Alle vil leve lenge utdrag by Fagbokforlaget

ISBN 978-82-450-2157-8

,!7II2E5-acbfhi!

ALLE V IL LEV E LENGE

Boken henvender seg derfor til alle, men spesielt til studenter som kvalifiserer seg for å arbeide tett på gamle mennesker; sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og leger.

RUNAR BAK K EN

Boken Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle tematiserer ulike sider ved motsetningen mellom det å ville leve så lenge som mulig, men ikke bli gammel og skrøpelig. Boken tar utgangspunkt i hvordan dette kan oppleves og erfares. Forfatteren beskriver hvordan samfunnet, velferdsinstitusjoner og mennesker rundt de gamle, forstår og forholder seg til hva det innebærer å eldes og leve som gammel.

RUNAR BAKK EN

ALLE V IL LEV E LENGE MEN INGEN V IL BLI GAMLE

Runar Bakken – er dosent ved Høgskolen i SørøstNorge. Han har skrevet en rekke bøker, blant andre Modermordet (2001), Mann i ingenmannsland (2004), Englevakt (2009) og Frykten for alderdommen (2014).

ALLE V IL LEV E LENGE

RUNAR BAKK EN

ALLE V IL LEV E LENGE MEN INGEN V IL BLI GAMLE

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1 opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2157-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Shutterstock/By aastock Forfatteren har mottatt prosjektstipend fra det faglitterære fond. Boken er en fagfellevurdert vitenskapelig publikasjon. Nettressurs med case og oppgaver for undervisningspersonell finner du på side: bok.app.fagbokforlaget.no/alle-vil-leve-lenge Du kan også bruke QR-koden:

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold 1 Introduksjon til temaene i boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Fanget i egen kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Hvorfor lese denne boken? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Studenter blir med tiden gamle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Alderdom er ikke det samme som sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Oppbyggingen og temaene i boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Hvem er jeg som har skrevet denne boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

2 Om øyeåpneren Simone de Beauvoir . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Endelig oversatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyeåpneren Beauvoir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldringens paradoks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldersdiskriminering og den gode alderdom? . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

28 30 30 31 34

3 Om det uforståelige ved aldring; hvordan alderdommen formes og erfares . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

Om det uforståelige ved aldring og død . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Kultur og natur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Broen mellom natur og kultur – mellom unge og gamle . . . . . . . . . . 39 Om ulike måter å leve som gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Mange ulike strategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 På utsiden av egen aldring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Om alderdommens parallelle virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Veien inn i alderdommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Når vi eldes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Når venner dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Om alderdommens uvirkelige virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Frykten for å bli gammel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Den uvirkelige virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Ut i gatene! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56

ALLE VIL LEVE LENGE

4 Om integritet og alderdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Iboende integritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karaktertrekket integritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karaktertrekket moralsk integritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Integritet handler om grenser og det å ivareta grenser . . . . . . . . . . . Hva innebærer det å ivareta integriteten til gamle skrøpelige? . . . . . Tverrfaglig beskrivelse av et sykehjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehjem som «kvinnehus» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gamle menneskers avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alderdommens mysterium og sykelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehjem som heterotyp arena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Peder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å ivareta integriteten til Peder – sett utenfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Uten mat og drikke …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ivaretakelse av integritet – sett med Peders øyne . . . . . . . . . . . . . . . Alderdommens mysterium og overgangen mellom liv og død . . Balansering mellom integrasjon eller rask overgang til døden . . Kriseheterotype rom og ivaretakelse av Peders integritet . . . . . Sykehjem kan i seg selv krenke integriteten . . . . . . . . . . . . . . . Verdsettingsdiskriminering og integritetskrenkelse . . . . . . . . . . Helhjertet til siste slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61 63 64 65 67 67 69 71 72 73 74 77 77 80 81 83 85 87 88 92

5 Om å forske på alderdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Slik jeg ser det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Det å identifisere seg med gamle skrøpelige . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Aldersforskningens etiske forpliktelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96

6 Om forestillinger om alderdom – betydninger for omsorgsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Sammenhengen mellom kulturelle forestillinger og væreog handlemåter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To sentrale teorier om alderdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbaketrekningsteoriens forestillingsgrunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . Forestillingen om alderdom som den andre barndom . . . . . . . . . . . Gamle menneskers avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykeliggjøring av alderdommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Transformasjon av gamle til barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnets «forbilledlige» avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den «grenseløse» kroppen til barn og gamle . . . . . . . . . . . . . . Tilbaketrekningsteorien former velferdstilbudet . . . . . . . . . . . . . . . Aktivitetsteoriens forestillingsgrunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Motoren» bak forestillingen om den gode alderdom . . . . . . . . Forestillingenes betydning for omsorg til gamle skrøpelige . . . . . . Hvordan kommer «alderdom som den andre barndom» til uttrykk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

100 101 103 104 105 106 108 108 110 113 114 116 118 118

INNHOlD

Hvordan aktivitetstenkningen kan komme til uttrykk . . . . . . . 121 Hva vil et alternativ til disse teoriene kunne være? . . . . . . . . . . . . . 122 Et kjennetegn ved sykehjem og sykehjemspasienter . . . . . . . . 123

7 Om å skamme seg over og eldes og selvbestemt død . . 126 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126

Om skammen ved alderdommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

Alderdom og skam? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frykten for aldring og skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldring, grenser og skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det urimelige og tragiske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

127 129 130 131

Om å ta døden i egne hender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Sekularisering og ønske om å styre eget liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Ingeborgs tause strev med å klare seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Vil vi ha den samme kraften? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136

8 Om det ubehagelige ved å bli forebygget . . . . . . . . . . . . 138 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138

Om fitcoin og senil kløe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Fusjonen mellom aktivitetshysteriet og den nyliberale kapitalisme . 141 For hvem er det viktig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Om å forebygge gamle griser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Kort historikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Gamle griser og gamle kvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 litt historie igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Om en moderne tragedie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Når helse og liv ikke snakker sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Om det «farlige» ved å kritisere aktivitetstenkningen . . . . . . . 156

Aktivitetstenkningens appell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helseatferdens firkløver og levende begravde klasser . . . . . . . . . . . Om å yte motstand mot sunn helseatferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Suksessfull aldring» produserer motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor «farlig»? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

156 160 163 165 167

9 Om å stoppe den økonomiske inkontinensen . . . . . . . . . 169 Økonomisk lekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Nedkjempelse av motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Positiv redefinering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172

ALLE VIL LEVE LENGE

10 Om integritet og integrering av gamle fra ulike kulturer . . 174 Introduksjon til tematikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskningen på feltet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En norsk studie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pårørendes synspunkter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ansattes synspunkter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kort oppsummering av funnene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En kort analyse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Analytiske begreper og perspektiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Analyse av pårørendes synspunkter på tjenestetilbudet . . . . . Analyse av pårørendes opplevelse av bli utnyttet . . . . . . . . . . Analyse av at de ansatte gjorde så godt de kunne . . . . . . . . . . Ivaretakelse av integritet til gamle mennesker fra ulike kulturer . . . «Kunden» har ikke alltid rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

174 178 180 180 182 183 183 184 185 187 188 189 190

11 Om snøfugler og den aldersløse alderdommen . . . . . . . 193 Snøfugler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Den aldersløse alderdommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 To skritt tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198

12 Om alderdom og transhumanisme . . . . . . . . . . . . . . . 200 Når Gud er død, er allting tillatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Transhumanisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Har du lyst, har du lov, men …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . («… men har du vett, lar du være») . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Narkissos og Ekho . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kulturell infantilisering og alderdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Natur og kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den infantile transhumanismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

201 202 205 208 209 212 213 216

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229

Introduksjon til temaene i boken Introduksjonen vil gjøre leseren kjent med den grunnforståelse som temaene i boken er skrevet på grunnlag av. Hensikten er å tydeliggjøre hva denne boken representerer i forhold til annen litteratur innenfor fagfeltene geriatri og gerontologi.

Fanget i egen kropp Når vi beveger oss i de gater og omgivelser hvor vi lever våre liv, kan vi lett få det inntrykk at gamle mennesker knapt eksisterer. Men hvis vi åpner dører til leiligheter og hus, kan vi finne dem mer eller mindre isolert i hjem og fanget i egen kropp. Det er primært disse gamle menneskene denne boken skal handle om, men også om tiden før de er blitt så gamle og tiden etter hvor livet tilbringes i ulike institusjoner; omsorgsboliger, sykehjem. Et eksempel på et slikt menneske som fremdeles lever i eget hjem, er «Ingeborg». Hun er en gammel kvinne som jeg har konstruert og som består av mange gamle kvinner jeg har møtt, snakket med og intervjuet; hun er det vi kaller et idealtypisk eksempel. Ingeborg har fått tildelt fast plass på et sykehjem, men hun må vente på at en plass blir ledig. Det som er typisk for Ingeborg er at hun er engstelig for å reise seg fra lenestolen fordi hun er svimmel og redd for å falle. Selv om hun er i kjente omgivelser, må hun overveie nøye hvordan hun skal komme seg opp, få tak i rullatoren og bevege seg dit hun skal. Kroppen hennes gjør hele tiden henne oppmerksom

ALLE VIL LEVE LENGE

på sin skrøpelighet, og forhindrer henne i spontant å kunne foreta seg noe. Til tross for at Ingeborg tidligere i livet har vært flink til å «trimme», som hun kunne ha uttrykt det, er kroppen gradvis og over år blitt skrøpeligere, og skoene hennes er «ikke lenger til å stole på», som hun sier. Hun har fremdeles lyst til bare å sprette opp av sengen når hun våkner, forte seg ned trappene og kjøpe seg en avis, men kroppen hennes kommer i veien. Når kroppen på den måten er blitt et hinder, mister hun også full adgang til sine nærmeste omgivelser. For Ingeborg har boligen endret seg fra å være et velkjent landskap hun fritt kunne bevege seg i, til å fremstå som et landskap med høye fjell, skrenter og dype daler. Hvis for eksempel hjemmehjelperen glemmer å sette i støpselet til lampen over lenestolen etter å ha støvsugd, kan hun bli sittende i mørket til hun legger seg. Nå kan Ingeborg bare bevege seg langs brede stier som gir plass til rullatoren: fra lenestolen til kjøkkenet, toalett og soverommet. Når vi som ennå ikke er så gamle og skrøpelige som Ingeborg beveger oss rundt i verden, opplever vi virkeligheten rundt oss med kroppen, men vi hverken tenker eller legger merke til at det er det vi gjør. Så lenge kroppen fungerer, skjenker vi den ikke en tanke. For alle gamle som er fanget i egen kropp, er den hele tiden i veien. De ting vi tar for gitt å kunne gjøre med kroppen, forblir et urealiserbart ønske for slike som Ingeborg. Skal hun ut – for eksempel på besøk til sin familie – må hun løftes opp og ned trapper. Og fordi hun har vanskeligheter med å holde fast om bestikk, tallerken eller kaffekopp, er det først og fremst det som tiltrekker seg andres oppmerksomhet. «De tenker ikke på at jeg kan sjenere meg over å ha blitt et så hjelpetrengende svakt gammelt menneske», kan Ingeborg uttrykke. Andre i samme situasjon som Ingeborg kan kanskje være i stand til høylytt å ville ha seg frabedt å få oppmerksomhet på alt de ikke lenger kan, ved for eksempel å henlede

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

oppmerksomheten på andre ting; sist leste bok, den politiske situasjonen i Europa og lignende. uansett: Det å være mer eller mindre isolert i eget hjem og fanget i egen kropp, kan true det sosiale livet til Ingeborg, og det private hjemmet hennes kan litt etter litt bli omgjort til en arbeidsplass for andre. Når et utall mennesker låser seg inn og ut og gradvis omformer hjemmet til et «sykehjem» med lav- og høyteknologiske hjelpemidler, opplever hun seg gradvis mer fremmed i eget hjem. Den grunnfølelse som dominerer Ingeborg, er en både-og-følelse: På den ene siden har hun forhåpninger om å få mer bistand og hjelp når hun en dag kommer på sykehjem, men på den andre siden vet hun at hun da har lagt ut på den siste «reisen» i sitt liv; at hun vil være der til hun dør. Denne ambivalente grunnfølelsen er det som dominerer, og spesielt når hun legger hodet ned på puten om kvelden. Det er primært mennesker i Ingeborgs situasjon denne boken skal handle om, og jeg vil se deres situasjon innenfra; hvordan det erfares og oppleves for sånne som Ingeborg, og til dels utenfra; den forståelse og de prioriteringer velferdsstatens helsemyndigheter gjør når de tilrettelegger tjenester for gamle mennesker som henne.

«Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» bokens tittel Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle avgrenser hva boken spesielt vil rette sin oppmerksomhet mot i det å leve som gammel som Ingeborg gjør. «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» rommer en paradoksal motsetning som preger livene til mennesker som henne. «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» er en aforisme som Cicero1 angivelig skal ha formulert for vel 2000 år siden, 1

Marcus Tullius Cicero var en romersk politiker, advokat og forfatter (106 fvt.–43 fvt.).

ALLE VIL LEVE LENGE

men som benjamin Franklin (1706–1790) er blitt kreditert for å ha formulert. Denne aforismen eksisterer i mange språklige varianter og har spredt seg til alle verdens hjørner. Selv trubaduren Halfdan Sivertsen har en sprudlende sangtekst om denne motsetningen: «Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi ikke bli». Det er noe med slike aforismer, ordtak eller munnhell som har eksistert over lang tid; de er blitt klisjeer, og de er nettopp blitt det fordi de uttrykker noe allmennmenneskelig: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» kan sies å romme et paradoks hvor vår frykt for aldringens konsekvenser så å si binder førsteleddet i uttrykket sammen med andreleddet. Det er som om første og andre ledd holdes sammen og rommer «sannheten» om menneskets grunnvilkår; at vi fødes, eldes og dør, noe vi alle bare må innfinne oss med. Det betyr ikke det samme som at mennesket ikke har latt seg friste til å satse alt på førsteleddet; leve lengst mulig og helst evig, og sette andreleddet i parentes. Som et advarende eksempel på å falle for den slags fristelser kan nevnes en av antikkens mange myter: I legenden om Tithonos og Aison fortelles det at for den jevne greker ble alderdommen oppfattet som langt verre enn selve døden. Kona til Tithonos – Aison – oppnådde udødelighet for sin mann ved å gi ham en udødelighetsdrikk, men glemte å be gudene om at udødeligheten skulle knyttes til evig ungdom. Selv om hun fortsatte å nære ham med udødelighetsdrikken, skrumpet han bare inn, ble ensom og gammel. Han tørket ut i en så stor grad at de barmhjertige gudene forvandlet ham til en gresshoppe (beauvoir 2016, s. 119). «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» kan også utledes i retning av å romme to grunnleggende og motstridende forståelser av det å eldes å bli gammel. Første ledd; «alle vil leve lenge», representerer et positivt syn, mens det andre leddet; «men ingen vil bli gamle», kan sies å representere et

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

negativt syn. Det positive førsteleddet – «alle vil leve lenge» – kan derfor knyttes til menneskets evige jakt på ungdomskilden og middelalderens mange mirakelkurer for et langt og godt liv (bakken 2014). Men denne type jakt på ungdommelighet og et langt liv fremstår som uskyldig sammenlignet med hva vi i dag tilbys og griper til av kjemiske, kirurgiske og teknologiske midler i en mer eller mindre desperat kamp for å beholde et ungdommelig liv og utseende. Som flere av temaene i denne boken vil vise er det et slektskap mellom det tidligere og nåværende ønske om å leve lenge, og dagens aktivitetsteorier og «successful aging». Aktivitet i kombinasjon med sunne helsevaner anses som kongeveien til «suksessfull aldring». Ikke bare lover helsemyndighetene at alle kan oppnå en god alderdom ved å følge helserådene, det kan også bidra til å stoppe og endatil reversere aldringsprosessen. jakten på å forbedre, forskjønne og forlenge livet inntil det uendelige – det som går under navnet transhumanisme – er det hittil siste radikale uttrykket knyttet til førsteleddet «alle vil leve lenge» (s. 200–216). Fra 1980–90-tallet har dette positive synet på aldring som førsteleddet representerer, seilt i medvind og fått «overtaket» på det negative. blant «folk flest» kommer det positive synet på aldring til uttrykk når de sier: «Alder er bare et tall», «Du er ikke eldre enn du føler deg» og «Alder er ingen hindring». Som jeg vil vise, kan slike utsagn forstås som helt sanne og helt usanne (s. 16). Det negative synet på aldring som kan knyttes til andreleddet; «men ingen vil bli gamle», kan på sett og vis sies å ha støtte i de erfaringer og opplevelser som Ingeborg gjør seg. Gradvis er hun blitt skrøpeligere, og nå er hun mer eller mindre isolert i eget hjem og fanget i egen kropp. Hun deler denne skjebnen med mange, også alle dem som har levd før henne: Ingen av dem har kommet levende fra sin tilværelse som gammel. Noen kan synes dette er trist, men det

ALLE VIL LEVE LENGE

er ikke mindre sant av den grunn. Sammenlignet med den skjebne gamle mennesker tidligere led, har gamle mennesker i Norge i dag en relativt human tilværelse. Historiske kilder kan fortelle at gamle mennesker tidligere enten indirekte eller direkte er blitt tatt livet av da de ble en ekstra munn å mette, bortsett fra de privilegerte; de med mye eiendom, penger og kunnskaper, og de relativt få som godseiere og kirken tok seg av (beauvoir 2016, Minois 1989, batinova 2000, Willerslev 2009, Troyansky 1998). Det kan trekkes en linje fra den greske filosofen Aristoteles, som regnes som stamfaren til det negative synet på alderdom, til medisinens definisjon av alderdom som sykdom på 1800-tallet – og til den kulturelle forestilling fra cirka 1850; forestillingen om alderdom som den andre barndom. Sistnevnte forestilling la grunnlaget for 1950-tallets tilbaketrekningsteori innenfor gerontologien (bakken 2014, 2016). I sum la dette de grunnleggende premissene for datidens helsepolitiske prioriteringer; for den velferdspolitikk som ble ført gjennom 1950–60–70-tallet; utbygging av sykehjem som små sykehus, fastsettelse av pensjonsalder, for å nevne noe (bakken 2014). Aforismen «alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» rommer og kan altså knyttes til de to dominerende aldringsteoriene; aktivitetsteorien(e) og tilbaketrekningsteorien. Disse teoriene vil bli presentert og diskutert i flere av tekstene, men spesielt i: Forestillinger om alderdom – konsekvenser for omsorgsarbeid (s. 99–124).

Hvorfor lese denne boken? Min kjepphøye påstand er: Studenter som ikke leser og studerer denne boken, vil stå i fare for å påføre gamle mer lidelse enn det det i seg selv er å leve gjennom alderdommen

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

for så å dø. begrunnelsen for denne påstanden er knyttet til den eksisterende litteratur som benyttes innenfor ulike utdanningsinstitusjoner på ulike utdanningsnivåer hvor sykepleiere, vernepleiere og medisinere og annet helsepersonell kvalifiserer seg. I denne litteraturen kan studenter tilegne seg absolutt nødvendig kunnskaper om for eksempel ulike patologiske tilstander; hjertesvikt, nyresvikt, KOlS, munnhelse, eliminasjonsproblemer, tretthet, søvnproblemer, respirasjon og sirkulasjon, smerte, slag, fall, demens, angst og depresjon, skrøpelighet og en rekke andre av de vanligste tilstander og sykdommer som gamle mennesker kan pådra seg. Dette er vitenskapsbaserte saklige kunnskaper om for det meste patologiske tilstander som er avgjørende viktig å ha, men som denne boken ikke omtaler eller omhandler annet enn som eksempler. Hvorfor skal studenter da lese denne boken? Fordi de refererte kunnskapsområdene lever mer eller mindre uavhengig av ulike teorier, perspektiver og måter å forstå aldring og alderdom. Derfor: De refererte kunnskapene er en nødvending, men ikke tilstrekkelig forutsetning for en reflektert utøvelse av fagene. All faglig utøvelse uttrykker samtidig det grunnsyn, de verdier, de holdninger og den forståelse vi har av det å være et gammelt menneske. Vår forforståelse er formet av myter og forestillinger som til enhver tid er de dominerende i et samfunn. I vår tid er det positive synet; eksempelvis aktivitetsteoriene og suksessfull aldring, som dominerer blant folk, kanskje fordi helsemyndighetene, forskningen og ikke minst ulike medier over tid har bidratt til det. Som denne boken vil vise, innebærer nettopp disse to motstridende og konkurrerende syn – tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteorien(e) – ulike måter å forstå og dermed utøve fagene på i møte med den gamle skrøpelige (se Forestillinger om alderdom – betydning for omsorgsarbeid, s. 99–124).

ALLE VIL LEVE LENGE

Studenter blir med tiden gamle Selv om tekstene i denne boken primært omhandler gamle mennesker som Ingeborg, søker jeg å åpne alderdommen for det livet vi alle lever og som – hvis vi ikke dør tidligere – vil føre oss alle inn i den. Grunnen til at jeg vil åpne tekstene mot det livet vi alle lever og ikke bare mot dem som til enhver tid er gamle, handler om det faktum at aldringsprosessen begynner i 20–30-årsalderen (barak 2009). Som relativt unge mennesker har kanskje flere av dere allerede oppdaget at kroppen og utseendet har forandret seg fra tidligere; at tyngdekraften så å si har trukket kroppsvev nedover mot jorden, og hudvevets reduserte elastisitet har skapt både «sinnarynker» og skrumpet inn leppenes tidligere fylde. Det er fort gjort å gjøre en estetisk vurdering av slike funn og konkludere med at det hverken er pent eller tiltrekkende, for så å gå i gang med mer eller mindre omfattende «maskering» av funnene. De fleste vet at dette er kroppslige forandringer som har en direkte forbindelse med naturen i oss; den normale biologiske aldringsprosessen – men det som kanskje likevel dominerer oppmerksomheten, er de estetiske vurderinger av at dette ikke er pent. Dette kan uttrykkes med en variant av tittelen på denne boken: «Alle vil leve lenge, men ingen vil se gamle ut». Det estetisk vakre er ofte forbundet med det ungdommelige; det å være ung og se ung ut. Derfor kan påstandene om at «alder bare er et tall» og «så lenge man føler seg ung, så er man det», sies å være helt sanne og helt usanne. Dette henger sammen med at jo eldre vi blir, jo mer øker gapet mellom hvor gamle vi føler oss og hvor gamle vi faktisk er (barak 2009). Kanskje er det fordi vi føler oss yngre enn oppdagelsen av grå hår og den slappe huden skulle tilsi; at det er derfor vi bedømmer det som estetisk mindre pent og søker å gjøre noe med det? Her står både unge og gamle mennesker midt i aldringens mysterium: Siden den

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

kroppslige degenereringen setter inn relativt tidlig og det faktisk er – enn så lenge – en biologisk grense for hvor lenge vi kan leve, er det objektivt sett galt å si at «alder er bare et tall» og at «man er så gammel som man føler seg». Men på samme tid er det subjektivt helt riktig å si det: Når gapet mellom subjektiv alder og faktisk alder med årene øker, føler vi oss ikke like gamle som det faktiske antall år vi er. De fleste som gjør større kosmetiske maskeringer av aldringstegnene, begrunner det hele med at de «vil se bra ut», underforstått i samsvar med den alder de føler de har. Den subjektive alder har flere uttrykksformer enn det som kan vurderes estetisk, hevder Daatland (2008); hvor gammel man føler seg, hvor gammel man ønsker å være, hvor gammel utseende skulle tilsi at man er, eller hvor gammel man fremstår som i forhold til interesser, være- og tenkemåter. Men uansett: Det at det ikke er sammenfall mellom det antall år vi faktisk er og hvor gamle vi føler oss; vår subjektive alder, gjør at vi ikke opplever egen aldring på samme måte som andre mennesker rundt oss. Som Simone de beauvoir (2016) på ulike måter uttrykker det; alderdommen eksisterer for andre, men ikke for oss selv. Derfor er vi alle på en måte fremmede i forhold til vår egen aldring. Det andre rundt ser oss som, er på en måte oss, men likevel ikke.2 Denne innsikten i aldringens mysterium og fenomen kan vi ikke forvente at «folk flest» skal ha. Desto viktigere er det at studenter og helsepersonell som skal møte og ivareta gamle skrøpelige har denne innsikten, fordi alle gamle mennesker også bærer på en annen; en yngre utgave av seg selv inni seg som en opplevelse og følelse. Dette kan være en viktig 2

Dette resonnementet er hentet fra Simone de beauvoirs bok Alderdommen, som ble skrevet i 1970 og som kom ut i norsk oversettelse i 2016. Nyanser og utdypinger av resonnementet kan leses omtalen jeg skrev og som står på side 28–34, og i andre tekster i denne boken.

ALLE VIL LEVE LENGE

innsikt som igjen kan bidra til at helsepersonell kan lykkes i å ivareta gamle mennesker slik at de kan forbli seg selv fullt ut til siste slutt. Men det er ikke mangel på en slik innsikt som alene vil medføre at studenter vil kunne påføre gamle mer lidelse ved ikke å lese denne boken. Men fra dette alderdommens mysterium kan det utledes et annet grunnpremiss; alderdom er ikke det samme som sykdom. Det grunnpremisset vil kunne tydeliggjøre sammenhengen mellom mangelfull grunnforståelse av hva det innebærer å eldes og leve som gammel, og det å kunne påføre gamle mennesker «merlidelse» (bakken 2009).

Alderdom er ikke det samme som sykdom Når helsepersonell møter gamle mennesker i omsorgsboliger, hjemmetjenesten eller i sykehjemmene, har de alle et langt liv bak seg, og et relativt kort liv foran seg. uansett hvordan helsepersonell forholder seg og hva de gjør i møte med gamle mennesker, så vil de gamle likevel dø som følge av alderdom. Det betyr ikke det samme som at studenter og helsepersonell ikke skal gjøre sitt ytterste for å lindre eksempelvis smerte og lidelse3, og «sosial død» (Kofod 2015).4 Menneskelige tilstander som med sikkerhet vil oppstå i livet; tap, sorg og sykdom, kan med «rett medisin» gå over, men ikke alderdom. Alderdom er sammenlignet med tap, sorg og 3

Dette er arven etter Nasher. Som medisinerstudent ble Nasher vitne til at en gammel fattig kvinne ikke fikk noen behandling mot sine store smerter, fordi overlegen vurderte smertene hennes som en naturlig følge alderdommen. Hendelsen ble en øyeåpner for Nasher, og blir referert som grunnlaget for at Nasher senere etablerte geriatri som en medisinsk spesialitet i 1909. «Sosial død» er en betegnelse som jens Kofod anvender når han beskriver hva som hender når gamle blir alene med sine hverdagslige opplevelser, og ikke har noen å dele dem med.

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

sykdom, en skjebne. Shakespeare uttrykker denne skjebnen på sin måte: Min alderdom listet seg inn på meg; en dag var jeg falt i hans klør. Han tok meg med til et annet land, og der var jeg ikke som før.

Om vi tror denne skjebnen er gitt av Gud, evolusjonen, eller noe annet, er i denne sammenhengen ikke viktig. Det viktige er at alderdom, sammenlignet med sykdom, er av en annen orden; en mer fundamental orden. Alderdom er av en annen orden fordi ingen «kur» kan kurere alderdommen slik at dens konsekvenser ikke ender med døden. Dette dobbeltforholdet, at døden uansett er en konsekvens av alderdom, og at helsepersonell skal gjøre sitt ytterste for at gamle skrøpelige skal ha det best mulig til siste slutt – gjør yrkesutøvelsen spesielt krevende. Det er krevende fordi helsepersonell både må forholde seg til menneskets eksistensielle vilkår; at vi dør som følge av aldring, og samtidig forholde seg til alle de plager livet i den siste fasen av livet kan romme. Så når vi står overfor et gammelt skrøpelig menneske – et menneske som er blitt avhengig av helsehjelp for i det hele tatt å kunne leve videre – så står vi overfor et menneske som så å si lever i overgangen mellom liv og død (barrett og Hale 2010). Om døden vil inntreffe om kort eller lengre tid, er underordet det faktum at den totale helsetilstand til den gamle ikke radikalt vil bli endret slik at vedkommende kan bli uavhengig av helsehjelp og kan vende tilbake til arbeidsliv, familieliv og kjærlighetsliv. Nei, uansett om den gamle skrøpelige kan «kureres» for en plutselig influensa eller at en ny prosedyre kan bedre leggsårene og forhindre livstruende infeksjoner, så er dagene talte.

ALLE VIL LEVE LENGE

Denne prinsipielle forskjellen mellom alderdom og sykdom kan problematiseres ved å bringe inn velkjente tilstander fra den praktiske virkeligheten. Hva med sykdommer gamle ikke blir frisk av; de med kroniske sykdommer? Hva med gamle som både er syke, gamle og skrøpelige? Hva med dem som bare er skrøpelige? Hva med sykehjemspasienter som har opptil flere diagnoser; fire, fem og seks? Kombinasjonene kan være mange, og sykelighet og skrøpelighet kan i seg selv og sammen med alderdom være uløselig innvevd i hverandre. Dette kan være diagnoser og tilstander de gamle ikke dør av, men med, underforstått; inntil de dør av alderdom. riktig gamle mennesker kan selvsagt også som yngre mennesker dø av kreft, hjerneslag, hjertesvikt og lignende, men dette er sykdommer som de ofte har pådratt seg som følge av aldringsprosessen. Det som er 100 prosent sikkert, er at alle mennesker dør som følge av at mennesket har en begrenset levetid, og alderdom er betegnelsen på menneskets siste fase i livet. Grunnen til at det er betydningsfullt å opprettholde et prinsipielt skille mellom begrepene alderdom og sykdom, er at et ikke-skille eller et uklart skille så lett fører til at helsepersonell legger hovedvekten på at gamle mennesker er ensbetydende med syke mennesker, noe som igjen kan være kilden til overbehandling og overmedisinering.5 Det å tenke helhetlig; at alle mennesker er mer enn sin sykdom, er på en måte opplagt, men denne «helhetstenkningen» knyttet til alderdom er i stor grad formet av det syn som har preget oss fra 1800-tallet; at alderdom er det samme som sykdom. litteraturen som finnes på pensumlistene til studenter på ulike utdanningsnivåer, gir da også ofte det inntrykk at alderdom er

En utdypning av skillet mellom alderdom og sykdom kan leses på s. 106–108, hvor Henning Kirks bok Da alderdommen blev en diagnose presenteres.

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

nær ensbetydende med å være syk.6 Det problematiske ved det uklare eller uavklarte skillet mellom sykdom og alderdom, er at det kan føre til en underkommunisering av det faktum at rundt 50 prosent av det norske folk dør i sykehjem (SSb 2013); primært fordi mennesket har en begrenset levetid.7 Den prinsipielle grunnforståelsen – at alderdom ikke er det samme som sykdom – er av avgjørende betydning fordi det kan legge grunnlag for en utøvelse som så å si forholder seg til den omtalte dobbeltheten: uansett hva helsepersonell gjør overfor gamle skrøpelige, opphever ikke det alderdommens konsekvenser; døden. Samtidig er studenter og helsepersonell forpliktet til å gjøre sitt ytterste for ikke å påføre gamle mennesker mer lidelse. Dette innebærer at det alltid vil være elementer av både behandlende, forebyggende og rehabiliterende tiltak som er nødvendig for å redusere eksempelvis smerte, lidelse og sosial død. Det er fravær eller fornektelse av denne grunnforståelsen tuftet på det prinsipielle skillet mellom alderdom og sykdom, som kan medføre at helsepersonells fagutøvelse kan påføre gamle mer lidelse enn det det i seg selv er å leve gjennom alderdommen, for så å dø.

Den helsefaglige diskusjonen om forholdet mellom alderdom og sykdom kan sies å være del av en mer omfattende diskusjon innenfor sosiologien når medikalisering diskuteres. Medikalisering er en bredere diskusjon og omhandler det fenomen at stadig flere menneskelige tilstander – kanskje spesielt innenfor «myke» områder knyttet emosjoner; meningstap, sorg og lignende – blir «erobret» og underlagt terapeutisk behandling av ulike spesialiteter som medisin eller psykologi. Men diskusjonen innenfor de ulike fagfelt er overlappende, noe H.j. Kondratowitz’ (1991) artikkel «The medicalization of old age» er et eksempel på. De eksakte tallene fra SSb er: 49 prosent dør på sykehjem, 32 prosent i sykehus og resten – 19 prosent – dør på ulike steder; blant annet eget hjem, noe som også omfatter de som mottar hjemmetjenester.

ALLE VIL LEVE LENGE

Oppbyggingen og temaene i boken I etterkant av boken Frykten for alderdommen (2014) publiserte jeg vitenskapelige artikler og essays for tidsskrifter og aviser. I disse tekstene løftet jeg frem og videreutviklet tematikker jeg bare berørte i Frykten for alderdommen. De fleste av tekstene er «prøvd ut»; ved at de har dannet grunnlag for undervisning, foredrag og fagligpedagogisk virksomhet på ulike utdanningsnivåer. «utprøvingen» av tekstene og det å tilpasse tekstene slik at de tematiserer ulike sider ved «alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle», har ført til omskrivninger og redigeringer av innhold og justeringer av form. Sånn sett er det bare tematikken som er igjen av disse publiserte tekstene. I tillegg til disse tekstene, har jeg skrevet nye tekster. Samlet tematiserer de ulike sider ved det paradoksale i aforismen: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle». Hvert kapittel i boken innledes med en «ingress» som antyder på hvilken måte tekstene tematiserer sider ved dette paradokset. Selv om temaene er ulike, tangerer de hverandre. Til tross for at tekstene er forskjellige, henger de sammen fordi de er skrevet ut fra samme grunnforståelse; de samme grunnleggende prinsippene som jeg har omtalt i denne introduksjonen. Det betyr at deler av de samme resonnementene vil kunne gjenfinnes i noen av de ulike tekstene. I de tilfeller hvor resonnementene er tilnærmet like – for eksempel argumentasjonen knyttet til forholdet mellom alderdom og sykdom – henviser jeg ved bruk av fotnoter, slik at trettende gjentakelser skal unngås. Men noen gjentakelser er ikke til å unngå når hver av tekstene skal kunne stå «på egne ben». Innenfor rammen av den paradoksale motsetningen «alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» beveger tekstene seg fra hva det innebærer å eldes og leve som gammel, til å tematisere hvordan samfunn og velferdsinstitusjoner forstår og forholder seg til gamle skrøpelige.

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

Tekstene baserer seg i stor grad på «ubrukt» empiri, spesielt knyttet til arbeidet med Frykten for alderdommen (2014), men også fra empiri og feltnotater i sammenheng med forskningsprosjekter utført innenfor rammen av Senter for omsorgsforskning – sør. Foruten Simone de beauvoirs bok Alderdommen (2016), som får en bredere presentasjon senere, er grunnlagstenkningen i denne boken spesielt inspirert av sosiologen og gerontologen Stephen Katz og andre som representerer retningen kritisk gerontologi. I norsk sammenheng er Svein Olav Daatlands bøker og forskningsmiljøet ved NOVA sentrale kilder. Helt fra jeg skrev Modermordet – om sykepleie, kjønn og kultur (2001), har antropologene jorun Solheim, Mary Douglas inspirert mine tekster, og likedan har samarbeid med antropologene Halvard Vike og Heidi Haukelien bidratt til å forme min tenkemåte, spesielt knyttet til de kommunale velferds- og omsorgstjenester. I det siste har jeg vendt tilbake til tekster av både Kari Wærness og Kari Martinsen, fordi de eksempelvis begge opererer med begreper og perspektiver knyttet til hva som prinsipielt skiller spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, noe som ofte i våre «sømløse» tider overses og som er i ferd med å forsvinne fra velferds- og omsorgsforskningen.

Hvem er jeg som har skrevet denne boken jeg er en mann og når denne boken kommer ut, er jeg 66 år gammel. jeg er altså i min 3. alder; en som enn så lenge er i jobb som lærer ved en høyskole og som enn så lenge er uavhengig av hjelp og bistand for å kunne leve det livet jeg ønsker. jeg nærmer meg med andre ord min 4. alder; den perioden av livet som Ingeborg befinner seg i og som denne boken i hovedsak omhandler. jeg har allerede erfaringer med at kroppen ikke lenger er som den en gang var. jeg har

ALLE VIL LEVE LENGE

pådratt meg noen aldersrelaterte kroniske skavanker som jeg etter beste evne forsøker å demme opp for. Det er mine egne erfaringer og opplevelser med å leve i den 3. alder som i noen grad har bidratt til å sirkle inn de temaer denne boken retter oppmerksomheten mot. Grunnene til at jeg valgte å bli det jeg ble; en som har utdannet helsepersonell – spesielt sykepleiere – i 30 år, er ikke helt opplagt. Generelt vil jeg si det ofte er en sammenheng mellom utdanningsvalg, profesjonell yrkeskarriere og personlige erfaringer. Én av grunnene til at jeg blant annet ble sykepleier, er det inntrykk jeg satt igjen med som 16-åring da det utenkelige likevel skjedde, at moren min ble syk og døde. jeg er på en måte sikker uten å vite at den dyptgripende hendelsen langt senere i livet førte meg til å velge som jeg gjorde. På det tidspunktet da det skjedde, var jeg i ferd med å legge bak meg to andre dyptgripende erfaringer som er tett forbundet med hverandre; en forståelse av meg selv som dum i hodet, og en grunnfølelse av å skamme meg. bakgrunnen for disse to skjellsettende erfaringene er følgende: jeg ble født inn i en ubevisst arbeiderklasse på 1950-tallet, og jeg leste ikke en bok med glede og lyst før jeg var rundt 20 år fordi jeg hadde lese og skrivevansker. Å bli født inn i en ubevisst arbeiderklasse skapte over tid en følelse av skam fordi familien – sammenlignet med alle som bodde rundt oss – var fattige på det meste. utenfor huset «falt jeg gjennom». jeg hadde en opplevelse av å bli vurdert og funnet for «lett»; jeg var synlig, men oversett på samme tid. Å bli født inn i en bevisst arbeiderklasse – for eksempel på Herøya i Porsgrunn, Sauda, Årdal eller Odda – med egne områder hvor arbeiderne bodde og levde, er svært forskjellig fra å være født inn i en ubevisst arbeiderklasse med prest, kjøpmenn og næringsdrivende som naboer. Til tross for fattigdom og harde kår kunne de i «likhet» med hverandre

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

stå sammen. Stolte og rakryggede som del av en arbeiderbevegelse med «fienden» klart definert, kunne de fremstå uten skam i et støttende fellesskap; «vi» mot «dem». I en ubevisst arbeiderklasse vendes ikke erfaringer av å være mindre verdt enn andre utover i kamp, men innover i en følelse av skam. Det å hakke seg rødmende gjennom høytlesning i klassen på barneskolen til akkompagnement av pustende og stønnende medelever, var og er et helvete. Det hverken jeg eller noen hadde kunnskap om den gang, var at dette skyldtes dysleksi. Så med en klar opplevelse fra barneskolen av å være dum i hodet, og en dominerende følelse av skam, begynte jeg på ungdomsskolen; lærere og medelever ble skiftet ut. Med blanke ark og en underlig følelse av frihet ropte jeg rasende en dag jeg sto alene i stuen: «Ikke faen om noen skal hindre meg i noe som helst.» Det «ropet» handlet om, var at jeg i stedet for å fortsette «unngåelsesatferd», fortsette med å unngå å lese høyt, fortsette med å skjule skammen over å «falle gjennom», fortsette med å leve i forlengelsen av å være krenket og ydmyket, sa jeg: «Ikke faen!» Denne protesten ble for meg kilden til frigjøring; kilden til å bli «konge» i eget liv. jeg kan ikke forklare grunnene til at ydmykelse ble vendt til en protest. Men etter 30 år som lærer vet jeg at alle har sitt «stoff»; sine individuelle historier som preger hver enkelt; som utgjør en helt privat «kilde» som rommer en grunnfølelse og selvoppfatning. jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har erfart at studenter i et utdanningsløp har kommet nær denne kilden i seg og kjempet seg frem til å bli «konger» og «dronninger» i egne liv og senere yrkesliv. Og her er jeg ved selve grunnen til å skrive om dette: For å holde ut; makte å bistå gamle mennesker over tid, må en ha en kilde som hele tiden kan motivere en til å fortsette å gjøre sitt beste. Det religiøse kallet; at Gud kaller en til slikt arbeid, er i dag i stor grad erstattet med at den andre – den

ALLE VIL LEVE LENGE

gamle – kaller på en (bakken 2014). For over tid å «svare» på denne påkallingen er min påstand at en må være «konge» eller «dronning» i eget liv. En motiverende kilde til å holde dette ut kan være vissheten om at hver enkelt utgjør selve bærebjelken i det jeg et sted i denne boken kaller «vårt sivilisatoriske smykke»; velferdsstaten. Hver enkelt av dere vil etter endt utdanning så å si bære velferdsstaten på deres skuldre; uten dere, ingen velferdsstat. Sånn sett kan en si at det å utdanne seg til helsepersonell, like mye er et politisk arbeid som et omsorgsarbeid, fordi dere er med å realisere og videreutvikle dette «smykket». Det er to grunner til at jeg de siste 6–7 årene har fordypet meg i det denne boken handler om; hvordan det oppleves og erfares å eldes og leve som gammel. Den første grunnen ligger i sakens natur; jeg er 66 år og lever i min 3. alder; jeg frykter til tider hva livet inn i den 4. alder vil medføre. Alt jeg i dag tar som en selvfølge, kan forsvinne. Mine venner og kanskje min kjæreste vil kunne bli syk og dø. jeg vil som Ingeborg streve mer og mer med å holde livet mitt sammen i den personen jeg ønsker å fremstå som. jeg vil kanskje ikke makte å holde orden på meg selv, hverken kroppen eller mine nærmeste omgivelser; kjøkken, stue, soverom og lignende. All menneskelig frykt er forbundet med at livet vårt skal gå i oppløsning. Det tok sin tid å erkjenne at det ligger langt flere år bak meg enn foran meg. Stadig vekk glipper det, men jeg har fått et fattbart forhold til de årene jeg antakelig har igjen å leve. Mine daglige vaner er blitt mer rigide, og for å få mest mulig ut av dagene, må disse vanene følges. Mine egne aldersskavanker etterlater seg noe jeg opplever som tap eller kanskje sorg. Dette tapet og denne sorgen kan for en stund gå over, men fordi jeg vet at kroppens forfall vil øke med tiden, er sorgen og tapet tett forbundet med frykt. jeg har ingen vanskeligheter med å forestille meg det første

1 – INTrODuKSjON TIl TEMAENE I bOKEN

hjemmebesøket fra den kommunale hjemmetjeneste, hvor jeg blir spurt om inkontinens, personlig hygiene, og kanskje bli bedt om å vise om jeg kan kle av og på meg, knyte skolissene. Men å forstå at jeg om noen fattbare antall somre vil være avhengig av andre mennesker for å kunne leve videre, er ikke noe jeg forstår rekkevidden av, men bare noe jeg vet. Den andre grunnen til at jeg ikke bare «snuste» på aldersforskningen for noen år siden, men ble fanget av den, er Simone de beauvoirs store verk Alderdommen, som hun skrev i 1970. jeg ble gjort oppmerksom på boken og fikk den av en nær venn, og det var beauvoirs beskrivelser av hvordan det erfares og oppleves å eldes og leve som gammel, som fanget min oppmerksomhet. Det er et verk på vel 700 sider som først i 2016 ble oversatt til norsk. Det var beauvoir som åpnet øynene mine, og som gjorde at jeg fortsatte utforskingen og søkte andre kilder innenfor gerontologien. Siden Simone de beauvoirs verk har spilt og spiller en så stor rolle for min tenkning og egen forskning, er det naturlig å fortsette denne boken med en bokomtale av Alderdommen jeg skrev i 2016. Porsgrunn 2018 Runar Bakken

Om øyeåpneren Simone de Beauvoir I denne teksten tematiserer jeg «alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» ved å omtale Simone de beauvoirs Alderdommen; et bokverk som er skrevet nettopp over motsetningen mellom et ønske om å ville leve lengst mulig og den frykt som knyttes til det å bli gammel og skrøpelig. Grunntonen i hele verket er det urealiserbare ved det å eldes; at de alderdomstegn vi fremstår med og som aldre ser, både er fremmed for oss og en del av oss. Som gamle blir vi den andre også i egne øyne. Vi eldes like umerkelig som klokken tikker, og fordi vi står maktesløse overfor denne prosessen, frykter vi den.

Endelig oversatt Endelig er det omfangsrike verket La Vieillesse (1970) av Simone de beauvoir oversatt til norsk av bente Christensen. Verket er på vel 700 sider, og rommer to hoveddeler. I første del, Sett utenfra (25–339), beskriver beauvoir alderdommen utenfra, dvs. fra et historisk og samfunnsmessig synspunkt ved bruk av fagdisipliner som biologi, historie, etnologi og sosiologi. I andre del, Væren-i-verden (345–709), ser hun alderdommen innenfra, dvs. fra hvordan mennesker erfarer det å eldes og leve som gammel. Disse levde erfaringene tematiseres i forhold til kroppslig degenerering og hvordan tiden og forholdet til andre mennesker endrer seg på vei inn i alderdommen. Dette ytre og indre perspektivet på aldring reflekterer hennes vitenskapelige tilnærming; den

2 – OM øyEÅPNErEN SIMONE DE bEAuVOIr

eksistensielle fenomenologien:8 Skal man analysere og forstå mennesket, må man forstå menneskets opplevelser og erfaring i sammenheng med omgivelsene. Som hun selv sier i innledningen: «Alderdommen kan bare forstås i sin helhet; den er ikke kun biologisk, men også et kulturelt faktum» (s. 20). Dette doble perspektivet er til stede i hele verket. Det kan være mange og sammensatte grunner til at verket ikke er blitt oversatt tidligere, men en grunn kan være at beauvoirs samfunnskritikk av gamle menneskers elendige levekår allerede hadde blitt imøtekommet i Norge ved utbyggingen av den universelle velferdsstat fra 1950-tallet og frem til 1975. En annen grunn kan være beauvoirs doble perspektiv; samfunnskritikk av gamle menneskers dårlige levekår i kombinasjon med eksistensialistisk-fenomenologisk tilnærming, hvor beauvoirs væren-i-verden-beskrivelser av gamle menneskers erfaring med det å eldes, kan være ubehagelig å lese, og ble karakterisert som et negativt syn på alderdommen. Samtidig er det bare delvis riktig at de nordiske velferdsstater hadde imøtekommet den samfunnskritikk som beauvoir gir uttrykk for i Alderdommen. utbyggingen av de nordiske velferdsstater resulterte for gamle i en materiell utjevning, hvor eksempelvis sykehjemmet ble en fellesskapsløsning, et minste felles multiplum hvor høy og lav, leg og lærd, mann og kvinne, fattig og rik ble ivaretatt. Men sykehjemmets utforming og innhold ble i liten grad gjenstand for politisk og faglig kritikk og refleksjon. Sykehjemmene så ut som minisykehus på 1950- og 60-tallet, og gamle hjelpetrengende ble av medisinen definert som syke, noe Henning Kirk har problematisert i Da alderen blev en diagnose (Kirk 1994). Når 8

Dette er en vitenskapsteoretisk posisjon som er – som betegnelsen tilser – en hybrid mellom eksistensialismen og fenomenologien. Sentrale navn innenfor denne retningen er Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger, Husserl og Sartre; som alle skapte sine egne versjoner.

ALLE VIL LEVE LENGE

beauvoir i Væren-i-verden gir innhold til hvordan det erfares og eldes og leve som gammel, sto og står disse beskrivelsene i sterk kontrast til hva den medisinske tilnærming vektlegger i møte med gamle mennesker.

Øyeåpneren Beauvoir Selv om de universelle og offentlig finansierte velferdstjenestene til gamle mennesker i Norden fra 1950-tallet og fremover i tid for første gang i menneskets historie bidro til at alle gamle ble ivaretatt, så har denne ivaretakelse siden 1800-tallet vært tuftet på den grunnforståelse av at alderdom er lik sykdom (Kirk 1994). Siden den gang og langt ut på 2000-tallet har medisinenen hatt den hegemoniske makt til å definere utforming og innhold av de kommunale tjenester. beauvoir poengterer gjentakende ganger i Alderdommen at menneskelige tilstander som tap, sorg og sykdom kan med tid eller «rett medisin» gå over, men ikke alderdom. Alderdom er en skjebne; vi fødes, lever, eldes og dør. Alderdom refererer til menneskets eksistensielle grunnvilkår, og er sånn sett overordnet sykdom. Sykdom kan vi med «rett medisin» bli friske av, men ingen «kur» kan kurere alderdommens konsekvens: døden. Det er fravær av denne grunnforståelsen i de velferdstjenester som ytes som gjør beauvoirs Væren-i-verden-forståelse – hennes innenfra-perspektiv, hennes erfaringsbeskrivelser og tverrdisiplinære kunnskaper og analyser – både farlige og betydningsfulle. Det er hennes eksistensialistiskfenomenologiske perspektiv som åpner øynene våre for noe radikalt nytt. Aldringens paradoks beauvoir problematiserer påstander av typen «Alder er bare et tall, og så lenge man føler seg ung, så er man det». Hun

2 – OM øyEÅPNErEN SIMONE DE bEAuVOIr

karakteriserer påstanden som både helt sann og helt gal. Dette henger sammen med at den genetisk kodede kroppslige degenereringen begynner ved 20–30-årsalderen, og at vi fra da av begynner å føle oss yngre enn det antall år vi faktisk er. Desto eldre vi blir, jo mer øker gapet mellom opplevd alder og faktisk alder. Siden det biologiske forfallet setter inn relativt tidlig og det er en biologisk grense for hvor lenge vi kan leve, er det objektivt galt å si at «alder bare er et tall». På den annen side er det subjektivt helt riktig å si det: Når gapet mellom subjektiv og faktisk alder øker med årene, føler vi oss ikke like gamle som det antall år vi faktisk er. Det at det ikke er sammenfall mellom vår faktiske alder og subjektive alder, gjør at vi ikke opplever egen aldring på samme måte som andre mennesker rundt oss gjør det. Når vi fremstår med synlige kroppslige tegn på aldring, så blir det – sett utenfra – med rette tolket og kategorisert som tegn på at aldringen har satt sine spor. I essens hevder beauvoir at alderdom ikke er noe vi opplever selv, men noe som reflekteres av andre; det er andres blikk som gjør oss gamle. Den gamle som andre ser meg som, er fremmed for meg, men likevel meg. jeg blir den andre både for mennesker omkring meg og for meg selv. Derfor er alderdommen ifølge beauvoir et urealiserbart fenomen (beauvoir 2016, s. 354). Vi får ingen indre erfaringer med alderdommen, i alle fall ikke før vi blir så skrøpelige at livsmulighetene skrumper inn og vi blir avhengige av hjelp og bistand for å komme oss levende gjennom hverdagen.

Aldersdiskriminering og den gode alderdom? Den dobbelthet som er omtalt over, handler om å være utlevert; om ikke bare å være utlevert til andres kategoriserende blikk, men også om å være utlevert til samfunnet. Som beauvoir redegjør for har ulike samfunnstyper til ulike tider

ALLE VIL LEVE LENGE

forholdt seg svært forskjellig til gamle mennesker som ikke lenger maktet å ivareta seg selv, og som ble en «ekstra munn å mette». beauvoir sammenligner livet til gamle i førmoderne samfunn med livet til gamle i Vest-Europa på 1950- og 60-tallet. Til tross for at det meste fremstår som totalt forskjellig, hevder hun samfunnstypene deler de to fellestrekk: Gamle mennesker blir de andre: De lever utenfor, eller i randsonen av, den verden som unge og voksne lever i, styrer og forvalter. Dernest: Gamle mennesker blir på et eller annet tidspunkt ensidig avhengige av andre mennesker, for rett og slett å kunne leve videre. I begge samfunnstyper blir de gamle levende i en spesielt utsatt posisjon. Den er utsatt, fordi de er prisgitt familie, slekt eller offentlige velferdstjenester og om disse institusjonene vurderer det som betydningsfullt at gamle mennesker ivaretas på best mulig måte, eller ikke. Den store forskjellen mellom disse samfunnstypene er at gamle i førmoderne samfunn i noen grad ble ofret – bortsett fra gamle som var rike på eiendom, penger og kunnskap og erfaring – mens vi i dag ofrer oss i form av skatter og avgifter for å finansiere ivaretakelse av gamle mennesker til de dør. Til tross for dette udiskutable sivilisasjonsfremskrittet beskrives ivaretakelsen av eldre til stadighet som mangelfull. robert butler (1975) politiserte gamle menneskers situasjon da han like før beauvoirs utgivelse av Alderdommen i Frankrike kalte hva gamle ble utsatt for, for «ageism»; aldersdiskriminering. Siden den gang har det nærmest vært en unison enighet om at aldersdiskriminering er et potent begrep som fanger opp de holdninger og institusjonaliserte uttrykk for den forakt som også beauvoir mener gamle mennesker blir møtt med. Kjernen i begrepet er at gamle gjøres mindreverdige som følge av at de har levd et bestemt antall år. Aldersdiskriminering låner kraft og innhold fra begreper

2 – OM øyEÅPNErEN SIMONE DE bEAuVOIr

som rase- og kjønnsdiskriminering. Men aldersdiskriminering skiller seg fra rasisme og sexisme ved at den i prinsippet rammer alle mennesker: svarte som hvite og kvinner som menn. Spesielt kvinner, men også menn kan bli utsatt for kjønnsdiskriminering – sexisme – og mennesker med en annen hudfarge enn «hvite» kan bli utsatt for rasediskriminering – rasisme – fordi begge grupper kan kategoriseres som forskjellige fra noen andre. Men mens rasisme og sexisme prinsipielt sett kan opphøre ved systematisk politisk arbeid slik at de som har vært utsatt for det kan leve gode liv, så er ikke dette tilfelle med alderdom. uansett hva som gjøres for å komme aldersdiskrimineringen til livs, så vil ikke nødvendigvis gamle mennesker erfare alderdommen som god. Dette henger sammen med at vi på et eller annet tidspunkt erfarer at det kroppslige forfallet blir så omfattende og innskrenkende at aldringen fratar oss friheten til å være ved å handle. Her kan beauvoir i Alderdommen leses som inkonsistent: I sin samfunnskritikk hevder hun langt på vei at hadde det ikke vært for at noen og noe utenfor den gamle – personer, institusjoner og samfunnet – fratok dem muligheter til fortsatt å være mennesker fullt ut i alderdommen (beauvoir 2016, s. 14), så hadde alderdommen kunnet være god. På den annen side beskriver beauvoir detaljert om de pinefulle erfaringer med det i seg selv å eldes og leve som gammel. Hun refererer selv til dem vi må anta nøt de fleste privilegier – som eksempelvis William butler yeats: jeg er trett og rasende over å være gammel; jeg er alt det jeg var, og enda mer, men en fiende har kneblet meg og vridd meg på en slik måte at jeg kan lage planer og tenke bedre enn noensinne, men ikke lenger utføre det jeg planlegger og tenker (beauvoir 2016, s. 364).

ALLE VIL LEVE LENGE

På et eller annet tidspunkt i livet erfarer de fleste det som yeats: en forbannet maktesløshet knyttet til aldringens konsekvenser. Det er noe dypt skremmende å skulle være vitne til at våre liv skrumper inn, går i oppløsning og ender i ingenting. retorisk uttrykt: Hva annet i livet er det å frykte, hvis det ikke er å miste det?

Avslutning Simone de beauvoirs bok Alderdommen bidrar til å øke vår forestillingsevne for hva det innebærer å eldes og leve som gammel. Hun øker vår forestillingsevne for hva det innebærer en dag å bli løftet opp og ut av de gatene og steder vi ferdes og lever i, for til slutt å befinne oss i overgangen mellom liv og død i eget hjem eller sykehjem. beauvoir er blitt anklaget for å være for pessimistisk i sine beskrivelser av alderdommen. Det er jeg uenig i. Det hun vil og det hun gjør, er å stikke hull på mystifiseringer, myter og bortforklaringer med hensyn til hva det innebærer å eldes og leve som gammel før og nå, og hun gjør det på en måte som gjør at vi tør å se noe vi aldri tidligere har turt å se og ta inn over oss.

ISBN 978-82-450-2157-8

,!7II2E5-acbfhi!

ALLE V IL LEV E LENGE

Boken henvender seg derfor til alle, men spesielt til studenter som kvalifiserer seg for å arbeide tett på gamle mennesker; sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og leger.

RUNAR BAK K EN

RUNAR BAKK EN

ALLE V IL LEV E LENGE MEN INGEN V IL BLI GAMLE