. mai på vanlig måte. Akkurat der var Martin Tranmæl og redaktørkollegaen i Adresseavisen, den nesten like slagferdige Aars Johansen, for en gangs skyld på linje: «Man siger at vi ikke har noget at feste for, slik som tidene og forholdene er. Nei, det er sandt, hvis man med fest tar sigte paa at spise konditorkage og drikke champagne», het det på lederplass i Adresseavisen; «For det er sorg over hele landet, en harmfyldt stemning over de tap vi er gjenstand for».

Arnold Buran

Bjarne Jacobsen

Trygve Gravem

Egil Nordtvedt

Fredrik Lundmann

Gunnar Gravem

Harald Ophaug

Johannes Sve

Karl Skagen

Karle Olsen

Kristian Kristiansen

Arne Jensen

Tranmæl og Adressa-redaktøren hadde begge manet til en enkel og verdig feiring av frihetsdagen. Selv om landet sto utenfor selve krigshandlingene, hadde sjøfartsnasjonen Norge mistet mange uteseilere det siste året. Sånt rørte ved folkets givervilje, og 17. maikomiteen i Trondhjem hadde bare i løpet av et par timer greid å samle inn over åtte hundre kroner i de tre bøssene som var satt ut i byen. Fra alle prekestoler ble sjømennenes innsats hedret, og fra kirkekollekten kom det inn tusener av kroner til sjøfolkenes etterlatte. Gutteflokken som nå satt i den vesle stua til familien Buran i Kirkegata 65, hadde ingen vanskeligheter med å solidarisere seg med sjømennene eller med arbei22

derne som Martin Tranmæl talte for i Folkets Hus. De var ferskinger i arbeidslivet, og de følte seg ikke akkurat trygge i budjobbene sine. Samtidig var de rastløse ungdommer, og det fikk holde at Bjarne oppdaterte dem om det som skjedde på den politiske arenaen, ute som hjemme. De delte langt på vei holdningene og oppfatningene hans, men det ble litt drøyt å fly på politiske møter støtt og stadig, slik Bjarne hadde fått for vane å gjøre. De hadde nemlig en fotballklubb de skulle ha stiftet, og nå var det bare to døgn igjen. Ingen av dem husket hvem som hadde unnfanget ideen, men mest sannsynlig var det Gunnar Gravem som først hadde foreslått at de burde starte en fotball-

De fleste spillerne kom fra Rosenborg gate og sidegatene: Karl Skagen bodde i nummer 19, Kristian Kristiansen i 18, Harald Ophaug i 20, Arne Jensen i 22 og Egil Nordtvedt i Rosenborg gate 23. I Øvre Møllenberg gate bodde søskenbarna Gunnar og Trygve Gravem i nummer 60, mens Karle Olsen bodde i Wessels gate 19. I Kirkegata 12 fant man Bjarne Jacobsen, og et stykke lenger øst bodde Fredrik Lundmann i Kirkegata 53 og Arnold Buran i nummer 65. Sistemann Johannes Sve bodde i Nedre Møllenberg gate 119.

klubb selv. Han hadde trent med et par gutteklubber på Buran og Lademoen. Sammen med flere av sine jevnaldrende kamerater hadde han dessuten hengt litt rundt treningsbanen oppe på Solhaug. Der trente 18–19-åringene i Freid, en klubb med utgangspunkt i miljøet på Rosenborg og Møllenberg. De syntes at Gunnar og gjengen var i minste laget, skjønt de fikk være med av og til når de manglet folk. Freid var uansett ikke noe å basere ei fotballframtid på, så mye var i hvert fall sikkert. Det hadde ikke vært vanskelig for Gunnar å få søskenbarnet Trygve til å tenne på tanken om å stifte en egen klubb. «Heller fotball enn blokkfløyte», fastslo Trygve, men det kunne vel også ha sammenheng med at han ikke hadde særlig mange musikalske alternativ lenger. Arnold Buran hadde nettopp fått jobb på Halseths Bakeri i Krambugata, som kommunen planla

å overta i løpet av sommeren, på politisk initiativ fra blant andre varaordfører Martin Tranmæl for «å presse brødprisene ned». Arnold hadde vært østover i byen for å finne gutteklubber å prøve seg i, og han hadde greid seg utmerket, rent sportslig. Det hadde vært noen spede forsøk på å starte en klubb i Rosenborg-området de to siste årene, men ingen hadde holdt det gående særlig lenge. Han var så definitivt for at det ble stiftet en klubb på Rosenborg. Karl Skagen bodde rett rundt hjørnet for Gravem-guttene; Karl i Rosenborg gate 19, Trygve og Gunnar i Øvre Møllenberg gate 60. De hadde ofte vært hjemme hos hverandre i oppveksten. Karl var ikke spesielt opptatt av å spille fotball. Han hadde vært med noen ganger, men innså at han manglet talent. Han kunne til nød stå back uten å dumme seg fullstendig ut, det var ikke så galt fatt, men først og fremst så Karl andre muligheter. Tanken på å sette i 23

gang noe fra grunnen av, noe som kunne engasjere unge menn, som de nå vitterlig var, fascinerte ham. Bjarne Jacobsen hadde vært innom flere gutteklubber allerede, blant annet sammen med Arnold og Gunnar. Han hadde også en kort stund spilt sammen med en gjeng som kalte seg Olymp, som hadde utspring i miljøet rundt Bispehaugen. Det politiske engasjementet tok foreløpig ikke mer tid enn at han saktens kunne drive en fotballklubb også. Så der befant de seg på ettermiddagen den 17. mai 1917: Karl Skagen. Arnold Buran. Trygve Gravem. Gunnar Gravem. Mens Bjarne Jacobsen satt i Folkets Hus og hørte på Tranmæl. «Den indre kjerne», skulle Karl komme til å kalle denne kvintetten ved senere anledninger. Hver og en av dem hadde fått i oppdrag å skaffe minst ett potensielt medlem hver. «En fotballklubb skal helst ha minst elleve medlemmer, hvis det skal være noen vits», hadde Karl så klokelig sagt. Nå hadde de sju nye navn på blokka. Det ble tolv til sammen, og det passet perfekt for en ikke overvettes spillesugen Karl. De hadde ikke akkurat behøvd å gå så langt for å finne de riktige karene. Guttene som gjorde laget komplett var de nærmeste naboene til Karl Skagen og

Gravem-guttene. Det var Arne Jensen, som bodde på skrå over gata for Karl, i Rosenborg gate 22. Harald Ophaug, som holdt til i nabogården, i nummer 20. Kristian Kristiansen, som nettopp hadde flyttet inn i nummer 18, på nedsiden av Øvre Møllenberg gate. Og Egil Nordtvedt, som bodde på den andre siden av Rosenborg gate, i nummer 23. Det var ikke mange meterne bort til de tre siste heller. Fredrik Lundmann bodde i Kirkegata, like ved Arnold Buran. Karle Olsen bodde i nummer 19 i Wessels gate, som skar tvers gjennom Rosenborg fra Innherredsveien og opp til Weidemannsveien. Og endelig Johannes Sve. Han måtte de riktignok til østenden av Nedre Møllenberg gate for å finne. Arnold kjente ham fra før som en kompromissløs målskytter, som han heller ville være på lag med enn å risikere å møte i kamp. Arnold var ikke bare en smått erfaren keeper allerede, han var også en brukbar strateg i denne tidlige fasen da det gjaldt å rekruttere de riktige spillerne. Stiftelsesmøtet skulle skje lørdag 19. mai klokka sju om kvelden. Først hadde de tenkt å holde det hjemme hos en av dem, men ingen hadde plass til å ta imot så mange. – Vi møtes oppi skogen, mellom gjælan, ble de enige om.

25 øre og en ettårsplan Trondhjem var på denne tida fortsatt en småby med snaue 40 000 innbyggere, og det var ikke mye motorisert trafikk å snakke om. Oppe på Rosenborgsletta i sjutida på kvelden 19. mai var det knapt en lyd å høre da Karl Skagen høytidelig tok navneopprop og deretter overlot ordet til Gunnar Gravem. – Ja, velkommen. Da er vi her alle sammen, sa Gunnar. Det første vi må gjøre er å velge en dirigent. Jeg foreslår Johannes. Forslaget kom ikke som noen overraskelse på Johannes Sve. Sant å si var det han selv som hadde foreslått det for Gunnar da de gikk sammen opp til skogen. Foruten et rykte som hissig tanksenter på baner i de østre delene av byen, hadde Johannes noe som ingen av de elleve andre hadde: Erfaring. Han var nemlig medlem av en forbundsklubb. – Johannes er den som har best greie på hvordan en slik affære legges an, sa Gunnar alvorlig. Johannes Sve overtok dermed møteledelsen, og forklarte at klubben måtte ha et styre, likeså en lovkomité. Et tremannsstyre ble umiddelbart valgt, med Gunnar Gravem som formann, Johannes Sve som kasserer og Karl Skagen som sekretær. Da gjensto bare det viktigste – å gi det nyfødte barnet et navn. – Odd, foreslo Gunnar Gravem. Tolv hender stakk opp i været. – Enstemmig vedtatt, konkluderte Johannes Sve. Det hele var over på en snau time. De var dårlig kledd, og selv om de satt i le for vindkastene over Rosenborgsletta, var det bare sju grader i lufta. Kanskje var det derfor Karl fikk vedtatt en nokså stiv kontingent – 25 øre pr. uke – uten at noen protesterte. Flere av guttene frøs og ville hjem, men først ble de

enige om hvordan betalingen skulle skje: Karl skulle samle inn pengene hver lørdag, og oppbevare dem på et trygt sted. Hvis alle betalte punktlig, skulle det bli råd med et draktsett i løpet av et års tid, hadde han regnet ut. I mellomtida fikk de greie seg med det de hadde i skapene. Neste oppgave var å skaffe seg noen motstandere. Akkurat dét hadde Karl og Gunnar tenkt å gjøre noe med. De hadde et par avtaler på Skøitebanen dagen etter. Etter at gutteklubben Odd var stiftet, dro Karl, Gunnar og Bjarne inn til byen for å se «Edison Macs dagbok» på Verdensteatret. De var for lengst bitt av filmbasillen, som de fleste andre ungdommer i Trondhjem. Lørdagen i forveien hadde de sett «Kapten Grogg och Kalle på negerbal» på Kinografen i Prinsens gate. De hadde notert seg at deres gamle overlærer fra Bispehaugen skole var en av mange voksne i byen som mente at de levende bildene utgjorde en trussel mot den mentale folkehelsa: «For somme barn er det nu kinematograf op og kinematograf in mente, og dette blir litt for meget», skrev Håkonson-Hansen i et innlegg i Dagsposten. – For meget? Det måtte i så fall være om noen av Odd-medlemmene valgte kino i stedet for å betale kontingenten, mente Karl. Begge deler kostet 25 øre, og om det ikke var en formue, så var det i hvert fall en sum mange på Rosenborg og Møllenberg brukte med vett og forstand. Selv hadde Karl nettopp skaffet seg budjobb hos Trondhjems Jernindustri, og så seg råd til ukentlige kinematografiske fornøyelser. I avisene mandag 21. mai 1917 kunne man naturligvis ikke lese et eneste ord om stiftelsesmøtet på Rosenborgsletta lørdag kveld. Arnold Buran hadde i 25

Seks av de tolv stifterne forsvarte fortsatt plassen på laget i 1923, da dette bildet ble tatt på Tempebanen etter at «Frem» var blitt slått 2–0. Foran fra venstre: Bjarne Jacobsen, Arnold Buran og Karle Olsen. I midten: Eugen Barstad, Karl Nordtvedt og Harald Ophaug. Bak: Ove Roaldseth, Arne Jensen, Harald «Klubben» Pettersen, Johannes Sve og Peder Dinesen.

fullt alvor foreslått at de skulle dra innom avisredaksjonene og informere om den nye klubben, men de andre hadde bare ledd av ham. I stedet brukte avisene sine førstesider på verdenskrigen og den provisoriske russiske regjeringen, som tidligere på året hadde avsatt tsaren under februarrevolusjonen. På sidene lengre bak i Adresseavisen, Nidaros, Dagsposten og Ny Tid sto det nokså utførlige referater fra helgas sesongåpning i fotball. Rapp hadde vist seg fra sin mest ynkelige side da de tapte 2–7 for studentene i NTHI, mente referenten i Ny Tid. Karl Skagen og Gunnar Gravem var enige, de hadde ikke latt seg imponere av det de hadde sett på Skøitebanen på Kalvskinnet. Sesongstarten i Trondhjem var uvanlig sen dette året, men interessen var stor, med over tusen tilskuere til stede på denne kampen. Foruten flere av naboene fra Rosenborg og Møllenberg, hadde

Karl og Gunnar også sett storfolk som ordfører Ribsskog og politimester Jelstrup blant publikum. Karl og Gunnar hadde vært der for å treffe gutter fra andre privatklubber i byen. De hadde snakket med folk fra Djerv og Uredd, de hadde møtt et par fra Falk og Ørn, og de hadde også pratet med noen gutter fra Start og Frem Tempe. Men etter kampslutt i 14-tida måtte de dra hjem med uforrettet sak – ingen var interessert i en kamp mot den ukjente gutteklubben Odd. Sommeren gikk. I Oslo vant Norge for første gang en landskamp med 3–1 over Danmark på Frogner stadion. Høsten gikk. I Frankrike ble spionen Mata Hari henrettet ved skyting. Og vinteren kom. Guttene hadde trent litt, men de hadde ennå ikke spilt en ordentlig fotballkamp. Det skulle gå et år, og vel så det, før noen nedverdiget seg til å møte den nye privatklubben fra Rosenborg.

I blått, gult og hvitt Karl Skagen hadde regnet riktig da han hevdet at 25 øre uka i kontingent skulle rekke til et kurant draktsett etter et års tid. Hver lørdag utover sommeren, høsten og vinteren tok han runden i nabolaget og samlet inn pengene. Han var like punktlig som enhver husleieinnkrever, og han var like nådeløs også. Etter hvert forsto Odd-medlemmene omtrent når de kunne vente å få ham på døra: Hvis han den ene lørdagen dukket opp tidlig på dagen, var han på vei til formiddagsskiftet på Trondhjems Jernindustri. Det betydde at han neste lørdag ville banke på i femtida, på vei hjem fra dagskiftet. Men hver tredje lørdag hadde Karl Skagen fri, og da var det ikke godt å vite når han dukket opp. – Du visste aldri, men han kom gjerne og ba om 25-øren allerede i nitida om morran. Karl var ikke en sånn type som brukte å ligge og dra seg utover dagen, selv om han hadde fri, fortalte Arne Jensen mange år senere. Nå må det sies at Karl slapp å riste myntene ut av bukselommene på kameratene. De var særdeles villige til å betale kontingenten. Da klubben feiret sin ettårsdag 19. mai 1918 i avholdskafeen til IOGT i Nedre Møllenberg gate 73, talte medlemsmassen fortsatt de samme tolv som hadde stiftet klubben året i forveien. Nå kunne kassereren stolt legge fram et komplett draktsett, slik han hadde lovet. Trøya var blå med gul stolpe, krave og mansjetter. Kortbuksa var hvit. Hele settet kostet den nette sum av 99 kroner. Et par kvelder i forveien hadde Karl sittet ved kjøkkenbordet hjemme og laget utkast til klubbmerke. Det forestilte et skjold med Odd-navnet skrevet på tvers, og med en fotball i det ene hjørnet og årstallet 1917 i det andre. Både draktsettet og klubbmerket ble tatt

imot med applaus på årsfesten, og en stolt Karl Skagen gikk til slutt bort til serveringsdamen og tok hele regningen på 15 kroner. Og ennå lå det nesten 30 kroner igjen i sigarkassa, som var klubbens pengeskrin. Sånn var det å kunne «smake frukten av ett års punktlig kontant betaling», mintes Karl Skagen senere. Han brukte å se tilbake på dette problemfrie året når han mange år senere dro ut på sine innkrevingsrunder. Da satt ikke pengene alltid like løst i medlemmenes lommer, og ved én anledning sprakk det så voldsomt for kasserer Skagen at han kalte de dårlige betalerne for parasitter i en harmdirrende artikkel i klubbens medlemsblad. Det er uvisst om det var ryktene om draktsettet som gjorde utslaget, men plutselig ble det litt lettere å overtale andre privatklubber til å stille opp til kamp. Bjarne Jacobsen, som like før ettårsdagen ble Odds fjerde formann, greide å få avtalt en kamp i midten av juli. Det var privatklubben Falk som omsider fant tid til å møte disse masekoppene som kalte seg Odd. Elleve Odd-spillere i flunkende nye drakter. På sidelinja sto kasserer og revisor Karl Skagen som eneste innbytter, i sine vanlige klær. Å kjøpe drakter til reservene hadde aldri falt ham inn. Karl krysset fingrene og håpet at det ikke ville bli bruk for ham utpå banen. Han trivdes best når han slapp å spille. Denne dagen var han i strålende humør, og han var ikke så rent lite stolt: Odd var i gang. Et eventyr i blått, gult og hvitt. Og Odd vant sin første kamp knepent. 2–1. Prestasjonene utover sommeren og høsten svingte veldig. Falk og Ørn ble slått, og dette var seire som ble registrert med en viss anerkjennelse i de østlige bydelene. Men så kunne Karl og kompisene gå på 27

noen stygge smeller. Etter 0–11 for Start en søndag formiddag oppe på Singsaker, var guttene så flaue at de ventet med å trekke nedover til Rosenborg og Møllenberg til det var begynt å mørkne. Karl måtte tre i aksjon litt for ofte, etter hans egen smak. Ei spillergruppe på tolv mann var sårbar, ikke så mye for skader som for forfall grunnet skiftarbeid. Det hendte at Odd bare maktet å mønstre åtte–ni mann til en kamp. Om spillerne hadde kviet seg for å ta opp nye medlemmer de første månedene, innså de nå at de trengte flere folk. Og sannelig virket det som om draktsettet begynte å fungere som rekrutteringsagn også. Stadig flere gutter i strøket meldte seg til tjeneste – de fleste var et par–tre år yngre enn stifterne – og noen av dem skulle vokse til å bli betydelige lederfigurer i klubben i årene framover. Andre ble med mest for å få seg en fest. I 1919 begynte nemlig Odd å arrangere offentlige dansekvelder forskjellige steder i byen. Festene på Haandverkeren inne i sentrum, og i Militærforeningens lokaler på Kristianstensletta, trakk ungdom fra hele Trondhjem, selv om de ble annonsert som «klubbfester». Når kveldene var omme – og den svære Karle Olsen hadde tømt lokalene ved rent bokstavelig å slenge de siste gjestene ut på gata – var det tid for opptelling av kontantene. Ove Roaldseth var blitt formann i Odd, og han hadde tilført klubben betydelig kreativitet utenfor banen. Han var jevnaldrende med kompisgjengen til Karl Skagen, men hadde først kommet med i klubben de siste månedene. Foreldrene var innflyttere fra Møre-kanten, og familien på fire bodde i Nedre Møllenberg gate 41. På slike sene lørdagskvelder satt ofte Ove og Karl igjen og telte opp fortjenesten. Fratrukket leie av lokalet, ble det en pen nettofortjeneste til klubbkassa, som fortsatt var sigaresken til Karl. Med den under armen gikk han hjem til Rosenborg utpå natta. Karle Olsen fulgte Karl Skagen helt til døra. Med sin enorme fysikk fungerte han som en livvakt ingen med vettet i behold ville utfordre i de mørke gatene på Møllenberg og Rosenborg. «Jeg kunne ha båret kronjuvelene på hodet uten å ha risikert noe», sa Karl. På styremøtene i Odd måtte man på denne tida nærmest kvalitetssikre søknadene om medlemskap før de ble akseptert. I kjølvannet av en livlig lørdags28

fest kunne det av og til ligge 20 søknader på bordet på styremøtet. Ikke alle hadde de samme sportslige ambisjonene. Tvert om, viste det seg når styremedlemmene begynte å sjekke søknadene. For eksempel hadde en beryktet kar borte på Buran søkt om å bli medlem. Den lokale berømmelsen var ikke oppnådd på fotballbanen. Han var en notorisk begersvinger og bråkmaker, og nå hadde han funnet ut at det på sikt ville lønne seg å betale årskontingent i Odd og få medlemspris i døra til festlokalene. Men klubben fikk også tilført noen nye medlemmer med oppriktige ønsker om å spille på laget. Utover på 1920-tallet skulle stifterne gradvis forsvinne ut av førstelagsoppstillingen, men da klubben i 1922 sto på toppen blant privatklubbene i byen, holdt seks av dem fremdeles stand: Arnold Buran var uten konkurranse om keeperplassen, og ellers var Bjarne Jacobsen, Karle Olsen, Harald Ophaug, Arne Jensen og Johannes Sve fortsatt med. Karl Skagen var like aktiv som kasserer og revisor – litt ut og litt inn, etter hvert som nye styrer kom og gikk, men alltid tett på klubben. Gravem-guttene var ikke lenger mye å se, og for Kristian Kristiansen, Fredrik Lundmann og Egil Nordtvedt var heller ikke privatklubben Odd det viktigste lenger. Klubben sto allerede foran et generasjonsskifte.

** En hel gjeng unggutter – i veteranenes øyne var de i bunn og grunn ennå en samling «snørrunger» – meldte seg inn i Odd. Så mange ble de at de kunne komponere et juniorlag. De var gode – målt i talent antagelig langt bedre enn «gamlingene», som stifterne nå ble kalt. Og ungdommene var utålmodige. Veldig utålmodige. De følte at «gamlingene» mer eller mindre hadde gitt opp kampen om å bli tatt opp i fotballkretsen. I 1923 hadde flere av spillerne i de andre privatklubbene sluttet seg til de etablerte fotballklubbene i Trondhjem. Konsekvensen for Odd ble at det knapt var mulig å skaffe motstandere lenger. Dette året spilte Odd bare én kamp, som de vant 2–0, en utsatt finalekamp i Frems pokalserie fra året før. Det magre kampprogrammet frustrerte juniorene. Mange av dem ble rett og slett forbannet da de opplevde at gamlingene attpåtil syntes å gi blaffen. Det var

Trygve Falstad (i midten foran) ble valgt til formann på et improvisert årsmøte vinteren 1924, da gutteklubben «Odd» sto i fare for å gå i oppløsning. Karl Skagen (bak til høyre) mente at «den pertentlige revisor» Falstad reddet klubben. Ved siden av Skagen står Trygve Pettersen, mens Falstad blir flankert av Alfred Wisth (til venstre) og Asbjørn Kristensen.

egentlig bare Karl Skagen, Arnold Buran og Arne Jensen som så ut til å bry seg. I 1924 innså de tre at noe måtte gjøres. Trygve Falstad – en av de mest høyrøstede ungdommene – ble valgt til formann på et improvisert årsmøte i februar, men under et medlemsmøte på høsten tok keeper Arnold over formannsvervet.

Olav Fossum (over) og Richard Olsen tilhørte ungdomsgenerasjonen som gradvis overtok styringen i 1920-årene. De var også sentrale da gutteklubben «Odd» skiftet navn til Rosenborg Ballklub i 1927.

I årene som fulgte, ble stemmene til Trygve Falstad og den karismatiske og beleste Richard Olsen svært tydelige, både under trening og kamper rundt om i byen, der begge markerte seg som henholdsvis spiss og forsvarsspiller, og ikke minst under stadige møter med fotballkretsen. De to hadde ungdommelig energi og tid nok til å ligge på kretsen, som strittet imot og stadig nektet å ta opp gutteklubben Odd som medlem. Odd var i samme båt som mange andre privatklubber rundt om i landet. Et velbrukt argument mot å ta opp nye medlemsklubber i fotballkretsene var den prekære mangelen på baner i de store byene. Et økt antall klubber ville belaste de få anleggene som fantes, ble det hevdet. I tillegg mente Trondhjems Fotballkreds at det var tilstrekkelig med organiserte klubber i byen. Hva var egentlig så galt med Kvik, Brage, Freidig og Rapp? «Intet vondt sagt om disse klubbene», skrev Karl Skagen i et tilbakeblikk flere år senere. «Men vi skulle inn i kretsen.» Karl fikk blod på tann etter at Trygve Falstad og Richard Olsen kom inn som tydelige lederfigurer. I unge Falstad, som var i ferd med å utdanne seg til revisor, fant han en meningsfelle som på mange måter lignet ham selv – iherdig, pertentlig, besluttsom. I den svært utadvendte Richard Olsen fant han færre trekk å identifisere seg med, men Karl innså at klubben også trengte urolige sjeler – ja, rent ut sagt illsinte løshunder – for å få ting gjennomført. Richard Olsen kunne være en sånn fyr: hissig, direkte og rett på sak. Men han kunne også være rolig, reflektert og velartikulert om det krevdes. Karl Skagen syntes det var helt greit at Trygve Falstad og Richard Olsen i stadig større grad frontet klubben han hadde vært en av drivkreftene bak. 16. januar 1926 var generasjonsskiftet endelig fullført. Da overtok juniorene ledelsen fullt og helt, med Richard Olsen som formann. 30

Det kan ha vært tida som plutselig var moden, men det utrettelige arbeidet og trykket mot de lokale idrettsbyråkratene må også ha virket: Den søknaden Richard Olsen forfattet, signerte og sendte til Trondhjem Distriktslag for Idrett i juni, gikk gjennom. Dermed var klubben en del av det organiserte idrettslivet. Det gjensto å få velsignelsen fra Trondhjems Fotballkreds. Klubbene i kretsen hadde i praksis vetorett mot opptak av nye lag, i henhold til en gammel forbundsbestemmelse fra 1909. Men Odd-lederne hadde drevet en smule lobbyvirksomhet rundt om i kretsklubbene. De kontaktet gamle bekjente, familiære bånd og alt som kunne tenkes å føre fram. I desember 1926 falt dommen: Odd var opptatt i det noble selskap. Riktignok med knappest mulig flertall, uten at det betydde det grann.

** Selv om klubben i tolv måneder fra opptaksdatoen i desember hadde en slags ventestatus eller karantene, og bare kunne spille privatkamper mot kretsens lag, hadde klubben all mulig grunn til å feire seg selv i jubileumsåret 1927. Historien om gutte- og privatklubben Odd sang på siste verset. Når klubben formelt skulle opptas i krets og fotballforbund, måtte det skje under nytt navn. Norges Fotballforbund hadde allerede et medlem som gikk under samme navn, og det var selve aristokraten i norsk fotball, Odd fra Skien. «Det var litt vemodig å måtte skille seg av med navnet, men vi hadde jo visst det i alle de årene vi hadde søkt om medlemskap, at det ville ende sånn», skrev Karl Skagen. Det bød ikke på noen problemer å enes om et nytt klubbnavn. Grensene mellom bydelene utenfor elveslyngen var svært tydelige. Alt øst for Nonnegata tilhørte Rosenborg. Nedre og Øvre Møllenberg gate startet vitterlig på Møllenberg, men de endte på Rosenborg. I 1927 bodde det Odd-medlemmer nede på Bakklandet, oppe på Pappenheim og helt ute på Lademoen, men de fleste holdt ennå hus i gatene der stifterne av klubben hadde bodd i 1917. I hjertet av selve Rosenborg. Så derfor skrev Richard Olsen høytidelig med blokkbokstaver på fotballforbundets skjema: «ROSENBORG BALLKLUB».

GEIR SVARDAL

100 ÅR MED RBK

Geir Svardal

100 ÅR MED RBK

ISBN 978-82-450-2040-3

RBK omslag OK.indd 1

09.03.2017 15:27:42