Hjemmesykepleie
Ansvar, utfordringer og muligheter
4. utgave
Ann-Kristin Fjørtoft
Hjemmesykepleie
Ansvar, utfordringer og muligheter
4. utgave
Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2006
2. utgave 2012
3. utgave 2016
4. utgave 2024 / 1. opplag 2024
ISBN: 978-82-450-4485-0
Foto: Yvonne Charlotte Erdal unntatt s. 47, 57 og 147
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget
Omslagsfoto: © Dimitrios P / Shutterstock
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00
e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Forord
Mitt første møte med hjemmesykepleie var som student i praksis. Førsteinntrykket var overveldende, og det var mye å forholde seg til. Etter hvert som jeg ble bedre kjent, opplevde jeg dette som et utfordrende og trivelig arbeidssted. Det var spennende å komme inn i ulike hjem, og møtene med enkeltmenneskene i deres eget hjem gjorde stort inntrykk på meg. Dessuten likte jeg den selvstendige og varierte arbeidsmåten i hjemmesykepleien. Siden har hjemmesykepleie vært «mitt» arbeidsfelt, som sykepleier, lærer og forsker.
Hele tiden har jeg vært opptatt av å formidle kunnskaper om å yte sykepleie i andres hjem og de faglige utfordringene og mulighetene det gir. Dette engasjementet er bakgrunnen for å skrive denne boken. Ønsket mitt er å inspirere og forberede sykepleierstudenter og andre til å arbeide i hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien er et mangfoldig og viktig arbeidsfelt som stiller store krav til faglig kompetanse og personlig engasjement. Dette betyr også at hjemmesykepleie er et praksissted med mange gode læringsmuligheter for studenter.
De senere årene har det skjedd mye som har konsekvenser for hjemmesykepleien, og den er en sentral del av dagens helsetjeneste. Boken ble først utgitt i 2006, og siden revidert i 2012 og 2016. Revisjonene gjenspeiler endringene og den økte vektleggingen på hjemmebaserte helsetjenester. Siden forrige revisjon har jeg tatt en doktorgrad som omhandler endringer hjemmesykepleie ut fra et faglig og politisk perspektiv (Fjørtoft 2022). Jeg har hatt ekstravakter som hjemmesykepleier, og jeg har fått erfaring som nær pårørende i hjemmesykepleien. Disse erfaringene og kompetansen er tatt med i revisjonen av boken. Hjemmesykepleie krever både selvstendighet og evne til å samarbeide, og dette er vektlagt gjennom hele boken. Samhandling er et sentralt tema, både med pasientene og med pårørende og tverrprofesjonelt. I denne boken er jeg opptatt av å formidle det særegne ved arbeidet i hjemmesykepleien, og synliggjøre det avgjørende bidraget. Det helsefremmende og forebyggende perspektivet er blitt ytterligere vektlagt, med en pasientsentrert tilnærming. Pasientene og deres behov er grunnlaget for sykepleien, og dette er et viktig perspektiv i boken. I en travel hverdag er det særlig viktig å se enkeltmenneskene og deres hverdag hjemme. Videre er kapittelet om pårørende styrket, med et ønske om å bidra til økt forståelse av deres situasjon og behov. Hjemmesykepleierens faglige kompetanse er avgjørende, sammen med et kritisk blikk på aktuelle endringer og rammefaktorer. Strukturen og hovedtemaene er de samme i denne utgaven som i de forrige, men er gjennomgående oppdatert på aktuelle endringer, forskning og faglitteratur.
Det er mange som har bidratt på ulike måter til boken, og alle fortjener takk. Først og fremst har jeg lært mye av pasienter, pårørende, studenter og ansatte som jeg har samarbeidet med i hjemmetjenesten. Til denne reviderte utgaven vil jeg særlig takke studenter,
sykepleiere og lærere som har brukt boken og kommet med gode og konstruktive tilbakemeldinger. Takk til Fagbokforlaget for et inspirerende og profesjonelt samarbeid!
Hver dør representerer en pasient med et unikt hjem og en særegen livssituasjon, der hjemmesykepleieren kommer inn for å bidra med nødvendig helsehjelp. Dette gir unike muligheter til en helhetlig tilnærming og å se den enkelte. Ansvar, utfordringer og muligheter er de røde trådene i boken for å beskrive hjemmesykepleierens arbeid.
Boken er tilegnet alle dere dyktige og engasjerte hjemmesykepleiere. Dere gjør en fantastisk innsats!
Oslo, mai 2024
Ann-Kristin Fjørtoft
Innledning
Hjemmesykepleie er en viktig del av dagens helsetjeneste. Stadig flere bor hjemme og mottar helsehjelp i sitt eget hjem. I 1992 var det 75 000 i Norge som mottok helsehjelp hjemme, mens det i 2021 var økt til 261 537 (Mørk 2015, Helsedirektoratet 2021). Hjemmesykepleien har økt drastisk i omfang de senere årene, det gjelder både antall pasienter og antall ansatte. I tillegg er pasienter blitt sykere og mer pleietrengende. Pasientene har behov for både omfattende pleie og omsorg og spesialisert behandling og oppfølging.
Det har vært et ønske å vise bredden og mangfoldet i dette spennende arbeidsfeltet, noe som av og til kan gå på bekostning av fordypningen i stoffet. Mange temaer kunne ha blitt drøftet mer inngående. Kanskje kan ubesvarte spørsmål eller temaer som ikke utdypes i boken, inspirere leseren til å utforske dette videre på egen hånd. Her vil litteraturlisten kunne gi nyttige tips.
Temaene er valgt ut fra erfaring om hva som er vesentlig å ha kjennskap til som sykepleier i hjemmesykepleien. Dette arbeidsfeltet preges av stor bredde og nesten uendelig mangfold. For meg har det vært naturlig å presentere det ved å beskrive og drøfte den praktiske hverdagen i hjemmesykepleien og aktuelle faglige og etiske utfordringer. Det er lagt vekt på å diskutere mulige løsninger på aktuelle problemstillinger som sykepleieren møter. Jeg har ikke ønsket å presentere fasitsvar, men heller å vise ulike perspektiver og stimulere til videre refleksjon. Hensikten med boken kan oppsummeres i fire punkter. Den skal bidra til at leseren får forståelse av
• hvordan det kan oppleves å motta sykepleie i sitt eget hjem
• hvordan det er å arbeide som sykepleier i hjemmetjenesten
• hva slags tjeneste hjemmesykepleien er
• hva slags helsetjenester som kan ytes i den enkeltes hjem
De sentrale stikkordene i framstillingen er ansvar, utfordringer og muligheter. Det er de røde trådene som går gjennom hele boken.
Faglig perspektiv
I hjemmetjenesten arbeider mange faggrupper sammen, og det kan være gråsoner og overlapping når det gjelder hvem som skal gjøre hva. Derfor må sykepleieren være bevisst og tydelig på sitt faglige ståsted. En grunnleggende tanke i boken er at kunnskap er avgjørende. En annen grunnleggende tanke er at det er stort behov for sykepleierens kompetanse i hjemmetjenesten. Det skal merkes tydelig på kvaliteten på tjenesten når det er sykepleiere som arbeider i hjemmesykepleien.
Sykepleierens funksjon i hjemmesykepleien er å bidra til at den enkelte mestrer en vanskelig livssituasjon. Det kan innebære alt fra fysisk assistanse til å styrke ressurser og livsmot. Sykepleieren må ha kunnskap om og forståelse av pasientens situasjon og hva
som skal til for å oppnå best mulig helse og livskvalitet. Et viktig faglig perspektiv er at pasienten står i sentrum, og at det skal være en personsentrert praksis. I faglitteraturen blir både pasientsentrert og personsentrert sykepleie brukt for å beskrive en praksis som har pasienten i sentrum. Det er personens behov, ressurser og preferanser som er utgangspunktet for helsehjelpen (McCormack mfl. 2023, Maccance mfl. 2011). Personsentrert sykepleie er å møte pasienten som en aktiv og selvstendig person med bakgrunn, relasjoner og forankring i omgivelsene. En slik tilnærming vektlegger å møte pasienten som et medmenneske og forsøke å se virkeligheten fra pasientens perspektiv (Johansen 2020). En personsentrert tilnærming vil ha vekt på å bevare identitet og skape mening og sammenheng i det levde livet. Personsentrert helsearbeid omfatter alle, også pårørende og den som yter helsehjelpen.
Sykepleierens faglige utfordringer er et gjennomgående perspektiv i boken. I Bokmålsordboka (2023) er utfordring beskrevet som en sterk oppfordring og som noe som krever kamp eller hardt arbeid for å overvinnes. Det kan også forstås som noe som er særlig viktig å få til. En faglig utfordring krever noe ekstra av deg som fagperson, det er noe som kan være vanskelig å få til, men som er mulig og av betydning å få til. I hjemmesykepleien er det mye som er viktig å få til, og som krever noe ekstra av sykepleieren.
En faglig utfordring er
• noe som er verdt å kjempe for
• noe som kan være krevende å få til
• noe som krever noe ekstra av oss
Begrepsbruk
I denne boken er det brukt en del begreper som det kan være nyttig å avklare. Hjemmesykepleie er helsehjelp som blir utført i den enkeltes hjem, uavhengig av om det er en sykepleier eller en annen helsearbeider som utfører tjenesten. Hjemmesykepleien (i bestemt form) blir brukt om tjenesten som organisasjon og som en del av den kommunale helsetjenesten. Andre begreper som brukes, er hjemmetjenester, hjemmebaserte tjenester og hjemmebasert omsorg. De favner videre enn hjemmesykepleien og omfatter alle typer pleie- og omsorgstjenester for personer som bor hjemme. Eksempler på slike tjenester er hjemmehjelp, støttekontakt og fysioterapi- og ergoterapitjenester til hjemmeboende. Mange steder er de ulike hjemmetjenestene organisert i en felles hjemmetjeneste.
Begrepet hjemmesykepleier blir brukt når det er sykepleieren som yter tjenesten. Noen tjenester er det sykepleieren som har særlig ansvar for å utføre og følge opp. Andre begreper som blir brukt om personen som yter hjelp, er pleier, tjenesteyter og helsearbeider. Da dreier det seg om problemstillinger som ikke nødvendigvis er sykepleiefaglige, men som gjelder generelt for arbeid i hjemmebaserte tjenester. Begrepet fagperson brukes også om en person med fagutdanning og om en profesjonell yrkesrolle.
Pasient eller bruker?
Hva skal vi kalle personen som mottar hjelp i hjemmesykepleien – pasient eller bruker? Det er ikke likegyldig hvilket begrep vi bruker. Hva vi kaller personen vi skal hjelpe, påvirker vår forståelse av vedkommende. Språket er vesentlig for hvilke tanker og assosiasjoner som settes i sving, og er med på å styre hva vi har søkelys på.
Mange har kritisert pasientbegrepet, og mener at ordet pasient kan gi assosiasjoner til en hjelpetrengende person som er svak og hjelpeløs (Hem 2013). Med denne forståelsen kan pasienten bli oppfattet som en passiv mottaker, og at det er fagpersonen som er eksperten og vet best. Tilsvarende er brukerbegrepet blitt presentert som et perspektiv som legger vekt på pasientens rett til selvbestemmelse og myndiggjøring (Skjeldal 2021). Det positive ved brukerbegrepet har vært mye framhevet i en periode, mens pasientbegrepet er blitt oppfattet som noe negativt og passivt.
Men akkurat som pasientbegrepet har sine svakheter, har brukerbegrepet sine. Brukerbegrepet kan forstås som en vektlegging av delaktighet, hvor den enkelte skal være med på å ta valg angående sin egen livssituasjon og bruken av omsorgstjenester. Dette perspektivet kan gå på bekostning av oppmerksomheten omkring enkelte pasienters lidelse og omsorgsbehov. Vi må reflektere over hvilke ord vi velger å bruke – pasient eller bruker. Begge begrepene har elementer i seg som kan oppleves som både krenkende og ivaretakende for den som trenger sykepleie. Men selv om ordene er viktige, er de ikke magiske. Brukerbegrepet er i seg selv ingen garanti for at brukerperspektivet er ivaretatt. Det er ikke gitt at hjelperelasjonen preges av likeverdighet og brukermedvirkning, selv om vi velger dette ordet i praksis. På samme måte er det ingen automatikk i at bruken av pasientbegrepet sikrer at personens omsorgsbehov blir dekket.
Bruker er begrepet som blir mest brukt i dagens hjemmesykepleie. Likevel velger jeg å bruke pasient om dem som mottar sykepleie hjemme. Det gjør jeg med støtte i lovverket. I § 1.3 i pasient- og brukerrettighetsloven (1999, endret i 2024) defineres pasient på følgende måte:
[…] en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle.
Ifølge denne definisjonen er alle som mottar hjemmesykepleie, pasienter. Pasient vil bli forstått som et romslig og inkluderende begrep som ikke diskriminerer ut fra funksjonsnivå eller livssituasjon. I enkelte situasjoner er det likevel mer passende å velge brukerbegrepet, for eksempel om det å være bruker av en tjeneste og i forbindelse med brukermedvirkning.
Refleksjonsspørsmål
• Hva innebærer begrepene pasient og bruker for deg?
• Hvilke faglige, etiske og juridiske begrunnelser kan du gi for å bruke hvert av disse begrepene?
Menneskesyn
Hjemmesykepleie handler om å arbeide med mennesker og dekke deres behov, og menneskesynet vårt er derfor vesentlig. Menneskesynet er et overordnet verdisyn som styrer oss, bevisst eller ubevisst, og som påvirker hvordan vi behandler andre. Vårt menneskesyn har betydning for vår selvforståelse og gir retning for våre handlinger.
De amerikanske psykologene Kluckhohn og Murray (1953) hevder at mennesket kan forstås på tre nivåer som får fram ulike aspekter i det å forstå mennesket.
Mennesket er
• som alle andre
• som noen andre
• som ingen andre
Mennesket er som alle andre
Kluckhohn og Murray (1953)
Vi kan forstå mennesket ut fra hva som er felles for alle. I tråd med sykepleiens tradisjon og formål kan vi formulere noen grunnleggende antakelser som gjelder alle mennesker:
• Alle mennesker er like mye verdt og har verdi i seg selv.
• Mennesket er både et selvstendig individ og et fellesskapsvesen.
• Mennesket foretar rasjonelle valg. Ikke alltid virker handlingene logiske eller hensiktsmessige, men det er alltid en grunn til at en person handler som han gjør.
• Mennesket har behov for mening.
• Mennesket er alltid i en situasjon og en sammenheng.
Mennesket er som noen andre
Vi kan forstå mennesket som noen andre. Det innebærer at vi ser den enkelte som del av en gruppe. Alle mennesker kan forstås ut fra en rekke kategorier eller grupperinger. Det gjelder enten vi er en av dem som hjelper, eller en av dem som mottar hjelp. Vi tilhører en bestemt generasjon og kultur, har et bestemt yrke og er i en bestemt livssituasjon. Blant annet ut fra slike kategorier vil vi forstå den personen vi møter, og det vil styre oppmerksomheten vår.
Dette er svært relevant for hvordan vi møter pasientene. Som sykepleiere har vi kunnskap om hvordan ulike grupper kan ha det, ut fra livssituasjon og helsesvikt. Det kan dreie seg om å forstå hvordan det er å leve med en kronisk sykdom eller ha en psykisk lidelse. Og det kan være å forstå hvordan det oppleves å være hjelpetrengende og mottaker av omsorgstjenester.
Mennesket er som ingen andre
Til tross for likhetstrekk er ingen mennesker like. Det enkelte mennesket er spesielt, og vi kan ikke vite alt. Mennesket er mer enn bare summen av de ulike delene, og et helhetlig
menneskesyn innebærer at vi anerkjenner dette. For å ivareta helheten må vi være ydmyke overfor det vi ikke vet. Det er viktig å se den enkelte i en sammenheng og inkludere hele livssituasjonen. Dette er vesentlig i en personsentrert tilnærming. Utfordringen er å forstå mennesket i en sammensatt sammenheng og være åpen for at det kan være flere sider hos den enkelte enn dem vi umiddelbart ser.
Bokens oppbygning
Boken har ni kapitler som belyser sentrale områder ved det å arbeide i hjemmesykepleien. Kapittel 1 er en introduksjon av hva hjemmesykepleie er. Kapittel 2 handler om å arbeide i andres hjem og hvilke konsekvenser det kan ha, både for den som gir hjelp, og den som får hjelp. Kapittel 3 beskriver ulike pasientgrupper i hjemmesykepleien og aktuelle tiltak og utfordringer. Pasientene og deres behov er styrende for hjemmesykepleien, og det er naturlig at dette kapittelet er det mest omfattende. Pårørende og det sosiale nettverket er tema i kapittel 4. Mål og verdier er sentralt å kjenne til, og det blir drøftet i kapittel 5. Kapittel 6 beskriver rammene for hjemmesykepleien og hvilken betydning de har for kvaliteten på tjenesten. Å observere og vurdere behov er en viktig funksjon i hjemmesykepleien, og det blir diskutert i kapittel 7. Kapittel 8 har samarbeid og samhandling som tema, noe som er grunnleggende for arbeidet vårt. Til slutt i kapittel 9 blir hjemmesykepleierens kompetanse og arbeid drøftet og sett i forhold til aktuelle endringer og utfordringer.
Gjennom hele boken er det brukt praksisfortellinger for å illustrere og utdype stoffet som blir presentert. Disse fortellingene bygger på mine egne erfaringer og på fortellinger jeg har fått fra studenter og sykepleiere i hjemmesykepleien, men er ellers fiktive. Det er også refleksjonsspørsmål knyttet til temaene underveis. Både fortellingene og refleksjonsspørsmålene har som mål å belyse og berøre. Underveis er det lagt inn sitater fra hjemmesykepleiere som beskriver aktuelle utfordringer i arbeidshverdagen som er hentet fra doktorgradsavhandlingen min om hjemmesykepleie (Fjørtoft 2022).
Hva er hjemmesykepleie?
Introduksjon
Hjemmesykepleie er et tilbud om helsehjelp til hjemmeboende når sykdom, svekket helse, alderdom eller livssituasjon gjør at de trenger hjelp i kortere eller lengre tid. Det er ingen begrensning knyttet til alder eller sykdom, men et tilbud til alle som har behov for nødvendig helsehjelp hjemme. Helsehjelp er handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende formål eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell (pasient- og brukerrettighetsloven 1999). Alle disse funksjonene er aktuelle i hjemmesykepleien.
Den enkelte skal få hjelp til å mestre hverdagen i sitt eget hjem er et overordnet mål for hjemmesykepleiens arbeid. Dette målet favner hele bredden av arbeidet. Det omfatter mennesker i forskjellige aldre og livssituasjoner og med ulike hjelpebehov. Selvsagt varierer det hva den enkelte trenger for å kunne mestre hverdagen hjemme. Noen trenger omfattende helsehjelp, mens andre har mer avgrensede behov. Noen pasienter kan i kortere perioder ha behov for intensivert hjelp på grunn av brudd, infeksjoner eller en sykdomsforverring. Det er viktig å se at det handler om mennesker og deres liv, ikke bare isolerte oppgaver vi skal utføre. Med litt store ord kan vi si at hjemmesykepleien skal bidra til at den enkelte skal kunne leve et godt liv i sitt eget hjem.
Hjemmesykepleien skal være med og bidra til meningsfulle hverdager og gode opplevelser for den enkelte (Meld. St. 29 (2012–2013), s. 84). Det er nødvendig å se den enkeltes situasjon og hva som skal til for å kunne bidra til at den enkelte skal ha det så godt som mulig. Dette innebærer en helhetlig tilnærming til pasienten og de pårørende.
Et annet overordnet mål for hjemmesykepleien er at den enkelte skal kunne bo hjemme så lenge det er forsvarlig og ønskelig. Det forutsetter at vedkommende skal kunne få nødvendig helsehjelp, få dekket sine grunnleggende behov og ikke være i fare for å bli påført skade eller unødvendig lidelse. Den hjemmeboende har krav på å få mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg. Det innebærer også rett til en verdig livsavslutning i ens eget hjem. Dagens hjemmesykepleie er en del av den kommunale helsetjenesten og en lovpålagt tjeneste (helse- og omsorgstjenesteloven 2011).
For å kunne bidra til en god hverdag for den hjemmeboende i eget hjem er det nødvendig å se på hva som fremmer helse for den enkelte, tross sykdom og funksjonssvikt. Helse er ikke bare fravær av sykdom, men kan også ses på som en ressurs og som velbefinnende (Mæland 2021, s. 27). En slik forståelse definerer helse som en følelse av livsmot og som en ressurs for å kunne mestre hverdagslivet. En viktig bidragsyter til denne forståelsen av helse er Antonovsky (1996) og hans teori om salutogenese. En salutogenetisk tilnærming vil si å konsentrere seg om hva som skaper helse (salutogen), i stedet for hva som forårsaker sykdom (patogen), med vekt på dialog og medvirkning for å styrke den enkeltes ressurser og mestring.
Stadig flere mottar sykepleie i sitt eget hjem
Tidligere ble hjemmesykepleien ansett som et supplement til sykehus, noe som kommer fram i retningslinjene for hjemmesykepleien fra 1971:
Virksomhetens formål er å yte sykepleie i hjemmet når pasientens lege finner at behandling og/eller observasjon på forsvarlig måte kan finne sted utenfor sykehus eller annen helseinstitusjon som omfattes av sykehuslovens bestemmelser. (Sosialdepartementet 1971)
Det har endret seg, og hjemmesykepleien har nå en sentral plass i helsetjenestetilbudet til befolkningen. Hjemmesykepleien har endret posisjon, fra en plass i utkanten av helsetjenesten til en plass i sentrum. En økende andel av helsetjenestene skjer nå utenfor institusjon.
De siste tiårene har det skjedd en rekke endringer, blant annet i samfunnet, helsepolitikken og helsetjenestene, og det har gjort at stadig flere bor hjemme og mottar sykepleie. Vi skal se på noen sentrale utviklingstrekk og endringer som har fått konsekvenser for hjemmesykepleien. To sentrale begreper er det verdt å merke seg: avinstitusjonalisering og desentralisering, som har preget reformene i Norge fra tidlig på 1980-tallet (Romøren 1996). Disse to utviklingstrådene virker sammen og vil ofte overlappe hverandre.
Avinstitusjonalisering innebærer nedbygging av antall institusjonsplasser, og har vært et viktig virkemiddel i reformprosessene fra 1980-årene og framover. De store institusjonene er avskaffet, og flest mulig som trenger det, skal få behandling, pleie og omsorg hjemme. Det henger sammen med ideologien om at alle har krav på et eget hjem, og så langt som mulig skal få hjelp der de bor.
Den andre tråden i dette bildet, desentralisering, innebærer at ansvaret for å drive helsetjenester er blitt overført til et lavere forvaltningsnivå. De siste årene er mange oppgaver forskjøvet fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Omsorgsbehov som tidligere ble dekket i statlige institusjoner, blir nå dekket lokalt i kommunen. Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009)), som ble innført i 2012, har forsterket denne utviklingen ytterligere. Et sentralt mål i denne helsereformen er å flytte tjenester nærmere der folk bor, og den innebærer at flere skal få nødvendig helsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste framfor spesialisthelsetjenesten.
Eldre bor hjemme lenger
Fram til midten av 1970-tallet var ryggraden i den offentlige eldreomsorgen gamlehjem og sykehjem. Det har endret seg med en gradvis nedbygging av institusjonsplasser for eldre. Gamlehjem eksisterer ikke lenger, og bare de mest hjelpetrengende får plass på sykehjem. Målet i eldreomsorgen er endret fra trygghet i institusjon til trygghet i eget hjem. I årene framover vil antallet eldre øke, samtidig som et helsepolitisk mål er selvstendighet i eget hjem lengst mulig (Meld. St. 15 (2017–2018), Meld. St. 24 (2022–2023)).
Bo trygt hjemme-reformen (Meld. St. 24) har som mål at eldre skal kunne bo både trygt og lenger hjemme.
I tråd med målsettingen om trygghet i eget hjem har det siden 1994 vært bygd en mengde omsorgsboliger (Brevik 2010). Omsorgsboliger er tilpassede boliger for eldre og andre med funksjonshemminger, ofte en mellomløsning mellom privat hjem og institusjon. Omsorgsbolig er en selvstendig boform, og hjemmesykepleien gir hjelp etter den enkeltes behov, på lik linje med andre hjemmeboende.
Fra asyl til å bo i eget hjem
Et annet område der det har vært en markert avinstitusjonalisering, er innen psykisk helsearbeid. Tidligere var bortgjemte asyl løsningen for mennesker med psykiske lidelser. Asylene vernet pasientene, samtidig som de vernet samfunnet mot uønsket atferd og bidro til sosial kontroll (Alvsvåg 2001). De siste 30 årene har det vært en omfattende nedbygging av de store institusjonene, og kommunene har fått ansvar for å bygge opp et psykisk helsevern nær pasientens hjem (Andvig og Gonzalez 2020).
Målet er at mennesker med psykiske lidelser skal leve et normalt liv i sitt eget hjem. Meningen er at de kommunale helsetjenestene også skal gi helsehjelp til pasienter med psykiske lidelser, og at det ikke skal bygges opp en særomsorg for dem (Helsedirektoratet 2014). Psykisk helse er et politisk satsningsområde, og det er utarbeidet en opptrappingsplan for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022–2023) med et overordnet mål om at flere skal oppleve god psykisk helse.
Fra vern til integrering
Også innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede var vern i institusjon den grunnleggende ideologien fram til 1970-tallet. Etter dette har integrering og rett til egen bolig vært det overordnede i omsorgen. I 1991 ble ansvaret for mennesker med psykisk utviklingshemning overført fra det fylkeskommunale nivået til kommunene (HVPU-reformen). Den grunnleggende ideologien bak denne reformen var normalisering og avinstitusjonalisering. Psykisk utviklingshemmede skal bo i eget hjem og motta tjenester på lik linje med resten av befolkningen (Meld. St. 45 (2012–2013)).
Kortere liggetid på sykehus
De senere årene har det skjedd en gradvis forskyvning av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. Liggetiden på sykehus er blitt kortere, og stadig flere behandles poliklinisk. Det betyr at stadig flere som kommer hjem fra sykehus, har behov for omfattende medisinsk og sykepleiefaglig oppfølging og pleie. Kortere liggetid har ført til en økning i antall pasienter som trenger rehabilitering etter at de har kommet hjem, særlig ved brudd og hjerneslag. Stadig flere spesialiserte og avanserte tjenester ytes nå hjemme (Haukelien mfl. 2015). Eksempler på slike prosedyrer er sondeernæring, smertepumpe, kateterisering, stell av trakeostomi og hjemmerespirator. Samhandlingsreformen har ført til at flere pasienter raskere blir utskrevet og må få et tilbud i kommunen, og flere trenger fortsatt omfattende behandling, rehabilitering og pleie etter at de har kommet hjem. Samtidig er det en økning i såkalte «utskrivningsklare pasienter», det vil si pasienter som
trenger oppfølging i kommunehelsetjenesten etter behandling i spesialisthelsetjenesten (Gautun og Syse 2017, Helsedirektoratet 2024). Rapporten viser også at mange av de utskrivningsklare pasientene er eldre over 80 år med sammensatte lidelser og betydelig funksjonssvikt.
Utvikling innen medisinsk kunnskap og teknologi
Utviklingen innen medisinsk kunnskap og teknologi har konsekvenser for hvilke pasienter vi møter i hjemmesykepleien. Den medisinske utviklingen har redusert dødeligheten av sykdommer som hjerneslag, kreft og hjerte- og lungesykdommer. Nå lever flere lenger med kroniske sykdommer og funksjonshemminger. Dessuten er det blitt mulig å redde flere etter alvorlige ulykker og skader. En annen konsekvens av den teknologiske utviklingen er at avansert teknisk behandling kan utføres hjemme. Slik behandling ble tidligere begrenset til sykehus. I tillegg har vi fått en rekke tekniske hjelpemidler som bidrar til at det er mulig for flere å bo hjemme lenger. Eksempler på det er trygghetsalarm, komfyrvakt, heis til tunge løft og forflytninger, og elektroniske døråpnere. Mulighetene er mange, og det utvikles stadig nye hjelpemidler.
Endringer i befolkningen
Endringer i befolkningen har konsekvenser for hvem som har behov for hjemmesykepleie. Økt levealder har ført til flere eldre med sammensatte kroniske sykdommer og aldersdemens. Dessuten er det blitt flere av de eldste eldre, det vil si de som er over 80 år, og det er denne gruppen som har mest helseplager og hjelpebehov. Denne utviklingen vil fortsette, og fram mot 2040 vil det bli en betydelig økning i gruppen de eldste eldre. Det er også skjedd endringer i befolkningens sykdomsmønster, noe som skyldes flere faktorer. Noen faktorer er allerede nevnt, som bedre behandlingsmuligheter og økende levealder. Dessuten har befolkningens sykdomsbilde endret seg dramatisk i de siste hundre årene. Dødelige infeksjonssykdommer har avtatt, mens kreft, luftveisinfeksjoner, muskelog skjelettlidelser og hjerte-karsykdommer har økt. Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), diabetes, demens, kreft og psykiske lidelser er i sterk vekst, og pasienter med disse sykdommene har behov for omfattende helsehjelp og samhandling på tvers av tjenestene (St.meld. nr. 47 (2008–2009)).
En betydningsfull endring de siste årene er økende innvandring. Befolkningen er preget av større kulturelt mangfold enn tidligere, og det gjenspeiler seg i hjemmesykepleiens pasienter (Dale mfl. 2015). Den økte globaliseringen har også ført med seg sykdommer som er mer utbredt andre steder i verden, og som er «nye» for mange norske helsearbeidere. Eksempler på det er infeksjonssykdommene tuberkulose og kronisk hepatitt, som har vist seg å være noe vanligere hos ikke-norskfødte innbyggere. Innvandrere er langt fra noen homogen gruppe, og det er også store helsemessige forskjeller mellom ulike folkegrupper. Enkelte folkegrupper har en høyere andel av overvekt og diabetes, og blant asylsøkere og flyktninger er dårlig psykisk helse særlig et problem (FHI 2024).
Endringer i familie- og husholdningsstrukturen
Økt geografisk mobilitet i samfunnet gjør at familiemedlemmer ofte bor mer spredt enn før. Stadig flere bor alene og har ikke familie i nærheten. Dermed har familiemedlemmer mindre mulighet til å ha tilsyn med og yte hjelp til eldre og syke i familien. En annen endring er at det nå er færre hjemmearbeidende. Tidligere var middelaldrende hjemmearbeidende kvinner viktige bidragsytere til den uformelle og ulønnede omsorgen av eldre og funksjonshemmede, og de ble omtalt som omsorgsreserven (Sundström 1982). Slik er det ikke lenger. Det er blitt mindre av den familiebaserte omsorgen, og det påvirker behovet for offentlig hjelp.
Lovfestede rettigheter og krav til kvalitet
De senere årene har pasienter fått stadig flere lovfestede rettigheter, og det stilles større krav til kvaliteten på helsetjenestene. Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) understreker det en har krav på som pasient i den norske helsetjenesten. I helse- og omsorgstjenesteloven (2011) er retten til nødvendig helsehjelp en sentral rettighet for befolkningen. Kvalitetsforskrifter (2003) konkretiserer hva nødvendig helsehjelp innebærer, og hva befolkningen har krav på. Sentralt står kravet om å dekke den enkelte pasients individuelle behov og at tjenestene skal tilby valgfrihet og fleksible løsninger.
Generelt har kravene til de offentlige helsetjenestene økt, og befolkningen har mer kunnskap om sine rettigheter og muligheter enn før. Det innebærer at befolkningens forventninger til både tjenestene og den enkelte tjenesteyter øker.
Økonomiske hensyn
Økonomiske hensyn er en styrende faktor for hvilke pasienter hjemmesykepleien har. Sykehus og andre institusjonsplasser er mer ressurskrevende enn hjemmebaserte tjenester. Det er dyrere å ligge på sykehus enn å bo hjemme og motta hjemmesykepleie og andre hjemmetjenester. Det såkalte LEON-prinsippet (lavest effektive omsorgsnivå) har vært styrende for både avinstitusjonaliseringen og desentraliseringen av helsetjenestene. Dette prinsippet ble lansert midt på 1970-tallet (St.meld. nr. 9 (1974–75)). LEON-prinsippet er nå blitt erstattet av BEON-prinsippet (best effektive omsorgsnivå). Det går ut på at tjenestetilbudet gis på et lavest mulig omsorgsnivå med vekt på personens egne ressurser, og at hjelpen skal være hjelp til selvhjelp (St.meld. nr. 47 (2008–2009)). Denne forebyggende tankegangen vil også være kostnadsbesparende for kommunen. I en presset kommuneøkonomi er økonomiske hensyn vesentlige.
Et mangfoldig arbeidsfelt
Hjemmesykepleien er et mangfoldig arbeidsfelt, ikke minst når det gjelder pasientene og deres behov. På et sykehus er pasienter med bestemte sykdomstilstander og pleiebehov gjerne samlet på samme avdeling, mens det i hjemmesykepleien nesten ikke finnes grenser for hvilke sykdommer, tilstander eller aldre det kan dreie seg om. Avgrensningen er geografisk, i og med at pasienten bor innenfor et gitt område som det enkelte
hjemmesykepleiedistrikt har ansvar for. Derfor er det stor variasjon i hjemmesykepleiens pasienter og problemstillinger.
Hva den enkelte trenger for å kunne klare å bo hjemme, varierer. Det kan dreie seg om mye og omfattende hjelp, og det kan være bare korte besøk. Noen får hjelp av hjemmesykepleien flere ganger i døgnet og trenger hjelp til det meste av dagliglivets aktiviteter. Andre får hjelp ukentlig eller enda sjeldnere, og behovene er mer avgrenset. Noen har behov for fullt stell, mens det for andre er nok at sykepleieren tar en telefon for å høre hvordan det står til. De ansatte i hjemmesykepleien har derfor et bredt spekter av oppgaver. Det kan være hjelp og støtte til personlig hygiene, påkledning, matlaging og toalettbesøk. De kan hjelpe med medikamenthåndtering ved å lage til ukentlige medisindosetter og gi tabletter eller injeksjoner. Sårstell, kateterisering og andre prosedyrer er også aktuelle oppgaver som hjemmesykepleien tar seg av. Tilsyn, samtale og psykisk støtte til pasienter og pårørende er sentrale oppgaver. Dessuten vil undervisning og veiledning bli en stadig viktigere oppgave som kan bidra til mestring og sykdomsforebygging, og dessuten virke helsefremmende. Det er et stort mangfold av samarbeidspartnere i hjemmesykepleien. I tillegg til pasienten selv er de pårørende ofte sentrale. De står gjerne pasienten nær og er en viktig del av nettverket. Sykepleieren i hjemmesykepleien har en rekke andre aktuelle samarbeidspartnere, både innad i egen tjeneste og utenfor. Tverrfaglig samarbeid er avgjørende for å sikre et best mulig tilbud.
En arbeidsdag i hjemmesykepleien stiller sykepleieren overfor en rekke utfordringer både faglig og personlig. Det er møter med mange ulike mennesker og deres livssituasjon. Sykepleieren skal rekke alle besøkene sine og samtidig være til stede for den enkelte pasient. Det krever både kunnskap og engasjement, i tillegg til fleksibilitet. En sykepleier som hadde arbeidet mange år i institusjon, begynte i hjemmesykepleien. Det var en helt ny erfaring, og hun ble imponert over arbeidet til dem som arbeidet der. Hun beskrev hjemmesykepleieren som en eventyrer. Det er en spennende beskrivelse som illustrerer flere aspekter ved det å arbeide i hjemmesykepleien. En eventyrer er en utforsker som tør gå inn i det nye og ukjente. En eventyrer må være kreativ og fleksibel, åpen for det uforutsette, selvstendig, nysgjerrig, ansvarlig og kanskje litt modig – og ikke være redd for å ta i et tak.
Oppsummering
Dette kapittelet er en introduksjon til temaet hjemmesykepleie. Hjemmesykepleie er et tilbud om pleie og omsorg til hjemmeboende når sykdom, svekket helse, alderdom eller livssituasjon gjør at de trenger hjelp. Det skal være en hjelp til å mestre hverdagen og bidra til at den enkelte skal kunne leve et så godt liv som mulig i sitt eget hjem. Videre skal hjemmesykepleie bidra til at han eller hun skal kunne bo hjemme så lenge det er forsvarlig og ønskelig.
En rekke endringer har ført til at stadig flere mottar sykepleie hjemme:
• reformer innen eldreomsorgen, psykisk helsevern og omsorgen for psykisk utviklingshemmede, og samhandlingsreformen
• kortere liggetid på sykehus
• utviklingen innen medisinsk kunnskap og teknologi
• endringer i befolkningen og familie- og husholdningsstrukturen
• lovfestede rettigheter og kvalitetskrav
• økonomiske hensyn
Alt dette har ført til at omfanget og spekteret av pasienter har økt kraftig. Hjemmesykepleien er et mangfoldig arbeidsfelt med stor variasjon når det gjelder både pasienter og andre samarbeidspartnere.
Kapittel 2
Å arbeide i andres hjem
I hjemmesykepleien er arenaen for omsorgen den andres hjem. Hjemmet er viktig for oss. Det er et nøkkelsymbol i vår kultur. Hjemmet er ikke bare et sted der vi bor, det er også et symbol på trygghet, selvstendighet og individualitet (Gullestad 1989). Når arbeidsplassen vår er i folks hjem, må vi ha kjennskap til hjemmets betydning og hva det innebærer for relasjonen til den vi skal hjelpe. Respekt og ivaretaking av hjemmets unike kvaliteter er avgjørende. Å arbeide i andres hjem har også konsekvenser for yrkesutøverens yrkesrolle og arbeidsmiljøet.
Hva er et hjem?
Et hjem er mye mer enn et hus med vegger og tak. Det er en bolig som er skapt av mennesker, og som danner rammen om livet deres. Hvordan vi lever, er avhengig av faktorer som kjønn, alder, livssituasjon og sosial klasse. I hjemmetjenesten kommer vi inn i mange forskjellige hjem og får et unikt innsyn i menneskers liv og livssituasjon. Bak hver dør bor det mennesker med ulike historier, meninger, ressurser, drømmer, håp og behov. Hvert hjem er derfor annerledes enn alle andre hjem.
Uavhengig av disse variasjonene er hjemmet viktig for oss. Det er et sted der vi skaper sammenheng og mening i tilværelsen vår. Vi former rytmer og vaner, og vi gjør hjemmet beboelig, gjenkjennelig og forutsigbart. Hjemmet symboliserer våre egne verdier, enten vi bor alene, i en familie eller i andre boformer.
Hjemmet er for de fleste privat og personlig og står for trygghet og identitet. Når vi går over dørterskelen, passerer vi grensen mellom det offentlige og det private.
Dørstokken er den viktigste grensen mellom det private og det offentlige. Entrédørene, låsene, navneskiltet, dørmatten og ringeklokken kan sees som praktiske og symbolske markeringer av denne grensen. Den er på samme tid både en barriere og et vern. (Gullestad 1989, s. 53)
I mitt eget hjem kan jeg være meg selv. Jeg har mine private grenser og egne måter å gjøre ting på. Hjemme er jeg trygg og beskyttet mot omverdenen. Der bestemmer jeg hvem som skal få komme inn, og hvilke grenser som gjelder. Det å ha sitt eget hjem er en sentral del av det «normale» hverdagslivet. Mennesker som faller utenfor samfunnet, som psykisk syke eller innsatte i fengsel, forteller at det er dette «vanlige, normale livet» de savner og ønsker seg (Borg og Davidson 2008). Hjemmet er sterkt knyttet til det å være uavhengig og klare de daglige aktivitetene.
Hjemmet er viktig for oss, enten det er et fast eller et midlertidig bosted. Det kan være alt fra en stor enebolig til et lite rom på et hospits. Uavhengig av hvordan vi lever livet vårt, betyr et hjem mye for oss.
Hjemmet er:
• et trygt sted der jeg kan være meg selv
• et uttrykk for hvem jeg er, og hva som er viktig for meg
• et symbol på selvstendighet og kontroll
• et sted for det sosiale livet mitt og nære relasjoner
• privat og personlig og atskilt fra det offentlige
Ulike aspekter ved et hjem
Alle har erfaring med hva et hjem er og betyr. Alle er oppvokst i et hjem, og de fleste har i voksen alder skapt sitt eget. Thorsen (1990) trekker fram fire aspekter som preger ethvert hjem: det fysiske aspektet, det materielle aspektet, tidsaspektet og det sosiale aspektet. Det fysiske aspektet ved et hjem er rommene i boligen, det vil si de enkelte roms funksjon og symbolske betydning. De forskjellige rommene er mer eller mindre private. Gangen er det første rommet vi møter. Den fungerer gjerne som en overgangssone mot omverdenen. Stuen er som oftest boligens mest offentlige rom. Kjøkkenet og badet har en mellomposisjon i boligen. Gjestene har adgang, men blir ikke alltid invitert inn. Samtidig har dette endret seg og kjøkkenet er blitt et mer sosialt rom. Mange hjem har en åpen kjøkkenløsning, med stue og kjøkken sammen. Og ofte blir kjøkkenet stedet hvor man samler seg og kanskje lager mat sammen. Soverommet er det mest private og intime rommet. Her er det sjelden at gjester blir tatt med inn.
Hjemmesykepleieren har ofte mange av disse rommene som sin arena. Det innebærer at mange grenser overskrides. Sykepleieren må være klar over disse grensene. Ofte handler det om noe så enkelt som å be om tillatelse før vi går inn i et rom. Det er også viktig å være klar over at det å motta hjelp i eget hjem i seg selv kan oppleves som krenkende, selv om det kan være kjærkomment og nødvendig.
Det materielle aspektet i et hjem er alle tingene som en har, og som en har fått eller skaffet seg gjennom livet. De forteller mye om den enkeltes liv, interesse og smak, samt økonomi. Innredning og interiør har en symbolfunksjon som ser ut til å bli stadig viktigere i dagens samfunn. Det sier noe om bakgrunn, alder og identitet. Derfor er det ikke rart at det å få inn hjelpemidler eller fremmede som har med seg utstyr og tar seg til rette, kan føles problematisk. Pasienten kan være glad for kjærkommen hjelp, samtidig som hjelpen i seg selv oppleves som invadering av det private. Ofte bryter hjelpemidlene som installeres, med resten av innredningen. Tiltakene kan være praktiske og nødvendige, men det estetiske og symbolske er det verre med. Mange opplever hjelpemidlene som tegn på avhengighet og redusert selvhjulpenhet. Å leve med en alvorlig sykdom og å bli avhengig av hjelp og tekniske hjelpemidler i ens eget hjem krever mye tilpasning for både pasienten og familien.
Følgende fortelling fra praksis illustrerer hvordan det kan føles å få hjemmet sitt invadert av hjelpemidler:
Sissel og Rolf er et ektepar i begynnelsen av 80-årene. De har bodd i sin toetasjes enebolig i hele sitt voksne liv. Huset bærer preg av mange minner fra deres lange samliv. Det er pent og velstelt og har mange vakre tepper på gulvene og antikke møbler i stuen. Soverommet ligger i andre etasje, mens badet, kjøkkenet og stuen er i første etasje.
For en måned siden fikk Rolf hjerneslag og ble innlagt på sykehus. Han ble delvis lam i venstre side og ustø til bens. Etter noe gjenopptrening kom han hjem. Den største utfordringen hjemme er å komme seg opp til andre etasje for å legge seg. Dessuten er han avhengig av hjelp med sin personlige hygiene. Hjemmesykepleien kommer to ganger i døgnet for å hjelpe ham med morgen- og kveldsstell.
Siden Rolf ikke klarer å komme seg opp trappen, foreslår hjemmesykepleien at det blir anskaffet en sykehusseng som kan stå nede i stuen. Men det vil ikke Rolf og Sissel. Den nydelige stuen skal være som den alltid har vært! En seng midt i stuen! Og tenk når de får gjester! De forstår at det er behov for å gjøre noe for at Rolf skal få den hjelpen han trenger hjemme, men følelsesmessig er det vanskelig.
Refleksjonsspørsmål
• Hvordan kan hjemmesykepleien sørge for nødvendige hjelpemidler i hjemmet til dette ekteparet og samtidig vise respekt for dem?
Et hjem har også et tidsaspekt. Tidsaspektet er døgnrytmen og hvordan en strukturerer dagliglivet sitt. Dette er høyst individuelt og har med den enkeltes frihet og selvstendighet å gjøre. Jeg bestemmer selv når jeg vil stå opp og legge meg, og når jeg vil spise middag eller gjøre andre ting. Alle har sine vaner og preferanser knyttet til daglige aktiviteter. Disse vanene er gjerne så innarbeidet at en ikke tenker over dem før en blir avhengig av andres hjelp.
Når hjemmesykepleien kommer inn i bildet, er tiden ikke bare pasientens egen. Ofte må han tilpasse hverdagen sin etter hjemmesykepleiens tid, og får ikke bestemme så mye som han selv ønsker. Mange skal ha hjelp, og det er en kunst for hjemmesykepleien å kunne imøtekomme den enkeltes ønsker og behov så langt som mulig.
Tiden betyr mye for den som er avhengig av andres hjelp. Alle som har ventet på hjelp, vet hvor viktig det er å vite når den kommer. En frustrasjon som mottakere av hjemmetjenester ofte gir uttrykk for, er når hjelpen er forsinket og de ikke vet når de får besøk. Denne ventingen synes mange er slitsom. Tiden oppleves annerledes for den som venter, enn for pleieren som har det travelt og er sent ute.
Det sosiale aspektet er også viktig. Hjemmets sosiale aspekt viser seg i relasjonene til familie, venner og andre besøkende, og handler både om det indre familielivet og om gjestfrihet og åpenhet utad. Når hjemmesykepleien kommer inn i et hjem, påvirker det de sosiale relasjonene. For pasienten og de pårørende kan dette oppleves som både godt og vanskelig. Det finnes mange ulike familiesituasjoner og sosiale nettverk. Noen har et lite eller kanskje manglende sosialt nettverk, mens andre har et mer omfattende nettverk.
Hjemmet vårt og hvordan vi legger vekt på de ulike aspektene, varierer. Det er kulturelle forskjeller i måten vi lever og samhandler med andre på, og hvordan vi forstår de ulike grensene i et hjem (Jacobsen 2008). Dette varierer fra hjem til hjem og fra sted til sted.
Den danske hjem- og familieforskeren Ida Winter (2006) er opptatt av hvordan kulturelle forestillinger og regler påvirker vår forståelse av hus og hjem. For eksempel viste studiene hennes at inngangspartiet er kulturelt viktig i norske og andre skandinaviske hjem. Det kulturelle perspektivet viser seg også i vår tilhørighet og identitet knyttet til hjemmet. Vi hører til i et hjem, mens vi er gjester i andres hjem.
Hverdagslivet
De ulike aspektene ved et hjem viser hverdagslivet til den enkelte. Hverdagslivet er det livet vi lever daglig sammen med andre mennesker, og omfatter både fritid og arbeid. Det hverdagslige er ofte blitt oppfattet som trivielt og uinteressant (Gullestad 1989), men det viser hvordan vi opplever livet og mestrer hverdagen. Derfor er det et relevant tema i forbindelse med arbeid i hjemmesykepleien. De siste årene har hverdagslivet fått økt fokus, ut fra en forståelse av at det er betydningsfullt for helsen og det å mestre hverdagen. Særlig innen hverdagsrehabilitering blir dette vektlagt. Hverdagslivet består av en rekke aktiviteter som er en viktig del av hverdagen, selv om de ofte ikke blir lagt merke til (Hasselkus 2006). Hverdagsaktivitetene kjennetegnes av regelmessighet og forutsigbarhet, vaner og rutiner for den enkelte. De er meningsfulle og har relevans for helse og velbefinnende utover det trivielle. I boken Bedringens sosiologi skriver Astrid Skatvedt (2020) om betydningen av det hverdagslige:
… det finnes sider ved hverdagslivet som ikke er så betydningsløse som de først framstår som. Det kan være en kort prat, eller en gest, som måter å hilse (eller ikke hilse) på eller sette seg ned når en kommer på hjemmebesøk – i stedet for å stå. Det kan være å koke kaffe sammen, ta en røyk sammen eller bare sitte stille sammen (s. 13).
Hjemmesykepleieren må kjenne til betydningen av hverdagslivet for den enkelte. Vi får innblikk i hverdagen først og fremst gjennom samtale om hva som er viktig for personen. Hverdagspraten betyr mye for pasientene som får hjemmesykepleie. Den kan være med på å bekrefte en likeverdig relasjon, ved at pasienten også får presentert seg som et «verdig» menneske (Skatvedt 2020). Hverdagspraten er betydningsfull i seg selv, samtidig som den er med og skaper en tillitsfull relasjon. En studie med personer som hadde erfaringer med psykiske helseproblemer, understreket nettopp betydningen av hverdagspraten (Skatvedt og Andvig 2014).
Respekt for andres hjem
Det særegne ved hjemmesykepleie er at sykepleien utøves i folks hjem. Som ansatt i hjemmetjenesten kommer vi inn i dette hjemmet for å yte profesjonell omsorg. Det blir ofte sagt at vi er gjester i den andres hjem, men det kan være misvisende. Vi er ikke en invitert gjest, men kommer fordi det er behov for hjelp. Det gir en rekke utfordringer både for den som mottar hjelpen, og for den som yter hjelpen. Når det gjelder hvor tjenesten blir gitt, og hva slags tjenester det dreier seg om, beveger hjemmesykepleien seg hele tiden i et
grenseland mellom det private og det offentlige. Når hjemmet åpnes for offentlig tilgang og innsyn, påvirker det i høy grad livet til dem som bor der.
Det er viktig å ha respekt for og være ydmyk overfor det enkelte hjems verdier, normer, regler, rutiner og tradisjoner. I hjemmesykepleien møter vi forskjellige hjem og måter å leve på som utfordrer våre egne verdier og vår faglighet. Vi må forstå at hjemmet og de ulike aspektene ved det betyr mye for den enkelte, og vise varsomhet i møte med ulike livsvalg. Pasienten har krav på å få bevare sin verdighet og integritet, uavhengig av hvor mye hjelp han trenger.
I den første læreboken på norsk for sykepleiere i 1877 skriver Rikke Nissen om hvor viktig det er at sykepleieren viser varsomhet og forsiktighet når hun kommer inn i et hjem. Det er fremdeles høyst aktuelle formaninger hun kommer med:
Naar en Dk. [diakonisse/sykepleier] udsendes i Privatpleie, maa hun ikke, strax hun er kommen ind i Huset, ville give seg ifærd med at ordne og indrette Sygeværelset paa en hensigtmæssigere Maade. Hun kan i Stillhed rette paa et og andet, saasom smøre en knirkende Dør, stille et Bord bekvemmere og saa efterhaanden foreslaa for den Syge og hans Omgivelser en og anden Forandring, hvis Nytte og Fordel for den Syge hun da maa kunde begrunde. I det hele maa hun gaa frem med megen Varsomhed og Forsiktighed i dette Stykke. (Nissen 1877, s. 25)
Ordet respekt kommer fra latin (respectus) og betyr å «se tilbake». I denne sammenheng er respekt å se og anerkjenne det enkelte mennesket og det som betyr noe for ham eller henne. Begrepet respekt kan beskrives ut fra tre karakteristiske kjennetegn: ærbødighet, ærefrykt og aktelse (Mosbye 1994). Kjennetegn på ærbødighet er å være til stede, lytte, gi tid, gi pasienten medbestemmelse og vise tålmodighet. Kjennetegn på ærefrykt er å vise at andre er betydningsfulle, vise varsomhet og ta hensyn. Aktelse er å vise oppmerksomhet, verdsette og gjøre mennesker synlige.
Respekt er dermed ikke bare holdninger og fine ord, det er også kunnskaper og praktiske handlinger. Som fagperson må jeg vite hva jeg skal se etter, og hvordan jeg skal oppføre meg. Det er respekt å ha kunnskap om hva hjemmet kan bety for den enkelte, og hvordan det kan oppleves å motta hjelp i sitt eget hjem. I praksis handler det å vise respekt ofte om ganske banale, men grunnleggende tilnærminger. Det er at jeg presenterer meg og hilser ordentlig når jeg kommer på besøk. Det er at jeg tørker av meg på bena før jeg går inn, og ikke bare tramper inn. Respekt handler også om å overholde taushetsplikten og ivareta den enkeltes rett til privatliv og medbestemmelse. Vi må anerkjenne den enkeltes rett til å være herre i eget hus og eget liv.
Respekt for pasienten innebærer at vi har forståelse for det sårbare ved å være avhengig av pleie og omsorg i eget hjem. Følgende er en sterk beskrivelse av hvordan det kan oppleves å få hjemmesykepleie:
Jeg er spent når du kommer første dag.
Fordi jeg er syk og sliten, føler jeg meg sårbar og avkledd.
Jeg vil at du skal vite hvem jeg er og hva du skal gjøre!
Hjemmesykepleien er en sentral del av dagens helsetjeneste, og stadig flere mottar sykepleie i sitt eget hjem. Arbeidet i hjemmesykepleien handler om å møte enkeltmennesker som trenger helsehjelp og hjelp til å mestre hverdagen hjemme. Det innebærer å finne forsvarlige og kreative løsninger i samarbeid med pasientene og deres pårørende, og i et tverrprofesjonelt samarbeid. Hjemmesykepleie er et mangfoldig arbeidsfelt med stor variasjon av ulike pasienter og behov.
Det helsefremmende og forebyggende perspektivet er viktig, med vekt på å styrke den enkeltes ressurser og bedringsprosesser.
I denne 4. utgaven av Hjemmesykepleie er hjemmesykepleierens ansvar og særlige bidrag et sentralt tema, sammen med kompetanse og verdier. Boken retter et kritisk blikk mot de nye rammene som er lagt for hjemmesykepleietjenesten, og diskuterer konsekvensene av disse føringene. Denne reviderte utgaven av boken er oppdatert i forhold til aktuelle endringer, satsningsområder og nyere forskning.
Hensikten med boken er å forberede og inspirere sykepleierstudenter og andre helsefagstudenter til dette arbeidet: Hvordan er det å arbeide i hjemmesykepleien? Hvordan kan det oppleves å motta sykepleie i eget hjem? Hva slags tjenester kan ytes i den enkeltes hjem?
Hjemmesykepleie har en pedagogisk framstilling som gjør stoffet lett tilgjengelig. I tillegg til en god teoretisk presentasjon av de ulike emnene, inneholder boken praksisfortellinger og spørsmål til videre refleksjon.
Boken er aktuell for bachelorstudenter innen sykepleie og andre helsefag.
Ann-Kristin Fjørtoft kjenner hjemmesykepleien gjennom mange års erfaring som sykepleier og praksislærer. Hun har en doktorgrad om hjemmesykepleie fra 2022, og arbeider nå som førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole.
ISBN 978-82-450-4485-0