Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester som ikke er spesialisthelsetjenester. Loven understreker kommunenes helhetsansvar for både helsetjenester og omsorgstjenester. Med omsorgstjenester forstås også slike tjenester som ble benevnt som sosiale tjenester i den opphevete sosialtjenesteloven.
Boken er inndelt i fire hoveddeler. I del I presenteres loven, dens bakgrunn og begrunnelse samt de sentrale rettskildene. Del II, som er bokens hoveddel, er inndelt i 13 kapitler tilsvarende kapitlene i helse- og omsorgstjenesteloven. Det gis en oversikt over hva som reguleres i det enkelte kapittel, og grundige kommentarer til de enkelte bestemmelser. Innledningsvis i kapittel 9 som regulerer tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, og kapittel 10 som regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige, er det gitt viktig bakgrunnsinformasjon om regelutviklingen. Del III består av sentrale, aktuelle artikler som er skrevet av forfatteren og medforfattere. Disse artiklene er tidligere publisert i tidsskrifter. Del IV viser referanser og stikkord. Boken henvender seg til alle som har ansvar for eller arbeider innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, samt samarbeidspartnere, pasienter, brukere og pårørende. Bokens hovedforfatter er Alice Kjellevold. Hun er professor i helserett ved Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag. Professor Bjørn Henning Østenstad, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, har forfattet bokens del II kapittel 9. Professor Karl Harald Søvig, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, har forfattet bokens del II kapittel 10.
ISBN 978-82-450-1124-1
,!7II2E5-abbceb!
ALICE KJELLEVOLD HELSE- OG OMSORGSTJENESTELOVEN – med kommentarer
Kommunenes ansvar er formulert som et «sørge for»-ansvar. Det er kommunenes plikter som reguleres i loven, mens pasienter, brukere og pårørende sine rettigheter er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven. Helse- og omsorgstjenesteloven er således en «plikt-lov» eller en «tjenestelov».
ALICE KJELLEVOLD
Helse- og omsorgstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2012. Fra samme tidspunkt ble kommunehelsetjenesteloven av 1982 og sosialtjenesteloven av 1991 opphevet.
med bidrag fra Karl Harald Søvig og Bjørn Henning Østenstad
HELSE- OG OMSORGSTJENESTELOVEN – med kommentarer
helse- og omsorgstjenesteloven
fagbokforlagets lovkommentarer Lov om universiteter og høyskoler, 2. utgave
Jan Fridthjof Bernt
Lov om alternativ behandling
Anne Kjersti Befring
Utlendingsloven
Terje Einarsen
Likestillings- og diskrimineringslovene bind I
Mary-Ann Hedlund og Brit Djupvik Semner
Offentleglova
Jan Fridthjof Bernt og Harald Hove
Helsepersonelloven, 3. utgave
Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad
Skipssikkerhetsloven
Terje Hernes Pettersen og Hans Jacob Bull
Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
Alice Kjellevold
Skipsarbeidsloven
Terje Hernes Pettersen, Roald M. Engeness, Hans Jacob Bull og Marianne Jenum Hotvedt
Ferieloven
Trond Stang
Bokføringsloven 2. utgave
Jan Terje Kaaby
alice kjellevold
helse- og omsorgstjenesteloven – med kommentarer med bidrag fra karl harald søvig og bjørn henning østenstad
Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1124-1 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget (s. 233) Kjellevold, Alice og Henriette Sinding Aasen (2011). Huleboer-dommen og bruka av tvang i sykehjem: RT 2010 s. 612. I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 1–2/2011 s. 50–68. © Gyldendal akademisk. (s. 248) Kjellevold, Alice (2012). Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester – verdivalg og rettslig regulering. I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 1–2/2012 s. 15–43. © Gyldendal akademisk. (s. 272) Kjellevold, Alice (2014). Individuell plan i helse- og omsorgstjenesten – behov for endringer og ansvarliggjøring? I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 4/2014 s. 267–300. © Gyldendal akademisk. (s. 299) Søvig, Karl Harald (2006). Minstestandarder og universalitet i norsk helse- og sosialrett, satt i lys av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Jussens Venner 2006 s. 36–56. Artikkelen er utgitt med spesiell tillatelse fra Universitetsforlaget. Tilgjengelig på Idunn: https://www.idunn.no/jv/2006/01/minstestandarder_og_universalitet_i_norsk_helse-_og_sosialrett_sett_i_lys_a (s. 318) Østenstad, Bjørn Henning (2014). Sårstelldommen (Rt. 2010 s. 612) – prejudikat for kva? I Lov og Rett nr. 8/2014, s. 484–501. Artikkelen er utgitt med spesiell tillatelse fra Universitetsforlaget. Tilgjengelig på Idunn: https://www.idunn.no/ lor/2014/08/saarstelldommen_rt_2010_s_612_-_prejudikat_for_kva Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
forord
Helse- og omsorgstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2012. Fra samme tidspunkt ble kommunehelsetjenesteloven av 1982 og sosialtjenesteloven av 1991 opphevet. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester som ikke er spesialisthelsetjenester. Kommunenes ansvar er formulert som et «sørge for»-ansvar. Det er kommunenes plikter som reguleres i loven, mens pasienter, brukere og pårørende sine rettigheter er regulert i pasientog brukerrettighetsloven. Helse- og omsorgstjenesteloven er således en «plikt-lov» eller en «tjeneste-lov». Loven må forstås på bakgrunn av påvist manglende samordning av helsetjenester og sosiale tjenester, et behov for et harmonisert lovgrunnlag for organisering og tildeling av tjenester ut fra den enkeltes behov, et behov for å understreke kommunenes helhetlige ansvar for helsetjenester og sosiale tjenester, samt et behov for et tydeligere pasient- og brukerperspektiv. Lovens innretning og den valgte reguleringen må ses på bakgrunn av rettsliggjøringen av velferdspolitikken som har utviklet seg over tid. Lov om sosial omsorg fra 1964 og sosialtjenesteloven fra 1991 er viktige milepæler når det gjelder rettsliggjøring av sosialtjenesten. Framveksten av pasientrettigheter, den nærmere reguleringen av helsetjenesten fra 1980-årene, og ikke minst Fusa-dommen fra 1990 og vedtakelsen av helselovene i 1999 er viktige milepæler når det gjelder rettsliggjøring av helsetjenesten. Lovens innretning og valgte regulering må imidlertid også ses i lys av brytningen mellom hensynet til det kommunale selvstyret og hensynet til å sikre nasjonale mål for velferdsstaten, samt profesjonenes motstand mot et for detaljert regelverk som i for stor grad begrenser deres faglige virke og faglige skjønn. De to kapitlene i loven som regulerer tvangsbruk overfor henholdsvis enkelte personer med psykisk utviklingshemning og personer med et alvorlig rusmiddelavhengighetsproblem,
6
helse- og omsorgstjenesteloven
er en videreføring av bestemmelser i sosialtjenesteloven av 1991. Hele loven, men særlig disse to kapitlene, bør ses i lys av rettssikkerhet og menneskerettigheter. Boken har fire hoveddeler. I del I presenteres loven, dens bakgrunn og begrunnelse samt de sentrale rettskildene. Del II, som er bokens hoveddel, er inndelt i 13 kapitler tilsvarende kapitlene i helse- og omsorgstjenesteloven. Det gis en oversikt over hva som reguleres i det enkelte kapittel, og grundige kommentarer til de enkelte bestemmelser. Innledningsvis i kapittel 9 som regulerer tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, og kapittel 10 som regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige, er det gitt viktig bakgrunnsinformasjon om regelutviklingen. Del III består av sentrale artikler som er skrevet av forfatteren og medforfattere. Disse artiklene er tidligere publisert i tidsskrifter. Del IV viser referanser og stikkord. Boken er blitt til på initiativ fra Fagbokforlaget. Jeg retter en stor takk til forlagsredaktør Marit Hatleskog, produksjonskoordinator Magdalena Richert-Oktaba samt øvrige medarbeidere for inspirerende, profesjonelt og effektivt samarbeid. En særlig takk til professor Bjørn Henning Østenstad og professor Karl Harald Søvig som påtok seg å skrive kommentarene til henholdsvis helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 og 10. Med det har de aller fremste ekspertene på regulering av tvang overfor psykisk utviklingshemmede og tvang overfor rusmiddelavhengige delt av sine omfattende kunnskaper. For egen del vil jeg særlig framheve den helse- og sosialrettslige forskergruppen ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, som jeg har vært så heldig å få være medlem av over mange år. Miljøet har gitt meg inspirasjon til å arbeide med blant annet denne boken. Dertil vil jeg takke Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, som lot oss få benytte en vitenskapelig assistent til referansesjekk. Og ikke minst en stor takk til vitenskapelig assistent Constance Jessen Holm som utførte dette arbeidet på en forbilledlig måte. Hun gjennomgikk alle referanser og satte opp referanselisten, raskt og nøyaktig. Stavanger, 19. mai 2016 Alice Kjellevold
innhold
del i innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 En kort presentasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lovens bakgrunn og begrunnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et kort historisk tilbakeblikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdigrunnlaget – fra helsepolitikk til rettslig regulering . . . . . . . . . . . Sentrale rettskilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Loven i kortversjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
13 14 15 18 19 26
del ii loven med kommentarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
kapittel 1 formål og virkeområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Kommentarer til § 1-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Kommentarer til § 1-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33
kapittel 2 forholdet til andre lover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Kommentarer til § 2-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Kommentarer til § 2-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36
kapittel 3 kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester . . 39 Kommentarer til § 3-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40
8
helse- og omsorgstjenesteloven
Kommentarer til § 3-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-5 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-6 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-8 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 3-10 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
48 63 65 66 68 71 73 75 76
kapittel 4 krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet . . . . 79 Kommentarer til § 4-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Kommentarer til § 4-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Kommentarer til § 4-2a . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85
kapittel 5 særlige plikter og oppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Kommentarer til § 5-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-5 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-6 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-8 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarer til § 5-10 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
87 88 89 90 92 92 93 94 95 95
kapittel 6 samarbeid mellom kommuner og regionale helseforetak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Kommentarer til § 6-1 Kommentarer til § 6-2 Kommentarer til § 6-3 Kommentarer til § 6-4 Kommentarer til § 6-5 Kommentarer til § 6-6
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107
innhold
kapittel 7 individuell plan, koordinator og koordinerende enhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Kommentarer til § 7-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Kommentarer til § 7-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Kommentarer til § 7-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118
kapittel 8 undervisning, praktisk opplæring, utdanning og forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Kommentarer til § 8-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Kommentarer til § 8-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Kommentarer til § 8-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122
kapittel 9 rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning . . . . 125 Bakgrunn for kapittel 9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-5 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-6 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-7 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-8 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-10 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-11 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-12 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-13 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommentarar til § 9-14 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
125 128 129 138 141 142 157 160 163 165 166 167 170 171 172
kapittel 10 tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige . . . . . . . . . . . . 173 Bakgrunn for kapittel 10 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Kommentarer til § 10-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Kommentarer til § 10-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182
9
10
helse- og omsorgstjenesteloven
Kommentarer til § 10-3 Kommentarer til § 10-4 Kommentarer til § 10-5 Kommentarer til § 10-6 Kommentarer til § 10-7 Kommentarer til § 10-8
.................................... .................................... .................................... .................................... .................................... ....................................
193 201 206 207 208 209
kapittel 11 finansiering og egenbetaling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Kommentarer til § 11-1 Kommentarer til § 11-2 Kommentarer til § 11-3 Kommentarer til § 11-4 Kommentarer til § 11-5
.................................... .................................... .................................... .................................... ....................................
213 215 217 218 220
kapittel 12 forskjellige bestemmelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Kommentarer til § 12-1 Kommentarer til § 12-2 Kommentarer til § 12-3 Kommentarer til § 12-4 Kommentarer til § 12-5
.................................... .................................... .................................... .................................... ....................................
222 224 224 225 227
kapittel 13 ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Kommentarer til § 13-1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Kommentarer til § 13-2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Kommentarer til § 13-3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230
del iii relevante artikler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231
tfe 2011-1/2 huleboer-dommen og bruk av tvang i sykehjem: Rt. 2010 s. 612 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233
innhold
2. 3. 4. 5. 6.
Sakens fakta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Partenes anførsler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høyesteretts rettssyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår vurdering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
234 234 235 238 245
tfe 2012-1/2 ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester – verdivalg og rettslig regulering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 1. 2. 3. 4. 5.
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommunens «sørge for»-ansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettskrav på nødvendige helse- og omsorgstjenester . . . . . . . . . . . Målsetningene og den rettslige reguleringen . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
248 250 257 260 266
tfe 2014-4 individuell plan i helse- og omsorgstjenesten – behov for endringer og ansvarliggjøring? . . . . . . . . . . 272 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Individuell plan i offentlige dokumenter og rapporter . . . . . . . . . . 3. I hvilken grad møter den rettslige reguleringen de sentrale målsettingene med individuell plan – behov for rettslig videreutvikling? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Ansvarliggjøring av virksomheter og personell – aktuelle virkemidler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
272 274
279 288 294
minstestandarder og universalitet i norsk helseog sosialrett, sett i lys av fns konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter . . . . . . 299 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8.
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 299 Hvorfor minstestandard og universalitet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Oppgavefordelingen og dens betydning for ytelsesnivået . . . . . . . 301 Overordnete rettslige normer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Utviklingen av minstestandarder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Minstestandard og universalitet som demokratisk problem? . . . . 306 Hvilken karakter har normene om minstestandard og universalitet? . . 307 Avsluttende merknader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309
11
12
helse- og omsorgstjenesteloven
sårstelldommen (rt. 2010 s. 612) – prejudikat for kva? . . 318 1 2 3 4 5 6
Kort om saksforhold og problemstilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulike posisjonar hittil – presisering av problemstillinga . . . . . . . . Frå fleirtalsvotumet: utsegner på eit prinsippnivå som det er problematisk å tilleggje prejudikatsverknader . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering så langt: vilkårslæra eit blindspor? . . . . . . . . . . . . Nødrett som primært rettskjeldegrunnlag? – ei konstruert ratio decidendi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering – prejudikat for kva? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
318 319 321 326 327 329
del iv litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335 nettadresser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 lover, forskrifter og internasjonalt regelverk . . . . . . 341 forskrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Internasjonalt regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346
forarbeider og andre offentlige dokumenter . . . . . . . . 347 rettsavgjørelser og andre avgjørelser . . . . . . . . . . . . . . . 353 Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353 Underrettene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353 Uttalelser fra Sivilombudsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353
stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355
del i
innledning
en kort presentasjon Helse- og omsorgstjenesteloven (lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helseog omsorgstjenester m.m.) trådte i kraft 1. januar 2012. Fra samme tidspunkt ble lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (sosialtjenesteloven) opphevet. Helse- og omsorgstjenesteloven viderefører deler av kommunehelsetjenesteloven, mens andre deler av kommunehelsetjenesteloven er videreført i lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Helse- og omsorgstjenesteloven viderefører også deler av sosialtjenesteloven. Andre deler av sosialtjenesteloven er overført til lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeidsog velferdsforvaltningen. Korttittel på denne er også sosialtjenesteloven. Fra samme tidspunkt som helse- og omsorgstjenesteloven trådte i kraft, ble det gjort endringer i flere av helselovene. Blant annet ble det gjort endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter, som også fikk endret navn fra pasientrettighetsloven til pasient- og brukerrettighetsloven. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester som ikke er å anse som spesialisthelsetjenester eller forhold som en må forvente at hver og en selv tar seg av. Kommunenes ansvar er formulert som et «sørge for»-ansvar. Det er kommunenes plikter som reguleres i loven, mens den enkeltes individuelle rettigheter er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven. Loven er således først og fremst en «plikt-lov» eller «tjeneste-lov». Kommunenes plikter er i hovedsak formulert overordnet og profesjonsnøytralt. Helse- og omsorgstjenesteloven skal understreke kommunenes helhetsansvar for helse- og omsorgstjenester. Det er en samordnet lov som regulerer både helsetjenester og omsorgstjenester. Med omsorgstjenester forstås også det som ble benevnt som sosiale tjenester i den nå opphevede sosialtjenesteloven.
14
helse- og omsorgstjenesteloven
Begrepsbruken er ikke ment å skulle innsnevre ansvaret for det sosialfaglige arbeidet i kommunene. Lovgivningen definerer ikke grensen mellom kommunens ansvar og spesialisthelsetjenestens (statens) ansvar for helse- og omsorgstjenester. Men det er regulert et nytt avtalesystem mellom disse tjenestenivåene. Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1 at den enkelte kommune ved sitt kommunestyre og det regionale helseforetaket skal inngå samarbeidsavtaler. Det er stilt nærmere krav til innholdet i avtalene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2. Som et prinsipp skal kommunene stå fritt når det gjelder organisering av sine tjenester. Loven stiller derfor få krav til hvordan kommunen bygger opp og administrerer sin helse- og omsorgstjeneste.
lovens bakgrunn og begrunnelse Helse- og omsorgstjenesteloven må forstås på bakgrunn av påvist manglende samordning av helsetjenester, omsorgstjenester og sosiale tjenester som den enkelte pasient eller bruker har behov for. Loven må videre forstås på bakgrunn av et uttalt behov for et harmonisert lovgrunnlag for organisering og tildeling av likeartete tjenester, som hjelpetjenester i hjemmet, som tidligere ble regulert i sosialtjenesteloven, og hjemmesykepleie, som ble regulert i kommunehelsetjenesteloven. Loven må også forstås på bakgrunn av et behov for å understreke kommunenes helhetlige ansvar for helse- og omsorgstjenester og et behov for å få fram et tydeligere pasient- og brukerperspektiv. Utredningene «Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene»1 og «Fra stykkevis til helt – En sammenhengende helsetjeneste»2 gir viktig bakgrunnsstoff for loven. Helse- og omsorgstjenesteloven må ses i sammenheng med «Samhandlingsreformen».3 I denne stortingsmeldingen oppsummeres hovedutfordringen i helseog omsorgstjenesten slik (s. 21–24): 1) Pasientens behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok og tjenestene er for fragmenterte. 2) Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom. 3) Demografisk utvikling og endringer i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.
1 2 3
NOU 2004: 18. NOU 2005: 3. St.meld. nr. 47 (2008–2009).
del i
innledning
For å møte disse utfordringene formuleres fem hovedgrep (s. 24–34): 1) 2) 3) 4)
En klarere pasientrolle. En ny framtidig kommunerolle. Etablering av økonomiske insentiver. Utvikle spesialisthelsetjenesten slik at den i større grad kan bruke sin spesialkompetanse. 5) Tilrettelegge for tydeligere prioriteringer. I stortingsmeldingen legges det til grunn at lovgivning er ett sentralt virkemiddel i den videre utviklingen av helse- og omsorgstjenesten, og at lovtiltak skal brukes på områder der andre virkemidler ikke har tilstrekkelig gjennomslag.4 Helse- og omsorgstjenesteloven er ett ledd i arbeidet for å realisere og understøtte samhandlingsreformens målsettinger. I lovforarbeidene holdes særlig fram satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid, dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at kommunene får et større ansvar, og mer helhetlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere.5
et kort historisk tilbakeblikk Et grunnlag for kommunenes ansvar for helse og omsorg ble lagt gjennom lov 14. januar 1837 om formannskaper i kjøpsteder og lov 14. januar 1837 om formannskaper på landet (formannskapslovene fra 1837). Men allerede fra 1831 ble det gjennom kongelige resolusjoner og instrukser bestemt at det skulle opprettes sunnhetskommisjoner. Disse kommisjonenes arbeid ble lovregulert gjennom lov 16. mai 1860 om sunnhetskommisjoner og om foranstaltninger i anledning epidemiske og smittsomme sykdommer (sunnhetsloven av 1860). Sunnhetskommisjonenes arbeid ble da lovpålagt som kommunal oppgave. Kommunenes ansvar var likevel begrenset til først og fremst å iverksette smitteverntiltak, mens det ikke var noen krav om å etablere systemer for ytelse av helsetjenester. Slikt ansvar for kommunene kom først ved kommunehelsetjenesteloven av 1982 som trådte i kraft i 1984. Kommunehelsetjenesteloven påla kommunene et ansvar for planlegging, drift og finansiering av primærhelsetjenester. I all hovedsak inneholdt loven bestemmelser som regulerte forholdet mellom staten og kommunene. Men loven inneholdt 4 5
St.meld. nr. 47 (2008–2009) s. 52. Prop. 91 L (2010–2011) s. 25.
15
16
helse- og omsorgstjenesteloven
også en nyskapning ved at den ga befolkningen en rett til nødvendig helsehjelp som naturalytelse og kommunene en plikt til å yte slik helsehjelp (kommunehelsetjenesteloven § 2-1). I flere år etter vedtakelsen av denne bestemmelsen ble det diskutert om forbeholdet som var formulert i lovforarbeidene, om at plikten til å yte helsehjelp skulle være «begrenset til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig»,6 innebar at dette likevel ikke ga en reell rettighet til nødvendig helsehjelp.7 Denne diskusjonen ble det satt et viktig punktum for ved Fusa-dommen, hvor Høyesterett uttalte at nedskjæringer av et nødvendig tilbud ikke kunne forsvares ut fra «hensynet til kommunens økonomi».8 Mange tjenester, som sykehjem og hjemmesykepleie, utviklet seg over tid på frivillig basis. Først i 1969 ble ansvaret for sykehjem lovregulert. Sykehjemmene ble i første omgang lagt til fylkeskommunen, ved lov 19. juni 1969 om sykehus. I 1988 ble dette ansvaret overført til kommunene. Hjemmesykepleieordningen ble tillagt kommunens ansvarsområde på 1970-tallet, og ble lovregulert i kommunehelsetjenesteloven fra 1982. Andre viktige ordninger som jordmortjeneste og distriktslegetjeneste var heller ikke kommunens ansvar før kommunehelsetjenesteloven trådte i kraft.9 Kommunehelsetjenesteloven dannet således et samlet lovgrunnlag for primærhelsetjenester, herunder helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten, fysioterapi, jordmortjeneste, allmennlegetjenesten og pleie og omsorg. Et annet grunnlag for kommunenes ansvar for helse og omsorg var fattiglovene av 1845, 1863 og 1900 og senere forsorgsloven av 1948. Ved disse lovene fikk de kommunale fattigkommisjonene og senere kommunestyrene myndighet til å beskatte kommunenes innbyggere og til å bevilge penger til dem som var fattige. Hovedprinsippet var likevel at familien skulle ta seg av gamle, syke og andre trengende. Men de som ikke hadde noen som kunne bistå, kunne få fattighjelp, med unntak for dem som ble ansett som «uverdig trengende».10 Forsorgsloven ble avløst av lov 5. juni 1964 om sosial omsorg. Med denne loven ble kommunen pålagt å opprette sosialkontor som blant annet skulle gi råd og veiledning, det skulle ansettes sosialarbeidere som skulle gi sosial behandling, og en skulle bygge på familiebehandlingsprisnippet. Sosialhjelpen var fortsatt 6 7
Ot.prp. nr. 36 (1980–81) s. 160. Kjønstad, A. (2007). Helserett – pasienters og helsearbeideres rettsstilling, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, s. 86–87. 8 Rt. 1990 s. 874 på s. 888. 9 Meld. St. 26 (2014–2015) s. 28. 10 Kjønstad, A. (2000). Oversikt over lov om sosiale tjenester og grunnprinsipper i sosialretten. I Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, Sosial trygghet og rettssikkerhet, 2. utgave, Bergen: Fagbokforlaget, s. 22–23.
del i
innledning
subsidiær, men ansvaret for å dra omsorg for myndige barn og barns ansvar for å dra omsorg for sine foreldre ble opphevet. Den økonomiske hjelpen fikk et visst rettighetspreg. Lov om sosial omsorg kan således ses på som et oppgjør med et veldedighetspreget omsorgssystem, og en start på den rettighetspregete lovgivningen. Den dannet også grunnlaget for et kommunalt ansvar for sosialfaglig arbeid. I 1993 ble lov om sosial omsorg erstattet av lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven). Denne loven skjerpet kravene til kommunenes sosialfaglige arbeid, og den fikk en formålsbestemmelse som gjerne ble karakterisert som «grunnlov» for hele den norske velferdsstaten. Hovedmålene var nå økonomisk og sosial trygghet og rehabilitering av den enkelte som hadde behov for bistand. Dertil var det formulert mål om å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling, forebygge sosiale problemer, bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig samt ha mulighet til en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre (sosialtjenesteloven av 1991 § 1-1). Foruten lov om sosial omsorg avløste også sosialtjenesteloven av 1991 lov 26. februar 1932 nr. 1 om edruskapsvern og edruskapsnemnder og lov 30. mars 1984 nr. 13 om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjoner mv. Nærmere om denne utviklingen i denne boken Del II, kapittel 10. Kommunens ansvar overfor enkeltgrupper har med tiden blitt tydeliggjort. Ved reformen for psykisk utviklingshemmede i 1991 (HVPU-reformen) ble de fylkeskommunale institusjonene nedlagt og ansvaret for tjenestetilbudet til personer med utviklingshemming overført til kommunene i samsvar med den alminnelige ansvarfordelingen mellom kommuner og fylkeskommuner (midlertidig lov 10. juni 1988 nr. 48 om avvikling av institusjoner og kontrakter om privat pleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede).11 Videre førte nedbyggingen av institusjonsplasser i det psykiske helsevernet i perioden 1975 til 1990 til et fokus på kommunens ansvar for psykisk helsearbeid og tilbud til personer med psykiske lidelser.12 Og ved rusreformen som la ansvaret for den spesialiserte behandlingen av personer med rusmiddelavhengighet til spesialisthelsetjenesten ved de regionale helseforetakene, ble det samtidig presisert et kommunalt ansvar for å gi rusmiddelavhengige nødvendig hjelp og oppfølgning.13 Det har vært en tydelig utvikling i retning av at kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester ikke bare er «eldreomsorg», men et generelt ansvar for personer med ulike 11 Ot.prp. nr. 49 (1987–88) s. 6. Nærmere om denne utviklingen i denne boken Del II, kapittel 9. 12 St.prp. nr. 63 (1997–1998); St.meld. nr. 25 (2005–2006) og Ot.prp. nr. 65 (2005–2006). 13 Ot.prp. nr. 3 (2002–2003); Ot.prp. nr. 54 (2002–2003) og Prop. L 91 (2010–2011) s. 189.
17
18
helse- og omsorgstjenesteloven
fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsnedsettelser, sykdommer eller skader.14 Dertil er kommunenes ansvar for forebyggende og helsefremmede arbeid tydeliggjort.15
verdigrunnlaget – fra helsepolitikk til rettslig regulering I den nasjonale helsepolitikken er det formulert mål som bygger på eller gir uttrykk for grunnleggende verdier og prinsipper. Verdier kan forstås som vurderinger av hva som er av det gode, hva en ønsker å arbeide for å oppnå.16 I Norge, som i mange andre land, er god helse for befolkningen og enkeltpersoner en overordnet verdi. Staten kan imidlertid vanskelig garantere god helse, men kan etablere virksomheter som arbeider for å fremme helse, forebygge og behandle sykdom, og som sørger for nødvendige og gode helse- og omsorgstjenester. Verdigrunnlaget for helse- og omsorgstjenesten er ikke ensidig god helse. Verdigrunnlaget er videre og mer nyansert. Helt grunnleggende er menneskeverdet, eller alle menneskers iboende verdighet. Menneskeverdet skal være det grunnleggende utgangspunktet for all offentlig helse- og omsorgstjeneste. Menneskeverdet får hver og en i kraft av å være menneske. Det forstås som konstant, ugraderbart, betingelsesløst, ukrenkelig og umistelig.17 Menneskeverdet henger nøye sammen med menneskerettigheter. Menneskeverdet er det verdimessige grunnlaget for menneskerettighetene og for den nasjonale helselovgivningen. Lovmessig kommer dette blant annet til uttrykk i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMD), FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP).18 Menneskeverdet begrunner alle menneskers likeverd, integritet og autonomi. Disse verdiene igjen begrunner sentrale prinsipper/regler som kommer til uttrykk i menneskerettighetskonvensjoner og i nasjonal lovgivning. Lik tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester er viktige prinsipper for helse- og omsorgstjenesten. Videre er det et prinsipp at det skal gis helhetlige og sammenhengende tjenestetilbud tilpasset den enkelte pasient eller bruker, og at 14 Prop. L 91 (2010–2011) s. 40–41; Meld. St. 29 (2012–2013) og Meld. St. nr. 26 (2014–2015) s. 30–31. 15 Lov 24. juni 2011 nr. 29 (folkehelseloven) kapittel 2, helse- og omsorgstjenesteloven §§ 1-1 og 3-2, Meld. St. 26 (2014–2015) s. 28 og Prop. 91 L (2010–2011) s. 221–229. 16 St.meld. nr. 26 (1999–2000) s. 27. 17 Barbosa da Silva, A. (red.) (2006). Etikk og menneskesyn i helsetjeneste og sosialt arbeid, Oslo: Gyldendal Norsk forlag, s. 63–64. 18 Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), vedlegg 2, vedlegg 4 og vedlegg 6.
del i
innledning
pasienter, brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg og ha innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet.19 Andre hensyn er også sentrale i utformingen av helsepolitikken, som hensynet til trygghet og rettssikkerhet. Hensynet til det kommunale selvstyret står også sterkt, sammen med effektivtetshensyn og profesjonshensyn.20 Lovgivning er ett virkemiddel for å ivareta formulerte mål og de verdier og hensyn som disse målene er et uttrykk for. Skal kommunene pålegges oppgaver og oppfylle målsettinger, er lovgivning også et nødvendig virkemiddel. Staten kan ikke kreve at kommunene utfører bestemte oppgaver uten at dette er lovpålagt. Lovgivning er også et anerkjent virkemiddel, og det er i tråd med vanlige prinsipper for statlig styring av kommunene.21 Helse- og omsorgstjenesteloven utgjør sammen med annen helselovgivning som pasient- og brukerrettighetsloven viktige rettslige virkemidler som de nasjonale myndigheter har tatt i bruk for å oppnå sentrale målsettinger. I lovforarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven nevnes eksplisitt sentrale og anerkjente verdier som trygghet, respekt, individuell tilpasning, valgfrihet, medvirkning, selvbestemmelse og faglig god kvalitet som grunnlag for helse- og omsorgstjenesteloven. Og videre heter det i lovproposisjonen at prinsippene om lik tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, helhetlige og tverrfaglige tilbud og rettssikkerhet for pasient og bruker skal videreføres i helse- og omsorgstjenesteloven.22 Slike sentrale og anerkjente verdier og hensyn er igjen viktige momenter når helse- og omsorgstjenesteloven skal tolkes.
sentrale rettskilder grunnloven23
Grunnloven inneholder regler av høyere orden enn den øvrige lovgivningen. Grunnloven er lex superior. En lovbestemmelse som er i strid med bestemmelser i Grunnloven skal settes til side eller skal tolkes innskrenkende. Grunnloven begrenser Stortingets lovgivningsvirksomhet, den gir domstolene kompetanse til å tilsidesette lover og forskrifter som er i strid med bestemmelser i Grunnloven, og den 19 Meld. St. 16 (2010–2011) s. 15; Prop. 91 L (2010–2011) s. 49 og Meld. St. 29 (2012–2013). 20 Meld. St. 12 (2011–2012). 21 Bernt, J.F., Overå, O. og Hove, H. (2002). Kommunalrett, 4. utgave, Oslo: Universitetsforlaget; Meld. St. 12 (2011–2012) og Kommunal- og regionaldepartementet (2012). Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner, med retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren, Veileder, H-2277B, 12/2012. 22 Prop. 91 L (2010–2011) s. 49. 23 Kongeriket Norges Grunnlov gitt i riksforsamling på Eidsvoll den 17. mai 1814, slik den lyder etter senere endringer, senest stortingsvedtak av 1. juni 2015.
19
20
helse- og omsorgstjenesteloven
gir tolkningsmomenter ved fastlegging av gjeldende rett. Ved grunnlovsreformen av 2014 er det tatt inn viktige generelle bestemmelser av betydning for tolkning av helse- og omsorgslovgivningen. Av Grunnloven følger at menneskerettighetene skal sikres og respekteres. Det heter i Grunnloven § 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Det følger videre av Grunnloven § 98 at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.» Et helt sentralt rettsstatlig prinsipp som tidligere var ulovfestet er også nedfelt i Grunnloven: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.» (§ 113). Sentralt er også vern om privatlivet og familielivet og vern om den personlige integritet. Dette er grunnlovsfestet i Grunnloven § 102. Grunnloven § 104 gir barn et særskilt vern. Den grunnlovsfester barnets krav på respekt for sitt menneskeverd, retten til å bli hørt og retten til å uttale seg. Den grunnlovsfester videre det sentrale prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn og at barnet har rett til vern om sin personlige integritet. Dessuten følger det av bestemmelsen at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. I Grunnloven §110 fastslås retten til støtte fra det offentlige for den som ikke kan sørge for sitt livsopphold. Denne skal sikre den enkeltes rett til en levestandard på et forsvarlig minstenivå. Retten til helse er derimot ikke tatt inn i Grunnloven ved revisjonen i 2014.24 Grunnlovsbestemmelsenes betydning for velferdsretten er blant annet nærmere omtalt i Asbjørn Kjønstads og Aslak Syses artikkel «Grunnlovsreformen og velferdsretten».25
menneskerettsloven Helse- og omsorgstjenesteloven må ses i sammenheng med lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Ved motstrid skal bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er inntatt i menneskerettsloven gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Det forventes at 24 Aasen, H.S. (2014). Grunnloven og de sosiale rettighetene. I Aasen og Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten, Bergen: Fagbokforlaget, s. 158. 25 Kjønstad, A. og Syse, A. (2014). Grunnlovsreformen og velferdsretten. I Jussens Venner, s. 340–357, Oslo: Universitetsforlaget.
del i
innledning
nasjonal lovgivning er i tråd med de forpliktelsene som følger av menneskerettsloven. For helse- og omsorgstjenesten er flere av artiklene i de inntatte konvensjonene sentrale. Det gjelder blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), artiklene 3, 5 og 8, og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artiklene 9, 11 og 12.
annen lovgivning Helse- og omsorgstjenesteloven må ses i sammenheng med lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven), lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). Den må også ses i sammenheng med lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) og lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Det er gitt forskrifter til helse- og omsorgstjenesteloven. Noen forskrifter, gitt med hjemmel i opphevet kommunehelsetjenestelov eller sosialtjenestelov, gjelder fortsatt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 13-2.26 En oversikt over sentrale forskrifter gis i Del IV i denne boken. Gjeldende forskrifter omtales i tilknytning til kommentarene til de enkelte lovparagrafene.
forarbeider De sentrale forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven er Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat,27 lovproposisjonen28 og helse- og omsorgskomiteens innstilling til Stortinget29. Loven er en oppfølgning av «Samhandlingsreformen»30 og har også sin bakgrunn i utredningene «Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten» og «Fra stykkevis til helt – en sammenhengende helsetjeneste».31 Loven er langt på vei en videreføring av sosialtjenesteloven av 1991 og kommunehelsetjenesteloven, slik at forarbeidene til disse lovene også kan være relevant. Helse- og 26 Forslag til nye og endrete forskrifter er omtalt i Helse- og omsorgsdepartementet (2011). Samhandlingsreformen – forslag til forskriftsendringer og nye forskrifter som følge av Prop. 91 L (2010–2011) lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. 27 Helse- og omsorgsdepartementet (2010). Høringsnotat – forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. 28 Prop. 91 L (2010–2011). 29 Innst. 424 L (2010–2011). 30 St.meld. nr. 47 (2008–2009). 31 NOU 2004: 18 og NOU 2005: 3.
21
22
helse- og omsorgstjenesteloven
omsorgstjenesteloven kapittel 9 om tvang mot utviklingshemmede har sin egen forhistorie og – i stor grad – sine egne forarbeider.32 Det samme gjelder helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 (se nærmere Del II, kapittel 10).
rettspraksis Siden loven langt på vei er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven (og tidligere sosialomsorgsloven av 1964) vil dommer knyttet til disse lovene i stor grad også være relevante ved tolkning av helse- og omsorgstjenesteloven. To høyesterettsdommer er særlig sentrale. Det er Fusa-dommen33 og Sårstelldommen34. Fusa-dommen gjaldt blant annet spørsmålet om gyldigheten av kommunens vedtak om å skjære ned på de hjemmebaserte ytelsene til en fysisk funksjonshemmet kvinne. Ytelsene var hjemlet i sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 og kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Det kommunale vedtaket, som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp til saksøkeren, ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Høyesterett uttalte at nedskjæringen «innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og at det var åpenbart at det nye tilbudet ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie».35 Høyesterett fastslo også at et slikt vedtak som innebar nedskjæringer av et nødvendig tilbud ikke kunne forsvares ut fra «hensynet til kommunens økonomi». Høyesterett la til grunn at hjemmehjelp var omfattet av § 3 nr. 1 i sosialomsorgsloven. Høyesterett uttalte også at sosialomsorgslovens § 3 nr. 1 ikke ga noe rettskrav på bestemte former for sosialhjelp. Hvilke ytelser som skulle gis, måtte bero på et forvaltningsskjønn. I Sårstell-dommen kom Høyesterett til at en sterk pleietrengende mann på et kommunalt sykehjem måtte akseptere å bli vasket mot sin vilje, og at det ble gjennomført bandasjeskift mot hans vilje. Sentralt sto spørsmålet om pasienten ved å takke ja til sykehjemsplass også aksepterte institusjonens alminnelige krav til personlig hygiene og gjennomføring av disse. Det legges også klart til grunn at pleie og omsorg i form av vask, sengetøyskift og sårstell er å forstå som helsehjelp. Høyesterett fant at sykehjemmet kunne stille vilkår for tjenestetilbudet, herunder vilkår med tvangselementer. Retten la videre vekt på at vask, sengetøyskift og sårstell ikke var urimelig byrdefullt for pasienten, og at sykehjemmet hadde lagt 32 Se nærmere Del II, kapittel 9. Sentrale dokumenter er blant annet NOU 1991: 20; Ot.prp. nr. 58 (1994–95); Ot.prp. nr. 57 (1995–96) og Ot.prp. nr. 55 (2002–2003). 33 Rt. 1990 s. 874. 34 Rt. 2010 s. 612. Også benevnt som Huleboer-dommen. I det videre brukes betegnelsen Sårstell-dommen. 35 Rt. 1990 s. 874 på s. 888.
del i
innledning
til rette for at stellet kunne gjennomføres så skånsomt som mulig. Pasientens anke ble derfor forkastet med dissens 3-2. Dommen er omtalt i juridisk litteratur.36
forvaltningspraksis Forvaltningspraksis er først og fremst tilgjengelig gjennom uttalelser i rundskriv som gir uttrykk for langvarig og fast praksis. Det er ikke utgitt et eget rundskriv om forståelse av helse- og omsorgstjenesteloven, men det er gitt ut spesifikke rundskriv/veiledere som omhandler enkelttemaer. Helsedirektoratet oppgir følgende på sin nettside:37 •
Rundskriv/veiledere utgitt fra Helsedirektoratet: Kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten (2004). Veileder til forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Utgitt: 01.11.2004, IS-1201 (veileder). God kommunikasjon via tolk (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene. Utgitt: 01.09.2011, IS-1924 (veileder). Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming (2015). Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. Utgitt: 01.07.2015, IS-10/2015 (rundskriv). Dette avløser IS-10/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Arbeidsmiljø i hjemmetjenesten (2006). En veileder i arbeidsmiljø i hjemmetjenesten. Utgitt: 14.03.2006, IS-0183 (veileder). Barn som pårørende (2010). Utgitt: 01.05.2010, IS-5/2010 (rundskriv). Helsestasjon- og skolehelsetjenesten (2004). Veileder til Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Utgitt: 01.12.2004, IS-1154 (veileder). Helse og omsorgstjenester til innsatte i fengsel (2013). Veileder for helse og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. Utgitt: 01.11.2013, IS-1971(veileder). Psykisk helsearbeid for barn og unge (2007). Veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Utgitt: 01.03.2007, IS-1405 (veileder).
36 Kjellevold, A. og Aasen, H.S. (2011). Huleboer-dommen og bruk av tvang i sykehjem: Rt. 2010 s. 612. I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 1–2 2011, årgang 8, s. 50–68; Andersen, N.W. og Wallevik, K.O. (2011). «Huleboerdommen» (Rt. 2010 s. 612) – riktig diagnose, feile medisin? I Lov og Rett nr. 5 2011, s. 283–297; Syse, A. (2011). «Huleboerdommen» (LoR) 2011 s. 283 – feil navn og uklart innhold? – en kommentar, Lov og Rett nr. 10 2011, s. 628–637 og Østenstad, B.H. (2014). Sårstelldommen (Rt. 2010 s. 612) – prejudikat for kva? I Lov og Rett nr. 8 2014, s. 484–501. 37 https://helsedirektoratet.no/lover/helse-og-omsorgstjenesteloven, lest 7. mars 2016.
23
24
helse- og omsorgstjenesteloven
Lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne (2014). Sammen om mestring – Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Utgitt: 01.03.2014, IS-2076 (veileder). •
Rundskriv og veiledere utgitt fra Helse- og omsorgsdepartementet: Samhandlingsreformen – Lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak/helseforetak (2011). Nasjonal veileder. Dato: 01.11.2011. Rundskriv I-6/2013 Om kommunenes ansvar ved opphør av avtale med en annen kommune om kjøp av helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon. Dato: 25.09.2013. Rundskriv I-7/2013 Camphill Landsbystiftelsens virksomhet. Dato: 27.11.2013. Rundskriv I-6/2009 Rett til egen tros- og livssynsutøvelse. Dato: 02.12.2009. Rundskriv I-4/2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dato: 31.10.2011. Rundskriv I-6/2006 Presisering av regelverk for egenandelsbetaling for sosiale tjenester. Dato: 14.12.2006. Rundskriv I-5/2008 Håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning. Dato: 10.06.2008. Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Rundskriv I-15/2005 Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) - utvidelse av målgruppen. Dato: 12.12.2005. Rundskriv I-42/98 Omsorgslønn. Dato: 16.11.1998.
juridisk litteratur Helse- og omsorgstjenestelov er blant annet omtalt i Molven, O. (2015). Helse og jus. En innføring for helsepersonell, 8. utgave, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; Sigurdsen, R.H. (2015). Tvangsplassering av barn med utfordrende atferd: en sammenligning av regler i barnevernloven, helse- og omsorgstjensteloven og psykisk helsevernloven, Bergen: Fagbokforlaget; Lundeberg, I.R., Mjåland, K. og Søvig, K.H. (2014). Tvang i rusfeltet, Regelverk, praksis og erfaringer med tvang, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; Kjellevold, A. (2014). Individuell plan i helse- og omsorgstjenesten – behov for endringer og ansvarliggjøring? I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 4 2014 s. 267–300; Kjellevold, A. (2013). Retten til bolig for vanskeligstilte – statlige mål og kommunalt selvstyre. I Søvig, Schütz og Rasmussen (red.) Undring og erkjennelse, Festskrift til Jan Fridthjof Bernt, Bergen: Fagbokforlaget s. 309–319; Kjellevold, A. (2013). Retten til individuell plan og koordinator, 4. utgave, Bergen: Fagbokforlaget; Kjellevold, A. (2012). Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester – verdivalg og rettslig regulering.
del i
innledning
I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2012, s. 15–43; Kjønstad, A. og Syse, A. (2012). Velferdsrett I Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag og Kjønstad, A. og Syse, A. (2012). Velferdsrett II, Barnevern- og sosialrett, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Juridisk litteratur som har behandlet den opphevede kommunehelsetjenesteloven, den opphevede sosialtjenesteloven av 1999 og den opphevede sosialomsorgsloven er også aktuell ved tolkning og forståelse av dagens helse- og omsorgstjenestelov. Det gjelder blant annet: Andenæs, K. (1992). Sosialomsorg i gode og onde dager, Oslo: TANO; Andenæs, K. mfl. (2003). Sosialrett, 6. utgave, Oslo: Universitetsforlaget; Eskeland, S. (red.) (1993). Hvor gikk sosialomsorgen? Oslo: Universitetsforlaget; Kjellevold, A. (1995). Sosialhjelp på vilkår: om bruk av vilkår og avtaler ved tildeling av sosiale ytelser, Oslo: Juridisk forlag; Syse, A. (1995). Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmete, Oslo: Ad Notam; Kjønstad, A., Bernt, J.F., Kjellevold, A. og Hove, H. (2000). Sosial trygghet og rettssikkerhet – under sosialtjenesteloven og barnevernloven, 2. utgave, Bergen: Fagbokforlaget; Eide, A. (2006). Retten til helse som menneskerettighet. I Nordisk Tidsskrift for menneskerettigheter, 2006, s. 274–291; Kjellevold, A. (2006). Sosiale menneskerettigheter – av betydning for norsk helse- og sosialrett? I Nordisk tidsskrift for menneskerettigheter 2006, s. 317 flg.; Kjønstad, A. (2007). Helserett 2. utgave, Oslo: Gyldendal Akademisk; Søvig, K.H. (2007). Tvang overfor rusmiddelavhengige, Bergen: Fagbokforlaget; Kjønstad, A. og Syse, A. (2008). Velferdsrett I: Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet, tvang, 4. utgave, Oslo: Gyldendal akademisk; Kjønstad, A. og Syse, A. (red.) (2008). Velferdsrett II: Barnevern og sosiale tjenester, 3. utgave, Oslo: Gyldendal Akademisk; Kjellevold, A. (2009). Retten til individuell plan, 3. utgave, Bergen: Fagbokforlaget; Kjønstad, A. (2009). Taushetsplikt om barn, 3. utgave, Oslo: Kommuneforlaget; Kjellevold, A. og Aasen, H.S. (2011). Huleboer-dommen og bruk av tvang i sykehjem: Rt. 2010 s. 612 I Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2011, s. 50–68; Molven, O. (2009). Helse og jus. En innføring for helsepersonell, 6. utgave, Oslo: Gyldendal Akademisk; Ohnstad, B. (2011) Velferd, rettssikkerhet og personvern, Bergen: Fagbokforlaget; Warberg, L.A. (2011). Norsk helserett, 2. utgave, Oslo: Universitetsforlaget; Kjellevold, A. (2011). Retten til bolig og oppfølgingstjenester. I NOU 2011: 15 Rom for alle. Vedlegg 1, Departementets servicesenter: Oslo; Østenstad, B.H. (2011). Heimelsspørsmål i behandling og omsorg overfor psykisk utviklingshemma og aldersdemente, Bergen: Fagbokforlaget; Østenstad, B.H. (2000). Bruk av tvang mot psykisk utviklingshemma – under yting av kommunale sosial og helsetenester, Bergen: Fagbokforlaget; Aasen, H.S. og Kjellevold, A. (2012).
25
26
helse- og omsorgstjenesteloven
Velferd og menneskerettigheter: «Ulovlig opphold» som grunnlag for å avskjære helse- og sosialhjelp. I Tidsskrift for Velferdsforskning, 2012 s. 93–107 og Søvig, K.H. (2006). Minstestandarder og universalitet i norsk helse- og sosialrett, sett i lys av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Jussens venner, 2006, s. 36–56.
loven i kortversjon Loven regulerer kommunenes ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester. Loven er i all hovedsak en «plikt-lov» eller en «tjeneste-lov». Reguleringen av pasientens eller brukerens rettigheter er lagt inn i pasient- og brukerrettighetsloven. Det samme gjelder regulering av klageordning med Fylkesmannen som klageinstans. I loven reguleres en tilsynsordning hvor tilsynsmyndigheten regionalt er lagt til Fylkesmannen og sentralt til Statens helsetilsyn. Loven er ment å oppheve det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester. Bruken av begrepet «omsorgstjenester» istedenfor «sosiale tjenester» skal ikke innsnevre forståelsen av det sosialfaglige arbeidet som skal skje i kommunene. Loven angir i all hovedsak kommunens plikter, overordnet og profesjonsnøytralt. Det stilles likevel en del konkrete krav til hvilke tjenester kommunene plikter å tilby, og det stilles krav til samordning av tjenestene og krav om forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet. Loven viderefører kommunenes ansvar for forebygging, diagnostisering, behandling, helsebevaring, rehabilitering og pleie og omsorg. Det er lagt til grunn at større deler av pasientforløp kan håndteres av kommunene, og det er regulert inn et kommunalt finansieringsansvar for pasienter som er utskrivningsklare fra spesialisthelsetjenesten, for å stimulere kommunene til å etablere hjelpetilbud for slike pasienter. Loven pålegger kommunene to nye oppgaver sett i forhold til tidligere lovgivning. Kommunene skal etablere tilbud om døgnopphold for pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Og kommunene skal medvirke til og tilrettelegge for forskning. Et viktig prinsipp er at kommunene selv skal bestemme sin organisering av helseog omsorgstjenesten og sitt kompetansebehov. Kommunene er likevel pålagt å etablere en koordinerende enhet for habilitering- og rehabiliteringsvirksomhet som også skal ha et overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan. Det er også fastsatt at kommunene skal ha fastlegeordning og videre skal kommunene ha tilbud om koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester.
del i
innledning
Reguleringen av bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning og bruk av tvang overfor rusmiddelavhengige er videreført i egne kapitler i loven. Det fastslås at helsepersonelloven i all hovedsak gjelder for alt personell som yter tjenester som omfattes av loven – både helsetjenester og omsorgstjenester. For å bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er det innført et lovpålagt avtalesystem. Kommunestyrene skal inngå avtaler med aktuelle helseforetak. Det stilles nærmere krav til avtalenes innhold, og samarbeidet som avtales skal ha som målsetting å bidra til at pasienter og brukere mottar helhetlige tilbud om helse- og omsorgstjenester. Det er gjort noen mindre endringer i loven etter vedtakelsen, først og fremst på bakgrunn av endring i andre lover. Det er foreslått endringer i helse- og omsorgstjenesteloven i høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet for å styrke pårørendestøtte.38 Notatet hadde høringsfrist 15. januar 2016. I stortingsmeldingen «Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet» har sittende regjering gitt signaler om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven.39 Regjeringen uttaler at den med meldingen vil søke en felles forståelse av hva kommunenes samfunnsoppdrag er og hva det bør være i fremtiden. Endringer i lovverket er ett virkemiddel for å tydeliggjøre oppdraget. Regjeringen ønsker mer teamarbeid i primærhelsetjenesten, og vil legge til rette for dette gjennom endringer i regelverk for organisering og finansiering. Det skal tydeliggjøres i loven at kommunene må tilby pasienter og brukere, herunder pårørende, opplæring. Regjeringen vil vurdere å innføre direkte tilgang til fysioterapi uten henvisning fra lege eller annen instans. Regjeringen vil stille krav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse, og innføre kompetansekrav i loven. Regjeringen vil tydeliggjøre kommunenes plikt til internkontroll. Regjeringen vil etablere et kommunalt helse- og omsorgsregister.40 Regjeringen vil innføre betalingsplikt for pasienter innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling som er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. 38 Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Høringsnotat – endringer i helse- og omsorgstjenesteloven (styrket pårørendestøtte). Forslaget er kommentert i Kjellevold, A. (2016). Styrket pårørendestøtte? I http://www.forebygging.no, 3. februar 2016. 39 Meld. St. 26 (2014–2015). 40 Se Prop. 106 L (2015–2016).
27
28
helse- og omsorgstjenesteloven
Regjeringen vil klargjøre at den kommunale plikten til døgntilbud ved øyeblikkelig hjelp også omfatter brukere med psykiske helseutfordringer og brukere med rusmiddelavhengighet. Regjeringen vil revidere forskriften om akuttmedisin. Regjeringen vil etablere en forsøksordning med statlig finansiering av omsorgstjenesten. Regjeringen vil lovfeste retten til heldøgns pleie og omsorg.41
41 Se Prop. 99 L (2015–2016).
del ii
loven med kommentarer
kapittel 1
formål og virkeområde
Lovens kapittel 1 angir lovens formål og regulerer lovens virkeområde. Formålsbestemmelsen lovfester de grunnleggende verdiene og prinsippene som den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal bygge på. Den angir retningen for kommunenes arbeid, og kan på mange måter forstås som en grunnlov for de kommunale helse- og velferdstjenestene. Reguleringen av lovens virkeområde viser at loven kommer til anvendelse på helse- og omsorgstjenester i kommunal regi, enten disse ytes av kommunen selv eller av private som har avtale med kommunen.
§ 1-1. Lovens formål Lovens formål er særlig å: 1. forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne, 2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, 3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, 4. sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud, 5. sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov, 6. sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet og 7. bidra til at ressursene utnyttes best mulig.
32
helse- og omsorgstjenesteloven
kommentarer til § 1-1 Lovens formål angir det felles verdigrunnlaget for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Bestemmelsen gir retningen for kommunenes arbeid. Formålsbestemmelsen gir viktige tolkningsmomenter når lovens andre bestemmelser skal tolkes, og viktige momenter i skjønnsvurderinger som skal foretas. Formålsbestemmelsen viser at det ikke bare skal fokuseres på behandling av sykdom, men også på forebygging og mestring av sykdom.1 Formålsbestemmelsen skal også bidra til å fremme samhandling mellom tjenestenivå og tjenestepersonell, og den skal underbygge at likeverdige helse- og omsorgstjenester er viktig for befolkningens helse, velferd og trygghet.2 Hovedinnholdet i formålsbestemmelsen er en videreføring av formålsbestemmelsen i den tidligere sosialtjenesteloven. Denne ble gjerne betegnet som en mer generell «grunnlov» for hele den norske velferdsstaten.3 I tillegg til en videreføring av formålsbestemmelsen i sosialtjenesteloven er innholdet i den opphevede kommunehelsetjenesteloven § 1-2 og spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 inkorporert i formålsbestemmelsen. For samiske pasienter og brukere må formålsbestemmelsen ses i sammenheng med lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).
§ 1-2. Lovens virkeområde Loven gjelder for helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes i riket av kommunen eller private som har avtale med kommunen, når ikke annet følger av loven her. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven her. Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler av hensyn til stedlige forhold. Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning bestemmelser gitt i loven her skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.
1 2 3
Innst. 424 L (2010–2011) s. 22. Prop. 91 L (2010–2011) s. 64. Kjønstad, A., Bernt, J.F., Kjellevold, A. og Hove, H. (2000). Sosial trygghet og rettssikkerhet – under sosialtjenesteloven og barneverntjenesten, 2. utgave, Bergen: Fagbokforlaget, s. 26.
kapittel 1
formål og virkeområde
kommentarer til § 1-2 Bestemmelsen angir lovens saklige og stedlige virkeområde.
første ledd Lovens saklige virkeområde er helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller av private aktører som kommunen har inngått avtale med, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd. Begrepet «helse- og omsorgstjenesten» er et samlebegrep for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester.4 Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det nærmere ansvarsforholdet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er ikke nærmere definert. Et stykke på vei avklares ansvarsforholdet ved reguleringen av de oppgaver spesialisthelsetjenesten og kommunen er tillagt i henholdsvis spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenester i gråsonen forventes avklart gjennom samarbeidsavtaler som skal inngås mellom kommuner og regionale helseforetak, jf. helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 6. Loven får således anvendelse på all helse- og omsorgstjeneste organisert i kommunal regi, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 fjerde ledd.5 Det gjelder også helse- og omsorgstjenester som tilbys av private som kommunen har inngått avtale med, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 femte ledd. Derimot kommer ikke loven til anvendelse for private tilbydere som ikke har avtale med kommunen. Hva som skal regnes som helsetjenester og hva som skal regnes som omsorgstjenester, er ikke nærmere definert. Det anvendes et felles begrep for å markere at tjenestene kan gli over i hverandre. Det er en videreføring av tjenester som var regulert i kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, som nå begge er opphevet. Loven beskriver i kapittel 3 hvilke tjenester kommunen skal tilby, og som da faller innenfor begrepet «helse- og omsorgstjenester». Helsetjenester kan imidlertid også forstås ut fra begrepet «helsehjelp», som i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c er definert som handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell. Omsorgstjenester inkluderer sosiale tjenester slik disse ble beskrevet i den opphevede sosialtjenesteloven kapittel 4. Der het det at de sosiale tjenestene skulle omfatte praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, avlastningstiltak, støttekontakt og plass 4 5
Pasient- og brukerrettighetsloven §1-3 bokstav d. Prop. 91 L (2010–2011) s. 485.
33
34
helse- og omsorgstjenesteloven
i institusjon eller bolig for heldøgns pleie eller omsorg, og lønn til personer med et særlig tyngende omsorgsarbeid (§ 4-2). I helse- og omsorgstjenesteloven anvendes begrepet «omsorgstjenester» i stedet for «sosiale tjenester», for å markere en forskjell mellom de tjenester som reguleres i sosialtjenesteloven av 2009, og de tjenester som reguleres i helse- og omsorgstjenesteloven.
andre ledd Departementet kan gi forskrifter som nærmere bestemmer hva som er helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Slike forskrifter er ikke gitt per 15. februar 2016.
tredje ledd Lovens stedlige virkeområde er Fastlands-Norge. Det kan gis forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen, norske skip i utenriksfart etc. Slike forskrifter er ikke gitt per 15. februar 2016 når det gjelder anvendelse av helse- og omsorgstjenesteloven. Men ved forskrift fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 22. juni 2015 er flere andre helselover gitt anvendelse for Svalbard og Jan Mayen.
kapittel 2
forholdet til andre lover
Kapitlet regulerer forholdet mellom helse- og omsorgstjenesteloven og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven). Hovedregelen er at helsepersonelloven kommer til anvendelse pü alt personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Videre regulerer kapitlet forholdet mellom helse- og omsorgstjenesteloven og lov 10. februar 1967 om behandlingsmüten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Forvaltningsloven kommer som hovedregel til anvendelse, men det er ogsü gitt bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven og i pasient- og brukerrettighetsloven som setter sentrale bestemmelser i forvaltningsloven til side.
§ 2-1. Forholdet til helsepersonelloven Helsepersonelloven gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven her. Departementet kan i forskrift gi nÌrmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om at enkelte bestemmelser i helsepersonelloven ikke skal gjelde for personell som yter bestemte tjenester etter loven her.
kommentarer til § 2-1 Det følger av bestemmelsen at helsepersonelloven som hovedregel gjelder tilsvarende for annet personell enn helsepersonell sü lenge personellet yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det betyr at helsepersonelloven ogsü gjelder for personell som yter praktisk bistand i hjemmet eller andre omsorgstjenester.
36
helse- og omsorgstjenesteloven
Helsepersonelloven gjelder imidlertid ikke tilsvarende for personell som arbeider etter sosialtjenesteloven. Med denne bestemmelsen har annet personell enn helsepersonell blant annet fått tydeliggjort og klargjort kravene til faglig forsvarlig yrkesutøvelse, taushetsplikt og til å yte øyeblikkelig hjelp. I forskrift er det fastslått at helsepersonelloven ikke kommer til anvendelse for personer som mottar omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6.6 Det bestemmes videre at helsepersonelloven kapittel 8 som gjelder dokumentasjonsplikt, ikke kommer til anvendelse for personer som yter tjenester etter helseog omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Helsepersonelloven kapittel 8 kommer likevel til anvendelse ved ytelse av tjenester omfattet av kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven, som gjelder bruk av tvang og makt overfor enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 9-10.
§ 2-2. Forholdet til forvaltningsloven Forvaltningsloven gjelder for kommunenes virksomhet med de særlige bestemmelser som følger av loven her og av pasient- og brukerrettighetsloven.
kommentarer til § 2-2 Forvaltningsloven kommer til anvendelse på kommunens virksomhet. Det er imidlertid gjort noen viktige unntak. Disse følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven. I helse- og omsorgstjenesteloven er det gitt særlige saksbehandlingsregler i kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, og i kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Disse reglene kommenteres særskilt under disse kapitlene. I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 2-7 er det gjort unntak fra forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Forvaltningsloven kapittel IV som regulerer saksbehandling ved enkeltvedtak, kommer ikke til anvendelse ved avgjørelser som treffes etter pasient- og 6
Forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
kapittel 2
forholdet til andre lover
brukerrettighetslovens kapittel 2 som omhandler retten til helsehjelp og transport. Heller ikke forvaltningsloven kapittel V som regulerer former for enkeltvedtak, når enkeltvedtak skal begrunnes, begrunnelsens innhold og underretning om vedtaket, kommer til anvendelse på avgjørelser som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Det gjelder blant annet beslutninger om øyeblikkelig hjelp fra kommunen og beslutninger om tildelinger av nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Ved tildelinger etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a–d, 3-6 og 3-8 kommer likevel forvaltningsloven kapittel IV og V til anvendelse dersom tjenestene forventes å vare lenger enn to uker. Det betyr at ved tildelinger av helse- og omsorgstjenester i hjemmet, personlig assistanse, plass i institusjon, avlastningstiltak, omsorgslønn og brukerstyrt personlig assistanse som skal vare mer enn to uker, skal det likevel treffes vedtak med de krav som følger av forvaltningsloven. Ved klage på beslutninger om helse- og omsorgstjenester fra kommunen kommer særregler i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 til anvendelse. Særreglene regulerer blant annet forvaltningslovens anvendelse og klageinstansens overprøvingskompetanse. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 at forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak kommer til anvendelse så langt de passer, med de særregler som er gitt i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7. Fylkesmannens overprøvingskompetanse er begrenset ved prøving av de kommunale vedtakene. Ved prøving av vedtak om tildeling av helsetjenester skal fylkesmannen legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Og ved øvrige vedtak, som ved tildeling av omsorgstjenester, skal fylkesmannen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Det betyr at fylkesmannen må gjøre et skille mellom helsetjenester og andre tjenester når en klagesak om tildelinger av helse- og omsorgstjenester skal prøves. Dette til tross for at det juridiske skille mellom helsetjenester og omsorgstjenester skulle opphøre og at det i forarbeidene nettopp ble vektlagt at helsetjenester og omsorgstjenester skal ses i sammenheng. Særreglene er kommentert av blant andre Aslak Syse.7 Begrensningen i fylkesmannens kompetanse er kritisert i juridisk teori.8
7
8
Syse, A. (2015). Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, 4. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, s. 551–601. Se også Bernt, J.F. (2014). Forvaltningsrettslig rettsikkerhet i masseforvaltningens tid. I Banoun, B., Gjems-Onstad, O. og Skaar, A.A. (red.), Høyt skattet, festskrift til Fredrik Zimmer, Oslo: Universitetsforlaget, s. 51–72. Se nærmere Syse, A. (2013). Klageinstansers kompetanse og (u)verdiges retts(u)sikkerhet i velferdsretten. I Søvig, K.H., Schütz, E.S. og Rasmussen, Ø. (red.), Undring og erkjennelse, Bergen: Fagbokforlaget, s. 691–704.
37
38
helse- og omsorgstjenesteloven
Forvaltningslovens bestemmelser for øvrig kommer til anvendelse. Det gjelder blant annet forvaltningsloven § 35 om omgjøring av eget vedtak. Lovavdelingen har uttalt seg om adgangen til å gjøre endringer i løpende vedtak om kommunale helse- og omsorgstjenester på bakgrunn av en henvendelse fra KS Advokatene, Sandefjord kommune og Fylkesmannen i Vestfold. Lovavdelingen vurderte hvorvidt omgjøringsreglene i forvaltningsloven § 35 er til hinder for at en kommune kan endre løpende vedtak om helse- og omsorgstjenester i hjemmet til skade for tjenestemottakeren. Lovavdelingen konkluderte med «… for ikke tidsbegrensede vedtak om helse- og omsorgstjenester er adgangen til omgjøring fortsatt vid. Om en formelt skal forankre omgjøringsvurderingen i formuleringen ‘annen lov’, ‘vedtaket selv’, eller en kombinasjon av disse, er som nevnt nærmest en smakssak. Grensen for hvilke omdisponeringer som kan gjøres, følger uansett først og fremst av den lovfestede retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester og kravet til et forsvarlig tjenestetilbud. Også lovfestede og ulovfestede regler om saksbehandling og om krav til skjønnsutøvelse vil innebære et vern for den enkelte. For tidsbegrensede vedtak kan omgjøringsadgangen stille seg annerledes, ettersom en tidsangivelse i vedtaket i større grad gir en berettiget forventning om at ytelsene skal opprettholdes på samme nivå så lenge vedtaksperioden løper. Hensynet til den kommunale handlefrihet gjør seg heller ikke gjeldende med samme tyngde i slike tilfeller, avhengig av vedtaksperiodens lengde».9
9
Justis- og beredskapsdepartementet (2013). Lovavdelingens uttalelse, referanse 13/3190 EO ATV/RGR/mk. 3. desember 2013.
kapittel 3
kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester Kapitlet regulerer kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester. Det gir regler om hvilket ansvar den enkelte kommune har, hvem kommunen har et ansvar overfor, og hvilke tjenester kommunen skal ha. Kapitlet gir også regler for hvordan kommunene skal ivareta sitt ansvar, blant annet ved å presisere en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten. Videre regulerer kapitlet plikten til samarbeid og samordning. Et sentralt begrep er kommunenes «sørge for»-ansvar. Begrepet skal tydeliggjøre at kommunene har ansvar for å sørge for tiltak og tjenester, men at de i stor grad har anledning til selv å velge hvordan tjenestene skal organiseres, og hvem som skal utføre tjenestene innenfor de rammer som følger av loven.
§ 3-1. Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Kommunens ansvar etter første ledd innebærer plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om pliktens innhold. Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune.
40
helse- og omsorgstjenesteloven
Tjenester som nevnt i første ledd, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras.
kommentarer til § 3-1 første ledd
Kommunens ansvar er formulert som et «sørge for»-ansvar. Kommunen skal sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette ansvaret er både et ansvar for at nødvendige helse- og omsorgstjenester er tilgjengelige, og et ansvar for planlegging, gjennomføring, kontroll og evaluering av virksomheten, slik at tjenestenes innhold, omfang og kvalitet er i samsvar med de krav som stilles, jf. § 3-1 første og tredje ledd. Ordlyden «sørge for» brukes også for å få fram at kommunenes lovpålagte plikt først og fremst er å tilby helse- og omsorgstjenester, mens det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan de vil organisere tjenestene. I lovforarbeidene presiseres det at loven med denne bestemmelsen skal sikre at kommunene har mulighet til å utforme tjenestene ut fra lokale forhold.10 Det er videre ment å få fram at kommunene har ansvar for å gjøre tjenestene tilgjengelige, men at det er opp til den enkelte kommune å bestemme om den vil utføre tjenestene selv eller om den vil inngå avtale med andre utførere, herunder private, jf. § 3-1 femte ledd. Disse bestemmelsene viser en vektlegging av hensynet til det kommunale selvstyret. Det er lagt til grunn som et viktig prinsipp at kommunene skal stå fritt i sin organisering av tjenestene. Kommunen har ansvar for de personer som oppholder seg i kommunen. Det er lagt til grunn et oppholdsprinsipp som både gjelder hvem som skal tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, og finansiering av tjenestene, jf. § 11-1. Det er ikke krav om at personen har fast bosted i kommunen eller fast oppholdssted. Det er heller ikke krav om at oppholdet må vare en viss tid. Ansvaret omfatter således også dem som er på ferie, gjennomreise eller av annen grunn oppholder seg mer kortvarig i kommunen. I forarbeidene heter det at det må kunne kreves en viss varighet av oppholdet for at kommunens plikt skal inntre. Som eksempel nevnes at en kommune ikke er ansvarlig for å tilby tjenester til en pasient eller bruker som reiser over kommunegrensen kun med den hensikt å benytte seg av et tilbud, for eksempel et dagtilbud for eldre.11 Det kan stilles spørsmål om holdbarheten av et slikt varighetskrav som ikke har hjemmel i loven. Det 10 Prop. 91 L (2010–2011) s. 139. 11 Prop. 91 L (2010–2011) s. 486.
kapittel 3
kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester
er i alle fall helt klart at en oppholdskommune ikke kan henvise en som søker helse- og/ eller omsorgstjenester, til en annen kommune, for eksempel bostedskommunen. Sivilombudsmannen behandlet i sak 2007/2342 spørsmålet om oppholdskommunens ansvar, i henhold til den nå opphevede sosialtjenesteloven § 10-1, ved søknad om midlertidig husvære (etter den nå opphevede sosialtjenesteloven § 4-5). Spørsmålet om oppholdskommunens ansvar ble tatt opp med Oslo kommune på generelt grunnlag etter anmodning fra Gatejuristen i Oslo. Undersøkelsen viste at Oslo kommune var enig i den rettslige forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. Utfordringene var særlig knyttet til den praktiske gjennomføringen. Ombudsmannen påpekte at behandlingen av saker om oppholdskommunens ansvar og retten til midlertidig husvære er viktig for den enkeltes rettssikkerhet, og ba kommunen om å ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av bestemmelsene. Ved avslutningen av saken uttalte Sivilombudsmannen: «Etter sosialtjenesteloven § 10-1 skal sosialtjenesten yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. Av forarbeidene til sosialtjenesteloven § 10-1, Ot.prp. nr. 29 (1990–91) side 168, fremgår følgende: ‘Denne bestemmelsen legger ansvaret for å yte tjeneste etter loven til oppholdskommunen. Adgangen for oppholdskommunen til å henvise en person til dennes bostedskommune, slik som lov om sosial omsorg § 1 annet ledd hjemler, er ikke opprettholdt. For øvrig er prinsippet i lov om sosial omsorg beholdt. Med oppholdskommune menes der en person til enhver tid oppholder seg. Dette vil vanligvis være personens bostedskommune. Men også ved mer midlertidig opphold vil det være oppholdskommunen som skal gi hjelp etter loven.’ Det er således klart at sosialtjenesten ikke har anledning til å henvise søkere av midlertidig husvære til deres bostedskommuner, eller avslå søknader på bakgrunn av at søkerne ikke bor i Oslo kommune. En slik forståelse av loven har også kommunen lagt til grunn i svarbrevet hit. I byrådets notat 24. august 2007 til Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre er det imidlertid blant annet uttalt: ‘Akuttplassene ved PCAM brukes nå av bystyrets vedtatte målgruppe, altså Oslotilhørende bostedsløse rusmisbrukere slik det fremgår av bystyrets tidligere vedtak … Det må bero på en misforståelse at sosialtjenesteloven skal tolkes dit hen at alle som oppholder seg i Oslo kommune har krav på overnattingstilbud ved Prinds Chr. August Mindes vernehjem. Å bistå med hjemreise
41
Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer kommunenes ansvar for helse- og omsorgstjenester som ikke er spesialisthelsetjenester. Loven understreker kommunenes helhetsansvar for både helsetjenester og omsorgstjenester. Med omsorgstjenester forstås også slike tjenester som ble benevnt som sosiale tjenester i den opphevete sosialtjenesteloven.
Boken er inndelt i fire hoveddeler. I del I presenteres loven, dens bakgrunn og begrunnelse samt de sentrale rettskildene. Del II, som er bokens hoveddel, er inndelt i 13 kapitler tilsvarende kapitlene i helse- og omsorgstjenesteloven. Det gis en oversikt over hva som reguleres i det enkelte kapittel, og grundige kommentarer til de enkelte bestemmelser. Innledningsvis i kapittel 9 som regulerer tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, og kapittel 10 som regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige, er det gitt viktig bakgrunnsinformasjon om regelutviklingen. Del III består av sentrale, aktuelle artikler som er skrevet av forfatteren og medforfattere. Disse artiklene er tidligere publisert i tidsskrifter. Del IV viser referanser og stikkord. Boken henvender seg til alle som har ansvar for eller arbeider innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, samt samarbeidspartnere, pasienter, brukere og pårørende. Bokens hovedforfatter er Alice Kjellevold. Hun er professor i helserett ved Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag. Professor Bjørn Henning Østenstad, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, har forfattet bokens del II kapittel 9. Professor Karl Harald Søvig, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, har forfattet bokens del II kapittel 10.
ISBN 978-82-450-1124-1
,!7II2E5-abbceb!
ALICE KJELLEVOLD HELSE- OG OMSORGSTJENESTELOVEN – med kommentarer
Kommunenes ansvar er formulert som et «sørge for»-ansvar. Det er kommunenes plikter som reguleres i loven, mens pasienter, brukere og pårørende sine rettigheter er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven. Helse- og omsorgstjenesteloven er således en «plikt-lov» eller en «tjenestelov».
ALICE KJELLEVOLD
Helse- og omsorgstjenesteloven trådte i kraft 1. januar 2012. Fra samme tidspunkt ble kommunehelsetjenesteloven av 1982 og sosialtjenesteloven av 1991 opphevet.
med bidrag fra Karl Harald Søvig og Bjørn Henning Østenstad
HELSE- OG OMSORGSTJENESTELOVEN – med kommentarer