Byen som gikk til land utdrag

Byen som gikk i land Haugesund bys historie etter 1950

12105 Haugesund_05.indd 1

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 2

25.09.2017 13:50

Morten Hammerborg

Byen som gikk i land Haugesund bys historie etter 1950

12105 Haugesund_05.indd 3

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 4

25.09.2017 13:50

Til minne om Øyvind Bjørnson (1950–2007) – haugesunder, historiker og mentor

12105 Haugesund_05.indd 5

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 6

25.09.2017 13:50

Innhold

15

39

145

241

9

Forord fra By- og bygdebokkomiteen

11

Forfatterens forord

319

Handelen og byen: Fra sentrums- til regionsbygger 322

Den klassiske handelsbyen

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

342

Gågatebyen

362

Lukkebyen

18

«En av de store begivenheter i

377

Parkeringsbyen

Haugesunds historie»

398

Kjøpesenterbyen

427

Region versus by

Byen og dens grenser 43

«Et valg som gjelder byens fremtid»

54

Skåre eller ikke Skåre?

Byen skifter ham: Fra avholdsbastion til festivalby

75

Storkommunen Haugesund – en mal for andre byer

433

Den tørrlagte byen

86

Haugesund – regionsenter på nåde

448

Med luksushotell – og øl – skal byen bygges

112

Haugesund i utakt

472

Den nye ungdomskulturen

139

Treriksgrensen på Haugalandet

512

Brennevinet: Den siste skanse

538

Festivalbyen

584

En endret by

431

Å bygge en by 147

Etter en krig

164

Å bygge den nye tid

182

Kommunen som boligbygger

196

Kommuneutvidelse og bolignødens slutt

208

Boligbygging som redskap for vekst

633

En velstående skipsfartsby – Haugesund anno 1950

226

«Frihet og rettferdighet er at alle bor i blokk»

670

Byens nye hjørnesten – HMV

233

Det store frisleppet

695

Skipsfartsbyens endelikt

589

Ekskurs: Narkobyen?

631

Den maritime næringsbyen

721

Offshore-byen

Byen og kommunikasjonene

740

HMV – fra skipsbyggeri til offshoreverft

247

I kamp mot Bergen med gummibane og statsdrift

758

Det maritime Haugesund

275

Haukelivegen – landets første helårsvei mellom Øst- og Vestlandet

295

769

Flyplassen – i skyggen av Stavanger og Sola 777

12105 Haugesund_05.indd 7

Hva nå, Haugesund?

Appendiks 779

Noter

801

Litteratur og trykte kilder

807

Register

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 8

25.09.2017 13:50

Forord fra By- og bygdebokkomiteen

Haugesund bystyre fattet i desember 1995 vedtak om at arbeidet med både Skåre bygdebok og Haugesunds byhistorie skulle fullføres. På nyåret 1996 ble det satt ned en komité bestående av Asbjørn Velde, Øystein Nilsen og Petter Steen jr. som skulle fungere som styringsgruppe for arbeidet. Komiteen ble siden utvidet med to faghistorikere: William H. Hubbard og Svein Ivar Langhelle.

Gards- og ættesoge for Skåre kom ut i to bind i 1999. Deretter startet arbeidet med å videreføre arbeidet med Haugesunds byhistorie, der de første to bindene var skrevet av Reidar Østensjø og dekket perioden 1835–1913.

Professor Øyvind Bjørnson ved Universitetet i Bergen, som var født og oppvokst i Haugesund, ble engasjert for å føre arbeidet videre, og bind III, «Dei trødde sjøen», som dekker perioden 1914–1950, ble utgitt i 2004 i byens jubileumsår.

Professor Øyvind Bjørnson gikk bort i 2007, bare 57 år gammel. Han fikk derfor ikke, slik planen hadde vært, fullført byhistorieverket frem til vår tid.

By- og bygdebokkomiteen er svært glad for at Morten Hammerborg tok på seg arbeidet med å skrive bind IV av byhistorieverket og på den måten fullføre arbeidet i Øyvind Bjørnsons ånd. Øyvind Bjørnson skriver dette om Morten Hammerborg i sitt forord til bind III: «I arbeidet med sjøfartsdelen har jeg samarbeidet nært med Morten Hammerborg, som med sin entusiasme og sitt pågangsmot har gjort livet som aldrende byhistoriker mye lettere.» En bedre attest kan en ung historiker knapt få fra en erfaren professor, og By- og bygdebokkomiteen har opplevd at Morten Hammerborg har levd opp til forventningene fra sin læremester!

Byens historie er nå skrevet ferdig for perioden fra 1835 og helt til vår egen samtid. Reidar Østensjø, Øyvind Bjørnson og Morten Hammerborg har på hver sin måte gitt et faglig solid bidrag til å dokumentere historien til byen vår. Haugesund har fått et byhistorieverk som virkelig er byen verdig, og som bør bli lest og vekke interesse blant historieinteresserte mennesker langt utenfor byens grenser!

By- og bygdebokkomiteen vil takke Morten Hammerborg for spennende og fruktbart samarbeid gjennom hele prosessen som har ført frem til utgivelsen av dette bindet. Komiteen vil også rette en varm takk til alle som gjennom entusiastisk og uegennyttig innsats har bidratt. Resten av komiteen vil rette en spesiell takk til Øystein Nilsen for hans særlige innsats i nært samarbeid med forfatteren.

Etter mer enn tjueen års sammenhengende arbeid anser By- og bygde-

12105 Haugesund_05.indd 9

25.09.2017 13:50

bokkomiteen seg nå ferdig med arbeidet den ble satt til å gjøre i 1996. Komiteen vil også takke for god sekretærhjelp fra Byarkivet ved Aud Bjønsaas og Kultur og Festivalutvikling KF ved Margareth Alendal og Inger K. Mæland.

Selv om By- og bygdebokkomiteens arbeid nå er fullført og både Haugesunds byhistorie og Skåre bygdebok er komplett, vil komiteen likevel driste seg til å komme med en liten utfordring til Haugesund by. Det mangler fortsatt noe. Det er ennå ikke skrevet et helhetlig kulturhistorisk verk om tiden før 1835 i det som i dag er Haugesund kommune, fra steinalderen til fremveksten av strandstedet ved sundet. Vi har sett glimt av den historien, blant annet gjennom de to bindene av Skåre bygdebok, og den er spennende.

Haugesunds nabokommuner Karmøy og Tysvær har alt fått skrevet sin aller tidligste historie. Det bør også regionsenteret prøve å få gjort i løpet av de aller nærmeste årene!

Beste hilsen By- og bygdebokkomiteen Petter Steen jr.

Leder

Øystein Nilsen Medlem

William H. Hubbard Historiker

Svein Ivar Langhelle Historiker

12105 Haugesund_05.indd 10

Asbjørn Velde Medlem

25.09.2017 13:50

Forfatterens forord

Hvordan skrive en by og dens historie? Det er et spørsmål enhver byhistoriker med nødvendighet må stille seg.

Oppgaven kan synes overveldende, for en uendelighet av muligheter avtegner seg, selv bare for å gi et øyeblikksbilde av en by. Tenk bare selv – hvordan ville du sammenfatte stedet du bor eller en by du besøker? Hva er viktig? Hvordan ville du gå frem? Skulle du begynne med et blikk fra oven og så zoome inn på byens hovedgate? Skulle du entre byen utenfra og suksessivt gå gjennom byen fysisk og geografisk og beskrive hva du ser? Eller skulle du gå sosiologisk til verks, og begynne med å skrive om byens elite, eller kanskje heller om dens arbeiderklasse? Skulle du kanskje starte med dens økonomiske grunnlag og aktivitet? Eller med dens kulturinstitusjoner?

Eller med et enkelt individ i denne byen? Eller noe helt annet?

Faren er, som den amerikanske kulturhistorikeren Robert Darnton uttrykker det, at de mange valgmulighetene kan ende med å paralysere forfatteren, og også at han gir opp sitt forehavende. For hvem kan egentlig «put ‘the true idea of a city’ on paper?».1 Ja, den lammende følelsen av det uoverstigelige og uhåndterlige ved å skulle fange en by i skrift er en stadig utfordring for byhistorikeren. Historikeren skal da også ikke bare gi et øyeblikksbilde, men vise en utvikling over tid. Det er, som i all historieskrivning, en radikal reduksjonisme som skal foretas. En stor og uhyre kompleks, pulserende masse av mennesker, steder og hendelser skal fikseres i tid og rom. Og dette fenomenet, denne byen, skal skrives frem som en enhet, nærmest som et subjekt, som seiler gjennom bølger av tid. I denne bokens tilfelle hvordan Haugesund utvikler seg gjennom drøye seks tiår.

Det er åpenbart at et slikt prosjekt krever at man gjør noen bevisste valg.

Men hvordan velge? Hvordan avgjøre hvilke empiriske fakta som, sydd sammen til en fortelling, vil utgjøre historien om Haugesund?

Mitt forbilde er nærliggende. I det forrige bindet av Haugesund bys historie leverte professor Øyvind Bjørnson en sjeldent leseverdig historisk analyse. Det som fremfor alt var kjernen i hans metodiske grep, slik jeg ser det, var at han gjorde Haugesund til både historisk objekt og utkikkspunkt for sin analyse.2 Hans formål var å skrive frem Haugesunds historiske utvikling i perioden 1914–1950, og det gjorde han ved å se verden fra Haugesund. Han utviklet bokens plot gjennom inngående studier av forhold i Haugesund, det var disse som hadde primat, ikke teorier om byutvikling eller å plassere Haugesund innenfor «større fortellinger» så som den nasjonale historien.

12105 Haugesund_05.indd 11

25.09.2017 13:50

12

Ikke så å forstå at han behandlet Haugesund som et lukket univers. Nei, heller kunne han ved å sette byen, og byen alene, i sentrum stå fritt til å bruke de kontekster han fant relevante for å beskrive og forklare sitt objekt, Haugesund. Bjørnson kunne derfor lett og ubesværet trekke inn hva det skulle være av regionale, nasjonale eller internasjonale forhold for å gi forståelse av den historiske størrelsen Haugesund.

Særlig vektla han et internasjonalt nivå i sin fortelling om byen. Men dette var ikke prinsipielt eller teoretisk fundert i en tese om at norske byhistorier burde skrives med henblikk på det internasjonale, heller var det for ham et empirisk og pragmatisk spørsmål. Dette kommer klart frem i bokens innledning. For det som gjorde Haugesund «spesiell», var «avhengigheten av de maritime næringene», skriver Bjørnson. Byen var derfor «nært knyttet opp til det kapitalistiske verdenssystemet», noe som igjen la grunnlaget for at han kalte byhistorien sin for en «verdenshistorie sett fra Haugesund».3 Dette grunnleggende karaktertrekket ved byens økonomiske liv, og alle de følger det fikk, er det overordnete og dermed ordnende temaet i boken.

Denne boken deler Bjørnsons ambisjon om å gripe Haugesunds historiske utvikling på byens egne premisser. I arbeidet med å finne et overordnet og integrerende grep, som kunne tvinge myriadene av hendelser i Haugesund «under tukt og system», har jeg latt meg inspirere av Bjørnsons pragmatiske og empiriske tilnærming som tar sitt utgangspunkt i byen, ikke utenfor den.4 Resultatet har blitt svært annerledes enn i hans bok, men det skyldes ganske enkelt at undersøkelsesobjektet, Haugesund, er et annet i tiårene etter 1950 enn det var i tiårene etter 1914. Der Bjørnson fulgte en by som i stor grad lå med ryggen mot land og pleide sine maritime og internasjonale forretninger, der møter jeg en by som gjør det nær motsatte: en by som forsøker å gå i land, forlate havet og skape en politisk og økonomisk region på fastlandet. I en slik fortelling blir derfor det internasjonale i stor grad fortrengt til fordel for det nasjonale, særlig politisk; det er oftest dét som er den relevante konteksten for byens etterkrigshistorie.

Det betyr derimot ikke at denne boken er skrevet etter en nasjonal mal eller som en norgeshistorie i miniatyr. I et slikt perspektiv ville den lokale historien måtte foregå innenfor rammen av norgeshistorien. Det lokale kunne da bare ha vært varianter av eller uttrykk for de større prosesser som foregikk i riket. De ordnende hendelsene i en slik mal ville i hovedsak være identiske for hele landet. By- og lokalhistorier blir i et slikt perspektiv bare som svakere ekko av rikshistorien, og fortelles, som J.C. Hansen syrlig uttrykte det, i en «kronologisk monotoni», uten å forklare noe om stedet selv.5 La meg bli konkret: EF-kampen som ledet frem til avstemningen 25. september 1972, er en av den norske etterkrigstidens mest omtalte hendelser.

12105 Haugesund_05.indd 12

25.09.2017 13:50

13

Den var landsomfattende i en sjelden grad, mennesker engasjerte seg på ja- og nei-siden i ethvert lokalsamfunn, og i enhver by var det demonstrasjonstog og opphetede debatter i avisen. Dette kan synes å være et opplagt, ja rent ut obligatorisk emne i et lokalhistorisk verk.

Men hvorfor skal dette være med? Ja visst var det en hendelse som for en stund satte sitt preg også på Haugesunds offentlige samtale og opptok byens innbyggere, men var det viktig for byen over tid? Er det viktig å ha innsikt i dette for å forstå akkurat denne byen og dens historiske utvikling?

I enkelte byer og noen steder er det kanskje slik, men i de aller fleste tilfeller vil svaret trolig være nei. I det minste er det slik i Haugesund, og derfor ignorerer denne boken suverent hele EF-kampen som sådan. (Rettere sagt dukker den opp i en birolle under en annen samtidig – og for Haugesund viktig – hendelse, nemlig visefestivalen i 1972.)

Den følgende boken er derfor en studie som følger Haugesunds endring fra 1950 frem til 2010-tallet, og som har byens forsøk på å gå i land og skape seg en region som sitt hovedtema. Valgene om hva som skal studeres, er gjort med utgangspunkt i dette. Det som ikke har interesse for temaet, er utelatt.

La meg igjen bli konkret: De mange barne-, ungdoms- og videregående skolene i Haugesund opptrer ikke i denne boken. Derimot er et parkeringshus i sentrum viet titalls av sider og inngående studier og oppmerksomhet.

Hvorfor denne tilsynelatende urimelige prioriteringen? Årsaken er at skolenes historie i byen ikke forteller noe spesielt om Haugesunds forsøk på å skape en regionhovedstad. En analyse av innføringen av niårig skole, som skjedde i hele landet i 1969, ville ikke gitt noe vektig bidrag til forståelsen av Haugesund og byens forsøk på å omskape seg til en regionhovedstad.

Parkeringshuset er derimot en kritisk bestanddel i byens bestrebelser på å befeste sin posisjon som handelsbyen for hele Haugalandet. Derfor er det triste, grå parkeringshuset i Sørhauggata viktig for denne historien om Haugesund – skolene er det ikke.

Slik er denne boken skrevet: Det er en ikke-haugesunders forsøk på å forstå Haugesund historisk med utgangspunkt i byen selv. Der jeg mener å ha kommet på sporet av viktige dimensjoner ved byens utvikling, har jeg boret dypt og snudd de stener jeg fant. Det som ikke var viktig da, har jeg latt ligge.

Fremgangsmåten har resultert i seks lange kapitler som er tematiske tverrsnitt av byens historie etter 1950. Til sammen utgjør de historien om «Byen som gikk i land». Resultatet håper jeg kan leses med interesse både i og utenfor byen. *

12105 Haugesund_05.indd 13

25.09.2017 13:50

En lang rekke mennesker fortjener takk for den hjelp og vennlighet som har vært vist meg under arbeidet, bare et fåtall av dem kan bli nevnt med navn her. For det første fortjener bokens komitémedlemmer, med tidligere ordfører Petter Steen i spissen, takk for sin tålmodighet, sine interesserte lesninger av lange manuskripter og deres alltid oppmuntrende ord. I særdeleshet vil jeg takke professor emeritus William Hubbard og Øystein Nilsen som på hvert sitt vis har hjulpet meg i langt, langt større grad enn man skal kunne forvente av komitémedlemmer. Museumsdirektør Mads Ramstad og rederiforeningens sekretær Sverre Meling jr. har begge, som da jeg skrev min forrige bok om Haugesund i årene rundt årtusenskiftet, gjort mine opphold i byen langt mer interessante og hyggelige enn de ellers ville ha vært, både faglig og sosialt.

Uten arkiver og hjelp til å finne frem i dem er en historiker hjelpeløs. Aud Bjønsaas ved Haugesund byarkiv og Turid Skimmeland ved Haugesund folkebibliotek har derfor vært uvurderlige for arbeidet, Skimmelands etterfølger Siri Vikse likeså. I Haugesund har jeg i tillegg hatt stor nytte av at tidligere ordfører Edvard Ringen og tidligere kultursjef Gunnar Johan Løvvik villig har stilt sine kunnskaper til rådighet, likeledes at professor Inge Thorsen har lest enkelte manusutkast, og at Terje Emil Johannessen og Vegard Vandvik hjalp meg til forståelse av ungdomskulturen i byen. Jeg må også få takke fotograf Tor Brekke for at han ga meg tilgang til sitt fotoarkiv, og Grethe Paulsen Vie ved Karmsund folkemuseum for hennes gode hjelp med bilder fra museets samlinger. Servicesenteret i Haugesund kommune, ved Morten Meland og Idar Høviskeland Pedersen, sto for digitalisering av flere tusen bilder som ble levert inn av hjelpsomme haugesundere. Haugesunds Avis åpnet også generøst sin billedsamling for prosjektet, noe som bidro sterkt til ferdigstillelsen.

I Bergen har jeg, som alltid, hatt stor nytte av å kunne lufte mine tanker og utkast med gode kolleger: Stig Tenold ved NHH, Yngve Flo og Knut Grove ved UNI Research Rokkansenteret, og Tore Grønlie, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevåg ved AHKR, UiB. Takk til dere alle.

Bergen, oktober 2016 Morten Hammerborg

12105 Haugesund_05.indd 14

25.09.2017 13:50

Prolog

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

12105 Haugesund_05.indd 15

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 16

25.09.2017 13:50

Stasjonsbygget på Flotmyr.

I 1954 skulle det være bildet av Haugesunds fremtid, i dag bidrar det heller til det noe nedslående førsteinntrykket byens tilreisende møter. Foto: Ellen Marie Hagevik, Haugesunds Avis

12105 Haugesund_05.indd 17

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

17

Den som har kommet til Haugesund med buss, vil vite at førsteinntrykket kan være nedslående. Annerledes er det å komme på tradisjonelt vis – fra havet. Da seiler man i Smedasundet og et yrende folkeliv, i hvert fall om sommeren. Uansett årstid er det byens historiske sentrum med kaier, broer, øyer og gamle sjøhus som åpenbarer seg for den nyankomne. På busstasjonen på Flotmyr er det imidlertid ingen restauranter, uteserveringer eller fiskekummer å spore, knapt nok busser eller mennesker. Flotmyr er i stedet et øde og sørgelig overdimensjonert asfaltteppe, skjult under en merkverdig, buktende stålkonstruksjon av et tak.

Vel ute av bussen beveger man seg i retning av et underlig bygg. Det ser relativt stort ut, og en kan forledes til å tro at det kan inneholde noe av betydning, men tretti sekunder etter at man entrer bygningen, kan man forlate den på motsatt side. Alt man har erfart, er lukten av Narvesens alltid grillende pølser, og den umiskjennelige følelsen av venterom. Vel ute retter man ryggen, går raskt av gårde, gjennom undergangen til trafikkmaskinen Karmsundgaten, nedover Skjoldavegen med sitt eklektiske utvalg av fiskehandel og nedlagte sportsbutikker og møbelforretninger, svinger til venstre inn den lange, lange gågaten Haraldsgata, og puster lettere når det siger inn over en at en faktisk har kommet til en by.

Den reisende ville neppe kunne ha forestilt seg at området og bygningen han nettopp hadde beveget seg gjennom med et gys, for drøye 60 år siden var tilrettelagt for å presentere det beste som byen Haugesund hadde å by på. Fra 23. mai til 19. september 1954 var Flotmyr åsted for haugesundernes storslåtte, langvarige og særdeles hendelsesrike feiring av byens 100-årsjubileum.

Den store byutstillingen gjennom jubileumsåret 1954 er et godt startpunkt for å skrive Haugesunds etterkrigshistorie. Den var en kraftanstrengelse hvor alle sider ved byens liv, i fortid og nåtid, skulle vises frem både for byens egne innbyggere og ikke minst for besøkende fra inn- og utland. Gjennom jubileet og utstillingen ville byen stake ut en kurs for fremtiden: Det Haugesund som ble vist frem, viste ikke bare byen slik den var og ønsket å være, men også hva den ønsket å bli.

Byens største ambisjon, og som har preget den grunnleggende siden, var å gå i land og skape seg et omland. Silde- og skipsfartsbyen Haugesund skulle snu ryggen til havets lunefulle konjunkturer og bli det selvsagte politiske, økonomiske og kulturelle sentrum i en egen region på land. Omlandet skulle hete Haugalandet og strekke seg fra Stord i nord til Skudenes i sør og fra havet i vest til Sauda og Kyrping i øst. I dette landet skulle Haugesund være hovedstad. Tanken var ikke ny i 1954; Haugalandet som begrep og omland hadde oppstått i mellomkrigstiden. Men arbeidet for å bygge byen og skape en region som kunne gi Haugesund form av en regionhovedstad, fikk fornyet intensitet og tok andre former i etterkrigstiden. Byjubileet inngikk som en

25.09.2017 13:50

18

Prolog

del av dette arbeidet. Det var ikke bare en festlighet, det var et by- og regionbyggende tiltak.

I 1954 var krigen definitivt forbi; fremtiden for Haugesund lå der glitrende og innbydende. Det var på tide å sette fart og satse.

«En av de store begivenheter i Haugesunds historie» Det mest oppsiktsvekkende ved jubileet – sett fra 2000-tallet – er hvor ualminnelig stort anlagt det var. Ikke bare skulle feiringen vare i fire måneder til ende, men planleggingsfasen strakk seg over nesten ti år. Krigen var knapt over før byens kommunale myndigheter rettet oppmerksomheten mot byens forestående jubileum. En ting var det at kommunen fikk avklart når jubileet faktisk skulle finne sted, og satte ned diverse komiteer, men den gikk også til det skritt å sette av penger til feiringen allerede i budsjettet for 1946/47. Totalt hadde kommunen til og med 1954/55-budsjettet satt av 650 000 kroner – en ualminnelig stor pengesum i 1950-årene.1 Totalbudsjettet endte på mer enn én million kroner.

Det at kommunen valgte å satse så mye penger – den hadde altså avsetninger i ni påfølgende bybudsjetter til dette formålet – vitner i sannhet om viktigheten haugesunderne tilskrev jubileet. Haugesund var fremdeles en ung by, og dette var manndomsprøven den selv hadde satt seg fore. Den skulle vise for seg selv og alle andre at Haugesund var en by å regne med i det nye Norge som reiste seg etter krigen. Mellomkrigstiden hadde vært tøff, det var den tiden haugesunderne bare ventet og holdt ut til bedre tider skulle komme. «Dei trødde sjøen», for å gjenta Øyvind Bjørnsons tittel for byhistorien 1914–1950. Nå skulle det imidlertid ikke spares på noe; dette var en anledning byen skulle gripe med begge hender.

Ideen med å arrangere store utstillinger og skape folkefester av dem var selvsagt ikke et fenomen som ble oppfunnet i Haugesund i 1954. Ei heller det å markere en bys jubileum er et særegent Haugesunds-fenomen.2 Den oppdragende og opplysende folkefesten i Haugesund står i en forstand i direkte samband med de store verdensutstillingene i andre halvdel av 1800-tallet, selv om det neppe var bilder av Krystallpalasset i London i 1851 eller Eiffeltårnet fra utstillingen i Paris i 1889 haugesunderne hadde på netthinnen da de bygget busstasjonen på Flotmyr i 1954.3 Likeledes tok ikke byen mål av seg til å overgå de største norske landsutstillingene, så som den omfangsrike Bergensutstillingen i 1898 og den enda større Jubileumsutstillingen for Grunnloven på Frogner i 1914.4 Men som ved disse langt større hendelsene skulle det også i Haugesund stilles ut en stilisert versjon av verden, og erklæres en ambisjon for den fremtid som ventet.

12105 Haugesund_05.indd 18

25.09.2017 13:50

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

19

Fremtids- og teknologioptimismen hadde byen til felles med både verdensutstillingene og de norske avleggerne, og også vekten på å fremme næringslivet og oppdra forbrukerne til gode konsumenter. Men der byggingen av det nasjonale hadde vært en hovedhensikt både ved deltagelsene i verdensutstillingene og i de store landsutstillingene, skulle byjubileet og utstillingen i Haugesund tjene til å erobre en plass i det nasjonale.

Vi skal nå få innblikk i hvordan Haugesund gikk frem da byen skulle feire seg selv. Hvorfor la byen ned en så voldsom innsats? Både jubileet, tiden og deler av bysamfunnet Haugesund vil slik bli presentert for leseren. Til slutt skal vi gjennom en analyse av utstillingens utforming og organisasjon slå fast hvilken fremtidsvisjon jubileumsutstillingen propagerte for. Det er denne visjonen som skal angi bokens hovedtema.

Hvem var byen?

Det var på tide å løfte i flokk. Slik må kommunens menn ha tenkt da budsjettkomiteen den 10. september 1952 holdt det første utvidete planleggingsmøtet for feiringen. Til møtet inviterte komiteen et stort antall organisasjoner for å være med å bestemme hvordan «man skal legge jubileet an», som ordfører Karl Sørensen uttrykte det på møtet.5 Det er interessant å legge merke til hvilke organisasjoner som ble invitert til dette møtet, og dermed hvordan fellesskapsstørrelsen byen Haugesund så ut for dens ledelse.

På møtet var følgende organisasjoner representert: Haugesund faglige utvalg, Haugesund Rederiforening, Haugesunds Handelsstandsforening, Haugesund Håndverkerforening, Haugesunds Industriforening, Haugesund Reklameforening og Haugesunds Handelsstands Forenings Fiskerigruppe. Alle disse organisasjonene stilte med hver sin representant. I tillegg var byens tre avisredaktører – Peter Valvik fra Haugesunds Dagblad, Einar Aamot fra Haugesunds Avis og Godtfred Gauden fra Haugaland Arbeiderblad – invitert. Fra kommunens side stilte byens ledende politikere, ordfører Karl Sørensen (V), maskinmester A. Gullhaugen (DNA), forretningsfører Ingvar Kristiansen (DNA), avdelingssjef Gunnar Hellesen (H), o.r.sakfører Sigurd Lie (H) og kjøpmann Karl J. Brommeland (KrF), samt byens ledende byråkrat, finansrådmann Helge Bjønsås Gundersen.

Dette var altså den forsamling som skulle legge premissene for byjubileet.

Dette var byens menn (foreløpig var kvinnene nesten fraværende i byens ledelse). I tillegg til den politiske og administrative ledelsen av kommunen besto altså byfellesskapet som nå skulle løfte i flokk, i overveiende grad av ulike næringsorganisasjoner.

Hvem var det da som ikke hørte med? Kun Ingolf Henriksen var de mange

12105 Haugesund_05.indd 19

25.09.2017 13:50

20

Prolog

ulike fagbevegelsenes representant, og det store antall av kristelige organisasjoner, avholds- og idrettsorganisasjoner, korps, sangerforeninger, speidere, ulike kvinneforeninger og alle mulige andre frivillige organisasjoner var ikke representert i det hele tatt. Selv om det var medlemmene i alle foreningene som skulle fylle byens gater og torg under allehånde markeringer, ble de altså ikke inkludert i planleggingen. Denne typen organisasjoner ble nok sett på som enten bare opptatt av fritid og moro eller så ble de sett som uttrykk for særinteresser som pekte utover Haugesund. For eksempel var avholdssaken noe som bandt avholdsfolket i Haugesund sammen med likesinnete andre steder, og en sak som splittet heller enn samlet haugesunderne i anledning av et byjubileum.

Selv om de politiske partiene var representert gjennom sine ledende tillitsvalgte i kommunen, ble det uansett forventet at alle som deltok i planleggingen, først og fremst deltok som haugesundere og lot klassemessige, politiske og religiøse fellesskap som pekte utover byen, ligge for anledningen. De mange næringsorganisasjonene for handel, industri og skipsfart dominerte forsamlingen. Disse var sammenslutningene til byens ledende borgere, byens største arbeidsgivere, største skatteytere og velyndere. På mange måter var de selve byen, de forvaltet det offisielle bildet av byen, og deres sentrale posisjoner gjorde dem til selvsagte deltagere i ethvert større prosjekt kommunen bega seg ut på.

Den 28 år unge haugesunderen Torbjørn Nervik jr. ble ansatt som jubileets sekretær. Dette ble starten på en livslang karriere i Haugesund kommune. Han var alltid parat til begeistret og entusiastisk innsats for sin hjemby. Da han døde i 2010 het det på kommunens hjemmesider: «Mr. Haugesund er gått bort».

Foto: Haugesund kommune

Planleggingen av jubileet På det første møtet var det nær full enighet om at kommunen burde slå på stortrommen. Det ble foreslått at det skulle ansettes en sekretær som utelukkende skulle arbeide med jubileet, det ble redegjort for planlagte messehaller, og planer for bygging av nytt hotell ble etterlyst. Kun Karl J. Brommeland, KrFs representant, mente at man burde «legge det hele beskjedent an». Han møtte straks motbør fra den vordende skipsreder Thomas Chr. Haaland som «mente at jubileet var en glimrende anledning til å lage reklame for Haugesund», et syn alle utenom Brommeland må ha delt med ham. For da det var tid for det andre planleggingsmøtet, var forslagene enda mer ambisiøse og stemningen enda mer positiv.

De ulike representantene hadde i mellomtiden undersøkt om organisasjonene deres støttet planene om en rad ulike utstillinger, og fra samtlige var svaret ja. Det ble påpekt at jubileet burde brukes for å «hjelpe oss til å løse noen av våre oppgaver»; anledningen skulle altså nyttes til å bøte på mangler ved det haugesundske bysamfunns infrastruktur og tilbud.6 Det var derfor tanken om nytt hotell og nye sportshaller ble drøftet, men ingen av

12105 Haugesund_05.indd 20

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 21

25.09.2017 13:50

22

Prolog

disse kom til å stå ferdig i tide til jubileet. I stedet var det en ny rutebilstasjon som ble det varige bidraget til byens infrastruktur. For det var nemlig på dette møtet at Flotmyr ble utpekt som arena for jubileet. Det var Gullhaugen som hadde fremmet forslaget, inkludert et forslag om at messehallen som måtte bygges, senere kunne «brukes som godsstasjon for en sentralholdeplass».7 For å foreta den videre planleggingen ble det foreslått å opprette en hovedkomité med ulike underkomiteer, samt ansette den tidligere omtalte sekretæren. Det var disse som fra nå av skulle drive arbeidet fremover.

Hovedkomiteen for jubileet ble oppnevnt av formannskapet knappe fire uker senere. Denne ble ledet av sakfører Sigurd Lie, daværende varaordfører, tidligere ordfører i flere perioder og Høyres ledende mann i bystyret.

Med seg fra kommunens politiske ledelse fikk han ordføreren, Venstres Karl «Kalle» Sørensen, som var overlærer av yrke, DNAs A. Gullhaugen og KrFs Karl J. Brommeland. I tillegg til disse fire toppolitikerne nominerte ulike organisasjoner tretten ulike representanter.

Det meste av arbeidet med de ulike delene av jubileet ble lagt til elleve underkomiteer. Temaene for deres arbeid gir en god oversikt over hva som faktisk skulle foregå under jubileet, og også hvilken infrastruktur som krevdes for å gjennomføre det. Komiteene var for henholdsvis «den byhistoriske utstilling», «for produksjonsutstillingen», «for reklame og propaganda», «for underholdning, sang og musikk», «for innkvartering», «for kristelige arrangements», «for sports- og idrettsarrangements», «for Utflytterstevnet», «for byens utsmykning», «for jordbruksutstillingen» og til slutt «programkomiteen». I tillegg skulle det foregå en rekke andre utstillinger, men disse nødvendiggjorde ikke egne komiteer i det kommunale apparatet ettersom de hadde eksterne arrangører som tok seg av det praktiske og økonomiske.

Utlysning av stilling som sekretær for årene 1953 og 1954, som «kunne påta seg å administrere jubileumsforberedelsene», sto på trykk i de tre lokale avisene, to hovedstadsaviser og Norsk Lysingsblad 10. oktober 1952.8 Ti menn fra hele Sør-Norge søkte stillingen, halvparten av dem med juridikum. Valget falt enstemmig på haugesunderen Torbjørn Nervik jr. (1924– 2010). Han var med sine 28 år den yngste av søkerne, men hadde allerede fullført juridisk eksamen i tillegg til å ha studert økonomi og administrasjon ved et renommert institutt ved University of Pennsylvania. Den 2. januar 1953 var han i gang.

12105 Haugesund_05.indd 22

25.09.2017 13:50

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

23

Propaganda og mobilisering En del av Nerviks ballast i sitt arbeid som jubileets sekretær var kjennskap til moderne «public relations»-arbeid, noe han hadde skaffet seg under sitt opphold i USA. Dette var kunnskaper han i aller høyeste grad kom til å nyttiggjøre seg under planleggingen av jubileet. Det å synliggjøre og kommunisere at jubileet skulle finne sted, fikk den aller største oppmerksomhet.

I et brev kalt «Til de næringsdrivende i Haugesund», i september 1953, skisserte Nervik hvordan arbeidet var lagt an, og oppfordret byens næringsliv til å støtte opp om tiltakene. Han innledet slik: «Vi står foran en av de store begivenheter i Haugesunds historie. Byen skal feire sitt 100 års jubileum. Det er den store sjanse vi har til å vise byens ansikt. Kommunen har bestemt at det skal skje med fynd og klem så langt den evner. Men dette er ikke nok, vi trenger støtte og samarbeid med næringslivet.»9 Den «store sjanse» måtte gripes, fortsatte han. Nervik gjorde rede for hvordan de næringsdrivende kunne og burde delta i synliggjøringen av Haugesund. Alt det offisielle reklamemateriellet, og da særlig plakatene og brevoblatene, måtte spres i enhver sammenheng. Oblatene var «en billig og effektiv hilsen fra byen», minnet Nervik dem om. Han oppfordret også næringslivet til å delta i kommunens planlagte annonsekampanje i landets aviser, som skulle fortelle «om byens liv og virke», for slik å oppnå «full slagkraft». Et reklamebyrå var engasjert for å gi det hele et «ensartet og stilig preg». Nervik avsluttet slik: «Vi håper på Deres samarbeid og tror at vi ved felles anstrengelser skal kunne gjøre byen bedre kjent og skape good-will som vil være av varig verdi.»

Jubileet hadde altså til hensikt å «vise byens ansikt», «gjøre byen bedre kjent» og dermed skape varig «good-will». Redskapene var blant annet plakater, brevoblater og en profesjonell annonsekampanje. I tillegg – og minst like effektivt – måtte utenbys presse beveges til å skrive om jubileet. Til dette hadde Nervik og jubileumskomiteen fått hjelp av journalister i byens tre avisredaksjoner. Gjennom hele jubileet kom disse journalistene til å skrive nyhetssaker fra de ulike arrangementer. Disse ferdigskrevne artiklene ble så sendt til aviser over det ganske land i håp om å få dem inn som redaksjonelt stoff. I de byer og tettsteder hvor det fantes mer enn én avis, sørget man for å fordele stoffet mellom dem. På denne måten, samt ved utenbys journa-

12105 Haugesund_05.indd 23

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 24

25.09.2017 13:50

Plakatene fant sin vei over lange avstander. I korrespondansen etter jubileet finner man blant annet brev fra generalkonsulen i Calcutta, S. Gylseth. I juni 1954 meldte han til sekretær Nervik at plakaten som var sendt ned til ham, hadde fått hard medfart.

Han ba derfor om at det ble sendt seks nye plakater med et Braathens SAFE-fly fra Sola, og så skulle disse henges opp både på konsulatet og på Leseværelset for Sjømenn og på reisebyråer. Slik skulle også de mange sjømenn fra Haugesund minnes på, kanskje til og med føle at de på et vis deltok i, feiringen av sin hjemby. Foto: Haugesund kommune

12105 Haugesund_05.indd 25

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

25

listers besøk og deres egenproduserte artikler, lyktes det å få 1002 artikler og notiser om Haugesund på trykk i utenbys aviser i løpet av jubileumsåret.

«Våre utklipp fyller 7 bind», het det fornøyd i jubileets sluttrapport.10 Før plakatene, annonsene og oblatene skulle utformes, mente Reklamekomiteen at det var nødvendig med et skikkelig motto og slagord for jubileet. En konkurranse ble utlyst, og rundt 500 forslag kom inn. De fleste var imidlertid «lite gode», syntes komiteen, men kåret en vinner i Jenny Alne sitt forslag: «Land og hav vokster gav.» Andre- og tredjepremie gikk til henholdsvis «Som måken fritt den rekker vidt» og «Sølvkvite måker på havblå bunn».11 Forslaget som ble foretrukket, skilte seg fra de andre ved at det kombinerte en historisk dimensjon med å angi noe om byens næringsgrunnlag. Særlig presist var ikke slagordet – hvis «land» skal forstås som jordbruk og «hav» som fiske, så var det direkte misvisende i forhold til Haugesunds historiske grunnlag som eksport- og skipsfartsby – men uklarheten var kanskje dets styrke. Referansen til havet relaterte ikke bare Haugesund løselig til de maritime næringene i sin alminnelighet, den plasserte også byen romlig. Haugesund som byen ved havet – det var schwung over det.

I tillegg ga bruken av begrepet «vokster», en dynamisk dimensjon til byen. Å alliere seg med en idé om vekst, det appellerte nok til komiteen.

Slagordet ble plassert på plakatene som kom i et opplag på 5000, i tillegg til 500 plakater på engelsk med tittelen «See Centenary City at Sea». Plakatene ble, i tillegg til opphenging i byen og i distriktet fra Moster til Skudeneshavn, hengt opp i 17 norske byer, spredd til reisebyråer og jernbanen, «til samtlige av landets aviser, de fleste norske turistforeninger, sjømannskirker, velferdskontor osv.».12 Landslaget for Reiselivet tok også med seg 300 eksemplarer av den engelskspråklige plakaten til distribusjon i England og USA, særlig var norskamerikanerne ivrige etter å få plakater.

Som om ikke dette var storslagent nok: Slagordet og plakatmotivet havnet også på de 300 000 små og 20 000 store brevoblatene som komiteen fikk laget. Disse skulle brukes til å klistre på brev og pakker, og kostet henholdsvis 5 og 10 øre i salg. I tillegg til dette kom 5000 jakkemerker til 3 kroner stykket, en tredelt folder om byen i et opplag på 20 000, og til slutt et større jubileumsskrift i et opplag på 10 000, hvorav 3000 på engelsk. Det var kun det siste prosjektet som ble betraktet som mindre vellykket. Skriftet var på 60 sider og meget forseggjort med en mengde bilder og «trykket på kunsttrykkpapir». Forsinkelser førte imidlertid til at skriftet ikke forelå før jubileet nesten var over, og salget ble minimalt. Det lå i 2010 fremdeles bunker med dette skriftet på rådhusets loft.

25.09.2017 13:50

26

Prolog

En pyntet by Intet skulle overlates til tilfeldighetene i det planmessige arbeidet for å presentere byen for omverdenen, og igjen blir vi fra 2010-tallet slått av hvor annerledes man gikk frem. Gjennom opplysning, oppdragelse og i siste instans påbud skulle byens innbyggere mobiliseres for å få byen til å stå frem i sin fineste skrud.

Utsmykningskomiteen begynte sitt arbeid med en reklamekampanje i byens aviser allerede våren 1953, ett år før den planlagte åpningen. I ni samfulle uker ble haugesunderne sterkt oppfordret til å pusse opp sine hus, fikse sine fortau og generelt pynte byen. Etter hvert som jubileet nærmet seg, begynte man å henvende seg direkte til dem som eide særlig skjemmende bygg.

For eksempel mottok overrettssakfører Svein Steinsnes i mai 1954 følgende brev fra komiteen: «Da vi vet at De disponerer Strandgata 192 på vegne av fru Flagstad Smith, tør Utsmykningskomiteen spørre Dem om en kan ha noen mulighet for å få pusset opp dette hus. Huset er så vidt vites ikke malt på 21 år. Alle naboer i dette strøk skal nå pusse opp sine hus, og vi så svært gjerne at dette sår i bybildet også ble fikset litt. Vi håper og tror De kan få ordnet dette.»13 Fortauene var et særlig tema for komiteen. Den 26. januar 1954 ba den politiet i byen om å sende ut en konstabel en regnfull dag og notere eiendommer med «skvettheller og annen elendighet». Eiendommenes eiere skulle få ordenspåbud om å ordne sine fortau. Kommunen engasjerte også to arbeidere som gikk rundt i byen og tilbød reparasjon av fortauene.

I tillegg til innbyggernes egeninnsats arbeidet komiteen for en offisiell pynting av byen. Særlig ble det prioritert å få på plass portaler ved innkjørselsveiene, men da «gatene i Haugesund er svært smale, er det forholdsvis svært vanskelig å få gjort noe utsmykning nede i sentrum da en slik utsmykning nokså snart vil virke trafikkhemmende». Komiteen nøyde seg derfor i hovedsak med flagg og blomster. Det ble kjøpt 90 flaggstenger som ble satt opp i hvert kvartal fra Rådhusplassen til Byparken og Skjoldavegen opp forbi Flotmyr. Egne blomsterskåler ble konstruert og hengt fra byens trafikkskilt, og til slutt sørget komiteen for – etter lang og nitid planlegging i samarbeid med den lokale bedriften Proton A/S og Haugesund Elektrisitetsverk – flombelysning av begge byens broer, Vår Frelsers kirke og krigsminnesmerket på Ludolf Eides plass.

Innbyggerne ble i ett og alt oppmuntret til å gjøre oppholdet så behagelig

12105 Haugesund_05.indd 26

25.09.2017 13:50

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

27

som mulig for de tilreisende. I en av avisannonsene het det: «En ‘skvetthelle’ kan søle til 1000 ben. På kort tid kan en løs helle forarge mange mennesker.

Det er en bagatell å fikse det – og våre gjester slipper flekker på klærne.» Det var gjestene og de besøkende som sto i sentrum også i slagord som «Kritiske øyne ser på byen vår!» og «En by som er pen – huskes av hver eneste en».

Når byen nå slo på stortrommen for å gjøre seg kjent for omverdenen, måtte det man viste frem, være så tiltalende som mulig.

Tidenes folkefest Søndag 23. mai 1954 klokken 13 ble jubileets åpningsmøte avholdt på Rådhusplassen. I fire samfulle måneder skulle byen feire seg selv. Om lag 10 000 mennesker hadde møtt opp, og på himmelen over dem fløy en formasjon av militære jetfly fra basen på Sola.14 Byen var ferdig pyntet. Byens befolkning hadde malt sine gjerder og hus, fikset sine fortau og generelt pusset opp byen. En flaggallé strakte seg fra Rådhusplassen til Skjoldavegen og opp til Flotmyr. Og da selve utstillingsområdet på Flotmyr åpnet samme ettermiddag, hadde folkemengden økt til 15 000 – og det i en by med knappe 20 000 innbyggere.

Denne søndagen i mai ble starten på tidenes folkefest i Haugesund. Verken før eller siden, alle filmfestivaler og sildajazzer inkludert, har byen feiret seg selv så lenge og så omfattende. Da avslutningsfyrverkeriet gikk til værs den 19. september, hadde 320 000 mennesker besøkt messeområdet på Flotmyr. Det kostet 1,50 kroner for en voksen, og da hadde man adgang til samtlige utstillinger, underholdningsinnslag og selvsagt tivoliet.

På Flotmyr sto den vordende stasjonsbygningen ferdig som kombinert utstillings- og forsamlingslokale. Bygningen hadde ikke som i dag etasjeskiller mellom 2. og 3. etasje, og lokalet kunne dermed huse et konsertlokale med 600 sitteplasser og en rommelig scene, i tillegg til utstillingslokalet i 1. etasje. Den kommende godsbygningen til rutebilstasjonen utgjorde det andre hovedutstillingsbygget. I tillegg var det reist en rekke midlertidige bygg, deriblant ytterligere utstillingslokaler, en restaurantbygning med plass til 150 gjester, en utendørs scene og dansepaviljong.

I skjønn forening skulle haugesunderne og alle de tilreisende forlystes og utdannes. Underholdningsprogrammet var omfattende, med alt fra «Sovjet-russisk kunstnerparade» til «Rogaland indremisjons sangerforbunds stevne». Titalls på titalls av kulturarrangementer både på den anlagte «Festplassen» og i den såkalte «Jubileumshallen», ble avviklet. Særlig stor innsats ble lagt ned i «showkveldene» om lørdagene, hvor innleide konferansierer og artister utenbys fra ledet de flere tusen publikummerne i allsang. De den

12105 Haugesund_05.indd 27

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 28

25.09.2017 13:50

Fest- og bunadskledde skolebarn utgjorde en viktig bestanddel i flere av arrangementene. Foto: Haugesund kommune

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

29

gang landskjente NRK-ansatte Erik Diesen og Julius Hougen ledet flere av programmene, og størrelser som tenoren Ragnar Ulfung, revyskuespillerinnen Synnøve Gleditsch og den danske kabaretstjernen Lulu Ziegler ledet allsangen. Fast avslutning på disse kveldene var at alle sang «Jubileumsvalsen», hvor refrenget gikk slik: «Du evig unge Haugesund vår djerve, friske by, din flåte er blitt kjent og kjær i hver en havneby.

Vi øser av det rike hav som kranser byen vår.

Din fiskerstand gir by og land et liv i gode kår.»

Sangen var skrevet av de lokale revyentusiastene Kjell Stange (tekst) og Henning Aase (melodi) og var en del av jubileumsrevyen «På med flossen».

Klokelig nok var den spilt inn på plate av Gilbert og Odd Kjell Helgeland allerede før jubileet, og derfor kunne den bli avspilt på NRKs «Ønskekonserten» samme kveld som revypremieren i Haugesund, og straks gjøre landet kjent med den.

Dyrkingen av det haugesundske ble også ivaretatt gjennom spesielle jubileumsfanfarer som byens organist, Mathias Folgerø, hadde arrangert over Haugesundssangen. Disse innledet og avsluttet alle større hendelser under jubileet enten det var «Barnas dag», «Olsokbryllup», «Bakarøydag» eller «Utflytterstevnet». Komiteen regnet selv opp at det til sammen ble arrangert mer enn 60 oppmarsjer i forbindelse med ulike programinnslag.

Selv om komiteen måtte konstatere at sommeren 1954 ble regnfull, var den i det minste lettet over at de aller største arrangementene hadde fått både opplett og til og med pent vær. I tillegg til åpningsdagen var det selvsagt selve jubileumsdatoen, 26. august 1954, og besøket til den uhyre populære kronprins Olav, det knyttet seg størst spenning til. Kronprinsens tale ble overført på høyttalere til jubileumsområdet på Flotmyr, hvor jubileets største folkemasse hadde samlet seg. Arrangørene regnet med at 30 000 besøkte området i løpet av denne dagen alene.

Blant dagens eldre haugesundere huskes sikkert tivoliet, showkveldene, fyrverkeriet, jubileumsrevyen og kanskje selve jubileumsdagen langt bedre enn noen av utstillingene, og en gjennomgang av folkefestens mange ulike hendelser kunne ha fylt enda mange sider. Det er imidlertid i utstillingene vi finner jubileets og byens budskap. Men først skal vi se hvordan haugesunderne manøvrerte for å gjøre nasjonen kjent med hva som foregikk.

12105 Haugesund_05.indd 29

25.09.2017 13:50

30

Prolog

Med NRK inn i nasjonens bevissthet

Formannskapsmedlemmene Gunnar Hellesen, Ingvar Meling og Elisabeth Stange Nygaard i tivoliets «Måneraketten». Foto: Haugesund kommune

Den viktigste måten byjubileet kunne oppfylle målsettingen om å gjøre Haugesund bedre kjent for resten av nasjonen, var å erobre en plass i NRKs radiosendinger. De nasjonale radiosendingene var kanskje det som mest effektivt samlet fellesskapsstørrelsen Norge ved midten av 1950-årene.

Radioen strakte seg ut til «praktisk talt hver eneste familie i Norge», og sendingene preget alt fra debattene i Stortinget til praten folk imellom.15 Stor plass i NRKs sendeflate ville automatisk gi Haugesund og byens jubileum en plass i landets bevissthet. For selvfølelsen i byen kunne et gjennombrudd i NRK gjøre underverker: Det ville bevise at jubileet og byen selv ble ansett for å ha nasjonal interesse. Sendetid ville bety at landet anerkjente haugesundernes by, deres eksistens og deres viktighet for Norge.

Allerede sommeren 1953 begynte haugesunderne derfor arbeidet med å få NRK til å ta inn så mye stoff fra jubileet som mulig. Gilbert Helgeland og underholdningskomiteens leder Magne Løvvik ble sendt til hovedstaden for å holde møter med Kringkastingen. I Helgelands og Løvviks rapport sto det å lese at det første møtet «fant sted i programsjef Torstein [Thorstein] Diesens imponerende ‘kontorsalon’».16 Thorstein Diesen var den som i praksis programmerte norsk radio gjennom 35 år, og var frem til sin død i 1962 mannen som måtte overbevises hvis man ønsket å få innslag i NRKs radioprogrammer. Og det var mange om benet. Diesen roste haugesunderne for å ta kontakt på forhånd for å planlegge, i stedet for de vanlige «generelle krav» om mer sending fra diverse jubileer. Den omfattende ønskelisten til Haugesund kunne han imidlertid ikke love å imøtekomme. Deretter gikk turen til programsjefens sønn, programsekretær Erik Diesen som Helgeland og Løvvik tilbød arbeid som «underholdningsleder i Haugesund i august måned 1954» – et tilbud han lovet å overveie.

Det tidlige initiativet var nok avgjørende for den store suksess haugesunderne mente å ha oppnådd i sitt arbeid overfor NRK. Særlig ble programsjef Diesens besøk i byen tillagt stor viktighet for at «vår ønskeliste ble oppfylt og vel så det». Et av de mest omfangsrike innslagene var et én time langt program kalt «Ser du havet …» hvor lyttere over hele landet ble presentert for «utmerkede glimt fra byens fødsel, utvikling og vekst». Reidar Østensjø, historikeren som hadde fått i oppdrag å skrive byens historie, laget programmet sammen med NRKs programsekretær Andor Birkeland. Østensjø var ikke den eneste som fikk bruke radiobølgene til å hylle jubileumsbyen. To dager før selve jubileumsdagen i august 1954 sendte NRK en tjue minutter lang tale av ordfører Karl Sørensen. I tillegg ble det i anledning jubileet sendt en gudstjeneste, samt at underholdningsprogrammet «Du har’n» under ledelse av Rolf Kirkvaag og Erik Diesen hadde en

12105 Haugesund_05.indd 30

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 31

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 32

25.09.2017 13:50

Jubileumsvalsen var skrevet av de lokale revyentusiastene Kjell Stange (tekst) og Henning Aase (melodi) og var en del av jubileumsrevyen «På med flossen». Gilbert og Odd Kjell Helgeland hadde allerede før jubileet spilt den inn på plate, og derfor kunne den bli avspilt på NRKs «Ønskekonserten» samme kveld som revypremieren i Haugesund, og straks gjøre landet kjent med den. Foto: Haugesund kommune

12105 Haugesund_05.indd 33

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

33

timelang sending den 24. juli fra Haugesund. Ellers var det reportasjer i anledning de fleste større arrangementer: Åpningsdagen, Utflytterstevnet, Jubileumsdagen, Produksjonsutstillingen og Fiskeri- og Skipsfartsutstillingene. Flere av de samme arrangementene ble også vist frem i Filmavisen.

Med unntak av at det mislyktes, tross store anstrengelser, å få Kringkastingsorkesteret til byen – tanken var å avslutte hele jubileet med konsert og direkteoverføring av denne på NRK (prestisjen knyttet til å få dette orkesteret på besøk var langt større i 1954 enn vi i dag ville ha forbundet med det) – så var haugesundernes synliggjøringsprosjekt vis-à-vis NRK vellykket.

Haugesund var satt på kartet i den nasjonale bevissthet på en ny måte og i større grad enn før; det var i hvert fall slik det opplevdes for de haugesundske ildsjelene. Men effekten av noen slike jubileumsreportasjer ville fort fortape seg, det sto selvsagt klart for kommunens menn. Skulle man også på dette området få en varig positiv virkning av jubileet, måtte det på et vis skapes kontinuitet i denne synliggjøringen. Løsningen var å forsøke å få NRK til å opprette et eget studio i byen.

For å gjøre seg håp om gjennomslag måtte man gå helt til toppen, til landets første kringkastingssjef, Kaare Fostervoll. Fostervoll ble invitert til byen og gitt en meget fremskutt og prominent plass under festmiddagen for kronprins Olav på selve jubileumsdagen. I det hele tatt forsøkte kommunen å ta godt vare på sine gjester fra NRK. Da Andor Birkeland var kommet hjem til Oslo, skrev han et langt brev til sekretær Nervik hvor han takket for fantastiske dager og vennlig vertskap for både seg og sin kone under jubileumsfestlighetene. Han avsluttet med å ønske lykke til med de forestående samtalene med Fostervoll: «Så er det å håpe at konferansen med Fostervoll om studio i Hgsd. fører til synlige resultater om ikke altfor lenge.

Det er nokså umulige arbeidsforhold slik det er nå. Og så sørger forhåpentlig det lokale programutvalg og eventuell kontaktmann for lødige programmer fra byen og distriktet fremover, så det ikke blir med dette blaffet omkring jubileet.»17 Det var nettopp dette som var håpet til jubileumsorganisatorene, at Haugesund ikke skulle oppleve jubileet som et blaff, men som starten på noe nytt. Et eget NRK-kontor, slik de hadde i Stavanger og Bergen, fikk de likevel ikke. Slik var og er det for det mindre Haugesund i konkurranse med de langt større byene i nord og sør. Men selve gjennomslaget hos NRK under jubileet var en stor suksess. Den kunne «ikke verdsettes høit nok», erklærte komiteen.

25.09.2017 13:50

34

Prolog

Jubileets fremtidsvisjon: Regionen Haugalandet Folkefest, tivoli, allsang, revyer og NRK-programmer – alt dette var vel og bra, men hva skulle det tjene til utover oppmerksomhet? Hva skulle være budskapet til byens egne innbyggere, til alle de besøkende og tilreisende, og i de mer enn 1000 artiklene i utenbys aviser? Det er i organiseringen av utstillingene vi finner jubileets strategiske hensikt.

Fortiden, i form av en permanent byhistorisk utstilling, var allerede ordnet av en egen komité, og store ressurser var lagt i den. Utstillingskomiteen kunne derfor konsentrere seg om nuet og fremtiden. Og kjerneoppgaven, slik komiteen selv så det, «måtte være ved utstillinger å vise byens næringsliv og utviklingsmuligheter».18 Den bestemte derfor at hver næringsgren skulle arrangere sin egen spesialutstilling. Slik fikk hver av utstillingene tilstrekkelig plass, og i tillegg fikk en spredd dem utover hele jubileumsperioden «slik at det så og si til stadighet kunne være en eller annen utstilling på jubileumsplassen». Komiteen anså fire spesialutstillinger for å være passe.

To av utstillingene skulle være viet henholdsvis skipsfarten og fiskeriene, byens «Modernæringer» som komiteen benevnte dem. I tillegg kom det en mindre jordbruksutstilling, og til slutt en «Produksjonsutstilling» viet industri og håndverk. Av disse var det bare Produksjonsutstillingen komiteen selv skulle ta ansvar for. Både for fiskeriene og skipsfarten fantes det næringsorganisasjoner som sa seg villig til å ta seg av arbeidet og utgiftene.

En spesialkomité med eksterne deltagere ble også satt ned for å ta seg av Jordbruksutstillingen.

De fire utstillingene ble imidlertid ikke inngitt den samme viktighet. Det er tydelig at komiteen rangerte Produksjonsutstillingen øverst blant jubileets utstillinger, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom tidspunktet for den. Mens skipsfarts- og fiskeriutstillingen fikk dele utstillingsområdet mellom seg i perioden 16. juni til 26. juli, skulle Produksjonsutstillingen få ha hele området i tiden 7.–29. august. Ikke bare gikk Produksjonsutstillingen så godt som klar av sommerferien og de da noe reduserte besøkstallene, den fikk også være enerådende på hele utstillingsområdet under den mest prestisjefulle delen av feiringen, nemlig selve jubileumsdagen den 26. august 1954 og besøket til kronprins Olav.

Allerede ved åpningen den 7. august gjorde komiteen sitt ytterste for å kaste glans over arrangementet. Hovedgjesten var industriministeren selv, Nils Handal. I tillegg var Stortingets industrikomité, fylkesmennene i Rogaland og Hordaland, presidentene og direktørene i Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund invitert. Med i reisefølget var journalister fra Oslo, Bergen, Stavanger, Leirvik, Sauda og Odda samt representanter fra tidsskriftene Norges Industri og Norges Håndverk og fra NTB og NRK.

12105 Haugesund_05.indd 34

25.09.2017 13:50

En by peker ut sin fremtid: Jubileumsutstillingen i 1954

35

De utenbys gjestene ble, sammen med kommunale autoriteter, representanter fra næringslivet osv., gitt lunsj og vist rundt i utstillingen før Handals offisielle åpning. Etter at musikkorpset Heimdal hadde spilt Kong Haakon VIIs honnørmarsj, de ulike komiteers formenn hadde holdt taler, industriministeren hadde erklært det hele åpnet og jubileumsfanfaren til tonene av Haugesundssangen var avspilt, kunne gjestene gå til kommunens middag i Festiviteten.

Enda større pomp og prakt ble det rundt selve jubileumsdagen, da kronprins Olav beæret byen med sitt besøk fra den 25. til den 27. august. På jubileumsdagen holdt kronprinsen tale på Rådhusplassen, og om kvelden var det stor festmiddag i Festiviteten hvor alle byens notabiliteter og prominente gjester var samlet. Dagen etter beså han Produksjonsutstillingen, og kronprinsen skulle, som alle andre besøkende og inviterte gjester, journalister og politikere, forlate området med en bestemt oppfatning av byen og distriktet.

Produksjonsutstillingens katalog erklærte hensikten med arrangementet å være firfoldig: 1 Vi vil vise distriktenes egne innbyggere at industri og håndverk er vesentlige ledd i byens og bygdenes struktur.

2 Vi vil vise de tilreisende hva vi produserer og hva de kan kjøpe av oss.

3 Vi vil vise de som tenker på å bygge opp nye bedrifter at her er rom og arbeidsforhold for mer industri.

4 Vi vil vise våre myndigheter at den industri som drives i Nord-Rogaland, Sør-Hordaland og Haugesund er en viktig faktor i landets næringsliv.19 Utstillingen skulle altså påvirke distriktets egne innbyggeres forståelse av byen og regionen, reklamere for omverdenen, trekke til seg ny industri og markere regionen som industriaktør overfor myndighetene. Bildet av Haugesund som en ren silde- og skipsfartsby skulle differensieres, både i innbyggernes egen identitetsfølelse og i myndighetenes øyne. Målsettingen var å vise frem en dynamisk, aktiv og entreprenørskapsdyrkende region.

Særlig viktighet tilla komiteen det å knytte regionen, eller det som ble kalt «byens interesseområde», til byjubileet.20 Dette interesseområdet var det som lå nord for Boknafjorden inn til Sauda og sør for Hardangerfjorden inn til Eidfjord. På kysten strakte området seg fra og med Stord i nord til og med Karmøy i sør. I tillegg inkluderte det Røldal. Denne noe vide definisjonen av Haugesunds omland begrunnet komiteen med at geografisk beliggenhet, kraftkilder og kommunikasjonsutfordringer (særlig mangel

12105 Haugesund_05.indd 35

25.09.2017 13:50

36

Prolog

på jernbane, men også helårsvei) like fullt var felles for hele dette området.

Det var følgelig et «avgrenset økonomisk område» hvor samarbeid falt helt naturlig, ifølge komiteen.

Et slikt samarbeid ville selvsagt knytte dette distriktet tettere til Haugesund. Hvis Nord-Rogaland og Sør-Hordaland, det såkalte Haugalandet, kunne bringes til å se Haugesund som sin by, ville dette øke Haugesunds betydning betraktelig. Som «hovedstad» for et slikt omland var bildet av den fra landsiden isolerte sildebyen ved havet, som nok hadde sett sine mest ekspansive dager, en saga blott. Byjubileet skulle på ingen måte bare være et nostalgisk øyeblikk for haugesunderne selv; det ble sett som en unik mulighet til å stake ut kursen for fremtidens Haugesund, Haugalandets hovedstad.

Innbydelse til deltagelse på Produksjonsutstillingen gikk derfor ut til hele 266 produsenter i Haugesund, Nord-Rogaland og Sør-Hordaland i mars 1953. Til slutt endte 84 bedrifter opp med å delta i utstillingen. 63 av disse var fra Haugesund eller nabokommunen Skåre, 9 fra Nord-Rogaland og 12 fra Sør-Hordaland. Fordelingen mellom industri og håndverk var 61 mot 23 i industriens favør.

Den som besøkte utstillingen, kom først til et kart som viste de distriktene som utstillingen omfattet (allerede fra starten skulle man ha Haugalandet for øye!). Deretter hadde regionens fire kraftselskaper en presentasjon som viste frem hvordan den billige elektriske kraften, den som muliggjorde industrien, ble frembrakt. Etter å ha passert yrkesskolenes stand kunne den besøkende betrakte utstillinger fra maskinindustri, mekanisk industri, stålrørsproduksjon, møbelproduksjon og kjøkkeninnredning, og deretter i utstillingshall B se næringsmiddelindustriens og tekstilindustriens bidrag.

Til slutt kunne ulike slag av husflid og håndverk studeres, før man avsluttet sitt besøk med å se de åtte utstillerne som holdt til utendørs med store bidrag som sementkonstruksjoner og skipsmotorer.

En vandring gjennom utstillingen skulle da gi den besøkende det bestemte inntrykk at jubileumsbyen Haugesund «ikke bare tenker på fiske og shipping», som sekretæren Nervik uttrykte det i et avisinnlegg. Nervik fortsatte:

Hele byen møtte frem for å hilse kronprins Olav velkommen. Ungdommen tok takene i bruk for å få overblikk. På kvelden var det festmiddag. Menyen: Kryddersild Sauce piquante – Asparges Hollandaise– Helstekt lammesadel Du Barry – Iskake Napolitaine.

Når det gjaldt drikke var dette bare oppført som «Hvitvin, Rødvin, Sherry, Farris», ingen merkenavn eller produsenter ble opplyst. Og i det tørrlagte Haugesund var det, likeverdig med denne drikkemenyen, også oppført: «Alkoholfrie viner: Hvitvin, Rødvin, Goldensteiner, Farris.»

Følgende sanger ble avsunget ved bordsetet: Kongesangen, Fedrelandssangen, Haugesundssangen og Fedrelandssalmen.

Foto: NTB scanpix

«Produksjonsutstillingen i Haugesund viser klart at i dag er denne siden [industrien] av næringslivet i byen ved havet og i de typiske fiskeridistrikter som omgir den, en faktor av den største betydning – ikke bare for byen og distriktene, men også nasjonaløkonomisk. Om det kan sies at ennå mangler den virkelig store industri i Haugesund, så er den middelstore godt representert og småindustrien er rik. De store industrisentra Sauda, Odda og Tyssedal har en elektrokjemisk industri av internasjonalt format. Ute på øyene er vokst opp store og

12105 Haugesund_05.indd 36

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 37

25.09.2017 13:50

kjente bedrifter omfattende motorfabrikker, skipsbyggerier og grubeforetakender. Nord i distriktet ligger tradisjonsrike treskipsbyggerier og møbelfabrikker. Sør i distriktet blomstrer en allsidig industri for produksjon av sildolje, sildemel, hermetikk, tekstil, konfeksjon – en rik variasjon av produkter.»21 Komiteen så det altså som en hovedmålsetting å etablere et bilde av Haugesund som sentrum i en sterkt industrialisert region, i det minste at byen var i ferd med å bli det. Budskapet var at industrien her telte også i «nasjonaløkonomisk» målestokk. I en tid hvor industrialismen, ideen om industri som vekstmotor, gjennomsyret all politikk, var det slik man kunne hevde at Haugesund var en viktig by.22 Dens tradisjonelle og omfattende skipsfart og fiskeeksport med sin sterkt internasjonaliserte økonomi var ikke lenger noe som skulle fremheves, men tvert imot nedtones til fordel for landbasert industri og kraftproduksjon.

Det var i land regionens og byens fremtid lå. Dette var jubileets hovedbudskap.

12105 Haugesund_05.indd 38

25.09.2017 13:50

Kapittel 1

Byen og dens grenser

12105 Haugesund_05.indd 39

25.09.2017 13:50

Ølen

Sveio

Hordaland Rogaland

Vindafjord Haugesund

Haugesund

Tysvær

Vedavågen Kopervik

Karmøy

Åkrehamn

Bokn

Skudeneshavn

12105 Haugesund_05.indd 40

25.09.2017 13:50

Haugesunds skjebnetime var da byens grenser ble fastsatt. På kartet ser vi kommunegrensene slik de ble etter 1965, og Haugesund og Karmøys tettsteder anno 1995. Tettstedet Haugesund, slik samfunnsgeografene og Statistisk sentralbyrå definerer det, går altså langt utover Haugesund kommunes grenser.

Kommunegrensen mot Fastlands-Karmøy skjærer gjennom det sammenhengende og funksjonelle tettstedet Haugesund, noe som langt på vei forklarer Haugesunds lange befolkningsmessige stagnasjon, økonomiske utfordringer og politisk svake stilling på Haugalandet. Det var på fastlandsdelen av den nye Karmøy kommune at haugesunderne i tusentall bosatte seg fra 1960årene av, og la grunnlaget for Haugesunds nasjonale særstilling hvor det urbane regionsenteret ble lillebror til en i hovedsak rural omlandskommune.

Vi ser også hvordan fylkesgrensen mellom Rogaland og Hordaland deler regionen i to, noe som også har skapt utfordringer for Haugesunds ambisjoner om å bygge en region kalt Haugalandet (selv om Ølen i 2006 gikk inn i Vindafjord og skiftet over til Rogaland). Særlig problematisk er det at fylkesgrensen stenger for et tettere samarbeid med Sunnhordland for å skape en motvekt til Stavanger og sørfylket.

12105 Haugesund_05.indd 41

Byen og dens grenser

41

Haugesund er i dag en vekstkommune. Befolkningstallet stiger, og den er det ubestridte urbane sentrum i en ekspansiv region rik på ressurser. En skulle ved første øyekast tro at alt er fryd og gammen, hvor Haugesund sitter midt i smørøyet av den oljesmurte norske kystøkonomien. Det kan se ut som om Haugesund nå har skapt en tredje region, et tredje sentrum, halvveis mellom Stavanger og Bergen, som har vokst under byens sikre og stødige ledelse.

Haugesund har, i hvert fall tilsynelatende, blitt velsignet av historiens utvikling på vestkysten av Norge. Byen har, slik sett, evnet å gripe de muligheter som bød seg i randsonene til de større byene i nord og sør og virkeliggjort sin ambisjon om en Haugesundsregion eller et Haugaland.

Og et slikt bilde griper da også viktige trekk ved Haugesunds fortid, nåtid og sannsynlige fremtid. Men noe, kan hende det meste, stemmer likevel ikke ved et slikt øyekast. Det er noen skjærende falske toner i den tilsynelatende harmonien.

For det første er det bare i de senere år at Haugesund har kunnet vise til vekst i innbyggertall. Heller har etterkrigstiden for Haugesund vært preget av en påfallende stagnasjon. Mellom 1960 og 1990 sto befolkningsutviklingen i Haugesund kommune stille – helt bom stille. I samtlige av disse 30 årene var innbyggertallet 27 000-og-noe, aldri høyere, knapt lavere. Denne stagnasjonen har preget og fortsetter å prege byen grunnleggende. Den ga etter hvert nærmest desperate politiske utslag i ulike forsøk på å skape vekst, særlig i boligpolitikken (se kapittel 2), og frykten for at stillstanden igjen skal inntreffe, rir byens politikere og strateger som en mare. Politikk i Haugesund, kan en kanskje si, handler først og fremst om hvordan man skal unngå nok en gang å havne i et slikt uføre.1 Den lange stillstanden i byens befolkningsutvikling var både et symptom på og en direkte konsekvens av noen – for Haugesund – svært uheldige utviklingstrekk i byens formelle relasjoner til sitt omland. Haugesund forfulgte en ambisjon om å skape og utvikle et omland omkring byen, en region under byens «naturlige» ledelse, men denne ambisjonen møtte alvorlige hindringer, faktisk i en slik grad at byens stilling på mange vis og i lange tider fortonte seg som en politisk hengemyr. Én ting var fylkesgrensen som delte omlandet i to, og alle vanskelighetene byen hadde med å synliggjøre Haugalandet for de sentrale myndigheter, i skyggen av storbyene Bergen og Stavanger og fylkene Hordaland og Rogaland (se særlig kapittel 3), men det største problemet for Haugesund har hele tiden vært grensen til naboen Karmøy.

Den som kaster et raskt blikk på et kart som viser Haugesund og omkringliggende kommuner, kan knapt unngå å stusse over bykommunens grenser i sør. I nord og til dels i øst dabber den bymessige bebyggelse gradvis av før landbruksområder, skog og hei tar over. I vest er havet. Det ser ut som byen

25.09.2017 13:50

42

Kapittel 1

har vokst, og kan fortsette å vokse, organisk utover landjorden. Ikke så i sør. Bare noen kilometer, en drøy halvtimes rask gange, fra byens rådhus krysser man over i nabokommunen Karmøy. Og trass i at naboens navn er Karmøy, har den spaserende verken krysset en bro eller lagt på svøm for å forlate Haugesund. Han har heller ikke forlatt den bymessige bebyggelse; den er likeså tett på begge sider av grensen. En førstegangsbesøkende må nesten undres: Hvorfor går kommunegrensen midt i det som oppleves som én by? Og hvorfor i all verden har øykommunen Karmøy en fastlandsside som begynner noen skarve steinkast sør for Haugesund sentrum?

I flere tiår har dette faktum plaget de haugesundske strateger og hatt store økonomiske og politiske konsekvenser for Haugesund. Den 30-årige mangelen på befolkningsvekst kan i stor grad tilbakeføres til grenseoppgangen med Karmøy. For det har gjennom alle de siste 60 årene vært en økning i innbyggertallet i den bymessige bebyggelsen (tettstedet) med utgangspunkt i Haugesund. Problemet for Haugesund var at vekstområdet lå i nabokommunen. By-/tettstedsbefolkningen har altså alltid vokst, men ikke bykommunens innbyggertall. Skapingen av Stor-Karmøy i 1965 kom i realiteten til å forpurre Haugesunds muligheter til å ta et effektivt lederskap i regionen. Godt hjulpet av veksten på Fastlands-Karmøy kom den rurale og desentraliserte omegnskommunen Karmøy til å passere sitt urbane sentrum og sin nabo i folketall, skatteinngang og økonomisk evne.

Forholdet mellom sentrum og periferi ble på kort tid snudd på hodet. Sett fra Haugesund skulle omegnskommunene kretse rundt byen, holdt på plass av dens politiske, økonomiske og kulturelle tiltrekningskraft. Slik var det for alle andre byer, slik var den naturlige og naturgitte orden. Men da den ene satellitten fikk større egenmasse enn det sentrum den presumptivt skulle kretse rundt, ble alt forrykket.

Denne uvanlige, i mange haugesunderes øyne «unaturlige», relasjonen mellom en by og en omegnskommune skapte en særegen dynamikk på Haugalandet. Haugesund kunne ikke i tiden etter 1965 uten videre proklamere seg som det åpenbare sentrum for Haugalandet eller som regionens selvsagte fører og veiviser. Dette var en rolle Haugesund stadig aspirerte til, men byen opplevde ofte at Karmøy ikke uten videre ville la seg innordne eller samarbeide, kanskje heller tvert imot.

Det er da heller ingen hemmelighet at forholdet mellom naboene Karmøy og Haugesund ikke alltid har vært det beste, og det regionale samarbeidet har mang en gang blitt satt på store prøver. Sett fra Haugesund synes det åpenbart at kommunesammenslåingsprosessene på Haugalandet i 1950- og -60-årene skapte en situasjon som ikke bare gjorde det regionale samarbeidet vanskelig, men direkte skadet byens og regionens utvikling. Et annet utfall den gang ville gitt byen en langt rikere utvikling: Byen ville ha vokst

12105 Haugesund_05.indd 42

25.09.2017 13:50

Byen og dens grenser

43

kontinuerlig, den ville ha stått mye sterkere mot storbyene i nord og sør, og med et Haugaland i ryggen ville den hatt større politisk slagkraft. I stedet er regionen preget av intern og intens konkurranse. På mange måter mangler fremdeles et tredje sentrum på strekningen Bergen–Stavanger.

Skapingen av de nye kommunegrensene utgjør i et slikt perspektiv byens skjebnetime. Å forstå hvorfor resultatet ble som det ble, er imidlertid en komplisert affære. Forklaringen ligger vel så mye i den rikspolitiske utviklingen som i lokale forhold, hendelser og bestrebelser. Haugesunds grenser har i stor grad blitt til som en del av det skiftende rikspolitiske spillet om hvordan kommunekartet skal tegnes i Norge, hva de kommunale oppgaver skal være, og særlig hvordan byer skal stilles i forhold til sitt omland. Haugesundske politikeres handlinger har likevel ikke vært betydningsløse, heller har de på kritiske punkter gjort avgjørende valg. Beretningen som følger, handler i stor grad om slike avgjørende valg – hva som var bakgrunnen for dem, og hvilke konsekvenser de fikk. Haugesund havnet nemlig i utakt med den generelle nytegningen av kommunekartet i etterkrigstiden, en utakt som har forfulgt byen til denne dag. Og tragedien begynte med en – i sin samtid – strålende suksess: den tilsynelatende umulige overtagelsen av nabokommunen Skåre.

«Et valg som gjelder byens fremtid» Da Samarbeidskomiteen, som endte opp med å anbefale full sammenslåing mellom Haugesund og nabokommunen Skåre, i februar 1953 la frem sin innstilling, valgte den å ta store ord i bruk. Spørsmålet om sammenslåing gjaldt ikke mindre enn «byens fremtid».2 Det fantes nemlig to ulike veier for Haugesund inn i fremtiden. Den ene var at byen lot omland være omland og konsentrerte seg om det bysamfunn som fantes innenfor kommunens snevre grenser. Da kunne byens innbyggere, slik komiteen presenterte det, få nyte godt av en «fullt utbygget by» med all mulig infrastruktur på plass.

Denne var allerede nedbetalt, og skattene kunne «stabiliseres på et så lavt nivå som det i fremtiden vil bli tillatt». Det gode byliv kunne slik sikres for haugesunderne.

Men slik ansvarsfraskrivelse for sitt omland kunne ikke komiteen tilrå.

Bysamfunnet og den bymessige bebyggelsen i Haugesund strakk seg allerede langt inn i Skåre. Befolkningen på byens 3,6 kvadratkilometer hadde bare økt langsomt de siste årene. Fra 1939 til 1952 hadde Haugesunds innbyggerantall vokst fra 18 366 til 19 124, en økning på usle 4,1 prosent.

På samme tid hadde nabokommunen Skåre vokst fra ca. 3500 til 5423, en økning på formidable 52,4 prosent. Haugesund hadde for lengst sprengt sine grenser, og befolkningen bosatte seg i stadig større grad i Skåre.

12105 Haugesund_05.indd 43

25.09.2017 13:50

SkĂĽre

Haugesund

Torvastad

12105 Haugesund_05.indd 44

25.09.2017 13:50

På kartet ser vi hvordan Haugesund var fullstendig omsluttet av Skåre, og hvor mye større landkommunen var enn bykommunen. Det var åpenbart for alle at det geografiske tettstedet Haugesund ville vokse sørover langs Karmsundet (hvor broen over til Karmøy sto klar i 1955).

En kommuneutvidelse på byens premisser ville gitt Haugesund byutvidelse i den retning tettstedet vokste, men dette var politisk umulig. I stedet måtte Haugesund, for å få utvidelse overhodet og overta det smale beltet med byggeland i sør, akseptere en bykommune bestående av nær folketom skog og hei i øst og en gold kystlinje i nord.

Byen og dens grenser

45

Dette bød på problemer. Landkommunen Skåre var på ingen måte i stand til å sørge for den infrastruktur og tekniske planlegging som var nødvendig for å utvikle nye bymessige strøk. Haugesund kunne ikke gjemme seg bak sine snevre grenser, argumenterte komiteen. Et kollapsende Skåre med improvisert husbygging og uholdbare gateløp, vannledninger og kloakkavløp ville ødelegge all fremtidig byutvikling. Og den store utvandringen til Skåre viste da også at Haugesund hadde krefter, befolkningsgrunnlag og energi til å bygge en større by. Både av egeninteresse og av hensyn til sitt omland måtte byen nå aksle sitt regionale ansvar. Byen måtte utvides, og den eneste muligheten var å ta hele Skåre med på kjøpet.

En by på jakt etter utvidelse Dette var ikke første gang at Haugesunds økende befolkning tvang frem en utvidelse av byens areal.3 Da strandstedet Haugesund med sine ca. 900 innbyggere ble skilt ut fra Skåre sokn i Torvastad herred og gitt ladestedstatus i 1854, ble den nye byen gitt et område på cirka 0,9 kvadratkilometer. Arealet ble ikke utvidet da byen fikk kjøpstadsrettigheter i 1866, selv om innbyggertallet da hadde mer enn tredoblet seg på 12 år. Den sterke befolkningsveksten etter 1900 og det faktum at stadig flere måtte bosette seg i Skåre, som i 1881 var skilt ut fra Torvastad som egen herredskommune, gjorde at det i 1909 i lovs form ble innvilget byen en partiell utvidelse. Da var Haugesund en av landets tettest befolkede byer; av større byer var det kun Kristiania som hadde flere innbyggere per kvadratkilometer.4 Utvidelsen, som trådte i kraft den 1. januar 1911, mer enn tredoblet Haugesunds areal. Skåre måtte avgi bare knappe 2,8 av sine mer enn 70 kvadratkilometer til byen, men dette var de langt mest folkerike delene av kommunen langs innfartsveiene til byen: Tittelsnesveien i nord, Salhusveien i sør og nye og gamle Skjoldavei i øst. På dette området bodde omtrent 3800 innbyggere, noe som etterlot omtrent 1800 skårebuer på kommunens resterende 68 kvadratkilometer.5 Skåre var sterkt redusert og sto til og med uten et eget bygdesentrum. Skåre kirke lå etter 1911 i Haugesund, og den beskjedne kommuneadministrasjonen måtte også leie lokaler i byen.

Byutvidelsen til tross, Haugesund lå fremdeles som en liten bykommune fullstendig omsluttet av en stor landkommune. Det areal byen hadde fått i 1911, var tiltenkt å kunne romme en bybefolkning på 13 000 personer.6 Den sterke veksten gjennom 1910-årene gjorde at byen allerede i 1920 hadde fått 16 600 innbyggere. Gjennom den krisepregete mellomkrigstiden var befolkningsveksten langt mer beskjeden: I 1930 var tallet 17 200, og et tiår senere hadde byen vokst med ytterligere 1200 innbyggere. Gjennom 1930-tallet

12105 Haugesund_05.indd 45

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 46

25.09.2017 13:50

Flyfoto fra 1947 av Haugesund sett fra nord-vest. I forgrunnen ligger Hasseløy, til høyre ligger Risøy. I den tett befolkete byen langs Smedasundet bodde det nær 20 000 mennesker, men stadig flere bosatte seg i nabokommunen Skåre som fullstendig omsluttet byen. Det var på markene sørover i Skåre, mot grensen til Torvastad (senere Karmøy), at byen kom til å vokse.

Foto: Haugesund kommune

12105 Haugesund_05.indd 47

Byen og dens grenser

47

hadde innbyggertallet i Skåre også begynt å øke, særlig i de bynære områdene. Igjen hadde byen sprengt sine grenser, og i 1937 programfestet Arbeiderpartiet i Haugesund byutvidelse til kommunevalget det året.

Etter krigen skjedde økningen i tettstedsbefolkningen nesten utelukkende i nabokommunen Skåre. Byutvidelse ble et selvsagt tema både for byens politiske partier og dens administrasjon. Ludolf Eide Parr, reguleringssjef i kommunen, la frem sitt syn på saken i Handelsstandsforeningen i februar 1948. Han hevdet at Haugesund var den trangeste byen i landet målt etter areal og folketall, og ville utvide byen jevnt både i nord, øst og særlig i sør.7 Han så suverent bort fra de eksisterende kommunegrensene, og førte sin «ideelle by» helt sør til Avaldsnes og forsynte seg ikke bare av Skåre, men også Torvastad kommunes fastlandsside.8 Også Per Larsen, skipsingeniør og Venstre-mann, lanserte lignende vyer året etter i Handelsstandsforeningen. «Salhusbroen» til Karmøy (Karmsund Bru, åpnet 1955) ville gjøre at den reelle byveksten ville komme sør for byen og på begge sider av Karmsundet. En storby ville det bli, med «hele Vest-Norges skipstrafikk midt gjennom byen!».9 Per Larsen ble et av medlemmene i den byutvidelseskomité kommunen satte ned i 1948. I tillegg fikk han med seg overrettssakfører Sigurd Lie (H) og maskinmester Andreas Gullhaugen (DNA). For komiteen var det åpenbart at en byutvidelse hastet. Byen var i realiteten tom for byggeland samtidig som husmangelen var prekær (se kapittel 2). Byens ambisjon om å tiltrekke seg nyetableringer, særlig innen industrien, kunne heller ikke realiseres før byen fikk et større areal. Komiteen innstilte overfor formannskapet på at byen snarest måtte ta sikte på en «p a r t i e l l byutvidelse», og denne måtte skje på «arealene i sør og sørøst for byen».10 I denne delen av Skåre hadde nemlig Haugesund kommune kjøpt store arealer med tanke på bolig- og industrireisning. Det gjaldt nå å få lagt disse områdene til byen og startet byggingen. Formannskapet vedtok enstemmig forslaget i desember 1949.

Så langt hadde haugesunderne utelukkende tatt til orde for en partiell byutvidelse, altså den tradisjonelle fremgangsmåten for hvordan norske byer fikk utvidet sitt areal. Det var ingen som så for seg at hele den store landkommunen Skåre skulle slås sammen med byen. Hva skulle vel en by med kyst og skog og hei nord- og østover? Det var de bynære områdene, og da særlig områdene sørover, hvor man forventet stor vekst i årene fremover og en bymessig bebyggelse, byen måtte ta sikte på. Men det som lot seg gjennomføre i 1909, var ikke lenger politisk mulig. Parallelt med hendelsene i Haugesund foregikk det et arbeid på nasjonalt plan som umuliggjorde en slik løsning, men som på samme tid skapte rom for en ny og radikal byutvidelse som ingen annen norsk by lyktes med på 1950-tallet.

25.09.2017 13:50

48

Kapittel 1

Schei-komiteen – by og land, ulike univers I oktober 1946 ble det ved kongelig resolusjon satt ned en komité som fikk i oppdrag å vurdere om det var nødvendig å revidere hele det nasjonale kommunesystemet. I tillegg skulle den «utrede spørsmålet om fremgangsmåten og de prinsipper som bør følges ved byutvidelser og endringer av herredsgrenser».11 Denne kommuneinndelingskomiteen, populært kalt Schei-komiteen etter sin første formann, Nikolai Schei (1901–85), fylkesmann i Sogn og Fjordane, sto for en av de tyngste og viktigste utredningene i etterkrigstidens Norge.12 Den fikk i realiteten ansvaret for å utarbeide premissene for hvordan tegne opp et helt nytt kart over Kommune-Norge.

Utredningen tok naturlig nok lang tid. Hver enkelt kommunes og tettsteds økonomiske, befolkningsmessige og kommunikasjonsmessige grunnlag og utvikling måtte analyseres, og den politiske behandlingen av innstillingen var også en langdryg affære. Det kom til å ta om lag 20 år før de største reformene kunne settes i verk, men det førte da blant annet til at antall kommuner i landet ble redusert fra 747 til 454.

Formålet med komiteen var å forsøke å finne et geografisk-administrativt kommunalt system som i større grad kunne gjøre kommunene i stand til å fungere som «hensiktsmessige lokale selvstyrte enheter».13 Det sa seg, ifølge komiteen, «uten videre at den økonomiske strukturendring, folketilveksten og befolkningsforskyvningen og den revolusjonerende omlegging av kommunikasjonene burde ha ført til store endringer i den kommunale inndeling». Det kommunale kartet, opprinnelig tegnet opp i 1837 og basert på de eksisterende prestegjeld, var åpenbart i strid med hvor og hvordan befolkningen hundre år senere bodde, arbeidet og reiste.

Det viktigste en nåtidig leser må forstå for å kunne få grep om utfordringene Schei-komiteen sto overfor, og det politiske rom haugesunderne kunne manøvrere i, er den kvalitative og forvaltningsmessige forskjellen som hersket mellom by- og landkommuner (herreder). En by ble i formannskapslovene av 1837 betraktet som noe fundamentalt annet enn en landkommune. Da lovene ble forberedt, ble det ikke engang vurdert å legge byene og herredene under den samme forvaltning. Til å begynne med ble da også byenes fremste kjennetegn siden middelalderen, handelsprivilegiene, videreført. Det var nettopp tillatelse til selv å få eksportere sild som sterkest hadde motivert haugesunderne til å søke om ladestedstatus rundt midten av 1800-tallet. Og selv om byenes handelsmonopol i praksis ble opphevet i 1857, og mange reformer gjorde by og land mer likestilt i hundreåret som fulgte, ble de like fullt liggende under separate lovverk til 1954 og forvaltningsmessige rammeverk helt frem til 1964.14 Den største vedvarende forskjellen var at bykommunene sto utenfor fyl-

12105 Haugesund_05.indd 48

Kommuneinndelingskomiteen, populært kalt Schei-komiteen etter sin første formann, fylkesmann i Sogn og Fjordane Nikolai Schei (1901–85), sto for en av de tyngste og viktigste utredningene i etterkrigstidens Norge. Den fikk i realiteten ansvaret for å utarbeide premissene for hvordan tegne opp et helt nytt kart over kommune-Norge. Utredningen tok naturlig nok lang tid. Hver enkelt kommunes og tettsteds økonomiske, befolkningsmessige og kommunikasjonsmessige grunnlag og utvikling måtte analyseres, og den politiske behandlingen av innstillingen var også en langdryg affære. Det kom til å ta om lag 20 år før de største reformene kunne settes i verk, men førte da blant annet til at antall kommuner i landet ble redusert fra 747 til 454. For Haugesund kom imidlertid komiteen til å bli en motstander.

Her Schei-komiteen samlet i Oslo i 1957. Fra venstre foran: Karl Martinussen, Nikolai Schei, Ivar Skjånes.

Bak fra v: O.J. Svennæs, Jørgen Vogt, og Ø. Halmrast. Foto: NTB scanpix

25.09.2017 13:50

12105 Haugesund_05.indd 49

25.09.2017 13:50

50

Kapittel 1

keskommunen. Byene hadde fra starten av blitt betraktet som egne univers som selv kunne bygge sine veier, sine skoler, sine kirker og sine syke- og fattighus. Byene var – og skulle være – små i utstrekning, med høy befolkningskonsentrasjon, stor skatteinngang, og leve av handel, ikke jordbruk.

Den relative kapitalrikdommen, målt mot bygdene, skulle gjøre dem i stand til å løse sine egne oppgaver. Byene skulle skape rikdom, legge grunnlaget for næringsmessig ekspansjon og sørge for en stadig bedre infrastruktur og et bysamfunn som også omlandskommunene kunne nyte godt av. Dette var selve byens idé og raison d’être.

Herredene, derimot, ble ansett å ha bruk for en felleskommunal overbygning, en fylkeskommune, for å løse sine utfordringer. Ordførerne i herredene møttes i fylkestinget, og planla herredenes utvikling innen fylkets rammer. Fylkeskommunen ble i praksis et kommunalt spleiselag, særlig etter 1882 og innføringen av den såkalte repartisjonsskatten (hvor skatten ble utskrevet på medlemskommunene i fylket i stedet for på de enkelte skatteytere). Velstående kommuner fikk dermed ansvar for fattigere områder, og det foregikk en utjamning hvor man forsøkte å ivareta utbygging av infrastruktur i hele det fylkeskommunale området.

Så da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1946, hadde de for seg et dobbelt forvaltningssystem hvor bykommuner og landkommuner hadde vidt forskjellige funksjoner og arbeidsoppgaver, og hvor by og land i prinsippet var irrelevante for hverandre. I praksis var det selvsagt ikke vanntette skott mellom byene og deres omlandskommuner. Et særlig uttrykk for den kontakt – og oftest konflikt – som kunne oppstå mellom en bykommune og dens naboer, var kravet om byutvidelser.

Tettstedsbefolkningen i Norge økte til dels sterkt gjennom hundreåret etter formannskapslovene. De eksisterende byene sprengte til stadighet sine grenser etter hvert som befolkningsveksten ble presset over i naboherredene og gjorde disse til forstadskommuner. Byene krevde byutvidelser i hopetall for å sikre seg skatteinntektene fra dem som faktisk tilhørte by-/ tettstedsbefolkningen, og også ytterligere byggeland. Men disse forsøkene på å få til en overensstemmelse mellom byens administrative grenser og tettstedets egentlige grenser, møtte i regelen lite gehør i naboherredene og fylkeskommunen. Forstadsbefolkningen utgjorde et viktig skattemessig grunnlag for den berørte landkommune og dermed fylkeskommunen. Alternativet, å la en bykommune overta en nabokommune i sin helhet, var en enda større trussel mot fylkeskommunens solidariske økonomiske system, da det ville bli en kommune mindre til å bære fylkets utgifter. Byutvidelser, uansett form, truet derfor det felleskommunale spleiselagets økonomiske evne.

De statlige myndighetene måtte veie hensynet til byene og fylkeskommu-

12105 Haugesund_05.indd 50

25.09.2017 13:50

Byen og dens grenser

51

nen opp mot hverandre, og i alminnelighet ble resultatet minimale, partielle byutvidelser inn i naboherredet (slik Haugesund fikk i 1909). Men slike utvidelser var kortsiktige løsninger: Så lenge tettstedene fortsatte å vokse, ville det ikke ta lang tid før byene igjen ville kreve ytterligere deler av naboene. Samfunnsgeografen Jens Christian Hansen har omtalt fenomenet slik: «Hva hjelper det å foreta en snever, partiell byutvidelse som tar med det meste eller en del av den eksisterende forstadsbebyggelse når all sannsynlighet taler for at byens fremtidige vekst vil finne sted utenfor de nye grensene? Nissen har sesongkort på flyttelasset.»15 For å kunne si opp nissens sesongkort ved norske byutvidelser, og finne en farbar vei for en ny kommunestruktur, var det helt avgjørende å avklare hvordan relasjonen mellom by og land skulle være. Skulle byene gå inn i fylkeskommunen, eller var det særlige hensyn som talte for at byene fortsatt skulle innta en særstilling i det kommunale systemet?

Da Schei-komiteen presenterte sin store innstilling «Om prinsipielle retningslinjer for en alminnelig revisjon av den kommunale inndeling» i desember 1951, forble skillet mellom byene og fylkeskommunen uavklart.16 Komiteen anerkjente at skillet mellom by og land hadde blitt stadig mindre i det knappe hundreåret etter at byene hadde mistet sine handelsprivilegier: Næringslivet hadde blitt mer ensartet; særlig hadde oppkomsten av industrien redusert motsetningen mellom primærnæringer på landsbygden og handel i byene, og leveforholdene i byen og på landet hadde i alminnelighet blitt likere hverandre. Men, hevdet komiteen, det var likevel en «teoretisk dyptgående forskjell» mellom by og land, og denne hadde å gjøre med «byens idé».

Ekte og falske byer Schei og hans komités prinsipielle syn på hva en by skulle være, og derigjennom hvilken rolle byer skulle spille i hele det norske samfunnssystemet, har i liten grad blitt tematisert i andre fremstillinger av den store kommunereformprosessen.17 Byenes særegne utfordringer og oppgaver var imidlertid noe Schei og hans komité drøftet inngående. Nøkkelen til deres tenkning om dette er å finne i det absolutte skillet Schei-komiteen la til grunn mellom det jeg vil kalle ekte og falske byer.

Det som kvalitativt skilte en ekte by fra et simpelt tettsted i en landkommune, var at byen hadde, som komiteen uttrykte det, en oppgave som «fellesnevner» for sitt oppland. De ekte byene skulle innta rollen som en pater

12105 Haugesund_05.indd 51

25.09.2017 13:50

52

Kapittel 1

familias for de omkringliggende landkommunene. I kraft av sine økonomiske muskler og velutbygde infrastruktur og kommunale apparat hadde byen ansvar for å ta vare på og bringe sin region opp og frem. For at byen skulle være i stand til å ta på seg slike fellesoppgaver for regionen, måtte den derfor få fortsette å nyte godt av å «arbeide under rommeligere økonomiske forhold enn landdistriktet», slo Schei-komiteen fast. Dette betød at byene måtte forbli små i utstrekning med en høy befolkningstetthet og dermed ha en svært høy skatteinngang sett i forhold til de grisgrendte strøk. De måtte også være fritatt for å bidra til den «skatteutjamning» som et medlemskap i fylkeskommunen ville medføre. Både byene selv og deres omland ville nyte godt av at byen slik i praksis ble gitt økonomiske fordeler og et lederskap over landkommunene, mot at byen tok ansvar for hele regionens utvikling.

Byene inntok med dette en avgjørende rolle i utviklingen av hele landet, og de fortjente derfor særbehandling.

Det virkelige problemet, slik Schei-komiteen så det, var at det fantes byer som ikke fungerte som «fellesnevnere»; de var byer kun i navnet og ikke i gavnet. Disse falske byene, som i en mer eller mindre fjern fortid hadde fått innvilget bystatus og handelsprivilegier, og som siden ikke hadde evnet å vokse til kraftsentre for en region, var «en fornektelse av byens idé og begrep», ifølge komiteen. Slike byer var utelukkende lokalsentre, ikke regionsentre, og misbrukte sin særstilling til å bruke sine krefter på «de alminnelige kommunale oppgaver» heller enn å utvikle sin rolle som «fellesnevner». Disse byene, mente komiteen, burde strippes for sin antikvariske og misvisende bystatus, og innlemmes i sine naboherreder til felles nytte for både byen og omlandet.

I innstillingen blinket komiteen ut Skudeneshavn på sørspissen av Karmøy som et godt eksempel på en slik type by.18 Byen hadde i første halvdel av 1800-tallet hatt en god del skipsfart takket være en svært velegnet seilskutehavn. Overgangen til damp og motor hadde fjernet denne komparative fordelen og ført byen inn i en stagnasjon den siden ikke hadde kommet ut av. Andre områder på Karmøy hadde, i motsetning til byen Skudeneshavn, opplevd en «rivende utvikling». Byen burde derfor slås sammen med herredskommunen Skudenes for å oppnå «rasjonalisering, innsparing og næringsøkonomisk utjamning av en slik betydning at også Skudesneshavn kan trekkes med». Den nye kommunen ville i den gamle byen få et naturlig sentrum innen sine grenser, og samtidig kunne både byen og omlandet finne sammen i et nytt og mer dynamisk samliv, og det uten at fylkeskommunen ville protestere.

En slik deklassering av byer som tiden hadde løpt fra, var et prinsipp komiteen i hovedsak fikk aksept for både i departementet og i Stortinget, og en rekke byer med under 3000 innbyggere mistet da også sin bystatus og ble

12105 Haugesund_05.indd 52

25.09.2017 13:50

Byen og dens grenser

53

innlemmet i en herredskommune.19 Heller ikke fylkene ville motsette seg slike prosesser ettersom de på denne måten ble kvitt de stadige krav om partielle utvidelser fra byene, og samtidig fikk tilført ytterligere skatteobjekter. Det var fullt mulig, om enn prinsipielt betenkelig, å gjennomføre slike prosesser før byenes fremtidige forhold til fylkeskommunen var avgjort.

Slik forholdt det seg imidlertid ikke med situasjonen for de virkelige byene.

De ekte byene, og Haugesund talte med blant disse, måtte få anledning til å vokse, ekspandere og fortsette sin utvikling som motorer for sine regioner, mente komiteen. Det ville i praksis bety at de ekspansive og dynamiske byene måtte innvilges arealutvidelser. Men hvordan skulle disse foregå?

Komiteen hadde erklært seg som tilhengere av en idé om byen som fordret at den skilte seg radikalt fra sitt omland. De falske byene måtte gjerne gå inn i herredskommunene og dermed i fylket, men de ekte byene måtte ikke slås sammen med arealmessig store nabokommuner og på denne måten danne store bykommuner. En slik løsning måtte «i sin alminnelighet» frarådes.20 Byenes egenart og deres fortrinn ville i så fall bli vannet ut på et for stort areal. De ekte byene måtte derfor, også i fortsettelsen, få anledning til partielle byutvidelser, selv om komiteen åpnet for at unntak kunne gjøres.21 Komiteens skepsis mot at byer slo seg sammen med hele omegnskommuner, var imidlertid ikke det eneste – ikke engang det største – hinderet for slike løsninger. Om fylkene var motstandere av byenes krav om partielle utvidelser for å samle tettstedsbefolkningen innen den administrative byen, så var mulige krav om å overta hele kommuner og gjøre dem til en del av byen, og dermed fjerne dem fra fylkeskommunen, en vederstyggelighet. Før slike prosesser eventuelt kunne finne sted, måtte man derfor finne en endelig ordning for relasjonen mellom by og fylke.

Stortingets (tilsynelatende) forbud Dette var da også den unisone oppfatning da Schei-komiteens innstilling fra 1951 endelig ble forelagt Stortinget våren 1956. I regjeringens proposisjon fra året før hadde det allerede blitt slått fast at det ikke burde «fremmes forslag om byutvidelser med mindre det i enkelte tilfelle er særlig sterkt behov for det».22 Men selv ikke denne sterke advarselen mot byutvidelser før en hadde landet på en endelig ordning, var tilstrekkelig for kommunalkomiteen da den la saken frem i Stortinget. Komiteen erklærte uten omsvøp at det var umulig å egentlig ta stilling til hele den nye kommuneplanen før spørsmålet om byene og fylkeskommunen var avgjort. For byenes del skulle dette få som konsekvens at ingen byutvidelser ville komme på tale de nærmeste årene:

12105 Haugesund_05.indd 53

25.09.2017 13:50

54

Kapittel 1

«Skulle man også ta med byene i den påtenkte revisjon nå, og gi adgang til en rekke byutvidelser og innlemmelse av nabokommuner i byer, ville det få nesten uanede konsekvenser. Derfor er kommunalkomiteen kommet til å ville foreslå følgende ordning: Hvis den påtenkte alminnelige revisjon av den kommunale inndeling i noe tilfelle vil føre til at en nåværende bykommune vil bli slått sammen med en eller flere nabokommuner, og den nye kommune antas å måtte få bystatus, skal en slik endring ikke kunne foretas nå.

Den skal utstå inntil spørsmålet om bykommunenes deltagelse i fylkeskommunen er avgjort.»23 Dette kunne synes «hårdt», la komitéordfører Johan Møller Warmedal (H) til, men det var tvingende nødvendig av hensyn til å forsvare fylkeskommunens interesser. Dette fordi «enhver utvidelse av en bys grenser, for ikke at tale om en innlemmelse av en eller flere nabokommuner, får den største innvirkning på det økonomiske grunnlag for vedkommende fylkeskommune». I tillegg ville presset fra byene om å få utvidelser tvinge departementet og regjeringen til å «fremskynde» en løsning på det uløste spørsmålet om byenes eventuelle inntreden i fylkeskommunen. Stortinget måtte derfor nøye seg med å debattere prinsippene for den «herredskommunale inndeling» alene.24 Det ble altså erklært i landets nasjonalforsamling i 1956 at ingen byer, hvis de ønsket å beholde sin bystatus, kunne gjøre seg håp om å utvide sine grenser før byenes stilling i forhold til fylkeskommunen var avklart. I tillegg hadde Schei-komiteen forsøkt å knesette et prinsipp om at byer ikke skulle slutte seg sammen med arealmessig store nabokommuner. Byene gikk inn i fylket først i 1964, noe som muliggjorde de tallrike kommunesammenslåingene og byutvidelsene i 1964–65. Tross alt dette, og helt i utakt med alle øvrige byer i landet, gjennomførte Haugesund sin store byutvidelse i 1958, og da i form av en full sammenslutning med landkommunen Skåre. Det skulle ha vært umulig.

Skåre eller ikke Skåre?

I 1949 hadde Haugesund vedtatt sitt ønske om en partiell utvidelse av byen i sør og sørøst. Kravet ble lagt i Schei-komiteens bunker av tilsvarende krav fra andre byer. Det ble snart klart for haugesunderne at hjulene i den byråkratiske og politiske behandlingen kvernet sakte og at en avgjørelse neppe kunne påregnes på flere, ja kanskje mange år. Byen var i praksis tom for byggeland allerede, og landkommunen Skåre var ute av stand til å ta seg

12105 Haugesund_05.indd 54

25.09.2017 13:50