Fosterbarn og psykisk helse (9788245031942) by Fagbokforlaget

Boken har et innledende forord og en avsluttende ordliste skrevet av Lars Smith, og er relevant for fosterforeldre og andre som møter fosterbarn i privat eller profesjonell sammenheng.

ISBN 978-82-450-3194-2

,!7II2E5-adbjec!

Fosterbarn og psykisk helse 71 historier og refleksjoner

I denne boken får vi presentert 71 historier som viser hvordan fosterbarn og fosterforeldre møter og håndterer ulike situasjoner på en rekke arenaer i hverdagen. Historiene er fortalt til og skrevet ned av psykolog Mona Hoseth, som så reflekterer over tematikken i en påfølgende tekst. Sammen gir disse tekstene eksempler på hva som kan kalles terapeutisk fosterhjemsomsorg. Vi ser at for barnas utvikling er det viktig at de i det nye hjemmet får praktisk og emosjonell støtte, og at fosterforeldrene opplever sosial støtte i nærmiljøet.

Mona Hoseth

« Vi får ikke klem av gutten uten at vi spør selv. Han har aldri tatt på oss av eget initiativ. Han har bodd hos oss i over ett år nå. Det tok oss ett år å få lov til å stryke ham nedover armen og klemme hånden hans når vi sa god natt. Nå klemmer han hånden tilbake. Om morgenen når han drar til skolen, får vi klappe ham på skuldra og si ‘Ha en fin dag’. I det siste har han også av og til begynt å dulte litt borti oss i siden når han har det fint, uten å se på oss eller se oss i øynene. »

Alle barn har behov for trygge og gode voksne rundt seg. Voksne som gir dem omsorg, trygghet og nærhet, og som bidrar til en hverdag med utvikling og etter hvert mestring. Noen barn opplever at deres biologisk nærmeste ikke greier å gi dem denne omsorgen, og andre barn kan ha alvorlige erfaringer med vold eller seksuelle overgrep. For en del barn blir en fosterfamilie en ny mulighet, men i mange tilfeller vet fosterforeldrene lite om hva barnet har erfart så langt i livet. Når barnet kommer, kan det ha negative samspillsmønstre eller uhensiktsmessige mestringsstrategier, noe som igjen kan gi utfordringer i familielivet, på skolen, i nærmiljøet eller i relasjoner generelt.

Mona Hoseth

Fosterbarn og psykisk helse Mona Hoseth er psykologspesialist og ansatt i Barne- og familietjenesten, Omsorgsenheten, i Trondheim kommune. Hun har 20 års erfaring fra arbeid med fosterbarn.

71 historier og refleksjoner

Fosterbarn og psykisk helse

Mona Hoseth

Fosterbarn og psykisk helse 71 historier og refleksjoner

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-3194-2 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsideillustrasjon: Aase Duun Forfatterfoto på omslaget: Peder Klev Denne boken har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord av Lars Smith Plassering i fosterhjem er tiltak som ofte blir benyttet når barn har opplevd at familien bryter sammen, eller er blitt utsatt for alvorlig vanskjøtsel eller mishandling. Når oppholdet i den nye familien er varig og stabilt, går det som regel bra, men det er alltid fare for at barna senere må forlate fosterhjemmet til tross for barnevernets planer. Usikkerheten som barna og fosterforeldrene må leve med når det gjelder stabilitet og varighet, er den største svakheten ved fosterhjemsomsorg. Det er mye som taler for at mange stabile fosterhjemsplasseringer burde kunne gjøres om til adopsjon, men politikk og jus på dette området gjør at terskelen for å iverksette slik praksis er høy. Til tross for all usikkerheten rundt plassering gjør de fleste fosterforeldre en utmerket jobb. Historiene som presenteres i denne boken, gir gode eksempler på hva som kan kalles terapeutisk fosterhjemsomsorg. Vi ser at for barnas utvikling er det av vesentlig betydning at de i det nye hjemmet får praktisk og emosjonell støtte, og at det for fosterforeldrene er viktig at de opplever sosial støtte i nærmiljøet. Ved å oppleve inkludering og aksept vil fosterbarna få styrket sin selvfølelse gjennom status som likeverdige familiemedlemmer. Og med riktig informasjon fra barnevernet og et støttende sosialt nettverk i naboskap, barnehage og skole vil foreldrene ha de beste muligheter for å utføre sin oppgave på en god måte. Utfordringen er å være ansvarlig omsorgsperson for et barn eller en ungdom som i begynnelsen kunne oppleves å være svært krevende på grunn av en vanskelig forhistorie. På barnevernsfeltet eksisterer det et dogme, det såkalte biologiske prinsipp om at biologiske foreldre er best egnet som omsorgspersoner, uansett forutsetninger og omstendigheter. Dette er neppe riktig. Det finnes et annet biologisk prinsipp som går ut på at barns tilknytning er basert på en medfødt, psykobiologisk mekanisme. Når barn blir plassert i fosterhjem, er tilknytningen til de biologiske foreldrene vanligvis etablert eller i ferd med å bli dannet, selv om den ofte er utrygg eller desorganisert. På dette tidspunktet vil barnet i startfasen med de nye foreldrene ha med seg forventninger om at nære relasjoner er dysfunksjonelle, det vil si antakelser som

Fosterbarn og psykisk helse

er nedfelt i barnets indre arbeidsmodeller. Det er derfor med god grunn den nye tilknytningsprosessen til å begynne med forløper med større problemer enn det en normal første tilknytning gjør. Men for dem som blir plassert tidlig, vil omsorgssituasjonen raskt stabilisere seg. I løpet av noen uker viser de fleste barn konsistente tilknytningsmønstre til de nye foreldrene. Hos barn som blir plassert senere, kan tilknytningsprosessen ta noe lengre tid. I begge tilfeller vil den medfødte mekanismen bli aktivert på nytt slik at barna kan danne trygg tilknytning til de nye foreldrene hvis disse er i stand til å fungere som trygge og autonome omsorgspersoner. På lengre sikt vil fosterbarn som regel bevege seg i retning av å danne et tilknytningsmønster som er tilpasset den nye omsorgssituasjonen. Det handler mye om hvorvidt det er en match mellom fosterforeldres mentale representasjoner og barnas tilknytningsatferd. Vi må se det positive i at barn som har opplevd dysfunksjonelle familierelasjoner, mishandling og omsorgssvikt, som regel ikke har mistet evnen til å danne et nytt tilknytningsmønster til nye omsorgspersoner. Det er mulig at det finnes en øvre aldersgrense når barn ikke lenger vil være i stand til å danne et tilknytningsmønster til nye omsorgspersoner, men hvor langt opp i alder en slik mulig grense går, er et uavklart spørsmål. Historier som fosterforeldre kan fortelle, og som det finnes et knippe av i denne boken, gir ofte gode beskrivelser av hva som må kalles terapeutisk omsorg. Det kommer tydelig frem hvor stor betydning det har ikke å avvise et fosterbarn som til å begynne med kan være opposisjonell og aggressiv eller engstelig og unnvikende. Grunnregelen er å ikke svare med samme mynt. Dette prinsippet setter store krav til fosterforeldres kunnskap, forståelse, innlevelse og empati. Det viser også behovet for at barnevernet gir kompetent opplæring av og veiledning til fosterforeldre. Det ligger i sakens natur at det i mange tilfeller vil være usikkerhet omkring fosterhjemsplasseringenes stabilitet. Tilbakeføring til biologiske foreldre vil jo alltid ligge under som en mulighet. Likevel bør prinsippet om barnets beste tilsi at fosterbarn ikke så lett blir kasteballer i rettssystemet på advokatenes premisser. I tilfeller der barn har vært utsatt for alvorlig vanskjøtsel eller mishandling, og tilbakeføring ikke er forsvarlig, bør barnevernet i større grad enn i dag vurdere muligheten for innenlands adopsjon.

Forfatterens forord – Og så kom han, en bitte liten gutt på fire år. Jeg tror det var kjærlighet ved første blikk. Fosterforeldre har opp gjennom årene fortalt meg historier som har gjort inntrykk. Noen av disse historiene har jeg skrevet ned, og i forbindelse med denne boken har jeg også intervjuet noen fosterforeldre. Boken består av en samling av 71 korte historier med refleksjoner om barn i fosterhjem. Historiene viser frem forskjellige temaer fosterbarn kan ha, og hvordan disse temaene kan møtes. Historiene er ikke ment å være dekkende for antall temaer som kan finnes, og refleksjonene dekker heller ikke alt som kan være interessant i hver historie. Formålet er snarere å bidra til egen refleksjon for leseren, og kanskje til noen nye diskusjoner mellom flere som er interessert i temaene. Jeg vil gjerne takke flere som har bidratt til at denne boken ble til: psykologene Marit Berg og Anne Margrethe Rostad. Tusen takk! Dere har vært til uvurderlig hjelp. Og takk til lederen min, Annika Björnström, som lot meg få lov til å skrive denne boken. Takk til psykologene Marte Halse, Else Baardsgaard, Hans Andreas Knutsen og Knut Naper Hansson for gode innspill på veien. Takk til alltid positive og støttende kolleger ved Omsorgsenheten. Dette er vår bok! Takk til familie og venner som har vært med på denne reisen på forskjellige måter. Takk til forlagsredaktør Nikolai Fjeld for hjelp og støtte og til professor emeritus Lars Smith for forord og emneliste. Og sist men ikke minst: Takk til alle de flotte fosterforeldrene som har bidratt med historier! Trondheim, mars 2019

Innhold

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Mat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42

Benken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Telefonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

......................................

Slutter å svare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

Lensmannssøvn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Sofaen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Skjerming!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

Sint jente

Stellebordet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

.................................

«Eventyret om Mille» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54

Dagboken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

Oldemor på besøk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56

Tilbakeføring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Å lede barns utvikling

...................

Klesskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36

Klem

Blendet av aktiviteten

Longsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39

...................

Midlertidig plassering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62

Bjørnetjenester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65

Fosterbarn og psykisk helse

Vondt i foten eller vondt i hjertet? . . . . . . 67

Innsovningsvansker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70

Langtidstålmodighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72

Påminnere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74

Vekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77

«Du dyttet meg!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79

Relasjonsbygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82

..............................

......................................

Meldeboken

Trøst

Fotballcupen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Brann!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104

Hukommelse og læring . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107

Badekaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

Det er min skyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112

Ikke syk lenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

Fostermor begynte i barnehagen . . . . . . . 117

Blomsten

Tilknytning til søsken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

Gutten vår er både tre år og seks år og ni år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90

32 33

«Vi er søstre» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126

«Jeg kan svømme!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129

«Ikke dra!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

«Fosterfar slår!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92

Han lyver og stjeler

120

Jeg vil ha fotballsko! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88

.................................

Institusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 ......................

Blått øye. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

«Vi er svært bekymret for framtida» . . . . 137

Innhold

Lego . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140

Foreldremøtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Svett jente

................................

Fosterfar må flytte ut!

...................

147

149

Hun ringer 20–30 telefoner per dag! . . . 152

Dukken

...................................

155

Fremtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180

Å hjelpe ungdom å få venner . . . . . . . . . . . . 182

Samarbeid med skolen om angst . . . . . . . 185

Restart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187

Hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190

«Jeg gjør det ikke!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192

Lommelykttur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157

Mammarollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160

Kjøreavtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162

Søkemotoren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Ferietur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168

Nå er han i krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170

«Vi ble fosterforeldre til en enslig mindreårig flyktning» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173

Integrering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176

Med livet på vent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195

Einar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198

Gutten som brølte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203

Innledning Alle barn har behov for trygge og gode voksne rundt seg, som gir dem omsorg, trygghet og nærhet, og som bidrar til en hverdag med utvikling og etter hvert mestring. For noen barn er situasjonen slik at deres biologisk nærmeste ikke greier å gi dem denne omsorgen, og for noen av disse igjen blir en fosterfamilie en ny mulighet. Fosterforeldre gjør en av samfunnets viktigste jobber, og for de fleste av dem er deres bidrag mye mer enn bare en jobb. De er «foreldre med et spesialoppdrag», og dette oppdraget er å gi en ny start til et barn eller en ungdom. Hva barnet eller ungdommen har erfart så langt i livet, vet fosterforeldrene ofte bare litt om når de kommer. Det kan derfor være viktig å være enda mer sensitiv til barnets signaler enn de er vant til, og det er behov for å være reflekterende rundt barnets adferd, og hva som kan ligge bak en adferd som er uvant, eller som vi ikke umiddelbart forstår. Og det kan være godt å ha et visst repertoar av strategier og små grep å spille på for å takle de små og større utfordringene vi ser i hverdagen. Det er kanskje slik med fosterforeldre som med mange andre roller og yrker; ingen er bedre rådgivere enn dem som har stått oppe i de samme situasjonene og utfordringene selv. Det er svært mange dyktige og kloke fosterforeldre rundt om, og deres historier og utfordringer og løsninger kan være viktige innspill for andre fosterforeldre, eller kanskje like gjerne for alle foreldre. Å lese disse historiene fra fosterforeldre som har hatt en betydningsfull erfaring, kan gjøre det lettere for andre å forstå når barn har uforståelig atferd. Målet er at disse barna skal få den mest sensitive og tilpassede omsorgen som er mulig. De ulike historiene kan være til hjelp eller inspirasjon for andre fosterforeldre, og de som selv ikke er fosterforeldre, for eksempel naboer, lærere og andre foreldre, kan også ha ønske om å forstå (foster) barn de møter. Historiene i denne boka kan fortelle alle disse noe om hvordan det kan være å leve i en fosterfamilie. Når barnet kommer, kan det ha negative samspillsmønstre eller uhensiktsmessige mestringsstrategier. Eller kanskje barnet trenger hjelp til å komme i gang med utviklingen sin. Disse endringene og denne utviklingen hjelpes frem av sensitive

Fosterbarn og psykisk helse

voksne som forstår for hva som egentlig skjer i situasjonen, og som ikke lar seg vippe av pinnen av for eksempel svake eller sinte signaler fra barnet. Historiene handler om temaer fosterfamiliene kan møte i dagliglivet. Historiene kan for eksempel være om en episode eller en periode som har forårsaket endring av praksis i familien, som har økt forståelsen for barnet, eller som på forskjellige måter har påvirket samspillet og omsorgen. Felles for historiene er at de, direkte eller indirekte, handler om barnets psykiske helse. Etter hver historie har jeg valgt ut noen av temaene historiene handler om, og utdyper disse eller reflekterer mer. Til det har jeg brukt erfaringer fra andre fosterforeldre sammen med faglige betraktninger. Å øke forståelsen for fenomenene er av stor verdi, og samtidig kan det være viktig å oppleve at andre har erfart det samme. Historiene kan ha fokus på barnet, relasjonen til andre nære, eller barnet i nettverk/barnehage/skole, eller de kan handle om fosterforeldrenes opplevelse. Situasjonene kan bli løst på en vellykket måte eller ikke bli forstått før etterpå. Jeg har forsøkt å fortelle fra fosterforeldres ståsted. Målet er at historiene og temaene skal være interessante, lett tilgjengelige og lærerike. Temaene er ofte relatert til den første store psykologiske prosessen som skal foregå i et barns liv, tilknytningsprosessen. En trygg tilknytning er viktig i utviklingen av god psykisk helse ved at den vil fungere som en beskyttelsesfaktor, og får virkning for utviklingen av livsglede. Denne er ofte forstyrret i disse barnas liv, og dette påvirker dem på individuelle måter. En trygg tilknytning i barndommen er ikke absolutt nødvendig for å få et lykkelig liv senere, men det gjør livet lettere å leve i oppveksten. Det er mulig å få en trygg tilknytning til andre i voksen alder. En av de tingene barn har behov for å lære seg, er å regulere følelsene sine slik at de ikke tar overhånd, og barnet ikke greier å kontrollere seg selv. Jeg har valgt å ikke bruke mange teoretiske begreper og referanser i historiene eller refleksjonene, ettersom dette gjør teksten mer fjern fra praksis; jeg ønsker at leseren skal tenke at «dette kan jeg se for meg i mitt eget hjem». Dette er noe av hovedpoenget med boken, at fosterforeldre skal få gode tips og tanker om sine utfordringer i hjemmet, uten å selv måtte ha en bestemt faglig bakgrunn. Situasjonene i fosterhjemmene kan oppleves som uforståelige, frustrerende eller uønskede. Men de er ikke unaturlige. De har som regel en naturlig forklaring i skjevutvikling. Dette er grunnen til at jeg ønsket å ha med korte temarefleksjoner i etterkant av hver historie. Det er forskjellige grunner til at barn har det vanskelig.

Innledning

Hos fosterbarn kan det være flere årsaker til dette, men mange andre barn har også erfaringer som kan oppleves sterkt, for eksempel en opprivende skilsmisse. Løsningene fosterforeldrene har funnet, kan derfor være nyttige langt utenfor kretsen av andre fosterforeldre. De kan være gode tips for alle som har omsorg for barn som trenger litt ekstra. Historiene kan handle om for eksempel et lite barn, men de samme mekanismene foregår rundt de store barna også, de har bare fått et litt annet uttrykk. Historiene er derfor ikke presentert i en spesiell rekkefølge eller inndeling. Det er gjort flere endringer i alle historiene for å bevare anonymiteten til familiene. Samtidig er historiene autentiske ved at poengene i dem ikke er endret.

1 Petter er syv år og bor sammen med fosterforeldrene og deres sønn på ni år. Han kom til dem som seksåring. Han kom fra et hjem med rus, og var en tynn og urolig gutt. Han var ukritisk til fremmede.

Benken Fostermor forteller: Når vi kommer hjem fra SFO, går vi ikke inn i huset vårt med en gang. Da setter vi oss ute på benken ved trappen. Der sitter vi en stund og snakker litt om hva som har skjedd i løpet av dagen, og om hva som skal skje om ettermiddagen og kvelden. Først skal han gjøre leksene, mens jeg lager middag. Vi sitter gjerne en ti minutters tid, og vi går ikke inn før jeg ser at han er helt rolig og klar til å begynne på ettermiddagen. Hvis vi blir avbrutt, begynner vi på igjen, da tar vi den tiden vi trenger. Det er det verdt, og nødvendig for at han skal kunne slappe av og klare å fokusere. Vi begynte med dette da vi oppdaget at det var så vanskelig for ham å gjøre leksene, men at hvis han var helt rolig før vi begynte, økte det sjansen for at det skulle gå bra. Før vi begynte med dette, kunne det være ganske vanskelig å få ham til å samarbeide om lekser når vi kom hjem. Selv små oppgaver ble for mye, og det kunne bli mye bråk og mye frustrasjon, både fra hans og vår side. Dette påvirket også resten av familien. Hele ettermiddagen kunne være en kamp. Men nå er han helt rolig når vi går inn og begynner. Han har klart for seg hvor lenge det er til middag, og hva han skal gjøre før det. Han får en god start på ettermiddagen.

Fosterbarn og psykisk helse

Refleksjon Stress kan vise seg på mange måter. Hos Petter kommer det til uttrykk som uro og konsentrasjonsvansker, han blir frustrert og mister kontrollen. Fostermor og Petter tar en pause etter skoledagen for å sortere opplevelser og følelser. Han får hjelp med emosjonsregulering av fostermor. På denne måten får han bearbeidet eventuelle temaer fra skoledagen som kan uroe, er uforståelige eller trenger å sorteres. Han er en stresset gutt som trenger rammer som hjelper ham å fokusere og ikke miste grepet. Han får tømt hodet for hva han har opplevd gjennom skoledagen, og blir klar til å ta fatt på neste etappe. Det er en viktig forberedelse til ettermiddagens aktiviteter. Ved å sette seg på benken oppholder fostermor og Petter seg fysisk mellom to arenaer, og dette gjør det kanskje lettere for ham å holde emosjonell avstand til dem begge. Benken blir etter hvert en arena for «time in». Han vil etter hvert få en forventning om at positive løsninger vil komme her. Denne positive utviklingen vil trolig bli selvgående etter som tiden går, løsningene vil komme lettere når han nærmer seg benken. Samtidig har de en fin rutine sammen. Rutinen er en god opplevelse for ham, og den binder dem sammen. Det er en fin alenetid for dem, han får fostermors totale oppmerksomhet og omsorg. Rutinen er med på å forhindre ubehagelige samspill dem imellom og mellom ham og resten av familiemedlemmene, samtidig som den bidrar til faglig fremgang på skolen. Rutinen er tilpasset ham og hans fungering. Dette mellomspillet skaper ro og ryddighet før han begynner med utfordringen det er å konsentrere seg om å gjøre lekser. Overganger kan være vanskelige for barn som har mye å tenke på og lett mister kontrollen. Noen barn har ekstra godt av forutsigbarhet og kontroll i små porsjoner. De hadde ikke trengt å sitte på benken for å ha denne stunden. Det viktige er at konkurrerende stimuli ikke forstyrrer. Man kan for eksempel oppnå samme effekt ved å snakke sammen i bilen, hvis man bruker bil på hjemveien. Det kan være nedstressende for mor også å sitte sammen med Petter på benken. Hun har sikkert mye hun skal gjøre også; lage middag og hjelpe en som strever med leksene.

2 Erik er ett år. Han flyttet i fosterhjem da han var åtte uker gammel. Han bodde først en periode på mødrehjem sammen med sin biologiske mor. Hun var svært umoden og klarte ikke å ta vare på både seg selv og ham. Han bor nå sammen med fostermor, fosterfar og deres sønn på åtte år.

Telefonen Fostermor forteller: Da telefonen kom, hadde vi begynt å tenke på at vi skulle ringe og si at vi ikke ønsket å være fosterhjem likevel. Det tok litt tid etter at vi hadde gjort ferdig Pride-kurset før det skjedde noe mer. Det gjorde at vi koblet oss litt av. Vi var blitt slitne av å vente. Vi hadde også ventet lenge før vi fikk adoptere den eldste sønnen vår. Og hele pakken med å åpne hjemmet vårt skremte oss til å begynne med. Jeg var litt negativ til å gå inn i dette. Jeg visste ikke om jeg orket. Så kom telefonen: «Er dere klare til å ta imot en åtte uker gammel baby i morgen?» Det var en akuttplassering. Vi fikk høre at vi måtte ordne seng, stellebord, flasker, smokker, bleier og morsmelkerstatning. Jeg klarte ikke å komme på noe selv, så jeg kjøpte ikke annet enn det damen sa på telefonen, jeg tenkte for eksempel ikke på våtservietter. Jeg var samtidig så redd for hva jeg hadde begitt meg inn på. Hvordan skal jeg klare å ta på meg dette? Og så er det rettssystemet, som jeg ikke skjønner helt. Mannen min og jeg snakket om at «Behøver vi å være redd for en liten baby som trenger hjelp? Vi må bare se barnet, så får det andre komme siden.» Vi bestemte oss for at vi skulle gå for det likevel. Det var 24 timer fra første telefon til han kom.

Fosterbarn og psykisk helse

Det var en barnepleier som holdt ham da jeg åpnet døren, og hun sa: «Kan du holde ham mens jeg kler av meg jakken?» Jeg syntes han var verdens fineste baby med en gang, og jeg tenkte jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for at han skulle ha det bra. Den tanken har aldri sluppet meg, og det håper jeg at den aldri gjør. Det var skjebnen at han skulle komme til oss. Tanken har slått meg; Hvorfor hadde jeg det så «travelt» på jobb i den perioden, ettersom jeg ikke ringte og sa at vi trakk oss. Lå det et ønske eller noe der, om at vi bare skulle vente bitte litt til? Det var jo vi som hadde styringen på om vi skulle trekke oss eller ikke. Uten Pride hadde vi ikke klart det vi klarte. Vi trodde de tok i litt på kurset, og overdramatiserte hvordan det kunne bli å få et lite barn, men de gjorde ikke det. Det var mer komplisert enn det. Kurset var alfa og omega for oss. Det har hele tiden vært en trygghet at det har vært andre involverte hjemme hos oss. Det har vært utveksling av informasjon og erfaringer. Nå gleder jeg meg til at oppfølgeren fra barnevernet kommer på de faste fosterhjemsbesøkene. Vi har et flott samarbeid med saksbehandlere og psykologer og fysioterapeut, helsesøster, legen og Bufetat. Vi har fått støtte, råd og veiledning. Det har vært en trygghet, det er godt å få støtte i at dette går bra. Mange ganger jeg har tenkt at dette får jeg ikke til. Da kunne jeg ringe oppfølger i barnevernet. Refleksjon Det er en utfordring når en ikke får tid til å forberede seg på at det skal komme et barn. Det er et sjokk som må normaliseres. Det er en stor og spennende sak. Man får ikke vite mye før man må svare, og det krever at en omstiller seg fort. Fosterforeldrene til Erik hadde i tillegg begynt å få motforestillinger til å ta imot et fosterbarn. Fostermor forteller om våtservietter og overveldelse, om et ønske om å ta vare på babyen hun har fått fra første øyeblikk. Det finnes mange historier om da barna kom i fosterhjemmene sine. De er både like og forskjellige. Å få et fosterbarn er på mange måter det samme som å få et biologisk barn, men likevel annerledes. En av de største forskjellene er å bli en familie med et barn under offentlig omsorg, og samarbeidet dette innebærer. I tillegg blir man foreldre til et barn man ikke har kjent fra begynnelsen. Det å få eldre barn og yngre barn er også forskjellig. Det å få et eldre barn hadde for eksempel gitt muligheter til å kommunisere med barnet muntlig. Å få en baby tilsier, blant annet, at barnet trolig har vært i en uholdbar omsorgssituasjon over kortere tid enn en ungdom. Likevel sier det nødvendigvis ikke noe om utfordringene

Telefonen

barnet har med seg. Omsorgssituasjonen hos for eksempel en deprimert forelder preger barnet annerledes enn hvis det er utsatt for overgrep. Å velge å bli fosterforeldre vil påvirke familien på mange områder; relasjonene, nettverket, fremtiden, økonomien. Hvis man ser samfunnet under ett, hvor vi alle har et felles ansvar for å ta vare på barna, vil det å bli fosterforeldre være en del av livets drama: Noen barn som ikke har hatt flaks, får en ny sjanse i livet.

Boken har et innledende forord og en avsluttende ordliste skrevet av Lars Smith, og er relevant for fosterforeldre og andre som møter fosterbarn i privat eller profesjonell sammenheng.

ISBN 978-82-450-3194-2

,!7II2E5-adbjec!

Fosterbarn og psykisk helse 71 historier og refleksjoner

Mona Hoseth

Fosterbarn og psykisk helse Mona Hoseth er psykologspesialist og ansatt i Barne- og familietjenesten, Omsorgsenheten, i Trondheim kommune. Hun har 20 års erfaring fra arbeid med fosterbarn.

71 historier og refleksjoner