Folka og landskapet (9788245025187) by Fagbokforlaget

ISBN 978-82-450-2518-7

,!7II2E5-acfbih!

Folka og landskapet

Ellen Svalheim (f. 1963) er forsker ved NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi). Hun står bak «Arvesølvmodellen», en forvaltningsmodell som tar sikte på å bevare og sikre artsmangfoldet i det kulturavhengige landskapet for framtidige generasjoner. Hun er også koordinator for den nasjonale handlingsplanen for slåttemark, som drives etter denne modellen.

Ellen Svalheim

I flere tiår har biolog og forsker Ellen Svalheim vandret i den sårbare, kulturavhengige naturen i Norge sammen med de som kjenner landskapet aller best, nemlig brukerne. For kulturlandskapsverdiene har jo blitt til gjennom folka sitt nærvær i landskapet gjennom årtusenene, og de er avhengig av en fortsatt skjøtsel. Nå har hun skrevet bok om denne vandringen som tar deg helt med til kongens slott, og til spørsmålet: Hvordan hindre at det kulturavhengige artsmangfoldet går tapt nå i effektiviseringens og mekaniseringens tidsalder? For avhengigheten er gjensidig. Det var mangfoldet som bokstavelig talt gjorde det mulig for oss å overleve i dette landet. Det kan også være nøkkelen til å overleve i framtida. Slik er kunnskap om det kulturavhengige, biologiske mangfoldet avgjørende for vår ferd mot ei bærekraftig framtid.

Folka og landskapet Ei vandring i artsrike kulturmarker

Av Ellen Svalheim i samarbeid med Peter Svalheim

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2518-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: Halfdan Egedius, «Lørdagskveld», Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/The National Museum of Art, Architecture and Design Forsats- og baksatsbilde: Ballblom i kveldsdis på Steingardsekra på Nedre Lehovd, Flesberg. Foto: Jan Fekjan Utdrag fra «Langt ut på enga» av Alf Prøysen gjengitt i forordet © Copyright 1996 Norsk Musikforlag AS, Oslo. Trykket med tillatelse. Utgivelsen er støttet av Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Oslo og Viken, Fylkesmannen i Vestland, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Fylkesmannen i Innlandet og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Til Johannes Svalheim

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Forfatterens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Falt av lasset eller skiti ut? Driftetrafikkens spredning av arter

...................................................

Slåtten og slåttekarene på Haugplassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45

Naturmangfoldet og vi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

Den langdryge slåtten

Det store hamskiftet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

En regntung slåttedugnad på Rajehaugen . . . . . . . . . . . . . . . 48

Mangfoldet trues . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

De gamle skogssetrene på Raje. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48

Spiren til en ny forvaltningsmodell. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18

Hjertegraset i enga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Arvesølvprosjekt blir til. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Rajeorkideen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Fra prosjekt til prinsipp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

Summetonen på Knutelia og Lille Omdal . . . . . . . . . . . . . . . 53

Med mangfoldet inn i framtida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Rødknappsandbiene og de gode hjelperne deres . . . . . . . . . . . . 54

Et helt nøkkelknippe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Blomst + bie = sant. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54

Ta nøklene i bruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

Smakfullt høy med blomsterange

..............................................

og duft av kumarin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

Folka og slåttemarkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

Med 65 ville biearter på bruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

Hvor stammer kulturmarksartene fra? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

Lille Omdal biehotell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59

Et raskt riss av Norges landbrukshistorie . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Helheten er mer enn summen av alle faktorene . . . . . . . . . . . . . 62

Variasjon og mangfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

Hva som skjuler seg på Nedre Lehovd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66

Ei fantastisk frodig eng i Kjølberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

Den første befaringa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67

Plantene jeg leiter etter

Fuktengene langs bekken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68

Beiting i slåttemark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39

Historien til landskapet på Nedre Lehovd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

Sein slått som alternativ til beitedyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40

Skjøtselen i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72

Sjette generasjon slåttekar på Haugplassen . . . . . . . . . . . . . 40

Fra nybrott til blomstereng på 90 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72

Rik berggrunn – rik flora og fauna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40

En kunstner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74

............................................

Restaureringa av ei forfalt slåttemark

Folka og naturbeitemarka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

i Kåvehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74

Hvordan husdyra beiter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Kåvehagen på Flateland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76

Skoenga på Eidså – et unntak fra regelen . . . . . . . . . . . . . . 118

Solblom!

Solblommens zoologiske hage . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121

Arvesølvet etter Niklos. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77

Et godt samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121

Næringsbalansen i slåtteenga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

Solblommen i Juvo – enda et unntak fra regelen . . . . 122

Å starte en restaureringsprosess. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80

Uforutsigbare beitemarksopper røper store

Slåtteorganisatoren i Bykle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81

kulturmarksverdier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126

Enga i Uppistog Byklum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82

Kulturmarksartene i utmarka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

...............................................................

Den viktige utmarka

.............................................

Utmarksslåtten gjorde det mulig å overleve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87

Folka og de tresatte kulturmarkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

Solblommen – en hilsen fra slåttefolket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90

Gamle teknikker – gamle begreper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

Initiativrike hemsedalsbønder gjenopptar

Alm er best, hassel smidigst

stølsslått i Hydalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91

Artsmangfold i et nøtteskall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134

Å leite etter marinøkler

.................................

133

Innmark i vertikal på Ulvund. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137

Stølen – et møtested for fjell- og lavlandsplanter. . . . . . . . . . . . 92

Lauvengene på Ulvund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138

En gradvis gjenåpning av Sørlie-stølen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95

Engtjæreblom, fluepapir og kryssbestøvning . . . . . . . . . . . . . . . 139

Telemarksfe gjeninntar Hydalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

Iherdig slåtteinnsats . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140

Forskjeller i beitemønster. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

Å telle styvingstrær i snøføyke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Torvuttak og reparering av eng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

Gamle lauvingslier på Øvre Ramse

Myrene – utmarkas svære slåttearealer . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Vil det gå bra å restaurere de gamle almene i Oppistog? 148

Det viktige myrøkosystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102

Varierende resultater etter restaurering av

Mangfoldet i myra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103

gamle eiker på Livold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

Myrslått og høytliggende melkeproduksjon på Bjåen . . . . 103

En garvekniv på stabburet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Ragnhilds drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106

En ny art for Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

............................................

.......................

147

Seks år og mange høystakker seinere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Tall om utmarksbruken i Norge i 1907 og 1917 . . . . . . . . . . . 110

Folka, skogen, fjellet og beitedyra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159

Fjell- og utslått. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

Utmarksbeiting i Steinsetbygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160

Tresatte og mer åpne naturbeiter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112

Hvilken rolle spiller beitedyra? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160

Å bli adoptert av en sau . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162

Spinneriet på Midt-Svartdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208

Hva vi fant ut. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Verdien av at folk møtes. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210

Frøspredning med beitedyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

Slåttekurs på Ryghsetra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

Dronninga av kulturlandskapet

Et godt dokumentert artsmangfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214

...........................

167

Naturbeitemarkenes ukjente rolle i

Biomangfold på museum. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214

klimaregnskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169

Steingjerdekurs på Furøya. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218

Folka og de kystnære kulturlandskapene . . . . . . . . . . . 173

Folka, byen og biomangfoldet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223

Strandenga i Ruakerkilen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175

Blomstereng på moten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223

Små pusleplanter – store verdier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175

Hvordan lage ei blomstereng?

Fuglene i Ruakerkilen – en livsvarig interesse . . . . . . . . . . . . . . 175

Oppformering av frø fra ville markblomster . . . . . . . . . . . . . . . . 226

Store beitedyr redder små pusleplanter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177

Fra Slottspark til slåttemark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227

Strandtornen på Haugestranda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180

Engkallen fra slåttemarka bistår engene i Slottsparken 231

Haugestranda som brohode for planter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Slåttekurs i slottsengene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231

..............................

224

Tiltak for å redde strandtornen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Den avgjørende overvåkninga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235

Lyngheia langs atlanterhavskysten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239

Mons tenner lyngheignisten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245

Å brenne for å forhindre brann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Beitedyra i lyngheia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193

Folka og de levende relasjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Hjartdal og Svartdal – et utvalgt kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 En prat i sauefjøset på Myljom-Tho. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Ordningen med utvalgte kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Nabobygdene med de mange slåtteengene . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Skjøtselsplaner, skoleklasser og ei solbønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Bak den positive husdyrstatistikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206

Foto: Anne-Lise Brommmeland Ulvund Folka og landskapet |

Forord Langt utpå enga på kløverblomstens brem, Der satt mor humle med sine unger fem. Brum! sa mor humle. Vi brummer, sa de fem. Så brummer vi. Brum, brum, brum.

også blitt mer klar over at arter og mangfold som finnes her har store verdier utover opplevelser, kunst og kultur. For det første er det varierte landskapet med slåtteenger, beiter, lauvingslier, støler og myrslåtter innimellom bergknauser og skogholt de mest artsrike økosystemene vi har, både av planter, dyr, insekter og sopp. Her finnes et

Alf Prøysen

stort antall truede og rødlistede arter. Like viktig er det at kulturlandskapet fungerer som en stor, naturlig genbank,

Det handler om kulturlandskapet. Og om menneskene som forvandlet landet vårt til et kulturlandskap, og de som sørger for at det fortsatt er der.

spesielt for planter. Det varierte kulturlandskapet er skapt av et samspill mellom natur og kultur. Gjennom flere tusen års jordbruks-

Ved siden av fjorder og fjell er det det varierte kultur-

historie har arter og livsformer tilpasset seg livsbetingelsene

landskapet turistene kommer til Norge for å oppleve. Og

på sine voksesteder. I jordbruket har denne tilpasningen

det er dette vi liker selv også. At vi etter en tur gjennom

skjedd med menneskenes, bøndenes, hjelp.

skogen plutselig kommer til en vakker grend med gårder, bygninger, åkre og enger.

Helt siden den første bonden i Mesopotamia for cirka 10 000 år siden fant noen kornplanter med store

Vi som har vokst opp med Alf Prøysen, ser for oss dette

frø og fant ut at det var enklere å dyrke disse på et jorde

landskapet når vi hører sangene hans. Ofte er det nok bare

ved huset framfor å høste dem i utmarka, har bønder gjort

å høre stemmen eller navnet så ser vi for oss, nærmest

det samme, å høste frø av de beste plantene og dyrke videre

lukter; «blåklokkevikua», «milla steinrøys og strå» og «oppå

på dem.

Lauvåsen veks det jordbær».

Denne gradvise utviklingen av jordbruksplantene ble

Etter hvert som kulturlandskap forsvinner på grunn av

mulig fordi alle planteartene fra naturens side hadde en

endra jordbruksdrift, gjengroing eller nedbygging, er vi

genetisk variasjon som gjorde det mulig å utvikle korn

Folka og landskapet

| Forord

fra ville grasarter, hodekål fra viltvoksende kål og saftige gravenstein-epler fra villepler. Den genetiske variasjonen er helt nødvendig, både for de ville artenes muligheter til å overleve vekslende forhold og for utvikling av nye plantesorter som skal sikre vår matforsyning i framtida. Ved siden av klimaendringer er tap av biologisk mangfold i dag regnet som den største miljøutfordringen i vår tid. Over en million av klodens ni millioner arter av planter, dyr, insekter og andre organismer står i fare for å bli utryddet. FAO har beregnet at 75 prosent av det plantegenetiske mangfoldet vi hadde omkring 1900 har gått tapt. Kulturlandskapet er et godt sted å sette inn ressurser for å bevare både kulturhistorien og biologisk og genetisk mangfold. Denne boka inspirerer til nettopp det. Den er gjennomsyret av begeistring og kjærlighet til både naturen, jordbrukskulturen og mennesker som synger med Alf Prøysen: Blåklokkevikua – den var lykka for meg. Og som brummer med humla for at dette skal bli bevart. Åsmund Asdal Koordinator, Svalbard globale frøhvelv, NordGen

Forfatterens forord Sjefen min, avdelingsleder i NIBIO Knut Anders Hovstad,

Jeg vil takke alle grunneierne, skjøttere og fagfolk som

oppfordra meg til å skrive ei bok om «Arvesølvmodellen»,

villig stilte opp. Jeg vil takke de som har støtta bokprosjek-

en forvaltningsmodell som i dag er mye brukt i oppfølging

tet økonomisk: Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Agder,

og forvaltning av trua kulturavhengige naturtyper i Norge.

Fylkesmannen i Oslo og Viken, Fylkesmannen i Vestland,

Modellen stammer fra et prosjekt fra 2006 som vektla et

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark og Fylkesmannen i

tett samarbeid mellom grunneiere, forvaltning, forsknings-

Innlandet.

og fagmiljøer.

Jeg vil takke Åsmund Tysse ved Fylkesmannen i Oslo

Min måte å løse oppgava på har hovedsakelig vært

og Viken og Ulla Svalheim for gjennomlesning av deler av

å velge ut et tyvetalls verdifulle kulturlandskapsområder

manus. Jeg vil takke Ann Norderhaug og Mons Kvamme for

rundt om i landet og skrive om verdiene som finnes der.

sitt faglige blikk på manuset. Takk til ungene mine for opp-

Ikke minst har jeg fulgt tankegangen fra arvesølvprosjek-

backing! Men aller mest vil jeg takke ektefelle Peter Sval-

tet og skrivi om folka som tar vare på disse verdiene. For

heim for at vi i samarbeid fikk til dette. Peter har bidratt

kulturlandskapsverdiene har jo blitt til gjennom folka sitt

betydelig til boka med sitt journalistiske og profesjonelle

nærvær i landskapet gjennom årtusenene, og de er avhengig

skriveblikk under språklig gjennomgang og med mange

av en fortsatt skjøtsel for ikke å gå tapt. Derfor har nettopp

gode innspill i skriveprosessen underveis.

folka som skjøtter verdiene og det mangfoldet de forvalter,

Til sist vil jeg takke Knut Anders Hovstad for oppfor-

enten det er artsrike slåttemarker, naturbeiter, lauvingslier,

dringa og tilrettelegginga for et meget spennende og lyst-

høstingsskoger, kystlyngheier, strandenger eller skogsbeiter,

betont skrivearbeid.

blitt en stor del av boka. Etter en snart 25 års reise som biolog og kartlegger i

Ellen Svalheim, august 2019

artsrike kulturlandskap var det litt vanskelig å velge ut hvilke områder som skulle representere hvilke naturtyper, for det var veldig mange å velge blant.

Folka og landskapet |Forfatterens forord

Foto: Ellen Svalheim.

Naturmangfoldet og vi Denne boka handler om arvesølvet vårt: om naturgrunn-

avhengig av menneskers innsats i skjøtsel og pleie. Uten

laget og artene som har gjort det mulig for oss å ikke bare

fortsatt bruk i dag og i framtida vil mange av artene og

overleve, men også utvikle oss. For alt som er menneske-

naturtypene forsvinne for oss.

skapt her i dette landet, springer ut av samspillet mellom oss selv og naturen rundt oss.

Avhengigheten er imidlertid gjensidig. For selv om vi lever i ei tid som ser ut til å ha glemt det, er vi en del av

Norsk landbrukshistorie strekker seg langt tilbake i tid.

naturen rundt oss. Vi vil til alle tider være avhengig av et

De eldste sporene etter dyrking og husdyrhold her i landet

stort biologisk mangfold. Slik det kulturavhengige mang-

er omtrent 6000 år gamle, men jakt og fiske var fortsatt de

foldet har hjulpet oss før, kan det også være nøkkelen inn

viktigste næringsveiene de fleste stedene i ennå flere tusen

i framtida.

år. Landbruk basert på enkle driftsmetoder og håndmakt

I denne boka skriver jeg om hvordan det står til med

begynte langsomt å påvirke landskap og vegetasjon. Intensi-

dette artsmangfoldet med sine lange og rike kulturtradisjo-

teten og utnyttelsesgraden har variert opp gjennom århun-

ner, nå i vår tid – et mangfold som vi ikke kan klare oss uten

drene, men bruken har gitt leverom for en rekke planter,

nå når klimaet endrer seg og truer velferden og levemåten

insekter, sopp og andre artsgrupper som har utvikla seg i

vår. Ikke minst skriver jeg om de folka som bringer dette

tråd med de menneskeskapte betingelsene.

mangfoldet videre inn i framtida. Hvordan skjøtter de det?

Over tid blei dette til vidt utbredte naturtyper med et

Hvordan skjøtta generasjonene før dem det? Hvilke tanker

stort biologisk og genetisk mangfold. Det utvikla seg store

har dagens brukere om dette genetiske «arvesølvet», som

arealer med naturbeiter, slåttemarker, hagemarker, kyst-

er så avhengig av deres innsats for ikke å gå tapt? For det

lyngheier, høstings- og beiteskoger – naturtyper som har

å ivareta naturgrunnlaget vårt dreier seg veldig mye om

hjulpet oss til å overleve her nord, og gjennom det lagt

holdninger og tenkemåter, og bygger på forståelse, kjenn-

grunnlaget både for eksistensen og kulturen vår. Gjennom

skap og kunnskap. Og kanskje ikke minst evnen vår til å se

forfedrene våre sin bruk og påvirkning i generasjoner blei

de store, lange sammenhengene og vår plass i dem – noe

dette biologiske mangfoldet kulturavhengig – det vil si

som kanskje også krever en god porsjon ydmykhet.

Folka og landskapet

| Naturmangfoldet og vi

Det store hamskiftet

seterområdene inne på heia og fjellet, eller ut til de ytterste

I løpet av 1800- og 1900-tallet forlot vi den vidtfavnende

øyene i skjærgården. Men med det moderne jordbruket

og arbeidskrevende arealutnyttelsen som generasjoner før

blei avlingene på innmarka så store at kystlyngheiene og

oss hadde arbeida fram gjennom tusener av år. En sterkt

seter- og utmarkslåttarealene etter hvert blei overflødige.

økende befolkning trengte mat. Dette behovet møtte vi

I løpet av noen få generasjoner har naturen og kultur-

gjennom en rekke suksessfulle landbruksinnovasjoner som

landskapet i Norge endra seg mye. I dag er det de gjødsla og

effektiviserte matproduksjonen, og som går under beteg-

intensivt drevne jordbruksarealene som i stor grad preger

nelsen «det store hamskiftet». Vi fikk organisert og slått

det åpne kulturlandskapet nede i bygda. Utmarksarealene

sammen mange små teiger til større, funksjonelle enheter.

tar seg på avstand mest ut som skog. Som en følge av dette

Så bytta vi ut hesten med traktor og fikk stadig mer effek-

ser vi at mye av det som tidligere var kulturlandskap i hevd i

tive og mekaniserte dyrkningsteknikker. Vi lærte kunsten

dag er trua av gjengroing, og mange plasser blir omdefinert

å produsere kunstgjødsel gjennom den såkalte Haber–

til skog. Kulturmarker bygges ned, de blir mer fragmen-

Bosch-prosessen, som gjør det mulig å utvinne nitrogen

terte og sjeldne. Dette er ikke bra for det kulturavhengige

fra lufta. Vi skaffa fram høytytende plantesorter og hus-

naturmangfoldet vårt.

dyrraser gjennom genetisk kunnskap og avlsforsøk. Og til

I denne raske skissa av kulturlandskapets historie finnes

sist reduserte vi forekomsten av skadedyr og sykdommer i

det heldgivis nyanser. Selv om intensivering og gjengroing

matproduksjonen ved hjelp av kjemikalier i insektsmidler,

er dominerende trekk, er Norge fremdeles et land med

soppdrepende midler og plantegifter. Det er bare å slå fast:

aktive bønder og gårder i drift fra sør til nord og fra kyst

Uten disse landbruksrevolusjonene både i landet vårt og

til fjell og langt oppover i dalstrøka innafor. Nettopp på

i verden for øvrig kunne vi ikke fødd dagens befolkning.

grunn av vekslende topografi og varierte gårdsstørrelser

Fram til like etter den andre verdenskrigen var bruken

har Norge fortsatt en stor variasjon i kulturavhengig natur

av arealene omkring gårdene og den tilgrensende utmarka

sammenligna med de fleste andre land i Vest-Europa.2, 3, 4

variert og vidtfavnende. Nærmest som et biprodukt la dette

Der hvor drifta har opphørt, skjedde dette forholdsvis nylig,

tradisjonelle, ekstensive landbruket til rette for et mangfold

for ganske få tiår siden. Ennå har vi små og mellomstore

av vegetasjonstyper med et vell av arter. Vinterfôret var

husdyrbruk som driver både intensivt og ekstensivt på en

flaskehalsen, så bøndene henta høy og høsta lauv til fôr fra

gang. For eksempel er det også i dag mange som sender

fjern og nær. En utbredt setring sommerstid gjorde også

beitedyra sine på beite i utmarka. Hvert år slippes over

at store utmarksarealer blei godt nedbeita langt innover i

to millioner sauer og noen hundre tusen storfe og geiter

fjerne skogs- og fjellområder. Slik blei landet gjennomprega

fritt på utmarksbeite her i Norge. Fortsatt er det drift ved

av sammenhengende, kulturavhengige naturtyper over

900 setre. Dette gjør at vi, til tross for at utmarksslåtten

store områder, i vekselvirkning med mindre kulturpåvirka

har opphørt, fortsatt kan si at en del av det kulturavhen-

skogs- og fjell-økosystemer. Den kulturpåvirka vegetasjonen

gige artsmangfoldet holder stand og blir ivaretatt selv om

strakk seg ofte fra gården nede i bygda og opp til støls- eller

arealet har vært sterkt krympende.

Folka og landskapet | Naturmangfoldet og vi

For framtida vil det være avgjørende at vi nå klarer å iva-

I kulturmarkene som blei skapt av de gamle driftsfor-

reta det mangfoldet vi tross alt har, og at vi klarer å snu tren-

mene finnes det et stort biologisk mangfold. Dette mang-

den og støtter opp under og bevarer den varierte bruken.

foldet er nå under sterkt press. Om lag en fjerdedel, eller i overkant av 565 av de trua artene på den norske rødlista

Mangfoldet trues

fra 2015, er knytta til jordbrukets kulturlandskap, og er

Det er likevel ikke til å komme utenom: Den effektivise-

kategorisert som enten kritisk trua (CR), sterkt trua (EN)

ringa og intensiveringa som landbruket har gjennomgått,

eller sårbar (VU). De trua artene er gjerne insekter, edder-

har vært en belastning for miljøet og artsmangfoldet vårt.

kopper, sopp og planter.13

Belastningen er så stor at det vil få alvorlige følger for

For å motvirke og stanse utryddinga av de verdifulle

livsgrunnlaget til de som kommer etter oss, om vi ikke

artene og naturtypene våre, har vi de seinere åra fått ulike

klarer å snu utviklinga.

avtaler og lovverk. For eksempel har Norge undertegna

FN-rapporten «The Millenium Ecosystem Assessment»

internasjonale avtaler for å stanse tapet av biologisk mang-

sier at menneskeskapte endringer i økosystemene de siste

fold. Som følge av dette har vi siden 1990-tallet kartlagt og

50 åra har gått raskere enn i noen annen periode i men-

verdisatt biomangfoldet i viktige områder, et arbeid jeg selv

neskets historie.5 Det internasjonale naturpanelet (IPBES)

har vært en del av. Denne kartlegginga har også omfatta

konkluderte i 2019 med at tapet av naturmangfold er alar-

kulturavhengige naturtyper. Disse er kartlagt og gitt verdi

merende og vil ha alvorlige konsekvenser for mennesker

etter spesielle retningslinjer utforma av Miljødirektoratet

verden rundt. Det er nå en utbredt oppfatning at det

og delt inn i følgende verdiklasser: A – av svært viktig,

globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfat-

nasjonal verdi; B – av regionalt viktig verdi; og C – av

tende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en

lokalt viktig verdi. De kartlagte lokalitetene er så lagt inn

bærekraftig utvikling.

i Miljødirektoratet sin naturbase hvor de er tilgjengelige

I Norge regner en med at totalt 114 plante- og dyrear-

for forvaltningen og alle andre interesserte.

ter, som er dokumentert med funn etter 1800 i vår natur,

I 2009 fikk vi naturmangfoldloven.14 Med denne loven

nå er utdødd.7 Også de fleste av kulturmarkene våre er i

fikk også trua arter og naturtyper utenfor verneområdene

dag trua og fragmenterte. Talla er dramatiske: En regner

en viss beskyttelse. Dette skjedde ved at vedtatte utvalgte

med at rundt 90 prosent av både kystlyngheiene og slåtte-

naturtyper, slik som for eksempel slåttemark, slåttemyr og

marksarealene i Norge forsvant i løpet av 1900-tallet.9, 10, 11

kystlynghei, og prioriterte arter, slik som plantene svart-

Med det siste århundrets store endringer innen landbruket

kurle og dragehode, fikk utarbeida egne handlingsplaner.

har mange artsrike, naturlige kulturmarker hatt en sterk

Forvaltningen har så ansvar for at handlingsplanene føl-

tilbakegang. På Norsk rødliste for naturtyper er nå kultur-

ges opp slik at naturtypene og artene sikres på sikt. Det

markseng og -hei vurdert som sårbar (VU), kystlynghei og

er også oppretta egne tilskuddsordninger hvor en kan få

kulturpåvirka strandeng som sterkt trua (EN) og slåttemark

penger til å gjennomføre tiltak som bidrar til å ivareta

som kritisk trua (CR).

de trua artene og naturtypene. Men å kartlegge verdiene

Folka og landskapet

| Naturmangfoldet og vi

- Jordbrukslandskapet har vært og er hele tida i endring. På 1800-tallet var arealutnyttelsen meget sterk, og mye av landskapet blei utnytta maksimalt. Til venstre: I Bykle kyrkjebygd øverst i Setesdal i Aust-Agder var landskapet på begynnelsen av 1900-tallet sterkt prega av en vidtfavnende utnyttelse, med mange oppdelte teiger med vekslende bruk fra teig til teig. Bilde er tatt av Gisle Midttun cirka i 1917. Til høyre: Samme sted i 2008. I dag består det åpne landskapet for det meste av større fulldyrka og oppg jødsla areal. Resten er prega av g jengroing eller nedbygging. Dette har medført at mange av de gamle ekstensivt utnytta kulturmarkene enten har grodd ig jen eller har forsvunnet med oppdyrking eller sterk g jødsling. Foto: Ellen Svalheim, 2008. og utforme handlingsplaner er én sak. En annen sak er

vært og henta posten, gikk jeg over brua og så et par per-

å ivareta disse verdiene. For hvordan bør vi gripe det an

soner som sto nede i elva med hover, bøtter og diverse

for å sikre mangfoldet for framtida?

måleutstyr. Det var tydelig at dette var biologer i arbeid. Elva i nabolaget har jeg et nært og begeistra forhold til.

Spiren til en ny forvaltningsmodell

Jeg passerer den mange ganger om dagen og følger med

Etter noen sesonger med kartlegging mot slutten av

den gjennom alle årstider og vannføringsnivåer. Her har

1990-tallet, opplevde jeg å møte meg selv som biolog og

ungene mine leika, og her er det spennende å gå oppover og

forkjemper for kulturlandskapet i døra. Jeg kjente på en

nedover. Så jeg tenkte at her er det fagfolk som kan fortelle

økende motløshet, for det hendte stadig at jeg kom tilbake

meg noe interessant, og spurte dem oppe fra brua hva de

til lokaliteter jeg hadde kartlagt tidligere og måtte konsta-

undersøkte. Biologene i elva var tydelig ikke interessert

tere at tilstanden var blitt dårligere siden sist. Da sa jeg til

i noen samtale. De så opp på meg, snudde ryggen til og

meg selv at vi ikke bare kan kartlegge. Vi må også jobbe

fortsatte med sitt. Jeg gjorde ikke noe mer ut av det, men

aktivt for å få til skjøtsel så verdiene blir ivaretatt!

gikk hjem meget provosert.

Også ved en annen anledning møtte jeg meg selv i døra.

Samtidig kjente jeg igjen denne holdningen til de lokale

Rett ved her jeg bor renner det ei lita elv. En dag jeg hadde

fra mitt eget arbeidsmiljø. «Du veit, vi biologer er ikke så

Folka og landskapet | Naturmangfoldet og vi

glade i grunneiere», sa en kollega av meg, en gang vi var

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet

på befaring. Det har vært en mye brukt metode å parkere

var jeg så heldig å få jobbe med noen veldig spennende

bilen et stykke unna gårdstun og folk for så å kartlegge

kulturlandskapsprosjekter, initiert av blant andre fylkesa-

i skjul, i håp om ikke å bli oppdaga. Der og da kan det

gronom Lisbeth Svendsen Kismul ved Fylkesmannens land-

kanskje virke som det enkleste og mest tidsbesparende –

bruksavdeling i Aust-Agder. Her lærte jeg «folkeskikk» som

spesielt når en skal kartlegge mange områder på kort tid

biolog. For Lisbeth er det uhørt å ikke snakke med og hente

med begrensa midler. Skulle vel travle biologer hefte seg

tillatelse av grunneierne før registreringer i felt. «Dessuten

med snakk? Men en kartlegging som ikke tar historien

så vil du få mange kaffekopper og mange gode prater, og

til landskapet med i betraktningen, er bare en halv kart-

ikke minst det vil bli lettere å få gjennomført ting».

legging. Og hvem kjenner vel brukshistorien bedre enn

«Du må lytte og lære», svarte min kollega Yngve Rekdal,

grunneierne og de lokale? Jeg har ennå aldri opplevd at

da jeg uttrykte min bekymring over at jeg kunne for lite om

det en grunneier har å fortelle om ei verdifull kulturmark

sauehold og skulle vurdere beiter under et stølsprosjekt.

er uinteressant.

Hjemme der jeg kom fra dreiv vi med ku, og jeg var redd

Jeg er utdanna biolog fra Universitetet i Oslo og har

for å falle fullstendig igjennom i prat med sauebøndene

hovedsakelig vært feltbiolog etter at jeg leverte hovedfags-

som var med i prosjektet. Dette har vært et godt råd i alle

oppgava mi i botanikk i 1990. Det har blitt mange kartleg-

sammenhenger.

ginger i skog og mark i vårt langstrakte land. Engasjementet greip meg for alvor da jeg på midten av 1990-tallet begynte

Arvesølvprosjekt blir til

å kartlegge i kulturlandskapet. Da fikk jeg et nytt hoved-

I 2005 tok jeg initiativ til og gjennomførte en spørreun-

fokus: det kulturavhengige artsmangfoldet. Siden da har

dersøkelse blant ansatte i miljø- og landbruksforvaltningen

fascinasjonen og engasjementet for denne landskapstypen

i 26 kommuner i tre fylker om hvordan verdifulle bio-

bare vært stigende.

mangfoldlokaliteter i kulturlandskapet blei forvalta. Denne

Kanskje var det røttene mine som slo inn? Barndommen

undersøkelsen viste at svært få av disse områdene hadde

og oppveksten min hadde jeg på en allsidig drevet gård i

noen form for aktiv forvaltning. Undersøkelsen viste også at

Sandsvær i Kongsberg kommune, og med foreldre som var

de midlene som var ment å fremme skjøtsel i slike områder,

bønder. Det var pappa som lærte meg plantene i landskapet

i svært liten grad blei benytta i de verdifulle områdene, og

rundt oss, og som fikk meg til å bli interessert i botanikk.

at få artsrike kulturmarker hadde en planlagt oppfølging.

Det å vokse opp på en gård og være med på det meste av

Det kanskje mest betenkelige funnet i denne undersøkelsen

gårdsarbeidet har i alle fall utvilsomt vært viktig for meg

var at få grunneiere kjente til artsverdiene som var kartlagt

i engasjementet for kulturmarka. Det har også gjort det

på eiendommen deres.15

lettere for meg å forstå alt fra praktiske arbeidsoperasjo-

Dette blei sporen til «Arvesølvprosjektet», som jeg leda

ner til kommunikasjonsformer i møte med folka som eier

fra 2006 til og med 2012, i et tett samarbeid med for-

arealene der mangfoldet finnes.

valtning, ulike fagmiljøer og grunneierne.16 Målet med

Folka og landskapet

| Naturmangfoldet og vi

dette prosjektet var å sette i gang skjøtselstiltak i, og sikre

fem forskjellige fylker. Disse områdene romma både slåt-

oppfølging av så mange artsrike kulturmarker som mulig.

temarker, naturbeitemarker, strandenger, kystlyngheier,

Samtidig ønska vi å øke kunnskapen om det trua arts-

høstingsskoger og hagemarker.

mangfoldet i kulturmarka. Fokuset skulle være retta mot

Det som overraska oss mest var hvor positive grunn-

grunneieren og brukeren. For vi så det som selvsagt at det

eierne var. Når de først blei orientert og selv fikk velge,

var grunneieren som måtte ta føringa og bestemme om

var det veldig få som takka nei til å bli med på å ivareta

det var aktuelt å sette i gang med skjøtselstiltak eller ikke.

verdiene. Derimot opplevde vi engasjerte grunneiere som

Det var jo han eller hun som ville ha det praktiske arbeidet

gikk for fullt inn i skjøtselsarbeidet. Veldig ofte opplevde

med å skjøtte verdiene videre. Så fikk vi som er fagpersoner

vi at dette arbeidet traff ei nerve av glødende interesse

innen biologien eller har oppgaver i forvaltningen, begrense

og yrkesstolthet. Denne sterkere grunneiermedvirkningen

oss til å være støttespillere og bidragsytere så godt vi kunne.

gjorde det ikke bare lettere å ivareta viktige biomangfold-

De seks åra jeg leda Arvesølvprosjektet var vi i dia-

verdier. Verdiene blei også ivaretatt på en langt bedre måte

log med til sammen 150 forskjellige grunneiere, og vi

enn hva vi forskere og forvaltere kunne ha fått til. Derfor

utforma skjøtselsplaner for rundt 80 artsrike områder i

er frivillighet og grunneiermedvirkning sentrale knagger

Folka og landskapet | Naturmangfoldet og vi

i Arvesølvprosjektet. For skjøtsel av kulturavhengig bio-

grunneierne i de utvalgte typeområdene med i et nært og

mangfold krever innsikt og kunnskap i historien. Hvordan

gjensidig forpliktende skjøtselsplanarbeid. Og bevissthe-

blei denne blomsterenga skjøtta tidligere? Blei strandenga

ten om biomangfoldverdiene økte, både blant grunneiere

slått eller beita, og i tilfelle når? Hvis vi ikke veit dette,

og i forvaltningen. Denne oppfølgingsmodellen av verdi-

er risikoen stor for at feil tiltak settes inn. De som kan

fullt, kulturavhengig biomangfold blei etter hvert kjent

svare på sånne spørsmål er grunneierne og andre lokale

som «Arvesølvmodellen».

informanter, ikke fagbiologene. Så er det også fint at vi biologer har noe å komme med. Ved å kombinere biologisk

Fra prosjekt til prinsipp

og historisk kunnskap blir alle klokere. Biologen får fylt

Arvesølvprosjektet høsta en rekke gode erfaringer. Pro-

ut bildet av hvorfor og hvordan de særskilte trekkene i

sjektet viste tydelig at det var et behov for veiledning og

kulturlandskapet har blitt til. Grunneierne får seg kanskje

oppfølging av verdifulle biomangfoldlokaliteter. Arbeidsme-

noen overraskelser: «Jeg visste ikke at jeg hadde slike verdier

toden og framgangsmåten har i stor grad vist seg effektiv

på eiendommen, og at den planta var så sjelden. Den har

for å få til aktiv og målretta skjøtsel av kulturavhengig

nå alltid vært her.» Sammen får de oppleve at de utfyller

biomangfold. Dette har gjort at Arvesølvmodellen har fått

hverandre og står i en sterk og meningsfull sammenheng

et videre liv. Da Direktoratet for naturforvaltning (nå Mil-

med historien i landskapet som en rød tråd.

jødirektoratet) skulle velge metode for å følge opp sine

I oppfølginga av Arvesølvprosjektet valgte vi å samar-

handlingsplaner for kulturavhengige naturtyper som slåt-

beide bredt. Både den lokale og den regionale forvalt-

temark, kystlynghei og høstingsskog, så landa de på denne

ningen og forsknings- og fagmiljøer som hadde konkret

modellen.17 Slik blei Arvesølvmodellen til en norm for

kunnskap om artsfunn og naturtyper bidro med viktig

handlingsplaner av denne typen.

kunnskap. Med i bildet hørte et virkemiddelsystem hvor

På bakgrunn av de erfaringene jeg hadde innhenta

vi la til rette for at eksisterende støtteordninger faktisk

gjennom Arvesølvprosjektet, fikk jeg i 2009 i oppdrag

kom i bruk der midlene trengtes som mest. Slik kom

fra Miljødirektoratet å være nasjonal koordinator for oppfølgingen av handlingsplanen for slåttemark. De ver-

< Slått på Myklestøyl i Valle kommune, Aust-Agder omkring 1925. Slåttemark er i dag en trua naturtype. Det er lett å forstå når en tenker på at ljåslått av ug jødsla, mager eng i steinete og brattlendt terreng er en utopisk driftsform i dagens moderne landbruk. De gamle arbeidskrevende driftsformene med utstrakt utmarksslått der «alle» bidro, kan en ikke g jeninnføre. Men hvordan kan vi ivareta de små og få restene vi har ig jen av slåttemark? Foto: Knut Jonson Heddi. Utlånt av Aust-Agder museum og arkiv, avdeling Setesdalsmuseet.

difulle slåttemarkene blei i 2011 en utvalgt naturtype gjennom naturmangfoldloven. Etter ti år med oppfølging av denne handlingsplanen har godt over 600 slåtteenger kommet under aktiv oppfølging etter Arvesølvmodellen her i landet. Samtidig har kunnskap blitt delt. «Folk flest» har fått innsikt i kompliserte biologiske sammenhenger, og fagbiologene og forskerne har fått innsikt i lokal brukshistorie som gir forklaring til biologien. Eller som landbruksansvarlig

Folka og landskapet

| Naturmangfoldet og vi

Sigrid Bjørgum i Bykle kommune sier det:

slåttemarka, høstingsskogen og naturbeitemarkene. De forteller hvordan vi levde i gjensidighet med omgivelsene

Arvesølv-prinsippet har skapt eit knutepunkt mellom

våre gjennom tusener av år. Dette tette samkvemet mellom

moderne miljøvern og gamle tradisjonar. Bonden får

menneske og natur skapte robuste, fleksible økosystemer

anerkjenning for den handlingsborne kunnskapen sin

som har fødd oss i generasjoner, samtidig som disse øko-

og for strevet han legg ned ved å ta vare på marginale

systemene tok samspillet med folka i landskapet inn som

areal. Samstundes blir den lille jordlappen hans sett inn

en del av sin økologi.

i ein større samanheng. Skjøtselen handlar ikkje berre

Hvis vi nå for alvor ser etter nøkler til framtida, så er

om å hauste gras, men og om å levere noko verdefullt

dette stedet å leite. For disse naturtypene har reddet oss

til dei som kjem etter oss.

før, og de kan gjøre det igjen.

Med mangfoldet inn i framtida

Et helt nøkkelknippe

Hvordan kan vi ta vare på mangfoldet og leve som en del

Nøklene lar seg finne. Faktisk ligger det et helt knippe

av naturen, samtidig som vi klarer å skaffe mat til en stadig

med små og store nøkler gjenglemt der i kulturmarka,

økende befolkning? Den som finner svaret på dette har

billedlig talt.

antakelig funnet nøkkelen til en stabil framtid.

Hovednøkkelen heter artsmangfold, eller rettere sagt

I vår tid er det få her til lands som trenger å tenke over

artene og deres leveområder. Siden livet oppsto på jorda

hvor de skal finne mat eller hvordan de skal overleve vin-

for nesten fire milliarder år siden, har organismene utvikla

teren. De av oss som beskjeftiger seg med matproduksjon

de utroligste former for avhengighetsforhold og tilpas-

eller jobber i og med naturen er et lite mindretall. Det er

ninger. Samspillet mellom de ulike artene er så finstemt

kanskje derfor vår felles hukommelse har blitt så kort, og

at utrydder vi en art, kan det få konsekvenser for andre

vi har kunnet skape oss en virkelighetsoppfatning der vi er

arter i næringskjeden, og livsmiljøet blir fattigere og mer

løsrevet fra naturen. Vi har også klart å skape et skinn av

sårbart. I ytterste konsekvens kan vi stå framfor en kol-

at det å leve på denne måten atskilt fra naturen er stabilt

laps, slik den bredt anlagte rapporten fra FNs naturpanel

og «naturlig» for mennesket.

7. mai 2019 advarer mot. Om vi derimot klarer å sikre et

De siste FN-rapportene om tap av artsmangfold peker imidlertid ut denne glemselsbaserte tryggheten som en livsløgn.

artsmangfold i god forfatning, er framtida til menneskeheten mye tryggere. I tillegg har vi de mindre nøklene; genene. For den store

Om menneskesamfunnets kollektive minne svikter og vi

artsrikdommen i den gamle kulturmarka er også en levende

mister grepet om hvor avhengige vi egentlig er av naturom-

samling av verdifulle gener som kan komme oss til hjelp.

givelsene våre, så husker heldigvis naturen selv. Kultur-

Her vokser ville utgaver av kulturplanter som frukttrær,

marka er naturens hukommelse. Bare spør kystlyngheia,

grønnsaker, ulike krydder- og medisinplanter og ikke minst

Folka og landskapet | Naturmangfoldet og vi

mange viktige utgangssorter til en rekke fôrplanter som

av landet stå ubrukt (se side 169)? Dette er spørsmål som

gras- og kløverarter. Hvem veit – kanskje finnes det viktige

blir enda mer aktuelle når vi tar inn over oss den miljøbe-

egenskaper i denne genbanken som kulturmarka i reali-

lastningen mye av det intensive landbruket fører med seg.

teten er, som vil vise seg avgjørende nødvendig når vi en

Skal vi ha mat og mangfold i de kommende, usikre tidene,

gang i framtida trenger å utvikle nye robuste kulturplan-

må vi ta utgangspunkt i det naturgrunnlaget vi faktisk har.

ter? I tider hvor klimaet endrer seg og sortene vi har i dag

Vi må fortsette den bærekraftige matproduksjonen som er

kanskje ikke lenger duger, kan denne genbanken komme til

basert på våre egne, lange tradisjoner og ressurser. Dette

å bety forskjellen på liv og død. Om vi fortsetter å skjøtte

innebærer en ny giv for seterbruk og beiting i skog, lynghei

dem slik at de overlever den menneskepåførte krisa som

og utmark. Da sparer vi dessuten natur og arter i andre

naturmiljøet gjennomlever, så vil artene i kulturmarkene

deler av verden, for eksempel ved mindre import av soya til

også kunne tilpasse seg klimaendringene etter hvert som de kommer. Disse tilpasningene blir da en del av de genetiske egenskapene til de enkelte artene. Slik er kulturmarkene våre genbanker in situ – det vil si på stedet, til forskjell fra frøene vi samler sammen og plasserer i genbanker som den nordiske genbanken NordGen eller i frøhvelvet på Svalbard. Disse frøene er tatt ut av det miljøet de hører hjemme i og bevares ex situ – og har dermed ikke mulighet til å tilpasse seg endringer i miljøet der de hører til. Så har vi den store areal-nøkkelen. Klarer vi å bevare leveområdene til artene, inklusive det kulturavhengige biomangfoldet som denne boka har fokus på, så er mye gjort. Om vi derimot fortsetter å la kulturmarker forfalle og gro igjen eller lar de forsvinne ved intensivering og nedbygging, så vil tapet av biomangfoldet fortsette. Dette dreier seg om store arealer med artsrikt naturgrunnlag hvor vi har høsta av naturens overskudd helt fram til det moderne intensive jordbruket tok over. I møte med framtida må vi spørre oss selv hvorfor vi stoler så blindt på de moderne jordbruksmetodene. Hvordan kan vi tillate oss å glemme den nedarva overlevelseskunnskapen ved de gamle driftsformene? Og hvordan kan vi la det meste

- Åsmund Asdal er koordinator for verdens største sikkerhetslager for frø, som ligger inne i fjellet i permafrosten på Svalbard. I frøhvelvet lagres sikkerhetskopier av frø som er bevart i genbanker over hele verden. Den genetiske variasjonen innen verdens mat- og nytteplanter har stor verdi for bønder, forskere og planteforedlere og er avg jørende for framtidig matsikkerhet. Men Åsmund understreker at det ikke holder å bevare frø bare i genbanker. Vi må også bevare de levende genbankene der ute som lever midt oppe i klimaendringene som skjer nå, og dermed tilpasser seg endringene fortløpende. Foto: Riccardo Gangale.

Folka og landskapet

| Naturmangfoldet og vi

kraftfôrproduksjon, som jo både direkte og indirekte har ødelagt mye regnskog og artsmangfold allerede.

19, 20

Kulturmarka er også en nøkkel til samfunnssikkerhet. Ikke minst blir brannberedskapen bedre med et kultur-

Vi finner også viktige nøkler til klimautfordringene i kul-

landskap i hevd. Et gjengrodd landskap, ofte med tette

turmarkene. Disse gamle landskapstypene viser seg nemlig

kratt og busker inn mot husveggene, brenner langt lettere

å kunne være viktige bidragsytere i klimaregnskapet. Stu-

enn et kulturlandskap i hevd. Kostnadene ved å slukke

dier peker på at beiting på for eksempel naturbeitemark

vegetasjonsbranner er høye og stiller beredskapen overfor

stimulerer karbonopptaket i jordsmonnet, samtidig som

nye utfordringer. Ifølge Direktoratet for sivil beredskap

den opprettholder et verdifullt arts- og naturmangfold. Slik

(DSB) blei det registrert 2079 vegetasjonsbranner i 2018.

lagrer de gamle, åpne kulturmarkene mer karbon enn det

Det er dobbelt så mange som i 2017 og 2016. Beskyttelse

vi tidligere har visst om.21 Beitedyra gir dessuten mange

mot ukontrollerbare naturbranner som kan ramme viktige

andre økosystemtjenester. De holder landskapet åpent,

samfunnsstrukturer er også en økosystemtjeneste. Bøndene

holder beitemarkene i hevd og bidrar til å trygge framtidas

leverer ikke lenger bare mat og ull, men også et landskap

matforsyning.

som beskytter oss mot brann.22 De gamle kulturmarkene

Når vi får vite av FNs klimapanel at klimaendringene antakelig vil redusere kornavlingene på global basis, blir

bidrar også til å gjøre landet mer motstandsdyktig mot flom, tørke og insektangrep.

det også desto viktigere at vi produserer så mye mat som vi bare kan nettopp her i Norden hvor dyrkingsforholdene ser

Ta nøklene i bruk

ut til fortsatt å bli ganske bra. Da kommer vi ikke utenom

Vi har lært og forstått at den moderne sivilisasjonen og det

den halvdelen av Norges land som tradisjonelt har vært,

moderne jordbruket utarmer mangfoldet og undergraver

og fortsatt er, en utmarksressurs – disse områdene som

evnen vår til å overleve på lang sikt. Da bør vi for framtidas

«gjennom årtusener har latt drøvtyggere gjøre dem om til

skyld ta vare på og føre videre den tusenårige kunnskapen

menneskemat» som Ann Norderhaug uttrykker det (se side

om samkvemmet med naturen som kulturmarka har bevart

169). Verden trenger med andre ord at Norge fortsetter

et minne om. Driftsformene i landbruket må bygge opp

å produsere økologiske, bærekraftige og «beitende» kjøtt- og

under artsmangfoldet i og over jorda, gi mat og plass til

melkeprodukter og ull på sine store utmarksarealer, slik

meitemark, mikroorganismer, fugler og insekter.23 Vi må

vi alltid har gjort. Noen annen fornuftig matproduksjon

kort sagt ta i bruk hele det store knippet av nøkler som

kan strengt tatt heller ikke tenkes i utmarka i dette landet.

ligger gjenglemt i enga.

Så får vi reservere de dyrebare tre prosentene av Norges landjord som er innmark til å dyrke korn og grønnsaker, foruten noe produksjon av vinterfôr, og heller sende kuene, sauene og geitene ut i naturbeitemarka og på heia hvor det er beite nok.

ISBN 978-82-450-2518-7

,!7II2E5-acfbih!

Folka og landskapet

Ellen Svalheim

Folka og landskapet Ei vandring i artsrike kulturmarker