Frist meg ikke inn i ledelse 2. utgave (9788245051988) by Fagbokforlaget

ØYSTEIN BONVIK

NY UTGAVE

«Bonvik bryter et tabu. Frivillig slutte som sjef, det gjør man liksom ikke.»

EVA GRINDE, DAGENS NÆRINGSLIV

FRIST MEG IKKE INN I LEDELSE

Bekjennelser fra en middelmådig sjef

ØYSTEIN BONVIK

FRIST MEG IKKE

INN I LEDELSE

Bekjennelser fra en middelmådig sjef

2.utgave

1. utgave 2014

2. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-5198-8

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Torfinn Solbrekke

Omslagsfoto: Getty Images

Forfatterbilde: Agnete Brun

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

FORORD

Det har gått nesten ti år siden jeg våget meg på å skrive en liten bok om et stort tema. Frist meg ikke inn i ledelse skapte furore da den kom – sannsynligvis fordi jeg la mitt eget omdømme i potten og fortalte rimelig åpent om hvorfor jeg ikke lyktes som leder. Kanskje ikke så rart at jeg ikke har hørt fra en eneste rekrutterer siden da.

Målet mitt den gangen, og det er uendret i dag, var å sette ord på hva som skjer når ambisjon og motivasjon ikke er naturlig sammenfallende. Den viser hvordan det er når en fyr – altså meg – albuer seg inn i en lederrolle, bare for å oppdage at han verken har de nødvendige egenskapene eller den riktige motivasjonen til å bli en god leder. Dette går ikke først og fremst ut over de ansatte, men heller ham selv, som genuint sliter i en rolle han ikke er skapt for. Det høres kanskje ut som en roman, men er mer en blanding av egne opplevelser, refleksjoner og bitte litt fag.

Selv om det for meg til å begynne med var et betydelig nederlag å akseptere mine naturgitte svakheter på området, har denne selvinnsikten, og ikke minst det å ta konsekvensene av dem, gjort at jeg har fått det betydelig bedre i arbeidslivet. Dette var erfaringer jeg ville dele, og det er like relevant i dag som det var for ti år siden.

Å være såpass åpen om egne feil og mangler har hatt sin pris, men jeg mener definitivt det har vært verdt det. Her mener jeg ikke først og fremst utgivelsen av boken i seg selv, men heller det at jeg har klart å etterleve mitt eget mantra og ikke latt meg friste til noe som minner om et comeback. Samtidig har jeg vært usikker på om jeg reelt sett har oppnådd så mye annet enn å gi mislykket ledelse et slags ansikt. Det har ikke manglet

på kommentarer av typen «jeg er jo akkurat som deg, Øystein», som oftest etterfulgt av et «men jeg følte jeg ikke kunne takke nei til å bli leder likevel». Én ting er å ha selvinnsikt – noe helt annet er å ta konsekvensen av akkurat dette.

Men i april i år kom jeg plutselig over et innlegg i Aftenposten hvor norgessjefen i det globale rekrutteringsselskapet Randstad mente å ha belegg for å fastslå en splitter ny trend. Tall fra deres store internasjonale studie, hvor også Norge er inkludert, kan nemlig tolkes dit hen at store deler av arbeidsstokken heller vil dyrke sitt eget fagfelt enn å albue seg inn i ledergruppen. Dette er spesielt tydelig i Norge, hvor nå bare 30 prosent har lederambisjoner, en andel som ifølge Randstad er betydelig lavere enn gjennomsnittet for de øvrige landene som har deltatt i studien.

Dette står i skarp kontrast til noe av det jeg skrev for ti år siden. Det er muligens ikke en helt vanntett sammenligning, men i 2014-utgaven av boken henviste jeg nemlig til en undersøkelse fra bemannings- og rekrutteringsselskapet Manpower som i 2012 sa at hele 70 prosent av oss ønsket oss en lederjobb på et eller annet tidspunkt i karrieren. Et eller annet må ha skjedd, med andre ord. Tør jeg bruke floskelen paradigmeskifte?

Det er selvfølgelig besnærende å konkludere at det er Frist meg ikke inn i ledelse som har gjort susen. Den er jo ennå ikke utgitt andre steder enn i Norge – og hovedpoenget var jo akkurat at man heller burde dyrke sine faglige interesser fremfor feilslåtte lederambisjoner. Dessverre er det nok likevel mer sannsynlig at tidsånden har innhentet boken, og at det er helt andre faktorer som gjør at det nå er såpass mange som inngår i samme menighet.

Jeg må innrømme at det som slår meg mest, er det undersøkelsen ikke gir svar på – nemlig om de som sier de fremdeles har lederambisjoner, er de riktige lederne.

For hva om det er slik at de som faktisk bør la seg friste, har blitt skremt bort, og de vi sitter igjen med, er minst like uegnet som tidligere? Da har jeg jo heller bidratt til en særdeles uheldig utvikling, og burde bruke resten av tiden i arbeidslivet til å skamme meg.

Tanken bak Frist meg ikke inn i ledelse var jo ikke å overbevise alle om at de burde finne seg noe annet å gjøre, men heller at de av oss med vikarierende motiver skulle takke nei. Det finnes mange solide ledere der ute, med gode egenskaper og riktig type motivasjon, og de skal man friste, lokke og overtale til å ta på seg disse rollene.

Resten av oss bør sitte rolig i båten.

Så selv om vinden kanskje er i ferd med å snu, og stadig flere av oss vil bruke karrieren vår til å bli bedre på det vi faktisk er gode på, kan vi ikke si at oppdraget er fullført. Vi trenger stadig påminnelse om hvem som reelt sett kan bli gode ledere, og hvem som bør slutte å spisse albuene og heller finne lykken andre steder i organisasjonen.

Derfor koster vi på oss å gi ut boken på nytt – uten de store endringene mellom permene. Det nyeste nye er derimot et etterord, hvor jeg tar meg friheten å spekulere litt rundt hvorfor boken og tidsånden ser ut til å sammenfalle bedre i dag enn for ti år siden.

Og husk at hvis du ikke blir redd, sliten eller oppgitt av det du nå skal lese, men heller tenker at «det der virker da ikke så ille», kan det godt hende at ledelse er noe for deg. Kan du derimot påberope deg at du er som meg – ja, da takker du nei.

Øystein Bonvik Oslo, juni 2024

Til alle som har hatt meg som sjef – og mot alle odds likevel har blitt gode ledere i ettertid

EN BØNN

OM Å FÅ SLIPPE

Det er kake, det er gaver, det er latter. Og selv om dette er en slags sorgens dag, er det stort sett munterhet å spore. Noen er i ferd med å gå bort – eller heller kanskje ta trikken – til sin nye arbeidsgiver. Der venter den bedre betalte stillingen, den fine tittelen, sjefen som virkelig vet å verdsette talentet, og en kantine med hele tre typer skivet ost.

Det er vi, de etterlatte, som skal ta farvel, men det er ingen som tørker tårene eller mumler «hvorfor, hvorfor – han har jo ikke vært her så lenge».

Om de fremmøtte er der som medmennesker eller kakemonser, skal være usagt. Jeg, sjefen, er der fordi jeg må. For meg er dette en gledens dag – det skal jeg ærlig innrømme. At vi endelig er kvitt kronidioten som har vært virksomhetens største frustrasjonselement og tidstyv det siste året uten en utmattende seigpining en etter-boken-oppsigelse kan være, er en uventet gavepakke. Tenk at noen andre helt frivillig har overtatt problemet. Det er rett og slett for godt til å være sant.

Selv måtte jeg faktisk ta meg i ikke å smile bredt da han med alvorlig mine sa opp for noen uker siden. «Han var lei seg», sa han, «for de problemene det sikkert skapte at en uunnværlig ressurs som han selv med tungt hjerte hadde takket ja til en annen jobb.» «Ja, huff», svarte jeg tilbake med ansiktet i påtatt

alvorlige folder, «dette blir ikke så lett, nei». Jeg la til et halvhjertet sukk for å indikere en fysisk reaksjon på de dårlige nyhetene.

Så ble det stille en liten stund mens jeg grublet på om jeg ble avslørt hvis jeg spurte hvor fort han kunne slutte. «De trenger deg vel kanskje med en gang», sa jeg uskyldig spørrende. «Absolutt, men jeg visste jo at det ville skape problemer her, så jeg har sagt at jeg vil jobbe ut hele oppsigelsestiden. Det skulle bare mangle.»

Ja, det var definitivt det eneste som manglet.

Så er vi her da, tolv lange uker senere, og jeg tripper av utålmodighet. Bare en eneste bløff til, så er han borte – forhåpentligvis uten å love at våre veier krysses igjen. Det er tid for avskjedstalen, en av de mange pliktløpene i en leders arbeidsdag. Tid for tomhet.

Alle vet hvor lite vi kommer til å savne ham – hvor glade vi er for at det endelig er over. Men det er opp til meg, på vegne av hele organisasjonen, ikke å si akkurat det. Man kan drømme om formuleringer av typen «det beste du har gjort for oss, er å slutte» eller «vi håper du kommer til å lage like mye skade hos konkurrenten du skal begynne hos, som du har gjort her». Men, nei. Jeg hadde lyst til å kjøpe en bok om personlighetsforstyrrelser i avskjedsgave, men ble stoppet. Heldigvis, av meg selv. En bok om India hadde muligens vært mer subtilt. Det er jo der det meste av pepperen gror.

Men nå står jeg her med et gavekort fra XXL og noen stikkord på en gul «Post-it»-lapp. Hva sier man til den som har ingenting? Jeg har notert «sosial» som kodeord for all firmafestentusiasmen og «opptatt av miljøet» som en oversettelse av alt maset om flere typer skivet ost i kantinen. La meg få det overstått, tenker jeg, og ber

en stille bønn om at de fleste forstår hva jeg egentlig mener.

Og der var det unnagjort. Jeg tror de forsto – der de gomlet kake fra papptallerkener og nikket og smilte på de riktige stedene. Ingen ble provosert, og ingen gråt. Eller det er ikke helt sant. Han som skulle slutte, var rørt og fremdeles veldig lei seg for alle problemene han nå skapte. Ved å slutte.

Hvor står du, egentlig?

Hvis du leser dette og tenker «fy faen, det der var tatt på kornet – det er akkurat slik det føles for meg som leder også», vil jeg anbefale deg å komme deg ut av sjefsjobben fortere enn svint. Ikke overbevist? Vel, les resten av boken, så skal jeg gi deg mot og forståelse til å slutte.

Er du derimot forferdet over det empatiløse og kyniske menneskesynet forfatteren her lar komme til syne, bør du muligens forbli i eller oppsøke en lederkarriere.

Du vil sikkert oppleve at alt det som forventes av en moderne leder, faller seg helt naturlig. Du er et tålmodig medmenneske og bærer ikke som meg rundt på mentale sjekklister for å være slik det forventes at en leder skal være. Det er ikke tull engang – jeg har alltid måttet minne meg selv på at når en ansatt sier at hun venter barn, er det første man sier «gratulerer», ikke «oi sann, det passet litt dårlig akkurat nå». Og det er nok derfor jeg for lengst har gitt opp å være leder. Jeg har verken de naturlige egenskapene eller tålmodigheten til å simulere dem.

Å lede noen – ikke bare noe

Her iler jeg til med en viktig presisering. I denne boken har jeg satt et tydelig likhetstegn mellom ledelse og personalansvar. For et land som avskaffet adelen i 1820-årene,

er nordmenn overraskende glade i titler, og som vi skal se i senere kapitler, har det gått inflasjon i betegnelser som leder, sjef og direktør uten at det nødvendigvis handler om å være noens overordnede. Jeg sier ikke dette for å minimere gleden og stoltheten til landets mange faglige

ledere eller de som er direktører for en avdeling som bare består av dem selv. Jeg sier det for å tydeliggjøre at ledelse i denne sammenhengen dreier seg om evnen –eller for min del den manglende evnen – til å håndtere ansatte du har et formelt ansvar for.

Det betyr også at dette ikke bare handler om rollen som øverste sjef, men også det så ofte utskjelte mellomlederskiftet. I store virksomheter ligger det største personalansvaret her, mens topplederne da etter sigende får bruke mer tid på «de store utfordringene». Den norske gjennomsnittsvirksomheten er likevel ikke et konsern eller en institusjon, men heller en liten eller mellomstor bedrift. Øverste sjef her kan nok ikke kalle seg toppleder og slipper sjelden unna relativt store mengder personalhåndtering og -administrasjon – med eller uten en mellomleder som buffer.

Selv føler jeg at ledelse er et av de områdene hvor jeg har feilet mest – både karrieremessig og i livet for øvrig.

Og det har fascinert meg såpass mye at jeg har brukt de siste årene til å fundere – mer enn sikkert sunt er – hvorfor ikke akkurat jeg egner meg som leder. Jeg er jo i bunn og grunn en ambisiøs og hardtarbeidende fyr, som skulle kunne lykkes bare jeg jobbet hardt nok. Men ikke på dette området, tydeligvis. Jeg burde sannsynligvis heller ha brukt all energien og tiden på å bli en konsertpianist –helst uten orkester.

Lykken er å forelske seg i oppgavene

All grublingen har ført meg frem til en rimelig enkel konklusjon. Kort sagt må man være motivert av lederoppgavene – altså stort sett det som handler om dag-til-dag-utfordringene – for å ha glede av lederjobben. Og selv om det finnes noen historiske unntak, må man like oppgavene for å lykkes. Rimelig opplagt, ville du kanskje si. Ja, det er kanskje det, men for mange, meg selv inkludert, er det ofte helt andre ting som har drevet frem lederambisjonene. Men det er først når vi trår inn i lederrollen, at vi faktisk har skjønt hva det handler om. Mange av oss skjønner da ganske raskt at en slik posisjon fort kan bli et hinder heller enn selve veien til å oppnå ambisjonene våre.

Ikke bare er dette en veldig enkel filosofi – den er ikke spesielt ny heller. Les hva den greske filosofen Epiktet sa for rundt 1900 år siden og som godt kan ses på som kjernen i boken:

Hvis du påtar deg en rolle som du ikke kan gjennomføre, begår du to feil. Den rollen du har påtatt deg, spiller du dårlig, og den du kunne ha utfylt, forsømmer du.

Vær glad for at du slipper

De mest oppvakte lar seg ikke friste, fordi de skjønner hva dette egentlig innebærer. De som har litt mer tungt for det, kaster bort verdifull tid både på å skaffe seg posisjonen og deretter forsøke å håndtere den etter beste evne. Eller de lar det skure, på bekostning av ansatte og virksomheten for øvrig.

For noen av oss er lederjobben en skikkelig blindvei. Og det er ikke bare tid man kan miste, men man kan også påføre både virksomheten og seg selv skade. Her snakker

vi om alt fra tapt anseelse til sviktende helse. Jeg har dedikert et eget skrekkapittel til dette litt senere i boken. Frist meg ikke inn i ledelse er mitt bidrag til at vi skal få en bedre lederstand, totalt sett. Ikke ved å inspirere flere til å oppsøke slike roller, men heller ved å få mange flinke, ambisiøse medarbeidere til å velge det bort til glede for dem selv og andre. Hvis noen skulle være i tvil, beundrer jeg virkelig de som har kvalitetene og motivasjonen som skal til for å lede andre. De trenger ikke denne boken, og de aller beste trenger sannsynligvis ingen selvhjelpslitteratur i det hele tatt. Men det de sikkert ville ha satt pris på, er færre medarbeidere som maser om lederstillinger når virksomheten trenger dem på helt andre områder. Eksemplene er dessverre mange på håpløse forfremmelser som ikke har ført til annet enn at virksomheten mister en kompetent medarbeider og heller får en dårlig sjef. En skikkelig tap-tap-situasjon.

Legg ambisjonene et annet sted

Et gjennomgangstema i boken er å avdekke gapet mellom det man selv reelt sett ønsker å oppnå gjennom jobben og det lederrollen har å by på. Innledningsvis skal vi derfor se litt på hvorfor noen har lyst til å lede – sett opp mot alle forventningene man møter når man endelig sitter i den etterlengtede «stolen». For de som ennå ikke har havnet der, røper jeg ikke for mye når jeg sier at det lett kan bli en sjokkartet opplevelse. Og for å være ekstra slem putter jeg inn noen av forventningene til neste generasjons arbeidstakere. Overnaturlige evner er muligens påkrevd for å være sjef i fremtiden.

I tillegg til at jeg presenterer hva som kan gå galt, vil jeg også se litt på løsningene. Eller for å være mer presis –på alternativene. Dette er ikke en bok som skal hjelpe deg å fungere bedre i en stilling du ikke burde ha, men heller

skape forståelse for det å velge bort ledelse som karrierevei. Og valget skal være mulig å ta uten å ty til fraser som «jeg kunne godt ha vært en god leder hvis jeg bare ville». Nei, for pokker, du bør med stolthet kunne si at du ikke passer til en slik jobb. Du mister ikke potensen ved å hevde det. Tror jeg. Men ærlig talt betyr ikke det at du ikke er leder, at du er en som dilter etter – snarere tvert imot. Spesielt ikke i det vi kaller kunnskapssamfunnet, hvor de fleste blir bedømt etter hva de egentlig kan, fremfor den rollen de har. Virksomheter trenger gode ledere, men de er på mange områder ikke lenger ansett som den viktigste ressursen og er derfor lettere å skifte ut enn medarbeidere med nødvendig spisskompetanse. Jeg tviler på at jeg klarer å skremme bort alle som har lederambisjoner, med denne boken. Det var mange velmenende personer, som kjenner meg godt, som sa at jeg ikke ville bli lykkelig som leder. Det valgte jeg å overhøre – og hadde en lignende bok eksistert da jeg startet denne karriereblindveien, hadde jeg sannsynligvis verken kjøpt den eller lest den. Noen av oss lærer bare av egne feil. Har man klare og uttalte lederambisjoner, skal det mer til enn en bok for å stoppe akkurat dette. Er du derimot usikker, kanskje til og med på en konkret lederoppgave du er blitt tilbudt, kan refleksjonene i disse kapitlene være et bra utgangspunkt. Boken er også ment som et verktøy for deg som veileder andre i deres karrierevalg – enten ved at du selv er leder, eller ved at du jobber med kompetanseutvikling i en virksomhet.

Og kanskje er det til og med litt trøst å finne i disse sidene – for alle som har sittet eller er fanget i en lederjobb de egentlig burde vært foruten. Hadde jeg vært en slags selvhjelpsguru, hadde jeg sagt at det er oppgavene og ikke deg det er noe i veien med. Men det er jo ikke sikkert at det er sant i akkurat ditt tilfelle. Les, funder – og finn ut hvilke karrierefristelser du bør la deg lede av.

Forvill deg ikke inn fristelsen

– DET FINNES MYE ANNET Å LA SEG FORFØRE AV

å strebe etter en lederjobb kan være et kall, for all del.

Men like gjerne rent jåleri. Og ganske mye midt imellom.

Det ser jo fint ut på LinkedIn, gjør det ikke? Nesten som et idrettsmerke i gull da vi var små.

Spørsmålet er bare om det finnes noen grønne skoger her, eller om du bare går deg vill i busker og kratt.

Hvorfor tar du sjansen på å rote deg bort? Er det verdt det? Det kan jo hende at det ikke er den veien du skal engang. Hvis du kjenner skikkelig etter, mener jeg.

1. PÅ JAKT ETTER

JOBBEN ELLER

ÆREN?

Jeg skvatt til. «Hei, sjef?» Et øyeblikk trodde jeg plutselig jeg var i den lokale bilvaskehallen på St. Hanshaugen og noen skulle spørre meg om bilen trengte både innvendig og utvendig vask. Men nei da, det er en helt vanlig tirsdag og en vennligsinnet medarbeider mener at det er en munter måte å si hei på. Smiger eller ironi? Eller bare et forsøk på litt malplassert «street talk». Aner ikke. Av natur vil jeg, hvis jeg kjenner etter, tro det aller verste.

Problemet er at jeg verken føler meg særlig sjef eller som en sjef. Jeg har oppdaget alt jeg ikke kan – inkludert momsregnskap og det meste av arbeidsmiljøloven – og alt jeg ikke behersker, som muligens inkluderer normal folkeskikk og grunnleggende empati. Det står «daglig leder» på visittkortene, men nå har jeg sluttet å ta dem med i møter av frykt for at noen skal sette hermetegn ved tittelen min.

Problemet er jo bare at jeg har tenkt dette så ofte i møte med andre som ikke helt lever opp til forventningene. Vedkommende introduserer seg som leder, sjef, direktør – ja, gjerne ledende sjefsdirektør, for den saks skyld – og i løpet av møtet kan jeg bare ikke skjønne hvordan han har fått den tittelen. Eier mamma selskapet? Er stillingen et resultat av en utpresning? Gjorde de ansettelsen usett? Er det her du kan

gjøre minst skade? Man blir lattermild og trist på en og samme tid. Innrøm det. Til og med du som ser på deg selv som særdeles lite arrogant, har opplevd noe av det samme. Forskjellen er naturlig nok at du sikkert hadde dårlig samvittighet for å tenke slik jeg gjør.

Jeg har virkelig begynt å bekymre meg for at noen nå ser meg på samme måte. At jeg er i en jobb jeg ikke behersker, og at jeg egentlig bare gjemmer meg bak en tittel jeg på ingen måte klarer å leve opp til. Jeg er verken sjef eller leder. Og det er definitivt noe daglig over denne følelsen.

Helt sjef på å lede

I denne boken har jeg allerede sauset sammen to ord som teoretisk sett egentlig ikke skal behandles som synonymer. Men siden dette ikke er høyskolepensum, men definitivt anbefalt litteratur, har jeg prioritert velklingende fremfor korrekt bruk av ordene leder og sjef. Men la oss for ordens skyld rydde litt.

Hvilke merkelapper vi velger å sette på våre overordnede, kan si noe om både forholdet vi har til lederen, og selve lederskapet. Tituleringen kan dreie seg om å heve noens anseelse eller kanskje tendere mot et skjellsord. Sjef brukes som både formell tittel, rollebetegnelse og adjektiv – som i det negativt ladede sjefete.

I det moderne tittelhierarkiet i privat sektor er det laveste lederskiftet kalt sjefer, mens man på et nivå opp kan smykke seg med tittelen direktør. Når man går til topps i et konsern, blir man derimot sjef igjen. En klassisk vittighet blant lederspirer som har lyst til å fremstå som ydmyke, er at de ikke har lyst til å bli forfremmet til direktør siden de da ikke får være sjef lenger.

Øystein Bonvik er rådgiver, forfatter og foreleser, og har skrevet en rekke fagbøker om kommunikasjon og ledelse. Han har ikke latt seg friste av noen lederjobber de siste ti årene og trives godt i sitt helt eget lille selskap.

Den kontroversielle klassikeren fra 2014 er nå tilbake i ny utgave.

Hvorfor ønsker du egentlig å bli leder? Hvis du ønsker det, da. Det kan jo både ta knekken på karrieren din og i verste fall være direkte helseskadelig. På toppen av det hele er sjansen stor for at absolutt ingen vil få noen som helst glede av alt du gjør. Aller minst deg selv.

I denne boken forteller Øystein Bonvik – som var en helt vanlig leder i en helt vanlig norsk virksomhet – om egne og andres feilslåtte lederambisjoner og hvor galt det kan gå både for de som skal ledes og lederen selv når lederen ikke er egnet for sjefsjobben.

I den nye utgaven er det i beste barnehageonkelstil tid for å undre seg. Hva har skjedd ti år etter den mye omtalte utgivelsen av Frist meg ikke inn i ledelse? Er alt som før, eller har det kanskje blitt verre? Og ikke minst – har noen latt seg skremme?

ISBN 978-82-450-5198-8