ØYSTEIN BONVIK
NY UTGAVE
«Bonvik bryter et tabu. Frivillig slutte som sjef, det gjør man liksom ikke.»
EVA GRINDE, DAGENS NÆRINGSLIV
FRIST MEG IKKE INN I LEDELSE
Bekjennelser fra en middelmådig sjef
FRIST MEG IKKE
INN I LEDELSE
ØYSTEIN BONVIK
FRIST MEG IKKE
INN
I LEDELSE
Bekjennelser fra en middelmådig sjef
2. utgave
Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS
All rights reserved
1. utgave 2014
2. utgave 2024 / 1. opplag 2024
ISBN: 978-82-450-5198-8
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Torfinn Solbrekke
Omslagsfoto: Getty Images
Forfatterbilde: Agnete Brun
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00
E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
FORORD
Det har gått nesten ti år siden jeg våget meg på å skrive en liten bok om et stort tema. Frist meg ikke inn i ledelse skapte furore da den kom – sannsynligvis fordi jeg la mitt eget omdømme i potten og fortalte rimelig åpent om hvorfor jeg ikke lyktes som leder. Kanskje ikke så rart at jeg ikke har hørt fra en eneste rekrutterer siden da.
Målet mitt den gangen, og det er uendret i dag, var å sette ord på hva som skjer når ambisjon og motivasjon ikke er naturlig sammenfallende. Den viser hvordan det er når en fyr – altså meg – albuer seg inn i en lederrolle, bare for å oppdage at han verken har de nødvendige egenskapene eller den riktige motivasjonen til å bli en god leder. Dette går ikke først og fremst ut over de ansatte, men heller ham selv, som genuint sliter i en rolle han ikke er skapt for. Det høres kanskje ut som en roman, men er mer en blanding av egne opplevelser, refleksjoner og bitte litt fag.
Selv om det for meg til å begynne med var et betydelig nederlag å akseptere mine naturgitte svakheter på området, har denne selvinnsikten, og ikke minst det å ta konsekvensene av dem, gjort at jeg har fått det betydelig bedre i arbeidslivet. Dette var erfaringer jeg ville dele, og det er like relevant i dag som det var for ti år siden.
Å være såpass åpen om egne feil og mangler har hatt sin pris, men jeg mener definitivt det har vært verdt det. Her mener jeg ikke først og fremst utgivelsen av boken i seg selv, men heller det at jeg har klart å etterleve mitt eget mantra og ikke latt meg friste til noe som minner om et comeback. Samtidig har jeg vært usikker på om jeg reelt sett har oppnådd så mye annet enn å gi mislykket ledelse et slags ansikt. Det har ikke manglet
på kommentarer av typen «jeg er jo akkurat som deg, Øystein», som oftest etterfulgt av et «men jeg følte jeg ikke kunne takke nei til å bli leder likevel». Én ting er å ha selvinnsikt – noe helt annet er å ta konsekvensen av akkurat dette.
Men i april i år kom jeg plutselig over et innlegg i Aftenposten hvor norgessjefen i det globale rekrutteringsselskapet Randstad mente å ha belegg for å fastslå en splitter ny trend. Tall fra deres store internasjonale studie, hvor også Norge er inkludert, kan nemlig tolkes dit hen at store deler av arbeidsstokken heller vil dyrke sitt eget fagfelt enn å albue seg inn i ledergruppen. Dette er spesielt tydelig i Norge, hvor nå bare 30 prosent har lederambisjoner, en andel som ifølge Randstad er betydelig lavere enn gjennomsnittet for de øvrige landene som har deltatt i studien.
Dette står i skarp kontrast til noe av det jeg skrev for ti år siden. Det er muligens ikke en helt vanntett sammenligning, men i 2014-utgaven av boken henviste jeg nemlig til en undersøkelse fra bemannings- og rekrutteringsselskapet Manpower som i 2012 sa at hele 70 prosent av oss ønsket oss en lederjobb på et eller annet tidspunkt i karrieren. Et eller annet må ha skjedd, med andre ord. Tør jeg bruke floskelen paradigmeskifte?
Det er selvfølgelig besnærende å konkludere at det er Frist meg ikke inn i ledelse som har gjort susen. Den er jo ennå ikke utgitt andre steder enn i Norge – og hovedpoenget var jo akkurat at man heller burde dyrke sine faglige interesser fremfor feilslåtte lederambisjoner. Dessverre er det nok likevel mer sannsynlig at tidsånden har innhentet boken, og at det er helt andre faktorer som gjør at det nå er såpass mange som inngår i samme menighet.
Jeg må innrømme at det som slår meg mest, er det undersøkelsen ikke gir svar på – nemlig om de som sier de fremdeles har lederambisjoner, er de riktige lederne.
For hva om det er slik at de som faktisk bør la seg friste, har blitt skremt bort, og de vi sitter igjen med, er minst like uegnet som tidligere? Da har jeg jo heller bidratt til en særdeles uheldig utvikling, og burde bruke resten av tiden i arbeidslivet til å skamme meg.
Tanken bak Frist meg ikke inn i ledelse var jo ikke å overbevise alle om at de burde finne seg noe annet å gjøre, men heller at de av oss med vikarierende motiver skulle takke nei. Det finnes mange solide ledere der ute, med gode egenskaper og riktig type motivasjon, og de skal man friste, lokke og overtale til å ta på seg disse rollene.
Resten av oss bør sitte rolig i båten.
Så selv om vinden kanskje er i ferd med å snu, og stadig flere av oss vil bruke karrieren vår til å bli bedre på det vi faktisk er gode på, kan vi ikke si at oppdraget er fullført. Vi trenger stadig påminnelse om hvem som reelt sett kan bli gode ledere, og hvem som bør slutte å spisse albuene og heller finne lykken andre steder i organisasjonen.
Derfor koster vi på oss å gi ut boken på nytt – uten de store endringene mellom permene. Det nyeste nye er derimot et etterord, hvor jeg tar meg friheten å spekulere litt rundt hvorfor boken og tidsånden ser ut til å sammenfalle bedre i dag enn for ti år siden.
Og husk at hvis du ikke blir redd, sliten eller oppgitt av det du nå skal lese, men heller tenker at «det der virker da ikke så ille», kan det godt hende at ledelse er noe for deg. Kan du derimot påberope deg at du er som meg – ja, da takker du nei.
Øystein Bonvik Oslo, juni 2024
Til alle som har hatt meg som sjef – og mot alle odds likevel har blitt gode ledere i ettertid
Øystein Bonvik er rådgiver, forfatter og foreleser, og har skrevet en rekke fagbøker om kommunikasjon og ledelse. Han har ikke latt seg friste av noen lederjobber de siste ti årene og trives godt i sitt helt eget lille selskap.
Den kontroversielle klassikeren fra 2014 er nå tilbake i ny utgave.
Hvorfor ønsker du egentlig å bli leder? Hvis du ønsker det, da. Det kan jo både ta knekken på karrieren din og i verste fall være direkte helseskadelig. På toppen av det hele er sjansen stor for at absolutt ingen vil få noen som helst glede av alt du gjør. Aller minst deg selv.
I denne boken forteller Øystein Bonvik – som var en helt vanlig leder i en helt vanlig norsk virksomhet – om egne og andres feilslåtte lederambisjoner og hvor galt det kan gå både for de som skal ledes og lederen selv når lederen ikke er egnet for sjefsjobben.
I den nye utgaven er det i beste barnehageonkelstil tid for å undre seg. Hva har skjedd ti år etter den mye omtalte utgivelsen av Frist meg ikke inn i ledelse? Er alt som før, eller har det kanskje blitt verre? Og ikke minst – har noen latt seg skremme?
ISBN 978-82-450-5198-8