Yrkespedagogikk for lærere i høyere yrkesfaglig utdanning
Anette Lund Follestad og
Blanca Estela Braña de Hvidsten Yrkespedagogikk for lærere i høyere yrkesfaglig utdanning
Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved
1. utgave 2024 / 1. opplag 2024
ISBN: 978-82-450-4597-0
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsillustrasjon: Blanca Estela Braña de Hvidsten. Etter modell for praktisk pedagogikk for fagskolen i livslang læring perspektiv Omslagsdesign ved forlaget
Boka er utgitt med støtte fra Direktoratet for Høyere Utdanning og Kompetanse.
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51 5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Forord
Det er med stor glede vi presenterer en bok om praktisk pedagogikk for høyere yrkesfaglig utdanning. Grunnlaget for denne boka er basert på et ønske om å inspirere og legge til rette for profesjonalisering av lærere som har sin arbeidsplass ved høyere yrkesfaglig utdanning.
Etter å ha tilrettelagt for profesjonalisering av lærere i fagskolen gjennom flere år er det vår erfaring at det praktisk-pedagogiske kunnskapsgrunnlaget er hentet fra grunnopplæringen og fra universiteter og høyskoler. Fagskolen er sentral for nåtidens og framtidens kompetansebehov i arbeidslivet og fortjener større oppmerksomhet som en sentral og særegen del av det norske utdanningssystemet.
Høyere yrkesfaglig utdannings egenart som arbeidslivets skole legitimerer praktisk-pedagogisk utdanning som er tilpasset fagskolens hverdag og behov, ikke minst tilpasset relevante lovverk og forskrifter. Dette har vært en viktig motivasjon for å skrive denne boka.
Det er ingen quick-fix å utvikle lærerkompetanse, heller ikke for fagskolene. Dette er prosessarbeid som går over tid. Det er enighet i forskningsmiljøer om at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for trivsel og kvalitet i læring. Fagskolelærere besitter en solid faglig kompetanse. Å tilrettelegge for voksnes læring krever i tillegg kompetanse innen praktisk pedagogikk, slik at det doble praksisfeltet innen yrkesfaglige tradisjoner videreføres og kvalitetssikres.
I boka betegnes læreren som en tilrettelegger for fagskolestudenters læringsarbeid, mer enn som underviser. Med tanke på at begrepet undervisning betyr å formidle noe til noen andre, mener vi at undervisningsbegrepet har for stor plass i dagens moderne utdanningssystem. Nasjonale føringer legger
blant annet vekt på studentaktivitet, demokrati, selvregulert læring og eierskap til egen læring, altså en åpenbar vektoverføring fra den formidlende læreren – til en veiledende tilrettelegger for voksnes læring. For å møte nasjonale føringer er boka basert på pedagogiske entreprenørielle konsepter som storyline, problem- og prosjektbasert læring. Dette sikrer dybdelæring, relevans og effektiv bruk av at teknologi.
Denne boka er skrevet for alle som jobber i fagskolesektoren, men kan også være aktuell for andre som jobber med voksnes læring og realkompetanse. Sentralt i boka er læringskonsepter som tilrettelegger for voksnes refleksjon, læring og behov for selvstyring og fleksibilitet i deres hektiske liv og hverdag. Det endelige målet er at fagskolelærere kan tilrettelegge for arbeidslivets behov for kompetanse. Dette er både et dannings- og et utdanningsoppdrag. Vi ønsker at denne boka kan være et bidrag til mer refleksjon over egen yrkespedagogisk praksis og til videreutvikling av det profesjonsfaglige fellesskapet i fagskolesektoren.
Vår erfaring med å møte fagskolelærere som tar studiene Praktisk pedagogikk for fagskolen ved OsloMet, og deres veiledere i praksis har gitt oss verdifull innsikt om hva som rører seg i fagskolesektoren. Vi har også med noen eksempler fra hvordan fagskolelærere bruker det de lærer i studiene, i bokas del 3. Vi vil rette en takk til dem som raust har bidratt med sine eksempler: Martin Bøhler ved Fagskolen Oslo, Cecilie Sundgården Reitan ved Fagskolen i Møre og Romsdal, Solvor Nybakken ved Fagskolen Innlandet, Ingunn Steffensen ved Fagskolen i Nord og Tommy Næss fra Noroff fagskole.
Til sist takk til våre kjære der hjemme for raushet og oppmuntring, og ikke minst til redaktør Ingvild Skjetne som er en trygg ledsager i alt arbeid!
Blanca & Anette
Innhold
Del 1
Kapittel 1
Historisk tilbakeblikk
15
Historisk tilbakeblikk 15
Fra begrepet fagskolen til fagskoleloven 1793–2003
16
Fra «Fagopplæring for framtida» til den moderniserte fagskoleloven 2008–2018 26
Evalueringer av «Fagfolk for fremtiden». Nasjonal strategi og analyse av NKR for fagskolesektoren 2021–2023 34
En lang historie kort
Kapittel 2
45
Fra fag- og yrkesopplæring til fagskole 47
Kort historisk tilbakeblikk på fag- og yrkesopplæring
47
Trepartssamarbeid, den norske modellen for fag- og yrkesopplæring 48
Reformarbeid i videregående opplæring 49 Oppsummering
Del 2
Kapittel 3
Lærerens kompetanser
Hva er en lærer?
61
61
Lærerens kompetanse 63
Fakta om fagskolelæreres kompetanse i Norge
68 Oppsummering 70
Kapittel 4
Kapittel 5
Læringsteorier, kunnskap og kompetanse
Læringsteorier – hvordan lærer vi?
og atferdsteori –
modellere andre
Kognitiv læringsteori – Å bygge stein på stein gjennom indre tankeprosesser
Eksempler på avkortede opplæringsløp
Kapittel 7
Å lede planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere
læringsarbeid
Hvor kommer didaktisk relasjonstenkning fra?
Hvorfor relasjonsmodellen i fagskolen?
Relasjonsmodellen
Læreforutsetninger
Læringsutbyttebeskrivelser
Læreprosesser
Kapittel 8
Gilly Salmons 5-trinnsmodell
for bruk av digital teknologi i utdanning i Norge – 2024
Kapittel 9 Veiledning og refleksjon
Hva er veiledning?
Hvordan fagskolelæreren kan legge til rette for veiledning og refleksjon
og makt
Å stille gode spørsmål
SØT-modellen og de tre K-ene
Logg som veiledning og refleksjon
Kafédialog for refleksjon og veiledning
Eksempel fra bruk av reflekterende team i fagskole
Kollegaveiledning
Refleksjon og kunstig intelligens (KI)
Kapittel 10
Vurdering for læring
Vurdering før og i dag
Vurdering for læring
Evaluering av læringsarbeidet
Kapittel 11
Studieplanarbeid
Hva er en studieplan?
Studieplanarbeid – teori og forskning
Studieplanarbeid i lys av Ralph W. Tylers Basic Principles of Curriculum and Instruction (1949) tilpasset høyere yrkesfaglig utdanning
Studieplanarbeid i lys av Curriculum Inquiry: The Study of Curriculum Practice av John I. Goodlad tilpasset høyere yrkesfaglig utdanning 220
beste av to studieplanarbeidstilnærminger
Kompetanser lærere trenger for å utvikle effektive studieplaner
Del 3
Kapittel 12
Læringsutbyttebeskrivelser for emnet «Trygg matproduksjon med faglig ledelse»
Gjennomføring – studentenes arbeid med storyline begynner
Den helhetlige storyline til Matteknikk
Kapittel 13
Prosjektarbeid
Hva er prosjektarbeid?
Prosjektarbeidets struktur
Studentbedrift som eksempel på prosjektarbeid
Kapittel 14
Problembasert læring
Hva er problembasert læring
Læringsperspektiver i PBL
Syv trinn i PBL for studenter i fagskolen
Eksempel fra Fagskolen i Møre og Romsdal, maskinoffiserutdanning
Eksempel fra Fagskolen i Oslo, Elkraft
Del 1
Del 1 inneholder kapittel 1 med et grundig historisk tilbakeblikk på fagskolens historie og styringsdokumenter fram til dagens fagskole. Kapittel 2 beskriver fag- og yrkesopplæringens tradisjoner og hvordan reformene før og nå preger utdanningen, spesielt for voksne.
Kapittel 1
Historisk tilbakeblikk
Fagskolens plass i utdanningssystemet kan bli betydelig beriket ved en grundig forståelse av dens historiske kontekst. Dette historiske grunnlaget utgjør en viktig forutsetning for en dypere innsikt i den mangfoldige utviklingen av utdanningstilbudene. Det skal også bidra til oppdagelse av langsiktige tendenser og mønstre, framheving av kjerneverdier i fagskoleutdanningene, bruk av innsikt fra tidligere erfaringer, samt inspirasjon til å styrke den faglige identiteten.
Hensikten er å bidra til å øke forståelse på hvordan denne utdanningssektoren har utviklet seg over tid.
Historisk tilbakeblikk
Det overordnede mandatet for fagskolen er først det samfunnsmessige og deretter det kulturelle som er gitt i fagskoleloven. Samlet sett gir historisk kunnskap om høyere yrkesfaglige skoler et solid fundament for å lede og utvikle utdanningsinstitusjonen videre, samtidig som det gir et bredere perspektiv på utdanningens rolle i samfunnet. Fagskolen har en lang og stolt tradisjon i Norge og har gjennom tidene spilt en viktig rolle i å tilrettelegge for høyere yrkesfaglig utdanning og kompetanseheving blant voksne.
Det historiske tilbakeblikket vi har valgt å presentere, spenner over 231 år og analyserer 19 dokumenter. Disse inkluderer 13 styringsdokumenter, og av dem er 2 lover og 1 en strategi, 5 rapporter og 1 historisk sekundærkilde fra 1943. Ved et styringsmessig historisk tilbakeblikk som dekker 231 år, er det tydelig at utviklingen av yrkesfaglige utdanningsprogrammer og høyere yrkesfaglige utdanninger har en felles historisk bakgrunn og en parallell utvikling. Vi har valgt overordnede dokumenter som omhandler fagskolen,
vel vitende om at det finnes andre rapporter enn dem vi har valgt å analysere. Valget er tatt fordi disse rapportene supplerer noen av de nyeste styringsdokumentene. Presentasjonen er en tidslinje.
Fra begrepet fagskolen til fagskoleloven 1793–2003
1793: Første krav om opprettelse av fagskole for håndverkere
Den tidligste bruken av begrepet fagskole i en historisk fortelling ble publisert i 1943 av Trondheim Fagskoles direktør dr.techn. Jan Arneberg (1943).
I denne fortellingen kommer det fram at allerede i 1793 ble det for første gang fremmet krav om opprettelse av fagskole for håndverkere, og det av politimester i Christiania, Andreas Bull. Hans forslag var en del av en bredere bevegelse for å forbedre utdanning og yrkesopplæring i Norge i slutten av 1700-tallet. Bulls visjon var å skape institusjoner som ville gi praktisk og teknisk utdanning til unge mennesker og utruste dem med de ferdighetene som trengtes for ulike yrker og profesjoner. Selv om Bulls forslag var framtidsrettet, møtte det flere utfordringer, inkludert begrensede ressurser og motstand fra tradisjonelle utdanningsinstitusjoner. Likevel la hans ideer grunnlaget for utviklingen av yrkesfaglig utdanning i Norge. Etter hvert fikk konseptet med yrkesfaglige skoler aksept, og slike institusjoner ble en integrert del av det norske utdanningssystemet (Arneberg, 1943, s. 9–12).
1966: Forslag om å bygge et skolesystem for teknisk mellomutdanning I 1966, parallelt med den teknologiske utviklingen og økende automatisering i arbeidslivet, økte behovet betydelig for teknisk kompetanse på et mellomnivå mellom verkstedskoler og ingeniørutdanning. For å møte dette behovet ble det i 1966 lagt fram en stortingsmelding med forslag om å etablere et nytt skolesystem for teknisk mellomutdanning (St.meld. nr. 62. (1965–1966)). De sentrale forslagene fra stortingsmeldingen om teknisk mellomutdanning la grunnlaget for den videre utformingen og implementeringen av dette nye skolesystemet for å dekke behovet for teknisk kompetanse på mellomnivå.
Stortingsmeldingen omhandlet primært forslag om å etablere et nytt skolesystem for teknisk mellomutdanning mellom verkstedskoler og ingeniørutdanningen ved de tekniske fagskolene.
Figur 1.1 Tidslinje av styringsdokumenter mellom 1943 og 2000.
Meldingens sentrale forslag var:
• Å etablere 2-årige «tekniske fagskoler» for å utdanne «teknikere» på et nivå mellom fagarbeidere og ingeniører.
• Opptakskrav skulle være 9-årig grunnskole med matematikk, engelsk, yrkeslære/fagtegning og minst 2 års praksis.
• Utdanningen skulle legge vekt på endt teori, praktiske demonstrasjoner og laboratoriearbeid.
De andre tiltakene som ble satt i gang, som forsøk med nye tekniske fagskoler, utvikling av lære- og pensumplaner, samt læremidler, var viktige skritt for å realisere denne mellomutdanningen.
1974: Det anbefales å forbedre koordinering, standardisering og kvalitet på teknisk utdanning, inkludert fagskolen I 1972 ble det oppnevnt et utvalg for å analysere situasjonen rundt teknisk utdanning i Norge. Utvalget skulle komme med forslag til hvordan man kunne forbedre og samordne dette utdanningstilbudet på en bedre måte. Utredningen ble avgitt i 1974, «Samordning av teknisk utdanning» (NOU 1974: 56), som tok for seg utfordringene knyttet til teknisk utdanning i Norge og anbefalinger for å forbedre situasjonen. Denne utredningen identifiserte flere nøkkelproblemer som preget det tekniske utdanningssystemet på den tiden. Fem hovedutfordringer ble avdekket, og disse presenteres i kortfattet form her.
Manglende koordinering
Ett av hovedproblemene var mangelen på koordinering mellom de ulike tekniske utdanningsinstitusjonene i landet. Dette resulterte i overlappende kurs og ressurser, noe som skapte forvirring blant studentene og ineffektiv ressursutnyttelse.
Varierende kvalitet
Kvaliteten på den tekniske utdanningen varierte betydelig mellom institusjonene. Dette gjaldt både undervisningsmetoder og faglig innhold, noe som førte til at avgangselevene hadde ulik kompetanse.
Regional ubalanse
Det var en betydelig regional ubalanse i tilgjengeligheten av teknisk utdanning. Enkelte regioner hadde et bredt tilbud, mens andre manglet tilstrekkelige utdanningsmuligheter.
Utdaterte læreplaner
Mange av læreplanene i den tekniske utdanningen var utdaterte og trengte revisjon for å reflektere de nyeste teknologiske framskrittene og arbeidsmarkedets behov.
Manglende praktisk opplæring
Det var et uttalt behov for mer praktisk orientert opplæring som var bedre tilpasset industriens behov. Teoretisk undervisning dominerte mange programmer, og praksisperiodene var ofte utilstrekkelige. For å få gjort noe med disse utfordringene la utredningen fram en rekke anbefalinger:
• Etablering av en nasjonal koordinerende enhet for teknisk utdanning.
• Standardisering av læreplaner for å sikre lik kvalitet og relevans.
• Opprettelse av regionale sentre for teknisk utdanning i underdekkede områder.
• Regelmessig oppdatering av utdanningsinnholdet for å inkludere nye teknologier.
• Økt fokus på praktisk opplæring, inkludert lengre praksisperioder og samarbeid med industrien.
• Styrking av lærernes kompetanse gjennom videreutdanning.
• Fremme forskning og utvikling innen teknisk utdanning for å identifisere beste praksis.
Disse anbefalingene var ment å forbedre kvaliteten og tilgjengeligheten av teknisk utdanning i Norge, sikre at den var i tråd med industriens behov, og gi studentene de nødvendige ferdighetene for framtidens arbeidsmarked.
1978: Det anbefales å utvikle standardiserte læreplaner, styrke samarbeid, vektlegge praktisk opplæring og sikre finansiering Vi har valgt å inkludere utredningen «Opplæring av personell på borerigger» (NOU 1978: 10). Den skiller seg fra de andre dokumentene vi har analysert,
ved at det spesifikt omhandler fagskolen og opplæringen av personell til borefartøyer i offshoreindustrien. Vi mener det er viktig å vise at fagskole har en viktig rolle i å kvalifisere arbeidskraft som industrien trenger.
De andre styringsdokumentene om fagskolen har et bredere fokus på fagskolens rolle og utdanningstilbud generelt. Dette dokumentet, derimot, ser spesifikt på behovet for opplæring innen en bestemt sektor, nemlig offshorenæringen.
Denne utredningen går i dybden på de konkrete kravene og utfordringene knyttet til å utdanne kvalifisert personell for drift av borerigger og fartøyer offshore. Dette inkluderer vurderinger av pensum, timefordeling, praktisk opplæring og sikkerhetskurs tilpasset denne spesialiserte næringen.
Dokumentet sammenligner også fagskolen direkte med 3-årig teknisk skole i konteksten av opplæring for offshorenæringen. Dette er et mer nisjepreget sammenligningsgrunnlag enn det man typisk finner i dokumenter med et bredere fokus på fagskolen.
Mens generelle dokumenter om fagskolen kan ha et mer overordnet perspektiv, utmerker denne utredningen seg ved å gå svært konkret til verks på opplæringsbehovene innen en spesifikk sektor og type virksomhet. Dette gjør dokumentet særegent sammenlignet med mer brede framstillinger av fagskolens rolle og utdanningstilbud.
1986: Livslang læring: En nødvendighet for framtiden
I utredningen «Livslang læring» (NOU 1986: 23) framheves det presserende behovet for å tilrettelegge for kontinuerlig læring gjennom hele livet. I en verden preget av raske endringer, både i samfunnet og arbeidslivet, er det avgjørende å utvikle en helhetlig tilnærming til livslang læring for å sikre at befolkningen forblir konkurransedyktig og oppdatert. Utredningen peker på at mange voksne har utilstrekkelig opplæring fra ungdommen, noe som skaper hull i deres grunnleggende ferdigheter og kunnskap. For å bøte på dette anbefales det å sette i verk kompenserende tiltak som gir voksne muligheten til å fylle disse hullene og oppnå et solid fundament for videre læring. I takt med den teknologiske utviklingen og endringene i arbeidsmarkedet er det et økende behov for oppdatering og videreutvikling av kompetanse. Utredningen understreker hvor viktig det er å tilby relevante opplæringsmuligheter som holder arbeidsstyrken oppdatert og sikrer at
deres ferdigheter forblir etterspurt. Uformell læring og uformell kompetanse anerkjennes som verdifulle bidrag til livslang læring. Dokumentet anbefaler å integrere disse aspektene i det formelle utdanningssystemet gjennom realkompetansevurdering og validering av uformell kompetanse (NOU 1986: 23, s. 34). For å imøtekomme voksnes unike behov og livssituasjoner, framheves det hvor viktig det er å utvikle fleksible læringsformer, som deltidsstudier og fjernundervisning. Disse tilnærmingene gjør det mulig for voksne å kombinere læring med arbeid og familieliv på en bærekraftig måte.
Samarbeid og tilgjengelighet
Utredningen legger vekt på å styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. Dette samarbeidet sikrer at opplæringen er relevant og oppdatert, og at arbeidsgivere får tilgang til den kompetansen de trenger. Lik tilgang til utdanningsmuligheter for alle voksne, uavhengig av bakgrunn og tidligere utdanning, framheves som en sentral prioritet. Dette bidrar til sosial rettferdighet og inkluderende utdanning og sikrer at ingen blir ekskludert fra muligheten til å utvikle seg selv. For å realisere disse ambisiøse målene understreker rapporten behovet for tilstrekkelige ressurser og nok finansiering. Uten fullgode midler vil det være vanskelig å sette de anbefalte tiltakene ut i livet og sikre kvaliteten på voksenopplæringen. Samlet sett representerer «NOU 1986: 23 Livslang læring» et viktig bidrag når det gjelder å forme en visjon for kontinuerlig læring i Norge. Ved å ta for seg utfordringene og behovene knyttet til voksnes utdanning legger rapporten grunnlaget for en mer kompetent og konkurransedyktig arbeidsstyrke, samtidig som den fremmer personlig vekst og utvikling for den enkelte.
Fagskolens rolle i livslang læring
Utredningen «Livslang læring» anerkjenner fagskolene som en viktig del av det mangfoldige utdanningstilbudet som bidrar til livslang læring og kompetanseutvikling innenfor ulike sektorer og fagområder. Selv om fagskolene ikke er et sentralt tema, trekkes de fram i forbindelse med opplæringstilbud innen landbruk og andre spesialiserte områder. Spesifikt nevnes landbrukets fagskoler som institusjoner som tilbyr videreutdanning og spesialisert opplæring. Bedriftsøkonomisk Institutt og markedsføringskurs framheves
som eksempler på fagskolenes opplæringstilbud. Disse institusjonene spiller en nøkkelrolle i å tilby yrkesrettet opplæring og bidra til å oppfylle arbeidslivets behov for spesialisert kompetanse (NOU 1986: 23, s. 42–63).
Dokumentets overordnede anbefalinger om å styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet, samt å anerkjenne og verdsette uformell kompetanse, er høyst relevante for fagskolene. Gjennom tett samarbeid med næringslivet kan fagskolene sikre at deres opplæringstilbud er oppdatert og møter arbeidsmarkedets krav. Samtidig bidrar anerkjennelsen av uformell kompetanse til å åpne dørene for folk med praktisk erfaring til å få sin kompetanse verdsatt og bygge videre på denne gjennom formell utdanning. Fagskolene representerer dermed en viktig brikke i å realisere dokumentets visjon om livslang læring. Ved å tilby fleksible og spesialiserte utdanningsløp bidrar de til å fylle behovet for kontinuerlig kompetanseutvikling og sikre at arbeidsstyrken forblir konkurransedyktig i et stadig skiftende arbeidsmarked.
2000: Fremmer livslang læring, fleksible former, anerkjenner uformell kompetanse, inkludert fagskoler
Mellom barken og veden – om fagskoleutdanninger
Utredningen «Mellom barken og veden – om fagskoleutdanninger» (NOU 2000: 5) fastslår at i det norske utdanningssystemet er det behov for utdanningstilbud som ligger mellom videregående opplæring og høyere utdanning. Disse utdanningene, ofte referert til som fagskoleutdanninger, spiller en viktig rolle i å møte samfunnets og arbeidslivets behov for spesialisert kompetanse. Utredningen tar for seg fagskolens plass i utdanningssystemet, kriteriene for godkjenning, styringsstrukturen og de økonomiske og administrative rammene som omgir disse utdanningene.
Behovet for fagskoleutdanninger
Utvalget, ledet av Bjørn Berg, fikk som mandat å utrede behovet for ulike typer opplæringstilbud som ikke kan plasseres i videregående eller i høyere utdanning (NOU 2000: 5, s. 5). Utredningen viser til at fagskoleutdanninger dekker et bredt spekter av yrkesrettede og samfunnsorienterte behov som ikke fullt ut dekkes av videregående opplæring eller høyere utdanning.
Disse utdanningene er designet for å gi praktisk og teoretisk kunnskap som er direkte anvendbar i arbeidslivet. Eksempler på slike utdanninger inkluderer tekniske fagskoler, kunstskoler og bibelskoler. Behovet for disse utdanningene er drevet av samfunnsendringer, teknologisk utvikling og en økende etterspørsel etter spesialisert kompetanse i arbeidsmarkedet (NOU 2000: 5, s. 48–61).
Kriterier for godkjenning av fagskoleutdanning
For at en utdanning skal kunne godkjennes som en fagskoleutdanning, må den oppfylle visse kriterier, slik det er oppsummert i kapittel 5 i utredningen (NOU 2000: 5, s. 62–65):
• Yrkesrettet eller samfunnsorientert: Utdanningen skal være rettet mot yrkeslivet eller andre samfunnsbehov, med vekt på personlig utvikling og individuell kompetanse.
• Dokumentert behov: Det må være dokumentert at det er et behov for utdanningen.
• Inntakskrav: Fullført videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse er nødvendig for opptak.
• Sluttkompetanse: Utdanningen skal tilsvare minst ett år og maksimalt to år fulltids opplæring.
• Vitnemål: Utdanningen skal føre til et vitnemål eller et kompetansedokument.
• Moduloppbygging: Utdanningen skal kunne moduloppbygges og være tilrettelagt for fleksibel opplæring.
• Forskjellig fra videregående opplæring: Utdanningen skal være vesentlig forskjellig fra videregående opplæring, men kan bygge på denne.
• Vurdering i forhold til høyere utdanning: Utdanningen skal være bygd opp slik at den kan vurderes i forhold til høyere utdanning.
• Kvalitetssikring: Tilbyderen må forplikte seg til å følge ordninger for godkjenning, evaluering og kvalitetssikring.
Styringsstruktur
Styringsstrukturen for fagskoleutdanninger er designet for å sikre kvalitet og relevans. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har systemansvaret, mens et nasjonalt råd fungerer som et strategisk rådgivende organ.
I tillegg opprettes det fagråd innenfor ulike fagområder som skal styre og kvalitetssikre utdanningene. Den enkelte tilbyder har ansvar for sine tilbud, men må følge de nasjonale retningslinjene og kvalitetssikringssystemene (NOU 2000: 5, s. 66–70).
Lovtilknytning og finansiering
Fagskoleutdanninger er regulert i en egen lov, og det er foreslått at staten skal ha det økonomiske ansvaret for disse utdanningene. Offentlige tilbydere får statlig finansiering per student, mens private tilbydere får støtte etter privatskoleloven. Studenter ved offentlige tilbud får gratis studieplass, mens studenter ved private tilbud må betale en andel av kostnadene. Studenter i fagskoleutdanninger har rett til støtte fra Lånekassen i inntil tre år (NOU 2000: 5, s. 29–32, 71–80).
Teknisk fagskole
Teknisk fagskole har en spesiell plass i det norske utdanningssystemet.
Disse skolene har lange tradisjoner og tilbyr utdanning som dekker viktige behov i arbeidslivet, spesielt innen tekniske og håndverksmessige fag. Teknisk fagskole er nå inkludert i den nye loven om fagskoleutdanninger, noe som sikrer deres plass og betydning i det helhetlige utdanningssystemet (NOU 2000: 5, s. 71–79).
Oppsummering av utredningen
Fagskoleutdanninger spiller en avgjørende rolle i å møte samfunnets og arbeidslivets behov for spesialisert kompetanse. Gjennom klare kriterier for godkjenning, en robust styringsstruktur og en solid økonomisk ramme sikrer disse utdanningene at studenter får relevant og kvalitetsmessig opplæring som er direkte anvendbar i arbeidslivet. Teknisk fagskole, som en del av dette systemet, fortsetter å være en viktig aktør i å utdanne kvalifisert arbeidskraft for framtidens utfordringer.
Utredningen gir en grundig oversikt over fagskoleutdanningers plass ved år 2000 i det norske utdanningssystemet, med fokus på deres behov, kriterier, styringsstruktur og finansiering. Gjennom en slik struktur sikres det at fagskoleutdanninger kan fortsette å bidra til samfunnets og arbeidslivets utvikling på en effektiv og målrettet måte.
2000: Om korte yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring
Meldingen «Om korte yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring» (St.meld. nr. 20 (2000–2001)) foreslår at for å møte arbeidslivets behov for kortere, yrkesrettede utdanninger skal statlige høyskoler i større grad ta ansvar for og aktivt utvikle slike tilbud som en del av sitt studietilbud. Økt tilbud av kortere utdanninger ved høgskolene vil utnytte eksisterende kapasitet og infrastruktur, samtidig som de marginale kostnadene ofte er lavere enn for høgskolenes profesjonsutdanninger. Høgskolenes kompetanse på ulike yrkesområder med sterk etterspørsel gjør dem godt rustet til å tilby slike utdanninger.
Meldingen gir også forslag om overgang fra videregående til høyere utdanning. For å legge til rette for en smidigere overgang fra videregående opplæring til høyere utdanning vil departementet åpne for avkortede løp basert på tidligere utdanning og yrkeserfaring. Dette gjelder særlig for kandidater med fagbrev eller annen yrkeskompetanse fra videregående opplæring som søker relevante tilbud i høyere utdanning. Avkortningen skal vurderes for hver enkelt utdanning for å sikre at utdanningsnivå og kvalitet opprettholdes.
Den foreslår også at teknisk fagskole videreføres som et fylkeskommunalt ansvar og finansieres gjennom rammetilskuddet. I forskrift vil det presiseres at alle fylkeskommuner skal gi tilbud om teknisk fagskole.
Gjennom disse tiltakene søker departementet å tilpasse utdanningstilbudet etter videregående nivå til arbeidslivets behov, samtidig som kvalitet og helhet i utdanningsløpet ivaretas.
2003: Fagskoleloven
Fagskoleloven fra 2003 etablerte et rammeverk for fagskoleutdanning i Norge, med hovedfokus på å sikre kvalitet og relevans i utdanningene. Loven introduserte et system for offentlig godkjenning (akkreditering) av fagskoleutdanninger gjennom Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Dette systemet var ment å sikre at fagskoleutdanningene oppfylte nødvendige kvalitetskrav og kunne tilby utdanninger som var relevante for arbeidsmarkedet (Fagskoleloven).
Loven definerte fagskoleutdanning som høyere yrkesfaglig utdanning som ligger på nivået over videregående opplæring. Den la vekt på at utdanningene skulle være praksisnære og gi kompetanse som kunne tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak. Fagskolene ble pålagt å ha interne systemer for kvalitetssikring, inkludert studentevalueringer, for å sikre kontinuerlig forbedring av utdanningstilbudet.
Videre beskyttet loven betegnelsene «fagskole» og «fagskoleutdanning», slik at disse kun kunne brukes av godkjente tilbydere. Dette skulle hindre misbruk av betegnelsene og sikre at studenter og arbeidsgivere kunne ha tillit til at utdanningene var av høy kvalitet.
Fylkeskommunene fikk ansvar for å sørge for at det ble tilbudt godkjente fagskoleutdanninger i samsvar med lokale og regionale kompetansebehov. Dette innebar også at fylkeskommunene kunne velge å tilby utdanningene i egen regi eller gjennom finansiering av private tilbydere (Fagskoleloven §1 a og § 15).
Loven fra 2003 la dermed grunnlaget for et systematisk og kvalitetssikret tilbud av fagskoleutdanninger i Norge, med et klart fokus på å møte arbeidslivets behov og sikre studentenes rettigheter og utdanningsvilkår.
Hvilke refleksjoner har du gjort deg ved å lese de styringsmessige hendelsene fra 1793 til 2003 i fagskolesektoren?
Fra «Fagopplæring for framtida» til den moderniserte fagskoleloven 2008–2018
2008: «Fagopplæring for framtida»
«Fagopplæring for framtida» gir en omfattende beskrivelse av dagens fagog yrkesopplæring i Norge (NOU 2008: 18, s. 18–49). Her oppsummeres de viktigste punktene i utredningen om videregående opplæring, fagskoleutdanning, Y-veien og anbefalinger.
Videregående opplæring
Ungdom som har fullført grunnskolen, har rett til tre års videregående opplæring. Fylkeskommunene har ansvaret for gjennomføringen. Opplæringen
Figur 1.2 Tidslinje av styringsdokumenter mellom 1943 og 2000.
er delt inn i tolv utdanningsprogrammer, der ni er yrkesfaglige. De fleste yrkesfaglige utdanningene følger 2+2-modellen med to år i skole og to års læretid i bedrift. Det finnes også andre modeller som rent skoleløp, særløp og avviksfag. Elever kan velge vg3 Påbygging til generell studiekompetanse etter fullført yrkesfaglig utdanning (NOU 2008: 18, s. 18–40).
Fagskoleutdanning
Fagskoleutdanningene er kortere høyere utdanninger som bygger på videregående opplæring og gir kompetanse for et avgrenset yrkesfelt. Utvalget peker på at fagskolen i liten grad er integrert i det øvrige utdanningssystemet, og at det er behov for bedre koblinger mellom fagskole, videregående opplæring og høyere utdanning (NOU 2008: 18, s. 41).
Y-veien
Utvalget foreslår å bygge ut Y-veien til flere fagområder for å lette overgangen mellom fagskole og høyere utdanning. Y-veien er en kombinasjonsmodell der elevene får både fag-/svennebrev og studiekompetanse (NOU 2008: 18, s. 43).
Utvalget anbefaler at faglig spesialisering utover videregående nivå som hovedregel skal gis som tilbud i fagskolen. Det foreslås å etablere et eget råd for fagskoleutdanning som skal vurdere kompetansebehovet i arbeidslivet. Fagskoletilbud som bygger på fag-/svennebrev, bør gis offentlig finansiering. For å bedre kunnskapsgrunnlaget bør Kunnskapsdepartementet få ansvar for innhenting av statistikk om fagskoleutdanningen (NOU 2008: 18, s. 95).
Oppsummert ser utvalget behov for å styrke fagskolens rolle som tilbyder av spesialisert yrkesrettet kompetanse utover videregående nivå og bedre integreringen av fagskolen i utdanningssystemet. Y-veien ble foreslått for å lette overgangen mellom fagskole og høyere utdanning for elever som ønsker både yrkesfaglig og studieforberedende kompetanse (NOU 2008: 18, s. 95).
Dette er den første boka om praktisk pedagogikk for høyere yrkesfaglig utdanning i Norge. Boka vektlegger betydningen av yrkespedagogikk i fagskolen, voksnes læring og realkompetanse og hvilke læringsteorier og didaktiske konsepter som tilrettelegger for voksne fagskolestudenters læring.
Inkludert er eksempler på prosjektarbeid, storyline og problembasert læring fra ulike fagskoler i Norge.
Lærere, veiledere og andre som tilrettelegger for voksnes læring på andre nivåer i utdanningssystemet kan også ha glede av boka.
ISBN 978-82-450-4597-0